NO881307L - Flerlagsvindu med fleksibel avstandsregulering. - Google Patents

Description

Foreliggende oppfinnelse angår et flerlagsvindu med en ikke-metallisk, fleksibel avstandsholdende og tetningsinnretning.

Flerlagsvindusenheter omfatter generelt et par glassplater som holdes i avstand fra hverandre ved hjelp av et avstands-og tetteelement som strekker seg rundt i kanten av de indre overflater av glassplatene for derved å definere et i det vesentlige hermetisk avtettet og isolerende luftrom mellom platene. Avstands- og tetteanordningen omfatter generelt et indre avstands-dehydratiserende element som strekker seg rundt kantdelen av de indre flater av glassplatene og et ytre tetteelement som strekker seg rundt den ytre periferi av avstands-dehydratiseringselementet.

I en anerkjent type flerlagsvinduer omfatter det indre avstands-dehydratiserende element et hult metallavstands-stykke som generelt er festet ved hjelp av et varmsmelte-adhesiv til kantdelen av de innvendige mot hverandre vendende overflater av platene for derved å gi en primær hermetisk avlukning. Metallavstandselementet er generelt rørformet av type og er fylt med et tørkemiddel som bringes i kommunikasjon med det isolerende luftrom for derved å absorbere fuktighet og derved også å øke ytelsen og vindusenhetens varighet. Det ytre tetteelement omfatter generelt en elastisk fuktighetsmotstandsdyktig strimmel anbragt rundt kant-periferien av glassplatene og den ytre periferi av det indre avstandselement for derved å gi en sekundær hermetisk avtetning. En mangel ved denne kjente teknikk som anvender et metallavstandselement er fremstillingsomkostningene for metallelementet.

Selv om flerplatevinduer har et fleksibelt avstands- og avtetningselement er forbedringer for å forbedre visse aspekter ønskelige.

I henhold til foreliggende oppfinnelse tilveiebringes i et flerglassvindu omfattende et par glassplater som holdes i avstand fra hverandre ved hjelp av et avstandselement for derved å gl et gassrom mellom platene, og et tetteelement for hermetisk å avtette gassrommet, og oppfinnelsen kjennetegnes ved et avstandselement som omfatter et dehydratiserende materiale og et ikke-mykgjort polymermateriale som er reaksjonsproduktet av et polyisocyanat og et aktiv hydrogenholdig materiale, idet avtetningselementet omfatter et ikke-mykgjort polymermateriale som er reaksjonsproduktet av et polyisocyanat og et aktivt hydrogenholdig materiale hvorved polymermaterialet i avstandselementet har en fuktig damptransmisjonshastighet som er større enn den til polymermaterialet i avtetningselementet.

Figur 1 viser et tverrsnitt av en foretrukket utførelsesform

av flerglassenheten ifølge oppfinnelsen;

Figur 2 er et tverrsnitt av en alternativ utførelsesform av

flerglassvinduet ifølge oppfinnelsen;

Figur 3 er et sideriss av en spesiell festing som benyttes i forbindelse med en "INSTRON"-apparatur for å måle elastisitetsbindestyrken for et preparat mellom to glassplater; Figur 4 er et frontriss av en spesiell festing vist i figur 3; Figur 5 er et sideriss av en spesiell festing som benyttes i forbindelse med en "INSTRON"-apparatur for å måle overlappingsskjaerstyrken for et preparat mellom to glassplater; og Figur 6 er et frontriss av en spesiell festing vist i figur 5.

I den forbedrede flerglassenhet ifølge oppfinnelsen er både avstandsstyrke og tetteelementet av ikke-metallisk polymer materiale. Forbedringen i vindusenheten omfatter et avstandselement bestående av et dehydratiserende materiale og et ikke-mykgjort polymermateriale som er reaksjonsproduktet av et polyisocyanat og et aktivt hydrogenholdig materiale og et tetteelement omfattenede et ikke-mykgjort polymermateriale som er reaksjonsproduktet av et polyisocyanat og et aktivt hydrogenholdig materiale. Polymermaterialet i avstandselementet i enhetene bør ha en fuktig damptransmisjonshastighet som er større enn den til polymermaterialet i tetteelementet i enheten.

Under henvisning til figur 1 ser man der en flerglassenhet 20 omfattende et par plater 22, 24 som er holdt i fortrinnsvis parallell avstand fra hverandre ved hjelp av et avstandselement 34 og et tetteelement 36 for derved å definere et i det vesentlige hermetisk lukket isolert gassrom 28 mellom platene 22, 24. Karakteristisk er det isolerende rom et luftrom selv om forskjellige andre gasser kan benyttes i stedet for luft. For enklere definisjon vil det isolerende rom heretter kalles et luftrom.

Platene 22, 24 kan være konstruert av et antall forskjellige stoffer, f.eks. tre, metall, plast eller glass. Platene 22, 24 kan være transparente, translucente, dekorerte eller opake. Platene 22, 24 er fortrinnsvis glassplater, f.eks. floatglassplater. For enkelhets skyld vil den nedenfor følgende beskrivelse henvise til glassplater selv om oppfinnelsen som nevnt ikke skal være begrenset dertil. Glassplatene 22, 24 kan være av en hvilken som helst ønsket form eller konfigurasjon. Videre kan glassplatene 22, 24 være laminerte, tonede, belagte, varme- eller kjemisk herdet, eller ha hvilke som helst andre ønskede estetiske, optiske og/eller solarkontrollegenskaper. Et spesielt varig, energieffektivt og estetisk tillatende høyytelsesbelegg som kan benyttes med vindusenheten ifølge oppfinnelsen er et varme- og lysreflekterende belegg, dvs. et solarkontroll-belegg. Flerglassvinduer med slike belegg er kommersielt tilgjengelige f.eks. under betegnelsene "SUNGATE", "SOLAR-COOL" og "SOLARBAN". Solarkontrollbeleggene påføres vanligvis på en av eller begge de indre mot hverandre vendte flater 30, 32 på platene 22 henholdsvis 24. Antallet, type eller andre karakteristika for de benytttede plater ved gjennomføring av oppfinnelsen kan variere i sterk grad og skal derfor ikke begrense oppfinnelsen.

Avstandselementet 34 til den krevede flerglassenhet er fortrinnsvis selvadherende til den marginale periferi av de indre overflater av glassplatene og anorndet i dampkommunika-sjon med det isolerende luftrom. Avstandselementet karakteriseres ved å være tilstrekkelig vanndamppermeabelt, dvs. at det karakteriseres ved en fuktig damppermeabilitet eller transmisjonshastighet tilstrekkelig til å holde et lavt vanninnhold i luftrommet. Fortrinnsvis har avstandselementet en fuktig damptransmisjonshastighet på minst ca. 1 g/m<2>/dag/mm. Fuktig damptransmisjonshastigheten bestemmes i henhold til ASTM F-372-78 og resultatene er standardisert for en prøve med tykkelse 1 mm. Heretter i beskrivelsen vil fuktig damptransmisjonshastigheten uttrykkes som gmm/m<2>dag (gmm/m<2>/d). Mer spesielt er fuktig damptransmisjonshastigheten minst 2 gmm/m<2>/d og helst minst 4 gmm/m<2>/d. Slik det er nevnt ovenfor består avstandselementet av et dehydratiserende materiale og et ikke-mykgjort polymermateriale som er reaksjonsproduktet av et polyisocyanat og et aktivt hydrogenholdig materiale. Komponentene skal beskrives nærmere nedenfor.

