NO335743B1 - Fremgangsmåte, anordning og sikkerhetssystem for autentisering av et kjennemerke - Google Patents

Abstract

Oppfinnelsen refererer seg til en fremgangsmåte, anordning og sikkerhetssystem, alle for autentisering av et kjennemerke (M-P), omfattende trinnene: å eksitere det nevnte luminescerende sondekjennemerket (M-P) med minst en eksitasjonspuls (P) fra minst en eksitasjonskilde (3,31-36), å måle sondeintensitetsverdier (VP1 - VPn) av emisjonsintensitet (I) fra emisjonsstråling (E) fra nevnte luminescerende sondekjennemerket (M-P) som respons på den minst ene eksitasjonspulsen (P) i tidsintervaller (t1 - tn), å danne en sondeintensitet som funksjon av tiden emisjonsfunksjon av nevnte sondeintensitetsverdier (VP1 - VPn), å sammenligne nevnte sondeintensitet som funksjon av tiden emisjonsfunksjonen med minst en referanseintensitet som funksjon av tiden emisjonsfunksjon, og nevnte sondeintensitet som funksjon av tiden emisjonsfunksjon og nevnte referanseintensitet som funksjon av tiden emisjonsfunksjon blir normalisert før sammenligning.

Description

Oppfinnelsen er området sikkerhetskjennemerke, påført som blekk eller beleggsammensetninger eller i bulkmaterialer, og dokumenter eller artikler som bærer slike sikkerhetskjennemerker. Den vedrører en ny fremgangsmåte for å utnytte karakteristika til visse luminescerende eller selvlysende pigmenter innlemmet i blekktypene, beleggsammensetninger eller artikler. Spesielt gjelder den en fremgangsmåte og en anordning som gjør det mulig å utnytte den karakteristiske luminescerende ettergløden til visse luminescerende eller selvlysende materialer og luminescerende sammensetninger, og foreslår et sikkerhetssystem for å merke og autentisere en enhet.

luminescerende eller selvlysende materialer er blant de klassiske ingrediensene i sikkerhetsblekk eller belegg. De omformer energi fra en eksiterende stråling ved en gitt bølgelengde til utsendt lys med en annen bølgelengde. Den benyttede luminescerende utsendelsen kan ligge i UV-området (under 400 nm), i det synlige området (400-700 nm) eller i det nære eller midtre infrarøde området (700-2500 nm) i det elektromagnetiske spekteret. Visse luminescerende materialer kan sende ut samtidig på flere enn én bølgelengde. De fleste luminescerende materialene kan eksiteres ved mer enn én bølgelengde.

Dersom den utsendte strålingen har lenger bølgelengde enn den eksiterende strålingen, taler en om "Stokes" eller "nedkonvertering" luminescens. Dersom den utsendte strålingen har kortere bølgelengde enn eksitasjonsstrålingen, taler en om "anti-Stokes" eller "oppkonverterende" luminescens.

Luminescens kan være av to forskjellige typer: fluorescens eller fosforescens. Fluorescens er den øyeblikkelige utsendelsen av stråling ved eksitasjon, mens fosforescens er den tidsforsinkede utsendelse av stråling, som kan observere etter at eksitasjon har blitt stoppet. Fosforescens, også kalt etterglød, er kjennetegnet av en spesifikk reduksjon av luminescensintensiteten som funksjon av tiden; og de korresponderende levetidene, som er materialspesifikke, kan ligge i området fra nanosekunder til flere timer.

Luminescerende materialer kan være av organisk eller ikke-organisk natur. Eksempler på førstnevnte er cyanintypemolekylene, så vel som coumariner, rodaminer, etc. Eksempler på ikke-organisk natur er kopper eller sølvdopede sinksulfider, sjeldent jordmetalldopet yttriumaluminiumgranat eller yttriumvanadater, etc. En annen klasse luminescerende materialer kan finnes blant metallo-organiske sammensetninger, for eksempel silisiumfalosyanider, sjeldne jordmetallbeta-dikonater etc.

Luminescerende materialer kan anvendes i blekk eller belegg, enten som pigmenter eller som oppløsbare materialer. Nyere utvikling har også gjort luminescerende|pigmenter tilgjengelig i colloidal form. Spesielle applikasjoner beror like gjerne på luminescerende polymerer, tilveiebragt ved polymerisering, copolymerisering eller granatluminisente molekyler i eller på en polymerkjede.

Alle disse sammensetningsklassene og applikasjonsformer blir brukt i sikkerhetssammensetninger og for sikkerhetsformål. Korresponderende detekteringsutstyr kan være laget for å diskriminere mellom momentan luminescens (fluoresens) eller forsinket luminescens (fosforesens).

US-3473027 vedrører den generelle bruken av organiske og ikke-organiske sjeldne jordmetallsammensetninger som synlige og IR luminescerende kjennemerker for applikasjoner slik som vareidentifikasjon og etiketter, personalidentifikasjon, identifikasjon og registrering av passerende kjøretøy, maskinlesing av informasjon, ZIP koder, fakturaer, merkelapper etc. og høykapasitetslageranordninger. Patentet beskriver videre en "spektroskopisk detektor" for å diskriminere mellom forskjellige smallinje luminescerende responser.

US-3412245 tilføyer svekketidskarakteristikaene til luminescensen til kodefaktorene. På denne måten kan sjeldne jordmetallbaserte luminescenser, som har svekketider i størrelsesorden millisekunder, skilles fra organisk fluorisent materiale som har en mye raskere svekketid. Diskrimineringen utføres via eksitasjoner med sinusmodulerte eller pulsede UV lyskilder, som bruker variabel modulasjon eller pulsfrekvens, i tilknytning til spektral separering av forskjellige emisjonsbølgelengder.

US-3582623 og US-3663813 viser ytterligere utviklinger av spektroskopisk detekteringsutstyr for luminescerende trekk.

US-3650400 beskriver bruken av en pulserende lyskilde i tilknytning til synkron detektering ved pulseringsfrekvensen ("lås-inn" prinsipp), for å undertrykke innvirkningen av omgivende lys. Ved denne foranstaltningen er detektoren bare sensitiv overfor den riktige luminescens responsen. Hovedulempene ved de kjente fremgangsmåtene, som beror på en bestemmelse av materialets modulasjonsoverføringsfunksjon, er deres iboende treghet. Av denne grunnen blir de normalt ikke implementert i høyhastighetsautentiseringsmaskiner.

