NO143709B - Takbeleggmateriale omfattende en baerer (stamme) innlagt i et bituminoest materiale - Google Patents

Description

I den eldre søknad nr. 2269/72 som ble ålment tilgjengelig

28. desember 1972, og som har ført til NO-patenter nr.

134.427 og 141.080, beskrives et plastark for anvendelse som armeringsskikt i bitumenskiktkonstruksjoner. Dette plastark omfatter plastfolie i hvilken det på begge sider er innleiret glassfibre. Folien har en elastisitetsmodul på høyst 5000 kp/cm^ og et Vicat-mykningspunkt på minst 60°C. I ut-førelseseksemplene nevnes som plastmateriale et kopolymeri-

sat av eten og vinylacetat og et kopolymerisat av styren og butadien. Plastfolien kan da ha en tykkelse på 0,2-5 mm,

og de innleirede glassfibre foreligger fortrinnsvis som et fiberflor eller en filt.

Det omhandlede plastarks viktigste anvendelsesområde er veibelegging, hvor det som armeringsskikt tjenende plast-

ark anvendes som et beskyttelsesskikt (i stedet for det konvensjonelle, av armert betong bestående beskyttelsesskikt) mellom en fuktighetsisoleringsmembran og det egentlige vei-belegg, som består av asfaltbetong.

Det har nå imidlertid vist seg at det omhandlede plastark

er anvendelig ikke bare i slike bitumenskiktkonstruksjoner,

men også i bitumenskiktkonstruksjoner i form av takbelegg, særlig som en "takpapp", hvor plastarket anvendes som en stamme og forbindes med et bitumenskikt på begge sider.

Takpapp består vanligvis av en stamme av' f.eks. grå ullpapp, som er impregnert med asfalt eller tjære, og som på den ene eller begge sider er belagt med skikt av bitumen, f.eks. asfalt eller tjære. For å oppnå en fuktighetsugjennomtrengelig taktekking med tilfredsstillende holdbarhetsegenskaper pleier man å fremstille slike taktekkinger av atskillige skikt,

f.eks. fem skikt takpapp. For å øke levetiden for slike tekkinger pleier man å dekke pappens frie ytterside med et beskyttelsesskikt, som fortrinnsvis ved hjelp av mer eller mindre plane partikler eller små skiver av knust skifer eller annet naturlig steinmateriale eller av keramisk eller annet egnet materiale.

Man har forsøkt, i stedet for ullpapp, å anvende en stamme på basis av glassfibre. Det er imidlertid fastslått at slik på glassfiberstammer basert "takpapp" har tilbøyelig-het til å være altfor stiv til å tillate en tilfredsstillende pålegging på taket. Videre foreligger en tilbøyelig-het til sprekkdannelse i bitumenskiktet, særlig i kaldt vær.

Man har også forsøkt å utnytte en polyetenfolie som stamme i "takpapp". En slik stamme har vist seg å være utilfreds-stillende, hovedsaklig på grunn av at den ikke har den nød-vendige termiske stabilitet til å kunne motstå temperaturer av størrelsesordenen 180°C, hvilke anvendes under fremstillingen. Dessuten er polyetenfoliens termiske lengdeutvidelses-koeffisient altfor høy til at filmen skal være egnet i for-bindelse med taktekkinger. Så vidt man vet, har disse for-søk ikke vært publisert på en slik måte at de er blitt "ålment tilgjengelige" i Patentlovens forstand.

Det er nå overraskende blitt funnet at det i patentskriftene beskrevne plastark, som som nevnt består av en på begge sider glassfiber-belagt plastfolie med en elastisitetsmodul på høyst 5000 kp/cm<2>og et Vicat-mykningspunkt på minst 60°C, kan utnyttes som en stamme i et taktekkingsmateriale, som herved får utmerket bøyelighet og utmerket styrke.