Avstandselementet ifølge oppfinnelsen kan formuleres for derved å gi den nødvendige adhesiv konstruksjonsbeleggstyrke som er tilstrekkelig til å holde glassplatene i i det vesentlige fiksert avstand fra hverandre uten å tillate vesentlige variasjoner i tykkelse av isolasjonsluftrommet. Fortrinnsvis har avstandselementet en adhesiv konstruksjons-bindestyrke som karakteriseres ved en skjærstyrke på minst ca. 10 lb/in2 , bestemt i henhold til ASTM D-1002; en elastisitetsbindestyrke på ca. 20 lb/in<2>; og en forlengelse til brudd på minst ca. 2<t>, bestemt ved ASTM D-952. Mer spesielt har avstandselementet en adhesiv strukturell bøyestyrke som karakteriseres ved en skjærstyrke på minst ca. 40 lb/in<2>; en elastisitetsbøyestyrke på minst ca. 40 lb/in<2>og en forlengelse til brudd på minst ca. 5%. Det er foretrukket at avstandselementet har disse minimale styrke-egenskaper for å motstå et antall belastninger som flerglassvinduet kan underkastes under lagring, behandling, transport og/eller bruk, .eks. kjemiske belastninger, vindpåvirkning, statiske belastninger og termisk påvirkning. Disse belastninger kan forårsake at det oppstår mangel på enhetlighet når det gjelder tykkelsen av luftrommet, noe som kan føre til lokaliserte belastninger i avstands- og tetteelementene. Eventuelt kan disse belastninger føre til sammenbrudd av flerglassvinduet.

Tetteelementet 36 som i oppfinnelsens flerglassenhet er fortrinnsvis festet til den marginale del av de indre, mot hverandre vendende overflater av glassplatene. Tetteelementet karakteriseres ved å være i det vesentlige fuktighetsugjennomtrengelig, dvs. at det karakteriseres ved en fuktig damppermeabilitet eller transmisjonshastighet på ikke mer enn 10 gmm/m<2>d. Fortrinnsvis er denne verdi ikke større enn 5 gmm/m2 d.

Tetteelementet omfatter et ikke-mykgjort polymermateriale som er reaksjonsproduktet av et polyisocyanat og et aktivt hydrogenholdig materiale. I tillegg kan tetteelementet formuleres for å tilveiebringe den nødvendige adhesiv-konstruksjonsbindingsstyrke som er tilstrekkelig til å holde platene i det vesentlige i fiksert avstand fra hverandre uten å tillate vesentlig variasjon av tykkelsen av de isolerende luftrom. Fortrinnsvis har tetteelementet en bindingsstyrke som karakteriseres ved en skjærstyrke på minst 5 lb/in<2>bestemt i henhold til ASTM D-1002; en bøyebindestyrke på minst ca. 20 lb/in<2>og en forlengelse til brudd på minst 2% bestemt i henhold til ASTM D-952. Tetteelementet har mer foretrukket en adhesiv bindestyrke som karakteriseres ved en skjærstyrke på minst ca. 15 lb/in2 ; en bøyebindestyrke på minst ca. 40 lb/in<2>og en forlengelse til brudd på minst 5$. Det er foretrukket at tetteelementet har disse minimale adhesivstyrkeegenskaper for å motstå et antall belastninger som enheten kan underkastes under lagring, behandling, transport og/eller bruk. Disse belastninger tilsvarer de som er nevnt ovenfor for avstandselementet. Som nevnt ovenfor med henblikk på dette kan disse belastninger forårsake redusert enhetlighet når det gjelder luftrommets tykkelse, noe som igjen kan føre til lokaliserte belastninger i elementene som også kan føre til sammenbrudd av vindusenheten.

Det skal være klart at adhesivbindestyrken for vindusenheten kan tilveiebringes av enten avstandsstyrke eller forseglings-styrke eller begge to. I en foretrukket utførelsesform har både avstandsstyrke og tetteelementet de ovenfor beskrevne egenskaper. Dette maksimaliserer sannsynligheten for at tykkelsen til det isolerende luftrom opprettholdes enhetlig langs hele perimeteren til vindusenheten under enhetens bruk. Når videre egenskapene er tilstede i begge elementer, vil enhver belastning som legges på avstandsstykket og tetteelementet bli jevnere fordelt, noe som forbedrer ytelsen og vindusenhetens levetid.

I en ytterligere foretrukket utførelsesform av oppfinnelsen er avstandselementet og tetteelementet formulert slik at avstandselementet alene kan gi den nødvendige bindestyrke for å holde glassplatene i avstand fra hverandre uten å tillate vesentlige variasjoner i luftrommets tykkelse.

Avstandselementet i den krevede flerglassenhet omfatter også et dehydratiseringsmateriale som er representert ved 42 i figur 1. Dette materiale kan også kalles et tørkemiddel. Tørkemidlet tjener til å holde luftrommet i det vesentlige fuktighetsfritt og derved forhindrer dugging eller tåke- dannelse i enheten og en permanent fuktighetsflekking av de Indre overflater av glassplatene. Tørkemidlet bør fortrinnsvis være i stand til fra atmosfæren å absorbere utover 5 til 10$ av sin egenvekt av fuktighet. Videre bør tørkemidlet fortrinnsvis ha tilstrekkelig kommunikasjon med luftrommet slik at fuktighet som er tilstede i luftrommet effektivt absorberes av tørkemidlet.

Fortrinnsvis blir tørkemidlet enhetlig dispergert ut gjennom ikke-mykgjort polymermateriale 44 i avstandselementet; hvis imidlertid tørkemidlet ikke er helt enhetlig fordelt, er dette ikke av avgjørende betydning. De egnede tørkemidler for bruk ifølge oppfinnelsen inkluderer syntetisk fremstilte krystallinske metallaluminiumoksydsilikater eller krystallinske zeolitter. Et eksempel på en syntetisk fremstilt krystallinsk zeolitt som er spesielt brukbar ifølge oppfinnelsen er beskrevet i TJS-PS 2 882 243 og 2 882 244. Denne krystallinske zeolitt er "Linde Molecular Sleve 13X", i pulverform, eller "Molecular Sieve 4-A" eller "Molecular Sleve 3-A", de siste også kommersielt tilgjengelige. Et antall andre tørkemidler, fortrinnsvis i pulverform eller i stand til å kunne omdannes til pulverform, kan også benyttes slik som vannfritt kalsiumsulfat, aktivert aluminiumoksyd, silikagel og lignende.

