NO317576B1 - Farnesyltransferase-inhiberende quinazolinoner - Google Patents

Description

Foreliggende oppfinnelse angår nye kinazolinonderivater, fremstillingen derav, farmasøytiske sammensetninger omfattende nevnte nye forbindelser samt anvendelse av disse forbindelser som en medisin så vel som fremgangsmåter for deres fremstilling.

Genetisk forskning har ført til identifikasjonen av en mengde genfamilier hvor mutasjoner kan føre til utviklingen av en mengde svulster. En spesiell gruppe gener, kjent som ras, har blitt identifisert i pattedyr, fugler, insekter, skjell, planter, sopp og gjær. Familien av pattedyr ras-gener består av tre hovedtyper ("isoformer"): H-ras-, K-ras- og N-ras-gener. Disse ras-gener koder for svært beslektede proteiner generisk kjent som p21<ras>. Disse p21ras-proteiner omfatter en familie av proteiner som regulerer cellevekst når de er bundet til den indre overflate av plasmamembranen. Imidlertid fører overproduksjon av p21ras-proteiner, eller mutasjoner av nevnte ras-gener, som derved koder for mutante eller onkogene former av p21<ras->proteiner til ukontrollert celledeling. For å regulere cellevekst må ras-proteinene bli festet til det indre blad av plasmamem-branene. Dersom muterte eller onkogene former av p21ras, p21<ras->onkoproteinene, blir festet til plasmamembraner, gir de et signal for transformasjonen av normale celler til kreftceller og fremmer deres ukontrollerte vekst. For å oppnå dette transformerende potensiale må forløperen til p21<ras->onkoproteinet undergå en enzymatisk katalysert farnesylering av cysteinresiduet som ligger i et karbok-sylterminal tetrapeptid. Følgelig vil inhibitorer for en-zymet som katalyserer denne modifisering, farnesyl-protein-transferase, forhindre membranfestingen av p21<ras> og blok-kere den unormale vekst av ras-transformerte svulster. Således er det generelt akseptert innen faget at farnesyl-transferaesinhibitorer kan være meget anvendelige som anti-kreftmidler for svulster hvor ras hjelper til med trans-formeringen .

Siden muterte eller onkogene former av ras ofte blir funnet i mange menneskekrefttyper, mest spesielt i mer enn 50 % av tarm- og pankreatiske karsinomer (Kohn et al., Science, vol. 260, 1834-1837, 1993), har det blitt antydet at farnesyltransferase-inhibitorer kan være meget anvendelige mot visse krefttyper.

EP-0,371,564 beskriver (1/f-azol-l-ylmetyl)-substituert ki-nolin-, kiazolin- og kinoksalinderivater som undertrykker plasma-elimineringen av retinoinsyrer. Enkelte av disse forbindelser har også evnen til å inhibere dannelsen av androgener fra progestiner og/eller inhibere virkningen av aromatase-enzymkomplekset.

Det har blitt funnet at foreliggende nye forbindelser, som alle har en fenylsubstituent i 4-stillingen på 2-kinazolinonenheten som bærer en karbon- eller nitrogenbundet imidazolylenhet, viser farnesylproteintransferase-inhiberende aktivitet.

Foreliggende oppfinnelse angår forbindelser med formel

et farmasøytisk akseptabelt syreaddisjonssalt, hvor den stiplede linje representerer en valgfri binding;

X er oksygen;

R<1> er halogen;

R<2> er hydrogen;

R<3> er halogen;

R<4> er hydrogen;

R<5> er hydrogen eller NH2;

R<6> er et radikal av formel

hvor R<16> er hydrogen;

R<17> er Ci-e-alkyl;

R7 er hydrogen eller Ci_6-alkyl^ forutsatt at den stiplede

linje ikke representerer en binding;

R8 er Ci-e-alkyl;

R<9> er hydrogen.

Som benyttet i de foregående definisjoner og heretter, er halo eller halogen generisk for fluor, klor, brom og iod; Ci_2-alkyl definerer metyl eller etyl; Ci_4-alkyl inkluderer Ci-2-alkyl og de høyere homologer derav som har 3 til 4 karbonatomer, så som f.eks. propyl, butyl, 1-metyletyl, 2-metylpropyl o.l.; Ci_6-alkyl inkluderer Ci-4-alkyl og de høyere homologer derav som har 5 til 6 karbonatomer, så som f.eks. pentyl, 2-metylbutyl, heksyl, 2-metylpentyl o.l..

De farmasøytisk akseptable syreaddisjonssalter som nevnt ovenfor, er ment å omfatte de terapeutisk aktive ikke-tok-siske syreaddisjonssaltformer som forbindelsene av formel (I) er i stand til å danne. Forbindelsene av formel (I), som har basiske egenskaper, kan bli omdannet til sine far-masøytisk akseptable syreaddisjonssalter ved å behandle nevnte baseform med en passende syre. Passende syrer omfatter f.eks. uorganiske syrer, så som hydrohalosyrer, f.eks. saltsyre eller bromsyre; svovelsyre; salpetersyre; fosfor-syre og lignende syrer; eller organiske syrer, så som f.eks. eddiksyre, propansyre, hydroksyeddiksyre, melkesyre, pyrodruesyre, oksalsyre, malonsyre, ravsyre (dvs. butandionsyre), maleinsyre, fumarsyre, malinsyre, vinsyre, sitronsyre, metansulfonsyre, etansulfonsyre, benzensulfon-syre, p-toluensulfonsyre, cyklamsyre, salisylsyre, p-amino-salisylsyre, pamoinsyre og lignende syrer.

Uttrykket syreaddisjonssalter omfatter også hydratene og solvent-addisjonsformene som forbindelsene av formel (I) er i stand til å danne. Eksempler på slike former er f.eks. hydrater, alkoholater o.l.

