NO339452B1

NO339452B1 - Polyuretan, fremgangsmåte for fremstilling av polyuretanet, og maritim artikkel

Info

Publication number: NO339452B1
Application number: NO20074279A
Authority: NO
Inventors: Stefan Quaiser; Ian Lynam; Michael Wind; Alex Celik; Gunnar Kampf
Original assignee: Basf Ag
Priority date: 2005-03-14
Filing date: 2007-08-22
Publication date: 2016-12-12
Also published as: TWI401266B; ATE402206T1; RU2007137772A; TW200704661A; DK1861445T3; EP1861445A1; WO2006097425A1; DE502006001199D1; MY152836A; BRPI0608520A2; NO20074279L; US20080090938A1; DE102005011990A1; CN101137690A; CN101137690B; EP1861445B1

Description

Foreliggende oppfinnelse angår polyuretaner som innbefatter biocider, en fremgangsmåte for deres fremstilling og anvendelser derav for fremstilling av maritime artikler som har antibegroingsaktivitet.

Polyuretaner har lenge blitt anvendt for fremstilling av produkter som anvendes maritimt. Siden noen av disse produktene anvendes under vannoverflaten må polyuretanene være beskyttet fra å bli overbegrodd med harde animalske vekster eller myke vegetabilske vekster. Slik uønsket overbegroing blir referert til av fagmannen som "begroing". Uten slik beskyttelse skjer begroing av polymerene, som kan føre til destruksjon av produktet fremstilt fra det polymere materialet, slik som f.eks. bøyer, flytende artikler, og offshorerør.

En fremgangsmåte for beskyttelse av det polymere materialet fra animalsk og vegetabilsk begroing er tilsetting av biocidet tributyltinn (TBT) som imidlertid er toksisk usikkert. Således er anvendelse av TBT allerede forbudt i EU.

Av økotoksikologiske og legale grunner er en tinnfri metode for beskyttelse mot begroing av materialer derfor nødvendig. Denne beskyttelsen oppnås i dag generelt ved såkalte silikonbegroingsfrigivelsesbelegg, som imidlertid er en svært komplisert teknikk siden overflaten til det polymere materialet må rengjøres med en komplisert prosedyre før påføring av silikonbegroingsfrigivelsesbelegget og produktene eksponert for vann må rengjøres ved svært korte intervaller med en komplisert prosedyre for å fjerne begroingen. En ytterligere ulempe ved anvendelse av silikonbegroingsfrigivelsesbeleggene er den lave slitasje-resistensen derav, med resultatet at overflaten til silikonbegroingsfrigivelsesbelegget kan skades etter eksponering for produkter, og begroingen blir således fremmet.

Det var derfor et formål med foreliggende oppfinnelse å tilveiebringe polyuretaner som for det første blir effektivt beskyttet fra begroing uten anvendelse av tinnforbindelser, for det andre ikke har ulempene beskrevet ovenfor (f.eks. komplisert rengjøring) og for det tredje ikke fremviser en veldig innflytelse på de karakteristiske mekaniske egenskapene til det polymere materialet ved anvendelse av et biocid.

US5114984 A beskriver en fremgangsmåte for å gi antibakterielle og antisopp egenskaper til et polyuretanskum.

Formålet kan oppnås ved anvendelse av de kjemiske biocidene som er beskrevet mer i detalj nedenfor og tilsettes enten som et additiv alene eller som en komponent av en blanding til polyuretanet.

Oppfinnelsen angår derfor et polyuretan oppnådd ved omsetning av

a) polyisocyanater med en

b) polyolkomponent som innbefatter polyesterpolyoler og/eller polyeterpolyoler under nærvær av et c) biocid som innbefatter eller består av 2-(tiocyanometyltio)benzotiazol.

Polyuretanene ifølge oppfinnelsen er foretrukket begroingsresistente. I

sammenheng med foreliggende oppfinnelse forstås en begroingsresistent polymer som en polymer som har en begroingsrating som er større enn eller lik 40 etter lagring i 6 måneder fra mai til november i Nordsjøen i henhold til ASTM metoden 6990-03 2004. Begroingsratingen ifølge ASTM standarden 6990-03 2004 er definert her som polymerarealet, i prosent, som ikke fremviser kontaminasjon ved begroing.