US-4047033 beskriver bruken av et oppkonverterende luminescerende materiale for sikkerhetsformål, så vel som korresponderende detekteringsutstyr. Detekteringen beror på eksitasjon med en GaAs IR-LED, som emitterer ved 950 nm bølgelengde i kontinuerlig eller pulset modus, kombinert med spektroskopisk identifikasjon av den luminescerende emisjonen. Det refereres til inndirekte innretninger, ved måling av pulsdefasing, for å bedømme den karakteristiske stignings- og svekketiden til den luminescerende responsen. Denne fremgangsmåten blir imidlertid sterkt påvirket av variasjoner i luminescensintensiteten, og den er derfor ikke enkel å implementere i praksis.

En annen fremgangsmåte innen den kjente teknikken, som er egnet for høyhastighetsautentisering, beror på pulseksitasjon av en testprøve som beveger seg på et transportørbelte. Etter at den passerer UV eksitasjonskilden, avtar intensiteten til den induserte luminescens i samsvar med den iboende svekkekarakteristikken til materialet. En eller flere fotodetektorer, anordnet i bestemte avstander fra UV kilden langs transportørbeltet, blir brukt til å bedømme spesifikke punkter av svekkekarakteristikken. Hovedulempen med denne fremgangsmåten er dens begrensning til slike fosforesente materialer som har karakteristiske luminescenssvekketider i størrelsesorden 50 millisekunder. Denne begrensningen er en konsekvens av de mekaniske begrensningene (transportørbeltehastighet) i detekteringsprosessen.

Det er et formål med den foreliggende oppfinnelsen å tilveiebringe en fremgangsmåte, en anordning og et sikkerhetssystem som overkommer manglene ved den kjente teknikken. Spesielt skal oppfinnelsen tillate en hurtig sampling av en luminescenssvinningskarakteristikk og skal derfor være egnet for høyhastighetsmaskinlesingsapplikasjoner.

Videre skal oppfinnelsen tillate et bredt valg av opp- eller nedkonverterende fosforesente materialer, som har svinnetider fra sub-mikrosekunder til ti millisekundersområdet eller lenger. Et ytterligere formål med oppfinnelsen er å gjøre autentiseringsprosessen mer pålitelig ved å kompensere for vekslinger i luminescensintensitet, som kan finne sted på grunn av endringer i selve det luminisente kjennemerket (aldring, skittenhet) eller i måleutstyret.

Formålene ovenfor blir primært oppnådd ved en fremgangsmåte, en anordning og et sikkerhetssystem for autentisering av et luminescerende sondekjennemerke og i samsvar med de selvstendige patentkravene. Oppfinnelsen er basert på en sammenligning av de tidsavhengige luminescensemisjonsfunksjonene til et sondemateriale med et referansemateriale. Ifølge oppfinnelsen blir derfor kurveformer brukt som det autentiserende trekket, snarere enn intensitetsverdier for individuelle målinger. Emisjonsfunksjonene blir sammenlignet i normalisert form. Ved å gjøre det på denne måten blir sammenligningen i stor grad uavhengig av intensitetsawik på grunn av aldring, endringer eller tilsmussing/skittenhet.

Oppfinnelsen beror videre på den direkte vurderingen av den tidsavhengige luminescensemisjonsfunksjonen til et sondekjennemerke følgende pulseksitasjon. Luminescerende kan herved bli eksitert under bruk av en hvilken som helst type intens pulset strålingskilde, for eksempel lysemitterende dioder, laserdioder, Q-svitsjede lasere og lyskilder avledet derav ved ikke-lineær optikk, så vel som røntgenstrålepulser eller partikkelstråler, spesielt pulsede elektronstråler. Etter eksitasjon med en egnet eksitasjonspuls, fortrinnsvis med en lyspuls av passende bølgelengde og varighet, sender det luminescerende materialet ut en del av den absorberte energien i form av emisjonsstråling mer enn andre bølgelengder. I noen tilfeller opptrer emisjonen av stråling nærmest umiddelbart, og stopper ved opphør av eksitasjonen. I andre tilfeller er emisjonen tidsforsinket og intensiteten til den utsendte strålingen følger enten en enkel eksponensiell svekkelov, eller mer kompliserte lover med hyperbel form, eller til og med oppviser en stignings- og svekkeoppførsel, som er representativ for kompliserte interne energioverføringsprosesser og av konkurrerende svekkemekanismer. I hvert tilfelle avhenger imidlertid den observerte utviklingen av emisjonsintensiteten som en funksjon av tid, etter stopp av ekstern stimulering, bare av selve det luminescerende materialet, og tjener således som et autentiseringstrekk, som indikerer tilstedeværelsen av det nevnte spesifikke materialet. Selv om den absolutte luminescensintensiteten blir redusert, for eksempel på grunn av aldring eller tilsmussing av materialet, bevares formen til emisjon som funksjon av tidenkurven, siden denne er typisk for en luminescerende blanding.

Innen rammen for denne oppfinnelsen skal svekke- eller svekkekurve bety en hvilken som helst spesifikk intensitet som funksjon av tidenkurve til en sonde og dens referanse. En slik intensitet som funksjon av tidenkurve, representerer den målte responsen til den luminescerende emisjonsintensiteten på grunn av en eksitasjonspuls. Uttrykket "eksitasjonskilde" skal videre passe på elektromagnetiske strålingskilder som har en bølgelengde i området mellom 200 nm og 2500 nm, innbefattende således UV-lys, synlig lys og kortbølgelengder (ikke-termisk) IR lys. Alternative fremgangsmåter for stimulering, som bruker for eksempel røntgen eller elektronstrålepulser er mulig og er likeledes innbefattet av den nevnte definisjonen.

Ved utøvelse av fremgangsmåten og bruk av autentiseringsanordningen, blir emisjonsintensiteten til en sonde samplet ved passende tidsintervaller og lagret i et analogt lager, for eksempel digitalisert ved hjelp av en analog til digital (AD) konverter og lagret i et digitalt lager.

En referansekurve for den luminescerende emisjonen som funksjon av tiden, tatt på en referansesampel ved å bruke den samme instrumentelle oppsettingen og prosedyren, blir også lagret i et digitalt lager, og er tilveiebragt for sammenligning og autentisering.

Autentisering av en sonde under test blir utført ved et punkt for punkt sammenligning av dens luminescenssvekkekurve med den lagrede referansesamplens svekkekurve.

Sonde- og referanseemisjonsfunksjoner blir sammenlignet i normalisert form. Normalisering innebærer at intensitetsverdiene til begge emisjonsfunksjonene blir bragt til samme skala, slik at de høyeste verdiene til begge svekkekurvene faller sammen.