Uttrykket stereokjemisk isomere former av forbindelser av formel (I), som benyttet ovenfor, definerer alle mulige forbindelser laget av de samme atomer bundet av de samme bindingssekvenser, men som har forskjellige tre-dimensjo-nale strukturer som ikke kan byttes om og som forbindelsene av formel (I) kan inneha. Med mindre annet er nevnt eller indikert, omfatter den kjemiske angivelse av en forbindelse blandingen av alle mulige stereokjemisk isomere former som nevnte forbindelse kan inneha. Nevnte blanding kan inne-holde alle diastereomere og/eller enantiomere av den grunn-leggende molekulære struktur av nevnte forbindelse. Alle stereokjemisk isomere former av forbindelsene med formel (I), både i ren form eller i blanding med hverandre, er ment å være omfattet innenfor omfanget av foreliggende oppfinnelse.

Enkelte av forbindelsene av formel (I) kan også eksistere i sine tautomere former. Slike former er, selv om de ikke er eksplisit er indikert i den ovennevnte formel, ment å være innbefattet innenfor omfanget av foreliggende oppfinnelse. I slike forbindelser hvor den stiplede linje ikke representerer en binding, tillater nitrogen i 3-stillingen på kinazolinonenheten en ekstra binding, dvs. radikal R<7>. I disse forbindelser hvor den stiplede linje representerer en binding, er nevnte radikal R<7> fraværende.

Uansett hvor brukt nedenfor, er uttrykket "forbindelser med formel (I)" ment å også inkludere de farmaseutisk akseptable syreaddisjonssalter.

En spesiell gruppe av forbindelser består av de forbindelser med formel (I), hvor R<6> er et radikal med formel (b-2), hvor R1<6> er hydrogen og R<17> er Ci_4-alkyl; R7 er hydrogen eller Ci-4-alkyl i tilfelle den stiplede linje ikke representerer en binding; R<8> er Ci-^-alkyl.

Foretrukne forbindelser er de forbindelser formel (I) hvor R<1> er 3-klor, R<3> er 4-klor, R<6> er et radikal med formel (b-2), hvor R<16> er hydrogen og R<17> er Ci_2-alkyl; og R<7> er hydrogen eller Ci_2-alkyl i tilfelle den stiplede linje ikke representerer en binding; R<8> er Ci-2-alkyl.

De mest foretrukne forbindelser med formel (I) er

6-[amino(4-klorfenyl)(l-metyl-lH-imidazol-5-yl)metyl]-4-(3-klorfenyl)-l-metyl-2(1H) -kinazolinon; eller

6- [amino (4-klorf enyl) (l-metyl-lfT-imidazol-5-yl)metyl] -4- (3-klorfenyl)-3,4-dihydro-l,3-dimetyl-2(1H)-kinazolinon; de farmasøytisk akseptable syreaddisjonssalter derav.

Forbindelsene med formel (I), hvor R representerer et radikal av formel (b-2), R<5> er hydroksy og R<17> er Ci_6-alkyl, nevnte forbindelser refereres til som forbindelser med formel (I-b-1), kan bli fremstilt ved å omsette et intermediat keton av formel (VI) med et intermediat av formel (III-l). Reaksjonen krever nærvær av en passende sterk base, så som f.eks. butyllitium i et passende oppløs-ningsmiddel, så som f.eks. tetrahydrofuran samt tilstede-værelsen av et passende silanderivat, så som f.eks. trietylklorsilan. I løpet av opparbeidelsesprosedyren blir et mellomliggende silanderivat hydrolisert. Andre prosedyrer med beskyttende grupper som er analoge til silanderivater, kan også bli benyttet.

I tillegg kan forbindelsene av formel (I), hvor R<6> er et radikal med formel (b-2), R<5> er hydroksy og R<17> er hydrogen, nevnte forbindelser refereres til som forbindelser med formel (I-b-2), bli fremstilt ved å omsette et intermediat keton med formel (VI) med et intermediat med formel (III-2), hvor PG er en beskyttende gruppe, så som f.eks. en sulfonylgruppe, eksempelvis en dimetylamino-sulfonylgruppe, som kan bli fjernet etter addisjonsreaksjonen. Nevnte reaksjon utføres analogt med fremstillingen av forbindelser av formel (I-b-1), fulgt av fjerning av den beskyttende gruppe PG, noe som gir forbindelser av formel (I-b-2).

Forbindelser med formel (I-c), definert som forbindelser med formel (I), hvor R<7> er hydrogen og de stiplede linjer ikke representerer en binding, kan bli omdannet til forbindelser av formel (I-d), definert som forbindelser med formel (I), hvor den stiplede linje representerer en binding, ved oksidasjonsfremgangsmåter kjent innen faget, så som f.eks. oksidering med MnC>2 i et reaksjonsinert oppløsningsmiddel, eksempelvis diklormetan.

Omvendt kan forbindelser med formel (I-d) bli omdannet til forbindelser med formel (I-c) ved å bruke reduksjonsprosedyrer kjent innen faget, så som f.eks. behandling med natriumborhydrid i et passende oppløsningsmiddel, eksempelvis metanol.

I tillegg, kan forbindelser med formel (I-c) bli omdannet til forbindelser med formel (I-c-1) ved å behandle forbindelser (I-c) med et reagens av formel R<7->W<1>, hvor W<1> er en passende utgående gruppe, så som f.eks. klor, brom, metansulfonyloksy eller benzensulfonyloksy, ved å bruke den ovenforbeskrevne W-alkyleringsprosedyre.

Forbindelsene med formel (I-b) kan bli omdannet til forbindelser av formel (I-e), definert som en forbindelse med formel (I), hvor R6 er et radikal av formel (b-2) og R<5> er hydrogen, ved å utsette forbindelsene av formel (I-b) for passende reduksjonsbetingelser, så som f.eks. omrøring i eddiksyre i nærvær av formamid.

