NO148152B - Fremgangsmaate for polymerisering av vinylklorid. - Google Patents

Description

Oppfinnelsen vedrører en fremgangsmåte for polymerisering

av vinylklorid i vandig suspensjon slik at man får polymerer som er i besittelse av forbedret varmestabilitet innledningsvis. Vinylkloridet polymeriseres i nærvær av dialkylperoksydikarboriater, og polymeren behandles med et hydroksyd.

Dialkylperoksydikarbonater er kjent for å være spesielt aktive initiatorer. De er derfor i besittelse av den fordel å forbedre produktiviteten i polymerisasjonsanlegg. Dessverre fører de resulterende polymerer til formede gjenstander så som rør, rør-formet film og flasker hvis varmestabilitet innledningsvis later meget tilbake å ønske.

Den innledende varmestabilitet er polymerens evne til å motstå nedbrytning som forårsakes av økning i temperatur som den må utsettes for ved innblanding av forskjellige additiver og for-arbeidelse av den. Dårlig innledende varmestabilitet manifesterer seg ved forringelse i den innledende farve som er mer uttalt jo lavere stabiliteten er.

Det er allerede blitt foreslått å forbedre stabiliteten ved en behandling før polymerisasjonen, som består i å bringe polymerene i kontakt med en vandig alkalisk løsning, fortrinnsvis inneholdende et fenolisk antioksydasjonsmiddel (kanadisk patent nr. 865.802). Vinylkloridpolymerer som har gjennomgått en slik behandling, oppviser noe forbedret varmestabilitet i visse spesi-fikke sammensetninger, f.eks. slike som inneholder tinn. Imidlertid er den innledende varmestabilitet generelt dårligere enn den som ubehandlede polymerer har når det gjelder mange sammensetninger. Effektiviteten og anvendelsene av denne behandling er derfor meget begrenset.

VI har nå funnet en bemerkelsesverdig effektiv behandling for forbedring av den innledende varmestabilitet hos vinylkloridpolymerer som er polymerisert i suspensjon i nærvær av dialkylperoksydikarbonater. Denne behandling kan anvendes i alt vesentlig universelt uansett hvilken resept som anvendes ved for-arbeidelse av polymeren.

Oppfinnelsen vedrører følgelig en fremgangsmåte som beskrevet innledningsvis, hvor det karakteristiske trekk er at polymeren behandles i den vandige suspensjon med et- enbasisk hydroksyd når den ønskede omdannelse er oppnådd, og før det uomsatte vinylklorid fjernes.

Vi har faktisk funnet at for å oppnå en betydelig forbedring i den innledende varmestabilitet hos de aktuelle polymerer er det nødvendig at behandlingen med hydroksydet utføres ved slutten av polymerisasjonen når den ønskede omdannelse er oppnådd.

Generelt sagt avsluttes polymerisasjonen etter at ca. 90-95% av det vinylklorid som er til stede i reaktoren er blitt omdannet. 5-10% vinylklorid forblir derfor uomsatt på dette punkt. En meget vesentlig andel av dette uomsatte vinylklorid fjernes gjerne fra den vandige suspensjon ved flyktiggjørelse, hvilket bibringes ved reduksjon av trykket. Denne operasjon er kjent som avgassing. Etter avgassingen inneholder miljøet bare en mengde av størrelsesorden 10 g av uomsatt vinylklorid pr. kg polymer. Mesteparten av dette rest-vinylklorid er okkludert i det indre av polymerpartiklene. Vi har-funnet at ved å anvende hydroksydet før slutten av avgassingen økes behandling-ens effektivitet i høy grad. Behandlingen utføres fortrinnsvis mens den vandige suspensjon fremdeles inneholder minst 25 g uomsatt vinylklorid pr. kg polymer. De beste resultater oppnås når innholdet er minst 50 g vinylklorid pr. kg.

