NO150917B

NO150917B - Materialblanding for anvendelse som fyllstoff for polymerer, en fremgangsmaate for fremstilling derav samt en blanding av organotitanater for bruk i fremgangsmaaten

Info

Publication number: NO150917B
Application number: NO751287A
Authority: NO
Inventors: Salvatore J Monte; Paul F Bruins
Original assignee: Kenrich Petrochemicals
Priority date: 1974-04-12
Filing date: 1975-04-11
Publication date: 1984-10-01
Also published as: JPS5710891B2; AU7932975A; SE7504135L; DE2515863C2; SE423547B; NO751287L; BE827815A; NO150917C; US4098758A; GB1509283A; CH606054A5; JPS50145448A; CH611925A5; DE2515863A1; FR2274643B1; FR2274643A1; CA1062272A; SE7806397L; LU72260A1; NL188528B

Description

Foreliggende oppfinnelse angår en materialblanding for anvendelse som fyllstoff for polymerer, inneholdende et finfordelt uorganisk materiale. Oppfinnelsen angår også en fremgangsmåte for fremstilling av en slik materialblanding i form av en dispersjon i et polymert medium.

Oppfinnelsen angår også en blanding av organotitanater til bruk ved denne fremgangsmåte for fremstilling av en materialblanding som innledningsvis nevnt.

Uorganiske materialer har i lang tid vært brukt som fyllstoffer, pigmenter, forsterkninger og kjemiske reaksjons-komponenter i polymerer. De er vanligvis hydrofile, dvs.

at de fuktes lett av vann eller kan adsorbere vann. For-eneligheten med polymerene er imidlertid begrenset. Som resultat av dette oppnås en dårlig utnyttelse av de uorganiske materialers potensielle, forsterkende evne, farge eller opasitet, eller kjemiske reaktivitet.

Som eksempel skal nevnes at sinkoksyd er en vanlig anvendt komponent i gummiblandinger. Når finfordelt sinkoksyd settes til en gummiblanding i form av et tørt pulver, er det vanskelig å dispergere det fullstendig i gummien. På den annen side oppnår man ved fordispergering av sinkoksydet i et organisk medium som er et mykningsmiddel for gummien,

eti stiv pasta som ikke støver, som er lett å veie og som letter dispergering i gummien.

På samme måte kan man i et organisk mykningsmiddel eller en polymer før tilsetning av denne til en gummi- eller plast-blanding fordispergere andre finfordelte, uorganiske, faste stoffer slik som magnesiumoksyd, kalsiumoksyd7 andre metalloksyder og fyllstoffer slik som leire, kalsiumkarbonat, kolloidal silisi-umdioksyd og kjønrøk.

Organotitanforbindelser er kjente. Et stort antall kan fremstilles fra tetraalkylortotitanat ved omsetning med organiske syrer, f.eks. på den måte som er angitt i US-PS 2.621.193.

Organotitanat med di- eller trialkylhydrolyserbare grupper og følgelig inneholdende kun en eller to organiske grupper som ikke er hydrolyserbare, har vært anvendt for behandling av flater av uorganisk materiale for å gjøre disse hydrofile, se f.eks. US-PS 3.660.134. Slike di- eller trialkylhydrolyserbare titanater danner multimolekylære sjikt eller hylstre rundt de uorganiske partikler, hvilket fører til mindre effektiv utnyttelse av organotitanatet og svakere forbindelse mellom de uorganiske partiklenes flater og den organiske, kontinuerlige fase.

Reaksjonen lettes ved at man setter organotitanatet til en oppslemming av det uorganiske materialet i et inert opp-løsningsmiddel, f.eks. nafta, trikloretylen, toluen eller heksan. Etter at reaksjonen er ferdig, fjernes oppløsnings-midlet og. det behandlede, tørkede, uorganiske materialet innblandes deretter i et organisk polymersystem. Ifølge f.eks. US-PS 3.697.475 innblandes det på denne måte behandlede, uorganiske fyllstoff i termoplastiske polymerfilmer.

Foreliggende oppfinnelse har til hensikt å forbedre den kjente teknikk og angår således en materialblanding for anvendelse som fyllstoff for polymerer inneholdende et finfordelt uorganisk materiale som er omsatt med en blanding av organotitanater med formelen Ti(OR)4_n (OCOR')n, og denne blanding karakteriseres ved at i denne formel betyr R en alkylgruppe med 1-5 karbonatomer, R' en alkyl- eller alkenylgruppe med 6-24 karbonatomer og n et tall større enn 3, men høyst 3,5.

Oppfinnelsen angår også en fremgangsmåte for fremstilling av en materialblanding som angitt i form av en dispersjon i et polymert medium der et uorganisk materiale blandes med en blanding av organotitanater i det polymere medium slik at man oppnår en.dispersjon av reaksjonsproduktene av det uorganiske materiale og organotitanatblandingen i det polymere medium, og denne fremgangsmåte karakteriseres ved at organotitanatblandingen som i gjennomsnitt inneholder 1-0,5 hydrolyserbare grupper pr. molekyl og 3-3,5 ikke-hydrolyserbare grupper pr. molekyl, bringes til reaksjon med overflaten av det uorganiske materiale og det polymere materiale in situ under sammenblandingen av de tre komponenter.

Videre angår oppfinnelsen en blanding av organotitanater til bruk i den ovenfor angitte fremgangsmåte for fremstilling av den ovenfor angitte materialblanding for anvendelse som fyllstoff, for polymerer og der organotitanatene har formelen Ti(OR). (OCOR1) , og denne blanding karakteriseres ved at i formelen betyr R en alkylgruppe med 1-5 karbonatomer, R' en alkyl- eller alkenylgruppe med 6-24 karbonatomer og n.et tall.større enn 3, men høyst 3,5.

Den nødvendige mengde organotitanatforbindelse er minst

0,1, fortrinnsvis 0,5 - 10 deler pr. 100 deler uorganisk, fast materiale. Reaksjonen skjer på det uorganiske, faste materialets flate, hvorigjennom den hydrolyserbare gruppe fjernes og.det opprettes en forbindelse. Det.dannes på denne måte £t organisk, hydrofobt yttersjikt på det faste, uorganiske materialet. Det uorganiske, faste materialet er før overflatemodifikasjonen vanskelig å dispergere i et organisk medium fordi det nar en hydrofil overflate.

