NO122933B

NO122933B -

Info

Publication number: NO122933B
Application number: NO2363/68A
Authority: NO
Inventors: R Kubens; F Ehrhard; R Gipp; M Blazejak
Original assignee: Bayer Ag
Priority date: 1967-06-19
Filing date: 1968-06-18
Publication date: 1971-09-06
Also published as: SU378022A3; SE352097B; ES355182A1; BE716796A; NL6808551A; GB1220702A; FR1569377A; CH505447A; DE1640091B2; DK121029B; JPS4748360B1; DE1640091A1

Description

Elektriske frilufts-isolatorer.

Oppfinnelsen vedrører anvendelse av polyaddisjonsprodukter av glycidylkarboksylsyreestere og ftalsyreanhydrid som elektriske friluftsisolatorer.

Det er kjent for fremstilling av friluftsisolatorer å anvende uorganiske materialer som porselen. Imidlertid har porselens-isolatorer forskjellige ulemper. De brytes lett ned, har liten strekkfasthet og viser, betinget av fremstillingsprosessen, store frem-stillingstoleranser.

Videre er det kjent fra artikkelen av K. Meyerhans i Kunststoffe, bind 43, 1953, hefte 10, side 387-392 å herdne "Araldit"-støpeharpiks B - det er polyglycidyleter på grunnlag av 4,4'-dihydroksydifehyl-dimetylmetan (= bisf enol.e-A) med ftalsyre—; anhydrid under formgivning', og-å anvende de resulterende, produkter som elektroisoleringsmateriale. For :.fremstilling av .friluft.sjsolatorer har tidligere foreslåtte plastmaterialer-..-ikke-, vist seg egnet^på grunn av deres for dårlige klimabestandighet, slik det spesielt fremgår av tysk utlegningsskrift nr. 1.187.700.

Videre er det fra tysk utlegningsskrift nr. 1.187.700 kjent for fremstilling av klimabestandige, elektriske friluftsisolatorer å anvende et herdet plastmateriale av en cykloalifatisk 1,2-epoksydforbindelse med en epoksydekvivalens større enn 1 og et cykloalifatisk eller alifatisk polykarboksylsyreanhydrid som herdnings-middel. De ifølge det tyske utlegningsskrift dannede plaster har i forhold til plast av polyglyeidyletere av bisfenol A og cykliske karboksylsyreanhydrider en forbedret lysbuebestandighet, en god krype-strømbestandighet og en forbedret klimabestandighet. En vesentlig ulempe ved disse plaststoffer ligger imidlertid i deres utilstrekke-lige mekaniske fasthet. Eksempelvis er disse produkters bøyefasthet og slagfasthet vesentlig mindre enn for herdningsprodukter av poly-glycidyletere av flerverdige fenoler og cykliske karboksylsyreanhydrider. (Sml. K. Jellinek, Neuere Entwicklungen auf dem Gebiete der Epoxydharze i "Kunststoffe" 55- årgang, 1965, hefte 2, side 82, høyre spalte).

En ytterligere ulempe ved fremgangsmåten ifølge det

tyske utlegningsskrift nr. 1.187.700 er det faktum at aromatiske polykarboksylsyreanhydrider, som f.eks. ftalsyreanhydrid, ikke er egnet som herdner for de cykloalifatiske polyepoksyder med hensyn til den foreslåtte anvendelse, slik det spesielt fremgår av dette utlegningsskrift s eksempel 5. Slike formlegemer viser etter klimeinnvirkning dårligere elektriske egenskaper.

Til grunn for oppfinnelsen lå den oppgave å tilveie-bringe et isoleringsmateriale til fremstilling av klimabestandige friluftsisolatorer, for hvis fremstilling det kan anvendes det billige, i fortrinnlig renhet disponerbare tekniske råprodukt ftalsyreanhydrid. Oppgaven ble løst ved at det ble anvendt spesielle cykloalifatiske polyepoksyder for fremstilling av isolatorene.

Det var, spesielt med hensyn til det allerede omtalte tyske utlegningsskrift nr. 1.187.700, overraskende at de cykloalifatiske epoksyder, som skal anvendes ifølge oppfinnelsen, herdnet med ftalsyreanhydrid, ga en plast som ikke bare var klimabestandig, lysekte, krypestrømfast og lysbuebestandig, men samtidig også ham utmerket mekanisk fastbet.