Avstandselementet 34 og tetteelementet 36 kan anbringes på platene 22, 24 på en hvilken som helst hensiktsmessig måte. F. eks. kan en hvilken som helst av de metoder som er beskrevet i US-PS 3 882 172; 3 876 489; 4 145 237; 4 088 522;

4 085 238; 4 186 685; 4 014 733; 4 234 372; eller 4 295 914 eller andre hensiktsmessige metoder eller prosesser benyttes for å anbringe avstands- og tetteelementene og å sette sammen vindusenheten. Som en illustrasjon kan avstandselementet 34 tilmåtes gjennom en ekstruderingsdyse og en relativ bevegelse gis ekstruderingsdysen og en av glassplatene 22, 24 for å påføre det ekstruderte materialet, dvs. ekstrudatet, i filamentform eller en hvilken som helst annen ønsket form, på kantdelen av platen 22 eller 24. Platen 22 eller 24 med påført ekstrudat blir så innrettet med en overlagt andre plate 24 eller 22. De to plater 22 og 24 presses så sammen og holdes i avstand fra hverandre ved hjelp av det ekstruderte bånd til avstandselementet 34. Deretter blir tetteelementet ekstrudert for å tette luftrommet 28.

I en utførelsesform kan avstands- og tetteelementet koekstru-deres samtidig mellom to glassplater holdt i avstand fra hverandre.

Som angitt i figur 2 kan tetteelementet påføres for å dekke den perifere kant av glassplatene. Dette er imidlertid ikke nødvendig og de perifere kanter kan eksponeres som antydet i figur 1.

Det ikke-mykgjorte polymermaterialet i avstands- og tetteelementene er reaksjonsproduktet av et polyisocyanat og et aktivt hydrogenholdig materiale. F.eks. kan polymermaterialet være et polyuretan, polyurea, polyuretanurea, polytiokarbamat eller blandinger derav, avhengig av valget av aktivhydrogenholdig materiale. Med "ikke-mykgjort" menes at materialet i det vesentlige er fritt for eksternt tilsatte mykadditiver. Det foretrukne polymermaterialet for tetteelementet er et polyuretan og det foretrukne polymermaterialet for avstandselementet er et polyuretanurea.

Polyisocyanatreaktanten for bruk ved gjennomføring av oppfinnelsen er et hvilket som helst materiale som inneholder to eller flere isocyanatgrupper i molekylet. Polyisocyanatet kan være et alifatisk eller aromatisk polyisocyanat omfattende f.eks. cykloalifatiske, aryl-, aralkyl- og alkarylpoly-isocyanater eller blandinger derav. Slik det skal forklares nedenfor kan det også være et høyere molekylvektsaddukt eller reaksjonsprodukt fremstilt ved omsetning av et overskudd av et polyisocyanat med en polyfunksjonell forbindelse inne holdende aktivt hydrogen, slike addukter eller reaksjons-produkter kalles generelt forpolymerer.

Eksempler på alifatiske polyisocyanater som kan benyttes er: etylendiisocyant, trimetylendiisocyanat, tetrametylen-diisocyanat, andre alkylendiisocyanater slik som propylen-1,2-diisocyanat, butylen-1,2-diisocyanat, butylen-1,3-diisocyanat, butylen-2,3-diisocyanat, alkylidendiiso-cyanater slik som etylidendiisocyanat, butylidendiisocyanat, cykloalkylendiisocyanater, slik som cyklopentylen-1,3-diisocyanat, cykloheksylen-1,4-diisocyanat, 4,4'-diisocyanat-bis(cykloheksyl)metan; p-fenylen-2,2'-bis(etylisocyanat), p-fenylen-4,4'-bis(butylisocyanat); m-fenylen-2,2'-bis(etyl-isocyanat); 1,4-naftalen-2,2'-bis(etylisocyanat); 4,4'-difenylen-2,2'-bis(etylisocyanat); 4,4'-difenyleneter-2,2'-bis(etylisocyanat); tris(2,2',2"-etylisocyanatbenzen ); 5-klorfenylen-1,3-bis(propyl-3-isocyanat); 5-metoksyfenylen-1,3-bis(propyl-3-isocyanat); 5-cyano-fenylen-1,3-bis(propyl-3-isocyanat); og 5-metyl-fenylen-l,3-bis(propyl-3-isocyanat).

Eksempler på aromatiske polyisocyanater som kan benyttes inkluderer: toluendiisocyanat; m-fenylendiisocyanat; p-fenylendiisocyanat; l-metyl-2,4-fenylendiisocyanat; naftylen-1,4-diisocyanat; difenylen-4,4'-diisocyanat; xylylen-1,4-diisocyanat; xylylen-1,3-diisocyanat; og 4,4'-difenylen-metandi i socyanat.

Fortrinnsvis er polyisocyanatet som benyttes ved fremstilling av avstandselementet et alifatisk polyisocyanat.

fl

Eksempler på foretrukne aktivhydrogenholdige stoffer inkluderer polymerer inneholdende hydroksyl-, amin- eller merkaptanfunksjonalitet eller en blanding av disse. Egnede stoffer omfatter polyesterpolyoler, polyeterpolyoler, aminfunksjonelle polyetre, merkaptofunksjonelle polyetre og merkaptofunksjonelle polysulfider.

Eksempler på egnede aminfunksjonelle polyetre inkluderer polyoksyetylenpolyaminer slik som polyoksyetylendiamin og polyoksypropylenpolyaminer slik som polyoksypropylendiamin. Andre eksempler på aminofunksjonelle stoffer inkluderer aminofunksjonelt polybutadien.

Eksempler på egnede merkaptofunksjonelle polysulfider inkluderer polysulfidpolymerene som kommersielt er tilgjengelig fra Morton Thiokol under betegnelsen "LP".

Eksempler på polyeterpolyoler er polyalkyleneterpolyoler som inkluderer de med følgende strukturformel:

der substituenten R er hydrogen eller laverealkyl inneholdende fra 1 til 5 karbonatomer inkludert blandede substituenter, og n karakteristisk er fra 2 til 6 og m fra 5 til 100 eller derover. Inkludert er poly(oksytetrametylen)-glykoler, poly(oksyetylen)glykoler, poly(oksy-1,2-propylen)-glykoler og reaksjonsproduktene av etylenglykol med en blanding av 1,2-propylenoksyd og etylenoksyd.