Polyuretanene ifølge oppfinnelsen oppnås ved omsetting av polyisocyanater (a) med en polyolkomponent (b) som innbefatter polyeterpolyoler, under nærvær av et biocid (c).

For komponentene (a) og (b) er følgende anvendbare:

Polyisocyanatene a) anvendt innbefatter vanlige alifatiske, sykloalifatiske og særlig aromatiske di- og/eller polyisocyanater. Toluendiisocyanat (TDI), difenylmetandiisocyanat (MDI) og blandinger av difenylmetandiisocyanat og polyfenylenpolymetylenpolyisocyanater (uren MDI) blir foretrukket anvendt, særlig difenylmetandiisocyanat (MDI). Isocyanatene kan også modifiseres f.eks. ved inkorporering av urea, uretdion, karbamat, isocyanurat, karbodiimid, allofanat og uretangrupper. Særlig blir isocyanatene modifisert med uretangrupper, dvs. de er til stede i form av polyuretan prepolymerer. Disse prepolymerene oppnås ved omsetting av isocyanater med OH-funksjonelle forbindelser. Videre kan blandinger av de forskjellige isocyanatene anvendes.

Polyolkomponenten (b) innbefatter polyesterpolyoler og/eller polyeterpolyoler, foretrukket polyeterpolyoler. De foretrukne polyeterpolyolene fremstilles ved fremgangsmåter som er kjente i litteraturen, f.eks. ved anionisk polymerisasjon ved anvendelse av alkalimetallhydroksider eller alkalimetallalkoholater som katalysatorer, eller ved hjelp av dobbel metallcyanidkatalysatorer og ved tilsetting av minst ett initiatormolekyl som innbefatter bindingsreaktive hydrogenatomer, fra et eller flere alkylenoksider som har 2 til 4 karbonatomer i alkylenradikalet. Egnede alkylenoksider er f.eks. tetrahydrofuran, etylenoksid og 1,2-propylenoksid. Alkylenoksidene kan anvendes individuelt, alternativt etterfølgende eller som blandinger.

Blandinger av 1,2-propylenoksid og etylenoksid er foretrukket, særlig etylenoksidet anvendt som en terminal etylenoksidblokk ("EO-hette"). I en ytterligere særlig foretrukket utførelsesform blir kun 1,2-propylenoksid anvendt som alkylenoksidet.

I foretrukne utførelsesformer innbefatter polyolkomponenten (b) en eller flere komponenter valgt fra komponentene (b-1), (b-2), (b-3) og (b-4) beskrevet nedenfor. Polyolsiden inkluderer komponenten (b-1) og komponentene (b-2), (b-3) og (b-4) er eventuelt, og hvis hensiktsmessig, til stede i polyolkomponenten (b).

Polyeterpolyoler som oppnås ved alkoksylering av en difunksjonell og/eller trifunksjonell alkohol kan foretrukket anvendes ifølge oppfinnelsen. Polyeterpolyolene oppnådd derved blir referert til som komponent (b-1) i sammenheng med oppfinnelsen.

F.eks. etandiol, 1,2- og 1,3-propandiol, dietylenglykol, etylenglykol, dipropylenglykol, propylenglykol, 1,4-butandiol eller 1,6-heksandiol eller blandinger derav anvendes som difunksjonelle initiatormolekyler før fremstiling av polyeteroler.

Generelt blir alkoksyleringen av de difunksjonelle initiatorene uført på en slik måte at polyeterolen har en gjennomsnittlig molekylvekt basert på antall på fra 400 g/mol til 8.000 g/mol, foretrukket fra 600 til 7.000 g/mol, særlig foretrukket fra 800 til 6.000 g/mol og særlig fra 900 til 5.000 g/mol.

Glyserol, trimetylolpropan eller blandinger derav blir foretrukket anvendt som trifunksjonelle initiatormolekyler for fremstilling av polyeteroler.

