NO172132B - Brennstoffadditiv inneholdende en overgangsmetallforbindelse, brennstoffblanding med et slikt additiv samt et konsentrat inneholdende brennstoffblandingen - Google Patents

Description

Foreliggende oppfinnelse vedrører generelt nye brennstoff-additiver, brennstoffblandinger inneholdende disse additivene, samt et konsentrat inneholdene en slik brennstoffblanding. Mer spesielt angår oppfinnelsen en lagringsstabil brennstoffblanding omfattende en større mengde av et brennstoff og en mindre mengde av en metallf orbindelse og et oksim.

Bruken av forskjellige metallforbindelser, spesielt overgangsmetallforbindelser slik som forbindelser av mangan, bly, kobber, sink, kobolt og nikkel, for å nevne noen, i brennstoffer for å redusere sotdannelse og forbedre forbrenningsegenskaper til brennstoffet har blitt godt dokumentert. I US patent 2.338.578 beskrives f.eks. bruken av kromsåper i forhold til andre overgangsmetallforbindelser i brenselolje for oppvarming for det formål å forbedre brenseloljens forbrenningsegenskaper. I US patent 2.560.542 beskrives bruken av kombinasjoner av to separate overgangs-elementer i en dispergerbar form i brennstoffer for å forbedre forbrenningsegenskapene til brennstoffet. US patent 3.348.932 beskriver en meget spesiell kombinasjon av metallforbindelser for å forbedre forbrenningsegenskapene til brennstoffer og redusere sotdannelse.

Problemet som er forbundet med tilsetning av slike metallforbindelser til brennstoffer, som beskrevet i de ovennevnte patenter, er at brennstoffet ikke er stabilt ved lagring. Brennstoffer inneholdende slike metallforbindelser vil danne gummiaktige eller slamformige avsetninger ved lagring p.g.a. den katalyserte nedbrytning av brennstoffet ved tilstede-værelsen av metallforbindelsen. Løsninger på dette problemet andre enn tilsetning av antioksydasjonsmidler til brennstoffet, hvilket av en rekke forskjellige grunner er uprak-tisk, er å benytte en kombinasjon av metallforbindelser slik som foreslått i US patenter 2.338.578 og 3.348.932, som omtalt ovenfor. Som angitt i disse patentene unngår imidlertid ikke denne metode problemet helt, men gir bare begrenset lagringsstabilitet og representerer et kostbart alternativ.

Et annet alternativ for løsing av problemet er beskrevet i britisk patentsøknad 2.098.086A, som beskriver et filtreringsapparat. Det er angitt at en pulverformig overgangsmetallforbindelse (f.eks. kuproklorid) utmåles i en spesiell mengde til avgassen oppstrøms for filtrerings-apparatet. Denne løsning er klart ikke så økonomisk eller ønsket som tilblanding av et additiv til et brennstoff i en lagringsbeholder. Andre alternativer eller løsninger på dette problemet finnes ikke i teknikken.

Metallkomplekser av nitrogenforbindelser for bruk i smøre-middel- og brennstoffblandinger er kjent og beskrevet i litteraturen. I US patent 4.093.614 beskrives f.eks. flere metallkomplekser av amidforbindelser. Et av de amin-kompleksdannende midler kan være en Mannich-base.

US patent 4.393.179 beskriver en syntetisk harpiks inneholdende et metallkompleks som er avledet fra en Mannich-base og en epoksydharpiks. Disse harpiksene finner anvendelse som en filmdannende komponent i forskjellige elektrobeleggingslakker og andre belegg. US patent 4.495.327 beskriver også en elektrobeleggingssammensetning hvori bindemiddelet er en metallkompleks harpiks avledet fra forskjellige vinyl-monomerer og en kompieksdannende ligand slik som oksyder, dioksimer, aminer og Mannich-baser.

Anvendelsen av oksimer som chelateringsmidler eller kompleksdannende midler for metallforbindelser og spesielt for bruk ved ekstraksjon eller utvinning av forskjellige metallforbindelser fra forskjellige avløpsstrømmer, har også blitt vel dokumentert. US patenter 3.981.966; 3.925.472; 4.020.106; 4.043.882; og 4.142.952 og C & EN, 14. januar, 1985, sidene 58 og 59, beskriver alle forskjellige oksimer "benyttet for å ekstrahere metal1 ioner, spesielt kobber, nikkel og sink fra forskjellige væskestrømmer.

Ingen av de ovenfor omtalte patenter og publikasjoner hverken beskriver eller foreslår den heri beskrevne og definerte oppfinnelse, dvs. et forbedret brennstoffaddittv,

Ifølge foreliggende oppfinnelse er det oppdaget et nyi-t additiv av et metallkompleks av en Mannich-base og et oksim.

Videre er det ifølge oppfinnelsen utviklet nye brennstoffblandinger inneholdende en større mengde av et brennstoff og en mindre mengde av metallforbindelse og et oksim.

Videre er det ifølge oppfinnelsen utviklet nye

konsentrater omfattende et organisk oppløsningsmiddel eller fortynningsmiddel og fra 10 til 99 vekt-# av en metallforbindelse og et oksim.

Ytterligere ifølge oppfinnelsen er det funnet at et lagringsstabilt brennstoff inneholdende metallforbindelser kan oppnås ved blanding av en lagringsstabil-effektiv mengde av en metallforbindelse og et oksim med et brennstoff.

