NO144437B - Anordning ved en skjoetekonstruksjon for dannelse av vinkelskjoeter mellom profilseksjoner av metall - Google Patents

Description

Fremgangsmåte til fremstilling av lysfargede kapillaraktive sulfoneringsprodukter av fettsyrer, fettsyreestre eller fettsyrenitriler.

Sulfonater av fettsyrer eller av deres

derivater, spesielt av deres estere eller nitriler, er av praktisk interesse som herde-bestandige syntetiske kapillaraktiv-stoffer

på grunn av deres egenskaper som vaske-aktive stoffer og fuktemidler. Riktignok

fremkommer sulfoneringsproduktene ved

de fremgangsmåter som fortrinnsvis kommer til anvendelse for en teknisk fremstilling som arbeider uten oppløsningsmid-ler, i så mørk, brunsort beskaffenhet at de

ikke kan anvendes.

Oppfinnelsen vedrører derfor en fremgangsmåte til fremstilling av lysfarvede

kapillaraktive sulfoneringsprodukter av

fettsyrer, fettsyreestere eller fettsyrenitriler ved sulfonering av utgangsmaterialet,

som foruten det ved a-karbonatomet i fettsyreresten befinnende hydrogenatom ikke

inneholder ytterligere sulfonerbare eller

sulfaterbare grupper, i fravær av oppløs-ningsmidler ved behandling med en svoveltrioksydholdig inertgass med påfølgende

blekning, og fremgangsmåten er karakterisert ved at man ved sulfoneringen arbeider med et svoveltrioksydoverskudd som

pr. fettsyrerest utgjør 0,05—1 mol, fortrinnsvis 0,1—0,4 mol og bleker det således dannede rå svoveltrioksydholdige sulfoneringsprodukt ved temperaturer som

ikke overskrider 100° C, fortrinnsvis mellom 20 og 80° C med egnede uorganiske

oksydasjonsmidler, idet man arbeider i nærvær av slike vannmengder at den svovelsyre som danner seg ved begynnelsen av blekeprosessen fra fritt svoveltrioksyd og tilført vann, ikke er mere fortynnet enn en 20 pst.-ig svovelsyre og ikke mere konsentrert enn en blanding av 90 vektsprosent svoveltrioksyd og 10 vektsprosent vann, eventuelt forestrer tilstedeværende karboksylgrupper med en alkohol, nøytrali-serer og om ønskes gjentar blekingen.

a-sulfofettsyrene som skal forarbeides ifølge oppfinnelsen avledes fra vilkårlige fettsyrer med 6—28, fortrinnsvis med 8— 18 karbonatomer, spesielt fra fettsyrene

som fremstilles fra naturlig fett fra plan-ter, land- eller sjødyr. Ved valg av ut-gangsfett har man den mulighet å influere ytterliggående på egenskapene av de sulfonater som skal fremstilles. Således får man av fett, som fortrinsvis inneholder fettsyrer med 10—14 karbonatomer pr. fettsyre, spesielt av fett av laurinsyre-grup-pen, som er spesielt rik på fettsyrer med 12 karbonatomer, produkter som også er

godt oppløselige med lavere temperaturer på f. eks. 20—45° C, mens man av andre fetter, som fortrinnsvis inneholder fettsyrer med 16—18 karbonatomer i molekylet, f. eks. fra andre plantefettyper enn de ovennevnte, av talg eller fra hval- og fis-keoljer, får produkter som er mindre godt

oppløselige i kulden, men som imidlertid uten videre er anvendbare ved temperaturer i området på 50—100° C. Disse fettsyrer, resp. deres derivater, spesielt deres estere eller nitriler, hvori det, bortsett fra a-plasert hydrogenatom, ikke skal være til stede noen sulfonerbare grupper, som f. eks. dobbeltbindinger eller alkoholiske hydroksylgrupper, sulfoneres på i og for seg kjent måte.

Såvidt det ved produktene som skal forarbeides ifølge oppfinnelsen dreier seg om estere av sulfofettsyrer, kan disse fremstilles av de ovennevnte rå sulfofettsyrer ved forestring med en alkohol. Det har imidlertid vist seg at man for det meste kommer til mer lysfargede produkter, når man foretar blekingen på fettsyreestrenes sulfoneringsprodukter. Disse estere kan stamme fra en- eller fler-verdige alkoholer, spesielt fra en- til treverdige alkoholer, som likeledes som de fetter som skal sulfoneres ikke skal inneholde noen alkoholiske hydroksylgrupper eller andre sulfonerbare grupper. Såvidt fettsyreestrene stammer fra enverdige primære alifatisk alkoholer, kan disse alkoholer inneholde 1—20 karbonatomer i molekylet. Følgelig er f. eks. estrene av fettsyrer med metyl-, etyl-, propyl-, butyl-, heksyl-, heptyl-, ok-tyl- og nonylalkoholer anvendbare. Fettsyreestrene kan imidlertid inneholde res-ter av ennå høyere alkoholer i molekylet. Som lett tilgjengelige estere av fettsyrer med høyere fettalkoholer kan nevnes hy-dreringsproduktene av spermolje eller av i spermolje tilstedeværende oleyloleater eller de naturlig forekommende eller syn-tetisk fremstilte voksestere.

Det er kjent forskjellige metoder for å overføre fettsyrer eller deres derivater, spesielt deres estere eller nitriler til sulfonsyrer, og man har som sulfoneringsmiddel foreslått klorsulfonsyre, oleum og svoveltrioksyd. Herunder dannes a-sulfonsyrer. Selvom også blekningsfremgangsmå-ten ifølge oppfinnelsen er anvendbar på alle disse sulfonsyrer, så har imidlertid de, som ble erholdt ved behandling av ut-gangsfettstoffene med gassformet svovel-trioksyd i fravær av oppløsningsmidler, spesiell teknisk interesse.

Mange fettsyrer, spesielt slike av naturlig opprinnelse, og de herav fremstilte derivater inneholder ofte ledsagerstoffer, som under sulfoneringen gir sterkt fargede spaltningsprodukter. Selv om det også ifølge oppfinnelsen er mulig å bleke også disse spaltningsprodukter, så lønner det seg imidlertid ikke å belaste blekningsproses-sen med slike ledsagerstoffers spaltningsprodukter som lar seg fjerne uten videre fra fettsyrene eller fettypene resp. med de derav fremstilte fettsyrederivater før sulfoneringen. Til slike produkter, som med sulfoneringsmidlet gir sterkt fargede forurensninger, hører f. eks. også umettede fettsyrer eller fettsyrederivater. Følgelig skal fettstoffene som skal forarbeides være mest mulig ytterliggående mettet, dvs. de skal ha jodtall under 5, fortrinnsvis under 2. Ved sulfoneringen av fettsyrer går man hensiktsmessig ut fra destillater, hvilket også lønner seg ved fettsyreestere, såfremt disse er destillerbare under de rå-dende tekniske forutsetninger. Vi man ved produkter, som på grunn av et høyt koke-punkt eller av andre grunner bare kan destilleres med spesielt teknisk utstyr, f. eks. ved triglycerider, se bort fra en de-stillasjon, så lønner det seg å fjerne tilstedeværende forurensninger på forhånd fra utgangsmaterialet som skal sulfoneres. Hertil hører når det gjelder naturlig fett spesielt de naturlige triglycerider, f. eks. eggehvite- og slimstoffer, som man fjerner på i og for seg kjent måte ved ansyring og raffinering av oljene. Også disse fett-stoffer skal være ytterliggående hydrert, således at deres jodtall ligger under 5 og fortrinnsvis under 2.

Sulfoneringen med gassformet svoveltrioksyd er i og for seg kjent og kan foretas på ønsket måte. Det har vist seg som hensiktsmessig gjennom de "fullstendig oppsmeltede, ikke med oppløsnings-midler fortynnede utgangsmaterialer å føre en gasstrøm, fortrinnsvis en luftstrøm, som inneholder svoveltrioksyd.

De sure sulfoneringsprodukter av fettsyrer eller deres derivater som skal forarbeides ifølge.oppfinnelsen inneholder vanligvis overskudd av svoveltrioksyd, som kan være til stede i en mengde på 0,05—1 mol overskudd, referert til 1 mol fettsyrerest. Foretrukket ligger her overskuddet i området 0,1—0,7 og spesielt i området på 0,1

—0,4 mol svoveltrioksyd.

