NO965267L - Glucuronyl-forbindelser, og framgangsmåte for framstilling av samme - Google Patents

Description

Oppfinnelsen angår glukuronylarabinarat, en framgangsmåte for framstilling av samme samt anvendelse derav som separerings- og dispergeirngsmiddel i tensidblandinger. Andre særtrekk og fordeler ved opprinnelsen framgår av den etterfølgende beskrivelse.

Betegnelsen glukuronylarabinarat omfatter i tilknytning til den foreliggende oppfinnelsen ikke bare glukuronyl-(cc,l-3) -arabinarsyre (eller dens salter), men også polyglukuronyl-arabinarater, som er molekyler med en polymerstruktur omfattende hovedsakelig en kjede av anhydroglukuron-enheter forbundet med en glykosidbinding (a, 1-4) og kovalent bundet med samme bindingstype (a, 1-3) til en endeenhet av arabinarsyre.

Det vil framgå nedenfor at glukyronyl (a, 1-3) -arabinarsyre, sammensatt av en glukuronyl-enhet og en endeenhet av arabinarsyre, har DP = 2 (polymerisasjonsgrad). En glukuronylarabinarsyre satt sammen av to glukuronylenheter vil ha DP = 3, og så videre.

I produktet ifølge oppfinnelsen vil disse glukuronyl-enhetene, også kalt anhydroglukuron-enheter, være i stand til å alternere hyppig i større eller mindre grad og repeterende i større eller mindre grad, med anhydroglukosid-enheter, også kalt glykosylenheter, det vil si uoksiderte enheter.

Det er kjent at det kan oppnås produkter hvis struktur likner de i den foreliggende oppfinnnelsen: polyglukuronyl-glukarater, ved bruk av salpetersyre og stivelse ved lav temperatur (Food. Sei. Technol. 1985, vol. 14, kap. 15, s 286, Kieboom og VanBekkum). De aktuelle polymerer inneholder i dette tilfellet omlag en anhydroglukuronyl-enhet per anhydroglukosyl-enhet, og i motsetning til produktet ifølge oppfinnelsen består deres endeenhet av en sukkersyre.

Andre polyglukuronyl-glukarater som inneholder flere anhydroglukuronylenheter i forhold til anhydroglukosylenheter kan oppnås i henhold til WO patentpublikasjon 94/28030 ved bruk av nitrogendioksid eller -tetroksid på stivelse eller potetstivelse.

Polyglukuronylglukaratet kan inneholde 70-95% anhydroglukuronylenheter per 5-30% anhydroglukosylenheter.

Andre polyglukuronylglukarater som inneholder minst 90% anhydroglukuronylenheter per 10% anhydroglukosylenheter kan oppnås med framgangsmåten beskrevet i WO patentpublikasjon 95/07303. Framgangsmåten beskrevet der omfatter oksidering av stivelseshydrolysat ved innvirkning av hypohalitter i nærvær av katalytiske mengder binær eller tertiær alkylnitroksyl slik som 2,2,6,6-tetrametylpiperidin-l-oksyl. Denne framgangsmåten er imidlertid ikke i stand til å oksidere de relativt tunge oligosakkaridene (DP > 15) i deres terminale hemiacetale eller ketonfunksjonelle gruppe. Dette resulterer i det faktum at en vesentlig mengde av polyglukuronylglukuronat med høy DP forblir i polyglukuronylglukarat med lavere DP og at de oppnådde produktene ikke er stabile i alkalisk miljø eller mot varme.

Glukosylarabinonater, som har en struktur som likner den for produktet ifølge oppfinnelsen, kan framskaffes ved oksiderende alkalisk degradering av ulike disakkarider ved bruk av luft eller oksygen.

Under disse betingelsene, som beskrevet i DE patentskrift 618164, vil maltose gi glukosyl (cc,l-3) arabinonat, eller som beskrevet i US patentskrift 4.618.675 gir palatinose glukosyl (a, 1-5) arabinonat.