Disse og andre trekk ved oppfinnelsen vil forstås av fagmannen på området under henvisning til den heri angitte beskrivelse.

En ny brennsstoffadditivblanding har blitt utviklet for brennstoffer, spesielt dieselbrennstoffer og andre slike destillatbrennstoffer eller restbrennstoffer. Brennstoffadditivet ifølge oppfinnelsen er meget effektivt m.h.t. å nedsette antennelsestemperaturen for sot som kan dannes ved forbrenning av brennstoffet i en motor. Videre er det oppdaget at dette brennstoffadditivet overraskende ikke for-ringer brennstoffet i særlig grad ved lagring. Det er funnet at et brennstoff omfattende en metallforbindelse og et oksim er stabilt ved lagring og er meget effektivt med hensyn til å redusere sotdannelse i avgassen fra en forbrenningsmotor.

Metallforbindelsene som er nyttige i foreliggende oppfinnelse, kan være av uorganisk eller organisk natur. Betegnelsen uorganisk natur er ment å innbefatte de metallforbindelser hvori den anioniske delen av forbindelsen eller den kompleksdannende ligand enten ikke inneholder karbon eller er ikke hydrokarbonbasert og er generelt vannoppløselig. Betegnelsen organisk natur er ment å innbefatte de forbindelser hvori den anioniske delen av forbindelsen eller den kompieksdannende ligand primært er hydrokarbonbasert og er generelt oljeoppløselig eller olje-dispergerbar.

Mens det er erkjent at noen metallforbindelser er mer problematiske enn andre når de anvendes i en brennstoffblanding, det skal f.eks. vises til det ovenfor omtalte US patent 3.348.932, kan metallforbindelsene i foreliggende oppfinnelse avledes fra metaller i grupper VB, VIB, VIIB, VIII, IB, IIB, HIA og IVA i det periodiske system (CAS-versjon). Overgangsmetallforbindelser er foretrukket, hvorved metallforbindelser av kobber, nikkel, mangan, jern og kobolt eller kombinasjoner derav er mer foretrukket for foreliggende oppfinnelses formål. Blyforbindelser er, skjønt bly ikke generelt anses som et overgangsmetall, funnet å være nyttig for foreliggende oppfinnelses formål. Kobberforbindelser er de mest foretrukne. Ved valg av en metallforbindelse som er egnet i foreliggende oppfinnelse, er det primære hensyn å oppnå et lagringsstabilt brennstoff inneholdende metallforbindelsen, samt metallforbindelsens effektivitet når det gjelder å yte dens ønskede funksjon eller formål. Det skal imidlertid forstås at slike faktorer som tilgjengelighet, økonomi og effekt på kjemien til andre additiver som kan være til stede i brennstoffet, vil påvirke det endelige valg av den spesielle metallforbindelsen. Disse faktorene er imidlertid fullt ut forstått innen denne teknologien.

Den anioniske delen eller den kompleksdannende ligand av metallforbindelsen er ikke særlig kritisk for foreliggende oppfinnelse. Som tidligere nevnt kan den anioniske delen eller den kompleksdannende ligand være av uorganisk natur eller organisk natur. Som anionisk del kan mer spesielt nevnes oksyder, hydroksyder, halogenider, karbonater, sulfitter, sulfater, nitrater, nitritter, organosulfonater, organosulfoksyder, fosfater, fosfitter, organofosfonater, organofosforyl, tiolater, alkoksyder, organonitrogenbaserte radikaler slik som aminer, amido og lignende. Andre hydrokarbonbaserte grupper som kan nevnes, er alkoksyder, karboksylater, keto og aldehyder. Det foregående er ikke ment å være utfyllende for mulige anioniske grupper eller kompleks-dannede ligander, men bare representative for slike grupper som kan danne metallforbindelsen i foreliggende sammenheng.

Nitrogenbaserte organo-anioniske radikaler eller kompleksdannende ligander og karboksylsyreavledede anioniske radikaler eller kompleksdannende ligander er foretrukket for foreliggende oppfinnelses formål. Eksempler på metallforbindelser inneholdende slike anioniske radikaler er beskrevet i US patent 2.560.542. F.eks. har suksinater, oleater, naftenater o.l. blitt funnet spesielt nyttige innenfor foreliggende oppfinnelse. Slike anioniske grupper kan være usubstituerte eller hydrokarbylsubstituerte grupper. Betegnelsen hydrokarbyl slik den er benyttet her, er ytterligere omtalt og definert nedenfor.

Også metallforbindelser inneholdende aminer eller aminbaserte radikaler, slik som beskrevet i US patent 4.093.614, er foretrukne. Mannich-baserte radikaler er funnet spesielt nyttige i foreliggende oppfinnelse.

