NO122481B

NO122481B -

Info

Publication number: NO122481B
Application number: NO111968A
Authority: NO
Inventors: H White
Original assignee: Dow Chemical Co
Priority date: 1967-04-04
Filing date: 1968-03-22
Publication date: 1971-07-05
Also published as: CH505832A; DE1770104B2; NL160255C; DK135452B; YU33690B; NL6804672A; DE1770104C3; DK135452C; IL29692A; YU76568A; FR1579552A; SE342626B; GB1180862A; DE1770104A1; FR7668M; NL160255B; FI49613B; FI49613C

Description

Analogifremgangsmåte for fremstilling av

terapeutisk aktive aryloksyimidazoliner.

Oppfinnelsen vedrører fremstilling av terapeutisk aktive aryloksyimidazoliner og er spesielt rettet på 2-(fenoksymetyl)-2-imidazoliner som er substituert i fenoksygruppen, samt de fysiologisk akseptable salter av disse, med formelen:

hvor Z betyr en rest som tilsvarer en av formlene:

hvor X, X^ og hver, uavhengig av hverandre betyr klor eller brom, X" er klor, brom eller metyl, R er trifluormetyl, klor eller brom, og R' er hydrogen, trifluormetyl, klor eller brom.

Uttrykket "fysiologisk akseptabelt salt" slik det her anvendes, refererer seg til salter av de 2-(substituert fenoksymetyl)-2-imidazoliner som er i alt vesentlig ikke-toksiske i doseringsgrader forenelige med god farmakologisk virkning. Slike fysiologisk akseptable salter omfatter ikke-toksiske syreaddisjonssalter med uorganiske syrer, f.eks. saltsyre, bromhydrogensyre, svovel-syre: eller fosforsyre, eller med organiske syrer, f.eks. eddiksyre, ravsyre, eplesyre, maleinsyre, vinsyre eller sitronsyre, eller med organiske sulfonsyrer, f.eks. metansulfon- eller p-toluensulfon-syre. De 2-(substituerte fenoksymetyl)-2-imidazoliner er krystal-linske faste stoffer og oljer som har varierende grad av løselig-het i organiske oppløsningsmidler som f.eks. 1,2-diklorbenzen, 1,2-dimetoksymetan, metylenklorid og alkoholer og som bare er svakt løselige i vann. De fysiologisk akseptable salter av de 2-(substituert fenoksymetyl)-2-imidazoliner, f.eks. 2-/_(2 ,6-dibrom-fenoksy)metyl/-2-imidazolin-hydrogenklorid og 2/_( 3 ,4-diklorfenoksy) - metyl/-2-imidazolin-hydrogenklorid, er løselige i vann og svakt løselige i organiske oppløsningsmidler som f.eks. aceton, benzen og alkohqler.

De forbindelser som tilsvarer formel IV er spesielt nyttige som antidepresserende midler. For slike anvendelser er den foretrukne form av forbindelsene hvor Z tilsvarer formel IV, et farmasøytisk akseptabelt salt av disse, og hydrogenkloridsaltene foretrekkes. Andre salter, spesielt tosylatet (p-toluensulfonat), kan også brukes ved fremstilling og rensning av forbindelsene og kan omdannes til det foretrukne hydrogenkloridsalt. Forbindelsen hvor X og X' begge er klor, foretrekkes spesielt som et antidepresserende middel og som et analgetikum.

De nevnte forbindelser fremstilles ved reaksjon mellom

et substituert fenoksyacetonitril med en av formlene I-V med

etylendiamin-monotosylat for dannelse av et 2-(substituert fenoksy-metyl) -2-imidazolin-tosylat , med påfølgende hydrolyse av tosylatet i vandig base for å frigjøre 2-(substituert fenoksymetyl)-2-imida-zolinet i den frie baseform. Reaksjonen forløper under utvikling av ammoniakk når det substituerte fenoksyacetonitril og etyl-diamin-monotosylatet bringes i kontakt og blandes, fortrinnsvis i et inert organisk oppløsningsmiddel som reaksjonsmiljø. Representative og egnede inerte organiske oppløsningsmidler som kan anvendes som reaksjonsmiljø, omfatter xylener, alkylbenzener og halogen-benzener, fortrinnsvis 1,2-diklorbenzen. Reaksjonen utføres fortrinnsvis under inert atmosfære med en inert gass som ledes gjennom reaksjonsblåndingen for å føre vekk ammoniakk fra reaksjonen. Reaksjonen forløper lett ved temperaturer fra 140 til 180°c, og reaksjonen utføres fortrinnsvis under tilbakeløpskjøling ved reaksjons-blandingens koketemperatur. I de fleste tilfelle felles 2-(substituert fenoksymetyl)-2-imidazolin-produktet ut i reaksjonsblandingen som sitt tosylat (p-toluensulfonat), og dette salt kan utskilles ved konvensjonelle metoder, f.eks. filtrering, sentrifugering eller dekantering. Hvis det ikke danner seg noen utfelling, kan saltet utskilles ved fordampning. 2-(substituert fenoksymetyl)-2-imida-zolin-tosylatet kan renses ved konvensjonelle metoder, f.eks. rekrystallisering og vasking. 2-(substituert fenoksymetyl)-2-imida-zolin-tosylatet kan omdannes til den frie baseform ved hydrolyse i vandig base. Den frie base 2-(substituert fenoksymetyl)-2-imidazolin utskilles deretter ved ekstraksjon med et organisk oppløsningsmiddel, f.eks. metylenklorid eller kloroform, fulgt av fordampning av oppløsningsmidlet. Produktet kan renses ved konvensjonelle metoder, f.eks. rekrystallisering, eller det kan omdannes til et fysiologisk akseptabelt salt.