Når organotitanforbindelsen imidlertid blandes inn i et organisk medium (lavmolekylære væsker eller høymolekylære, faste polymerer), fuktes overflaten av det uorganiske,

faste materialet, agglomeratene spaltes lett til enkelte partikler og det dannes en dispersjon med forbedrede egenskaper. Alternativt kan organotitanatet først omsettes med det uorganiske, faste materialet i fravær av et organisk medium og deretter blandes med det sistnevnte.

Ved fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen omdannes overflatene på de uorganiske materialer fra hydrofil til hydrofob tilstand, fortrinnsvis ved omsetning i et organisk medium. Denne foretrukne prosedyre eliminerer de mellomliggende trinn ifølge tidligere kjent teknikk, nemlig dispergering av det uorganiske materialet i et oppløsningsmiddel, omsetning, og filtrering og tørking av det uorganiske materialet før dette dispergeres i en polymer.

Ifølge foreliggende oppfinnelse forbedres dispersjonen

av uorganisk materiale i medier bestående av organiske polymerer i den hensikt å oppnå: 1) en lavere viskositet eller et høyere innhold av det dispergerte stoff i det organiske medium; 2} høyere forsterkningsgrad ved anvendelse av fyllstoff, hvorigjennom de fyllstoffholdige polymerer får bedre fysikalske egenskaper; 3) mere fullstendig utnyttelse av den kjemiske reaktivitet, hvorigjennom den nødven-dige mengde uorganisk, reaktivt, fast materiale reduseres; 4) en mere effektiv utnyttelse av pigment og opasitetsmidler; 5) høyere mengdeforhold mellom uorganisk og organisk materiale i en dispersjon; og 6) kortere blandingstider før oppnåelse av dispersjonen.

Ifølge foreliggende oppfinnelse kan man også gjennomføre reaksjonen med den eneste hydrolyserbare gruppen i organotitanatet med eller uten organisk medium slik at man oppnår en væskeformigr fast eller pastalignende dispersjon av fast materiale som kan anvendes ved bearbeiding av det ferdige polymersystem. Slike dispersjoner er meget stabile, dvs. de har ingen tendens til å avsette seg, underligge separasjonen eller under lagring å herde til ikke disperger-bar tilstand.

Ifølge oppfinnelsen kan man dessuten forenkle fremstillingen av uorganiske dispersjoner i organiske medier ved at oppfinnelsen muliggjør eliminering av oppløsningsmidlet r reduserer omkostningene for utrustning og reduserer den nødven-dige tid og energi for dispergering av et uorganisk, fast materiale i et væskeformig eller polymert organisk, fast stoff.

Ved fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen dannes det en for-sterket polymer som har en lavere smelteviskositet, forbedrede fysikalske egenskaper og bedre pigmenteringskarak-teristika enn det som har vært mulig å oppnå med tidligere kjente stoffer.

Ved fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen oppnår man et produkt bestående av naturlige eller syntetiske polymerer, inneholdende partikkelformige eller fibrøse, uorganiske stoffer som forsterker, pigmenteter eller kjemisk reagerer med polymeren til et produkt med forbedrede fysikalske egenskaper, bedre bearbeidingskarakteristika og en meget effektiv utnyttelse av pigmentet.

Fordeler som oppnås ved denne utførelsesform av fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen er at man ikke behøver å anvende flyktige og ildsfarlige opplø&ningsmidler slik det var nødvendig ved de tidligere kjente fremgangsmåter. således er det ikke nødvendig å tørke fyllstoffet eller å utvinne oppløsningsmiddel. Dessuten finnes det ingen mulighet til at det dannes et multimolekylært sjikt, fordi det kun finnes en hydrolyserbar gruppe i organotitanatreaksjons-komponenten. Til slutt skal det nevnes at man ved fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen oppnår en ikke-oksyderende dispersjon.

Fremstilling av illustrerende organotitanforbindelser beskrives i US-PS 2.621.193. Selv om mange av forbindelsene av det fundamentale utgangsmaterialet Ti.(OR)4 kan anvendes for fremstilling av polyesterne, foretrekkes med hensyn til reaktivitet og økonomi tetraisopropyltitanatet. I

den ovenfor angitte formel kan R, som danner en del av den hydrolyserbare gruppe, være en rett, forgrenet eller cyklisk alkylgruppé med 1-5 karbonatomer pr. molekyl, dvs. metyl, etyl, n- og isopropyl, n-, sek- og t-butyl, pentyl og cyklopentyl. Med "hydrolyserbar" menes i nærværende sammenheng en gruppe som avspaltes i vannoppløsning med

en pH-verdi på ca. 7 ved en temperatur under 100°C. Hydrolysen kan bestemmes ved at man analyserer med henblikk på frigjorte syrer og alkoholer. Omvendt menes med "ikke-hydrolyserbar" at gruppen ikke hydrolyserer under de ovenfor angitte betingelser.

De ikke-hydrolyserbare grupper OCOR' dannes fortrinnsvis

av organiske syrer med 6-24 karbonatomer, f.eks. stearin-syre, isostearinsyre, oljesyre, linolsyre, palmitinsyre, laurinsyre og talloljesyrer. Isostearinsyren foretrekkes spesielt på grunn av at den danner en triester som er væskeformig ved romtemperatur, hvilken triester er mere lettopp-løselig i organiske medier. Den av R' representerte gruppe kan imidlertid inneholde 1-50 karbonatomer. Av betydning er det totale antall karbonatomer i de ikke hydrolyserbare grupper. Summen av karbonatomene i de tre av R<*> representerte grupper må være minst 15. Dessuten må minst en av de av R' representerte grupper ha en lang kjede (ifølge den nedenfor angitte definisjon) for at man skal oppnå ;den nødvendige viskositetsreduksjon hos reaksjonsproduktet av det organiske titanat og det uorganiske materialet. ;Som eksempel kan nevnes at to av de av R' representerte grupper kan være isopropyl og den langkjedede og av R * representerte gruppen lauryl. Stoffer som lett kan omdannes til væskeform eller oppløses ved konvensjonelle sammenblan-dingstemperaturer er de mest ønskelige. Ekvivalente poly-titanater kan også anvendes.

I alminnelighet har de av R' representerte grupper opptil

50 karbonatomer og fortrinnsvis er de alkyl med opptil

24 karbonatomer, alkenyl med opptil 18 karbonatomer eller aryl, alkaryl eller aralkyl med opptil 24 karbonatomer.

Når R' representerer en langkjedet gruppe, må denne inneholde minst 5 karbonatomer. Dessuten kan ovenfor angitte grupper være substituerte med halogen eller nitro eller amino-, karboksyl-, epoksy- eller hydroksyleter- eller -estergrupper. I alminnelighet forekommer 1-6 slike substituenter. Ytterligere kan den av R' representerte gruppe inneholde heteroatomer som danner mellomledd, slik som oksygen, svovel eller nitrogen i kjeden.

