NO850063L

NO850063L - Elektronisk musikkinstrument

Info

Publication number: NO850063L
Application number: NO850063A
Authority: NO
Inventors: William Alexander Aitken; Anthony Jerry Sedivy
Original assignee: Synthaxe Ltd
Priority date: 1983-05-10
Filing date: 1985-01-07
Publication date: 1985-01-07
Also published as: US4658690A; WO1984004619A1; DK12185A; EP0125145A1; DK12185D0

Description

ELEKTRONISK MUSIKKINSTRUMENT

OPPFINNELSENS BAKGRUNN

Den foreliggende oppfinnelse vedrører elektronisk fremskaffet musikk og spesielt elektroniske musikkinstrumenter.

OMTALE AV KJENT TEKNIKK

Den kjente teknikk kan hovedsakelig inndeles i to grupper, nemlig elektroniske strenginstrumenter med fingerbrett og syntetiserere. Uttrykket "strenginstrumenter med fingerbrett"

er her benyttet for å definere instrumenter hvor strengene blir slått, klimpret eller bøyet uten bruk av tangenter,

og en note som blir spilt, blir bestemt ved avkortning av strengens effektive lengde i den grad det er nødvendig for å få strengen til å vibrere ved den ønskede tonehøyde. Det er først ønskelig å omtale et slikt streng instrument med fingerbrett generelt.

1 . Strenginstrumenter

Der finnes mange former for "gitarlignende" instrumenter eller klimpreinstrumenter fra den orientalske koto og indiske sitar til den amerikanske banjo og den spanske gitar. Selv om det er markerte forskjeller hva angår størrelse, materiale som benyttes, form og konstruksjon og antallet av strenger som blir benyttet på disse instrumenter, er et felles trekk for gitarfamilien innen strenginstrumenter at musikeren kan fremskaffe en flerhet av toner på hver streng, idet den effektive lengde av strengen endres. Dette blir utført ved at man presser strengen ned på fronten av instrumentets hals (denne front kalles gripebrettet på en gitar).

Disse trekk gjør denne familie av strenginstrumenter forskjellige fra dem tilhørende tangentfami1ien (piano, harpsi-kord, klavikord etc.) hvor hver note som frembringes, har sin egen individuelle tangent på tangentbordet med sin egen individuelle streng.

Fiolinfamilien (innbefattende viola, cello og kontra-bass) har et lignende tonehøydekontrollarrangement som gitarfamilien, idet hver streng fremskaffer en flerhet av tonehøyder i henhold til lengden av strengen, men den dynamiske utførelse av en tone startes vanligvis og opprettholdes når strengen strykes.

Til forskjell blir instrumentene i gitarfamilien dynamisk påvirket ved klimpring av strengen. Dette kan gjøres med nakne fingre eller det kan gjøres med individuelle finger-plektre eller et separat plekter eller lignende. I hvert tilfelle er resultatet det samme. Strengen blir forskjøvet fra sin 1ikevektstilstand ved klimpreorganet for initiering av tonen, og strengen blir frigjort på det tidspunkt hvor tonen skal slås an. Strengen vil da vibrere og fremskaffe en musikalsk tone. Størrelsen av tonen som strengen fremskaffer, vil nå gjennomgå en dynamisk syklus innbefattet "anslag" og "uttoning", noe som vil være avhengig av den grad som strengen opprinnelig ble forskjøvet og også på de iboende akustiske egenskaper hos det spesielle instrument.

Ulikt en fiolin vil den varighet hvor tonen forblir hørbar eller "vedvarer", være avhengig av disse siste to faktorer, mens en fiolintone kan opprettholdes så lenge spilleren ønsker det ved strykning av strengen.

Den naturlige uttoning av den klimprede streng på en gitar kan bringes til en for tidlig slutt dersom den vibrerende streng dempes med hånden. Dette kan effektivt få tonen til å "slå av" dersom musikeren ønsker det.

Dette forhold begrenser spillestilen hos gitarspilleren. En åpen streng, dvs. en streng som står fritt i sin naturlige tilstand av mekanisk likevekt - dvs. den har ikke fått sin musikalske toneverdi modifisert ved at musikerens finger "stopper" den på gripebrettet og derved forkorter dens effektive lengde, kan klimpres og vil fortsette på sin naturlige anslags- og uttoningssyklus i en fritt stående tilstand, uavhengig av hvordan gitarspillerens hender oppfører seg så lenge han ikke forstyrrer denne syklus ved dempning av den vibrerende åpne streng.

Imidlertid, når en gitarspiller modifiserer tonen som blir fremskaffet ved strengen ved fastholdelse av strengen på gripebordet samtidig som den effektive strenglengde blir avkortet, kan han starte den dynamiske syklus ved klimpring på strengen, men han må holde strengen nedpresset på gripebrettet med fingeren i den hensikt å bibeholde den naturlige anslags- og uttoningssyklus hos nevnte streng. Dersom han tar fingeren vekk fra strengen, vil tonen slå seg av før tiden eller bli dempet.

Overflaten av gitarens hals er inndelt ved tverrgående tråder eller bånd som står vinkelrett på strengene. Det opp-deler den fysiske lengde av hver streng til hele og halve toneverdier. Når spilleren lar fingrene løpe langs strengene oppover gripebrettet, vil tonehøyden som fremskaffes ved strengene, øke med avtagende kromatiske intervaller, idet lengden av strengene blir avkortet ved påfølgende forhold på 1:12. rot av 2.

2. Elektriske strenginstrumenter

Elektriske instrumenter (f.eks. elektriske gitarer, fioliner, basser eller mandoliner) fremskaffer analoge audio-frekvens-spenninger som blir modifisert og reprodusert via en spesiell forsterker (disse er til en viss grad hybridorganer som fremskaffer lyder på både elektronisk og ikke-elektronisk måte samtidig. Slike instrumenter blir vanligvis kalt halv-akustiske instrumenter).

Strengene på disse elektriske instrumenter er tildannet av magnetisk materiale og vibrerer når de påvirkes på samme måte som et ikke-elektrisk instrument. Under strengene er der montert en opptager i form av en elektromagnetisk spole. Når strengene vibrerer over spolen, vil de påvirke den mag-netiske flukstetthet i feltet rundt spolen, hvilket induserer en vekselstrøm i spolen relatert til strengenes vibrasjoner. Den varierende spenning fra utgangen fra spolen føres til

en forsterker og deretter til en høyttaler for fremskaffelse av lyden.

Elektriske instrumenter bruker den samme fremgangsmåte til tonehøydestyring og dynamisk trigging/anslag og uttoning som deres ikke-elektriske motparter. Konstruksjonen av de elektriske variasjoner av instrumenter, spesielt deres halser, deler de samme mekaniske og akustiske begrensninger som ikke-elektriske instrumenter.

3. Syntetiserere

De musikkinstrumenter som vanligvis er betegnet som syntetiserere (eller "syntere"), har sin opprinnelse da spenningsstyrte oscillatorer (VCO "Voltage Controlled Oscillator") fremkom. I tidlige analogversjoner ble tonehøyden og de dynamiske parametre ved et musikkinstrument styrt ved hjelp av to fullstendig forskjellige elementer.

Den spenningsstyrte oscillator fremskaffer den forhånds-bestemte tonehøyde av en musikktone som skal fremskaffes. Denne blir styrt ved tilføring av en analogspenning til VCO-styreinngangen relatert til den ønskede tonehøyde ved VCO-inngangen. Den dynamiske ytelse hos musikktonen blir styrt ved å følge utgangen fra VCO-enheten med en spenningsstyrt forsterker (VCA "Voltage Controlled Amplifier"). Ved trigging av styreinngangen til VCA-enheten med en spenning som går gjennom en syklus med stigetid og falltid ("anslag" og "uttoning"), vil den dynamiske kvalitet av den hørte tone (eller omhyllingsformen) bli modifisert ved endring av anslags-

og uttoningskarakteristikkene for styreinput-"trigger"-signalet til VCA-enheten. Talløse variasjoner i signalbehandlingen kan fremskaffe et stort område av finheter hva angår formingen av de fremskaffede lyder, men alle tidlige analogsyntetiserere bruker dette grunnleggende styresystem.

Fra begynnelsen har slike syntetiserere eller elektroniske orgler omfattet et pianolignende klaviatur som er kjent for et stort antall musikere og innebærer en fornuftig måte til å føre inn informasjon med hensyn til den eller de toner som det er ønsket å spille. Hver tangent på et eldre synt-klaviatur fremskaffer en unik analogspenning som tilføres VCO-styreinngangen. Denne styrespenning er relatert til den tonehøyde som skal fremskaffes ved VCO-enheten når hver spesiell tangent blir påvirket.

Når en tangent blir påvirket, blir det spesielt formede styrespenningssignal "trigget" ved den tilsvarende VCA-inngang, hvilket fremskaffer det dynamiske anslag og uttoning hos tonen (eller omhylningsform).

Senere syntetiserere har utnyttet bruken av unike digitalkoder istedenfor analogspenninger for hver tangent i klaviaturet. På denne måte kan den grunnleggende tonehøydeinformas jon lett manipuleres liksom data i en datamaskin, og når koden har vært gjennom all den ønskede behandling, blir den ved hjelp av en digital/analog-omformer (DAC) omformet til den riktige analogspenning som innstiller tonehøyden på den til-hørende VCO.

Noen av disse senere syntetiserere omfatter også klaviaturer som fremskaffer ikke bare de dynamiske triggersignaler, men også hastighet- og trykkfølende kretser som fremskaffer signaler proporsjonale med hvor hurtig en spiller treffer tangentene og med hvor meget trykk han holder tangentene nede. Disse signaler kan benyttes via en behandlingskrets til å modifisere en flerhet av parametre innbefattet styrken av tonene og det harmoniske innhold av disse. Det gjør instrumentet meget mer musikalsk uttrykksfullt.

Den seneste generasjon av syntetiserere er hovedsakelig datamaskiner med spesiell mykvare som kvalifiserer dem til musikkinstrumenter. Bølgeformen blir isteden splittet til tonehøyde- og omhylningsformparåmetre med VCO-enheter og VCA-enheter, definert meget nøyaktig i digitalform og lagret

i et lager som bølgetabeller eller bølgetabellfamilier. Opp-bygningen av de digitale bølgeformer kan defineres på forskjellige måter, avhengig av mykvarens oppbygning. Styre-parametre kan føres inn fra et klaviatur, bølgeformer eller tidsavhengig spektralinformas jon kan tegnes med en penn på

en videoterminal og naturlige lyder kan samples via en mikro-fon og en DAC-enhet for dannelse av en spesiell bølgetabell. Når det opprinnelige signal til å begynne med er definert

i lageret, kan det modifiseres ytterligere i henhold til musikerens ønsker og oppfinnsomheten hos mykvarekonstruktøren..

Disse instrumenter styres musikalsk i sanntid, også

her ved bruk av pianoformet klaviatur som fremskaffer digitale

tonehøydekoder, triggersignaler og noen ganger hastighet-

og trykkavføl ing.

Til i dag har bare syntetiserere som styres ved hjelp

av et pianolignende klaviatur, hatt noen grad av betydelig suksess som sanntids-musikkinstrumenter.

4. Gitarsyntetiserere

Så finnes der en flerhet av anordninger som kalles gitarsyntetiserere som innbefatter trekk fra et elektrisk strenginstrument og fra en syntetiserer. Disse anordninger er i hovedsak elektriske gitarer som i tillegg bruker tonehøyde/ spenning-omformere som analyserer frekvens og amplitude for elektromagnetiske oscilias joner i opptaksspolen og forsøker å omforme dem til nøyaktige styresignaler for drift av tone-høyde- og triggerparametre i syntetisereren.

Det mest vanskelige problem som knytter seg til et slikt system, er det harmoniske innhold av det opprinnelige signal i gitar-opptakeren. Meget ofte er det harmoniske innhold høyt nok til å utsette tonehøyde/spenning-omformeren for feil, hvilket fremskaffer resultater som kan være meget uforut-satte. Dessuten ønsker gitarspilleren ofte å spille akkorder istedenfor monofone melodier, og dette medfører krysstale-problemer i et gitar-synt-system som har mulighet for polyfoni. I virkeligheten er de fleste gitarsyntetiserere bare monofone. Dessuten er triggesystemet meget fundamentalt, dvs. når amplituden av spolesignalet overskrider en forhåndsbestemt terskel, blir omhylningsform-syklusen trigget, og så lenge som amplituden forblir over denne terskel, kan tonen bibeholdes. Det er vanligvis meget vanskelig å forutsi hvor lenge synt-tonen (i motsetning til den naturlige gitartone) kan holdes, og det dynamiske nivå av synt-tonen blir rett og slett slått på eller av ved et fast nivå, avhengig av hvorvidt nivået for den naturlige gitartone ligger over eller under en forhåndsdefinert terskel. Gitarsyntetiserere av dags dato gir ikke hastighet- eller trykkparametre med hvilke man kan styre-syntetisereren mer uttrykksfullt. Det er vanligvis meget vanskelig å forutsi den dynamiske ytelse av et slikt system.

Av alle disse grunner har gita rsyntetisereren aldri

vært helt vellykket.

Ytterligere eksempler på gitarsyntetiserere er beskrevet

i forskjellige artikler i Sound International, spesielt: November 1980 (Electro-Harmonix, artikkel av Robin Millar), Desember 1978 (Roland G500 av Steve Hackett; ARP Avatar

av Paddy Kingsland),

Desember 1979 (Fairlight CMI av David Crombie),

Mai 1980 (generell artikkel "So you Want to Buy a

Synth..." av David Crombie),

og også i The Guitar Book av Tom Wheeler, se kapittelet om gitarsyntetiserere på sidene 289-292.

5. Andre former for syntetiserer- styring

Noen isolerte forsøk på å styre en syntetiserer fra

andre innføringsorganer er blitt gjort:

(a) The Lyricon - se Sound International mai 1979, artikkel av John Walters, og også mai 1978 side 23. Lyrikonen ser ut som et blåseinstrument og har et rørblad (munnstykke)

såvel som tangenter som påvirker elektriske brytere istedenfor å styre de toner som fremskaffes ved hjelp av munnstykket. Den dynamiske utførelse (anslag, uttoning, bibehold og fri-gjøring) oppnås ved analysering av det trykk som fremskaffes ved blåsing på munnstykket og fremskaffelse av de passende styrespenninger. Filtervirkninger og glidevirkninger (glis-sandi) kan også avledes fra munnstykke-transduktor-systemet.

(b) The Touch - fremstilt av Oncor Sound Inc, 471 W. 5th South, Salt Lake City, Utah 84101, U.S.A., se også Sound International september 1979 (News item) og UK patentsøknad 2078427. Dette instrument ser ved første øyekast ut som en gitar, men har ingen strenger over fingerbrett-partiet av instrumentet. Isteden har fihgerbrettet innleiret i seg 96 berørings-følsomme kapasitive følere svarende til 16 finger-posisjoner for de 6 strenger. Fingrene på venstre hånd (konven-sjonelt) vil således velge den tone eller akkord som skal lyde. Den høyre hånd slår et sett av korte klimprestaver som opptar den plass som normalt utgjør den nedre seksjon

av en gitar. Klimprestavene blir brukt til å trigge de toner som blir valgt av venstre hånd.

Det er funnet at i virkeligheten er dette instrument vanskelig å spille fordi strengene som normalt leder spilleren til den riktige posisjon på gripebrettet, mangler. Videre er det antall toner som kan spilles, begrenset av det areal som kreves for hver kapasitiv føler.

Instrumentet er monofonisk og er forholdsvis lite fleksi-belt, idet det ikke kan fremskaffe mange av de virkninger som en gitarspiller er vant til.

(c) The Music Room - beskrevet i Guitar Player, oktober 1982, side 58, 60 og 62. Dette instrument har også berørings-følsomme plater på gripebrettet, men i dette tilfelle foreligger der 31 plater som hver for seg strekker seg langs den fulle bredde av instrumentets hals. Posisjonene av de berørings-følsomme plater på halsen holder ikke lenger det nøyaktige avstandsforhold som er krevet ved en normal gitar. Trigging av tonene finner sted ved hjelp av ytterligere be-rør ings-f ølsomme plater på hoveddelen av instrumentet, noe som svarer til respektive "strenger" på en vanlig gitar. Akkordspilling er ikke analogt med en vanlig gitar. Også

her er instrumentet monofonisk og forholdsvis ufleksibelt.

(d) The Kaleidophon - se Sound International september 1980, artikkel av Sue Steward. Dette instrument har fire strenger som hver omfatter et bånd som er ca. 1/8 tomme (3 mm) bredt, lagt over en lang, tynn, ledende flate som er montert på

en trehals. Båndet blir presset ned på halsen for spilling av en tone og den posisjon hvor berøring blir gjort, blir detektert ved bestemmelse av den resulterende motstand. Det vil iboende ha en tendens til unøyaktigheter. Tonetrigging er helt forskjellig fra en vanlig gitar, og instrumentet er også ute av stand til å fremskaffe andre virkninger som er kjente for gitarspillere.

(e) US patentskrift 4. 372. 187

Ved dette arrangement er de vanlige gitarstrenger splittet i to deler med deler av hver streng forløpende langs lengden av halsen og en del på hoveddelen av instrumentet hvor den kan klimpres. Halsstrengene danner elektrisk kontakt med ledende bånd, og hoveddel-strengene initierer trigging av tonene bestemt ved halsstrengene.

(f) US patentskrift 3. 555. 166

Dette patentskrift omtaler et instrument som på halsen har et første sett av brytere og et annet sett av brytere på hoveddelen. Det annet sett inneholder seks individuelle brytere som trigger de toner som fremskaffes, og på halsen er der tilstrekkelige rader med seks mindre brytere for dekning av forskjellige toner som skal spilles. Imidlertid er instrumentet ikke attraktivt for musikeren hva angår spilling i lys av det antall av brytere på halsen som gir en uvanlig følelse.

KONSENTRAT AV OPPFINNELSEN

Foreliggende oppfinnelse har forskjellige sider som

er definert i de vedføyde krav som der henvises til.

En foretrukken utførelsesform for oppfinnelsen tar form av et gitarlignende elektronisk musikkinstrument til bruk med en syntetiserer med en hoveddel og en hals. Halsen bærer seks tonehøyde-strenger som spilleren presser ned på ledende bånd for bestemmelse av den valgte tone. Hoveddelen bærer seks triggerstrenger som kan klimpres eller knipses for initiering eller trigging av ønskede toner. Alternativt kan de trigges ved hjelp av seks tangenter. Triggerstrengene og tonehøydestrengene danner en vinkel i forhold til hverandre.

De tre lavere strenger og de tre høyere strenger kan trigges sammen ved hjelp av gruppe-triggertangenter og alle seks strenger kan trigges ved hjelp av en hovedtriggertangent. Dersom en passende bryter blir påvirket, vil toner automatisk bli trigget så snart tonehøydestrengen blir presset ned på båndet. Berøring av strengen blir avfølt ved en a.c.-bølgeform som er overlagret på et d.c.-potensial. Hall-virkningsorganer blir benyttet til avføling av triggingen ved triggerstrenger eller tangenter. Hvert bånd har elleve ledende seksjoner slik at sideveis bøyning kan detekteres og bøyedetekterings-spoler er innleiret i fingerbordet for den samme hensikt.

En vibratorarm som bruker et Ha11-effektorgan, kan anvendes for innføring av en vibratorvirkning. Et konsoll muliggjør tilbakestill ing av tonene for hver streng, lagring av forskjellige innstillingsverdier for hver streng, transponer ing av instrumentet som en helhet og en "Capo"-virkning som kan oppnås. En pedalenhet tillater noen funksjoner til å bli selektivt påvirket under spilling, f.eks. variasjon i uttoningshastigheten eller bibehold av toner som spilles mens en holdepedal blir trykket ned.

KORT OMTALE AV TEGNINGSFIGURENE

En foretrukken utførelsesform vil bli beskrevet mer detaljert ved hjelp av eksempel under henvisning til tegningen.

Fig. 1 fremstiller en triggersignalpuls.

Fig. 2 viser en idealisert ADSR-respons.

Fig. 3 viser en praktisk digital-ADSR-respons.

Fig. 4 viser hovedkomponentene i et system som omfatter oppfinnelsen. Fig. 5 er et oppriss av en modifikasjon av det gitar-lignende instrument ved systemet på fig. 4.

Fig. 6 viser en del av halsen.

Fig. 7 er et grunnriss av instrumentet.

Fig. 8 er et snitt tatt etter linjen X-X på fig. 5.

Fig. 9 er et blokkretsdiagram over strengdriver-bor-kretsen. Fig. 10 er et grunnriss av en del av et fingerbord som omfatter oppfinnelsen.

Fig. 11 er et oppriss av en av kontaktpinnene.

Fig. 12 er et grunnriss av pinnens hode.

Fig. 13 viser den elektriske forbindelse av pinnene.

Fig. 14 viser skjematisk en streng som er presset mot fingerbordet ved ett punkt. Fig. 15 viser skjematisk en streng som er presset mot fingerbordet ved to punkter. Fig. 16 er et skjematisk grunnriss av deler av et annet fingerbord som omfatter oppfinnelsen og viser én båndposisjon. Fig. 17 viser detaljer ved et snitt gjennom instrumentets hals. Fig. 18 er et grunnriss av en av de mellomliggende båndpinner på fig. 16 vist i større målestokk.

