NO330254B1 - Krystallinsk 2,5-dion-3-(1-metyl-lH-indol-3-yl)-4-[1-(pyridin-2-ylmetyl)piperidin-4-yl]-1H-indol-3-yl]-1H-pyrrol monohydroklorid, anvendelse derav og farmasoytisk sammensetning innholdende nevnte monohydroklorid. - Google Patents

Abstract

Foreliggende oppfinnelse angår krystallinsk 2,5-dion-3-(1-metyl-1H-indol-3-yl)-4-[1-(pyridin-2- ylmetyl)piperidin-4-yl]-1H-indol-3-yl]-1H-pyrrol monohydrokloridsalt, en farmasøytisk formulering som inneholder nevnte salt og fremgangsmåter for behandling av kreft og for å inhibere tumorvekst ved anvendelse av nevnte salt.

Description

Forbindelser med formel I:

og farmasøytisk akseptable salter derav, anvendelige som proteinkinase C inhibitorer, ble beskrevet av Heath et al, i europeisk patentpublikasjon nr. 817.627 (Heath).

Eksempel #49 hos Heath beskriver en fri base forbindelse med formel FB:

Mens FB helt klart er et svært effektivt farmasøytisk middel, ble det observert uventede problemer i storskalaproduksjon. Således kompliserte ikke-forutsett dannelse av solvater den kommersielle syntesen i et slikt omfang at det var nødvendig å utvikle en alternativ form for storskalakommersialisering.

I dette henseendet beskriver WO 02/02094 og WO 02/02116 spesifikt anvendelsen av dihydrokloridsaltet av FB (FB-2HC1) for å behandle kreft og for å inhibere tumorvekst som en monoterapi eller i forbindelse med et anti-neoplastisk middel eller bestrålingsterapi. Uheldigvis har det nå vist seg at FB-2HC1 er hygroskopisk. I tillegg, selv om FB-2HC1 synes å være krystallinsk ved optisk lysmikroskopi, har mer detaljert studie med røntgenpulverdiffraksjon (XRD) avdekket at dette materiale i virkeligheten krystalliserer dårlig.

Overraskende, ifølge foreliggende oppfinnelse, har det nå blitt funnet at monohydro-kloridsaltet av FB er i stand til på en reproduserende måte å bli fremstilt på kommersiell skala, er ikke hygroskopisk, er tilstrekkelig stabil for anvendelse i orale formuleringer og kan fremstilles i høy krystallinsk tilstand.

Foreliggende oppfinnelse angår krystallinsk 2,5-dion-3-(l-metyl-lH-indol-3-yl)-4-[l-(pyridin-2-ylmetyl)piperidin-4-yl]-1 H-indol-3-yl]-1 H-pyrrol monohydroklorid, et hydrat derav, eller blandinger derav.

Foreliggende oppfinnelse angår mer spesifikt krystallinsk 2,5-dion-3-(l-metyl-lH-indol-3-yl)-4-[l-(pyridin-2-ylmetyl)piperidin-4-yl]-lH-indol-3-yl]-lH-pyrrol monohydroklorid, et hydrat derav, eller blandinger derav, som har et røntgendiffraksjonsmønster som innbefatter følgende topper: 6,8 ±0,1, 10,9 ± 0,1, 14,2 ± 0,1 og 16,6 ± 0,1° i 26; når mønsteret oppnås fra en kobber bestrålingskilde (CuKa; h= 1,54056 Å). Det krystallinske materiale blir heretter referert til som "F-I".

Foreliggende oppfinnelse angår også en farmasøytisk sammensetning som inneholder ovennevnte krystallinske monohydroklorid, et hydrat eller blandinger derav, inkludert F-I og en farmasøytisk bærer. Den farmasøytiske formuleringen ifølge oppfinnelsen kan tilpasses anvendelse for behandling av kreft og for anvendelse ved inhibering av tumorvekst.

Oppfinnelsen angår videre det ovennevnte krystallinske monoklorid, et hydrat eller blandinger derav for bruk som et medikament.

I tillegg angår foreliggende oppfinnelse F-I for behandling av kreft og for inhibering av tumorvekst.

Oppfinnelsen vedrører også anvendelse av ovennevnte krystallinske monklorid, et hydrat derav eller blandinger derav, for fremstillling av et medikament for behandling av ikke-Hodgkins lymfom, glioblastom eller ikke-småcellelungekreft.

En utførelsesform ifølge oppfinnelsen tilveiebringer anvendelse av F-I for fremstilling av et medikament for behandling av de ovennevnte sykdommer.

Figur 1 viser XRD-mønsteret for F-I.

Før funnet av at problemene assosiert med storskala fremstilling av FB, på grunn av problemet med at FB ikke fremviste optimale biotilgjengelighetsegenskaper, ble et in situ saltscreen utført for å identifisere salter for FB som fremviste forbedrede egenskaper. Denne screeningen evaluerte løseligheten til saltene dannet in situ i vandig medium. Løseligheten som ble oppnådd in situ for et gitt salt kan ikke forutses direkte fra likevektsløseligheten til krystallformen(e) av samme salt. Imidlertid kan in situ screening anvendes for å prioritere salter for syntese og karakterisering i løpet av saltseleksjonen. Fra disse dataene ble fem av sytten monosyresalter valgt for syntese og karakterisering. Disse saltene var citrat, metansulfonat (mesylat), fosfat, tartrat og monohydroklorid (FB-HC1). I tillegg ble også FB-2HC1 syntetisert,karakterisertog analysert. Noen av disse saltenes egenskaper så vel som de for FB er diskutert nedenfor.

Citratsaltet generert fra metanol er uløselig i vann. Mesylatsaltet er hygroskopisk, og fremviser opp til 2% vektøkning ved 70% RH og over 15% vektøkning ved 95% RH.