Disse produktene skiller seg fra produktet ifølge oppfinnelsen ved at deres endeenhet er en arabinonsyre og ikke en arabinarsyre. De skiller seg dessuten fra foreliggende produkt ved at de andre enhetene i molekylet nødvendigvis er et anhydroglukosyl-radikal og ikke et anhydroglukuronyl-radikal. Produktet ifølge oppfinnelsen kan imidlertid også inneholde anhydroglukosid-enheter siden de også inneholder minst en anhydroglukuronylenhet og arabinarsyre som endeenhet.

Andre produkter hvis struktur også likner på produktet ifølge oppfinnelsen kan framskaffes ved katalytisk oksidasjon av stivelseshydrolysat ved bruk av atmosfærisk oksygen og aktivkull-bundet edelmetall-baserte katalysatorer, som beskrevet i US patentskrift 4.985.553 med samme rettighetshaver som foreliggende.

Produktene framskaffet med denne framgangsmåten er polyglukosyl-glukonater.

De kjente forbindelsene glukuronyl-glukarat, glukosylarabinonat og glukosylglukonat bærer alle karboksyl-funksjonelle grupper, og oppviser i varierende grad men på samme måte som andre karboksylsyrer slik som sitronsyre, glukosesyre eller polyakrylsyre separerende (sequestering) egenskaper, som lar disse produktene spille rollen som 'byggesten' eller 'medvirkende byggesten' i tensidblandinger.

Ingen av dem kombinerer imidlertid alene og i tilstrekkelig grad alle egenskapene angitt nedenfor:

- høy separasjonsytelse (sequestering)

- høy dispergeirngsytelse

- høy biodegraderbarhet,

- høy stabilitet

- attraktiv pris

I tillegg er trenden for tensidblandinger at de blir sterkere konsentrert i produkter som er reellt aktive: tensider, enzymer, blekemidler, og det blir stadig mindre plass for 'byggesystemet' hvis essensielle roller kan reduseres, likevel, for å korrigere kun manglene ved vaskingen og særlig deres innhold av jordalkalimetallsalter.

Det eksisterer følgelig behov for å utvikle et produkt som kan tjene som 'byggesten' i moderne tensidblandinger og som samtidig oppfyller alle kvalitetskravene angitt foran. Dette behovet kan oppfylles med glukuronylarabinarat ifølge oppfinnelsen.

Etter tallrike forsøk har en vist:

- at det var mulig å foreta industriell framstilling av slike produkter med kostnadsrimelige råmaterialer og prosesser, - at separasjons- og dispergeringsytelsen for disse produktene var på et slikt nivå at deres bruk i tensider eller vaskemidler fører til svært lav avsetning og kalkavleiring på tekstiler vasket med disse vaskemidlene,

- at slike produkter er lett biodegraderbare,

- at slike produkter var tilstrekkelig stabile til å motstå både varmebelastning forbundet med tørking av tensidblandingene og kjemisk belastning forbundet med stabilitet av de organiske molekylene i disse svært alkaliske tensidblandinger.

Med hensyn til det siste punktet er hovedulempen med tensidblandinger av oksidert stivelseshydrolysat ifølge den kjente teknikk reduksjon av hemiacetale ender som er ustabile mot varme og alkalisk medium, enten det nå gjelder glukuronylglukarat, glukosylarabinonat eller glukosylglukonat.

En slik effekt er naturligvis svært negativ og viser seg som en brungul farge i vaskemiddelpulver eller i flytende vaskemiddel, i beste fall etter kort tids lagring og i verste fall straks etter framstilling.

En spesifikk framgangsmåte for framstilling av glukuronylarabinarat i henhold til oppfinnelsen gjør det mulig å oppnå produkt som ikke oppviser denne defekten, som beskrevet nærmere nedenfor.

Først og fremst er derfor oppfinnelsen relatert til glukuronylarabinarat som produkt. Oppfinnelsen er fortrinnsvis relatert til en blanding av glukuronyloarabinarat med midlere polymerisasjonsgrad større eller lik 2.

