NO326576B1 - Fremgangsmate og system for berging av personer og gjenstander - Google Patents

Abstract

Fremgangsmåte og system til redning/berging av et objekt i form av en person (10) og/eller en gjenstand, hvor en redning kan bli realisert på kort tid. Til dette blir redningsutstyr (30, 31, 32, 34, 36, 38) brakt til det aktuelle målpunkt eller målområde, posisjonsdata blir brukt til å spore objektet (10) som skal reddes, nevnte data blir sendt ut fra en redningsinnretning (18, 20, 22, 24) som objektet har med seg, og et langstrakt trekkelement (22) som hører til denne og dermed også er forbundet med objektet (10), blir plassert i luften over eller til siden for dette. Redningsinnretningen brukes til tilkopling til trekkelementet, slik at objektet (10) kan hentes inn, mens utsendte posisjonsdata og/eller oppsendingen av trekkelementet foregår ved hjelp av trådløst overførte signaler.

Description

Oppfinnelsen angår en fremgangsmåte og et system for å redde personer og/eller berge gjenstander, med de kjennetegn som fremgår av innledningen til krav 1 og 9.

Det er kjent at forskjellige personer eller persongrupper som eksempelvis sjøfolk eller fjellklatrere ofte blir utsatt for farer hvor de, eksempelvis på grunn av ugunstige værforhold, kan havne i en nødssituasjon hvor de trenger hjelp av andre. For å hjelpe disse personer ut av en slik nødssituasjon er det ofte nødvendig med en redningsaksjon. Likeledes er det kjent å berge gjenstander i redningsaksjoner, f.eks. havarerte skip eller skip i nød.

Leting etter personer i nød og redningen av dem, samt berging av havarerte gjenstander er også kjent under begrepet "Search and Rescue" (SAR) hvor man i tilfelle et havari eller en nødssituasjon som krever en redningsinnsats, sender ut nødsignaler over radio eller lignende midler, om mulig med en posisjonsangivelse for åstedet for havariet og/eller ulykken, som blir mottatt av egnede mottakere over satellitt, i radiostasjoner eller på fartøyer utstyrt med radio og blir videresendt til sentraler for nasjonal eller internasjonal SAR-tjeneste. Her kan sendingen av nødsignaler foregå så vel manuelt som automatisk, eksempelvis ved å bruke egnede sensorer til aktivering av nødsignalsendere. Fra SAR-tjenestesentralen blir så nødsignalet videreformidlet til de redningstjenesteinstanser eller -sentraler som er i beredskap og tidsmessig ligger nærmest ulykkesstedet, i det følgende også kalt nødssituasjonens målpunkt eller målområde. Et vanlig tilfelle for slik SAR-innsats er redning av forulykkede personer eller berging av gjenstander til sjøs, hvilket som regel blir gjennomført ved hjelp av fartøyer til vanns eller i luft, særskilt spesielle sjøredningskryssere og redningsskøyter hhv. spesialutrustede redningshelikoptere i sivil eller militær tjeneste.

Med slike egnede fartøyer blir redningsmannskapet som har påtatt seg oppdraget brakt ut i nærheten av målpunktet eller målområdet hvor redningen skal foregå, ved å feste personen eller gjenstanden som skal reddes/berges (målobjektet) til en feste- eller sikringsinnretning (redningsutstyret), idet dette er forbundet med et trekkelement og inntrekkings- eller bergingsinnretninger som for eksempel vinsjer om bord på redningsfartøyet. Så snart målobj ektet er festet til redningsutstyret, som eksempelvis kan være et redningsbelte eller en redningsvest, kan det tas ombord i fartøyet og bringes i sikkerhet.

Med en slik måte å utføre redning på til sjøs blir det ofte, grunnet den aktuelle persons eller gjenstands tilstand, nødvendig å feste redningsutstyret til vedkommende (målobjektet) nede i vannet, f.eks. ved bruk av en redningsdykker. Dykkeren er da som regel festet/haket fast til et redningstau fra en vinsj og går ned i vannet med dette for å utføre redningen/bergingen. Spesielt ved lave vanntemperaturer er dette en meget strabasiøs oppgave for en dykker, og bare et begrenset antall forsøk eller gjentagelser kan påregnes.

Ulempen med slik redning er altså at man med mange personer i sjøen ved et havari, må gjenta det ovenfor beskrevne redningsforløpet om og om igjen så mange ganger som antallet personer som skal reddes, og spesielt under dårlige værforhold blir avstanden dessuten etter hvert større mellom de enkelte personene eller gjenstandene som er havarert.

Søking etter de enkelte målobj ekter viser seg således meget vanskelig hva redningsobj ektet angår med dagens teknikk og dermed innen rammen for de i dag anvendte redningsmidler, da dagens signalmidler for det meste er av optisk art og bare kan aktiveres for en begrenset tid og for det meste bare i det relative nærområdet rundt stedet, fra et fartøy til vanns eller et helikopter og til målpunktet, dvs. at redningskreftene (mannskap og utrustning) allerede må ha nådd inn til nærområdet når søket utføres.

En siktposisjonsbestemmelse fra et helikopter gir dessverre ikke alltid et godt resultat, og selv i nærområdet rundt målpunktet og ved gode værforhold vil som regel kvoten for riktig posisjonsbestemmelse bare være omkring 75 %. Resultatet ved slik bestemmelse (optisk posisjonering) fra en bølgehøyde på ca. 0,5 m vil være betydelig dårligere, selv om helikopteret skulle befinne seg direkte over målpunktet. Således representerer lange søketider for å finne det riktige sted (målpunktet) et av hovedproblemene ved redning/berging av personer/gjenstander ved havari.

På grunn av disse problemer gir fremgangsmåten skissert ovenfor for redning av flere personer i et målområde av ikke ubetydelig omfang ikke noen egnet løsning når mange personer skal sikres rask redning.

Tidsaspektet ved redningen er naturligvis i mange tilfeller avgjørende, for ved grov sjø risikerer en person som oppholder seg lenge i saltvann, selv ved bruk av redningsmidler så som livbøyer, svømmevester eller overlevelsesdrakter, varig mén og skader ved nedkjøling, bl.a. lungeskader ved innånding av salt skumsprøyt, hvilket kan medføre at lungene opptar kroppsvæske (vann) og herigjennom representerer en betydelig fare for helse og liv for personer som er havarert.

Riktignok kan en redning av flere personer i et ikke ubetydelig stort målområde ta kortere tid ved bruk av sjøredningsbåter i motsetning til helikoptere, men disponeringen av slike båter er begrenset på grunn av deres fremdriftshastighet og den lave aksjonsradiusen dette medfører. Slik ville sjøredningsbåter i mange mann-overbord-tilfeller komme vesentlig for sent til målområdet. Derfor består det for et stort antall SAR-enheter nødvendigheten av å anvende luftfartøyer, spesielt redningshelikoptere, som på grunn av sin høyere hastighet i forhold til skip i løpet av kort tid kan nå også mer fjerntliggende målområder. Men også her er deres innsatsmulighet på grunn av deres relativt store drivstofforbruk begrenset til få timer. Av denne tiden blir tiden som står til rådighet for den egentlige redning, med fradrag av fremover- og tilbakeflytiden og også tiden det tar å finne de havarerte personene/gjenstandene, pluss en sikkerhetsreserve alt etter tiden det tar å fly frem til stedet, tilsvarende kort. Innsatstiden for helikoptere kan spesielt økes ved mellomtanking på skip, men dette er ikke mulig i alle innsatsområder og til alle innsatstider.