Ifølge foreliggende oppfinnelse er det tilveiebragt et brennstoffadditiv som er kjennetegnet ved at det innbefatter (I) minst en overgangsmetallforbindelse, som omfatter minst et oljeoppløselig eller oljedispergerbart overgangs-metallkompleks av en Mannich-base, hvor nevnte overgangs-metallkompleks er fremstilt ved omsetning av komponenter (A),

(B) og (C) ved en temperatur fra romtemperatur til 200°C, idet molarforholdet for (A) og (B) til (C) er fra 0,5 til 4

mol av (A) og (B) for hver primære aminogruppe av (C) og fra 0,2 til 2 mol av (A) og (B) for hver sekundære aminogruppe av

(C) , og deretter omsetning av reaksjonsproduktet av (A), (B) og (C) med (D) ved en temperatur varierende fra romtemperatur

til 90°C,

hvor komponent (A) omfatter minst en forbindelse som har formelen:

hvor i formel (i): Ar er en aromatisk gruppe; m er et tall fra 1 til 3; n er et tall fra 1 til 4; hver R<1> er uavhengig hydrogen eller en hydrokarbonbasert gruppe som har 1-100 karbonatomer; R° er hydrogen, amino eller karboksyl; og X er oksygen eller svovel, eller når m er 2-eller større, så er X oksygen, svovel eller en blanding av oksygen og svovel; komponent (B) omfatter minst en forbindelse som har formelen:

eller en forløper for denne, hvor i formel (ii): R<2> er hydrogen eller en hydrokarbonbasert gruppe med 1-18 karbonatomer; og r<3> er hydrogen, en hydrokarbonbasert gruppe inne-

holdende 1-18 karbonatomer eller en karbonylholdig hydrokarbonbasert gruppe med 1-18 karbonatomer;

komponent (C) omfatter minst et hydroksylholdig amin, minst et tiolholdig amin, eller minst et hydroksyl-tiolholdig amin; og

komponent (D) omfatter minst en overgangsmetallholdig forbindelse, hvor komponent (D) er valgt fra oksyder, hydroksyder, halogenider, karbonater, sulfitter, sulfater, nitrater, nitritter, organosulfonater, organosulfoksyder, fosfater, fosfitter, organofosfonater, organofosforotioater, alkoksyder, organonitrogenbaserte radikaler, hydrokarbonbaserte radikaler, og blandinger av to eller flere derav;

og ved at blandingen også omfatter

(II) minst et oksim,

hvor molarforholdet for (I) : (II) er fra 1:10 til 10:1.

Foreliggende oppfinnelse tilveiebringer også en brennstoffblanding som er kjennetegnet ved at den innbefatter minst et brennstoff og brennstoffadditivet som definert ovenfor, hvor konsentrasjonen av additivet i nevnte brennstoff er basert på nevnte metall, idet konsentrasjonen av metallet i brennstoffet er i området 1-500 ppm.

Det er videre tilveiebragt et konsentrat som er kjennetegnet ved at det innbefatter 10-99 vekt-# av brennstoffadditivet som definert ovenfor og minst et organisk oppløsningsmiddel eller fortynningsmiddel.