Aller helst har produktet ifølge oppfinnelsen en polymerisasjonsgrad mellom 2 og 50 og enda bedre mellom 2 og 10.

Dette forklares ved det faktum at blandingen av glukuronylarabinarat i henhold til oppfinnelsen har den foretrukne midlere DP-verdi som utvikler den største separasjonsytelsen.

I henhold til oppfinnelsen er de foretrukne blandinger av glukuronylarabinarat de som inneholder 100-50% anhydroglukuronyl-enheter, fortrinnsvis 99-60% anhydroglukuronyl-enheter, der prosentverdien av anhydroglukuronylenheter er uttrykt i forhold til summen av anhydroglukuronyl- og anhydroglukosyl-enheter.

Disse preferansene forklares ved det faktum at det på den ene siden er vanskelig å foreta fullstendig oksidasjon av alle primære alkohol-funksjonelle grupper i et polyglukan, uansett type, og på den andre siden at separasjons- og dispergeringsegenskapene for glukuronylarabinarat under den indikerte grense ikke lenger anses som tilfredsstillende i tensidblandinger.

Uansett inneholder blandingen ifølge oppfinnelsen mindre enn 1%, fortrinsnvis mindre enn 0.7%, og aller helst mindre enn 0.5% fritt reduserende sukker, uttrykt som frie glukoseekvivalenter og målt med Bertrand-metoden.

Grunnen til disse preferansene er at over de indikerte grensene vil disse frie reduserende sukkere, som oppviser nærvær av hemiacetale ender, vise seg å forårsake det markante fenomen med ustabilitet overfor varme og alkalisk mijø.

I henhold til et annet aspekt ved oppfinnelsen er det framskaffet en framgangsmåte for framstilling av glukuronularabinarat ved å: - i et første trinn utføre oksiderende alkalisk degradering av stivelseshydrolysat for slik å oppnå glukosylarabinonat, og - i et andre trinn utføre selektiv oksidasjon av i det minste deler av de primære alkohol-funksjonelle grupper i disse glukosylarabinonatene. I den foreliggende oppfinnelsen omfatter betegnelsen glukosylarabinonat glukosyl (a, 1-3) -arabinonat men også polyglukosylarabinonat, det vil si molekyler bestående av en kjede av minst to anhydroglukosidenheter kovalent bundet til et endemolekyl av arabinonsyre.

Stivelseshydrolysat har her til hensikt å omfatte alle typer stivelse eller potetstivelse som er underlagt behandling med syre og/eller enzymer for slik å oppnå løselighet i vann og reduksjon av molekylmassen. Dekstriner, maltodekstriner, glukosesirup og maltosesirup er derfor omfattet og særlig de som har en midlere polymerisasjonsgrad som tilsvarer den midlere polymerisasjonsgrad for produktet ifølge oppfinnelsen.

Med oksiderende alkalisk degradering menes her prosessen der vandige løsninger av oksiderbare forbindelser tilføres finfordelt luft eller oksygen i et svært alkalisk medium. Denne oksidasjonen kan være katalysert av ulike promotorer, for eksempel metylenblått som vist i US patentskrift 2.587.906 eller med redokspar bestående av antraquinon-2-monosulfonsyre og hydrogenperoksid (Hendricks, Kuster og marin, Carb. Res., 214 (1991) 71-85). Denne oksidasjonen kan finne sted ved atmosfærisk trykk ved bruk av luft, eller under trykk ved bruk av oksygen som vist i US patentskrift 4.125.559.

Selv om disse reaksjonene med oksiderende alkalisk degradering av de reduserende sukkere alltid har blitt utført på mono- eller disakkarider, særlig glukose, mannose, fruktose, maltose eller laktose, har foreliggende rettighetshaver observert at teorien fra de ovennevnte publikasjonene også kan overføres på polysakkarider forsynt med en reduserende effekt tildelt av en hemiacetal eller ketonfunksjonell gruppe.