Selv om fosfatsaltet fremviser rask oppløsning og høy løselighet ved tidlige tidspunkter, faller løseligheten av fosfatet til 71fig/ml etter forlenget inkubering. Fosfatsaltet er også noe hygroskopisk og fremviser hysterese i vanndesorpsjon, som indikerer mulig hydrat-dannelse.

Tartratet er kun svakt hygroskopisk og fremviser -1% vektøkning ved RH'er opp til 70%. Basert på dette og andre lovende initielle resultater ble tartratet gjenstand for en kort polymorf/solvat screening for å bestemme dets egnethet for bulkfremstilling og anvendelse som et farmasøytisk middel.

Tartratsaltet ble først isolert (ved titrering av den frie basen med vinsyre) som et krystallinsk hydrat. Hydratmaterialet ble deretter rekrystallisert for å bestemme om andre farmasøytiske relevante krystallformer av tartratsaltet kunne fremstilles. Antallet løsemidler egnet for rekrystallisasjon ble begrenset ved den relativt dårlige løseligheten til dette saltet i mange løsemidler, som inkluderer polare, protiske løsemidler ((H2O, metanol, etanol og isopropylalkohol) og mange ikke-protiske løsemidler (aceton, etylacetat, metyletylketon og tetrahydrofuran). Passende løselighet ble observert kun i dimetylformamid, dimetylsulfoksid og organiske (og organiske/vandige) blandinger. Hevede temperaturer er ofte påkrevet for å oppnå oppløsning.

Tartratsaltet ble typisk ikke generert fra rekrystallisasjonseksperimenter som ble utført. Isteden ble en krystallform av FB mest hyppig oppnådd. En ikke-solvatisert form av tartratet ble ikke funnet. Disse resultatene viser at isolering av et tartratsalt av FB kan være vanskelig, trolig på grunn av lav løselighet av forskjellige krystallformer av FB relativt til tartratsaltet, og relativt små forskjeller i pKa mellom FB og vinsyre.

Den vandige løseligheten til FB-2HC1 under forskjellige betingelser ble analysert ved konsentrasjoner opp til 10 mg/ml, hvor løseligheten av FB-2HC1 er stabil ved omgivelsestemperatur i opp til 10 dager. Imidlertid fremviste løsninger holdt ved 50°C uttalt presipitasjon før første tidspunkt (6 dager). Ved konsentrasjoner >40 mg/ml ble rask presipitasjon i løpet av minutter notert ved omgivelsesromtemperatur. XRD-analyse og ionekromatografi (for å bestemme kloridinnhold) av de presipiterte krystallene bekreftet at dette presipitatet var FB-HC1.

Produktet for syntesen beskrevet nedenfor i Fremstilling 1 er typisk en ikke-solvatisert krystallinsk form av FB. Denne ikke-solvatiserte formen (heretter referert til som FB Form I) er foretrukket idet den krystalliserer godt i reaksjonen, filtreres raskt og gir en høy produktrenhet (totalt relaterte substanser (TRS) -0,77%). Imidlertid, under disse svært like reaksjonsbetingelsene, blir et solvat som inneholder tetrahydrofuran (THF) til tider isolert (frekvens når det gjelder opptreden -10-20%). Dette krystallinske solvatet filtrerer svært sakte og fanger visse urenheter som resulterer i en høyere TRS for produktet (2,42-4,78%). Denne høye TRS assosiert med dette solvatet har krevet at, når til stede, det isolerte solvatet må bli bearbeidet. Til tross for signifikant forskning, er grunnen til den tilfeldige dannelsen av solvat som inneholder THF ukjent. Mangel på kontroll når det gjelder fremstilling av FB Form I har begrenset dets potensiale for utvikling som en sluttaktiv farmasøytisk ingrediens (API).

FB-HC1, fremstilt via tilsetning av 1 ekvivalent konsentrert IN saltsyre til en blanding av FB i en laverealkohol, f. eks. metanol, isopropanol eller 2-butanol, eller i blanding av en laverealkohol og vann, krystalliserer og har en smeltepunkt starttemperatur på ca. 256°C som måles ved differensiell scanning-kalorimetri (DSC). FB-HC1, fremstilt som beskrevet i Eksempel 1, er relativt ikke-hygroskopisk mellom 0-70% RH (<2% vektøkning @ 95% RH).

Forskjellige fremgangsmåter, som inkluderer termogravimetrisk analyse (TGA), DSC og XRD ble anvendt for å karakterisere FB -HC1. TGA muliggjør måling av mengde og hastighet av vektforandring som funksjon av temperatur. TGA blir oftest anvendt for å studere desolvasjonsprosesser og for kvantitativt å bestemme det totale flyktighetsinn-holdet til et faststoff. DSC er en teknikk som ofte anvendes for å screene forbindelser for polymorfisme på grunn av at temperaturene hvorved en fysisk forandring i et materiale opptrer vanligvis er karakteristisk for materialet. DSC blir ofte anvendt for å komplementere TGA analyse ved screening av forbindelser for fysiske forandringer etter kontrollert oppvarming. XRD er en teknikk som detekterer langtidsgraden i et krystallinsk materiale og kan utføres ved forskjellige RH'er for å detektere subtile faseforandringer indusert ved fuktighetssorpsjon.

Forskjellige lot av FB -HC1, fremstilt via tilsetting av 1 ekvivalent av konsentrert eller IN saltsyre til en blanding av FB i metanol, ble analysert med TGA og ble funnet å holde på forskjellige mengder vann: fra <0,01% (vannfritt materiale) hele veien til 1,6%

(hemi-hydrat). TGA-resultatene viste at ikke bare de forskjellige mengdene vann til stede i de krystallinske FB -HC1 materialene, men også vannet, når til stede, blir lett fordrevet fra materialet etter oppvarming over omgivelsestemperatur.