Behandlingen i henhold til oppfinnelsen kan utføres meget lett ved at hydroksydet rett og slett tilsettes den vandige suspensjon mens den fremdeles er i polymerisasjonsreaktoren.

Mengden av hydroksyd som skal innføres i den vandige suspensjon, er ikke kritisk. Innføring av bare små mengder av hydroksyd muliggjør økning av den innledende varmestabilitet hos polymeren. Det foretrekkes imidlertid å anvende tilstrekkelig hydroksyd til å bringe den vandige suspensjons pH-verdi til minst 7. Det foretrekkes dessuten ikke å overstige en pH-verdi på 12 under behandlingen, slik at man unngår enhver risiko med hensyn til nedbrytning av polymeren, f.eks. ved de-hydroklorering. Fortrinnsvis anvendes tilstrekkelig alkalisk hydroksyd til å bringe pH-verdien til den vandige suspensjon til en verdi på nellcm 9 og 10,5.

Naturen av det enbasiske hydroksyd som anvendes, er ikke kritisk. Det kan utvelges blant alkalimetallhydroksydene, f.eks. natrium-, kalium- og litiumhydroksyder og ammoniumhydroksyd. Vann-løselige hydroksyder av jordalkalimetaller er imidlertid uegnet for fremgangsmåten i henhold til oppfinnelsen.

Et alkalisk hydroksyd som spesielt foretrekkes er ammoniumhydroksyd. på grunn av dets høye flyktighet viser dette hydroksyd seg ikke i den endelige polymer. Dets anvendelse sikrer at polymerer oppnås som er i besittelse av en rekke sterkt ønskede egenskaper, i dette tilfelle ikke bare utmerket innledende varmestabilitet, men også stor transparens og gode elektriske egenskaper.

Innføringsmetoden med hensyn til hydroksydet er ikke på noen måte kritisk. Eksempelvis kan det innføres i den vandige suspensjon alt på én gang, i batch eller kontinuerlig. Videre kan hydroksydet innføres i fast form eller som en løsning i en væske som er inert under polymerisasjonsbetingelsene. Det er til og med mulig å innføre ammoniakk. Fortrinnsvis innføres hydroksydet i den vandige suspensjon i form av en løsning og mer spesielt en vandig løsning. Konsentrasjonen av den vandige hydroksydløsning er uvesentlig. Imidlertid anvendes generelt n/10 til lOn og fortrinnsvis ln til 5n løsninger av praktiske grunner.

I henhold til en spesielt foretrukken utførelsesform av oppfinnelsen behandles den vandige polymersuspensjon før total avgassing med tilstrekkelig ammoniumhydroksyd til å bringe pH-verdien til en verdi mellom 9 og 10,5. Dette mål nås under de konvensjonelle betingelser for polymerisering av vinylklorid i vandig suspensjon ved anvendelse av en ammoniumhydroksydmengde som tilsvarer ca. 0,05 til 1 vektdel ammoniakk pr. lOO deler vinylklorid anvendt innledningsvis.

Varigheten av behandlingen i henhold til oppfinnelsen er ikke kritisk. Resultater er allerede synlige etter noen få minutter i aktuell praksis. Disse resultater kan forbedres ved at behandlingstiden strekkes ut. Imidlertid, for å unngå unødig forlengelse av hele cyklustiden for produksjonen av polymeren holdes polymeren vanligvis i kontakt med det alkaliske hydroksyd i 5 - 120 minutter og fortrinnsvis i 5-20 minutter før fullstendig avgassing .

Temperaturen i det øyeblikk da behandlingen i henhold

til oppfinnelsen begynner er vanligvis den som den vandige suspensjon har ved slutten av polymerisasjonen, siden behandlingen kan utføres så snart som den ønskede omdannelse er nådd. Det er imidlertid ikke avgjørende at temperaturen holdes konstant under behandlingen. Den kan derfor reduseres eller økes og ligger generelt mellom 20 og 140°C og fortrinnsvis mellom 20 og 80°C.