Den (A)-hydrokarbonsubstituerte hydroksyl- og/eller tiolholdige aromatiske forbindelsen i foreliggende additiv har generelt formelen (R<1>)nAr-(XH)m hvor Ar er en aromatisk gruppe slik som fenyl eller polyaromatisk gruppe slik som naftyl, o.l. Dessuten kan Ar være koblede aromatiske forbindelser slik som naftyl, fenyl, osv., hvor koblingsmiddelet er 0, S, CH2, eller en laverealkylengruppe med fra 1 til 6 karbonatomer, NH, o.l., og idet R' og XH generelt er utstående fra hver aromatiske gruppe. Eksempler på spesifikke koblede aromatiske forbindelser innbefatter difenyl-amin, difenylmetylen, o.l. Antallet av "m" XH-grupper er vanligvis fra 1 til 3, ønskelig 1 eller 2, idet 1 er foretrukket. Antallet av "n" substituerte R^-grupper er vanligvis fra 1 til 4, ønskelig 1 eller 2, idet en enkelt substituert gruppe er foretrukket. X er 0 og/eller S, idet 0 er foretrukket. Dvs., dersom m er 2, kan begge X være 0, begge kan være S, eller en 0 og en S. R<*> kan være hydrogen eller en hydrokarbonbasert substituent som har fra 1 til 100 karbonatomer. Slik den er benyttet i foreliggende sammenheng, betegner angivelsen "hydrokarbonbasert substituent eller gruppe" en substituent som har karbonatomer direkte festet til resten av molekylet og har hovedsakelig hydrokarbylkarakter i foreliggende oppfinnelses sammenheng. Slike substituenter innbefatter følgende: 1. Hydrokarbonsubstituenter, dvs. alifatiske (f.eks. alkyl eller alkenyl), alicykliske (f.eks. cykloalkyl eller cykloalkenyl), substituenter, aromatisk-, alifatisk- og alicyklisk-substituerte aromatiske kjerner og lignende, samt cykliske substituenter hvor ringen er komplettert gjennom en annen del av molekylet (dvs. hvilke som helst to angitte substituenter kan sammen danne et alicyklisk radikal). 2. Substituerte hydrokarbonsubstituenter, dvs. de som inneholder ikke-hydrokarbonradikaler som i sammenheng med foreliggende oppfinnelse ikke endrer substituentens hoved-sakelige hydrokarbylkarakter. En fagmann på området vil kjenne til egnede radikaler (f.eks. halogen, spesielt klor og fluor), amino, alkoksyl, merkapto, alkylmerkapto, nitro, nitroso, sulfoksy, osv. 3. Heterosubstituenter, dvs. substituenter som, mens de har hovedsakelig hydrokarbonkarakter i foreliggende sammen heng, inneholder atomer andre enn karbon som er til stede i en kjede eller ring som ellers er sammensatt av karbonatomer. ;R<1> er hydrogen, eller nevnte hydrokarbaserte gruppe med 1-100 karbonatomer, slik som en alkyl, eller en alkyl med 1-30 karbonatomer, mer ønsket 7-20 karbonatomer, en alkenyl med 2-30 karbonatomer, mer ønsket 8-20 karbonatomer, en cykloalkyl med 4-10 karbonatomer, en aromatisk gruppe med fra 6-30 karbonatomer, en aromatisk substituert alkyl eller alkylsubstituert aromatisk gruppe som har et totale på 7-30 karbonatomer og mer ønsket 7-12 karbonatomer. Den hydrokarbonbaserte substituenten er fortrinnsvis en alkyl med 7-20 karbonatomer idet 7-14 karbonatomer er mest foretrukket. Eksempler på egnede hydrokarbylsubstituerte hydroksylholdige aromatiske grupper innbefatter de forskjellige naftolene, og mer foretrukket, de forskjellige alkylsubstituerte kate-kolene, resorcinolene, og hydrokinonene, de forskjellige xylenolene, de forskjellige kresolene, amino-fenolene, o.l. Eksempler på forskjellige egnede (A)-forbindelser omfatter heptylfenol, oktylfenol, nonylfenol, decylfenol, dodecylfenol, tetrapropylfenol, eucosylfenol, o.l. Dodecylfenol, tetrapropylfenol og heptylfenol er særlig foretrukne. Eksempler på egnede hydrokarbylsubstituerte tiolholdige aromater er heptyltiofenol, oktyltiofenol, nonyltiofenol, dodecyltiofenol, tetrapropyltiofenol, o.l. Eksempler på egnede tiol- og hydroksylholdige aromater innbefatter dodecylmonotioresorcinol. ;(B)-forbindelsen i foreliggende additiv har formelen: ;;R<2> og r<3> kan uavhengig være hydrogen, en hydrokarbonbasert ;gruppe slik som en alkyl med fra 1 til 18 karbonatomer og mer foretrukket 1 eller 2 karbonatomer. Hydrokarbongruppen kan ;også være en fenyl eller en alkylsubstituert fenyl med 1-18 karbonatomer, og mer foretrukket 1-12 karbonatomer. ;Eksempler på egnede (B )-forbindelser omfatter de forskjellige aldehydene og ketonene slik som formaldehyd, acetaldehyd, propionaldehyd, butylaldehyd, valeraldehyd, benzaldehyd, o.l., samt aceton, metyletylketon, etylpropylketon, butyl-metylketon, glyoksal, glyoksylsyre, o.l. Forløpere for slike forbindelser som reagerer som aldehyder under reaksjons-betingelser i foreliggende oppfinnelse, kan også benyttes og omfatter paraformaldehyder, formalin o.l. Formaldehyd og dens polymerer, paraformaldehyd f.eks., er foretrukket. Naturligvis kan blandinger av de forskjellige (B)-reaktantene benyttes. ;Det er et viktig trekk ved foreliggende oppfinnelse å benytte en (VC) hydroksyl- og/eller tiolholdig aminforbindelse, idet den hydroksylholdige forbindelsen er foretrukket. Aminogruppen er ønskelig et primært amin eller et sekundært amin. Generelt har den tiol- og/eller hydroksylholdige aminforbindelsen 1-10 primære eller sekundære amingrupper deri, og kan inneholde fra 1 til 10 tiolgrupper deri, og/eller 1-10 hydroksylgrupper deri: Helst inneholder en slik forbindelse en eller to amingrupper samt en