Fig. 19 er et oppriss av pinnen.

Fig. 20 er et sideriss av pinnen.

Fig. 21 er en del av et grunnriss sett i retning for pilen A på fig. 6. Fig. 22 er et grunnriss av en av de to ytre båndpinner på f ig. 16 .

Fig. 23 er et oppriss av pinnen på fig. 22.

Fig. 24 er et blokkdiagram som viser hovedkomponentene

i det elektroniske system.

Fig. 25 er et kretsdiagram over en mulig form for be-røringsfølerkretsen. Fig. 26 viser klimpredetektoren for triggerstrengen. Fig. 27 viser en foretrukken triggertangent-konstruksjon.

Fig. 28 viser en modifikasjon med to fjærer.

Fig. 29 viser en modifikasjon innbefattende en gruppe-triggertangent. Fig. 30 og 31 er henholdsvis sideriss og grunnriss av. en av gruppetrigger-tangentene. Fig. 32 er et oppriss av en del av fingerbordet og viser strengutbøynings-detektorspoler. Fig. 33 og 34 er henholdsvis grunnriss og sideriss av spoleformeren.

Fig. 35 viser en bøyelokus for en strengbøyespole.

Fig. 36 er et snitt gjennom vibratorarm-monteringen. Fig. 37 er et grunnriss av en bussing i vibratorarm-monteringen.

Fig. 38 er et riss over en første konsollanordning.

Fig. 39 er et riss over en annen alternativ konsollanordning. Fig. 40 er et riss over fotpedalene og tilhørende indi-katorer og brytere på pidestallen.

Fig. 41 er et blokkdiagram over analogprosessoren 3

og viser dennes innganger og utganger.

Fig. 42 er et blokkdiagram som skjematisk viser de interne funksjoner som realiseres ved prosessoren 3. Fig. 43 er et generelt blokk-flytdiagram som viser de generelle rutiner som følges av system-mykvaren. Fig. 44-58 er individuelle flytskjemaer for de forskjellige trinn vist på fig. 43.

DETALJERT BESKRIVELSE AV EN FORETRUKKEN

UTFØRELSESFORM FOR OPPFINNELSEN

En foretrukken utførelsesform for oppfinnelsen som nå

vil bli beskrevet, blir betegnet SYNTHAXE (varemerke) elektrisk musikkinstrument og har et betydelig antall trekk av interesse og oppfinneriskhet i forhold til tidligere forslag som er beskrevet ovenfor.

Instrumentet omfatter et nettverk av transduktorer som blir koordinert og styrt ved hjelp av mikroprosessor-teknologi og som har taktile, bruksmessige og fysiske likheter med familien "gitar-lignende" musikkinstrumenter eller streng-

og klimpreinstrumenter. SYNTHAXE-instrumentet har også noen taktile og fysiske likheter med fiol infamilien av strenginstrumenter. Selv om SYNTHAXE-instrumentet slik det er beskrevet i det følgende er blitt formet med et fysisk utseende og en taktil tilbakeføring for å ligne en gitar mer enn en fiolin, kan noen av transduktorene som blir beskrevet, om-arrangeres på en flerhet av måter for å gi den følelse at de ligner en type instrument mer enn en annen. Disse omarrange-menter omfatter vanligvis ikke mer enn det som angår størrelse og form. SYNTHAXE-instrumentet fremskaffer elektroniske digitalkoder istedenfor de mer konvensjonelle former for musikk-former, f.eks. akustiske vibrasjoner i tilfellet av naturlige eller ikke-elektriske gitarer etc. eller ad elektro-magnetisk vei induserer analogspenninger i tilfellet av elektriske gitarer etc. Disse digitalkoder blir benyttet til styring av tonehøyden og trigge-egenskapene hos en syntetiserer via

transkodene ., mykvare og d ig i ta l/ana log-omf orming (om nødvendig) eller via transkodene mykvare og digitale datalinker.

SYNTHAXE-instrumentet tillater derfor en spiller som

har de musikalske kvalifikasjoner for en gitarspiller eller en fiolinspiller (eller spillere på lignende instrumenter som tilhører disse familier) å ha den slags styring over en syntetiserer som tidligere bare var tilgjengelig for en musiker som var vant med de teknikker som gjaldt spilling av instrumenter med pianolignende klaviatur.

Selv om den versjon av instrumentet som blir beskrevet

i det følgende er blitt gjort fortrinnsvis for å appellere til gitarspillere, så finnes der mange fiolin-1ignende trekk som lett kan assimileres av gitarspilleren og som på grunn av den fleksibilitet som gir seg av konstruksjonen kan presen-teres for spilleren i omskiftbare modi.

Videre tillater SYNTHAXE-instrumentet i noen av sine spilleformer at utøveren kan anvende nøyaktig på syntetisereren musikkteknikker, metoder og styring som opp til nå bare har vært mulig på gitar- eller fiolinfamilier av strenginstrumenter og som er umulige på et instrument som styres av et pianolignende klaviatur.

Dessuten bringer SYNTHAXE-instrumentet i den utførelses-form som blir beskrevet i det følgende, nye musikkteknikker, metoder og styring som kan konkurrere med etablerte musikalske, fysikalske og psykologiske tradisjoner hos gitar- og fiolinfamiliene av strenginstrumenter, men som hittil har vært umulige på grunn av de mekaniske og akustiske begrensninger hos de tradisjonelle instrumenter.

SYNTHAXE-instrumentet gir således en videre, mer nøyaktig og lettere forutsett grad av musikalsk styring over en syntetiserer for spillere som er kjent med teknikkene hos gitar-

og fiolinfamiliene av musikkinstrumenter.

Anslag- og uttoningssyklus

Før den foretrukne utførelsesform for oppfinnelsen blir beskrevet, vil der først bli omtalt den typiske form for anslags- og uttoningssyklus for en tone som slås på et syntetiserer-klaviatur som imiterer et streng instrument sammen med triggeoperasjonen.

Når en tangent blir presset ned på et styreorgan i form av pianoklaviatur, vil der fremskaffes et triggesignal som initierer den dynamiske styrerutine slik den er forhånds-programmert på syntetisereren. Triggerstyrelinjen er LO (low) når tangenten ikke er presset ned og HI (high) når en tangent blir trykket ned. Fig. 1 er en representasjon av trigger-signalet når tangenten blir presset ned i 250 ms. Trigger-kretsen i syntetisereren detekterer den stigende kant av triggersignalet ved 2 sekunder og initierer lydfremskaffelses-rutinen slik det blir diktert av syntetiserertypen.

Ytelsen for en analogsyntetiserer-omhylningsformer (dynamisk styrekrets) blir forhåndsinnstilt. Den består av en VCA-enhet hvis amplitude kan reagere på opp til fire separate styrekarakteristikker f.eks. ANSLAG, UTTONING, HOLD og SLIPP. Terminologien er vilkårlig og kan variere fra maskin til maskin. Syklusen blir av og til betegnet som ADSR-syklusen (ATTACK, DECAY, SUSTAIN og RELEASE). For ytterligere detaljer skal der henvises til tekstboken " The Complete Synthesiser"

av David Crombie, utgitt av Omnibus Press (ISBN 0.7119.0056.6).

Typisk er ANSLAGS-tiden den tiden VCA trenger til å bevege seg fra den utriggede tilstand (maksimal VCA-dempning) umiddelbart før øyeblikket for triggeinitiering til punktet for maksimal VCA-amplitude.

Ved t=2 sek vil triggesignalet (kontinuerlig linje)

ta verdien HI, en triggeinitiering blir detektert og VCA-amplituden starter sin ANSLAG-rutine. Fordi ANSLAG-tiden er blitt satt til 1 sek, vil VCA bare bruke ett sek for å stige til maksimal amplitude, slik det er vist på fig. 2.

Etter at den maksimale amplitude blir nådd ved 3 sek

vil VCA gå gjennom UTTONING-, HOLD- og SLIPP-prosessene,

slik det vil bli diktert av tilhørende styringer på syntetisereren (kontinuerlig linje). I eksempelet vil hele prosessen vare i fire sekunder og bli avsluttet ved t=6 sek.

Det skal noteres at selv om triggesignalet bare vil

vare i 250 ms, så har den dynamiske utøvelse vart i fire sek. Imidlertid, dersom tangenten blir holdt nedpresset i seks

sek, vil triggesignalet forbli HI i seks sek, og VCA blir værende i HOLD-modus for en lengre periode enn det som er forhåndsinnstilt på syntetiserer-styrepanelet, noe som innebærer at hele syklusen varer totalt syv sek.

I det ovenfor angitte eksempel vil således triggesignalet kunne holdes for varigheter mellom noen få millisekunder og seks sek uten at det gjør noen forskjell på ADSR-sekvensen. Selv om en trigger blir påvirket i en periode som er lenger enn den fullstendige ADSR-syklus, vil VCA dessuten frem-

deles måtte gå gjennom SLIPP-karakteristikken, slik den er forhåndsinnstilt på syntetiserer-styrepanelet når triggesignalet blir avsluttet (dvs. fingeren blir tatt bort fra tangenten og triggesignalet går fra HI til LO).

Den tilsvarende operasjon i en digital syntetiserer

vil nå bli beskrevet. I sin basismodus lagrer digital-syntetisereren en forhåndsdefinert bølgeform i lageret, og når en trigging blir initiert (også her ved detektering av den fremre flanke av triggersignalet når det går fra LO til HI), blir bølgeformen "lest" ut av lageret. Der kan bare lagres en endelig mengde av data i lageret, og bølgeformen som benyttes i basismodusen vil vare bare en endelig periode. Bølgeformen kan f.eks. være som vist på fig. 3.

I en av dri ftsmodusene for en digital-syntetiserer, dersom triggersignalet holdes i en periode som er kortere enn tiden det tar for å "lese ut" bølgeformen, vil lyden bli bragt til en for tidlig slutt ved hjelp av avtriggingen.

Dersom triggesignalet holdes i en periode som er lenger enn det tar for å "lese ut" den lagrede bølgeform, vil imidlertid lyden bare vare så lang tid det tar for å "lese ut" bølge-formen. Etter denne periode vil alle de tilgjengelige data ha vært brukt, og lyden vil komme til en avslutning - selv om tangenten blir holdt nede, og triggesignalet blir opprettholdt.

En alternativ operasjonsmodus i digital-syntetiserere

er å bruke en SLØYFE ("LOOP"). Denne virker ved valg av en

seksjon av bølgeformen som når den blir sløyfet eller repetert i det uendelige, vil fremskaffe den virkning at tonen blir forlenget. Ved sløyfemodus vil dersom en tangent blir holdt nede i en periode som strekker seg lenger enn den tid det tar for å nå enden av sløyfepunktet (B), de leste data sløyfe seg tilbake til punkt (A) og repetere den seksjon av- bølge-formen så lenge som det er nødvendig. Ved avtrigging vil sløyferuti nen bli fortsatt etter at triggesignalet har gått fra HI til LO, men amplituden av den repeterte sløyfeseksjon blir progressivt redusert, hvilket gir virkningen av en SLIPP-karakteristikk som beskrevet ovenfor i forbindelse med en ana log-synteti serer.

I sløyfemodusen vil forholdet mellom varigheten av det bibeholdte triggesignal og varigheten av hele tonen være lik den for analogsystemet i og med at tonen kan holdes ved like i det uendelige ved bibeholdelse av triggesignalet, og etter avtriggingen vil tonen fortsette med progressivt av-dempende amplitude i henhold til den forhåndsinnstilte SLIPP-verdi.

Generell systembeskrivelse

Den foretrukne SYNTHAXE-utførelsesform vil nå bli beskrevet under henvisning til tegningen. Fig. 4 viser de fysiske hovedkomponenter av apparatet, nemlig instrumentet 10 og sokkelenheten 12 som er forbundet ved hjelp av en kabel 14. Instrumentet ifølge denne utførelsesform har modell av en gitar og omfatter således en hoveddel 20, en hals 22 og et hode 24 ved den ytre ende av halsen. Sokkelenheten 12 omfatter fotpedaler 30 på gulvnivå og en konsoll 32 ved sin øvre flate. Konsollen 32 omfatter forskjellige håndbetjente styringer

som av hensiktsmessige grunner ikke er plassert på selve instrumentet 10.

Utgangene fra sokkelenheten 12 blir via en kabel 16 tilført en vanlig skjematisk fremstilt syntetiserer 18.

Instrumentet 10 er vist tydeligere på fig. 5, ennskjønt med noen modifikasjoner og forbedringer. Halsen er vist i

ytterligere detalj på fig. 6. Instrumentet henger enten på

en stropp (ikke vist) fra kroppen til spilleren når han står, eller hviler over spillerens knær når han sitter, som ved en normal gitar. Slik det fremgår av fig. 5, vil instrumentet skille seg fra en normal gitar i og med at strengene ikke strekker seg kontinuerlig fra hodet til en bro som vanligvis er plassert på hoveddelen av gitaren. Isteden foreligger der to sett av strenger. Hovedsettet av seks strenger 40

som kan være vanlige gitarstrenger av metall, er tonehøyde-strenger og strekker seg fra hodet 24 nøyaktig så langt som til bunnen av halsen hvor de er fastholdt ved hjelp av et fastklemmingssystem 42. Et annet sett av seks strenger 50

er mye kortere og er montert på hoveddelen 20 på en posisjon som skal slås an av den høyre hånd hos en høyrehendt spiller. Disse strenger 50 kalles triggerstrenger. Et grunnriss av instrumentet er vist på fig. 7.

Instrumentet avgjør hvilken tone som skal spilles, ikke ved avføling av vibrasjonene av strengene 40, men ved detektering av det parti av strengen som blir presset ned på fingerbrettet 60. De egentlige strengvibrasjoner er irrelevante,

og således kan gripebrett-båndene være anordnet på avstand fra hverandre med et hvilket som helst avstandsforhold, og strengspenningen kan anta en hvilken som helst verdi som spilleren finner det passende å spille med.

Ved vanlige gitarer må båndavstandene være større ved

den nedre ende av gripebrettet (nærmere hodet) og mindre ved den annen ende. Det begrenser den absolutte lengde av gripebrettet og antallet av bånd på brettet, idet der foreligger grenser ved hver ende av strengen hva angår om det er komfortabelt og fysisk mulig å spille. Imidlertid, ved SYNTHAXE-instrumentet kan hver halvtone (om ønsket) ha den samme båndavstand, og dimensjonene kan velges på basis av hva som føles komfortabelt. Som et resultat kan det musikalske område av gripebrettet økes til f.eks. to oktaver pr. streng.. Likevel bibeholder instrumentet den generelle, kjente form av en gitar, og en gitarspiller kan meget raskt bli vant til tonehøydeavstandene på gripebrettet.

Ved å oppdele strengene i to deler, nemlig tonehøyde-strenger og triggerstrenger, vil de to funksjoner med hensyn til tonehøydevalg og initiering eller trigging av tonen bli fullstendig adskilt.Triggerstrengene 50 på hoveddelen av instrumentet kan klimpres eller knipses for avspilling av akkorder, eller de kan knipses for avspilling av strengene individuelt. Hver triggerstreng er forsynt med en føler for detektering av triggertidspunktet og fortrinnsvis også hastigheten som strengen når når den knipses.

Hoveddelen 20 av instrumentet bærer også flere andre styreorganer hvis formål vil bli kort omtalt her og forklart mer detaljert i det følgende. Som et alternativ til å bruke triggerstrengene 50 kan tonene trigges ved bruk av tangenter 70, en for hver streng. Tangentene kan være forsynt med følere for avføling av hastigheten og graden av nedpressing for variasjon av tonens HOLD- eller SUSTAIN-tid, tidsinnstillingen av inngangen til SLIPP-delen av tonens dynamiske syklus og parametre for "opprinnelig nivå" (hastighet og grad) og "etternivå" (trykk eller nedtrykning) som kan benyttes for styring av slike ting som nivået for tonen under HOLD-perioden eller det harmoniske innhold av tonen under HOLD-perioden.

Fig. 8 er et snitt tatt etter linjen X-X på fig. 4 og viser beliggenheten av strengene 50 og tangentene 70 som befinner seg i en uttagning.

De elektriske kretser for instrumentet er montert på

en flerhet av kretskort. Som allerede nevnt, innbefatter halsen et multiplekser-kretskort 80 som omfatter kretser som mottar tonehøydesignal-utganger. Hodet 24 innbefatter et kretskort 82 som bærer strengdriverkretsen som tilfører strøm til strengene. Prosessorkortene 84, 86 og 88 er innlemmet i hoveddelen av instrumentet og er vist med stiplede linjer på fig. 4 og 8. Selvsagt kan kretsen være distribuert forskjellig og det er mulig å huse den på et mindre antall av kort.

De individuelle komponenter av apparatet vil nå bli beskrevet i ytterligere detalj.

Strengdriverkrets

Strengdriverkrets-kortet 82 som er montert i hodet 24, bærer den krets som er vist på fig. 9. En krystalloscillator 102 skaffer et signal på ca. 4 MHz som i en deleenhet 104

blir delt til 64 kHz. Det resulterende rektangelbølgesignal tilføres en rektangel/triangel-bølgeformomformerkrets 106

hvis utgang på sin side føres gjennom en bufferforsterker 108 til en konstantstrømforsterker 110. Utgangen fra forsterkeren 110 blir tilført et sett av seks FET-halvleder-brytere 112 som hver er forbundet via en egen kondensator 114 med en tilhørende tonehøydestreng 40. Der foreligger et lignende sett av brytere på den annen ende av strengene. Bryterne 112 blir gjort ledende sekvensielt under styring

av en mikroprosessor.

Kretsen på fig. 9 vil under drift syklisk tilføre de

seks strenger etter tur hovedsakelig triangulære pulser ved en frekvens på 64 kHz og en toppamplitude på 30 mA. Den spenning som påføres strengene, er bare av størrelsesorden to volt eller mindre og er AC-forbundet via kondensatorene 114.

Bestemmelse av tonehøyde

De strømmer som passerer ned langs de ledende metallstrenger

40, blir på sin side samlet ved roten av halsen og returnert gjennom et grunnplan dannet av en leder som forløper opp langs halsen når en streng blir presset ned av musikeren mot en elektrisk kontakt på fingerbrettet, idet en spenning påføres kontakten. Punktet hvor strengen blir presset ned,

kan således bli gjenfunnet ved å notere hvilken kontakt som mottar strøm fra strengen. En separat kontakt er tildannet for hver båndposisjon langs strengen, og kontaktene kan passende utgjøre båndene.

Således er der på fig. 10 vist en del av fingerbrettet

60 av strenginstrumentet. Hvert gripebrettbånd 62 utgjøres av et totalt antall av elleve kontaktpinner 64 anordnet i to tett inntil hverandre anbragte rader. Primærraden 66 innbefatter seks kontaktpinner, en under hver streng. Pinne-hodene er langstrakte i retning over bredden av fingerbrettet og vil ikke helt berøre hverandre. Sekundærraden 68 omfatter fire kontaktpinner sentrert mellom nabostrenger.

Hver kontaktpinne er vist i sideriss på fig. 11. Et grunnriss av hodet er vist på fig. 12. Hodedimensjonene kan typisk være 6 mm x 0,7 mm, og strengtonehøyden er 8 mm langs f ingerbrettet.

Pinnene er elektrisk forbundet som vist på fig. 13.

Hver pinne er forbundet med en passende isolerende diode

72, og utgangssignalene fra diodene i hver rad er koblet sammen og med en beskyttelsesmotstand 74.

Når en streng blir trykket på ved et bånd, vil kontakt-pinnen eller -pinnene som strengen berører, motta en strøm synkront med aktiveringen av nevnte streng. Selv om flere strenger blir trykket ned, vil utgangssignalene som vedrører strengene, lett separeres fordi de vil fremkomme bare når de respektive strenger blir pulsert. Således er systemet ikke begrenset til et monofonisk system, og utledningen av seks forskjellige styresignaler som er relevante med hensyn til seks forskjellige strenger, blir forholdsvis lett. Diodene 72 virker for å gjøre strengutgangssignalene fullstendig uavhengige.

Strenger som med hensikt blir stoppet på forskjellige bånd for fremskaffelse av spesielle toner, kan leilighetsvis være i felles berøring med et ikke-aktivt bånd på et annet sted under spillerens hånd, og den følgende kortslutning ville fremskaffe feilaktige data under fravær av isolerings-diodene.

De utgangssignaler som fremskaffes av båndene, varierer

i henhold til posisjonen av strengen på gripebrettet. Fig.

14 og 15 viser skjematisk to strenger 40. Fig. 14 viser den åpne strengprofil og også profilen av en streng som er trykket ned av én finger. Her vil instrumentet måtte detektere posisjonen av fingeren B som er strengens nærmeste punkt i forhold til gripebrettet. Imidlertid kan situasjonen ifølge fig.

15 også oppstå hvor en annen finger C passerer over strengen i den hensikt å trykke ned en annen streng. Her er det punkt B som det fremdeles er ønsket å detektere, men det skulle

ikke representere det eneste berøringspunkt med båndene.

Man må derfor utøve forsiktighet med hensyn til å sikre at dersom strengen berører to bånd, så skal den som ligger nærmest hoveddelen bli brukt.

