NO147037B

NO147037B - Fremgangsmaate ved fremstilling av cellulosemasse

Info

Publication number: NO147037B
Application number: NO753226A
Authority: NO
Inventors: Jonas Arne Ingvar Lindahl; Lars Gustaf Rudstroem
Original assignee: Mo Och Domsjoe Ab
Priority date: 1974-09-23
Filing date: 1975-09-22
Publication date: 1982-10-11
Also published as: GB1519848A; DE2540919C2; NO147037C; NO753226L; JPS6011159B2; DE2540919A1; FR2285489A1; FR2285489B1; AU8462975A; JPS5160702A; FI63607C; SE413684C; FI63607B; FI752631A; CA1070907A; SE7411949L; US4294653A; BR7506139A; SE413684B; NZ178602A

Description

Oppfinnelsen angår en fremgangsmåte ved fremstilling av blekede cellulosemasser med et utbytte på 65-95% fra nedmalt, vasket lignocellulosemateriale.

Graden av utbytte får stadig større betydning innen celluloseindustrien efter hvert som råvarene blir vanskeligere tilgjengelige. Utbyttet må imidlertid ikke øke på bekostning av massers kvalitet og fremstillingsomkostninger eller ved å sette miljøvernhensyn til side. Oppfinnelsen har til formål å forbedre både prosessens miljøpåvirkning, massens kvalitet og å senke fremstillingsomkostningene under bibeholdelse av et høyt utbytte.

Ved tillempning av den foreliggende oppfinnelse utvides også massens anvendelsesområde.

Det er kjent å fremstille masser i høyt utbytte ved gjen-tatte pressinger og trykkopphevelser mot flis i en skruepresse og en derpå følgende ekspansjon under trykkopphevelse, hvorved flisen besprutes med en kjemiekalieoppløsning (natriumperoxyd eller natriiimsulfitt) . Ved denne metode forbedres imidlertid ikke massens lyshet sammenlignet med vanlig mekanisk masse fremstilt ved sliping og efterfulgt av bleking.

Fremstilling av mekaniske masser ved sliping av veden i nærvær av blekeavlut er tidligere kjent, hvorved også ferske blekekjemikalier kan komme på tale og defibreringen alternativt utføres i en skiveraffinør eller en Frotapulper<®.> Den erholdte masse får ved denne fremgangsmåte en øket styrke og lyshet sammenlignet med en vanlig slipmasse, men den kan ikke

måle seg med på kjemisk vei fremstilt masse hva gjelder disses egenskaper.

Det er dessuten kjent å male masse i en skiveraffinør ved

høy konsentrasjon. Raffineringen utføres uten tilførsel av væske og under et overtrykk av opp til 980 kPa (10 kp/cm ) i skive-raffinører hvori materialstykkene utsettes for vridnings- og skyvkrefter som deler stykkene i enkeltfibre (i plan mellom opp-rinnelige fibre) som er belagt med lignin eller lignende materi-aler. Ved en slik fremgangsmåte fås riktignok utbytter på mellom 50 og 90% av en forholdsvis langfibret masse, men dette må vur-deres mot bl.a. den misfarvning som fås ved raffinering ved høy

temperatur og i forholdsvis tørr tilstand. Den erholdte masse har således lav lyshet og et forholdsvis høyt innhold av for-urensninger, men fremgangsmåten byr på visse økonomiske fordeler på grunn av lavt utstyrsbehov og en viss tidsgevinst.

Den foreliggende fremgangsmåte er ikke beheftet med de ovennevnte ulemper.

