NO309189B1

NO309189B1 - Nye retinoider, anvendelse derav og farmasöytiske blandinger inneholdende dem

Info

Publication number: NO309189B1
Application number: NO960751A
Authority: NO
Inventors: Michael Klaus; Allen John Lovey; Peter Mohr; Michael Rosenberger
Original assignee: Hoffmann La Roche
Priority date: 1995-02-24
Filing date: 1996-02-23
Publication date: 2000-12-27
Also published as: EP0728742A3; AU703115B2; EP0728742A2; GR3032407T3; CN1124260C; SG59945A1; DK0728742T3; ES2138765T3; HUP9600424A3; JP2776787B2; AU4561796A; KR100414342B1; EP0728742B1; JPH08259527A; CN1136557A; MA23813A1; US5986131A; MY113430A; HK1012330A1; FI960856A0

Abstract

Nye nonatetraensyrederivater med formel. hvor den strekede linjen er valgfri og Rog Rer som definert i beskrivelsen, binder seg selektivt til retinsyre-X-reseptorer (RXR) med anti-akneaktivitet og potensierer aktiviteten til retinoider med RARa-aktivitet.

Description

Oppfinnelsen angår nye retinoider, anvendelse derav og farmasøytiske blandinger inneholdende dem. Nærmere bestemt angår oppfinnelsen nye forbindelser med formelen:

hvori C7-Ca-bindingen er en dobbeltbinding og én av Ri og R2 er CrC^alkyl,

og den andre er brom eller iod, eller Ri og R2 sammen er C3-Ci3-alkylen, hvori ett karbonatom kan være substituert med et heteroatom valgt fra gruppen bestående av svovel, oksygen og nitrogen; eller

hvori C7-Cs-bindingen er en trippelbinding, Ri og R2 er uavhengig CrC4-alkyl,

eller Ri og R2 sammen er C3-C-i3-alkylen, hvori ett karbonatom kan være erstattet med et heteroatom valgt fra gruppen bestående av svovel, oksygen og nitrogen, eller Ri og R2 sammen med karbonatomet hvortil de er knyttet, er en aromatisk ring med

fra 5 til 6 karbonatomer eller en heteroaromatisk ring med fra 5 til 6 atomer, hvori ett atom av Ri eller R2 er et heteroatom valgt fra gruppen bestående av oksygen,

nitrogen og svovel, og de gjenværende atomer av Ri og R2 er karbon, og de farmasøytisk akseptable salter, estere og amider.

Foretrukne utførelsesformer fremgår av patentkravene 2-13.

Retinsyrer virker på den måten at de binder seg til en familie av proteiner som er kjent som kjerne-retinsyrereseptoren ("RAR"). Tre medlemmer av denne familien betegnes RATa, RARB og RARy. 9-cis-retinsyre binder seg til en gruppe av reseptorer som er kjent som retinsyre-X-reseptorene ("RXR") (Levin et al., Nature, 355:359-361 (1992), Heyman et al., Cell, 68:397-406 (1992)), mens all-trans- og 13-cis-retinsyre, som binder seg til RARa, ikke gjør det. Imidlertid tjener 9-cis-retinsyre også som en ligand for RAR-gruppen av reseptorer, og kan derfor oppvise de uønskede bivirkningene til all-trans- og 13-cis-retinsyre. Både RAR- og RXR-reseptorer er kjent for å danne heterodimerer for å formidle sine biologiske funksjoner (Leid et al., Cell, 68:377-395 (1992), Yu et al., Cell, 67:1251-1266 (1991), Zhang et al., Nature, 355:441-446 (1992).

Forbindelsene i henhold til oppfinnelsen oppviser en høy grad av selektivitet overfor RXR-familien av reseptorer, og er nyttige som antiformeringsmidler og er anvendelige ved dermatologiske og onkologiske indikasjoner. Spesielt inhiberer forbindelsene i henhold til oppfinnelsen formering av sebocytter. Formering av sebocytter er kjent for å være en årsak til akner. Derfor er inhibering av formeringen av sebocytter en kjent måte å behandle akner på, og således er forbindelsene i henhold til oppfinnelsen nyttige for behandling av akner.

I tillegg øker de RXR-selektive forbindelsene i henhold til oppfinnelsen, i doser hvor de selv er inaktive, aktiviteten til retinoider som er nyttige ved behandling av kreft, spesielt leukemi og faste tumorer, spesielt hode-, hals- og brysttumorer blant faste tumorer, mest spesielt brysttumorer, og er også i seg selv nyttige for behandling av dermatologiske tilstander, spesielt akner og solskadet hud, med reduserte toksiske virkninger sammenlignet med 9-cis- eller 13-cis-retinsyre. Retinoider med RARa-aktivitet, så som all-trans-retinsyre og 13-cis-retinsyre, er forbindelser som har en biologisk aktivitet som er basert på deres binding til og transaktivering av RARa-reseptorer. Således er forbindelsene i henhold lii oppfinnelsen anvendelige som aktivitetsforsterkere for retinoider som har RARa-aktivitet ved behandling av indikasjoner hvor slike retinoider er kjent for å være nyttige. Administreringen av forbindelsene i henhold til oppfinnelsen i kombinasjon med et retinoid med RARa-aktivitet tillater anvendelse av mye lavere doser av retinoidet, eller øker virkningskraften til retinoidet i den vanlige dosen, ved enhver indikasjon hvor et slikt retinoid med RARa-aktivitet er kjent for å være nyttig.

Således kan oppfinnelsen anvendes for å potensiere aktiviteten til retinoider med RARa-aktivitet, hvor en mengde av en forbindelse i henhold til oppfinnelsen som er effektiv til å potensiere aktiviteten til en forbindelse med RARa-aktivitet (fortrinnsvis 1-10 ganger mengden, regnet på vekten av forbindelsen med RARaaktivitet) administreres til en pasient i forbindelse med en effektiv mengde av forbindelsen med RARa-aktivitet. Med "i forbindelse med" menes at den RXR-selektive forbindelse i henhold til oppfinnelsen kan administreres som en serie med forbindelsen med RARa-aktivitet, enten i det vesentlige samtidig, fortrinnsvis, men ikke nødvendigvis, kombinert i en enkelt, oral enhetsdoseform, eller på et tidspunkt før eller etter administreringen av forbindelsen med RARa-aktivitet, slik at den RXR-selektive forbindelse og forbindelsen med RARa-aktivitet samtidig er til stede i pasientens blodstrøm, slik at den RXR-selektive forbindelse i henhold til oppfinnelsen er til stede i en konsentrasjon som vil potensiere aktiviteten til forbindelsen med RARa-aktivitet. Fortrinnsvis er det ikke mer enn 4 timer mellom administreringen av den RXR-selektive forbindelse i henhold til oppfinnelsen og forbindelsen med RARa-aktivitet, mer foretrukket ikke mer enn 1 time, og mest foretrukket administreres de i det vesentlige samtidig.

I sammenheng med denne oppfinnelse er det blitt oppdaget at forbindelsene i henhold til oppfinnelsen potensierer aktiviteten til retinoider med RARa-aktivitet ved å gi differensiering av leukemiceller fra mennesker i en standard cellekulturmåling. Således har forbindelsene i henhold til oppfinnelsen en aktivitet som ville potensiere den kjente aktiviteten til retinoider med RARa-aktivitet ved å gi regresjon eller remisjon av hematologiske tumorer, spesielt slike tumorer som forbindes med akutt, promyelocyttisk leukemi. Denne behandling av leukemi kunne oppnås ved å administrere en forbindelse i henhold til oppfinnelsen systemisk til en pasient i forbindelse med et retinoid med RARa-aktivitet som er kjent for å være nyttig til å hemme progresjonen eller frembringe en regresjon av de hematologiske tumorene. Mengden vil være avhengig av mengden og størrelsen til tumorene, og pasientens behov.

Også i sammenheng med denne oppfinnelse er det blitt oppdaget at forbindelsene i henhold til oppfinnelsen potensierer aktiviteten til retinoider med RARa-aktivitet ved å gi regresjon eller remisjon av faste tumorer, spesielt slike tumorer som er knyttet til hodet og halsen, og til brystkreft. Således har forbindelsene i henhold til oppfinnelsen en aktivitet som ville potensiere den kjente aktiviteten til retinoider med RARa-aktivitet ved å gi regresjon eller remisjon av faste tumorer, spesielt slike tumorer som er knyttet til hode- og halskreft, og til brystkreft. Denne behandlingen av faste tumorer ville oppnås ved å administrere en forbindelse

i henhold til oppfinnelsen systemisk til en pasient i forbindelse med et retinoid med RARa-aktivitet ved å gi regresjon eller remisjon av faste tumorer, spesielt i hodet, halsen og brystet. Mengden vil være avhengig av mengden eller størrelsen av tumorene og av pasientens behov.

For behandlingene gitt over administreres forbindelsen i henhold til oppfinnelsen systemisk som et preparat inneholdende forbindelsen i henhold til oppfinnelsen, eventuelt i kombinasjon med en forbindelse med RARa-aktivitet, og en farmasøytisk akseptabel bærer som er forlikelig med de(n) nevnte forbindelse(r). Ved fremstilling av et slikt preparat kan enhver konvensjonell, farmasøytisk akseptabel bærer benyttes. Når medikamentet administreres oralt, administreres det generelt ved regelmessige intervaller, passende ved måltider eller en gang daglig.

De farmasøytisk akseptable saltene innbefatter ethvert salt som er kjemisk tillatt innen fagområdet for retinsyre og anvendbar for menneskelige pasienter i et farmasøytisk akseptabelt preparat. Ethvert slikt konvensjonelt, farmasøytisk akseptabelt salt av forbindelsene i henhold til oppfinnelsen kan benyttes. Blant de konvensjonelle saltene som kan benyttes er basesaltene innbefattet, f.eks. alkalimetallsalter så som natrium- eller kaliumsalter, jordalkalimetallsalter så som kalsium- eller magnesiumsalter, og ammonium- eller alkylammoniumsalter.

I henhold til denne oppfinnelse kan forbindelsene i henhold til oppfinnelsen administreres i form av sine farmasøytisk akseptable, hydrolyserbare estere. Enhver farmasøytisk akseptabel, hydrolyserbar ester kan benyttes i preaparatene og fremgangsmåtene i henhold til denne oppfinnelse. Blant esterne er de aromatiske esterne, så som benzyl (OBzl) eller benzyl substituert med lavere alkyl, halogen, nitro, tio eller substituert tio, dvs. lavere alkyl, t-butyl, cyklopentyl, cykloheksyl, cykloheptyl og 9-fluorenylmetyl.

De farmasøytiske preparatene kan fremstilles i en hvilken som helst konvensjonell form, innbefattende: (a) i fast form for oral administrering, så som

tabletter, kapsler, piller, pulvere, granuler og lignende, og (b) som preparater for topisk påføring, så som løsninger, suspensjoner, salver, kremer, geler, mikroniserte pulvere, aerosoler og lignende. De farmasøytiske preparatene kan steriliseres og/eller kan inneholde hjelpemidler så som konserveringsmidler, stabiliseringsmidler, fuktemidler, emulgeringsmidler, salter for å variere det osmotiske trykket, og/eller buffere.

I sammenheng med denne oppfinnelse er de forannevnte forbindelser i henhold til oppfinnelsen nyttige i farmasøytisk akseptable, orale former. Disse farmasøytiske preparatene i henhold til oppfinnelsen inneholder den nevnte forbindelse i henhold til oppfinnelsen eller dens farmasøytisk akseptable salter og dens farmasøytisk akseptable, hydrolyserbare estere sammen med et forlikelig, farmasøytisk akseptabelt bærermateriale. Ethvert konvensjonelt bærermateriale kan benyttes. Bærermaterialet kan være et organisk eller uorganisk, inert bærermateriale som er egnet for oral administrering. Egnede bærere innbefatter vann, gelatin, gummi arabicum, laktose, stivelse, magnesiumstearat, talkum, vegetabilske oljer, polyalkylenglykoler, petroleumsgele og lignende. Videre kan de farmasøytiske preparatene inneholde andre farmasøytisk aktive midler, fortrinnsvis et retinoid med RARa-aktivitet. Ytterligere additiver, så som smaksmidler, konserveringsmidler, stabiliseringsmidler, emulgeringsmidler, buffere og lignende, kan tilsettes i henhold til akseptert praksis ved farmasøytisk sammensetning av forbindelser.

De farmasøytiske preparatene kan tillages i enhver konvensjonell, oral doseringsform, innbefattende i fast form for oral administrering, så som tabletter, kapsler, piller, pulvere, granuler og lignende. En foretrukket oral doseringsform omfatter tabletter, kapsler av hard eller myk gelatin, metylcellulose eller av et anr<i>ef"~ egnet materiale som lett oppløses i fordøyelseskanalen. De orale doseringsformer som omfattes i henhold til foreliggende oppfinnelse vil variere i overensstemmelse med behovene til den individuelle pasient, slik de bedømmes av den foreskrivende lege.

Ved oral administrering til en pasient gis forbindelsene i henhold til denne oppfinnelse, for potensiering av differensieringsaktiviteten til retinoider med RARa-aktivitet, som benyttes for å behandle akutt promyelocytisk leukemi, eller hode-, hals-eller brysttumorer, generelt til voksne daglig i en menge av ca. 1-10 ganger mengden av retinoid med RARa-aktivitet. Mengden som administreres av retinoidet med RARa-aktivitet er fra ca. 20 mg/m^ til ca. 300 mg/m^ daglig, fortrinnsvis fra ca. 50 mg/nrr til ca. 100 mg/m daglig, idet den presise dose varieres avhengig av pasientens størrelse og vekt. Generelt utføres kombinasjonsbehandling i en periode på ca. 3 måneder.

