NO20110807L - Anvendelse av kaliumkanalapner, kaliumkanalagonist og adenosinreseptoragonist, samt lokalbedovende middel for stansing og/eller beskyttelse av et organ eller vev - Google Patents

Abstract

Det er beskrevet en anvendelse av kaliumkanalåpner, kaliumkanalagonist og adenosinreseptoragonist, samt lokalbedøvende middel for stansing og/eller beskyttelse av et organ eller vev.

Description

Foreliggende oppfinnelse vedrører en fremgangsmåte og farmasøytisk eller veterinærsammensetning for stans, beskyttelse og/eller bevaring av organer, spesielt hjerte under åpen hjertekirurgi, kardiovaskulær diagnose eller terapeutisk intervensjon.

Det er over 20.000 åpne hjertekirurgioperasjoner hvert år i Australia, over 800.000 i USA og ca. 1.000.000 i Europa. Av de som krever åpen hjertekirurgi er ca. 1,2% neonater/spedbarn primært som konsekvens av kogenital hjertesykdom.

Hjertet kan stanses i opp til 3 timer under åpen hjertekirurgi. Høy kalium kardioplegi (i overskudd på 15-20 mM) har vært basisen for myokardstans og beskyttelse i over 40 år. For tiden inneholder majoriteten av anvendte løsninger høye kaliumkonsentrasjoner, inklusive den vidt anvendte St. Thomas nr. 2 hospitalløsning som generelt inneholder 110 mM NaCI, 16 mM KCI, 16 mM MgCI2, 1,2 mM CaCI2og 10 mM NaHC03og har en pH på ca. 7,8. Høykaliumløsninger fører vanligvis til en membrandepolarisasjon fra ca. -80 til -50 mV. Til tross for at hyperkalemiske løsninger gir akseptable kliniske resultater, antyder nyere bevis at progressiv kalium-indusert depolarisasjon fører til ioniske og metabolske ubalanser som kan knyttes til myokardlammelse, ventrikulære arytmier, iskemisk skade, endotelcelleoppsvulming, mikrovaskulær skade, celledød og tap av pumpefunksjon under reperfusjonsperioden. Spedbarnshjerter er enda mer utsatt for skade ved kardioplegistans fra høykalium-medium enn voksne hjerter. De postulerte større ioneubalanser er knyttet til en økt natriuminnstrømming som i sin tur aktiverer Na<+>/Ca<2+->utvekslerne som fører til en stigning i intracellulær Ca<2+>. Kompensatorisk aktivering av Na<+->og Ca<2+->ionpumper skjer deretter, hvilket aktiverer anaerob metabolisme til å etterfylle ATP med en ledsagende økning i vevslaktat og fall i vevs-pH. Fri radikaldannelse og oksidativt stress har også blitt implisert i kalium-stans og delvis reversert ved administrasjonen av antioksidanter. I noen tilfeller har iskemi indusert av høye kaliumkonsentrasjoner kjemi blitt rapportert å ha skadet glattmuskel og noterialfunksjonen.

I et forsøk på å minimalisere iskemiskade under kardioplegistans, har et økende antall eksperimentelle studier anvendt kaliumkanalåpnere i stedet for høy kaliumkonsentrasjon. Kardiobeskyttelse som anvender nikorandil, aprikalim eller pinacidil er antatt å være knyttet til åpningen av kaliumkanalen som fører til en hyperpolarisert tilstand, forkortelse av virkningspotensialet og avtagende Ca<2+>inn i cellen. En svikt er imidlertid at hjertet trenger samme eller lengre tid for å friskne til uten noen forbedring i funksjonen enn med høykaliumkardioplegiløsninger. En annen begrensning er at pinacidil krever en bærer på grunn av dens lave løselighet i vandige løsninger. Den rutinemessige anvendte bærer er dimetylsulfoksid (DMSO) som er kontroversielt når det anvendes i animalsk eller human terapi.

De fleste forskere, inklusive de som forsvarer anvendelsen av kaliumkanalåpnere, tror at så snart blodstrømmen stoppes og stansløsningen administreres, skjer iskemi og øker progressivt med tid. For å redusere sannsynligheten for skade, søkte vi en kardioplegiløsning som ville plassere hjertet i en reversibel hypometabolsk tilstand analogt med vevene hos en skilpadde i vinterdvale, en kolibri i dvale eller en ørkenfrosk i sommerdvale. Når disse dyr senker sin metabolske hastighet (noen med over 90%), blir ikke vevene deres progressivt iskemiske, men forblir i en nedregulert stabil tilstand hvor tilføring og krav er avstemt. En ideell kardioplegiløsning bør tilveiebringe en enkel reversibel, hurtig elektrokjemisk stans med minimal vevs-iskemi. Hjertet bør akkumulere lav vevslaktat, bruke lite glykogen, vise minimale endringer i høyenergifosfater, cytosolisk redoks (NAD/NADH) og det bioenergetiske fosforylerings-(ATP/ADPPi)-forhold og fri energi av ATP. Det bør være liten eller ingen endring i cytosolisk pH eller fritt magnesium, minimale vannskifter mellom de intracellulære og ekstracellulære faser og ingen større ultrastrukturen skade på organeller slik som mitokondrium. Den ideelle kardioplegiløsning bør tilveiebringe 100% funksjonell restitusjon uten noen ventrikulær arytmi, cytosolisk kalsiumoverbelastning eller andre pumpea normaliteten Det er fortiden ingen kardioplegiløsning tilgjengelig som tilfredsstiller alle disse krav. Vi har nå funnet at hjertet kan bli bedre beskyttet under stans og restitusjon ved å anvende kaliumkanalåpneren adenosin og lokal anestetikumet lignokain.

Virkningen av adenosin er kontroversiell. Adenosin har blitt vist å øke koronar blodstrøm, hyperpolarisere cellemembranen og virke som et prekondisjoneringsmiddel via den ATP-sensitive kaliumkanal og adenosinrelaterte veier inklusive adenosinreseptorer, særlig Al-reseptoren. Adenosin er også kjent for å forbedre myokardrestitusjon som et supplement til høykaliumkardioplegi. Dessuten kan adenosin anvendes som en forhåndsbehandling (enten den er eller ikke er til stede i stoppløsningen) for å redusere letal skade. I en studie ble adenosin vist å konkurrere med kaliumstansløsninger og mer nylig i blodkardioplegi, forhindret den post-iskemisk disfunksjon i iskemisk skadede hjerter. Adenosin tilsettes noen ganger som et supplement til kaliumkardioplegi. Lignokain er et lokalt anestetikum som blokkerer natrium hurtige kanaler og har antiarytmiske egenskaper ved å redusere omfanget av innoverrettet natriumstrøm. Den ledsagende forkorting av virkningspotensialet er antatt å direkte redusere kalsiuminngang i cellen via Ca<2+->selektive kanaler og Na<+>/Ca<2+->utveksling. Nylige rapporter impliserer også lignokain ved fangingen av frie radikaler slik som hydroksyl og singlet oksygen i hjertet under reperfusjon. Forbundet med denne fangefunksjon, kan lignokain også hemme fosfolipaseaktivitet og minimere membrandegradering under iskemi. Lignokain har også blitt vist å ha en myo-kardbeskyttende effekt og ble i en studie funnet å være overlegen høykaliumløsninger. Imidlertid viste våre eksperimenter at lignokain alene ved 0,5, 1,0 og 1,5 mM ga svært variable funksjonelle restitusjoner ved å anvende det isolerte arbeidende rottehjerte.