Hver streng har et følesystem (venstre hånd-streng-berøringsføler beskrevet nedenfor) som lar prosessor nr. 1 vite hvorvidt en streng blir berørt av spillerens hånd eller ikke. Dersom strengen ikke blir berørt, er strengen selvsagt "åpen". Fortrinnsvis vil strengene få en AC-strøm tilført, og dette signal blir benyttet for detektering av aktive bånd. Under bruk av et høyfrekvent AC-signal tillates bruken av 50 Hz avføling og DC-lekkasje for strengberørings-avføling. Bruken av dioder og kontaktsystemet tillater økonomi med hensyn til deler og samtidig spilling av seks strenger.

Strengutbøyning

Et annet problem som oppstår med fingerbrett-avfølings-systemer skyldes den moderne gitarspillers teknikk med hensyn til strengutbøyning. Når han bøyer strenger ut på tvers over fingerbrettet, vil den miste kontakt med de primære båndspor ved delepunktene mellom strengene. Følgelig blir der bygget opp et sammensatt bånd bestående av to tett inntil hverandre anordnede rader av forskutte og overlappende kontakter.

En slik løsning sikrer at strengene blir elektrisk isolert fra hverandre under normal spilling, og under strengutbøynings-passasjer vil strengen som bøyes ut, gli over en flerhet av overlappende, men elektrisk separerte kontakter, noe som effektivt skaper et konstant signal på multiplekser-signal-linjen.

I den hensikt å unngå fremskaffelsen av feilaktige data ved strenger som berører hverandre fysisk under strengut-bøyningspassasjer, er det rådelig å synkronisere svitsjingen av signalstrømmen til og fra strengene ved begge ender.

Dersom graden av utbøyning skal benyttes ved modifisering av systemutgangssignalet, kan en strengutbøyningstransduktor bli benyttet, basert på detekteringsspoler innlemmet i instrumentets hals, slik det vil bli beskrevet nedenfor.

Imidlertid vil der nå bli beskrevet et annet eksempel under henvisning til fig. 16-23 på tegningen. I dette tilfelle er der pånytt anordnet elleve båndpinner for hvert bånd,

og fig. 16 viser arrangementet for ett bånd over f ingerbrettet. I dette tilfelle er elleve båndpinner anordnet på en eneste linje. Der foreligger én båndpinne 180 under hver av de seks strenger 40, og der befinner seg også ytterligere båndpinner 182 mellom disse hovedbåndpinner. Hver båndpinne er slik arrangert at den i plan delvis overlapper dens langsgående utstrekning av nabopinnen eller -pinnene. Det innebærer,

slik det fremgår av fig. 16, at skjøtene mellom pinnene befinner seg diagonalt under 45° eller mindre i forhold til retningen for selve båndet. En vinkel på ca. 60° er funnet å være spesielt passende. Dette arrangement på tilnærmet lignende måte som bruken av hjelpebåndpinnene 68 på fig. 10 muliggjør et mål av strengutbøyningen som kan oppnås for bruk ved etterfølgende behandling.

Slik det fremgår av fig. 17, er båndpinnene montert

i og har et skaftparti 184 som strekker seg gjennom selve fingerbrettet 60. Et trykt kretskort 186 er montert på under-siden av fingerbrettet og skaftene 184 av båndpinnene kan danne direkte kontakt med dette trykte kretskort. Fingerbrettet er montert ved hjelp av et spor og utspring i halsdelen 188

av instrumentet.

Formen på en av de mellomliggende båndpinner 180 eller

182 er vist på fig. 18-21 som viser henholdsvis grunnriss, oppriss og sideriss og et riss i retning for pilen A på fig. 18. Slik det fremgår av fig. 8, har båndpinnen en avrundet toppflate slik at båndet som en helhet representerer en del-sylindrisk form. De to båndpinner 190 under de øvre og nedre •■ E-strenger er formet forskjellig, slik det fremgår av fig. 22 og 23, for å utgjøre en pen endeavslutning med hensyn til båndets form.

Den nøyaktige måte til å fiksere pinnene på, kan velges etter skjønn. Pinnene vil normalt bli loddet til det trykte kretskort 186 og kan passere gjennom spaltene i fingerbrettet for å muliggjøre en grad av justering av innretningen av pinnene. Den foretrukne form av de motsatte flater av pinnene og avstandsforholdet dem imellom kan være etter valg, og ved visse omstendigheter kan f.eks. en buet flate være foretrukket .

Det elektroniske system

Hovedkomponentene i det elektroniske system er vist

på fig. 24, og disse er beskrevet individuelt i ytterligere detalj i det nedenstående. Fig. 24 viser strengdriverkretsen 82 som er forbundet for å drive en strøm gjennom strengene, slik det er beskrevet ovenfor. Multiplekserkortet 80 skaffer et utgangssignal til prosessoren 1 på kortet 84. Prosessoren 1 bestemmer på hvilket punkt strengene er blitt presset ned på fingerbrettet. Denne tonehøydeinformas jon blir tilført prosessor 2 på kortet 86. Prosessoren 2 mottar også noen av de svitsjede inn-styresignaler, spesielt dem fra pedalene 30 og sokkelkonsollet 32, og mottar også fra prosessoren

3 på kortet 88 andre styresignaler som er avledet fra andre transduktorer (generelt indikert ved blokk 134) på selve instrumentet 20 etter passende analog-behandling i prosessoren 3, slik det vil bli beskrevet nedenfor. Utgangssignalene fra prosessoen 2 blir gjennom en mellomkoblingskrets 130 tilført syntetisereren 18 og deretter til et høyttalersystem 132. Visse andre forbindelser foreligger, av hvilke de viktigste er vist på fig. 24. Således leverer prosessoren 1 et styresignal til strengdrivkretsen 82, hvilket bevirker at strengstrømmen føres videre til den neste streng, og en auto-tilbakestillingskrets 136 overvåker driften av prosessoren 1 og tilbakestiller prosessorene 1 og 2 når kraftforsyningen blir slått på og ved andre omstendigheter hvor den normale drift svikter, f.eks. på grunn av ytre forstyrrelser som bevirker at en prosessor "løper løpsk". Analogprosessoren 3 oversender visse styresignaler til prosessoren 1, slik det vil bli beskrevet i det følgende.

Prosessor 1

Operasjonen skanderingstrinn er sammensatt av to deler: selektering av strengen og innsamling av ha 1sbånddata.

Styring av "strengen blir påvirkef-operasjonen blir bestemt ved de strenger som blir berørt. Hver strengberørings-føler blir kontrollert etter tur, og dersom strengen blir berørt, så vil en tonehøyde-punktdetekteringsrutine bli startet. Dersom strengen ikke blir berørt, så vil den neste streng i den sykliske sekvens bli kontrollert. Denne metode til å realisere trinn på, sparer tid, idet ubrukte strenger ikke blir skandert. Tilstanden av åpen streng blir tilført prosessoren 2.

Før tonehøyde-punktdetekteringsrutinen blir startet

for en spesiell streng, må strengstrømdriveren bli svitsjet for aktivering av nevnte streng. Prosessoren 1 har den egenskap at den kan gå til den streng som blir aktivisert og avføle hvilken streng som er aktiv under dannelse av et strengakti-veringssystem med lukket sløyfe.

Prosessen med å skandere hele lengden av gripebrettet

for enhver streng som er berørt, innebærer bortkastet tid,

og der kan benyttes en grov/fin-avfølingsmetode for å skaffe en forbedring med hensyn til hastighet uten tap av oppløsning.

Utgangssignalet fra prosessoren 1 er et normalisert tonehøydepunkt som representerer spillerens fingerposisjon, mens den nøyaktige tonehøyde som fremskaffes når en lyd blir slått an, blir bestemt ved driften av prosessor 2. Data blir gjort tilgjengelig for prosessoren 2 ved prosessoren 1 som skriver dataene inn i et 2-portlager som kan leses av prosessor 2.

Informasjon som overføres til prosessor 2, innbefatter tonehøydepunkt-data, ubrukelige resultater og eventuelle feil eller systemproblemer i prosessor 1.

Som det vil forstås vil prosessor 1 på kortet 84 funksjo-nere for seg selv, og der foreligger ikke noen spiller-styringer som kan modifisere dens operasjon. For raskt å

finne tonehøydepunktene, vil prosessoren tilpasse sin drift for å avpasse spillerens bevegelser fra det ene øyeblikk til det annet, idet uberørte strenger blir overlatt til seg selv f.eks.

For å gjøre responsen i systemet overfor spillerens bevegelser raskere, vil funksjonene bli delt mellom prosessor 1 og 2 som beskrevet, men det trenger ikke være tilfellet. Dersom der benyttes grovere tonehøydeoppløsning eller der benyttes raskere behandlingselementer, kan de to operasjoner slås sammen. En oppdeling av disse to funksjoner har større virkning enn bare å fordoble hastigheten. Slik det oppfattes av spilleren, vil forsinkelsen i starten av en lyd være fra øyeblikket for triggingen, ikke fra øyeblikket for innstillingen av tonehøyden, slik at den forholdsvis langsomme prosess med hensyn til å bestemme tonehøydepunktet blir skjult av den raske reaksjon hos prosessor 2 og det forhold at streng-spilleren venter å innstille tonehøyden før han slår an en lyd.

Strengberøringsfølerkretser

Slik det er angitt ovenfor, er prosessor 1 forsynt med

en indikasjon med hensyn til hvorvidt hver streng er åpen (dvs. uberørt) eller ikke. Denne informasjon blir mottatt fra prosessor 3 på kortet 88 som på sin side mottar utgangen fra en strengberøringsfølerkrets for hver streng.

Målet med berøringsfølesystemet må være utvetydig å

angi til prosessorkretsen, med henblikk på et forholdsvis vidt område av dri ftsbetingelser tilstanden av strengen.

Dette blir fortrinnsvis oppnådd ved en dual-detekterings-metode som bygger på virkningene av feltinduksjonen fra enten den ene eller den annen eller begge 50 Hz hovedkrafttilførsler (primært tilsiktet når spillerens hender og fingre er forholdsvis tørre) og endringer ved en stående direkte spenning som blir matet med høy impedans på strengen (fortrinnsvis tilsiktet når spillerens hender og fingre er forholdsvis fuktige).

Betingelsestilpasningskretsen må fremskaffe og detektere passende signaler og fremskaffe forsinkelser av akseptabel varighet for maskering av uønskede induserte signaler. Dens utgangssignal er direkte mellomkoblet til en prosessor 3

og vedvarer en viss minimumstid for å muliggjøre detektering av dens nærvær.

Noen motstridende og nødvendige kompromisser må treffes ved konstruksjonen og driften av strengberøringsfølerkretsen. Systemet må være i stand til å detektere en meget lett finger-berøring (f.eks. en slik som benyttes ved "dempning") når hud- og kroppsreturmotstander på opp til 20 megaohm ikke ville være uvanlig, men den må ikke være sårbar overfor mode-rate ytre forstyrrende kilder. Det er vanskelig å se hvordan et dc-basert avfølingssystem kan være pålitelig, idet det ville kreve multimegaohm motstander med tilhørende størrelse, kostnad, lekkasje og stabi1 itetsproblemer. Således må der velgs et ac-følesystem og likevel ett som er immunt overfor 50 kHz opptak.

Det er meget lett å konstruere en ac-krets med en meget høy inngangsimpedans (f.eks. en spenningsfølger) som avføler 50 Hz opptak på strengen indusert fra fingrene eller hånden

hos spilleren når denne berører strengen. Imidlertid vil dette ikke være pålitelig, rett og slett fordi spilleren noen ganger representerer en lav impedans i forhold til jord (f.eks. ved svetting). Da vil størrelsen av den induserte 50 Hz-komponent i spillerens kropp være meget liten.

I de ovenfor omtalte tilfeller ville imidlertid en dc-metode for avfølingsdetektering nå være lett. Dersom strengen skulle holdes på et moderat 1ikestrømspotensia 1 med hensyn til jord og ved en moderat høy impedans, så ville denne spenning falle betydelig når strengen ble berørt. Alt som måtte behøves, var et spenningssammenlignings-arrangement.

Den beste løsning er å bruke et detekteringssystem som er basert på både ac- og dc-prinsipper.

Når strengen blir berørt, vil enten spillerens hånd

senke strengspenningen til under 2,5 volt eller hovedtil-førselssekvensen (50 Hz eller 60 Hz) opptak fra kroppen vil indusere en A.C.-spenning på flere volt i strengen. Fortrinnsvis blir der innlemmet en monostabil forsinkelseskrets som har en forsinkelse på større enn 5 ms. Denne forhindrer uønskede berøringsfølersignaler å bli generert som reaksjon på uønskede transienter.

Fig. 25 viser et mulig eksempel på en berøringsfølerkrets 140.

Triggerstrenger

Triggerstrengene 50 blir betjent av den høyre hånd for fremskaffelse av et øyeblikkelig triggersignal når hver triggerstreng blir klimpret for indikering av at den tone som er valgt ved den tilsvarende notehøydestreng 40, nå skal lyde. Hver triggerstreng er også forsynt med en berørings-følerkrets 140 av den type som er vist på fig. 25 for å indikere når en streng blir berørt for derved å bevirke dempning av tonen.

Hver triggerstreng har en følerinnretning for å detektere klimpring av strengen.

Klimpredetektoren vist på fig. 26 omfatter en Hall-effekt-føler 152 som er fastholdt i et hus 154. Enden av triggerstrengen 50 er festet til en magnet 156 som er montert på

et stempel 157 som kan gli fritt i huset 154 men er utsatt for forspenningen av en sammentrykkbar f jaer 158 som virker til å stramme strengen. Klimpring av strengen vil ha en tendens til å bevege magneten 156 aksialt for således å variere avstandsforholdet for magneten fra Hall-effektføleren 152. Utgangssignalet fra føleren 152 blir tilført prosessor 3

på kortet 88 gjennom en enkel hastighetsendringsdetektor.

Klimprevirkningen ved et vanlig instrument omfatter

en begynnelsesutbøyning av strengen fra dennes hviletilstand (i hvilken strengen bare lagrer energi for triggevirkningen / og ennå ikke er blitt trigget), og den påfølgende slipping av strengen fra sin forhåndsinnstilte spenningstilstand (som

fremskaffer den dynamiske trigging eller vibrasjon). Det foreliggende system skaffer ikke et triggesignal mens verdien av spenningen fra strengtriggertransduktoren øker, idet strengen blir forskjøvet fra sin hviletilstand. Tfiggersignalet blir fremskaffet når strengen slippes fra sin forhåndsinnstilte spenningstilstand og graden av endring i den fremskaffede spenning i systemet overskrider en forhåndsdefinert helning.

Det tillater at triggervirkningen eller det nødvendige nivå

av "klimpring" å fremskaffe et triggesignal som kan forhånds-innstilles i henhold til spillerens smak og sikrer at streng-triggersignalfremskaffelse kan utføres hverken altfor følsomt eller altfor ufølsomt.

Begynnelsesnivå og etternivå

Mange elektroniske klaviaturinstrumenter ekstraherer

hva som kalles "begynnelsesnivå"- og "etternivå"-signaler som hver for seg er avhengig av den hastighet som tangenten blir slått på av spilleren og det vedvarende trykk som spilleren utøver på tangenten når han holder tonen. Disse parametre kan benyttes til å gjøre et elektronisk musikkinstrument mer uttrykksfullt.

Selv om anslags- og uttonings-karakteristikkene blir forhåndsinnstilt på styrepanelet av en syntetiserer og der finnes en vilkårlig maksimal amplitude assosiert med hver spesiell innstilling av styringene, kan amplituden av den fremskaffede omhylningsform modifiseres innen grenser ved bruken av styresignaler kalt "begynnelses"- og "etter"-nivå.

F.eks. tillater noen syntetiserere at spilleren innstiller det gjennomsnittlige nivå for omhylningsform-amplituden på styrepanelet, men modifiserer amplituden med begynnelsesnivå-signalet, slik at jo raskere spilleren treffer tangentene,

jo høyere vil den maksimale topp av anslagskarakteristikken være.

På den annen side vil spilleren på noen syntetiserere også styre amplituden for "hold"-delen av omhylningsformen ved økning eller reduksjon av trykket som han holder tangenten ned med. Det innebærer at når spilleren har påvirket tangentene raskere eller langsommere for å oppnå høyere eller lavere anslagsamplitudenivåer til å begynne med, så kan han få de toner eller akkorder som han holder til å øke eller avta ved variasjon av trykket på tangentene.

Begynnelses- og etternivå kan benyttes for modulasjon

av andre parametre, f.eks. harmonisk innhold, vibratohastighet og -dybde og tonehøydeendring.

SYNTHAXE- instrument med bruk av begynnelses- og etternivå

På et orgel eller en syntetiserer med orgellignende dynamikk oppsatt på omhylningsformeren er det meget lett å holde tonen i det uendelige. Tangenten holdes rett og slett nede. Imidlertid, på et klimpreinstrument vil den tid tonen opprettholdes eller tiden det tar for å tone ut, være avhengig av graden av energi som overføres til den klimprede streng og det individuelle instruments akustiske egenskaper.

Triggerstrengene 50 på SYNTHAXE-instrumentet er konstruert for å simulere en klimprevirkning, idet de vil være meget virkningsfulle når de benyttes sammen med en syntetiserer hvis dynamiske parametre er forhåndsinnstilt for å virke på en lignende måte som et strenginstrument. Et øyeblikkelig og ikke-opprettholdt triggesignal vil initiere en dynamisk syklus med hensyn til anslag og uttoning, innbefattende en forholdsvis lang forhåndsinnstilt uttoningstid som gir en bibeholdt musikalsk virkning. Dersom triggerstrengene blir benyttet til å trigge en syntetiserer hvis dynamiske karakteristikker er satt opp for å reagere på samme måte som et orgel eller lignende instrumenter av messingfamilien, vil imidlertid det ikke være vellykket. Disse instrumenter har en meget kort uttoningstid (noen få millisekunder i et ekko-fritt kammer) og de meget korte triggersignaler som fremskaffes ved klimpring av triggerstrengene, vil fremskaffe en lyd som er ekstremt stakkato. Fordi det klimprede strengsignal er så forbigående, foreligger der ikke noe etternivå-signal.

Begynnelsesnivå-signalet er imidlertid meget nyttig.

Det kan trekkes ut ved avføling av nivået for forskyvning

av triggerstrengen fra dennes normale hviletilstand umiddelbart før strengen slippes. Denne verdi blir lagret inntil triggersignalet blir generert ved hjelp av endringshastigheten av triggersignal-utgangsspenningen når denne overskrider en forhåndsdefinert terskel - og om nødvendig kan begynnelsesnivået benyttes for modifikasjon av en flerhet av parametre. F.eks. kan begynnelsesnivå-styresignalet benyttes til å for-skyve det grunnleggende VCA-styresignal. Jo mer triggerstrengen blir forskjøvet til å begynne med, jo større vil derfor amplituden av omhylningsformen bli når tonen til slutt blir trigget. Alternativt eller i tillegg vil der kunne trekkes ut et kvasitopp-hastighetssignal fra variasjonene i signalnivå fra Hall-effekt-kretsene. I tilfellet av triggerstrengene blir hastighetsdataene trukket ut fra signalvariasjoner som fremskaffes over hele området av fysisk bevegelse for magneten.

Denne kvasitopp-hastighet kan benyttes til en rekke funksjoner. Mange markedsmessig tilgjengelige syntetiserere har interne dirigeringsarrangementer som tillater hastighetsdata å modulere forskjellige parametre. F.eks. kan hastighetsdata benyttes til å modifisere nivået for den lyd som skal genereres. Når en tone spilles, vil derfor trigger-informasjonen ikke bare starte tonen, men også starte på

et nivå som er bestemt av den hastighetsverdi som genereres på tidspunktet for triggingen. Følgelig kan syntetisereren settes opp slik at jo raskere eller hardere triggerstrengene blir klimpret, jo høyere vil tonen lyde. Nivå er den eneste parameter som kan moduleres. Noen syntetiserere tillater hastighetsdata å modifisere filterverdien. I dette tilfelle vil det harmoniske innhold være større jo større hastigheten er. Eksempler på noen andre parametre som kan styres på denne måte, er absolutt tonehøyde, LFO-styreoscillatorfrekvens, anslags- og uttoningstider.

Triggertangenter

Slik det har vært angitt tidligere, skaffer triggertangentene 70 en alternativ fremgangsmåte til å trigge toner som kan benyttes istedenfor triggerstrengene 50. Der er anordnet en tangent 70 for hver av de seks strenger. Bruken av tangentene er spesielt anvendelig når det er ønsket å

styre forhåndsinnstilte omhylningsformer i likhet med lyder som fremskaffes av et orgel eller et messinginstrument.

Fig. 27 viser et foretrukket triggertangent-føler-arrangement under bruk av Hall-effekt-føler 162 montert passende på et parti av det trykte kretskort 88. Plasttangenten 70 dreier seg om en metallstav 163 som er opplagret i en brakett 165 og påvirkes av en komprimert fjær 164 for å meddele den en ettergivende forspenning mot nedtrykning i retning Y. Tangenten 70 bærer en magnet 166 som beveger tangenten og induserer strømmer i Hall-effekt-føleren som definerer øyeblikket for nedtrykning av tangenten og er avhengig av tangentens nedpresningshastighet.