Forbindelsene i henhold til oppfinnelsen eller deres farmasøytisk akseptable salter eller hydrolyserbare estere og retinoidene med RARa-aktivitet kan administreres separat i overenstemmelse med oppfinnelsen, men administreres fortrinnsvis som et oralt preparat inneholdende forbindelsen i henhold til oppfinnelsen, dens farmasøytisk akseptable salter eller estere, i kombinasjon med retinoidet med RARa-aktivitet, i en mengde som er tilstrekkelig for kombinasjonen, for å behandle akutt promyelocyttisk leukemi eller hode-, hals- eller brysttumorer.

Generelt er den foretrukne, orale enhetsdoseform tabletter eller kapsler som inneholder 10-50 mg av retinoidet med RARa-aktivitet og en forbindelse i henhold til oppfinnelsen i en mengde fra 1-10 ganger mengden av retinoidet med RARa-aktivitet, dens farmasøytisk akseptable salter eller dens farmasøytisk akseptable, hydrolyserbare estere. Således kan mengden av forbindelsen i henhold til oppfinnelsen i hver tablett eller kapsel være 10-500 mg. Disse tablettene eller kapslene kan administreres én eller to ganger daglig, avhengig av pasientens vekt og størrelse.

I overensstemmelse med denne oppfinnelsen er den topiske og orale administrering av forbindelsene i henhold til oppfinnelsen, deres farmasøytisk akseptable salter og deres farmasøytisk akspetable, hydrolyserbare estere, effektive for behandling av alle typer av akner, så som betente og ikke betente.

For topisk påføring på huden fremstilles preparater som inneholder en forbindelse i henhold til oppfinnelsen i en farmasøytisk akseptabel bærer fortrinnsvis som salver, tinkturer, kremer, geler, løsninger, losjoner, sprayer, suspensjoner, sjampoer, hårsåper og lignende. Faktisk kan ethvert konvensjonelt prearat som benyttes for påføring på skalpen eller huden benyttes i overensstemmelse med denne oppfinnelse. Blant de foretrukne måter å påføre preparatet som inneholder den aktive ingrediens i henhold til denne oppfinnelse på, er å påføre den aktive ingrediens i henhold til oppfinnelsen i form av en gel, losjon eller krem. Det farmasøytiske preparat for topisk administrering på huden kan fremstilles ved å blande den forannevnte, aktive ingrediens i henhold til oppfinnelsen med ikke-toksiske, terapeutisk inerte, faste eller flytende bærere som vanligvis benyttes i slike preparater. Disse preparatene bør inneholde minste ca. 0,05 vekt% av den aktive ingrediens i henhold til oppfinnelsen, basert på den totale vekt av preparatet. Siden den aktive ingrediens i henhold til oppfinnelsen er relativt ikke-toksisk og ikke-irriterende, kan den benyttes i topiske preparater i mengder som overstiger 3,0%. Det er foretrukket at disse preparatene inneholder ca. 1 til 2 vekt% av den aktive ingrediens i henhold til oppfinnelsen, basert på den totale vekt av preparatet. Det er også foretrukket å påføre disse preparatene én eller to ganger daglig på huden. Disse preparatene kan påføres i henhold til pasientens behov. I utførelsen av denne oppfinnelse kan den aktive ingrediens i henhold til oppfinnelsen også påføres i en vandig løsning eller en alkoholløsning så som etylalkohol.

Ved fremstilling av de topiske preparatene beskrevet ovenfor kan additiver så som konserveringsmidler, fortykningsmidler, parfymer og lignende, som er konvensjonelle innen fagområdet farmasøytisk sammensetning av topiske preparater, anvendes. I tillegg kan konvensjonelle antioksydanter innblandes i de topiske preparatene som inneholder det ovennevnte aktive middel i henhold til oppfinnelsen. Blant de konvensjonelle antioksydantene som kan benyttes i disse preparatene er N-metyl-a-tokoferolamin, tokoferoler, butylert hydroksyanisol, butylert hydroksytoluen, etoksykin og lignende.

Konvensjonelle parfymer og losjoner som generelt benyttes i topiske preparater for håret, kan benyttes i overensstemmelse med denne oppfinnelse. Videre, om ønskelig, kan konvensjonelle emulgeringsmidler benyttes i de topiske preparatene i henhold til denne oppfinnelse.

Salveformuleringer inneholdende den aktive ingrediens i henhold til oppfinnelsen kan omfatte blandinger av et halvfast petroleumshydrokarbon med en løsningsmiddeldispersjon av den aktive ingrediens i henhold til oppfinnelsen.

Krempreparater inneholdende den aktive ingrediens i henhold til oppfinnelse omfatter fortrinnsvis emulsjoner dannet av en vannfase av en fuktighetsbevarer, et viskositetsstabiliseringsmiddel og vann, en oljefase av en fettsyrealkohol, et halvfast petroleumshydrokarbon og et emulgeringsmiddel og en fase inneholdende den aktive ingrediens i henhold til oppfinnelsen dispergert i en vandig, stabiliseringsmiddel-bufferløsning. Stabiliseringsmidler kan tilsettes til det topiske preparatet. Ethvert konvensjonelt stabiliseringsmiddel kan benyttes i overensstemmelse med denne oppfinnelse. I oljefasen fungerer fettsyrealkoholbestanddelene som stabiliseringsmiddel. Disse fettsyrealkoholbestanddelene stammer fortrinnsvis fra reduksjonen av en langkjedet, mettet fettsyre med i det minste ca. 14 karbonatomer. Krembaserte, farmasøytiske formuleringer som inneholder den aktive ingrediens i henhold til oppfinnelsen kan sammensettes av f.eks. vandige emulsjoner som inneholder en fettsyrealkohol, halvfast petroleumshydrokarbon, 1,2-etylenglykol og et emulgeringsmiddel.

Generelt kan behandling av akner, enten de er betente eller ikke betente, bevirkes ved oral administrering til en pasient av 0,1-10 mg/kg av en forbindelse i henhold til oppfinnelsen én eller to ganger daglig. Behandling av akner kan bevirkes ved topisk å påføre et topisk preparat som inneholder en forbindelse i henhold til oppfinnelsen i en mengde av fra ca. 0,05 til ca. 3 vekt%, fortrinnsvis 1 til ca. 2 vekt%, én eller to ganger daglig.

Dosen for behandling avhenger typisk av administreringsmåten, alderen, vekten, størrelsen og sykdomstilstanden til individet.

Foretrukne enkeltforbindelser i henhold til oppfinnelsen er angitt i patentkravene 5, 7, 11 og 13.

Fremgangsmåter for å bestemme bindingen og transaktiveringsegenskapene til retinoider med hensyn til RAR-reseptorene og RXR-reseptorene er kjent innen fagområdet, f.eks. Levin et al., Nature, 355:359-361 (23. januar 1992), Allenby et al., Proe. Nati. Acad. Sei. USA, 90:30-34 (januar 1993), Allenby et al., J. Biol. Chem., 269:16689-16695 (17. juni 1994). Fremgangsmåter i det vesentlige som beskrevet i disse publikasjonene ble benyttet til å bestemme bindingen og transaktiveringsegenskapene til retinoider omtalt i eksemplene her.

Aktiviteten til forbindelsene i henhold til oppfinnelsen for anvendelse ved behandling av akner kan bestemmes på en hvilken som helst konvensjonell måte.

F.eks. er evnen forbindelsene i henhold til oppfinnelsen har til å inhibere formeringen av sebocytter en standardmodell for aknebehandling. Den sebocytt-antiformerende aktivitet til forbindelsene i henhold til oppfinnelsen kan bestemmes i henhold til fremgangsmåten i eksempel 20(1).

I tillegg er evnen som forbindelsene i henhold til oppfinnelsen har til å redusere størrelsen på Rhino-mus-utriculi en annen standardmodell for aknebehandling. Denne aktivitet kan bestemmes i overensstemmelse med fremgangsmåten i eksempel 20(2).

Videre er evnen som forbindelsene i henhold til oppfinnelsen har til å redusere størrelsen på talgkjertlene til syrisk gullhamster en annen standardmodell for aknebehandling. Denne aktivitet kan bestemmes i overensstemmelse med fremgangsmåten i eksempel 20(3).

Evnen som forbindelsene i henhold til oppfinnelsen har til å potensiere RARa-aktiviteten til retinoider kan bestemmes på en hvilken som helst konvensjonell måte. Således kan evnen som forbindelsene i henhold til oppfinnelsen har til å potensiere RARa-aktiviteten til retinoider bestemmes ved å måle aktiviteten til kombinasjonen av en forbindelse i henhold til oppfinnelsen med et retinoid med RARa-aktivitet med en standard undersøkelsesmåling som har kjent relevans til en sykdomstilstand hvor retinoidet er kjent for å være nyttig for behandling. Reduksjonen av konsentrasjonen av retinoidet med RARa-aktivitet som er nødvendig for å oppnå et spesielt aktivitets-nivå, eller en økning i retinoidaktiviteten ved en konstant konsentrasjon, ville demonstrere potensieringsaktiviteten til forbindelsene i henhold til oppfinnelsen, hvor konsentrasjonen av forbindelsen i henhold til oppfinnelsen er slik at forbindelsen i henhold til oppfinnelsen i seg selv har liten eller ingen aktivitet.

F.eks. viser resultatene vist nedenfor, angående evnen til forbindelsene i henhold til oppfinnelsen til å potensiere aktiviteten til retinoider ved å differensiere HL-60-celler (en standardmodell for leukemi hos mennesker), potensieringsaktiviteten til forbindelsene i henhold til oppfinnelsen. Evnen som forbindelsene i henhold til oppfinnelsen har til å potensiere aktiviteten til retinoider med RARa-aktivitet ved å differensiere HL-60-celler, kan bestemmes i overensstemmelse med eksempel 18.

I tillegg viser resultatene vist nedenfor, angående evnen til forbindelsene i henhold til oppfinnelsen til å potensiere aktiviteten til retinoider med RARa-aktivitet ved å inhibere muse-B-celleaktivering (en standard modell for immunosuppresjon), potensieringsaktiviteten til forbindelsene i henhold til oppfinnelsen. Evnen som forbindelsene i henhold til oppfinnelsen har til å potensiere aktiviteten til retinoider ved å inhibere muse-B-celleaktivering, kan bestemmes i overensstemmelse med eksempel 19.

Videre viser resultatene vist nedenfor, angående evnen til forbindelsene i henhold til oppfinnelsen til å potensiere aktiviteten til retinoider med RARa-aktivtet ved å inhibere veksten av en brystkarcinom-cellelinje (en modell for faste tumorer), potensieringsaktiviteten til forbindelsene i henhold til oppfinnelsen. Evnen som forbindelsene i henhold til oppfinnelsen har til å potensiere aktiviteten til retinoider ved å inhibere veksten av en brystkarcinom-cellelinje, kan bestemmes i overensstemmelse med eksempel 21.

Forbindelsene i henhold til oppfinnelsen kan fremstilles på en hvilken som helst konvensjonell måte. De foretrukne fremgangsmåter er illustrert i følgende skjemaer:

Skjemaene 1a-1d viser de foretrukne fremgangsmåter for fremstilling av mellomproduktestere som benyttes for å oppnå forbindelsene med formel I, hvor R-j og R2 ikke er sammen for å danne en ring. Skjema 1a er en måte for å oppnå

forbindelsene med formel I, hvor R1 og R2 uavhengig er lavere alkyl. Skjema 1b er en måte for å oppnå forbindelser med formel I, hvor R^ er lavere alkyl og R2 er halogen eller lavere alkyl. Skjema 1c er en måte å oppnå forbindelser med formel I på, hvor R-j er lavere alkyl eller halogen, og R2 er lavere alkyl, fluor eller klor.

Skjema 1d er en annen måte å oppnå forbindelser med formel I på , hvor R^ er lavere alkyl eller halogen, og R2 er brom. Imidlertid, når R-j er alkyl, fremstilles forbindelsene med formel I, hvor R2 er brom, fortrinnsvis på måten vist i skjema 1b.

