NO175491B - Geonett, fremgangsmåte til fremstilling av dette og fremgangsmåte for jordarmering ved bruk av geonett - Google Patents

Description

Den foreliggende oppfinnelse angår geonett i henhold til innledningen til krav 1.

Nærmere bestemt angår den foreliggende oppfinnelse et geonett som er plastnettkonstraksjoner tilvirket ved strekking av et startmateriale som et mønster av hull er formet i, idet konstruksjonene har maskeåpninger med molekylært orienterte tråder på minst to motsatte sider, forbindelsene i konstruksjonene er i det minste delvis molekylært orientert. Geonett er f.eks. beskrevet i US-PS 4 374 798, NO-C 152 611, US-3 554 853 og EP-A-0 374 365.

Et uniaksialt geonett kan betraktes som et nett dannet av parallelle, orienterte tråder, anbragt med mellomrom og innbyrdes forbundet ved forbindelseselementer. Disse og de tilhørende partier av trådene, som noe unøyaktig kan kalles forbindelser, danner stolper i rett vinkel til trådene. Utgangsmaterialet kan betraktes som dannet av parallelle, kontinuerlige, langsgående elementer anbragt med mellomrom og forbindelseselementer som strekker seg mellom de langsgående elementer og forbinder disse. Hullene danner normalt et kvadratisk eller rektangulært gitter.

US 3 554 853 angår biplane utgangsmaterialer som er biaksialt strukket. Kontaktflaten mellom de trådformede elementer i skjæringspunktene og orienteringen langs en tildannet tråd som passerer gjennom skjæringspunktene og inn i den andre tråd, er liten. Den del av tråden som vender bort fra skjæringspunktet, er sterkt orientert. Tykkelsesreduksjonen av forbindelsespunktet eller den resulterende forbindelsessone er større enn 9,6%. Den prosentvise tykkelsesreduksjon av forbindelsespunktet eller den resulterende forbindelsessone er betydelig mindre enn den prosentvise tykkelsesreduksjon av trådenes midtpunkter på begge sider av forbindelsespunktet. Materialene i henhold til denne publikasjon er heller ikke tilstrekkelig tykke for å benevnes geonett.

US 4 374 798 beskriver at orienteringen passerer rett gjennom forbindelsessonen når denne stekkes uniaksialt, og at forbin-delsessonens midtlinje er redusert prosentvis mindre enn trådene.

Etterhvert som markedet er blitt mere mottagelig for det uniaksiale geonett, har også behovet for geonett med større styrke og geonett med forbedret materialutnyttelse øket. HDPE er det foretrukne råmateriale ved lang tids anvendelse i uniaksiale geonett, og den britiske regjeringen og forbunds-republikken Tyskland har utstedt sertifikater (Agrément Certificate resp. Bautechnik Certificate) for slike geonett, som bekrefter at de i tallrike byggverk vil ha en effektiv levetid på 120 år. Typiske dimensjoner på uniaksiale geonett, målt mellom tverrstolpenes midtpunkt, er 114 - 160 mm. Slike geonett oppviser en materialutnyttelse på 100-120 kN pr. m pr. kg harpiks pr. m<2>, og det samlede strekkforhold under produksjon er vanligvis i området fra 4,5:1 til 5,0:1. Det er mulig å øke materialutnyttelsen ved å forlenge åpningen som danner den sone som skal strekkes, men dette resulterer i større mellomrom mellom tverrstolpene. Et mellomrom på tilnærmet 250 mm betraktes som den øvre grense ved bruk i voller og vegger som holder igjen jord. Større styrke kan oppnås ved å øke tykkelsen av utgangsmaterialet, f.eks. opp til 6 mm. 6 mm tykke utgangsplater av polyetylen med høy densitet kan gi en styrke på 110 kN pr. meter bredde, men bare oppvise en materialutnyttelse på 100 kN pr. m pr kg pr. m<2>.

Det er et sterkt behov i markedet for geonett som har høy styrke og høy materialutnyttelse.

Ved siden av det ovennevnte er det ønskelig å være i stand til å øke det samlede strekkforhold og graden av den molekylærori-entering som passerer gjennom forbindelsene, uten at disse har en markert tendens til å splittes opp langs trådenes midtlin-jer eller i noen partier av forbindelsene.

Disse hensikter oppnås ved et geonett ifølge oppfinnelsen, som er kjennetegnet ved det som fremgår av kravene. Oppfinnelsen angår også en spesiell anvendelse av geonett fremstilt ved framgangsmåten. Oppfinnelsen gir i tillegg ytterligere fordeler som fremgår av det følgende.

Følgende definisjoner brukes:

Hullene i utgangsmaterialet kan være gjennomgående hull eller blindhull, men dersom hullene er blinde, Vil bunnen revne ved strekking.

Begrepet "orientering/orientert" betyr molekylært orientert. Når det er henvist til en orientert tråd, forløper generelt den foretrukne retning av trådens orientering i trådens lengdestrekning.

"Uniaksial" og "biaksial" betyr henholdsvis uniaksialt strukket og biaksialt strukket.

"Tykk" betyr dimensjonen i retning vinkelrett på utgangsmaterialets eller geonettets plan, og "bredde" betyr den tilsvarende dimensjon i det samme plan. Tykkelsen av utgangsmaterialet eller geonettet er avstanden mellom paralelle tangentflater til utgangsmaterialet eller geonettet eller til det angitte parti. Den minste tykkelse på en tråd er tykkelsen av trådens tverrsnitt midt mellom resulterende, i betydningen resultatet som oppstår når geonettet ifølge oppfinnelsen utsettes for strekking i minst én retning, forbindelsessoner - for alle hull med normal form er dette hovedsakelig det samme sted som der hvor trådens tykkelse er minst.

Gjennomsnittlig tykkelse av en sone er bestemt ved måling av sonens tverrsnittareal og divisjon med bredden av sonen.

"Ekvivalent tykkelse" er tykkelsen til et flatt utgangsmateriale som har samme vekt pr. flateenhet før hullene lages, idet det antas at hullene dannes ved utstansing eller andre teknikker til fjerning av materiale.

"stolpelengde" er avstanden mellom tversgående tangentlinjer i utgangsmaterialet.

"Tangentlinje" er en resulterende linje som tangerer de respektive vertikalsidede hull eller gitteråpninger. Hvis

hullene eller gitteråpningene ikke har vertikale sider (dvs. sider som står vinkelrett på utgangsmaterialets eller geonettets plan), er tangentlinje den resulterende linje som tangerer de respektive ekvivalente vertikalsidede hull eller gitteråpninger. En langsgående tangentlinje strekker seg parallelt med de langsgående elementer mens en tversgående tangentlinje strekker seg parallelt med de respektive sammenbindende element. I utgangsmaterialet er den resulterende forbindelsessone den sone av det langsgående element som er definert mellom par av langsgående og tversgående tangentlinjer i forbindelsene mellom langsgående elementer og forbindelseselementer.