Det er heller ikke essensielt å utføre behandlingen med røring. Imidlertid er det fordelaktig å sørge for røring i den hen-sikt å sikre hurtig og effektiv dispergering av hydroksydet i den vandige polymersuspensjon og derfor å korte ned behandlingstiden så meget som mulig. I praksis holdes derfor den rører som anvendes under polymerisasjonen, i drift under behandlingen i henhold til oppfinnelsen når behandlingen utføres i polymerisasjonsreaktoren.

I henhold til den foretrukne utførelsesform av fremgangsmåten i henhold til oppfinnelsen utsettes polymeren for avdrivning med et inert fluid etter behandling ved hjelp av det enbasiske hydroksyd.

En behandling av denne type er beskrevet i våre Luxemburg-patenter nr. 70739 og 72112. Vi har funnet at hvis behandlingen i henhold til oppfinnelsen kombineres med avdrivning med et inert fluid, økes den innledende varmestabilitet ytterligere i bemerkelsesverdig grad.

Avdrivning med et inert fluid utføres gjerne på den vandige polymersuspensjon når sistnevnte er ved en temperatur i det minste lik polymerisasjonstemperaturen. Den utføres fortrinnsvis ved en temperatur minst lik glassovergangstemperaturen for polymeren. Når den kombineres med behandlingen i henhold til oppfinnelsen, går avgassing av den vandige suspensjon fortrinnsvis forut for avdrivningen for fjerning av hoveddelen av det vinylklorid som er til stede i den vandige suspensjon ved slutten av behandlingen ved hjelp av hydroksydet. Hovedeffekten ved avdrivning er å fjerne de endelige spor av vinylklorid som er okkludert i polymerpartiklene.

Som ved behandling med hydroksydet kan avdrivning utføres i polymerisasjonsreaktoren. Det er også mulig å anvende et annet

kar som er spesielt konstruert for formålet og fortrinnsvis utstyrt med en rører. Polymeren føres til dette i form av en vandig suspensjon, f.eks. etter avgassing i reaktoren. Det er også mulig å modi-

fisere polymerkonsentrasjonen i den vandige suspensjon før avdrivningen. Det er imidlertid å foretrekke å utføre behandlingen i henhold til oppfinnelsen i polymerisasjonsreaktoren og deretter å overføre den vandige polymersuspensjon til et spesielt kar hvor avgassing og avdrivning med et inert fluid utføres om nødvendig.

Med et "inert fluid" menes inerte gasser, f.eks. nitroger og karbonmonoksyd eller damper av væsker som er inerte og flyktige ved avdrivningstemperaturen, f.eks. pentan, heksan, kloroform, karbontetraklorid og vann. Det er spesielt fordelaktig å anvende damp som det inerte avdrivningsfluid. I det minste en del av dampen som anvendes som avdrivningsfluid, kan utvikles in situ ved at den vandige suspensjon bringes til å koke.

Imidlertid foretrekkes det å innføre dampen, som fortrinn vis er overopphetet, inn i den vandige suspensjon.

Den temperatur ved hvilken avdrivning med et inert fluid utføres, kan være av samme størrelse som den som anvendes for behandlingen med hydroksydet. Det er imidlertid spesielt fordelaktig som påpekt ovenfor, å utføre avdrivningen med et inert fluid ved en temperatur minst lik glassovergangstemperaturen for polymeren. Glassovergangstemperaturen bestemmes fordelaktig ved differensiell termalanalyse som gir en rimelig nøyaktig avlesning.