I skjema 1a gir det å utsette 1 for sterk base (f.eks. litiumdiisopropylamid) og alkylering av enolatet med et alkylhalogenid i dannelsen av esteren 3, som etter å utsettes for base under likevektsbetingelser (f.eks. natriumetoksyd i tilbakeløpende etanol) esteren 3 som overveiene én isomer (Z). <=> ^~

Skjema 1b benyttes fortrinnsvis til å oppnå forbindelser med formel I, hvor R1*1 er halogen. Imidlertid kan skjema 1b også benyttes for fremstilling av forbindelser med formel I, hvor R2 er lavere alkyl. Tilsetningen av kupratet (R-j)2LiCu til acetylenet 7 (Carotenoids, Otto Isled, ed. (Birkhauser Verlag, Basel, 1971)) gir det nye kupratet fra syn-tilsetning, som ved bråkjøling med et egnet halogenid (f.eks. jod i dioksan), gir 3', R2=l. Å bråkjøle kupratet med et alkylhalogenid vil resultere i esteren 3', hvor R2 er alkyl. Fordelen med kupratkjemien er dannelsen av en enkelt isomer i de fleste tilfellene. ;Skjema 1c benyttes fortrinnsvis for å oppnå forbindelser med formel I, hvor R2;er lavere alkyl. Kommersielt tilgjengelige utgangsmaterialer: f.eks. B-ionon 14 (R^ ;=CH3) kobles med et egnet fosfonat 15 (Carotenoids, supra) for å oppnå den ønskede ester 3". ;Skjema 1d kan benyttes til å danne forbindelser med formel I hvor R2 er brom (G. Kobrich et al., Llebigs Ann. Chem., 51:704 (1967)). Ketonet 14 omdannes til alkenet 16 ved den gjengitte fremgangsmåte. Den kjente blanding av bromsyrer 16 omdannes til blandingen av estrene 3'", (f.eks. R-|=Me, R2=Br), som deretter fraskilles ved hjelp av HPLC og deretter omdannes til sluttproduktene som før. ;Med esterne 3, 3', 3" eller 3"' klare, fremstilles sluttproduktene ved standard fremgangsmåter (Carotenoids, supra). F.eks. kan omsetningen utføres som vist i skjema 2. I skjema 2 fører reduksjonen av hvilke som helst av esterne 3, 3', 3" eller 3'" til alkoholen, fulgt av gjenoksydasjon med mangandioksyd til aldehydet 4. Aldehydet 4 kobles deretter med fosfonatet 5 for å få sluttproduktet i form av metyl-esteren 6. Basehydrolyse av 6 gir den frie syre. ;Forbindelsene med formel I, hvor R-j og R2 sammen er C3_^3-alkylen, ;fremstilles lett som vist i skjema 3 (R.M. Coates et al., J. Org. Chem., 47:3597 ;(1982)). Således utsettes det cykliske keton 8 (f.eks. cyklopentanon eller cykloheksanon etc.) for fosfortribromid i dimetylformamid for å få bromaldehydet 9 ;(Coates et al., supra), som deretter kobles med fosfoniumsaltet 10<1> for å få vinylbromidet 11. Dette vinylbromid omdannes deretter til aldehydet 12 via transmetallisering og omsetning med dimetylformamid. Med det nye aldehydet kiact-dannes sluttproduktet 13 lett ved å koble 12 med fosfonat 5. Hydrolyse gir deretter den ønskede syre. ;Skjema 7 viser den foretrukne fremgangsmåte for fremstilling av mellomprodukt 12 for anvendelse i skjema 13, hvor R^ og R^ sammen er C^y alkylen. Således omdannes ketonet 8 til esteren 36 ved hjelp av kjente fremgangsmåter (f.eks. Org. Synthesis, Coll. Vol. 5:198 (1973)), og omdannes deretter til enolfosfatet 37. Forskyvning av fosfatgruppen med dimetylkuprat (J. Org. Chem., 53: 2984 (1988)) gir deretter esteren 38. Å utsette 38 for litiumdiisopropylamid fulgt av tilsetning av cyklocitralet 39, gir laktonet 40 (Tet. Letters, 21:2509 (1980)). Behandling av laktonet 40 med kalium-t-butoksyd og påfølgende bråkjøling av reaksjonsproduktet med metyljodid, gir esteren 41. Reduksjon med diisobutylaluminiumhydrid, fulgt av påfølgende oksydasjon med mangandioksyd, gir deretter aldehydet 12. ;Fremgangsmåten som er vist i skjemaene 4, 5 og 6 kan anvendes for å oppnå forbindelsene med formel I, hvor R-j og R2, sammen med karbonatomene som de er knyttet til, er 5-6-leddede, aromatiske ringer (f.eks. tiofen, benzen, pyridin etc). Således er en måte å oppnå den benzenholdige strukturen 22 på vist i skjema 4. Ftalid behandles med trifenylfosfinhydrobromid, og det resulterende salt 17 kobles deretter med aldehydet 18 for å få syreesteren 19, som vist. Reduksjon av syreesteren 19 via syrekloridet (ikke vist) gir benzylalkoholen, som deretter omdannes til aldehydet 21, og deretter kobles med cyklogeranylfosfoniumylidet 10 for å få esteren 22, som gir syren etter hydrolyse. ;De forskjellige tiofenderivater fremstilles fra et egnet bromtiofen, som vist i skjemaene 5 og 6. F.eks. metalliseres, i skjema 5, 2,3-dibromtiofenet 23 selektivt, og utsettes for dimetylformamid for å få aldehydet 24, som deretter homologiseres til esteren 25 med trietylfosfonoacetat. Reduksjon av estergruppen gir alkoholen 26, som er beskyttet som acetalet 27, som nå igjen tillater å metallisere og bråkjøle med dimetylformamid for å få aldehydet 28. Kondensering av 28 med cyklogeranyalfosfoniumylid, fulgt av syrebehandling, gir alkoholen 29. Alkoholen 29 oksyderes deretter til aldehydet 30 med mangandioksyd, utsettes for metyllitium og oksyderes igjen med mangandioksyd for å gi metylketonet 31. Kjede-forlengelse med trietylfosfonoacetat gir deretter det ønskede materiale i form av esteren 32, som gir syren ved hydrolyse. Andre analoger kan fremstilles på en lignende måte (se eksemplene). ;I skjema 6 kobles aldehydet 24 med cyklogeranylfosfoniumylidet 10 for å få 33, som selektivt metalliseres og utsettes for dimetylformamid for å få aldehydet 34. Kjedeforlengelse med trietylfosfonoacetat gir deretter det ønskede materiale i form av esteren 35, som gir syren ved hydrolyse. ;Skjemaene 8 og 9 viser de foretrukne fremgangsmåter for fremstilling av forbindelser med formel I, hvor C7-Cg er en trippelbinding. ;I skjema 8 kobles aldehydet 42 med 4-(dietoksyfosfonyl)-3-metyl-but-2-ensyre-etyleter, i en Wittig-Horner-omsetning, i nærvær av en base, f.eks. NaH, for å få esteren 43. ;2,2,6-trimetylcykloheksanon omsettes med trimetylsilylacetylen (TMS-acetylen) under anvendelse av en sterk base, f.eks. butyllitium. Fjerning av vann med Burgess-reagens (metoksykarbonylsulfamoyl-trietylammoniumhydroksyd, indre salt) og fjerning av den silylbeskyttende gruppe med tetrabutylammoniumfluorid, fører til 2-etynyl-1,3,3-trimetyM-cykloheksen. ;Dette cykloheksenderivatet kobles med esteren 43 under anvendelse av Pd (Pt^P^/Cul-komplekset som katalysator og piperidin som løsningsmiddel. Den resulterende ester hydrolyseres deretter til syren III. ;I skjema 9 omsettes 3-etynylbenzylalkohol (forbindelse 44, hvor R er H) med trimetylsilylklorid. Den beskyttede alkohol (44, R = SiMe3) omsettes med 2,2,6-trimetylcykloheksanon etter deprotonering med butyllitium, for å danne adduktet 45 hvor R' er SiMej. Fjerning av den silylbeskyttende gruppe med en base, f.eks. vandig kaliumhydroksyd, fulgt av acetylering med acetylklorid og trietylamin, fører til acetatet 45 (R' = acetyl). ;Vann fjernes fra cykloheksanolderivatet 45 ved behandling med Burgess-reagens for å få det tilsvarende cykloheksenderivat. Dette følges av hydrolyse av acetylgruppen og oksydasjon med MnO^ av den primære alkohol for å få aldehydet 46. Aldehydet 46 omsettes med 4-(dietoksyfosfonyl)-3-metyl-but-2-ensyre-etylester i en Wittig-Horner-reaksjon, for å få syren III etter hydrolyse av dens tilsvarende ester. ;De følgende eksempler illustrerer oppfinnelsen. I eksemplene innebærer inndampning inndampning av løsningsmidlet ved å benytte et rotasjonsfordamper ved 40°C og 20 mmHg under vakuum. Med HPLC menes "high performance liquid chromatography" under anvendelse av en Waters Prep 500 med kiselgelsøyler. Alle mellomprodukter og sluttprodukter ble karakterisert ved HNMR-spektroskopi. ;EKSEMPEL 1 ;Fremstilling av (2EI4E,6ZI8E)-3,6l7-trimetyl-9-(2l6)6-trimetyl-1-cykloheksen-1-yl)-2,4,6,8-nonatetraensyre. ;(AII-E)-etyl-3-metyl-5-(2,6,6-trimetyl-1-cykloheksen-1-yl)-2,4-pentadienoat (1, R1=Me, 13,1 g) ble oppløst i tetrahydrofuran (25 ml) og deretter tilsett til en nylaget løsning av litiumdiisopropylamid (1,2 ekvivalenter med hensyn til utgangsesteren fra diisopropylamin og n-butyllitium, 1,6M i heksaner) oppløst i tetrahydrofuran (100 ml) ved -70°C. Den resulterende løsning ble omrørt i ytterligere 1 time ved denne temperatur, og deretter behandlet med metyljodid (10 ml) og tillatt å oppvarmes til romtemperatur. Mettet, vandig ammoniumklorid ble tilsatt, og de organiske materialene ble isolert ved ekstraksjon med en heksan/etylacetatblanding (4:1). Fjerning av løsningsmidlene under vakuum ga det alkylerte produkt (14 g) i form av en olje. Dette materiale ble oppløst i metanol (100 ml) inneholdende ;natriummetoksyd (10 ml, 4,6M i metanol) og oppvarmet ved tilbakeløp i 2 timer. Etter denne tid ble blandingen avkjølt til romtemperatur, behandlet med vann og ekstrahert med heksan/etylacetat som ovenfor. Fjerning av løsningsmidlene under vakuum ga rått metyl-(2Z,4E)-2,3-dimetyl-5-(2,6,6-trimetyl-1-cykloheksen-1-yl)-2,4-pentadienoat (13,2 g) i form av en 9:1-blanding av isomerer omkring 2,3-dobbeltbindingen. Dette materiale ble oppløst i heksan (150 ml), avkjølt til -70°C, og deretter behandlet med et overskudd av diisobutylaluminiumhydrid (1M i heksan) og oppvarmet til 0°C. Dietyleter (200 ml) ble deretter tilsatt, fulgt av en vandig løsning av Rochelle-salt ;(20%, 20 ml). Blandingen ble deretter forsiktig oppvarmet til romtemperatur når en lett eksoterm reaksjon begynte. Blandingen fikk oppvarmes til 35°C og deretter avkjøles til romtemperatur. Fast magnesiumsulfat (50 g) ble deretter tilsatt, og faststoffene ble filtrert fra. ;Fjerning av løsningsmidlene under vakuum ga den rå alkoholen i form av en olje. Dette materiale ble oppløst i heksan (20 ml) og tilsatt til en oppslemming av mangandioksyd (102 g) i en blanding av heksan og eter (1:1, 400 ml), avkjølt til 5°C og omrørt i 1,5 time ved denne temperatur, og deretter i ytterligere 1 time ved romtemperatur. Faststoffene ble deretter filtrert fra og løsningen ble inndampet under vakuum. Kromatografi av resten ved HPLC (5% eter/heksan løsningsmid-delsystem) ga rent (2Z,4E)-2,3-dimetyl-5-(2,6,6-trimetyl-1-cykloheksen-1-yl)-2,4-pentadienal (6 g, 51% totalt utbytte av etylesteren). ;Natriumhydrid (1,3 g, 64% i olje) ble vasket med heksan, tørket under vakuum og deretter oppslemmet i tetrahydrofuran (60 ml) ved 5°C. En løsning av metyl-3-metyl-4-dietylfosfonokrotonat i tetrahydrofuran (8,6 g i 30 ml) ble deretter tilsatt til ovennevnte suspensjon for å få en klar løsning av natriumsaltet (bemerk: hvis uklar, filtreres blandingen gjennom CELITE diatoméjord). Den klare løsningen ble deretter avkjølt til 10°C og behandlet med ovennevnte aldehyd (6 g), oppløst i tetrahydrofuran (20 ml), og deretter omrørt ved romtemperatur i 30 min. Heksan ble deretter tilsatt og blandingen ble vasket med vann, tørket (magnesiumsulfat), filtrert fri for faststoffer og inndampet. Krystallisering av resten fra heksan ga rent metyl(2E,4E,6Z,8E)-3,6,7-trimetyl-9-(2,6,6-trimetyl-1-cykloheksen-1-yl)-2,4,6,8-nonatetraenoat i form av et gult, krystallinsk faststoff. Dette materiale ble oppløst i en blanding av etanol og vann (100 ml, 9:1) inneholdende kaliumhydroksyd (4 g) og oppvarmet ved tilbakeløp i 20 min. Blandingen ble deretter avkjølt til romtemperatur, helt i kald, vandig fosforsyre (2M), og faststoffene ble ekstrahert over i diklormetan. Fjerning av løsningsmidlene under vakuum og krystallisering av resten fra acetonitril ga (2E,4E,6Z,8E)-3,6,7-trimetyl-9-(2,6,6-trimetyl-1-cykloheksen-1-yl)-2,4,6,8-nonatetraensyre (3,8 g) i form av et blekgult, krystallinsk faststoff. Dette materiale viste de karakteristiske topper i det protonmagnetiske resonansspektrum for E,E,Z,E-polyensystemet. ;EKSEMPEL 2 ;Fremstilling av (all-E)-6-brom-3,7-dimetyl-9-(2,6,6-trimetyl-1-cykloheksen-1-yl)-2,4,6,8-nonatetraensyre. ;En blanding av (2E.4E) og (2Z,4E)-2-brom-3-metyl-5-(2,6,6-trimetyl-1-cykloheksen-1-yl)-2,4-pentadiensyre (75 g) ble oppløst i dimetylformamid (500 ml) og sakte tilsatt til en suspensjon av natriumhydrid (10,5 g, 65% i olje) i tetrahydrofuran (1100 ml) ved 10°C og deretter omrørt inntil all hydrogenutvikling opphørte. Metyljodid (50 g) ble deretter tilsatt, og den resulterende blanding ble oppvarmet i 2 timer ved 50-60°C, helt i en isvannblanding og ekstrahert med heksan. Heksanekstraktene ble vasket med vann, tørket (magnesiumsulfat) og inndampet. Blandingen av metylestere ble deretter fraskilt ved HPLC (2,5% eter/heksan) for å få rent metyl-(2Z,4E)-2-brom-3-metyl-5-(2,6,6-trimetyl-1 -cykloheksen-1 -yl)-2,4-pentadienoat (20 g) og metyl-(2E,4E)-2-brom-3-metyl-5-(2,6,6-trimetyl-1-cykloheksen-1-yl)-2,4-pentadienoat (37 g). ;(2E,4E)-2-brom-3-metyl-5-(2,6,6-trimetyl-1-cykloheksen-1-yl)-2,4-pentadienoatet (37 g) ble redusert til alkoholen som vist i eksempel 1, og deretter øyeblikkelig utsatt for mangandioksyd for å få det ustabile aldehyd (15 g). Dette materiale ble deretter omdannet ti etyl-(all-E)-6-brom-3,7-dimetyl-9-(2,6,6-trimetyl-1-cykloheksen-1-yl)-2,4,6,8-nonatetraenoat og deretter hydrolysert til (all-E)-6-brom-3,7-dimetyl-9-(2,6,6-trimetyl-1-cykloheksen-1-yl)-2,4,6,8-nonatetraensyre, som i eksempel 1. ;EKSEMPEL 3 ;Fremstilling av (all-E)-6-jod-3,7-dimetyl-9-(2,6,6-trimetyl-1-cykloheksen-1-yl)-2,4,6,8-nonatetraensyre. ;En oppslemming av kobber(l)bromid-dimetylsulfidkompleks (10,3 g) i tetrahydrofuran (500 ml) ved 0°C ble behandlet med en løsning av metyllitium i eter (1.4M, lavt bromid), omrørt i ytterligere 15 min. og deretter avkjølt til -70°C. Til denne kalde, klare løsning ble det tilsatt etyl(E)-5-(2,6,6-trimetyl-1-cykloheksen-1-yl)-4-penten-2-ynoat (10 g) oppløst i tetrahydrofuran (50 ml), og blandingen ble omrørt i 2 timer og deretter behandlet med en løsning av jod i tetrahydrofuran (13 g i 100 ml) i løpet av 0,5 time. Etter denne periode ble blandingen oppvarmet til -60°C og helt i vandig ammoniumkloridløsning, og de organiske materialer ble ekstrahert over i heksan. Heksanekstraktene ble vasket med fortynnet, vandig natriumtiosulfatløsning, tørket (natriumsulfat) og inndampet ved romtemperatur for å få den ustabile jodester, som ble renset ved HPLC (2,5% eter/heksan), hvilket ga rent etyl-(2E,4E)-2-jod-3-metyl-5-(2,6,6-trimetyl-1 -cykloheksen-1 -yl)-2,4-pentadienoat (5 ;g). Denne ester ble omdannet til det tilsvarende aldehyd og ble deretter koblet med fosfonatet som i tidligere eksempler, og den resulterende retinsyreester-analog ble ;hydrolysert for å få den rene (all-E)-6-jod-3,7-dimetyl-9-(2,6,6-trimetyl-1-cykloheksen-1-yl)-2,4,6,8-nonatetraensyre i form av et blekgult faststoff etter krystallisering fra en heksan/tetrahyd rofu ranblanding. ;EKSEMPEL 4 ;Fremstilling av (2E,4E)-3-metyl-5-(2-((E)-2(2,6,6-trimetyl-1-cykloheksen-1-yl)etenyl)-1-cykloheksen-1-yl)-2,4-pentadiensyre. ;En suspensjon av ((2,6,6-trimetyl-1 -cykloheksen-1 -yl)-metyl)trifenylfosfoniumklorid (18 g) i tetrahydrofuran (300 ml) ble avkjølt til -60°C, behandlet dråpevis med n-butyllitium (1,4M i heksan, 32 ml), og deretter omrørt i ytterligere 10 min. Til denne kalde løsning