Ordet "uniplan" betyr at materialet eller geonettet er hovedsakelig symmetrisk om et midtplan parallelt med dets overflater. Vanligvis vil et uniplant utgangsmateriale gi et uniplant geonett etter strekking.

Et "flatt" utgangsmateriale har plane, parallelle overflater.

Snitt er tatt rettvinklet på utgangsmaterialets eller geonettets flate.

Begrepet "jordsmonn" omfatter store og små Stener, grus, sand, jord og leire.

Materialutnyttelse er styrken av geonettet pr. breddeeneht pr. masseenhet pr. arealenhet, målt som kN pr. m pr. kg pr. m<2>.

"Trådstyrke" er styrken i det parti av geonettråden som ligger mellom stolpene.

"HDPE" er høydensitetspolyeten.

Et diabolo-formet hull er et hull som har den generelle form som er beskrevet i GB-A-2 174 332.

"Furing" er en kaldformprosess som eller i likhet med den som er beskrevet i GB-A-2 128 132.

Oppfinnelsen angår geonett tilvirket fra utgangsmaterialer som har en tykkelse på minst 6 mm på det tykkeste. Den gjennomsnittlige tykkelse av de langsgående elementer i utgangsmaterialet er betydelig større enn den gjennomsnittlig tykkelse av forbindelseselementene, betraktet i snitt langs midtlinjene i forbindelseselementene, og tverrsnittsarealet av de langsgående elementer er minst 2,5 ganger større enn tverrsnittsarealet av forbindelseselementene, betraktet som angitt ovenfor. Under strekking fortsettes denne inntil midtpunktene i de resulterende forbindelsessoner er redusert i tykkelse med minst 9,6% Strekkingen avsluttes mens den prosentvise reduksjon i tykkelse av midtpunktene i de resulterende forbindelsessoner ennå er betydelig mindre enn dem prosentvise reduksjon i tykkelse av en tråd som går inn i denne resulterende forbindelsessone, målt midt mellom resulterende forbindelsessoner. Under strekking kan endene av forbindelseselementene være orientert i langsgående retning.

En viktig fordel ved oppfinnelsen er geonettenes betydelig økede styrke pr. vektenhet. F.eks. kan en utgangsplate på 6 mm ekvivalent tykkelse profileres slik at den har 10 mm tykke langsgående elementer og 2 mm tykke forbindelsessonerog gir en økning i styrke på tilnærmet 50 %, 7 0 % eller mer sammenlignet med ekvivalente produkter iht. US-PS 4 374 798. En styrke på ca. 200 kN pr. meter bredde eller mer og en materialutnyttelse på 17 0 eller mer kan oppnås med HDPE.

Generelt kan, ved å profilere utgangsmaterialplaten, en stor del av plastmaterialet plasseres i de langsgående elementer, mens en mindre andel fordeles til forbindelseselementene. Dermed optimaliseres utnyttelsen av plastmaterialet ved at de danner de lastbærende tråder i geonettet, og derved muliggjør mye større styrke pr. vektenhet av plastmaterialet. Anvendelse av tykkere langsgående elementer muliggjør at hullene opptar mindre bredde uten at hele den resulterende forbindelsessonen strekker seg for mye i langsgående retning under strekking. Skjønt noe langsgående strekking av den resulterende forbindelsessone er tillatt, er for stor strekking ikke ønskelig, og dette fastsetter den minste bredde som hullene kan oppta.

Sammenliknet med et flatt utgangsmateriale, har materiale blitt overført fra sonene som ikke er strukket til soner som er strukket. I tillegg, hvis hullene dannes ved utstansing (som er den foretrukne metode), vil redusering av forbindelsessonenes tykkelse forårsake at mindre materiale stanses ut og resirk-uleres. Generelt er det å foretrekke at hullene (målt ved sin største bredde) opptar ikke mindre enn ca. 25 % og/eller ikke mer enn ca. 50 % av den totale bredden av utgangsmaterialet, fortrinnsvis tilnærmet 37,5%.

Den molekylære orientering passerer gjennom de resulterende forbindelsessoner slik at den vesentlig uniaksiale orientering går uavbrutt gjennom hele lengden av strukturen (dette betyr at i ethvert transversalt tverrsnitt av den resulterende forbindelsessone er det noe orientert materiale; det kan også være noe uorientert materiale). Kontinuitet av orientering forbedrer motstanden betydelig mot langtidskryping (dvs. lang tids motstand mot utvidelse under belastning) av strukturen. Oppfinnelsen muliggjør at mer orientering passerer gjennom de resulterende forbindelsessoner.

Molekylærorienteringen fører til mer overføring gjennom de resulterende forbindelsessoner fordi spenningen under strekket er konsentrert langs de langsgående elementer; det er mindre tap av spenning sammenlignet med en uniaksial struktur i US-

PS 4 374 798 fordi forbindelseselementene har mindre tverrsnit-tsareal og derfor mindre masse. Dette muliggjør at en større grad av samlet orientering oppnås (dvs. et større samlet strekkforhold), f.eks. på 5,5:1, 6:1 eller 6,5:1 eller mer, for f.eks. HDPE.

Da mer orientering passerer gjennom de resulterende forbindelsessoner enn tilfellet er med flate utgangsmaterialer, såsom i US-PS 4 374 798, for en gitt langsgående hullengde, langsgående hellningsvinkel (pitch) og strekkforhold, er det mindre orientering i trådene siden mer plastmateriale er presset ut av de resulterende forbindelsessoner. Med andre ord, graden av orientering som passerer gjennom den resulterende forbindelsessone kontrolleres. Tilleggskontroll kan oppnås ved hjelp av bredden av hullet i ethvert gitt utgangsmateriale. I nummeriske termer, strekkforhold anvendt på midtpunktet av den resulterende forbindelsessone, målt på overflaten av denne, kan være så stor som 2,5:1, 3:1 eller 3,3:1, med samlet strekkforhold på f.eks. 6:1.

Forbindelseselementene tvinger de langsgående elementer til mindre orientering i de resulterende forbindelsessoner enn i trådene. For å oppnå dette må forbindelseselementene ha tilstrekkelig tykkelse, tverrsnitt, langsgående snitt, eller lengde for å påvirke orienteringen i de langsgående elementer, men forbindelseselementene må ikke ha så stor tykkelse eller tverrsnitt at retningseffekten av de langsgående elementer reduseres i alt for stor grad.