Gjenstanden for foreliggende oppfinnelse er således takbe-leggmateriale omfattende en bærer (stamme) innlagt i etbituminøst materiale,karakterisert vedat bæreren består av en bitumenfri 0,3-5 mm tykk plastfolie, som på begge sider har et glassfiberflor eller en glassfilt delvis innleiret i plastmaterialet, hvilken folie har en elastisitetsmodul på

maksimalt 5000 kp/cm 2 og et Vicat-mykningspunkt på minst

60°C.

Fra "Sonderdruck aus der Zeitschrift "Kunststoffe in Bau" - "Das Flachdach", Heft 20, Jahreswende 1979/71, Seiten 57-70", er et foliemateriale ("Lucobit") kjent for anvendelse som takbelegg. Dette materialet består av en blanding av etetylenkopolymerisat og en spesiell type bitumen, og denne blanding sies å være forenlig med bitumen (bitumenfreundlich).Foliet har fortrinnsvis en glassflorkasjering på undersiden.

Det kjente foliematerialet har et lavere mykningspunkt enn 60°C og er ikke tilstrekkelig motstandsdyktig mot de temperaturer som forekommer ved takpappfremstillingen og som kan være på 130°C eller høyere.

Det er derfor ikke mulighet for å anvende det kjente foliematerialet som bærer ved fremstillingen av et takbeleggmateriale av den i innledningen gitte art, dvs. et materiale, hvor det øverste lag består av bitumen med et belegg av et mineralsk granulat. Det vil heller ikke være mulig å anvende det nevnte foliemateriale som selvstendig takbeleggmateriale under anvendelse av normalt anvendte utlegningsmetoder hvor det anvendes varm bitumen som eneste klebe- eller samle-middel, idet materialet, som er angitt i det ovenfor nevnte litteratursitat skal påsveises bitumenfritt ved varmluft-sveising.

En plastfolie av den type som inngår i takbeleggmaterialet ifølge oppfinnelsen, og har i overflaten liggende glassf iberarmering, er i seg selv stiv ogr skulle følgelig antas å være uegnet som en stamme i en "takpapp" av rullbar type. Det er imidlertid funnet at bøyeligheten hos sluttproduktet er utmerket og faktisk høyere enn bøyeligheten hos selve stammen. Plastfolien fremstilles fortrinnsvis av høytrykkspolyeten, (PEL), kopolymerer av eten og vinylacetat eller kopolymerer av styren og butadien.

En "takpapp" som som stamme inneholder en polyetenfolie, med

i overflaten liggende glassfibre, har styrkeegenskaper som er klart overlegne i forhold til styrkeegenskapene hos takpapp med en stamme av grå ullpapp. Således er strekkfast-heten og rivestyrken omtrent tre ganger så høye som for en takpapp på basis av grå ullpapp. Dessuten er bruddforleng-elsen bare ca. 3%.

Det er ikke tilrådelig å anvende folier med en høyere elastisitetsmodul enn 5000 kp/cm 2, da slike folier er vanskelige å rulle opp og følgelig vanskelige å håndtere ved anvendelsen. Folier med lavere mykningspunkt enn 6 0°C er ikke tilstrekkelig motstandsdyktige mot de ved takpappfremstillingen forekommende tamperaturer, som kan være 130°C og høyere.

Plastfoliens tykkelse er som sagt mellom 0,3 og 5 mm, men den særlig foretrukne tykkelse er 0,8-0,9 mm. Tynnere folier enn 0,3 mm er altfor følsomme og brister lett ved påføringen av glassfibre eller bitumenskikt, og tykkere folier er vanskelige å rulle opp og er uhåndterlige.

De i plastfoliens overflate liggende glassfibre er delvis innsmeltet i denne overflate. Glassfibermaterialet utgjøres av ikke-vevde duker med en tykkelse på ca. ,0,25 mm. Våt-fremstilte duker foretrekkes, da de har en mere ensartet tykkelse enn de tørrfremstilte duker. Glassfiberduken er forankret ved plastfilmen på en slik måte at plasten parti-elt har trengt inn i glassfiberduken, fortrinnsvis til ca. halve tykkelsen av denne. Dette resulterer i en meget kraft-ig vedheftning av de bitumenskikt som påføres på begge sidene. Denne kraftige vedheftning står i sterk kontrast til den svake vedheftning som oppnås ved påføring av bitumen direkte på en plastfolie uten glassfibre i overflaten. Det er således tydelig at glassfiberbelegget ikke bare tjener som armering, men også som et forankringsforbedrende belegg.