Den sammentrykkbare fjær 164 kan erstattes av et fjær-arrangement i to deler slik at der foreligger forholdsvis liten motstand mot begynnelses-nedpressing av tangenten,

men ca. halvveis nede vil den annen fjær komme til virkning og øke motstanden. Denne modifikasjon er vist på fig. 28,

hvor der foreligger to fjærer, nemlig en første fjær 164A

og en annen fjær 164B.

Eventuelt kan tangenten 70 være forsynt med et mykt

dekke for derved å gjøre den til en fingerpute istedenfor en tangent.

De seks triggertangenter driver de forskjellige oscillatorer eller stemmer i syntetisereren i samme motsvarighet som triggerstrengene. D.v.s. ved vanlig gitarstemming vil de drive oscillatorene eller stemmene knyttet til de åpne strengverdier av E, A, D, G, B og øverste E. Dersom gitarspilleren er kjent med fingerstilteknikken ved spilling av gitaren (vanligvis klimprer tommelen strengene E, A og D,

mens pekefingeren klimprer G-strengen, den annen finger

klimprer B-strengen, og den tredje finger klimprer øverste E-streng), så vil spilleren meget lett bli vant med den nye spi1leteknikk. Finger/streng-tilhørighetene er allerede etablert i hjernen, men istedenfor en klimprevirkning må finger-virkningen modifiseres til en slag- og/eller pressevirkning - idet den høyre hånd i noen tilfeller oppfører seg som om instrumentet var et piano, mens den venstre hånd oppfører seg som med en gitar.

Med den viste detekter ingsmetode kan hastigheten som spilleren slår an tangentene med (begynnelsesnivå) og variasjonene i trykket som han bibeholder på tangenten (etternivå), også trekkes ut fra styresignalet. Således har gitarspilleren nå et sett med tangenter som gir ham et middel til å trigge en syntetiserer med alle de begynnelsesnivå-, etternivå- og toneholdevirkninger som er tilgjengelige på

de mest avanserte pianolignende klaviaturer.

På samme måte som med triggerstrengene blir der utledet et kvasitopp-hastighetssignal fra variasjonene i signalnivået fra Ha 11-effekt-kretsene. I tilfellet av triggertangentene blir hastighetsdataene fortrinnsvis trukket ut fra den første del av settingen av tangenten (begynnelsesområdet for den første fjær 164A) mellom posisjonen for tangenten i den upå-virkede tilstand og posisjonen for tangenten ved det punkt hvor den nettopp berører den annen fjær.

Ved begynnelsen av hver tone blir der fremskaffet hastighetsdata (ved tidspunktet for initiering av en trigger).

I tilfellet av triggerstrengen var det slutten på historen inntil den neste tone. Imidlertid, i tilfellet av trigger-tangenten, er det mulig å fremskaffe en hastighetsverdi ikke bare ved begynnelsen av en tone (på tidspunktet hvor tangenten blir påført trykk), men også ved slutten av en tone (ved tidspunktet hvor tangenten blir sluppet).

Ikke alle syntetiserere kan benytte denne data, men

noen tillater modulasjon av syntetiserer-parametre ved "Note off Velocity" fullstendig separat til "Note On Velocity".

La oss betrakte det tilfelle hvor "Note On Velocity" modulerer VCA-nivå, filter og dynamisk anslag, og "Note Off

Velocity" modulerer "dynamisk slipp". Dersom man slår an

en triggertangent mykt og sakte, vil der fremskaffes en lav "Note On Velocity"-verdi. Den tone som fremskaffes, vil derfor ha et forholdsvis lavt nivå med langsomt anslag og vil ikke ha mange f ilter induserte harmoniske. Dersom tangenten deretter slippes opp langsomt, vil "Note Off Velocity"-verdien også være liten, og den dynamiske slipp-tid vil være lang. Den totale virkning er legato. I motsatt fall, dersom tangent-slaget er hardt og raskt, vil "Note On Velocity" være høy,

og den tone som fremskaffes, vil ha et forholdsvis høyt nivå, ha et raskt anslag og vil ha mange f ilterinduserte harmoniske. Dersom tangenten deretter føres raskt tilbake, vil "Note

Off Velocity" være høy, og den dynamiske slipp-tid vil være rask. Den totale virkning er stakkato.

Bruken av "Note On & Note Off Velocity" fremskaffer mege.t uttrykksfulle resultater på syntetisereren på en måte som er naturlig for musikeren.

Triggertangentene skaffer også trykkdata når tangenten blir presset ned. Som tidligere omtalt, blir hastighetsdata trukket ut fra variasjonene i signalnivå fremskaffet av Hall-ef f ekt-kretsene når magneten beveger seg gjennom begynnelsesområdet for den første fjær. Når dette fjærområde er passert, vil spilleren støte mot den annen fjær. Dersom han ønsker å gjøre bruk av de virkninger som er tilgjengelige ved an-vendelse av trykkdata, vil han trykke tangenten videre ned til området for den annen fjær.

Det absolutte signalnivå fra Hall-virkning-kretsen, innenfor området av tangentbevegelsen står i forhold til det trykk som spilleren utøver på tangenten. Dette signal blir analysert i prosessor nr. 2, og der fremskaffes etternivå-data.

Mykvaren i prosessor 2 er slik anordnet at etternivåverdi-utgangssignalet til syntetisereren forblir ved minimums-verdi gjennom begynnelsesområdet for den første fjær. Der foreligger også et forskansingsbånd mellom det punkt hvor etternivåverdi-utgangssignalet begynner å stige. Det tillater eventuell mekanisk oversving ved starten av en tone, noe som utilsiktet kan fremskaffe uønsket etternivåvirkning.

Etternivå kan benyttes for modulasjon av syntetiserer-parametre på samme måte som "Note On & Note Off Velocity".

De mest nærliggende er nivå- og f iltervirkninger . Dersom etternivå er oppsatt for modulasjon av begge disse parametre sammen, så vil deretter, ved trigging av en tone ved bevegelse av tangenten gjennom det første område, det ytterligere trykk som påføres for å bringe tangenten ned gjennom det annet område, fremskaffe en styrkeøkning av nivået og filtermodula-sjonsvirkninger.

Gruppetr iggertangenter

I tillegg er det funnet ønskelig å innlemme to gruppe-triggertangenter 300, 302 (fig. 4) som hver for seg tjener til å påvirke tre av triggertangentene 70 ved en mekanisk mellomkobling. Det innebærer at tangent 300 påvirker de nedre tre tangenter 70 og tangent 302 påvirker de øvre tre tangenter.

Den mekaniske mellomkobling er vist ved den modifiserte konstruksjon på fig. 29-31. Tangenten 300 er tilstrekkelig vid til å strekke seg over de tre nedre tangenter 70 og ved nedpressing presser ned en knast 304 på tangenten 70, slik det er vist på fig. 29. Formen av tangenten 300 er vist uten tangentene 70 på fig. 30 (sideriss) og fig. 31 (grunnriss). Tangenten 300 er montert ved hjelp av to armer 306 for dreining om den samme dreieaksel 163 som tangentene 70.

Således vil nedtrykning av tangenten 300 (eller 302) bevirke at alle tre tilhørende tangenter 70 vil bli presset ned, og de magneter 166 som er montert derpå, vil påvirke Hall-effekt-kretsene 162.

Mastertriggertangent

I tillegg til de seks individuelle triggertangenter

70 og gruppetriggertangentene 30, 302 er SYNTHAXE-instrumentet forsynt med en mastertriggertangent 304 vist på fig. 5, som kan betjenes med håndflaten eller "helen" av den høyre hånd. Denne tangentbryter opererer som om alle seks triggertangenter 70 ble presset ned samtidig, og den trigger alle seks strenger på samme tid.

Venstrehånd- triggerbrytere

Der kan være to venstrehånd-triggerbrytere 200 og 202

på hoveddelen av SYNTHAXE-instrumentet, som vist på fig.

5. De er parallelle hva angår funksjon og betjening og har to modi: (i) Glidende ("fleating") hvor venstrehånd-triggerfunksjonen bare kommer til virkning når knappen holdes nede og slås automatisk av når knappen frigjøres, og (ii) Låst ("locked"), hvor venstrehånd-triggerfunksjonen kan låses fast og vil forbli på inntil knappen betjenes for annen gang og løsgjøres fra venstrehånd-triggerfunksjonen. Låsingen kan være mekanisk, men blir fortrinnsvis oppnådd elektronisk i prosessor 2.

En knapp 200 er montert ved siden av den øverste E-streng-triggertangent 70 og betjenes med lillefingeren på høyre hånd under bruk av tangentene. Den annen knapp 202 er montert ved siden av den øvre E-streng 50 og betjenes med lillefingeren på høyre hånd under bruk av triggerstrengene. Den ene eller annen kan benyttes, alt etter hva som er hensiktsmessig for spilleren.

Når venstrehånd-triggerfunksjonen velges, er det ikke nødvendig å bruke enten triggertangentene eller triggerstrengene for trigging av en tone. Isteden - når en venstrehånd-tr iggermodus (LHT) er valgt - vil der automatisk fremskaffes et triggersignal hver gang en ny tone blir fingersatt med den venstre hånd og en ny tonehøydekode blir fremskaffet av hals/bånd-systemet. En fornyet trigging vil bli initiert hver gang fingrene beveger seg fra ett bånd til det neste.

En åpen streng vil ikke fremskaffe et triggersignal (ellers ville det være umulig å styre triggingen).

Dette trekk tillater meget raske intrikate passasjer,

som vanligvis er vanskelige når de spilles på vanlig måte

med to hender, å bli utøvet meget lettere. Synkronisering av forhånds innsti 11 ing av tonehøyden med den venstre hånd og trigging av strengen med den høyre hånd er et forhold som innbefatter tidskoordinering i klassen brøkdel av et sekund. Med venstrehånd-triggermuligheten finner spillere umiddelbart forbedring hva angår deres spi1lehastighet.

Triggertangentene 70 og triggerstrengene 50 er fremdeles aktive under venstrehånd-triggermodus, og det er mulig å

oppnå mange tohånds-triggevirkninger, og om nødvendig også

å få åpne strenger til å spille i midten av triggerløpene for venstre hånd. Dessuten kan også mastertriggertangenten 204 benyttes for å gi en fornyet trigging av alle strengene.

Venstrehånd-triggerknappene fremskaffer rett og slett

en høy eller en lav verdi på en eneste digital linje. Det forteller prosessor nr. 2 hvilken modus spilleren ønsker,

og dersom venstrehånd-triggermodus blir valgt, blir innkommende tonehøydekoder overvåket for tilsvarende generering av triggersignaler. Venstrehånd-triggersignaler kan genereres for simulering av klimprede eller bibeholdte triggersignaler.

Andre inn- styreenheter

Der er nå beskrevet de to viktigste styringer for hver streng, nemlig tonehøydeselektering og tonetrigging. Før der beskrives virkemåten for ut-prosessoren for disse stimuli, skal der først omtales en flerhet av hjelpe-innganger som kan benyttes for å muliggjøre fremskaffelsen av mer sofisti-kerte musikkeffekter.

Strengbøyespoler

Som et alternativ til å bruke bare båndene i henhold

til fig. 10-13 og 16-21 kan der fremskaffes bøyeinformas jon ved hjelp av spoler under tonehøydestrengene 40. Spolene fremskaffer en varierende spenning som er direkte proporsjonal med den sideveise forskyvning av strengen montert ovenfor. Strengutbøyningssignalene som fremskaffes på denne måte,

kan benyttes for en forsiktig modifisering eller modulering

av tonehøyden. Der fremskaffes en modifiserende tonehøydekode som tilføres den grunnleggende tonehøydekode.

Det etterligner teknikken som benyttes av gitarspillere ved fremskaffelsen av vibrato, idet strengen holdes nede på et spesielt bånd for fremskaffelse av den grunnleggende toneverdi, hvoretter strengen skyves eller trekkes til side over gripebrettet med en oscillerende virkning. Denne gjentatte spenningsendring i strengen modulerer tonehøyden eller fre-kvensen av grunntonen.

Strengutbøyningsverdien kan manipuleres i prosessor-systemet for å skaffe spilleren den ønskede strengutbøynings-reaksjon. Der kan innstilles parametre som tillater spilleren å forhåndsinnstille graden av tonehøyde-endring for en gitt sideveis strengbevegelse-. Strengutbøyning kan derfor være så fin eller så grov som spilleren ønsker - og loven om streng-utbøyning-tonehøydeendring i forhold til sideveis forskyvning kan modifiseres etter ønske. F.eks., dersom spilleren ønsker et forhåndsdefinert startområde for sideveis strengutbøyning for å fremskaffe fine økninger i tonehøydeendring, men på

den annen side å få økningene til å gå utenfor dette område,

er det mulig å forhåndsinnstille denne sammenheng i mykvaren i henhold til spillerens ønsker.

Spolene 250 er vist på fig. 32 og 34. Fig. 32 viser stillingen av spolene i halsen, og fig. 33 og 34 er henholdsvis grunnriss og sideriss av spoleformeren 252. Til hver streng 40 er der knyttet en spole, og et sett av disse seks spoler er anbragt i horisontal orden i forhold til strengene i to forskutte rader under strengene 40 nær broen.

Spolene plukker opp den strøm på 64 kHz som etter tur

går gjennom hver tonehøydestreng. Et sirkulært magnetfelt vil derfor omgi den aktive streng og indusere en spenning i den spole som er montert under den. En typisk spole kan ha ca. 3000 vindinger og er fortrinnsvis forsynt med en mot-standsavslutning for dempning av oscillasjoner deri.

Den elektromagnetiske kraft som blir indusert, vil være avhengig av den vertikale proksimitet av strengen i forhold til spolen. Denne avstand vil klart variere etter som forskjellige tonehøydevalg blir gjort på forskjellige bånd for en gitt streng, idet jo tettere fingersettingen blir i forhold til broen, jo mindre avstand vil det være mellom spole og streng. Derfor vil strengutbøyning ved høyere bånd-posisjoner naturligvis fremskaffe utgangssignaler enn ved lavere posisjoner for en gitt sideveis forskyvning.

På en lignende måte vil en gitt sideveis forskyvning

ved en høyere båndposisjon også fremskaffe høyere utgangssignaler enn fra en lavere båndposisjon av grunner som best kan uttrykkes gjennom triangulering. I virkeligheten er streng-utbøyningsdetektoren en strengvinkeldetektor som arbeider på den vinkel som er innbefattet mellom strengens hvileposisjon og strengens forskutte posisjon sett i horisontalplanet.

Denne vinkel vil øke når spilleren opererer henimot broenden

av halsen.

Begge disse avvikelser er tonehøyderelatert. Derfor

kan der avledes en korrigeringsalgoritme hvis faktor som oppnås fra en passende oppslagstabell i mykvaren eller i virkeligheten blir direkte beregnet, for den siste (og derfor for den fremdeles aktuelle) tonehøydeverdi for nevnte streng, kan anvendes for måling av utgangssignalet fra strengutbøy-ningsspolen.

I praksis er de små unøyaktigheter som opptrer fordi oppløsningen av korrigeringsalgoritmen ikke kan overskride oppløsningen av det tonehøydebestemmende system, funnet å

være driftsmessig ubetydelig.

Utgangssignalene fra de seks spoler blir multipleksert til en felles forsterker før der utføres en digital prøve-

og hold-omforming. Multiplekseradressen er allerede kjent av det digitale prosesseringssystem, idet den vil være den samme som adressen for den aktive tonehøydestreng. Multi-pleksing (dvs. svitsjing i den tilhørende spole på riktig tidspunkt) istedenfor bruk av spoler i et parallelt eller serielt arrangement er ønskelig fordi spolens følsomhet er tilstrekkelig til å bevirke målbar reaksjon fra en noe fjern avstand. Streng en-spolen kunne nemlig plukke opp signaler av betydelig størrelse når streng seks er aktiv.

Den fasefølsomme natur hos utgangsbølgeformen (f.eks.

når den prøvetas, går den fra en positiv grense til en negativ når strengen forløper over midtpartiet av spolen) tillater en viss frihet i mekanisk posisjonering.

I praksis kan en hvilken som helst uoverensstemmelse

som kan opptre, på en fornuftig måte unngås ved en mykvare-rutine i digitalprosessoren som effektivt normaliserer alle avlesninger den ser fra de seks spoler ved effektøkning.

Kurven på fig. 35 viser en typisk utbøyningslokus for

én streng. Det vil ses at de tverrgående karakteristikker er hovedsakelig lineære over driftsområdet.

Dette demonstrerer en fordel ved bruk av spolesammen-stillinger med hovedsakelig stor diameter.

Et viktig trekk ved SYNTHAXE er at nøyaktigheten av hovedtonehøydekodene ikke blir påvirket av strengutbøyning og de separat fremskaffede strengutbøyningskoder kan således benyttes i selekterte ønskede proporsjoner for modifisering eller modulering av utgangssignalet.

Vibratoarm

Hver streng på en vanlig elektrisk gitar blir forhåndsinnstilt ved den spenning hvor strengen vil fremskaffe den riktige tonehøyde. Det blir forhåndsinnstilt mekanisk ved hjelp av maskinhodet. Et begrenset område av spennings-variasjoner over og under de nominelle spenninger for strengene kan introduseres ved manipulering av en vibratoarm. Denne egenskap kan brukes for å fremskaffe en vibratolyd. Vibratoarmen på en vanlig gitar er mekanisk forbundet med hver streng ved hjelp av et fjærbelastet system som holder vibratoarmen og strengene i en likevektstilstand. Vibratoarmen kan imidlertid "rugges" tettere inntil eller lenger fra hoveddelen av gitaren i den hensikt å fremskaffe variasjoner i spenningen over og under den nominelle spenning i strengene for derved å fremskaffe variasjoner i den tone som er fremskaffet ved hver streng.

SYNTHAXE-instrumentet er forsynt med en vibratoarm 210 vist på fig. 5 og 7, som også er fjærbelastet for å holde den i en 1ikevektstilstand, men variasjonene i tonehøyde som vibratoarmen 210 fremskaffer, blir styrt ved hjelp av digitalt kodede utgangssignaler fra en integrert Hall-effekt-krets montert under hoveddelen av instrumentet. Hall-effekt-kretsen fremskaffer et analogsignal som blir omformet til en rad av digitale verdier for manipulering av styresystemet. Dersom vibratoarmen 210 blir presset ned tettere til hoveddelen av instrumentet, blir en magnet ført tettere mot Hall-ef fekt-kretsen. Dersom armen blir trukket vekk fra hoveddelen, blir magneten beveget lenger vekk fra Hall-effekt-kretsen. Hall-effekt-kretsen fremskaffer analoge spenninger som er relatert til bevegelsene for vibratoarmen, og disse spenninger blir omformet til koder ved hjelp av prosessoren 2. Disse koder blir deretter benyttet til å fremskaffe ønskede variasjoner i tonehøyde ved å kombinere dem i prosessor 2 med de grunnleggende tonehøydekoder fra prosessor 1.

Den detaljerte oppbygning av vibratoarmen 210 er vist

på fig. 36. Armen er bevegelig i retning for pilen 212 og er dreibart montert i en fleksibel bussing 214. En magnet 216 er forbundet med armen ved hjelp av en hylse 218 og blir hemmet av en magnetisk føring 220. Det hele er montert over et parti 222 av et trykket kretskort som bærer en integrert krets 224 med Hall-effekt. Et grunnriss av bussingen 214

er vist på fig. 37.

Halsvinkel

Det skal noteres at halsen av instrumentet er fastgjort til hoveddelen med tonehøydestrengene 40 under en vinkel i forhold til triggerstrengene, slik det er vist på fig. 5. En foretrukken vinkel er ca. 36°, men andre vinkler kan være passende i et hvilket som helst område fra 5° eller fortrinnsvis 15° opp til 45° eller vel så det. Det er subjek-tivt funnet at instrumentet er spesielt behagelig og ergonome-trisk for spilling med denne vinkel forskyvning.

Alternativt er det mulig å dreie halsen 22 i forhold

til hoveddelen 20. Tonehøydestrengene 40 kan da legges på

linje med triggerstrengene 50, i hvilket tilfelle instrumentet ligner så å si på en vanlig gitar. Imidlertid vil dreining av halsen i forhold til hoveddelen gi spilleren anledning til å posisjonere strengene i en relativ orientering som han finner mest anvendelig under bruk. Der kan anordnes et passende låsearrangement.

Sokkelen

Sokkelen 12 skaffer et styrekonsoll 32 ved tilnærmet livhøyde, slik det fremgår av fig. 5 og kan betjenes av spillerens hånd når han står eller sitter. Dette konsoll skaffer forskjellige avstemnings- og transponeringsfunksjoner.

Før funksjonene hos sokkelen 12 vil bli beskrevet til fulle, vil det være av verdi å notere seg de følgende punkter om det generelle avstemningssystem. De tonehøydekoder som fremskaffes til å begynne med ved hver streng, er identiske, gitt en identisk longitudinell posisjon på gripebrettet. Dersom man antar at instrumentet skal ha form av en vanlig strengbeslått og avstemt gitar, skal de seks åpne strenger fremskaffe følgende toneintervaller - E, A, D, G, B og øvre E. For å skaffe utgangskoder som vil fremskaffe de korrekte toneintervaller, må digitalkoder av forskjellige verdier tilføyes av prosessor 2 til de respektive start-strengkode-utgangssignaler fra hver streng. F.eks. ligger A fem halvtoner over E, og A-strengkoden vil måtte ha en verdi svarende til en forskjell på fem halvtoner addert til start-tonehøydekoden for fremskaffelse av det riktige resultat. Den øvre E-streng er to oktaver eller 24 halvtoner over den lavere E-streng,

og der må således adderes en 24 halvtone-kodevérdi til tone-høydekoden for nevnte streng.