Oppfinnelsens gjenstand er således anvendelse av formede legemer på basis av polyaddisjonsprodukter 'av ftalsyreanhydrid og glycidylkarboksylsyreestere med den generelle formel

hvor A betyr en minst toverdig rest av et eventuelt med oksygen og/eller cykloalifatiske ringer avbrutt alifatisk bydrokarbon med inntil 10 C-atomer, eller resten av et eykloalifatisk bydrokarbon med inntil 15 C-atomer, R betyr bydrogen eller alkylrester med 1—3 C—atomer og n et tall mellom 2 og 6, eller blandinger av glycidylkarboksylsyreestere av den angitte generelle formel, som elektriske friluftsisolatorer.

Av spesiell interesse for fremstillingen av friluftsisolatorene er polyglycidylkarboksylsyreestere av ovennevnte formel, bvori de to karboksylsyreestergruppene befinner seg i 1,2-stilling til hverandre og bvori A betyr den 2-^-verdige rest av et alifatisk bydrokarbon med 2—10 C—atomer, som ifra nn være avbrutt med oksygenatomer eller med en cyklobeksylring, videre den 2-verdige rest av et eykloalifatisk bydrokarbon med 6-15 C-atomer, R betyr hydrogen og n et belt tall på 2-%.

De cykloalifatiske polyglycidylkarboksylsyreestere som skal anvendes ifølge oppfinnelsen kan fremstilles ved fremgangsmåten ifølge tysk utlegningsskrift nr. 1.211.177- Ifølge dette omsettes polykarboksylsyre med overskytende epiklornydrin i nærvær av tioetere og/eller sulfoniumsalter som katalysatorer ved temperaturer mellom 30 og 90°C til de tilsvarende 3-klor-2-bydroksy-propyl-karboksylsyre-estere, deretter behandles med fast kalium- eller natriumhydroksyd ved to-85°C og til slutt etter avdestillering av overskytende epiklorhydrin oppvarmes i et inert oppløsningsmiddel ved temperaturer inntil 85°C med et underskudd av konsentrert alkalihydroksyoppløs— ning, referert til klorinnholdet i reaks 3onsproduktet, for å fjerne resterende klor.

Be for fremstillingen av polyglycidylkarboksylsyre-esterene som skal anvendes ifølge oppfinnelsen .nødvendige poly- ., karboksylsyrer~ er f or.estringsprodukter av. 1 .moiL. av ,et; eventuelt med alkylgrupper' med 1-3^ C-atqmer:,; fprtrirtnsvis med metyl, substituer-te. 1j 2-, 1,3- eller- 1,4-cykloheksandikarbqksylsyre resp. deres anhydrid med ^ mol av en eventuelt med oksygenatomer og/eller cykloalifatiske ringer avbrutt alifatisk polyol respet eykloalifatisk polyol, idet n tilsvarer antall hydroksylgrupper i polyplen.

Forestringen foregår etter kjente fremgangsmåter. Begrepet polyol skal i henhold' til oppfinnelsen medomfatté dioler. Antall hydroksylgrupper i polyolen kan utgjøre 2-6, fortrinnsvis 2-4.

Som polyoler som for seg eller i blanding med hverandre kan være omsatt méd de nevnte cykloheksandikarboksylsyrer resp. deres anhydrider, skal nevnes: a) Dietylenglykol, trietylenglykol, tetraetylenglykol, oktaetyleh-glykol og høyere polyetylenglykoler; b) Propylenglykol-(l,2), di-(2-metyletylenglykol), tri-(2-metyl-etylenglykol) og høyere poly-(2-metyletylenglykoler); c) Propylenglykol-(l,3), dipropylenglykol og høyeré polypropylen-glykoler; d) 2,2-dimetyl-propandiol-(l,3), 2-metyl-2-propyl-propandiol-(l,3)V 2-metyl-2-hydroksymetyl-propandiol-(1,3); e) Butandiol-(l,3), butandiol-(l,4), butandiol-(,23), polybutylen-glykoler, butantriol-(1,2,4); f) Pentandiol-(l,5), 2-metyl-pentandiol-(2,4)., 3-metyl-pentandiol-(2,4), 2-metyl-2-hydroksymetyl-pentanol-(l); g) Heksandiol-(l,6), heksandiol-(2,5), 2-etylheksandiol-(l,6) ; h) Oktandiolblanding, dodecandiol-(l,12), oktadecandiol-(l,12);

i) Glycerol, 1,1,1-trimetylolpropan, 1,1,1-trimetyloletan, heksantriol-(l,2,6), pentaerytritol, sorbitol, mannitol;

j) Oksalkyleringsprodukter, spesielt oksetylerings- og propoksyleringsprodukter av heksandioler og av de langkjedede alifatiske dioler av glycerol, heksantriol, trimetylolpropan og pentaerytritol; k) Cykloheksandiol-(l,2), cykloheksandiol-(l,4), 2,4-dihydroksy-1,13,3-tetrametyl-cyklobutan; 2,2-bis-(4-hydroksycykloheksyl)-propan (= hydrert bisfenol A) såvel som oksalkyleringsprodukter, spesielt

oksetylerings- og propoksyleringsprodukter av de forannevnte cykliske dioler.