Den vandige suspensjon som strømmer ut fra behandlingen med hydroksydet, kan derfor oppvarmes slik at den bringes til en temperatur minst lik glassovergangstemperaturen for polymeren før den utsettes for avdrivning med et fluid. Oppvarmning av den vandige suspensjon kan utføres ved hvilke som helst passende hjelpe-midler .. f.eks. ved sirkulering av et varmt fluid gjennom den dobbel te kappe rundt karet som inneholder den vandige suspensjon og/eller ved direkte innblåsning i et varmt, inert fluid såsom luft, nitrogen eller damp. Det foretrekkes imidlertid å injisere damp, da anvendelsen av damp gjør det mulig å nå den ønskede temperatur i løpet av meget kort tid.

Den øvre temperaturgrense ved hvilken avdrivning med et inert fluid kan utføres, kan bestemmes av nedbrytningstemperaturen til polymeren, til hvilken en konvensjonell varmestabilisator kan tilsettes om så ønskes.

Det skal imidlertid bemerkes at oppvarmning til tempera-turer vesentlig over 100°C utgjør sløsing med energi som ikke har noe for seg. Videre må en vandig dispersjon som er behandlet ved forhøyet temperatur, avkjøles før den kan sentrifugeres, og dette

øker avkjølingstiden og/eller volumet av nødvendig kjølevæske.

Av disse grunner er det å foretrekke å holde den vandige suspensjon ved en temperatur som ikke overstiger 140°C og fortrinnsvis 120°C under avdrivning med det inerte fluid.

Temperaturen i det inerte fluid som anvendes for avdrivning av restmonomeren og eventuelt for den foregående oppvarmning av den vandige suspensjon, er uvesentlig. Den totale behandlings-tid for de vandige suspensjoner vil innlysende være kortere jo høyere oppvarmningsfluidets temperatur er.

Avdrivningstiden er likeledes ikke noen kritisk parameter.

Følgelig kan den lett bestemmes eksperimentelt for hvert spesielle tilfelle. Som en grov ledesnor er det generelt tilstrekkelig med noen få minutter og opp til ca. 2 timer og mer spesielt 5 til 45 minutter for reduksjon av det resterende vinylklorid-innhold til noen få tideler av ppm i vekt med hensyn til polymeren. Etter sentrifugering og tørkning under konvensjonelle betingelser resulterer disse suspensjoner i vinylkloridpolymerer som inneholder mindre enn 2 ppm i vekt av restmonomer i optimale tilfeller.

Endelig kan det være fordelaktig å supplere avdrivningen med et fluid ved reduksjon av trykket slik at den vandige suspensjon bringes til å koke.

Polymerisasjonsbetingelsene for polymerene som behandles

i overensstemmelse med oppfinnelsen, er de klassiske betingelser som anvendes ved polymerisering av vinylklorid i vandig suspensjon i nærvær av dialkylperoksydikarbonater.

Med "polymerisering av vinylklorid" menes homopolymeri-sering og kopolymerisering av vinylklorid med komonomerer. Vinylkloridinnholdet i polymeren overstiger fortrinnsvis 50 mol% og mer spesielt 80 mol%. Komonomerene kan utvelges blant monomerer som er kopolymeriserbare med vinylklorid, f.eks. vinylacetat, propylen og etylen.

Polymeriseringen av vinylkloridet utføres i nærvær av de konvensjonelle ingredienser for polymerisering i vandig suspensjon, d.v.s. suspenderingsmidler sammen med, om nødvendig, diverse additiver som tilsettes i hvilket som helst polymerisasjonstrinn, f.eks. stabilisatorer (f.eks. epoksydert soyaolje), myknere (f.eks. dialkyl-ftalater), diverse farvemidler og pigmenter, forsterkende midler (f.eks. metakrylnitril/butadien/styren-harpikser), forarbeidelses-hjelpemidler (f.eks. stearinsyre eller fettalkoholer) eller anti-oksydasjonsmidler f.eks. tioetere, organiske fosfitter eller fenol-iske forbindelser. Eksempler på slike forbindelser inkluderer fenol, bisfenol A, hydrokinon, p-tert.-butylkatekol, p-tert.-butyl-kresol, tris(2-metyl,4-hydroksy-5-tert.-butylfenyl)butan, n-okta-decyl,3(3,5-ditert.-butyl,4-hydroksyfenyl)propionat etc.

på grunn av sin inhiberende effekt på polymerisasjon inn-

føres antioksydasjonsforbindelser, om ønskes, fortrinnsvis i den vandige suspensjon ved slutten av polymerisasjonen og før det uom-

satte vinylklorid fjernes. Deres innlemmelse i polymerisasjons-

miljøet går fordelaktig forut for behandlingen med et enbasisk hydroksyd i overensstemmelse med oppfinnelsen.