De nye forbindelser hvor Z tilsvarer formel IV og R er metyl, fremstilles ved N-metylering av de nye forbindelser hvor R er hydrogen, med metylsulfat. Reaksjonen forløper når reaksjonspartnerne bringes i kontakt og blandes, fortrinnsvis i nærvær av vann som oppløsningsmiddel. De nøyaktige mengdeforhold av reaksjonspartnerne som skal anvendes, er ikke kritiske, da noe av det ønskede produkt alltid vil danne seg ved danning av reaksjonspartnerne i vilkårlige forhold. Imidlertid forbruker reaksjonen ekvimolare mengder av reaksjonspartnerne, og disse anvendes fortrinnsvis i ekvimolare forhold. Reaksjonen forløper ved temperaturer fra ca. 25 til 75°C. Det utvikles varme ved begynnelsen av reaksjonen, og denne varme er vanligvis tilstrekkelig til å bringe reaksjonsblandingen opp på en temperatur som ligger i reaksjonstemperaturområdet . Reaksjonsblandingen holdes på en temperatur i reaksjonstemperaturområdet i opptil 2-3 timer. Ved slutten av reaksjonsperioden gjøres blandingen sterkt basisk ved tilsetning av natriumhydroksyd. Produktet ekstraheres så med et klorert hydrokarbonoppløsningsmiddel. l-metyl-2-^(3,4-dihalogenfenoksy)-metyl/7^-imidazol inproduktet kan utskilles ved konvensjonelle metoder, f.eks., fordampning av oppløsningsmidlet. Produktet kan renses ytterligere ved konvensjonelle metoder, f.eks. rekrystallisering, eller det kan omdannes til et farmasøytisk akseptabelt salt.

De fysiologisk akseptable salter av 2-(substituert fen-oksymetyl) -2 -imidazol in -forbindelsene kan fremstilles ved oppløs-ning av 2-(substituert fenoksymetyl)-2-imidazolin i en minimal mengde av alkohol og ved å tilsette en alkohokppløsning av en syre, f.eks. saltsyre, bromhydrogensyre, eplesyre, maleinsyre eller ravsyre, inntil fullstendig utfelling av det tilsvarende salt. Saltet kan renses ytterligere ved rekrystallisering eller omdannes til den frie baseform av 2-(substituert fenoksymetyl)-2-imidazolin.

Den frie base kan fremstilles ved hydrolyse av saltet i vandig base. Saltet blandes med en vandig oppløsning av natrium-hy±oksyd (ca. 4 n), hvoretter den frie base kan utskilles ved ekstraksjon med et klorert hydrokarbon-oppløsningsmiddel. Oppløsnings-midlet kan fjernes ved konvensjonelle metoder som f.eks. fordampning eller destillasjon, og 2-(substituert fenoksymetyl)-2-imi-dazolinet kan renses ved metoder som f.eks. rekrystallisering.

Ved fremstilling av forbindelsene ifølge oppfinnelsen blandes et egnet substituert fenoksyacetonitril-fenoksyacetimid-hydrogenklorid, etylendiamin-monotosylat og et inert organisk opp-løsningsmiddel, fortrinnsvis 1,2-diklorbenzen. De nøyaktige mengdeforhold av reaksjonspartnerne som skal anvendes, er ikke kritiske, da noe av det ønskede produkt alltid vil oppnås når reaksjonspartnerne blandes i vilkårlige forhold. Imidlertid forbruker reaksjonen reaksjonspartnerne i ekvimolare forhold, og det foretrekkes derfor å bruke reaksjonspartnerne i slike forhold. Nitrogen ledes gjennom blandingen og blandingen oppvarmes til en temperatur innen, reaksjonstemperaturområdet i 1 til 10 timer. Ved en bekvem fremgangsmåte ventileres reaksjonskaret til en felle som inneholder saltsyre, slik at denne kan reagere med ammoniakken fra reaksjonen. Reaksjonsblandingen avkjøles deretter og filtreres. 2-(substituert fenoksymetyl)-2-imidazolin-tosylat-filterkaken kan renses ytterligere ved rekrystallisering eller den kan omdannes til den frie base ved hydrolyse i vandig base.