ble 2-bromcykloheksen-1-karboksaldehydet (8,5 g, 75% ren iflg. HNMR-analyse) oppløst i tetrahydrofuran tilsatt, og blandingen fikk oppvarmes til romtemperatur, hvoretter den ble omrørt i ytterligere 2 timer. Heksan ble deretter tilsatt til reaksjonen, og den resulterende blanding ble vasket med vann, 50% vandig metanol og tørket (magnesiumsulfat). Fjerning av løsningsmidlene ga det rå (E)-1-brom-2-(2-(2,6,6-trimetyl-1-cykloheksen-1-yl)etenyl)cykloheksen (12,5 g) i form av en blanding av isomerer som ble benyttet som de var i neste trinn. Standard transmetallisering og omsetning med DMF ga et rått aldehyd (4,5 g) som ble oppløst i tetrahydrofuran (100 ml) og omsatt med et . overskudd av fosfonatet som i eksempel 1 for å få metyl(2E,4E)-3-metyl-5-(2-((E)-2(2,6,6-trimetyl-1-cykloheksen-1-yl)etenyl)-1-cykloheksen-1-yl)-2,4-pentandienoat (3 g) i form av en olje etter rensing ved HPLC (2,5% eter i heksan). Hydrolyse med vandig kaliumhydroksydløsning ga krystallinsk (2E,4E)-3-metyl-5-(2-((E)-2(2,6,6-trimetyl-1-cykloheksen-1-yl)etenyl)-1-cykloheksen-1-yl)-2,4-pentadiensyre (1,6 g fra heksan-tetrahydrofuran). ;EKSEMPEL 5 ;Fremstilling av (2E,4E)-3-metyl-5-(2-((E)-2(2,6,6-trimetyl-1-cykloheksen-1-yl)etenyl)-1-cyklopenten-1-yl)-2,4-pentadiensyre. ;Som i eksempel 4 ble 2-bromcyklopenten-1-karboksaldehyd omdannet til (2E,4E)-3-metyl-5-(2-((E)-2(2,6,6-trimetyl-1 -cykloheksen-1 -yl)etenyl)-1 -cyklopenten-1-yl)-2,4-pentadiensyre-etylester, som ved hydrolyse med base ga (2E,4E)-3-metyl-5-(2-((E)-2(2,6,6-trimetyl-1 -cykloheksen-1 -yl)etenyl)-1 -cyklopenten-1 -yl)-2,4-pentadiensyre. ;EKSEMPEL 6 ;Fremstilling av (2E,4E)-3-metyl-5-(2-((E)-2(2,6,6-trimetyl-1 -cykloheksen-1 - yl)etenyl)-1-cyklohepten-1-yl)-2,4-pentadiensyre. ;Som i eksemplene 4 og 5 ble 1-bromcyklohepten-2-karboksaldehyd omdannet til (2E,4E)-3-metyl-5-(2-((E)-2(2,6,6-trimetyl-1 -cykloheksen-1 -yl)etenyl)-1 - cyklohepten-1-yl)-2,4-pentadiensyre-etylester, som ga (2E,4E)-3-metyl-5-(2-((E)-2(2,6,6-trimetyl-1-cykloheksen-1-yl)etenyl)-1-cyklohepten-1-yl)-2,4-pentadiensyre etter hydrolyse med base. ;EKSEMPEL 7 ;Fremstilling av (2E,4E)-3-metyl-5-(2-((E)-2(2,6,6-trimetyl-1 -cykloheksen-1 - yl)etenyl)-1 -cyklookten-1 -yl)-2,4-pentadiensyre. ;Som i eksemplene ovenfor ble 1-bromcyklookten-2-karboksaldehyd omdannet til (2E,4E)-3-metyl-5-(2-((E)-2(2,6,6-trimetyl-1 -cykloheksen-1 -yl)etenyl)-1 -cyklookten-1-yl)-2,4-pentadiensyre-etylester, og deretter til (2E,4E)-3-metyl-5-(2-((E)-2(2,6,6-trimetyl-1-cykloheksen-1-yl)etenyl)-1-cyklookten-1-yl)-2,4-pentadiensyre ved basehydrolyse. ;EKSEMPEL 8 ;Fremstilling av (2E,4E)-3-metyl-5-(2-(2-((E)-2-(2,6,6-trimetyl-1 -cykloheks-1 - yl)etenyl)-1 -fenyl)-2,4-pentadiensyre. ;Som vist i skjema 4 ble ftalid (0,1 mol) og trifenylfosfinhydrobromid (0,1 mol) oppvarmet til 200°C i to timer, avkjølt til romtemperatur og deretter oppløst med varmt acetonitril for å få saltet 17 (39 g) i form av et hvitt faststoff. En løsning av dette saltet (4,6 g) i dimetylsulfoksyd (DMSO, 50 ml) ved 5°C ble behandlet med en løsning av natriumsaltet av DMSO (1M, 20 ml), fulgt av aldehydet 18 (1,5 g), for å få en blekgult farvet reaksjonsblanding. Vann ble deretter tilsatt, og den resulterende blanding ble surgjort med vandig fosforsyre (2M), og syren 19 ble isolert ved ekstraksjon over i etylacetat. Det rå produkt (4,3 g) ble oppløst i benzen og utsatt for oksalylklorid (3 ml) og dimetylformamid (3 dråper), og deretter holdt ved romtemperatur i 30 min. Fjerning av løsningsmidlene under vakuum, fulgt av oppløsning av det rå syreklorid i tetrahydrofuran (100 ml), ga alkoholen 20 etter tilsetningen av natriumborhydrid ved -20°C og oppvarming til romtemperatur. Rensing av den rå alkoholen ved HPLC, fulgt av krystallisering fra en heksan/etylacetatblanding, ga 3-metyl-5-(2-hydroksymetylfenyl)-2,4-pentadiensyre-etylesteren 20 i form av et farveløst faststoff (1,1 g). Å utsette alkoholen 20 (1,1 g) for en oppslemming av mangandioksyd (11 g) i heksan/diklormetan (5:1, 60 ml) ved 0°C, fulgt av omrøring i ytterligere 2 timer ved romtemperatur, ga aldehydet 21 (1,1 g). En løsning av fosfoniumylidet utledet fra cyklogeranyalfosfoniumbromidet 10 (1,3 g) i tetrahydrofuran (20 ml) og n-butyllitium ved 10°C, ble deretter behandlet med det ;rå aldehydet 21 (1,0 g) og oppvarmet til romtemperatur i løpet av 15-30 min. Fortyn-ning med vann og ekstraksjon av de organiske materialer til en ;heksan/etylacetatblanding (4:1), ga det rå adduktet 22 i form av en olje. Dette materiale i heksan ble ført gjennom en propp av kiselgel for å gi esteren (0,8 g) i form av en olje. Hydrolyse av dette materiale med vandig kaliumhydroksyd i tilbakeløpende etanol ga syren etter surgjøring med mineralsyre (2M fosforsyre). Krystallisering fra en heksan/etylacetatblanding ga den rene (2E,4E)-3-metyl-5-(2-(2-((E)-2-(2,6,6-trimetyl-1-cykloheks-1-yl)-etenyl)-1-fenyl)-2,4-pentadiensyre i form av et hvitt faststoff. ;EKSEMPEL 9 ;Fremstilling av (2E,4E)-3-metyl-5-(3-((E)-2-(2,6I6-trimetyl-1 -cykloheksen-1 - yl)etenyl)-2-tienyl)-2,4-pentadiensyre. ;En løsning av 2,3-dibromtiofen (0,1 mol) i dietyleter (tilnærmet 5% konsentrasjon) ble behandlet med n-butyllitium (1,6M i heksan, 1,1 ekvivalenter) ved ;-70°C og omrørt i 30 min. Overskudd av dimetylformamid ble deretter tilsatt, og blandingen ble oppvarmet til romtemperatur, bråkjølt med vann, og deretter surgjort med fortynnet, vandig fosforsyre. Ekstraksjon med heksan ga det rå aldehydet, som deretter ble renset ved HPLC. Det totale aldehyd fra denne rensingen ble deretter tilsatt til et overskudd av natriumsaltet av trietylfosfonoacetat i tetrahydrofuran, og blandingen ble omrørt ved romtemperatur i 1 time og bråkjølt med vann og eddiksyre. Den rå esteren 25 ble deretter tilsatt til et overskudd av diisobutylaluminiumhydrid i heksan ved -40°C, og blandingen ble deretter oppvarmet til 0°C og bråkjølt med en vandig løsning av Rochelle-salt (20%, 10 ml) og oppvarmet til 32°C. Ekstraksjon med heksan ga deretter alkoholen 26, som ble omdannet til acetalet 27 med 2-metoksypropen. Etter rensing av acetalet ved HPLC, ble det totale produkt oppløst i tetrahydrofuran (»5% konsentrasjon), avkjølt til -70°C og deretter behandlet med n-butylitium som før. Etter omrøring i ytterligere 30 min. ved denne temperatur ble et overskudd av dimetylformamid tilsatt, og blandingen ble oppvarmet til romtemperatur og bråkjølt med vandig ammoniumkloridløsning (20%) for å få aldehydet 28, etter isolering med heksan og rensing ved HPLC. Dette aldehydet ble deretter utsatt for et overskudd (1,2 ekv.) av ylidet dannet av cyklogeranyalfosfoniumbromidet 10 og n-butyllitium i tetrahydrofuran og heksan ved -70°C, og deretter omrørt i ytterligere 2 timer ved romtemperatur. Tilsetning av vann og fortynnet, vandig fosforsyre ga deretter alkoholen 29 etter ekstraksjon over i heksan. Dette materiale ble oppløst i dietyleter (min. volum) og deretter tilsatt til en oppslemming av mangandioksyd (10-dobbelt) i mer eter (300 ml) ved 0°C, og deretter oppvarmet til romtemperatur. Etter omrøring i ytterligere 1 time ble faststoffene filtrert fra, og fjerning av løsningsmidlet ga aldehydet 30 etter rensing ved HPLC. Dette materiale ble deretter oppløst i eter, avkjølt til -10°C og utsatt for et overskudd av metyllitium i eter (1,4 ekv.) og deretter oppvarmet til romtemperatur. Tilsetning av vann og inndampning av den organiske ;fase ga den rå alkoholen, som ble oksydert med mangandioksyd, som ovenfor, hvilket ga ketonet 31. Å utsette dette materiale for et overskudd av natriumsaltet av trietylfosfonoacetat i tetrahydrofuran ved romtemperatur, ga den ønskede ester 32 (R=etyl) i form av en blanding av isomerer omkring den nylig dannede dobbeltbinding («4:1), idet den ønskede isomer var i overvekt. Rensing av denne blanding ved HPLC og krystallisering av overvekten av isomeren fra heksan, ga det rene etyl-(2E,4E)-3-metyl-5-(3-((E)-2-(2,6,6-trimetyl-1-cykloheksen-1-yl)etenyl)-2-tienyl)-2,4-pentadienoat. Hydrolyse med vandig kaliumhydroksydløsning i tilbakeløpende etariol som i eksempel 8 ga den rene (2E,4E)-3-metyl-5-(3-((E)-2-(2,6,6-trimetyl-1 -cykloheksen-1 -yl)etenyl)-2-tienyl)-2,4-pentadiensyre etter krystallisering fra en tetrahydrofuran/heksanblanding. ;EKSEMPEL 10 ;Fremstilling av (2E,4E)-3-metyl-5-(2-((E)-2-(2,6,6-trimetyl-1-cykloheksen-1-yl)etenyl)-3-tienyl)-2,4-pentadiensyre. ;Som i eksempel 9 ble 2,3-dibromtiofen omdannet til aldehydet 24 og deretter utsatt for ylidet utledet fra cyklogeranyalfosfoniumbromidet 10 og n-butyllitium for å få adduktet 33. Behandling av bromforbindelsen 33 med n-butyllitium i heksan/tetrahydrofuran som i eksempel 9, fulgt av et overskudd av dimetylformamid, ga aldehydet 34 etter opparbeiding med vandig fosforsyre. Dette materiale ble deretter koblet med fosfonatet 5 som i eksempel 1, for å få metyl-(2E,4E)-3-metyl-5-(2-((E)-2-(2,6,6-trimetyl-1-cykloheksen-1-yl)etenyl)-3-tienyl)-2,4-pentadienoatet 35 (R=metyl) som en blanding av isomerer omkring den avsluttende dobbeltbindingen. Rensing ved HPLC ga metyl-(2E,4E)-3-metyl-5-(2-((E)-2-(2,6,6-trimetyl-1-cykloheksen-1-yl)etenyl)-3-tienyl)-2,4-pentadienoat, som etter hydrolyse som ovenfor ga den rene (2E,4E)-3-metyl-5-(2-((E)-2-(2,6,6-trimetyl-1 -cykloheksen-1 -yl)etenyl)-3-tienyl)-2,4-pentadiensyre ved krystallisering fra en tetrahydrofuran/heksanblanding. ;EKSEMPEL 11 ;Fremstilling av (2E,4E)-3-metyl-5-(4-((E)-2-(2,6,6-trimetyl-1 -cykloheksen-1 - yl)etenyl)-3-tienyl)-2,4-pentadiensyre. ;Behandling av 3,4-dibromtiofen som i eksempel 10 gir (2E,4E)-3-metyl-5-(4-((E)-2-(2,6,6-trimetyl-1-cykloheksen-1-yl)etenyl)-3-tienyl)-2,4-pentadiensyre. ;EKSEMPEL 12 ;Fremstilling av (all-E)-6-klor-3)7-dimetyl-9-(2,6,6-trimetyl-1-cykloheksen-1-yl)-2,4,6,8-nonatetraensyre. ;En løsning av trietyl-2-klorfosfonoacetat (J. Org. Chem., 51:5467 (1986)) ;(0,12M) i tetrahydrofuran ble behandlet med natriumhydrid (64% oljesuspensjon, 0,12M) og omrørt ved romtemperatur for å få en klar løsning av anionet. Til denne blanding ble det tilsatt B-ionon (0,1 M), og omsetningen ble oppvarmet ved 45°C over natten. Vann ble deretter tilsatt, og produktene ble ekstrahert over i heksan/etylacetat (4:1). Fjerning av løsningsmidlene ga det koblede produkt i form av en blanding (1:1) av isomerer med dobbeltbinding, hvorfra den ønskede isomer, etyl-(2E,4E)-2-klor-3-metyl-5-(2,6,6-trimetyl-1-cykloheksen-1-yl)-2,4-pentadienonat, ble fraskilt ved HPLC. Reduksjon av denne ester med diisobutylaluminiumhydrid, som i eksempel 1, fulgt av oksydering med mangandioksyd som før, ga (2E,4E)-2-klor-3-metyl-5-(2,6,6-trimetyl-1-cykloheksen-1-yl)-2,4-pentadienal. Dette materiale ble deretter koblet med metyl-3-metyl-4-dietylfosfonokrotonat, som i eksempel 1, for å få metyl-(all-E)-6-klor-3,7-dimetyl-9-(2,6,6-trimetyl-1-cykloheksen-1-yl)-2,4,6,8-nonatetraenoat. Hydrolyse av denne esteren som før, og krystallisering av syren fra en blanding av tetrahydrofuran og heksan, ga ren (all-E)-6-klor-3,7-dimetyl-9-(2,6,6-trimetyl-1-cykloheksen-yl)-2,4,6,8-nonatetraensyre i form av et gulfarvet faststoff. ;EKSEMPEL 13 ;Fremstilling av all-E-3,7-dimetyl-9-[(2-metoksy-4-metyl-6-oktyloksy)fenyl]-2,4,6,8-nonatetraensyre. ;En løsning av 2,6-dihydroksy-4-metylbenzosyre i aceton (50,4 g, 750 ml) ble behandlet med metyljodid (100 ml) og kaliumkarbonat (124,2 g) og oppvarmet ved tilbakeløp i 18 timer. Blandingen ble deretter avkjølt til romtemperatur og filtrert fri for faststoffer. Inndampning av løsningen ga det rå produktet som ble oppløst i etylacetat og vasket med vandig natriumhydroksydløsning (1N, kald). Fjerning av løsningsmidlene under vakuum ga deretter metyl-2,6-dimetoksy-4-metylbenzoat (54 ;g). Dette materiale (52,5 g) ble oppløst i diklormetan (1000 ml), avkjølt til -70° og behandlet med en løsning av borontriklorid i det samme løsningsmiddel (29,3 g/100 ;ml, 180 ml). Denne blanding ble deretter oppvarmet til romtemperatur og omrørt i ytterligere 45 min. og deretter helt i is. Det organiske sjikt ble fraskilt, vasket med mer vann, tørket (magnesiumsulfat), filtrert og inndampet. ;Resten ble deretter renset ved HPLC under anvendelse av en Waters prep. 500-kromatograf (7% etylacetat/heksan-elueringsmiddel) for å få rent metyl-2-hydroksy-6-metoksy-4-metylbenzoat i form av et faststoff (28,3 g). En løsning av dette materiale (35 g) i metyletylketon (700 ml) inneholdende kaliumkarbonat (27,1 ;g), ble behandlet med 1-oktyljodid (34,2 g) og oppvarmet ved tilbakeløp i 20 timer. Reaksjonsblandingen ble avkjølt, filtrert fri for faststoffer, og filtratet ble inndampet og ;deretter gjenoppløst i en blanding av heksan og etylacetat. Denne løsning ble deretter vasket med vandig base (1N natriumhydroksyd), vann, tørket (magnesiumsulfat) og inndampet til tørrhet. Rensing ved HPLC som før ga rent metyl-2-metoksy-6-oktyloksy-4-metylbenzoat (51,8 g). ;En løsning av dette materiale (51,8 g) i toluen (500 ml) ble avkjølt til -60° og behandlet med en løsning av diisobutylaluminiumhydrid (25% i heksan, 281 ml), og deretter oppvarmet til romtemperatur. Reaksjonsblandingen ble deretter forsiktig behandlet med vandig metanol (100 ml, 1:1) med avkjøling, slik at temperaturen ble holdt ved 20°, fulgt av tilsetning av heksan (500 ml) og magnesiumsulfat. Faststoffene ble deretter filtrert fra, og løsningsmidlene ble fjernet under vakuum for å gi den rå alkoholen. Dette materialet (47 g) ble oppløst i acetonitril (500 ml) inneholdende trifenylfosfoniumhydrobromid (54,9 g) og oppvarmet ved tilbakeløp i 22 timer. Løsningsmidlene ble deretter fjernet under vakuum, og det rå saltet ble tørket ved romtemperatur ved 0,1 mm trykk (dette materiale kan krystalliseres fra tetrahydrofuran for å få rent [(2-metoksy-6-oktyloksy-4-metyl)fenyl]metyl-trifenylfos-foniumbromid). Dette saltet ble deretter omdannet til all-E-3,7-dimetyl-9-[(2-metoksy-4-metyl-6-oktyloksy)fenyl]-2,4,6,8-nonatetraensyre, som beskrevet i US-patent nr. 4.894.480, eks. 5. ;EKSEMPEL 14 ;Fremstilling av (E)-2-(2-(2,6,6-trimetyl-1-cykloheksen-1 - ;yl)etenyl)cykloheptenkarboksaldehyd. ;Som vist i skjema 7, ble cykloheptanon (152 g) omdannet til esteren (Org. Syn. Coll., 5: 198 (1973), 232 g), omdannet til enolfosfatet 37 (274 g), og deretter behandlet med litiumdimetylkuprat for å få etyl-2-metylcyklohept-1-enoatet 38 (1 f9<*>~" g). En løsning av etyl-2-metylcyklohept-1-enoat (91 g) i tetrahydrofuran ble deretter tilsatt til en løsning av litiumdiisopropylamid (0,53 mol) og deretter bråkjølt med cyklocitralet 39 (76 g) for å få laktonet 40 (113 g) etter syreopparbeiding. Å utsette 40 for kaliumtert.butoksyd i tetrahydrofuran, fulgt av et overskudd av metyljodid, ga metyl-esteren 41 (111 g). Reduksjon av den ovennevnte ester med diisobutylaluminiumhydrid, fulgt av oksydasjon med mangandioksyd, som i eksempel 1, ga aldehydet 12 (n=3) (98 g).

