NO330336B1

NO330336B1 - Anvendelse av et piperazinacetamid til fremstilling av et farmasoytisk preparat for behandling av diabetes

Info

Publication number: NO330336B1
Application number: NO20045554A
Authority: NO
Inventors: Andrew A Wolff; Markus Jerling
Original assignee: Cv Therapeutics Inc
Priority date: 2002-05-21
Filing date: 2004-12-20
Publication date: 2011-03-28
Also published as: AU2003248558B2; WO2003099281A3; EP2332540A1; KR20040111677A; RU2004133670A; US20130102555A1; HK1073441A1; US8314104B2; ZA200409331B; IL213809A0; US20140378465A1; CN100551370C; NO20045554L; MXPA04011530A; US20100197701A1; CA2486712C; JP2005532331A; IL165304A0; RU2320343C2; IL165304A

Abstract

Det blir tilveiebrakt fremgangsmåter for behandling av diabetes, for senking av plasmanivået av HbA1c, plasmanivået av glukose, plasmanivået av totalt kolesterol og/eller plasmanivået av triglyserider mens plasmanivået av HDL-kolesterol økes og mens fremkomsten av diabetisk retinopati hos et diabetisk, prediabetisk eller ikke-diabetisk pattedyr forsinkes, samtidig som uønskede bivirkninger holdes på et minimum.

Description

Oppfinnelsens område

Det er tilveiebrakt en ny anvendelse av et piperazinacetamid til fremstilling av et farmasøytisk preparat for behandling av diabetes. Preparatene anvendes for behandling av diabetes, mens uønskede bivirkninger minimaliseres.

Bakgrunn for oppfinnelsen

Diabetes mellitus er en sykdom som erkarakterisert vedhyperglykemi, endret lipidmetabolisme, karbohydratmetabolisme og proteinmetabolisme, og ved en økt risiko for komplikasjoner ved vaskulær sykdom. Diabetes er et økende helseproblem siden det både er assosiert med økende alder og overvekt.

Det finnes to hovedtyper av diabetes mellitus: 1) Type-I, som også er kjent som insulinavhengig diabetes (IDDM), og 2) Type-II, som også er kjent som insulinuavhengig eller ikke-insulinavhengig diabetes (NIDDM). Begge typer av diabetes mellitus skyldes utilstrekkelig mengder av sirkulerende insulin og en minsket respons overfor insulin i perifert vev.

Type-I-diabetes er forårsaket av kroppens manglende evne til å produsere insulin, som er hormonet som "låser opp" cellene i kroppen slik at glukose kan komme inn i og virke som brennstoff i dem. Komplikasjonene ved type-I-diabetes inkluderer hjertesykdom og slag, retinopati (øyesykdom), nyresykdom (nefropati), nevropati (nerveskade) i tillegg til manglende opprettholdelse av god hud-, fot- og oralhelse.

Type-II-diabetes er forårsaket av kroppens manglende evne til enten å produsere nok insulin eller cellenes manglende evne til å benytte insulinet som naturlig blir produsert av kroppen. Tilstanden der kroppen ikke er i stand til å benytte insulinet optimalt blir kalt insulinresistens. Type-II-diabetes blir ofte fulgt av høyt blodtrykk og dette kan bidra til hjertesykdom. Hos pasienter med type-II-diabetes mellitus kan stress, infeksjoner og medikamenter (slik som kortikosteroider) også føre til alvorlig forhøyede blodsukkernivåer. Sammen med dehydrering kan alvorlig høyt blodsukker hos pasienter med type-II-diabetes føre til en økning i blodosmolalitet (hyperosmolar tilstand). Denne tilstanden kan føre til koma.

Insulin senker konsentrasjonen av glukose i blodet ved å stimulere opptaket og metabolismen av glukose i muskel- og fettvev. Insulin stimulerer lagringen av glukose i leveren som glykogen og i fettvev som triglyserider. Insulin stimulerer også bruken av glukose som energi i muskler. Dermed gir utilstrekkelige insulinnivåer i blodet eller minsket sensitivitet overfor insulin opphav til overdrevent høye nivåer av glukose og triglyserider i blodet.

De tidlige symptomene på ubehandlet diabetes mellitus er relatert til forhøyede blodsukkernivåer og tap av glukose via urinen. Høye glukosemengder i urinen kan forårsake økt utskilling av urin og føre til dehydrering. Dehydrering forårsaker økt tørsthetsfølelse og vannkonsum. Den manglende evnen til å benytte glukoseenergi fører etter hvert til vekttap på tross av en økt appetitt. Noen ubehandlede diabetespasienter klager også over utmattelse, svimmelhet og oppkast. Pasienter med diabetes er utsatt for å utvikle infeksjoner i blæren, på huden og i vaginalområdet. Fluktueringer i blodglukosenivåer kan føre til tåkesyn. Ekstremt forhøyet glukosenivå kan føre til letargi og koma (diabetisk koma).

Mennesker med glukosenivåer mellom det normale og diabetiske nivåer har svekket glukosetoleranse (IGT). Denne tilstanden blir også kalt prediabetes eller insulin-resistenssyndrom. Mennesker med IGT har ikke diabetes, men de har blodglukosenivåer som er høyere enn normalt men ennå ikke så høye at de får diagnosen diabetes. Kroppene deres produserer mer og mer insulin, men fordi vevene ikke reagerer på det kan ikke kroppene deres benytte sukker på en normal måte. Nyere undersøkelser har vist at IGT i seg selv kan være en risikofaktor for utviklingen av hjertesykdom. Det er beregnet at mennesker med prediabetes har en risiko for å utvikle kardiovaskulær sykdom som er 1,5 ganger høyere enn for mennesker med normalt blodglukosenivå. Mennesker med diabetes har en 2 til 4 ganger økt risiko for å utvikle kardiovaskulær sykdom.

Høye blodnivåer av glukose og triglyserider fører til fortykningen av kapillær-basalmembranen, noe som fører til at blodkaret progressivt blir trangere. De vaskulære patologiene fører til utvikling av tilstander slik som diabetisk retinopati, som kan føre til blindhet, koronar hjertesykdom, interkapillær glomerulosklerose, nevropati og sår-dannelse og koldbrann i ekstremitetene.

De toksiske effektene av for høye plasmanivåer av glukose inkluderer glyko-yleringen av celler og vev. Glykosylerte produkter akkumuleres i vev og kan til slutt danne kryssbundne proteiner, der disse kryssbundne proteinene blir kalt avanserte glykosyleringssluttprodukter. Det er mulig at ikke-enzymatisk glykosylering er direkte ansvarlig for ekspansjon av vaskulær matriks og vaskulære komplikasjoner ved diabetes. For eksempel fører glykosylering av kollagen til usedvanlig stor kryssbinding, noe som fører til aterosklerotiske blodkar. Makrofagers opptak av glykosylerte proteiner stimulerer også utskillingen av pro-inflammatoriske cytokiner fra disse cellene. Cytokinene aktiverer eller induserer degraderende og proliferative kaskader i henholdsvis mesenchymceller og endotelceller.

Glykosyleringen av hemoglobin tilveiebringer en hensiktsmessig fremgangsmåte for å bestemme en integrert indeks for den glykemiske tilstanden. Nivået av glykosylerte proteiner gjenspeiler nivået av glukose over en tidsperiode og er grunnlaget for en analyse referert til som hemoglobulin-Al (HbAlc) analysen.

HbAlc gjenspeiler et vektet gjennomsnitt av blodglukosenivåer i løpet av de siste 120 dagene, der plasmaglukose i løpet av de siste 30 dagene bidrar med omtrent 50 % i sluttresultatet i en HbAlc-analyse. Analysen av Ale (også kjent som HbAlc, glyko-hemoglobin eller glykosylert hemoglobin) indikerer hvor godt diabetes har blitt kontrollert i løpet av de siste fa månedene. Jo nærmere Alcer6%jo bedre er kontrollen over diabetes. For hver økning på 30 mg/dl i Alc-blodglukose er det en 1 % økning i Ale, og risikoen for komplikasjoner øker.

En annen forklaring på de toksiske effektene av hyperglykemi inkluderer sorbitoldannelse. Intracellulært glukose blir redusert til sin tilsvarende sukkeralkohol, sorbitol, ved hjelp av enzymet aldosereduktase, der hastigheten på produksjonen av sorbitol blir bestemt av den omkringliggende glukosekonsentrasjonen. Dermed har vev slik som linse, retina, arterievegg og schwannceller i perifere nerver høye konsentrasjoner av sorbitol.

Hyperglykemi svekker også funksjonen i nervevev fordi glukose konkurrerer med myoinositol, noe som fører til reduksjon av cellulære konsentrasjoner og dermed endret nervefunksjon og nevropati.

Økede triglyseridnivåer skyldes også insulinmangel. Høye triglyseridnivåer er også assosiert med vaskulær sykdom.