Med oksalkyleringsprodukter av de under j) og k) nevnte polyoler forstås omsetningsprodukter av 1 mol polyol med 1-10 mol alkylenoksyd pr. hydroksylgruppe, fortrinnsvis 1 mol alkylenoksyd pr. hydroksylgruppe.

Som eksempler på de ifølge oppfinnelsen foretrukket anvendte polyglycidylkarboksylsyreestere skal de i det følgende gjengis formelmessig:

Produkt VI tilsvarer produkt III med unntak at hver av de 3 cykloheksanringer har en metylgruppe i 3- eller 4-stilling til karboksylsyreestergruppen.

Por anvendelsen av de omtalte polyepoksyder til fremstilling av elektriske frilufts-isolatorer er det imidlertid ikke nød-vendig at glycidylesteren i sin kjemiske sammensetning fullstendig må tilsvare de angitte formler. Som alle i teknisk målestokk fremstilte plaststoffer kan de omtalte polyepoksyder avvike fra ideal-sammen-setningen, f.eks. ved at det er tilstede mindre mengder av hydroksylgrupper og av organisk bundet halogen, som oppstår ved ikke fullstendig omsetning resp. bireaksjoner ved fremstillingen av poly-epoksydene.

Fremstillingen av de elektriske friluftsisolatorer kan foregå etter de vanlige forarbeidelsesmåter for polyepoksyder med mer enn en epoksydgruppe pr. molekyl. I de enkleste tilfelle oppvarmer man glycidylesteren som skal anvendes ifølge oppfinnelsen til temperaturer mellom 80 og 150°C, tilsetter under omrøring ftalsyreanhydrid og heller den således dannede blanding i f.eks. metallformer, som eventuelt på forhånd er blitt behandlet med slippmidler. Herdingen foregår ved oppvarming av formen ved temperaturer mellom 80 og 180°C i en tid mellom noen minutter til flere timer. Ved et høvelig tidspunkt før herdningen kan det eventuelt tilsettes tilsetningsstoffer, som fyllstoffer, mykningsmidler, fargestoffer, pigmenter, flammemotstands-dyktige stoffer, formskillemidler og andre tilsetningsmidler. Eksempelvis kan det som fyllstoffer anvendes følgende materialer: stenmel, kvartsmel, kritt, tungspat, aluminiumoksyd, aluminiumoksydtrihydrat. Videre kan det innarbeides drøyémidler som f.eks. vevnad, fibre,

kutt, strenger av f.eks. glass, leire og tekstil. For å nedsette herdetiden kan det tilsettes akseleratorer som f.eks. tertiære aminer, som dimetylbenzylamin, bortrifluorid-addukter, alkalifenolater eller liknende virksomme stoffer, eksempelvis mono- eller polyepoksyder, hvis epoksydgruppe resp. -grupper er bundet til et nitrogenatom, som N,N-bis-(2,3_epoksypropyl)-anilin.

De formelmessig angitte cykloalifatiske polyglycidylkarboksylsyreestere (Produkt I-VIII) fåes tilsvarende nedenfor angitte forskrift for produkt III og ifølge fremgangsmåtebetingelsene etter tysk utlegningsskrift nr. 1.211.177.

a) 1, 1, 1- trimetylolpropan- tris-( heksahydroftalat).