Suspenderingsmidlet kan utvelges blant konvensjonelle suspenderingsmidler, f.eks. polyvinylalkoholer, gelatin, vannløse-

lige alkylcelluloser og karboksymetylcelluloser og forskjellige kopolymerer og kondensasjonsprodukter, f.eks. de produkter som opp-

nås ved kondensering av polyalkylenglykoler og polyaminer.

Blandinger av suspenderingsmidler kan naturligvis anvendes,

og måten de innføres på er ikke kritisk.

Alle dialkylperoksydikarbonater er egnet som initiatorer

for polymerisering av vinylklorid ved fremgangsmåten i henhold til oppfinnelsen. Disse initiatorer tilsvarer følgende generelle formel:

hvor R og R' betyr alifatiske radikaler som kan være like eller forskjellige og eventuelt kan være substituert, f.eks. med halogen-atomer. Imidlertid kan anvendelsen av peroksydikarbonater med lange alkylkjeder som generelt er faste, føre til utmålings- eller tran-sportproblemer. Det er derfor å foretrekke å anvende dialkylperoksydikarbonater hvis alkylkjeder inneholder fra 1 til 9 karbon-

atomer og fortrinnsvis 1-4 karbonatomer. Et peroksydikarbonat som foretrekkes mer spesielt, er dietylperoksydikarbonat.

Videre er det slik at forbedringen i varmestabilitet for vinylkloridpolymerene er mest markert når fremgangsmåten i henhold til oppfinnelsen anvendes på polymerisering av vinylklorid i nærvær av dialkylperoksydikarbonater hvis alkylradikaler inneholder fra 1 til 9 karbonatomer og fortrinnsvis fra 1 til 4 karbonatomer.

De vinylkloridpolymerer som behandles i overensstemmelse med oppfinnelsen, kan anvendes for alle klassiske formål med slike polymerer. De er spesielt egnet for anvendelse i de resepter som er kritiske ut fra et synspunkt om den innledende varmestabilitet, og under strenge forarbeidelsesbetingelser. De som også er blitt utsatt for avdrivning-med et fluid og inneholder praktisk talt intet resterende vinylklorid, er bemerkelsesverdig godt egnet for anvendelse ved fremstilling av forpakningsbeholdere for matvarer.

Følgende eksempler illustrerer oppfinnelsen uten å begrense den. De vedrører polymerisering av vinylklorid i vandig suspensjon i nærvær av dietylperoksydikarbonat som initiator.

Den kortvarige varmestabilitet (innledende farve) for polymerene fastslås på et krepp som oppnås ved å sette sammen de tre følgende blandinger i løpet av ca. 2 minutter ved 180°C (på valser).

Eksempel 1

1500 g demineralisert vann, 1,2 g polyvinylalkohol og 0,3 5 g dietylperoksydikarbonat innføres ved romtemperatur og med agitering (200 opm) i en 3 liters autoklav utstyrt med rører og dobbelt kappe. Autoklaven lukkes, røringen stanses og autoklaven anbringes under partielt vakuum (L00 mm Hg), hvoretter den spyles med nitrogen (600 mm Hg absolutt) før det samme partielle vakuum gjeninnsettes. 1000 g vinylklorid innføres deretter. Røreren start-es igjen (500 opm), og mediet oppvarmes til 60°C. Dette øyeblikk, da polymerisasjonen starter, ansees som starten for den fullstendi-ge polymerisasjonssyklus.