Til de produkter som skal blekes ifølge oppfinnelsen hører også sulfofettsyreestere, som man har fremstilt ved forestring av de rå sulfofettsyrer med en- eller fler-verdige alkoholer. Også de således fremstilte estere kan inneholde overskudd av sulfoneringsmiddel i de ovenfor angitte mengder.

Blekingen ifølge oppfinnelsen kan gjennomføres umiddelbart i tilknytning til sulfoneringen uten enhver videre opparbeidelse av det rå sulfoneringsprodukt som ennå inneholder overskytende sulfoneringsmiddel, men man kan også tilknytte en ønsket etterbearbeidelse, f. eks. for å fjerne overskudd av svoveltrioksyd. Også de med vann mer eller mindre fortynnede rå sulfoneringsprodukter kan blekes ifølge oppfinnelsen.

Et blekemiddel av spesiell praktisk betydning er hydrogensuperoksyd, som også kan anvendes i form av forbindelser som under reaksjonsbetingelsene danner hy-drogensusperoksyd. Hertil hører dets per-oksydhydrater eller dets tilleiringsforbindelser til organiske stoffer. Videre hører hertil saltene av hydrogensuperoksyd, dvs. alkalienes eller jordalkalienes superoksy-der. Også sterkt oksyderende virkende uorganiske oksygensyrer, deres anhydrider eller salter kan anvendes som blekemiddel.

Oppfinnelsen skal først beskrives når det gjelder anvendelsen av hydrogensuperoksyd som blekemiddel.

For blekning settes det til sulfoneringsproduktet hydrogensuperoksyd eller forbindelser, som under behandlingsbetin-gelsene danner hydrogensuperoksyd. Allerede ved tilsetning av små mengder på f. eks. 0,2 vekts-pst., beregnet som 100 pst.-ig H202 og referert til ikke opparbeidet rått sulfoneringsprodukt, fastslås en tydelig fargeblekning som først gjør seg bemerket ved blåkomponentene, for med økende H202-mengder, som f. eks. kan utgjøre 0,5, 1 eller 1,5 vekts-pst., også å gå over til rød- og gulkomponentene. De her nevnte hydrogensuperoksydmengder er riktignok bare å vurdere som eksempelvise angivelser. Det må i hvert enkelt tilfelle fastslås hvilke mengder som er nødvendige for å oppnå den for ethvert formål tilstrekke-lige blekeeffekt. Hydrogensuperoksydmeng-dene som skal anvendes retter seg selvsagt etter de fargede forurensningers mengde, som muligens øker med fettsyrenes kjede-lengde: Ved langkjedede fettsyrer er det nødvendig med større hydrogensuperoksydmengder enn ved kortkjedede. Vanligvis vil man med 0,2 vekts-pst. hydrogensuperoksyd allerede oppnå en merkbar lys-gj øring, som imidlertid dessuten kan for-bedres ved økning av blekemiddelmeng-den, f. eks. inntil 3 vekts-pst. I spesielle tilfelle kan man gå til 6 vekts-pst. blekemiddel. Fortrinnsvis arbeider man med 1 —3 vekts-pst. beregnet som 100 pst.-ig H202, referert til det rå sulfoneringsprodukt.

Hydrogensuperoksydet kan anvendes i alle handelsvanlige konsentrasjoner, f. eks. i konsentrasjoner fra 1—100 vekts-pst., fortrinnsvis arbeider man med konsentrasjoner på 20—75 og spesielt på 30—60 vekts-pst. H202.

Utgangsmaterialene som skal blekes kan ofte inneholde vann. Da dessuten hydrogensuperoksydet som tjener som blekemiddel sjelden anvendes som 100 pst.-ig produkt, kommer det ved blekemidlet for det meste mer eller mindre store vannmengder inn i sulfoneringsproduktet som skal blekes. Det lønner seg nå å velge konsentrasjonen av det hydrogensuperoksyd som skal anvendes som blekemiddel i avhengighet av mengden av H202 som skal anvendes, således at den svovelsyre som dannes av tilstedeværende vann og sulfoneringsmiddel ikke er mer fortynnet enn 20 pst.-ig svovelsyre. Det kan riktignok innføres meget mindre vann, således at svoveltrioksydet bare for en meget liten del omdannes til svovelsyre. Vanninnhol-det kan være så lite at, betraktet aritmetisk, foreligger det en blanding av 95 vekts-pst. SO., og 5 vekts-pst. H20. Fortrinnsvis

arbeider man med slike vannmengder resp. hydrogensuperoksydkonsentrasjoner, at den

ovennevnte blandings S03-innhold ligger

i området på 90—50 vekts-pst. Ved for-arbeidelsen av produkter som ble fremstilt under anvendelse av andre sulfoneringsmidler enn svoveltrioksyd, gjelder disse tallangivelser for de i produktet aritmetisk tilstedeværende mengder av S03 og H,0.

Da sulfoneringsmidlet, spesielt svovel-trioksyd, hydrogensuperoksyd og vann er blandet med sulfonsyre som skal blekes, har de ovenfor angitte konsentrasjoner bare aritmetisk betydning. De fremkommer fra den overskytende sulfoneringsmiddel-mengde og fra den ved begynnelsen av fremgangsmåten anvendte vannmengde uten hensyn til mengden av sulfonsyre og andre biprodukter. De vannmengder som dannes under blekningen fra hydrogensuperoksyd er da ikke tatt i betraktning. Arbeidet innen de angitte konsentrasjons-grenser har ved fettsyreestere den fordel at en spaltning av esterbindingen bare fin-ner sted i liten grad og innholdet av dannede sulfofettsyrer i sluttproduktet ikke forstyrrer ved mange anvendelsestyper. Arbeider man i det snevrere konsentra-sjonsområde, er fettsyreesterens forsåp-ning praktisk talt ikke av betydning.

For gjennomføring av fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen setter man hydrogensuperoksydet i den nødvendige, eventuelt ved hjelp av forforsøk fastslåtte mengde til sulfonsyren. Denne oppvarmes ofte, f. eks. inntil temperaturer på 60° C. Inntrer det ingen selvoppvarmning, lønner ner det seg å oppvarme produktet som skal blekes.

Det må imidlertid iakttas at blandin-gens temperatur ikke overskrider 100° C. Med så høye temperaturer bør man hvis mulig bare arbeide når det gis apparative muligheter til å bortføre den ved denne temperatur meget hurtig oppståtte reak-sjonsvarme. Er det ikke tilfellet, forblir man hensiktsmessig ved temperaturer under 90 og fortrinnsvis under 80° C.

Hydrogensuperoksydet kan også dannes under bleknlngsbetingelsene fra egnede forbindelser. Hertil hører saltene, perok-sydhydratene og tilleiringsforbindelsene av hydrogensuperoksyd til organiske stoffer. Til hydrogensuperoksydets salter regnes de forbindelser hvor minst 1 hydrogenatom av hydrogensuperoksydet er erstattet med et kation, fortrinnsvis med et uorganisk kation. Eksempelvis kan det nevnes superoksydene av alkalier og jordalkalier, spesielt superoksydene av natrium, kalium, magnesium, kalsium, strontium, barium. Til hydrogensuperoksydets hydroperoksyder hører de stoffer som er avledet fra borate-ne, spesielt tripolyfosfatene, idet de nevnte forbindelser kan inneholde fortrinnsvis natrium eller kalium som kation. Til hydrogensuperoksydets tilleiringsforbindelser til organiske stoffer hører de av urinstoff eller heksametylentetramin.

De fleste av disse stoffer reagerer med det i sulfoneringsproduktet for det meste tilstedeværende overskytende svoveltrioksyd resp. med den fra svoveltrioksydet ved vanntilsetning dannede svovelsyre under dannelse av salter. Denne saltdannelse er uvesentlig for gjennomføring av fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen, da det i de aller fleste tilfelle står til disposisjon overskytende sulfoneringsmiddel. Imidlertid er det, selv når alt sulfoneringsmiddel skulle være bundet, tilstrekkelig med den fri sulfonsyres aciditet, for at blekingen kan foregå.