Glassfiberdukene er fortrinnsvis impregnert med et binde-middel, slik at de får den nødvendige styrke. Eksempler på egnede bindemidler er fenol/formaldehyd- og urea/formal-dehyd-harpikser.

Et bitumenskikt påføres på begge sider av den armerte stamme.

Takbelegg-materialet ifølge oppfinnelsen fremstilles fortrinnsvis ved at man først ekstruderer en plastfilm i en vanlig ekstruder og så på begge sider påfører en impregnert glassfiberduk mens filmen fremdeles er varm. Dette sammen-presses fortrinnsvis ved hjelp av en sats pressvalser.

Deretter påføres to bitumenskikt på den armerte films overflate. Påføringen av bitumenskiktene kan utføres i en vanlig takpapp-fremstillingsmaskin.

Fra britisk patent nr. 846.868 er det i og for seg kjent

å anvende et glassfiberlag som forankringsmiddel mellom to lag. Glassfiberlaget innleires i termoplastlaget, eller i et elastomer-lag før dette vulkaniseres (som vist i eks-empelet) , ved hjelp av trykk og varme, eller ved å kalan-dreres inn ("frictioning"). Det man tar sikte på ifølge patentskriftet, er imidlertid å tilveiebringe et solid festet beskyttelseslag på gjenstander av herdeplast.

Som nevnt foran består taktekkinger vanligvis av atskillige, på hverandre anbragte takpappskikt. På grunn av. den ut-merkede styrke hos takbeleggmaterialet ifølge oppfinnelsen er det blitt mulig å redusere antallet skikt fra f.eks. 5 til 2 eller 3, uten å gi avkall på kvaliteten. For å redusere behovet av vedlikehold av tekkingen, belegger man fortrinnsvis det ytrebitumenskikt med et skikt av knust skifer eller annet naturlig steinmateriale, keramikk eller annet egnet materiale, (som tidligere omtalt ad tek-nikkens stand).

En slik stamme har adskillige fordeler i sammenligning med andre typer av glassfiber-baserte stammer for takpapp. Således har den stor mekanisk styrke og er i seg selv vann-tett. Dessuten er den så stiv at den ikke gir noen anvend-elsestekniske problemer ved varmt vær, og ferdigvarene, dvs. "papprullene", kan lagres stående uten at "pappen" behøver å være rullet opp på en hylse. Ytterligere fordeler er at det som stamme benyttede plastark har gode kuldeegenskaper og har en slik stivhet ved kalde forhold at overflatebelegg-ingsasfalt på stammen neppe utsettes for så kraftige bøy-ningspåkjenninger at belegget sprekker. Enda en fordel er at stammen kan varmformes med en gassflamme og kommer til å bibeholde sin nye form etter avkjølingen og størkningen

- dette letter inntekking av kanter og hjørner.

Ved at stammen er lett å spikre og har stor motstandsevne mot sprekking, blir risikoen for brudd på stammen med derav følgende glidning ved store takskråninger meget liten. Stammen har dessuten dårlig varmeledningsevne, hvilket er fordelaktig, da beleggmaterialet kan klistres mot underlaget med meget varm asfalt uten risiko for at steinmaterialet skal trykkes ned i asfaltbelegget på stammens overside, når man går på den nylagte pappen. Ytterligere fordeler med denne stamme er at den er motstandsdyktig mot perforering av skarpe gjenstander, og at den har en god trykkfordelende virkning. Dette har stor betydning, f.eks. ved belegging av mineralullspalter med papp, da slike plater kan bli ødelagt ved trafikk på taket når vanlige papptyper benyttes for beleggingen. Stammens gode trykkfordelende virkning gjør imidlertid at trykket fordeles over et større areal, slik at risikoen for skader blir mindre.