Følgelig - dersom en spiller ønsker å spille med en ikke-tradisjonell avstemning - er det en enkel operasjon å erstatte de standard interva1lkoder i mykvaren med de nød-vendige variasjoner. Sokkelen 12 skaffer forskjellige hjelpe--midler til lagring og initiering av disse variasjoner.

Fig. 38 viser en mulig form for konstruksjonen av konsollet 32 på sokkelen 12. Konsollet innbefatter til venstre seks enheter for hver enkelt av de seks strenger, idet hver innbefatter en indikator 230 som viser tonen for den åpne streng og "trinn opp" og "trinn ned"-knapper 232 og 234 eller andre håndopererte påvirkningsorganer. En lagerknapp 236

blir benyttet for lagring av settet med seks toner for åpne strenger i en av åtte lagerhukommelser, slik de blir identi-fisert ved åtte fremkallingsknapper 238 som kan benyttes til å kalle frem de lagrede innstillinger. En knapp 240 velger normal avstemning, og en indikator 242 viser den avstemnings-tilstand som nylig er valgt.

De vanlige tonehøydeintervaller blir også innstilt som

en "forsømmelse" i mykvaren og opptrer automatisk på fremvis-ningene 230 for å vise den aktuelle åpne strengverdi for hver streng.

De individuelle knapper for trinn opp og trinn ned for strengene tillater spilleren i halvtoneintervaller å øke seg bort fra vanlig stemming. Når han har den stemming han ønsker, kan han lagre den sammen med et antall andre. Disse kan tilbakekalles ved hjelp av fremkallingsknappene 238. Dersom han på et hvilket som helst tidspunkt ønsker å gå tilbake til det normale, bruker han normalknappen 240.

Transponering av hele instrumentet er mulig ved realisering av denne fremgangsmåte på et master-grunnlag istedenfor streng for streng. De åtte forhåndsstemte innstillinger danner en sekvens, og tangentene 206 og 208 (fig. 4) på hoveddelen 20 av instrumentet kan benyttes for å gå forover eller bakover i sekvensen etter ønske.

I den hensikt å transponere opp eller ned oktaver, kan der benyttes (ikke viste) knapper for oktav opp og oktav ned, hvilke vil tillate SYNTHAXE-instrumentet å omfatte et hvilket som helst tonehøydeområde som er tilgjengelig på

en syntetiserer.

På dette konsoll befinner der seg også et pianotastatur 244 med to oktaver. Det blir brukt for transponer ing av området for SYNTHAXE-instrumentet i kromatiske trinn, samtidig som man opprettholder den relative avstemning mellom strengene.

I den normale modus er systemet innstilt slik at det bånd

som normalt er assosiert med den mellomste C, fremskaffer en mellom-C fra syntetisereren. Dersom spilleren nå trykker ned E over den mellomste C på tastaturet, vil SYNTHAXE-kodene bli ført 4 halvtoner oppover, og båndet med den mellomste C på SYNTHAXE-instrumentet vil nå fremskaffe en mellomliggende E over den mellomliggende C fra syntetisereren. Transponer ingen blir altså indikert på en fremviser 246. Ved tilbakesti 11 ing til normalt trykker spilleren ned knappen for mellomste C.

Der kan fremskaffes noen uvanlige musikalske virkninger når akkorder holdes nede med venstre hånd på instrumentets hals, og under bruk av klaviaturet 244 på sokkelen for spilling av passasjer av blokktransponerte akkorder. Istedenfor å utnytte denne mulighet er det mulig å innbefatte en retrigger-egenskap som ved påvirkning vil gi instruksjoner til prosessoren for initiering av en fornyet trigging hver gang spilleren trykker ned en tangent på klaviaturet. Til dette formål vil knapper 248 og 250 med påskrift "RETRIGGER PÅ"

og "RETRIGGER AV" måtte tilføyes. Disse knapper er relatert til transponeringsfunksjonen og styrer virkningen av trigger-systemene når en transponer ing blir valgt ved betjening av det pianolignende tastatur 244.

Dersom funksjonen "RETRIGGER" er blitt valgt ved nedtrykning av knappen 248, samtidig som der spilles en tone,

så vil - samtidig som tonehøydestyringen blir svitsjet for fornyet avstemning av tonen til den transponerte verdi -

den dynamiske styring bli tilbakestilt og trigget på nytt,

slik at ved øyeblikket for transponering vil den transponerte tone gå gjennom en fullstendig ny syklus for anslag og uttoning. Dersom "RETRIGGER" ikke er blitt valgt, så vil -

når tonehøydestyringen blir svitsjet for fornyet avstemning av tonen til den transponerte verdi - ved øyeblikket for transponer ingen den nye tone allerede befinne seg på samme punkt i anslags- og uttoningssyklusen som den gamle. Retrigger-korrelasjonen blir indikert ved en indikator 252.

Et alternativt konsollarrangement er vist på fig. 39. I dette tilfelle blir der tilbudt en varietet av funksjoner som følger:

1. Astemn ing

(a) Transponer ing - De seks strenger kan ved hjelp av tangenter 350 avstemmes som én enhet over målområdet for syntetisereren. (b) Individuelle - I halvtonetrinn ved hjelp av tangenter strenger 352 over målområdet for syntetisereren. 2. Oppsettinger Åtte eller flere uavhengige ikke-flyktige oppsettinger kan føres inn ved tangenter 354 og fremkalles på et hvilket som helst tidspunkt. Tingene som blir husket, er avstemning, transponer ing, capo-innstilling, desti-nasjonssyntetiserertype og hvilken utgangsmellomkobling som skal drives.

Den aktuelle avstemning kan innstilles på en forsømt "normal" ved bruk av "norma 1"-knappen 356 . Avstemning i et oppsettingslager kan også normaliseres.

Spilleren kan "titte" inn i et oppsettingslager uten

å gjøre dets innhold til den aktuelle innstilling, idet han benytter "lagerinnsyn"-tangenten 358 og tangentene 354 .

3. Forskjellige styringer

Slippe- (dempe)-hastigheten kan innstilles på en ønsket verdi. Området og typen av styring er avhengig av den type syntetiserer som blir adressert.

Panelkonstruksjonen innbefatter en LCD-fremvisning oppdelt i soner - blå, rød, grønn og sort. Disse fremvisninger er som følger:

1. Normal - (tangent 360)

Rød sone = systemrapport, innbefattende aktuell synteti-seringstype og aktiv mellomkobling.

Blå sone = Flagg- og pedaltilstander, dempning, capo på

og hold.

Sort sone = Strengavstemning i musikalsk notasjon.

Grønn sone = Transponer ing i halvtoner (+/-) i området

for målsyntetisereren.

2. Capo-innsyn - (tangent 362)

Blå sone = Capo-verdier i musikalsk notasjon, som erstatter den normale fremvisning hele tiden når capo-innsynknappen holdes nede.

Andre soner er som normalt.

3. Syntetiserer-styring:

Synt-styresiden kan selekteres med synt/avsternnings-vippebryteren 364, og hele utlesningen endres for fremvisning av den synt-type som nettopp er valgt og den mellomkobling som er valgt, idet alt dette fremkommer i større detalj enn den normale fremvisning. Varierende funksjoner av strengavstemningsknappene 5, 6 blir be-tingelsestUpasset og tillater spilleren å knipse seg gjennom de tilgjengelige synt-typer som understøttes av konsollenheten og å endre mellomkoblingsdeta1jene. Denne innstilling kan deretter skrives inn i oppsettings-lageret 1-8. Å undersøke et lager i denne modus viser synt-typen og den mellomkobling som er lappet sammen i det oppsett.

4. Programvalg - (tangent 366)

Den røde sone vil fremvise det nummer som er selektert eller ingenting dersom det ikke er sendt noe program.

Fotpedaler

Fotpedalene 30 er skjematisk vist på fig. 4. Fig. 40

viser dem mer detaljert. Der foreligger fire pedaler, nemlig:..

1. Bånd/ glid- pedal 260

I én modus blir tonehøydestyringen benyttet for lokali-sering av den halvtone som er valgt av spilleren, som ved en gitar. Denne modus er betegnet "BÅND"-modus, idet den ligner gripebrettet på en gitar.

Alternativt kan spilleren selektere "GLID"-modus som gjør instrumentet mer likt en fiolin i og med at det anvender interpolering for økning av den effektive oppløsning av toner.

En bryter 262 blir brukt til å indikere den normale

av de modi som blir selektert av spilleren, og det blir indikert i en indikator 264. Pedalen 260 blir deretter brukt til midlertidig å svitsje til den ikke-innstilte modus for så lenge som pedalen er trykket ned.

Et signal blir sendt til prosessor 2 for å fortelle

den hvorvidt spilleren ønsker en fiolinmodus eller en kromatisk modus fra halstonehøyde-kodene, og prosessoren reagerer tilsvarende på tonehøydekodene. Når der velges glidemodus, vil inertie-mykvare i syntetisereren eller prosessor 2 bli klargjort, mens den blir passivisert i båndmodus.

2 . C apo- pedal 266

Ved vanlig gitarbruk er capo et flatt stykke av metall, tre eller plast som er montert på en brakett med et skrue-strammearrangement. Dersom en gitarspiller bruker åpne strenger 1 et spesielt stykke som gjør stykket umulig å spille i en annen dur, kan han transponere noteverdiene for de åpne strenger ved påskruning av capoen på tvers av båndene, hvilket gjør strenglengden like mye kortere for alle strenger. Han kan variere graden av transponer ing ved valg av ett bånd eller et annet, men bare båndene mellom capoen og broen forblir effektiv. Jo høyere transponeringen blir, jo mindre effektivt vil instrumentets område bli.

SYNTHAXE-instrumentet fremskaffer capovirkninger uten

den anstrengelse å måtte skru på en capo.

Dersom spilleren ønsker å simulere en capo på tvers

av tredje bånd, vil han presse alle seks strenger ned på

det tredje bånd (dette er kalt en barre) og presser ned capo-pedalen 266. Signalet fra capopedalen instruerer prosessor

2 til å anvende den tilhørende logikk.

Prosessor 2 bruker det samme transponeringssystem som før med unntagelse av at de bare får virkning for betingelser med åpne strenger. Det fremskaffer de samme resultater som en vanlig capo med unntagelse av at den kan oppnås meget raskere med trykket av en pedal med den ytterligere fordel at spilleren kan benytte hele gripebrettet over og_ under capobåndet.

Dessuten er systemet ikke begrenset til en rett capo

som ved den mekaniske versjon. Den mekaniske versjon må på-føres rett over gripebrettet og fastholde alle strengene ned mot det samme bånd. SYNTHAXE-capoen kan registrere kom-plekse akkordformer og erstatte disse verdier på betingelser med åpne strenger. Det fremskaffer mange nye muligheter for spilleren. Når capoen blir selektert, vil indikatoren 268 lyse.

3. Hurtig/ sakte uttoningspedal 270

Denne tillater spilleren å velge hvordan berøringen

av hans hånd med tonehøydestrengene påvirker den dynamiske utøvelse hos syntetisereren.

Klimprevirkningen som påføres en gitarstreng, er omtalt ovenfor, og den holdevirkning som oppfattes på grunn av den langsomme uttoning av en stoppet tone, er avhengig av spillerens hånd som forblir på gripebrettet. Imidlertid, dersom spilleren fjerner sin hånd fra gripebrettet, vil ut-toningen av tonen bli bragt til en tidlig slutt. Denne virkning blir fremskaffet på SYNTHAXE-instrumentet i sammenheng med hurtig/langsom-uttoningspedalen 2 70.

Strengberørings-avfølingskretsene for venstre hånd og høyre hånd fremskaffer signaler dersom en av hendene kommer i berøring med henholdsvis en tonehøydestreng eller en triggerstreng.

Dersom en gitarstreng blir fysisk berørt uten at den

blir fast presset mot gripebrettet, foreligger den i en akus-tisk dempet tilstand. Dersom en åpen streng blir slått på,

vil den fortsette å vibrere (langsom uttoning) inntil energien i strengen er brukt opp. Dersom spillerens hånd demper strengen under denne langsomme uttoning, vil tonen komme til en for tidlig slutt.(hurtig uttoning).

På lignende måte vil en streng, dersom spilleren har presset ned strengen på slipebrettet og klimprer på den, vibrere så lenge som spilleren holder strengen fast presset ned på brettet (langsom uttoning). Imidlertid, dersom han tar vekk fingeren fra brettet, vil strengen momentant gå gjennom en tilstand hvor fingeren er i berøring med strengen, men strengen ikke blir presset ned mot brettet. Ved dette forhold vil tonen som tidligere befant seg på en langsom uttoning, bli utsatt for en hurtig uttoning eller en for tidlig dempevirkning.

Hurtig/langsom-uttoningspedalen 270 signaliserer til prosessor 2 hvorvidt spilleren ønsker at syntetisereren skal reagere i den ene modus eller en annen. Dersom der velges hurtig uttoning på pedalen, vil styresignalene som sendes ut fra SYNTHAXE-instrumentet, instruere omhylningsformer-kretsene på syntetisereren til for tidlig dempning ved svitsjing til den dempningshastighet som er forhåndsinnstilt i konsollenheten, uavhengig av hvor langsom den nominelle uttoningstid er som er valgt på omhylningsformings-styringene i syntetisereren. Ved forhåndsinnstilte lyder med en omhyl-ningskurve i likhet med den for et klimpreinstrument vil en gitarspiller finne at instrumentet reagerer på den ventede måte. På den annen side, dersom han svitsjer pedalen til langsom uttoning, vil instruksjonen om for tidlig dempning bli ignorert, og omhylningsformen vil fortsette med sin normale uttoning, uavhengig av hvordan spillerens hånd oppfører seg.

Det innebærer at gitarspilleren nå kan gjøre noe som

er umulig på en vanlig gitar. Han kan forhåndsinnstille en akkord med sin venstre hånd, trigge den og bevege sin hånd vekk fra gripebrettet uten fare for for tidlig dempning av akkorden. Mens akkorden dør ut, kan han forhåndsinnstille den neste akkord og trigge etter valg.

Hver streng kan selvsagt bli styrt individuelt ved enten venstre eller høyre hånd, og de mulige virkninger er betydelig utvidet.

Spilleren bruker bryter 272 for selektering av enten hutig eller langsom modus som normal, og presser deretter pedalen 270 når han ønsker en midlertidig endring til den annen modus. Den aktuelle modus blir vist ved indikatoren 274 .

4 . Holdpedal 276

Når den automatiske hold-fotpedal 276 blir presset ned, vil en hvilken som helst tone som deretter spilles, bli bibeholdt permanent, selv når pedalen blir frigjort. Enhver kombi-nasjon av strenger kan settes i "hold" på denne måte. En streng vil bli frigjort fra hold dersom den blir trigget pånytt ved den tilhørende triggertangent eller streng eller dersom instrumentet befinner seg i venstre hånd-triggermodus ved selektering av ny tone på fingerbrettet. Dersom hold-pedalen blir presset ned på nytt, vil alle strengene bli frigjort fra hold. En indikator 280 lyser opp dersom en streng befinner seg i tilstand hold. Ytterligere detaljer ved driften av hold-funksjonen kan fås fra omtalen av prosessor 2 i det følgende.

Prosessor 2 og 3

Som beskrevet ovenfor under henvisning til fig. 24,

blir den signalbehandling som fremskaffer et utgangssignal fra syntetisereren, ivaretatt av to prosessorer, nemlig prosessor 2 og 3. Prosessor 2 skaffer utgangssignalet og mottar noen styreinngangssignaler direkte og andre etter behandling av prosessor 3, sammen med tonehøydekoder fra prosessor 1. Prosessor 3 vil således hensiktsmessig bli først beskrevet.

Prosessor 3

Denne prosessor opererer på de analoge inngangssignaler, spesielt signaler fra følgende:

a) Vibratoarm

b) Strengtrigger - utledning av trigger- og startnivå

c) Tangenttrigger (innbefattet master-tangenttrigger) - utledning av trigger-, startnivå og etternivå

d) Venstrehånd-berøringsavføl ing

e) Høyrehånd-berøringsavføl ing

f) Strengutbøynings-detektering

g) Strengaktiv-detektering

Disse funksjoner vil bli beskrevet individuelt under

henisning til fig. 41 og 42, idet fig. 41 viser de prinsipielle ytre forbindelser med prosessor 3, og fig. 42 illustrerer skjematisk de indre funksjoner som den realiserer.

a) Vibratoarm

Vibratoarmen gir en mekanisk følelse i likhet med den

på en elektrisk gitar, men selvsagt er det ikke behov for noen endring med hensyn til spenningen av Synthaxe-strengene. Isteden blir en liten sylindrisk magnet ført mot og vekk

fra et lineært Hall-effekt-transduktorelement når armen beveger seg mot en fjærfremskaffet tilbakespenning. Utgangssignalet fra dette element trenger betingelsestilpasning for fremskaffelse av variabel forsterkning, dc-forskyvning og noe støymasking.

En likefrem dobbelttrinn dc-koblet operasjon er alt

som er nødvendig for behandling av dette signal. En dc-forskyvning fremskaffes sammen med passende forsterkning og høyfrekvens-filtrering.

Dette spenningssignal blir deretter omformet til en tonehøydekode og tilføyet eller trukket fra hovedtonekoden på den beskrevne måte.

b) Strengtrigger

Konstruksjonen av transduktoren på strengtriggersammen-stillingen må detektere bevegelsen av triggerstrengen 50. Betingelsestilpasningen som følger den må IKKE reagere på startutbøyningen av strengen, for det er IKKE den virkning som spilleren ville vente for fremskaffelse av en lyd. Isteden må en triggerpuls bli fremskaffet opprinnelig bare når den utbøyde streng blir frigjort for til slutt å returnere til sin hviletilstand. Det skal noteres at selve triggerstrengen kan bli slått på i enhver mulig retning (dvs. oppover, nedover eller sideveis) og samme resultater må fremkomme.

Videre må følsomheten for systemet ikke være slik at

der fremskaffes ekstreme triggersignaler ved normal håndtering av gitaren. I praksis bør følsomheten være slik at fingrene kan legges lett på strengsettet uten å fremskaffe trigging.

En viss robusthet med hensyn til reaksjon overfor noen ytre påvirkninger må også vurderes.

Det er også et krav til dette transduktorsystem at der separat fremskaffes et signal som er analogt til den forskyvning som til å begynne med påføres triggerstrengen. Dette signal er betegnet som "BEGYNNELSESNIVÅ". Det kan brukes av spilleren til en rekke formål, men selvsagt er den inn-lysende hensikt å innstille begynnelseshøyden for den nye tone i henhold til hvor hardt strengen blir slått an.

En flerhet av andre faktorer må også vurderes med hensyn til designet av elektronikken som behandler signalet fra strengtrigger-transduktorene.

Dersom man først antar at kretsen har besluttet at en streng er blitt trigget, så må triggerpulsen som blir frem-bragt, bibeholdes tilstrekkelig lenge til at prosessoren detekterer den og også maske ut ytterligere triggere som kan bli bevirket ved at strengen fortsetter å vibrere på

sin naturlige avdempede oscillasjonsmodus. Imidlertid må

de sperretider som benyttes overfor fremskaffelsen av på-følgende triggersignaler, ikke være så lenge at de skaffer unødige forsinkelser for en spiller som bevisst søker å fremskaffe hurtige triggevirkninger. Kompromisset synes å være best mellom 50 og 100 ms med avmasking før der kan fremskaffes en ny triggervirkning.

For det annet må begynnelsesnivåverdien ikke variere under forløpet av en triggerpuls. Dersom så var tilfellet, ville en slik tilstand fremskaffe forvirring. Det er ikke lett å oppnå på enkel måte, fordi begynnelsesnivå kan måles fra en strengs bevegelse enten ved detektering av strengens maksimale utbøyning når den slippes eller ved detektering av strengens hastighet når den passerer gjennom sin tilbake-stilte stilling. I SYNTHAXE-instrumentet blir den førstnevnte metode benyttet for registrering av begynnelsesnivå, men den sistnevnte metode blir benyttet for bestemmelse av hvorvidt hastigheten av bevegelsen er tilstrekkelig til å berettige en triggertilstand.

Inngangstrinnet for strengtriggerprosessoren har en kompleks dynamisk karakteristikk. Den' har en dual rolle ved å fremskaffe så mye dynamisk betingelsestilpasning som mulig og allikevel skaffe dc-forskyvning for å tillate et maksimal dynamisk område på sin utgang, idet man skal huske begrens-ningen på 5v-skinnene.