Mengden av de stoffer som skal anvendes ifølge oppfinnelsen, og hvorav del under arbeidsbetingelsene dannes hydrogensuperoksyd, er ekvivalent med de ovenfor angitte mengder av hydrogensuperoksyd. Også med hensyn til de øvrige arbeidsbetingelser, som f. eks. temperaturer reaksjonstider, fortynning av de sulfoneringsprodukter som skal blekes med vann hvilket kan foregå før tilsetningen av blekemiddel eller under denne, gjelder følge-lig angivelsene for arbeidet med hydrogensuperoksyd.

Noen av stoffene, som under arbeidsbetingelsene danner hydrogensuperoksyd, er i motsetning til selve hydrogensuperoksydet faste. Det lønner seg derfor å innarbeide disse faste stoffer omhyggelig i sulfoneringsproduktene, hvis man ikke for-arbeider dem i vandig oppløsning eller oppslemning. Dette gjelder også for de i det følgende beskrevne oksydasjonsmidler, som kan anvendes i stedet for hydrogensuperoksyd.

Hydrogensuperoksydet eller de stoffer som under blekebetingelsene danner hydrogensuperoksyd kan imidlertid også erstat-tes med sterkt oksyderende virkende an-organiske oksygensyrer, deres anhydrider eller salter. Til disse forbindelser hører de forskjellige oksygensyrer av klor, som f. eks. underklorsyrling, klorsyrling, klorsyre og overklorsyre. Som sterkt oksyderende oksygensyrer av svovel kommer til anvendelse peroksymonosvovelsyre (Car6s-syre) og peroksydisvovelsyre (H03S-0-0-SO;!H, også kalt «oversvovelsyre»). Som ytterligere anvendbare, sterkt oksyderende anor-ganiske oksygensyrer kan det nevnes per-mangansyre og kromsyre.

Disse syrer kan anvendes som frie syrer, i form av deres salter eller deres anhydrider. Ved arbeidet med saltene er et overskudd av sulfoneringsmiddel ikke ube-tinget nødvendig, fordi de frie sulfonsyrer også i fravær av overskytende sulfoneringsmiddel er i stand til fra saltene å sette den oksyderende syre i frihet, således at blekingen foregår.

Ikke alle disse syrer resp. de syreanhydrider som tilsvarer dem er bestan-dige i fri tilstand. Ofte spalter de seg, frem-for alt de frie oksygensyrer av klor resp. deres tilsvarende syreanhydrider, under dannelse av f. eks. klordioksyd. Ifølge oppfinnelsen er kloridoksyd også å anse som syreanhydrid og det er helt igjennom mulig å bleke sulfoneringsproduktene under

anvendelse av klordioksyd, som på forhånd er fremstilt på en eller annen måte. Klor-dioksydet kan f. eks. innføres som gass eller tilsettes som oppløsning i egnede opp-løsningsmidler.

Ikke alltid er de mest oksygenrike syrer de mest virksomme blekemidler. Tyde-ligvis er underklorsyrling for ubestandig og overklorsyre for bestandig, for å gi opti-male blekevirkninger. Klorsyren og frem-for alt klorsyrling resp. deres salter har vist seg som spesielt anvendelige, spesielt når man vil drive blekningen så vidt at i Lovibond-tintometeret ikke bare blåkomponentene er forsvunnet, men også rød-og gulkomponentene er sterkt svekket.

Mengdene av de sterkt oksyderende oksygensyrer av klor resp. deres salter eller anhydrider som skal anvendes er ekvivalente med de ovennevnte mengder hydrogensuperoksyd. Ved beregning av ekviva-lensen skal det tas hensyn til hvilke mengder blekevirksomt oksygen som kan avgis av de hver gang anvendte oksydasj onsmidler under de respektive reaksjonsbetingel-ser. Mens eksempelvis klordioksyd kan stil-le alt sitt oksygen til disposisjon for blekningen, avgir persvovelsyren eller peroksy-disvovelsyren bare det egentlige aktivok-sygen. Overmangansyre reduseres ved oksydasj onen til brunsten, kromsyre til salt av treverdig krom.

Såvidt de oksydasj onsmidler som skal anvendes er faste, må det ved innarbeidel-sen av disse i sulfoneringsproduktene som skal blekes iakttas en mest mulig god sam-menblanding av komponentene. Ved de ofte meget viskøse til pastaformede sulfoneringsprodukter, slik som de spesielt fåes av triglyserider, lønner det seg å innarbeide oksydasj onsmidlet sammen med vann i de viskøse resp. pastaformede sulfoneringsprodukter, hvilket tvangsmessig alltid da er tilfellet når man anvender oksydasj onsmidlet i vandig oppløsning eller oppslem-ming. Innstilling av en for sammenblan-ding gunstig viskositet er også viktig ved anvendelsen av gassformet oksydasj onsmiddel, som f. eks. ved kloridoksyd, eller ved innarbeidelse av oksydasj onsmidlet i fast form, spesielt når det anvendes fast natriumkloritt. Derfor skulle man forarbeide de faste oksydasj onsmidler i mest mulig finfordelt form og befordre deres jevne fordeling i sulfoneringsproduktet som skal blekes ved hjelp av kraftig om-røring eller andre tilsvarende forholds-regler.

Blekingens varighet varierer med utgangsmaterialet, typen og mengden av blekemiddel og temperaturen, som vanligvis skal utgjøre minst 20° C. Korte reaksjonstider på f. eks. 2—15 minutter anvendes vanligvis ved høye temperaturer på f. eks. 70—90° C, mens man ved lavere temperaturer f. eks. på 40—70° C arbeider med reaksjonstider på 15 minutter til 5 timer. Disse tidsangivelser må bare anses som retningsverdier, idet blekningstiden kan være kortere eller lengere og ligge i området fra 1 minutt til 75 timer.

Optimalbetingelsene som ligger innen-for dette område er dessuten ofte avhengig av blekemidlets anvendelsesform. Ved natriumkloritt har det f. eks. vist seg at de betingelser som skal overholdes for et optimalt blekeresultat er snevrere ved fast natriumkloritt enn ved vandige oppløsnin-ger eller oppslemninger av natriumkloritt. Arbeider man f. eks. med 3 vekts-pst. natriumkloritt ved en blekningstid på fra 60 til 90 minutter, så er blekeresultatet i tem-peraturområdet på fra ca. 40 til 60° C praktisk talt uavhengig av om man anvender fast eller i vann oppløst natriumkloritt. Arbeider man imidlertid ved temperaturer under 40, men over 60° C, er blekeresultatet betydelig bedre, når man arbeider i nærvær av vann. Herunder er vannmengdene fortrinnsvis dimensjonert således at det faste blekemiddel, når det anvendes som oppløsning eller oppslemning i dette vann, ville foreligge som 20 til 80 pst.'ig, spesielt 40 til 60 pst.'ig oppslemning eller oppløsning.

Skulle nærværet av eventuelt i det blekede produkt ennå tilstedeværende oksydasj onsmiddel eller fra oksydasj onsmidlet ved blekingen dannende reaksjonspro-dukter være uønsket, så ødelegges eller fjernes disse.

De blekede fremgangsmåteprodukter kan nå videreforarbeides, hvis dette er ønsket. Således kan f. eks. de blekede sulfofettsyrer på i og for seg kjent måte forestres med en- eller flerverdige alkoholer, idet man kan forarbeide såvel de frie sulfofettsyrer som også deres monosalter. Som forestringskomponenter kan de ovenfor nevnte en- eller flerverdige alkoholer tjene. Arbeider man med flerverdige alkoholer, kan man også fremstille partielle estere av flerverdige alkoholer.

Såvidt produktene etter videreforar-beidelsen ikke allerede foreligger i form av deres salter, kan de på i og for seg kjent måte overføres til deres salter, idet man først kan fjerne overskytende sulfoneringsmiddel.

Ifølge en spesiell utførelsesform av fremgangsmåten kan man nå viderebleke det i sur tilstand blekede produkt etter nøytraliseringen.