På grunn av det ovenfor nevnte fremgår det at det til redning av personer og gjenstander, spesielt til redning av større persongrupper ikke er tilstrekkelig med et enkelt helikopter, da dette måtte gjenta det relativt tidkrevende forløp under redningen av en enkelt person ved å feste vedkommende til redningsutstyret og hente inn dette med personen tilknyttet så mange ganger som det er personer som skal reddes. For større persongrupper og på grunn av helikopterets begrensede innsatstid vil dette i mange tilfeller ikke være mulig. Derfor ville det for en redning i tide av alle personer i nød måtte være nødvendig å ha flere helikoptere til rådighet, noe som ville innebære store krav til logistikk og betydelige kostnader.

For å forkorte redningstiden er det fra US 3 336 005 kjent å forbinde en person som skal reddes til en ballong med et tau, hvorved et luftfartøy, eksempelvis et fly er utstyrt med en opptaksmekanisme for tauet. Opptaksmekanismen har to V-formede elementer som er anordnet foran på flyet. Hvis ballongen nå befinner seg i luftrommet over personen som skal reddes kan luftfartøyet (uten å lande) ta opp og hente inn tauet, hvorved personen som skal reddes raskt kan bli reddet. Som en ulempe ved en slik redning vil et passende langt trekkelement (tau) og også et oppdriftselement dimensjonert tilsvarende vekten av trekkelementet være nødvendig, noe personen som skal reddes må bære med seg. Ved dimensjoneringen av trekkelementet må det bli tatt hensyn til at dette må kunne tåle belastningen av personen som skal reddes. Derfor har trekkelement og oppdriftselement (som er del av redningsutstyret) en relativt stor vekt, hvorved bruken er sterkt begrenset. En integrasjon av et slikt redningsutstyr i en flytevest eller i utrustningen til en fjellklatrer er derfor neppe mulig. En annen ulempe ved fremgangsmåten ifølge US 3 336 005 består i at redningstiden for en person som befinner seg i vannet ved dårlig vær, spesielt ved dårlig sikt, kan øke ved at piloten i luftfartøyet først oppdager personen som skal reddes etter lengre tid (på grunn av den dårlige sikten), eller at en forbindelse mellom trekkelementet (tauet) og den V-formede opptaksmekanismen til flyet først kan opprettes etter mange innflyvninger.

Videre er det problematisk med fremgangsmåten ifølge US 3 336 005 at det rykk som oppstår ved opptaket av tauet kan bli meget stort og representere en ekstremt høy akselerasjon av tauet og lasten eller personen som er festet til det, hvorved spesielt biologiske grensebelastninger kan bli overskredet med skader som resultat.

Videre er det fra US 6 195 039 Bl kjent redningsmåter hvor man i området der en person skal reddes allerede har en GPS-mottaker til mottaking og en RF-sender til sending av posisjonssignaler, slik at den nøyaktige posisjonen for den person som skal reddes (hvilken posisjon som på grunn av strømforholdene kan forandre seg innen redningsmannskapet (redningskreftene) kommer til målområdet) kan bli sendt videre trådløst til redningsmannskapene. Herigjennom blir riktignok en rask gjenfinning av personen(e) som skal reddes sikret, men redningsforløpet trenger likevel svært mye tid (plasseringen av personen(e) som skal reddes på et sikkert sted). Fremfor alt er den såkalte "redningsøy" eller -bøye som er vist og beskrevet i US 6 195 039 lite brukbar innen mange områder grunnet egen vekt. Videre er det for sendingen av posisjonssignalene nødvendig med en tilstrekkelig dimensjonert energikilde (batteri) som likeledes krever vekt og plass.

Fra US 6 222 484 Bl er det også for redning av havarerte personer kjent redningsutstyr med GPS-mottaker og tilhørende RF-transmitter for posisjonssignaler og med et lite batteri som energikilde, for sending av posisjonsdata for en nødstilt person innenfor en relativt liten radius. Via en annen stasjon, eksempelvis et skip som befinner seg i nærheten blir disse posisjonsdata så videresendt til redningskrefter som befinner seg lengre borte. Ulempen med denne løsning er spesielt nødvendigheten av at det er en stasjon i nærheten for mottaking av posisjonsdata, noe som ofte slett ikke er garantert.

En oppgave for oppfinnelsen er derfor en fremgangsmåte og et system for redning av personer og/eller gjenstander, hvor en redning kan bli realisert på kortere tid enn ifølge teknikkens stand. Således skal innsatstiden for SAR-innsatser spesielt under vanskelige betingelser som dårlige siktforhold eller høy bølgegang bli tydelig redusert.

En annen oppgave for oppfinnelsen består i at de systemkomponenter som må tas med/bæres av de personer som skal ha håp om redning må ha minst mulig vekt og et beskjedent plassbehov. Risikoen for forstyrrelser av fremgangsmåten søkes også holdt så liten som mulig.

Oppgavene for oppfinnelsen menes nå løst med de kjennetegn som fremgår av karakteristikken i fremgangsmåtekrav 1 og systemkrav 9 sammen med deres innledning. Hensiktsmessige utforminger omfattes av underkravene.

En spesiell fordel med oppfinnelsen består i at redning av personer og/eller gjenstander kan realiseres på meget kort tid og hvor fremgangsmåten/systemet er mindre utsatt for forstyrrelser enn de hittil kjente fremgangsmåter/systemer.

I tillegg har fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen til redning av personer og/eller gjenstander i et målpunkt eller i et målområde følgende fremgangsmåtetrinn: - bringe en redningsinnretning til målpunktet eller målområdet, hvorved det blir anvendt posisjonsdata til å finne personen som skal reddes og/eller gjenstanden som skal reddes, som blir sendt ut fra innretningen som befinner seg på personen som skal reddes og/eller gjenstanden som skal reddes, - bringe et langstrakt trekkelement forbundet med personen som skal reddes og/eller gjenstanden som skal reddes i luftrommet over eller til siden for personen som skal reddes og/eller gjenstanden som skal reddes,

- opprette en forbindelse mellom redningsinnretningen og trekkelementet og

- innhenting av personen som skal reddes og/eller gjenstanden som skal reddes, hvor utsendingen av posisjonsdataene og/eller plasseringen av trekkelementet i luftrommet blir utløst ved hjelp av trådløst overførte signaler.

Herigjennom blir det mulig å utløse det langstrakte trekkelementet ved hjelp av oppdriftselementet i det øyeblikket i luftrommet over eller til siden for personen som skal reddes når redningskreftene (eksempelvis et helikopter med en passende redningsinnretning) allerede er kommet til målområdet. Plasseringen av trekkelementet i luftrommet blir fortrinnsvis aktivert av redningskreftene. Herigjennom kan oppdriftselementet (eksempelvis en ballong) bli dimensjonert mindre, fordi det må sikre en passende oppdrift for trekkelementet for bare en relativt kort tid. Derigjennom blir det spesielt unngått at en ballong anvendt som oppdriftselement etter en tid (eksempelvis på grunn av en skade ved en storm) igjen synker, slik at forbindelsen mellom trekkelementet og redningsinnretningen (befinner seg på helikopteret) ikke kan foregå i luftrommet.

En annen fordel med fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen består i en bestemmelse av den eksakte til personen som skal reddes av redningskreftene først foregår etter at de er ankommet målområdet og derigjennom kan energilageret (batteriet) nødvendig for utsendelsen av posisjonssignalene dimensjoneres mindre. Dette fører såvel til en relevant vektinnsparing for de anvendte komponentene som også til en mindre risiko for forstyrrelser i fremgangsmåten.