Generelt blir alkoksyleringen av de trifunksjonelle initiatormolekylene utført på en slik måte at polyeterolen har en gjennomsnittlig molekylvekt basert på antall på fra 400 g/mol til 12.000 g/mol, foretrukket fra 1.000 til 9.000 g/mol, særlig foretrukket fra 1.800 til 8.000 g/mol og særlig fra 2.500 til 7.000 g/mol.

Det er også mulig for en blanding av difunksjonelle og trifunksjonelle initiatorer å bli alkoksylert. Polyolkomponenten (b) kan ytterligere innbefatte en kjedeforlenger som eventuell komponent (b-2). Generelt forstås kjedeforlengere som forgrenede eller rettkjedede alkoholer eller aminer, foretrukket dihydroksy-alkoholer, som har en molekylvekt på mindre enn 400 g/mol, foretrukket mindre enn 300 g/mol, særlig fra 60 til 250 g/mol. Eksempler på disse er etylenglykol, 1,6-heksandiol, 1,5-pentandiol, 1,4-butandiol, 1,3-propandiol, dietylenglykol eller dipropylenglykol.

Hvis hensiktsmessig kan polyolkomponentene innbefatte en polyeterpolyol basert på et tetrafunksjonelt eller høyere funksjonelt initiatormolekyl som eventuell komponent (b-3). Anvendelsen av tetrafunksjonelle til heksafunksjonelle initiatormolekyler er foretrukket.

Eksempler på egnede initiatormolekyler er pentaerytritol, sorbitol og sukkrose.

Generelt blir alkoksyleringen av de tetrafunksjonelle til heksafunksjonelle initiatormolekylene utført på en slik måte at den resulterende polyeterpolyolen har en gjennomsnittlig molekylvekt basert på antall på fra 200 g/mol til 1200 g/mol, foretrukket fra 4.000 til 9.000 g/mol, særlig foretrukket fra 500 til 5.000 g/mol og særlig fra 600 til 4.000 g/mol.

Hvis hensiktsmessig kan polyolkomponenten innbefatte, som ytterligere komponent (b-4), en olje basert på fettsyrer som har 6 til 25 karbonatomer, foretrukket 10 til 24 karbonatomer, særlig foretrukket 12 til 22 karbonatomer, eller derivater derav. Oljene kjente fra litteraturen og basert på fettsyrer som har 6 til 25 karbonatomer kan anvendes som (b-4), forutsatt at de er kompatible med polyuretansystemkomponentene.

Oljen innbefatter foretrukket triglyserider av fettsyrer som har 6 til 25 karbonatomer eller derivater derav. Særlig foretrukket innbefatter oljen også fri glyserol i tillegg til triglyseridene til fettsyrene som har 6 til 25 karbonatomer. Generelt er fri glyserolinnholdet fra 0,1 til 20 vekt%, foretrukket fra 5 til 15 vekt%, særlig fra 7 til 12 vekt%, basert på totalvekten av oljen.

Eksempler på egnede syrer er kapronsyre, kaprylsyre, kaprinsyre, laurinsyre, myristinsyre, palmetinsyre, stearinsyre, arakidinsyre, behensyre, lignocersyre, laurolensyre, myristolsyre, palmitolsyre, oljesyre, gladolensyre, erucinsyre, ricinolsyre, lineolsyre og linolensyre. Syrene kan anvendes individuelt eller som en blanding. Palmitinsyre, stearinsyre, oljesyre, ricinolsyre, lineolsyre og linolensyre blir foretrukket anvendt. Ricinolsyre blir særlig foretrukket anvendt.

Oljene som anvendes kan være syntetiske eller naturlige oljer. Kastorolje blir foretrukket anvendt som eventuell komponent (b-4).

Oljene (b-4) kan anvendes som sådan i form av derivater. Her forstår derivater som substanser som er kjente fra litteraturen og oppnås ved modifisering av oljene. Eksempler på modifikasjon er omdanninger ved dobbelbindinger, f.eks. ved termisk polymerisasjon, isomerisasjon, dehydratisering eller addisjon eller substitusjon av dobbelbindingene, slik som f.eks. en epoksydering av CC dobbelt-bindinger med etterfølgende epoksidringåpning og alkoksylering av OH gruppen således fremstilt, eller omdanning av glyseridsystemer, f.eks. transforestring.