Dersom sammenligningen mellom sondesvekkekurven og den korresponderende referansesvekkekurven bekrefter identitet innenfor definerbare toleranser, tilveiebringes et konformitetssignal for å autentisere sonden. I det motsatte tilfellet antas ikke-konformitet. Konformitets- eller ikkekonformitetssignaler kan være et hvilket som helst elektrisk, optisk, akustisk eller annet signal.

Den nevnte definerbare toleransen kan være tilveiebragt på en punkt for punkt basis, dvs. at hver sondekurvepunkt blir sammenlignet med dens korresponderende referansekurvepunkt og må ligge innenfor absolutte (for eksempel + 50/ - 30), relative (for eksempel ± 20%) eller individuelt definerte grenser fra dette referansekurvepunktet. På punkt for punkt basisen må alle punkter ligge innenfor deres respektive toleranser for at sondesamplen skal aksepteres.

Alternativt kan et totalt toleransekriterium anvendes, dvs. at de individuelle forskjellene mellom korresponderende sonde og referanseintensiteter, eller en passende funksjon av disse liksom kvadratisk eller absolutt- verdiene, etc, blir oppsummert og alle punktene, og den resulterende summen blir sjekket mot nevnte totale toleransekriteriet. Fremgangsmåten i henhold til oppfinnelsen har den fordelen at den kan anvendes på en hvilken som helst type luminescenssvekkekarakteristikker, det være seg eksponensielle eller ei. Den er spesielt anvendbar på autentiseringen av blandinger av luminescerende materialer som har et samme bestemt luminescenssenter i omgivelser med forskjellige svekkekarakteristikker. For eksempel kan en blanding av YV04:Eu og Y202S:Eu skilles på denne måten fra dens enkle komponenter.

Fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen kan utføres slik at en "enkelprøve"- måling, dvs. en enkel eksitasjonslyspuls fullt avsøket av den korresponderende luminescensresponsen som en funksjon av tiden, som varer i størrelsesorden et millisekund, er tilstrekkelig til å innsamle den komplette luminescenssvekkeinformasjonen til en sonde og sammenligner denne med referansedataene. Høyhastighetsoperasjon på sampler eller prøver som beveger seg hurtig blir følgelig sikret.

I tilfellet med en svak luminescens, dvs. med et utilstrekkelig signal til støy (S/N) forhold, kan imidlertid målingen også gjentas et visst antall ganger og resultatet av flere enn en av målingene kan gjennomsnittberegnes på et punkt for punkt basis for å forbedre S/N forholdet og derved å oppnå den ønskede svekkekurveinformasjonen med en høyere statistisk presisjon.

Det er en ytterligere fordel med fremgangsmåten i henhold til den foreliggende oppfinnelsen at den er modellfri, dvs. at selve luminescenssvekkekurven blir brukt som autentiseringstrekket, snarere enn en parameter avledet av denne. Avleding av parametret er alltid forbundet med en fysisk modell og blir ikke-anvendbar i tilfelle modellen ikke holder. Modellfrie fremgangsmåter har derfor et langt større applikasjonsområde enn modelltilknyttede fremgangsmåter.

Fremgangsmåten i henhold til oppfinnelsen kan benyttes i forbindelse med andre eksisterende teknikker for spektral identifikasjon av luminescerende responser. Spesielt kan den benyttes i forbindelse med spektrale filtre, bølgelengdespredende elementer, optiske gittere eller annen optisk instrumentering som fører til en bølgelengdeseleksjon.

Lyssamleoptikk kan like gjerne bli brukt for å forbedre signal til støyforholdet til den fotodetekterende kjeden.

Mer enn en detekteringskanal kan være tilveiebragt for samtidig detektering av luminescerende blandinger eller av luminescerende som stråler ut ved flere enn en bølgelengde samtidig. Det sistnevnte er også tilfellet for skjeldne jordmetallionbaserte luminescerende materialer. De forskjellige detekteringskanalene er herved tilveiebragt med passende bølgelengdeselekteringer, og de korresponderende intensitets som funksjon av tiden dataene blir individuelt samplet og lagret.

I en spesiell utførelse er detekteringskanalen en mikrospektrometerenhet, som omfatter en bølgelengdespreder (for eksempel en prisme, et gitter eller et lineært variabelt filter) og en rekke fotodetektor. Den sistnevnte kan være en lineær fotodioderekke eller en lineær CCD (ladningskoplet anordning) rekke. For å sikre høy driftshastighet, kan det benyttes en modifisert todimensjonal CCD matriserekke istedenfor den lineære CCD rekken.

I CCD matriserekker blir en bilderamme av fotogenerert ladningsbærere, produsert ved eksponeringen av silisiumbrikken overfor lys "vertikalt" forskjøvet, linje for linje, til kanten av brikken, hvor de individuelle linjene så blir "horisontalt" forskjøvet og lest ut, piksel for piksel. Disse forskyvningsprosessene finner sted parallelt, og store mengder data kan håndteres svært hurtig (typiske hastigheter for en 256 x 256 CCD rekke er opp til 40 MHz for "horisontal" piksel for piksel forskyvning, og opptil 4 MHz for "vertikal" linje til linje forskyvning).

Den nevnte modifiserte CCD matriserekken er tilveiebragt slik at en første linje av piksler virker som fotodetektorrekken for spektret produsert av bølgelengdesprederen. De påfølgende linjene med piksler blir beskyttet fra innvirkningen av lys og tjener som en midlertidig masselageranordning. Etter eksitasjonspulsen blir den tidsavhengige spektrale informasjonen etterspurt av en hurtig "vertikal" linje til linje forskyvning og lagret i CCD'ns lysbeskyttede område for påfølgende utfresing av instrumentets prosessor.

Flere enn en eksitasjonskilde kan være tilveiebragt for å øke maskinvarefleksibilitet for detektering av luminescerende|som har forskjellige eksitasjonsbølgelengder. Lysemitterende dioder (LED) er spesielt velegnet for opplysningen av et spektralt område med en båndbredde på omtrent 50 nm. Tilveiebringelse av et sett av forskjellige LED gjør det mulig å dekke et større spektralt område av interesse. Denne multi LED lyskilden kan styres eller kontrolleres av instrumentets mikroprosessor, slik at valget av eksitasjonsbølgelengde kan utføres ved en programmering.

Det er av spesiell interesse å kombinere den nevnte multi LED lyskilden med den nevnte mikrospektrometriske detektorenheten, for å oppnå en universell luminescens/svekketiddetektormodul.