eller to tiolgrupper og/eller en eller to hydroksylgrupper deri. Representative eksempler på tiolholdige aminforbindelser omfatter 2-merkaptoetylamin, N-(2-merkaptoetyl)etanolamin, o.l. ;Den foretrukne hydroksylholdige aminforbindelsen kan være et cyklohydrokarbyl-hydroksylholdig amin, en forbindelse som har formelen H0-R<4->NE2 eller en forbindelse med formelen: Cyklohydrokarbylforbindelsen kan inneholde 1-10 hydroksylgrupper, og fortrinnsvis 1 eller 2. Eydroksylgruppen er helst utstående fra ringstrukturen. Antallet av aminogrupper er 1-10, idet en aminogruppe er foretrukket. Aminogruppen er også helst utstående fra ringstrukturen. Antallet av karbonatomer i cyklohydrokarbylgruppen er fra 3 til 20, idet en cykloalkyl som har 3-6, er foretrukket. Eksempler på slike cyklohydrokarbyl-hydroksylholdige aminer er 2-amino-cykloheksanol, og hydroksyl-etyl, aminopropylmorfolin. ;I forbindelsen med formelen H0-R<4->NH<2>, er R<4> en hydrokarbylen som har 1-20 karbonatomer. R<4> kan være lineær, forgrenet o.l. Ønskelig er R<4> en alkylen med 2-6 karbonatomer, og har fortrinnsvis 2 eller 3 karbonatomer. ;Med hensyn til R<5> i formelen ;;så er denne gruppen hydrogen eller en hydrokarbyl som har 1-20 karbonatomer. R<5> kan være lineær, forgrenet eller lignende. Ønskelig er R<5> alkyl som har 1 20 karbonatomer, og mer ønsket 1-2 karbonatomer. R^ er fortrinnsvis et hydrogenatom. Antallet av gjentagende enheter, dvs. "p", er fra 1 til 10, idet 1 er foretrukket. R^ er et hydrogenatom, en hydroksylholdig hydrokarbongruppe med 1-20 karbonatomer, en hydrokarbon-primær aminogruppe med 1-20 karbonatomer, eller en hydrokarbyl-polyaminogruppe med 1-20 karbonatomer. Ønskelig er den hydroksylholdige hydrokarbongruppen en alkyl inneholdende fra 1 til 20 karbonatomer, ønskelig 2 eller 3 karbonatomer, idet 2 karbonatomer er foretrukket. Ønskelig er den hydrokarbonholdige aminogruppen en alkylaminogruppe slik som en primær aminogruppe inneholdende 1-20 karbonatomer, mer ønsket 2 eller 3 karbonatomer, idet 2 karbonatomer er foretrukket. Den hydrokarbonholdige polyamino- ;gruppen er ønskelig en alkylgruppe inneholdende 1-20 karbonatomer, idet 2 eller 3 karbonatomer er foretrukket. Denne forbindelsen kan inneholde totalt 1-10 aminogrupper, idet 1 eller 2 aminogrupper er foretrukket. Tatt sammen har R<5> og R^ et totalt antall på 24 karbonatomer eller mindre. ;Eksempler på nevnte (C) hydroksylholdige aminforbindelser innbefatter både mono- og polyaminer forutsatt at de inneholder minst en primær eller sekundær aminogruppe. Eksempl-ler på spesielle hydroksylholdige aminer omfatter etanolamin, di-(3-hydroksypropyl)-amin, 3-hydroksybutylamin, 4-hydroksybutylamin, dietanolamin, di-(2-hydroksypropyl)-amin, N-(hydroksypropyl)-propylamin, N-(2-hydroksyetyl)-cykloheksyl-amin, 3-hydroksycyklopentylamin, N,N,N<1->tri-(2-hydroksyetyl)-etylendiamin, N-hydroksyetylpiperazin, o.l. ;Også aktuelle er andre mono- og poly-N-hydroksyalkyl-substituerte alkylenpolyaminer; spesielt de som inneholder 2-3 karbonatomer i alkylenradikalene og alkylenpolyaminer inneholdende opp til 7 aminogrupper slik som reaksjonsproduktet av ca. 2 mol propylenoksyd og 1 mol dietylentriamin. ;Aminoalkoholer inneholdende primære aminer som angitt i den ovenfor angitte formel, inneholdende R<4> er beskrevet i US patent 3.576.743. Spesifikke eksempler på hydroksysubstituerte primære aminer omfatter 2-amino-l-butanol, 2-amino-2-metyl-l-propanol, 2-amino-l-propanol, 3-amino-2-metyl-l-propanol, 3-amino-l-propanol, 2-amino-2-metyl-l, 3-propandiol, 2-amino-2-etyl-l,3-propandiol, N-(beta-hydroksypropyl-N'-beta-aminoetylpiperazin, tris(hydroksy-metyl)aminometan (også kjent som trismetylolaminometan), 2-amino-3-butyn-l-01, etanolamin, beta-(beta-hydroksyetoksy)-etylamin, glukamin, glukosamin, 4-amino-3-hydroksy-3-metyl-l-buten (som kan fremstilles ifølge metoder som er kjent innen teknikken ved omsetning av isoprenoksyd med ammoniakk), N-(3-aminopropyl)-4-(2-hydroksyetyl)-piperidin, 2-amino-6-metyl-6-hepanol, 5-amino-l-pentanol, N-(beta-hydroksyetyl)-l,3-diaminopropan, 1,3-diamo-2-hydroksypropan, N-(beta-hydroksy-etoksyetyl)-etylendiamin, o.l. For ytterligere beskrivelse av de hydroksysubstituerte primære aminene som er nyttige som (C) -forbindelser, vises det til US patent 3.576.743. (D) -midlet i foreliggende oppfinnelse inneholder et overgangsmetall, dvs. et metall i gruppene VB, VIB, VIIB, VII, IB, IIB, IIIÅ og IVA i det periodiske system (CAS-versjon). Et hvilket som helst salt av et overgangsmetall kan benyttes. Således kan salter av karbonater, sulfater, nitrater, halogener, som f.eks. klorider, oksyder, hydroksyder, kombinasjoner derav o.l. benyttes. Slike salter er kjent innen teknikken og litteraturen. Ønskede overgangsmetaller omfatter kobber, jern, sink, kobolt, nikkel og mangan. Blysalter er også funnet nyttige i foreliggende oppfinnelse. Ytterligere kan forskjellige oljeoppløselige salter benyttes, slik som de som er avledet fra naftenater og forskjellige karboksylater. Det vil si: saltene kan være avledet fra reaksjonen av overgangsmetallene med såper eller fettsyrer, mettede eller umettede. Fettsyrene har generelt 8—18 karbonatomer. Et ytterligere salt er metallesterene