Ricinolje, som oppnås ved dehydratisering av kastorolje, er et foretrukket anvendt derivat og anvendes som eventuell komponent (b-4).

Hvis passende kan additiver også tilsettes til polyolkomponenten. Katalysatorer (forbindelser som akselererer reaksjonen mellom isocyanatkomponenten og polyolkomponenten), overflateaktive substanser, skumdempere, deaeroatorer, utjevningsmidler, fargestoffer, pigmenter, hydrolysestabilisatorer, antioksidanter, mykgjørere og UV stabilisatorer kan her nevnes som eksempel.

Videre kan polyolkomponentene innbefatte tiksotropiske additiver, slik som f.eks. Laromin C 260 (dimetylmetylenbissykloheksylamin). Generelt er mengden av disse additivene som anvendes mellom 0,1 og 3 vektdeler, basert på 100 vektdeler av polyolkomponenten.

Det er videre mulig å tilsette blåsemidler kjente fra litteraturen til polyolkomponenten b). Imidlertid er det foretrukket hvis isocyanatkomponenten og polyolkomponenten ikke innbefatter fysiske og kjemiske blåsemidler. Det er videre foretrukket at vann ikke tilsettes til disse komponentene. Således innbefatter komponentene a) og b) særlig ikke-blåsemiddel bortsett fra restvann som er til stede i industrielt fremstilte polyoler.

Det er videre særlig foretrukket hvis restvanninnholdet reduseres ved tilsetning av en vannoppfanger. Egnede vannoppfangere er f.eks. zeolitter. Vannoppfangere blir f.eks. anvendt i mengder på fra 0,1 til 10 vekt%, basert på totalvekten av polyolkomponenten b).

I en første foretrukket utførelsesform innbefatter polyolkomponenten (b) følgende mengder av komponentene (b-1) til (b-4):

fra 50 til 100 vekt%, foretrukket fra 85 til 95 vekt%, av (b-1),

fra 0 til 30 vekt%, foretrukket fra 5 til 15 vekt%, av (b-2),

fra 0 til 20 vekt%, foretrukket 0 vekt%, av (b-3), og

fra 0 til 20 vekt%, foretrukket 0 vekt%, av (b-4),

basert på totalvekten av komponentene (b-1) til (b-4).

I denne utførelsesformen blir polyolkomponentene beskrevet foretrukket omsatt med 4,4'-MDI eller en prepolymer basert på 4,4'-MDI. Elastomere polyuretaner, særlig kaldstøpte polyuretanelastomerer, blir foretrukket oppnådd derved.

Polyuretanene oppnådd i denne første utførelsesformen har generelt en tetthet på fra 0,8 kg/l til 1,3 kg/l, foretrukket fra 0,9 kg/l til 1,1 kg/l.

Polyuretanene oppnådd ved denne første foretrukne utførelsesformen blir foretrukket anvendt for belegning av offshorerør og flytende artikler, slik som f.eks. bøyer.

I en andre utførelsesform innbefatter polyolkomponenten (b) følgende mengder av komponentene (b-1) til (b-4):

fra 10 til 100 vekt%, foretrukket fra 30 til 80 vekt%, av (b-1),

fra 0 til 30 vekt%, foretrukket fra 0 til 10 vekt%, av (b-2),

fra 0 til 20 vekt%, foretrukket fra 1 til 5 vekt%, av (b-3), og fra 0 til 80 vekt%, foretrukket fra 20 til 50 vekt%, av (b-4),

basert på totalvekten av komponentene (b-1) til (b-4).

I denne utførelsesformen blir polyolkomponentene beskrevet foretrukket omsatt med en ovenfor beskrevet blanding av difenylmetandiisocyanat og polyfenylenpolymetylenpolyisocyanater.