Et intermediat med formel (II-a), som er et intermediat av formel (II) hvor X er oksygen og R7 og R<8> er hydrogen, kan bli fremstilt ved å starte fra et intermediat med formel (VII). Nevnte intermediat (VII), hvor n er 2 eller 3, blir passende fremstilt ved å beskytte det tilsvarende keton kjent innen faget som et ketal. Et intermediat med formel (VII) omsettes med et intermediat med formel (VIII) i nærvær av en base, så som natriumhydroksid, i et passende opp-løsningsmiddel, f.eks. metanol. Det således dannede intermediat med formel (IX) undergår ringåpning av isoksazol-enheten ved hydrogenering av intermediat (IX) i nærvær av en passende katalysator, så som f.eks. Raney-nikkel. Etter-følgende acylering med et reaktivt karboksylsyrederivat, f.eks. trikloracetylklorid eller trifluoracetylklorid, gir et intermediat med formel (X), som undergår ringlukning i nærvær av et ammoniumsalt, f.eks. ammoniumacetat, og en passende base, så som f.eks. heksametylfosfortriamid (HMPT). Intermediater med formel (X) blir utsatt for sure betingelser og derpå behandlet med reduksjonsmidler kjent innen faget, som f.eks. natriumborhydrid, for å gi intermediater av formel (XII). Hydroksygruppen i intermediater med formel (XII) blir omdannet til en utgående gruppe W ved å behandle intermediater (XII) med et passende reagens, så som f.eks. metansulfonyloksyklorid, eller et halogeneringsmiddel, så som f.eks. POCI3 eller SOCI3, noe som gir intermediater med formel (II-a).

Intermediater med formel (II-b), definert som intermediater med formel (II) hvor X er O og R<7> er hydrogen, kan bli fremstilt ved å omsette intermediater med formel (XI) med R8-!*1, hvor W<1> er en passende utgående gruppe, så som f.eks. klor, brom, metansulfonyloksy eller benzensulfonyloksy; ved å bruke den ovenforbeskrevne W-alkyleringsprosedyre. Etter-følgende reduksjon med f.eks. natriumborhydrid i et passende oppløsningsmiddel, f.eks. metanol, og hydrolyse under sure betingelser, gir intermediater med formel (XIV). Konvertering av hydroksygruppen i intermerdiater (XIV) til utgående gruppe W, f.eks. ved behandling med metansulfonyloksyklorid eller et halogeneringsmiddel, så som f.eks. SOCI2/ POCI3, gir intermediater med formel (II-b). ;Intermediater med formel (VI-a), definert som intermediater med formel (VI) hvor X er 0 og den stiplede linje ikke representerer en binding, kan bli fremestilt ved å underkaste intermediater med formel (XIII) til reduksjonsprosedyrer kjent innen faget, så som f.eks. behandling med natriumborhydrid i et reaksjonsinert oppløsningsmiddel, f.eks. metanol, for derved å gi intermerdiater med formel (XV). Intermediater (XV) blir W-alkylert med R7-*1, hvor W<1> er en utgående gruppe som beskrevet ovenfor, og derpå hydrolysert under sure betingelser til intermediater av formel (VI-a). I tillegg kan intermediater med formel (VI-b), definert som intermediater med formel (VI) hvor X er 0 og den stiplede linje representerer en binding, bli fremstilt ved hydrolyse av intermediatet av formel (IX) med en syre, så som f.eks. TiCl3, i nærvær av vann. Etterfølgende acylering med et reaktivt karboksylsyrederivat, så som f.eks. trikloracetylklorid, gir et intermediat av formel (XVII), som undergår ringlukning i nærvær av et ammoniumsalt, f.eks. ammoniumacetat, og en passende base, så som f.eks. heksametylfosfortriamid (HMPT), for derved å gi et intermediat med formel (VI-b).

Forbindelsene med formel (I) og enkelte av intermediatene har minst ett stereogent senter i sin struktur. Dette stereogene senter kan være til stede i en R- eller en S-konfigurasjon.

De foreliggende forbindelsene med formel (I) som fremstilt i de ovenforbeskrevne fremgangsmåter, er generelt racemiske blandinger av enantiomere som kan bli adskilt fra hverandre ved å følge oppløsningsprosedyrer kjent innen faget. De racemiske forbindelser med formel (I) kan bli omdannet til de tilsvarende diastereomere saltformer ved omsetning med en passende kiralsyre. Nevnte diastereomere saltformer blir derpå separert, f.eks. ved selektiv eller fraksjonell kry-stallisering, og enantiomerene blir frigjort fra dette med alkali. En alternativ måte å separere de enantiomere former av forbindelsene med formel (I) på involverer væske-kromatografi ved å bruke en kiral stasjonær fase. Nevnte rene stereokjemisk isomere former kan også bli avledet fra de tilsvarende rene stereokjemisk isomere former av de passende utgangsmaterialer, forutsatt at reaksjonen foregår stereospesifikt. Spesifikke stereoisomerer kan bli syn-tetisert med stereospesifikke fremstillingsmetoder. Disse metoder vil fordelaktig anvende enantiomerisk rene utgangsmaterialer.

Forbindelsen i henhold til oppfinnelsen kan benyttes for å inhibere abnormal vekst hos celler, innbefattende transformerte celler, ved å administrere en effektiv mengde av en forbindelse ifølge oppfinnelsen. Abnormal vekst av celler refererer til cellevekst uavhengig av normale regula-toriske mekanismer (f.eks. tap av kontaktinhibering). Dette innbefatter den abnormale vekst av: (1) tumorceller (svulster) som uttrykker et aktivert ras-onkogen; (2) tumorceller hvor ras-proteinet er aktivert som et resultat av onkogene mutasjoner hos et annet gen; (3) godartede og ondartede celler av andre proliferative sykdommer hvor unormal ras-aktivering inntreffer. Videre har det blitt antydet i litteraturen at ras-onkogenene ikke bare assistere veksten av tumorer in vivo ved en direkte effekt på tumorcellevekst, men også indirekte, f.eks. ved å lette tumor-indusert angiogenese (Rak. J. et al., Cancer Re-search, 55, 4575-4580, 1995). Således kan det tenkes at farmakologisk målrettende mutante ras-onkogener kunne un-dertrykke fast tumorvekst in vivo, delvis ved å inhibere tumor-indusert angiogenese.