Følgende eksempler belyser oppfinnelsen.

Eksempel 1

2,6-dibromfenoksyacetonitril (58,2 g, 0,20 mol) ble blandet med el^iondiamin-monotosylat (47 g, 0,20 mol) og 200 ml 1,2-diklorbenzen. Nitrogengass ble ledet gjennom blandingen mens blandingen ble oppvarmet til en temperatur av 150°C i 1 time. Ammoniakken fra reaksjonen ble oppsamlet ved at utløpsgassene ble ledet gjennom en gass-skrubber som inneholdt fortynnet saltsyre. Re-aks jonsblandingen ble avkjølt og filtrert for oppnåelse av 2-^(2,6-dibromfenoksy)metyl/-2-imidazolin-tosylat, med en molekylvekt 506,2, som en filterkake. 2~ £_{ 2 ,6-dibromf enoksyJmetylT^-imidazo-lintosylat-f ilterkaken ble oppslemmet med en blanding av metylenklorid og vann. Oppslemmingen ble gjort basisk ved tilsetning av ca. 8 g natriumhydroksyd i vann. Det organiske sjikt ble skilt fra og inndampet i vakuum. Inndampningsresten var 2-^(2,6-dibromfen-oksy) me ty 1/-2-imidazol in med molekylvekt 334,0 og ble oppløst i ca. 100 ml isopropylalkohol. Alkoholoppløsningen ble surgjort ved tilsetning av 5 n saltsyre i isopropylalkohol inntil utfellingen var fullstendig. Blandingen ble filtrert og 2-/_( 2,6-dibromfenok-sy)metyl/-2-imidazolin-hydrogenklorid-produktet oppsamlet som en filterkake med smeltepunkt 230-231°C.'

Ved praktisk talt samme fremgangsmåte som den ovenfor beskrevne, under:anvendelse av de samme inerte organiske oppløsnings-midler, men istedenfor saltsyre en syre som er i stand til å gi et fysiologisk akseptabelt salt, ble følgende 2-^2,6-dibromfenoksy)-metyl/-2-imidazolinsalter fremstilt: 2-/_{ 2,6-dibromfenoksy)metyl/- 2-imidazolin-hydrogenbromid, 2-^/(2 ,6-dibromf enoksy) me tyl/-2-imida-zolinsulfat, 2-/_{ 2 ,6-dibromfenoksy)metyl/-2-imidazolinsuksinat, 2-/_( 2 ,6-dibromf enoksy )metyl/-2-imidazolinmaleat, 2-</(2 ,6-dibrom-fenoksy)mety1/-2-imidazolin-malat.

Eksempel 2

2,6-diklorfenoksyacetonitril (80,8 g, 0,40 mol) ble blandet med etylendiamin-monotosylat (94 g, 0,40 mol) og 200 ml 1,2-diklorbenzen. Nitrogengass ble ledet gjennom blandingen mens blandingen ble oppvarmet ved en temperatur på 140-145°C i 2 timer. Ammoniakken fra reaksjonen ble oppsamlet ved å lede utløpsgassene

gjennom en gass-skrubber som inneholdt fortynnet saltsyre. Reaksjon sbl åndingen ble avkjølt og filtrert, og filterkaken var 2-/_{ 2 ,6-diklorfenoksy)metyl/-2-imidazolin-tosylat, med molekylvekt 417,3, som ble oppløst i vann. Oppløsningen ble gjort basisk ved tilsetning av ca. 16 g natriumhydroksyd i vandig oppløsning. Blandingen ble ekstrahert med metylenklorid og det organiske sjikt skilt fra og inndampet i vakuum. Inndampningsresten var 2-/_(2 ,6-diklorfenoksy)metyl7-2-imidazolin med molekylvekt 245,1 og ble oppløst i 100 ml isopropylalkohol. Alkoholoppløsningen ble surgjort ved tilsetning av 5 n saltsyre i isopropylalkohol til utfellingen var fullstendig. Blandingen ble filtrert og 2-/_( 2,6-diklorfenoksy)metyl/- 2-imidazolin-hydrogenklorid-produktet ble oppsamlet som en filterkake med smeltepunkt 221-222°C. Produktets struktur ble fastslått ved magnetisk kjerneresonnans-spektroskopi.