I en trehalset kolbe (med rører, indre termometer,

tilbakeløpskjøler og tørkerør) smeltes 1388 g heksahydroftalsyre-anhydrid (9 mol) under utelukkelse av luftfuktighet. Under omrøring og mest mulig fuktighetsutelukkelse tilsetter man nå ved en indre

temperatur på 130-135°C i løpet av ca. 1 time 403 g 1,1,1-trimetylolpropan (3 mol) i så store mengder at den indre temperatur ikke vesentlig økes på tross av eksoterm reaksjon. Deretter oppvarmer man til 150°C og omrører ennå i 3 timer ved denne temperatur. Etter uthelling på et tørkeblikk stivner det omtrent fargeløse reaksjonsprodukt hurtig til et fast glassklart stoff. Utbytte: 1762 g =98,5 vektprosent av det teoretiske. Syretall 284 (teoretisk 282). Innhold av alkoholiske OH-grupper <0,2#. b) Omsetning av 1,1,1-trimetylolpropan-tris-(heksahydroftalat) til 1,1,1-trimetylolpropan-tris-/ 2'-(karbo-2",3"-epoksypropoksy)-heksahydrobenzoat/ ......

Blandingen av 1762 g knust 1,1,1-trimetylolpropan-tris- (heksahydrof talat ) = 2,95 mol, 4100 g epiklorhydrin = 44,3 mol og 8,9 g 2-hydroksy-etyl-etylsulfid omrøres 18-19 timer ved en indre temperatur på 60°C. For å fastslå omsetningen befries deretter en liten del av oppløsningen ved avdestillering .til en badtemperatur på 120°C b.g et trykk på 13 torr for overskytende epiklorhydrin. Destillasjonsresiduet inneholder 12,3 vektprosent klor (teoretisk 12,2 vektprosent).

Til produktet som befinner seg i reaksjonskaret setter man for dehydrohalogenering ved en indre temperatur på 60°C under mest mulig intens omrøring i løpet av 2 timer 356 g (8,9 mol) NaOH (skjellform) i småporsjoner og i like tidsavstander. Etter reaksjonens avslutning (ca. 10-15 min. etter innrøring av siste NaOH-porsjon) og avkjøling til 40°C avdestilleres det ved reaksjonen dannede vann og overskytende epiklorhydrin under nedsatt trykk, til slutt ved en sumptemperatur på 100°C og 13 torr.

Fra destillatet kan, ved tilsvarende avkjøling av destillasjonsforlaget, mer enn 90% av den teoretiske vektmengde av overskytende anvendt epiklorhydrin adskilles og igjen anvendes..

Destillasjonsresiduet fra dehydrohalogeneringen ut-røres med 2260 g benzen og vaskes grundig for å fjerne natriumklorid med 2500 ml vann. Destillasjonsresiduets klorinnhold, bestemt i en liten prøve, utgjorde 2,97 vektprosent.

For eliminering av resterende klor oppvarmer den benzeniske oppløsning til kokning og blander den etter destillativ fjerning av vannspor i løpet av 5-6 timer under intens omrøring dråpe-vis og kontinuerlig med 136 g av en 50#-ig natronlut. Under natron-luttilsetningen fjernes vannet azeotropisk ved hjelp av en vannut-skiller. Deretter vaskes den til værelsetemperatur avkjølte benzen-oppløsning med vann resp. koksaltoppløsning, og benzenet avdestilleres til slutt ved en sumptemperatur på 140°C og et trykk på 12 torr. Deretter frasuger man det l40°C varme fargeløse til lysegule reaksjonsprodukt gjennom et egnet filter.

Utbytte: 2030 g = 89,8 vektprosent av det teoretiske; klorinnhold 0,95 vektprosent; epoksydekvivalent 308 (teoretisk 255); viskositet: ved 20°C > 4 x 10<5> c.P. og ved 120°C: 200 c.P.

Friluftsisolatorene som fåes ifølge oppfinnelsen har før og etter klimainnvirkning en utmerket lysbuebestandighet og krypestrømfasthet. De er videre lysekte. Dessuten har de samtidig utmerkede mekaniske egenskaper som høy bøyefasthet og slagseighet. Summen av. disse egenskaper ble tidligere ikke oppnådd av plast-materialene i henhold til teknikkens stand med hensyn til det angitte anvendelsesformål.

Eksempel 1.

100 vektdeler av en triglycidyleter (produkt III) ble oppvarmet under omrøring ved 120°C og ved denne temperatur sammenblandet med 200 vektdeler kvartsmel og 0,1 vektdel dimetylbenzylamin. Deretter ble det tilsatt 37 vektdeler ftalsyreanhydrid og for fullstendig oppløsning videreomrørt i 5 min. ved 120°C. En del av den således dannede herdbare støpeharpiksmasse (prøve A) ble støpt til en 10 kV-støtteisolator med innleiret messingarmatur, en del til normstaver av 120 x 15 x 10 mm og utherdet i 24 timer ved l40°C.