Forholdet mellom gjennomsnittlig tykkelse av de langsgående elementer og gjennomsnittlig tykkelse av forbindelseselementene er fortrinnsvis ikke mindre enn tilnærmet 1,5:1, eller 1,67:1, og helst ikke mindre enn tilnærmet 1,8:1, eller 2:1, eller 2,15:1, derved reduseres den hemmende virkning av forbindelseselementene .

Et annet mål på den begrensende virkning av forbindelseselementene, er å betrakte forholdet mellom lengden av de resulterende forbindelsessoner og deres midlere tykkelse langs den resulterende langsgående tangentlinje. Hvis den resulterende forbindelsessone er altfor kort vil virkningen av forbindelseselementene bli for liten og den resulterende forbindelsessone kan i utstrakt grad gjøres tynnere.

Et ytterligere mål på den begrensende virkning av forbindelseselementene, er å betrakte et snitt gjennom det langsgående element i midtpunkts lin jen ..il forbindelseselementene, og betrakte forholdet mellom arealet av et slikt snitt og arealet av et snitt langs den langsgående tangentlinje. Dette forholdet (betegnet langsgående/transverselt arealforhold) er fortrinnsvis ikke mindre enn tilnærmet 1,67:1 eller 1,33:1. Forholdet er imidlertid fortrinnsvis ikke større enn tilnærmet 6,67:1 eller 5:1.

Enda et annet mål på den begrensende virkning av forbindelseselementene, er å betrakte forholdet mellom bredden av de langsgående elementer og deres tykkelse, sett i et snitt langs aksen av midtlinjen til forbindelseselementene. Dette forholdet er fortrinnsvis ikke større enn tilnærmet 2:1, eller 1,75:1, eller 1,72:1 eller 1,65:1.

Det er foretrukket at forbindelseselementene ikke utvider seg i langsgående retning under strekking.

Med hensyn på utnyttelse kan et snitt langs midtlinjen i de respektive forbindelseselementer vurderes; forholdet mellom arealet av det langsgående element og arealet til forbindelseselementet skal ikke være mindre enn tilnærmet 2,5:1, og bør ikke være mindre enn tilnærmet 3,3:1, eller 5:1.

Det langsgående element kan være av vesentlig ensartet snitt gjennom utgangsmaterialet (unntagen på steder hvor klart definerte ettergivende punkter er formet ved furing, hvis dette er gjort), men det behøver ikke nødvendigvis å være slik. I generell behandling, kan utgangsmaterialet formes slik at delene av det langsgående element, som strekker seg tversover de respektive resulterende forbindelsessoner og fortrinnsvis et stykke på hver side av denne sonen, er tykkere enn de mellom-liggende deler og fortrinnsvis av betydelig ensartet snitt, idet nevnte avstand fortrinnsvis er minst 10 % eller 20 % av lengden av den resulterende forbindelsessone. Orienteringsadferden er antatt å påvirkes av fasongen til det langsgående element i den resulterende forbindelsessone (sett i et tverrsnitt) .

Generelt, minst den del av det langsgående element som er i den resulterende forbindelsessone (og fortrinnsvis minst for nevnte avstand på hver side), kan ha minst én langsgående utstrukket del, som er betydelig tykkere enn minst én lateral kant (og fortrinnsvis begge laterale kanter) av den samme del av det langsgående element. Det kan være mer enn en angitt langsgående utstrukket del, men det er fortrinnsvis én på midtlinjen i det langsgående element. Den, eller hver del er fortrinnsvis adskilt fra begge laterale kanter på det langsgående element. Forholdet mellom tykkelsen av angitte langsgående utstrakte del og tykkelsen av de laterale kanter på det langsgående element er fortrinnsvis minst tilnærmet 1,5:1 eller 1,8:1 eller 2:1, og er fortrinnsvis ikke større enn tilnærmet 3:1 eller 5:1 eller 7:1. Økning av tykkelsen av nevnte langsgående utstrakte del synes å tillate økning av strekkforholdet mens det opprettholdes et volum av mindre orientering i midtpunktet av den resulterende forbindelsessone, enskjønt et betydelig strekkforhold kan pålegges overflatene til den resulterende forbindelsessone.

Orienteringsadferden kan forbedres hvis det indre areal av den resulterende forbindelsessone, sett i snitt, har en mindre innflytelse på, eller en lavere interferens med, overflatearealene, og tillater dermed overflatearealene å strekkes videre. Dette kan oppnås dersom nevnte langsgående utstrakte del omfatter et langsgående utstrakt fremspring, eller mer spesifikt en fremspringende ribbe, på minst én flate av utgangsmaterialet. En mulig form (sett i tverrsnitt) omfatter et fremspring hvis sider har brattere stigning enn overflatene på hver side; dersom krumningsradius anvendes, kan sidene av fremspringet delvis defineres ved konkave kurver og toppen av fremspringet kan defineres ved en konveks kurve.

Materialet mellom de angitte langsgående utstrakte deler kan sett i snitt langs midtlinjene til forbindelseselementene, være av ensartet tykkelse, unntagen hvor det er furet, hvis dette er gjort. Sidene på de langsgående elementer, dvs. på hver side av det tykkeste punktet på det langsgående element, eller av det angitte fremspring, skråner imidlertid fortrinnsvis f.eks. med 15° til ca. 40°, eller 45° i forhold til materialets plan, og kan skråne rett ned til det tynneste området av utgangsmaterialet (dog fortrinnsvis med anvendelse av krumningsradius). De ytre overflatene (dvs. topp og bunn) av de langsgående elementer kan, av produksjonsårsaker, være plane og parallelle.

Som et alternativ til ribben kan tverrsnittsformen på det langsgående element være tilnærmet polygonalt (dvs. et heksagon eller oktagon med to motstående sider parallelle med utgangsmaterialets plan), fortrinnsvis tilnærmet regelmessig polygonalt eller tilnæforbundsrepubleller sirkel. For å unngå sprekkdannelse er hver ytre konkav form fortrinnsvis avrundet.

Ethvert tverrsnitt gjennom et nevnt langsgående element har fortrinnsvis en tykkelse på minst 6 mm på det tykkeste området.

Midtplanet til forbindelseselementene, som er parallelt med utgangsmaterialets plan, er fortrinnsvis sammenfallende med, eller internt i planet til det høyeste punkt på det langsgående element på den respektive overflate, og forbindelseselementene kan være fullstendig innenfor planet til det høyeste punkt på det langsgående element på den respektive overflate. De langsgående elementer kan ha fremspring på bare en side (dvs. med den andre siden flat), eller på hver side av utgangsmaterialet, men utgangsmaterialet er fortrinnsvis vesentlig uniplant.