På praktisk talt samme måte som beskrevet ovenfor, under anvendelse av samme inerte organiske oppløsningsmidler, men ved å erstatte saltsyre med en syre som er i stand til å danne et fysiologisk akseptabelt salt, ble følgende 2-/_ (2 ,6-diklorfenoksy)metyl/- 2-imidazolinsalter fremstilt: 2-^(2,6-diklor fenoksy)metyl/2-imidazolin-hydrogenbromid, 2-/J2 ,6-diklorfenoksy)metyl7r-2-imidazolinsulfat, 2-^(2 ,6-diklorfenoksy) metyl/-2-imidazolinsuksinat, 2-/_{ 2 ,6-diklor f enoksy )metyl/-2-imidazolinmaleat, 2~ l_{ 2 ,6-diklorfenoksy)metyl7-2-imidazolinmalat •

Eksempel 3

2-brom-6-klorfenoksyacetonitril (74 g, 0,30 mol) ble blandet med etylendiamin-monotosylat (70,5 g, 0,30 mol) og 200

ml 1,2-diklorbenzen. Nitrogengass ble ledet gjennom blandingen mens blandingen ble oppvarmet ved en temperatur på ca. 180°C i 60 minutter. Ammoniakken fra reaksjonen ble oppsamlet ved å lede ut-løpsgassene gjennom en gass-skrubber som inneholdt fortynnet saltsyre. Reaksjonsblandingen ble avkjølt og filtrert for oppnåelse av 2-^(2-brom-6-klorfenoksy)metyl/-2-imidazolin-tosylat med en molekylvekt 461,8 som en filterkake, som ble oppslemmet med en blanding av metylenklorid og vann. Oppslemmingen ble gjort basisk ved tilsetning av ca. 12 g natriumhydroksyd i vann. Det organiske sjikt ble skilt fra og fordampet i vakuum<*> Inndampningsresten var 2-^(2-brom-6-klor-fenoksy)metyl7-2-imidazolin med molekylvekt 289,6 og ble oppløst i ca. 100 ml isopropylalkohol. Alkoholopp-løsningen ble surgjort ved tilsetning av 5 n saltsyre i isopropyl-

alkohol inntil utfellingen var fullstendig. Blandhgen ble filtrert,

og 2-^(2-brom-6-klorfenoksy)metyl/-2-imidazolin-hydrogenklorid-produktet ble oppsamlet som en filterkake med smeltepunkt 214-215°C. Produktets struktur ble fastslått ved magnetisk kjerneresonans-spektroskopi.

Ved vesentlig samme fremgangsmåte og ved anvendelse av

de samme inerte organiske oppløsningsmidler ble 2-/_(4-acetamid-2,6-dibrom-fenoksy)metyl/-2-imidazolin-hydrogenklorid med et smeltepunkt 235-236°C fremstilt ved å blande ekvimolare mengder av 4-acetamid-2,6-dibromfenoksyacetonitril og etylendiamin-monotosylat, utskilling av tosylatet, frigjøring av den frie base ved behandling med natriumhydroksyd og fremstilling av hydrogenkloridet ved behandling med alkoholisk saltsyre.

2-^(4-acetamid-2,6-diklorfenoksy)metyl/-2-imidazolin-hydrogenklorid fremstilles på lignende måte.

Eksempel 4

2-^(4-acetamid-2,6-dibromfenoksy)metyl/-2-imidazolin-hydrogenklorid (34,2 g, 0,08 mol) ble oppløst i 100 ml vandig 5 n saltsyre. Oppløsningen ble oppvarmet på dampbad i ca. 2,5 timer hvorved det dannet seg en utfelling. Blandingen ble avkjølt og filtrert og filterkaken vasket med 5 n saltsyre. Filterkaken ble tørket, og 2-^(4-amin-2,6-dibromfenoksy)metyl/-2-imidazolin-hydro-genklorid-produktet viste seg å smelte ved 2 35-236°C. Produktets struktur ble fastslått ved magnetisk kjerneresonans-spektroskopi.

De nye forbindelser som tilsvarer formel I, hvor Z tilsvarer en av formlene II, III eller V, er nyttige som analgetika. Grupper av mus ble administrert med en av testforbindelsene i varierende doseringsgrad. Musene ble deretter provosert ved intra-peritonal injeksjon av 0,1 % saltsyre i en doseringsgrad av 0,01 ml pr. g. Musene ble deretter plasert i klare plastbur og iakttatt.

Hos ubehandlede mus følges den intraperitoneale injeksjon av denne dose saltsyre av karakteristisk vridningssyndrom hos musene, dvs. utflating av buken mot gulvet i buret, ledsaget av rotering av ryggraden og bekkenet. Doseringen av hvert 2-(substituert fenok-symetyl) -2-imidazolin-hydrogenklorid som var effektiv for hindring av vridningssyndrom hos 50 % av musene (ED 50) ble beregnet. ED 50-verdiene for de testede forbindelser og administreringsmåten er oppført i følgende tabell.