I samsvar med oppfinnelsen kan det samme utstyret benyttes for å definere referansesvekkekurven og til å autentisere en ukjent prøve. Utstyret kan således drives i en "læremodus", hvor en referansesvekkekurve "referanseintensitet som funksjon av tiden emisjonskurve) blir etterspurt fra en raferansesample eller prøve, på passende måte behandlet og de korresponderende dataene lagret i et lager. Utstyret kan også drives i en "testmodus", hvor en luminescenssvekkekurve til en sonde (sondeintensitet som funksjon av tiden emisjonskurve), som bærer et kjennemerke som skal autentiseres, blir etterspurt, de korresponderende data passende behandlet og sammenlignet med de tidligere lagrede referansedataene, for å kunne avlede en konformitet/ikke-konformitetindikator. Den samme anordningen kan således drives i en "læremodus" for å lagre referansedata i lageret, og senere for festing av sonder i en "testmodus". Anordningen kan også omfatte flere enn ett lagersegment for å tilveiebringe referansedata for autentiseringen av forskjellige kjennemerker.

Den nevnte "læremodusen" og "testemodusen" behøver imidlertid ikke nødvendigvis være implementert i den samme fysiske enheten eller anordningen. I en alternativ utførelse er en første anordning dedikert til søket/definisjonen av en referansesvekkekurve fra referanseprøven. Referansedataene blir så overført til lageret til en andre, tilsvarende anordning, som er eksklusivt dedikert til autentiseringen av sondeprøver.

Fremgangsmåten og utstyr i samsvar med oppfinnelsen kan benyttes til å autentisere blekk og/eller beleggsammensetninger som omfatter egnet luminescerendejjmateriale, så vel som artikler slik som sikkerhetsartikler eller belagte artikler tilveiebragt ved å bruke de nevnte blekk og/eller beleggsammensetningene.

Fremgangsmåten og utstyret kan videre benyttes til å autentisere egnet luminescerende bulkmateriale, slik som papir eller plast som benyttes for produksjon av artikler slik som pengesedler, sikkerhetsdokumenter, identitetskort, kredittkort, sikkerhetstråder, merkelapper og andre sikkerhetsartikler.

Et sikkerhetssystem kan realiseres basert på den beskrevne fremgangsmåten ved å tilveiebringe et sett av referansesampler som omfatter luminescerende materialer og/eller luminescerende sammensetninger med tilsvarende spektral emisjon (dvs. emisjonsfarge), men som har forskjellige tidsavhengige emisjonsfunksjoner. De nevnte referansesamplene eller prøvene kan skilles fra hverandre ved fremgangsmåten og anordningen i henhold til oppfinnelsen, for eksempel ved å inkorporere en eller flere av dem i et kjennemerke på en enhet, for autentiseringsformål.

Oppfinnelsen er ytterligere eksemplifisert ved utførelsene av sikkerhetssystemer og autentiseringsanordninger som beskrevet nedenfor og som vist på de følgende tegningene: Fig. 1 viser emisjonsspekteret til en oppkonverterende fosfor som kan anvendes i tilknytning til oppfinnelsen, Fig. 2 viser luminescenssvekkekurver til fire forskjellige oppkonverterende luminescensfosforer, som kan benyttes for å utgjøre et sikkerhetssystem i samsvar med oppfinnelsen, Fig. 3 viser blokkskjemaet til en første utførelse av en autentiseringsanordning i samsvar med oppfinnelsen, Fig. 4 viser typiske luminescensintensitet/tidskareakteristika, som kan benyttes for autentiseringsformål i samsvar med den foreliggende oppfinnelsen, Fig. 5 viser et skjematisk blokkdiagram over en modifisert utførelse av en detekterings anordning i samsvar med oppfinnelsen, Fig. 6 viser et skjematisk riss av en mer sofistikert utførelse av en detekteringsanordning i henhold til oppfinnelsen,

Fig. 7 viser energinivåene til prasodymium (3+) ionet,

Fig. 8 viser et forkuserende gittertype mikrospektrometer, montert på en lineær fotodioderekke,

Fig. 9a viser prinsippet med utlesing av en todimensjonal CCD rekke,

Fig. 9b viser prinsippet med dataforsyning i en CCD rekke.

Sikkerhetssystemet ifølge oppfinnelsen omfatter mikroprosessorbasert autentiseringsutstyr som vist skjematisk på fig. 3.

Som representativt for samlingen av luminescerende sammensetninger i et kjennemerke, ble fire erbiumbaserte oppkonverterende fosforer av forskjellig natur valgt til: Gd202S:Er,Yb; Y202S:Er,Yb; BaY2F8:Er,Yb; NaYF4:Er,Yb. Når de er eksitert med en 950 eller 980 nm lyskilde, vil alle sende ut i det grønne, nær 550 nm området (fig. 1). Levetiden til de grønne, fosforesente emisjonene er imidlertid svært forskjellige for de fire materialene, som vist på fig. 2.

Autentiseringsanordningen, som vist på fig. 3 omfatter en mikrokontrollinnretning eller prosessor 1, tilveiebragt for eksempel av ADuC812 Microkonverter™ til Analog Devices. AduC812 brikken omfatter en 16 MHz 8052 mikroprosessor (CPU) la med 32 digitale I/O linjer, en 5 us 12 bit analog/digital (A/D) konverter lb, så vel som D/A konvertere, integrert RAM (256 bytes) og EE/Flash lager (Mem) eller lageranordning lc for program (8K) og data (640 bytes) lager. EE/Flash lager (Mem) 1 c er elektrisk slettbart permanentlager og gjør det mulig å implementere en "læremodus". AduC812 brikkens interne lager ble komplementert i eksempelet med 32 K eksternt direktetilgangslager (RAM) eller lageranordning ld.

Autentiseringsanordningen inneholder videre en laserstrømdriver 2 styrt av AduC812, en 980 nm bølgelengde pulslaserdiode (LD) som eksitasjonskilde 3 med kollimatoroptikk 3 a så vel som en fotodetekteringskjede basert på en grønnsensitiv kommersiell GaAsP fotodiode (PD) 4, et valgfritt optisk filter4a, og en korresponderende forsterker 5. Fotodetekteringskjeden 4, 5 tilveiebragt slik at det garanteres en minimal båndbredde på 200 kHz, som korresponderer med AduC812's 5us samplingshastighet; dens utgang er forbundet med AduC812's A/D konverter lb. AduC812 er videre forbundet med en modussvitsj SLT for seleksjonen av lære/testemodus L/T, til en skyveknapp B for å initiere målesyklusen, så vel som til gul, grønn og rød LED 8a, 8b, 8c for å indikere på/av og godtatt/feil (ja/nei) tilstandene. Skyve eller trykknappen B svitsjer kretsens hovedkraftforsyning ved Vcc på. En prosessorstyrt kraftholdebryter 9 er tilveiebragt, som tillater prosessoren å holde sin egen kraft eller effekt for å komplettere målesyklusen og svitsje seg selv av i god tilstand.