hvor esterene er laverealifatiske og ønskelig laverealkyl med fra 1-7 karbonatomer. Eksempler på spesifikke salter inneholdende overgangmetaller er sinkoksyd, basisk kobberkarbonat (også betegnet kobberhydroksykarbonat), kobberacetat, kobberbromid, kobberbutyrat, kobberklorid, kobber-nitrat, kobberoksyd, kobberpalmitat, kobbersulfat, jern-acetat, jernbromid, jernkarbonat, jernklorid, jernhydroksyd, jernnitrat, jernsulfat, manganacetat, manganbromid, mangan-klorid, mangansulfat, o.l. Foretrukne (D)-midler omfatter basisk kobberkarbonat og kobberacetat. ;Fremstillingen av metallkompleksene av hydroksylholdige Mannich-forbindelser kan utføres ved en rekke forskjellige metoder slik som i en enkeltkolbe- eller en tokolbe-fremstilling. Enkeltkolbemetoder omfatter kort tilsetning av den ;(A)-hydroksylholdige aromatiske forbindelsen, (B) det mettede ;aldehydet eller ketonet, og (C) den hydroksyl- og/eller tiolholdige aminforbindelsen til en egnet beholder og oppvarming for utførelse av reaksjonen. Reaksjonstemperaturer fra romtemperatur til 200°C kan benyttes. I løpet av reaksjonen fjernes vann, f.eks. ved "sparging". Reaksjonen utføres ønskelig i oppløsningsmiddel slik som en aromatisk oljetype. Mengden av de forskjellige reaktantene som benyttes, er ønskelig på en mol til mol basis av (A) og (B) for hver (C) sekundære aminogruppe eller på en 2 mol basis av (A) og (B) for hver (C) primære aminogruppe, skjønt større eller mindre mengder også kan benyttes. (D)-forbindelsen inneholdende minst ett overgangsmetallsalt blir deretter tilsatt, typisk på langsom måte fordi reaksjonen kan være eksoterm, samt for å kontrollere skumdannelse. Reaksjonsbiproduktene, slik som karbondioksyd og vann, fjernes via en egnet metode slik som "sparging", vanligvis ved en temperetur over det kokende vannet. Temperaturen er imidlertid vanligvis mindre enn 150°C, forsåvidt som det dannede metallkomplekset kan være ustabilt ved høyere temperaturer. ;"Tokolbe"-metoden er hovedsakelig som angitt nedenfor, skjønt forskjellige modifikasjoner derav kan praktiseres. Den hydroksylholdige aromatiske forbindelsen (A) og den hydroksyl- og/eller tiolholdige aminforbindelsen (C) tilsettes til en reaksjonsbeholder. Aldehydet eller ketonet (B) blir vanligvis hurtig tilsatt, og den eksoterme reaksjonen som utvikles, suppleres med mild oppvarming slik at reaksjonstemperaturen er fra 60 til 90°C. Ønskelig er den tilførte temperatur mindre enn kokepunktet for vann, ellers vil vannet boble av og forårsake behandlingsproblemer. Etter at reaksjonen er vesentlig ferdig, fjernes vann-biproduktet på en hvilken som helst konvensjonell måte slik som ved fordampning derav, hvilket kan oppnås ved å benytte et vakuum, tilføre en "sparge", oppvarming eller lignende. En nitrogen-"sparge" blir ofte benyttet som ved en temperatur fra 100 til 130°C. ;Reaksjonen utføres vanligvis i et oppløsningsmiddel. Et hvilket som helst konvensjonelt oppløsningsmiddel kan benyttes, slik som toluen, xylen eller propanol. Ofte anvendes forskjellige oljer slik som en aromatisk oljetype, 100 nøytralolje, osv. ;Mengden av de forskjellige (A)-, (B)- og (C)-komponentene er som angitt ovenfor. Det skal imidlertid forstås at større eller mindre mengder kan benyttes. For hver primære aminogruppe i (D) kan f.eks. fra 0,5 til 4 mol av (A) og (B) benyttes, og mer ønsket fra 1,8 til 2,2 mol av (A) og (B). For hver sekundære aminogruppe av (C) kan fra 0,2 til 2 mol av (A) og (B) benyttes, og mer ønsket fra 0,9 til 1,1 mol av ;(A) og (B). ;Det neste trinnet er tilsetningen av minst ett overgangs-metallholdige middel (D) for dannelse av et Mannich-kompleks. En promotor blir ønskelig benyttet i forbindelse med den metallholdige forbindelsen for å frigjøre metallet slik at det kan reagere med det ovenfor nevnte reaksjonsproduktet. Promotoren kan alternativt tilsettes før eller etter metall-tilsetningen. Siden dannelsen av metallkomplekset kan være eksoterm, blir den metallholdige forbindelsen vanligvis tilsatt på en langsom måte, f.eks. dråpevis, for regulering av skumming frembragt ved utviklingen av karbondioksyd samt dannelsen av vann. Dette reaksjonstrinnet utføres vanligvis ved en temperatur fra romtemperatur til 90°C. Etter at tilstrekkelig tid har forløpt slik at reaksjonstiden vanligvis er fullført, blir vann og eventuelt det gjenværende karbondioksyd fjernet ved konvensjonelle metoder slik som ved spyling ved temperaturer under dem som gjør meytallkomplekset ustabilt. Den ustabile temperaturen for de forskjellige metallkompleksene vil variere avhengig av typen av forbindelse, idet en rettesnor vanligvis er ca. 150°C. "Sparging" holdes således vanligvis under 130°C og ofte under 120°C. Som angitt ovenfor, er promotorer ofte ønsket for å forbedre reaksjonshastigheten for den metallholdige forbindelsen. En basisk promotor er ønskelig slik som ammoniumhydroksyd. Et hvilket som helst vandig basisk salt kan vanligvis benyttes som er kjent innen teknikken og litteraturen, idet spesifikke eksempler er kaliumhydroksyd, natriumhydroksyd, natriumkarbo-nat, o.l., idet ammoniumhydroksyd er foretrukket. Mengden av promotor varierer vanligvis med hensyn til type metall som kjent for fagmannen på