Oppfinnelsen angår således en fremgangsmåte ved fremstilling av cellulosemasse med et utbytte på 65-95% fra et oppdelt, vasket lignocellulosemateriale, som vedflis, sagmugg eller et lignende materiale, ved vanndampoppvarming eller mild oppslutning i nærvær av, et ligninfjernelsesmiddel eller ved vanndampoppvarming og mild oppslutning i nærvær av et ligninfjernelsesmiddel på kjent måte og i tilstrekkelig tid til at det ønskede masseutbytte erholdes, trykkdefibrering og/eller trykkløs defibrering i ett eller to trinn av det behandlede materiale i en skiveraffinør eller annen for oppdelt cellulosemateriale egnet defibreringsanordning, og fortynning og avkjøling av materialet efter det første defibreringstrinn fulgt av siling, eventuelt tilsetning av kom-pleksdannende forbindelser, og avvanning, hvorefter det erholdte cellulosemateriale blekes, fortrinnsvis ved såkalt ligninbevarende bleking, ved hjelp av oxyderende og/eller reduserende blekemiddel, i ett eller to trinn, og føres efter hvert bleketrinn til en avvanning, og fremgangsmåten er særpreget ved at avkjølt blekeavlut med en pH på 6-12, fortrinnsvis 6,5-10, tilbakeføres som fortynnings- og kjølevæske efter det første defibreringstrinn, og at blekeavluten efter denne anvendelse helt eller delvis regenereres sammen med oppsamlede væsker og avluter for gjenvinning av deri tilstedeværende kjemikalier og brenselverdier.

Den foreliggende fremgangsmåte byr på den fordel at blekekjemikalieforbruket reduseres betraktelig sammenlignet med de hittil anvendte metoder, og dette fører til nedsatte omkostninger og miljøforurensninger. Dessuten fås en masse med forbedret styrke, og dette muliggjør tilvirkning av papir med lavere flatevekt under bibeholdelse av holdfasthetsegenskaper. Dessuten krever den ved hjelp av den foreliggende oppfinnelse fremstilte masse mindre mengder kjemisk masse i blanding med kjemisk masse, som sulfat- eller sulfittmasse, enn tidligere for å oppnå en viss holdfasthet og lyshet, hvorved fremstillingsomkostningene for et slikt papir blir lavere. Den erholdte masse er egnet som råmateriale for fremstilling av papir innen et større og mer varierende kvalitetskravområde enn hva som for tiden normalt er tilfelle med masse innen dette utbytteområde, og dette beror på at masse fremstilt ved hjelp av den foreliggende oppfinnelse har høyere renhet, lyshet og styrke og en større absorpsjonsevne enn hva som kan oppnås for masser fremstilt ved hjelp av hittil kjente fremgangsmåter.

Den foreliggende fremgangsmåte vil bli nærmere beskrevet

i tilknytning til det på tegningen viste flytskjema.

Knust og fortrinnsvis vasket celluloseråmateriale, f.eks. vedflis, tilføres til en mottaksbeholder 1 hvorfra celluloserå-materialet føres videre til et dampbehandlingskar 2 hvori det i en viss tid behandles med vanndamp (bases) ved atmosfæretrykk. Materialet føres videre inn i en beholder 3 som er forsynt med

en skruepåmater og hvori det ved den etterfølgende ekspansjon kontinuerlig impregieres med en oppløsning av ligninfjernelsesmidler, f.eks. en bisulfittoppløsning, og får falle ned mot be-holderens bunn. Fra beholderen 3 overføres det impregnerte materiale til en kjele 4 som er forsynt med en påmatningsan-ordning og hvori det under sin passasje kokes med vanndamp inntil det ønskede utbytte er blitt erholdt, hvorefter det kokte materiale defibreres i en defibreringsanordning 5, f.eks. en skiveraffinør i nærvær av kokekjemikalier og ved i det vesentlige opprettholdt temperatur. Det defibrerte materiale fortynnes og avkjøles med en blekeavlut 6, får passere et utjevningskar 22 og overføres til en silseksjon 7 hvorfra den silte fibersuspensjon pumpes til en avvanningsseksjon 8. Den erholdte avlut føres til et oppsam-lingskar 18. Under materialets passasje mellom de ovennevnte sek-sjoner tilføres forbindelser 15 som danner komplekser med tungmetallioner. Den avvannede fibersuspensjon utsettes derefter for såkalt ligninbevarende bleking ved hjelp av oxyderende eller reduserende blekemidler i et bleketårn 9 og ledes gjennom ytterligere et avvanningstrinn 14. Den erholdte ferdigblekede masse føres til tørking eller direkte til papirfremstilling. Blekeavlut fra avvanningstrinnet 14 overføres til oppsamlingskaret 17.