De forskjellige vanninnholdene foranlediget en undersøkelse når det gjelder fuktighets-sorpsjonskarakteristikken til de lotene av krystallinsk FB -HC1 som ikke var vannfrie. Helt klart viste de forskjellige delvis hydratiserte lotene tydelig forskjell når det gjaldt vannopptaksprofiler. Uten hensyn til vannmengde sorbert i det krystallinske FB -HC1 gitteret, viste sorpsjonsisotermene konsistent gradvise vektøkninger opp til 40% RH, over hvilken vannopptaket flatet ut. Maksimal fuktighetssorpsjon (1,6% ved 40% RH) observert for de delvis hydratiserte lotene av krystallinsk FB -HC1 viser at ved full vannokkupering er en hemihydrat (0,5 mol) sammensetning til stede. Krystallinsk FB - HC1 materiale i stand til vannsorpsjon blir heretter referert til som "hygroskopisk F-I".

XRD-toppene til hygroskopisk F-I skiftet ikke ved noen RH. XRD-mønstrene generert for hygroskopisk F-I var identiske med XRD-mønstrene generert for ikke-hygroskopisk F-I materiale (heretter referert til som "vannfri F-I"). Fravær av forandring på XRD-mønster når man gikk fira vannfri F-I til hygroskopisk F-I, så vel som fravær av forandring på XRD-mønster for hygroskopisk F-I som funksjon av fuktighet, viser ikke bare at det krystallinske gitteret til F-I er uforstyrret av fuktighetssorpsjonsprosessen, men også at fuktighetssorpsjonen inn i partiklene ikke kan være setespesifikk.

F-I (både hygroskopisk og vannfri) fremviser et sterkt, unikt XRD-mønster med skarpe topper og en flat grunnlinje, indikerende for et svært krystallinsk materiale (se Figur 1). De angulære topp-posisjonene i 26 og korresponderende I/I0 data for alle F-I toppene med intensitet lik med eller større enn 5% av den høyeste toppen er tabulert i Tabell 1. Alle data i Tabell 1 er uttrykt med en nøyaktighet på ± 0,1° i 26.

Det er godt kjent innen krystallografisk litteratur at, for en gitt krystallform, kan de relative intensitetene til forskjellige topper variere på grunn av foretrukket orientering som resultat av faktorer slik som krystallmorfologi. Hvor effekten av foretrukket orientering er til stede, blir toppintensitetene forandret, men de karakteristiske topp-posisjonene til polymorfen er uforandret. Se f. eks. The United States Pharmacopeia #23, National Formulary #18, side 1843-1844, 1995. Videre er det også kjent innen krystallografisk litteratur at, for en hvilken som helst gitt krystallform, kan de angulære topp-posisjonene variere noe. For eksempel kan topp-posisjoner skifte på grunn av variasjon i temperatur hvorved prøven blir analysert, prøveforskyvning eller tilstede-værelse eller fravær av en indre standard. I foreliggende tilfelle vil en topposisjon variasjon på ± 0,1° i 26 utgjøre disse potensielle variasjonene uten å hindre en entydig identifisering av et krystallinsk salt ifølge oppfinnelsen.

En godt kjent og akseptert fremgangsmåte for å lete eller krystallformer i litteraturen er "Fink"-fremgangsmåten. Fink-fremgangsmåtene anvender de fire mest intense linjene for det initielle søket fulgt av de neste fire mest intense linjene. Generelt, i henhold til Fink-fremgangsmåten, basert på toppintensiteter så vel som topposisjon, kan F-I identifiseres ved tilstedeværelsen av topper ved 6,8 ± 0,1,10,9 ± 0,1,14,2 ± 0,1 og 16,6 ± 0,1° i 29; når mønsteret oppnås fra en kobber bestrålingskilde ( X = 1,54056). Tilstedeværelsen av F-I kan videre verifiseres ved topper ved 6,3 ± 0,1, 7,2 ± 0,1, 12,5 ± 0,1 og 17,0 ± 0,1° i 26; når mønsteret oppnås fra en kobber bestrålingskilde ( X = 1,54056).

Inngående likevektsløselighetsbestemmelser ble gjort for både hygroskopisk og vannfri F-I i et antall vandige medier ved omgivelsestemperatur. I tillegg ble likevektsløseligheten til FB Form I målt ved omgivelsestemperatur. Prøver ble undersøkt i høyytelses væskekromatografi (HPLC) etter 24 timer med likevekts-innstilling i de respektive løsemidlene. Resultatene er summert i Tabell 2.

Likevektsløselighetsdata avdekker at mens F-I (hygroskopisk og vannfri) og FB Form I har tilsvarende løseligheter i pH 2,2 buffer, er F-I signifikant mindre løselig enn FB Form I i 0,0IN HC1 og simulert intestinalfiuid (SIF) (innmatning). Ingen signifikante forskjeller mellom hygroskopisk og vannfri F-I i noen media som ble testet ble observert.

Løselighetsresultatene viser at kontroll av bulksammensetningen (hygroskopiske vs. vannfrie partikler) av F-I som en API ikke er kritisk fra et biotilgjengelighets-ståsted. For å bekrefte at variasjonen i hygroskopisitet til F-I lots ikke skal være på en uheldig måte påvirket av biotilgjengelighet, ble iboende løselighetshastigheter også målt for hygroskopisk og vannfri F-I. For sammenligningsformål ble iboende oppløsnings-hastighet til FB Form I også utført. På grunn av at FB Form I løste seg for raskt opp (>10% av en 100 mg kompakt materiale oppløst i løpet av 10 minutter) og hygroskopisk og vannfri F-I loste seg opp for langsomt (ingen vesentlig oppløsning i løpet av 10 minutter), kunne presise iboende oppløsningshastigheter ikke bestemmes. De iboende oppløsningsresultatene er summert i Tabell 3.