Uavhengig av den fjernstyrte utløsningen av utsendingen av posisjonsdataene (ved hjelp av trådløst overførte signaler) kan i havaritilfeller et nødsignal (med posisjonsdata) bli sendt ut. Men et slikt signal krever en relativt høy sendereffekt (høyt energibehov) da det må ha stor rekkevidde. Men da utsendingen av posisjonsdataene etter fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen, eksempelvis foregår først når redningskreftene kommer frem til målområdet, er det bare påkrevet at signalet har en liten rekkevidde. Slik er det eksempelvis mulig å sende ut et engangs nødsignal ved begynnelsen av havariet, eksempelvis ved hjelp av Emergency Position Indication Radio Beacon (EPIRB). Her er det ifølge teknikkens stand kjent å aktivere nødsignaler såvel manuelt som også med andre midler, eksempelvis gjennom sensorer. Slike sensorer kan eksempelvis sende ut et nødsignal ved registreringen av vann som trenger inn ombord i et skip. På grunn av nødsignalet blir det i passende sentraler redningsmannskaper underrettet som befinner seg nærmest mulig målpunktet eller målområdet, altså muligheten til en mest mulig omgående inntreden i målpunktet eller i målområdet. På grunn av avdrift (strømninger og termikk/vind) som regel befinner personen som skal reddes/gjenstanden som skal reddes seg ikke lenger i den opprinnelige posisjonen som nødropet ble sendt ut fra på det tidspunktet da redningskreftene kommer frem. Nå kan ifølge oppfinnelsen utsendingen av posisjonsdata gjennom redningsutstyret (noe som eksempelvis er integrert i flytevester for personer som skal reddes) bli aktivert. Denne aktiveringen foregår med trådløst overførbare signaler, med eksempelvis et passende aktiveringssignal sendt ut av redningskreftene. Først nå begynner redningsutstyret å sende ut posisjonsdata. Det fordelaktige med dette er at energilageret som er nødvendig for å sende ut posisjonsdataene kan bli dimensjonert mindre enn når posisjonsdataene måtte bli sendt ut vedvarende fra havariets begynnelse. Først herigjennom blir det mulig å unngå store energilagre (batterier) og dermed blir integrasjonen av et passende redningsutstyr eksempelvis i en flytevest mulig. Videre blir det unngått at et belastet energilager blir utladet før tiden og før redningskreftene ankommer og derfor ikke sender ut noen posisjonsdata lenger når redningskreftene kommer frem.

I en utvalgt utformingsvariant befinner det langstrakte trekkelementet seg i redningsutstyret (f.eks. flytevester) til personen som skal reddes, inntil redningskreftene kommer til målområdet, ennå i deaktivert tilstand, d.v.s. at det langstrakte trekkelementet ennå ikke er blitt brakt opp i luftrommet over eller til siden for personen som skal reddes/gjenstanden som skal reddes. I en spesielt utvalgt utformingsvariant befinner det langstrakte trekkelementet seg i sammenrullet tilstand i redningsutstyret som er forbundet med personen som skal reddes eller gjenstanden som skal reddes.

Ved aktiveringen av utsendingen av posisjonsdata gjennom redningskreftene etter ankomst til målområdet kan personen som skal reddes/gjenstanden som skal reddes også under dårlige forhold (dårlig sikt, høye bølger, sterk vind) bli funnet meget raskt. Er den nøyaktige posisjonen til personen som skal reddes/gjenstanden som skal reddes registrert blir fortrinnsvis det langstrakte trekkelementet brakt opp i luftrommet over eller til siden for personen som skal reddes og/eller gjenstanden som skal reddes. Denne utplasseringen blir likeledes aktivert gjennom redningskreftene. Denne aktivering foregår gjennom trådløst overførbare signaler, eksempelvis gjennom et passende aktiveringssignal (radiosignal) utsendt av redningskreftene.

Fortrinnsvis blir en grunnkinematikk/opphenging på redningsfartøyet (helikopteret) samtidig aktivert av redningskreftene. Herigjennom blir redningsinnretningen som befinner seg i redningsfartøyet kontrollert og kjørt ut. Redningsinnretningen tjener til å ta opp det langstrakte trekkelementet som befinner seg i redningsutstyret (redningsvesten) til personen som skal reddes. Til dette har redningsinnretningen et robotbasisaggregat, en vertikal transportinnretning, en elektronikkenhet, middel til aktiveringen, middel til utkjøring av utliggerkinematikken med fikserings- og horisontaltransport, middel til overlevering av et festeelement på det langstrakte trekkelementet mellom horisontaltransportaggregatet og vertikaltransportinnretningen.

Deretter blir luftfartøyet (f.eks. helikopter med horisontaltransportenhet) fortrinnsvis posisjonert nøyaktig med et målregistreringssystem. Dette foregår ved hastighetsoptimert tilnærming av f.eks. helikopteret og dettes horisontaltransport/feste-enhet til det langstrakte trekkelementet (et tau eller en line) med tilhørende oppdriftselement (pilotline/ballong) i tillatt område rundt og under helikopteret.

Deretter foregår fortrinnsvis oppretting av en forbindelse mellom fikserings-og vertikaltransportinnretningen på redningsinnretningen og trekkelementet (pilotlinen). Deretter foregår fortrinnsvis:

- transport av pilotlinen til overleveringsstasjonen,

- sikring av oppdriftselementet for å utelukke en fare for helikopteret,

- ettertrekking av forbindelseselementet (mellom pilotlinen og lastetauet), hvor det langstrakte trekkelementet på redningsutstyret har en pilotline forbundet med oppdriftselementet, et forbindelseselement forbundet med pilotlinen til forbinding med redningsinnretningen og et lastetau forbundet med forbindelseselementet, hvor pilotlinen har mindre vekt (i forhold til lengden) enn lastetauet, og også - forbindelse mellom forbindelseselementet til redningsutstyret og innhentings-innretningen (transportaggregater) på redningsinnretningen.

Som redningsfartøy blir det fortrinnsvis anvendt et luftfartøy, spesielt foretrukket er et helikopter, da dette kan komme frem til målområdet spesielt raskt og kan posisjonere seg spesielt nær personene/gjenstandene som skal reddes. I en spesielt utvalgt utformingsvariant av oppfinnelsen blir plasseringen av redningsinnretningen på målpunktet eller i målområdet fjernutløst, styrt og overvåket ved hjelp av trådløst tilkoplet (optoelektronisk og/eller radio) intelligent multifunksjonell mikrosystemteknikk.

Systemet ifølge oppfinnelsen til redning av personer og/eller gjenstander i et målpunkt eller inne i et målområde har et redningsutstyr og en redningsinnretning for redningsutstyret, hvor redningsutstyret som er forbundet med eller kan forbindes med personen som skal reddes og/eller gjenstanden som skal reddes har et langstrakt trekkelement, et oppdriftselement, middel til utløsning av oppdriftselementet, middel til bestemmelse av posisjonsdata og middel til utsending av posisjonsdata og redningsinnretningen er forbundet med eller kan forbindes med redningsutstyret og har middel til å hente inn trekkelementet til redningsutstyret, hvor midlet til utløsning av oppdriftselementet og/eller midlet til utsendingen av posisjonsdata kan aktiveres gjennom trådløst overførbare signaler.