området. ;Mannich-metallkompleksforbindelsene i foreliggende oppfinnelse gir forbedret brennstoffstabilitet og kan således benyttes i mange anvendelser. En særlig hensiktsmessig anvendelse er som et dieselbrennstoffadditiv. Ved anvendelse, dvs. under forbrenning, blir alle de organiske delene i Mannich-metallkompleksforbindelsen vesentlig brent. Den resterende metalldelen i forbindelsen er funnet å redusere antennelsestemperaturen til sot. Sot blir således mye lettere brutt ned eller reagert ved lavere temperaturer som i en celle for sotpartikler som ofte benyttes i forbindelse med dieselmotorer. ;En generell omtale av fremstillingen av Mannich-basemetall-kompleksene er omtalt ovenfor, og er ytterligere generelt omtalt i "DS patent 4.093.614. Følgende eksempler er imidlertid tilveiebragt som ytterligere illustrasjon på fremstillingen av disse forbindelsene. ;Eksempel 1 ;En 12 liters, 4-halset kolbe med mekanisk rører, termoelement, termometer, nitrogenspyler, E-felle, og kjøler, tilføres dodecylfenol (3.240 g), et aromatisk lavtkokende naftenisk oppløsningsmiddel (2.772 g) og etanolamin (380 ml). Blandingen omrøres og oppvarmes til 72°C og paraformaldehyd (1472 g) blir hurtig tilsatt dertil. Reaksjonstemperaturen økes til et maksimum på 147° C i løpet av 1 time mens vann spyles ut med nitrogen. Et totale på 218 ml vann oppsamles i forhold til en teoretisk mengde på 230 ml. Ved 25°C blir Cu2(0H)2C03 (663 g) deretter tilført til kolben. Oppløsnin-gen oppvarmes til 63°C, og vandig ammoniakk (782 ml) tilsettes. Reaktantene oppvarmes mens vann utspyles (Ng ved 28,32 dm<3>/time). Den maksimale oppnådde temperatur i løpet av en periode på 8,5 timer er 122°C. Mengden av oppsamlet vann er 648 ml i forhold til en teoretisk mengde på 662 ml. Reaktantene oppsamles deretter og filtreres, og det ønskede produkt oppnås. Utbytte er 6593 g i forhold til en teoretisk mengde på 6930 g; dvs. 95 %. ;Eksempel 2 ;En 12 liters, 4-halset kolbe utstyrt med en mekanisk rører, termoelement, termometer, nitrogenspyler, E-felle og kjøler, tilføres dodecylfenol (3240 g), et aromatisk lavtkokende naftetisk oppløsningsmiddel (2500 g) og etanolamin (362 ml). Reaktantene omrøres og oppvarmes til 70°C og paraformaldehyd (372 g) tilsettes hurtig til oppløsningen. Oppløsningen oppvarmes gradvis under spyling med nitrogen. Maksimum reaksjonstemperatur som nås, er 137°C i løpet av en 5 timers periode. 230 ml vandig oppløsning oppsamles. Reaksjons-blandingen avkjøles til 30°C og tilsettes vandig ammoniakk (391 ml). Med varmekilden avstengt blir CU2(0H)2C03 (663 g) gradvis tilsatt i løpet av en 30 minutters periode. Under tilsetningen av Cu2(0E)2C03 gir reaksjonen en eksoterm på ca. 30 til 47°C. Reaksjonstemperaturen blir deretter øket til ca. 70°C idet ytterligere vandig ammoniakk (25 ml) hurtig tilsettes. Oppløsningstemperaturen blir gradvis øket for å oppsamle vann i fellen i løpet av en periode på 14,5 timer med en maksimumstemperatur på 121°C. Totalt 536 ml vann oppsamles i forhold til den teoretiske mengden på 537 ml. Oppløsningen avkjøles og blir deretter filtrert. Et utbytte på 93$ oppnås. ;Eksempel 3 ;En 2 liters, 4-halset kolbe utstyrt med en mekanisk rører, nitrogenspyler og -felle, kjøler og ytterligere trakt, tilføres 928 g av et Mannich-materiale som fremstilt i eksempel 1. Oppløsningen oppvarmes til ca. 55°C, og CugCOHjgCOs blir tilført til kolben (ingen C02-utvikling). Når temperaturen har nådd 60°C, tilsettes vandig ammoniakk i løpet av en periode på 15 min. Temperaturen økes gradvis til et maksimum på 120°C i løpet av en 5 timers periode under spyling. Totalt 85 ml oppsamles i fellen i forhold til en teoretisk mengde på 88 ml. Innholdet i kolben veier 984 g i forhold til en teoretisk mengde på 979 g, hvilket indikerer at noe vann fremdeles var tilbake. Innholdet i kolben ble filtrert gjennom et diatoméjord-filterhjelpemiddel, idet vanndamp ble fjernet under filtreringen. Kolbefiltratet er det fremstilte produkt. Det oppnås et utbytte på 90%. ;M.h.t. oksimene som er egnet for bruk i foreliggende oppfinnelse er det ment at praktisk talt et hvilket som helst materiale inneholdende gruppedelen: ;kan være nyttig for foreliggende oppfinnelses formål. ;Oksimet i foreliggende oppfinnelse er fortrinnsvis et oksim med den generelle formel hvor R 8 og R^ uavhengig er hydrogen eller hydrokarbyl, og Y er en alkylen, cykloalkylen, en aromatisk eller substituert aromatisk gruppe, forutsatt at hydroksygruppen er festet til et karbon som ikke er mer enn tre karbonatomer fjernet fra oksimidoylgruppen. ;De mer foretrukne oksimer er representert ved følgende formler: hvor R^ er en hydrogen eller en hydrokarbonbasert gruppe, R-^ er hydrokarbyl og A er 0, 1, 2, 3 eller 4; og ;hvor R<11> og R<12> uavhengig kan være like eller forskjellige, og er hydrokarbyl, og m og n er 0, 1, 2, 3 eller 4. M.h.t. spesifikke oksimforbindelser som er foretrukne i foreliggende oppfinnelse, kan nevnes 2-hydroksy-3-metyl-5-etylbenzofenon-oksim, 5-heptylsalicylaldoksim, 5-nonylsalicylaldoksim, 2-hydroksyl-3,5-dinonylbenzofenonoksim, 5-dodecylsalicylaldoksim, 2-hydroksy-5-nonylbenzofenonoksim, 5-Ck,- til Cgoo* polyisobutenylsalicylaldoksim eller kombinasjoner derav.