Som angitt ovenfor må strekking fortsettes inntil hele lengden av de langsgående elementer er orientert, dvs. inntil det er en betydelig penetrasjon av orienterig gjennom de resulterende forbindelsessoner, men strekkingen må avsluttes før det er altfor stor grad av orientering gjennom de resulterende forbindelsessoner - dersom det er altfor stor grad av orientering gjennom disse, kan oppsplitting skje ved bruk. I praksis kan opplysning om orienteringsgraden oppnås ved røntgen-difraksjonstester. En god angivelse på orienteringsforholdet kan oppnås ved å måle prosentvis reduksjon i tverrsnittsarealet, eller ved å måle økningen i avstand mellom linjer avmerket på utgangsmaterialet. Med langsgående elementer av ensartet tykkelse, vil sentrum i en forbindelse være vesentlig tykkere enn den tynneste del av en tråd som går inn i forbindelsen. I generelle vendinger, strekking må avsluttes mens tykkelsen av forbindelsen på midtpunktlinjene til forbindelseselementene eller stolpene er vesentlig større (dvs. minst 50 %, 75 %, 100 % større) enn den totale tykkelse av det tynneste punkt på tråden som går inn i forbindelsen. I hvert tilfelle kan tykkelsen måles på trådens midtpunktlinje. Således, skjønt det er ønskelig at hele tverrsnittet av de deler av trådene som stikker ut mellom forbindelsene skal være i stor grad orienterte, er det et krav at graden av orientering skal bli mindre over forbindelsene og deretter øke.

Den langsgående profil til forbindelsen av det foretrukkede uniaksiale geonett, dvs. sett i et snitt langs midtlinjen på trådene og vinkelrett på geonettets plan, kan være forskjellig fra tidligere profiler; det er mulig at denne profilen i seg selv bidrar til geonettets forbedrede egenskaper. I geonettets resulterende forbindelsessoner, dvs. sett i et snitt langs midtlinjen på den respektive tråd, skjer en kontinuerlig økning av tykkelsen opptil midtsonen av den resulterende forbindelsessone, uten reduksjon av denne. Midtpunktet i forbindelsen er tynnere enn midtpunktet til den resulterende forbindelsessone i utgangsmaterialet; tykkelsen reduseres alltid sammenlignet med utgangsmaterialet, med minst ca. 9,6%, eller 12,5%, eller 14,8%

(tilnærmet 15 %), eller 21,2% og kan reduseres med opptil tilnærmet 25 % eller mer.

Klart definerte svake punkter kan opprettes på de langsgående elementer. Således, ved å bruke et sirkelformet hulljern eller et diabolo-formet hulljern kan en eller to klart definerte svake punkter opprettes på det trangeste punkt eller punkter på utgangsmaterialet mellom tilstøtende hull. Klart definerte svake punkter tillater en klarere definisjon av geonettets tensile egenskaper, ved å sikre at det endelige bruddsted er på tråden, på eller nær det svake punkt, og i tillegg sikrer at delene til de langsgående elementer mellom de resulterende forbindelsessoner orienteres først, og således skaffer større kontroll med gjennomtrengning av orienteringen inn i og gjennom de resulterende forbindelsessoner.

Utgangsmaterialet kan tilvirkes på hvilken som helst egnet måte. Det er ønskelig å profilere utgangsmaterialet (men ikke nødvendigvis å lage hullene) ved en temperatur over eller innenfor smelteområdet, om mulig innenfor mykningsområdet. Man kan f.eks. benytte generelt formet smelte, Duinat FR-A-368 393, Hureau US 3 252 181, GB-A-969 655, GB-A-1 406 642, Hureau FR-A-2 138 198 eller Labarre FR-A-2 131 842. Den foretrukne metode er imidlertid smelte dannet ved å la en oppvarmet formduk passere mellomet, målt som kelter, hvor minst én er profilert og at hullene dannes samtidig og fortrinnsvis etterpå ved f.eks. utstansing, eventuelt kan utgangsmaterialet fremstilles ved at det ekstruderes direkte inn i en kjølekalan-der med rullestabel. Utgangsmaterialet er fortrinnsvis ikke orientert, men dette ekskluderer ikke nærvær av smeltestrøm-orientering, som kan ignoreres; smeltestrømorienteringen omfattende enhver orientering som forekommer i form av et ekstrudert plastmateriale, utvides direkte etter ekstrusjon før det når frem til en støpekjerne og/eller utvides av en støpekjerne.

Biaksialt geonett

Markedskrefter viser klart at i styrkeområdet fra 40 kN til

60 kN pr meters bredde for uniaksiale geonett, ville det være vesentlige praktiske bruksfordeler dersom det kunne lages geonett med bredder fra 2,5 m til 4 m, med styrken primært utstrukket langsgående på geonettet. Dette har vist seg upraktisk på grunn av vanskelighetsgraden og usedvanlig store omkostninger ved å lage utgangsmateriale med presise åpninger, og uniaksiale strekkmaskiner som har en bredde større enn 1,5 m.

Det er oppdaget at utgangsmaterialene i oppfinnelsen gir vesentlige fordeler ved produksjon av biaksiale geonett. Når oppfinnelsens uniaksiale struktur strekkes, dvs. 1,5:1 til 3:1 totalt i retning av rette vinkler til den første strekkeret-ning, vil det reduserte snitt av forbindelseselementene forårsake at orientering påbegynnes i forbindelseselementene, og orenteringen kan kontrolleres for å hindre at den trenger inn i de resulterende forbindelsessoner. Dette betyr at strukturen kan utvides uten å påvirke trådenes yteevne i den første strekkretning. Ved produksjon av biaksiale geonett kan strekking i to retninger utføres samtidig, eller forbindelseselementene kan strekkes før strekking av de langsgående elementer; det er imidlertid foretrukket å strekke forbindelseselementene etter de langsgående elementer, og.det er også foretrukket at de langsgående elementer strekkes ut i maskinens retning.