Ved at midlet til utløsning av oppdriftselementet er aktiverbart gjennom trådløst overførbare signaler kan oppdriftselementet, eksempelvis en ballong bli plassert i luftrommet i målområdet først etter at redningskreftene er ankommet. Gjennom den herigjennom oppnådde forkortelsen av den nødvendige innsats- h.h.v. driftstiden og den foreliggende engangsanvendelse, stiller konstruksjonen av oppdriftselementet mindre fordringer med hensyn til valg av oppdriftsmidlet og materialutvalget enn de kjente oppdriftselementene (ballongsystemene) for sjøredningen.

De anvendte materialene og modulene har fordelaktig nok på grunn av de mindre fordringene til deres driftsvarighet mindre fordringer med hensyn til temporær driftssikkerhet, noe som fører til en betydelig omkostningsfordel og en vektinnsparing.

Fortrinnsvis er så vel redningsutstyret, oppdriftselementet som også redningsinnretningen utstyrt med midler (fortrinnsvis mikrosystemteknikk) som sikrer den trådløse utvekslingen og bearbeidingen av identifikasjons- og statusinformasjonen til personen som skal reddes/gjenstanden som skal reddes og også redningskreftene, den bidireksjonale kommunikasjonen mellom enkeltsystemene/-komponentene seg i mellom og eksempelvis ombordsystemene i et helikopter i innsats og dets besetning/piloter.

Mikrosystemteknikken er bundet sammen med de nødvendige computer-støttede ombordsystemene og kommandoen til helikopteret holder kontrollen og avgjørelsesfriheten med hensyn til aktiveringen av hvert enkelt prosesstrinn (utløsning av utsending av data, oppdriftselementet).

Oppdriftselementet er fortrinnsvis utstyrt med egnet styrings- og regulerings-teknikk til å regulere trekkrefter som opptrer fra vindhastighet og termikk som virker inn på oppdriftselementet.

Dette utmerker seg eksempelvis gjennom egenskapene som muliggjør en regulert forandring av luftgjennomstrømningsgeometrien under innsatsen i luftrommet. Dette muliggjør en regulering av strømningsforholdene til oppdriftselementet under dets opphold i luftrommet og tillater en avgrensning av de ønskede/uønskede trekkreftene som virker inn på oppdriftselementet på grunn av termikken og også avslutningen av selve oppdriftskreftene. Til dette er oppdriftselementet fortrinnsvis tilknyttet de andre komponentene (med tilknyttet mikrosystemteknikk).

Det reduserte volumet til gassoppdriftskammeret/ballongen betinget av byggemåten for pilotlinen og den mindre egenvekten til oppdriftselementet reduserer den nødvendige mengden av oppdriftsmidlet som er nødvendig (eksempelvis heliumgass) betydelig og derigjennom vekten av beholderen som skal romme det.

Midlet til utløsning av oppdriftselementet har fortrinnsvis en mottaker for trådløst overførbare signaler, en signalbearbeiding og en utløser for oppdriftselementet, hvorved utløseren er forbundet med oppdriftselementet.

Ved et midlet til utsendingen av posisjonsdata gjennom trådløst overførbare signaler er aktiverbart, kan posisjonsdata først bli sendt ut etter at redningskreftene er ankommet målområdet. Herigjennom kan energilageret for midlet til utsending av posisjonsdata bli dimensjonert mindre, hvorved en vektinnsparing kan bli oppnådd. Spesielt vekten av redningsutstyret som må bli medbrakt av den havarerte personen, eksempelvis i flytevesten, reduserer innsatsmulighetene betydelig. Slik er spesielt sportsmennesker, som eksempelvis seilere eller fjellklatrere henvist til liten vekt på redningsutstyret, altså også liten vekt for energilageret til midlet for utsending av posisjonsdata. Midlet til utsendingen av posisjonsdata har fortrinnsvis en mottaker for trådløst overførbare signaler, en signalbearbeiding og også en radiosender og/eller en laser.

I en utvalgt utformingsvariant av oppfinnelsen har redningsutstyret et første langstrakt trekkelement (lastetau) som er forbundet med et andre langstrakt trekkelement (pilotline), hvor det andre langstrakte trekkelementet er forbundet med oppdriftselementet og har en mindre vekt enn det første langstrakte trekkelementet. Her er det andre langstrakte trekkelementet lasteevne/trekkbelastningsevne dimensjonert liten, slik at det ikke må kunne bære lasten av personen som skal reddes eller gjenstanden som skal reddes. Herigjennom blir det muliggjort at oppdriftselementet (ballong) kan stige opp til en relativt stor høyde, hvorved det kan bli unngått at oppdriftselementet må heve seg i luften over el langstrakt trekkelement med stor vekt, som på grunn av sin lasteevne i forhold til personen som skal reddes eller gjenstanden som skal reddes (med hensyn til masse (volum) og vekt) må bli dimensjonert relativt stort. Gjennom den todelte utformingen av trekkelementet (lett pilotline og tungt lastetau) behøver bare den lette pilotlinen å bli løftet opp i luften, hvorved lastetauet senere (så snart forbindelsen med helikopteret er opprettet) blir trukket etter.

Redningsutstyret omfatter de komponentene i systemet som personen som skal reddes fører med seg fra begynnelsen. Redningsinnretningen derimot blir først brakt inn i målområdet ev redningskreftene for å muliggjøre redningen i vekselvirkningen med redningsutstyret.

I en annen utvalgt utformingsvariant av oppfinnelsen har redningsutstyret anordnet et forbindelseselement mellom første trekkelement og andre trekkelement til forbinding med redningsinnretningen og redningsinnretningen har minst ett, men fortrinnsvis mange forbindelseselementer til forbindelsen med redningsutstyret. Det minst ene forbindelseselementet befinner seg i denne utformingsvarianten mellom de to trekkelementene. Det andre langstrakte trekkelementet (fortrinnsvis en pilotline) må være laget slik at det kan bli fiksert av redningsinnretningen (eksempelvis en gripemekanisme) for å forbinde redningsinnretningen over trekkelementene mer redningsutstyret.

Redningsutstyret er fortrinnsvis integrert i en flytevest, en overlevelsesdrakt, en redningsøy, en redningsbåt, en fjellklatrerutrustning og/eller en skiløpers nødutrustning, slik at utsatte personer som sjøfolk eller fjellklatrere eller skiløpere kan bære redningsutstyret med seg hele tiden. Her må det langstrakte trekkelementet, som fortrinnsvis er et tau, dimensjoneres slik at det kan ta opp hele lasten av personen som skal reddes eller gjenstanden som skal reddes.

I en spesielt utvalgt utformingsvariant har redningsutstyret en opprullings-innretning som det i det minste ene langstrakte trekkelementet er rullet opp i og som derfor kan bli anordnet spesielt plassbesparende.

Oppdriftselementet er fortrinnsvis en ballong, en drage, en trekkskjerm, en kiteskjerm eller en glideskjerm. Midlet til utløsningen av oppdriftselementet har fortrinnsvis et middel til å fylle ballongen med og er fortrinnsvis en trykkbeholder fylt med helium eller en kaldgassgenerator. Ballongen er dimensjonert slik at den fylt med helium har en så sterk oppdrift, for mot tyngdekraften å kunne løfte opp det langstrakte som befinner seg i opprullingsinnretningen (det andre langstrakte trekkelementet) med forbindelseselementet som befinner seg på dette, altså eksempelvis en pilotline med et fortykket endestykke. Til dette er det langstrakte trekkelementet med forbindelseselementet som befinner seg på dette laget av materialer med lav vekt.