En annen spesielt gunstig utførelsesform av den foreliggende fremgangsmåte er vist på flytskjemaet ifølge tegningen ved hjelp av de stiplede forbindelseslinjer, hvor det defibrerte materiale som kommer fra defibreringsanordningen 5, overføres til en hydrosyklon 10 hvortil blekeavlut 11 kontinuerlig tilføres for fortynning og avkjøling av fibermaterialet. Det foretas ved behov en liten pH-justering 16 av materialet i hydrosyklonen ved at en egnet oppløsning blandes med blekeavluten før denne kommer inn i syklonen. Fra hydrosyklonen føres materialstrømmen direkte til silseksjonen 7 eller via en reaksjonsbeholder 23 og en annen defibreringsanordning 12 samt et utjevningskar 24 til silseksjonen 7.

Det avkjølte materiale som er fortynnet med blekeavlut 6 og kommer fra defibreringsanordningen 5, overføres, efter å ha pas-sert utjevningskaret 22, ifølge en foretrukken utførelsesform via en vaskeanordning 19 til silseksjonen 7. Dette gjelder også for materialstrømmen som kommer fra hydrosyklonen 10 eller fra den annen defibreringsanordning 12, som vist på tegningen. Koke- og blekeavlut som vaskes ut i vaskeanordningen 19, overføres til et gjenvinningsanlegg 20.

Ifølge en gunstig utførelsesform av den forleiggende fremgangsmåte som også er vist-på tegningen, utsettes fibermaterialet som kommer fra det annet avvanningstrinn 14, for en kom-pletterende bleking i et annet bleketrinn 13 ved hjelp av reduserende blekemidler, fortrinnsvis ved hjelp av såkalt ligninbevarende bleking. Hvis imidlertid oxyderende blekemidler anvendes, ledes den erholdte blekeavlut til oppsamlingskaret 17. Avluten fra det reduserende bleketrinn 13 ledes til gjenvinnings-anlegget 20 via avvanningstrinnet 25 og oppsamlingskaret 27. Den ferdigblekte masse ledes gunstig direkte til en papirmaskin 26.

Da spesielle massekvaliteter fås avhengig av de forskjellige typer ved eller andre celluloseråmaterialer som anvendes ved ut-førelsen av den foreliggende fremgangsmåte, kan det også vise seg gunstig å tilbakeføre blekeavluten til flere enn ett punkt i prosessen for i hvert spesielt tilfelle å oppnå et optimalt sluttprodukt. Slike forandringer av fremgangsmåten er i prinsippet selvklare og er derfor ikke her nærmere beskrevet. En egnet ut-førelsesf orm ved termomekanisk massefremstilling skal imidlertid her kort omtales. Ved slike prosesser anvendes som nevnt oven-for ingen ligninfjernelseskjemikalier før det første defibreringstrinn 5, men det vaskede råmateriale føres fra mottaksbe-holdeten 1 direkte eller via vanndampbehandlingskaret 2 til kokeren 4.

Egnede ligninfjernelsesmidler for mild oppslutning ifølge den foreliggende oppfinnelse er f.eks. natriumbisulfitt, natriumhydroxyd, natriumcarbonat eller natriumbicarbonat etc. Også nøytral og alkalisk oxygengassoppslutning kan med fordel anvendes. Med mild oppslutning som anvendt heri er ment å betegne en oppslutning ved en temperatur på 80-180°C og et overtrykk på 0-1900 kPa (0-20 kp/cm 2). Oppslutningen utføres i hvert enkelt tilfelle i en så lang tid, som i sterk grad er avhengig av celluloserå-materialets art, at det ønskede utbytte fås, dvs. som regel til et kappatall på 50-150 er blitt erholdt.