Foretrukne utforminger

Oppfinnelsen beskrives videre ved hjelp av eksempler med henvisning til de medfølgende tegninger, i hvilke: fig. 1 er et isometrisk utsnitt av utgangsmaterialet;

fig. 2 er et snitt langs planet II-II i fig. 1;

fig. 3 er et isometrisk utsnitt av et uniaksialt geonett formet ved uniaksial strekking av utgangsmaterialet i fig. 1;

fig. 4 er et snitt langs planet IV-IV i fig. 3 (transverselt tangentlinjesnitt);

fig. 5 er et snitt langs planet V-V i fig. 3 (stolpens midtlin-jesnitt);

fig. 6 er et isometrisk utsnitt av det biaksiale geonett formet ved strekking av geonettet i fig. 3 i rette vinkler til den første strekkretning;

fig. 7 er et forstørret plant utsnitt av en forbindelse av gitterstrukturen i fig. 6;

fig. 8-14 tilsvarer fig. 1-7, men viser et forskjellig utgangsmateriale og geonett;

fig. 15-19 tilsvarer fig. 1-5, men viser enda et forskjellig utgangsmateriale og uniaksialt geonett;

fig. 20-22 tilsvarer fig. 3-5, men viser et geonett tilvirket utgangsmaterialet i fig. 32, men uten furing;

fig. 23-32 er tverrsnitt gjennom andre utgangsmaterialer, tatt i et plan som tilsvarer planet II-II angitt i fig. 1;

fig. 33 viser hvilke hullfasonger som kan brukes;

fig. 34 og 35 er skjematiske oppriss av to forskjellige typer produksjonsutstyr til fremstilling av det profilerte utgangsmaterialet i oppfinnelsen; og

fig. 36 er et vertikalt snitt gjennom en voll som viser bruken av geonettet ifølge oppfinnelsen.

Angjeldende generelle fremgangsmåte for strekking kan det refereres til US-PS 4 374 798. Hvor det er hensiktsmessig kan avsnitt i US-PS 4 374 798, spalte 10, linje 7-60 anvendes med hensyn på den foreliggende oppfinnelse.

Alle utforminger beskrevet nedenfor er tatt fra midtdelen av laboratorieprøver; unntagen hvor noe annet er angitt. For det

første eller eneste strekket er graden av transversen motstand tilsvarende en transversen sammentrekning med opptil 15 %, som er i alt vesentlig den grad av motstand ventet i fabrikatet når strekket foregår i maskinens retning (som er normalt).

I alle tegningene angir de samme henvisninger ekvivalente punkter.

Fig, 1- 5

Utgangsmaterialet 1 vist i fig. 1 er fullstendig uniplant, er formet av HDPE og har adskilte, parallelle, uavbrutte eller kontinuerlige langsgående elementer 2, og mellom elementene 2, tynnere forbindelseselementer 3. Forbindelseselementene 3 strekker seg mellom gjennombrutte hull 4 som er dannet ved utstansing av det tynnere materiale som binder sammen elementene 2. Sentrum i hullene 4 ligger på et resulterende kvadratisk gitter, hvis to sider er parallelle med elementene 2. Fig. 1 og 2 viser at hullene 4 kan lages fullstendig i et område som ikke har parallelle overflater. Resulterende langsgående og transversene tangentlinjer er angitt med strek-prikk-linjer i fig. 1 og definerer resulterende forbindelsessoner. Som illustrert i fig. 2, har hvert langsgående element, på hver overflate, en markert ribbe 2', som danner en tykkere langsgående utstrakt del eller sentralt fremspring, adskilt fra begge laterale kanter (langsgående tangentlinjer) i det langsgående element 2. På hver side er ribbene 2' avrundet til overflater som skråner omtrent 10° i forhold til midtplanet. Tykkelsen av sentrum i det langsgående element 2 er tilnærmet 300 % mer enn dens tykkelse ved den langsgående tangentlinje (dens laterale kant). Forbindelseselementene 3 er dannet av deler som fortsetter skråningen av det langsgående element 2.

Tverrsnittet, vist i fig. 2, er resulterende oppdelt i en første sone a. gjennom det langsgående element 2, og en annen sone b gjennom forbindelseselementet 3; med andre ord, den andre sone b_ er en projeksjon av den bredeste del av hullet 4. s:b_ arealforhold og & :h gjennomsnittlig tykkelsesforhold er gitt i tabell 1 for fig. 2 og for andre figurer.

For å fremstille den uniaksiale nettstruktur eller geonett 5 i fig. 3, strekkes utgangsmaterialet 1 langsgående til et totalt strekkforhold på 6:1 (ca 11:1 på trådene). Geonettet 5 har maskeåpninger 6 dannet fra hullene 4 og definert ved et gitter av orienterte, parallelle tråder 7 som er dannet fra de langsgående elementer 2 i utgangsmaterialet 1, og stolper 8 i rette vinkler på trådene 7; stolpene 8 er dannet av forbindelseselementene 3 og de respektive deler av trådene 7. Noe av det plastiske materialet som berodde i den resulterende forbindelsessone i utgangsmaterialet er trukket ut i tråder 7 mellom forbindelsene 9 og hvor forbindelsene 9 også utgjør en del av trådene 7. Det totale strekkforhold er slik at hele lengden av de langsgående elementer 2 er blitt vesentlig uniaksialt orientert. Orienteringen forløper hovedsakelig parallelt med trådaksene 7 gjennom hele trådlengden og gjennom hele lengden av geonettet 5. Det gjennomsnittlige strekkforhold er også slik at tykkelsen av trådene 7 på midtlinjen til bjelkene, spesifikt på midtpunktet 10 til forbindelsene 9, er betydelig større enn tykkelsen til trådene 7 ved 11, midtveis mellom tilstøtende resulterende forbindelsessoner eller stolper. I de resulterende forbindelsessoner av geonettet 5, sett i et snitt langs midtlinjen på de respektive tråder 7, skjer en kontinuerlig økning i tykkelsen opptil midtsonen av den resulterende forbindelsessone, uten reduksjon av denne. Virkningen av de avrundede fremspring som er dannet ved ribbene 2' er å øke orienteringen over forbindelsen 9, i det minste på overflatene av forbindelsen 9, og det ble funnet at det var et strekkforhold på ca 3,3:1 på overflaten.

Fia. 6 oa 7

I fig. 6 er det uniaksiale geonett 5 i fig. 3 strukket transverselt 3:1 for å danne et fullstendig biaksialt geonett 12. Enskjønt det ikke er vist, er det foretrukket å øke den transversene skråningsvinkel på utgangsmaterialet 1; en lett økning av den transversene skråningsvinkel forandrer a:b-forholdet og gjennomsnittlig tykkelsesforhold, og skaffer en tilstrekkelig transversen dimensjon i sone b til å sikre at en fullstendig tråd blir dannet uten interferens med forbindelsen 9.