Dermed er kontroll over blodglukose- og triglyseridnivåer et ønskelig terapeutisk mål. Et antall orale antihyperglykemiske midler er kjent. Medikamenter som øker insulin-produksjonen i pankreas inkluderer sulfonylureaer (inkludert klorpropamid [Orinase], tolbutamid [Tolinase], glyburid [Micronase], glipizid [Glucotrol] og glimepirid [Amaryl]) og meglitinider (inkludert reparglinid [Prandin] og nateglinid [Starlix]). Medikamenter som minsker mengden av glukose som produseres av leveren inkluderer biguanider (inkludert metformin [Glucophage]). Medikamenter som øker cellers sensitivitet overfor insulin inkluderer thazolidindioner (inkludert troglitazon [Resulin], pioglitazon [Actos] og rosiglitazon [Avandia]). Medikamenter som minsker absorpsjonen av karbohydrater fra tarmen inkluderer alfaglukosidasehemmere (inkludert acarbose [Precose] og miglitol [Glyset]). Actos og Avandia kan endre kolesterolmønsteret hos diabetikere. HDL (det "gode" kolesterolet) øker ved bruk av disse medikamentene. Precose virker på tarmen, der dets effekt er additiv i forhold til medikamenter som virker på andre steder, slik som sulfonylureaer. ACE-hemmere kan bli benyttet for å kontrollere høyt blodtrykk, behandle hjertesvikt og forhindre nyreskade hos mennesker som lider av hypertensjon eller diabetes. ACE-hemmere eller kombinasjonsprodukter av en ACE-hemmer og et vann-drivende middel, slik som hydroklorthazid, er markedsført. Ingen av disse behandlingene er imidlertid ideelle.

Kontroll av blodtrykk kan redusere kardiovaskulær sykdom (for eksempel hjerte-infarkt og slag) med omtrent 33 % til 50 %, og kan redusere mikrovaskulær sykdom (øye-, nyre- og nervesykdom) med omtrent 33 %. The Center for Disease Control har funnet at for hver reduksjon på 10 millimeter kvikksølv (mm Hg) i systolisk blodtrykk blir risikoen for komplikasjoner som er relatert til diabetes redusert med 12 %. Forbedret kontroll av kolesterol og lipider (for eksempel HDL, LDL og triglyserider) kan redusere kardiovaskulære komplikasjoner med 20 % til 50 %.

Totalt kolesterol burde være mindre enn 200 mg/dl. Målnivåer for høytetthets-lipoprotein (HDL eller det "gode" kolesterolet) er over 45 mg/dl for menn og over 55 mg/dl for kvinner, mens lavtetthetslipoprotein (LDL eller det "farlige" kolesterolet) burde bli holdt under 100 mg/dl. Målnivåer for triglyserider for kvinner og menn er på mindre enn 150 mg/dl.

Omtrent 50 % av alle pasienter med diabetes utvikler en eller annen grad av diabetisk retinopati etter 10 år med diabetes og 80 % av diabetikere har utviklet retinopati etter 15 år.

I en undersøkelse (DCCT-undersøkelsen) utført av the National Institute of Diabetes and Disgestive and Kidney Diseases (NIDDK) ble det vist at ved å holde blodglukosenivåer så nærme til det normale som mulig ble fremkomsten og progresjonen av øye-, nyre- og nervesykdommer forårsaket av diabetes forsinket.

I den kliniske undersøkelsen til Diabetes Prevention Program (DPP) ble type-II-diabetikere studert. DPP-undersøkelsen fant at diett og mosjon sterkt reduserte sjansene for at en person med IGT ville utvikle diabetes over de 3 årene undersøkelsen varte. Administrering av metformin (Glucophage) reduserte også risikoen, men ikke fullt så dramatisk.

DCCT-undersøkelsen påviste en korrelasjon mellom HaAlc og gjennomsnittlig blodglukosenivå. DPP-undersøkelsen viste at HbAlc er sterkt korrelert med risikoen for et uheldig utfall.

I en serie rapporter fra the American Heart Association's Prevention Conference VI: I Diabetes and Cardiovascular Disease ble det rapportert at omtrent to tredjedeler av mennesker med diabetes til slutt dør av hjerte- eller blodkarsykdom. Undersøkelser viste også at økningen av risiko for kardiovaskulær sykdom som er assosiert med diabetes kan bli minsket ved å kontrollere individuelle risikofaktorer som overvekt, høyt kolesterol og høyt blodtrykk.

Det er viktig å redusere risikoen for komplikasjoner som kardiovaskulær sykdom, retinopati, nefropati og nevropati for en person som lider av diabetes. Det er også viktig for diabetikere å redusere nivået av totalt kolesterol og triglyseridnivåer for å minske kardiovaskulære komplikasjoner. Reduksjon av disse mulige komplikasjonene er også viktig for en person som lider av IGT (en prediabetiker).

Dersom HbAlc- og blodglukosenivåer kan bli kontrollert kan dermed risikoen for komplikasjoner slik som kardiovaskulær sykdom, retinopati, nefropati og nevropati bli redusert, eller fremkomsten av dem kan bli forsinket.

US patentskrift 4,567,264 tilkjennegjør forbindelser som har blitt vist å være partielle hemmere av fettsyreoksidering. En forbindelse som blir tilkjennegjort der, (±)-N-(2,6-dimetylfenyl)-4-[2-hydroksy-3-(2-metoksyfenoksy)-propyl]-l-piperazinacetamid (kjent som ranolazin) gjennomgår kliniske undersøkelser i forhold til behandling av angina. Ranolazin har blitt funnet å være nyttig ved behandlingen av kongestiv hjertesvikt og arytmi. Under kliniske undersøkelser av angina der ranolazin ble benyttet ble det overraskende oppdaget at behandlingen av diabetiske anginapasienter med ranolazin ikke bare var effektivt i forhold til å behandle angina men i tillegg ble nivåer av hemoglobulin-Al (HbAlc) og, over lengre tid, triglyseridnivåer redusert. Ranolazin ble også funnet å redusere triglyseridnivåer hos ikke-diabetiske pasienter. Ranolazin ble også funnet å senke nivåer av glukose i plasma og, over lang tid, redusere nivået av totalt kolesterol mens nivået av HDL-kolesterol ble økt. Ranolazin tilveiebringer dermed en fremgangsmåte for behandling av diabetes, prediabetes eller ikke-diabetestilstanden ved å redusere nivåer av potensielt toksiske metabolitter i blod og/eller komplikasjoner som er assosiert med diabetes. Ranolazin kan også redusere antallet medikamenter som er nødvendige for en pasient med både kardiovaskulære problemer og diabetes eller prediabetes.

Oppsummering av oppfinnelsen

Det er et mål for foreliggende oppfinnelse å tilveiebringe et effektivt preparat for behandling av diabetes hos et pattedyr mens uønskede bivirkninger minimaliseres. Oppfinnelsen vedrører således anvendelse av en forbindelse med formel I:

der:

R<1>, R<2>,<R3,>R<4>og R<5>hver uavhengig er hydrogen, Ci-C4-alkyl, Ci-C4-alkoksy, cyano, trifluormetyl, halogen, Ci-C4-alkyltio, gitt at når R<1>er metyl så er ikke R<4>metyl, eller

R2 og R3 danner sammen -OCH20-;

R<6>, R<7>, R<8>, R<9>og R<10>hver uavhengig er hydrogen, Ci-C4-acyl, aminokarbonylmetyl, cyano, Ci-C4-alkyl, Ci-C4-alkoksy, trifluormetyl, halogen eller di- (Ci-C4-alkyl)-amino, eller

R6 og R7 danner sammen -CH=CH-CH=CH-, eller

R7 og R<8>danner sammen -OCH20-;

R<11>og R<12>hver uavhengig er hydrogen eller Ci-C4-alkyl; og

W er oksygen eller svovel;

eller et farmasøytisk akseptabelt salt eller en farmasøytisk akseptabel ester derav, eller en isomer derav, til fremstilling av et farmasøytisk preparat for behandling av diabetes hos et pattedyr.

Forbindelsene med formel I er tilkjennegi ort i mer detalj i US patenskrift 4,567,264. En foretrukket forbindelse for anvendelse ifølge denne oppfinnelsen er ranolazin, som er kaltN-(2,6-dimetylfenyl)-4-[2-hydroksy-3-(2-metoksyfenoksy)-propyl]-l-piperazinacetamid, som en rasemisk blanding, eller en isomer derav, eller et farmasøytisk akseptabelt salt derav.

Ved en foretrukket utførelsesform av oppfinnelsen er det fremstilte preparat i form av en formulering med umiddelbar frigjøring.

Ved en foretrukket utførelsesform av oppfinnelsen er det fremstilte preparat i form av en formulering med vedvarende frigjøring.

Ved en foretrukket utførelsesform av oppfinnelsen er det fremstilte preparat i form av en formulering som både har umiddelbar frigjøring og vedvarende frigjøring.

Ved en foretrukket utførelsesform av oppfinnelsen er det fremstilte preparat i form av en formulering med vedvarende frigjøring hvor forbindelsen er ranolazin.

Ved en foretrukket utførelsesform av oppfinnelsen er det fremstilte preparat i form av en formulering med vedvarende frigjøring, der formuleringen med vedvarende frigjøring tilveiebringer et nivå av ranolazin i plasma på mellom 550 og 7500 ng base/ml over en periode på 24 timer.

Ved en foretrukket utførelsesform av oppfinnelsen er det fremstilte preparat i form av en formulering med vedvarende frigjøring, der formuleringen med vedvarende frigjøring tilveiebringer et nivå av ranolazin i plasma på mellom 550 og 7500 ng base/ml over en periode på 24 timer, der formuleringen med vedvarende frigjøring omfatter:

Kort beskrivelse av figurene

Figur 1. Effekt av ranolazin på nivåer av HbAlc.