Denne andre foretrukne utførelsesformen blir foretrukket omsatt under nærvær av de hule mikrosfærene beskrevet nedenfor (komponentene (d)). Såkalte "syntaktiske polyuretaner" oppnås derved. Disse syntaktiske polyuretanene har generelt en tetthet på fra 0,3 kg/l til 0,9 kg/l, foretrukket fra 0,5 kg/l til 0,8 kg/l.

Polyuretanene oppnådd ved denne andre foretrukne utførelsesformen blir foretrukket anvendt for produksjon, særlig for isolering, av offshorerør, hylser og rørmanifolder.

Polyuretanene ifølge oppfinnelsen oppnås ved omsetting av komponentene (a) og (b) under nærvær av et biocid eller av et antall biocider, valgt fra biocidene (i) til (vi).

Når det gjelder biocidet kan følgende angis:

Polymeren ifølge oppfinnelsen innbefatter 2-(tiocyanometyltio)benzotiazol som er beskrevet ved følgende strukturformel:

Mengden biocid (c) anvendt er generelt fra 0,1 til 20 vekt%, foretrukket 0,2 til 10 %, mer foretrukket fra 0,3 til 7 %, enda mer foretrukket fra 0,4 til 6 %, særlig foretrukket fra 0,5 til 5 % og spesielt fra 0,6 til 3,5 %, basert på totalvekten polyuretaner.

Videre kan hule mikrosfærer (d) tilsettes til reaksjonsblandingen som

innbefatter komponentene (a) og (b) og (c). Uttrykket hule mikrosfærer forstås som organiske og mineralske hule sfærer. Organiske hule sfærer som kan anvendes er f.eks. hule plastsfærer, som f.eks. innbefatter polyetylen, polypropylen, polyuretan, polystyren eller en blanding derav. Mineralhule sfærer kan f.eks. innbefatte leire,

aluminiumsilikat, glass eller blandinger derav.

De hule sfærene kan ha et vakuum eller delvis vakuum i interiøret eller fylles med luft, inerte gasser, f.eks. nitrogen, oksygen eller argon, eller reaktive gasser, f.eks. oksygen.

Vanligvis har de organiske eller mineralske hule sfærene en diameter på fra 1 til 1.000 um, foretrukket fra 5 til 200 um. Vanligvis har de organiske eller mineralske hule sfærene en bulktetthet på fra 0,1 til 0,4 g/cm<3>. De har generelt en termisk ledningsevne på fra 0,03 til 0,12 W/mK.

Hule glass mikrosfærer blir foretrukket anvendt som hule mikrosfærer. I en særlig foretrukket utførelsesform har de hule glass mikrosfærene en hydrostatisk sammensetningsstyrke på minst 20 bar. F.eks. kan 3M - Scotchlite glassbobler anvendes som hule glassmikrosfærer.

De hule mikrosfærene blir generelt tilsatt i en mengde på fra 1 til 80 vekt%, foretrukket fra 2 til 50, mer foretrukket fra 5 til 35, vekt% og særlig foretrukket fra 10 til 30 vekt%, basert på totalvekten av det resulterende polyuretanet.

Oppfinnelsen angår videre en fremgangsmåte for fremstilling av et polyuretan ved omsetting av

a) polyisocyanater med

b) en polyolkomponent som innbefatter polyeterpolyoler under nærvær av et biocid (c), som innbefatter eller består av 2-(tiocyanometyltio)benzotiazol.

For komponentene a) til c) anvendt blir referanse gjort her til angivelsene ovenfor. Dette gjelder også for additivene beskrevet ovenfor.

For fremstilling av polyuretanene blir polyisocyanatene a) polyolkomponent og b) omsatt i mengder slik at forholdet mellom antallet ekvivalenter NCO grupper til polyisocyanatet a) til summen av reaktive hydrogenatomer til komponent b) er fra 1:0,5 til 1:3,50 (som korresponderer til en isocyanatindeks på fra 50 til 350), foretrukket fra 1:0,85 til 1:1,30 og særlig foretrukket fra 1:0,9 til 1:1,15.

Utgangskomponentene blir vanligvis blandet ved en temperatur på fra 0 °C til 100 °C, foretrukket fra 15 til 60 °C, og omsatt. Sammenblandingen kan utføres ved vanlige PU prosesseringsmaskiner. I en foretrukket utførelsesform blir sammenblandingen utført med lavtrykksmaskiner eller høytrykksmaskiner.