Forbindelsene ifølge forbindelsen kan anvendes for å inhibere tumorvekst ved å administrere en effektiv mengde av en forbindelse ifølge foreliggende oppfinnelse, til et individ, f.eks. et pattedyr (og mer spesielt et menneske) som har behov for slik behandling. Forbindelsene ifølge oppfinnelsen kan således benyttes i en metode for å inhibere veksten av tumorer som uttrykker et aktivert ras-onkogen ved administrasjon av en effektiv mengde av forbindelsen ifølge foreliggende oppfinnelse. Eksempler på tumorer som kan bli hemmet, men er ikke begrenset til, lungekreft (f.eks. adenokarsinoma), pankreatiske svulster (f.eks. pankreatiske karsinomer, så som f.eks. eksokrint pankreatisk karsinom), tarmkreft (f.eks. kolorektale karsinomer, så som f.eks. kolonadenokarsinom og kolonadenom), hematopoetiske tumorer av lymfoid-linje (f.eks. akutt lym-focytisk levkemi, B-cellelymfom, Burkitts lymfom), myeloid-leukemi (f.eks. akutt myelogenøs levkemi (AML)), tyroid-follikulærkreft, myelodysplastisk syndrom (MDS), tumorer av mesenchymal opprinnelse (f.eks. fibrosarkomer og rabdomyo-sarkomer), melanomer, teratokarsinomer, nevroblastomer, gliomer, godartet tumor i huden (f.eks. keratoacantomer), brystkarsinom, nyrekarsinom, ovariekarsinom, blærekarsinom og epidermalt karsinom.

Forbindelsen kan også benyttes for å inhibere proliferative sykdommer, både godartede og ondartede, hvor ras-proteiner blir uriktig aktivert som et resultat av onkogen mutasjon i gener, dvs. ras-genet i seg selv er ikke aktivert ved mutasjon til en onkogen form, hvor nevnte inhibering blir fulgt av administrasjonen av en effektiv mengde av forbindelsene beskrevet heri, til et individ som er i behov for slik behandling. For eksempel kan den godartede proliferative lidelse nevrofibromatose, eller tumorer hvor ras er aktivert grunnet mutasjon eller overekspresjon av tyrosinkinasonkogener bli inhibert av forbindelsene ifølge foreliggende oppfinnelse.

Således beskriver foreliggende oppfinnelse forbindelsene med formel (I) for anvendelse som en medisin samt anvendel-sen av disse forbindelser med formel (I) ved fremstilling av et medikament til behandling av én eller flere av de ovennevnte tilstander.

I betraktning av sine anvendelige farmakologiske egenskaper kan de foreliggende forbindelser formuleres til forskjellige farmasøytiske former for administrasjonsformål.

For å fremstille de farmasøytiske sammensetninger ifølge foreliggende oppfinnelse blir en effektiv mengde av en spesiell forbindelse i base- eller syreaddisjonssaltform som den aktive bestanddel kombinert i nær blanding med et farmasøytisk akseptabelt bæremiddel, hvilket bæremiddel kan ha en mengde former avhengig av preparatformen som er ønsket for administrering. Disse farmasøytiske sammensetninger er ønskelig i enhetsdoseform fortrinnsvis egnet for administrasjon oralt, rektalt, perkutant eller ved parenteral injeksjon. For eksempel kan ved fremstilling av sammensetningene i oral doseringsform enhver av de vanlige farmasøytiske medier bli benyttet så som for eksempel vann, glykoler, oljer, alkoholer og lignende, i tilfelle med flytende orale preparater så som suspensjoner, siruper, eliksirer og oppløsninger eller faste bærematerialer så som stivelser, sukker, kaolin, smøremidler, bindemidler, disintegreringsmidler og lignende, i tilfelle med pulvere, piller, kapsler og tabletter. På grunn av deres letthet ved administrasjon representerer tabletter og kapsler den mest fordelaktige orale enhetsdoseform i hvilket tilfelle faste farmasøytiske bærematerialer innlysende blir benyttet. For parenterale sammensetninger vil bærematerialet vanligvis omfatte sterilt vann, i det minste for en stor del, selv ora andre ingredienser kan inkluderes for å, for eksempel, lette oppløselighet. Injiserbare oppløsning-er kan, for eksempel, bli fremstilt hvor bærematerialet omfatter fysiologisk saltoppløsning, glukoseoppløsning eller en blanding av fysiologisk saltvann og glukoseoppløsning. Injiserbare suspensjoner kan også bli fremstilt i hvilket tilfelle passende, flytende bærematerialer, suspensjons-midler og lignende kan bli benyttet. I sammensetningene som er egnet for perkutan administrasjon omfatter bærematerialet eventuelt et penetrasjonsøkende middel og/eller et passende fuktemiddel, eventuelt kombinert med passende additiver av enhver natur i mindre deler hvilke additiver ikke forårsaker noen signifikant uheldig effekt på huden. Nevnte additiver kan lette administrasjonen til huden og/eller kan være hjelpsomme for å fremstille de ønskede sammensetninger. Disse sammensetninger kan bli admini-strert på forskjellige måter, for eksempel, som et trans-dermalt plaster, som en påsetningsflekk, som en salve. Det er spesielt fordelaktig å formulere de tidligere nevnte farmasøytiske sammensetninger i enhetsdoseform for å lette administrasjonen og uniformitet av doseringen. Enhetsdoseform benyttet i beskrivelsen og kravene heri refererer til fysisk diskré enheter som er egnet som enhetsdoser hvor hver enhet inneholder en på forhånd bestemt mengde av aktiv bestanddel beregnet til å gi den ønskede terapeutiske effekt i assosiasjon med det nødvendige farmasøytiske bæremiddel. Eksempler på slike enhetsdoseformer er tabletter (inklusive skårne eller belagte tabletter), kapsler, piller, pulverpakker, vafler, injiserbare oppløsninger eller suspensjoner, teskjeer, spiseskjeer og lignende, og adskilte multipler derav.