Figur 2. C ARIS A: Primært endepunkt: Mosjonsvarighet ved lavpunkt. Denne figuren viser endringer fra basislinje (i sekunder) for diabetikere og ikke-diabetikere på placebo, 750 mg ranolazin bid eller 100 mg ranolazin bid. Figur 3. C ARIS A: Mosjonsvarighet ved toppunkt. Denne figuren viser endringer fra basislinje (i sekunder) for diabetikere og ikke-diabetikere på placebo, 750 mg ranolazin bid eller 1000 mg ranolazin bid. Figur 4. CARISA: Mosjonstid til fremkomst av angina. Denne figuren viser endringer fra basislinje (i sekunder) ved lavpunkt og toppunkt for diabetikere og ikke-diabetikere på placebo, 750 mg ranolazin bid eller 1000 mg ranolazin bid. Figur 5. CARISA: Endringer fra basislinje i HbAlc (kun pasienter med diabetes). Denne figuren viser prosentandel av HbAlc for diabetikere på placebo, 750 mg ranolazin bid eller 1000 mg ranolazin bid ved basislinje og ved siste undersøkelsesverdi. Figur 6. CARISA: Endringer fra basislinje i HbAlc ((Insulinavhengige versus ikke-insulinavhengige diabetiske pasienter). Denne figuren viser prosentandel av HbAlc for både insulinavhengige og ikke-insulinavhengige diabetikere på placebo, 750 mg ranolazin bid eller 1000 mg ranolazin bid ved basislinje og ved siste undersøkelsesverdi.

Detaljert beskrivelse

Diabetes, som definert her, er en sykdomstilstand som erkarakterisert vedhyperglykemi, endret metabolisme av lipider, karbohydrater og proteiner, og ved en økt risiko for komplikasjoner fra vaskulær sykdom.

Glykemisk kontroll er reguleringen av blodglukosenivåer.

Hemoglobin gjennomgår glykosylering på sin aminoterminale valinresidie for å danne glukosylvalinutgaven av hemoglobin (HbAlc). De toksiske effektene av hyperglykemi kan være forårsaket av akkumulering av slike ikke-enzymatisk glykosylerte produkter. Den kovalente reaksjonen mellom glukose og hemoglobin tilveiebringer også en hensiktsmessig fremgangsmåte for å bestemme en integrert indeks for glykemisk status. For eksempel er halveringstiden for det modifiserte hemoglobinet den samme som den for erytrocytter (omtrent 120 dager). Siden mengden av glykosylert protein er proporsjonal med glukosekonsentrasjonen og tiden proteinet har blitt eksponert for glukose, gjenspeiler konsentrasjonen av HbAlc i sirkulasjonen glykemisk status over en lengre periode (4 til 12 uker) før prøven tas. Dermed tyder en økning av HbAlc fra 5 % til 10 % på en forlenget dobling av den gjennomsnittlige konsentrasjonen av glukose i blod.

Med hensyn på forbindelsen med formel I er de følgende ord og uttrykk generelt ment å skulle ha betydningene som fremlegges, bortsett fra i den utstrekning at konteksten de benyttes i indikerer annen betydning.

"Aminokarbonylmetyl" refererer til en gruppe som har følgende struktur:

der A representerer forbindelsespunktet.

"Halogen" refererer til fluor, klor, brom eller jod.

"Ci-C4-acyl" refererer til en gruppe som har følgende struktur:

der R er Ci-C4-alkyl, som definert her, og A representerer forbindelsespunktet og inkluderer slike grupper som acetyl, propanoyl og n-butanoyl.

" Ci-C4-alkyl" refererer til en uforgrenet, mettet hydrokarbonkjede på 1-4 karboner, slik som metyl, etyl, n-propyl og n-butyl.

" Ci-C4-alkoksy" refererer til en gruppe -OR der R er Ci-C4-alkyl, som definert her.

" Ci-C4-alkyltio" refererer til en gruppe -SR der R er Ci-C4-alkyl, som definert her.

Uttrykket "forbindelse med formel I" er ment å skulle omfatte forbindelsene som anvendes ifølge oppfinnelsen slik de er tilkjennegitt, og de farmasøytisk akseptable saltene, farmasøytisk akseptable esterne og isomerene derav.

"Isomerer" referer til forbindelser som har samme atommasse og atomnummer men som er forskjellige ved én eller flere fysiske eller kjemiske egenskaper. Alle isomerer av forbindelsene med formel I er omfattet.

Uttrykket "terapeutisk effektiv mengde " refererer til den mengden av en forbindelse med formel I som er tilstrekkelig for å gjennomføre behandling, som definert nedenfor, når den blir administrert til et pattedyr med behov for slik behandling. Den terapeutisk effektive mengden vil variere avhengig av individet og sykdomstilstanden som blir behandlet, vekten og alderen til individet, alvorligheten av sykdomstilstanden, administreringsmåte og liknende, noe som enkelt kan bli bestemt av fagfolk på området.

Uttrykket "behandling" eller "behandle" betyr enhver behandling av en sykdom hos et pattedyr, inkludert: (i) forebygging av sykdommen, det vil si å sørge for at de kliniske symptomene til sykdommen ikke utvikles, (ii) hemme sykdommen, det vil si stoppe utviklingen av kliniske symptomer og/eller (iii) lindre sykdommen, det vil si sørge for tilbakegang av kliniske symptomer.

Uttrykket "partiell hemmer av fettsyreoksidasjon" refererer til et legemiddel eller kjemisk enhet som hemmer mitokondriell fettsyremetabolsime. Partielle hemmere av fettsyreoksidasjon induserer en metabolsk veksling fra fettsyrer til glukose/laktater, og bytter dermed fra energi som blir fremskaffet fra den relativt ineffektive metabolsimen av fettsyrer til energi som blir generert ved hjelp av den mer effektive oksidasjonen av glukose og laktat. "Hemmere av fettsyreoksidasjon" refererer også til forbindelser som undertrykker ATP-produksjon fra oksidasjon av fettsyrer og stimulerer dermed ATP-produksjon fra oksidasjon av glukose og laktat. I hjertet blir mesteparten av ATP-produksjonen gjort via metabolismen av fettsyrer. Metabolismen av glukose og laktat tilveiebringer en mindre del av ATP. Likevel er genereringen av ATP fra fettsyrer mindre effektiv med hensyn på oksygenforbruk enn genereringen av ATP fra oksidasjon av glukose og laktat. Anvendelsen av hemmere av fettsyreoksidasjon fører dermed til mer energiproduksjon per molekyl med oksygen som blir konsumert, og gjør dermed hjertet i stand til å bli forsynt med energi mer effektivt. Hemmere av fettsyreoksidasjon er derfor spesielt nyttige til behandling av et iskemisk miljø der oksygennivåer er reduserte.

I mange tilfeller er forbindelsene som anvendes ifølge denne oppfinnelsen i stand til å danne syre- og/eller basesalter i kraft av tilstedeværelsen av amino- og/eller karboksylgrupper eller grupper som er tilsvarende. Uttrykket "farmasøytisk akseptabelt salt" refererer til salter som opprettholder den biologiske effektiviteten og egenskapene til forbindelsene med formel I, og som ikke er biologisk eller på annen måte uhensiktsmessige. Farmasøytisk akseptable baseaddisjonssalter kan bli fremstilt fra uorganiske og organiske baser. Salter som er avledet fra uorganiske baser inkluderer for eksemplets del natrium-, kalium-, litium-, ammonium-, kalsium- og magnesiumsalter. Salter som er avledet fra organiske baser inkluderer, men er ikke begrenset til, salter av primære, sekundære og tertiære aminer, slik som alkylaminer, dialkylaminer, trialkyl-aminer, substituerte alkylaminer, di(substituert alkyl)aminer, tri(substituert alkyl)aminer, alkenylaminer, dialkenylaminer, trialkenylaminer, substituerte alkenylaminer, di(substituert alkenyl)aminer, tri(substituert alkenyl)aminer, sykloalkylaminer, di(sykloalkyl)-aminer, tri(sykloalkyl)aminer, substituerte sykloalkylaminer, disubstituert sykloalkylamin, trisubstituerte sykloalkylaminer, sykloalkenylaminer, di(sykloalkenyl)aminer, tri(sykloalkenyl)aminer, substituerte sykloalkenylaminer, disubstituert sykloalkenylamin, tri substituerte sykloalkenylaminer, arylaminer, diarylaminer, triarylaminer, hetero-arylaminer, diheteroarylaminer, triheteroarylaminer, heterosykliske aminer, dihetero-sykliske aminer, triheterosykliske aminer, blandede di- og triaminer der minst to av substituentene på aminet er forskjellige og er valgt fra gruppen som består av alkyl, substituert alkyl, alkenyl, substituert alkenyl, sykloalkyl, substituert sykloalkyl, sykloalkenyl, substituert sykloalkenyl, aryl, heteroaryl, heterosyklisk og liknende. Også inkludert er aminer der to eller tre substituenter danner en heterosyklisk gruppe eller en heteroarylgruppe sammen med aminonitrogenet.

Spesifikke eksempler på passende aminer inkluderer, kun for eksemplets del, isopropylamin, trimetylamin, dietylamin, tri(iso-propyl)amin, tri(n-propyl)amin, etanolamin, 2-dimetylaminoetanol, trometamin, lysin, arginin, histidin, koffein, procain, hydrabamin, cholin, betain, etylendiamin, glukosamin, N-alkylglukaminer, teobromin, puriner, piperazin, piperidin, morfolin, N-etylpiperidin og liknende.

Farmasøytisk akseptable syreaddisjonssalter kan bli fremstilt fra uorganiske og organiske syrer. Salter avledet fra uorganiske syrer inkluderer saltsyre, bromsyre, svovelsyre, salpetersyre, fosforsyre og liknende. Salter som er avledet fra organiske syrer inkluderer eddiksyre, propionsyre, glykolsyre, pyruvatsyre, oksalsyre, eplesyre, malonsyre, ravsyre, maleinsyre, fumarsyre, vinsyre, sitronsyre, benzosyre, kanelsyre, mandelsyre, metansulfonsyre, etansulfonsyre, p-toluensulfonsyre, salisylsyre og liknende.