I "læremodusen" L, akvireres en referansesvekkekurve eller referanse om funksjon av tiden emisjonskurve. En referansesampler 7-R er plassert i posisjonen under kollimatoroptikken 3 a og det optiske filteret 4a. Etter å ha innstilt SLT bryteren eller svitsjen til "læremodus" L, innpresses trykknappen B og effekt leveres til detektorenheten. Kontrollert av mikroprosessoren 1, adresseres laserdioden til eksitasjonskilden 3 med en kort strømpuls fra laserstrømdriveren 2 (typisk IA i 200 us). En 980 nm lasereksitasjonspuls P blir fokusert av kollimatoroptikken 3a på et luminescerende referansekjennemerke M-R til referansesamplen 7-R. Den korresponderende luminescerende responsen ved 550 nm (emisjonsstråling E) blir avfølt av fotodioden 4. Signalet fra fotodioden sendes inn i forsterkeren 5 og fra denne inn i A/D konverteren lb. Etter pulsing av laserdioden, initierer mikroprosessoren 1 en direkte lagertilgang (DMA) dataakvisisjonssekvens. Under denne sekvensen blir signalet fra den fotodetekterende kjeden 4,5 samlet i regelmessige tidsintervaller (for eksempel hvert 5 us) av A/D konverteren lb og lagret i påfølgende lagerlokaliseringer til den eksterne lageranordningen ld. Samplingstid og antall sampler som skal tas er forhåndsinnstilt av mikroprosessorens program som en funksjon av de tidligere resultatene. Etter terminering av samplingen, blir dataene i lageranordningen ld analysert, behandlet, kondensert til 64 datapunkter som definerer referanseverdier VRI til VR64 (fig. 4) og lagret i mikroprosessorens permanente lageranordning lc. Funksjonen representert av referanseverdiene VR1-VR64 blir ytterligere normalisert, dvs. at verdiene VRI - VR64 blir skalert i forhold til den høyeste verdien til funksjonen. Derfor er VRI - VR64 uavhengige av totale intensitetsvariasjoner som påvirker den luminescerende emisjonen. Fig. 4 illustrerer den mulige formen til denne referansekurve, som er holdt som en liste av referanseverdier (VRI, VR2, VR3,...) for de korresponderende punkter i tiden (tl,t2,t3,...). VRn verdiene kan etter valg bli tilordnet korresponderende individuelle toleranser (A+, A-).

En vellykket terminering av operasjonen blir bekreftet av den grønne "Ja" indikatoren 8b. Noen sekunder etter termineringen av operasjonene, skrur mikroprosessoren av detektorenheten via effektforsyningsbryteren 9.

I "testmodusen" T blir en sondesvinnekurve akvirert og sammenlignet med den tidligere lagrede referansekurven. I samsvar med fig. 3 blir en sondesample eller prøve 7-P som omfatter et sondekjennemerke M-P plassert i den korrekte samleposisjonen. Etter innstilling av SLT bryteren til "testmodus" T, inntrykkes utløsertrykknappen B, og det leveres effekt til autentiseringsanordningen. Den samme sekvensen med operasjonene som beskrevet for "læremodusen" L blir utført, opp til punktet hvor de målte luminescenssvinnedataene blir behandlet og kondensert eller komprimert til 64 datapunkter. De derved tilveiebragte dataene VP1 til VP64 blir normalisert så vel som sammenlignet med de tidligere lagrede referanseverdiene VRI - VR64. For å sammenligne dataene som representerer svinnekurven til et sondekjennemerke M-P med et referansekjennemerke M-R, blir de korresponderende datapunktene i vår utførelse subtrahert fra hverandre, og absoluttverdiene til forskjellene blir oppsummert for alle 64 datapunktene. Dersom verdien til denne summen er mindre enn et valgbart kriterium, aksepteres testsampelen å være "god" og den grønne "Ja" LED 8b blir aktivert. Dersom verdien av summen overskrider kriteriet, avslås testsampelen som "dårlig" og rød "Nei" LED 8c blir aktivert. Noen sekunder etter terminering av operasjonene skrur mikroprosessoren av detektorenheten via effektforsyningsbryteren 9.

Emisjonsintensiteten E til en referansesample 7-R eller en samplet sonde 7-P kan variere innen et stort område. Aldring av det luminescerende materialet eller overflateendring på et referansekjennemerke M-R eller et sondekjennemerke M-P er ofte årsaken. Dersom kjennemerket for eksempel er påført en artikkel 7 slik som en pengeseddel eller en produktmerkelapp, kan overflaten til pengeseddelen eller merkelappen bli skitten eller oppskrapet. Dette kan i vesentlig grad redusere eksitasjonsintensiteten i det luminescerende materialet og kan også redusere intensiteten til emisjonsstrålingen fra et slikt kjennemerke. Spesielt kan emisjonsstrålingen E til en referansesample 7-R ha høyere absoluttverdier enn emisjonsstrålingen E til en sondesample 7-P.

Fremgangsmåten i henhold til oppfinnelsen beror derfor på en sammenligning av svinnkurveformer, snarere enn individuelle absolutte intensitetsverdier.

Etter normalisering av begge kurvene med hensyn til deres høyeste verdi mellom ti og tn, blir to identiske kurver tilveiebragt for prøver som inneholder den samme luminescerende, selv om den sistnevnte er tilstede i forskjellige konsentrasjoner. Ved å anvende dette generelle prinsippet med sammenligning av normaliserte kurver, vil autentiseringsprosessen ikke bli påvirket av faktorer som er resultatet av intensitets-eller måleavvik.

Antallet individuelle datapunkter ved VP 1 - VPn og VRI - VRn som tas for å definere sondekurve CP og referansekurve CR kan variere i en høy grad. Høyere antall vil tillate en generelt mer nøyaktig definisjon av en kurve.

For praktiske formål har et antall mellom 32 og 128 verdier, fortrinnsvis 64 verdier, vist seg å være tilstrekkelig.