Dens oppførsel kan best ses fra en transient synsvinkel istedenfor ved en frekvensrespons-karakteristikk. Inngangs-kondensatoren på 100 nF (fig. 31) skaffer en enkel dc-avkobling (Hall-effekt-transduktoren ville ellers skaffe ca. 2v forskyvning) og viktigere ekskluderer gradvise endringer fra systemet som ellers ville bli introdusert véd utiltenkte bevegelser av triggerstrengene. Det klargjør da dc-modus til å være den for en spenningsfølger som tillater utgangen å bli satt til tilnærmet -2v ved hjelp av et zenerdiode-forspennings-system for ikke-inverterende inngang. En 220 pF kondensator reduserer systemforsterkningen ved høye endringsgrader og tillater likevel forsterkeren å nå forsterkninger på ca. 50 dB hvor de endringsgrader som man møter, svarer til dem fra de håndpåvirkede strengtriggertransduktorer.

Det som forlater transdukoren er således en liten negativt forløpende puls av avrundet form, og det som forlater forfor-sterkeren, er en forsterket positivt forløpende puls (av størrelse kanskje flere volt) som ligger på -2v.

Det neste trinn er "tonehøyde-hold". Utgangen fra denne blokk følger sin inngang og holder deretter den maksimale spenning som den når.

Denne spenning som holdes, blir bedømt til å være et

mål for begynnelsesnivået og blir presentert via en nivå-styring (for å tilpasse den med begynnelsesnivået fra tangenttriggerne, q.v.) til en hold-kondensator og deretter gjennom" et utgangsbuffer til prosessor 2. Imidlertid blir der brukt en endelig tid når strengen går gjennom sin maksimale

defleksjon og for å forhindre at begynnelsesnivå-analog-spenningen gjør det samme og fører til eventuell tvetydighet senere, blir hold-kondensatoren holdt kortsluttet i denne endelige tid.

Noe som også følger "tonehøyde-hold"-detektoren, er

en "monopolaritetshelnings-detektor". Den reagerer bare når endringshastigheten er positiv og når denne hastighet for endringen overskrider en viss minimal verdi. Det svarer til at strengen svinger tilbake til sin naturlige hastighet.

Det forhindrer uønsket reaksjon hva angår "slag og dunk"

på gitaren eller utilsiktet berøring av triggerstrengene.

Dersom denne detektor skulle bli påvirket, så er en "trigger" blitt initiert. Etter den forsinkelse som er nevnt ovenfor og via en buffer som omformer logikknivået til

0/5v, blir triggerpulsen overført til prosessor 2.

Den aktiviserte triggerstreng kan meget vel vedvare

og oscillere under naturlige eller kunstig dempede betingelser, og den neste syklus kan initiere en annen trigging. Det kan bare finne sted dersom den transiente vibrasjonsmodus for strengen har færre påfølgende topper som fortsetter å gå

ut over hverandre før de blir avdempet. En slik karakteristikk er avhengig av måten som energien blir tilført strengen ved klimpringen eller hånden som klimprer den. For å unngå utilsiktet eller dårlig tidstilmålt trigging blir en monostabil krets (f.eks. på 100 ms) klargjort ved den første topp som registreres (forutsatt at den er rask nok), og det har også

den fordel at der fremskaffes en vesentlig lang puls som

ikke gir noen mulighet til å bli utelatt av prosessor 2.

Videre vil den avmaske tilfeldige topper som opptrer umiddelbart etter den første.

Når triggerpulsen dør ut, blir begynnelsesnivå-hold-kondensatoren raskt ladet ut til null og topp-holdkonden-satoren blir tilbakestilt til dc-utgangsspenningen fra for-forsterkeren (ca. -2v), det hele tilrettelagt for den neste triggevirkning.

(c) Tangenttriggere

Triggertangentene skaffer to ytterligere trekk i tillegg til dem for triggerstrengene.

Disse innebærer innlemmelsen av en eneste MASTER-tangenttrigger 204 som aktiverer alle seks triggere samtidig og bruken av ETTERNIVÅ. Forskjellen i begrep og realisering mellom strengen og tangenttriggerne berettiger den nødvendige bruk av fullstendig forskjellig løsning hva angår den elektroniske kondisjonering.

Begrepsforskjellen går ut på at triggertangentene arbeider ut ifra statiske betingelser eller svakt varierende betingelser som i virkeligheten kan betraktes som statiske, mens triggerstrengene funksjonerer på dynamiske betingelser.

Når tangenttriggeren først er initiert, kan således tangenten bli holdt "nede" for bibeholdelse av denne initiering 1 det uendelige. Det kan ikke gjøres med strengtriggerne.

Det skal forstås at når tangenttriggeren først er blitt aktivisert eller heller har passert sin triggeterskei, så kan den varieres i det etterfølgende uten avtrigging. Denne variasjon kan benyttes av syntetisereren til å påvirke f.eks. styrken av den tone som blir spilt. Triggingen blir avsluttet når tangenten er blitt sluppet over dette terskelpunkt.

Målet med kondis joneringsprosessen i den elektronikk

som er knyttet til tangenttrigger-transduktorene, er å gjen-speile det ovenstående så nøyaktig som mulig og omforme av-ledede spenningssignaler til en passende mellomkoblingsstandard for presentasjon til prosessor 2.

Kretsarrangementet i tangenttriggerprosessen er ulik

den for strengtriggingen med unntak av at - fordi kommandoene "trigger" og "begynnelsesnivå" er felles for begge systemer - de er hver kombinert før presentasjonen til prosessor 2 som ikke trenger å vite hvilket system som fremskaffet signalet.

"Etternivå" er et signal i likhet med tangenttrigger-signalet.

Den vesentlige aktive blokk i denne krets er en trippel-operativ transkonduktans-forsterker som er kjennetegnet ved en høy impedans- (eller strøm-) utgang-styreklemme. Denne strøm kan benyttes til å portkoble forsterkeren på eller av. Fordelene ved å bruke en OTA her er det lave kraftforbruk, dens utmerkede egenskaper hva angår høyhastighet-sammenligning, muligheten til å koble dens utganger til en annen som "wire-OR", at den kan strobes på eller av og de resulterende komponent be spa reiser.

Inngangssignalene fra Hall-effekt-transduktorene under triggertangentene blir forsterket, dc-nullstilt og med til-føyelsen av mastertrigger-tangentsignalet tilføyet, videreført til nevnte trippel-OTA ved mono-operasjonsforsterker-trinnene.

Tangenttr iggerne skiller seg" fra strengtr iggerne ved

at de må bli betraktet som statiske (eller svakt varierende) styringer og der kreves derfor en dc-kobling. Når en tangent blir presset ned, vil man nå et punkt (trigger-terskei) hvor den første OTA, som er koblet som en komparator, blir påvirket. Utgangen fra denne blir bufret og forbundet i ELLER-kobl ing til strengtriggerutgangen. Påvirkningspunktet blir innstilt ved hjelp av forhåndsinnsti 11ings-styringen.

Triggersignalet fra den første OTA vil deretter strobe

PÅ de andre to, den ene for begynnelsesnivå og den annen

for etternivå. Det sistnevnte signal vil ha en betydelig dc-komponent på dette stadium, noe som kan resultere i et krapt trinn når denne tilstand blir slått på. For å unngå dette blir den ikke-inverterte inngang til OTA for etternivå ført tilbake til det samme potensial som triggerkomparatoren. Når den blir slått på, vil da dens utgang bli forskutt til like omkring null når tangenten passerer sitt terskelpunkt. Ytterligere nedtrykning av tangenten vil deretter resultere

i større utgangssignal fra denne tilstand som etter bufferbe-handling blir tilført prosessor 2. Frigjøring av tangenten resulterer i at nevnte OTA blir slått av, men etternivå-utgangen vil ha vendt tilbake til null før dette.

Begynnelsesnivå-signalet er analogt med den hastighet

som tangenten blir presset ned med når den passerer sitt terskelpunkt. Dette signal kan lett utledes av en CR-diffe-rensieringskrets på utgangen fra begynnelsesnivå-OTA. Dette

signal blir holdt i den samme krets som den som blir benyttet for strengtrigger-begynnelsesnivå og vil følgelig forbli følelsesmessig konstant til triggingen blir avsluttet.

(d) Venstrehånd- berøringsavføling

Avfølingsfølekretsen for venstre hånd er beskrevet ovenfor og er vist på fig. 25. Den skaffer et kondisjonert utgangssignal som blir ført til prosessoren 2 som ett av et sett av seks linjer som representerer den venstre hånd som berører en hvilken som helst eller alle hovedtonehøydestrengene.

Til denne krets kan der være knyttet en detektor for aktiv streng i det tilfelle hvor detekteringen .av aktiv streng ikke fremskaffes ved hjelp av spoler som tidligere var del av strengutbøyningsdetektoren.

(e) Høyrehånd- berøringsavføling

Strengtriggersettet med strenger blir hovedsakelig brukt for initiering av toner ved klimpring eller slåing, slik det foregår ved vanlige gitarer. Imidlertid kan man gjøre alternativ og ytterligere bruk av disse dersom de kan indikere hvorvidt de blir berørt eller ikke. Et lignende kretsarrange-ment er utledet som for venstrehånd-berøringsføleren (d) omtalt ovenfor, og dens rolle er å tillate spilleren å dempe ned systemet ved berøring av den eller de gjeldende strenger dersom han så måtte ønske som et alternativ til å gjøre dette ved å heve fingrene på venstre hånd over terskelpunktet for hovedtonehøydestrengene.

Kretsen for høyrehånd-berøringsføleren er lik den for venstrehånd-berøringsføleren, med unntak av at der ikke foreligger noe behov for detektering av aktiv streng.

Hovedelektronikk-komponentene og kretsen er montert

på et kort umiddelbart under strengtrigger-sammenstillingen og leverer til hovedanalogkortet et kondisjonert + og - 5v-signal som akkurat krever en overskridelse hva angår varighet til 50 ms og omforming til 0/5 v logikk før det kommer inn •

i prosessor 2.

(f) Strengutbøyn ings- detekter i ng

Den rolle som analog-kondisjoneringskretsen spiller,

er å fremskaffe en stabil spenningstilstand som er direkte relatert til den grad av strengutbøyning som har funnet sted.

Fordi bare en streng blir aktivert om gangen, kan der bare benyttes én tonehøyde-utbøyningsspole om gangen. Utgangssignalene fra de seks spoler blir derfor multipleksert sammen, samplet og holdt under bruk av en tidtager-puls som er avledet fra hoveddatamaskin-systemet og presentert tilbake til datamaskinen i en passende dc-form for behandling.

Når strengen blir aktivert med 64 kHz strøm som en del

av den operasjon som bestemmer tonehøyden, vil også et signal bli ført inn i tonehøydeutbøyningsspolen 250. Dersom denne spole skulle stå nøyaktig på linje med strengen, vil der ikke fremkomme noe utgangssignal, og en spenning ville bare opptre når strengen blir utbøyet noe i forhold til spolens akse. I praksis vil en perfekt innretting være umulig å oppnå, men det er av ingen betydning, fordi hovedprosessoren er i stand til å benytte korreksjonsalgoritmer. Når tonehøyde-strengen forblir uberørt, må de også innebære at INGEN ut-bøyning foreligger, og utgangen fra utbøyningsspolen kan derfor bli kalt normalisert null og beregninger kan senere gjøres ut ifra den verdi med hensyn til hvor langt streng-utbøyningen foregår.

Signalet fra en tonehøydeutbøyningsspole er kjennetegnet ved amplitude og fase. Førstnevnte er en indikasjon på hvor meget utbøyning har funnet sted, og sistnevnte indikerer hvilken vei strengen er blitt bøyet ut.

Bare én tonehøydestreng er aktiv på et hvilket som helst tidspunkt, og bare én tonehøydeutbøyningsspole vil derfor fremskaffe signaler på et hvilket som helst tidspunkt. Utgangen fra de seks spoler blir derfor multipleksert inn på

én linje under bruk av strengstyre-adresselinjer som avledes andre steder for aktiv streng. Dette signal blir bufferbehandlet og filtrert før det tilføres en prøve- og holddetektor.

Prøvepulsen blir fremskaffet fra den regenererte klokke

i hoveddatamaskinen og tidsanslått ved hjelp av monostabile

kretser hva angår varighet og posisjon. Posisjonen av prøve-pulsen er under styring av en forhåndsinnstillingsmotstand. Den eneste annen styring er for nivå. Utgangen fra prøve-

og holdekretsen av integrert type blir bufferbehandlet før overføring til en inngang til prosessor 2.

Således vil tonehøydeutbøynings-utgangssignalet ligne

en likespenning av stabil tilstand bestående av opp til seks interfolierte signaler fra hver av detektorspolene svarende til berørte og aktive strenger.

(g) Detektering av aktiv streng ( elektronikk)

Slik det vil fremgå av det foregående, foreligger der

et behov i systemet for detektering av hvilken streng som i virkeligheten er aktiv (får strøm ført ned gjennom seg). Hovedprosessoren kan bekrefte at en strømdriverbryter i virkeligheten er blitt påvirket når den blir instruert til å gjøre det, og styresignaler for multipleksere kan bli utledet. Kretsen for aktiv streng samarbeider tett med venstrehånd-berør ingsavf ølersystemet , fordi det er der at en prøvetagning av strengbetingelsen lett kan utføres.

Når en streng blir aktiv, omformer en enkel detekterings-krets den lille 64 kHz spenning som den ser til dc, og driver en 6-linje/3-linje binær omkoder. Således vil binære strengaktiv data bli sendt til prosessorene og til strengutbøynings-spole-portkoblingskretsen.

Hver streng fører sin strøm gjennom en kondensator på 1000 nF, noe som gir et lite spenningsfall. Dette 64 kHz signal blir ført gjennom spenningsfølgeren i berøringsav-følingskretsen via 10 kohm isolasjonsmotstanden og deretter grenet av til detektor for aktiv streng.

Det blir først forsterket og deretter kvadrert ved hjelp av en OTA før likeretting og omforming til logikknivå. Utgangssignalet fra et bufferinverteringstrinn som utfører denne operasjon, blir sammen med utgangssignalene fra de fem lignende trinn ført til en prioritet-omkoderblokk som omformer disse seks signaler til et binær-omkodet trelinje-signal for overføring til prosessor 2.

Prosessor 2

Som vist på fig. 24, mottar prosessoren 2 data fra de forskjellige transduktorer på SYNTHAXE-instrumentet, dets tilhørende pedaler og manuelle styringer på sokkelen via prosessor 3, og den optimaliserte halskode via'prosessor 1. Den behandler denne informasjon og sender styrekoder ut til mellomkoblingen 130.

Den operasjonsmessige reaksjon på de forskjellige styringer på instrumentet, pedaler og manuelle styringer og de resulterende styrekoder som overfører til syntetisereren som drives av SYNTHAXE-instrumentet, blir diktert ved den måte SYSTEM-L OGIKKEN er skrevet, og det er derfor mulig å endre måten instrumentet virker på ved omskrivning av mykvaren. Den følgende beskrivelse vil således knytte seg bare til ett eksempel.

Fig. 43 er et generelt blokkflytskjerna som viser de generelle rutiner og beslutninger som SYSTEMLOGIKKEN vil gjøre med hensyn til én spesiell streng på SYNTHAXE-instrumentet. Den samme logikk blir gjentatt benyttet for hver streng på instrumentet. Visse termer som blir benyttet i den følgende beskrivelse, er forklart mer detaljert i det følgende under appendiks A.

Hvert trinn i det generelle flytskjema representerer

en beslutning eller rutine hvis resultat vil variere avhengig av variasjonen av tilstandene for en flerhet av inngangsparametre. Hvert logikktrinn på det generelle blokkdiagram er beskrevet i ytterligere detalj i appendiks B.

De generelle systemtrinn er som følger:

Trinn 1 - Gyldig halskode?

Det første logikktrinn i en STRENGSYKLUS er å sjekke tilstanden av HALSKODEN for en spesiell streng. Såvel som å sjekke HALSKODE blir også VENSTRE-og HØYREHÅND-STRENG-BERØRINGSFØLERE kontrollert for å se om hånden er i berøring med en relevant høyre- eller venstrehånd-streng.

Ugyldig betingelse

Dersom der detekteres en ÅPEN STRENG-kode sammen med

enten en betingelse for VENSTRE- eller HØYREHÅND-BERØRING

(dvs. hånden er i berøring med strengen), så vil nevnte HALSKODE betegnes som UGYLDIG, og den eneste mulige logikkonklu-sjon for denne STRENGSYKLUS vil enten være via trinn 10 (hold trigger) eller trinn 16 (frigjør trigger). Hvilke av disse rutiner som blir realisert, avhenger av den beslutning som tas i trinn 11 (automatisk trigger hold).

Gyldige betingelser

Dersom HALSKODE er ÅPEN STRENG og VENSTRE-&HØYREHÅND-BERØRINGSFØLERE ikke detekterer en hånd som er i berøring

med strengen, så vil HALSKODEN være GYLDIG og betegnes med verdien ÅPEN STRENG.

Dersom VENSTRE-&HØYREHÅND-BERØRINGSFØLERE detekterer

en hånd i berøring med strengen, men halsen fremskaffer en TONEHØYDEKODE som er forskjellig fra ÅPEN STRENG (dvs. strengen danner riktig kontakt med fingerbrettet), så er altså HALSKODEN å anse som GYLDIG, men vil anta en av en flerhet av verdiene

STOPPET.

I en hvilken som helst av disse tilstander vil det som kommer ut fra trinn 1, overføre logikkbehandlingen umiddelbart til trinn 2. Til slutt vil der foreligge et stort antall av logikkmuligheter som vil føre til enten trinn 7, 10 eller 16 via en rekke ruter, avhengig av betingelsen av andre inn-ga ngspa r ametre .

Trinn 2 - Capo- oppdateringsrutine

Dersom logikkbehandlingen blir ført via trinn 2, må HALSKODEN være GYLDIG, men vil enten være STOPPET eller ÅPEN.

Under denne rutine kan STOPPET KODER være lagret for etterfølgende realisering som CAPOVERDIER eller ÅPEN STRENG-KODER kan erstattes ved tidligere lagrede CAPOVERDIER.

Trinn 3 og 4 - Triggertester

Disse trinn tester de betingelser som er nødvendige

for SYNTHAXE-SYSTEMLOGIKKEN å INITIERE en TRIGGING.

En TRIGGING vil bli INITIERT dersom der foreligger et BEGYNNELSESNIVÅ-signal (trinn 3).

En TRIGGING vil bli INITIERT dersom betingelsene for

en VENSTREHÅND-TRIGGING er tilfredsstilt (trinn 4).

Ingen forekommende trigging

Dersom ingen av disse triggertester blir tilfredsstilt, så vil logikken til slutt bli ført enten via trinn 10 (hold trigger) eller trinn 16 (frigjør trigger), og måten å komme dit på, varierer avhengig av tilstanden av en flerhet av andre inngangsparametre.

Trinn 6 & 7

Dersom SYNTHAXE-systemlogikken beslutter at en hvilken som helst av ovennevnte TRIGGERINITIERING-betinge1 ser er tilfredsstilt, så må logikken bli ført via trinn 6 (oppdater tonehøyde) og trinn 7 (initier trigging).

Trinn 8 - Manuell trigging hold?

En TONE kan ha blitt TRIGGET under en tidligere STRENGSYKLUS. Dette trinn tester på muligheten for en HOLD-betingelse.

En TONE blir HOLDT manuelt ved enten å holde nede TANGENTTRIGGER på SYNTHAXE-instrumentet eller ved kontinuerlig å bruke STOPP på det samme bånd i en VENSTREHÅND-TRIGGER-betingelse. Dersom en av disse sett av manuelle HOLD-betingelser er tilfredsstilt, så vil logikken til slutt bli ført til trinn 10 (hold trigger).

Trinn 11 - automatisk trigger hold?

Logikken blir ført til trinn 11 fra enten trinn 1 (UGYLDIG KODE) eller via trinn 8 (ingen manuell trigger hold).

I ethvert tilfelle vil disse betingelser som normalt resulterer i en FRIGJØR-virkning (trinn 16), hvis ikke en HOLDTILSTAND er blitt innstilt under en tidligere STRENGSYKLUS ved betjeningen av HOLD-PEDALEN. HOLDTILSTANDEN kan innstilles enten i trinn 7 eller trinn 10.

Trinn 11 tester for denne HOLDTILSTAND.

Dersom der foreligger en HOLDTILSTAND, så vil den nød-vendige TONE blir HOLDT automatisk når logikken nå vil bli ført via trinn 12 (hold tonehøyde) og trinn 10 (hold trigger).

Dersom der ikke foreligger noen HOLDTILSTAND, så vil

den normale FRIGJØR-rutine bli realisert via trinn 16.

Frigjør- rutine

Trinnene 13, 14 og 15 beslutter om TONEHØYDEKODENE skal oppdateres under FRIGJØR-rutinen eller ikke.

Generelle punkter

Tonehøydeoppdater ing

Dersom en TRIGGING skal INITIERES, så må TONEHØYDEKODE-utgangen til MELLOMKOBLING & STYREENHET oppdateres.

Dersom en TRIGGING skal HOLDES eller FRIGJØRES, så må TONEHØYDEKODE-utgangen til MELLOMKOBLING&STYREENHETEN oppdateres eller ikke, avhengig av reaksjonen fra logikken på andre inngangsparametre.

Trinn 17 - Utgangsstemmedata- tabell til mellomkobling

og styreenhet

Dette trinn blir alltid realisert ved slutten av en STRENGSYKLUS -og representerer logikkutbyttet fra alle de endringer

i tilstanden for alle inngangsparametre relatert til én streng.