Trykkdefibreringen eller den trykkløse defibrering i det første trinn av den foreliggende fremgangsmåte gjelder behandling i en egnet defibreringsanordning for oppdelt lignocellulosemateriale og som kan utgjøres av f.eks. en skiveraffinør. Defibreringen utføres ved en temperatur på 80-180°C og et overtrykk på 0-1800 kPa (0-19 kp/cm<2>).

Hvis den defibrerte masse behandles i en hydrosyklon, kan massen som kommer fra hydrosyklonen, om ønsket behandles i en annen defibreringsanordning ved en temperatur på 40-100°C, fortrinnsvis 80-90°C, og ved atmosfæretrykk. En egnet defibreringsanordning for dette formål er f.eks. en skiveraffinør, konmølle eller skruedefibreringsanordning, dvs. en såkalt Frotapulpei<®* >Oppholdstiden i reaksjonsbeholderen 23 som befinner seg mellom hydrosyklonen og den annen defibreringsenhet 12, er med fordel 5-30 minutter, hvorved blekeavluten som er blitt tilblandet i hydrosyklonen får mulighet til å reagere optimalt med fibersuspensjonen.

Under den kraftige mekaniske defibrering utvikles varme som bevirker at høye temperaturer oppstårunder behandlingen. Det bør derfor ved materialets defibrering i det første trinn finnes et overskudd av tilstedeværende ligninfjernelsesmiddel som hemmer en begynnende misfarvningstilbøyelighet hos lignocellulosemateri-alet. Ved slitasje av apparaturens arbeidsoverflater, f.eks. male-skivene i en raffinør, økes innholdet av tungmetallioner, som Fe, Mn, Ni, Cu etc, i det defibrerte materiale og misfarver dette. For å motvirke denne negative virkning tilsettes kompleksdannere for de nevnte metaller før fibermassen blekes. Når et overskudd av blekeavlut tilføres massen efter den første defibrering ifølge den foreliggende fremgangsmåte, fås allerede derved en viss ønsket kompleksdannelse av tungmetallioner, og dette fører til en lysere masse. Det kan også i visse tilfeller være gunstig å tilføre en mindre mengde ferske blekekjemikalier til blekeavluten for å forsterke dens virkning i dette henseende. I praksis tilsettes også før blekingen som regel en større mengde kompleksdannere enn hva som teoretisk er nødvendig for å kompleksbinde ikke ønskede metaller. En underdosering av kompleksdannere kan være skjebnesvanger hva gjelder massens lyshet. Hvis blekingen utføres med peroxyd eller et annet oxyderende blekemiddel, fås dessuten organiske syrer i blekeavluten, hvorav enkelte kan danne komplekser med metallioner.

Egnede oxyderende blekemidler for bleking ifølge oppfinnelsen er hydrogenperoxyd, natriumperoxyd, pereddiksyre, oxygen, ozon eller lignende forbindelser. Egnede reduserende blekemidler er dithionitt (hydrosulfitt), svoveldioxyd, bisulfitt, sulfitt, hydroxylamin, hydrazin, thiocarbamid, thioglycolsyre og lignende forbindelser. Fortrinnsvis anvendes slike blekemidler som gir en såkalt ligninbevarende bleking.