Ved lignende forsøk ble representative forbindelser ifølge oppfinnelsen administrert til mus i doseringskonsentrasjoner av 1, 2,5 eller 25 mg/kg. For sammenligningens skyld ble andre 2-(substituert fenoksymetyl)-2-imidazolin-forbindelser administrert til separate grupper av mus i en doseringsgrad av 10 mg/kg. Musene ble deretter provosert med saltsyre som ovenfor beskrevet. Doseringsgraden for hver forbindelse og prosent mus i hver gruppe som blir beskyt-tet mot vridningssyndrom, er oppført i tabell II.

Det etyl-2,6-dihalogen-3-metylfenoksyacetimid-hydrogen-klorid som ble anvendt som utgangsmateriale her, kan fremstilles i henhold til kjente prosesser. I et representativt forsøk ble 0,07 mol 2,6-diklor-3-metylfenoksyacetonitril, 4,4 ml etanol og 250 ml dietyleter blandet sammen. Blandingen ble mettet med saltsyre i ca. 1 time ved 0 til 5°C. Blandingen ble konsentrert ved inndamp-ning og filtrert, og etyl-2,6-diklor-3-metylfenoksyacetimid-hydrogenkloridet ble oppsamlet som en filterkake. De substituerte fenoksyacetonitriler som ble anvendt som utgangsmaterialer, fremstilles likeledes ved konvensjonelle metoder. I et representativt forsøk ble 2,6-dibromfenol (101 g, 0,40 mol) blandet med 55 g (0,40 mol) vannfritt kaliumkarbonat og 200 ml dimetylsulfoksyd. Blandingen ble omrørt ved 70°C mens kloracetonitril (32 g, 0,42 mol) ble tilsatt dråpevis i løpet av 15 minutter. Blandingen ble holdt ved en temperatur på 75°C i 3 timer, hvoretter den ble avkjølt og filtrert. Filtratet ble destillert og 2,6-diklorfenoksyacetonitril,produktet ble oppsamlet som en fraksjon med kokepunkt 135-138°C under et trykk på 2-3 mm Hg. Produktet ble rekrystallisert fra cykloheksan, og 2,6-diklorfenoksyacetonitrilproduktet hadde smp. 63-63,5°C.

Eksempel 5

4-acetamid-3,5-diklorfenoksyacetonitril (22 g, 0,10 mol) blandes med etylendiamin-p-toluensulfonat (23,5 g, 0,10 mol) og 100 ml 1,2-diklorbenzen. Nitrogen ledes gjennom blandingen mens blandingen oppvarmes ved koketemperatur under tilbakeløpskjøling i ca. 2 timer. Ammoniakken fra reaksjonen oppsamles ved å lede ut-løpsgassene gjennom en gass-skrubber som inneholder fortynnet saltsyre. Reaksjonsblandingen avkjøles og filtreres for oppnåelse av 2-£(4-acetamid-3,5-diklorfenoksy)mety1/-2-imidazolin-p-toluensulfonat som en filterkake. Filterkaken blandes med vann og blandingen gjøres basisk ved tilsetning av 3,2 g natriumhydroksyd i vandig oppløsning. Blandingen ekstraheres deretter med metylenklorid, og det organiske sjikt inndampes i vakuum hvorved man som rest oppnår 2-^(4-acetamid-3,5-diklorfenoksy)metyl/-2-imidazolin som oppløses i ca. 100 ml isopropylalkohol, og overskudd av alkoholisk saltsyre tilsettes til utfellingen er fullstendig. Blandingen filtreres, og 2-^(4-acetamid-3,5-diklorfenoksy)metyl/-2-imida-zolin-hydrogenkloridproduktet oppsamles som en filterkake.

2-^(4-acetamid-3,5-diklorfenoksy)metyl/-2-imidazolin-hydrogenkloridet oppløses i ca. 100 ml 5 n saltsyre. Blandingen oppvarmes på dampbad i ca. 2,5 timer. Blandingen avkjøles og filtreres, filterkaken vaskes med saltsyre og tørkes. 2-(/(4-amin-3,5-diklorfenoksy)metyl/-2-imidazolin-dihydrogenklorid-produktet smelter ved 232-234°C.

Eksempel 6

4-acetamid-3-trifluormetylfenoksyacetonitril (21,9 g,

0,1 mol) blandes med etylendiamin-p-toluensulfonat (23,5 g, 0,1 mol)