Denne oksiderende alkaliske degraderingsreaksjon med utgangspunkt i residuet eller resten som bærer denne hemiacetale eller ketonfiinksjonelle gruppe fører til en rest som har mistet ett karbonatom men som blir en bærer av en karboksylfunksjonell gruppe.

Maursyre blir dannet samtidig fra dette karbonatomet fjernet fra residuet som bærer den reduserende hemiacetale eller ketonfiinksjonelle gruppen.

I dette første oksiderende alkaliske degraderingstrinnet i henhold til den foreliggende framgangsmåten blir derfor de ulike komponentene av stivelseshydrolysatene, dvs. glukose, maltose, oligoglukosyl-glukose og polyglukosyl-glukose omdannet til henholdsvis arabinonat, glukosylarabinonat, oligoglukosylarabinonat og polyglukosylarabinonat, med samtidig dannelse av format.

Med denne alkaliske oksidative degraderingsreaksjonen som danner minst to syremolekyler (ett molekyl av arabinonat eller av glukosylarabinonat og ett molekyl av format) per molekyl reduserende sukker som brukes, er det nødvendig enten å framskaffe en alkalisk reserve tilstrekkelig til å føre reaksjonen til endes eller å tilsette alkali ettersom det brukes opp i reaksjonen.

Generelt er det tilrådelig å bruke 2.1-3 mol og fortrinnsvis 2.2-2.4 mol natriumhydroksid eller kaliumhydroksid per mol hemiacetal- eller ketonfunksjonell gruppe som skal oksideres, men andre alkali som benyttes i samme andeler kan også være egnet.

Konsentrasjonen av stivelseshydrolysatene som underlegges dette oksidasjonstrinnet er av liten betydning forutsatt at reaktorer forsynt med tilstrekkelig omrørings- og lufttilførselsorgan er tilgjengelig. Det oksidative alkaliske degraderingstrinnet vil imidlertid utføres med vandige løsninger av stivelseshydrolysat med en konsentrasjon fra 10 til 60% og fortrinnsvis fra 25 til 40% tørrstoff.

Dette oksidasjonstrinnet er svært eksotermt, og det bør brukes reaktorer forsynt med en effektiv kjøleinnretning. Dette oksidasjonstrinnet utføres fortrinnsvis ved en temperatur mellom 20 og 70°C og fortrinnsvis mellom 25 og 65 °C.

Det skal som en generell regel bemerkes at de laveste temperaturene gjør det mulig å oppnå best selektivitet, men dette går på bekostning av reaksjonshastigheten. På den andre siden vil de høyeste temperaturene redusere reaksjonstiden og kan benyttes såfremt framstilling av noen fa prosent karbonsyre, oksalsyre, glyserinsyre, glykolsyre, melkesyre, erythronsyre, metasakkarinsyre og dihydroksysmørsyre og tilsvarende ikke er ødeleggende overfor forløpet av den resterende prosess eller overfor bruken av de oppnådde produkter for framstilling av vaskemiddelblandinger eller tensidblandinger.

Enten nå reaksjonen utføres i nærvær av oksidasjonskatalysatorer (metylenblått, antraquinon-2-monosulfonsyre, hydrogenperoksid og tilsvarende) eller ikke, er det foretrukket å la reaksjonen fortsette inntil innholdet av reduserende sukker, målt med Bertrand-metoden, ligger i området 0.1-2%, fortrinnsvis 0.2-1%, der innholdet uttrykkes som prosent glukoseekvivalent i forhold til størrstoiffnnholdet i reaktorinnholdet.

Det skal bemerkes at det ikke vil være hensiktsmessig å forlenge reaksjonen forbi denne grensen for reduserende sukker siden det påfølgende trinnet vil tillate ytterligere reduksjon av samme.