Alle de av R' representerte grupper i organotitanatforbin-delsen behøver ikke være innbyrdes like. De kan være en blanding av to eller flere grupper, som kan fremstilles på måter som er åpenbare for fagmannen på dette området. Således kan f.eks. utgangsmaterialet Ti(OR)^ omsettes med to eller flere organiske syrer.

Valget av grupper som representeres av R" for organotitanatene avhenger av den spesielle anvendelse. Optimale grupper beror på fyllmidlet og det monomere eller polymere organiske materialet og de egenskaper som man ønsker å oppnå i det med fyllmiddel blandede materiale. Fagmannen kan under rettledning av det ovenfor angitte og ved hjelp av et begrenset eksperimentelt arbeide fastsette egnede organotitanater for spesielle formål.

Det finnes et stort antall grupper som kan representeres

av R<1>. Blant disse skal nevnes rettkjedede, forgrenede og cykliske alkylgrupper slik som heksyl, heptyl, oktyl, decyl, dodecyl, tetradecyl, pentadecyl, heksadecyl, okta-decyl, nonadecyl, eikocyl, dokocyl, tetrakocyl, cykloheksyl, cykloheptyl og cyklooktyl. Blant alkenylgrupper skal nevnes heksenyl, oktenyl og dodecenyl.

Grupper som stammer fra mettede og umettede fettsyrer er også anvendelige. I disse tilfeller kan gruppen OCOR'

være kaproyl, kaprylyl, kapryl, lauryl, myristyl, palmityl, stearyi, arakidyl, behenyl, lignoceryl, dodecylenyl, palmi-toleyl, oleyl, ricinoleyl, linoleyl, linolenyl og gadoleyl.

Blant halogensubstituerte grupper skal nevnes bromheksyl, kloroktadecyl, jodtetradecyl og- kloroktaheksenyl. Et eller flere halogenatomer kan inngå f.eks. i difluorheksyl eller tetrabromoktyl. Blant estersubstituerte aryl- og alkylgrupper skal nevnes 4-karboksyetylkapryl og 3-karboksymetyl-toluyl. Blant aminosubstituerte grupper skal nevnes amino-kaproyl, aminostearyl, aminoheksyl, aminolauryl og diamino-oktyl.

Foruten de ovenfor nevnte alifatiske grupper kan man også anvende grupper inneholdende heteroatomer, slik som oksygen, svovel eller nitrogen i kjeden. Eksempler på slike radi-kaler er etere av alkoksyalkyltypen, blant annet metoksy-heksyl og etoksydecyl. Blant alkyltioalkylgruppene kan det nevnes metyltiododecylgrupper. Primære, sekundære og tertiære aminer kan også fungere som andeler i den hydrofobe gruppe. Blant slike skal det nevnes diisopropyl-amino, metylaminoheksy-1 og aminodecyl.

Blant arylgrupper kan det nevnes fenyl og naftyl og substituerte derivater derav. Blant substituerte alkylderivater kan det nevnes toluyl, xyl-yl, pseudokumyl, mesityl, isodu-renyl, durenyl, pentametylfenyl, etylfenyl, n-propylfenyl, kumyl, 1,3,5-trietylfenyl, styryl, allylfenyl, difenylmetyl, trifenylmetyl, tetrafenylmetyl, 1,3,5-trifenylfenyl. Som eksempel på nitro- og- halogensubstituerte grupper skal det nevnes klornitrofenyl, klordinitrofenyl, dinitrotoluyl og trinitroxylyl.

Blant aminosubstituerte komponenter skal det nevnes metyl-aminotoluyl, trimetylaminofenyl, dietyiaminofenyl, amino-metylfenyl, diaminofenyl, etoksyaminofenyl, kloraminofenyl, bromaminofenyl, fenylaminofenyl. Blant halogensubstituerte arylgrupper skal nevnes fluor-, klor-, brom-, jod-fenyl, klortoluyl, bromtoluyl, metoksybromfenyl, dimetylaminobrom-fenylr triklorfenyl, bromklorfenyl og bromjodfenyl.

Grupper stammende fra aromatiske karboksylsyrer er også anvendelige. Blant disse skal nevnes metylkarboksylfenyl, dimetylaminokarboksyltoluyl, laurylkarboksyltoluyl, nitro-karboksyltoluyl og aminokarboksylfenyl. Grupper stammende fra substituerte alkylestere og amider av benzosyre kan også anvendes. Blant disse skal nevnes aminokarboksylfenyl og metoksykarboksyfenyl.

Blant titanater der R<1> representerer en epoksygruppe skal nevnes talloljeepoksyder (en blanding av alkylgrupper med 6-22 karbonatomer) inneholdende i gjennomsnitt en epoksygruppe pr. molekyl og glycidoetere av lauryl- eller stearyl-alkohol. Blant substituerte naftylgrupper skal nevnes nitronaftyl, klornaftyl, aminonaftyl og karboksylnaftyl.

Blant spesielle forbindelser som er fremstilt og som har vist seg anvendelige for formålet ifølge foreliggende oppfinnelse, skal følgende nevnes: (CH3)2CHOTi[OCO(CH2)14CH(CH3)2]2OCOC(CH3)=CH2; (<CH>3)2CHOTi[0C0(CH2)14CH(CH3)2][OCOC(CH3)=CH2]2; der n er større enn 8 og mindre enn 15; [(CH ) CHOTi]OCO(CH K.CHtCH^ [20C0]-C34H78; (C<H>3)2CHOTi[OCO(CH2)l<gCH>3<]>3<;>

(CH3)2CHOTi[OCO(CH2)5NH ] ; (CH3)2CHOTi[OCOCH2CH2NH2]3; og

/a

(CH3)2CHOTifOCO(CH2) CH-GH(CH2) qCH3], der summen av p + g er mer enn 6, men mindre enn 18.

De uorganiske stoffer kan være partikkelformige eller fibrøse og de kan ha en hvilken som helst form eller partikkelstør-relse. Overflatene reagerer med de hydrolyserbare grupper i organotitanforbindelsen via hydroksylgrupper og/eller adsorbert vann. Eksempler på uorganiske, aktive fyllstoffer er metaller, leire, kjønrøk, kalsiumkarbonat, barrumsulfat, silisiumdioksyd, glimmer, glass og asbest. Eksempler på reaktive, uorganiske stoffer er metalloksyder av sink, mag-nerisum, bly, kalsium og aluminium, jernfilspon og lignende samt sågar svovel. Eksempler på uorganiske pigmenter er titandioksyd, jernoksyder, sinkkromat, ultramarin. I praksis bør partikkelstørrelsen for det uorganiske materialet ikke overstige 1 mm og fortrinnsvis ligger den mellom 1

og 500 um.