In vitro oppløsnings- og løselighetsdata diskutert ovenfor viser tat FB Form I bør gi biotilgjengelighetsfordeler in vivo relativt til F-I. For å bekrefte denne prediksjonen, ble plasma farmakokinetiske parametere av FB Form I i forede hunn-harehunder evaluert etterfølgende enkel oral administrasjon ved tvangsforing av 5 mg/kg av FB Form I eller F-I i et krysset design. De 6 hundene ble randomisert i to behandlingsgrupper og mottok enkle doser av FB Form I etterfulgt av en enkel dose F-I to uker senere, eller vice versa. På dag 1 og 14 mottok tre hunder FB Form I og tre hunder mottok F-I, og blod-prøver ble samlet opp 0,5,1, 2, 3, 4, 8, 12 og 24 timer etter dosering. Konsentrasjoner av FB Form I ble bestemt med væskekromatografi tandem masse-spektrometri. Disse konsentrasjonene ble deretter anvendt for å bestemme farmakokinetiske parametere rapportert i Tabell 4.

Overraskende, basert på in vitro løselighets- og oppløsningsdata, var plasmaeksponering for F-I når det gjelder areal under konsentrasjon versus tid kurvene (AUC) for både 0 til 24 timer og 0 til uendelig signifikant høyere enn den som ble oppnådd fra FB Form I. Absorpsjonshastigheten syntes ikke å bli forandret idet tiden nådde Cmax (tmax) varierende fra 1 til 2 timer for både FB Form I og F-I. Den økte eksponeringen for F-I var mest trolig på grunn av øket biotilgjengelighet, siden klareringen ikke syntes å forandre seg gitt likheter i tilsynelatende halveringstid for elimineringsverdiene.

Fremstilling av FB

Trinn 1 - Rør en blanding av 2-pikolylkloridhydroklorid (7,0 g, 42,7 mmol), 4-piperi-don monohydrathydroklorid (6,88 g, 44,8 mmol), pulverisert natriumkarbonat (18,3 g, 173 mmol) og acetonitril (70 ml) i 45 minutter ved omgivelsestemperatur, 45 minutter ved 40°C, 45 minutter ved 50°C, 45 minutter ved 60°C og deretter varm opp til 70°C med kraftig røring. Overvåk reaksjonen med HPLC (Zorbax RX-C8 25 cm kolonne, acetonitirl/H3P04buffer ved pH 3,0, X - 250 nm) for forsvinning av pikolylklorid. Etter fullstendig reaksjon ble blandingen avkjølt til romtemperatur, filtrert for å fjerne uløselige materialer, deretter ble filterkaken vasket med acetonitril (2 x 25 ml). Konsentrer filtratet til et lite volum (-30 ml) og forandre løsemiddel til 41 ml etylacetat. Rør kraftig og varm opp løsningen til 55°C og behandle deretter i løpet av 30 minutter med en løsning av kamforsulfonsyre (9,91 g, 42,67 mmol) i etylacetat (77 ml). La den resulterende suspensjonen avkjøles til romtemperatur og rør deretter i 3 timer. Filtrer presipitatet, vask med etylacetat (2 x 30 ml) og tørk i vakuum ved 45°C for å gi 15,6 g (87%) av kamforsulfonsyresaltet.

Trinn 2 - Til en 1 L 3-halset kolbe ble det under N2tilsatt produktet i Trinn 1 (1,0 ekvivalent, 33,3 g), 2-(2,2-dimetoksyetyl)anilin (Fukuyama et al, Tet. Lett., 39 (1-2): 71-74, 1998; 1,0 ekvivalent, 14,3 g) og propionsyre (115 ml). Rør reaksjonsblandingen ved 20-24°C til innholdsstoffene loses opp (15-30 minutter). Avkjøl blandingen til -10 til -15°C, tilsett deretter 1,0 M NaBH(OPr)3i tetrahydrofuran (115 ml) i løpet av minst 2 timer under N2mens den indre kartemperaturen holdes <-10°C. Bekreft fullstendig reduktiv aminering ved HPLC (Zorbax C-8 kolonne, pH 3,0 (1,5 ml trietylamin/1,5 ml H3PO4/I L H20. Initiell gradient: 80% vandig/20% acetonitril. Slutt (45 minutter): 20% vandig/80% acetonitril). Etter at fullstendig reaksjon er bekreftet, tilsettes etylacetat (200 ml) og reaksjonstemperaturen justeres til 0°C. Juster pH til 10,0 ved forsiktig tilsetting av 25% NaOH (315 g) og varm opp reaksjonsblandingen til 47-52°C. Rør reaksjonsblandingen i 30 minutter til 60 minutter ved 47-52°C. Stopp røring av reaksjonen og la sjiktene sette seg i minst 15 minutter ved 47-52°C. Fjern det vandige lavere sjiktet og vask det organiske sjiktet med vandig 20% NaCl (150 ml). Etter røring i 30 minutter ved 47-52°C, stoppes raringen og sjiktene separeres i løpet av 15 minutter. Fjern det lavere vandige sjiktet og reduser reaksjonsvolumet til -65-85 ml ved vakuumdestillasjon. Tilsett etylacetat (100 ml) tilbake til reaksjonsblandingen og avkjøl blandingen til 23-25°C. Tilsett trifluoreddiksyre (30 ml) i løpet av minst 30 minutter. Varm opp reaksjonsblandingen til 29-31°C og la reaksjonen skje til HPLC-analyse viser at det initielle amineringsadduktet er til stede i mindre enn <1,0%. Etter at fullstendig reaksjon er verifisert, tilsettes etylacetat (175 ml) og vann (30 ml) og pH justeres forsiktig til -9,0 med 25% NaOH (74 g), mens blandingen varmes til 40-45°C. Rør den resulterende tofaseblandingen i minst 1 time ved 45-50°C og la pH falle til -8,60. Stopp raringen og la sjiktene sette seg i ca. 15 minutter ved 45-50°C. Fjern det lavere vandige sjiktet og vask det organiske sjiktet med vandig 20% NaCl (125 ml) under røring ved 45-50°C. Etter 30 minutter med røring, og en 15 minutters periode ved 45-50°C for at sjiktene skal sette seg, fjernes det vandige sjiktet og reaksjonsblandingen konsentreres til 100-150 ml volum via vakuumdestillasjon. Tilsett isopropanol (400 ml) og konsentrer reaksjonsblandingen igjen til -200 ml og tilsett deretter ytterligere isopropanol (200 ml). Konsentrer blandingent til -200 ml sluttvolum via vakuumdestillasjon og la suspensjonen hvile 3 timer ved 43-45°C, og avkjøl deretter i løpet av 3-4 timer til -5°C. Filtrer produktet ved -5°C og vask med forhåndsavkjølt (<0°C) isopropanol (2 x 40 ml). Tørk det reduktive amineringsproduktet ved 50-60°C under redusert trykk.