og ca. 100 ml 1,2-diklorbenzen. Nitrogen ledes gjennom blandingen mens blandingen oppvarmes ved koketemperatur under tilbakeløpskjø-ling i ca. 2 timer. Ammoniakken fra reaksjonen oppsamles ved å le-de utløpsgassene gjennom en gass-skrubber som inneholder fortynnet saltsyre. Reaksjonsblandingen avkjøles og filtreres for oppnåelse av 2~[_(4-acetamid-3-trifluormetylfenoksy)mety 1/-2-imidazolin-p-toluensulfonat som en filterkake. Filterkaken oppløses i vann, og opp-løsningen gjøres basisk ved tilsetning av 20 ml vandig 5 n natriumhydroksyd. Blandingen ekstraheres med metylenklorid og ekstrakten inndampes i vakuum. Inndampningsresten er 2-/_(4-acetamid-3-tri-fluormetylfenoksy)metyl/-2-imidazolin, og denne oppløses i ca. 100 ml isopropanol , og en isopropanol-oppløsning av saltsyre tilsettes inntil utfellingen er fullstendig. Blandingen filtreres, og 2-l_ (4-a:cetamid-3-tri f luorme tyl f enoksy )metyl/-2-imidazol in -hy drogen - kloridproduktet samles som en filterkake.

2~ l_ (4-acet amid-3-trifluormetyl fenoksy)metyl/-2-imidazo-lin-hydrogenkloridet oppløses i ca. 100 ml 5 n saltsyre. Blandingen oppvarmes på dampbad i ca. 2,5 timer. Blandingen avkjøles, og vandig natriumhydroksyd tilsettes for å bringe pH-verdien i den endelige blanding opp på ca. 13. Blandingen ekstraheres med metylenklorid, og metylenklorid-ekstrakten inndampes i vakuum, hvorved produktet utgjør inndampningsresten. 2-^/(4-amin-3-trifluormetylfen-oksy) mety l/-2-imidazolin-produktet smelter ved 73-75°C.

Antidepresserende aktivitet av de nye forbindelser ble indikert ved omvending av reserpin-indusert depresjon hos mus.

Ved representative forsøk ble separate halogenfenoksymetylimidazolin-forbindelser administrert til separate grupper av mus i varierende doseringsgrader ved intraperitoneal injeksjon. 1 time etter doseringen av halogenfenoksymetylimidazolin-forbindelsen ble reserpin administrert til hver mus i en doseringsgrad av 5 mg/kg ved intraperitoneal injeksjon. Administreringen av 5 mg/kg reserpin intraperitonealt til mus resulterer i en progresjon av symptomer som starter med at øyelokkene henger ned (ptosis) og at håre-ne reiser seg, og kulminerer i en generell depresjon med nedsatt spontan motorisk aWivitet og nedsatt responsivitet overfor addi-tive eller tactile stimuli.

Etter administreringen av reserpinet ble forsøksdyrene observert med hensyn på de ovennevnte symptomer på depresjon. En omvending av reserpin-depresjonen ble indikert, da musene ble observert å oppvise øket spontan motorisk aktivitet og øket responsivitet overfor stimuli. Doseringen av representative halogenfenoksymetylimidazolin-forbindelser som er viksomme med hensyn til å omvende reserpin-depresjon hos 50 % av musene (ED 50) ble beregnet.

Eksempel 7

3,4-diklorfenoksyacetonitril (20,2 g, 0,10 mol) ble blandet med etylendiamin-monotosylat (23,5 g, 0,10 mol) og 75 ml 1,2-diklorbenzen. Nitrogengass ble ledet gjennom blandingen mens blandingen ble oppvarmet ved koketemperaturen under tilbakeløpskjøling i 3 timer. Ammoniakken fra reaksjonen ble oppsamlet ved å lede ut-løpsgassene gjennom en gass-skrubber som inneholdt fortynnet saltsyre. Reaksjonsblandingen ble avkjølt og filtrert for oppnåelse av 2-/(3 ,4-diklorfenoksy)metyl/-2-imidazolin-tosylat som en filterkake som ble oppslemmet med en blanding av metylenklorid og vann, og oppslemmingen ble gjort basisk ved tilsetning av ca. 0,10 mol natriumhydroksyd i vandig oppløsning. Det organiske sjikt ble skilt fra og inndampet i vakuum. 2-/(3,4-diklorfenoksy)metyl/-2-imidazolin utgjorde inndampningsresten, og denne ble oppløst i 100 ml isopropylalkohol. Alkoholoppløsningen ble surgjort ved tilsetning av 5 n saltsyre i isopropylalkohol til utfellingen var fullstendig. Blandingen ble filtrert og 2-[_(3 ,4-diklorfenoksy)metyl/- 2-imidazolin-hydrogenklorid-produktet ble oppsamlet i form av en filterkake som smeltet ved 244-245°C. Produktet hadde en nøytral vekt på 280, sammenlignet med den beregnede ekvivalentvekt 281,5 for den nevnte struktur. Produktets struktur ble fastslått ved magnetisk kjerneresonans-spektroskopi.