Det er viktig at det organiske titanatet omhyggelig blandes sammen med det uorganiske materialet slik at overflaten på det sistnevnte reagerer tilstrekkelig. Den optimale mengde titanat som anvendes beror på den ønskede virkning, den

tilgjengelige flate og det bundne vann i det uorganiske materialet.

Reaksjonen lettes ved sammenblanding under egnede betingelser. Optimale resultater avhenger av titanatets egenskaper

nemlig om det er væskeformig eller fast, og titanatets spaltning og flammepunkt. Man må også ta hensyn til partik-kelstørrelsen, partiklenes geometri og spesifikke vekt,

den kjemiske sammensetning osv. Dessuten må det behandlede uorganiske materialet omhyggelig blandes sammen med polymer—

mediet. Egnede blandingsbetingelser avhenger av polymer-

I typen, dvs. om polymeren er termoplastisk eller herdbar,

polymerens kjemiske struktur osv., noe som er åpenbart for fagmannen på den her beskrevne teknikk.

Når det uorganiske materialet forbehandles med det organiske titanatet, kan det blandes i en intensivb-lander av en hvilken som helst egnet type, f.eks. i en Henschel- eller Hobart-blander eller i en Waringblander. Også blanding for hånd kan anvendes. Den optimale tid og temperaturen bestemmes

slik at man oppnår en vesentlig reaksjon mellom det uorganiske materialet og det organiske titanatet. Blandingen frembringes under slike betingelser ved hvilke det organiske titanat foreligger i væskefase ved temperaturer under spalt-ningstemperaturen. Selv om det er hensiktsmessig at de

fleste av de hydrolyserbare grupper omsettes i dette trinn,

I er det ikke av avgjørende betydning når materialene siden blandes sammen med en polymer, fordi en vesentlig komplet-tering av reaksjonen kan skje i dette siste blandingstrinn.

Polymerbearbeidingen, f.eks. blanding under utøving av

høy skjærkraft, frembringes vanligvis ved temperaturer vel over den andre gradens omdanningstemperatur for polymeren, hensiktsmessig ved en temperatur ved hvilken polymeren har en lav smelteviskositet-. De beste bearbeidings-temperaturer for f.eks. LD-polyeten er 175-230°C, for HD-polyeten 200-245°C, for pblystyren 230-260°C og for polypropen 230-290°C. Fagmannen kjenner til temperaturer for blanding av andre polymerer og slike temperaturer finnes også angitt i litteraturen. Et antall blandere kan anvendes, f.eks. to valseverk, banbufyblandere, blandere med to konsentriske skruer, mot- eller medroterende tvil-lingskruer og blandere av typen ZSK samt også Werner-Pfaudler- og Busse-blandere.

Når det organiske titanatet- og de uorganiske stoffer tørr-blandes, oppnås omsorgsfullt sammenblanding og/eller reaksjonen ikke lett og reaksjonen kan i det vesentlige slutt-føres, når det behandlede fyllmiddel blandes med polymeren. I dette sistnevnte trinn kan det organiske titanat også reagere med polymermaterialet, hvis en eller flere av de av R' representerte grupper kan reagere med polymeren.

Oppfinnelsen skal ytterligere belyses i de følgende eksempler.

Eksempel A: Fremstilling av organotitanatestere

Et mol tetraisopropyltitanat ble tilsatt til en beholder utstyrt med rører, indre oppvarmings- og kjøleorganer, dampkondensator, destillatfelle og innmatingsanordninger for væskeformige og faste stoffer. Omrøringen ble startet med tetraisopropyltitanatet ved romtemperatur. Væskeformig isostearinsyre ble kondensert inn i beholderen med regu-lert hastighet slik at temperaturen under den eksoterme reaksjonen ble holdt under ca. 175°C inntil 3,19 mol syre var tilsatt. Isopropanolen ble deretter destillert av ved 150°C og et trykk på 50 mm Hg, hvorigjennom potensielt

ugunstige og flyktige stoffer ble eliminert.

Det således oppnådde, organiske titanat inneholder i gjennomsnitt 3,19 mol isostearat pr. molekyl. Dette materiale betegnes heretter som "isostearat-3,19-esteren". Ester-strukturen bestemmes ved at man fastslo isopropanol som ble frigjort fra reaksjonen og resterende isostearinsyre. Det viste seg at omtrent 3,1 - 3,3 mol isopropanol ble utvunnet under et typisk forsøk. Det ble i det vesentlige ikke fastslått ikke-omsatt isostearinsyre. Esterens fysikalske egenskaper var aom følger:

Den ovenfor beskrevne fremgangsmåte ble gjentatt, men i stedet for å tilsette 3,19 mol isostearinsyre ble det tilsatt 1,0; 2,0 og 3,0 av syren. Herved ble det oppnådd blandinger av isopropylisostearattitanat med et gjennom-snittlig antall isostearatgrupper pr. molekyl på 1, 2 henholdsvis 3 mol.

Eksempel B

I dette eksempel vises virkningen av innblanding av isostearat-3 , 19-esteren i forskjellige fyllstoffer dispergert i naftenisk olje. De anvendte fyllstoffer var kalsiumkarbonat, kalsinert leire, silisiumdioksyd med stor overflate, kjønrøk og kjemisk oksydert kjønrøk. Den virkning som varierende innhold av titanatesteren hadde på sluttproduktets viskositet fremgår av de i den nedenforstående tabell angitte resultater. Vanlig kjønrøk ble oksydert kjemisk in situ i og før om-danning av karboksylgrupper til hydroksylgrupper. De derved oppnådde resultater var:

De ovenforstående data viser klart at materialet som er omsatt in situ med titanatesteren gir dispersjoner med vesentlig lavere Brookf ieldvi-skositet. En utpreget reduksjon av viskositeten fremgår spesielt ved kalsiumkarbonat, kalsinert leire og kjønrøk. Denne reduserte viskositet letter i høy grad sammenblandingen av disse fyllstoffer med materiale av uorganisk type og gir bedre dispersjon ved lavere energiforbruk ved blandingen.