Ved prøve B ble det gått frem på samme måte som ved prøve A, imidlertid istedenfor triglycidylesteren (produkt III) ble det benyttet en ved omsetning av 4,4'-dihydroksydifenyl-dimetylmetan og epiklorhydrin i nærvær av alkali fremstilt diglycideter med en epoksydekvivalent vekt på 360.

Ved prøve C ble 100 vektdeler av det i eksempel 1 i fransk patent nr. 1.233.231 omtalte 3,4-epoksyheksahydrobenzal-3,4'-epoksy-1',1'-bis-(oksymetyl)-cykloheksan blandet med 270 vektdeler kvartsmel og deretter med 85 vektdeler endometylen-tetrahydro-ftalsyreanhydrid likeledes ved 120°C.

Herdningen av normstavene og isolatoren ble foretatt ved 140°C i løpet av en tid på 24 timer.

Isolatorene ble i lengere tid utsatt for klimapåkjenning. Mens isolatorene med sammensetning tilsvarende prøve A og C forble uten endring av overflaten og krypestrømfastheten, viste isolatoren med sammensetning tilsvarende prøve B en oppruing av overflaten, misfargning, avlagring av utvokst fyllstoff og dårlig krype-strømf a st het .

På de fremstilte normstaver ble det bestemt lysbuebestandighet en ifølge DIN 53.484, krypestrømfastheten ifølge DIN 53.480, bøyefastheten ifølge DIN 53.^52 og slagseigheten ifølge DIN 53«453. De oppnådde verdier er oppstilt i følgende tabell:

Eksempel 2.

100 vektdeler av en diglycidylester (produkt V) ble oppvarmet med 195 vektdeler kvartsmel og 1 vektdel N,N-bis-(253-epoksy-propyl)-anilin ved 120°C og ved denne temperatur ble det innrørt 35 vektdeler ftalsyreanhydrid. Por øvrig ble det gått frem (prøve D) som for prøve A i eksempel 1.

Ved prøve E ble det gått frem som ved prøve C i

eksempel 1, imidlertid ble det istedenfor 85 vektdeler endometylen-tetrahydroftalsyreanhydrid anvendt 83 vektdeler ftalsyreanhydrid (prøve E).

Isolatoren med sammensetning tilsvarende prøve D viste den samme gode klimabestandighet som isolatorene A og C i eksempel 1, mens isolatoren med sammensetning tilsvarende prøve E etter utsettelse for klimainnvirkning viste en nedgang i de elektriske egenskaper.

Resultatene på normstav-målingene er oppstilt i

følgende tabell.

Eksempel 3»

100 vektdeler av en tetraglycidylester (produkt IV) ble

oppvarmet under omrøring ved 130°C og ved denne temperatur sammenblandet med 150 vektdeler Dolomit-mel og 30 vektdeler titandioksyd, Rutil-typen. Deretter 'ble det likeledes ved 130°C innrørt 30 vektdeler ftalsyreanhydrid. Den således dannede herdbare støpeharpiks-massen ble støpt til en 110 kV-hengeisolator med innleiret stål-armatur og herdet 24 timer ved 140°C.

Isolatoren ble i lengere tid utsatt for klimainnvirkning. Den viste deretter ingen forandring av overflaten, krypestrømfasthet og lysbuefasthet. Eksempel 4.

For fremstilling av en'glassfiberarmert isolator ble en streng av glass-Rovings, ved hvis ender var fastgjort metallkauser ved hjelp av omvikling, impregnert med en 120°C varm blanding av 100 vektdeler av en diglycidylester (produkt I) og 28 vektdeler ftalsyreanhydrid og omstøpt i en metallform. Den etter en herdetid på 24 timer ved 120°C dannede isolator viste en god klimabestandighet. Ved mekanisk strekkpåkjenning viste isolatoren ingen revnedannelse før brudd, da polyaddisjonsproduktets utvidbarhet er større enn glass-silkestrengens utvidbarhet.

Fremstilte man den samme glassfiberarmerte isolator under anvendelse av den herdbare støpeharpiksmasse med sammensetning tilsvarende prøve C i eksempel 1 under utelukkelse av kvartsmel-tilsetningen, så viser isolatoren ved mekanisk strekkpåkjenning revne-dannelser før oppnåelse av bruddlast.