Fagmannen kan lett bestemme den effektive mengde ut fra forsøksresultatene presentert nedenfor. Generelt er det påtenkt at en effektiv mengde ville være fra 0,01 mg/kg til 100 mg/kg kroppsvekt, og spesielt fra 0,05 mg/kg til 10 mg/kg kroppsvekt. Det kan være passende å administrere den nødvendige dose som to, tre, fire eller flere subdoser ved passende intervaller i løpet av dagen. Nevnte subdoser kan bli formulert som enhetsdoseformer, for eksempel inneholdende 0,05 til 500 mg, og spesielt 0,1 mg til 200 mg av aktiv bestanddel pr. enhetsdoseform.

De følgende eksempler er gitt for illustrasjonsformål.

Eksperimentell del

A. Fremstilling av intermediatene.

Nedenfor betyr "THF" tetrahydrofuran, "DIPE" betyr diiso-propyleter, "DCM" betyr diklormetan, "DMF" betyr N,W-di-metylformamid og "ACN" betyr acetonitril.

Hos enkelte forbindelser av formel (I) ble den absolutte stereokjemiske konfigurasjon ikke bestemt eksperimentelt.

I disse tilfeller er den stereokjemisk isomere form som først ble isolert betegnet som "A" og den andre som "B", uten ytterligere referanse til den faktiske stereokjemiske konfigurasj on.

Eksempel A. l.

a) En blanding av (4-klorfenyl)(4-nitrofenyl)metanon (0,0382 mol), 1,2-etandiol (0,0764 mol) og 4-metylbenzen-sulfonsyre-monohydrat 96% (0,19 mol) i metylbenzen (150 mol)ble omrørt og kokt under tilbakeløp i en Dean Stark-apparatur i 24 timer. Blandingen ble vasket med K2C03 (10%) og så med vann. Det organiske lag ble tørket, filtrert av og inndampet. Produktet ble brukt uten ytterligere opprenskning, noe som ga 11,42 g (98%) av 2-(4-klor-fenyl)-2-(4-nitrofenyl)-1,3-dioksolan(intermediat 1). b) Natriumhydroksid (0,818 mol) og så 3-klorbenzenace-tonitril (0,294 mol) ble tilsatt til en oppløsning av (1)

(0,164 mol) i metanol (200 ml) og blandingen ble omrørt ved romtemperatur over natten. Reaksjonen ble stoppet med vann og blandingen ble ekstrahert med DCM. Det organiske lag ble tørket, filtrert fra og inndampet til tørrhet. Resi-

duet ble rekrystallisert fra DIPE, noe som ga 47,3 g (70%) av 3-(3-klorfenyl)-5-[2-(4-klorfenyl)-1,3-dioksolan-2-yl]-2,1-benzisoksazol (interm. 2).

c) Intermediat (2) (0,0381 mol) i metanol (200 ml) ble hydrogenert med Raney-nikkel (15 g) som en katalysator ved

romtemperatur over en 5-timers periode under et 3 x IO<5> Pa (3 bar) trykk i en Parr-apparatur. Etter opptak av hydrogen ble katalysatoren filtrert fra, og filtratet ble inndampet til tørrhet. Produktet ble brukt uten ytterligere opprenskning, noe som ga 15,7 g [2-amino-5-[2-(4-klorfe-nyl)-1,3-dioksolan-2-yl]-fenyl](3-klorfenyl)metanon (interm. 3) .

d) En blanding av intermediat (3) (0,098 mol) i DCM (400 ml) ble omrørt ved 5 - 10°C. Trikloracetylklorid (0,12

mol) ble tilsatt dråpevis over en 15 minutters periode ved en temperatur mellom 5 - 10°C. Trietylamin (0,12 mol) ble tilsatt dråpevis over en 20 minutters periode ved 5 - 10°C. Vann (250 ml) ble tilsatt og omrøring ble fortsatt i 5 minutter. Det organiske lag ble adskilt, tørket, filtrert og oppløsningsmidlet ble inndampet. Residuet ble renset over silikagel på et glassfilter (elueringsmiddel: DCM).

De ønskede fraksjoner ble samlet opp, og oppløsningsmidlet ble inndampet. Residuet ble omrørt i ACN, filtrert fra og tørket, noe som ga 46,5 g (85%) av triklo-W-[2-(3-klor-fenyl)-4-[2-(4-klorfenyl)-1,3-dioksolan-2-yl]fenyl]acetamid (intermed. 4).

e) En blanding av intermediat (4) (0,078 mol) og ammoniumacetat (0,156 mol) i heksametylfosfortriamid (HMPT)

{300 ml) ble omrørt i 3 timer ved 100°C. Reaksjonsblandingen ble avkjølt, helt opp i isvann, (1500 ml) og utfelling oppsto. Presipitatet ble filtrert fra og vasket med vann. Produktet ble oppløst i DCM. Det organiske lag ble isolert, tørket, filtrert og oppløsningsmidlet ble inndampet. Residuet ble renset 3 ganger over silikagel på et glassfilter (elueringsmiddel: CH2CI2/CH3OH97/3, deretter