Eksempel C

Den i eksempel B beskrevne fremgangsmåte ble gjentatt for visse andre organiske titanatforbindelsers innvirkning på viskositeten hos dispersjoner av kalsiumkarbonat i naftenisk mineralolje. De prøvede blandinger inneholdt 50 vektdeler olje, 50 vektdeler på forhånd utfelt kalsiumkarbonat og 0,5% (beregnet på kalsiumkarbonatmengden) av titanatesterne. De oppnådde resultater er sammenfattet i følgende tabell:

Av de i ovenfor tabell, angitte resultater fremgår den

enorme virkning som titanatesterne ifølge foreliggende oppfinnelse har. De to siste eksempler faller utenfor oppfinnelsens ramme, fordi de ikke hydrolyserbare grupper er kortkjedede rester. Viskositeten hos dispersjoner av kalsiumkarbonat i olje påvirkes lite av disse sistnevnte

titanatestere.

I

Isostearinsyre-isopropyltitanatenes innvirkning på dispersjonen og den kjemiske reaktivitet (sinkoksyd) fremgår av følgende eksempel: Eksempel 1: Isostearatesteres innvirkning på dispersjonen av sinkoksyd i et organisk medium.

+) Isostearat-3,19-esteren.

Jo høyere gjennomtrengningsgraden er jo mere rettflytende er blandingen. Fordi isostearat-3,19-esteren er aldret gir den åpenbart ønskverdige gjennomtrengningsegenskaper. Det fremgår av de ovenfor angitte data at den ønskelige og mest stabile væskeblanding oppnås når tre eller noen flere mol isostearat er innblandet i titanatesteren.

Dispersjonen som ble fremstilt med isostearat-3,19-esteren ble sammenlignet med samme sinkoksyd i form av et ubehandlet pulver i en naturlig tjummibianding med den forskjell at 10% mindre sinkoksyd ble anvendt ved fremstilling av gummi-blandingen med den behandlede sinkdispersjon som er beskrevet i eksempel 1. De avnendte blandinger og de oppnådde forsøksresultater fremgår av eksempel 2.

Eksempel 2: Behandling sinkoksyds innvirkning.

Dispersjon i én naturgummiblanding.

Fysikalske egenskaper

Herdingsgrad og - tilstand

Reometer ved 14 3°C, 60 sekunder foroppvarming, 60 min.

motor, 100 omfang, 3° bue

Bearbeidingstid Mooney-påvirkning ved 121°C

Tabellen i eksempel 2 viser den store forbedring av de fysikalske egenskaper hos en Jiaturgummiblanding som kan oppnås ved anvendelse av med isostearat-3,19-ester over-flatebehandlet sinkoksyd til og med når den anvendte mengde sinkoksyd er 10% mindre. Strekkfastheten øker med 30%, bruddforlengelsen med 10%, spenning ved 300% tøyning med 10%. Det er signifikant at hårdheten ikke påvirkes. Mooney-plastisiteten mer enn fordobles ved 121°C, mens reometerdata ved 143°C viser at den behandlede sinkoksyd gir kraftigere herding.

I eksempel 3 nedenfor vises forbedringen av egenskapene som oppnås ved anvendelse av sinkoksyddispersjonen fremstilt med isostearat-3,19-esteren ifølge eksempel 1 i en med olje og kjønrøk utspedd styren-butadien-gummiblanding.

Eksempel 3: Behandlet sinkoksyds innvirkning Dispersjon i en styren- butadien- gummiblanding

Fysikalske egenskaper

Herdingsgrad og - tilstand Reometer ved 138°C, 60 sekunder foroppvarming, 60 min. motor, 50 omfang, 1° bue.

Reometer ved 171°C, 60 sekunder foroppvarming, 12 min. motor, 50 omfang, 1° bue.

Bearbeidingstid Mooney-data ved 100°C

De i eksempel 3 oppnådde data viser at man ved anvendelse

av sinkoksyd i en 10% mindre mengde oppnår ekvivalente eller forbedrede fysikalske egenskaper. I praksis har man kunnet innblande den med isostearat—3,19-esteren behandlede sinkoksyddispersjon ifølge eksempel 1 i en gummiblanding på omtrent en fjerdedel til en femtedel av den tid som er nød-vendig for innblanding av ubehandlet sinkoksydpulverv Dessuten er det behandlede sinkoksydpulver ikke støvdannende.

Av de ovenfor angitte data fremgår det også at forbindelsen som inneholder den behandlede sinkoksyddispersjon har en høyere grad av reaktivitet samt en kraftigere sluttherding, noe som fremgår av økningen av vridningsmomentet sammenlig-

net med ubehandlet sinkoksyd.

I eksemplene 4, 5 og 6 nedenfor vises isostearat-3,19-esterens effektivitet hva angår reduksjon av viskositeten hos dispersjoner av forskjellig uorganiske, faste stoffer i en hydrokarbonolje.

Ved dispergering av sinkoksyd i en hydrokarbonolje oppnår man en kraftig redusert viskositet når sinkoksydet er omsatt med isostearat-3,19-esteren, noe som fremgår av eksempel 4 .

Eksempel 4

Reduksjonen av viskositeten var 83%, når sinkoksyddispersjonen i en hydrokarbonolje in situ ble omsatt med isostearat-3 , 19-esteren .

Viskositeten hos en dispersjon av titandioksyd ble redusert på samme måte av isostearat-3,19-esteren, noe som fremgår av eksempel 5.

Eksempel 5

Viskositeten ble redusert med 99% når titandioksyddisper-sjonen i en hydrokarbonolje ble omsatt in situ med isostearat-3 , 19-esteren .

Viskositeten hos en dispersjon av kjønrøk i en hydrokarbon-ol je ble redusert på samme måte av samme ester, noe som fremgår av eksempel 6.

Eksempel 6

Viskositeten ble redusert med 56% for dispersjonen av kjøn-røk i en hydrokarbonolje ved omsetning in situ med isostearat-3 , 19-esteren.

Viskositeten hos en dispersjon av kalsiumkarbonat i et væskeformig epoksyharpiks ble redusert når isostearat-3,19-esteren ble tilsatt, slik dette er vist i eksempel 7.

Eksempel 7

Ved omsetning av kalsiumkarbonatdispersjonen i væskeformig epoksydharpiks in situ med isostearat-3,19-esteren sank viskositeten 80%.

Viskositeten for en dispersjon av kolloidal silisiumdioksyd i en væskeformig polysulfidgummi synker når isostearat-3,19-esteren tilsettes, slik dette fremgår av eksempel 8.

Eksempel 8

Gjennomtrengningen for en pastadispersjon av kalsiumkarbonat i væskeformig polysulfidgummi ("THIOKOL") øket når isostearat-3 , 19-esteren ble tilsatt.