På praktisk talt samme måte som beskrevet ovenfor, under anvendelse av de samme inerte organiske oppløsningsmidler og ved å erstatte saltsyren med en syre som er i stand til å danne et farmasøytisk akseptabelt salt, ble følgende 2-j/( 3 ,4-diklorfenoksy) - metyl/-2-imidazolin-salter fremstilt: 2-/(3 ,4-dikl or f enoksy) me ty 1/-2-imidazol in-hy drogenbromid, 2-/(3 ,4-diklorfenoksy)metyl/-2-imidazolin-sulfat, 2-/(3 ,4-diklorfenoksy) metyl/-2-imidazolin-suksinat , 2-/(3,4-diklorfenoksy)metyl/- 2-imidazolin-maleat, 2-/(3,4-diklorfenoksy)metyl/-2-imidazolin-malat.

Eksempel 8

3,4-dibromfenoksyacetonitril (0,1 mol) ble blandet med etylendiamin-monotosylat (0,1 mol) og 100 ml 1,2-diklorbenzen. Nitrogengass ble ledet gjennom blandingen mens blandingen ble oppvarmet ved en temperatur på ca. 180°C i ca. 3 timer. Ammoniakken

fra reaksjonen ble oppsamlet ved å lede utløpsgassene gjennom en gass-skrubber som inneholdt fortynnet saltsyre. Reaksjonsblandingen ble avkjølt og filtrert for oppnåelse av 2-/( 3,4-dibromfenoksy)-metyl/-2-imidazolin-tosylat som en filterkake, som ble oppslemmet med en blanding av metylenklorid og vann, og oppslemmingen ble gjort basisk ved tilsetning av ca. 0,10 mol natriumhydroksyd i vandig oppløsning. Det organiske sjikt ble skilt fra og inndampet i vakuum. Inndampningsresten var 2-/_(3 ,4-dibromfenoksy)metyl/- 2-imidazolin og ble oppløst i ca. 100 ml isopropylalkohol. Alko-holoppløsningen ble surgjort ved tilsetning av 5 n saltsyre i isopropylalkohol til fullstendig utfelling. Blandingen ble filtrert, og 2-/(3,4-dibromfenoksy)metyl/-2-imidazolin-hydrogenkloridproduk-tet ble oppsamlet i form av en filterkake som smeltet ved 262-263°C.

På vesentlig samme måte som beskrevet ovenfor, under anvendelse av de samme inerte organiske oppløsningsmidler, ble 2-/(3-brom-4-klorfenoksy)metyl/-2-imidazolin-hydrogenklorid fremstilt.

De nye 2-/(3,4-dihalogenfenoksy)metyl/-2-imidazolin-forbindelser er nyttige som antidepresserende midler som indikeres ved sin antagonisme overfor barbiturat-fremkalt sedasjon hos små-gnagere. Denne aktivitet ble indikert ved deres effektivitet med hensyn til å nedsette den heksobarbitale sovetid hos mus. For sammenligningens skyld ble også andre aryloksyimidazoliner testet. Ved disse bestemmelser mottok separate grupper av mus en dose av

én av forbindelsene i konsentrasjoner av 1, 5 eller 25 mg/kg 1 time før intraperitoneal administrering av heksobarbital i en doseringsgrad av 100 mg/kg. Separate grupper av ubehandlede mus ble likeledes injisert med heksobarbital i en doseringsgrad av 100 mg/kg for kontroll. Heksobarbital-injeksjonene fremkalte søvn hos musene. Alle dyrene ble deretter plasert på ryggen, og den tid det tok før hver mus snudde seg og rettet seg opp, ble re-gistrert som sovetid. Forholdet mellom gjennomsnittlig sovetid for de behandlede mus og for de ubehandlede mus er uttrykt som heksobarbital sovetidsforhold i følgende tabell.

2-/(3,4-diklorfenoksy)metyl/-2-imidazolin har også sentralnervesystem-aktivitet, noe som indikeres ved dets effektivitet med hensyn på å øke virkningen av d-amfetamin hos mus. Ved disse for-søke ble grupper av mus administrert med 2-/(3,4-diklorfenoksy)metyl/-2-imidazolin-hydrogenklorid med en doseringsgrad av 25 mg/kg ved intraperitoneal injeksjon. Ca. 45 minutter etter administreringen av testforbindelsen ble musene administrert med 20 mg/kg av d-amfetaminsulfat ved intraperitoneal injeksjon. Øyeblikkelig etter administreringen av amfetamin ble musene samlet ved å sperre dem inne i et byr som var lite nok til å holde musene i tett nærhet av hverandre. Lignende grupper av mus ble administrert på samme måte med kjente aryloksyimidazolinforbindelser i doseringsgrader av 10 eller 25 mg/kg, likeledes ble de behandlet med amfetamin og samlet sammen for sammenligning. En separat gruppe av mus som ikke var forhåndsbehandlet med en aryloksyimidazolin-forbindelse ble likeledes behandlet med amfetamin og samlet sammen for kontroll. Administreringen av 20 mg/kg amfetamin til mus som ikke var forhåndsbehandlet med en forbindelse med sentralnervesystem-aktivitet, resulterer normalt i hyperopphisselse, skjelvinger og slåssing blant de samlede mus, etterfulgt av døden hos musene i løpet av ca. 3 timer. Forholdet mellom antall mus som overlever i 3 timer, og det totale antall mus som er behandlet med en aryloksyimidazolin-forbindelse er uttrykt som % amfetamin-antagonisme i tabell IV.