Hvis peroxyd er blitt anvendt for blekingen, vil blekeavluten inneholde rester av peroxyd (0,1-1,0 g H202 pr. liter), og når denne anvendes på ny som fortynnings- og kjølevæske ved fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen, utnyttes disse rester for å bleke cellulosematerialet eller bevare dets lyshet på et tidlig trinn av prosessen. I avlut fra peroxydbleking gjenfinnes vanligvis også vannglass, natriumhydroxyd og spor av magnesiumsulfat. De nevnte kjemikalier virker stabiliserende på hydrogenperoxyd og øker fibersuspensjonens pH. Hvis fibersuspensjonen defibreres i et annet trinn, kan den annen defibrering utføres ved en høyere pH enn når ingen blekeavlut er blitt tilført efter det første defibreringstrinn.

Hvis blekeavluten kommer fra et reduserende bleketrinn med dithionitt som blekemiddel, vil avluten inneholde sulfitt, bisulfitt, thiosulfat, små mengder dithionitt og kompleksdannere,

og ved tilbakeføringen av blekeavluten ved fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen vil disse forbindelser virke blekende ved reduksjon av cellulosematerialet likeledes i et ønsket tidlig trinn av prosessen .

Ved anvendelse av alkalisk blekeavlut i det annet defibreringstrinn fås en sterkere masse enn når defibreringen utføres i et svakt surt eller surt miljø. Muligheten av å regulere pH efter behov i blekeavluten som anvendes som fortynnings- og kjølevæske, er derfor blitt oppnådd ved hjelp av den foreliggende fremgangsmåte.

Efter en defibrering under trykk ved anvendelse av vanlige fremgangsmåter transporteres fibersuspensjonen som regel til en syklon hvori overskudd av vanndamp separeres fra det defibrerte materiale og fra resten av kokekjemikaliene. Kaldt vann tilføres for fortynning og avkjøling. Under den hurtige avkjøling agglomer-erer utløste partikler av ekstraktivstoffer og festes på fibrene. Slik harpiks kan føre til omfattende harpiksavsetninger i apparat-uren i en massefabrikk, som pumper, rørledninger og virer, og ut-gjør et lenge forekommende problem. Det har imidlertid over-raskende vist seg at harpiks utfelles i betydelig mindre grad eller ikke i det hele tatt hvis ifølge oppfinnelsen alkalisk blekeavlut tilsettes til fibersuspensjonen efter defibrering under trykk.

Det er spesielt fordelaktig å tilsette blekeavluten i en syklon da dette gir en god og homogen blanding mellom fibersuspensjonen og tilført blekeavlut.

Selv om en teoretisk forklaring på den erholdte virkning

ikke har kunnet fastslås, er det mulig at den tilførte avlut danner såper med de harpiks- og fettsyrer som vanligvis forekommer i trecellulose. En slik dannelse av natriumsåper lettes ved at til-førte kompleksdannere har redusert innholdet av tungmetallioner som ellers ville ha dannet hårde metallsåper som har dårligere dispergeringsevne enn natriumsåper.

Da en av hensiktene med å tilføre væske til syklonen er å avkjøle fibersuspensjonen som kommer fra defibreringen, er det nødvendig å avkjøle blekeavluten. Avkjølingsgraden er imidlertid beroende på den temperatur som blekingen er blitt utført ved. Blekeavluten kan da gunstig anvendes for oppvarming av ferskt kaldt vann i en varmeveksler (21 på tegningen). Det oppvarmede ferskvann kan siden anvendes for tilberedning av koke- og bleke-oppløsninger som er nødvendige for prosessen. Som de sistnevnte oppløsninger kan selvfølgelig også en mindre delstrøm av blekeavluten anvendes. Da ligninfjernelseskjemikaliene gjenvinnes efter det første eller det annet defibreringstrinn, gjenvinnes samtidig også tilsatt blekeavlut. Fordi lignocellosematerialet efter det første defibreringstrinn vanligvis fortynnes med vann, vil en tilsetning av blekeavlut ifølge den foreliggende oppfinnelse medføre at et høyere innhold av kjemikalier og organisk materiale enn normalt vil være tilgjengelig for gjenvinning, og dette gjør samtidig at avlutens brenselverdi blir høyere. I og med at blekeavluten gjenvinnes fås en betydelig miljøforbedring da blekeavlut som går til avløp kan ha et biokjemisk oxygenbe-hov (BOD^) av opp til 15-20 kg pr. tonn masse som blekes. Ved gjenvinning ved fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen blir BOD7 50-70% lavere enn ved hittil kjente metoder.