Alternativt bibeholdes samme gjennomtrengning ved å øke mengden av kalsiumkarbonat i dispersjonen med 50% hvis man derved tilsatte en større mengde isostearat-3,19-ester. Dette fremgår av eksempel 9.

Eksempel 9

Dispersjonene i eksemplene 4-9 ble først fremstilt uten

isostearat-3,19-ester ved forblanding av pigment eller fyllstoff med det organiske, væskeformige medium under anvendelse av.en blander ("PONYMIXER"). Denne forblanding ble deretter valset på et tre-valseverk slik at man oppnådde den

endelige dispersjon. Viskositets-- eller gjennomtrengnings-målinger ble gjennomført på en kontrollprøve for sammenlig-

ningens skyld.

Titanatesternes virkning ble deretter vurdert i en andre forsøksserie, der titanatesteren ble tilsatt til det organiske, væskeformige medium og dispersjonen ble fremstilt på den ovenfor angitte måte. VIskositetsmålinger gjennom-ført på de nye satser viste meget vesentlige og signifikante reduksjon av viskositeten, hvorav det fremgår at isostearat-esterne er effektive i kombinasjon med et flertall uorganiske stoffer og i forskjellige væskeformige, organiske medier. Reduksjonen av viskositeten viser at uorganisk materiale som er behandlet ifølge foreliggende oppfinnelse 1) kan anvendes i større mengder, 2\ blir fullstendig dispergert i det uorganiske medium og i sluttproduktet og 3) gir viskositetsnivåer som muliggjør dispersjonenes anvendelse ved forbedrede fremstillingsfremgangsmåter, f.eks. blandingsfremgangsmåter ved lavere energitilførsel og pumping.

Disse eksempler viser at de uorganiske materialer ikke må forbehandles og overflatemodifikasjonen kan frembringes in situ ved anvendelse av isostearattitanatesteren. Dessuten er esteren effektiv hva angår en reduksjon av viskositeten for et stort antall forskjellige uorganiske materialer i et stort antalL forskjellige organiske medier.

I det følgende eksempel 10 vises isostearat-3,19-esterens effektivitet hva angår kortere blandingstid og lavere viskositet hos en dispersjon av magnesiumoksyd i hydrokarbon-ol je. Ved gjennomført blanding er det nødvendig å sette magnesiumoksydet til hydrokarbonoljen i porsjoner i den hensikt å oppnå et maksimalt forhold mellom innholdet av uorganisk og organisk materiale på kortest mulig tid. I nedenfor følgende tabell er fremgangsmåten skissert og de oppnådde resultater angitt.

Eksempel 10

Den oppnådde dispersjon ble således 30% mykere samtidig som den krevde 31% kortere blandingstid;

Eksempel 11

Av de i nedenforstående tabell sammenstilte resultater fremgår effekten av omsetningen av isostearat-3,19-esteren med kalsiumkarbonat (en utfelt kvalitet med små partikler) in situ i LD-polyeten (spesifikk vekt 0,918). I tabellen angis smelteviskositeten som en funksjon av tiden ved fremstilling av en dispersjon av kalsiumkarbonat i LD-polyeten med en smelteindeks på ? når 70 deler kalsiumkarbonat er blandet med 28 deler LD-polyeten.

Ved disse forsøk ble det tilsatt 2,85% isostearat-3,19-esteren (beregnet på kalsiumkarbonatmengden) før blanderen ble satt i gang. Som blander ble det anvendt en meget intens Brabender-blander. Blandingen ble gjennomført ved en maksimaltemperatur på 93°C og med en rotasjonshastighet på 82 omdreininger pr. minutt, hvoretter man anvendte en 5 kg vekt på rammen, mens smelteviskositeten ble bestemt ved måling av det på blanderens pålagte vridningsmoment, uttrykt i grammeter.

Lignende forsøk ble gjennomført der isostearatesteren ble utelukket og når to andre dispersjonshjelpemidler, nemlig aluminiumtristearat og polyglycerol-400-monooleat, ble anvendt i samme konsentrasjoner, nemlig 2,85% beregnet på mengden av kalsiumkarbonat. Resultatene er også angitt i den følgende tabell.

Når det ikke ble anvendt noen tilsetning, var vridningsmomentet etter 3 0 sekunders blanding 2 000 gram-meter<3> og etter 19 0 sekunder var det 175 0 gram-meter3 .

Ved anvendelse av isostearat-3,19-esteren sank vridningsmomentet til 1250 gram-meter<2> på 3 0 sekunder og var 750 ved 19 0 sekunder, noe som viste en kraftig reduksjon av smelteviskositeten på meget kort tid.

Ved anvendelse av aluminiumtristearat var vridningsmomentet sunket til 1900 gram-meter<2> etter 30 sekunder og til 1250 gram-meter<2> etter 19 0 sekunder, noe som var vesentlig høyere enn for titanatesteren. Polyglycerol-400-monooleat-tilset-ningen ga et vridningsmoment på 2150 gram-meter2 etter 30 sekunders blanding og et vridningsmoment på 1000 gram-meter<2 >etter 19 0 sekunders blanding.

Isostearat-3,19-esterens effektivitet som dispergerings-middel ble vist ved hjelp av en annen prøve der den 70 %-ige kalsiurakarbonatdispersjonen ble blandet med ytterligere LD-polyetenpolymer i et forhold på 1:9 og deretter bearbeidet til en film ved sprøyting og blåsing. Den således oppnådde film ble undersøkt visuelt for bestemmelse av antallet gjenværende, agglomererte partikler pr. overflateenhet. Uten anvendelse av dispersjonstilsetning var resul-tatet 312 agglomerater pr. overflateenhet (0,09 m<2>). Etter anvendelse av titanatesteren sank antallet agglomerater pr. overflateenhet til 16.

Eksempel 12

I dette eksempel ble det anvendt en fremgangsmåte tillempet den som er beskrevet i eksempel 11. Titandioksyd (rutil) ble anvendt som uorganisk dispers fase i den samme LD-polyeten som i eksempel 11. Dispersjonen ble fremstilt med 75 deler TiG^ under anvendelse av 2,67% dispersjonstilsetning (beregnet på TiG^-mengden) og 23 deler LD-polyeten.

Av den følgende tabell fremgår det at vridningsmomentet

på Brabender-blanderen uten dispersjonstilsetning etter 3 0 sekunder var 2.250 gram-meter2 . Etter 180 sekunder var vridningsmomentet sunket til 1.100 gram-meter2 . Etter tilsetning av 3,19-esteren sank vridningsmomentet etter 3 0 sekunder til 1.25 0 gram-meter<2> og etter 180 sekunder til 750 gram-meter2 .'