Etter å avlede referanseverdier VRI - VRn i RAM ld eller i

permanentlageranordningen lc, kan disse dataene bli overført som referanseverdier VRI - VRn til andre autentiseringsanordninger.

På tilsvarende måte kan hver autentiseringsanordning ha et antall lagersegmenter for å lagre referanseverdier VRI - VRn for et antall forskjellige kjennemerker M. Generelt kan referanseverdier VR for sammenligning være tilveiebragt på en hvilken som helst måte; elektroniske data kan være tilveiebragt, dvs. av interne eller eksterne lagre, av lagerkort, av tråd eller trådløs transmisjon, som et kodet lager eller datatilsats til en prøve eller på en annen egnet måte.

ADuC812's sentrale behandlingsenhet la var programmert slik at den utfører de beskrevne operasjonene etter trykk på trykknappen B. Disse omfatter de følgende funksj onsprogramblokkene:

sikre autonomi av effektforsyning under målesyklusen ved å sette bryter 9 på,

lese lære/testemodusbryter SLT, dersom læremodus L:

forbered det eksterne lageret for DMA dataakvirering, pulslaserdioden,

akvirer et forutbestemt antall prøver av den luminescerendejjresponsen i DMA modus i lageranordningen ld,

etterbehandle de samplede dataene og komprimer disse i en optimalisert form i 64 datapunkter,

lagre de komprimerte og normaliserte dataene, innbefattende en komprimeringsindikator, i ADuC812's indre permanentdata EE/Flash lageranordning lc, som en referanse,

dersom testemodus T:

forbered det eksterne lageret for DMA dataakvirering, puls laserdioden,

akvirer et forutbestemt antall prøver av luminescensresponsen i DMA modus i lageranordning ld, etterbehandle de samplede dataene og komprimer dem til 64 normaliserte datapunkter i samsvar med den forutlagrede komprimeringsindikatoren, sammenlign de komprimerte og normaliserte dataene med de på forhånd lagrede

normaliserte referansedataene i lageranordningen lc, og avled en konformitet/ikke konformitetsindikator, sett godkjent/feil indikator LED korresponderende, for å vise resultatet,

etter en venteperiode av forutbestemt lengde, skru av effektforsyningen via bryter 9.

I en modifisert utførelse av en autentiseringsanordning ifølge oppfinnelsen, skjematisk vist på fig. 5, er det tilveiebragt to eksitasjonslyskilder 31 og 32 for å sende ut eksitasjonspulser P med forskjellige bølgelengder, med kollimeringsoptikk 31a og 32a og korresponderende pulsdrivere 21 og 22. To detekteringsenheter for to forskjellige bølgelengder, omfattende kollimeringsoptikk 41b og 42b, filtre 41a og 42a, fotodetektorer 41 og 42, og forsterkere 51 og 52 er også tilveiebragt. De optiske elementene er anordnet slik at alle optiske akser krysser i et enkelt observasjonspunkt på en sondeprøve 7-P. Sondeprøven 7-P, som bærer et sondekjennetegn M-P, blir ført gjennom autentiseringsanordningen. I avhengighet av trekkene som skal detekteres sender prosessor 1 en strømpuls til lyskilde 31 eller til lyskilde 32, eller til begge. I avhengighet av emisjonen som skal detekteres, gjøres bruk av fotodetektor 41 og/eller fotodetektor 42.

Som eksempel, kan anordningen være tilveiebragt for detekteringen av erbiumbasert oppkonverterende materiale, eksitert med en eksitasjonskilde 31 ved 980 nm og emittering eller utstråling i det grønne ved 550 nm som bli detektert av fotodetektor 41, og samtidig vil europium luminescerende som er inneholdt i sondekjennemerke M-p, bli eksitert av lyskilde 32 ved 370 nm og emittere nær 610 nm, hvilket vil bli detektert av fotodetektor 42. Tilstedeværelse av begge luminescerende materialer er påkrevd for å bekrefte autentisering av sondekjennemerket M-P. Arbeidsprinsippene for anordningen i henhold til denne bestemte utførelsen er ellers de samme som prinsippene ved den første utførelsen.

I en annen spesiell utførelse kan anordningen være designet for detektering av praseodymiumbaserte oppkonverterende materialer, som samtidig må eksiteres med en første laser ved 1014 nm og en andre laser ved 850 nm, og som derpå sender ut i det røde området ved omtrent 600 nm (fig. 7). I utførelsen blir eksitasjonspulser P generert av eksitasjonskilden 31 og 32 som drives samtidig. Fotodetektoren 41 er allokert til overvåkningen av 600 nm utstrålingen. Den andre fotodetektoren 42 er designet til å overvåke 1310 nm faseodymium nedkonverterende emisjon, som også er tilstede. I avhengighet av den ønskede graden kompleksitet og de luminescerende|egenskapene til sondekjennemerke M-P, kan til og med flere eksitasjonslyskilder og/eller fotodetektorer være innkorporert.

I nok en annen, mer sofistikert utførelse av en autentiseringsanordning i samsvar med oppfinnelsen, vist skjematisk på fig. 6, benyttes en kombinasjon av en multippel LED eller LD eksitasjonskilde 3, et fokuserende gittertype mikrospektrometer 4a' omfattende en lyslederdyse, en todimensjonal CCD rekke 4b' som en fotodetektor/akvireringsanordning, og en prosessor 1 for å kontrollere akvireringen, lagring og evaluering av dataene.

Eksitasjonskilden 3 omfatter fortrinnsvis en serie lysemitterende dioder 31,32,33..., 3n, som har emisjonsbølgelengder valgt slik at de dekker det ultrafiolette, synlige og nær infrarøde området av lysspekteret. Spesielt har et sett kommersielt tilgjengelig LED som emitterer ved 370 nm (UV), 470 nm (blått), 525 nm (turkis), 570 nm (grønt), 590 nm (gult), 610 nm (orange), 660 nm (rødt), 700 nm (mørk rødt), 740 nm (IR), 770 nm (IR), 810 nm (IR), 870 nm (IR), 905 nm (IR), og 950 nm (IR) vist seg å være nyttige. Disse LED kan være anordnet som brukeren ønsker, men er fortrinnsvis anordnet i en sirkel rundt mikrospektrometerets lyslederdyse.