I virkeligheten er ikke de orienterte tråder 7, og spesielt ikke forbindelsene 9 i fig. 3, blitt påvirket og det er ingen vesentlig forandring på noe punkt langs de kontinuerlige lengder av trådene 7. Forbindelseselementene 3 er imidlertid strukket ut med påbegynt orientering midt i elementene 3, for å danne orienterte transversene tråder 13, og derved øke arealet av geonettet og redusere vekten av plastmaterialet pr enhet areal. En av forbindelsene fremstilt på denne måten er vist i fig. 7. Midtområdet 14 er bare orientert i retning av det første strekk, og det finnes transverselt orienterte laterale deler 15, en liten sone 16 av ikke orientert eller mindre orientert materiale i hvert hjørne, og en liten sone 17 av vesentlig uorientert eller mindre orientert materiale som løper langs hver side og adskiller den laterale del 15 fra det langsgående orienterte midtparti 14. I praksis kan materialet i sone 17 være lett orientert, enten i langsgående eller transversen retning, eller biaksialt, men virkningen er som om det ikke skulle være noen orientering innført i sonen 17.

Figurer 8- 14

Utgangsmaterialet 1 vist i fig. 8 og 9 har relativt brede

langsgående fremspring eller ribber som omfatter de langsgående elementer 2. De langsgående elementer 2 har sider som er vist å skråne omtrent 36°, mens midtområdet er ca 400 % tykkere enn de laterale kanter (på de langsgående tangentlinjer). Bortsett fra i ytterendene har forbindelseselementene 3 parallelle overflater. Størsteparten av hvert hull 4 er dannet i området med parallelle overflater, men kantene av hullene 4 strekker seg litt inn i ribbenes kanter. Spesifikke eksempler på denne type utgangsmateriale er gitt i søyle 1-5 i tabell 2 nedenfor.

Utgangsmaterialet 1 strekkes langsgående til et totalt strekkforhold på 6:1 (ca 11:1 på trådene), og fremstiller det uniaksiale geonett 5 i fig. 10. Det biaksiale geonett 12 i fig. 13 fremstilles ved å strekke strukturen 5 transverselt i totalforholdet 1,42:1.

Figurer 15- 19

Utgangsmaterialet 1 vist i figurene 15 og 16 har langsgående elementer 2 hvis tverrsnitt er generelt sirkulært, hvorved tykkere sentrale langsgående utstrakte deler fremskaffes; den sirkulære profilen er avrundet over i forbindelseselementene 3. Snittet av forbindelseselementet 3 vicer en sentral masse 3' i form av en tykkere del, for å fremskaffe forankring eller støtte når geonettet er i bakken; på hver side av den tykkere del 3' er det tynnere deler 3'<1>, som virker som hengsler for å hindre at splittkrefter virker på de langsgående tråder 7. I utgangsmaterialet 1 er forholdet mellom tykkelsen av de langsgående elementer 2 (målt på det tykkeste punkt i det viste tverrsnitt) og tykkelsen av hengseldelen 3<1>' (målt på det tynneste punktet i det viste snitt) fortrinnsvis mindre enn tilnærmet 10:1 og fortrinnsvis mer enn tilnærmet 5:1, fortrinnsvis tilnærmet 6:1 - fig. 16 viser et forhold på 6,35:1.

Tangentlinjen løper der hvor den sirkulære profilen til det langsgående element 2 akkurat begynner å avrundes over i hengselporsjonen 3<1>'. Hullene 4 er rektangulære med avrundede hjørner, og kan f.eks. være 12,7 mm brede. Utgangsmaterialet 1 strekkes langsgående til et totalt strekkforhold på 5,5:1, hvorved det uniaksiale geonett 5 i fig. 17 fremstilles.

Figurer 20- 22

I fig. 20 er de langsgående elementer 2 avflatet og fremmer derved oppvarming av utgangsmaterialet 1 før strekking når flate forvarmingssylindre benyttes. Strekking foregår som i fig. 3.

Figurer 23- 32

Fig. 23-32 angir forskjellige mulige fasonger for utgangsmaterialet 1, bortsett fra de som det allerede er henvist til ovenfor. Hullene er diabolo-formede som i fig. 1, unntatt i fig. 26, hvor de er sirkulære.

Utgangsmaterialet 1 i fig. 23 er meget likt det i fig. 1 og 2, men har litt større, avrundet fremspring.

Utgangsmaterialet i fig. 24 er generelt likt det i fig. 23, men ribben 2' er noe større og avflatet, og forbindelseselementene 3 er mer innsnørt for å fremskaffe gode svake punkter til transversen strekking. Fig. 25 kan sammenlignes med fig. 9 (uten furing) og vil gi bedre svake punkter for påfølgende transversen orientering, til å produsere et biaksialt geonett. Fig. 26 viser et langsgående element 2 hvis sider har en skråning på 21°, mens tverrsnittsfasongen er generelt lik den i fig. 25, men uten tosidig avflating. Forbindelseselementene 3 fortsetter skråningen av de langsgående elementer 2. Hullene 4 er blinde, idet de er blitt dannet ved preging og har hellende sider som danner en bunn 4' på midtplanet. Siden hullene 4 ikke har vertikale sider, og tangentlinjen er som vist på de respektive tilsvarende vertikalsidede hull, er bredden av de tilsvarende vertikalsidede hull litt mindre enn hvor hullene 4 er vist å gjennombryte topp- og bunnoverflate. Fig. 27 viser forbindelseselementer 3 utover midtplanet. Fig. 28 viser forbindelseselementene 3 og sidene av de langsgående elementer 2 definert ved avrundede kanaler. Dette skaffer et definert svakt punkt midt i forbindelseselementet 3, for transversen strekking til å danne biaksiale geonett. Tverrsnittet av det langsgående element 2 er generelt polygonalt (oktagonalt) med to sider parallelle med materialets plan 1. Fig. 29 viser et utgangsmateriale 1 noe likt det i fig. 28, men med forbindelseselementer 3 på en overflate av utgangsmaterialet 1. Generelt kan forbindelseselementer 3 fjernes mer fra r* ^ r^midtplanet. "/Fig. 30 viser et utgangsmateriale hvis for-utgangsmateriale (før utstansing) var nøyaktig som vist i fig. 16. Hullene 4 er Fig. 30 viser et utgangsmateriale hvis for-utgangsmateriale (før utstansing) var nøyaktig som vist i fig. 16. Hullene 4 er imidlertid trangere og forårsaker at tangentlinjen løper nesten gjennom det tynneste partiet av hengseldelen 3<11>. Fig. 31 viser et utgangsmateriale 1 som er meget likt det i fig. 16, men de langsgående elementer 2 er avflatet over og under. Forholdet mellom tykkelsen av de langsgående elementer 2 og det tynneste punktet på hengselsdelen 3' er 5,7:1. Fig. 32 viser hvordan furing kan benyttes til å fremskaffe vel definerte svake punkter for at transverselt strukkede strukturer skal danne biaksiale strukturer. De langsgående elementer 2 kan også fures hvis det er ønskelig, fortrinnsvis på de bredeste punkter av hullene 4. Furing kan utføres i polypropy-len. Det er ikke nødvendigvis gunstig for alle plastmateri-aler.