En av hovedfordelene med oppfinnelsen er at det framskaffes produkter der innholdet av reduserende sukker er brakt til et slikt lavt nivå at de praktisk talt ikke lenger oppviser noen følsomhet overfor varme eller alkaliske medier, selv etter lengre tids lagring.

Ved slutten av denne oksidative alkaliske degraderingsreaksjon blir katalysatoren om nødvendig fjernet, ved filtrering/siling av reaksjonsmediet i feks. en kolonne med aktivt karbon.

Det andre trinnet i den foreliggende framgangsmåten omfatter selektiv oksidering av alle eller deler av de primære alkohol-funksjonelle grupper i glukosylarabinonatet framskaffet i det foregående trinnet, og kan utføres på flere måter.

Det kan for eksempel benyttes oksidasjonsprosesser med bruk av salpetersyre, nitrogendioksid eller nitrogentetroksid som nevnt foran. Prosessen krever imidlertid nøytralisering av alkalioverskudd som er påkrevet for å gjennomføre det første trinnet, og krever dessuten tørking av produktet oppnådd etter det første trinnet.

Det er derfor foretrukket å utføre denne oksidasjonen av de primære alkoholfunksjonelle gruppene med en framgangsmåte som er effektiv i alkalisk medium og som derfor kan dra fordel av alkalioverskuddet brukt under det første trinnet. Siden det er foretrukket ikke å foreta mellomtørking av glukosylarabinonatet, er det foretrukket å benytte en framgangsmåte som er effektiv på vandige løsninger av glukosylarabinonat.

En oksidasjonsmetode som er særlig foretrukket i henhold til den foreliggende framgangsmåten er den som er beskrevet i WO patentpublikasjon 95/07303 og som tillater framstilling av poly-a-glucuronsyrer fra inulin eller stivelseshydrolysat.

I framgangsmåten ifølge oppfinnelsen blir derfor glukosylarabinonat framskaffet i det innledende trinn underlagt innvirkning av et hypohalitt i nærvær av en katalystisk mengde binært eller tertiært alkylnitroksyl-kation. Siden denne oksidasjonsreaksjonen best utføres ved en pH mellom 9 og 13, vil en på en lettvint måte dra fordel av det overskytende alkali påkrevet for gjennomføring av det forutgående trinnet.

I den ovennevnte patentpublikasjonen anvendes fortrinnsvis 2,2,6,6-tetrametylpiperidin-l-oksyl som oksidasjonskatalysator, heretter benevnt som TEMPO.

I denne oksidasjonsreaksjonen er den virkelige oksidanten nitrosniumkationet, som er redusert til hydroksylamin når en primær alkoholfunksjonell gruppe oksideres til en karboksylsyrefunksjonell gruppe. Dette nitrosoniumkationet regenereres in situ med en oksidant som helst omfatter et hypokloritt/bromid-par. Under reaksjonen holdes pH konstant ved tilsats av en base som fortrinnsvis er den samme som den benyttet i det første oksidasjonstrinnet.

Alle eller deler av anhydroglukosyl-enhetene i glukosyl-arabinonat oksideres slik til anhydroglukuronyl-enheter og endegruppen arabinonsyre oksideres slik til arabinarsyre.

Denne reaksjonen for oksidering av de primære alkohol-funksjonelle grupper utføres i henhold til WO patentpublikasjon 95/07303 ved en temperatur på mindre enn 30°C, fortrinnsvis mellom 0 og 5°C, og ved en tørrstoffkonsentrasjon på 7-15 gram per liter vann, som indikert i WO patentpublikasjon 95/07303.

Foreliggende rettighetshaver har imidlertid observert at det kan benyttes langt høyere konsentrasjoner og dessuten høyere temperaturer på opptil 50°C uten noen ulemper, som fører til mindre reaktorvolum og muligheten for fordeling (dispensing) ved bruk av kjøleenheter.

TEMPO tilsettes i en mengde på 0.1-2.5 vekt% i forhold til vekten av glukosylarabinonat som skal oksideres til glukuronylarabinarat.