95/5). De ønskede fraksjoner ble samlet opp, og oppløs-ningsmidlet ble inndampet. Residuet ble omrørt i tilbake-kokende isopropanol (200 ml). Blandingen ble avkjølt og det resulterende presipitat ble filtrert fra, vasket med DIPE, tørket, noe som ga 26 g (76%) av 4-(3-klorfenyl)-6-[2-(4-klorfenyl)-1,3-dioksolan-2-yl]-2[ 1H) -quinazolinon (intermed. 5, smeltepunkt 219,5°C).

f) En blanding av intermediat (5) (0,052 mol) i saltsyre, 3N(250 ml) og metanol(250 ml) ble omrørt og kokt under til-bakeløp i 2 timer. Reaksjonsblandingen ble avkjølt. Vann, (250 ml) ble tilsatt og det resulterende presipitat ble

filtrert fra, vasket med vann, isopropanol og DIPE, deretter tørket, noe som ga 19,4 g (94,4 %) av 6-(4-klorbenzoyl)-4-(3-klorfenyl)-2{ 1H) -quinazolinon (intermed. 6; smeltepunkt 256,4°C). g) En blanding av intermediat (6) (0,005 mol) i metanol (50 ml) ble omrørt og avkjølt på et isbad (5 - 10°C) . Natriumborhydrid (0,007 mol) ble tilsatt porsjonsvis over en 15 minutters periode (først oppsto oppløsning; etter 15 minutter startet utfelling). Blandingen ble omrørt i en time ved romtemperatur. Blandingen ble surgjort med 1 N HC1. Presipitatet ble filtrert fra, vasket med DIPE, derpå tørket, noe som ga 1,6 g (80%) av (±)-4-(3-klorfenyl)-6[(4-klorfenyl)hydroksymetyl]-3,4-dihydro-2[ 1H)-quinazolinon (intermed. 7; smeltepunkt 231,4°C). h) En blanding av intermediat (7) (0,013 mol) i DCM (60 ml) ble omrørt ved romtemperatur. Tionylklorid (0,065 mol)

ble tilsatt dråpevis over en 15 minutters periode. Reaksjonsblandingen ble omrørt i 3 timer ved romtemperatur. Oppløsningsmidlet ble inndampet. Toluen ble tilsatt, og azeotropert på rotasjonsevaporatoren, noe som ga 5,4 g av (± )-6-[klor(4-klorfenyl)metyl]-4-(3-klorfenyl)-3,4-dihydro-2( 1H) -quinazolinon (intermed. 8)

Eksempel A. 2

a) En blanding av intermediat (5) {0,0455 mol) i DMF {500 ml) ble omrørt ved romtemperatur under N2-strøm. En dis-persjon av natriumhydrid (50%) i mineralolje (0,0455 mol) ble tilsatt porsjonsvis. Reaksjonsblandingen ble omrørt inntil gassutvikling stoppet. Iodmetan (0,0455 mol) ble tilsatt dråpevis og den resulterende reaksjonsblanding ble omrørt i 14 timer ved romtemperatur. Oppløsningsmidlet ble inndampet. Toluen ble tilsatt og azeotropert på rotasjonsevaporatoren. Råoljen ble omrørt i DCM (300 ml), vasket med vann (2 x 250 ml), tørket, filtrert, og oppløsnings-midlet ble inndampet. Residuet ble renset med kolonnekromatografi over silikagel (elueringsmiddel DCM). De ønskede fraksjoner ble samlet opp og oppløsningsmidlet ble inndampet, noe som ga 16,7 g (80%) av 4-(3-klorfenyl)-6-[2-(4-klorfenyl)-1,3-dioksolan-2-yl]-l-metyl-2( 1H)-quina-zolinon (intermed. 9). b) En blanding av intermediat (9) (0,037 mol) i metanol, 300 ml) ble omrørt ved romtemperatur. Saltsyre (0,75 mol)

ble tilsatt dråpevis, og den resulterende reaksjonsblanding ble omrørt og kokt under tilbakeløp i en time, derpå avkjølt til romtemperatur og ekstrahert med DCM ( 2 x 250 ml). Det adskilte organiske lag ble tørket, filtrert og oppløsningsmidlet ble inndampet. Residuet ble triturert i DIPE. Presipitatet ble filtrert fra, vasket med DIPE (100 ml) og tørket (vakuum; 60°C, 14 timer), noe som ga 12,6 g (83°C) av 6-(4-klorbenzoyl)-4-(3-klorfenyl)-l-metyl-2(1H)-quinazolinon (intermed. 10).

B. Fremstilling av sluttproduktene.

Eksempel B. l

En blanding av intermediat (8) (0,013 mol), imidazol (0,039 mol) og kaliumkarbonat (0,04 mol) i ACN (75 ml) ble omrørt og kokt under tilbakeløp i 3 timer. Oppløsningen ble inndampet. Residuet ble omrørt i vann og denne blanding ble ekstrahert med DCM. Det adskilte organiske lag ble tørket, filtrert og oppløsningsmidlet ble inndampet. Residuet ble renset over silikagel på et glassfilter (elueringsmiddel :CH2C12/CH30H 95/5). De ønskede fraksjoner ble samlet opp og oppløsningsmidlet ble inndampet. Residuet ble renset med kolonnekromatografi over silikagel (elueringsmiddel :CH2Cl2/CH3OH/CH3OH/NH3 95/2, 5/2,5). De rene fraksjoner ble samlet opp og oppløsningsmidlet ble inndampet. Residuet ble omrørt i dietyleter (50 ml), filtrert fra og tørket, noe som ga 2,6 g (4 4,5%)av (±)-4-(3-klorfe-nyl) -6-[[4-klorfenyl)-(lH-imidazol-l-ylmetyl]-3,4-dihydro-2(lH;-kinazolinon (forbindelse 8); smeltepunkt 177,1°C).