Som plastmateriale i den glassfiberbelagte plastfolien kan man anvende alle plastmaterialer som oppfyller de ovennevnte kravene når det gjelder elastisitetsmodul og Vicat-mykningspunkt .

Oppfinnelsen skal i det følgende belyses med noen utførel-seseksempler.

EKSEMPEL 1

En "papp" for anvendelse som en membranisolering (vanntrykks-isolering) ble fremstilt på følgende måte.

En 1,0 mm plastfolie av et kopolymerisat av 85% eten og 15% vinylacetat ble på begge sider belagt med en våtfremstilt glassfiberfilt med vekten 50 g/m 2. Belegningen ble utført på en slik måte at kopolymerisatet bare trengte inn til omtrent halve tykkelsen av glassfiberfilten. Den anvendte folie hadde densiteten 0,93 g/crn"^, Vicat-mykningspunktet 65°C og smelteindeksen 3.

Den glassfiberbelagte folie ble deretter på begge sider belagt med et 1,5 mm tykt skikt av oksydert asfalt, som hadde KoR-mykningspunktet 110°C og Fraas-brytningspunktet -30°C, og som inneholdt 30% finkornet uorganisk fyllmiddel.

Den asfaltbelagte papp ble på undersiden belagt med en tynn polyetenfolie og på oversiden med finkornet sand.

Den ferdige vare hadde følgende egenskaper:

EKSEMPEL 2

En takpapp for anvendelse som overflatepapp i en taktekking fremstilles på følgende måte: En 0,8 mm polyetenfolie ble på begge sider belagt med en våtfremstilt glassfiberfilt med vekt 50 g/m 2. Belegningen ble utført på en slik måte at plasten bare trengte inn til omtrent halve tykkelsen av glassfiberfilten. Den anvendte folien hadde densiteten 0,92 g/cm 3, Vicat-mykningspunktet 76°C og smelteindeksen 20.

Den glassfiberbelagte plastfolie ble deretter belagt på begge sider med et 1 mm tykt skikt av oksydert asfalt, som hadde KoR-mykningspunktet 95°C og Fraas-brytningspunktet -25°C, og som inneholdt 30% finkornet uorganisk fyllmiddel.

Den asfaltbelagte papp ble på undersiden belagt med finkornet talkum og på oversiden med knust skifer.

Den ferdige vare hadde følgende egenskaper:

EKSEMPEL 3

En papp for anvendelse som membranisolering (vanntrykkiso-lering for flate tak) ble fremstilt på følgende måte: En 1,0 mm polyetylenfolie ble på begge sider belagt med en våtfremstilt glassfiberfilt med vekt 25 g/m 2. ' Belegningen ble utført på en slik måte at plasten bare trengte inn til

omtrent halve tykkelsen av glassfiberfilten. Den anvendte folie hadde densiteten 0,92 g/cm<3>,Vicat-mykningspunktet 86°C og smelteindeksen 2.

Den glassfiberbelagte folie ble deretter belagt på begge, sider med et 1,5 mm tykt skikt av oksydert asfalt, som hadde mykningspunktet 100°C oq Fraas-brytningspunkt-

et -30°C, og som inneholdt 30% finkornet uorganisk .fyllmiddel .

Den asfaltbelagte papp ble belagt på undersiden med en tynn polyetenfolie og på oversiden med finkornet sand.

Den ferdige vare hadde følgende egenskaper:

Claims (1)

1. Takbeleggmateriale omfattende en bærer (stamme) innlagt i et bituminøst materiale,karakterisertved at bæreren består av en bitumenfri 0,3-5 mm tykk plastfolie, som på begge sider har et glassf iberf lor eller en glassfilt delvis innleiret i plastmaterialet, hvilken folie har en elastisitetsmodul på maksimalt 5000 kp/cn? og et Vicat-mykningspunkt på minst 60°C.