Ballongen er likeledes fortrinnsvis laget av materialer med lav vekt. Derigjennom blir det oppnådd at volumet av heliumgass som er nødvendig for oppdriften blir holdt så lite som mulig, hvorved trykkbeholderen fylt med helium eller kaldgassgeneratoren kan bli utformet plass- og vektbesparende, noe som fører en god integrering av ballong, trykkbeholder/kaldgassgenerator, trekkelement og forbindelseselement i en flytevest, en overlevelsesdrakt, en "redningsøy", en redningsbåt, fjellklatrerutrustning og/eller en skiløpers nødutrustning.

Så snart redningskreftene (eksempelvis et redningshelikopter) kommer til målområdet, kan det finne sted en bidireksjonal kommunikasjon mellom redningsutstyret og redningskreftene. Redningskreftene på den ene siden kan aktivere utsendingen av posisjonsdata, slik at redningsutstyret (som råder over et middel til bestemmelse av den egne posisjonen, eksempelvis GPS eller Gallileo) sender trådløst posisjonsdata til redningskreftene. Herigjennom blir det til tross for et dimensjonerbart lite energilager for midlet til utsendingen av posisjonsdata blir det sikret en rask påvisning av personen som skal reddes. Videre kan redningskreftene aktivere midlet til utløsning av oppdriftselementet, fortrinnsvis etter at siktkontakt til personen som skal reddes er oppnådd.

Forutsetningen er at redningsutstyret allerede er festet på personen som skal reddes eller på gjenstanden som skal reddes. Til dette foreligger det av redningsutstyret ifølge oppfinnelsen er integrert i flytevester eller redningsdrakter som utsatte personer hele tiden bærer med seg. Aktiveringen av oppdriftselementet (eksempelvis fyllingen av ballongen) kan alternativt også foregå manuelt, eksempelvis av personen selv som skal reddes.

Gjennom aktiveringen av oppdriftselementet (fylling av ballongen med en gass som er lettere enn luft) stiger oppdriftselementet opp. Under oppdriftselementets oppstigning trekker dette den ene enden av et langstrakt trekkelement med oppover, eksempelvis et tau. Gjennom den oppstigende ballongen blir også ved relativt dårlig sikt det å finne personen som skal reddes og/eller gjenstanden som skal reddes betydelig lettere for redningskreftene i nærområdet. Her er det i en utvalgt utformingsvariant forutsett at med aktivering av midlet til fyllingen av ballongen blir samtidig opprullingsmekanismen i redningsutstyret frigitt, slik at det langstrakte trekkelementet som er rullet opp inne i den nå fritt bevegelig kan bli trukket ut av redningsutstyret og opp i luften hengende i ballongen.

Alternativt foreligger det at oppdriftselementet sammen med pakningen (og med kaldgassgeneratoren som befinner seg inne i den blir brakt opp i luftrommet (f.eks. skutt opp) og når enden av trekkelementet er nådd blir aktiveringen av oppdriftselementet startet (brette ut, folde ut, blåse opp en ballong/skjerm).

I en annen alternativ utformingsvariant blir det anvendt en skjerm (glide-/fallskjerm) som blir skutt opp i luften og som blir aktivert (trukket ut) når enden av trekkelementet (tauet) er nådd.

For å opprette en forbindelse mellom redningsinnretningen og det trekkelement som er forbundet med redningsutstyret, i luftrommet over personen eller gjenstanden som skal reddes, sørger man fortrinnsvis for at både trekkelementet og redningsinnretningen har forbindelseselementer for sin gjensidige forbindelse.

Redningsinnretningen kan eksempelvis ha en styrt kinematikk anbrakt på helikopteret med et oppheng som er avhengig av helikoptertypen, som er utstyrt med en feste-, posisjonerings- og horisontaltransportmekanisme og med en overleverings-stasjon for vertikaltransport.

Pilotlinen blir kontaktet ved hjelp av denne mekanismen utenfor helikopterets nedvind- eller luftpressområde (the downwash area), fiksert og viderebefordret til forbindelseselementet har nådd overleveringsstasjonen. Elementet blir ved hjelp av stasjonen overført til den vertikale transportmekanismen som i en fortrinnsvis formriktig og/eller kraftoverførende forbindelse oppretter en opptrekking av lastetauet med objektet/personen som skal reddes eksempelvis i retning av helikopterkabinen.

Under vertikaltransporten, hittil som regel opprettet med tilhørende kjente systemer som vinsjer, vindespill og liknende, blir det fortrinnsvis anvendt en vidtgående innsats av automatiserte systemer, eksempelvis løsninger fra håndterings-og transportteknikk (robot- og styringsteknikk).

Et helikopter danner under seg på grunn av bevegelsen til rotorbladene et sylinderformet område (nedvindsområde) en betydelig nedvind med en diameter som tilsvarer lengden av to rotorblader. Luftmassene som treffer grunnen blir trykket utover og delvis igjen trukket oppover (in-ground-effect).

Ved motvind (stillstand over grunn) hhv. med økende flyhastighet blir "downwash"-området "trykket bort" med vindretningen. Denne effekten muliggjør en anvendelse med hensyn til arten, at den styrte kinematikken med økende vindhastighet må søke seg gjennom reduserte distanser, for å sikre en innfanging av oppdriftselementet utenfor virvelområdet fra downwash og de termiske betingelsene som omgir området. Den kan tilpasses og styres som følge av disse betingelsene. Her blir lette konstruksjoner under anvendelse av lette materialer som f.eks. forbindelsesstoffer og karbonfibre anvendt.

Ballongen (oppdriftselementet) forbundet med redningsutstyret med det langstrakte trekkelementet beskriver på grunn av termikk og bølgegang og dermed pendelbevegelser som dannes likeledes et tredimensjonalt område (pendelområde), hvor det innenfor dette skal bli opprettet en forbindelse mellom redningsinnretningen og redningsutstyret, her må en utligger på siden dimensjoneres slik at pendelområdet til ballongen nedvindsområdet til helikopteret ikke overlapper hverandre.

For å muliggjøre en rask opprettelse av forbindelsen mellom redningsinnretningen og trekkelementet til redningsutstyret foreligger det at redningsinnretningen og/eller redningsutstyret har middel til eksakt bestemmelse av posisjonen til trekkelelementet, spesielt forbindelseselementet eller forbindelseselementene som forbinder redningsinnretningen og trekkelementet, eksempelvis en kopling. Slike midler til bestemmelse av den nøyaktige posisjonen er i en utvalgt utformingsvariant ultralydbaserte innretninger. Herigjennom blir det gjennom en vurdering av dataene og en bestemmelse av posisjonen til trekkelementet og/eller forbindelseselementet muliggjort å sikre forbindelse fra redningsinnretningen til trekkelementet også med dårlige siktforhold, eksempelvis om natten. Til dette har redningsinnretningen og leilighetsvis trekkelementet eller forbindelseselementet ultralydsender hhv. ultralydmottaker.

I en annen utvalgt utformingsvariant foreligger det at redningsutstyret har sensorer for biometriske data fra personer, som hjerteslag eller kroppstemperatur. Disse kan likeledes bli oversendt trådløst til redningskreftene. Til dette foreligger det på redningsutstyret middel til utsending av biometriske data. Herigjennom blir det for redningskreftene ved redningen av større grupper å treffe en avgjørelse i forhold til hvilke personer som må bli reddet først, da de i motsetning til andre personer trenger en raskere medisinsk behandling.