Fiaur 33

Hullet kan ha enhver passende fasong, og noen foretrukne fasonger er vist i fig. 33. Foretrukne fasonger er kvadratiske eller rektangulære med avrundede hjørner, runde, eliptiske, tønneformet, ruterformet med avrundede hjørner, heksagonal, oktagonal, diabolo, diabolo med utstrukne ender, eller avrundet avlang.

Figur 34

Fig. 34 viser kommersielt utstyr til fremstilling av utgangsmateriale. En tykk duk 21 ekstruderes fra en ekstruder 22 og passerer direkte, mens den fremedeles er varm, mellom kontinuerlig sirkulerende belter 23 hvor minst én er profilert, til å danne et profillert for-utgangsmateriale 24 uten hull. Beltene 23 kan formes som serier av metallplater. Etter å ha passert gjennom innledende griperuller 25, avkjøles beltene 23 og duken 22 ved hjelp av kjølere 26. For-utgangsmaterialet 24 føres direkte inn i et pressverktøy 27 for utstansing av hullene 4 i den tynne delen av materialet 24, for derved å danne utgangsmaterialet 1. Utgangsmaterialet 1 kan deretter strekkes i maskinens retning og formes til et uniaksialt nett og strekkes i transversen retning for å formes som et biaksialt geonett, som vist i fig. Ila i US-PS 4 374 798.

Figur 35

Fig. 35 viser et annet kommersielt utstyr til fremstilling av utgangsmaterialet 1. Ekstruderen 22 ekstruderer duken 22 direkte inn i en kjølekalander med rullestabel 28, som har to grep dannet ved pre-profilerte ruller, hver av rullene har fureformer rundt hele omkretsen som definerer den ønskede profilen.

Figur 36

Fig. 36 viser bruken av uniaksiale geonett 5 ifølge oppfinnelsen til å forsterke en voll 31. Mange forskjellige arrangement er mulige. Geonettene 5 kan forbindes med individuelle forblendingspaneler 33 ved å støpe korte .geonett 33 inn i forblendingspanelene 33 og forbinde de korte geonett 33 med geonettene 5, som beskrevet i GB-A-2 078 833 (som illustrert). Alternativt kan andre forbindelsesmidler benyttes. Eventuelt kan geonettene benyttes uten forbindelse med forblendingspaneler eller uten forblending, eller de kan pakkes rundt forblen-dingen og deretter føres tilbake inn i jorden som på fig. 14 i US 4 374 798.

Claims (18)

1. Fremgangsmåte til fremstilling av et geonett (5, 12) omfattende: et sammenhengende plastutgangsmateriale (1) som er hovedsakelig uorientert bortsett fra eventuelt forekommende smeltestrømorientering, hvor utgangsmaterialet (1) har en tykkelse på minst 6 mm ved sitt tykkeste punkt, og hvor utgangsmaterialet (1) har adskilte, parallelle, kontinuerlige, langsgående elementer (2), og mellom disse har forbindelseselementer (3) som forbinder de langsgående elementer (2), der en rekke adskilte forbindelseselementer (3) er anordnet langs lengden av hvert langsgående element (2), idet forbindelseselementene (3) og de langsgående elementer (2) danner hull (4), resulterende forbindelsessoner i utgangsmaterialet som er definert mellom resulterende langsgående tangentlinjer som strekker seg parallelt med de langsgående elementer (2) og tangentialt til hvert sitt hull (4), og resulterende tverr-gående tangentlinjer som strekker seg parallelt med forbindelseselementene (3) og tangentialt til hvert sitt hull (4), hvor de resulterende langsgående tangentlinjer definerer sidekantene av de langsgående elementer (2), og strekker utgangsmaterialet (1) i retning parallelt med de langsgående elementer (2) og evt. i en retning parallelt med forbindelseselementene (3) for å strekke de langsgående elementer (2) til kontinuerlige, hovedsakelig uniaksialt orienterte tråder (7), hvor orienteringen forløper hovedsakelig parallelt med aksene til trådene (7) hovedsakelig gjennom lengden av disse og evt. for å strekke forbindelseselementene (3) til orienterte forbindelsestråder (13) og danner en maskekonstruksjon (5) evt. en biaksialt orientert maskekonstruksjon (12), hvor maskeåpningene (6) er definert ved et nett som omfatter de kontinuerlige, orienterte tråder (7), og forbindelseselementene (3) eller forbindel-ses trådene (13) hvor en rekke adskilte forbindelseselementer (3) eller forbindelsestråder (13) er anordnet langs lengden av hver kontinuerlig, orientert tråd (7), idet strekkingen, evt. i retning parallelt med de langsgående elementer (2) fortsettes inntil midtpunktene (10) i de resulterende forbindelsessoner (9) er redusert i tykkelse med minst 9,6%, og hvor strekkingen avsluttes mens midtpunktene (10) av de resulterende forbindelsessoner (9) har gjennomgått en prosentvis tykkelsesreduksjon som er vesentlig mindre enn den prosentvise tykkelsesreduksjon av en tråd (7) som går inn i den respektive resulterende forbindelsessone (9), målt midtveis mellom de respektive resulterende forbindelsessoner (9), karakterisert ved at det benyttes langsgående elementer (2) med en gjennomsnittstykkelse som er vesentlig større enn gjennomsnittstykkelsen av forbindelseselementene (3), sett i et snitt langs aksene av midtlinjene av forbindelseselementene (3) og vinkelrett på utgangsmaterialet (1) , og hvor tverrsnittsarealet (a) for de langsgående elementer (2) er minst 2,5 ganger tverrsnittsarealet ( h) av forbindelseselementene (3) sett i det nevnte snitt.

2. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at utgangsmaterialet (1) strekkes sekvensielt, først i den nevnte retning parallelt med de langsgående elementer (2).

3. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at utgangsmaterialet (1) strekkes sekvensielt, og først i retningen parallell med forbindelseselementene (3).

4. Fremgangsmåte ifølge et av kravene 1-3, karakterisert ved at det benyttes langsgående elementer (2) hvor de partier av de som strekker seg tvers over de resulterende forbindelsessoner (9), har et i lengderetningen forløpende parti (2') som er betydelig tykkere enn en sidekant av det nevnte parti sett i det nevnte snitt.