Eksempel B. 2

En blanding av 1-metylimidazol (0,073 mol) i THF (110 ml) ble avkjølt til -70°C under N2-strøm. En oppløsning av n-butyllitium i heksan (1,6 M)(45,6 ml) ble tilsatt dråpevis. Blandingen ble omrørt ved -70°C i 30 minutter. Klortri-etylsilan (0,073 mol) ble tilsatt. Blandingen ble tillatt å varmes sakte til romtemperatur og ble så avkjølt til - 70°C. En oppløsning av n-butyllitium i heksan (1,6 M)(45,6 ml) ble tilsatt dråpevis. Blandingen ble omrørt ved -70°C i en time, derpå brakt til -15°C og avkjølt til -70°C. En blanding av intermediat (10) (0,061 mol) i THF (100 ml) ble tilsatt. Blandingen ble omrørt ved -70°C i 30 minutter, derpå brakt til 0°C, hydrolysert, ekstrahert med etylacetat og dekantert. Det organiske lag ble tørket, filtrert og oppløsningsmidlet ble inndampet til tørrhet. Residuet ble renset med kolonnekromatografi over silikagel (elueringsmiddel :CH2CI2/CH3OH/NH4OH 93/7/0,5), noe som ga 9,5 g av produktet. Dette produktet ble omkrystallisert fra 2-propanon/ACN. Presipitatet ble filtrert fra, vasket med dietyleter og tørket, noe som ga 2 g av (±)-4-(3-klorfe-nyl)-6-[[4-klorfenyl)hydroksy(l-metyl-lH-imidazol-5-yl)-metyl]-l-metyl-2(1H)-kinazolinonmonohydrat (forbindelse 4).

Eksempel B. 3

En blanding av forbindelse (8) (0,0045 mol) og mangan (IV)oksid (0,05 mol) i DCM (50 ml) ble omrørt i 18 timer ved romtemperatur. Blandingen ble filtrert over dikalit. Dikalitten ble vasket med CH2C12/CH30H 90/10. Filtratet ble inndampet. Residuet ble renset over silikagel på et glassfilter (elueringsmiddel:CH2C12/CH30H 95/5. De ønskede fraksjoner ble samlet opp og oppløsningsmidlet ble inndampet. Residuet ble renset med kolonnekromatografi på silikagel (elueringsmiddel:CH2C12/CH30H 95/5) og omkrystallisert fra ACN (25 ml). Presipitatet ble filtrert fra, vasket med DIPE, og tørket, noe som ga 1 g (50%) av (±)-4-(3-klorfenyl)-6-[(4-klorfenyl)-1H) -imidazol-l-ylmetyl)-2(ltf)-kinazolinon (forbindelse. 1; smeltepunkt 255,1°C).

Eksempel B. 7

En blanding av forbindelse (4) (0,0069 mol) i formamid (34 ml) og eddiksyre (68 ml) ble omrørt ved 160°C i 24 timer, derpå helt opp i isvann og gjort alkalisk med en kon-sentrert NH3-(aq.) oppløsning. Presipitatet ble filtrert fra, vasket med vann og tatt opp i DCM. Det organiske lag ble avskilt, tørket, filtrert og oppløsningsmidlet ble inndampet til tørrhet. Residuet ble renset med kolon-nekromatograf i over silikagel (elueringsmiddel: CH2C12/- CH3OH/NH4OH 96/4/0,2). De rene fraksjoner ble samlet opp og oppløsningsmidlet ble inndampet. Residuet ble krystallisert fra 2-propanon/DIPE. Presipitatet ble filtrert fra og tørket, noe som ga 0,85 g av (±)-4-(3-klorfenyl)-6-[(4-klorfenyl)(l-metyl-lff-imidazol-5-yl)metyl]-3,4-dihydro-l-metyl-2(1H)-kinazolinon (forbindelse 14).

Eksempel B. 8

Forbindelse (4) (0,01 mol) ble tilsatt ved en lav temperatur til tionylklorid (50 ml). Blandingen ble omrørt ved 40°C i timer. Oppløsningsmidlet ble inndampet til tørrhet. Produktet ble benyttet uten ytterligere opprensning, noe som ga 5,46 g av { + )-6-[klor (4-klorf enyl) (1-metyl-lff-imidazol-5-yl)metyl]-4-(3-klorfenyl)-l-metyl-2( 1H)-kinazolinonmonohydroklorid (forbindelse 6).

Eksempel B. 9

Ammoniumhydroksid (50 ml) ble avkjølt til 5°C. En opp-løsning av forbindelse (6) (0,01 mol) i THF (50 ml) ble tilsatt. Blandingen ble omrørt ved romtemperatur i 2 timer, derpå ved 60°C i 30 minutter og så avkjølt. Etylacetat ble tilsatt. Blandingen ble dekantert. Det organiske lag ble tørket, filtrert og oppløsningsmidlet ble inndampet til tørrhet. Residuet ble renset med kolonnekromatografi over silikagel (elueringsmiddel: toluen/isopropanol/NH40H 75/25/2). De rene fraksjoner ble samlet opp og opp-løsningsmidlet ble inndampet. Residuet ble krystallisert fra DCM og dietyleter. Presipitatet ble filtrert fra og tørket, noe som ga 1,1 g av (+)-6-[amino(4-klorfenyl)(1-metyl-lH-imidazol-5-yl)metyl]-4-(3-klorfenyl)-1-metyl-2(1H)-kinazolinon (forbindelse 7).

Tabell F-2 og F-4 opplister forbindelsene som ble fremstilt i henhold til ett av de overnevnte eksempler.