Eksempel 5»

100 vektdeler av en triglycidylester ifølge den idealiserte formel

og med de karakteristiske data for produkt VI i tabellen ble oppvarmet til 130°C og blandet ved denne temperatur med 230 vektdeler kvartsmel. Deretter ble det likeledes ved 130°C innrørt 35 vektdeler ftalsyreanhydrid. En del av den således dannede herdbare støpe-harpiksmasse ble støpt til en 10 kV-støpe-isolator med innleiret messingarmatur, en del til normstaver av 120 x 15 x 10 mm og herdet i 24 timer ved l4o°C.

På normstavene ble det ifølge de i eksempel 1 nevnte prøveforskrifter fastslått følgende egenskapsverdier:

Lysbuefasthet: L 4 (trinn).

Krypestrømfasthet: KA 3c (trinn).

Bøyefasthet: 1260 (kp/cm p).

Slagseighet: 8,8 (kp cm/cm ).

10 kV-støtte-isolatoren ble i lengere tid Hitsatt for klimepåkj erming. Ben viste deretter ingen endring i overflaten. Eksempel 6. 100 vektdeler av en diglycidylester ifølge den ideali serte fomnel og med de karakteristiske data for produkt ¥11 i tabellen ble oppvarmet til 130°C og ved denne temperatur sammenblandet med 250 vektdeler kvartsmel og 40 vektdeler ftalsyreanhydrid. Kn del av den således dannede støpeharpiksmasse ble støpt til 1 k¥-isolator, en del til normstaver av 120 x 15 x 10 mm og herdnet i 2% timer ved l4Q°C. Åv nonast avene ble det etter de i eksempel 1 nevnte prøveforskrifter fastslått følgende egenskaper: 1 kV-isolatoren ble i lengere tid utsatt for klimapåkjenning uten å vise overflateforamdringer.

Eksempel 7.

100 vektdeler av en diglycidylester ifølge den idealiserte formel

og med analysedataene for produkt II i tabellen ble oppvarmet ved 130°C og ved denne temperatur blandet med 278 vektdeler kvartsmel og 1,4 vektdeler M,M-bis-(2,3-epoksydpropyl)-anilin. Beretter ble 39 vektdeler ftalsyreanhydrid innrørt. Med den således dannede-støpeharpiksmasse ble en streng av glassrovings, ved hvis ender det var fastgjort metallarmaturer, omstøpt i en metallform og herdnet ved 140°C i 24 timer til en hengeisolator.

Isolatoren viser seg som mekanisk meget motstands-dyktige, spesielt overfor strekk-krefter og viste etter lengere klimapåkjenning ingen forandring av overslagsspenning og ingen endring av strekkfasthet.

Eksempel 8.

100 vektdeler av en diglycidylester med en sammensetning ifølge den idealiserte formel:

og med de karakteristiske data for produkt VIII i tabellen ble oppvarmet ved 130°C og ved denne temperatur sammenblandet med 190 vektdeler kvartsmel, 25 vektdeler titandioksyd og 37 vektdeler ftalsyreanhydrid. En del av den således dannede støpeharpiksmasse ble støpt til en 30 kV-støtteisolator med innleiret messingarmatur, en del støpt til normstaver av 120 x 15 x 10 mm og herdet i 24 timer ved 140°C.

På normstavene ble det etter de i eksempel 1 omtalte prøveforskrifter fastslått følgende egenskaper: 30 kV-støtteisolatoren ble utsatt i lengere tid for klimaforandring. Den viste deretter ingen overflateendring.

Claims

1. Anvendelse av formede legemer på basis av polyaddisjonsprodukter av ftalsyreanhydrid og glycidylkarboksylsyreestere med den generelle formel hvor A betyr en minst toverdig rest av et eventuelt med oksygen og/eller cykloalifatiske ringer avbrutt alifatisk hydrokarbon med inntil 10 C-atomer, eller resten av et eykloalifatisk hydrokarbon med inntil 15 C-atomer, R betyr hydrogen eller alkylrester med 1-3 C-atomer og n et tall mellom 2 og 6, eller blandinger av glycidylkarboksylsyreestere av den angitte generelle formel som elektriske friluftsisolatorer.

2. Anvendelse ifølge krav 1 av formede legemer på basis av polyaddisjonsprodukter av ftalsyreanhydrid og glycidylkarboksylsyreestere med den generelle formel hvor A betyr den 2- eller 4-verdige rest av et alifatisk hydrokarbon med 2-10 C-atomer, som kan være avbrutt med oksygenatomer eller med en cykloheksylring, den 2-verdige rest av et eykloalifatisk hydrokarbon med 6-15 C-atomer og n betyr et tall fra 2 til 4, som elektriske friluftsisolatorer.