STEMMEDATA-TABELLEN får deretter sine utgangssignaler overført til MELLOMKOBLING&STYREENHET for realisering av spillerens ønsker.

De individuelle trinn 1-16 er beskrevet i ytterligere detalj i nedenstående appendiks B. Individuelle flytskjemaer for disse trinn er gitt som respektive figurer 44-58.

Meilomkobl ingsenhet

Mellornkoblingsenheten 130 (fig. 24) som er plassert

i stativet, rommer kraftforsyningen, kommuniserer med fotpedalene, konsollet og instrumentet, og avleverer data til syntetisereren.

Spesielt mottar mellornkoblingsenheten følgende signaler: trigging, tonehøyde, begynnelsesnivå, etternivå og frigjørings-tid (hurtig/langsom) fra prosessor 2. Mellornkoblingsenheten 130 omformer disse signaler til en form som passer for den syntetiserer som skal benyttes. Separate kretser kan fremskaffes for hver av "stemmene" eller kanaler fra syntetisereren, og spesielt er det forutsatt at én stemme vil bli tilknyttet hver streng på instrumentet.

Dersom syntetisereren styres av analoge styrespenninger

- en analog syntetiserer - så vil mellornkoblingsenheten gjøre den nødvendige digital/analog-omforming for fremskaffelse av analoge spenninger til drift av syntetisereren. I tilfellet av at syntetisereren styres digitalt, vil imidlertid mellornkoblingsenheten utføre eventuelle nødvendige omkodinger mellom utgangskodene fra prosessor 2 og syntetiserer-inngangskodene.

I den foreliggende beskrivelse er uttrykket "venstre"

og "høyre" blitt benyttet i vanlig henseende med hensyn til en høyrehendt spiller. For en venstrehendt spiller vil disse uttrykk selvsagt være motsatt.

APPENDIKS A

DEFINISJONER

AV VERDIER OG TILSTANDER SOM FREMSKAFFES I PROSESSOR 2

CAPOPITCH Når en streng fremskaffer en STOPPET HALSKODE,

og CAPO-pedalen blir presset ned, vil STOPPET-verdien bli lagret i hukommelsen og betegnet

CAPOTONEHØYDE.

Når strengen fremskaffer en ÅPEN STRENG HALSKODE, vil CAPOTONEHØYDE bli tilføyet

ÅPEN STRENG-verdien i den hensikt å simulere virkningen av det å feste en mekanisk CAPO til halsen.

Der foreligger seks individuelle CAPOTONE-HØYDER, en for hver streng.

Systemet starter opp med en nullverdi i CAPOTONEHØYDER 1-6, og der vil ikke foreligge noen modifikasjon hva angår ÅPEN STRENGverdier inntil en CAPOVERDI forskjellig fra null er blitt ført inn ved virkningen av CAPO-pedalen.

Dersom CAPO-pedalen har vært på under en STOPPET-kode, blir CAPOTONEHØYDENE tilføyet ÅPEN STRENG-verdiene som gir CAPO-virkninger.

For tilbakestilling av CAPOTONEHØYDE til

null (dvs. å fjerne CAPO-virkningen) må CAPO-pedalen presses ned mens strengen er ÅPEN og ikke BERØRT.

SLUTTONEHØYDE INTERTONEHØYDE + VARITONEHØYDE = SLUTTONEHØYDE

HI-RESTONEHØYDE Under-halvtonekoder som fremskaffet ved

inertie mykvare fra halvtonekoder.

HOLDTONEHØYDE RUNDTONEHØYDEN som lagres når HOLDTILSTANDEN

blir initiert ved HOLD-pedalen, og som skal benyttes som INTERTONEHØYDE, uavhengig av eventuelle endringer i HALSKODEN inntil HOLDTILSTANDEN blir tilbakestilt ved en annen operasjon av HOLDPEDALEN.

HOLDTILSTAND Dersom HOLD-pedalen blir presset ned mens

en TONE blir spilt, vil TONEN bli bibeholdt i det uendelige på den siste GYLDIGE TONE-HØYDEKODE inntil enten HOLD-pedalen blir presset ned på nytt eller den streng som BIBEHOLDES, blir GJENTRIGGET. I den hensikt å HOLDE TRIGGER- og TONEHØYDE-signa1er blir der i Synthaxe-SYSTEMLOGIKKEN fremskaffet en tilstand betegnet HOLDTILSTAND dersom HOLD-pedalen blir presset ned samtidig som et TRIGGER-signal blir INITIERT eller HOLDT. HOLDTILSTANDEN blir testet før AVTRIGGER-rutinene, og dersom HOLDTILSTANDEN blir innstilt, vil AVTRIGGER-rut i nen bli forbi-passert. For tilbakestilling av HOLDTILSTAND og derved tilbakestillingen av en AVTRIGGER-rut ine , må en fersk TRIGGING bli INITIERT med HOLD-pedalen ikke nedtrykket, eller HOLD-pedalen må bli presset ned pånytt.

INTERTONEHØYDE SLUTTONEHØYDE-utgangen til MELLOMKOBLING

&STYREENHET omfatter alle tonehøydemodi fi-serende parametre.

Før SLUTTONEHØYDE blir beregnet vil den fundamentale tonehøydeverdi bli avledet fra en flerhet av kilder (HI-RESTONEHØYDE,

RUNDTONEHØYDE, CAPOTONEHØYDE, HOLDTONEHØYDE),

avhengig av tilstanden av GLID/BÅND, CAPO

og HOLD-pedaler.

Hvilke av disse verdier som til slutt blir realisert ved Synthaxe-SYSTEMLOGIKKEN, blir kalt INTERTONEHØYDE, og til denne INTER-TONEHØYDE- verd i blir der tilføyet VARITONE-HØYDE (innbefattende STRENGUTBØYNING, VIBRATOARM, MASTER-TRANSDUKTOR & INDIVIDUELL STRENG-AVSTEMNINGSINTERVALL-koder) i den hensikt

å avlede SLUTTONEHØYDE.

LHT HOLD For at LHT-fasi 1 iteten skal tillate TONER

å holdes såvel som å bli INITIERT, må der fremskaffes en tilstand i Synthaxe-SYSTEMLOGIKKEN kalt LHT-HOLD. Denne blir innstilt (LHT HOLD) når en LHT blir INITIERT, og forblir innstilt så lenge som en GYLDIG

KODE blir bibeholdt (streng i berøring med fingerbrettet). Når HALS-KODEN går over til UGYLDIG, blir LHT HOLD tilbakestilt.

LHT TONEHØYDE Når HI-RESTONEHØYDE blir omformet og lagret som RUNDTONEHØYDE, vil denne avrundede verdi også bli lagret separat med merkelappen

LHT TONEHØYDE. VENSTREHÅND-TRIGGERE blir

INITIERT som et resultat av sammenligninger mellom aktuelle og tidligere avrundede koder. Der vil derfor være et spillerom for en viss mengde av forvirring dersom CAPO-virkningene blir påkrevet og CAPOTONEHØYDE-verdier blir erstattet med RUNDTONEHØYDE-verdier.

LHT TONEHØYDE blir aldri overskrevet av CAPOTONEHØYDE, selv om RUNDTONEHØYDEN kan så bli. Dette bevarer integriteten hos LHT-systemet selv når CAPO-virkningene blir benyttet.

RUNDTONEHØYDE HI-RESTONEHØYDE avrundet til den nærmeste

perfekte halvtoneverdi.

VARITONEHØYDE Resultatet av en flerhet av verdier fremskaffet av STRENGUTBØYNING, VIBRATOARM,

MASTER-TRANSPONERING og INDIVIDUELLE STRENG-AVSTEMNINGSINTERVALLER. VARITONEHØYDE blir

tilføyet INTERTONEHØYDE for å fremskaffe

SLUTTONEHØYDE.

APPENDIKS B

LOGIKKTRINN 1 ( fig. 44)

Den aktuelle HALSKODE blir sjekket.

Koden blir testet for ÅPEN STRENG-verdien.

IKKE ÅPEN STRENG GREN

TONEHØYDEKODEN blir derfor en STOPPET KODE. TONEHØYDE-KODEN er også i sin korrigerte form for HI-OPPLØSNING, idet den kommer rett fra PROSESSOR 1. Denne aktuelle HI-OPPLØSNINGS-TONEHØYDEKODE blir lagret i et lagerområde betegnet HI-RESTONE-HØYDE. Den foregående syklus' HI-RESTONEHØYDE blir også lagret i SYNTHAXE-SYSTEMLOGIKK-lageret for sammenligning med den aktuelle HI-RESTONEHØYDE i påfølgende trinn under denne STRENGSYKLUS.

Fordi SYNTHAXE-SYSTEMLOGIKKEN ennå ikke har beregnet hvorvidt den vil trenge å realisere en HI-OPPLØSNINGSTONE-HØYDEKODE eller en AVRUNDET TONEHØYDEKODE, vil den nå fortsette med å AVRUNDE den aktuelle HI-RESTONEHØYDE og lagre den separat under merkelappen RUNDTONEHØYDE. RUNDTONEHØYDE for den foregående syklus blir også lagret i lageret for sammenligning med den aktuelle RUNDTONEHØYDE senere i STRENGSYKLUSEN. Det skal også noteres at logikken kan bruke både HI-OPPLØSNING

og RUND-versjonene av TONEHØYDEKODEN for forskjellige funksjoner under den samme STRENGSYKLUS.

Fordi RUNDTONEHØYDE kan erstattes av CAPOTONEHØYDE under visse betingelser (se trinn 2), blir den aktuelle RUNDTONE-HØYDE også lagret under merkelappen LHT TONEHØYDE. Det blir benyttet i forbindelse med LHT TONEHØYDE for foregående syklus for bestemmelse hvorvidt en LHT TRIGGERINITIERING bør realiseres. Denne forholdsregel gjør at man unngår eventuell mulighet for mistolkning av en substituert CAPOTONEHØYDE med en tidligere syklus' RUNDTONEHØYDE i forhold til VENSTREHÅND-TRIGGER-beslutninger (se trinn 4).

Logikken blir nå ført til trinn 2.

ÅPEN STRENG- GREN

Dersom strengen er ÅPEN, vil logikken nå teste for å

se om enten VENSTREHAND- eller HØYREHÅND-STRENGBERØRINGSFØLER er aktiv.

Ugyldig kode

Dersom en av dem er aktiv, vil TONEHØYDEKODEN være UGYLDIG, og logikken blir ført til trinn 11.

Gyldig åpen streng

GYLDIG ÅPEN STRENG-KODE blir nå lagret i lagerområdene merket HI-RESTONEHØYDE, RUNDTONEHØYDE og LHT TONEHØYDE. Grun-nene for lagring av disse verdier er som forklart i be-skrivelsen "Ikke åpen streng".

Logikken blir ført til trinn 2.

LOGIKKTRINN 2 ( fig. 45)

Dersom det er etablert at HALSKODEN er GYLDIG, vil logikken gå videre for testing av en aktiv CAPOPEDAL.

CAPOPEDAL, AKTIV

Dersom CAPOPEDAL er aktiv, vi den aktuelle RUNDTONEHØYDE-verdi bli lagret i et lagerområde betegnet CAPOTONEHØYDE. CAPOTONEHØYDE blir bare oppdatert når CAPOPEDAL blir presset ned i forbindelse med en GYLDIG HALSKODE (enten ÅPEN eller STOPPET). CAPOTONEHØYDE blir brukt på etterfølgende STRENGSYKLER i den hensikt å introdusere CAPO-virkninger under betingelser ÅPEN STRENG. CAPO-virkninger kan kanselleres ved betjening av CAPOPEDAL under en betingelse GYLDIG ÅPEN STRENG for derved å lagre en ÅPEN STRENG-KODE i CAPOTONEHØYDE. SYNTHAXE-SYSTEMLOGIKKEN er slik skrevet at systemet blir gjort virksomt med en ÅPEN STRENG-verdi allerede forekommende

i CAPOTONEHØYDE.

CAPOPEDAL IKKE AKTIV

Dersom CAPOPEDAL ikke er aktiv, så vil logikken teste for å se om strengen er ÅPEN.

Dersom strengen er ÅPEN, så vil ÅPEN STRENG-KODE bli erstattet av den sist lagrede verdi for CAPOTONEHØYDE, hvilket

introduserer en CAPO-virkning.

Dersom strengen ikke er ÅPEN og CAPOPEDAL ikke er aktiv, forekommer der ikke noen CAPO-relaterte parametre som skal oppdateres eller realiseres, og logikken blir ført til trinn 3.

LOGIKKTRINN 3 ( fig. 46)

Når det er avklaret at der foreligger en GYLDIG HALSKODE, og at CAPO OPPDATERINGSRUTINE er blitt realisert, går det neste trinn ut på å teste en TRIGGERINITIERING.

Den første TRIGGERINITIERING-test er trinn 3 - startnivå til stede?

Et STARTNIVÅ-signal kan fremskaffes enten ved STRENGTRIGGER eller TANGENTTRIGGER, og blir ført til PROSESSOR

2 på et felles sett av linjer via kort nr. 3.

STARTNIVÅ blir alltid fremskaffet ved begynnelsen av

en TRIGGER-virkning på enten STRENGTRIGGER eller TANGENTTRIGGER, og forekomsten av dette signal i SYNTHAXE-SYSTEMLOGIKKEN er den første betingelse som vil føre til en TRIGGERINITIERING. Selvsagt vil STARTNIVÅ-signalet ikke "forekomme"

i en liten tidsperiode som er sammenfallende med en spesiell STRENGSYKLUS. Det vil derfor være nødvendig for systemet

å holde et øye med utøvelsen av STARTNIVÅ-signalet i forhold til tid for å vite når et nytt STARTNIVÅ-signal på riktig måte skal føre til TRIGGERINITIERING og ikke forvirre denne betingelse med "hale-enden" av et gammelt STARTNIVÅ-signal, for derved å bevirke en uønsket repetisjon av TRIGGERINITIERING-rutinen. Dette krav blir utledet av spørsmålet

i beslutningsboksen i flytskjemaet for trinn 3 - nytt startnivå?

STARTNIVÅ TIL STEDE

Først av alt må LHT HOLD-tUstanden bli tilbakestilt. Hvordan LHT HOLD blir innstilt, vil bli omtalt i det neste trinn (4).

Dersom der foreligger et nytt STARTNIVÅ, vil logikken til slutt fortsette til trinn 6, men før den gjør det, skal der uføres enda en rutine.

Bortsett fra å indusere en TRIGGERINITIERING, vil STARTNIVÅ-signalet være en analogspenning som blir omformet til

et område av koder som kan benyttes til styring av en flerhet av parametre på en ekstern syntetiserer. Før man fortsetter med TRIGGERINITIERING, må følgelig STARTNIVÅKODEN bli lagret i STEMMEDATATABELL som utgangssigna1'ti 1 MELLOMKOBLING & STYREENHET ved slutten av STRENGSYKLUSEN.

Logikken blir så ført til trinn 6.

STARTNIVÅ IKKE TIL STEDE

Dersom der ikke foreligger noe STARTNIVÅ, vil logikken bli ført til trinn 4 for avtesting av den neste mulige TRIGGERINITIERING - en VENSTREHÅND-TRIGGER-beti ngel se.

LOGIKKTRINN nr. 4 ( fig. 47)

Når man kommer fra trinn 3, må HALSKODEN være GYLDIG

(den kan enten være STOPPET eller ÅPEN), og STARTNIVÅ-signa.let tilfredsstiller ikke betingelsene for TRIGGERINITIERING.

Trinn 4 tester for å se om VENSTREHÅND-TRIGGER-parametrene åpner adgang for en TRIGGERINITIERING.

LHT BRYTER?

Først av alt blir VENSTREHÅND-TRIGGER-bryteren på Synthaxe-hoveddelen testet for å se om den er aktiv.

LHT BRYTER IKKE AKTIV

Dersom LHT BRYTER ikke er aktiv, er VENSTREHÅND-TRIGGER ikke nødvendig, og logikken vil bli ført til trinn 8.

Imidlertid, i denne gren foreligger der en oppgave som skal utføres før man går videre til neste test. Der foreligger en tilstand inne i logikken som kalles LHT HOLD som bestemmer hvorvidt en TONE TRIGGET ved hjelp av VENSTREHÅND-TRIGGER skulle få betingelsen HOLD eller ikke. Dette er en av tilstandene "manuell trigger hold" definert i trinn 8, og betingelsene for å fremskaffe en LHT HOLD i logikken (for derved å HOLDE en VENSTREHÅND-TRIGGER-TONE) vil bli diskutert i detalj i forbindelse med resten av trinn 8.

I trinn 4 kan det være nødvendig å klarere en tidligere innstilt LHT HOLD, og en av de betingelser som vil bevirke en avklaring av denne tilstand, er den ikke aktive tilstand av LHT BRYTER.

I og med at det er akkurat testet for en LHT BRYTER

og fordi den har vist seg å være ikke aktiv, vil spilleren ikke bruke fasiliteten VENSTREHÅND-TRIGGER, og eventuelle tidligere LHT HOLD bør derfor klareres. Følgelig vil logikken tilbakestille LHT HOLD og fortsette til trinn 8.

LHT BRYTER AKTIV & ÅPEN STRENG- KODE

Fasiliteten VENSTREHÅND-TRIGGER arbeider bare med STOPPEDE

KODER.

En ÅPEN STRENG-KODE fremskaffer derfor det samme resultat i logikken som når LHT BRYTER er ikke aktiv.

LHT BRYTER AKTIV & IKKE ÅPEN STRENG

For å komme ned denne gren av logikken må HALSKODEN være GYLDIG. Dersom HALSKODEN er IKKE ÅPEN, må den derfor bli STOPPET.

BÅND/ GLIDE- PEDAL?

Fasiliteten VENSTREHÅND-TRIGGER vil bare INITIERE TRIGGERE fra BÅND-modus (halvtonetrinn) . Dersom pedalen befinner seg i GLIDE-modus, vil derfor logikken forbipassere muligheten for en TRIGGERINITIERING, og ruter seg selv til trinn 8.

Imidlertid er det mulig å HOLDE en TONE som er blitt INITIERT ved hjelp av fasiliteten LHT og slå over til GLIDE under HOLD-perioden for derved å endre TONEHØYDE samtidig som TONE blir HOLDT - uten GJENINITIERING-TRIGGERE. Av denne grunn vil avfølingen av GLID-betingelsen ikke bevirke at LHT HOLD blir tilbakestilt på samme måte som ÅPEN STRENG eller de LHT BRYTER IKKE AKTIV-betingelser som nettopp er testet.

LHT TONEHØYDEKODE SAMME SOM SISTE SYKLUS?

Når det er etablert at LHT BRYTER er aktiv, vil HALS-KODEN bli STOPPET, og at BÅND-modus er aktiv, vil logikken teste ytterligere for å se om det er påkevet med en TRIGGERINITIERING.

JA

Den aktuelle LHT TONEHØYDE (lagret under trinn 1) blir sammenlignet med LHT TONEHØYDE fra den foregående syklus. Dersom det er det samme, så har spillerens finger holdt seg

på det samme bånd for i det minste én STRENGSYKLUS, og han HOLDER den aktuelle TONE. Det er derfor ikke krevet noen TRIGGERINITIERING på bekostning av fasiliteten VENSTREHÅND-TRIGGER, og tilstanden LHT HOLD blir bibeholdt (ingen tilbakestilling), og logikken går til den neste triggertest (trinn 8) .

NEI

Dersom den aktuelle LHT TONEHØYDE er forskjellig fra

den tidligere syklus, så vil fingeren ha STOPPET strengen på et nytt bånd fordi den siste STRENGSYKLUS og en LHT TRIGGERINITIERING er påkrevet.

LHT HOLD-tilstanden blir satt opp i logikken (for å

bli eksaminert i påfølgende STRENGSYKLER trinn 8 for bibeholdelse av HOLD-betingelse).

VENSTREHÅND-TRIGGERE skaffer ikke STARTNIVÅ-verd ier, og en forsømmelsesverdi for STARTNIVÅ må derfor bli ført ut til STEMMEDATATABELL på dette trinn.

Logikken kan nå fortsette til trinn 6 og derfra til

trinn 7 (INITIER TRIGGER).

LOGIKKTRINN nr. 8 ( fig. 50)

I den hensikt å komme frem til trinn 8 må HALSKODEN

være GYLDIG (den kan være enten STOPPET eller ÅPEN), og hverken STARTNIVÅ-signalet eller VENSTREHÅND-TRIGGER-parametrene foreligger i en tilstand for å indusere en TRIGGERINITIERING. Resten av dette trinn er beskrevet nedenfor.

LOGIKKTRINN nr. 6 ( fig. 48)

For å komme til trinn 6 må HALSKODEN være GYLDIG (den

kan være enten STOPPET eller ÅPEN), og enten STARTNIVÅ-signalet eller VENSTREHÅND-TRIGGER-parametrene har signalert de

betingelser som er nødvendige for å fremskaffe en TRIGGERINITIERING.

TONEHØYDEKODEN må bli oppdatert i tilfellet av en TRIGGERINITIERING.

BÅND/ GLIDEPEDÅL?

Dersom logikken er kommet til trinn 6 fra trinn 3, blir BÅND/GLIDEPEDÅL avfølt for å se hvorvidt HI-RESTONEHØYDE eller RUNDTONEHØYDE-verdiene skulle benyttes i INTERTONEHØYDE.