EKSEMPEL 15

A: Fremstilling av (2E,4E)-3-metyl-5-(2,6,6-trimetylcykloheks-1-enyletynyl)cyklopent-1-enyl]penta-2,4-diensyre-etylester.

(2E,4E)-5-(2-bromcyklopent-1 -enyl)-3-metylpenta-2,4-diensyre-etylester (1,43

g) ble oppløst i 5 ml benzen. Ved omgivelsestemperatur ble det i rekkefølge tilsatt: 293 mg Pd(Ph3P)4, 95 mg Cul, 147 mg (Ph)3P og 8 ml piperidin. Til denne blanding

ble det tilsatt, via skilletrakt, innen 1 time, 2-etynyl-1,3,3-trimetyl-1-cykloheksen (745 mg) oppløst i 5 ml benzen. Etter 4,5 timer ble ytterligere acetylen (350 mg) tilsatt, og omrøring fortsatt i 30 min. Blandingen ble deretter helt i knust is/HCI, ekstrahert med EtOEt, vasket to ganger med vann, tørket over Na2S04, og inndampet til tørrhet.

Middels-trykk-kromatografi (Si02, heksan/AcOEt = 98/2) ga 1,478 g (2E,4E)-3-metyl-5-(2,6,6-trimetyl-cykloheks-1-enyletynyl)cyklopent-1-enyl]penta-2,4-diensyre-etylester i form av en gul olje.