Som benyttet her inkluderer "farmasøytisk akseptable bærere" ethvert og alle løsningsmidler, dispersjonsmedier, belegninger, antibakterie- og antisoppmidler, isotone og absorpsjonsforsinkende midler og liknende. Anvendelsen av slike medier og midler til farmasøytisk aktive stoffer er velkjent på fagområdet. Bortsett fra i den grad ethvert konvensjonelt medium eller middel er uforenelig med den aktive ingrediensen er deres anvendelse i de terapeutiske preparatene ansett for passende. Aktive tilleggsingredienser kan også bli inkorporert i preparatene.

Farmasøytiske preparater og administrering

Forbindelsene som anvendes ifølge oppfinnelsen blir vanligvis administrert i form av farmasøytiske preparater. Anvendelsen ifølge denne oppfinnelsen tilveiebringer farma-søytiske preparater som inneholder, som den aktive ingrediensen, én eller flere av forbindelsene ifølge oppfinnelsen, eller et farmasøytisk akseptabelt salt eller en ester derav, og én eller flere farmasøytisk akseptable eksipienser, bærere, inkludert inerte faste fortynningsmidler og fyllstoffer, fortynningsmidler, inkludert sterile vandige løsninger og ulike organiske løsningsmidler, gjennomtrengningsfremmere, løseliggjørende midler og adjuvanser.

Forbindelsene som anvendes ifølge oppfinnelsen kan bli administrert i enten enkle eller flere doser ved hjelp av enhver av de aksepterte administreringsmåtene for midler som har liknende anvendelser, for eksempel som beskrevet i de patentene og patentsøknadene som er referert her, inkludert rektalt, buccalt, intranasalt og transdermalt, ved hjelp av intra-arteriell injeksjon, intravenøst, intraperitonalt, parenteralt, intramuskulært, subkutant, oralt, topisk, som et inhaleringsmiddel, eller via en impregnert eller belagt innretning slik som for eksempel en stent, eller en arterieinnsatt sylindrisk polymer.

Én foretrukket administreringsmåte er parenteralt, spesielt ved injeksjon. Formene som de nye preparatene kan bli inkorporert i for administrering ved injeksjon inkluderer vandige oljesuspensjoner, eller emulsjoner, med sesamolje, maisolje, bomullsfrøolje eller peanøttolje, i tillegg til eliksirer, mannitol, dekstrose, eller en steril vandig løsning og liknende farmasøytiske vehikler. Vandige løsninger i fysiologisk saltvann blir også konvensjonelt benyttet til injeksjon, men er mindre foretrukket i konteksten av foreliggende oppfinnelse. Etanol, glyserol, propylenglykol, flytende polyetylenglykol og liknende (og passende blandinger derav), syklodekstrinderivater og planteoljer kan også bli benyttet. Den hensiktsmessige fluiditeten kan bli opprettholdt ved å for eksempel å benytte et belegg slik som lecitin, ved å opprettholde den nødvendige partikkelstørrelsen i tilfellet med dispersjon og ved å benytte overflateaktive stoffer. Forhindringen av virkning fra mikroorganismer kan bli sikret ved hjelp av ulike antibakterie- og antisoppmidler, for eksempel parabener, klorbutanol, fenol, sorbinsyre, timerosal og liknende.

Sterile injiserbare løsninger blir fremstilt ved å inkorporere forbindelsen i den nødvendige mengden i det passende løsningsmiddelet med ulike andre ingredienser som fremlagt ovenfor etter behov, etterfulgt av filtrering og sterilisering. Generelt blir dispersjoner fremstilt ved å inkorporere de ulike steriliserte aktive ingrediensene i en steril vehikkel som inneholder basisdispersjonsmediet og den nødvendige andre ingrediensen fra de som er fremlagt ovenfor. I tilfellet med sterile pulvere til fremstillingen av sterile injiserbare løsninger er de foretrukne fremgangsmåtene for fremstilling vakuumtørkings-og frysetørkingsteknikker som gir et pulver av den aktive ingrediensen pluss enhver ytterligere ønsket ingrediens fra en tidligere sterilfiltrert løsning derav.

Oral administrering er en annen administreringsmåte for forbindelsene med formel I. Administrering kan foregå med tablett, kapsel eller enterisk belagte tabletter eller liknende. Ved fremstillingen av de farmasøytiske preparatene som inkluderer minst én forbindelse med formel I blir den aktive ingrediensen vanligvis fortynnet med en eksipiens og/eller lukket inne i en bærer slik at formuleringen kan foreligge i form av en kapsel, porsjonspose, papir eller annen beholder. Når eksipiensen fungerer som et fortynningsmiddel kan den være et fast, halvfast eller flytende materiale (se ovenfor) som virker som en vehikkel, bærer eller medium for den aktive ingrediensen. Dermed kan preparatet foreligge i form av tabletter, piller, pulvere, pastiller, porsjonsposer, kapsler, eliksirer, suspensjoner, emulsjoner, løsninger, siruper, aerosoler (som et fast stoff eller i et flytende medium), salver som for eksempel inneholder opp til 10 vektprosent av den aktive forbindelsen, bløte og harde gelatinkapsler, sterile injiserbare løsninger og sterilt forpakkede pulvere.

Noen eksempler på passende eksipienser inkluderer laktose, dekstrose, sukrose, sorbitol, mannitol, stivelser, akasiegummi, kalsiumfosfat, alginater, tragant, gelatin, kalsiumsilikat, mikrokrystallcellulose, polyvinylpyrrolidon, cellulose, sterilt vann, sirup og metylcellulose. Formuleringene kan ytterligere inneholde smørende midler slik som talkum, magnesiumstearat og mineralolje, fuktende midler, emulgerende og suspen-derende midler, preserveringsmidler slik som metyl- og propylhydroksybenzoater, søtningsstoffer og smaksstoffer.

Preparatene som fremstilles ved anvendelsen ifølge oppfinnelsen kan bli formulert for å tilveiebringe rask, vedvarende eller forsinket frigjøring av den aktive ingrediensen etter administrering til pasienten ved å benytte prosedyrer som er kjent på fagområdet. Systemer med kontrollert frigjøring for oral administrering inkluderer osmotiske pumpesystemer og oppløsnings systemer som inneholder polymerbelagte reservoarer eller legemiddel-polymer-matriksformuleringer. Eksempler på systemer med kontrollert frigjøring er gitt i U.S. patentskriftene 3,845,770, 4,326,525,4,902,514, 5,616,345 og i WO 0013687. En annen formulering som kan anvendes benytter transdermale leveringsinnretninger ("plastre"). Slike transdermale plastre kan bli benyttet for å tilveiebringe kontinuerlig eller diskontinuerlig infusjon av forbindelsene i kontrollerte mengder. Fremstillingen og anvendelsen av transdermale plastre for levering av farma-søytiske midler er velkjent på fagområdet. Se for eksempel U.S. patentskriftene 5,023,252, 4,992,445 og 5,001,139. Slike plastre kan bli konstruert for kontinuerlig, pulserende eller for avlevering etter behov av farmasøytiske midler.

Preparatene blir foretrukket formulert i enhetsdoseringsform. Uttrykket "enhetsdoseringsform" refererer til fysisk avgrensede enheter som er passende som enkeltstående doseringer for humane individer og andre pattedyr, der hver enhet inneholder en forut-bestemt mengde av aktivt stoff som er beregnet å fremkalle den ønskede terapeutiske effekten, sammen med en passende farmasøytisk eksipiens (for eksempel tablett, kapsel, ampulle). Forbindelsene med formel I er effektive i et bredt doseringsområde og blir generelt administrert i en farmasøytisk effektiv mengde. For oral administrering inneholder hver doseringsenhet foretrukket fra 10 mg til 2 g av en forbindelse med formel I, mer foretrukket 10 til 1500 mg, mer foretrukket 10 til 1000 mg, mer foretrukket fra 10 til 700 mg, og for parenteral administrering foretrukket fra 10 til 700 mg av en forbindelse med formel I, mer foretrukket omtrent 50 til 200 mg. Det er likevel på det rene at mengden av forbindelsen med formel I som faktisk blir administrert vil være bestemt av en lege i lys av de relevante omstendigheter, inkludert tilstanden som skal behandles, valgt administreringsmåte, den faktiske forbindelsen som blir administrert og dens relative aktivitet, alderen, vekten og responsen til den individuelle pasienten, alvorligheten av pasientens symptomer og så videre.

Ved fremstilingen av faste preparater slik som tabletter blir den aktive ingrediensen blandet med en farmasøytisk eksipiens for å danne et fast preformulering-spreparat som inneholder en homogen blanding av en forbindelse. Når det refereres til disse preformuleringspreparatene som homogene er det ment at den aktive ingrediensen er blandet jevnt ut i preparatet slik at preparatet med enkelhet kan bli oppdelt i like effektive enhetsdoseringsformer slik som tabletter, piller og kapsler.