Biocidet (c) kan introduseres før sammenblanding av (c) med komponentene (a) og/eller (b). På samme måte kan (c) tilsettes til den reagerende reaksjonsblandingen som innbefatter (a) og (b). foretrukket blir (c) blandet med polyolkomponenten (b) og blandingen av (b) og (c) blir deretter omsatt med (a).

Den eventuelle inkorporeringen av de hule mikrosfærene (d) til PU komponenten blir utført ved hjelp av fremgangsmåter kjente i litteraturen. Det er mulig å tilsette de hule mikrosfærene før reaksjonen til minst én av komponentene (a) eller (b) og/eller å tilsette de hule mikrosfærene til den fremdeles reagerende reaksjonsblandingen umiddelbart etter reaksjonen mellom komponentene (a) og (b) . Eksempler på egnede fremgangsmåter for sammenblanding er beskrevet i WO 94/20286, WO 02/102887 og WO 02/072701. Sammenblandingskolbe fremgangsmåten ifølge WO 02/102887 blir foretrukket anvendt.

Maritime artikler forstås som artikler som, når de anvendes for tiltenkt formål, er konstant i kontakt med sjøvann. Eksempler på maritime artikler er offshore rør, skjøter, rørmanifolder, pumper og flytende artikler, slik som f.eks. bøyer.

I sammenheng med foreliggende oppfinnelse forstås offshore rør som er for å transportere olje og gass. Olje/gass strømmer generelt deri fra bunnen av sjøen til plattformer, til skip/tanker eller direkte til land.

Skjøter forstås som sammenkoplinger mellom to rør eller to seksjoner.

Oppfinnelsen angår derfor en maritim artikkel som innbefatter polyuretanene ifølge oppfinnelsen.

Oppfinnelsen angår særlig et offshorerør bestående av

(i) et indre rør og montert som et additiv derpå,

(ii) et lag av polyuretan ifølge oppfinnelsen.

En alternativ utførelsesform av offshorerøret ifølge oppfinnelsen innbefatter (i) et indre rør, foretrukket et metallrør, montert derpå,

(ii) et lag av isoleringsmateriale, foretrukket skum, og montert derpå,

(iii) et lag av polyuretan ifølge oppfinnelsen, foretrukket et belegglag som innbefatter kompakt polyuretan ifølge oppfinnelsen.

Oppfinnelsen angår også en bøye belagt med polyuretan ifølge oppfinnelsen.

Oppfinnelsen blir nå illustrert med følgende eksempler.

Eksempler

Følgende komponenter ble anvendt i eksemplene:

Elastomersystem: Elasturan 6006/105/A80 (produsent: Elastogran GmbH) Biocid 1: Tributyltinnoksid (TBT)

Biocid 2: 3-benzo[b]tien-2-yl-5,6-dihydro-1,4,2-oksatiazin 4-oksid Biocid 3: 2-p-(klorofenyl)-3-cyano-4-bromo-5-trifluorometylpyrrol

Biocid 4: 2-(tiocyanometyltio)benzotiazol

Biocid 5: Tetrahydro-N-(triklormetyltio)ftalamid

Biocid 6: Bis(1-hydroksy-1H-pyridin-2-tionato-0,S)kopper

Biocid 7: bis(1-hydroksy-1H-pyridin-2-tionato-0,S)sink

Runde petriskåler belagt med polyuretanelastomerer og som har en diameter på 9 cm ble fremstilt fra det angitte polyuretansystemet med tilsetting av biocider. Disse ble dekket med et lag sjøvann, ca. 50 barnakkel larver ble tilsatt og innkubering ble gjort i en periode på fra 5 til 7 dager ved en temperatur på 27 ±2 °C og under definerte lysbetingelser (lys på i 15 timer og mørke på i 9 timer per dag). Etter innkuberingen ble antallet barnakkel larver som hadde kolonisert det polymere materialet bestemt ved hjelp av et mikroskop. Prosentandelen av barnakkel larvekolonien i forhold til antallet larver tilsatt til systemet er beskrevet i tabell 1 som koloniseringsprosent.