Etter 3 timer innføres 300 g demineralisert vann, og polymerisasjonen fortsetter til trykkfallet i autoklaven når 3 kg/cm2. 172 ml av en n/10 løsning av ammoniumhydroksyd innføres så i reaktoren, og røringen fortsettes i 10 minutter.

Ved slutten av dette tidsrom avgasses den vandige suspensjon ved reduksjon av trykket til 500 mm Hg absolutt og polymeren sentrifugeres og tørkes under de vanlige betingelser (ved 65°C i 2 timer).

Den innledende varmestabilitet for det resulterende polyvinylklorid i reseptene A, B og C er gjengitt i nedenstående tabell. Glassovergangstemperaturen, som ble bestemt ved differensial-termal-analyse, er 80°C.

Eksempel 2 (sammenligningseksempel)

Dette eksempel vedrører polymerisering av vinylklorid

under betingelser som tilsvarer dem som er angitt i eksempel 1. Imidlertid, så o snart som trykkfallet i reaktoren nåo r 3 kg/cm 2, avgasses den vandige suspensjon, og polymeren sentrifugeres og tørkes

o

deretter ved 65 C i 2 timer.

Den innledende varmestabilitet for det resulterende polyvinylklorid i reseptene A, B og C er gjengitt i nedenstående tabell.

Eksempel 3

Polymerisasjonsbetingelsene og betingelsene for behandling av den vandige suspensjon med ammoniumhydroksyd er de samme som i eksempel 1. Imidlertid overføres den avgassede vandige suspensjon etter avgassingen til en 7,5 liters tank utstyrt med et damp-innløpsrør neddyppet i tanken som holdes ved atmosfæretrykk. En prøve av den vandige suspensjon tas for bestemmelse av dens vinyl-kloridinnhold, som viser seg å være 12000 mg vinylklorid pr. kg polyvinylklorid. Overopphetet damp av 152°C innføres i den vandige suspensjon gjennom dypperøret. Den vandige suspensjon som innledningsvis hadde ca. 60°C, oppvarmes hurtig i kontakt med dampen som kondenserer i suspensjonen. Når den vandige suspensjon når en temperatur på 100°C (kokepunktet), kondenserer det praktisk talt ikke mer damp, og dampen fjernes direkte, idet den tar med seg det resterende vinylklorid. Forrådet av overopphetet damp stenges av etter at den vandige suspensjon er blitt utsatt for dampavdrivning i 15 minutter ved 100°C, og en ny prøve av den vandige suspensjon tas før avkjøling, sentrifugering og tørkning av polymeren.

Etter dampavdrivningen er vinylkloridinnholdet i den vandige suspensjon 10 mg vinylklorid pr. kg polyvinylklorid, og den tørre polymer inneholder mindre enn 1 mg vinylklorid pr. kg tørr polymer.

Den innledende varmestabilitet for polyvinylkloridet i reseptene A, B og C er gjengitt i nedenstående tabell.

Eksempel 4 (sammenligningseksempel)

Dette eksempel svarer til eksempel 1, med unntagelse av

at behandlingen med ammoniumhydroksyd utføres etter avgassing av den vandige suspensjon.

Den innledende varmestabilitet for polyvinylkloridet i reseptene A, B og C er gjengitt i nedenstående tabell.

Eksempel 5 (sammenligningseksempel)

Dette eksempel vedrører polymerisering av vinylklorid

under betingelsene fra eksempel 2, med unntagelse av at den avgassede vandige suspensjon utsettes for dampavdrivning under de betingelser som er beskrevet i eksempel 3.

Den innledende varmestabilitet for polyvinylkloridet er gjengitt i nedenstående tabell.