Trinn 3 - Oppslem produktet i Trinn 2 (5,00 g, 17,2 mmol) i tørr tert-butylmetyleter (70 ml, 14 vol.) under N2ved 23°C. Tilsett tørr acetonitril (20 ml, 4 volum) ved omgivelsestemperatur i en porsjon og varm opp den resulterende blakkede løsningen til 40°C. Tilsett en løsning av 2,0 M HC1 i acetonitril (8,5 ml, 17,0 mmol, 0,99 ekvivalent) dråpevis i løpet av 30 minutter mens manteltemperaturen holdes ved 40°C. Varm opp den resulterende slurryen til 50°C og rør deretter i 1 time. Avkjøl blandingen til -10°C i løpet av 2-3 timer. Tilsett oksalylklorid (2,30 ml, 26,4 mmol, 1,50 ekvivalent) dråpevis i løpet av 3-5 minutter, mens temperaturen i kolben holdes ved <-5°C. Varm opp den resulterende slurryen til 0°C og rør i 1-2 timer til fullstendig reaksjon med HPLC. Tilsett metanol (10 ml, 2 volum) dråpevis i løpet av 3-5 minutter, mens kolbetemperaturen holdes <10°C. Tillat den resulterende slurryen gradvis å bli varmet til 23°C i løpet av 15-30 minutter og rør deretter i 1-2 timer til fullstendig reaksjon. Avkjøl slurryen til 0-5°C og tilsett deretter 2N KOH (38 ml, 76 mmol, 4,4 ekvivalenter) dråpevis for å justere pH til blandingen til 7,8 mens kartemperaturen holdes <10°C. Rør den stoppede reaksjonsblandingen ved 10°C i 15-20 minutter etter pH-justering og fjern deretter det lavere vandige sjiktet. Tilbake-ekstraher det lavere vandige sjiktet med tert-butylmetyleter (20 ml. Vask de kombinerte organiske sjiktene (100 ml) med vandig 20% NaCl (50 ml) i 20-30 minutter ved 10°C. La sjiktene sette seg i 15 minutter og fjern deretter salt-vannssjiktet. Tilsett det organiske sjiktet til Na2SC«4 (15 g vannfri), varm opp til 23°C og rør deretter 1-12 timer. Filtrer reaksjonsblandingen og konsentrer deretter filtratet i vakuum. Gjenoppløs residuet i etylacetat (100 ml) og konsentrer en gang til. Tilsett etylacetat (35 ml) og CH3CN (1 ml), varm opp blandingen til 45-50°C for å løse opp, og avkjøl deretter blandingen til 40°C i løpet av en time. Så eventuelt den urene blandingen (30 mg) og avkjøl deretter til 23°C i løpet av 2 timer etter dannelse av en suspensjon. Tilsett heptan (80 ml) dråpevis i løpet av 20-30 minutter til slurryen og avkjøl deretter blandingen til 0°C i løpet av 1-2 timer. Rør suspensjonen ytterligere 1-2 timer ved 0°C og filtrer deretter. Rens filterkaken med kald 2:l/heptan:etylacetat (15 ml) og deretter med romtemperatur heptan (15 ml). Tørk filterkaken i vakuumovn ved 50°C til konstantvekt for å gi 5,60 g av l-(l-[(pyridin-2-yl)metyl]piperidin-4-yl)-3-(metoksy-karbonylkarbonyl)indol (87%).

Trinn 4 - Tilsett en 3-halset kolbe med tilsetningstrakt og nitrogenoverstrømning produktet fra Trinn 3 (10,0 g (1,0 ekvivalent, 26,5 mmol) og l-metyl-3-(aminokarbonyl-metyl)indol (Faul et al., J. Org. Chem., 63 (17):6053, 1998; 4,86 g, 0,975 ekvivalenter, 25,8 mmol) i tetrahydrofuran (Karl Ficher <0,03%, 72 ml, 7,2 volum). Avkjøl slurryen til -5 til -10°C med et is/acetonbad. Tilsett kalium t-butoksid (20% i tetrahydrofuran, 1,6 M, 36,4 ml, 2,2 ekvivalenter, 58,3 mmol) i løpet av 10-30 minutter mens reaksjons temperaturen holdes ved -10 til 5°C. Varm opp reaksjonsblandingen til 40-45°C og rør i 1 time for å gi en slurry. Avkjøl reaksjonsblandingen til 0-10°C med et is/vannbad og tilsett deretter vann (74 ml, forhåndsavkjølt til 0-10°C) raskt. Reaksjonen er generelt eksoterm til -15°C slik at reaksjonsblandingen avkjøles en gang til 0-10°C og pH justeres til 12,7-12,9 med en blanding av konsentrert HC1 (5,2 ml) og vann (15 ml) (ca. 2/3 av denne blandingen er krevet). Juster pH med resten av HCl/vannblandingen i løpet av -20 minutter til pH 7,3-7,8 og rør deretter i 30 minutter ved 0-10°C. Tilsett vann (60 ml) forsiktig i løpet av 20-30 minutter ved 0-10°C og rør reaksjonsblandingen i 1-2 timer. Filtrer på et trykkfilter og vask med en forhåndsavkjølt blanding av tetrahydrofuran (20 ml) og vann (60 ml) og tørk over natten ved 50°C under vakuum for å gi FB.