Tablettene eller pillene kan bli belagte eller på annen måte sammensatt for å tilveiebringe en doseringsform som gir fortrinnet med forlenget virkning, eller som beskytter mot de sure forholdene i magesekken. Tabletten eller pillen kan for eksempel omfatte en indre og en ytre doseringskomponent der den siste foreligger i form av et omsluttende lag over den første. De to komponentene kan være atskilt av et enterisk lag som motvirker oppløsning i magen og passer på at den indre komponenten passerer intakt inn i tarmen eller at frigjøring forsinkes. En mengde ulike materialer kan bli benyttet i slike enteriske lag eller belegninger, der slike materialer inkluderer et antall polymersyrer og blandinger av polymersyrer med slike materialer som skjellakk, cetylalkohol og celluloseacetat.

Preparater til inhalering eller insufflering inkluderer løsninger og suspensjoner i farmasøytisk akseptable vandige eller organiske løsningsmidler, eller blandinger derav, og pulvere. De flytende eller faste preparatene kan inneholde passende farmasøytisk akseptable eksipienser som beskrevet ovenfor. Preparatene blir foretrukket administrert oralt eller nasalt for lokal eller systemisk effekt. Preparater i foretrukket farmasøytisk akseptable løsningsmidler kan bli forstøvet ved bruk av inerte gasser. Forstøvede løsninger kan bli inhalert direkte fra en forstøvingsinnretning eller forstøvingsinn-retningen kan være festet på en ansiktsmaske eller intermitterende positivtrykkspuste-maskin. Løsnings-, suspensjons- eller pulverpreparater kan bli administrert, foretrukket oralt eller nasalt, fra innretninger som leverer formuleringen på en hensiktsmessig måte.

Den intravenøse formuleringen av ranolazin blir fremstilt ved hjelp av en aseptisk fyllingsprosess på følgende måte. Den nødvendige mengden av dekstrosemonohydrat blir løst i vann til injeksjon (WFI) ved omtrent 78 % av sluttvekten på ladningen i en passende beholder. Under kontinuerlig omrøring blir den nødvendige mengden av den frie basen av ranolazin tilsatt i dekstroseløsningen. For å fremme oppløsningen av ranolazin blir pH i løsningen justert til 3,88-3,92 med 0,1 N eller 1 N saltsyreløsning. I tillegg kan 0,1 N HC1 og 1,0 N NaOH bli benyttet for å utføre den siste justeringen av løsningen til en pH på 3,88-3,92. Etter at ranolazin er løst blir ladningen justert til sluttvekten med WFI. Etter bekreftelse på at prosesspesifikasj onene har blitt nådd blir ranolazinløsningen sterilisert ved hjelp av sterilfiltrering gjennom to sterilfiltre på 0,2 um. Deretter blir den sterile ranolazinløsningen aseptisk fylt i sterile glassrør og aseptisk korket med sterile korker. De korkede rørene blir deretter forseglet med rene avrivbare aluminiumsegl.

Forbindelser kan for eksempel bli impregnert på en stent ved diffusjon, eller belagt på stenten slik som for eksempel i gelform, ved å benytte prosedyrer som er kjent for fagfolk på området i lys av foreliggende tilkjennegjøring.

I en utførelsesform blir de foretrukne preparatene formulert for å tilveiebringe rask, vedvarende eller forsinket frigjøring av den aktive ingrediensen etter administrering til pasienten, spesielt formuleringer med vedvarende frigjøring. Den mest foretrukne forbindelsen er ranolazin, som er navngitt (±)-N-(2,6-dimetylfenyl)-4-[2-hydroksy-3-(2-metoksyfenoksy)propyl]-l-piperazinacetamid, eller dens isomer, eller dens farmasøytisk effektive salter. Hvis ikke annet er fastslått refererer plasmakonsentrasj onene av ranolazin som blir benyttet i beskrivelsen og eksemplene til den frie basen av ranolazin.

De foretrukne formuleringene med vedvarende frigjøring foreligger foretrukket i form av en komprimert tablett som omfatter en blanding av forbindelse og et delvis nøytralisert pH-avhengig bindingsmiddel som kontrollerer oppløsningshastigheten i vandig medium over hele pH-området i magen (typisk omtrent 2) og i tarmen (typisk omtrent 5,5). Et eksempel på en formulering med vedvarende frigjøring er tilkjennegitt i U.S. patentskriftene 6,303,607, 6,479,496, 6,369,062 og i 6,525,057.

For å kunne tilveiebringe vedvarende frigjøring av forbindelse blir ett eller flere pH-avhengige bindingsmidler valgt for å kontrollere oppløsningsprofilen til forbindelsen slik at formuleringen frigjør legemiddelet sakte og kontinuerlig mens formuleringen passerer gjennom magen og fordøyelsessystemet. Oppløsningskontrollkapasiteten til de pH-avhengige bindingsmidlene er spesielt viktig i en formulering med vedvarende frigjøring fordi en formulering med vedvarende frigjøring som inneholder tilstrekkelig forbindelse til administrering to ganger daglig kan forårsake uheldige bivirkninger dersom forbindelsen frigis for raskt ("dosedumping").

Tilsvarende er de pH-avhengige bindingsmidlene som er passende til bruk i denne oppfinnelsen de som hemmer rask frigjøring av legemiddel fra en tablett mens den er til stede i magen (der pH ligger på under omtrent 4,5) og som fremmer frigjøringen av en terapeutisk mengde av forbindelse fra doseringsformen i nedre del av fordøyelsessystemet (der pH generelt er høyere enn omtrent 4,5). Mange stoffer som er kjent som "enteriske" bindingsmidler og belegningsmidler på det farmasøytiske fagområdet, har de ønskelige pH-oppløsningsegenskapene. Disse inkluderer ftalsyrederivater slik som ftalsyre-derivatene av vinylpolymerer og kopolymerer, hydroksyalkylcelluloser, alkylcelluloser, celluloseacetater, hydroksyalkylcelluloseacetater, celluloseetere, alkylcelluloseacetater og de partielle esterne derav, og polymerer og kopolymerer av lavere alkylakrylsyrer og lavere alkylakrylater og de partielle esterne derav.

Foretrukne pH-avhengige bindingsstoffer som kan bli benyttet i sammenheng med forbindelsen for å danne en formulering med vedvarende frigjøring er metakrylsyrekopolymerer. Metakrylsyrekopolymerer er kopolymerer av metakrylsyre med nøytralt akrylat eller metakrylatestere slik som etylakrylat eller metylmetakrylat. En mest foretrukket kopolymer er metakrylsyrekopolymer Type-C, USP(som er en kopolymer av metakrylsyre og etylakrylat som har mellom 46,0 % og 50,6 % metakrylsyreenheter). En slik kopolymer er kommersielt tilgjengelig fra Rohm Pharma som Eudragit L 100-55 (som et pulver) eller L30D-55 (som en 30 % dispersjon i vann). Andre pH-avhengige bindingsstoffer som kan bli benyttet alene eller i kombinasjon i en doseringsform av en formulering med vedvarende frigjøring inkluderer hydroksypropylcelluloseftalat, hydroksypropylmetylcelluloseftalat, celluloseacetatftalat, polyvinylacetatftalat, polyvinylpyrrolidonftalat og liknende.

Ett eller flere pH-uavhengige bindingsmidler kan bli benyttet i formuleringer med vedvarende frigjøring i orale doseringsformer. Det understrekes at pH-avhengige

bindingsmidler og viskositetsfremmende midler, slik som hydroksypropylmetylcellulose, hydroksypropylcellulose, metylcellulose, polyvinylpyrrolidon, nøytrale poly(met)akrylat-estere og liknende, ikke nødvendigvis selv kan tilveiebringe den nødvendige oppløsnings-kontrollen som tilveiebringes av de identifiserte pH-avhengige bindingsmidlene. De pH-uavhengige bindingsmidlene kan foreligge i formuleringen ifølge denne oppfinnelsen i en mengde som strekker seg fra 1 til omtrent 10 vektprosent, og foretrukket i en mengde som strekker seg fra omtrent 1 til 3 vektprosent og mest foretrukket omtrent 2,0 vektprosent.

Som vist i tabell 1 er den foretrukne forbindelsen, ranolazin, relativt uløselig i vandige løsninger som har en pH høyere enn omtrent 6,5, mens løseligheten begynner å øke dramatisk ved en pH under omtrent 6,0.

Når innholdet av pH-avhengig bindingsmiddel økes i formuleringen minskes frigjøringshastigheten fra formen med vedvarende frigjøring av forbindelsen fra formuleringen ved pH-verdier under 4,5, som er en typisk pH-verdi i magen. Det enteriske belegget som er dannet av bindingsmidlet er mindre løselig og øker den relative frigjøringshastigheten når pH er over 4,5, der løseligheten av forbindelsen er lavere. Et hensiktsmessig valg av det pH-avhengige bindingsmiddelet tillater en raskere frigjørings-hastighet for forbindelsen fra formuleringen ved en pH-verdi over 4,5 mens frigjørings-hastigheten blir sterkt påvirket ved lav pH. Delvis nøytralisering av bindingsmidlet fremmer konverteringen av bindingsmidlet til en lateksfilm som dannes rundt de individuelle granulene. Tilsvarende blir typen og mengden av pH-avhengig bindingsmiddel og mengde av det delvis nøytraliserte preparatet valgt for nøyaktig kontroll med oppløsningshastigheten av forbindelse fra formuleringen.