For nøytraliseringen av de mer eller mindre sterkt blekede sure sulfoneringsprodukter kan det anvendes uorganiske eller organiske baser resp. basiske salter som f. eks. karbonatene eller bikarbona-tene, som avledes fra ammonium, natrium, kalium, magnesium eller fra lavere organiske aminer eller alkylolaminer med 1—

10, fortrinsvis 1—6 karbonatomer i molekylet. Nøytraliseringen skal minst gå så vidt at 75 pst. og spesielt 100 pst. av de nærværende sulfonsyrer er nøytralisert. Da de stoffer som skal blekes i de fleste tilfelle inneholder overskytende sulfoneringsmiddel, ville disse, hvis de ikke med-nøytraliseres, innstille det produkt som skal blekes etterpå, svakt surt. Er dette ikke ønsket, kan man også nøytralisere det overskytende sulfoneringsmiddel og man kan endog innstille reaksjonsproduktet al-kalisk, omtrent til en pH-verdi på 10,5, fortrinsvis til en pH-verdi på 9.

For etterblekingen av de nøytraliserte produkter er ikke alle i surt medium anvendbare blekemidler like godt brukbare, det kan i første rekke anvendes hydrogensuperoksyd eller under blekebetingelsene hydrogensuperoksyd-dannende forbindelser, dessuten underklorsyrling eller klorsyrling resp. deres anhydrider eller klo-ritter. Som anhydrider av underklorsyrling eller klorsyrling skal det, selv om det ikke er kjemisk riktig, innbefattes fritt klor resp. klordioksyd.

Arbeider man med underklorsyrling, dens anhydrider eller klorider, lønner det seg å gjennomføre blekingen i kulden, dvs. ved temperaturer på 10—50, fortrinsvis på 15—40° C. Arbeider man imidlertid med hydrogensuperoksyd eller klorsyrling resp. dens anhydrider eller salter, lønner det seg å bleke ved forhøyede temperaturer, f. eks. i området på 50—100° C og fortrinsvis på 50—80° C.

Har man allerede ved den sure blekning anvendt oksydasj onsmidler som ovenfor er blitt anbefalt for blekingen etter nøytraliseringen, kan man nøytralisere før hele blekemidlet er forbrukt, således at blekemidlet som er til stede i det delvis blekede nøytraliserte sulfoneringsprodukt viderereagerer etter nøytraliseringen. Riktignok skal det sure sulfoneringsprodukts blekning foregå så lenge at i det minste blåkomponentene er senket til en fargeverdi på 5, fortrinsvis på under 1. Hensiktsmessig senkes også rødkomponentene ved blekning i surt område, f. eks. inntil en fargeverdi på 20, fortrinsvis under 10. Disse fargeverdier gjelder for en med hensyn til surt sulfoneringsprodukt 5 pst.'ig vandig oppløsning av det nøytraliserte produkt, målt i Lovibond-tintometer i en 4"-kuvette.

Anvender man imidlertid i de to bleketrinn forskjellige oksydasj onsmidler, så må man være oppmerksom på at mange oksydasj onsmidler forbrukes ved gjensidig oksydasj on resp, reduksjon. Dette gjelder f. eks. for underklorsyrling og hydrogensuperoksyd eller for permanganat og hydrogensuperoksyd. Skulle derfor et slikt par oksydasj onsmidler anvendes, så må det påses at det i det første trinn anvendte oksydasj onsmiddel er fullstendig forbrukt før oksydasj onsmidlet i det annet trinn tilsettes, eller det annet trinns oksydasj onsmiddel må anvendes i tilsvarende større mengder.

Mengden av det oksydasj onsmiddel som skal anvendes i det annet bleketrinn kan være likeså stort som det som ble anvendt ovenfor for første bleketrinn; man kan imidlertid i mange tilfelle oppnå et bedre blekeresultat enn ved en blekning som bare gjennomføres i surt medium, når man ved uforandret samlet mengde av oksydasj onsmiddel lar en del av dette innvirke før og en ytterligere del etter nøytraliseringen.

Herunder kan alt oksydasj onsmidlet tilsettes til å begynne med. Man kan imidlertid også tilsette oksydasj onsmidlet por-sjonsvis før og etter nøytralisasjonen resp. under denne.

Etterblekningens varighet kan svinge innen vide grenser. Minstebleketiden er selvsagt avhengig av. utgangsmaterialets beskaffenhet, det anvendte blekemiddel og av bleketemperaturen. Arbeider man med underklorsyrling, dens salter eller anhydrider, så ligger minstebleketiden ved temperaturer på 20—40° C, på ca. 30—10 minutter, ved temperaturer på 10—20° C, på ca. 60—30 minutter. Arbeider man med hydrogensuperoksyd eller med stoffer som under reaksjonsbetingelsene danner hydrogensuperoksyd, ligger minstebleketiden ved temperaturer på 50—80° C omtrent i området på 1 time, ved arbeidstemperaturer på 10—30° C omtrent i et område på 12 timer. Oppad er bleketiden praktisk talt ubegrenset. Man kan overlate det med blekemiddel blandede nøytraliserte sulfoneringsprodukt til seg selv, man kan spesielt ved teknisk arbeidsmåte lagre det til dets videreforarbeidelse og det foregår da en blekning uten at man foretar seg noe som helst.

Det er ovenfor beskrevet varianter av disse blekefremgangsmåter, hvor sulfoneringsprodukter av fettsyrer forestres med en- eller flerverdige alkoholer, idet denne forestring kan finne sted før eller etter blekingen. Forestringen kan også foretas på det blekede monosalt av sulfofettsyrer. Disse variasjoner av fremgangsmåten er også anvendbare her, imidlertid må det etter nøytralisasj on av minst 75 pst. av sul-fogruppene innkoples en ytterligere blekning ifølge de ovennevnte angivelser.

Man har riktignok allerede foreslått å fremstille lysfargede alkylarylsulfonater ved at man adskilte det forbrukte sulfoneringsmiddel fra det sure sulfoneringsprodukt, og deretter bleket den fargede alkyl-arylsulfonsyre med hydrogensuperoksyd og deretter nøytraliserte den. Herav kunne ikke utledes gjennomførbarheten av fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen, fordi ved den kjente fremgangsmåte fjernes allerede en stor mengde fargelegemer ved hjelp av adskillelsen av det forbrukte sulfoneringsmiddel. Ved produktene som fortrinsvis skal forarbeides ifølge oppfinnelsen, og som er dannet ved innvirkning av gassformet svoveltrioksyd på fettstoffene eller ved deres videreforarbeidelsesprodukter utskiller imidlertid overskytende sulfoneringsprodukt seg ikke, og dermed kan heller ikke noen fargede forurensninger fjernes.

Dessuten forholder alkylarylhydrokar-bonene seg på den ene side resp. fettsyrene resp. fettsyreestrene seg på den annen side i forhold til sulfoneringsmidler helt forskjellige, således at de fargede forurensninger som dannes ved sulfoneringen tyde-ligvis er av forskjellig opprinnelse og man ikke kunne regne med at disse forurensninger ville forholde seg likt. Faktisk består det en forskjell mellom, de ved sulfoneringen av alkylaromater, resp. ved sulfonering av fettsyrer eller fettsyreestere dannede fargede forurensninger. Mens man f. eks. kan fjerne de i alkylaromater tilstedeværende forurensninger ved hjelp av en vas-king med svovelsyre før sulfoneringen og deretter ved sulfoneringen også uten blekning får lysfargede sulfonsyrer, fører en forbehandling av de fettsyrer eller fettsyreestere som skal sulfoneres med svovelsyre ikke til en merkbar fargeblekning av fremgangsmåteproduktene.

Det samme gjelder for fargeforandring ved nøytralisering. Mens også forholdsvis mørkfargede alkylbenzolsulfonsyrer ved nøytralisasj onen blir meget lysere, er ved sulfofettsyreestere det motsatte tilfelle. De blir ved nøytraliseringen mørkere. Denne ved alkylbenzolsulfonsyrene ønskede og ved sulfofettsyreestrene uønskede fargeforandring gjør seg i begge tilfelle spesielt sterkt merkbar ved blåkomponentene, som i kombinasjon med rød- og gulkomponentene er ansvarlig for produktenes sortbrune fargenyanse.