Eksempel 1

Til en 3-halset rundkolbe utstyrt med varmemantel, kjøler og destillatfjerner tilsettes FB (59,0 g, 114,4 mol), 2-butanol (949 ml, 16,1 vol), deionisert vann (621,4 ml, 10, 5 vol.) og HC1 (matkvalitet: 12,24 ml, 14,13 g, 0,21 volum, 1,05 ekvivalenter). Varm opp reaksjonsblandingen til refluks og fjern halvparten av løsemidlet ved destillasjon. Tilsett sakte 2-butanol (27 volum) i løpet av 2 timer, mens det opprettholdes et konstant løse-middelnivå i reaksjonskolben. Avkjøl reaksjonsblandingen til romtemperatur i løpet av 60 minutter og avkjøl deretter til 0-5°C og rør i 1-2 timer. Filtrer produktet og vask filterkaken med 2 volum 2-butanol og tørk filterkaken over natten ved 50°C under vakuum for å gi F-I. Elementanalyse: Teoretisk for C32H30N5O2CI: C, 69,62, H, 5,48, N, 12,69. Funnet: C, 69,29, H, 5,49, N, 12,52, Cl, 6,54.

XRD mønster ble oppnådd på et Siemens D5000 røntgenpulverdiffraktometer, utstyrt med en CuKa kilde ( k = 1,54056 Å) og en Kevex faststoffsdetektor, som ble drevet ved 50 kV og 40 mA med en 1 mm divergens og mottaksspalte og 0,1 mm detektorspalte. Hver prøve ble scannet mellom 4° og 35° i 26 med en trinnstørrelse på 0,02° og en maksimal scanne-hastighet på 3 sek/trinn. XRD mønster for det fremstilte materiale i Eksempel 1 er som beskrevet i Tabell 1 og Figur 1.

Et salt ifølge oppfinnelsen blir foretrukket formulert i en enhetsdoseringsform før administrasjon. Derfor er en ytterligere utførelsesform ifølge oppfinnelsen en farmasøy-tisk sammensetning som innbefatter et salt ifølge oppfinnelsen og en farmasøytisk bærer. Begrepet "farmasøytisk" når det anvendes heri er et adjektiv som betyr i det vesentlige ikke-skadelig for resipientpasienten.

Foreliggende farmasøytiske sammensetninger fremstilles ved godt kjente fremgangsmåter og med ingredienser som er lett tilgjengelige. Ved fremstilling av formuleringer ifølge oppfinnelsen vil den aktive ingrediensen (f. eks. F-I) vanligvis blandes med en bærer, eller fortynnes med en bærer, eller innelukket med en bærer som kan være i form av en kapsel, sachet, papir eller annen beholder. Når bæreren tjener som fortynnings-middel, kan den være fast, delvis fast eller flytende materiale som tjener som en vehikkel, eksipient eller medium for den aktive ingrediensen. Således kan sammenset-ningen være i form av tabletter, piller, pulvere, lozenger, sacheter, cacheter, eliksirer, suspensjoner, emulsjoner, løsninger, siruper, aerosol (som et fast eller i et flytende medium), myke og harde gelatinkapsler, stikkpiller, sterile injiserbare løsninger og sterile pakkede pulvere.

Noen eksempler på egnede bærere, eksipienter og fortynningsmidler inkluderer laktose, dekstrose, sukrose, sorbitol, mannitol, stivelser, gummi akasia, kalsiumfosfat, alginater, tragakant, gelatin, kalsiumsilikat, mikrokrystallinsk cellulose, polyvinylpyrrolidon, cellulose, vannsirup, metylcellulose, metyl- og propylhydroksybenzoater, talkum, magnesiumstearat og mineralolje. Formuleringene kan i tillegg inkludere smøremidler, fuktemidler, emulgeringsmidler og suspenderingsmidler, konserveringsmidler, søtnings-stoffer eller smaksstoffer. Sammensetningene ifølge oppfinnelsen kan formuleres for å tilveiebringe rask, vedvarende eller forsinket frigivelse av den aktive ingrediensen etter administrasjon til pasienten.

Kapslene ovenfor fremstilles ved en vandig granuleringsprosess, som beskrevet nedenfor. Laktosen, en del av crospovidonet og den aktive ingrediensen (F-I) tilsettes til granulatoren og tørrblandes i en passende tidsperiode til enhetlig å fordele pulveret. Granuleringslosningen bestående av povidon og polysorbat 80 i renset vann sprayes i en enhetlig hastighet på pulvrene ved blanding av dem under spesifiserte betingelser. Når et passende granuleringssluttpunkt nås, blir granulatoren stoppet og den granulerte blandingen blir fjernet.

Granuleringen blir våtsiktet gjennom en passende sil for å rive opp større agglomerater, spredd på papirfat i linje, og tørket i en konveksjonsovn til fuktigheten er redusert til et passende nivå. Størrelsen på granuleringen reduseres til et ønsket område ved å passere den gjennom en ko-mølle eller annen passende apparatur. Disse pulvrene av passende størrelse samles opp, overføres til en blandeapparatur og blandes med en spesifisert mengde magnesiumstearat og ytterligere crospovidon til de blir enhetlig fordelt. De ferdige pulvrene blir deretter fylt i harde gelatinkapsler enten manuelt eller på en passende del av et automatisert kapselfyllingsutstyr.

Etterfølgende fylleoperasjonen blir de ferdige kapslene visuelt inspisert for eksterne skader. For å forbedre den farmasøytiske elegansen til de ferdige produktene, kan kapslene bli fysisk avstøvet og polert enten ved manuelle eller automatiserte prosesser.