Fokuseringsgittertypen mikrospektrometer 4a' er en anordning i samsvar med fig. 8. Lys fra sonden blir koplet inn i fokalplanet til spektrometeret av en optisk fiber eller lyslederdyse som virker som en punktformet lyskilde, og belyser et selvfokuserende refleksjonsgitter. Dette sistnevnte fokuserer lyset tilbake på en lineær fotodetektorrekke, sprer de forskjellige bølgelengdekomponentene omfattet i lyset på tilstøtende piksler på rekken. Et spektrum av lyset fra sonden tilveiebringes således ved å lese ut pikslene til fotodetektorrekken.

For hurtig akvirering av tidsavhengig spektralinformasjon benyttes en todimensjonal ladningskoplet anordning (CCD) rekke 4b'. Slike CCD rekker omfatter et todimensjonalt felt av fotosensitive piksler, som kan leses ut ved hjelp av en forsyningsprosess i samsvar med fig. 9a: Piksler blir først forskjøvet "vertikalt", linje for linje, inn i et horisontalt register. Der blir de individuelle pikslene forskjøvet "horisontalt", piksel for piksel, til en forforsterker og videre til utgangen. Todimensjonale CCD rekker blir normalt brukt i videokameraer og kan omfatte mellom 256 og IK piksler i hver dimensjon. Forskyvningen av piksel informasjon, tilstede som lagrede fotogenererte elektroner, blir forklart på fig. 9b: Tre elektroder (1,2,3) er tilstede for hver piksel, som blir drevet med trefasepositive klokkesignaler (<j>l,<j>2,<{>3). Elektronene akkumuleres alltid i positive potensialbrønner, representert ved en "ned" tilstand. Opp og nedfasene til klokkesignalene er laget slik at de overlapper hverandre slik at resultatet blir en forskyvning av de lagrede elektroner til hele rekken med en piksel etter en klokkeperiode (ti til t6). Dvs:

I konteksten til oppfinnelsen tjener den første linjen fotosensitive piksler (PIX) til den todimensjonale CCD rekken som den lineære fotodetektoren til

mikrospektrometeranordningen 4a'. De gjenværende linjene av CCD piksler blir ikke brukt som fotosensorer, men er beskyttet fra lyspåvirkning og spiller rollen som en primærlageranordning for den tidsavhengige spektrale informasjonen.

Prosessoren 1 med dens lageranordning lc kontrollerer dataakvireringen og behandlingsprosessen, og utfører trinnene: å pulse den riktige dioden eller diodene til eksitasjonskilden 3, for å kunne eksitere luminescenskjennemerket til sondeprøve 7-P henholdsvis referansesample 7-R, som følger av lyspulsen, utføre et passende antall linjeforsyninger i CCD rekken, for å kunne registrere den tidsavhengige spektrale responsinformasjonen som en todimensjonal bilderamme i det beskyttede området til rekken, å lese ut den tidsavhengige spektrale responsinformasjonen fra CCD rekken og lagre dette i lageranordningen lc, etterbehandling og evaluering av den samlede tidsavhengige spektrale informasjonen uttrykt ved autentiseringsjobben som skal utføres.

Den oppnåelige tidsoppløsningen blir bestemt av linjeforsyningsfrekvensen i trinn b). Denne sistnevnte kan være så høy som 4 MHz, som korresponderer med et tidstrinn på 250 ns. Utlesingen av de akkumulerte dataene i trinn c) kan finne sted mer sakte, på en måte som er kjent for fagkyndige på området. De tilgjengelige dataene etter trinn c) korresponderer med en "bilderamme", som har en spektral dimensjon og en tidsdimensjon. En tidssvinnekurve kan tilveiebringes fra denne rammen ved å kutte ut en tidsfrynse ved den passende bølgelengden; og denne informasjonen kan behandles og evalueres som gitt i de endimensjonale eksemplene ovenfor. Analysen kan alternativt utvides til flere enn en bølgelengde, eller også kombineres med spektralanalyse, idet det trekkes fordel av den andre dimensjonen til den akvirerte datarammen.

Claims (18)

1. Fremgangsmåte for autentisering av et luminescerende sondekjennemerke (M-P),karakterisert vedat den omfatter trinnene: å eksitere det luminescerende sondekjennemerke (M-P) ved minst en eksitasjonspuls (P) fra minst en eksitasjonskilde (3,31-36), å måle sondeintensitetsverdier (Vpi- Vpn) til emisjonsintensitet (I) fra emisjonsstråling (E) fra det luminescerende sondekjennemerket (M-P) som respons på minst en eksitasjonspuls (P) i tidsintervaller (ti - tn), å danne en sonde intensitet som funksjon av tiden emisjonsfunksjon av sondeintensitetsverdiene (Vpi- Vpn), å sammenligne sondeintensitets som funksjon av tiden emisjonsfunksjonen med minst en referanse intensitet som funksjon av tiden emisjonsfunksjon, hvor sondeintensitet som funksjon av tiden emisjonsfunksjonen og referanseintensitet som funksjon av tiden emisjonsfunksjonen blir normalisert før sammenligning.

2. Fremgangsmåte ifølge krav 1,karakterisert vedat minst ett luminescerende sondekjennemerke (M-P) er del av en sondeprøve (7-P) som skal autentiseres og at spesifikke emisjonskarakteristika til det minst ene luminescerende sondekjennemerket (M-P) blir målt, hvor de spesifikke emisjonskarakteristika innbefatter minst en eksitasjonsbølgelengde til eksitasjonspulsen (P), minst en emisjonsbølgelengde til emisjonsstrålingen (E) og sondeintensitetsverdier (Vpi- Vpn) av emisjonsintensitet (I) i tidsintervaller (ti - tn) for minst en av nevnte emisj onsbølgelengde.

3. Fremgangsmåte ifølge krav 1 eller 2,karakterisertv e d at minst ett luminescerende referansekjennemerke (M-R) er del av en referanseprøve (7-R) og at spesifikke emisjonskarakteristika til det minst ene luminescerende|referansekjennemerke (M-R) blir målt, hvilke spesifikke emisjonskarakteristika innbefatter minst en eksitasjonsbølgelengde til eksitasjonspulsen (P), minst en emisjonsbølgelengde til emisjonsstrålingen (E) og referanseintensitetsverdier (Vri - Vr,0 til emisjonsintensitet (I) i tidsintervaller (ti - tn) for minst en av nevnte emisjonsbølgelengde.

4. Fremgangsmåte ifølge krav 3,karakterisert vedat referanseintensitetsverdiene (Vri - Vr„) og/eller minst en referanseintensitet som funksjon av tiden emisjonsfunksjon blir lagret i minst en lageranordning (lc, ld).