I henhold til et aspekt av den foreliggende oppfinnelse tilveiebringes det en fremgangsmåte for å stanse, beskytte og/eller bevare et organ som inkluderer å administrere effektive mengder av (i) en kaliumkanalåpner eller agonist og/eller en adenosinreseptoragonist og (ii) et lokalanestetikum til et objekt som trenger det.

I henhold til et annet aspekt av den foreliggende oppfinnelse tilveiebringes det anvendelsen av (i) en kaliumkanalåpner eller agonist og/eller en adenosinreseptoragonist og (ii) et lokalanestetikum i fremstillingen av et medikament for å stanse, beskytte og/eller bevare et organ.

Den foreliggende oppfinnelse tilveiebringer også (i) en kaliumkanalåpner eller agonist og/eller en adenosinreseptoragonist og (ii) et lokal anestetikum for anvendelse i stans, beskyttelse og/eller bevaring av et organ.

I henhold til et ytterligere aspekt av den foreliggende oppfinnelse tilveiebringes det en farmasøytisk eller veterinærsammensetning som inkluderer effektive mengder av (i) en kaliumkanalåpner eller agonist og/eller en adenosinreseptoragonist og (ii) et lokalanestetikum.

Selv om den foreliggende oppfinnelse er spesielt fordelaktig i stans, beskyttelse og/eller bevaring av et organ mens det er intakt i kroppen til individet, vil det bli verdsatt at den også kan anvendes for å stanse, beskytte og/eller bevare isolerte organer.

Således tilveiebringer den foreliggende oppfinnelse enda videre en fremgangsmåte ved stans, beskyttelse og/eller bevaring av et organ som inkluderer å tilsette en sammensetning hvilken inkluderer effektive mengder av (i) en kaliumkanalåpner eller agonist og/eller en adenosinreseptoragonist og (ii) et lokalanestetikum til organet.

Begrepet "å tilsette" anvendes her i sin bredeste betydning for å referere til alle metoder for å eksponere organet for sammensetningen av den foreliggende oppfinnelse, for eksempel bading, overøsing eller pumping via forskjellig ruter.

Begrepet "organ" anvendes her i sin bredeste betydning for å referere til enhver del av kroppen som utøver en spesifikk funksjon inklusive vev og celler eller deler derav, for eksempel cellelinjer eller organellepreparater. Andre eksempler inkluderer sirkulatoriske organer slik som hjerte, respirasjonsorganer slik som lungene, urinveisorganer slik som nyrene eller blæren, fordøyelsesorganer slik som magen, leveren, pankreasen eller milten; forplantningorganer slik som skrotumen, testiklene, eggstokkene eller livmoren, nevrologiske organer slik som hjernen, germinalceller slik som spermatozo eller ovum og somatiske celler slik som hudceller, hjerteceller dvs. myocytter, nerveceller, hjerneceller eller nyreceller.

Fremgangsmåten av den foreliggende oppfinnelse er spesielt nyttig i stans, beskyttelse og/eller bevaring av hjertet under åpen hjertekirurgi inklusive hjertetransplantater. Andre anvendelser inkluderer å redusere hjerteskade før, under eller etter kardiovaskulær intervensjon som kan inkludere et hjerteinfarkt, angioplastikk eller angiografi. Foreksempel kunne sammensetningen bli administrert til individer som har gjennomgått eller utvikler et hjerteinfarkt og anvendes ved tiden for administrasjon av blodkoagulatoppbrytende legemidler slik som streptokinase. Når koagulatet løses, kan nærværet av sammensetningen beskytte hjertet fra ytterligere skader slik som en reperfusjonsskade. Sammensetningen kan være spesielt effektiv som en kardiobeskytter i de deler av hjertet som har blitt underernært på gjennomstrømning, næringsstoffer og/eller oksygen i forskjellige tidsperioder. For eksempel kan sammensetningen anvendes for å behandle hjerteiskemi som kunne eksistere tidligere eller induseres ved kardiovaskulær intervensjon.

Således tilveiebringer den foreliggende oppfinnelse også en kardioplegisk eller kardiobeskyttende sammensetning som inkluderer effektive mengder av (i) en kaliumkanalåpner eller agonist og/eller en adenosinreseptoragonist og (ii) et lokalanestetikum.

Kaliumkanalåpnerene eller agonistene kan velges fra nicorandil, diazoksid, minoksidil, pinicadil, aprikalim, cromokulim, NS-1619 (1,3-dihydro-l-[hydroksy5(trifluormetyl)fenyl]5-(trifluormetyl)2-H-benimidazol-on),

amlodipin, Bay K 8644 (L-type)(l,4-dihydro-26-dimetyl-5-nitro-4[2(trifluormetyl)fenyl]-3-pyridin karboksylsyre (metylester)), bepridil HCI (L-type), calciseptin (L-type), omega-conotoxin GVIA (N-type), omega-conotoxin MVIIC (Q-type), cyproheptadin HCI, dantrolen natrium (Ca<2+->frigivelsesinhibitor), diltiazem HCI (L-type), filodipin, flunarizin HCI (Ca<2+>/Na<+>), fluspirilen (L-type), HA-1077 2HCI(l-(5-isokinolinylsulfonyl) homo piperazin.HCI), isradipin, loperamid Hel, manoalid (Ca<2+->frigivelseinhibitor), nikardipin HCI(L-type), nifedipin(L-type), niguldipin HCI (L-type), nimodipin (L-type), nitrendipin (L-type), pimozid (L- og T-type), rutenium rød, ryanodin (SR-kanaler), taicatoxin, verapamil HCI (L-type) metoksy-verapamil HCI (L-type), YS-035 HCI (L-type)N2(3,4-dimetoksyfenyl)etyl]-3,4-dimetoksy N-metyl benzen etanamin HCI)og AV-blokkere slik som verapamil og adenosin. Det vil bli verdsatt at denne listen inkluderer kalsiumantagonister fordi kaliumkanalåpnere indirekte er kalsiumantagonister.

Adenosin er spesielt foretrukket fordi den er i stand til å åpne kaliumkanalen, hyperpolarisere cellen, undertrykke metabolsk funksjon, muligens beskytte endotelceller, høyne prekondisjonering av vev og beskytte mot iskemi eller skade. Adenosin er også en indirekte kalsiumantagonist, vasodilator, antiarytmisk middel, antiadrenergisk middel, fri radikalfanger, stansende middel, antiinflammatorisk middel (redusere nøytrofil aktivering), metabolsk middel, og muligens nitrogenoksiddonor.

I en foretrukket utførelse tilveiebringer den foreliggende oppfinnelse en fremgangsmåte for stans, beskyttelse og/eller bevaring av et organ som inkluderer å administrere effektive mengder av adenosin og et lokalanestetikum til et objekt som trenger det.

Egnede adenosinreseptoragonister inkluderer N<6->cyklopentyladenosin (CPA), N-etylkarboksamido-adenosin (NECA), 2-[p-(2-karboksyetyl)fenetyl-amino-5'-N-etylkarboksamido-adnosin (CGS-21680), 2-kloradenosin, N<6->[2-(3,5-dimetoksyfenyl)-2-(2-metoksyfenyl]etyladenosin, 2-klo-N<6->cyklopentyladenosin (CCPA), N-(4-aminobenzyl)-9-[5-(metylkarbonyl)-beta-D-robofuranosyl]-adenin

(AB-MECA), ([IS-[la,2b,3b,4a(S<*>)]]-4-[7-[[2-(3-klor-2-tienyl)-l-metyl-propyl]amino]-3H-imidazol[4,5-b]pyridyl-3-6]cyklopentan-karboksamid (AMP579), N<6->(R)-fenylisopropyladenosin (R-PLA), aminofenyletyladenosin 9APNEA) og cyklo-heksyladenosin (CHA). ;Lokalanestetikumer kan velges fra meksiletin, difenylhydantoin prilokain, prokain, mepivakain og klasse IB antiarytmiske middel slik som lignokain eller derivater derav, for eksempel QX-314. Lignokain er foretrukket og det er i stand til å virke som et lokalanestetikum sannsynligvis ved å blokkere natriumhurtige kanaler, undertrykke metabolsk funksjon, senke fri cytosolisk kalsium, beskytte mot enzymfrigivelse fra celler, muligens beskytte endotelceller og beskytte mot myofilamentskade. Lignokain er også en fri radikalfanger og et antiarytmetikum. ;Fordi lignokain virker ved å blokkere natriumhurtige kanaler, vil det bli verdsatt at andre natriumkanalblokkere kan anvendes i stedet for eller i kombinasjon med lokalanestetikumet i fremgangsmåten og sammensetningen av den foreliggende oppfinnelse. Eksempler på passende natriumkanalblokkere inkluderer animalske gifter slik som tetrodotoksin. ;I en spesielt foretrukket utførelse tilveiebringes det således en fremgangsmåte for stans, beskyttelse og/eller bevaring av et organ som inkluderer å administrere effektive mengder av adenosin og lignokain til et objekt som trenger det. ;I en annen foretrukket utførelse tilveiebringes det en farmasøytisk eller veterinærsammensetning som inkluderer effektive mengder av adenosin og lignokain. ;For å lette referanse vil "kaliumkanalåpner eller agonist og/eller adenosinreseptoragnoist" og "lokalanestetikum" heretter bli referert til som "aktive ingredienser". ;Fremgangsmåten av foreliggende oppfinnelse involverer administrasjonen av effektive mengder med de aktive ingredienser i en varighet og under betingelser tilstrekkelige for organet som skal stanses, beskyttes og/eller bevares. De aktive ingredienser kan administreres separat, sekvensielt eller samtidig og i en enkelt dose eller serie av doser. ;Individet kan være et menneske eller et dyr slik som et buskapsdyr (for eksempel sau, ku eller hest), laboratorietestdyr (for eksempel mus, kanin eller marsvin) eller et kjæledyr (for eksempel hund eller katt), spesielt et dyr av økonomisk viktighet. ;Det vil bli verdsatt at mengden med aktive ingredienser til stede i sammensetningen vil avhenge av individets natur, type organ som stanses, beskyttes og/eller bevares og den planlagte anvendelse. I tilfelle av et menneske-individ som krever hjertestans under åpen hjertekirurgi, er konsentrasjonen av adenosin fortrinnsvis ca. 0,001 til ca. 20 mM, mer foretrukket ca. 0,01 til ca. 10 mM, mest foretrukket ca. 0,05 til ca. 5 mM og konsentrasjonen av lignokain er fortrinnsvis ca. 0,001 til ca. 20 mM, mer foretrukket ca. 0,01 til ca. 10 mM, mest foretrukket 0,05 til ca. 5 mM. I tilfelle av et menneskelig individ som krever behandling før, under eller etter et hjerteinfarkt eller kardiovaskulær intervensjon, er de foretrukne konsentrasjoner av adenosin og lignokain fremsatt i tabellen under. ; De aktive ingredienser kan administreres ved enhver egnet rute inklusive oral, implantat, rektal, inhalasjon eller insufflasjon (gjennom munnen eller nesen), topisk (inklusive bukal eller sublingval), vaginal eller parenteral (inklusive subkutan, intramuskulær, intravenøs, intrasternal og intradermal). Fortrinnsvis vil administrasjon i åpen hjertekirurgi eller kardiovaskulær intervensjonsapplikasjoner oppnås ved å blande de aktive ingredienser med blodet til individet eller individer som har en lignende blodtype. De aktive ingredienser kommer da inn i koronar-sirkulasjon generelt via aorta. Stans kan også oppnås ved enten kontinuerlig eller intermitterende levering. For eksempel kan hjertestans skje ved enten kontinuerlig eller intermitterende perfusjon retrograd gjennom aorta på Langendorff-måten. Imidlertid vil det være verdsatt at den foretrukne rute vil variere med individets tilstand og alder og de valgt aktive ingredienser. ;Sammensetningen av den foreliggende oppfinnelse er svært gunstig ved ca. 15°C til ca. 37°C, fortrinnsvis ca. 20°C til ca. 37°C, hvor lengre stanstider ved å anvende St. Thomas nr. 2 løsning bare kan oppnås når temperaturen senkes, for eksempel ned til ca. 4°C. ;Nar det er mulig for en eller begge de aktive ingredienser å bli administrert alene, er det foretrukket å administrere en eller begge av dem sammen med en eller flere farmasøytisk akseptable bærere, fortynningsmidler adjuvantia og/eller eksipienser. Hver bærer, fortynningsmiddel, adjuvans og/eller eksipiens må være farmasøytisk "akseptabel" i betydning av å være kompatibel med de andre ingredienser i sammensetningen og ikke skadelig for objektet. Sammensetningene kan beleilig presenteres i enhetsdoseringsform og kan fremstilles ved velkjente fremgangsmåter i farmasi. Slike fremgangsmåter inkluderer trinnet å bringe den aktive ingrediens i forbindelse med bæreren som utgjør en eller flere tilleggsingredienser. Fortrinnsvis fremstilles sammensetningene ved å uniformt og tett bringe den aktive ingrediens i forbindelse med flytende bærere, fortynningsmidler, adjuvantia og/eller eksipienser. ;Foreliggende oppfinnelse strekker seg også til en farmasøytisk eller veterinærsammensetning som inkluderer de aktive ingredienser og en farmasøytisk eller veterinær akseptabel bærer, fortynningsmiddel, adjuvans og eller eksipiens. ;Sammensetninger av den foreliggende oppfinnelse passende for oral administrasjon kan presenteres som diskrete enheter slik som kapsler, poser eller tabletter hver inneholdende en forhåndsbestemt mengde av de aktive ingredienser; som et pulver eller granuler; som en løsning eller en suspensjon i en vandig eller ikke-vandig væske; eller som en olje-i-vann flytende emulsjon eller vann-i-olje flytende emulsjon. De aktive ingredienser kan også presenteres som en bolus, "electuary" eller pasta. ;En tablett kan lages ved sammentrykning eller forming, eventuelt med en eller flere tilleggsingredienser. Sammenpressede tabletter kan fremstilles ved sammentrykning i en egnet maskin av den aktive ingrediens i en frittflytende form slik som et pulver eller granuler, eventuelt blandet med et bindemiddel (for eksempel prege lati ni sert maisstivelse, polyvinylpyrrolidon eller hydroksypropylmetylcellulose), fyllstoffer (for eksempel laktose, mikrokrystallinsk cellulose eller kalsiumhydrogenfosfat), smørmidler (for eksempel magnesiumstearat, talk eller silika), inerte fortynningsmidler, konserveringsmidler, desintegrerende midler (for eksempel magnesiumstearat, talk eller silika), inerte fortynningsmidler, konserveringsmidler, desintegrerende midler (for eksempel natriumstivelseglykolat, kryssbundet povidon, kryssbundet ;natriumkarboksymetylcellulose), overflateaktive- eller dispergeringsmidler. Støpte ;tabletter kan lages ved å forme i en passende maskin en blanding av en fluorisert forbindelse fuktet med et inert flytende fortynningsmiddel. Tablettene kan eventuelt belegges eller skjæres og kan formuleres for å gi langsom eller kontrollert frigivelse av den aktive ingrediens deri ved å anvende for eksempel ;hydroksypropylmetylcellulose i varierende proporsjoner for å gi den ønskede frigivelsesprofil. Tabletter kan eventuelt utstyres med et enterisk belegg for å gi frigivelse i andre deler av tarmen enn magesekken. ;Flytende preparater for administrasjon før stans, beskyttelse og/eller bevaring av organet kan ha form av for eksempel løsninger, siruper eller suspensjoner, eller de kan presenteres som et tørt produkt for konstituering med vann eller annet passende vehikkel før anvendelse. Slike flytende preparater kan fremstilles på konvensjonelle måter med farmasøytisk akseptable additiver slik som suspensjonsmidler (for eksempel sorbitolsirup, cellulosederivater eller hydrogenerte spiselige fett); emulgeringsmidler (for eksempel lecitin eller akasie); ikke-vandige vehikler (for eksempel mandelolje, oljeaktige estere, etylalkohol eller fraksjonerte vegetabilske oljer); konserveringsmidler (for eksempel metyl- eller propyl-p-hydroksybenzoater eller sorbinsyre); og energikilder (for eksempel karbohydrater slik som glukose, fett slik som palmitat eller aminosyrer). ;Sammensetninger egnet for topisk administrasjon i munnen inkluderer lozengere ;omfattende de aktive ingredienser i en smakssatt basis, vanligvis sukrose og akasie eller tragantgummi; pastiller omfattende de aktive ingredienser i en inert basis slik som gelatin eller glyserin, eller sukrose og akasiegummi; og munnvann omfattende de aktive ingredienser i en passende flytende bærer. ;For topisk applikasjon på huden kan de aktive ingredienser være i form av en krem, salve, gele, løsning eller suspensjon. ;For topisk applikasjon på øyet kan de aktive ingredienser være i form av en løsning eller suspensjon i et passende sterilt vandig eller ikke-vandig vehikkel. Additiver, for eksempel buffere, konserveringsmidler inklusive baktericid- og fungicidmidler, slik som fenylkvikksølvacetat eller nitrat, benzalkonklorid eller klorheksidin og tykningsmidler slik som hypromellose kan også inkluderes. ;De aktive ingredienser kan også formuleres som depotpreparater. Slike langtidsvirkende formuleringer kan administreres ved implantasjon (for eksempel subkutan eller intramuskulær) eller ved intramuskulær injeksjon. Således kan for eksempel de aktive ingredienser formuleres med passende polymere eller hydrofobe materialer (for eksempel som en emulsjon i en akseptabel olje eller ion-bytteresiner, eller som tungtløselige derivater, for eksempel som et tungtløselig salt. ;Sammensetningen for rektal administrasjon kan presenteres som en suppositorie eller retensjonsklyster med en passende ikke-irriterende eksipiens som er fast ved ordinær temperatur, men flytende ved rektaltemperaturen og derfor vil smelte i rektum for å frigjøre de aktive ingredienser. Slike eksipienser inkluderer kakaosmør eller et salisylat. ;For intranasal eller pulmonar administrasjon kan de aktive ingredienser formuleres som løsninger eller suspensjoner for administrasjon via en passende måle- eller enhetsdoseanordning eller alternativt som en pulverblanding med en passende bærer for administrasjon ved å anvende en passende leveringsanordning. ;Sammensetningen egnet for vaginaladministrasjon kan presenteres som pessarer, tamponger, kremer, geler, pastaer, skum eller sprayformuleringer inneholdende i tillegg til den aktive ingrediens slike bærere som er kjent i faget for å være passende. ;Sammensetninger egnet for parenteral administrasjon inkluderer vandige og ikke-vandige isotone sterile injeksjonsløsninger som kan inneholde antioksidanter, buffere, bakteriostater og løst stoff som gjør sammensetningen isoton med blodet i det tiltenkte objekt; og vandige eller ikke-vandige sterile suspensjoner som kan inkludere suspensjonsmidler og tykningsmidler. Sammensetningene kan presenteres i enhetsdose eller multidose forseglede beholdere, for eksempel ampuller og flasker og kan lagres i en frysetørket (lyofilisert) tilstand som bare krever tilsettingen av den sterile flytende bærer, for eksempel vann for injeksjonen, øyeblikkelig før anvendelse. Ekstemporerte injeksjonsløsninger og suspensjoner kan fremstilles fra sterile pulvere, granuler og tabletter av typen beskrevet tidligere. ;Når sammensetningen er for veterinæranvendelse, kan den for eksempel fremstilles ved fremgangsmåter som er konvensjonelle i faget. Eksempler på slike veterinærsammensetninger inkluderer de tilpasset for: (a) oral administrasjon, utvendig applikasjon, for eksempel store doser (drenches) ;(for eksempel vandige eller ikke-vandige løsninger eller suspensjoner); tabletter eller boluser; pulvere, granuler eller pelleter for blanding med fårstoffer; pastaer ;for applikasjon på tungen; (b) parenteral administrasjon for eksempel ved subkutan, intramuskulær eller intravenøs injeksjon, for eksempel som en steril løsning eller suspensjon; eller (når passende) med intrabrystinjeksjon når en suspensjon eller løsning introduseres inn i juret via spenen; (c) topisk applikasjon, for eksempel som en krem, salve eller spray applisert på skinnet; eller ;(d) intravaginalt, for eksempel som et pessar, krem eller skum;Det bør bli forstått at i tillegg til ingrediensene spesielt nevnt over, kan sammensetningene av denne oppfinnelse inkludere andre konvensjonelle midler i faget, som tar hensyn til sammensetningstypen det dreier seg om, for eksempel kan de egnet for oral administrasjon inkludere slike ytterligere midler som bindemidler, søtnere, tykningsmidler, smaksstoffer, desintegrerende midler, beleggingsmidler, konserveringsmidler, smøremidler og/eller tidsforsinkende midler. ;Passende søtnere inkluderer sukrose, laktose, glukose, aspartam eller sakkarin. Passende desintegrerende midler inkluderer maisstivelse, metyl cellulose, polyvinylpyrrolidon, xantangummi, bentonitt, alginsyre eller agar. Passende smaksstoffer inkluderer peppermynteolje, vintergrønnolje, kirsebær, appelsin- eller bringebærsmak. Passende beleggingsmidler inkluderer polymerer eller kopolymerer av akrylsyre og/eller metakrylsyre og/eller deres estere, vokser, fettalkoholer, zein, skjellakk eller gluten. Passende konserveringsmidler inkluderer natriumbenzoat, vitamin E, alfa-tokoferol, askorbinsyre, metylparaben, propylparaben, eller natriumbisulfitt. Passende smøremidler inkluderer magnesiumstearat, stearinsyre, natriumoleat, natriumklorid eller talk. Passende tidsforsinkende midler inkluderer glyserylmonostearat eller glyseryldistearat. ;En foretrukket farmasøytisk akseptabel bærer er en buffer som har en pH på ca. 6 til ca. 9, fortrinnsvis ca. 7, mer foretrukket ca. 7,4 og/eller lave konsentrasjoner av kalium, for eksempel opp til ca. 10 mM, mer foretrukket ca. 2 til ca. 8 mM, mest foretrukket ca. 4 til ca. 6 mM. Passende buffere inkluderer Krebs-Henseleit som generelt inneholder 10 mM glukose, 117 mM NaCI, 5,9 mM KCI, 25 mM NaHC03, 1,2 mM NaH2P04, 1,12 mM CaCI2(fritt Ca<2+>= 1,07 mM) og 0,512 mM MgCI2(fritt Mg<2+>=0,5mM), St. Thomas nr. 2 løsning, Tyrodes løsning som generelt inneholder 10 mM glukose, 126 mM NaCI, 5,4 mM KCI, 1 mM CaCI2, 1 mM MgCI2, 0,33 mM NaH2P04 og 10 mM HEPES (N-[2-hydroksyetyl]piperazin-N'-[2-etansulfonsyre], Fremes løsning, Hartmanns løsning som generelt inneholder 129 NaCI, 5 mM KCI, 2 mM CaCI2og 29 mM laktat og Ringers-laktat. En fordel ved å anvende lav kaliumkonsentrasjon er at det gjør den foreliggende sammensetning mindre skadelig for individet, spesielt pediatriske individer slik som neonater/spedbarn. Høy kaliumkonsentrasjon har blitt knyttet til en akkumulering av kalsium som kan være forbundet med irregulære hjerteslag under restitusjon, hjerteskade og cellesvelling. Neonata le/sped ba rn er enda mer følsomme enn voksne for høykaliumskade under hjertestans. Etter kirurgi av defekter kan et neonatal-/spedbarnhjerte ikke returnere til normal på mange dager, noen ganger krever det intensiv terapi eller overlevelsesutstyr. Det er også fordelaktig å anvende bærere som har lave magnesiumkonsentrasjoner slik som for eksempel opp til ca. 2,5 mM, men det vil bli verdsatt at høyere magnesiumkonsentrasjoner, for eksempel opp til ca. 20 mM, kan anvendes hvis ønsket uten vesentlig å påvirke sammensetningens aktivitet. ;I en ytterligere foretrukket utførelse tilveiebringer den foreliggende oppfinnelse en farmasøytisk eller veterinærsammensetning som inkluderer adenosin, lignokain og en farmasøytisk akseptabel bærer som inneholder opp til ca. 10 mM kalium. ;I en enda ytterligere foretrukket utførelse tilveiebringer den foreliggende oppfinnelse en farmasøytisk eller veterinærsammensetning som inkluderer adenosin, lignokain og Krebs-Henseleit buffer. ;Sammensetningen kan også fordelaktig presenteres i form av et kit hvor de aktive ingredienser holdes adskilt for separat, sekvensiell eller samtidig administrasjon. ;Det vil bli verdsatt at sammensetningen av den foreliggende oppfinnelse også kan inkludere og/eller anvendes i kombinasjon med kjente medikamenter avhengig av den foreslåtte anvendelse. For eksempel kunne medikamenter som vesentlig forhindrer nedbrytningen av adenosin i blodet slik som nukleosidtransportinhibitorer, for eksempel dipyridamol anvendes som additiver i sammensetningen av den foreliggende oppfinnelse. Adenosins halveringstid i blodet er ca. 10 sekunder så nærværet av et medikament for å vesentlig forhindre dens nedbrytning vil maksimere effekten av sammensetningen av foreliggende oppfinnelse. Dipyridamol kunne fordelaktig inkluderes i konsentrasjoner fra ca. 0,1 nM til ca. 10 mM og har vesentlig fordeler med hensyn på ka rd i o bes kytte I se. Dipyridamol kan supplere virkningene av adenosin ved å hemme adenosintransport som øker vasodilatasjon. Dette kunne være spesielt viktig når sammensetningen administreres intermitterende. ;Andre eksempler på medikamenter inkluderer koagulatoppbrytende legemidler slik som streptokinase. Som diskutert tidligere kunne sammensetningen administreres ved tidspunktet for administrasjon av streptokinase i individer som har lidd eller utvikler et hjerteinfarkt. ;Oppfinnelsen vil nå bli beskrevet med referanse til de følgende eksempler. Disse eksempler skal ikke tolkes som begrensende på noen måte. ;I eksempelet vil det refereres til ledsagende tegninger hvor:;Figur 1 er en graf av aortisk gjennomstrømning versus tid som sammenligner hjertestanser ved å anvende 100 jiM adenosin og 0,5 mM lignokain i Krebs-Henseleit og St. Thomas Hospital nr. 2 løsning; Figur 2 er seks grafer som viser hjerterytme, systolisk trykk, aortisk gjennomstrømning, koronar gjennomstrømning, MV02 og rytme-trykk-produkt-restitusjon fra 30 minutter intermitterende iskemi; Figur 3 er seks grafer som viser hjerterytme, systolisk trykk, aortisk gjennomstrømning, koronar gjennomstrømning, MV02 og rytme-trykk-produkt-restitusjon fra 2 timer intermitterende iskemi; Figur 4 er seks grafer som viser hjerterytme, systolisk trykk, aortisk gjennomstrømning, koronar gjennomstrømning, NV02 og rytme trykk produkt restitusjon fra 4 timer intermitterende iskemi; Figur 5 er et søylediagram som gir en oppsummering av resultatene i figur 2 til 4; Figur 6 er seks grafer som viser hjerterytme, systolisk trykk, aortisk gjennomstrømning, koronar gjennomstrømning, NV02 og rytme trykk produkt restitusjon fra 2 timer med intermitterende iskemi ved å anvende neonatale rotte-hjerter; Figur 7 er fire grafer som viser 20 minutter iskemi i rottehjertet in vivo etter koronar arteriunderbinding uten noen adenosin-lignokain infusjon; Figur 8 er fire grafer som viser 20 minutter iskemi i rottehjertet in vivo etter koronar arteriunderbinding hvor det infuseres med adenosin (6,3 mg/ml) og lignokain (12,6 mg/ml) ved 1 ml/time/300g rotte; Figur 9 er en graf som viser 30 minutter iskemi i rottehjertet in vivo etter koronar arteriunderbinding når det infuseres med adenosin (6,3 mg/ml) og lignokain (12,6 mg/ml) ved 1 ml/time/300 g rotte; Figur 10 er fire grafer som viser 20 minutter iskemi i rottehjertet in vivo etter koronar arteriunderbinding når det infuseres med adenosin (3,15 mg/ml) og lignokain (12,6 mg/ml) ved 1 ml/time/300g rotte; Figur 11 er fire grafer som viser 30 minutter iskemi i rottehjertet in vivo etter koronar arteriunderbinding når det infuseres med adenosin (1,6 mg/ml) og lignokain (12,6 mg/ml) ved 1 ml/time/300g rotte; Figur 12 er en graf som viser 30 minutter iskemi i rottehjertet in vivo etter koronar arteriunderbinding når det infuseres med adenosin (1,6 mg/ml) og lignokain (12,6 mg/ml) ved 1 ml/time/300g rotte; Figur 13 er to grafer som viser endringen i ATP og PCr versus iskemitid under et hjerteinfarkt in vivo med og uten nærværet av AL; Figur 14 er to grafer som viser endringen i laktat og myokard-pH versus iskemitid under et hjerteinfarkt in vivo med og uten nærværet av AL; Figur 15 er to grafer som viser endringen i glykogen og rytme-trykk-produkt versus iskemitid under et hjerteinfarkt in vivo med og uten nærværet av AL. ;I eksemplene refererer "AL" til sammensetninger inneholdende adenosin og lignokain. ;Eksempel 1;Et eksempel sammenligner effekten av adenosin (100jiM) kardioplegi med hyperkalemisk St. Thomas Hospital nr. 2 løsning (16 mK K<+>) på funksjonell restitusjon etter en periode med global iskemi ved å anvende kontinuerlig perfusjon. ;Hjerter fra hann 450 g Sprague-Dawley rotter (n=19) ble overøst i 30 minutter i arbeidsmodus (forhåndsbelastning 7,5 mmHg; etterbelastning 100 mmHg) med Krebs-Henseleit pH 7,4 buffer ved 37°C. Hjerter ble deretter stanset i en retrogradmodus ved et konstant trykk på 70 mmHg med enten (i) en løsning inneholdende 100 jiM adenosin og 0,5 mM lignokain i filtrert Krebs-Henseleit (10 mM glukose, pH 7,6-7,8 @ 37°C)(n=ll) eller (ii) St. Thomas nr. 2 løsning (0,2 mikronfilter)(n=8). Etter 30 minutter eller 4 timer stans, ble hjertene svitsjet tilbake til normal antegradperfusjon med Krebs-Henseleit pH 7,4 @ 37°C. Hjerterytme, koronar gjennomstrømning, aortisk gjennomstrømning, aortisk trykk og oksygenforbruk ble monitorert. Statistisk signifikans ble vurdert ved å anvende en Student t-test. ;Resultater;Hjertet stanset i 30 minutter ved å anvende adenosin kardioplegi oppnådde ro på halve tiden sammenlignet med St. Thomas nr. 2 løsning (30 versus 77 sekunder, p<0,0001). I løpet av stans under et konstant perfusjonstrykk var koronarblodgjennomstrømningen 30% større ved å anvende adenosinkardioplegi (p<0,05). Hurtigere restitusjoner ble funnet i AL-hjerter i aortisk trykk, aortisk gjennomstrømning og minuttvolum under reperfusjon. Etter 5 minutter inne i reperfusjon var hjerterytmen, aortisk trykk, aortisk gjennomstrømning, koronargjennomstrømning, minuttvolum og 02-forbruk høyere i AL-hjertene (tabell 1). Høyere aortiske gjennomstrømninger ble også funnet ved 15, 25 og 35 minutter mot en perfusjonsstopp på 100 mmHg (figur 1). ; ; Eksempel 2;Voksne Wistar-rotter (350 g) ble preparert ved å anvende metoden beskrevet i eksempel 2 og deretter underkastet intermitterende perfusjon som diskutert under. ;Intermetterende retrograd perfusjon ble utført under en konstant trykkhøyde på 70 mmHg etter at hjertene ble svitsjet tilbake fra arbeidsmodusen til Lagendorff-modusen. Etter stabilisering ble hjertene stanset ved å anvende 50 ml av enten adenosin pluss lignokain-kardioplegi eller St. Thomas Hospital nr. 2 løsning. Aorta ble deretter kryssfastklemt og hjertet etterlatt for å holdes stanset i 20 minutter (unntatt i 30 minutter intermitterende stansprotokoll), hvoretter klemmen ble frigjort og 2 minutter stansløsning levert fra en trykkhøyde på 70 mmHg. Klemmen ble satt på plass og denne prosedyre fortsatt i opp til 30 minutter, 2 timer og 4 timer ved 37°C. ;Intermitterende kardioplegilevering er metoden vanlig anvendt klinisk i kontrast til kontinuerlig perfusjon i eksempel 1. Under intermitterende stans, klemmes individets aorta og stoppløsningen administreres. Etter noen få minutter stanses hjertet og kardioplegilevering stoppes. Hjertet forblir bevegelsesløst for å tillate kirurgi. Stansløsningen administreres igjen hvert 30 minutt i noen få minutter for å opprettholde hjertet i den faste tilstand for å bevare og beskytte hjertemuskelen. Mellom disse tidene blir hjertemuskelen langsomt iskemisk indikert ved produksjonen av laktat og fall i muskel pH. Av denne grunn kalles ofte intermitterende perfusjonslevering intermitterende iskemisk stans. Resultatene er vist i tabell 3 til 7 under og figur 2 til 5. ;30 minutter iskemisk stans ved 37°C;Tabell 3 og figur 2 viser at A-L stopper på halve tiden av St. Thomas løsning 21 s (n=7) versus 53 s (n=10). Alle hjerter returnerte funksjon til det samme nivå etter reperfusjon (ingen signifikant forskjell mellom grupper). ; ; 2 timer iskemisk stans ved 37°C;Tabell 5 og figur 3 viser at A-L stanser på halvparten av tiden til St. Thomas løsning ;33 s (n=7) versus 81 s (n=8).4 av 8 hjerter stanset med St. Thomas kom seg ikke. Alle A-L hjertene overlevde (n=7). St. Thomas hjerter som kom seg (n=4) hadde 50-90% aortisk gjennomstrømning, 70-120% hjerterytme og 90-100% systolisk trykk. A-L hjerter vant tilbake 80% aortisk gjennomstrømning, 95% hjerterytme og 95-100% systolisk trykk. ; 4 timer iskemisk stans ved 37°C;Tabell 6 og 7 og figur 4 viser A-L stanser på halve tiden av St. Thomas løsning (26s(n=9)versus (78s (n=7)). 6 av 7 hjerter stanset med St. Thomas løsning kom seg ikke. Alle A-L hjerter overlevde (n=9).Det eneste St. Thomas hjertet som kom seg hadde 40% aortisk gjennomstrømning, 80% hjerterytme og 90% systolisk trykk. A-L hjerter restituert 70% gjennomstrømning, 90% hjerterytme og 95-100% systolisk trykk. ; ; Figur 5 er en oppsummering av resultatene i figur 2 til 4 som viser at alle hjerter ;stanset med AL-løsning overlevde etter 30 minutter iskemisk intermitterende stans (n=7), 2 timer intermitterende stans (n=7) og 4 timer intermitterende stans (n=9). I kontrast, selve om alle hjerter stanset med St. Thomas løsning og overlevde etter 30 minutter (n=10), overlevde bare 50% (4 av 8 testet) og 14% (1 av 7) testet. I tillegg har 2 hjerter med suksess blitt stanset med AL i seks timer (figur 5). ;Figur 2 til 4 viser de funksjonelle egenskaper (hjerterytme, systolisk trykk, aortisk gjennomstrømning, koronar gjennomstrømning, oksygenforbruk og rytme-trykk-produkt) i løpet av 60 minutter etter 0,5 timer stans (figur 2) 2 timer stans (figur 3) og 4 timer stans (figur 4). I alle tilfeller hadde hjerter stanset med AL-løsning høyere funksjonelle restitusjonsparametere. Etter 0,5 timer stans var ikke disse forskjeller signifikante unntatt for gjenvinning av aortisk gjennomstrømning i hjerter som mottok AL-stansløsning. Aortisk gjennomstrømning mot en trykkhøyde på 70 mmHg gjenvant 90% av kontroll verdiene ved 30 minutter sammenlignet med 65% i St. Thomas-hjerter. Etter 2 timer intermitterende iskemisk stans er forskjellene i funksjonell gjenvinning mer slående. I AL-stansede hjerter gjenvant hjerterytmen og systolisk trykk nesten 100% av kontrollverdiene mens derimot St. Thomas-hjerter bare gjenvant 40-50%. Aortisk gjennomstrømning, koronar gjen-nomstrømning, oksygenforbruk og rytme-trykk-produkt gjenvant 80% og over kontrollene i AL-hjerter og bare 20-40% i St. Thomas-hjerter. Etter 4 timer stans var forskjellene enda større med bare 1 av 7 St. Thomas-hjerter som kom seg. Alle AL-hjerter kom seg etter 4 timer stans med lignende restitusjonsfunksjonelle profiler beskrevet over for 2 timer. Det kan konkluderes med at AL-stans gir overlegen beskyttelse under 2 og 4 timer stans og restitusjon i voksne hjerter. ;Eksempel 3;N ;Neonatal/nyfødterottehjerter (ved å anvende 50-70 g 20 dager gamle rotter) ble preparert ved å anvende den intermitterende perfusjonsteknikk i 2 timer ved 37°C beskrevet i eksempel 2, unntatt at trykkhøyden for levering og etterbelastning ble redusert til 50 mmHg. Resultatene vist i tabell 8 og 9 under og figur 6 viser at A-L stanser på en tredjedel av tiden til St. Thomas løsning 19s (n=7) versus 66s (n=7). ;3 av 7 hjerter stanset med St. Thomas kom seg ikke. Alle A-L hjerter overlevde (n=7) med 80% aortisk gjennomstrømning. St. Thomas-hjertene som kom seg utgjorde i middelverdi 80% aortisk gjennomstrømningshastighet, men dette var ekstremt variabelt. ;Alle neonatal/nyfødtehjerter stanset med AL-løsning kom seg etter 2 timer intermitterende iskemisk stans. Bare 4 av 7 hjerter stanset med St. Thomas løsning kom seg etter 2 timer intermitterende iskemisk stans. I AL-stansede hjerter, kom hjerterytmen og systolisk trykk seg til 90-100% av kontrollverdiene for St. Thomas-hjertene var det bare 50-60% rekonvalesens. Aortisk gjennomstrømning, koronar gjennomstrømning og rytme-trykk-produkt kom seg til 80% og over kontrollene i AL-hjerter og bare ca. 50% i St. Thomas-hjerter. Oksygenforbruk i AL-hjertene var 70-85% av kontrollene og ca. 60% for hjertene stanset med St. Thomas-løsning. Det kan konkluderes med at AL-stans gir overlegen beskyttelse under 2 timer stans og rekonvalesens i neonatal/nyfødtehjerter. ; ; Eksempel 4;Tabell 10 under viser at adenosin og lignokain er effektive i 1-2 dager gammelt neonatal grisehjerte-kardioplegi. (2 timer av 2 minutter pulser med kardioplegi administrert mellom 20 minutters perioder med aortisk klemming). ; Eksempel 5;Hann-Wistar-rotter (250 g) ble anbrakt i et temperert og lyskontrollert rom. Mat og vann ble gitt fritt inntil dagen før eksperimentet da maten ble holdt tilbake og rottene ble fastet natten over. Rottene ble anestesert med intraperitoneal injeksjon av pentobarbital (60 mg kg"<1>). Under anestesi ble rottene implantert med kanyler i den femorale vene og arterie for henholdsvis adenosin og lignokain (AL) administrasjon og blodtrykksmåling. En trakeotomi ble utført og rottene ble kunstig ventilert med romluft ved 60 til 70 pust per minutt. Rottenes bryst ble kuttet åpne og den venstre fremre nedadgående (LAD) koronararterie lokalisert. Et stykke sutur ble plassert under LAD. Etter en 20 minutters grunnlinjeperiode ble LAD i gruppen med eksperimentelle rotter underbundet i 30 minutter og blodtrykk og hjerterytme monitorert. Etter 30 minutter iskemi ble underbindingen frigjort og hjertet perfundert i 20 minutter. I kontrollrottene ble ingen AL administrert som vist i figur 7. I AL-infusjonen ble 3 rotter anvendt og tre forskjellige doser adenosin: (1) 6,3 mg/ml adenosin + 12,6 mg/ml lignokain infusert ved 1 ml/time/300 g rotte som vist i figur 8 og 9; (2) 3,15 mg/ml adenosin + 12,6 mg/ml lignokain infusert ved 1 ml/time/300 g rotte som vist i figur 10; og (3) 1,6 mg/ml adenosin + 12,6 mg/ml lignokain infusert ved 1 ml/time/300 g rotte som vist i figur 11 og 12. ;Sammenlignet med rotter med 30 minutter iskemi (ingen AL-infusjon) ble det funnet at AL beskyttet hjertet på en doseavhengig måte der den største beskyttelse forekommer ved de høyere doser. Da adenosindosen ble halvvert, ble beskyttelsen progressivt tapt. Selv i det verste tilfellet var imidlertid hjertets funksjon signifikant bedre enn med ingen AL alene. Alle hjerter i rotter som mottok AL tilfrisknet i rytme og trykk. ;Oppsummering av adenosin og lignokain under et hjerteinfarkt in vivo;I løpet av et 30 minutters hjerteinfarkt eller myokardinfarkt (MI) i rottemodellen, viser figur 7 at ved 10 minutter nærmer blodtrykket seg 0 og dyret ville blitt ansett for å være nær døden. Etter 10 minutter friskner hjertet til og blodtrykk øker og er svært uregelmessig etter den iskemiske krenkelse. Denne bedringen skyldes trolig bedringen av kolateral sirkulasjon. Når en løsning av adenosin og lignokain infuseres inn i rotten 5 minutter før okkluderingen av koronararterien, sees i kontrast intet slikt fall i blodtrykk ved 10 minutter (figur 8). Der dyret som ikke mottok AL-løsning nesten døde ved 10 minutter, senker hjertet sin kontraksjonshastighet og hopper bare over noen få slag i nærvær av AL-løsning. Bemerkelsesverdig var det ingen regulær slåing av hjertet ved 20 minutter iskemi. Alle hjerter gjenvant full funksjon etter at AL-infusjon ble stoppet (figur 9). Det kan konkluderes med at hjertet i nærvær av AL-løsning ble dramatisk beskyttet mot en inngående iskemisk krenkelse fremkalt ved å okkludere koronararterien. AL-løsningens beskyttende effekt på hjerte ble forbundet med adenosindosen. Hvis adenosinmengden ble halvvert, men lignokainmengden forble konstant sees mer variabilitet ved 10 minutter og 20 (figur 10). Hvis adenosinmengden ble halvvert igjen ble beskyttelsen ytterligere redusert. I alle tilfeller gjenvant imidlertid AL-infuserte rotter fullstendig hemodynamisk funksjon basert på blodtrykk og hjerterytme (figur 12). ;To rottegrupper som blir utsatt for et hjerteinfarkt med og uten en AL-løsning ble plassert i et kjernemagnetisk resonans (NMR) spektrometer og de metabolske data er vist i figur 13 til 15. NMR måler ikke-invasivt endringene i adenosintrifosfat (ATP), fosfokreatin (PCr) og pH i løpet av 30 minutter med koronararterieokklusjon. I et separat eksperiment på benken ble hjertet fryse-fastklemt ved flytende nitrogen temperaturer og glykogen og laktat ble målt ved å anvende rutinemessige enzymatiske metoder på nøytraliserte syreekstrakter av vev ved å anvende et spektrofotometer. Betydelige signifikante forskjeller (P<0,05) ble sett i hjertene som mottok AL-løsning under koronararterieokklusjon. ATP forble mellom 90-100% av kontrollverdiene i AL-hjerter sammenlignet med 60% i hjerter som ikke mottok AL (figur 13). Det samme ble vist for høy-energi fosfatlager PCr, selv om større prosentvise fall ble vist i hjerter uten AL (ned til så lavt som 20% av preokklusjonsverdier) (figur 14). I hjerter som mottok AL over den iskemiske periode økte laktat, et sluttprodukt av anaerob metabolisme, 5-foldet mens derimot laktat i hjerter uten AL økte over 20-foldet (figur 15). Dette ble også støttet ved å måle myokardcelle-pH; større senkninger i pH (mer syre) sees i hjerter som ikke mottok AL-løsning. Bemerkelsesverdig falt, i de første 10 minutter, pH bare svakt i AL-hjerter som indikerer at myokardcellene i nærvær av AL ble mer aerobisk støttet av de lavere vevs laktatnivåer. Brennstoffglykogenet ble brukt i lignende mengder av hjerter med og uten AL i de første 10 minutter, men forble ved ca. 60-70% av preokklusjonsverdiene i AL-hjerter sammenlignet med iskemiske hjerter alene. Fra de metabolske dataene kan det konkluderes med at koronarokkluderte hjerter som mottar AL forblir mer aerobiske enn de hjerter som ikke mottar AL. Glykogen var en hoved brensel kilde for hvert hjerte, men AL-hjertene degenererte preferensielt sin ATP fra mitokondrisk oksidativ fosfoylering, ikke fra laktatproduksjon. Dette er fullstendig konsistent med de funksjonelle data diskutert over fra endringer i blodtrykk og hjerterytme. ;Eksempel 6;Stansløsninger ble laget med 200 jiM og 50 jiM av lokalanestetikaene prilokain, prokain og mepivakain i Krebs-Henseleit med 10 mM glukose ved pH 7,4. Resultatene vist i tabell 11 under er for 30 minutter konstant perfusjon av kardioplegi ved 70 mmHg. ; Eksempel 7 ;Stansløsninger ble laget med pinacidil løst i 0,05% dimetylsulfoksid (DMSO) (200 yM) lokalanestetikaene prilokain, prokain, mepivakain og lignokain i Krebs-Heseleits løsning. Som vist i Tabell 12 under ble pinacidil funnet å ikke være så effektivt som adenosin. ; Eksempel 8;Tilsettingen av ATP-kaliumkanalblokker, glibenklamid (20 i*M) og adenosin og lignokain, forsinket stanstider mer enn tredoblet fra 26 sekunder (AL) til 76-120 sekunder (ALG)(n=2). Dessuten viser de langsommere restitusjonstider og lavere aortisk gjennomstrømning (42-53%) i nærvær av glibenklamid viktigheten av åpning av KATP-kanalene som en stansmodus og beskyttelse gitt av AL. Fra disse resultater kan det konkluderes med at APT-kaliumkanalen er et viktig mål som fremkaller stansresponsen fra adenosin og lignokain.

Claims (20)

1. Anvendelse av, for å stanse og/eller beskytte et organ, vev eller celle i et individ, ved administrasjon av en effektiv mengde av: (i) en forbindelse vagt fra en kaiumkanal-åpner, en kaliumkanal-agonist ogen adenoinresepto-agonist; og (ii) et lokalbedøvende middel; over en tid og under betingelser som er tilstrekkelige for organet, vevet eller cellen å bli stanset og/eller beskyttet.

2. Anvendelse ifølge krav 1, hvor organet, vevet eller cellen er et hjerte eller hjertecelle.

3. Anvendelse ifølge krav 1 eller 2, hvor forbindelsene (i) og (ii) blir administrert separat.

4. Anvendelse ifølge ethvert av kravene 1 til 3, hvor forbindelsene (i) og(ii) blir administrert i en enkelt dose eller i en serie av doser.

5. Anvendelse ifølge ethvert av kravene 1 tikl 3, hvor forbindelsene (i) og (ii) blir administrert ved kontinuerlig eller intermitterende avlevering.

6. Anvendelse ifølge ethvert av kravene 1 til 5, hvor forbindelsen (i) og (ii) er blandet med blod før administrasjon.

7. Anvendelse ifølge ethvert av kravene 1 til 6, hvor forbindelsen (i) er adenosin og/eller forbindelsen (ii) er lignokain.

8. Anvendelse ifølge krav 7, hvor adenosin administreres ved 0,001 til 10 mg/mm/mg og/eller lignokain administreres ved 0,0001 til 20 mg/mm/kg.

9. Anvendelse ifølge krav 7, hor adenosin foreligger ved en konsentrasjon på omkring 0,05 til 5 mM og/eller lignokain foreligger ved en konsentrasjon på omkring 0,05 til 5 mM.

10. Anvendelse ifølge ethvert av kravene 1 til 11, hvor komponentene (i) og (ii) foreligger i en farmasøytisk akseptabel bærer, fortrinnsvis blod fra individet.

11. Anvendelse ifølge krav 10, hvor den farmasøytisk akseptable bærer har en kaliumkonsentrasjon på opp til omkring 10 mM, fortrinnsvis mellom 4 til omkring 6 mM.

12. Anvendelse ifølge enten krav 10 eller 11, hvor den farmasøytisk akseptable bærer har en magnesiumkonsentrasjon på opp til omkring 20 mM.

13. Anvendelse ifølge ethvert av kravene 1 til 12, hvor individet har behov for hjertekirurgi.

14. Anvendelse ifølge kav 13, hvor (i) og (ii) blir eksponert til hjertet under betingelser som er tilstrekkelige for at hjertet stanser og/eller beskyttes under hjertekirurgi.

15. Anvendelse ifølge ethvert av kravene 1 til 14, hvor individet er et menneske.

16. Stansende, beskyttede og/eller preserverende sammensetning som innbe-fatter en effektiv mengde av: (i) en forbindelse valgt fra en kaliumkanalåpner, en kaliumkanalagonist og en adenosinreseptoragonist samt i en farmasøytisk akseptabel bærer; (ii) et lokalbedøvende middel i en farmasøytisk akseptabel bærer; hvor sammensetningen haren kaliumkonsentrasjon på mindre enn 10 mM.

17. Sammensetning ifølge krav 16, hvor forbindelsen (i) er adenosin og/eller forbindelsen (ii) er lignokain.

18. Sammensetning ifølge krav 17, hvor adenosin foreligger ved en konsentrasjon på omkring 0,05 til 5 mM og/eller lignokain foreligger ved en konsentrasjon på omkring 0,05 til 5 mM.

19. Sammensetning ifølge krav 16, hvor den farmasøytisk akseptable bærer er blod eller bloderstatning.

20. Sammensetning ifølge krav 16, hvor bæreren har en magnesiumkonsentrasjon på opp til omkring 20 mM.