Også brukbare er polyeterglykoler som er tildannet ved oksyalkylering av forskjellige polyoler, f.eks. glykoler som etylenglykol, 1,6-heksandiol, bisfenol A og lignende, eller andre høyere polyoler slik som trimetylolpropan, pentaerytritol og lignende. Polyoler med høyere funksjonalitet som kan benyttes som antydet, kan f.eks. fremstilles ved oksyalkylering av forbindelser slik som sorbitol eller sukrose. En vanligvis benyttet oksyalkyleringsmetode omfatter omsetning av polyol med et alkylenoksyd, f.eks. etylen- eller propylenoksyd, i nærvær av en sur eller basisk katalysator.

Polyesterpolyoler kan også benyttes. Polyesterpolyoler kan fremstilles ved polyforestring av en organisk polykarboksyl-syre eller et anhydrid derav med organiske polyoler og/eller et epoksyd. Vanligvis er polykarboksylsyrene og polyolene alifatiske eller aromatiske dibasiske syrer og dioler.

Diolene som vanligvis benyttes ved fremstilling av polyesteren inkluderer alkylenglykoler slik som etylenglykol, neopentylglykol og andre glykolder slik som hydrogenerte bisfenol A, cykloheksandiol, cykloheksandimetanol, kapro-laktondiol, f.eks. reaksjonsproduktet av c-kaprolakton og etylenglykol, hydroksyl-alkylerte bisfenoler, polyeterglykoler, f.eks. poly(oksytetrametylen)glykol og lignende. Polyoler med høyere funksjonalitet kan også benyttes. Eksempler inkluderer trimetylolpropan, trimetyloletan, pentaerytritol og lignende, så vel som høyere molekylvekts-polyoler slik som de som fremstilles ved oksyalkylering av laveremolekylvektspolyoler.

Syrekomponenten i polyesteren består primært av monomere karboksylsyrer eller -anhydrider med 2 til 18 karbonatomer pr. molekyl. Blant syrer som spesielt er brukbare er ftal-, isoftal-, tereftal-, tetrahydroftal-, heksahydroftal-, adipin-, azelain-, sebacin-, malein-, glutar-, tetraklor-ftal-, decan-, dodecan- og andre dikarboksylsyrer av forskjellige typer. Polyesteren kan inkludere mindre mengder av monobasiske syrer slik som benzo-, stearin-, eddik-, hydroksystearin- og oleinsyre. Videre kan det benyttes høyere polykarboksylsyrer slik som trimellitt- og trikarballylsyrer. Der det ovenfor henvises til syrer, skal det være klart at anhydrider av de syrer som kan danne anhydrider også kan benyttes. Videre kan laverealkylestre av syrene slik som dimetylglutarat og dimetyltereftalat benyttes.

Ved siden av polyesterpolyoler som dannes fra polybasiske syrer og polyoler, kan polylaktontype-polyestre også benyttes. Disse produkter dannes ved omsetning av et lakton slik som c-kaprolaton og en polyol. Produktet av et lakton med en syreholdig polyol kan benyttes.

De ikke-mykgjorte polymermaterialer for fremstilling av tetteelementet kan velges blant de samme stoffer som er egnet for avstandselementet. Fortrinnsvis er polymermaterialet er et polyuretan. Det er også foretrukket at polyuretan i tetteelementet er fremstilt fra et hydrofobt aktivhydrogenholdig materiale. Egnede slike omfatter f.eks. polybutylen-oksyder slik som poly(1,2-butylenoksyd) samt hydroksylterminerte dienpolymeer som hydroksylterminerte polybutadien og hydroksylterminert polyisopren. Fortrinnsvis benyttes hydroksylterminerte polybutadien og hydroksylterminerte polyisopren er mest foretrukket. Disse stoffer er beskrevet nedenfor.

De hydroksylfunksjonelle polydienpolymerer inkluderer polymerer av 1,3-diener inneholdende fra 4 til 12, og fortrinnsvis 4 til 6 karbonatomer. Typiske diener inkluderer 1,3-butadien, 2,3-dimetyl-l,3-butadien, 2-metyl-l,3-butadien(isopren) og piperylen. Som nevnt ovenfor benyttes fortrinnsvis hydroksylfunksjonelle polymerer av 1,3-butadien eller isopren. Videre kan kopolymerer av 1,3-butadien og en monomer som er kopolymeriserbar dermed, slik som isopren og piperylen, benyttes. Andre polymeriserbare monomerer slik som metylmetakrylat, akrylsyre, styren og akrylonitril, kan også benyttes, men deres anvendelse er ikke foretrukket.

Som nevnt ovenfor er de foretrukne hydroksylfunksjonelle polybutadienpolymerer homopolymerer av 1,3-butadien. Polybutadienene kan overveiende inneholde 1,2-(vinyl)umettet het, mens polybutadiener inneholdende hovedsakelig (dvs. mer enn 50 og fortrinnsvis mer enn 60$) 1,4-umettethet er foretrukket. Brukbare polybutadiener inneholder fra ca. 10 til 30$ cis-1,4-umettethet, 40-70$ trans-1,4-umettethet og 10-35$ 1,2-vinyl-umettethet.

De hydroksylterminerte polyisoprener som er angitt ovenfor som foretrukne kan fremstilles i henhold til US-PS 3 673 168.

Polydienpolymerene ifølge oppfinnelsen er vanligvis væsker ved romtemperatur og har fortrinnsvis en tallmidlere molekylvekt innen området ca. 500 til 15 000 og aller helst 1 000 til 5 000. En foretrukket klasse polybutadienmaterialer er de som er kommersielt tilgjengelige under betegnelsen "POLY Bd", et eksempel er solgt under koden R-45 HT.

Det skal være klart at polymerene i avstands- og tetteelementene ifølge oppfinnelsen kan fremstilles fra en isocyanatfunksjonell forpolymer som er reaksjonsproduktet av et organisk polyisocyanat og aktivhydrogenholdig materiale slik som f.eks. de som er beskrevet ovenfor, hvilken isocyanatfunksjonell forpolymer som omsettes med ytterligere aktivhydrogenholdig materiale. Ved fremstilling av slike forpolymerer blir et molart overskudd av polyisocyanatet omsatt med det aktivhydrogenholdige materiale for derved å gi et reaksjonsprodukt eller en forpolymer som inneholder minst to ikke-omsatte isocyanatgrupper pr. molekyl. Således inneholder forpolymeren et antall isocyanatgrupper som er i stand til å reagere med aktivhydrogenholdig materiale for derrved å herde preparatet. Disse forpolymerer og fremgangs-måter for fremstilling derav er velkjente for fagmannen.

I en foretrukket utførelsesform av oppfinnelsen er det ikke-mykgjorte polymermaterialet i avstandselementet av en annen type enn det ikke-mykgjorte polymermaterialet i tetteelementet .