Gjennomførbarheten av fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen var videre ikke

å vente fordi den vannmengde som inn-føres med hydrogensuperoksydet resp. som dannes av hydrogensuperoksydet er tilstrekkelig til å spalte de samlede fettsyreestere, hvilket med hensyn til de i det rå sulfoneringsprodukt tilstedeværende mengder av svovelsyre resp. svoveltrioksyd helt igjennom ville være å vente. Det er imidlertid ikke tilfellet. I de nøytraliserte produkter er de små mengder spaltet ester ikke større enn i det ikke blekede produkt.

Man har riktignok allerede forsøkt å rense de ved sulfoneringen av fettsyrer med svoveltrioksyd dannede sulfonsyrer. Imidlertid byr disse forsøk på betraktelige vans-keligheter ifølge J. K. Weil, A. J. Stirton, R. G. Bistline jr., og W. C. Ault: «The Jour-nal of the American Oil Chemists' Society», bind 37 (1960), side 679, venstre spalte, venstre avsnitt og høyre spalte, 6. avsnitt. Man har derfor forsøkt rensningen ad om-veien, over disse forbindelsers salter. Det var derfor spesielt overraskende at disse rå sulfoneringsprodukter av fettsyrer eller deres derivater, som på grunn av deres dypt sortbrune farge bare kan anses som verdiløse produkter, ved hjelp av behandling med små mengder hydrogensuperoksyd kunne omdannes til lysegule produkter, som med hensyn til farge ikke står tilbake for andre, vanligvis anvendte sulfoneringsprodukter. Mens de ublekede rå sulfoneringsprodukter lukter ubehagelig og ved lengre tids henstand utvikler svoveldioksyd, har de blekede produkter en utpreget behage-lig lukt. De kan også lagres i lengre tid i ikke nøytralisert tilstand uten å utvikle svoveldioksyd.

Eksempler:

De i de følgende eksempler 1—10 beskrevne blekeforsøk ble, såfremt det ikke er uttrykkelig nevnt noe annet, gjennom-ført etter følgende generelle forskrift: Det til værelsestemperatur avkjølte sulfoneringsprodukt ble under avkjøling blandet med den nødvendige mengde hydrogensuperoksyd, litt etter litt oppvarmet til bleketemperatur og holdt ved denne temperatur. Såfremt det i eksemplene ikke er angitt annet, ble det anvendt 3 vekts-pst. H202, referert til rått sulfoneringsprodukt, i form av et 40 pst.-ig hydrogensuperoksyd og bleket i 30 minutter ved 60° C. Etter gjen-nomført blekning ble reaksjonsproduktet avkjølt til værelsestemperatur og deretter nøytralisert med 30 pst.-ig natronlut. Den mengde H202 som skal anvendes til blekningen kan selvsagt også tilsettes litt etter litt, idet man da unngår avkjølingen av det rå sulfoneringsprodukt før H202-tilsetningen og den etterfølgende oppvarmning til bleketemperatur.

Til nøytralisering kan det i stedet for natronlut også anvendes alle andre vanligvis anvendte syrebindende midler, som f. eks. kalilut eller karbonatene eller bi-karbonatene av alkalier, tilsvarende jord-alkaliforbindelser, dessuten ammoniakk såvel som organiske baser, spesielt primære, sekundære eller tertiære aminer med al-kyl- resp. alkylolrester på 1—5 karbonatomer.

Med det i eksemplene anvendte uttrykk «i sulfoneringsproduktet tilstedeværende svovelsyre» er det men den svovelsyre som dannes av overskytende sulfoneringsmiddel, spesielt S03, og vann, som spesielt innføres med hydrogensuperoksydet. Den i vekt-pst. angitte sammensetning av denne svovelsyre er utregnet under den forutsetning at ikke noe H202 har reagert.

Fargeverdiene ble målt på vandige oppløsninger av de nøytraliserte ublekede resp. blekede sulfoneringsprodukter, som inneholdt 5 vekts-pst. av det nøytraliserte sulfoneringsprodukt. Til måling ble det anvendt «Lovibond-tintometer» fra firma Tintometer Ltd., Salisbury, England, og oppløsningene som skulle måles befant seg i kuvetter med 4" sjikttykkelse.

Eksempel 1.

Som utgangsmateriale for de i dette eksempel beskrevne blekeforsøk tjente forskjellige sulfoneringsprodukter, som var fremstilt ved hjelp av sulfonering av en blanding av like vektsdeler av den hydrerte etylester av kokos- og palmekjernefett-syrer (syretall =1,5, forsåpningstall = 222, jodtall = 0) med svoveltrioksydholdig luft ved 80° C. De forarbeidede sulfoneringsprodukter inneholder pr. mol fettsyreester omtrent 0,3 mol ikke omsatt svoveltrioksyd oppløst. Fargeverdiene for dé ublekede nøy-traliserte sulfoneringsprodukter lå omtrent i følgende område: Gult ;> 27, rød 14—20, blå 9—16.

a) Blekevirkningens avhengighet av H202-mengden: b) Blekevirkningens avhengighet av bleketemperaturen: Sammensetningen av den i sulfoneringsproduktet tilstedeværende svovelsyre: 69 % S03 og 31 % H20, bleketid 15 minutter. c) Blekevirkningens avhengighet av tiden: Sammensetning av den i sulfoneringsproduktet

tilstedeværende svovelsyre:

69 % S03 og 31 % H20, bleketemperatur 20 °C. d) Blekevirkningens avhengighet av tiden: Sammensetning av den i sulfoneringsproduktet

tilstedeværende svovelsyre:

69 % S03 og 31 % H20, bleketemperatur 60° C. e) Blekevirkningens avhengighet av tiden: Sammensetning av den i sulfoneringsproduktet tilstedeværende svovelsyre: 69 % S03 og 31 % H20, bleketemperatur 90° C. f) Blekevirkningens avhengighet av konsentrasjonen av det anvendte hydrogensuperoksyd.

1 vekts-% H202.

g) Blekevirkningens avhengighet av konsentrasjonen av det anvendte hydrogensuperoksyd.

2 vekts-% H202.

h) Blekevirkningens avhengighet av det anvendte hydrogensuperoksyds konsentrasjon.

3 vekts-% H202.

Eksempel 2.

Som utgangsmateriale tjente et på analog måte som ved utgangsmaterialet i eksempel 1 fremstilt sulfoneringsprodukt av hydrert talgfettsyreetylester (syretall = 1,2, forsåpningstall = 187, jodtall = 0). Det rå sulfoneringsprodukt inneholdt pr. mol fettsyreester omtrent 0,4 mol oppløst ikke omsatt svoveltrioksyd.

Eksempel 3.

Sulfoneringsproduktet av en blanding av like vektsdeler av de i eksemplene 1 og 2 nevnte fettsyreestere ble bleket.

Eksempel 4.

Det ble bleket et sulfoneringsprodukt, som var fremstilt av avsyret, bleket, herdet og dampet kokosfett (syretall = 0,4, forsåpningstall = 253, jodtall = 1) på analog måte som det ifølge eksempel 1 forarbeidede sulfoneringsprodukt. Det rå sulfoneringsprodukt inneholdt pr. fettsyrerest ca. 0,3 molekyler oppløst fritt svoveltrioksyd. Etter blekningen og nøytraliseringen fremkom et sulfonat med følgende fargetall (fargetallene for sulfonatet fra det ublekede sulfoneringsprodukt): Gul: 1,7 (27), rød: 0,4 (12), blå: 0,3 (6,7).

Eksempel 5.

Sulfoneringsproduktet av en kapryl-syreetylester (syretall = 0,6, forsåpningstall = 325, jodtall = 0), som på samme måte som i de forarbeidede utgangsmaterialer i de foregående eksempler var fremstilt av ester og svoveltrioksyd og pr. mol ester inneholdt oppløst omtrent 0,3 mol svoveltrioksyd, ble bleket med 2 vekts-pst. H202. Etter bleking og nøytralisering fremkom et sulfonat med følgende fargetall (fargetallene av sulfonatet fra det ublekede sulfoneringsprodukt): Gul: 0,8 (25), rød: 0,2 (9,5), blå: 0,2 (6,3). •

Eksempel 6.