Dersom logikken er kommet fra trinn 4, har BÅND/GLIDE-pedalen allerede vist seg å være i BÅND-tilstanden, slik at der ikke foreligger noe behov for fornyet testing.

Etter oppdatering av INTERTONEHØYDE blir logikken ført til trinn 7.

LOGIKKTRINN nr. 7 ( fig. 49)

INTERTONEHØYDE er blitt oppdatert, og TRIGGER' skal til

å INITIERES.

Først blir HOLD PEDAL testet for å se om den er aktiv. Når en TONE blir TRIGGET eller HOLDT når HOLD PEDAL er aktiv, vil TONEN automatisk bli HOLDT i det uendelige under på-følgende STRENGSYKLUS (avhengig av betingelser som er definert i trinn 11).

I den hensikt å bibeholde en TONE i HOLD når den ikke blir HOLDT manuelt, blir der innstilt en tilstand i mykvaren kalt HOLD-TILSTAND.

Bare to sett av betingelser vil tilbakestille en HOLD-TILSTAND.

(a) Når en ny TONE blir INITIERT.

(b) Når HOLD PEDAL blir slått på igjen etter å ha vært slått av på grunn av innstillingen av den siste HOLDTILSTAND.

HOLD PEDAL?

JA

Når HOLD PEDAL er aktiv, vil spilleren ønske å HOLDE

den aktuelle TONE automatisk. Derfor blir der innstilt HOLD-."

TILSTAND.

Den aktuelle GYLDIG HALSKODE (INTERTONEHØYDE) blir lagret i HOLDTONEHØYDE. HOLDTONEHØYDE blir brukt i etterfølgende STRENGSYKLER som TONEHØYDEKODE for TONEN som automatisk underkastes HOLD (trinn 12).

NEI

Når HOLD PEDAL ikke er på, ønsker spilleren å gå forbi eventuelle tidligere HOLD TONE på strengen, og HOLDTILSTAND blir derfor tilbakestilt.

SLUTTONEHØYDE BLIR VARITONEHØYDE

Dette er den endelige tonehøyde modifikasjon som innbefatter TRANSPONERING, INDIVIDUELL STRENGSTEMMING, STRENG-UTBØYNING og VIBRATOARM-variasjoner.

STEMMEDATATABELL blir nå oppdatert med den nye SLUTTONE-HØYDE og TRIGGERINITIERING-signalet.

Logikken blir ført til trinn 17.

LOGIKKTRINN nr. 8 ( fig. 50) ( forts.)

I den hensikt å nå trinn 8 må HALSKODEN være GYLDIG

(den kan enten være STOPPET eller ÅPEN), men INGEN av TRIGGER-betingelsene slik de er definert i trinnene 3 og 4 er tilfredsstilt.

Dette trinn tester for å se om en TONE skal HOLDES manuelt.

A/ L TIL STEDE?

JA

I denne tilstand vil en TONE INITIERT under en foregående STRENGSYKLUS bli HOLDT ved hjelp av TRIGGERMANUALEN.

A/L nivå (trykkparameter) blir ført ut til STEMMEDATATABELL, og logikken blir ført til trinn 9 til OPPDATER TONE-HØYDE og HOLD TRIGGER.

NEI

Logikken tester for å se om en LHT HOLD-tilstand er innstilt. (Se trinn 4).

JA

Hvis så er tilfellet, må HALSKODEN bli STOPPET på det samme bånd som den tidligere STRENGSYKLUS, og TONEN må HOLDES.

Et nominelt A/L-nivå blir utgangssignal til STEMMEDATATABELL, og logikken blir ført til trinn 10. Der foreligger intet behov for en TONEHØYDE OPPDATER (trinn 9), fordi strengen må STOPPES på det samme bånd som den var under den foregående

STRENGSYKLUS:

NEI

Dersom betingelsen NEI forekommer, vil der ikke foreligge noe manuelt TRIGGER HOLD, og logikken blir ført til trinn 1 1 .

LOGIKKTRINN nr. 9 ( fig. 51)

For å komme til trinn 9 må en TONE gis betingelsen HOLD, men det er mulig at spilleren ønsker å glidepåvirke TONEHØYDE av TONEN på f ingerbrettet samtidig som strengen er underkastet

HOLD.

Det er hvorfor det er nødvendig å ha en TONEHØYDE-OPPDATERING-rutine på dette trinn.

Før oppdatering av INTERTONEHØYDE vil logikken teste GLIDE/BÅND-PEDAL for å se hvorvidt HI-RESTONEHØYDE eller RUNDTONEHØYDE skulle bli brukt ved oppdatering av INTERTONE-HØYDE.

Logikken blir deretter ført til trinn 10.

LOGIKKTRINN nr. 10 ( fig. 52)

For å komme til trinn 10 må TONEN underkastes betingelsen HOLD slik det dikteres i enten trinn 8 eller trinn 11, og

de nødvendige TONEHØYDE-OPPDATERINGER er blitt utført enten i trinn 9 eller trinn 12.

Før signalene for SLUTTONEHØYDE og TRIGGER HOLD blir sendt ut til STEMMEDATATABELL, blir HOLD PEDAL testet. Dersom HOLD PEDAL blir betjent samtidig som en TONE blir underkastet HOLD, så vil HOLDTILSTAND bli innstilt, og denne TONE vil automatisk bli underkastet HOLD inntil tilbakestilling av

HOLDTILSTAND.

Når HOLDTILSTAND blir innstilt, blir den aktuelle INTER-TONEHØYDE lagret i HOLDTONEHØYDE for bruk i etterfølgende trinn 12 under automatisk HOLD.

Dersom HOLD PEDAL ikke er aktiv, så vil de innstilte HOLDTILSTAND- og overskrevne HOLDTONEHØYDE-rutiner bli forbi-koblet.

LOGIKKTRINN nr. 11 ( fig. 53)

Trinn 11 kan nås via trinn 1, i hvilket tilfelle HALSKODEN er UGYLDIG, eller den kan nås via trinn 8, i hvilket tilfelle HALSKODEN er GYLDIG (enten STOPPET eller ÅPEN), men den foregående TONE har blitt manuelt FRIGJORT.

I ethvert tilfelle utgjør disse betingelser som skulle lede til en TRIGGERFRIGJØRING-rutine (trinn 16) - hvis ikke en TONE skal automatisk HOLDES ved oppsettingen av en HOLD-TILSTAND (foregående STRENGSYKLER trinn 1 eller 10).

HOLDTILSTAND IKKE INNSTILT

Dersom det ikke er innstilt en HOLDTILSTAND, vil der

ikke foreligge noen automatisk HOLD, og logikken blir ført til TRIGGER FRIGJØRING-rutinen via trinn 13.

HOLDTILSTAND INNSTILT

Dersom der er innstilt HOLDTILSTAND, blir HOLD PEDAL testet for å se om den er aktiv.

Dersom den ikke er aktiv, blir logikken ført til trinn

12 for å gi automatisk HOLD av TONE.

Dersom den er aktiv, vil logikken teste for å se om

den har vært kontinuerlig aktiv fra tidspunktet for innstilling av HOLDTILSTAND (hold pedal på siste strengsyklus?), eller hvorvidt dette er den fremre kant av en annen påvirkning av HOLD PEDAL etter tidspunktet for innstilling av HOLD-TILSTAND.

Dersom HOLD PEDAL har vært på kontinuerlig etter den siste innstilling av HOLDTILSTAND, vil TONEN automatisk underkastes HOLD, og logikken blir ført til trinn 12.

Hvis ikke, er HOLD PEDAL blitt frigjort og trykket ned for annen gang etter innstillingen av HOLDTILSTAND, og dette er bare en av de betingelser som tilbakestiller HOLDTILSTAND, hvilket derfor kansellerer en automatisk HOLD.

I dette tilfelle blir logikken ført til trinn 13 og deretter til TRIGGER FRIGJØR.

LOGIKKTRINN nr. 12 ( fig. 54)

Dersom logikken når trinn 12, vil en TONE automatisk bli underkastet HOLD.

Dette trinn tar rett og slett den tonehøydekode (HOLDTONE-HØYDE) som ble lagret da den siste HOLDTILSTAND ble innstilt (trinnene 7 eller 10) og overfører den til INTERTONEHØYDE som TONEHØYDEKODE for å underkaste TONEN en automatisk HOLD.

Logikken blir ført til trinn 10 for TRIGGER HOLD.

LOGIKKTRINN nr. 13 ( fig. 55)

Dersom logikken når trinn 13, foreligger der ingen betingelser for tilfredsstillelse av enten TRIGGER INITIERING eller TRIGGER HOLD.

Imidlertid må fingerbrettet produsere GYLDIGE KODER (ÅPEN eller STOPPET), eller der må foreligge en betingelse

UGYLDIG.

I ethvert tilfelle vil TRIGGER FRIGJØR-rutinen (trinn 16) bli utført, men hva som skjer med TONEHØYDE for TONEN under FRIGJØR er avhengig av trinn 13.

UGYLDIG HALSKODE

Dersom HALSKODEN er UGYLDIG, vil LHT HOLD bli tilbakestilt og logikken ført videre til trinn 15 (HOLD TONEHØYDE under FRIGJØR) og trinn 16 (FRIGJØR TRIGGER).

GYLDIG HALSKODE

Dersom HALSKODEN har kontinuerlig vært GYLDIG siden den siste TONE ble FRIGJORT, så vil spilleren la TONEHØYDEN for TONEN gli rundt med en flerhet av GYLDIGE KODER under FRIGJØR-perioden på syntetisereren. I dette tilfelle vil logikken bli ført til trinn 14 for TONEHØYDE OPPDATER.

Dersom HALSKODE er blitt UGYLDIG etter den siste TONE ble FRIGJORT, så ville eventuelle variasjoner i HALSKODE utgjøre mellomliggende trinn i forhåndsinnstill ingen av en ny HALSKODE for den neste TONE. I dette tilfelle vil disse variasjoner bli ignorert. Imidlertid, disse variasjoner kan finne sted under FRIGJØRING-perioden for den foregående TONE som fremdeles måtte være klart hørbar. I dette tilfelle bør TONEHØYDEKODE-utgangen til STEMMEDATATABELL være den for den siste GYLDIG HALSKODE. Trinn 15 tar vare på det.

LOGIKKTRINN nr. 14 ( fig. 56)

Dette trinn tar vare på eventuelle nødvendige TONEHØYDE-OPPDATERINGER mens spilleren glir TONEHØYDEN for TONEN under perioden for FRIGJØR.

Bare BÅND/GLIDE-PEDAL trenger å bli kontrollert i den hensikt å se hvorvidt RUNDTONEHØYDE eller HI-RESTONEHØYDE bør realiseres.

Logikken blir deretter ført til trinn 16.

LOGIKKTRINN nr. 15 ( fig. 57)

Dette trinn bibeholder den siste GYLDIG INTERTONEHØYDE under FRIGJØRING av en TONE.

Den tillater spilleren å forhåndsinnstille HALSKODE

for den neste TONE uten å påvirke den siste TONE under dennes periode for FRIGJØR med eventuelle uønskede mellomliggende

HALSKODER.

Logikken blir deretter ført til trinn 16.

LOGIKKTRINN nr. 16 ( figl 58)

Dersom trinn 16 blir nådd via trinn 15, må HALSKODE

ha vært UGYLDIG etter at den siste TONE ble INITIERT. Dersom den blir nådd via trinn 14, må HALSKODE kontinuerlig ha vært GYLDIG etter at den siste TONE ble INITIERT.

En UGYLDIG-betingelse vil lede til en HURTIG FRIGJØRING hvis ikke HURTIG/LANGSOM FRIGJØR PEDAL blir svitsjet til

LANGSOM.

Dersom den befinner seg på LANGSOM, er det eneste som kan tilsidesette en LANGSOM FRIGJØRING, være HØYREHÅND

BERØRINGSFØLER.

Dersom HØYREHÅND BERØRINGSFØLER er aktiv, vil FRIGJØR-karakteristikken bli svitsjet til HURTIG uavhengig av eventuelle andre betingelser.

Dersom HALSKODE kontinuerlig har vært GYLDIG etter FRI-GJØRING av den siste TONE, vil FRIGJØR-karakteristikken være LANGSOM hvis ikke der foreligger en aktiv HØYREHÅND BERØRINGS-FØLER.

Etter beslutning om FRIGJØR-karakteristikker vil den normale INTERTONEHØYDE + VARITONEHØYDE = SLUTTONEHØYDE-rutine bli utført. Dette er nødvendig, idet selv om TONEHØYDE vil bli HOLDT under FRIGJØR, så vil variasjoner av VIBRATOARM, STRENGUTBØYNING etc. være ønsket av spilleren.

SLUTTONEHØYDE blir ført ut til STEMMEDATATABELL, og deretter blir TRIGGER-signalet innstilt på LO i STEMMEDATATABELL.

Logikken blir deretter ført til trinn 17.

Claims

1. Et elektronisk musikkinstrument med en form som representerer et gitarlignende instrument, og omfattende en hals og en hoveddel, idet halsen bærer en flerhet av tonehøyde-strenger og tonehøydefølerorganer for elektrisk avføling av det sted hvor strengene blir presset ned av en spiller, og idet hoveddelen bærer tangentbetjente brytere svarende til de respektive strenger for initiering av toner med en tonehøyde som er definert ved utgangssignalet fra tonehøyde-avfølingsorganene.

2. Instrument som angitt i krav 1,karakterisert vedat tonehøydestrengene kommer i elektrisk berøring med bånd på halsen for å definere den valgte tone.

3. Instrument som angitt i krav 1,karakterisert vedat hoveddelen i tillegg bærer triggerstrenger, en for hver tonehøydestreng, som kan bli påvirket for initiering av en tone.

4. Instrument som angitt i krav 1,karakterisert vedat det innbefatter en hovedtriggerbryter for initiering av toner med hensyn til alle strenger samtidig.

5. Instrument som angitt i krav 1,karakterisert vedat det innbefatter innbyrdes låsende organer som muliggjør samtidig betjening av noen av de tangentbetjente brytere.

6. Elektronisk musikkinstrument som er formet for å representere et gitar-1ignende instrument og omfattende en hals og en hoveddel, idet halsen bærer en flerhet av tonehøyde-strenger og organer for elektrisk avføling av stedet hvor strengene blir presset ned av spilleren, og for automatisk trigging av en tone som reaksjon på strengens nedpressing.

7. Instrument som angitt i krav 6,karakterisert vedat hoveddelen bærer alternative triggerorganer og bryterorganer for selektiv blokkering av automatisk trigging.

8. Elektronisk musikkinstrument med form som representerer et gitarlignende instrument og omfattende en flerhet av strenger og berøringsfølerorganer for detektering av berøring av strengene av en spiller, idet berøringsfølerorganene omfatter en drivkrets for påføring til strengene selektivt en lavfrekvens-a.c.-signalkomponent sammen med en d.c.-komponent, samt detekteringsorganer for detektering av en variasjon som reaksjon på en eller flere av komponentene for indikering av strengberøring.

9. Elektronisk musikkinstrument med form som representerer et gitarlignende instrument og omfattende separate tonehøyde-bestemmende organer på halsen av instrumentet samt triggerorganer på hoveddelen av instrumentet, idet triggerorganene omfatter en magnet og et Hall-effekt-organ montert for avføling av manuelt indusert bevegelse for initiering av trigging.

10. Instrument som angitt i krav 9,karakterisert vedat det innbefatter kretsorganer for bestemmelse fra utgangssignalet fra Ha 11-effekt-organet hastigheten eller amplituden for den manuelt induserte bevegelse.

11. Elektronisk musikkinstrument med form som representerer et gitarlignende instrument og omfattende en hals og en hoveddel, idet halsen bærer en flerhet av tonehøydestrenger og innbefatter følerspoler i halsen for avføling av sideveise utsvingninger av strengene fra deres ikke utbøyde stillinger og fremskaffelse av et utgangssignal som reaksjon derpå.

12. Elektronisk musikkinstrument med form som representerer et gitarlignende instrument og omfatter en hals og en hoveddel, idet halsen bærer en flerhet av tonehøyde-bestemmende tonehøydestrenger og organer til elektrisk avføling av stedet for nedpressing av strengene av en spiller, og idet hoveddelen bærer en vibratoarm hvis bevegelse fremskaffer et varierende elektrisk utgangssignal, samt organer til å variere tonehøyden på instrumentet rundt den som er innstilt ved tonehøydestrengene i avhengighet av nevnte utgangssignal.

13. Instrument som angitt i krav 12,karakterisert vedat vibratoarm-bevegelsen blir detektert ved hjelp av et Ha 11-effekt-organ og en samvirkende magnet.

14. Elektronisk musikkinstrument med form som representerer et gitarlignende instrument og omfatter en hals og en hoveddel, idet halsen bærer en flerhet av tonehøydestrenger og hoveddelen bærer et tilsvarende antall av triggerstrenger, og 'idet de to sett med strenger ligger slik at de danner en vinkel i forhold til hverandre.

15. Instrument som angitt i krav 14,karakterisert vedat vinkelen danner mellom 5 og 45 grader.

16. Elektronisk musikkinstrument med form som representerer et gitarlignende instrument og omfattende en hals som bærer en flerhet av tonehøydestrenger, ledende båndorganer og organer forbundet med tonehøydestrengene og båndorganene for avføling av stedet for nedpressing av strengene av en spiller, idet hvert båndorgan omfatter en flerhet av seksjoner, i det minste likt antallet av strenger som danner hvert bånd.

17. Instrument som angitt i krav 16,karakterisert vedat hvert båndorgan omfatter båndseksjoner under hver ikke-utbøyd streng og båndseksjoner som bare blir berørt når en streng blir sideveis utbøyet.

18. Instrument som angitt i krav 16,karakterisert vedat tilstøtende båndseksjoner ligger tett an mot hverandre og at endeflatene av seksjonene ikke er parallelle med strengenes lengderetning.

19. Elektronisk musikkinstrument med form som representerer et gitarlignende instrument og omfattende en hals som bærer en flerhet av tonehøydestrenger og organer til elektrisk avføling av lokasjonen for nedpressing av strengene av en spiller, idet instrumentet ytterligere omfatter organer for selektiv individuell tilbakestilling av den tone som svarer til de frie ikke-nedpressede strenger.

20. Elektronisk musikkinstrument med form som representerer et gitarlignende instrument og omfattende en hals bærende en flerhet av tonehøydestrenger og organer for elektrisk avføling av lokasjonen for nedpresning av strengene av en spiller, idet instrumentet ytterligere omfatter organer til å lagre selekterte verdier for de frie strenger og for tilbake-' kalling av selekterte verdier av de lagrede sådanne.

21. Elektronisk musikkinstrument med form som representerer et gitarlignende instrument og omfattende en hals som bærer en flerhet av tonehøydestrenger og organer for elektrisk avføling av lokasjonen for nedpresning av strengene av en spiller, idet instrumentet ytterligere omfatter organer til å tilbakestille de toner som svarer til de frie strenger for å muliggjøre transponer ing av instrumentet til en annen musikktoneart.

22. Elektronisk musikkinstrument med form som representerer et gitarlignende instrument og omfattende en hals som bærer en flerhet av tonehøydestrenger og organer for elektrisk avføling av lokasjonen for nedpresning av strengene av en spiller, idet instrumentet ytterligere omfatter organer for elektrisk simulering av virkningen av en capo ved fornyet innstilling av de nederste toner for hver streng til en selektert laveste tonehøyde som er forskjellig fra friverdi-tone-høyden for strengen.

23. Elektronisk musikkinstrument med form som representerer et gitarlignende instrument og omfattende en hals og en hoveddel, idet halsen bærer en flerhet av tonehøydestrenger og organer for elektrisk avføling av lokasjonen for nedpresning av strengene av en spiller, idet hoveddelen bærer triggerorganer for initiering av de selekterte toner og idet instrumentet ytterligere omfatter manuelt betjente organer for selektiv variering av uttoningshastigheten for de selekterte toner.

24. Instrument som angitt i krav 23,karakterisert vedat det innbefatter berøringsfølerorganer for avføling av når strengene blir berørt av spilleren og for svitsjing mellom forhåndsselekterte uttoningshastigheter.

25. Elektronisk musikkinstrument med form som representerer et gitarlignende instrument og omfattende en hals og en hoveddel, idet halsen bærer en.flerhet av tonehøydestrenger og organer for elektrisk avføling av lokasjonen for nedpresning av strengene av en spiller og hoveddelen bærer triggerorganer for initiering av de selekterte toner, idet instrumentet ytterligere omfatter manuelt betjente retriggerorganer på hoveddelen for retrigging av de selekterte toner.

26. Elektronisk musikkinstrument med form som representerer et gitarlignende instrument og omfattende en flerhet av tone-høydestrenger samt elektroniske organer for fremskaffelse av en musikalsk tone avhengig av påvirkningen av strengene, idet instrumentet ytterligere omfatter selektivt.bet jente holdesvitsjeorganer som kommanderer de elektroniske organer til å bibeholde eventuelle toner som er blitt utlest mens holdesvitsjeorganet blir betjent.

27. Instrument som angitt i krav 26,karakterisert vedat bibeholdfunksjonen blir frigjort ved etterfølgende betjening av holdesvitsjeorganet eller ved påfølgende påvirkning av strengen.