En sammenligning mellom eksempel 1 og eksemplene 2 og 4 viser at alkalisk behandling av den vandige suspensjon før avgassing i betydelig grad forbedrer den innledende farve på polyvinyl-kloridharpiksene (eksempel 2) i en grad som er tydelig bedre enn fremgangsmåten i henhold til teknikkens stand (eksempel 4).

Eksempel 3 viser at den innledende varmestabilitet kan forbedres ytterligere ved at den vandige suspensjon som er behandlet i overensstemmelse med oppfinnelsen, utsettes for avdrivning med et inert fluid.

Endelig ble sammenligningseksempel 5 tilveiebragt for å vise at forbedringen i den innledende varmestabilitet som resulterer fra den alkaliske behandlingen i henhold til oppfinnelsen for-bundet med avdrivning med et inert fluid (eksempel 3) er større enn hva man kunne ha ventet (eksempler 1 og 5).

Alkalibehandlingen av den vandige suspensjon før avgassing utgjør derfor et spesielt effektivt og enkelt hjelpemiddel med hensyn til å forbedre den innledende farve for vinylkloridpolymerene.

Videre oppnås det, når denne alkalibehandling i henhold

til oppfinnelsen kombineres med avdrivning av restmonomeren med et inert fluid, vinylkloridpolymerer som oppviser enda større forbedring i innledende farve og som er praktisk talt fri for restmonomer.

Eksempel 6

Dette eksempel tilsvarer eksempel 1, med unntagelse av at innføring av ammoniumhydroksydløsningen følger etter injeksjon av 0,5 g tris(2-metyl,4-hydroksy,5-tert.-butylfenyl)butan oppløst i 0,5 g diklormetan.

Den innledende varmestabilitet for det resulterende polyvinylklorid i reseptene A, B og C er gjengitt i følgende tabell.

Claims (8)

1. Fremgangsmåte for polymerisering av vinylklorid hvorved vinylklorid polymeriseres i vandig suspensjon i nærvær av dialkylperoksydikarbonater og hvor polymeren behandles med et hydroksyd, fortrinnsvis ved polymerisering i nærvær av dialkylperoksydikarbonater hvis alkylkjeder inneholder 1-9, fortrinnsvis 1-4, karbonatomer, karakterisert ved at polymeren behandles i den vandiqe suspensjon med et enbasisk hydroksyd når den ønskede omdannelse er oppnådd oa før det uomsatte vinylklorid fjernes.

2. Fremgangsmåte som angitt i krav 1, karakterisert ved at det anvendes en slik mengde av enbasisk hydroksyd at den vandige suspensjons pH-verdi er minst 7, men ikke overstiger 12.

3. Fremgangsmåte som angitt i hvilket som helst av kravene 1 og 2, karakterisert ved at det anvendes en slik mengde av enbasisk hydroksyd at den vandige suspensjons pH-verdi ligger mellom 9 og 10,5.

4. Fremgangsmåte som angitt i krav 1, karakterisert ved at det som enbasisk hydroksyd anvendes ammoni-um-, litium-, kalium- eller natriumhydroksyd, fortrinnsvis ammoniumhydroksyd.

5. Fremgangsmåte som angitt i krav 1, karakterisert ved at det enbasiske hydroksyd anvendes i form av en vandig løsning.

6. Fremgangsmåte som angitt i hvilket som helst av kravene 1 til 5, karakterisert ved å behandle en y vandig suspensjon som fremdeles inneholder minst 10 g vinylklorid pr. kg polymer.

7. Fremgangsmåte som angitt i hvilket som helst av kravene 1 til 6, karakterisert ved at den vandige suspensjon behandles med det enbasiske hydroksyd i mellom 5 og 120 minutter.

8. Fremgangsmåte som angitt i krav 1, karakterisert ved at polymeren behandles med ammoniumhydroksyd i en slik mengde at suspensjonen får en pH-verdi som ligger mellom 9 og 10,5 mens den vandige suspensjon fremdeles inneholder minst 25 g vinylklorid pr. kg polymer.