Sulfoneringsproduktet av en fettsyre (blanding av like vektsdeler av en palme-kjerne- og en kokosfettsyre, (syretall = 257, forsåpningstall = 258, jodtall = 0,4), som var fremstilt på analog måte som de i de foregående eksempler blekede sulfoneringsprodukter. Sulfoneringsproduktet inneholdt pr. mol fettsyre 0,3 mol fritt svoveltrioksyd. Det ble bleket med 4 pst. B^Og. Det rå sulfoneringsprodukt var så mørkt at fargeverdiene ikke kunne måles i en 4"-kuvette. Det blekede produkt hadde føl-gende fargeverdi: Gul = 18, rød = 2,0, blå - 0.

Eksempel 7.

Som utgangsmateriale tjente et ved sulfonering av palmitinsyrenitril med S03-holdig luftstrøm ved 70° C erholdt produkt, som pr. mol nitril omtrent inneholdt 0,1 mol fritt S03. Det ble bleket som i det foregående eksempel. Det blekede produkts fargeverdi var: Gul = 27, rød = 4,3, blå = 1,2. Det ublekede produkt var så mørkt at fargeverdiene ikke kunne måles i en 4"-kuvette.

Eksempel 8.

Det rå produkt som var dannet ved sulfonering av palmitinsyre med et overskudd av S03 (1,3 mol S03 pr. mol palmitinsyre) ved 80° C, ble på den beskrevne måte bleket med 4 vekts-pst. H202. Det rå sulfoneringsprodukt var så mørkt at fargeverdiene av det derav dannede sulfonat ikke kunne måles i en 4"-kuvette. Det blekede sulfonat hadde følgende fargeverdier: Gul = 27, rød = 5,0, blå = 0,5.

Eksempel 9.

Det rå, i eksempel 8 forarbeidede sulfoneringsprodukt ble oppvarmet i 5 timer med den 8-molare mengde etylalkohol under tilbakeløp. Deretter ble overskudd av etylalkohol avdestillert. Residuet inneholdt praktisk talt intet fritt sulfoneringsmiddel. Dette hadde reagert med etylalkoholen. Det ble bleket under de betingelser som er angitt i foregående eksempel. Det blekede sulfonat hadde følgende fargeverdier: Gul = 27, rød = 7,1, blå = 0.

Eksempel 10.

a) 700 g av den ifølge eksempel 8 fremstilte blekede sulfopalmitinsyre ble oppvarmet uten videre opparbeidelse etter tilsetning av 1400 g etanol i 4 timer under til-bakeløp. Deretter ble det nøytralisert med 20 pst.-ig vandig natronlut. Etter filtrering av den varme oppløsning ble alkoho-len avdampet og residuet tørket i eksikator. Sulfopalmltinsyreetylesterens salt fremkom i et utbytte på ca. 95 pst. av det teoretiske, og hadde følgende fysikalske data: Syretall = 0,7, forsåpningstall = 144. b) Et noe renere produkt ble dannet, når man nøytraliserte det ifølge a) fremstilte forestringsprodukt, ikke med vandig, men med metanolisk natronlut. Det utskiltes da en liten saltmengde, som heller ikke opp-løste seg under oppvarmning og besto av natriumsulfat resp. litt dinatriumsalt av sulfopalmitinsyre. Etter filtrering av den varme oppløsning utskiltes det ved avkjø-ling av filtratet sulfopalmitinsyreesterens natriumsalt, som etter frafiltrering og tør-king fremkom i et utbytte på 75 pst. av det teoretiske. c) De under punktene a) og b) beskrevne fremgangsmåter var også gjennomførbare således at man først overførte sulfopalmi-tinsyren til mononatriumsaltet og forestret dette under trykk ved temperaturer på 180 —220° C.

Eksempel 11.

Det her som utgangsmateriale forarbeidede rå sulfoneringsprodukt ble fremstilt i en apparatur som besto av fem etter hverandre koplede kar, fremstilt av rust-fritt stål, slik det fremgår av tegningen. Utgangsmaterialet 3 som skulle sulfoneres, befant seg i reaksjonskaret 13, hvori det ble tilført gjennom ledningene 14 og 15, som var utstyrt med ventiler 16 og 17 for avstengning, utgangsmaterialet som skulle sulfoneres, og svoveltrioksyd-luftblanding. Den i det vesentlige svovel-trioksyd-frie luft trådte ut ved 19, reaksjonsblandingen ved 18. Reaksjonskarets nedre del var om-gitt av tempereringsmantelen 6 med tem-pereringsmiddeltilførsel 7 og -utløp 8. Hvert kars innhold utgjorde inntil overløpet 600 cm3.

De første fire reaksjonskar ble fylt med en herdet palmekjernefettsyre-etylester (jodtall = 0,1) og oppvarmningen ble innstilt således at det materiale som befant seg i karet under hele forsøket hadde føl-gende temperatur, som steg fra kar til kar: 50° C, 50° C, 65° C, 80° C, 85° C. Det ble deretter i karene 1 til 4 innblåst svoveltrioksyd, fortynnet med den tyvedobbelte luftmengde, i slike mengder at esteren som befant seg i karene 1—4 hadde opptatt føl-gende svoveltrioksydmengder, målt på den for en kvantitativ sulfonering støkiome-trisk nødvendige mengde, 52, 78, 104 og 130 pst. I karet 5 ble det ikke innblåst noen svoveltrioksyd-luftblanding. Etter at disse mengder var opptatt, ble det i karet 1 kontinuerlig innpumpet 1,71 kg ester pr. time og i de første fire reaksjonskar innført så meget av den ovennevnte svoveltrioksyd-luft-blanding at den ester som kom ut av kar 4 til sammen hadde opptatt 1,3 mol pr. mol fettsyreester og i kar 1 var det opptatt 40 pst., i karene 2 til 4 20 pst. av denne svoveltrioksydmengde. Også her ble det i det femte kar ikke innblåst noe svoveltrioksyd, idet dette kar tjente til etterreagering.

Til kontinuerlig bleking av det således dannede sortbrune reaksjonsprodukt, som pr. mol fettsyreester inneholdt ca. 0,3 mol svoveltrioksyd, ble dette avkjølt i en gjen-nomløpskjøler til 20—22° C. 2420 g pr. time av det produkt som kom ut av kjøleren ble blandet i en blander med 181 g pr. time 20 pst.-ig vandig hydrogenperoksyd. Opp-holdstiden i blanderen utgjorde 1 minutt. Blandingen gjennomløp deretter en av-kjølingssone, hvori det ble bortført så meget av den opptredende reaksjons varme at produktet etter å ha forlatt kjølesonen hadde en temperatur på 35—40° C. Deretter ble produktet for etterreagering ført gjennom to kar, hvori det først ble oppvarmet til 40° C og deretter til 60° C. Opp-holdstiden i det første kar utgjorde 2 timer, i det annet kar 1 time. Produktet ble deretter nøytralisert med' 6 pst.-ig vandig natronlut.

De beskrevne forsøk ble holdt i gang i 72 timer uten avbrudd og ga et produkt, som over hele forsøkstiden hadde en jevn sulfoneringsgrad på 95 pst. og viste føl-gende fargeverdier: Gul: 2,0, rød: 0,1, blå: 0,0.

Eksempel 12.

Som utgangsmateriale tjente en rå sul-fofettsyre, som var fremstilt ved innføring av 52 g svoveltrioksyd i form av en luft-svoveltrioksyd-blanding i 113 g av en på 80° C holdt hydrert palmekjernefettsyre. Dette produkt ble bleket ved tilsetning av 4 pst. av sin vekt av 40 pst.-ig hydrogensuperoksyd i en time ved 60° C. Deretter ble den femdobbelte molare mengde etylalkohol satt til og blandingen kokt i 8 timer under tilbakeløp. Etter etylalkoholens

avdestillering og fjernelse av de siste etyl-alkoholrester i vakuum ble det nøytralisert

med vandig natronlut. Fargene av det blekede (resp. av et på tilsvarende måte uten blekning fremstilt) produkt var følgende: Gul: 27 (27), rød: 5,0 (25), blå: 0,5 (18).

Eksempel 13.

Det i eksempel 12 forarbeidede sulfoneringsprodukt ble før blekingen på den der beskrevne måte forestret med etylalkohol og overskytende etylalkohol avdestillert. Deretter ble det, som beskrevet i dette eksempel, bleket med hydrogensuperoksyd og deretter nøytralisert. Det blekede (resp. ublekede) sulfonat hadde følgende fargeverdier: Gul 27 (27), rød: 8,4 (23), blå: 2,3 (17).