Hvis kokeavluten ikke gjenvinnes, fås ved fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen en lysere og mer miljøvennlig avlut på grunn av at den blekeavlut som er blitt tilsatt, inneholder blekemiddel-rester. Det er da spesielt fordelaktig hvis blekeavluten inneholder peroxydrester som hjelper til med å bryte ned organiske forbindelser under utvendig rensing, f.eks. i en dam.

Hvis ingen kokekjemikalier, men bare blekekjemikalier, anvendes i prosessen, kan blekeavluten overføres og regenereres i et utvending gjenvinningsanlegg ("cross-recovery").

I de nedenstående utførelseseksempler er både den foreliggende fremgangsmåte og de derved forbedrede egenskaper for ved hjelp av den foreliggende fremgangsmåte fremstilte cellulosemasser nærmere beskrevet.

Eksempel 1

I et anlegg som vist på Fig. 1 ble vasket granflis med en lengde på 40 mm, en bredde på 20 mm og en tykkelse på 3 mm behandlet med vanndamp i 15 min under atmosfæretrykk. Den med vanndamp behandlede flis ble matet inn i en beholder som var forsynt med en påmatningsskrue, og impregnert med en natriumbisulfittopp-løsning under den påfølgende ekspansjon i beholderen. Bisulfitt-oppløsningen^hadde sammensetningen 65 g NaOH og 68 g pr. liter, og dens pH var 6,0. Den impregnerte flis ble derefter vahndamp-fasekokt i 20 min ved 160°C og defibrert i en skiveraffinør under opprettholdelse av temperaturen og en massekonsentrasjon på 40% inntil en freeness av 650 ml. Freeness er et mål for massens avvanningsmotstand og måles i overensstemmelse med Canadian Standard Freenessmetoden (CSF). Masseutbyttet var 89,0%.

En delprøve (A) av den defibrerte masse ble fortynnet med vann til en massekonsentrasjon på 20% og defibrert i en skive-raf f inør .

En annen delprøve (B) av den samme masse ble fortynnet med en blekeavlut inneholdende 0,8 g H202, 0,5 g NaOH, 2,5 g Na-jSiO^, 0,03 g diethylentriaminpentaeddiksyre (DTPA) og 0,02 g MgS04 pr. liter avlut. Dessuten inneholdt blekeavluten oxydert organisk materiale i en ikke kjent mengde bestående hovedsakelig av null-fibre og organiske syrer. Blekeavlutens pH var 8,8. Efter en reaksjonstid på 5 min ved 75°C ble delprøven B defibrert på samme måte som delprøven A. Begge prøver ble silt og derefter avvannet på samme måte. De respektive masseprøver ble undersøkt på samme måte, og resultatene fremgår av den nedenstående tabell 1.

Det fremgår tydelig av resultatene at masse fremstilt ved hjelp av den foreliggende fremgangsmåte ble lysere og sterkere enn en på vanlig måte fremstilt masse. Dessuten har masse fremstilt ved hjelp av den foreliggende fremgangsmåte en større vann-absorpsjonsevne, og dette er et forhold som er av stor betydning for en rekke anvendelsesområder. Videre ble det erholdt en gunstigere fibersammensetning ved den foreliggende fremgangsmåte, og dette fremgår av at andelen av fibre som ble oppfanget på tråd-duken 150 mesh, hadde øket.