5. Fremgangsmåte ifølge krav 4,karakterisert vedat nevnte minst ene referanseintensitet som funksjon av tiden emisjonsfunksjon blir lagret i en normalisert form og/eller i en ikke-normalisert form.

6. Fremgangsmåte ifølge ett av de forutgående kravene,karakterisert vedat det nevnte luminescerende sondekjennemerket (M-P), henholdsvis referansekjennemerke (M-R), blir eksitert med minst en eksitasjonspuls (P) fra minst en eksitasjonskilde (3,31 - 36) som er en laser og/eller en lysemitterende diode.

7. Fremgangsmåte ifølge ett av de forutgående kravene,karakterisert vedat det nevnte luminescerende sondekjennemerket (M-P), henholdsvis referansekjennemerket (M-R), blir eksitert med minst en eksitasjonspuls (P) av elektroner.

8. Anordning for å autentisere et luminescerende sondekjennemerke (M-P),karakterisert vedat den omfatter: minst en detektor (4,41,42,4b) for å måle sondeintensitetsverdier (Vpi-Vpn) av emisjonsintensitet (I) fra emisjonsstråling (E) til nevnte luminescerende sondekjennemerke (M-P) som respons på minst en eksitasjonspuls (P) generert av minst en eksitasjonskilde (3, 31-36) i tidsintervaller (ti - tn), minst en prosessor (1) for å danne sondeintensitet som funksjon av tiden emisjonsfunksjon til nevnte sondeintensitetsverdier (Vpi- V<p>n), minst en prosessor (1) for å sammenligne nevnte sondeintensitet som funksjon av tiden emisjonsfunksjon med minst en referanseintensitet som funksjon av tiden emisjonsfunksjon og minst en prosessor (1) for å normalisere nevnte sondeintensitet som funksjon av tiden emisjonsfunksjon før sammenligning med en normalisert referansesondeintensitet som funksjon av tiden emisjonsfunksjon.

9. Anordning for å autentisere et luminescerende referansekjennemerke (M-R),karakterisert vedat den omfatter: minst en detektor (4,41,41, 4b) for å måle referanseintensitetsverdier (Vri - Vr„) av emisjonintensitet (I) fra emisjonsstråling (E) av det nevnte luminescerende referansekjennemerket (M-R) som respons på minst en eksitasjonspuld (P) generert av minst en eksitasjonskilde (3,31-36) i tidsintervaller (ti - ttt) og minst en prosessor (1) for å forme referanseintensitet som funksjon av tiden emisjonsfunksjon av nevnte referanseintensitetsverdier (Vri - Vrh).

10. Anordning ifølge krav 8 eller 9,karakterisert vedat den omfatter minst en lageranordning (lc,ld) for å lagre referanseintensitetsverdier (Vri-Vrh) av emisjonsintensitet (I) i tidsintervaller (ti-tn) for minst en bølgelengde av emisjonsstråling (E) av det nevnte luminescensreferansekjennemerket (M-R) og/eller for å lagre minst en referanseintensitet som funksjon av tiden emisjonsfunksjon formet av referanseintensitetsverdier (Vri- VRn).

11. Anordning ifølge ett av kravene 8 til 10,karakterisertved at den omfatter den nevnte minst ene eksitasjonskilden (3,31-36).

12. Anordning ifølge ett av kravene 8 til 11,karakterisertv e d at den nevnte minst ene detektoren (4) omfatter en bølgelengdeselektor (4a').

13. Anordning ifølge ett av kravene 8 til 12,karakterisertved at den nevnte minst ene detektoren (4,41,4b) omformer emisjonsintensitet (I) til elektriske signaler av sondeintensitetsverdier (Vpi- Vpn), henholdsvis av referanseintensitetsverdier (Vri - VRn) og at den nevnte minst ene prosessoren (1) sampler de nevnte elektriske signalene for å forme en sondeintensitet som funksjon av tiden emisjonsfunksjon for sondeintensitetsverdier (Vpi - Vpn) henholdsvis for å forme en referanseintensitet som funksjon av tiden for referanseemisjonsfunksjon til nevnte referanseintensitetsverdier (Vri - VRn).

14. Anordning ifølge ett av kravene 8 til 13,karakterisertv e d at den omfatter minst ett spektrometer for å differensiere mellom to eller flere emisjonsbølgelengder og at den nevnte minst ene detektoren (4b) er en rekke-fotodetektor for å måle emisjonsstrålingen (E) med to eller flere emisjonsbølgelengder, hvilket tillater samtidig måling av sondeintensitetsverdier (Vpi- Vpn) av emisjonsstråling (E) fra et luminescerende sondekjennemerke (M-P), henholdsvis en samtidig måling av referanseintensitetverdier (Vri - VRn) av emisjonsstråling (E) fra et luminescerende|referansekjennemerke (M-R).

15. Anordning ifølge krav 14,karakterisert vedat den nevnte minst ene rekkefotodetektoren (4b) er en todimensjonal CCD rekke, hvor en første rad av fotosensitive piksler (PIX) arbeider som fotodetekterende rekke, og de gjenværende rader av piksler arbeider som en primærlagringsanordning for spektralinformasjon som en funksjon av tid ved hjelp av en linjeforsyningsprosess.

16. System for autentisering et luminescerende sondekjennemerke (M-P), omfattende en anordning ifølge et av kravene 8 til 14,karakterisertv e d at den videre omfatter minst en referanseprøve (7-R) som omfatter minst ett luminescerendefreferansekjennemerke (M-R) for å måle referanseintensitetsverdier (Vri-Vrh) av emisjonsintensitet (I) i tidsintervaller (ti-tn) for minst en bølgelengde av emisjonsstrålingen (E) fra det nevnte luminescerende referansekjennemerket (M-R) og minst en sondeprøve (7-P) som omfatter minst ett luminescerende sondekjennemerke (M-P) for å måle sondeintensitetsverdier (Vpi- Vpn) av emisjonsintensitet (I) i tidsintervaller (ti - tn) for minst en bølgelengde av emisjonsstrålingen (E) fra det nevnte luminescerende sondekjennemerket (M-P).

17. Sikkerhetssystem ifølge krav 15,karakterisert vedat minst en av nevnte sondeprøve (7-P) er del av et blekk (og/eller beleggsammensetning til en artikkel (7) som skal autentiseres.

18. Sikkerhetssystem ifølge krav 15,karakterisert vedat minst en av sondeprøvene (7-P) er inneholdt i et bulkmateriale til en artikkel (7) som skal autentiseres.