Saltet ifølge oppfinnelsen er en inhibitor av vaskulær endotelial vekstfaktor (VEGF)-indusert angiogenese. Minst to undersøkelsessystemer viser disse farmakologiske aktivitetene: 1) F-I er en potent inhibitor av VEGF-stimulert proliferasjon av HUVEC-celler i kultur etter 72 timer med eksponering for forbindelsen; 2) F-I er en svært effektiv inhibitor av VEGF-indusert neo-angiogenese hos rotte corneal mikrolomme ved oral administrasjon til dyrene i 10 dager. Disse undersøkelsessystemene er mere beskrevet i WO 02/02116. Saltet ifølge oppfinnelsen er således effektivt til å behandle kreft og inhibere tumorvekst.

Som tumorvekstinhibitorer er saltet ifølge oppfinnelsen anvendelig for å behandle kreft i blære, hjerne, bryst, livmorhals, colorectum, spiserør, nyre, hode og nakke, lever, lunge, eggstokker, bukspyttkjertel, prostata og mage. Saltet ifølge oppfinnelsen er også anvendelig for å behandle mykvevsarkomer og osteosarkomer og for å behandle Hodgkins og ikke-Hodgkins lymfom- eller hematologiske malignanser (leukemier). Foretrukne fremgangsmåter for anvendelse av et salt ifølge oppfinnelsen angår anvendelsen for å behandle kreft i blære, nyre, hjerne, bryst, colorectum, lever, lunge (ikke-småcelle), eggstokker og mage og anvendelsen for behandling av ikke-Hodgkins lymfom (f. eks. diffuse store B-celler og mantelcelle lymfom) eller hematologiske malignanser (leukemier).

Enda mer foretrukne fremgangsmåter for anvendelse av et salt ifølge oppfinnelsen angår anvendelsen for å behandle kreft i hjerne, colorectum, lunge (ikke-småcelle) og anvendelsen for behandling av ikke-Hodgkins lymfom, P-celle lymfomer og P-celle relaterte leukemier.

Fagmannen vil finne frem til mengden salt ifølge oppfinnelsen som må administreres ifølge oppfinnelsen, dvs. en terapeutisk effektiv mengde er den mengden som er tilstrekkelig for å gi en anti-neoplastisk effekt, indusere apoptose eller celledød og/eller opprettholde en antiangiogen effekt.

Generelt bestemmes en mengde av et salt ifølge oppfinnelsen som skal administreres på en tilfelle-til-tilfelle basis av ansvarlig lege. Som en retningslinje vil det tas hensyn til omfang og type av neoplasi, timing av administrasjon relativt til andre behandlinger (hvis noen) og kroppsvekt og alder til pasienten, blant andre faktorer, ved oppsetting av passende dosering. Typisk vil en effektiv minimum daglig dose av et salt ifølge oppfinnelsen, f. eks. F-I, overskride ca. 200 mg (vanligvis >400 mg, f. eks. 500 mg). Vanligvis vil en effektiv maksimum daglig dose av F-I ikke overstige ca. 700 mg. Imidlertid, i tilfelle glioblastomer (hjernetumorer), kan maksimum daglig dose av F-I være så høy som 1400 mg. Den eksakte glioblastomdosen kan administreres i henhold til standard praksis innen medisinsk litteratur vedrørende "dosetitrering" av resipient; administrasjon innledningsvis av en lav dose av forbindelsen, f. eks. 200 eller 400 mg og gradvis øke dosen til ønsket terapeutisk effekt observeres.

Saltet ifølge oppfinnelsen kan administreres ved et antall ruter som inkluderer oral, rektal, transdermal, subkutan, topisk, intravenøs, intramuskulær eller intranasal rute. Oral rute er foretrukket.

Saltet ifølge oppfinnelsen kan anvendes i kombinasjon med vanlige anti-neoplasma behandlinger for å behandle pattedyr, særlig mennesker, med neoplasi. Fremgangsmåtene for vanlige anti-neoplasma behandlinger, som inkluderer kjemoterapier med anvendelse av anti-neoplastiske midler og terapeutisk bestråling, er lett tilgjengelig og blir rutinemessig utført i litteraturen, se f. eks. Harrisons "Principles of Internal Medicine", 11. utg., McGraw-Hill Book Company.

Spesifikt kan et krystallsalt ifølge oppfinnelsen anvendes for å forsterke anti-neoplasmaeffekter av anti-neoplastiske midler. Et bredt spekter av tilgjengelig anti-neoplastiske midler er tiltenkt for kombinasjonsbehandling ifølge oppfinnelsen.

Anti-neoplastiske midler tiltenkt for kombinasjonsbehandling ifølge oppfinnelsen inkluderer, men er ikke begrenset til: alkyleringsmidler, som inkluderer busulfan, klorambucil, cyklofosfamid, ifosfamid, melfalan, nitrogensennep, streptozocin, tiotepa, uracil nitrogensennep og trietylenmelamin, temozolomid; antibiotika og plantealkalo-ider som inkluderer actinomycin-D, bleomycin, cryptofysiner, daunorubicin, doksorubicin, idarubicin, irinotecan, L-asparaginase, mitomycin-C, mitramycin, navelbin, paclitaksel, docetaksel, topotecan, vinblastin, vincristin og VP-16; hormoner og steroider som inkluderer aminoglutetimid, anastrozol, bikalutamid, DES, estramustin, etinylestradiol, flutamid, fluoksymesteron, goserelin, hydroksyprogesteron, letrozol, leuprolid, medroksyprogesteronacetat, metylprednisolon, metyltestosteron, mitotan, nilutamid, prednisolon, tamoksifen, testosteron og triamicnolon; syntetiske midler som inkluderer all-trans retinonsyre, BCNU (carmustin), karboplatin (paraplatin), CCNU (lomustin), cis-diamindikloroplatina (cisplatin), dakarbazin, heksametylmelamin, hydroksyurea, levamisol, mitoksantron, oksaliplatin, prokarbazin; antimetabolitter som inkluderer klordeoksyadenosin, cytosinarabinosid, 2'-deoksycoformycin, fludarabin-fosfat, 5-fluoruracil, 5-FUDR, gemcitabin, 6-merkaptopurin, metotreksat, pemetreksed og tioguanin; monoklonale antistoffer som inkluderer rituksimab og trastuzumab; anti-sensforbindelser som inkluderer ISIS 3521; og biologiske forbindelser som inkluderer alfa interferon, BCG, G-CSF, GM-CSF og interleukin-2; og lignende. Disse anti-neoplastiske midlene fremviser deres cytotoksiske eller anti-neoplasma effekter i et antall spesifiserte neoplastiske tilstander (se WO 02/02094).