Det foran nevnte midlet gjør det mulig gjennom redningskreftene i de enkelte fasene å kunne påvirke aktivt, kontrollere og styre redningsprosessen ut fra signal-genereringen (første utsending av et nødsignal) inntil den endelige sikringen (redningen) av personen(-e)/objektet/objektene. Herigjennom blir en optimert prosesstyring mulig og passende til situasjonen.

Oppfinnelsen blir i det nedenstående forklart nærmere med et utførelseseksempel ved hjelp av de vedlagte tegningene.

Her viser figur 1 vist skjematisk et system ifølge oppfinnelsen til redning av personer eller gjenstander, figur 2 et forbindelseselement til redningsutstyret og et forbindelseselement til redningsinnretningen vist i perspektiv og figur 3 vist skjematisk et system ifølge oppfinnelsen til redning av personer eller gjenstander med mange forbindelseselementer forbundet med redningsinnretningen.

For sikkerhets skyld i tilfelle av havari i skipsfarten kan skip utrustes med den såkalte Emergency Position Indication Radio Beacon (EPIRB). Ved bruk av EPIRB kan objekter som skal reddes godt bli lokalisert også over store avstander, hvorved et tidkrevende søk etter forulykkede personer eller gjenstander kan bli unngått. Ved reduksjon av lange søketider på grunn av at nødsignal ikke sendes ut i rett tid eller slett ikke og derigjennom for sen redning eller ikke redning i det hele tatt kan livsfaren bli senket betydelig for personer som er havnet i nød så vel på vannet som også i andre vanskelig tilgjengelige områder som fjell. Etter et utsendt nødsignal med angivelse av en posisjon, eksempelvis under anvendelse av satellittstøttede stedsbestemmelses- og kommunikasjonssystemer som EPIRB/GPS (Global Positioning System) foregår en videresending til redningskrefter som raskest mulig begir seg til målområdet. Eksempelvis har en EPIRB-sender så stor vekt at den ikke kan bli brakt med av enkelte havarerte personer som befinner seg i vannet (eksempelvis i flytevesten). Derfor ville et EPIRB-posisjonssignal i tilfelle av et synkende skip bare kunne bli sendt ut inntil skipet er sunket. Personen som skal reddes befinner seg i vannet (med en flytevest) etter at skipet er sunket.

Da i løpet av den tid redningskreftene bruker frem til målområdet, posisjonen til personen som skal reddes og driver i vannet ikke er eksakt kjent (bare utgangsposisjonen), er det fordelaktig i det man går ut fra utgangsposisjonen til personen som skal reddes med egnede midler å beregne avdriften på grunnlag av strømningene i vannet og vindbetingelsene. Det må regnes med maksimal mulig avdrift i løpet av tiden fra nødsignalet ble sendt fra den opprinnelige posisjon (f.eks. EPIRB-signal med angivelse av GPS-posisjonsdata) inntil redningskreftene ankommer dette stedet.

Senderen og mottakeren på systemet i helikopteret er i stand til over denne distansen i omkretsen rundt havari/utgangskoordinatene å opprette en forbindelse til mottakere koplet i beredskap (mottaker for trådløst overførbare signaler integrert i redningsutstyret på personen/lasten som skal reddes) og aktivere den likeledes integrerte senderen og midlet til posisjonsbestemmelsen, hvorved midlet til utsendingen av posisjonsdata og leilighetsvis midlet til utsendingen av biometriske data overfører de passende data til redningskreftene.

I figur 1 er redningen av en person 10 som befinner seg i vannet ved hjelp av et helikopter vist skjematisk. På grunn av at et nødsignal (EPIRB) ble sendt ut ved havariets start er redningskreftene med helikopteret 38 kommet frem til utgangsposisjonen for EPIRB-signalet.

For å kunne finne personen raskest mulig blir utsendingen av posisjonsdata utløst av besetningen i helikopteret 38 ved hjelp av trådløst overførte signaler. Til dette tjener senderen/mottakeren 28. Dette aktiveringssignalet utsendt fra helikopteret 38 blir mottatt av (ikke vist her) mottakeren som befinner seg i redningsutstyret til personen 10 som skal reddes. Redningsutstyret har videre flytevesten 14 med bærebelte, holdebøyle 16, lastetauet 18 (første langstrakte trekkelement), forbindelsesstykket 20, pilotlinen 22 (det andre langstrakte trekkelementet), ballongen 24 (oppdriftselementet), et middel til utløsningen av oppdriftselementet og midlet 26 til utsending av posisjonssignaler.

Personen 10 som skal reddes befinner seg i vannet delvis over, delvis under vannets overflate 12. Personen 10 som skal reddes er festet til redningsutstyret ifølge oppfinnelsen. Dette redningsutstyret er i deaktivert tilstand utformet kompakt som flytevest 14. Holdebøylen 16, lastetauet 18, forbindelseselementet 20, pilotlinen 22 og ballongen 24 er i deaktivert tilstand integrert i flytevesten 14 og ikke synlig.

I tilfelle av et havari blir først EPIRB- eller lignende nødsignaler sendt ut for kontakt med et redningsteam. Redningsutstyret forblir i første omgang i deaktivert tilstand. Midlet til å utløse oppdriftselementet (middel til å fylle ballongen 24 med heliumgass) forblir derfor likeledes i første omgang i deaktivert tilstand. Så snart redningskreftene er ankommet målområdet sender disse ut et første aktiveringssignal for redningsutstyret. Herigjennom blir midlet 26 til utsending av posisjonsdata aktivert og sender ut posisjonsdata. Når nærområdet er nådd kan det om det er nødvendig ved hjelp av ytterligere optiske signalinnretninger, som befinner seg på redningsutstyret, bli opprettet en første siktkontakt til personen 10 som skal reddes. Deretter sender redningskreftene ut et andre aktiveringssignal til redningsutstyret og aktiverer målsøker- og ledesystemet (f.eks. laser: liten laser på redningsutstyret, stor laser på helikopteret).

Herigjennom blir likeledes fyllingen av ballongen 24 ved hjelp av en (ikke vist her) trykkbeholder med heliumgass utløst.

Ved fyllingen av ballongen 24 med helium blir flytevesten 14 åpnet og ballongen 24 anordnet inne i flytevesten 14 stiger opp i luften. Herigjennom blir likeledes pilotlinen 22, forbindelseselementet 20 og lastetauet 18 trukket med opp. Pilotlinen 22 som er laget av et materiale med liten vekt, eksempelvis en fiskesene forbinder ballongen 24 med forbindelseselementet 20. Men lastetauet 18 blir først bare trukket et stykke ut av oppbevaringsrommet (integrert i flytevesten 14), slik at ballongen 24 ikke må bære hele vekten av lastetauet 18.1 en spesielt utvalgt (ikke vist her) variant blir ved fyllingen av ballongen 24 først bare pilotlinen 22 trukket ut av oppbevaringsrommet (integrert i flytevesten 14), lastetauet 18 og også forbindelsesstykket 20 blir fortsatt liggende i redningsutstyret. Herigjennom kan oppdriftselementet (ballong 24) bli dimensjonert enda mindre. Lastetauet 18 blir først senere trukket etter (etter at forbindelsen mellom pilotlinen 22 og redningsinnretningen er opprettet).