Doseringsformene inneholder en mengde av pH-avhengige bindingsmidler som er tilstrekkelig til å fremskaffe en formulering med vedvarende frigjøring fra hvilken frigjøringshastigheten av forbindelsen blir kontrollert slik at frigjøringshastigheten ved lave pH-verdier (under omtrent 4,5) blir signifikant bremset. I tilfellet med metakrylsyrekopolymer type-C, USP (Eudragit L 100-55) er en passende mengde med pH-avhengig bindingsmiddel mellom 5 % og 15 %. Det pH-avhengige bindingsmiddelet vil typisk ha fra omtrent 1 til omtrent 20 % av metakrylsyrekarboksylgruppene på bindingsmiddelet nøytralisert. Det er likevel foretrukket at graden av nøytralisering ligger i området fra omtrent 3 til 6 %. Formuleringen med vedvarende frigjøring kan også inneholde farma-søytiske eksipienser tett sammenblandet med forbindelsen og det pH-avhengige bindingsmiddelet. Farmasøytisk akseptable eksipienser kan for eksempel inkludere pH-uavhengige bindingsmidler eller filmdannende midler slik som hydroksypropylmetylcellulose, hydroksypropylcellulose, metylcellulose, polyvinylpyrrolidon, nøytrale poly(met)akrylatestere (for eksempel metylmetakrylat-/etylakrylatkopolymerer som blir solgt under varemerket Eudragit NE av Rohm Pharma), stivelse, gelatin, sukkere, karboksymetylcellulose og liknende. Andre nyttige farmasøytiske eksipienser inkluderer fortynningsmidler slik som laktose, mannitol, tørr stivelse, mikrokrystallcellulose og liknende, overflateaktive midler slik som polyoksyetylensorbitanestere, sorbitanestere og liknende, og fargestoffer og smaksstoffer. Smørende midler (slik som talkum og magnesiumstearat) og andre hjelpestoffer kan også eventuelt være til stede.

Formuleringene med vedvarende frigjøring har et innhold av en aktiv forbindelse på omtrent 50 vektprosent til omtrent 95 vektprosent eller mer, mer foretrukket mellom omtrent 70 til omtrent 90 vektprosent og mest foretrukket fra omtrent 70 til omtrent 80 vektprosent, et innhold av pH-avhengig bindingsmiddel på mellom 5 % og 40 %, foretrukket mellom 5 % og 25 % og mer foretrukket mellom 5 % og 15 %, der resten av doseringsformen omfatter pH-uavhengige bindingsmidler, fyllstoffer og andre eventuelle eksipienser.

En spesielt foretrukket formulering med vedvarende frigjøring er vist nedenfor i tabell 2.

Formuleringene med vedvarende frigjøring blir fremstilt på følgende måte: forbindelse og pH-avhengig bindingsmiddel og enhver eventuell eksipiens blir blandet sammen (tørrblandet). Den tørrblandede blandingen blir deretter granulert i nærvær av en vandig løsning av en sterk base som blir sprøytet inn i det blandede pulveret. Granulatet blir tørket, screenet, blandet med eventuelle smørende midler (slik som talkum eller magnesiumstearat) og komprimert til tabletter. Foretrukne vandige løsninger av sterke baser er løsninger av alkalimetallhydroksider slik som natrium- eller kaliumhydroksid, foretrukket natriumhydroksid, i vann (eventuelt inneholdende opp til 25 % vannblandbare løsningsmidler slik som lavere alkoholer).

De resulterende tablettene kan bli belagt med et eventuelt filmdannende middel for identifisering, smaksmaskering og for å gjøre dem lettere å svelge. Det filmdannende midlet vil typisk foreligge i en mengde fra omtrent 2 % til 4 % av tablettvekten. Passende filmdannende midler er velkjente på fagområdet og inkluderer hydroksypropylmetylcellulose, kationiske metakrylatkopolymerer (dimetylaminoetylmetakrylat/metyl-butylmetakrylatkopolymerer - Eudragit E, Rohm Pharma) og liknende. Disse filmdannende midlene kan eventuelt inneholde fargestoffer, plastiseringsmidler og andre tilleggsingredienser.

De komprimerte tablettene har foretrukket en hardhet som er tilstrekkelig til å motstå et trykk på 8 Kp. Tablettstørrelsen vil være avhengig av mengden av forbindelse i

tabletten. Tabletten vil inkludere fra 300 til 1100 mg av forbindelse i fri baseform. Foretrukket vil tablettene inkludere mengder av forbindelse i fri baseform som ligger i området 400 - 600 mg, 650 - 850 mg og 900 - 1100 mg.

For å kunne påvirke oppløsningshastigheten blir tiden da det forbindelsesinne-holdende pulveret blir våtblandet kontrollert. Foretrukket strekker den totale pulver-blandingstiden seg, d.v.s. tiden pulveret blir utsatt for natriumhydroksidløsning, fra 1 til 10 minutter og foretrukket fra 2 til 5 minutter. Etter granulering blir partiklene fjernet fra granulatoren og plassert i fluidtørker for tørking ved omtrent 60 °C.

Det har blitt funnet at disse fremgangsmåtene fører til formuleringer med vedvarende frigjøring som tilveiebringer lavere maksimale plasmanivåer og samtidig effektive plasmakonsentrasjoner av forbindelse i opp til 12 timer og mer etter administrering når forbindelsen benyttes som den frie basen heller enn som det mer farmasøytisk vanlige dihydrokloridsaltet eller som et annet salt eller annen ester. Anvendelsen av fri base utgjør minst ett fortrinn: Mengden av forbindelse i tabletten kan bli økt fordi molekylvekten til den frie basen bre er 85 % av molekylvekten til dihydro-kloridet. På denne måten blir avlevering av en effektiv mengde med forbindelse oppnådd mens den fysiske størrelsen på doseringsenheten blir begrenset.

Anvendelse og testing

Fremgangsmåten er effektiv til behandlingen av diabetes.

Aktivitetstesting blir utført som beskrevet i eksemplene nedenfor og ved hjelp av fremgangsmåter som er åpenbare for fagfolk på området.

Eksemplene som følger tjener som en illustrasjon på oppfinnelsen. Eksemplene er tilveiebrakt for å vise hvordan man kan fremstille og benytte forbindelsene med formel I. I eksemplene er alle temperaturer angitt i grader Celsius.

Eksemplene 1-9 illustrerer fremstillingen av representative farmasøytiske formuleringer som inneholder en forbindelse med formel I.

Eksempel 1

Harde gelatinkapsler som inneholder de følgende ingrediensene blir fremstilt:

Ingrediensene ovenfor blir blandet og fylt i harde gelatinkapsler.

Eksempel 2

En tablettformulering blir fremstilt ved å benytte ingrediensene nedenfor:

Komponentene blir blandet og komprimert for å danne tabletter.

Eksempel 3

En inhaleringsformulering av et tørt pulver som inneholder følgende komponenter blir fremstilt:

Den aktive ingrediensen blir blandet med laktosen og blandingen blir tilsatt til en tørrpulverinhaleringsinnretning.

Eksempel 4

Tabletter som hver inneholder 30 mg med aktiv ingrediens blir fremstilt på følgende måte:

Den aktive ingrediensen, stivelse og cellulose blir siktet gjennom en No.20-masket U.S. sikt og blandet grundig. Løsningen av polyvinylpyrrolidon blir blandet med de resulterende pulverne som deretter blir siktet gjennom en 16-masket U.S. sikt. Granulene som på denne måten blir fremstilt blir tørket ved 50 °C til 60 °C og siktet gjennom en 16-masket U.S. sikt. Natriumkarboksymetylstivelsen, magnesiumstearat og talkum som på forhånd var siktet gjennom en 30-masket U.S. sikt blir deretter tilsatt til granulene som etter blanding blir komprimert på en tablettmaskin for å gi tabletter som hver veier 120 mg.

Eksempel 5

Stikkpiller som hver inneholder 25 mg med aktiv ingrediens blir fremstilt på følgende måte:

Den aktive ingrediensen blir siktet gjennom en No.60-masket U.S. sikt og suspendert i de mettede fettsyreglyseridene, som på forhånd var smeltet ved å benytte så lite varme som mulig. Blandingen blir deretter helt over i en stikkpilleform med nominell kapasitet på 2 g og tillatt å avkjøles.

Eksempel 6

Suspensjoner som hver inneholder 50 mg med aktiv ingrediens per 5,0 ml dose blir fremstilt på følgende måte:

Den aktive ingrediensen, sukrose og xantangummi blir blandet, siktet gjennom en No.lO-masket U.S. sikt og deretter blandet med en på forhånd tillaget løsning av mikro-krystallcellulosen og natriumkarboksymetylcellulose i vann. Natriumbenzoatet, smaks- og fargestoff blir fortynnet med noe av vannet og tilsatt under omrøring. Tilstrekkelig vann til å oppnå ønsket volum blir deretter tilsatt.

Eksempel 7

En subkutan formulering kan bli fremstilt på følgende måte:

Eksempel 8

Et injiserbart preparat med følgende sammensetning blir fremstilt:

Eksempel 9

Et topisk preparat med følgende sammensetning blir fremstilt:

Alle ingrediensene ovenfor bortsett fra vann blir kombinert og varmet til 60 °C under omrøring. En tilstrekkelig mengde vann med temperatur på 60 °C blir deretter tilsatt under kraftig omrøring for å emulgere ingrediensene, og deretter tilsettes vann q.s. til 100 g.

Eksempel 10

Tabletter med vedvarende frigjøring inneholdende de følgende ingrediensene blir fremstilt:

Forbindelse og pH-avhengig bindingsmiddel og enhver eventuell eksipiens blir blandet sammen (tørrblandet). Den tørrblandede blandingen blir deretter granulert i nærvær av en vandig løsning av en sterk base som blir sprayet inn i det blandede pulveret. Granulatet blir tørket, screenet, blandet med eventuelle smørende midler (slik som talkum eller magnesiumstearat) og komprimert til tabletter. Foretrukne vandige løsninger av sterke baser er løsninger av alkalimetallhydroksider, slik som natrium- eller kaliumhydroksid, foretrukket natriumhydroksid, i vann (eventuelt inneholdende opp til 25 % med vannblandbare løsningsmidler slik som lavere alkoholer).