x Musene som var administrert med 2-/(3,4-diklorfenoksy)mety1/-2-imidazolin-hydrogenklorid, overlevde i et meget kortere tidsrom enn kontrollmusene, noe som indikerer at 2-/(3,4-diklorfenoksy)-metyl/-2-imidazolinhydrogenklorid forbedret effekten av amfetamin.

Ved lignende forsøk ble en gruppe på 10 mus (A) samtidig administrert med 2-/T3 ,4-diklorfenoksy)metyl/-2-imidazolin-hydro-genklorid i en doseringsgrad av 25 mg/kg og d-amfetaminsulfat i en doseringsgrad av 5 mg/kg ved intraperitoneal injeksjon. En lignende gruppe mus (B) ble administrert med d-amfetaminsulfat alene i en doseringsgrad av 5 mg/kg.. Denne doseringsgrad av amfetamin er normalt av minimal toksisitet hos ubehandlede mus. To andre grupper på 10 mus (C) og (D) ble hver administrert med henholdsvis 31

og 40 mg/kg av 2-/(3,4-diklorfenoksy)metyl/-2-imidazolin-hydrogen-klorid. De 4 gruppene av mus ble samlet sammen i små bur i alt vesentlig som beskrevet ovenfor. Prosent dødsfall i hver gruppe mus er uttrykt som prosent mortalitet i tabell V.

Ved andre forsøk ble det beregnet den intraperiotoneale dose av representative 2-/(3,4-dihalogenfenoksy)metyl/-2-imidazo-linforbindelser som er effektive med hensyn på å omvende antagonis-men av de anti-konvulsive virkninger av difenylhydantoin ved hjelp av reserpin hos 50 % av de undersøkte mus (ED 50). Ed 50-verdien for omvending av virkningen av reserpin ved hjelp av 2-/(3,4-diklorfenoksy)metyl/-2-imidazolin-hydrogenklorid ble bestemt til 0,49 mg/kg. ED 50 for 2-/(3,4-dibromfenoksy)metyl/-2-imidazo-lin-hydrogenklorid ble bestemt til 23 mg/kg. ED 50 for 1-metyl-2-/(3,4-diklorfenoksy)metyl/-2-imidazolinhydrogenklorid var 8,2 mg/kg.

Ved andre forsøk bestemte man de 50 % effektive doser

(ED 50) av 2-/(3,4-diklorfenoksy)metyl/-2-imidazolin-hydrogenklo-rid for beskyttelse mot det karakteristiske vridningssyndrom fremkalt ved den intraperitoneale injeksjon av 0,01 ml/g av 0,1 % saltsyre. Resultatene ble 11,7 mg/kg ved subkutan injeksjon og 31,5 mg/kg ved oral administrering.

3,4-diklorfenoksyacetonitrilet som ble anvendt som utgangsmateriale her, fremstilles ved kjente metoder. I et represen-

tativt forsøk ble 3,4-diklorfenol (81,5 g, 0,50 mol) blandet med 40 g kloracetonitril, 98 g vannfritt kaliumkarbonat og 100 ml dimetylsulfoksyd. Blandingen ble holdt ved en temperatur av 75°C

i 3 timer, hvoretter den ble avkjølt og fortynnet ved tilsetning av ca. 2 1 vann. Det dannet seg et utfellingsprodukt etter tilsetning av vann, og blandingen ble filtrert og filtratet kassert. Filterkaken ble rekrystallisert ut fra cykloheksan, og det oppnådde 3,4-diklorfenoksyacetonitrilprodukt smeltet ved 61-62°C.

Claims

Analogifremgangsmåte for fremstilling av terapeutisk aktive 2-(substituert fenoksymetyl)-2-imidazolinforbindelser med følgen-de formel:

og fysiologisk akseptable salter derav, hvor Z representerer et av de følgende radikaler: hvor X, X^ og X^ hver, uavhengig av hverandre, representerer klor eller brom, X' representerer klor, brom eller metyl, R representerer trifluormetyl, klor eller brom, og R' representerer hydrogen, trifluormetyl, klor eller brom, karakterisert ved at et fenoksyacetonitril med formelen Z - 0 - CH^CN, hvor Z er som angitt ovenfor, omsettes med etylendiamin-monotosylat fulgt av hydrolyse i vandig base, og at det eventuelt fremstilles på kjent måte fysiologisk akseptable salter derav.