Natriumhypokloritt anvendes i en mengde på 2 mol per mol primæralkohol som skal oksideres.

I praksis er det uansett foretrukket å anvende opptil 10% NaOCI i overskudd i forhold til reaksjonsstøkiometrien.

Når en tar dette overskuddet i betraktning anvendes derfor natriumhypokloritt i en mengde på 1.1-2.2 mol per mol primæralkohol, i henhold til den ønskede oksidasjonsgrad som kan variere fra 50 til 100%.

Som ledsagende oksidant, eller ko-oksidant, kan det tilsettes natriumbromid i en mengde på 0.1-1 mol og fortrinnsvis i en mengde på 0.2-0.5 mol per mol NaOCI benyttet, for på denne måten å aksellerere oksidasjonsreaksjonen.

Oksidasjonsreaksjonen er generelt ferdig etter 1 time. Ved dette trinnet er innholdet av reduserende sukker redusert ytterligere og utgjør generelt mindre enn 0.5%, og ofte mindre enn 0.2%.

Reaksjonsmediet ekstraheres deretter med eter, eller blir helst underlagt filtrering/siling på en granulert aktivkarbonkolonne for å fjerne TEMPO.

Etter filtrering av det rensede reaksjonsmediet blir det generelt konsentrert til et tørrstoffinnhold på 20% og blir deretter dehydrert optisk dersom det er ønskelig at produktet ifølge oppfinnelsen skal inngå i tensidblandinger i pulverform. En slik dehydrering er åpenbart ikke nødvendig dersom en ønsker å blande flytende tensider.

Etter konsentrering men før tørking er det om ønskelig også mulig å fjerne natriumklorid som dannes under det andre trinnet i prosessen samt natriumbromid som valgfritt tilsettes som ko-oksidant, med teknikker velkjent for fagmannen, slik som ioneutelukkende kromatografi på sterkt kationiske polymerer.

De etterfølgende eksempler har til hensikt å illustrere oppfinnelsen nærmere.

Eksempel 1

Trinn 1: Oksidativ alkalisk degradering av stivelseshydrolysat

Vann i en mengde av 2995 g og 1591 g natriumhydroksid tilføres i en fermentator med en glassbeholder av merket Biolafitte og med en kapasitet på 20 liter, for slik å framskaffe 4586 g kaustisk soda ved 34.7%. 55 g natriumantraquinon-2-monosulfonat og 18.2 ml hydrogenperoksid i 110 volumdeler tilsettes deretter til den kaustiske soda.

Fermentatoren blir deretter tilført luft med en strømningshastighet på 20 l/min og under omrøring ved 1000 opm.

Etter at denne blandingen er omrørt ved 25°C i 30 minutter, blir temperaturen hevet til 45°C. Glukosesirup i en mengde på 18.344 g framskaffet ved syrehydrolyse av maisstivelse og med et tørrstoffinnhold på 50% og DE=37 (dvs. midlere polymerisasjonsgrad på 2.7) blir deretter langsomt og jevnt tilsatt i løpet av 3 timer og 30 minutter.

Temperaturen blir deretter satt ved 55 °C og omrøringen og lufttilførselen fortsettes i 2 timer og 30 minutter. Innholdet av reduserende sukker i reaksjonsmediet blir dermed redusert til 0.3 g/100 g tørrstoff-innhold av glukosesirup (opprinnelig 37 g/100 g).

Reaksjonsmediet blir deretter filtrert/silet på en kolonne med granulert aktivt karbon for slik å fjerne natriumsaltet av antraquinon-2-monosulfonsyre.

Trinn 2: Selektiv oksidasjon av de primære alkoholfunksjonelle grupper av glykosylarabinonat.

1146 g av løsningen framskaffet i det forutgående trinn (som tilsvarer 459 g tørrstoffinnhold av glykosesirup brukt i det forutgående trinn) tilsettes til en omrørt beholder med et totalvolum på 35 liter og inneholdende 8 liter vann, og blandingen kjøles til 5°C.