De resulterende tablettene kan bli belagt med et eventuelt filmdannende middel for identifisering, smakssetting og for å gjøre svelging enklere. Det filmdannende midlet vil typisk foreligge i en mengde fra 2 % til 4 % av tablettvekten. Passende filmdannende midler er velkjente på fagområdet og inkluderer hydroksypropylmetylcellulose, kationiske metakrylatkopolymerer (dimetylaminoetylmetakrylat/metyl-butylmetakrylatkopolymerer - Eudragit E - Rohm Pharma) og liknende. Disse filmdannende midlene kan eventuelt inneholde fargestoffer, plastiseringsmidler og andre tilleggsingredienser.

De komprimerte tablettene har foretrukket en hardhet som er tilstrekkelig til å motstå et trykk på 8 Kp. Tablettstørrelsen vil primært være avhengig av mengden av forbindelse i tabletten. Tablettene vil inkludere fra 300 til 1100 mg av den frie basen av forbindelsen. Foretrukket vil tablettene inkludere mengder av den frie basen av forbindelsen som ligger i området fra 400-600 mg, 650-850 mg og 900-1100 mg.

For å kunne påvirke oppløsningshastigheten blir tiden som det forbindelsesinne-holdende pulveret blandes kontrollert. Foretrukket vil den totale tiden pulveret blir blandet, d.v.s. tiden da pulveret er utsatt for kontakt med natriumhydroksidløsning, ligge i området fra 1 til 10 minutter og foretrukket fra 2 til 5 minutter. Etter granulering blir partiklene fjernet fra granulatoren og plassert i en fluidumtørker ved omtrent 60 °C.

Eksempel 11

Hemoglobin- A1 c- analy ser:

HbAlc-nivåer ble undersøkt ved å benytte en modifisert utgave av fremgangsmåten til Philipov (Components of total measurement error for hemoglobin Ale determination. Philipov, G., et al. Clin. Chem. (2001), 47(10):1851). (Se figur 1).

Eksempel 12

Triglyseridnivåer

Testforbindelser løst i DMSO og suspendert i 0,5 % tylose blir administrert peroralt til Syriske gullhamster ved hjelp av et farynksrør. For å bestemme CETP-aktiviteten blir blodprøver (omtrent 250 ul) tatt ved hjelp av retro-orbital punktering før starten på eksperimentet. Forbindelsene blir deretter administrert peroralt ved å benytte et farynksrør. Identiske volumer med løsningsmiddel uten forbindelser blir administrert til kontrolldyrene. Deretter blir dyrene fastet. Deretter blir blodprøver tatt ved hjelp av punktering av det retro-orbitale venøse pleksus ved ulike tidspunkter opp til 24 timer etter administrering av forbindelsene.

Blodprøvene blir koagulert ved hjelp av inkubering ved 4 °C over natt, Prøvene blir sentrifugert ved 6000X g i 10 minutter. Konsentrasjonen av kolesterol og triglyserider i det resulterende serumet blir bestemt ved å benytte modifiserte, kommersielt tilgjengelige enzymtester (cholesterol enzymatic 14366 Merck, triglyserider 14364 Merck).

Eksempel 13

For å kunne undersøke de anti-diabetiske virkningene til forbindelsene kan insulinavhengig diabetes mellitus bli indusert ved kjemisk ødeleggelse av pankreas med an i.v. injeksjon med STZ (60 mg/kg, kontroller kan bli gitt fysiologisk saltvann). Volumet av injeksjonen er ekvivalent med 0,1 ml/100 g kroppsvekt. Injeksjonen blir gitt inn i en på forhånd kanyleinnsatt halsvene på unge (190-220 g) Sprague-Dawley hannrotter (se nedenfor for prosedyre). Samtidig blir osmotiske minipumper implantert subkutant (se nedenfor for prosedyre) for å levere legemidler med konstant hastighet gjennom hele undersøkelsen. Avhengig av lengden på undersøkelsen er det mulig at en pumpe nummer to må bli implantert.

For å kunne bekrefte diabetisk tilstand blir en blodprøve tatt fra dyrenes hale (haletippen snittes) og glukosenivået i blodet deres blir bestemt. Dyr som har blodglukosenivåer som overstiger 13 mM blir ansett for å være diabetiske og disse blir tilfeldig delt opp i 4 grupper. To grupper mottar daglige subkutane insulininjeksjoner for å oppnå delvis glukosekontroll (fastende glukosenivåer omtrent 50 % av ukontrollerte diabetiske dyr). Én av de delvis kontrollerte diabetiske gruppene blir behandlet med testforbindelsen. I tillegg blir to ikke-diabetiske grupper inkludert der én mottar testforbindelsen og den andre gjør det ikke. Ingen av de ikke-diabetiske gruppene av rotter mottar insulin.

Blodprøver på 500 ul blir tatt ved hjelp av retro-orbital øyeblødning ukentlig, på dyr som er bedøvd med isofluoran til bestemmelse av følgende: blodglukose, ikke-forestrede frie fettsyrer i serum, triglyserider i serum, HbAlc, insulin i serum, totalt kolesterol, HDL-kolesterol og serumkonsentrasjoner av testforbindelse. Kroppsvekten blir også registrert ukentlig.

Med en gang stabil HbAlc er oppnådd blir undersøkelsen avsluttet. Når dette er etablert får dyrene innsatt en kanyle i karotidarterien ved å følge aseptiske teknikker. Blodtrykk blir målt på bedøvde og på våkne rotter. Neste dag blir en oral glukose-toleranserest utført. En oral glukosetoleransetest involverer administrering av 1 g glukose/kg ved hjelp av tvangsforing gjennom et rør inn i svelget.

Arterieblodprøver (0,3 ml) blir samlet via halskatetret som tidligere ble benyttet til måling av blodtrykk, før og 10,20, 30 og 60 minutter etter glukoseutfordringen, og plasma ble separert til glukose- og insulinanalyser.

Induksjon av STZ- diabetes og implantering av osmotiske minipumper

Under anestesi av isofluoran blir rottenes haler vasket med varmt vann etterfulgt av etanol. En haleveneinjeksjon av enten STZ eller fysiologisk saltvann blir utført under anestesi ved å benytte sterile nåler og sprøyte og filtersteriliserte løsninger. Etter i.v. injeksjon er trykk påført området for å hindre blødning og dyret blir plassert i et rent bur med sterilt underlag. I tillegg til STZ-injeksjonen eller injeksjonen av fysiologisk saltvann, ved starttidspunktet for anestesi, får rotter minipumper implantert subkutant i nakkeregionen. Dersom undersøkelsen strekker seg ut over 4 uker blir en ny implantering foretatt. Kort beskrevet blir et lite område på nakken barbert og vasket grundig med en jodløsning, et lite snitt på 1 cm blir lagd med en skalpell i huden og pumpen blir aseptisk innsatt med åpningen først inn i rommet under huden. Snittet blir deretter lukket med 1-2 kirurgiske stifter etter behov.

Implantering av karotidarteriekateter for måling av blodtrykk og implementering av oral glukosetoleransetest.

Ved å følge betingelser ved anvendelse av sterile teknikker og instrumenter blir en anestesert rotte lagt på ryggen med hodet pekende mot kirurgen og med smørende salve plassert på begge øyne. Et midtlinjesnitt blir lagt langs nakken for å blottlegge den venstre karotidarterien. En kanal blir laget til katetret ved å gjøre et enkelt snitt i den subkutane lommen på ryggseksjonen av nakken der det blir eksternalisert. Halvbøyde tenger blir benyttet for å isolere arterien og mykt plastrør blir stukket inn under den bakre delen av arterien for temporært å hemme blodstrømmen til det isolerte området. Den fremre delen av den eksterne karotidarterien blir deretter ligert med en bit 4-0 silkesutur og lett strekk blir påført arterien ved å forankre et par hemostater på endene av sutur-materialet. Den eksterne karotiden blir deretter halvveis tverrsnittet og et O.D. kateter på 0,033 eller 0,040 mm blir satt inn og skjøvet mot aorta (omtrent 2-3 cm dypt). Katetret blir bundet fast på plass, sikret på pectoralmuskelen for å hindre fjerning av katetret og den fremre delen av den eksterne karotiden blir ligert permanent og sjekket for lekkasje av blod. Eksternt blir katetret bundet fast bak på nakken og en bit sutur blir bundet rundt knuten slik at begge ender gjøres omtrent 2 tommer lange slik at de kan bli gjenfunnet under huden. Det knytte katetret blir trukket tilbake under huden for å hindre at det blir trukket ut av rotten. For målinger av blodtrykk blir katetret festet til en trykkomformer og et datainnsamlingssystem. For testing av blodglukosetoleranse blir katetret festet til en nål og sprøyte for innsamling a blodprøver.