C. Farmakologisk eksempel

Eksempel C. 1:" Ras- transformert cellefenotype reversjons-assay"

Innsetting av aktiverte onkogener så som mutant ras-gen i muse NIH 3T3-celler omdanner cellene til en transformert fenotype. Cellene blir tumorigene, oppviser forankrings uavhengig vekst i semi-fast medium og taper kontaktinhibering. Tap av kontaktinhibering gir cellekulturer som ikke lenger danner uniforme monolag. I stedet hoper cellene seg opp i multicellulære aggregater og vokser til meget høye metningstettheter i plast vevsdyrkningsskåler. Midler så som protein-farnesyltransferase-inhibitorer som omdanner den ras-transformerte fenotype reserverer det uniforme monolags vekstmønster til cellene i kultur. Denne reversjon blir lett overvåket ved å telle antall celler i vevskulturplater. Transformerte celler vil oppnå høyere celletall enn celler som har revertert til en utransformert fenotype. Forbindelser som reverterer den transformerte fenotype bør gi antitumoreffekter i tumorer som bærer ras-genmutasjoner.

Metode

Forbindelser blir undersøkt i vevskultur i NIH 3T3-celler transformert med T24-aktiverte humane H-ras-gen. Celler blir utsådd ved en opprinnelig tetthet på 200.000 celler per brønn (9,6 cm2 overflateareal) i seks-brønners samling vevskulturplater. Forsøksforbindelser blir umiddelbart tilsatt til 3,0 ml cellevekstmedium i et 3,0 ul volum av DMSO, med en endelig konsentrasjon av DMSO i celle-vekstmediet på 0,1%. Forsøksforbindelsene blir undersøkt ved konsentrasjoner på 5, 10, 50, 100 og 500 nM sammen med en DMSO-behandlet bærekontroll. (I tilfelle en høy aktivitet blir observert ved 5 nM, blir forsøksforbindelse undersøkt ved enda lavere konsentrasjoner). Cellene blir tillat å prolifere i 72 timer. Derpå blir cellene løsnet i 1,0 ml trypsin-EDTA-celledissosiasjonsmedium og talt på en Coulter-partikkelteller.

Målinger:

Celletall uttrykt som celler per brønn blir målt ved å bruke en Coulter-partikkelteller. Alle celletall ble korrigert for den initielle celleinnløpstetthet ved å trekke fra 200.000.

Kontroll celletall = [celletall fra celler inkubert med DMSO-bærer - 200.000].

Forbindelser 5, 7, 14 og 15 hadde en IC50 på mindre enn 500 nM.

Claims (8)

1. Forbindelse med formel (I) et farmasøytisk akseptabelt syreaddisjonssalt, hvor den stiplede linje representerer en valgfri binding; X er oksygen; R<1> er halogen; R<2> er hydrogen; R<3> er halogen; RA er hydrogen; R<5> er hydrogen eller NH2; R<6> er et radikal av formel hvor R<16> er hydrogen; R<17> er Ci-e-alkyl; R<7> er hydrogen eller Ci-g-alkyl, forutsatt at den stiplede linje ikke representerer en binding; R<8> er Ci-6-alkyl; R<9> er hydrogen.

2. Forbindelse ifølge krav 1, hvor R<6> er et radikal av formel (b-2) hvor R<16> er hydrogen og R<17> er Ci_4alkyl; R7 er hydrogen eller Cnalkyl i tilfelle den stiplede linje ikke representerer en binding; R<8> er Cnalkyl.

3. Forbindelse ifølge ethvert av kravene 1-2, hvor R<1> er 3-klor, R<3> er 4-klor, R<6> er et radikal med formel (b-2) hvor R<16> er hydrogen og R<17> er Ci_2alkyl; og R<7> er hydrogen eller Ci-2alkyl i tilfelle den stiplede linje ikke representerer en binding; R<8> er Ci_2alkyl.

4. Forbindelse ifølge krav 1 hvor forbindelsen er 6-[amino(4-klorfenyl)(l-metyl-lH-imidazol-5-yl)metyl]-4-(3-klorf enyl) -l-metyl-2 (lff) -kinazolinon; eller 6- [amino (4-klorf enyl) (l-metyl-lff-imidazol-5-yl)metyl] -4- (3-klorfenyl)-3,4-dihydro-l,3-dimetyl-2( 1H)-kinazolinon; et farmasøytisk akseptabelt syreaddisjonssalt derav.

5. Farmasøytisk sammensetning omfattende et farmasøytisk akseptabelt bæremateriale, og som aktive bestanddel en terapeutisk effektiv mengde av en forbindelse som angitt i ethvert av kravene 1 til 4.

6. Fremgangsmåte ved fremstilling av en farmasøytisk sammensetning som angitt i krav 5 karakterisert ved at en terapeutisk aktiv mengde av en forbindelse ifølge ethvert av kravene 1 til 4 blir nært blandet med et farmasøytisk akseptabelt bæremateriale.

7. Forbindelse ifølge ethvert av kravene 1 til 4 for anvendelse som en medisin.

8. Fremgangsmåte ved fremstilling av en forbindelse av formel (I) karakterisert ved at et intermediatketon med formel (VI) omsettes med et intermediat med formel (III-l) eller (III-2) i nærvær av en egnet sterk base og i nærvær av et passende silanderivat, eventuelt fulgt av fjerning av en beskyttende gruppe PG; for å gi enten en forbindelse med formel (I-b-1) eller (I-

b-2); hvor i det ovennevnte reaksjonsskjema den stiplede linjen og radikalene X, R<1>, R<2>, R<3>, R4, R7, R<8>, R<9> og R16 er som angitt i krav 1; d) eller, forbindelser med formel (I) omdannes til hverandre ved å følge i og for seg kjente transformasjonsreak-sjoner; eller om ønsket; en forbindelse med formel (I) omdannes til et farmasøytisk akseptabelt syreaddisjonssalt, eller motsatt, ett syreaddisjonssalt av en forbindelse med formel (I) omdannes til en fri base form med alkali.