Polymerblandingene i avstandselementet og tetteelementet ifølge oppfinnelsen er fortrinnsvis to-pakke-preparater der den isocyanatholdige komponent befinner seg i en annen pakke enn det aktivhydrogenholdige materialet. De andre komponenter i avstands- og tetteelementet kan tilsettes til pakkene etter ønske. De to pakker blir generelt kombinert umiddelbart før bruk. Mengden isocyanat og aktivt hydrogen kan variere, generelt vil imidlertid forholdet isocyanat:aktivt hydrogen på ekvivalentbasis ligge fra ca. 0,2:1,0 til 1,0:0,2, fortrinnsvis 0,5:1,0 til 1,0:0,5, og aller helst 0,9:1,0 til 1,0:0,9. Kjemisk tverrbinding eller herding av preparatene begynner å skje umiddelbart ved omsetning mellom isocyanat-og aktivhydrogengrupper. Selv om det ikke er nødvendig, benyttes det generelt en katalysator for å akselerere reaksjonen. Egnede katalysatorer inkluderer tinnstoffer slik som dibutyltinndilaurat, dimetyltinndiklorid, butyltinn-triklorid og dimetyltinndiacetat; tertiære aminer og blyorganiske forbindelser. Blandingene herdes generelt ved omgivelsestemperatur. Hvis ønskelig kan høyere eller lavere temperaturer benyttes. Hvis videre ønskelig, kan glass-overflaten forvarmes eller avkjøles på samme måte som strømmene av polymerdannende bestanddeler.

Generell geldannelse kan gjennomføres i løpet av mindre enn 60 minutter, karakteristisk mindre enn 30 minutter, fortrinnsvis mindre enn 10 minutter og aller helst mindre enn 5 minutter. Det skal være klart at den kjemiske tverrbinding kan fortsette i et visst tidsrom etter den første geldannelse inntil herding er oppnådd. Videre skal det være klart slik fagmannen vet at herdehastigheten kan variere avhengig av den spesifikke type aktivhydrogenfunksjonalitet, typen isocyanat, typen katalysator som velges og mengden katalysator som benyttes.

I en utførelsesform omfatter den herdbare polymerblanding som skal utgjøre avstandselementet fra ca. 5 til 90 vekt-$ polyisocyanat, fra ca. 5 til 90 vekt-$ aktivhydrogenholdig materiale og minst ca. 5 vekt-$ dehydratiserende materiale. I en foretrukket utførelsesform blir en isocyanatfunksjonell forpolymer fremstilt fra en polyeterpolyol og så til slutt herdet med et aktiv hydrogenholdig materiale, fortrinnsvis en ytterligere andel av polyeterpolyolen som benyttes for å fremstille forpolymeren. Således omfatter i en foretrukket utførelsesform avstandspreparatet fra ca. 15 til 55 vekt-# isocyanatfunksjonell polyeterforpolymer; fra ca. 15 til ca. 55 vekt-$ av aktivhydrogenholdig materiale og minst 30 vekt-$ dehydratiseringsmateriale. Eventuelt omfatter den foretrukne utførelsesform fra ca. 0,05 til ca. 1 vekt-# glassadhesjons-promoter og fra ca. 0,1 til 15 vekt-$ av et tiksotropt middel. Alle vektprosentandeler er basert på blandingens totale vekt.

I den utførelsesform som er beskrevet ovenfor, omfatter den herdbare polymerblanding som utgjør tetteelementet fra ca. 5 til 95 vekt-$ av polyisocyanat og fra ca. 5 til ca. 95 vekt-$ av et hydrofobt aktivhydrogenholdig materiale. Dette bør fortrinnsvis være hydrofobt slik at tetteelementet kan være i det vesentlige fuktighetsugjennomtrengelig. Polyisocyanatet er fortrinnsvis en isocyanatfunksjonell forpolymer slik det er beskrevet ovenfor i forbindelse med avstandselementet. I en slik foretrukket utførelsesform omfatter blandingen fra ca. 25 til 75 vekt-# isocyanatfunksjonelt polyisoprenfor-polymer, ca. 25 til 75 vekt-# hydroksylfunksjonelt poly-isoprenpolymer og 5 til 60 vekt-# av et fyllstoff slik som mica, talkum, leirer eller andre pigmenter med forskjellige partikkelstørrelser og former. Eventuelt omfatter blandingen ytterligere fra ca. 0,05 til 1 vekt-# av en glassadhesjons-promoter og fra ca. 0,1 til 15 vekt-# av et tiksotropt middel, idet prosentandelene er basert på blandingens totale vekt.

De herdbare polymerblandinger for avstands- og tetteelementer kan også inneholder andre eventuelle bestanddeler inkludert farvestoffer, UV-stabilisatorer og forskjellige ytterligere fyllstoffer, reologikontrollerende midler og adhesjons-promotere.

Det skal være klart at selv om tørkestoffet er beskrevet i forbindelse med avstandselementblandingen og andre fyllstoffer er diskutert i forbindelse med tettemiddelblandingen, er oppfinnelsen ikke begrenset til dette. Hvis ønskelig, kan tørkemidler benyttes i tetteblandingen enten alene eller i blanding med andre fyllstoffer og videre kan andre fyllstoffer benyttes i avstandsblandingen i blanding med tørkemidlet og annet. Eksempler på fyllstoffer og tørkemidler er beskrevet ovenfor.

De herdbare polymerblandinger i avstands- og tetteelementer er meget fordelaktige. Bruken av ikke-mykgjorte polymermaterialer resulterer i bedre adhesiv- og kohesivstyrke for blandingen uten den faseseparering som vanligvis oppstår ved bruk av mykgjøringsadditiver. Videre har blandingene mindre forlengelse, noe som resulterer i høyere stivhet og mindre sig, noe som fører til bedre innretting av platene i vindusenheten.

De følgende eksempler skal illustrere oppfinnelsen uten å begrense den.

Det skal bemerkes at alle arbeidseksemplene er formulert med en redusert mengde katalysator slik at herdetiden for blandingene generelt er ca. 15 til 20 minutter. Dette skjedde for at blandingene skulle kunne bedømmes riktig. Fagmannen vil lett skjønne at man ved å øke katalysatornivået tilsvarende kan oppnå en herdetid på mindre enn 10 minutter.

EKSEMPEL I

Fremstilling av et avstandselement

En egnet utstyrt reaktorbeholder ble chargert med (I), (II) og (III) ved omgivelsestemperatur og under nitrogen. Fyllstoff (IV) ble tilsatt i løpet av en to-timers periode fulgt av oppvarming til 80°C. Reaksjonsblandingen ble holdt ved 80° C i ca. en time og så avkjølt til romtemperatur. Blandingen ble holdt under nitrogen over natt og så prøvet med henblikk på isocyanatekvivalentvekten. Det resulterende produkt hadde en isocyanatekvivalentvekt på 353,8. (b) Dette dehydratiseringsmiddel er kaliumnatriumalumino-silikat av kommersielt tilgjengelig type som "molekylsikttype 3A". (c) Det reologiske additiv er en kommersielt tilgjengelig

organofil leire.