Den nødvendige (2E,4E)-5-(2-bromcyklopent-1 -enyl)-3-metyl-penta-2,4-diensyre-etylester ble syntetisert som følger: 2,03 g NaH (50% i mineralolje) ble oppslemmet i 120 ml DMF. 4-(dietoksyfosfinyl-3-metylbut-2-ensyre-etylester (12,9 g) ble tilsatt ved 0°C. Blandingen ble omrørt i 15 min. ved 0°C og i 30 min. ved RT. Etter avkjøling til 0°C ble 2-bromcyklopent-1-enkarbaldehyd (5,72 g), oppløst i 11 ml DMF, tilsatt dråpevis, og fikk omsette i 10 min. ved 0°C og i 2 timer ved RT. Blandingen ble deretter helt i knust is, ekstrahert med EtOEt, vasket med mettet NaCI-løsning, tørket over Na2S04

, og inndampet til tørrhet. Rensing av resten ved flash-kromatografi (kiselgel, heksan/AcOEt = 97/3) og krystallisering fra heksan/spormengder av AcOEt, ga til slutt 3,408 g ren (2E,4E)-5-(2-bromcyklopent-1-enyl)-3-metylpenta-2,4-diensyre-etylester i form av gulaktige krystaller med smp. 85-86°C.

Det nødvendige 2-etynyl-1,3,3-trimetyl-1-cykloheksen ble syntetisert i henhold til standard fremgangsmåter ved tilsetning av Li-derivatet av TMS-acetylen til 2,2,6-trimetylcykloheksanon, dehydrering ved behandling med Burgess-reagens (metoksykarbonylsulfamoyl-trietylammoniumhydroksyd, indre salt), og til slutt desilylering med tetrabutylammoniumfluorid. Det må benyttes øyeblikkelig på grunn av sin ustabilitet.

B: Fremstilling av (2E,4E)-3-metyl-5-[2-(2,6,6-trimetylcykloheks-1-enyletynyl)cyklopent-1-enyl]penta-2,4-diensyre.

(2E,4E)-3-metyl-5-[2-(2,6,6-trimetylcykloheks-1-enyletynyl)cyklopent-1-enyl]penta-2,4-diensyre-etylester (1,47 g) ble oppløst i 14 ml THF/EtOH = 1/1. 3N vandig NaOH (7,0 ml) ble tilsatt, og reaksjonskolben holdt i mørke. Etter omrøring i 16 timer ved omgivelsestemperatur ble blandingen helt i knust is/HCI, ekstrahert to ganger med EtOEt, vasket med vann, tørket over Na2S04 og inndampet til tørrhet.

Krystallisering fra EtOEt/pentan ga 1,31 g (2E,4E)-3-metyl-5-[2-(2,6,6-tri-metylcykloheks-1-enyletynyl)cyklopent-1-enyl]penta-2,4-diensyre i form av gule krystaller med smp. 173-174°C.

EKSEMPEL 16

Analogt med eksempel 15 ble det fremstilt: (2E,4E)-3-metyl-5-[2-(2,6,6-trimetylcykloheks-1-enyletynyl)cyklohept-1-enyl]penta-2,4-diensyre i form av gule krystaller med smp. 166-167°C.

EKSEMPEL 17

Fremstilling av (2E,4E)-3-metyl-5-[2-(2,6,6-trimetylcykloheks-1-enyletynyl)fenyl]penta-2,4-diensyre.

229 mg (2E,4E)-3-metyl-5-[2-2,6,6-trimetylcykloheks-1-enyletynyl)fenyl]penta-2,4-diensyre-etylester ble oppløst i 8 ml etanol. Etter tilsetning av en løsning av 411 mg kaliumhydroksyd i 2,5 ml vann, ble reaksjonsblandingen omrørt ved 50°C i 2 timer. Blandingen ble deretter helt i is/vann, surgjort med 2N hydrogenklorid og ekstrahert med etylacetat. Den organiske fase ble vasket med vann, tørket over natriumsulfat og inndampet for å få blekt gule krystaller som ble gjenkrystallisert fra etylacetat/heksan. Utbytte 93 mg av (2E,4E)-3-metyl-5-[2-(2,6,6-trimetylcykloheks-1-enyletynyl)fenyl]penta-2,4-diensyre, smp. 194-196°C.

Utgangsmaterialet som ble benyttet i dette eksempel ble fremstilt som følger: 970 mg 2-etynylbenzylalkohol ble oppløst i 50 ml dietylester. 1,9 ml trietylamin ble tilsatt, fulgt av dråpevis tilsetning av 0,9 ml trimetylsilylklorid. Reaksjonsblandingen ble omrørt ved romtemperatur i 4 timer, helt i is/5% vandig natriumbikarbonat og ekstrahert med eter. Den oljeaktige resten som ble oppnådd etter tørking og inndamping av løsningsmidlet, ble destillert for å få 1,3 g 2-etynylbenzyltrimetylsilyleter i form av en farveløs olje, kokepunkt 85-89°C/0,8 mm.

Denne farveløse oljen ble oppløst i 5 ml tetrahydrofuran. Etter den dråpevise tilsetning av 3,9 ml butyllitium (1,6 molar i heksan) ved -78°C, ble reaksjonsblandingen omrørt ved denne temperatur i 30 min. En løsning av 0,59 g 2,2,6-trimetylcykloheksanon i 4 ml tetrahydrofuran ble dryppet inn, og reaksjonsblandingen ble omrørt ved romtemperatur i 5 timer, hvilket resulterte i en gul løsning. Den gule løsningen ble helt i isvann/10% vandig ammoniumklorid, ekstrahert med heksan, tørket over natriumsulfat og inndampet. Den gule, oljeaktige resten ble renset ved flash-kromatografi (Si02, heksan/5% etylacetat) for å få 1,7 g av en gul olje.

Den gule oljen ble oppløst i 90 ml tetrahydrofuran og omrørt i 6 timer ved romtemperatur med 28,8 ml av en 0,5 normal, vandig løsning av kaliumhydroksyd. Reaksjonsblandingen ble helt i is/vann, ekstrahert med eter, vasket med vann, tørket og inndampet. Rensing av resten ved flash-kromatografi (Si02, Heksan/etylacetat =

7:3) og krystallisering fra etylacetat/heksan, ga 1,1 g hvite krystaller, smp. 120-121°C.

De hvite krystallene ble oppløst i 10 ml tetrahydrofuran og sekvensielt behandlet med 679 mg trietylamin og 400 mg acetylklorid. Etter 4 timers omrøring ved romtemperatur, ble reaksjonsblandingen helt i is/1N hydrogenklorid, ekstrahert med eter, tørket over natriumsulfat og inndampet. Flash-kromatografi (Si02,

heksan/etylacetat - 4:1) ga 0,8 av en farveløs olje.

Den farveløse oljen ble oppløst i 13 ml benzen og tilsatt til en løsning av 1,3 g Burgess-reagens (metoksykarbonylsulfamoyl-trietylammoniumhydroksyd, indre salt) i 40 ml benzen. Reaksjonsblandingen ble oppvarmet til 60°C i 3 timer. Etter avdestillering av det meste av løsningsmidlet, ble resten oppløst i isvann og ekstrahert med eter. Resten oppnådd etter tørking og inndamping av løsningsmidlet ble renset ved flash-kromatografi (Si02, heksan/etylacetat = 9:1) for å få 0,7 g av en blekt gul olje.

Denne gule oljen ble oppløst i 18 ml etanol og behandlet med en løsning av 0,78 g kaliumhydroksyd i 4 ml vann ved 45°C i 2,5 timer. Reaksjonsblandingen ble helt i is/mettet ammoniumkloridløsning, ekstrahert med eter, tørket og inndampet. Resten ble renset med middels-trykkvæskekromatografi (Si02, heksan/etylacetat =

9:1) for å få 0,46 g av en blekt gul olje. Denne gule oljen ble oppløst i 20 ml metylenklorid og behandlet med 1,6 g mangandioksyd i 15 timer under kraftig omrøring ved romtemperatur. Mangandioksydet ble frafiltrert, filtratet inndampet og resten renset ved middels-trykk-kromatografi (Si)2, heksan/2% etylacetat) for å få

225 mg 2-(2,6,6-trimetylcykloheks-1-enyletynyl)benzaldehyd i form av en gul olje som størknet i kulden.

85 mg natriumhydrid (50% i mineralolje) ble vasket med pentan og oppslemmet i 4 ml tetrahydrofuran. 470 mg 4-(dietoksyfosfonyl)-3-metylbut-2-ensyre-etylester oppløst i 4 ml tetrahydrofuran ble tilsatt dråpevis ved 0°C, og reaksjonsblandingen ble omrørt ved romtemperatur i 1 time. Etter avkjøling igjen til 0°C, ble en løsning av 225 mg av det gule aldehyd fra foregående trinn i 3 ml tetrahydrofuran dryppet inn. Reaksjonsblandingen ble omrørt ved romtemperatur i 3 timer, helt i is/mettet ammoniumkloridløsning, ekstrahert med eter, vasket med vann, tørket og inndampet. Resten ble renset, først ved flash-kromatografi (SiO^,

heksan/5% etylacetat), og deretter ved middels-trykkvæskekromatografi (SiO^,

heksan/2% etylacetat) for å få 229 mg (2E,4E)-3-metyl-5-[2-(2,6,6-trimetylcykloheks-1-enyletynyl)fenyl]penta-2,4-diensyre-etylester i form av en farveløs olje.

EKSEMPEL 18

Under innvirkning av retinoider differensierer HL-60-celler (en human-myeloid-leukemicellelinje) til granulocytter. Denne differensiering av HL-60-celler til granulocytter bevirkes av RARa, og gir således basis for anvendelsen av retinoider for å behandle leukemi. Resultatene av denne test viser at de RXR-selektive forbindelser i henhold til oppfinnelsen, i doser hvor de i seg selv er inaktive, er i stand til å potensiere med opp til en størrelsesorden de pro-differensierende virkninger av all-trans-retinsyre og et annet RARa-selektivt retinoid med følgende formel:

Evnen disse testforbindelsene har til å transaktivere retinoidreseptorene er som følger:

HL- 60- differensiering

Retinoid-indusert differensiering av HL-60-celler ble bestemt ved å måle deres oksydative "burst"-potensiale via reduksjonen av NBT ("nitroblueterstazolium") [Pick et al., J. Reticuloendothelial Soc, 30:581-593 (1981)].

HL-60-celler ble holdt i RPMI 1640 medium supplert med 10% FCS, 2mM L-glutamin, 1mM natriumpyruviat, 1% ikke-essensielle aminosyrer, 50 U/ml penicillin og 50 pg/ml streptomycin (=RPMI/FCS). Cellene ble funnet å være fri for mykoplasma. 30.000 celler/100 ul RPMI/FCS ble plassert i flatbunnede mikrotiterbrønner.

10 ul retinoider fortynnet i komplett medium ble tilsatt samtidig for å få

sluttkonsentrasjoner mellom 10~<11> og 10"<6>M (stamløsninger på 10"<2>M i etanol ble holdt ved -20°C og beskyttet mot lys). Etter 3 dager ble mediet fjernet med en multikanalspipette og erstattet med 100 ul NBT-løsning (1 mg/ml i PBS med 200 nM forbolmyristatacetat (PMA). Etter en ytterligere time med inkubering ved 37°C ble NBT-løsningen fjernet og 100 ul 10% SDS i 0,01 N HCI ble tilsatt. Mengden av det reduserte NBT ble kvantifisert fotometrisk ved 540 nm under anvendelse av en automatisk plateavleser. Gjennomsnittet for 3 brønner ble beregnet. S.E.M. var mellom 5 og 10%.

Resultater

Effekten av RXR-selektive retinoider på HL-60-differensiering.

I overensstemmelse med dens svake styrke som aktivator for RARa, var det RXR-selektive retinoid fra eksempel 4 klart mindre aktivt som induser for HL-60-differensiering enn all-trans-retinsyre (fig. 1). Faktisk var eksempel 4 i realiteten inaktivt selv ved 1x10~^M, godt i overensstemmelse med dets transaktiveringskarakteristikker. HL-60-celler synes å være ca. 10x mer sensitive for retinoider enn transaktiveringssystemet (sammenlign tabell 1, RARa og fig. 1).

Imidlertid, som det kan sees av fig. 2 og 3, var det RXR-selektive retinoid fra eksempel 4 i stand til å potensiere effekten til all-trans-retinsyre og forbindelse A ved konsentrasjoner hvor det ikke i seg selv var aktivt. Potensieringen lå i området 3x til 10x, dvs. at 3 til 10 ganger høyere konsentrasjon av all-trans-retinsyre eller forbindelse A alene kreves for å oppnå sammenlignbare nivåer av HL-60-differensiering.

Av de oppnådde resultatene er det åpenbart at effekten av RXR-selektive ligander på HL-60-differensiering er mer enn additiv, og kan derfor ikke forklares med gjenværende RAR-aktiverende effekt. Den observerte effekt er også noe mer uttalt hvis en preferanse-RARa-ligand (forbindelse A) benyttes fremfor den mindre selektive (RAR vs. RXR) all-trans-RA. En potensierende effekt er også forlikelig med in vitro-data som viser at RXR danner heterodimerer med RAR, noe som fører til en forsterket transkripsjonsaktivitet ved RAR-spesifikke promotersekvenser. Det er for øyeblikket ikke klart hvorfor relativt høye konsentrasjoner av RXR-selektive retinoider (10"^M) kreves for å se noen effekt. Disse konsentrasjonene er i størrelsesorden to ganger høyere enn EC50 ved RXR-transkripsjonsaktiveringsmåling, men det er ikke kjent hvorvidt retinoidbindingsaffiniteten til RXR endres ved heterodimerdannelse. Således er EDgQ-verdiene, som vist i tabell 1, kanskje ikke fullt ut representative for effekter bevirket gjennom heterodimerer som involverer RXR.