Eksempel 14.

Det rå sulfoneringsprodukt, hvis for-arbeidelse er beskrevet i dette eksempel, ble fremstilt av en hydrert palmekjerne-fettsyreetylester (jodtall = 0,4) ved inn-føring av gassformet, med den 20-dobbelte luftmengde fortynnet svoveltrioksyd ved 80° C. I løpet av en time ble det pr. mol fettsyrerest tilsatt 1,3 mol svoveltrioksyd. Deretter ble reaksjonsproduktet holdt ennå 15 minutter på 80° C og deretter avkjølt til værelsestemperatur. Sulfoneringsproduktet hadde et svoveltrioksydinnhold på ca. 7,8 vekts-pst.

De nedenfor angitte oksydasj onsmidler ble i en mengde på 3 pst. av vekten av det rå sulfoneringsprodukt innført i form av 40 pst.-ige vandige oppløsninger resp. oppslemninger. Deretter ble blandingen oppvarmet til 60° C og holdt i 1 time ved denne temperatur. Deretter ble det nøy-tralisert med 10 pst.-ig natronlut. Det nøy-traliserte produkts fargeverdi ble målt ved hjelp av et Lovibond-tintometer i en 4"-kuvette. Konsentrasjonen av de oppløs-ninger som skulle måles ble innstilt på 5 vekts-pst. referert til rått, surt sulfoneringsprodukt.

Eksempler 15— 20.

De rå sulfoneringsprodukter, hvis for-arbeidelse er beskrevet i eksemplene 15— 20, fremstilt av det hver gang nevnte fett-produkt, hvis jodtall ikke i noe tilfelle var større enn 1 og for det meste lå ved 0,2 til 0,3, ved innføring av gassformet, med den tyvedobbelte luftmengde fortynnet svoveltrioksyd ved 80° C. I løpet av en time ble det pr. mol fettsyrerest tilsatt 1,3 mol svoveltrioksyd. Deretter ble reaksjonsproduktet dessuten holdt i 15 minutter på 80° C og deretter avkjølt til værelsestemperatur.

I dette ved værelsestemperatur fore-liggende sulfoneringsprodukt ble blekemidlet innarbeidet. Ved en driftsmessig gjen-nomføring av blekefremgangsmåten er det ikke nødvendig å avkjøle sulfoneringsproduktet før tilsetning av blekemidlet, men derimot nettopp de her beskrevne blekemidler lar seg innarbeide ved bleketemperaturen i sulfoneringsproduktet som skal blekes, uten at man behøver å frykte uønskede temperaturstigninger.

Blekemidlet ble (hvis det forelå i fast tilstand, finpulverisert) sammenblandet intenst med sulfoneringsproduktet og blandingen oppvarmet i noen tid til bleketemperatur. Deretter ble det nøytralisert, for det meste med 10 pst.-ig natronlut. Det nøytraliserte produkts fargeverdier ble målt ved hjelp av et Lovibond-tintometer i en 4"-kuvette.Konsentrasjonen av de opp-løsninger som skulle måles ble innstilt på 5 vekts-pst., referert til rått, surt sulfoneringsprodukt.

Hvis det ble avveket fra de ovenfor angitte arbeidsbetingelser, er dette uttrykkelig nevnt i eksemplene.

Eksempel 15.

Et sulfoneringsprodukt av etylesteren av en hydrert palmekjernefettsyre (innhold av fritt S03 ca. 7,8 vekts-pst.) ble etter tilsetning av 3 pst. av dets vekt av NaC102 (anvendt som 40 pst.-ig vandig oppløsning, svovelsyrens sammensetning før reaksjonen med blekemidlet: 64 pst. SO,, og 36 pst. H20, etter reaksjon med blekemidlet: 59 pst. S03 og 41 pst. H20) bleket i 90 minutter ved 40° C. Fargeverdiene var:

Gul: 3,5, rød: 0,9, blå: 0,1.

Eksempel 16.

Et sulfoneringsprodukt fra etylesteren av en herdet talgfettsyre (1,4 mol SO:! pr. mol fettsyrerest, innhold av fritt SO., ca. 8,7 vekts-pst.) ble etter tilsetning av 3 pst. av dets vekt av NaC102 (anvendt som 40 pst.-ig vandig oppløsning, svovelsyrens sammensetning før reaksjonen med blekemidlet: 66 pst. S03 og 34 pst. H20, etter reaksjonen med blekemidlet: 62 pst. SO., og 38 pst. H20) bleket i 90 minutter ved 40° C. Farveverdiene var: Gul: 12, rød: 2,9, blå: 0,8.

Eksempel 17.

Et sulfoneringsprodukt av herdet kokosfett (innhold av fritt SOs ca. 8,4 vekts-pst.) ble etter tilsetning av 3 pst. av dets vekt av NaC102 (anvendt som 40 pst.-ig vandig oppløsning; svovelsyrens sammensetning før reaksjonen med blekemidlet: 65 pst. S03 og 35 pst. H20, etter reaksjonen med blekemidlet: 61 pst. S03 og 39 pst. H20) bleket i 90 minutter ved 40° C. Fargeverdiene var: Gul: 18, rød: 3,6, blå: 1,0.

Eksempel 18.

Et sulfoneringsprodukt av en blanding av herdet kokosfett og etylesteren av en herdet palmekjernefettsyre (mol-forhold 1:1, beregnet på fettsyrerester, innhold av fritt SO:! ca. 8 vekts-pst.) ble etter tilsetning av 3 pst. av dets vekt av NaC102 (anvendt som 40 pst.-ig vandig oppløsning; svovelsyrens sammensetning før reaksjonen med blekemidlet: 65 pst. SO,, og 35 pst. H20, etter reaksjon med blekemidlet: 60 pst. SO,, og 40 pst. H20) bleket i 90 minutter ved 40° C. Fargeverdiene var: Gul: 18, rød: 2,6, blå: 0.

Eksempel 19.

De følgende undersøkelser over de for-søksbetingelser som skal overholdes ved blekning med NaC102 ble gjennomført på, sulfoneringsproduktet av en av herdet palmekjernefettsyre fremstilt etylester (innhold av fritt SOa ca. 7,8 vekts-pst.). a) Blekeresultatets avhengighet av NaC102-konsentrasj onen: b) Blekeresultatets avhengighet av temperaturen. - Arbeidsbetingelser: 3 % NaC102 = varighet 1,5 timer. c) Blekeresultatets avhengighet av tiden. - ci) 3 vekts-% NaC102 fast, bleketemperatur 40 ° C.

C2) 3 vekts-% NaC102 40%-ig vandig oppløsning, 40° C.

d) Vannmengdens innflytelse på blekeresultatet.

3 % NaC102 i form av en vandig oppløsning eller oppslemning. Temperatur 40° C, blekingens

varighet 90 minutter.

Eksempel 20.

Som utgangsmateriale tjente sulfoneringsproduktet av en hydrert palmekjernefettsyre-etylester (S03-innhold = 7,8 pst.). Det ble anvendt de i tabellen angitte blekemidler i en mengde på 3 pst. av vekten av det rå sulfoneringsprodukt i form av 40 pst.-ig vandige oppløsninger resp. oppslemninger. Bleketemperaturen utgjorde 60° C og bleketiden 1 time.

Ved anvendelse av kaliumpermanga-nat dannet det seg allerede under blekingen brunsten, mens det ved anvendelse av kromsyre eller kaliumbikromat dannede ' krom-III-salt ved nøytralisering med lut ble omdannet i det uoppløselige kromhy-droksyd. Såvel brunsten som også kromhy-droksydet ble etter nøytralisasj onen fra-filtrert, idet det for bedre filtrerbarhet ble anvendt en bare 5 pst.-ig natronlut. Det fremkom følgende resultater:

Eksempler 21— 23.