5. Fremgangsmåte ifølge krav 4, karakterisert ved at forholdet mellom tykkelsen av det nevnte i lengderetningen forløpende parti (2<1>) og tykkelsen av en sidekant av det langsgående element (2) velges minst tilnærmet 1,5:1, sett i det nevnte snitt.

6. Fremgangsmåte ifølge krav 4 eller 5, karakterisert ved at det nevnte i lengderetningen forløpende parti (2') velges betydelig tykkere enn begge sidekantene på det langsgående element (2), sett i det nevnte snitt.

7. Fremgangsmåte ifølge et av kravene 4-6, karakterisert ved at det nevnte i lengderetningen forløpende parti (2') omfatter et i lengderetningen forløpende fremspring (2<1>) på minst én av overflatene av utgangsmaterialet (1).

8. Fremgangsmåte ifølge et av kravene 4-7, karakterisert ved at vesentlige overflater på hver side av det tykkeste sted (2') av det langsgående element (2) er skråstilt mot sidekantene av det langsgående element (2), sett i nevnte snitt.

9. Fremgangsmåte ifølge et av kravene 1-3, karakterisert ved at tverrsnittsprofilen til et langsgående element (2) er tilnærmet regulært polygonalt eller tilnærmet sirkelformet.

10. Fremgangsmåte ifølge et av kravene 1-9, karakterisert ved at hvert forbindelses-element (3) har et tynt parti (3'<1>) nær sidekanten av det langsgående element (2).

11. Fremgangsmåte ifølge krav 10, karakterisert ved at forholdet mellom den største tykkelse av det langsgående element (2) og den minste tykkelse av det nevnte tynne parti (3<1>') velges minst 5:1, sett i det nevnte snitt.

12. Fremgangsmåte ifølge et av kravene 1-11, karakterisert ved at forbindelseselementene (3) har et midtparti (3') som er betydelig tykkere enn partiene (3'<1>) på hver side av dette, sett i det nevnte snitt.

13. Fremgangsmåte ifølge et av kravene 1-12, karakterisert ved at midtplanet i forbindelseselementene (3) faller sammen med eller innenfor det høyeste punkt på det ytterste parti av den respektive overflate av det langsgående element (2).

14. Fremgangsmåte ifølge et av kravene 1-13, karakterisert ved at forholdet mellom den gjennomsnittlige tykkelse av de langsgående elementer (2) og den gjennomsnittlige tykkelse av forbindelseselementene (3), sett i det nevnte snitt, er minst 1,5:1.

15. Fremgangsmåte ifølge et av kravene 1-14, karakterisert ved at forholdet mellom bredden av det langsgående element (2) og dets tykkelse, sett i det nevnte snitt, ikke er større enn 1,75:1.

16. Fremgangsmåte ifølge et av kravene 1-15, karakterisert ved at de langsgående elementer (2) har hovedsakelig ensartet tverrsnitt.

17. Fremgangsmåte ifølge et av kravene 1-16, karakterisert ved at ved de resulterende forbindelsessoner (9) av geonettet (5, 12), sett i et snitt langs midtlinjen på en respektiv tråd (7) formet ved strekking parallelt med de langsgående elementer (2) og vinkelrett i forhold til geonettet (5, 12) skjer en kontinuerlig økning av tykkelsen opptil midtsonen (10) av den resulterende forbindelsessone (9), uten reduksjon av denne.

18. Anvendelse av et geonett (5, 12) fremstilt i henhold til fremgangsmåten ifølge et eller flere av kravene 1-17, omfattende et sammenhengende plastutgangsmateriale (1) som er hovedsakelig uorientert bortsett fra eventuelt forekommende smeltestrømorientering, hvor utgangsmaterialet (1) har en tykkelse på minst 6 mm ved sitt tykkeste punkt, og hvor utgangsmaterialet (1) har adskilte, parallelle, kontinuerlige, langsgående elementer (2), og mellom disse har forbindelses elementer (3) som forbinder de langsgående elementer (2), der en rekke adskilte forbindelseselementer (3) er anordnet langs lengden av hvert langsgående element (2), idet forbindelseselementene (3) og de langsgående elementer (2) danner hull (4), resulterende forbindelsessoner i utgangsmaterialet som er definert mellom resulterende langsgående tangentlinjer som strekker seg parallelt med de langsgående elementer (2) og tangentialt til hvert sitt hull (4), og resulterende tverr-gående tangentlinjer som strekker seg parallelt med forbindelseselementene (3) og tangentialt til hvert sitt hull (4), hvor de resulterende langsgående tangentlinjer definerer sidekantene av de langsgående elementer (2), og strekker utgangsmaterialet (1) i retning parallelt med de langsgående elementer (2) og evt. i en retning parallelt med forbindelseselementene (3) for å strekke de langsgående elementer (2) til kontinuerlige, hovedsakelig uniaksialt orienterte tråder (7), hvor orienteringen forløper hovedsakelig parallelt med aksene til trådene (7) hovedsakelig gjennom lengden av disse og evt. for å strekke forbindelseselementene (3) til orienterte forbindelsestråder (13) og danner en maskekonstruksjon (5) evt. en biaksialt orientert maskekonstruksjon (12), hvor maskeåpningene (6) er definert ved et nett som omfatter de kontinuerlige, orienterte tråder (7), og forbindelseselementene (3) eller forbindel-sestrådene (13) hvor en rekke adskilte forbindelseselementer (3) eller forbindelsestråder (13) er anordnet langs lengden av hver kontinuerlig, orientert tråd (7), idet strekkingen, evt. i retning parallelt med de langsgående elementer (2) fortsettes inntil midtpunktene (10) i de resulterende forbindelsessoner (9) er redusert i tykkelse med minst 9,6%, og hvor strekkingen avsluttes mens midtpunktene (10) av de resulterende forbindelsessoner (9) har gjennomgått en prosentvis tykkelsesreduksjon som er vesentlig mindre enn den prosentvise tykkelsesreduksjon av en tråd (7) som går inn i den respektive resulterende forbindelsessone (9), målt midtveis mellom de respektive resulterende forbindelsessoner (9), hvor det benyttes langsgående elementer (2) med en gjennomsnittstykkelse som er vesentlig større enn gjennomsnittstykkelsen av forbindelseselementene (3), sett i et snitt langs aksene av midtlinjene av forbindelseselementene (3) og vinkelrett på utgangsmaterialet (1), og hvor tverrsnittsarealet (a) for de langsgående elementer (2) er minst 2,5 ganger tverrsnittsarealet (b) av forbindelseselementene (3) sett i det nevnte snitt, til armering av jord ved innleiring av nettet i jorden.