Ved en påfølgende ett-trinnsbleking i 60 min utført for en del av prøvemassene A og B med 0,8% ^2820^ (dithionitt) beregnet på absolutt tørr massevekt, ved 70°C og en massekonsentrasjon på 4%, ble de følgende lysheter erholdt:

Ved en ett-trinnsbleking av en annen del av de to prøve-masser med en hydrogenperoxydoppløsning inneholdende 2% Yi^ O^ i 4% Na2Si03, 1,5% NaOH og 0,05% MgS04, beregnet på absolutt tørr massevekt, i 120 min og ved en massekonsentrasjon på 12% ble de følgende lysheter erholdt:

Det fremgår av resultatene at både ved reduserende bleking med dithionitt og ved oxyderende bleking med peroxyd ble det erholdt et lysere sluttprodukt fra en masse fremstilt ved hjelp av den foreliggende fremgangsmåte enn fra en masse fremstilt ifølge teknikkens stand. Ved å utnytte blekeavlut ifølge den foreliggende fremgangsmåte kan således tilsetningen av nye blekekjemikalier reduseres under opprettholdelse av lysheten for massen.

Eksempel 2

Vasket furuflis med en lengde av 40 mm, en bredde av 20 mm

og en tykkelse av 3 mm ble vanndampbehandlet i et anlegg oppbygd som vist på Fig. 1, i 15 min under atmosfæretrykk og impregnert i beholderen 3 under ekspansjon med en bisulfittoppløsning inneholdende 75 g Na02 og 72,1 g S02 pr. liter. Oppløsningens pH var 6,2. Den således impregnerte flis ble derefter vanndampfasekokt i kokeren 4 i 20 min ved en temperatur på 160°C. Den oppsluttede flis ble derefter defibrert under opprettholdelse av temperaturen og vanndamptrykket i en skiveraffinør til en freeness av 800 ml. Masseutbyttet var 90,1%.

En delprøve (A) av den defibrerte masse ble fortynnet med rent vann til en massekonsentras jon på 18% og defibrert i en skiveraffinør.

En annen delprøve (B) av den samme masse ble fortynnet med

en blekeavlut inneholdende 0,6 g H202, 0,7 g NaOH, 2,0 g Na2Si03, 0,03 g DTPA og 0,02 g MgS04 pr. liter. Blekeavluten inneholdt dessuten oxydert organisk materiale i likhet med hva som forekom i eksempel 1. Blekeavlutens pH var 9,5. Efter en reaksjonstid på 5 min ved 7 5°C ble denne delprøve defibrert på samme måte som delprøven A. Derefter ble begge prøver silt og avvannet på samme måte og undersøkt på samme måte. Prøveresultatene fremgår av den nedenstående tabell 2.

Også i dette tilfelle ble det, som det fremgår av resultatene, oppnådd en gunstigere fibersammensetning ved fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen. Dessuten ble flisinnholdet betydelig redusert. En ytterligere fordel er den høye lyshet for ubleket masse som oppnås ved hjelp av den foreliggende fremgangsmåte.

De to delprøver ble derefter bleket med peroxyd i et på-følgende trinn. For blekingen ble 1,5% H202, 3% Na2Si03, 1,3% NaOH og 0,05% MgS04, alt beregnet på absolutt tørr massevekt, tilsatt. Bleketiden var 120 min og massekonsentrasjonen 12%. Delprøvene ble undersøkt på samme måte, og resultatene fremgår av den nedenstående tabell 3.

Resultatene i tabell 3 viser at den blekede masse som ble fremstilt ved hjelp av den foreliggende fremgangsmåte, hadde en betydelig høyere lyshet og et meget lavere ekstraktinnhold enn massen fremstilt ved hjelp av den kjente metode. Det fremgår dessuten tydelig at både styrken og absorpsjonsevnen ble betydelig forbedret ved anvendelse av den foreliggende fremgangsmåte .