(d) Denne farve er sort i et petroleummykningsmiddel som er kommersielt tilgjengelig som "AKROSPERSE Black E-8653 Paste".

Isocyanatkomponenten ble fremstilt ved å kombinere bestanddelene i den angitte rekkefølge under mild omrøring.

(2) Polyolkomponenten ble fremstilt på følgende måte:

Polyolkomponenten ble fremstilt ved å kombinere bestanddelene i den angitte rekkefølge under mild omrøring.

Avstandselementet ble fremstilt ved å kombinere komponentene A og B som angitt. Blandingsforholdet var 1,7 deler komponent A pr. 1 del komponent B.

EKSEMPEL II

Fremstilling av tetteelementer

En egnet utstyrt reaktorbeholder ble fylt med (I), (II) og (III) og oppvarmet til 50°C under nitrogen. Fyllstoff (IV) ble tilsatt i løpet av 4 timer og reaksjonsblandingen oppvarmet til 80°C. Den resulterende reaksjonsblanding ble så holdt ved 80°C i 1 time og 45 minutter. Det resulterende materialet hadde en isocyanatekvivalentvekt på 509,8.

(m) Dette materialet er kommersielt tilgjengelig under

betegnelsen "Micromica C-100".

(n) Dette er beskrevet under (d) ovenfor.

Isocyanatkomponenten ble fremstilt ved å kombinere bestanddelene i den angitte rekkefølge under omrøring.

(4) Polyolkomponenten ble fremstilt på følgende måte:

De ovenfor angitte bestanddeler ble kombinert under mild omrøring.

(p) Dette fortykningsmiddel er beskrevet under (k)

ovenfor.

Polyolkomponenten ble fremstilt ved å kombinere polyol-blandingen og fortykningsmidlet under mild omrøring.

Tetteelementet ble fremstilt ved å kombinere komponentene A og B som angitt. Blandingsforholdet var 1 del komponent A pr. 2,6 deler komponent B.

EKSEMPEL III

Dette eksempel viser også fremstilling av et tetteelement ifølge oppfinnelsen. Elementet ifølge dette eksempel tilsvarer det i eksempel II bortsett fra at blandingsforholdet for komponentene A og B er forskjellige. I dette eksempel var blandingsforholdet 1 del komponent A pr. 3,3 deler komponent B.

EKSEMPEL IV

Dette eksempel viser også fremstilling av et tetteelement ifølge oppfinnelsen. Elementet ifølge dette eksempel tilsvarer det i eksempel II bortsett fra at blandingsforholdet for komponentene A og B er forskjellige. I dette eksempel var blandingsforholdet 1 del komponent A pr. 2,8 deler komponent B.

EKSEMPEL V

I dette eksempel ble avstands- og tetteblandingene som beskrevet ovenfor bedømt med henblikk på fuktig damptransmisjonshastighet og bøyestyrke og strekkforlengelse. Strekkstyrken og forlengelsen ble bestemt for massen av polymermaterialet så vel som for bindinger fremstilt mellom glassplatene.

Fuktig damptransmisjonsgraden ble bestemt i henhold til ASTM F-372-78 og resultatene standardisert for en 1 mm tykk prøve.

Strekkstyrken og forlengelsen for materialet ble bestemt i henhold til ASTM D-638, modifisert ved bruk av en ASTM D-412 type C dyse. Krysshodehastigheten var 12,7 mm/minutt.

Bøyestyrken og forlengelsen til glassbindingen ble bestemt i henhold til ASTM D-952-51. Krysshodehastigheten var 12,7 mm/min. Fordi imidlertid bøyestyrken ble målt mellom to glassplater, var det nødvendig å modifisere "INSTRON"-apparaturen som ble benyttet for måling av bøyestyrken. En spesiell festing ble konstruert for å holde glassplaten slik at de kunne trekkes på apparaturen uten å knuse glasset. Festingen er vist i figur 3 og 4. Figur 3 er et sideriss og figur 4 er et frontriss. Dimensjonene er vist i tabell II.

Filmene for prøving av massen av polymermaterialet ble fremstilt på følgende måte. Polyol- og isocyanatkomponentene for hver blanding ble forenet under vakuum for å eliminere tilstedeværende luft som kunne vært innfanget under blanding. En "TEFLON"-fluorpolymerfolle med ønsket tykkelse ble overlagt med en annen tilsvarende folie med en åpning skåret inn i sentrum av folien. En prøve av blandingen som skulle bedømmes ble anbragt i åpningen og en tredje "TEFLON"-folie med samme dimensjoner ble lagt på topp. De omhyllede folier som ble satt sammen på denne måte ble anbragt i en oppvarmet presse og underkastet trykk ved 66° C i 45 minutter. Den resulterende frie film som ble fjernet fra rommet mellom foliene ble benyttet for utprøving. Ut fra disse frie filmprøver ble det tatt utskjæringer for prøving. Kun de deler av filmen ble benyttet som syntes frie for feil. Prøven ble så lagt mellom to aluminiumfolier med en munning i sentrum og prøvet med henblikk på fuktig damptransmisjon. Prøver for massens strekkstyrke og forlengelse ble tilskåret ved bruk av en "D412 type C"-form og prøvet.

Glassbindingene ble preparert på følgende måte:

To stykker glass med dimensjonene 76,2 mm x 25,4 mm x 6,4 mm ble renset med et kommersielt tilgjengelig glassrensemiddel for å fjerne skitt, støv og fett. En på forhånd montert form, holdt sammen med adhesivtape og med dimensjonene 50,8 mm x 12,7 mm x 12,7 mm ble anbragt på ett av glasstykkene. Hver blanding ble preparert ved å blande komponentene A og B, tilsammen 40 g materiale pr. binding, i ca. 45 sekunder til 1 minutt hvoretter blandingene ble anbragt i formen. Formen ble fylt noe for full for å sikre total kontakt mellom blanding og begge glassoverflater. Den andre glassplate ble så anbragt over den fylte form på linje med den første glassplate og det hele ble holdt på plass ved hjelp av en metallklemme inntil blandingen herdet. Tetningsbindingene ble herdet i 24 timer, mens avstandsbindingene ble herdet i 48 timer.

Etter at bindingene hadde herdet, ble formene fjernet og resultatet ble bedømt i henhold til ASTM-prøven ved bruk av en spesiell festeanordning for å holde glassplatene i "INSTRON"-apparaturen.

Resultatene er som vist nedenfor:

Blanding

EKSEMPEL VI

Dette eksempel viser fremstilling og bedømmelse av en avstandsstykkeblanding ved bruk av en polyesterpolyol i stedet for en polyeterpolyol.