42.7 g natriumbromid og 4.17 g TEMPO blir deretter tilsatt. Etter at disse komponentene har løst seg opp, som kan ta noen fa minutter, blir det tilsatt 2.9 liter av en natriumhypokloritt-løsning ved 157 g/l (javel-vann ved 48° klorometrisk) på forhånd fortynnet til 25% og justert til pH 10.4 med saltsyre.

Temperaturen opprettholdes deretter ved 5°C ved tilsats av en liten mengde is, og pH på 10.4 opprettholdes ved kontinuerlig tilsats av 10% natriumhydroksid.

Etter 60 minutter blir forbruket av natriumhydroksid null, som indikerer at reaksjonen er ferdig.

TEMPO fjernes deretter ved filtrering/siling av reaksjonsmediet på en kolonne med granulert aktivt karbon, hvoretter reaksjonsmediet konsentreres til en konsentrasjon på 20% tørrstoff.

Det resulterende glukuronylarabinarat (rått produkt) oppviste følgende analyseresultater, der prosentandelene er uttrykt mht. tørrstoffinnholdet i det konsentrerte reaksjonsmediet:

Eksempel 2

Produktet framskaffet i eksempel 1 ble anriket med aktive substanser ved en ioneutelukkende kromatografiteknikk på sterkt kationiske polymerer.

Et produkt som titrerte maks 5% natriumklorid ble således oppnådd, som ble spraytørket for å framskaffe et hvitt pulver.

Dette pulveret ble brukt som erstatning for polyakrylatene i en tensidblanding i en andel på 1 del glukuronylarabinarat per 1 del polyakrylat.

Det framskaffede pulver oppviste ingen misfarging under lagring og oppviste dessuten svært fordelaktige vaskeegenskaper. Etter 25 påfølgende vask av tekstilprøver av bomull og bomull/polyester var de oppnådde hvithetsverdier høyere enn for polyakrylat-kontrollen. I tillegg var nivået av organiske avleiringer vesentlig lavere.

Claims (10)

1. Middel, karakterisert ved at det omfatter glukuronylarabinarat.

2. Middel ifølge krav 1, karakterisert ved at glukuronylarabinaratet oppviser en midlere polymerisasjonsgrad større eller lik 2.

3. Middel ifølge krav 1, karakterisert ved at glukuronularabinaratet oppviser en midlere polymerisasjonsgrad på 2-50, fortrinnsvis 2-10.

4. Middel ifølge et av kravene 1 til 3, karakterisert ved at det inneholder 100-50%, fortrinnsvis 99-60%, anhydroglukuronyl-enheter.

5. Middel ifølge krav 4, karakterisert ved at det inneholder maksimalt 1%, fortrinnsvis mindre enn 0.7% og aller helst mindre enn 0.5% fritt reduserende sukker.

6. Framgangsmåte for framstilling av glukuronylarabinarat, karakterisert ved å - i et første trinn utføre oksiderende alkalisk degradering av stivelseshydrolysat for slik å framskaffe glukosylarabinonat, og - i et andre trinn utføre selektiv oksidasjon av i det minste deler av de primære alkohol-funksjonelle grupper i disse glukosylarabinonatene.

7. Framgangsmåte ifølge krav 6, karakterisert ved at det andre trinnet utføres ved hjelp av hypohalitt i nærvær av en katalytisk mengde binært eller tertiært alkylnitroksyl-kation.

8. Framgangsmåte ifølge krav 7, karakterisert ved at det som binært eller tertiært alkylnitroksyl-kation anvendes nitrosoniumkation.

9. Framgangsmåte ifølge krav 7 eller 8, karakterisert ved at det som hypohalitt anvendes natriumhypokloritt og at nevnte natriumhypokloritt anvendes i en mengde på 1.1-2.2 mol per mol primæralkohol som skal oksideres.

10. Anvendelse av glukuronylarabinarat i framstilling av tensidblandinger eller vaskemiddelblandinger.