Når man reduserte til TiG^-dispersjonens konsentrasjon

til 7,5% og blåste en film av dette materialet, var antallet agglomerater pr. overflateenhet (0,09 m3 ) uten tilsetning 600 og med isostearatester 150. Det opptrådte også en meget merkbar økning av opasiteten og hvitheten.

Av tabellen fremgår det også at polyglycerol-400-monooleat var dårligere for TiO-j-dispersjonen og aluminiumstearatet var bedre som dispersjonshjelpemiddel enn titanatesteren.

Eksempel 13

I dette eksempel gikk man frem på samme måte som i eksempel II og 12. Den uorganiske disperse fase var gult jernoksyd og 50 deler ble anvendt med 4% dispersjonstilsetning (beregnet på mengden jernoksyd) og 48 deler LD-polyeten. De oppnådde resultater fremgår av følgende tabell.

Når det ikke ble anvendt noen dispersjonstilsetning, gikk vridningsmomentet i Brabender-blanderen opp i 2.500 g-m<3 >etter 30 sekunder og til 1000 g-m<3> etter 180 sekunder.

Ved tilsetning av isostearat-3,19-ester var vridningsmomentet etter 30 sekunder også 2.500 g-m<2>, men etter 180 sekunder var det sunket til 750 g-m3 .

Ved reduksjon av innholdet av gul jernoksyddispersjon til

5% og materialet omdannet til en blåst film utgjorde antallet agglomerater pr. overflateenhet (0,09 m<3>) 685, når det

ikke ble anvendt noen dispersjonstilsetning. Ved tilsetning av isostearat-3,19-esteren sank antallet agglomerater til 113 pr. overflateenhet.

Av den ovenforstående tabell fremgår det også at titanatesteren var overlegen aluminiumstearatet og polyglycerol-400-monooleatet hva angår en reduksjon av smelteviskositeten.

Eksempel 14

Isostearat-3,19-titanatesteren ble anvendt for å studere virkningen på slagfasthet, strekk-bruddgrense og smelteindeks hos HD-polyeten av formsprøytingskvalitet med mineral-fyllstoff i et innhold på 30-60%.

En Banbury-blander av laboratoriestørrelse ble anvendt for satsvis iblanding av det organiske titanat med polyetenet med en konsentrasjon på 5%. Den oppnådde blanding ble malt i en Cumberland-kvern under anvendelse av en sikt med maske-åpning 1,41 ram, hvoretter den tørrblandes i en blander av Henschel-typen med fyllstoffet til det ønskede mengde-forholdet fyllstoff : organisk titanat. Tørrblandingen ble blandet med ennu mer HD-polyeten, slik at man oppnådde det ønskede innhold fyllstoff, under anvendelse av en Banbury-blander i 3 minutters sykler, med et rammetrykk på 414 kPa og en temperatursenkning på 111°C. De ferdige blandingene ble malt og formsprøytet til plater -med dimen-sjoner 0,267 c 1,270 x 6,033 cm, hvilke plater ble anvendt for prøving. Formingen ble gjennomført ved 204°C ved et formsprøytingstrykk på 6,9 MPa; rammen fremover 10 sekunder og en formslutningstid p'å 15 sekunder.

De oppnådde resultater fremgår av følgende tabell:

Av de i den ovenforstående tabell sammenstilte resultater fremgår det at isostearat-3,19-esteren fungere mest effektivt sammen med kalsiumkarbonat og bariumsulfat. HD-polyetensystemet inneholdende 30% fyllstoff og organisk titanat hadde bedre slagseighet enn ekvivalent fylt system uten titanatesteren. For HD-polyetensystemet inneholdende 40% fyllstoff, nemlig kalsiumkarbonat, kalsiummetasilikat og bariumsulfat var slagseigheten like stor som eller større enn for HD-pblyeten. Dessuten er stivheten eller modulen for kalsiumkarbonat fylt HD-polyeten vesentlig redusert, når materialet inneholder 3% av det organiske titanatet. Helt overraskende minker modulen med stigende fyllmiddel-innhold. Også når modulen minskes betydelig bibeholdes bruddgrensen relativt konstant helt opptil 60% fyllstoff.

Til slutt kan det nevnes at smelteindeksen for HD-polyeteh inneholdende bariumsulfat eller kalsiumkarbonat som fyllstoff forblir ganske konstant. Ved 60% fyllstoff har materialet flyteegenskaper som ligner de for ren HD-polyeten (100%) uten fyllstoff.

Eksempel 15

I dette eksempel beskrives oppfinnelsen tillempet på LD-polyeten inneholdende fyllstoff. Polyeten uten fyllstoff, blandet med 4 0% kalsiumkarbonat ble undersøkt med henblikk på resistiviteten, strekkbruddgrense, modul, strekking og rivstyrke og ble derved sammenlignet med polyeten inneholdende kalsiumkarbonat som fyllstoff etter tørrblanding med 1%, 2% og 3% isostearat-3,19-ester ifølge foreliggende oppfinnelse som koplingsmiddel. De oppnådde resultater er angitt i følgende tabell. Av de i ovenfor angitte tabell oppgitte resultater fremgår det at organotitanatet forbedrer strekkingen og rivstyrken sammenlignet med ubehandlet fyllstoff. Det skal imidlertid påpekes at disse egenskaper ikke kommer opp til nivået for polyeten uten fyllstoffet.

Eksempel 16

I dette eksempel vises virkningen av isostearat-3,19-esteren tørrblandet med kalsiumkarbonat på slagseigheten hos fylt polypropen. Ved disse forsøk sammenlignes salgseigheten hos varmealdret og ikke aldret materiale og slagseigheten hos polypropen uten fyllstoff og polypropen inneholdende 4 0 vekt-% kalsiumkarbonat og polyproen inneholdende 4 0 vekt-% kalsiumkarbonat som tidligere er tørrblandet med de i nedenforstående tabell angitte mengder av isostearat-3,19-esteren (beregnet på mengden CaCO^). Aldring ved 150°C er en akselerert prøve som viser virkningen av lang-varig aldring ved vanlige temperaturer. Tørrblandingen ble gjennomført ved romtemperatur i minst 3 0 sekunder i en blander av Henschel-typen med høy intensitet og med en rotasjonshastighet på 3600 omdr. pr. minutt'.

Av følgende tabell fremgår verdiene for slagseighet for ikke aldrede og for varmealdrede prøvelegemer.