Det rå sulfoneringsprodukt, hvis for-arbeidelse er beskrevet i dette eksempel, ble fremstilt av en hydrert palmekjerne-fettsyreetylester (jodtall = 0,4) ved inn-ledning av gassformet, med den 20-dobbelte luftmengde fortynnet svoveltrioksyd ved 80° C. I løpet av 1/4 time ble det pr. mol fettsyrerest tilsatt 1,3 mol svoveltrioksyd. Deretter ble reaksjonsproduktet ennå holdt i 15 minutter på 80° C og deretter avkjølt til værelsestemperatur. Sulfoneringsproduktet hadde et svoveltrioksydinnhold på ca. 7,8 vekts-pst.

Oksydasj onsmidlet ble i de nedenfor angitte mengder, referert til vekten av rått sulfoneringsprodukt, innført i form av 40 pst.-ige vandige oppløsninger resp. oppslemninger. Deretter ble blandingen oppvarmet en viss tid. Deretter ble det nøy-tralisert med 10 pst.-ig natronlut, inntil sulfoneringsproduktet innbefattende det deri tilstedeværende overskudd av sulfoneringsmiddel var blitt nøytralisert (pH = 7). Deretter ble det på nytt tilsatt blekemiddel og holdt en viss tid på den angitte temperatur. Fargeverdien for det nøytrali-serte produkt ble målt ved hjelp av et Lovibond-tintometer i en 4"-kuvette. Konsentrasjonen av de oppløsninger som skulle måles ble innstilt på 5 vekts-pst. referert til rått, surt sulfoneringsprodukt.

Da det for gjennomføring av de i eksemplene beskrevne forsøk ble anvendt sulfoneringsprodukter fra forskjellige frem-stillingscharger, er de resultater som fåes ved de forskjellige eksempler ikke sam-menlignbare med hverandre. Bare de innen et eksempel nevnte verdier kan sammen-lignes med hverandre, fordi de forarbeidede utgangsstoffer her var fullstendig iden-tiske.

Eksempel 23.

Det i en laboratoriumsapparatur under kontinuerlig drift i løpet av noen timer fremkomne sulfoneringsprodukt ble etter tilsetning av 2,5 pst. av sin vekt H202 holdt i 1 time ved 55—60° C. Deretter ble sulfonsyren og det overskytende sulfoneringsmiddel nøytralisert med 10 pst.-ig natronlut. Ved tidspunktet for nøytraliseringen var bare 70 pst. av det tilsatte hydrogensuperoksyd forbrukt. Det nøytraliserte sulfoneringsprodukt ble overlatt til seg selv, hvoretter det avkjøltes til værelsestemperatur. Det inntil nøytraliseringen ennå ikke forbrukte hydrogensuperoksyd virket videre. Ved nøytralisasjonstidspunktet og 24 timer etter nøytralisasj onen ble det målt følgende fargeverdier: Gult: 9 resp. 6, rød: 1,6 resp. 0,8, blå: 0 resp. 0.

Claims (11)

1. Fremgangsmåte til fremstilling av lysfarvede kapillaraktive sulfoneringsprodukter av fettsyrer, fettsyreestere eller fettsyrenitriler ved sulfonering av utgangsmaterialet, som foruten det ved a-karbon-

atomet i fettsyreresten befinnende hydrogenatom ikke inneholder ytterligere sulfonerbare eller sulfaterbare grupper, i fravær av oppløsningsmidler ved behandling med en svoveltrioksydholdig inert gasstrøm med påfølgende blekning, karakterisert ved at man ved sulfoneringen arbeider med et svoveltrioksydoverskudd som pr. fettsyrerest utgjør 0,05—1 mol, fortrinnsvis 0,1—0,4 mol, og bleker det således dannede rå svoveltrioksydholdige sulfoneringsprodukt ved temperaturer som ikke overskrider 100° C, fortrinnsvis mellom 20 og 80° C, med egnede uorganiske oksydasj onsmidler, idet man arbeider i nærvær av slike vannmengder at den svovelsyre som danner seg ved begynnelsen av blekeprosessen av fritt svoveltrioksyd og tilført vann, ikke er mere fortynnet enn en 20 pst.-ig svovelsyre og ikke mere konsentrert enn en blanding av 90 vektsprosent svovel-trioksyd og 10 vektsprosent vann, eventuelt forestrer tilstedeværende karboksylgrupper med en alkohol, nøytraliserer og om ønsket gjentar blekingen.

2. Fremgangsmåte ifølge påstand 1, karakterisert ved at man som uorganisk oksydasj onsmiddel anvender hydrogenperoksyd eller forbindelser som under

fremgangsmåten danner hydrogenperoksyd, eller uorganiske sterkt oksyderende virkende oksygensyrer, deres salter eller anhydrider.

3. Fremgangsmåte ifølge påstand 2, karakterisert ved at man anvender 0,2—6 vektsprosent hydrogenperoksyd, fortrinnsvis 1—4 vektsprosent, beregnet som 100 pst.-ig hydrogenperoksyd på rått sulfoneringsprodukt, eller de andre oksydasj onsmidler i mengder som med hensyn til oksydasj onsvirkning er ekvivalente med hy-drogenperoksydmengden.

4. Fremgangsmåte ifølge påstandene 2 og 3, karakterisert ved at man anvender hydrogenperoksyd i en konsentrasjon på 20—75, fortrinnsvis 30—50 vektsprosent H202, eller de andre oksydasj onsmidler i form av vandige oppløsninger eller opslemninger som inneholder 20 til 80, fortrinnsvis 40 til 60 vektsprosent oksydasj onsmiddel.

5. Fremgangsmåte ifølge påstandene 3—4, ved hviklen man anvender oksydasj onsmidler som kan binde overskytende sulfoneringsmidler, f. eks. ved anvendelse av salter av oksydasj onsmidler, karakterisert ved at det arbeides med et underskudd av oksydasj onsmiddel, slik at etter blekningen er det ennu tilstede overskytende sulfoneringsmiddel, resp. surt-reagerende omdannelsesprodukter av sulfoneringsmidlet.

6. Fremgangsmåte ifølge påstandene 1—4, karakterisert ved at man til det rå sulfoneringsprodukt som skal blekes, før tilsetning av blekemiddel, spesielt slike som normalt foreligger i fast form og som er å anvende i en mengde på 2—6, fortrinnsvis 2,5—4 pst. av vekten av det rå sulfoneringsprodukt, eller sammen med dette tilsetter vann, idet vannmengden ut-gjør 4- til 0,25-ganger, fortrinnsvis 1,5 til 0,65 ganger blekemiddelmengdens vekt, og at man gjennomfører blekningen i 30—120 minutter, ved temperaturer på 30—80, fortrinnsvis 40—60° C.

7. Fremgangsmåte ifølge påstand 3, karakterisert ved at man som blekemiddel anvender natriumkloritt.

8. Fremgangsmåte ifølge påstand 1 ved hvilken det først nøytraliseres og blekningen deretter gjentas, karakterisert ved at man til de forblekede sure sulfoneringsprodukter setter så meget nøy-traliseringsmiddel at minst 75 pst. og fortrinnsvis 100 pst. av den tilstedeværende sulfonsyre er nøytralisert, idet mengden av tilsatt nøytraliseringsmiddel imidlertid maksimalt er så stor at det nøytraliserte sulfoneringsprodukts pH-verdi maksimalt utgjør 10,5, og fortrinnsvis ligger under 9.

9. Fremgangsmåte ifølge påstandene 1—8, karakterisert ved at man først gjennomfører nøytraliseringen når blåkomponentene minst er senket til en f arve verdi på 5 og fortrinnsvis på under 1, idet man nøytraliserer de sure sulfoneringsprodukter som er bleket under anvendelse av hydrogenperoksyd, eller hydrogen-peroksyddannende stoffer eller klorsyrling, resp. deres anhydrider eller salter, før det samlede blekemiddel er forbrukt.

10. Modifikasjon av fremgangsmåten ifølge påstand 1, karakterisert ved at man forestrer det rå ublekede sulfoneringsprodukt av fettsyrer respektive deres monosalter med alkoholer og deretter bleker de dannede estere, eventuelt etter fra-skillelse av overskudd av alkohol.

11. Fremgangsmåte ifølge påstand 10, karakterisert ved at det som alkohol anvendes enverdige alkoholer, spesielt slike med 10 til 20 karbonatomer i molekylet eller flerverdige alkoholer.