I en foretrukket utførelsesform ifølge oppfinnelsen er ett eller flere anti-neoplastiske midler utvalgt fra gruppen som består av BCNU, cyklofosfamid, doksorubicin, predni-son eller deksametason, vincristin, gemcitabin, cisplatin, 5-fluoruracil, capecitibin, CPT-11, karboplatin, paclitaksel, docetaksel, rituksimab og trastuzumab.

Et krystallinsk salt ifølge oppfinnelsen kan også anvendes i kombinasjon med bestrål-ingsbehandling. Vanligvis blir bestråling anvendt for å behandle setet til en fast tumor direkte eller administrert ved brakyterapi implantater.

Terapeutisk bestråling tiltenkt for kombinasjonsbehandling ifølge foreliggende oppfinnelse er de som anvendes ved behandling av kreft som inkluderer, men er ikke begrenset til, røntgen, gammabestråling, høyenergielektroner og høy LET (Linear Energy Transfer) bestråling slik som protoner, neutroner og alfapartikler. Ioniserende bestråling anvendes i henhold til teknikker godt kjente i litteraturen. For eksempel blir røntgen- og gammastråler anvendt ved eksterne og/eller interstitielle midler fra lineære akseleratorer eller radioaktive kilder. Høyenergielektroner kan fremstilles ved lineære akseleratorer.

Høy LET bestråling blir også anvendt fra radioaktive kilder implantert interstitielt.

Uttrykket "i kombinasjon med" betyr at det krystallinske saltet ifølge oppfinnelsen blir administrert kort før, kort etter, samtidig eller i en hvilken som helst kombinasjon av tidligere, senere eller samtidig, med slike andre anti-neoplasmabehandlinger. Et salt ifølge oppfinnelsen kan administreres i kombinasjon med flere enn en anti-neoplasma-behandling. I en foretrukket utførelsesform blir saltet ifølge oppfinnelsen administrert fra 2 uker til 1 dag før en hvilken som helst kjemoterapi, eller 2 uker til 1 dag før en hvilken som helst bestrålingsterapi. I en annen foretrukket utførelsesform kan saltet ifølge oppfinnelsen administreres i løpet av anti-neoplastiske kjemoterapier eller bestrålingsterapier. Hvis administrert etterfølgende slik kjemoterapi eller bestrålingsterapi, blir et salt ifølge oppfinnelsen foretrukket gitt i løpet av 1 til 14 dager etterfølg-ende de primære behandlingene. Et salt ifølge oppfinnelsen kan også administreres kronisk eller halv-kronisk, i løpet av en periode fra ca. 2 uker til ca. 5 år.

Claims (11)

1. Forbindelse,karakterisert vedat den er krystallinsk 2,5-dion-3-( 1 -metyl-1 H-indol-3-yl)-4-[ 1 -(pyridin-2-ylmetyl)piperidin-4-yl]-1 H-indol-3-yl]-lH-pyrrol monohydroklorid, et hydrat derav eller blandinger derav.

2. Forbindelse ifølge krav 1,karakterisert vedat den er krystallinsk 2,5-dion-3-( 1 -metyl-1 H-indol-3-yl)-4- [ 1 -(pyridin-2-ylmetyl)piperidin-4-yl]-lH-indol-3-yl]-lH-pyrrol monohydroklorid, et hydrat derav eller blandinger derav, som har et røntgendiffraksjonsrnønster som innbefatter følgende topper: 6,8 ±0,1, 10,9 ± 0,1,14,2 ± 0,1 og 16,6 ± 0,1° i 26; når mønsteret oppnås fra en kobber bestrålingskilde (CuKa; X = 1,54056 Å).

3. Krystallinsk monohydrokloridform ifølge krav 2,karakterisert vedat den har et røntgendiffraksjonsrnønster som ytterligere innbefatter følgende topper: 6,3 ±0,1, 7,2 ± 0,1, 12,5 ± 0,1 og 17,0 ± 0,1° i 26.

4. Farmasøytisk sammensetning,karakterisert vedat den innbefatter et salt av en hvilken som helst av forbindelsene ifølge krav 1-3 og en farmasøytisk bærer.

5. Forbindelse ifølge et hvilket som helst av kravene 1-3, for bruk som et medikament.

6. Forbindelse ifølge krav 5 for behandling av ikke-Hodgkins lymfom.

7. Forbindelse ifølge krav 5 for behandling av glioblastom.

8. Forbindelse ifølge krav 5 for behandling av ikke-småcelle lungekreft.

9. Anvendelse av en forbindelse ifølge et hvilket som helst av kravene 1-3, for fremstilling av et medikament for behandling av ikke-Hodgkins lymfom.

10. Anvendelse av en forbindelse ifølge et hvilket som helst av kravene 1-3, for fremstilling av et medikament for behandling av glioblastom.

11. Anvendelse av en forbindelse ifølge et hvilket som helst av kravene 1-3, for fremstilling av et medikament for behandling av ikke-småcelle lungekreft.