Polyuretanelastomerer ble fremstilt fra det angitte polyuretansystemet ved tilsetting av de biocidale forbindelsene eller tilsetting av biocidblandinger, og testark på 10 cm x 10 cm kantlengde ble fremstilt fra disse. Testarkene således produsert ble eksponert noen få centimeter under vannoverflaten i en havn basert ved Nordeney i Nordsjøen i en periode fra mai til november 2004, og begroingen av arkene ble bestemt på basis av ASTM-metoden 6990-03 2004. Her ble prosentandel ikke begrodd areal på testarkene bestemt og er angitt som "begroingsrating" i tabellen nedenfor. I tilegg ble tørrvekt av begroing på testarkene bestemt gravimetrisk. For dette formålet ble begroingen skrapet bort fra testarket, tørket ved 60 °C og veid. Parameteren angitt ovenfor som "begroingsvekt" er massen av begroingen, basert på arealet av testarket. Kvantifisering av animalsk begroing på testarkene ble videre utført ved å bestemme prosentandel av arealet av testarket som var dekket av animalsk hard begroing; i tabellen er prosentandel av regionen ikke dekket med animalsk hard begroing angitt som hard begroingsrating.

I tillegg ble Shore A hardheten i henhold til DIN 53505, strekkstyrken og spenningen ved 100 % og 300 % belastning i henhold til ASTM D412 og rivpropageringsresistens i henhold til ASTM D625 bestemt. Disse data er summert i tabell 3.

I tabellen nedenfor er konsentrasjonen av biocidene anvendt angitt i hvert tilfelle i prosent i forhold til masse, basert på totalvekten av

polyuretanelastomeren.

Tabell 1

Bestemmelse av prosentforhold mellom barnakkel larvekolonien og antallet larver tilsatt til systemet (kolonisering %), i henhold til koloniseringstesten beskrevet. Eksempel 1 og 2 er sammenligningseksempler.

Effektiviteten til biocidene ifølge oppfinnelsen er klar fra tabellene 1 og 2.

Det er klart at de mekaniske data ikke signifikant er influert av tilsetting av biocidene.

Claims

1. Polyuretan karakterisert vedat det oppnås ved omsetting av a) polyisocyanater med b) en polyolkomponent som innbefatter polyesterpolyoler og/eller polyeterpolyoler, under nærvær av et biocid (c) som innbefatter eller består av 2-(tiocyanometyltio)benzotiazol.

2. Polyuretan ifølge krav 1, karakterisert vedat biocidet (c) anvendes i en mengde på fra 0,1 til 20 vekt%, basert på totalvekten av polyuretanet.

3. Polyuretan ifølge krav 1 eller 2, karakterisert vedat biocidet (c) anvendes i en mengde på fra 0,6 til 3,5 vekt%, basert på totalvekten av polyuretanet.

4. Polyuretan ifølge et hvilket som helst av kravene 1 til 3,karakterisert vedat polyeterpolyolene oppnås ved alkoksylering av en di- eller trifunksjonell alkohol.

5. Polyuretan ifølge et hvilket som helst av kravene 1 til 4,karakterisert vedat den er en kaldstøpt polyuretanelastomer.

6. Polyuretan ifølge et hvilket som helst av kravene 1 til 4,karakterisert vedat den er en polyuretan som innbefatter hule mikrosfærer (d).

7. Fremgangsmåte for fremstilling av et polyuretan, karakterisert vedat den innbefatter omsetning av (a) polyisocyanater med (b) en polyolkomponent som innbefatter polyeterpolyoler, under nærvær av et biocid (c) som innbefatter eller består av 2-(tiocyanometyltio)benzotiazol.

8. Maritim artikkel, karakterisert vedat den innbefatter et polyuretan ifølge et hvilket som helst av kravene 1 til 6.

9. Artikkel ifølge krav 8, karakterisert vedat den er et offshorerør, kobling, rørmanifold, pumpe eller flytende artikkel.