EKSEMPEL 19

Forbindelsen fra eksempel 4 ble testet med hensyn på sin evne til å inhibere muse-B-celle-formering i kombinasjon med all-trans-RA. Den RXR-selektive ligand i henhold til oppfinnelsen potensierte inhiberingsaktiviteten til all-trans-RA ved muse-B-celle-formering.

Materialer oa fremgangsmåter. Retinoider.

Bindings- og transaktiveringskarakteristikkene til retinoidene som benyttes i disse studiene er vist i følgende tabell:

Cellemålinger.

Enkeltcellesuspensjoner av musemilt ble frembragt i kultur i flatbunnede, 96-brønners mikrotiterbrett, 0,2 ml/brønn av en 2x10^/ml cellesuspensjon i IMDM, supplert med 10% kalvefosterserum, HEPES, antibiotika og 50 uM 2-merkaptoetanol. Det spesifikke B-cellemitogen E. coli lipopolysakkarid (DIFCO) (LPS) ble tilsatt i 50 ug/ml. Kulturer ble inkubert ved 37°C i fuktet atmosfære og 5% CO^.

Retinoidene som skulle testes ble først trippeltitrert fra 10 nM til 10uM, og latt henstå gjennom hele dyrkningsperioden. Deretter ble de aktive forbindelser ytterligere titrert for å nå IC5Q-verdiene. Cyklosporin A (Sandoz AG) ble benyttet som referanseforbindelse (fra 1nM til 1uM).

Etter 2, 3 og 4 dager med dyrking ble cellene pulset med pH] tymidin, 1 uCi/brønn i 4 timer. Kulturene ble deretter høstet på glassfiberfiltere og radiaktiviteten opptatt av DNA målt i en B-væskescintillasjonsteller (Betaplate, Wallac Oy, Turku, Finland).

Resultatene er uttrykt som % av responsen til ubehandlede kulturer. Mitogect indusert formering ble målt som opptak av ^H-tymidin etter 24, 48 og 72 timers dyrkning. Retinoider ble tilsatt til kulturene ved begynnelsen av dyrkningsperioden.

Resultater.

1. Effekt av RXR- selektive ligander på muse- B- celleformerinq.

Den RXR-selektive ligand fra eksempel 4 ble testet først med hensyn til direkte interferens med LPS-indusert muse-B-celleformering. Resultatene er vist i fig. 4, og viser at retinoidet fra eksempel 4 er inhibitorisk, med en IC50 på 100 nM. Denne styrken er 1/100 av den til all-trans-RA (IC50 = 1 nM). På dag 4 forsterker retinoid fra eksempel 4 i små doser (« IC5q på dag 3) svakt responsen, som er i overensstemmelse med resultatene av alle retinoider som er aktive i dette system. 2. RXR- selektive ligander potensierer den inhibitoriske effekt av all- trans-retins<y>re på muse- B- celleformering.

All-trans-RA inhiberer LPS-indusert muse-B-celleformering med en IC^q på 1

nM. Maksimal inhibering oppnås med 10-30 nM, og overskrider aldri 75-80%. Den selektive ligand fra eksempel 4 i henhold til oppfinnelsen ble dosert inn i LPS-stimu-lerte kulturer som hadde blitt utsatt for 1 nM av all-trans-RA, kulturer utsatt for 10 nM av all-trans-RA ble satt opp parallelt. I alle tilfellene induserte konsentrasjoner av RXR-ligander fra eksempel 4 i henhold til oppfinnelsen, som i og for seg knapt er inhibitoriske, en potensiering av effekten av 1 nM RA til nivået observert med 10 nM RA. Lignende resultater ble oppnådd på dyrkningsdag 2 og 3. Dataene fra dag 3 er som vist på fig. 5.

På grunn av aktiviteten til forbindelsen fra eksempel 4 er virkningen muligens additiv eller forsterkende. Resultatene oppnådd på senere tidspunkter under dyrkningen antyder imidlertid at effekten ikke ganske enkelt er additiv, men heller er en forsterkning.

På dag 4 er 1 nM RA ikke inhiberende lenger, og induserer faktisk en mindre

forsterkning av responsen, mens 10 nM RA inhiberer kun ca. 30%. Årsakene til dette fenomen er ukjent, men halveringstiden til forbindelsen kan spille en rolle. Den RXR-selektive ligand har også en lignende effekt (se grafen på fig. 4). Imidlertid resulterer kombinasjonen av 1 nM RA og RXR-liganden fra eksempel 4 i henhold til

oppfinnelsen, fremdeles i en inhibering i størrelsesorden den indusert med 10 nM RA. Resultatene er vist på fig. 6.

Resultatene viser at et RXR-selektivt retinoid (eksempel 4) potensierer effekten til all-trans-RA i et funksjonelt system hvor retinoideffektiven bevirkes av RARa. Potensiering oppnås med et 10-30-dobbelt overskudd av RXR-ligand i forhold til all-trans-RA. Størrelsesgraden av potensieringen er grovt anslått tidobbelt: nivået av inhibering vanligvis indusert med 10 nM RA, oppnås med 1 nM RA i kombinasjon med RXR-liganden i henhold til oppfinnelsen.

EKSEMPEL 20

Følgende bestemmelser under anvendelse av konvensjonelle målinger av antiakne-aktivitet, viser antiakne-aktiviteten til forbindelser i henhold til oppfinnelsen:

(1) Antiformerende aktivitet på menneske-sebocytter.

Fremgangsmåter.

Fettceller ble isolert fra talgkjertler fra et voksent menneske ved en kombinasjon av enzymatiske og mekaniske metoder (Doran et al., 1991). Cellene ble dyrket i lscove's medium inneholdende 10% kalvefosterserum og 4 ug/ml dexamethasone på et sjikt av veksthindrede 3T3-musefibroblaster. Cellene ble platet i medium uten testforbindelsen, og deretter gitt testforbindelse i friskt medium 24-48 timer etter den initielle plating. Kulturene ble gitt friskt medium, inneholdende testforbindelsen, hver 48 time. På innhøstingsdagen ble kulturene skyllet med 0,03% EDTA i PBS for å fjerne kun 3T3-fibroblastene, fulgt av inkubering i 0,05% trypsin/0,03% EDTA. Cellene ble oppslemmet, blandet kraftig for å fremstille en enkeltcellesuspensjon, og tellet i et hematometer.

Stamløsninger av forbindelsene ble gjort istand som 10"4- M løsninger i 100% DMSO og lagret ved -20°C i mørke. Forbindelser i løsning ble bragt til romtemperatur og benyttet ved å fortynne direkte i komplett medium til den passende konsentrasjon.

Forbindelsene ble testet med hensyn til inhibering av formering av fettcellevekst in vitro ved 10~<6> og 10"<7> M.

Forbindelsene fra eksempel 12, eksempel 2 og eksempel 4 ble testet med- ^ hensyn til deres effekt på inhibering av formering av første passasje av menneskefettceller in vitro etter i 10 dager å ha blitt utsatt for medikamentet. Resultatene er angitt som konsentrasjonen, i nM, som kreves for å inhibere vekst med 50% a<c>50)<->

Forbindelsen fra eksempel 4 viste liten doseresponsekurve med undertrykkelse av vekst inntil 30-40%. Selv om dette er mye svakere enn 13-cis-retinsyre, indikerer det fremdeles biologisk aktivitet in vitro. Forbindelsen fra eksempel 2 ga en IC5q på 100 nM i det første eksperimentet, selv om en 1000 nM

dose kun ga en 70% inhibering av veksten i det eksperimentet.

(2) Rhinomus- utriculus- erduksionsaktivitet.

I denne modellen utprøves forbindelser med hensyn til sin evne til å redusere størrelsen av utriculi som eksisterer på forhånd, keratiniserte pilosebaceus-strukturer som ligner hudorm fra mennesker (Mezick et al., 1985).

Fremgangsmåte.

Rhino-mus av hunkjønn (hr<rn> hr<rn>), 6-8 ukers alder, fra Jackson Laboratories, ble benyttet i grupper på 6. Forbindelser ble oppløst i 100% aceton og lagret ved 4°C så lenge eksperimentet varte under nitrogen. Testforbindelsene ble påført ryggen til musene daglig i 5 dager i 3 påfølgende uker. En dag etter den siste dosen ble musene drept ved CO^-innånding. En hudlapp fra ryggen ble skårét ut og inkubert i 2M natriumbromid i 2-3 timer ved romtemperatur. Epidermis ble deretter skilt fra dermis.

Epidermis ble deretter dehydrert med 70%, 80%, 95%, 100% etanol, og xylen. Prøvene ble holdt i hver av de ovennevnte løsninger i 2 timer. Hudprøvene ble fjernet fra xylenet og montert på mikroskop-plater av glass. Bildeanalyse, under anvendelse av Ultimage image analysis software, ble benyttet til å bestemme gjennomsnittsdiameteren og utriculiområdet. Tilnærmet 5 områder pr. prøve ble undersøkt, med et gjennomsnitt på 150 utrikler pr. mus målt.

Resultater

Flere forbindelser i henhold til oppfinnelsen (eksempel 12, eksempel 2 og eksempel 4) ble testet topisk på rhino-musen.

Musene ble dosert topisk med 100 pl 13-cis-retinsyre, 9-cis-retinsyre og forbindelsene fra eksempel 12, eksempel 2 og eksempel i aceton. Resultatene er vist i tabell 4 nedenfor:

KOMMENTARER:

Under dette eksperiment ble flere bivirkninger notert. 100 ug 13-cis-retinsyre-doserte dyr oppviste eksfoliering og erytema på dag 5. De 9-cis-retinsyre-doserte dyrene viste disse virkningene en dag tidligere ved samme dosering.

På dag 7 av dosering ble erytema sett ved 100 ug av eksempel 12. Noe erytema ble lagt merke til hos dyr med 100 ug av eksempel 2 på samme dag. Imidlertid var ikke erytemaen så intens som den for eksempel 12. På det samme tidspunkt ga den sammenlignbare dose av eksempel 4 ikke vesentlig erytema.

På den 14. dagen med dosering ble eksfoliering sett hos alle dyr dosert med 100 ug av eksempel 12, som ikke var blitt sett dagen før. Hvis forbindelsene i 100 ug-konsentrasjonen ble gradert med hensyn til eksfoliering/erytema fra mest kraftig til minst kraftig, ville rangeringen bli: 9-cis-RA, 13-cis-RA, eksempel 12, eksempel 2 og eksempel 4.

Således ga forbindelsene i henhold til oppfinnelsen redusert irritasjon sammenlignet med 9-cis-RA og 13-cis-RA. (3) In vivo- effekt av forbindelsene på størrelsen av talgkiertler hos syrisk aullhamster.

Fremgangsmåter

Charles River syriske gullhamstere ble gitt den ønskede dose i aceton.

Forbindelsene ble lagret ved 4°C, beskyttet mot lys. Friske løsninger ble laget ukentlig.

Hamsterne fikk doser daglig i fem dager, hvilte i to dager, og fikk doser igjen i fem dager, inntil 20 doser var blitt gitt. Løsningsvolumet var 50 mikroliter pr. øre.

Hamsterne ble drept ved C02-innånding, og ørene fjernet for histologisk vurdering. Ett øre ble fjernet og den ventrale overflate skilt fra resten av øret. Et stykke på 2 mm ble fjernet 5 mm fra øretippen og farget med 0,1% Sudan Black B oppløst i 100% propylenglykol over natten. Etter avfargning ble størrelsen av talgkjertlene kvantifisert med et Donsanto Image Analysis System.

Dataene er angitt som det gjennomsnittlige areal av 80-120 talgkjertler pr. dose, som prosent av kontrollutsnittene (løsningsmiddelbehandlet).

Referanser

Doran et al., "Characterization of human sebaceous cells in vitro., J. Invest. Dermatol., 96:341-348 (1991).

Mezick et al., "Topical and systemic effects of retinoids on hom-filled utriculus size in the rhino mouse. A model to quantify 'antikeratinizing' effects of retinoids.", J. Invest. Dermatol, 83:110-113 (1985).

EKSEMPEL 21

Forbindelsen fra eksempel 6 ble testet med hensyn til sin evne til å inhibere human-brystkarcinom-cellelinje i kombinasjon med et retinoid med RARa-aktivitet, all-E-3,7-dimetyl-9-[(2-metoksy-4-metyl-6-oktyloksy)fenyl]-2,4,6,8-nonatetraensyre (forbindelse B) som vist:

Resultatene viste at den RXR-selektive ligand i henhold til oppfinnelsen potensierte fast tumor-inhiberende aktivitet hos forbindelse B.