De i den ovenforståendé tabell angitte resultater viser klart at ved tilsetning av isostearat-3,19-ester ifølge oppfinnelsen bibeholdes slagseigheten hos polypropen inneholdende fyllstoff på tross av aldring ved høy temperatur, mens imidlertid polypropen inneholdende fyllstoff uten isostearat-3,19-ester i høy grad mister sin slagseighet (-blir skjørt) . Dessuten fremgår det av de i tabellen angitte data at slagseigheten for polypropen inneholdende fyllstoff vesentlig forbedres ved anvendelse av 3% isostearat-3 ,19-ester.

Eksempel 17

I dette eksempel vurderes virkningen av isostearat-3,19-esteren på polypropen inneholdende kalsiumkarbonat som fyllstoff. To metoder ble anvendt for bestemmelse av effekten av blandingsfremgangsmåtene på sluttproduktenes fysikalske egenskaper. I den første metode ble kalsiumkarbonat og den organiske titanatforbindelse tørrblandet i et minutt i en Henschel-blander med en rotasjonshastighet på

3600 omdr./minutt. Blandingen ble gjennomført først ved romtemperatur, men blandingens temperatur steg under blandingen. Deretter ble det fremstilt prøvelegemer ved tørr-blanding med polypropen og formsprøyting i en sprøytemaskin med mateskrue ved en temperatur på 232°C. Ved den andre metoden ble det fra Henschel-blanderen kommende materiale blandet ved 232°C i en blander som utøvet en stor skjærkraft (dobbelkonsentrisk skrue). Deretter ble materialet form-sprøytet ved samme temperatur. De oppnådde resultater er angitt i følgende tabell.

De i den nedenfor angitte tabell oppgitte resultater viser klart at polypropen inneholdende behandlet kalsiumkarbonat har vesentlig bedre egenskaper enn polypropen inneholdende ubehandlet fyllstoff. Når 0,6% av det organiske titanat anvendes, forbedres slagseigheten markant. Likeledes oppnås det ved anvendelse av en dobbelt konsentrisk skrue ifølge metode 2 en ytterligere forbedring av egenskapene. Det antas at denne ytterligere bearbeiding under utøving

av en høy skjærkraft gir fullstendigere reaksjon mellom det organiske titanat og det uorganiske materialet.

Eksempel 18

Oppfinnelsens tillempning på polystyren fremgår av det følgende eksempel. I den følgende tabell vises en sammen-ligning av spesifikk vekt og smelteindeks for polystyren, polystyren blandet med kalsiumkarbonat (50:50) og polystyren som er blandet med kalsiumkarbonat (50:50) og for-behandlet med 0,5 deler isostearat-3,19-ester.

Titanatesteren og kalsiumkarbonatet ble først tørrblandet

i en blander med høy skyvevirkning ved normale betingelser. Fyllstoffet ble blandet med polystyrenen på et to-valseverk ved en temperatur på 153°C inntil fullstendig sammenblanding. De således oppnådde valsematter ble delt og den spesifikke vekt og smelteindeks ble bestemt.

Av den ovenfor angitte tabell fremgår det at polystyren inneholdende behandlet fyllstoff er lettere å formsprøyte. Polystyren med ubehandlet fyllstoff har derimot en smelteindeks som viser at materialet ikke er så lett å formsprøyte i en konvensjonell anordning.

Eksempel 19

Dette eksempel viser avnendelse av isobutyl-tri-(6-amino-kaproyl)-titanat for forbedring av egenskapene hos nylon 66 inneholdende 50% leire som fyllstoff.

En blanding inneholdende 50 vekt-% nylon 66, 49,8 vekt-% leire og 0,2 vekt-% av en titanatester av den nedenfor angitte type ble fremstilt ved sammenblanding av leiren, titanatesteren og nylon 66 i en sprøytemaskin med tvilling-skrue ved 315°C i et minutt. Etter at blandingen var ferdig, ble det fremstilt prøvelegemer ved formsprøyting og formlegemenes fysikalske egenskaper ble bestemt. Titanatesterne, hovedsakelig isobutyl-tri(6-aminokaproyl)-titanat, hadde følgende formel:

der n er 2,8; 3,4 og 3,7,

I den følgende tabell er egenskapene hos disse nylonblan-dinger inneholdende 50% leire som fyllstoff angitt:

De i ovenfor angitte tabell angitte resultater viser at når n er 3,4, så er bøyefastheten og strekkbruddgrensen for den 50% leireholdige nylon optimale. Dessuten fremgår det at isobutyltri(6-aminokaproyl)-titanatesteren inneholdende 3,4 mol aminokaproylgrupper er effektiv for forbedring av fastheten hos nylon 66 som inneholder leire som fyllstoff.

Claims

1. Materialblanding for anvendelse som fyllstoff for polymerer inneholdende et finfordelt uorganisk materiale som er omsatt med en blanding av organotitanater med formelen Ti(OR)4 . -n (OCOR1) n, karakterisert ved. at i ovennevnte formel betegner R en alkylgruppe med 1-5 karbonatomer, R' en alkyl- eller alkenylgruppe med 6-24 karbonatomer og n et tall større enn 3 men høyst 3,5.

2. Fremgangsmåte for fremstilling av en materialblanding ifølge krav 1 i form av en dispersjon i et polymert medium der et uorganisk materiale blandes med en blanding av organotitanater i det polymere medium slik at man oppnår en dispersjon av reaksjonsproduktene av det uorganiske materiale og organotitanatblandingen i det polymere medium, karakterisert ved at -organotitanatblandingen som i gjennomsnitt inneholder 1-0,5 hydrolyserbare grupper pr. molekyl og 3-3,5 ikke-hydrolyserbare grupper pr. molekyl., bringes .til reaksjon med overflaten av det uorganiske materiale og det polymere materiale in situ under sammenblandingen av de tre komponenter.

3. Blanding av organotitanater til bruk i fremgangsmåten ifølge krav 2 for fremstilling av en materialblanding ifølge krav 1 for anvendelse som fyllstoff for polymerer, der organotitanatene har formelen Ti(0R)4_n^0C0R')n» karakterisert ved at i formelen betegner R en alkylgruppe med 1-5 karbonatomer, R<1> en alkyl-eller alkenylgruppe med €-24 karbonatomer og n et tall større enn 3 men høyst 3,5.

4. BLanding ifølge krav 3, karakterisert ved at n ligger mellom 3,1 og 3,25.

5. Blanding ifølge krav 3, karakterisert ved at R er en isopropyl- og R' en isostearylgruppe.