Eksempel 14

For å kunne undersøke de anti-diabetiske virkningene til forbindelsene blir insulinavhengig diabetes mellitus indusert ved hjelp av kjemisk ødelegging av pankreas med en i.v. injeksjon med STZ (60 mg/kg, kontroller blir gitt fysiologisk saltvann). Volumet av injeksjonen er ekvivalent med 0,1 ml/100 g kroppsvekt.. Injeksjonen blir gitt inn i en på forhånd kanyleinnsatt halsvene på unge (280-300 g) Sprague-Dawley hannrotter med 2 katetre kirurgisk implantert i halsvenen og i den eksterne karotidarterien. For å bekrefte den diabetiske tilstanden tas blodprøver fra dyrene via kanylen og deres blodglukosenivå blir bestemt. Dyr med blodglukosenivåer som overstiger 13 mM er ansett som diabetiske. Det forhåndsinnsatte katetret blir skylt daglig med heparinisert fysiologisk saltvann for å opprettholde funksjonalitet. En uke etter induksjonen av diabetes gjennomgår rottene farmakokinetiske undersøkelser med forbindelsene ifølge oppfinnelsen. Katetrene på dyrene blir hentet frem fra under huden og sjekket for funksjonalitet. En injeksjonsplugg blir festet et 19-kaliber IV-sett, fylt med 0,1 % heparinisert fysiologisk saltvann og nålespissen blir stukket inn i katetrene. Testforbindelse(ne) blir administrert via halsvenekatetret enten som en bolusinjeksjon eller som en jevn injeksjon, eller ved hjelp av tvangsforing via et oralt innsatt rør (henholdsvis 1 ml/kg og 2 ml/kg). Ved 10 tidspunkter, og ved å benytte 5-6 dyr, blir 300 ul blod samlet via den etablerte linjen til karotidarterien og 300 ul fysiologisk saltvann blir tilført for å erstatte blodvolumet. 300 ul blod ved 10 tidspunkter fra et dyr på 300 g tilsvarer omtrent 10 % av det totale blodvolumet. Dersom en 24-timers prøve blir tatt blir katetrene bundet av på hudnivå og dyrene satt tilbake i burene. De blir deretter avlivet ved 24 timer, under anestesi, ved kvelning, for å samle den siste blodprøven. Dersom det ikke er noen 24-timers prøve blir dyrene avlivet med kvelning under anestesi ved siste blodinnsamling.

Eksempel 15

Mosjonsprestasjon og hemoglobin Ale hos anginapasienter med diabetes.

CARISA-undersøkelsen (Combination Assessment of Ranolazin in Stable Angina) randomiserte 823 symptomatisk kroniske anginapasienter på diltiazem, atenolol eller amlodipin til ranolazin 750 mg bid, 1000 mg bid eller placebo i en parallell, dobbel-blind, 12-ukers undersøkelse. Modifiserte Bruce-tredemølletester ble utført ved basislinje og etter 2, 6 og 12 uker med behandling ved laveste og høyeste plasmanivåer. Ranolazin-formuleringen som ble benyttet i denne undersøkelsen var den som er vist i eksempel 10.

Ranolazin forlenget mosjonsvarighet (ED) på liknende måte både hos diabetiske

(D) og ikke-diabetiske (ND) pasienter ved lavpunkt (figur 2) og ved høypunkt (figur 3). Dosen på 750 mg ranolazin forlenget mosjonsvarighet ved lavpunktskonsentrasjoner av

legemiddel med 29 sekunder hos anginapasienter med diabetes og med 22 sekunder hos ikke-diabetiske anginapasienter. Dosen på 1000 mg ranolazin forlenget mosjonsvarighet ved lavpunktskonsentrasjoner av legemiddel med 34 sekunder hos anginapasienter med diabetes og med 21 sekunder hos ikke-diabetiske anginapasienter.

Tid til angina økte med ranolazin (figur 4) og anginafrekvens minsket. Forbed-ringen med ranolazin var ikke signifikant forskjellig hos D- i forhold til ND-pasienter

(behandling med diabetesinteraksjon p-verdier > 0,26. Ugunstige hendelser forekom med tilsvarende hyppighet: 25 %, 25 % og 34 % av D opplevde minst en ugunstig hendelse på henholdsvis placebo, 750 mg og 1000 mg ranolazin, i forhold til 27 %, 33 % og 32 % hos ND-pasienter.

750 og 1000 mg bid ranolazin ble assosiert med en gjennomsnittlig absolutt reduksjon av HbAlc på henholdsvis 0,48 prosentpoeng og 0,70 prosentpoeng sammen-lignet med placebo ved 12 uker (p<0,01) (figur 5). Reduksjonene var større hos de pasientene som gikk på insulin (henholdsvis 0,8 og 1,1 prosentpoeng) (figur 6). Glukose-og triglyseridverdier for de diabetiske pasientene i undersøkelsen er vist i tabell 1.

Eksempel 16

Karbohydrat- og lipidparametre i MARISA og CARISA

Ranolazin (RAN), som er et medlem av en ny klasse legemidler som partielt

hemmer fettsyreoksidasjon (pFOX) økte mosjonskapasitet på tredemølle for pasienter med kronisk angina både alene (MARISA, N=191) og når det ble tilsatt ved bakenfor-liggende anti-anginaterapi med atenolol, diltiazem eller amlodipin (CARISA, N=823).

Anginafrekvens og nitroglyserinkonsumering ble redusert av ranolazin. Ranolazin-formuleringen som ble benyttet i CARISA- og MARISA-undersøkelsene var den som er vist i eksempel 10. De oftest rapporterte uheldige bivirkningene (svimmelhet, forstoppelse og kvalme) var generelt milde og forekom hos færre enn 10 % av pasientene. Den mulige anvendelsen av ranolazin på diabetikere er av interesse fordi omtrent en av fire anginapasienter har diabetes.

Effekt og tolererbarhet av ranolazin var liknende hos både diabetiske og ikke-diabetiske pasienter i både MARISA og CARISA. Hos diabetiske pasienter i CARISA (N=131) var ranolazin ved 750 og 1000 bid assosiert med en gjennomsnittlig absolutt reduksjon av HbAlc på henholdsvis 0,48 prosentpoeng og 0,70 prosentpoeng sammen-lignet med placebo ved 12 uker (hver p<0,01). Reduksjonen i forhold til placebo var større i de pasientene som tok insulin (N=31, 0,84 og 1,05 prosentpoeng) på henholdsvis 750 og 1000 mg bid (p<0,02 og p<0,01). Fastende glukosenivå ble ikke påvirket av ranolazin hos diabetiske pasienter i CARISA uavhengig av insulinbehandling, og en hypoglykemisk episode ble rapportert ved placebo og en ved ranolazin. Etter 12-24 måneder med åpen behandling minsket HbAlc fra baselinje hos diabetiske pasienter med 1,1 prosentpoeng. I løpet av de første 12 ukene med ranolazinbehandling av diabetiske pasienter i CARISA økte gjennomsnittlig totalt kolesterol og LDL-kolesterol med henholdsvis opp til 16 og 11 mg/dl, men på grunn av gjennomsnittlig økning av HDL-kolesterol opp til 5 mg/dl endret imidlertid forholdet HDL/LDL seg lite. Over 3 år med åpen behandling i den kombinerte MARIS A/C ARISA diabetiske populasjonen minsket total kolesterol og LDL-kolesterol fra baselinje mens HDL-kolesterol fortsatte å øke.

Claims

1. Anvendelse av en forbindelse med formel I:

2.

der:R<1>,R<2>,R<3>, R<4>og R<5>hver uavhengig er hydrogen, CrC4-alkyl, CrC4-alkoksy, cyano, trifluormetyl, halogen, Ci-C4-alkyltio, gitt at når R<1>er metyl så er ikke R<4>metyl, eller R<2>og R<3>danner sammen -OCH20-; R ft , R 7 , R R , R 0 og R 1 (\ hver uavhengig er hydrogen, CrC4-acyl, aminokarbonylmetyl, cyano, Ci-C4-alkyl, CrC4-alkoksy, trifluormetyl, halogen eller di- (Ci-C4-alkyl)-amino, ellerR<6>og R<7>danner sammen -CH=CH-CH=CH-, eller R 7 og R R danner sammen -OCH20-;R11og R<12>hver uavhengig er hydrogen eller Ci-C4-alkyl; og W er oksygen eller svovel; eller et farmasøytisk akseptabelt salt eller en farmasøytisk akseptabel ester derav, eller en isomer derav, til fremstilling av et farmasøytisk preparat for behandling av diabetes hos et pattedyr. 2. Anvendelse ifølge krav 1, hvor forbindelsen med formel I er ranolazin som også har navnet N-(2,6-dimetylfenyl)-4-[2-hydroksy-3-(2-metoksyfenoksy)propyl]-l - piperazinacetamid, som en racemisk blanding, eller en isomer derav, eller et farmasøytisk akseptabelt salt derav.

3. Anvendelse ifølge krav 1, hvor det farmasøytiske preparat for behandling av diabetes hos et pattedyr er i form av en formulering med umiddelbar frigjøring.

4. Anvendelse ifølge krav 1, hvor det farmasøytiske preparat for behandling av diabetes hos et pattedyr er i form av en formulering med vedvarende frigjøring.

5. Anvendelse ifølge krav 1, hvor det farmasøytiske preparat for behandling av diabetes hos et pattedyr er i form av en formulering som både har aspekter med umiddelbar frigjøring og vedvarende frigjøring.

6. Anvendelse ifølge krav 4, hvor forbindelsen med formel I er ranolazin.

7. Anvendelse ifølge krav 6, hvor formuleringen med vedvarende frigjøring tilveiebringer et plasmanivå av ranolazin på mellom 550 og 7500 ng base/ml over en periode på 24 timer.

8. Anvendelse ifølge krav 1, hvor formuleringen med vedvarende frigjøring omfatter:

9. Anvendelse ifølge krav 8, hvor formuleringen med vedvarende frigjøring omfatter: