NO177954B - Fallsperre-system - Google Patents

Description

Foreliggende oppfinnelse vedrører et fallsperre-system for personell av den typen som innbefatter et fleksibelt sikkerhetsspor eller -skinne som holdes i avstandsbeliggende forhold til et fast sted med f orankringsbraketter som befinner seg ved visse intervaller langs skinnen og er festet til det faste sted med festemidler, en sikkerhetsline forbindbar til en arbeiders sikkerhetssele, en koplingskomponent for kopling av sikkerhetslinen til skinnen, hvilken koplingskomponent <■ er koplet til skinnen, men er fritt forskyvbar langs denne, og støtabsorberende midler for å unngå slike brå stopp som kunne forårsake alvorlig person-skade ved en arbeiders fall.

Den fleksible sikkerhetsskinne i et system av den art som oppfinnelsen vedrører kan mest hensiktsmessig være en metallkabel som er tredd gjennom skinneopptagende øyer eller hylser anordnet på skinneforankringene. Slike forankringer og koblingskomponenten kan tildannes slik at forskyvning av koblingskomponenten langs skinnen ikke hindres av forankringene (se for eksempel britisk patent nr. 2 199 880).

Slike systemer tjener til å beskytte arbeidere i situasjoner der de ellers ville være utsatt for fare for alvorlig skade eller død ved nedfalling. For eksempel kan de benyttes for å beskytte arbeidere på gangbroer eller gangbaner som forløper langs utsiden av konstruksjoner høyt over bakken, eller på gangbroer over åpne kar eller andre beholdere som inneholder skadelige væsker. Støtabsorberende organer er vanligvis innarbeidet i eller tilknyttet slike systemer for å unngå slike brå oppbremsninger ved et fall som i seg selv kunne medføre alvorlig skade.

Ever av komponentene i et fallsperre-sikkerhetssystem for personell bør være i stand til, med en bred sikkerhetsmargin, å motstå kreftene som kan tildeles i tilfelle en person som er forbundet til koblingskomponenten faller ned. Skinneforankringene må naturligvis holde fast til innfestingsstedet eller det faste sted. Og de må også motstå adskillelse av skinnen fra forankringene under den påførte belastning.

Ethvert fallsperre-system for personell skal systematisk bli undersøkt periodisk for å kontrollere at dets komponenter ikke er blitt skadet og er i betjenbar tilstand. I det tilfellet at et fall finner sted er det viktig at systemet blir grundig kontrollert og at eventuelle skadde deler erstattes før systemet igjen settes i bruk. Slike under-søkelser er svært krevende gjøremål, spesielt i tilfellet av systemer med betraktelig lengde og systemer der viktige komponenter ikke er hensiktsmessig plassert for nærinspek-sjon. Undersøkelsene har blitt utført på stedet hvor det er en iboende fare for personulykker. Arbeidet skal utføres av utlærte inspektører, men til tross for enhver forsiktighet er det alltid mulig at en defekt blir oversett.

Den foreliggende oppfinnelse tilveiebringer et system der det er innretninger som reduserer faren for at skader i systemet, forårsaket av stor belastning på grunn av et fall, kan oversees.

I samsvar med den foreliggende oppfinnelse er det til-veiebragt et fallsperre-system av den innledningsvis nevnte art som kjennetegnes ved at hver av forankringsbrakettene har en maksimal strekkfasthet som er mer enn tilstrekkelig til å hindre frigjøring av skinnen under den største belastning som kan tenkes å bli påsatt skinnen i tilfelle fall av en person som benytter systemet, men har en motstand mot permanent deformasjon slik at den gjennomgår åpenbar permanent deformasjon under en belastning vesentlig mindre enn den maksimale.

Oppfinnelsen avviker fra den vanlige oppfatning at sikkerhetsskinne-forankringer i denne systemtype skal være tilstrekkelig robust til å motstå et fullt spenn av fallsperre-belastninger uten skade. Forankringer i et system ifølge oppfinnelsen er forsettlig utsatt for å bli skadet dersom en person som benytter systemet faller og fallet utsetter forankringene for krefter over en viss størrelse. På grunn av tilstrekkeligheten av bruddstyrken til forankringene, gjør denne skadeutsettelse i forankringene ikke systemet usikkert. Og forankringsskaden, dersom den oppstår, tjener det verdifulle formål å gjøre det åpenbart at systemet er blitt utsatt for store belastninger og at reperasjonsarbeide må foretas før systemet kan sertifiseres for bruk på nytt.

Generelt sagt, vil en stor andel av belastningen tildelt ved oppbremsning av en person under fritt fall bli overført fra sikkerhetsskinnen til innfestingsstedet via skinneforankringene nærmest stedet der fallet skjer. Forekomsten av forankringsskade i et system ifølge oppfinnelsen kan derfor gjøre det synlig ikke bare at systemet er blitt utsatt for stor belastning på grunn av et fall, men også ved hvilket område langs systemet fallet fant sted. Dersom en arbeider faller og henger, opphengt fra sikkerhetsskinnen, tar umiddelbar redning av arbeideren presedens overfor andre betraktninger. Med et system som er benyttet før den foreliggende oppfinnelse, selv om tiltak tas etter et fall for å varsle mot videre bruk av systemet inntil det er blitt sertifisert på nytt til å være i god stand, er det mulig at systemet blir etterlatt etter redningsoperasjonen uten noen registrering av det faktiske sted langs systemet hvor fallet skjedde. Kunnskap om hvor systemet var blitt mest belastet, avlaster ikke en inspektør for ansvaret med å kontrollere hele systemet, men det sikrer at den tyngst belastede del av systemet vil få spesielt omhyggelig oppmerksomhet.

Forekomsten av en åpenbar plastisk deformasjon i en forankring under en gitt belastning kan sikres ved korrekt valg av materiale som benyttes i forankringens konstruksjon og av dens form og dimensjoner.

Som forklart ovenfor, tjener forankringsskade i et system ifølge oppfinnelsen som et varselsignal for inspektøren. Motstanden i skinneforankringene mot endring av fysisk form under belastning bestemmer reaksjonsterskelen eller "følsom-heten" for signalet.

Motstanden mot deformasjon som forankringene i ethvert gitt system skulle ha, avhenger delvis av den maksimale belastning som de kan utsettes for i tilfelle fall av en person som benytter systemet. Den maksimale belastning avhenger naturligvis av spesifikasjonene for fallsperre-systemet som en helhet, innbefattende de støtabsorberende egenskaper det måtte ha. Den nevnte motstand må være lav nok til å sikre at enhver individuell forankring ville gi etter, ved deformasjon, under en belastning vesentlig mindre enn den maksimale. Denne nevnte motstand avhenger også av den nødvendige signal-følsomhet. Det er ikke nødvendig og generelt sagt er det ikke praktisk at deformasjonsmotstanden i forankringene er så lav at en forankring vil bli deformert ved enhver liten belastning som tildeles som følge av et fall, eller en snubling av en person som benytter systemet. Det vil vanligvis være tilstrekkelig for reaksjons-terskelen at den er slik at permanent deformasjon kun oppstår dersom systemet utsettes for belastningskrefter som ellers ville medføre en virkelig risiko for en enkelt del eller deler av systemet som motsto skade uten å påføre noen åpenbare varseltegn om at slik skade kan ha forekommet.

Det er å foretrekke at individuelle forankringer gjennomgår permanent deformasjon som lett legges merke til når de utsettes for en belastning på 5 KN eller mindre i en flyttest som følger:

Flyttest

Forankringen som skal testes festes til en fikstur på samme måte som den ville være dersom den ble benyttet som beregnet i et virkelig fallsperre-system. En trekkraft påsettes det skinnemottagende parti av forankringen med en trekkmaskin som arbeider ved en f orlengelsesgrad på 1,27 cm pr. minutt. Retningen som denne kraft påsettes i forhold til orienter-ingen av forankringen er slik at den simulerer virkningen av en kraft utøvet vertikalt nedad på det parti av forankringen når forankringen er i sin beregnede, forankrede orientering i et faktisk fallsperre-system. Avstanden, målt i retningen som kraften påføres, med hvilken det spormottagende parti av forankringen forskyves fra sin utgangsstilling som følge av påsettingen av en gitt kraft, som indikert på maskinens måler, er et mål på deformasjonens utstrekning som forankringen gjennomgår under denne kraft.

En flytmotstand på 5 KN som målt méd den foranstående flyttest, er ikke et absolutt maksimum. Den er fremsatt som en praktisk øvre grense. Sikkerhetsskinne-forankringene kan ha en flytmotstand på denne forholdsvis høye verdi i tilfelle av et system der forankringene med sannsynlighet blir utsatt for belastningskrefter som vesentlig overskrider 5 KN i tilfellet av oppbremsing ved et fritt fall. Generelt er det imidlertid fordelaktig at sikkerhetsskinne-forankringene for ethvert system ifølge oppfinnelsen har en flytmotstand under denne verdi. 1 foretrukne utførelser av oppfinnelsen er flytmotstanden for de individuelle forankringer i systemet, når bestemt med den forannevnte flyttest, slik at utstrekningen av den permanente deformasjon målt i termer av spesifisert forskyvning av det skinnemottagende parti av forankringen, er minst 2 cm ved en kraft på 3 KN. Observering av denne tilstand sikrer sannsynligvis at enhver deformasjon av en forankring forårsaket ved påsetting av fallsperre-krefter i systemet i nærheten av en forankring vil være åpenbare.

I visse utførelser av oppfinnelsen er hver forankring oppbygd slik at i en flyttest som spesifisert ovenfor, vil den gjennomgå tilsynelatende permanent deformasjon under en trekkraft som er mindre enn 60$ av den maksimale belastning som forankringen utsettes (på grunn av et fall) under bruk av systemet hvor forankringen inngår. Det er også anbefalt at hver forankring oppbygges slik at i en flyttest gjennomgår den nevnte synlige permanente deformasjon under en trekkraft i området 2,5 til 4,5$ av den maksimale strekkstyrke i forankringen.

Forekomsten av permanent plastisk deformasjon i en forankring forteller at forankringen også har bidratt til støtdempning. Dette er en ytterligere fordel ved et system med forankringer som gir etter på denne måten.

Det anbefales å benytte forankringer der hver av disse er oppbygd slik at materialet i forankringen mellom fiksturen og sikkerhetsskinnen danner en eller flere løkker eller spiraler. Tilegnelsen av en slik løkket eller spiralmessig geometrisk form letter realiseringen av en høy maksimal strekkstyrke i kombinasjon med en forholdsvis lav motstand mot permanent plastisk deformasjon.

En spesielt fordelaktig form for forankring er en som innbefatter (i) en brakett med et øvre parti som omgir og plasserer sikkerhetsskinnen, et hovedparti dannet av en materialsløyfe mellom det øvre parti og fiksturen, og et halsparti som forbinder det øvre parti og hovedpartiet; og (ii) festeinnretninger som fester brakettens hovedparti til fiksturen. En slik brakett kan fordelaktig bygges opp slik at dersom den utsettes for gradvis økende trekk i en flyttest som beskrevet ovenfor, blir braketten deformert før den brister, til en tilstand der materialet som tidligere dannet hodet, halsen og hoveddelen av braketten danner deler av en enkelt sløyfe. Det er spesielt fordelaktig at materialet mellom fiksturen og sikkerhetsskinnen danner en polygonal sløyfe med hvilken forankringen er festet til fiksturen, og et halsparti som stikker ut fra et hjørne av polygonet. En slik geometrisk form kan gi svært ønskede ytelsesegenskaper i forankringen. Det øvre parti, halspartiet og hovedpartiet av braketten er fortrinnsvis integrerte deler av en enkelt materialstrimmel som er blitt brettet om tverrakser for å definere disse brakettpartier og slik at to partier av strimmelen ligger flate mot flate for å danne en tolags brakettvegg i det området der brakettlegemet er festet mot fiksturen med festeinnretningene.

Hver av sikkerhetsskinne-forankringene innbefatter fortrinnsvis en forankringsbrakett og en enkelt festeanordning om hvilken braketten legemlig vil svinge dersom et tilstrekkelig stort dreiemoment påsettes denne som følge av tunge belastninger i skinnen ved et sted på en side av forankringen. Dersom et parti av sikkerhetsskinnen mellom to forankringer trekkes nedad og utsettes for tunge belastninger som et resultat av et fall, kan kreftene overført til disse to forankringer bevirke at de to braketter svinger om sine f esteanordninger slik at kreftene på de øvre partier av brakettene og spenningene i kontaktpartiene med sikkerhetsskinnen blir bedre fordelt.

Visse utførelser av oppfinnelsen, valgt som eksempel, vil nå bli beskrevet med henvisning til de vedlagte tegninger, hvor: fig. 1 viser del av et fallsperre-system for personell

ifølge oppfinnelsen;

fig. 2 viser en del av systemet i en fallsperre;

fig. 3 viser et sidesnitt av en del av en forankringsbrakett

benyttet i dette system;

fig. 4 viser et frontriss av braketten;

fig. 5 viser et perspektivisk riss av denne brakett og

samvirkende deler i systemet;

fig. 6 viser alternative festeposisjoner for en slik brakett

i forhold til en gangbane;

fig. 7a og 7b viser trinn ved deformasjon av en slik brakett

under belastning;

fig. 8 viser en alternativ form av forankringsbraketten;

fig. 9 viser et enderiss av en annen form for sikkerhetsskinne-f or ankr ing;

fig. 10 viser et frontriss av en del av denne forankring; fig. 11 viser en forankring som vist i fig. 9 og 10 ved et trinn under dens progressive deformasjon under

belastning; og

fig. 12 viser en perspektivisk avbildning av en del av et system ifølge oppfinnelsen der sporforankringene har braketter av en enklere form.

I fallsperre-systemet representert i fig. 1 og 2 er en sikkerhetsskinne, eller et spor i form av en wire-kabel 1, forankret til undersiden av en konstruksjon 2 som henger over en gangbane 3 for arbeidere. Kabelen kan følge et endeløst løp rundt konstruksjonen eller den kan forløpe mellom to stasjoner ved hvilke endene av kabelen er festet til fiksturen via egnede endekoblinger på kabelen. Kabelforank-ringene 4 som ligger ved intervaller langs kabelens lengde, tjener til å bære kabelen og forankre denne til konstruksjonen 2. Hver av forankringene 4 innbefatter en kabel-bærende og lokaliserende brakett 5 og en festeskrue 6 som fester braketten til fiksturen 2.

En koblingskomponent 7 er skrudd inn i kabelen 1 og er fritt glidbar langs denne. En arbeiders sikkerhetsseletøy er forbundet til denne koblingskomponent via en avtrekkersnor 8.

Brakettens 5 konstruksjon er vist i fig. 3 og 4. Hver brakett har et hovedparti 9 i form av en likesidet løkke eller sløyfe, et øvre parti med rørform og en hals 11 som forbinder det øvre parti og hovedpartiet. Braketten er tildannet av en enkelt metallstrimmel ved å bøye strimmelen om tverrakser. Motsatte endepartier av strimmelen overlapper for å gi to sider 12, 13 av det likesidede hovedparti en tykkelse to ganger den for strimmelen. De overlappende endepartier av strimmelen er punktsveiset sammen i hver av sidene 12, 13. Huller 14, 15 er tildannet i hoveddelens sider 12, 13 respektivt for opptak og anbringelse av en festeskrue 6 (fig. 2). Når forankringen er installert, er braketten festet til fiksturen med kun en skrue. Braketten kan orienteres med enhver hoveddelside 12 eller 13 mot fiksturen og det er av denne grunn at hver av disse sider er tildannet med et hull for en forankringsskrue. Større hull 16, 17 er til-dannet i hoveddelenes sider motsatt side 12, 13 for å gi adkomst for et verktøy til skruens hode.

I det installerte system passerer kabelen 1 gjennom det rørformede hodeparti 10 av forankringsbraketten 5. Kabelen kan gli aksielt inne i hodepartiet av hver brakett. Det er fordelaktig å anpasse det rørformede hodeparti for hver brakett, som vist i fig. 2 og 5, med et fleksibelt forleng-elsesrør 18 som stikker ut fra hver side av et slikt hodeparti. Det er svært passende for et slikt forlengelses-rør å være av syntetisk polymert materiale, for eksempel nylon. Forlengelsesrørene gir forholdsvis lav friksjonsmot-stand mot glidebevegelse av kabelen 1 og dersom en del av kabelen mellom to ankerbraketter trekkes nedad med fallsperre-krefter som indikert i fig. 2, tjener forlengelses-rørene på disse braketter til å unngå høye spenningskon-sentrasjoner mot kabelen på grunn av den lokale bærerkontakt med metallhodepartiene.

Det følgende er en beskrivelse av konstruksjonen av koblingskomponenten 7 som vist i fig. 2, 5 og 12. Komponenten innbefatter et langsgående slisset rør 20. En leddforbindelse 21 for kobling til arbeiderens føringsline 8 som vist i fig. 1 og 2, er svingbart forbundet til dette rørets vegg. Boringen i røret 20 er større enn den utvendige diameter av de spor-opptagende rørformede øvre partier av ankerbrakettene slik at det slissede rør kan gli over disse øvre brakettpartier. Den langsgående spalt 22 har over et sentralt parti av sin lengde en bredde som er vesentlig mindre enn diameteren av kabelen 1, men er noe større enn tykkelsen av halspartiene 11 til ankerbrakettene. De motsatte endepartier av spalten 22 er utbuet slik at munningen av spalten i hver ende av røret er forholdsvis bredt. De utbuede partier gir kamflater eller kanter 23. Leddforbindelsen 21 har et hylseparti 21a (fig. 12) som gjennomløpes av en dreietapp 25. Denne dreietapp overbygger en åpning 26 i rørets 20 vegg. Endepartiene av tappen er festet i mottagerhull tildannet i denne rørvegg. Diameteren av dreietappen er slik at den passerer gjennom hylsepartiet 21a i leddet med klaring, slik at leddet er svært fritt svingbart i forhold til det slissede rør. Dreietappen 25 er vinkelmessig avstandsplassert 90° (rundt aksen av det slissede rør) fra den langsgående senterlinje av spalten 22.

Når en arbeider beveger seg langs gangbanen 3 (fig. 1), trekkes koblingskomponenten langs kabelen 1 med trekkraften i stroppen 8. Når det slissede rør når en av kabelforank-ringene, entrer først ankerbrakettens forlengelsesrør 18 og deretter brakettens øvre parti 10 boringen i det slissede rør. Halspartiet 11 av braketten entrer spalten 22. Koblingskomponenten går derfor glatt forbi braketten. Dersom vinkelorienteringen av det slissede rør rundt kabelen 1, ved det tidspunkt at røret ankommer ved braketten, ikke er slik at det sentrale smale parti av spalten 22 er på linje med halsen 11 av braketten, vil denne hals ligge an mot en eller annen av kamflatene eller kantene 23 og dermed bevirke at røret 20 dreier seg slik at koblingskomponenten fortsetter sin bevegelse forbi braketten uten noen hindring.

Fig. 6 viser med heltrukken linje måten som ankerbrakettene av formen vist i fig. 2-5 er orientert i forhold til den overliggende fikstur i systemet avbildet i fig. 1. Fig. 6 viser med stiplet linje en måte som brakettene kan ordnes i for å forankre et sikkerhetsspor til en vertikal flate. Når koblingskomponenten 7 blir trukket langs kabelen 1 med en trekkraft i arbeiderens linestropp 8, vil vinkelorienteringen til det slissede rør 20 rundt kabelen være slik at spalten 22 er plassert på en side av kabelen. Spalten må være på den samme side av kabelen som halspartiene 11 av brakettene. Forutsatt at denne tilstand er tilfredsstilt, vil koblingskomponenten bevege seg jevnt forbi brakettene som tidligere beskrevet. Som det fremgår av fig. 6, er denne tilstand tilfredsstilt i begge de illustrerte braketters festepartier. For tilpasning av ankerbrakettens stilling vist med stiplet linje, i hvilken halspartiet av braketten er på venstre side av kabelen i det aspekt som er vist i tegningen, er koblingskomponenten 7 festet på kabelen, på det tidspunkt når systemet ble installert, i en orientering som er ende-for-ende reversering av det som passer brakettstillingen vist med heltrukken linje.

Sikkerhetsanordninger som innehar en koblingskomponent av formen vist i fig. 2, 5 og 12 er beskrevet og patentsøkt i britisk patentansøkning nr. 6B-A-9110900.9 inngitt 21.5. 1991.

Ankerbraketter som beskrevet med henvisning til fig. 3 og 4 ble individuelt utsatt for flyttesten som beskrevet ovenfor. Hver brakett ble tildannet av en.16 SWG strimmel av austenitisk rustfritt stål. Strimmelen hadde en bredde på 60 mm. Hver brakett hadde de følgende dimensjoner (det vises til fig. 3):

I en første test ble en av brakettene festet til en fikstur med siden 12 (fig. 3) av braketten mot fiksturen på samme måte som braketten vist med heltrukken linje i fig. 6. En stiv stang ble innført gjennom det øvre parti 10 av braketten og trekkraften ble utøvet på braketten med trekkmaskinen via denne stang. Trekkraften ble utøvet i en retning normalt til fiksturens overflate mot hvilken braketten var festet. Vesentlig plastisk deformasjon av braketten forekom før trekkraften nådde 2 KN. Fig. 7a representerer formen til hvilken braketten hadde blitt permanent deformert av trekk-kraften når den nådde 2,5 KN. Ved dette trinn hadde forskyv-ningen av det øvre parti av braketten fra sin utgangsstilling (målt parallelt med retningen av trekkraften) nådd 2 cm. Trekkraften ble videre forøket, med samme størrelse, for å bestemme den maksimale strekkstyrke i braketten. Denne maksimale strekkstyrke ble funnet å være 49.24 KN. Ved den belastning brøt metallstrimmelen ved stedet for forankrings-bolten. Før brudd hadde hele metallstrimmelen blitt deformert til en enkelt sløyfe som avbildet i fig. 7b.

I en ytterligere test ble en identisk brakett festet til en fikstur med siden 13 (fig. 3) av braketten mot fiksturen på samme måte som braketten vist med stiplet linje i fig. 6. Testen ble utført på samme måte som den tidligere, bortsett fra at i dette tilfellet ble trekkraften utøvet parallelt med brakettens side 13 og i en retning mot planet av dens side 12. Også i denne test oppsto vesentlig permanent plastisk deformasjon i braketten før trekkraften nådde 2 KN. Ved den fase at trekkraften hadde nådd 2,5 KN var det øvre parti av braketten blitt permanent forskjøvet fra sin utgangsstilling med en avstand (målt parallelt med retningen av trekkraften) på 4 cm. Den maksimale strekkfasthet i braketten, bestemt ved fortsatt å øke trekkraften med samme størrelse, ble funnet å være 50,94 KN. Ved den belastning oppsto brudd i metallstrimmelen ved stedet for forankringsskruen. Som i den forutgående test ble metallstrimmelen deformert til en enkelt løkke før bruddet oppsto.

Den svært fordelaktige kombinasjon av egenskaper i braketten: dens maksimale styrke, flytemotstand og deformasjonskarak-teristikker, bidras til av den polygonale form av selve braketten, nærværet av ett-lags hjørnevinkler ved overgangen av ett-lags sidene 16 og 17 med de to-lags festesidene 12, 13 og den dobbeltlags konstruksjon av halsen 11.

Fig. 8 viser en alternativ form for ankerbrakett som kan benyttes i et system ifølge oppfinnelsen. Braketten innbefatter et rørformet øvre parti 25, et hovedparti 26 i form av en triangulær sløyfe eller løkke, og et halsparti 27 som forbinder det øvre parti og hovedpartiet. Braketten kan festes til en flate med en forankringsskrue anordnet gjennom hullet 28 i siden 29 av brakettens hovedparti. Et hull 30 med større diameter er anordnet i hovedpartiets motsatte vegg for å tillate adkomst av et verktøy til ankerets skruehode. Braketten er blitt tildannet av en enkelt metallstrimmel. Endepartiene av strimmelen overlapper og er punktsveiset sammen for å gi en dobbelt materialtykkelse der forankringsskruen vil være plassert. Det er en likefrem måte å velge brakettmaterialet og dimensjonene slik at braketten kombi-nerer en nødvendig høy maksimal strekkfasthet med en forholdsvis lav motstand mot permanent deformasjon under belastning i samsvar med kravene eller behovene ifølge oppfinnelsen.

Det vises nå til fig. 9 og 10 som viser en sikkerhetsskinne-forankring innbefattende en brakett 32 som innehar kveiler eller spiraler, og et festemiddel 33. Braketten innbefatter to komponenter: en hovedkomponent tildannet av en metallring 34 og en oppkveilet skinnebærende komponent 35. I fig. 10 har ringen 34 blitt indikert kun med stiplet kontur slik at deler av komponenten 35 som ligger innenfor denne ring kan sees.

Ringen 34 er festet til en fikstur med en festeanordning innbefattende en gjenget metalltapp eller skrue 36 som forløper gjennom et hull i veggen av ringen, en mutter 37 og skiver 38-39.

Den oppkveilede skinnebærende komponent 35, som er blitt til-dannet ved bøying av et strimmelmetall-emne, innbefatter to kveiler 40, 41 plassert rygg mot rygg sentralt til bredden av emnet. En av disse kveiler som er angitt 40 er synlig i fig. 10. Den andre kveil ligger straks bak denne ene i aspektet ifølge denne figur. Bredden av disse kveiler (målt på tvers av metallstrimmelen) er lik eller nesten lik med bredden av metallringen 34. Når den skinnebærende komponent 35 og ringen 34 er montert, passer nevnte kveil inn i ringen. Strimmelpartiene 40a og 41a som kan sees i fig. 9 er endepartier av disse kveiler. På høyde med endene av hver av de to kveiler 40, 41 og koaksielt med disse er to løkker som i montasjen ligger utenfor metallrøret i dets motsatte ender. De to løkker i en ende av komponenten 35 er synlige i fig. 9 og er angitt 42, 43. Løkken som er koaksiell med løkken 42 og beliggende i den motsatte ende av komponenten er synlig i fig. 10 og er angitt 44. Partier av metallstrimmelen for-løper tangensielt fra parene av endeløkker og danner to-lags armer 45, 46 som stikker radielt forbi omkretsen av ringen 34 som danner hovedkomponenten. Hver arm avslutter i sin frie ende i et rørformet hodeparti eller øye gjennom hvilket et fleksibelt sikkerhets-skinneelement 47 kan tres. Enkelt-lagene i armene er punktsveiset sammen og til endene av metallstrimmel-partiene som danner de ytre løkker.

I stedet for å tillate direkte kontakt av sikkerhetsskinnen med metalløyene, kan disse lages tilstrekkelig store til å motta en rørformet sporføring lik forlengelsesrøret 18 vist i fig. 2 og 5. Et enkelt slikt rør kan anordnes på hver brakett slik at røret overbygger de to armer 45, 46.

Den skinnebærende komponent 35 er bueformet legemlig forskyvbar om aksen til ringen 34. Når et system som innehar to-komponent braketter av denne form er i bruk, dersom et trekk utøves på sikkerhetssporet i en retning som er ved en vinkel til planet av armene 45, 46 av hosliggende skinnebærende komponenter, kan disse skinnebærende komponenter som reaksjon på dette trekk dreie legemlig omkring aksen til ringen 34 slik at armene kommer på linje med trekkretningen.

To-komponents braketten kan benyttes for forankring av sikkerhetsskinnen til en overliggende, horisontal festeflate som vist i fig. 9 eller til en vertikal festeflate ved et hvilket som helst av et antall forskjellige nivåer.

Skiven 38 gir en delsylindrisk anleggsflate for ringen 34. Dersom en belastning av tilstrekkelig størrelse påsettes sikkerhetssporet mellom to av forankringene, vil kraften utøve mot disse forankringer en dreiebevegelse som bevirker at ankerringene slipper på deres anleggsflater inn i vinkel-posisjoner, og reduserer således spenningskonsentrasjonen i sikkerhetsskinnen.

Braketter av formen gjengitt i fig. 9 og 10 kan enkelt lages for å oppnå den nødvendige maksimale styrke og flytmotstands-egenskaper. Braketter av denne form, tilvirket av 16 SWG austenitisk rustfritt stål og med en maksimal strekkstyrke eller strekkf asthet (når målt i en flyttest som beskrevet tidligere) på omlag 50 KN, ble funnet å ha en flytmotstand noe lavere enn den for de testede fire-sidede braketter beskrevet tidligere som var tilvirket av det samme materialet og hadde en lignende maksimal strekkfasthet. Under oppbyg-ning av trekkraften ble ringen 34 i brakettene deformert til en langstrakt sløyfe; punktsveisene i den skinnebærende komponent 35 brutt, og løkkene og kveilene for den komponent trakk seg sammen med påfølgende forlengelse av armene 45 og 46. Fig. 11 representerer formen av en slik brakett ved en fase under progressiv økning i trekkraften fra 0 til 5 KN.

I tilfellet av arbeiders fall som benytter et sikkerhetssystem som innehar ankerbraketter av formene vist i fig. 9 og 10, ville den permanente deformasjon av brakettene som ville finne sted under den påførte belastning, gjøre det svært synlig for en inspektør at systemet var blitt utsatt for stor belastning på grunn av et fall og ville også gjøre det svært synlig ved hvilket område av systemet fallet hadde forekommet. Deformasjonen i brakettene ville naturligvis også bidra til energiabsorpsjon.

Fig. 12 viser en del av et system ifølge oppfinnelsen som, bortsett fra ankerbrakettene, er det samme som det beskrevet med henvisning til fig. 1 til 5. Deler av systemet som korreponderer med deler av systemet ifølge fig. 1 til 5, er angitt med de samme henvisningstall. Hver av brakettene i systemet ifølge fig. 12 er dannet av et metallemne som bøyes for å danne en to-lags basisflens 50, en to-lags utliggerarm 51 og et skinneopptagende øye 52 ved den frie ende av denne arm. Det er en likefrem sak å velge materiale og dimensjonene for en forankring av denne form slik at den har den nødvendige høye maksimale strekkfasthet og en forholdsvis lav motstand mot permanent plastisk deformasjon som påkrevet ved oppfinnelsen.

Claims (13)

1. Fallsperre-system for personell av den typen som innbefatter et fleksibelt sikkerhetsspor eller -skinne (1) som holdes i avstandsbeliggende forhold til et fast sted (2) med forank-ringsbraketter (5,32) som befinner seg ved visse intervaller langs skinnen (1) og er festet til det faste sted med festemidler (6,33), en sikkerhetsline (8) forbindbar til en arbeiders sikkerhetssele, en koplingskomponent (7) for kopling av sikkerhetslinen (8) til skinnen (1), hvilken koplingskomponent (7) er koplet til skinnen, men er fritt fdrskyvbar langs denne, og støtabsorberende midler (8a) for å unngå slike brå stopp som kunne forårsake alvorlig personska-de ved en arbeiders fall; karakterisert ved at hver av forankringsbrakettene (5,32) har en maksimal strekkfasthet som er mer enn tilstrekkelig til å hindre frigjøring av skinnen under den største belastning som kan tenkes å bli påsatt skinnen i tilfelle fall av en person som benytter systemet, men har en motstand mot permanent deformasjon slik at den gjennomgår åpenbar permanent deformasjon under en belastning vesentlig mindre enn den maksimale.

2. System ifølge krav 1, karakterisert ved at hver brakett (5,32) gjennomgår åpenbar permanent deformasjon dersom den utsettes for en kraft på 5 KN eller mindre i en flyttest (se beskrivelsen).

3. System ifølge krav 2,karakterisert ved at hver brakett (5,32) har en flytmotstand slik at en kraft på 3 KN utøvet som i en flyttest (se beskrivelsen) ville bevirke forskyvning av det bærende partiet (10, 25, 52) av braketten med en avstand (målt parallelt med retningen av den påsatte kraft) på minst 2 cm.

4 . System ifølge et av de foranstående krav, karakterisert ved at hver brakett (5,32) er oppbygd slik at i en flyttest (se beskrivelsen) vil den gjennomgå åpenbar permanent deformasjon under en trekkraft som er mindre enn b0% av den maksimale belastning til hvilken braketten risikerer å bli utsatt for (på grunn av et fall) i systemet i hvilket braketten inngår.

5 . System ifølge et av de foranstående krav, karakterisert ved at hver brakett (5,32) er oppbygd slik at i en flyttest (se beskrivelsen) vil den gjennomgå åpenbar permanent deformasjon under en trekkraft som er i området 2,5-4,5$ av den maksimale strekkfasthet for braketten (5,32).

6- System ifølge et av de foranstående krav, karakterisert ved at hver av brakettene er oppbygd slik at materialet i brakettene (5,32) mellom det faste sted (2) og sikkerhetsskinnen danner en eller flere løkker eller kveiler (5; 26; 34, 40-45).

7. System ifølge krav 6, karakterisert ved at materialet i braketten (5,32) danner en polygonal løkke med hvilken braketten er festet til det faste sted (2) og et halsparti (11, 27) som stikker ut fra et hjørne av en slik løkke eller sløyfe.

8. System ifølge et av de foranstående krav, karakterisert ved at hver brakett (5,32) innbefatter et skinnebærende parti (10, 25) som omgir og lokaliserer sikkerhetsskinnen (1), et hovedparti (9, 26, 34) tildannet av en materialsløyfe mellom dette skinnebærende parti og det faste sted (2), og et halsparti (11, 27, 45-46 ) som sammen-knytter det øvre parti og hovedpartiet.

9. System ifølge krav 8,karakterisert ved at det øvre parti (10, 25), halspartiet (11, 27, 45-46 ) og hovedpartiet (9, 26, 34) av braketten av hver forankring (4) er integrerte deler av en enkelt metallstrimmel som er blitt brettet omkring tverrakser for å definere disse brakettpartier og slik at to partier av strimmelen ligger flate mot flate for å danne en to-lags brakettvegg (12, 13, 29) i det området der brakettens hoveddel er festet mot det faste sted med festeinnretningene (6).

10. System ifølge krav 9,karakterisert ved at løkken er en pdlygonal løkke, der løkken har ett-lags hjørnevinkler mellom de to-lags vegger (12, 13, 29) og løkkens vegger som er kontinuerlige med to-lags veggene, og at halspartiet (11, 27, 45-46) er to-lags.

11. System ifølge et av kravene 8-10, karakterisert ved at det er oppbygd slik at dersom det utsettes for progressivt økende trekk som i flyttesten (se beskrivelsen) blir braketten deformert, før dens brudd, til en tilstand der materialet som tidligere dannet det skinnebærende parti (10, 25), halspartiet (11, 27, 45) og hovedpartiet (9, 26, 34) av braketten danner deler av en enkelt løkke.

12. System ifølge et av de foranstående krav, karakterisert ved at hver av forankringene (4) innbefatter en ankerbrakett (5, 25-26, 34-35, 50) og en enkelt festeanordning (6) omkring hvilken braketten vil legemlig svinge dersom et tilstrekkelig stort dreiemoment tildeles denne som følge av stor belastning i skinnen (1) ved en posisjon på en side av forankringen (4).

13. System ifølge et av de foranstående krav, karakterisert ved at ved hver forankring (4) løper sikkerhetsskinnen gjennom et plastrør (18) som er festet i det skinnebærende parti (10, 52) av forankringen.