En egnet utstyrt reaktorbeholder ble chargert med (I), (II) og (III) ved omgivelsestemperatur under nitrogen. Charge (IV) ble tilsatt i løpet av ca. 3 timer. Reaksjonsblandingen ble så holdt ved romtemperatur under nitrogen i ca. 2 timer og prøvet med henblikk på isocyanatekvivalentvekten. Det resulterende produkt hadde en isocyanatekvivalentvekt på 354,3.

(s) Dette element er beskrevet under (b) ovenfor.

Polyolkomponenten ble fremstilt ved å kombinere bestanddelene under mild omrøring.

Isocyanatkomponenten ble fremstilt ved å kombinere bestanddelene under mild omrøring.

(6) Polyolkomponenten ble fremstilt på følgende måte:

Polyolkomponenten ble fremstilt ved å kombinere bestanddelene under mild omrøring.

Avstandselementet ble fremstilt ved å blande komponentene A og B som angitt. Blandingsforholdet var 1 del komponent A pr. 1,8 deler komponent B.

Blandingen er midlere bindingsstrekkstyrke på 135 psi og en forlengelse på 4,5$.

EKSEMPEL VII

Dette eksempel viser fremstilling av foretrukne tetnings-blandinger ifølge oppfinnelsen ved bruk av en polyisopren-polyol i stedet for en polybutadienpolyol.

(7) Isocyanatkomponenten ble fremstilt på følgende måte:

En egnet utstyrt reaktorbeholder ble chargert med komponentene (I), (II) og (III) ved omgivelsestemperatur under nitrogen og oppvarmet til 50°C. Charge (IV) ble forvarmet noe og tilsatt i løpet av ca. 2 timer. Reaksjonsblandingen ble holdt ved 65°C i ca. 1 time, avkjølt og prøvet med henblikk på isocyanatekvivalentvekten. Det resulterende produkt hadde en isocyanatekvivalentvekt på 518,9. (8) Polyolkomponenten ble fremstilt fra 17,50 vektdeler hydroksylfunksjonelt polyisopren og 0,28 vektdeler 2,4-pentadion. Pentandionet ble tilsatt som herdeforsinker slik at tetteelementblandingen kunne bedømmes med henblikk på MVT. Uten forsinker var herdehastigheten slik at geldannelse inntrådte før en film kunne fremstilles for MVT-bestemmelse.

Tetteelementblandingen ble fremstilt ved å kombinere komponenetene A og B som antydet. MVT-verdien for denne tetteelementblanding var 6,21 gmm/m 2d.

Eksempel VIII

Dette eksempel tilsvarer eksempel VII med det unntak at preparatet også inneholder micro mica-fyllstoff i et nivå på 25$, beregnet på mengden av hydroksylfunksjonelt polyiso-propen- og isocyanatkomponent.

(9) Denne er som beskrevet under (7) ovenfor.

(10) Polyolkomponenten ble fremstilt fra 17,50 vektdeler hydroksylfunksjonelt polyisopren, 0,28 vektdeler 2,4-pentadion og 9,50 vektdeler micro mica som beskrevet under (m).

Tettepreparatet ble fremstilt ved å kombinere komponentene A og B. MVT-verdien for denne blanding var 5,94 gmm/m<2>d.

Eksempel IX

Dette eksempel viser fremstilling og bedømmelse av et avstandselementpreparat fremstilt med et polysulfidharpiks.

(11) Isocyanatforpolymeren ble fremstilt på følgende måte:

En egnet utstyrt reaktorbeholder ble chargert med (I), (II) og (III) ved romtemperatur og bragt under en nitrogenatmosfære. Fyllstoffet (IV) ble tilsatt i løpet av ca. 75 minutter. Reaksjonsblandingen ble så oppvarmet til 80° C og holdt ved denne temperatur i 2 timer og 30 minutter inntil det var oppnådd en isocyanatekvivalentvekt på ca. 343. (12) Det flytende alifatiske polyisocyanat hadde en midlere isocyanatekvivalentvekt på 191 og er av kommersielt tilgjengelig type.

(13) Denne molekylsikt er beskrevet ovenfor under (b).

(14) Denne organotinnforbindelse er kommersielt tilgjengelig som "Pb Nuxtra" inneholdende 36 vekt-# bly.

Komponentene A og B ble fremstilt ved å kombinere bestanddelene i den angitte rekkefølge. Avstandselementblandingen ble så fremstilt ved å kombinere komponentene A og B.

Den resulterende avstandselementblanding hadde en MVT-verdi på 57,09 gmm/m2 d.

Eksempel X

Dette eksempel tilsvarer eksempel VII.

(15) Isocyanatkomponenten ble fremstilt på følgende måte:

Isocyanatforpolymeren ble fremstilt slik det er beskrevet i eksempel VII, fotnote (7). Det resulterende produkt hadde en isocyanatekvivalentvekt på 505. Isocyanatkomponenten ble fremstilt ved å kombinere 11,64 vektdeler av den ovenfor angitte isocyanatforpolymer og 5,45 vektdeler micromica som angitt under (m). (16) Polyolkomponenten ble fremstilt ved å kombinere 19,81 vektdeler hydroksylfunsjonelt polyisopren, 8,07 vektdeler C-1000 micromica og 0,023 vektdeler 2-etylheksansyre. Syren ble tilsatt som en herdeforsinker av samme grunner som tilsetningen av 2,4-pentandion skjedde I eksempel VII, fotnote (8).

Tetteblandingen ble fremstilt ved å kombinere komponentene A og B som antydet under omrøring. Blandingen hadde en MVT på 4,44 gmm/m<2>d.

Eksempel XI

Dette eksempel viser fremstilling av tetteblanding og en bedømmelse av dennes bøyebindingsstyrke og overlappsskjær-styrke.

(17) Isocyanatkomponenten ble fremstilt på følgende måte:

De ovenfor angitte bestanddeler ble forenet under omrøring.

(18) Polyolkomponenten ble fremstilt på følgende måte:

De ovenfor angitte bestanddeler ble forenet under omrøring.

Tetteblandingen ble fremstilt ved å kombinere komponentene A og B som antydet. Blandingsforholdet var 1 del komponent A pr. 1,98 deler komponent B.

Den ovenfor beskrevne blanding ble bedømt med henblikk på bøyebindingsstyrke og overlappingsskjærstyrke. Bøyebindings-styrken ble bestemt som beskrevet ovenfor.

Overlappingsskjærstyrken ble bestemt i henhold til ASTM D—1002. Krysshodehastigheten var 12,7 mm/min. På grunn av at verdien ble målt mellom to glassplater var det imidlertid nødvendig å modifisere INSTRON-apparaturen som ble benyttet for å måle bøyestyrken. En spesiell festing konstruert for å holde glassplatene slik at de kunne trekkes på INSTRON-apparaturen uten å knuse platene. Denne festeanordning er vist i figur 5 og 6. Figur 5 er et sideriss og figur 6 er frontriss. Dimensjonene er vist i tabell III.