1. Syntese av forbindelse B.

Forbindelse B ble fremstilt i overensstemmelse med følgende fremgangsmåte:

En løsning av 2,6-dihydroksy-4-metylbenzosyren 1 i aceton (50,4 g, 750 ml) ble behandlet med metyljodid (100 ml) og kaliumkarbonat (124,2 g) og oppvarmet ved tilbakeløp i 18 timer. Blandingen ble deretter avkjølt til romtemperatur og filtrert fri for faststoffer. Inndampning av løsningen ga det rå produkt, som ble oppløst i etylacetat og vasket med vandig natriumhydroksydløsning (1N, kald). Fjerning av løsningsmidlene under vakuum ga deretter metyl-2,6-dimetoksy-4-metylbenzoatet 2 (54 g). Dette materiale (52,5 g) ble oppløst i diklormetan (1000 ml), avkjølt til -70°C og behandlet med en løsning av bortriklorid i det samme løsningsmidlet (29,3 g/100 ml, 180 ml). Denne blandingen ble deretter oppvarmet til romtemperatur og omrørt i ytterligere 45 min., og deretter helt på is. Det organiske sjikt ble fraskilt, vasket med mer vann, tørket (magnesiumsulfat), filtrert og inndampet. Resten ble deretter renset ved preparativ HPLC ved å benytte en Waters prep. 500-kromatograf (7% etylacetat/heksanelueringsmiddel) for å få det rene 2-hydroksy-6-metoksy-4-metylbenzoatet 3 i form av et faststoff (28,3 g). En løsning av dette materiale (35 g) i metyletylketon (700 ml) inneholdende kaliumkarbonat (27,1 g) ble behandlet med 1-oktyljodid (34,2 g) og oppvarmet ved tilbakeløp i 20 timer. Reaksjonsblandingen ble avkjølt, filtrert fri for faststoffer, og filtratet ble inndampet og deretter gjenoppløst i en blanding av heksan og etylacetat. Denne løsning ble deretter vasket med vandig base (1N natriumhydroksyd), vann, tørket (magnesiumsulfat) og inndampet til tørrhet. Rensing ved HPLC som før ga det rene metyl-2-metoksy-6-oktyloksy-4-metylbenzoatet 4 (51,8 g). En løsning av dette materialet (51,8 g) i toluen (500 ml) ble avkjølt til -60°C og behandlet med en løsning av diisobutylaluminiumhydrid (25% i heksan, 281 ml), og deretter oppvarmet til romtemperatur. Reaksjonsblandingen ble deretter forsiktig behandlet med vandig metanol (100 ml, 1:1) med avkjøling, slik at temperaturen ble holdt på 20°C, fulgt av tilsetning av heksan (500 ml) og magnesiumsulfat. Faststoffene ble deretter filtrert fra og løsningsmidlene fjernet under vakuum for å få den rå alkoholen 5. Dette materiale (47 g) ble oppløst i acetonitril (500 ml) inneholdende trifenylfosfoniumhydrobromid (54,9 g) og oppvarmet ved tilbakeløp i 22 timer. Løsningsmidlene ble deretter fjernet under vakuum og det rå saltet 6 ble tørket ved romtemperatur ved et trykk på 0,1 mm Hg (dette materiale kan krystalliseres fra tetrahydrofuran for å få rent [(2-metoksy-6-oktyloksy-4-metyl)fenyl]metyltrifenylfosfoniumbromid). Dette saltet 6 ble deretter omdannet til forbindelse B, all-E-3,7-dimetyl-9-[(2-metoksy-4-metyl-6-oktyloksy)fenyl]-2,4,6,8-nonatetraensyre, som beskrevet i US-patent nr. 4.894.480 (eksempel 5).

2. Testing.

Retinoidreseptorbindings- og transaktiveringsprøver ble utført med forbindelse B og eksempel 6 som beskrevet ovenfor. Resultatene var som følger:

Brystkarcinom-cellelinje, T47-D, fra ATCC [Accession No. HTB133] ble dyrket i RPMI 1640-medium supplert med 10% FBS, 10 ug/ml insulin og 13 ng/ml gentamicin og inkubert ved 37°C, 4,5% C02 og 95,5% fuktet luft. Cellene ble høstet da de hadde nådd 70-80% sammenløpning og presset sammen til småkuler. Cellene ble gjenoppslemmet i mediene og plassert (150 pl/brønn) i 96-brønners plater (Corning) med en tetthet som tillater lineær vekst over en syv dagers måleperiode (dvs. T47-D plassert i et antall av 4 x 10^ celler/brønn). Platene ble plassert i en inkubator ved 37°C over natten.

Medikamenter (1 mM stamløsning i 100% DMSO) ble tilsatt 18-24 timer etter plassering. Medikamentkombinasjoner ble gjort istand i 96-brønners mikrotiterplater og manuelt tilsatt til måleplatene. MTT-målinger ble utført på dag 3-7 etter medikamenttilsetning. MTT-målingene er en tetrazoliumbasert måling som måler cellenes levedyktighet i kultur. MTT- (3-[4,5-dimetyltiazol-2-yl-2,5-difenyltetrazoliumbromid) stamløsning (5 mg/ml i 1x PBS) ble tilsatt til måleplatene (50 pl/brønn) og inkubert i 2,5 timer ved 37°C.

Væske ble fjernet ved aspirasjon, 50 pl 95% etanol ble tilsatt, og platene ble rystet (Mini-Orbital Shaker, Bellco) i 15 min. for å løseliggjøre formazan-produktet. Den optiske tetthet i hver brønn ble målt ved å benytte en automatisk plateavleser (Microplate EL320 Reader, Bio-Tek Instruments) med en test-bølgelengde på 570 nm og en referanse-bølgelengde på 660 nm. Mengden av cellevekstinhibering forårsaket av forskjellige konsentrasjoner av forbindelse B i kombinasjon med en konstant inndampning av forbindelsen fra eksempel 6, ble bestemt med følgende ligning:

Resultatene er vist grafisk på fig. 7. Resultatene viser at den RXR-selektive forbindelse i henhold til oppfinnelsen potensierer aktiviteten til et retinoid med RARa-aktivitet ved å inhibere veksten av fast tumor-cellelinje.

EKSEMPELA

Harde gelatinkapsler inneholdende 20 mg. aktiv substans:

Sammensetning: En kapsel inneholder:

Fremgangsmåte:

De aktive substanser våtmølles i en løsning av gelatin, maltodekstrin, "dl-a-Tokopherol" og natriumaskorbat.

Den våtmøllede suspensjon forstøvningstørkes.

Det forstøvningstørkede pulver blandes med mikrokrystallinsk cellulose og magnesiumstearat.

Porsjoner på 280 mg av denne blanding fylles i harde gelatinkapsler av passende størrelse og farve. Fig. 1: Induksjon av differensiering av HL-60-celler med all-trans-retinsyre (RA), et annet RARa-selektivt retinoid (forbindelse A, her), og et RXR-selektivt retinoid (eksempel 4, her). Fig. 2: Induksjon av differensiering av HL-60-celler med kombinasjoner av all-trans- retinsyre (RA) og eksempel 4. Fig. 3: Induksjon av differensiering av HL-60-celler med kombinasjoner av forbindelse

A og eksempel 4.

Fig. 4: Tymidin innført med B-cellekulturer utsatt for all-trans-RA eller eksempel 4. Fig. 5: Inhibering av LPS-indusert B-celleformering med all-trans-RA og eksempel 4,

alene og i kombinasjon, på dag 3 av dyrkningen.

Fig. 6: Inhibering av LPS-indusert B-celleformering med all-trans-RA og eksempel 4,

alene og i kombinasjon, på dag 4 av dyrkningen.

Fig. 7: Forsterket antiformeringsaktivitet hos en forbindelse med RARa-aktivitet (forbindelse B) og en RXR-selektiv forbindelse (eksempel 6) i en brystkreft-cellelinje.

Claims

1. Forbindelse, karakterisert ved formelen: hvori C7-C8-bindingen er en dobbeltbinding og én av Ri og R2 er Ci-C4-alkyl, og den andre er brom eller iod, eller Ri og R2 sammen er C3-Ci3-alkylen, hvori ett karbonatom kan være substituert med et heteroatom valgt fra gruppen bestående av svovel, oksygen og nitrogen; eller hvori C7-C8-bindingen er en trippelbinding, Ri og R2 er uavhengig Ci-C4-alkyl, eller Ri og R2 sammen er C3-Ci3-alkylen, hvori ett karbonatom kan være erstattet med et heteroatom valgt fra gruppen bestående av svovel, oksygen og nitrogen, eller Ri og R2 sammen med karbonatomet hvortil de er knyttet, er en aromatisk ring med fra 5 til 6 karbonatomer eller en heteroaromatisk ring med fra 5 til 6 atomer, hvori ett atom av Ri eller R2 er et heteroatom valgt fra gruppen bestående av oksygen, nitrogen og svovel, og de gjenværende atomer av Ri og R2 er karbon, og de farmasøytisk akseptable salter, estere og amider.

2. Forbindelse ifølge krav 1, karakterisert ved at Cy-Cs-bindingen er en dobbeltbinding.

3. Forbindelse ifølge krav 2, karakterisert ved at Ri og R2 sammen er C3-C6-alkylen, hvori ett karbonatom kan være erstattet med et heteroatom valgt fra gruppen bestående av svovel, oksygen og nitrogen.

4. Forbindelse ifølge krav 3, karakterisert ved at Ri og R2 sammen er C3-C6-alkylen.

5. Forbindelse ifølge krav 4, karakterisert ved at den er (2E,4E)-3-metyl-5-(2-((E)-2-(2,6l6-trimetyl-1-cykloheksen-1-yl)-etenyl)-1-cyklopenten-1-yl)-2,4-pentadiensyre, (2E,4E)-3-metyl-5-(2-(2-((E)-2-(2,6,6-trimetyl-1-cykloheksen-1-yl)-etenyl)-1 -cykloheksen-1 -yl)-2,4-pentadiensyre, (2E,4E)-3-metyl-5-(2-((E)-2(2,6,6-trimetyl-1-cykloheksen-1-yl)-etenyl)-1-cyklohepten-1 -yl)-2,4-pentadiensyre og (2E,4E)-3-metyl-5-(2-((E)-2(2,6,6-trimetyl-1-cykloheksen-1-yl)etenyr)-f-~ cyklookten-1-yl)-2,4-pentadiensyre.

6. Forbindelse ifølge krav 2, karakterisert ved at Ri og R2 er C1-C4-alkyl, og den andre er brom eller iod.

7. Forbindelsene ifølge krav 6, karakteris se rt ved at de er (all-E)-6-brom-3,7-dimetyl-9-(2,6,6-trimetyl-1-cykloheksen-1-yl)-2,4,6,8-nonatetraensyre, (all-E)-6-klor-3,7-dimetyl-9-(2I6,6-trimetyl-1-cykloheksen-1-yl)-2,4>6,8-nonatetraensyre, (all-E)-6-iod-3,7-dimetyl-9-(2,6,6-trimetyl-1-cykloheksen-1-yl)-2,4,6,8-nonatetraensyre.

8. Forbindelse ifølge krav 1, karakterisert ved at C7-Cs-bindingen er en trippelbinding.

9. Forbindelse ifølge krav 8, karakterisert ved at Ri og R2 sammen er C3-Ci3-alkylen, hvori ett karbonatom kan være erstattet med et heteroatom valgt fra gruppen bestående av svovel, oksygen og nitrogen, eller Ri og Ra sammen med karbonatomet, hvortil de er knyttet, er en aromatisk ring med fra 5 til 6 karbonatomer, eller en heteroaromatisk ring med fra 5 til 6 atomer, hvori ett atom i RV eller R2 er et heteroatom valgt fra gruppen bestående av oksygen, nitrogen og svovel, og de gjenværende atomer i Ri og R2 er karbon.

10. Forbindelse ifølge krav 8, karakterisert ved at Ri og R2 sammen er C3-C6-alkylen.

11. Forbindelser ifølge krav 10, karakterisert ved at de er (2E,4E)-3-metyl-5-[2-(2,6,6-trimetyl-cykloheks-1-enyletynyl)-cyklopoent-1-enyl]-penta-2,4-diensyre og (2E,4E)-3-metyl-5-[2-(2,6,6-trimetyl-cykloheks-1-enyletynyl)-cyklohept-1-enyl]-penta-2,4-diensyre.

12. Forbindelse ifølge krav 8, karakterisert ved at Ri og R2 sammen med karbonatomet hvortil de er knyttet, er en aromatisk ring med fra 5 til 6 karbonatomer, eller en heteroaromatisk ring med fra 5 til 6 karbonatomer, hvori ett atom i Ri eller R2 er et heteroatom valgt fra gruppen bestående av oksygen, nitrogen og svovel, og de gjenværende atomer i Ri og R2 er karbon.

13. Forbindelse ifølge krav 12, karakterisert ved at den er (2E,4E)-3-metyl-5-[2-(2,6,6-trimetyl-cykloheks-1-enyletynyl)-fenyl]-penta-2,4-diensyre.

14. Farmasøytisk blanding, karakterisert ved at den omfatter en forbindelse med formel I som angitt i krav 1 eller et farmasøytisk akseptabelt salt, ester eller amid derav, og en farmasøytisk akseptabel inert bærer.

15. Blanding ifølge krav 14 for topisk administrering, karakterisert ved at forbindelsen foreligger i nevnte blanding i en mengde på 0,05 til 3 vekt% av den totale blanding.

16. Blanding i enhetsdoseform for oral administrering, karakterisert ved at den omfatter: en første forbindelse som er et retinoid med RARa-aktivitet; en andre forbindelse med formel I som angitt i krav 1 eller et farmasøytisk akseptabelt salt, ester eller amid derav, hvori den første forbindelse foreligger i nevnte enhetsdoseform i en mengde fra 10 til 50 mg, og nevnte andre forbindelse foreligger i enhetsdoseform i en mengde fra 1 til 10 ganger mengden av nevnte første forbindelse.

17. Kjemisk forbindelse for anvendelse som et farmasøytikum, spesielt for behandling av faste tumorer, leukemi eller akne, karakterisert ved at den er en forbindelse med formel I som definert i krav 1.

18. Anvendelse av en forbindelse som angitt i krav 1 til fremstilling av en farmasøytisk blanding for behandling av faste tumorer, leukemi eller akne.