Oppfinnelsen er i de ovenstående eksempler blitt nærmere beskrevet i forbindelse med såkalte kjemimekaniske tilvirknings-prosesser for masse, men den er ikke begrenset bare til denne pro-sesstype, men kan tillempes også ved såkalte termomekaniske masse-, fremstillingsprosesser, dvs. slike prosesser hvor en oppslutning i nærvær av kjemikalier ikke forekommer.

Som en konklusjon kan det nevnes at de fordeler som kan oppnås ved anvendelse av den foreliggende fremgangsmåte, medfører at fremstillingsomkostningene for massen blir lavere enn hva som er mulig å oppnå ved hjelp av dagens kjente metoder. For oppnåelse av en viss lyshet kan blekekjemikalieforbruket reduseres, og da massen blir sterkere, kan papir med lavere flatevekt fremstilles, fremdeles med bibeholdte egenskaper. Hvis papir skal fremstilles i blanding med kjemiske masser, som sulfat- eller sulfittmasse, kan den kjemiske masseandel reduseres. Sluttresultatet blir et papir med bibeholdt kvalitet og egenskaper, men med lavere fremstillingsomkostninger. Ekstraktinnholdet minsker vesentlig, og dette er viktig for oppnåelse av et papir med god absorpsjonsevne og god lyshetsstabilitet og fordelaktig for å unngå harpiksavsetninger, fremfor alt ved papirfremstillingen. Dessuten oppnås fordeler i form av gjenvundne kjemikalier. Ikke minst viktig er den betydelige forbedring som kan oppnås hva gjelder miljøet ved anvendelse av den foreliggende fremgangsmåte.

Claims

1..Fremgangsmåte ved fremstilling av cellulosemasse med et utbytte på 65-95% fra et oppdelt, vasket lignocellulosemateriale, som vedflis, sagmugg eller et lignende materiale, ved vanndampoppvarming eller mild oppslutning i nærvær av et ligninfjernelsesmiddel eller ved vanndampoppvarming og mild oppslutning i nærvær av et ligninfjernelsesmiddel på kjent måte og i tilstrekkelig tid til at det ønskede masseutbytte erholdes, trykkdefibrering og/eller trykkløs defibrering i ett eller to trinn av det behandlede materiale i en skiveraffinør eller annen for oppdelt cellulosemateriale egnet defibreringsanordning, og fortynning og avkjøling av materialet efter det første defibreringstrinn fulgt av siling, eventuelt tilsetning av kompleks-dannende forbindelser, og avvanning, hvorefter det erholdte cellulosemateriale blekes, fortrinnsvis ved såkalt ligninbevarende bleking, ved hjelp av oxyderende og/eller reduserende blekemiddel, i ett eller to trinn, og føres efter hvert bleketrinn til en avvanning, karakterisert ved at avkjølt blekeavlut med en pH på 6-12, fortrinnsvis 6,5-10, tilbakeføres som fortynnings- og kjølevæske efter det første defibreringstrinn,

og at blekeavluten efter denne anvendelse helt eller delvis regenereres sammen med oppsamlede væsker og avluter for gjenvinning av deri tilstedeværende kjemikalier og brenselverdier.

2. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at materialet fra første defibreringsanordning behandles i en hydrosyklon i nærvær av kontinuerlig tilført fortynnet og avkjølt blekeavlut hvortil eventuelt en egnet pH-regulerende oppløsning er blitt tilsatt, hvorefter det således erholdte cellulosemateriale tillates å reagere med blekeavluten under en viss tid før det behandles i en annen defibreringsanordning eller transporteres direkte videre til silseksjonen .

3. Fremgangsmåte ifølge krav 1-2, karakterisert ved at det som fortynnings- og kjølevæske anvendes en blekeavlut hvortil dessuten nye blekekjemikalier er blitt tilsatt.

4 Fremgangsmåte ifølge krav 1-3, karakter i-s"e r t ved at den som fortynnings- og kjølevæske anvendte blekeavlut regenereres sammen med kokeavlut.