Glassbindingene for overlappingsskjærstyrken ble fremstilt slik det er beskrevet ovenfor for å bestemme strekkbøye-styrken med de følgende unntak:

De to stykker glass målte 101,6 mm x 6,35 mm.

Den på forhånd sammensatte form målte 25,4 mm x 12,7 mm x 12,7 mm.

Formen ble anbragt 10,16 mm fra kanten av en av glassplatene. Etter at formen var fylt (noe overfylt) ble den andre glassplate anbragt over den første slik at kun 33,02 mm av begge plater overlappet hverandre og formen var i sentrum av den overlappende del.

Den ovenfor beskrevne tetteblanding hadde en bøyebindings-styrke på 104 psi og en overlappingsskjærstyrke på 38 psi idet disse verdier er et gjennomsnitt av to separate bestemmelser.

Eksempel XII

Dette eksempel viser fremstilling av en tetteblanding og bestemmelse av dennes strekkbøyestyrke og overlappingsskjærstyrke .

(19) Isocyanatkomponenten ble fremstilt på følgende måte: (20) Polyolkomponenten ble fremstilt på følgende måte:

A og B ble fremstilt ved å kombinere bestanddelene i den angitte rekkefølge. Tetningsblandingen ble så fremstilt ved å kombinere komponentene A og B i angitte andeler.

Den resulterende tettemiddelblanding hadde en bøyebindings-styrke på 74 psi og en overlappingsskjærstyrke på 22 psi, idet disse verdier angir et middel av to adskilte bestemmelser.

Eksempel XIII

Dette eksempel viser fremstilling av et preparat for avstandsanordningen og en bedømmelse av dennes strekkbøye-styrke og overlappingsskjærstyrke.

(21) Isocyanatkomponenten ble fremstilt på følgende måte: (22) Polyolkomponenten ble fremstilt på følgende måte:

Komponentene A og B ble fremstilt ved å kombinere bestanddelene i den angitte rekkefølge. Avstandsmiddelpreparatet ble så fremstilt ved å kombinere komponentene A og B i angitte andeler.

Den resulterende avstandsmiddelblanding hadde en bøye-bindingsstyrke på 588 psi og en overlappingsskjærstyrke på 215 psi, idet verdiene er et gjennomsnitt av to bestemmelser.

Claims (19)

1. Flerglassvindusenhet omfattene et par glassplater holdt i avstand fra hverandre ved hjelp av et avstandselement for å gi et gassrom seg imellom og et tetteelement for hermetisk å innelukke gassrommet, karakterisert ved at enheten omfatter et avstandselement omfattende et dehydratiserende materiale og et ikke-mykgjort polymermateriale som er reaksjonsproduktet av et polyisocyanat og et aktivhydrogenholdig materiale; og et tettende element omfattende et ikke-mykgjort polymermateriale som er reaksjonsproduktet av et polyisocyanat og et aktivhydrogenholdig materiale, idet polymermaterialet i avstandselementet har en fuktig damp-transmisjonsgrad som er større enn den til polymermaterialet i tetteelementet.

2. Enhet ifølge krav 1, karakterisert ved at polymermaterialet i avstandselementet er forskjellig fra polymermaterialet i tetteelementet.

3. Enhet ifølge krav 1, karakterisert ved at det dehydratiserende materiale er tilstede I avstandselementet i en mengde som ligger fra ca. 10 til 75 vekt-# idet prosentandelene er basert på den totale vekt av komponentene som utgjør avstandselementet.

4 . Enhet ifølge krav 1, karakterisert ved at det ikke-mykgjorte polymermaterialet i avstands- og tetteelementene er valgt blant polyuretaner, polyurea, polyuretanurea, polytiokarbamater og blandinger derav.

5. Enhet ifølge krav 4, karakterisert ved at det ikke-mykgjorte polymermaterialet i avstandselementet og tetteelementet er et polyuretan.

6. Enhet ifølge krav 5, karakterisert ved at polyuretanet i tetteelementet fremstilles fra en polydien-polyol og et polyisocyanat.

7. Enhet ifølge krav 1, karakterisert ved at avstandselementet er selvadherende til den marginale kantperiferi av de indre mot hverandre vendende overflater av glassplatene innenfor tetteelementet, og har en fuktig damppermeabilitet eller transmisjonshastighet på minst ca. 1 gmm/m <2> d som bestemt ved ASTM F-372-78.

8. Enhet ifølge krav 7, karakterisert ved at avstandselementet kjennetegnes ved en skjærstyrke på minst ca. 10 lb/in2 , bestemt i henhold til ASTM D-1002; en bøye-bindingsstyrke på minst 20 lb/in <2> og en forlengelse til brudd på minst ca. 2% i henhold til ASTM D-952.

9. Enhet ifølge krav 1, karakterisert ved at tetteelementet er selvadherende til den marginale kantdel av de indre mot hverandre vendende overflater av glassplatene og kjennetegnes ved en fuktig damppermeabilitet eller transmisjonshastighet på ikke mer enn ca. 10 gmm/m2 d i henhold til ASTM F-372-78.

10. Enhet ifølge krav 9, karakterisert ved at tetteelementet kjennetegnes ved en skjærstyrke på minst ca.

10 lb/in <2> i henhold til ASTM D-1002, en strekkstyrke på minst ca. 20 lb/in <2> og en forlengelse til brudd på minst ca. 2$ i henhold til ASTM D-952.

11. Enhet ifølge krav 1, karakterisert ved at avstandselementet videre omfatter et fyllstoff.

12. Enhet ifølge krav 11, karakterisert ved at fyllstoffet er en molekylsikt.

13. Enhet ifølge krav 1, karakterisert ved at tetteelementet videre omfatter et fyllstoff.

14. Enhet ifølge krav 13, karakterisert ved at fyllstoffet er mica.

15. Enhet ifølge krav 11, karakterisert ved at fyllstoffet er tilstede i avstandselementet i en mengde på minst 5 vekt-#, idet prosentandelen er basert på den totale vekt av komponentene som utgjør avstandselementet.

16. Enhet ifølge krav 5, karakterisert ved at det ikke-mykgjorte polyuretan i tetteelementet fremstilles fra polyisopren og et polyisocyanat.

17. Enhet ifølge krav 5, karakterisert ved at det ikke-mykgjorte polyuretan i tetteelementet fremstilles fra hydroksylfunksjonelt polybutadien og et polyisocyanat.

18. Enhet Ifølge krav 5, karakterisert ved at det ikke-mykgjorte polyuretan i avstandselementet fremstilles fra en polyeterpolyol og et polyisocyanat.

19. Enhet ifølge krav 13, karakterisert ved at fyllstoffet er tilstede i tetteelementet I en mengde fra ca.

5 til ca. 60 vekt-56 hvorved prosentandelen er basert på den totale vekt av komponentene som utgjør tetteelementet.