Forbindelseselementet 20 tjener til å forbinde lastetauet 18 med en tauvinde 34 som befinner seg på helikopteret (middel til innhenting). Til dette foreligger det at forbindelseselementet 30 på redningsinnretningen griper inn i eller kan rastes inn i forbindelseselementet 20 på redningsutstyret og derigjennom blir lastetauet 18 på redningsutstyret forbundet med tauvinden 34 (middel til innhenting). Derigjennom blir en innhenting av personen 10 som skal reddes inn i helikopteret 38 muliggjort. Her blir først pilotlinen 22 grepet i luften eller på annen måte kontaktet og hentet inn så mye eller transportert videre inntil en kontakt med forbindelseselementet 20 kan bli opprettet. Så blir det opprettet en forbindelse mellom forbindelseselementene 20 og 30 og etter dette blir lastetauet 18 hentet inn som er forbundet med forbindelseselementet 20. Så kan det bli sett bort fra forbindelseselementene 20, 30 når innretningen som foreligger på redningssiden passende har kontakt med og kan transportere (hente inn) pilotlinen 22 og lastetauet 18.

Aktiveringen av redningsutstyret, altså spesielt fyllingen av ballongen 24 med heliumgass, kan alternativt foregå manuelt gjennom personen 10 som skal reddes.

Flytevesten 14 har et bærebelte og er laget slik at personen 10 kan bli holdt sikkert i det. Inne i redningsutstyret befinner det seg et opprullingssystem (ikke vist her), hvor lastetauet 18 er rullet opp, som er utformet for lasten av personen 10 som skal reddes. Størrelsen på forbindelseselementet 20 i redningsutstyret er valgt slik at den korresponderer med størrelsen på forbindelseselementet 30 på redningsinnretningen og herigjennom at det kan bli opprettet en forbindelse mellom de to forbindelseselementene 20, 30 og dermed mellom lastetauet 18 på redningsutstyret og tauvinden 34 på redningsinnretningen. På helikopteret 38 er det anordnet en teleskoparm 32 og en motvekt 36. Videre befinner det seg på helikopteret 38 redningsinnretningen som har en tauvinde 34 med en horisontaltransportinnretning 31 (med tau). Tauet som er i tauvinden 34 blir med teleskoparmen 32 (ved hjelp av horisontaltransportinnretningen 31) ført til enden av teleskoparmen 32 på siden. I den fremste enden av horisontaltransportinnretningen 31 er forbindelseselementet 30 anordnet. Teleskoparmen 32 på helikopteret 38 bli festet såvel på sidetrinnet, bunnplatene, hekkplatene, understellet eller på meiene. Posisjonen til motvekten 36 kan bli innstilt etter lasten som skal tas opp.

Helikopteret 38 lager under seg et tredimensjonalt søyleformet område med et sirkelformet tverrsnitt en ikke ubetydelig nedvind som fører til den såkalte IG-effekten (In-Ground-Effect). Men ved hjelp av teleskoparmen 32 blir det unngått at pilotlinen 22 som henger i ballongen 24 havner i nedvinden fra rotorbladene slik at opprettelsen av en forbindelse mellom forbindelseselementene 20, 30 blir vanskeliggjort. Helikopteret 38 holder hele tiden en passende sikkerhetsavstand til ballongen 24 og også til pilotlinen 22. Derfor kan posisjonen fra helikopteret 38 til ballongen 24 i realiteten (helikopteret 38 som regel høyere enn ballongen 24) avvike fra den skjematiske fremstillingen i figurene.

Etter at det er opprettet en forbindelse mellom forbindelseselementene 20, 30 er det ifølge oppfinnelsen mulig med tauene (på den ene siden lastetauet 18 på redningsutstyret som er anordnet mellom holdebøylen 16 og forbindelseselementet 20 og på den andre siden tauet ført mellom forbindelseselementet 30 og tauvinden 34 (middel til å hente inn det langstrakte trekkelementet) som blir ført over teleskoparmen 32 på siden av helikopteret 38) gjennom aktivering å bevege tauvinden 34 til helikopteret 38 og redde personen 10 opp av vannet.

I en utvalgt utformingsvariant har redningsutstyret tilsvarende sikkerhets-kjennetegn, eksempelvis blir opprullingsinnretningen for pilotlinen 22 blokkert inntil midlet til fylling av ballongen 24, altså trykkbeholderen/kaldgassgeneratoren blir aktivert. I dette øyeblikket blir også opprullingsinnretningen frigitt, slik at pilotlinen 22 som befinner seg inne i denne opprullingsinnretningen kan stige opp sammen med ballongen 24. Likeledes kan lastetauet 18 først bli frigitt når det er opprettet en forbindelse mellom forbindelseselementene 20, 30.

I en annen utformingsvariant har lastetauet 18 en demper, eksempelvis et fjærelement som forhindrer bidragsmessig store krefter, eksempelvis i det minste delvis tar opp rykklignende angripende trekkrefter og dermed forhindrer av lastetauet 18 blir revet av. Figur 2 viser en utvalgt utforming av forbindelseselementet 20 på redningsutstyret og forbindelseselementet 30 på redningsinnretningen vist i perspektiv. Forbindelseselementet 20 på redningsutstyret er utformet som fortykket endestykke på lastetauet 18, hvor det har en flat sylindrisk form. Forbindelseselementet 30 på redningsinnretningen er utformet med sine mål som et korresponderende motstykke til å holde forbindelseselementet 20. Her har forbindelseselementet 30 en spalteformet utsparing hvor lastetauet 18 kan bli ført. Blir forbindelseselementet 20 ført inn i forbindelseselementet 30 ovenfra så oppstår det en formriktig forbindelse mellom de to forbindelseselementene 20, 30. Figur 3 viser et system ifølge oppfinnelsen til redning av personer eller gjenstander med mange forbindelseselementer 30 forbundet med redningsinnretningen vist skjematisk. I denne utvalgte utformingsvarianten foreligger det at redningsinnretningen anordnet på helikopteret 38 har en tauvinde 34 med en vertikaltransportinnretning 19 (med tau), hvor tauet er forbundet med to utliggere 33 på siden, hvor det igjen er anordnet mange forbindelseselementer 30. Gjennom passende utforming av utliggerne 33 kan en forenklet kontakt for forbindelseselementet 20 med et av forbindelseselementene 30 bli realisert. Her er forbindelseselementene 30 anordnet slik at de dekker det tredimensjonale rommet som blir beskrevet på grunn av den ytre påvirkningen av vind og bølgebevegelse. I en alternativ utvalgt utformingsvariant blir forbindelseselementet dannet av selve lastetauet 18, hvor det tidligere beskrevne fortykkede endestykket (figur 2) bortfaller. Til dette foreligger det at forbindelseselementet 30 på rednings-innretningssiden er utformet slik at det alene kan opprette en forbindelse med lastetauet 18 uten å ta andre forbindelseselementer til hjelp. Et forbindelseselement 30 som oppfyller disse betingelsene er eksempelvis en gripeinnretning som kan gripe lastetauet 18 og holde fast. En spesiell fordel er det faktum at først blir bare pilotlinen 22 (andre trekkelement) og ballongen 24 (oppdriftselementet) brakt opp i luften, at lasten (over lastetauet 18) senere ikke kan bli tatt opp i området til siden for helikopteret 38 (som pilotlinen 22), men kan bli tatt opp i et sentralt område, d.v.s. under helikopteret. Til dette blir pilotlinen 22 etter at kontakt er oppnådd først ved hjelp av vertikal- og horisontaltransportinnretningene 19, 31 brakt til et sentralt område på helikopteret 38 og først da hentet inn så langt at lastetauet blir nådd og etterfølgende kan personen 10 som skal reddes bli hentet inn. Her angriper ikke den egentlige lasten i området på siden av utliggeren 32 men i et sentralt område, noe som fører til en økning av flysikkerheten.

Fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen og systemet ifølge oppfinnelsen til redning av personer og/eller gjenstander kan spesielt fordelaktig bli anvendt til havsnødsredning, til sivil eller militær evakuering som også til redning av ekspedisjoner som er havnet i nød i fjellene, islandskap, sumper, urskoger og andre vanskelig tilgjengelige områder.

Claims (26)

1. Fremgangsmåte for å redde/berge personer (10) og/eller gjenstander i et målpunkt eller innenfor et målområde, omfattende å: - bringe redningsutstyr (30-32, 34, 36, 38) til målpunktet eller målområdet, der det for å finne personen (10)/gjenstanden, anvendes posisjonsdata som sendes ut fra en redningsinnretning (18, 20, 22, 24) på den person (10) eller gjenstand som skal reddes^erges, - bringe et langstrakt trekkelement (22) som hører til redningsinnretningen på personen (10)/gjenstanden, til luftrommet over eller til siden for vedkommende person/ gjenstand, - opprette en forbindelse mellom redningsutstyret (30-32, 34, 36, 38) og trekkelementet (22), og - inn/opptrekking av personen (10)/gjenstanden for dennes redning/berging, karakterisert ved at utsendingen av posisjonsdata og/eller plasseringen av trekkelementet (22) i luftrommet blir utløst ved hjelp av trådløst overførte signaler.

2. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at det i forveien blir foretatt en bestemmelse av målpunktet eller målområdet og at utsendingen av posisjonsdata først foregår når redningsutstyret er ankommet målområdet.

3. Fremgangsmåte ifølge foregående krav, karakterisert ved at bestemmelsen av posisjonsdata foregår ved hjelp av GPS.

4. Fremgangsmåte ifølge foregående krav, karakterisert ved at utsendingen av posisjonsdata blir utløst av redningskrefter ved hjelp av trådløst overførte signaler.

5. Fremgangsmåte ifølge krav 2 eller 4, karakterisert ved at det for bestemmelse av målpunktet eller målområdet for personer (10) som skal reddes og/eller gjenstander som skal berges og som befinner seg i vann, blir tatt hensyn til strømningene i vannet.

6. Fremgangsmåte ifølge foregående krav, karakterisert ved at trekkelementet (22) med et oppdriftselement (24) forbundet med det blir brakt opp i luftrommet over eller til siden for personen (10) som skal reddes og/eller gjenstanden som skal berges.

7. Fremgangsmåte ifølge foregående krav, karakterisert ved at det som oppdriftselement blir anvendt en ballong (24), en drage, en trekkskjerm og/eller en glideskjerm.

8. Fremgangsmåte ifølge foregående krav, karakterisert ved at posisjonsdata blir sendt ut i form av laserlys og/eller radiobølger.

9. System til redning av personer (10) og/eller gjenstander i et målpunkt eller innenfor et målområde, omfattende en redningsinnretning (18-22) og redningsutstyr (30-32, 34, 36, 38) tilpasset denne, der redningsinnretningen - som er forbundet med eller kan forbindes med personen (10)/gjenstanden som skal reddes/berges - har minst ett langstrakt trekkelement (18, 22), et oppdriftselement (24), midler til å løse ut oppdriftselementet, midler til bestemmelse av posisjonsdata og midler (26) til utsending av slike data, og der redningsutstyret er forbundet eller kan forbindes med redningsinnretningen og har midler til å hente inn et trekkelement (22) i denne, karakterisert ved at midlene for utløsning av oppdriftselementet (24) og/eller midlene (26) for utsending av posisjonsdata kan aktiveres med trådløst overførbare signaler.

10. System ifølge krav 9, karakterisert ved at redningsinnretningens minst ene trekkelement omfatter et første og et andre langstrakt trekkelement (18, 22) som er forbundet med hverandre og der det andre element er forbundet med oppdriftselementet (24) og har lavere vekt enn det første.

11. System ifølge krav 9-10, karakterisert ved at redningsinnretningen har et forbindelseselement (20) anordnet mellom dets første og andre trekkelement (18, 22) for forbindelse med redningsutstyret (30-32, 34, 36, 38) - mens dette på sin side har mange forbindelseselementer (30) for forbindelse med redningsinnretningen (18-24).

12. System ifølge krav 9-11, karakterisert ved at redningsinnretningen har et redningsbelte (14) og/eller et redningsstativ til å holde en person (10) og/eller en gjenstand.

13. System ifølge krav 9-12, karakterisert ved at redningsinnretningen er integrert i en flytevest (14), et overlevelsesantrekk, en redningsøy, en redningsbåt, fjellklatrerutrustning eller en skiløpers nødutrustning.

14. System ifølge krav 9-13, karakterisert ved at midlene til innhenting av trekkelementet har en vinsj med et forbindelseselement (30) for forbindelse med redningsutstyrets langstrakte trekkelement (22).

15. System ifølge krav 9-14, karakterisert ved at midlet til utløsning av oppdriftselementet (24) har en mottaker for trådløst overførbare signaler, en signalbearbeidingsenhet og en utløser for oppdriftselementet og forbundet med dette.

16. System ifølge krav 12, karakterisert ved at det første langstrakte trekkelement (18) har en første ende som er forbundet med redningsbeltet (14) og/eller redningsstativet i redningsinnretningen og en andre ende forbundet med forbindelseselementet (20), idet dette er forbundet med den første ende av det andre trekkelement (22), idet dettes andre ende er forbundet med oppdriftselementet (24).

17. System ifølge krav 9-16, karakterisert ved at midlene til å bestemme posisjonsdata med er en GPS-mottaker.

18. System ifølge krav 9-17, karakterisert ved at oppdriftselementet er en ballong (24), en drage, en trekkskjerm, en kiteskjerm eller en glideskjerm.

19. System ifølge krav 9-18, karakterisert ved at midlene (26) til utsending av posisjonsdata har en mottaker for trådløst overførbare signaler, en signalbearbeidingsenhet og en radiosender eller en laser.

20. System ifølge krav 11-19, karakterisert ved at forbindelseselementet (30) på redningsutstyret er innrettet for å kunne gripe eller rastes inn i forbindelseselementet (20) i redningsinnretningen.

21. System ifølge krav 20, karakterisert ved at forbindelseselementet (20) i redningsinnretningen er et i form av et fortykket endestykke, mens forbindelseselementet (30) på redningsutstyret er et motstykke for å holde forbindelseselementet (20) fast og med mål som tilsvarer endestykket.

22. System ifølge krav 9-21, karakterisert ved at redningsutstyret er festet på et helikopter (38).

23. System ifølge krav 9-22, karakterisert ved at redningsutstyret har en utligger (32) som det minst ene forbindelseselementet (30) er ført over.

24. System ifølge krav 23, karakterisert ved at redningsutstyret har et annet langstrakt trekkelement som forbindelseselementet (30) blir holdt med, hvor det på utliggeren (32) kan anordnes motvekter (36) til utligning av det objekt (10) som skal reddes.

25. System ifølge krav 9-24, karakterisert ved at midlene til utløsning av oppdriftselementet har et middel til å fylle en ballong (24) med gass.

26. System ifølge krav 25, karakterisert ved at midlet til å fylle ballongen (24) er en trykkbeholder og/eller en kaldgassgenerator.