Fremstillingen av de ovenfor beskrevne oksimer har blittt beskrevet i litteraturen, og er angitt i tidligere nevnte US patenter 3.981.966; 3.925.472; 4.020.106; 4.043.882 og 4.142.952. Størstedelen av oksimene fremstilles ved omdan-nelse av det tilsvarende keton eller aldehyd med hydroksyl-amin eller en forløper dertil, slik som dets forskjellige salter, f.eks. hydrokloridsaltet, til det ønskede oksim.

Det vil forstås at mange av de ovenfor beskrevne metallforbindelser er kommersielt tilgjengelige og metoder for deres fremstilling er godt dokumentert i litteraturen. Fremstilling av flere av disse forbindelsene, spesielt metallkarboksylatene, fra forskjellige fettsyrer, er beskrevet i US patenter 3.348.932; 2.338.578; og 2.560.542.

Metallforbindelsene i foreliggende oppfinnelse som er beskrevet ovenfor, benyttes i kombinasjon med de ovenfor omtalte oksimer for senere tilsetning til et brennstoff som individuelle komponenter eller blir ofte fremstilt som et konsentrat for senere tilblanding til et brennstoff. Ifølge foreliggende oppfinnelse kan metallforbindelsen og oksimet tilsettes separat til brennstoffet eller som en blanding eller et konsentrat. Konsentratet vil omfatte et organisk oppløsningsmiddel eller fortynningsmiddel, og fra 10 til 99 vekt-56 av kombinasjonen av metallforbindelsen og oksimet. Foruten det vesentlig inerte organiske, vaeskef ormige fortynningsmiddelet kan konsentratoppløsningen også inneholde dispergeringsmidler og andre konvensjonelle additiver. Eksempler på egnede dispergeringsmidler innbefatter suksin-imider o.l. Egnede inerte, organiske vaeskef ormige for-tynningsmidler eller oppløsningsmidler, som generelt ikke reagerer med metallforbindelsen og oksimet, innbefatter alifatiske og aromatiske hydrokarboner. Slike hydrokarbon-materialer omfatter nafteniske råmaterialer, kerosen, tekstilsprit, benzen, toluen, xylen, alkoholer, slik som isopropanol, N-butanol, isobutanol og 2-etylheksanol, etere slik som dipropyleter, metyletyleter eller dietyleter, mineraloljer, syntetiske oljer, o.l. Foretrukne fortynnings-midler omfatter mineraloljer og aromatisk nafta. Som nevnt tidligere kan andre additiver anvendes i konsentratet, men de ovenfor beskrevne additiver er imidlertid foretrukket. Mens konsentratet kan bestå av fra 10 til 99 vekt-# av metallforbindelsen kombinert med oksimet, er vanligvis fra 25 til 75 vekt-# av metallforbindelsen kombinert med oksimet foretrukket. Sammensetningen av metallforbindelse og oksim i foreliggende oppfinnelse anvendes generelt som et additiv for forskjellige brennstoffblandinger. Slike brennstoffblandinger har varierende kokeområder, viskositeter, blaknings- og stivnepunkter, osv. Følgelig er deres sluttanvendelse velkjent for fagmannen på området. Blant slike brennstoffer er de som er vanlig kjent som dieselbrennstoffer, destillatbrennstoffer, varmeoljer, restbrennstoffer, bunkersbrenn-stoffer, o.l. Egenskapene til slike brennstoffer er velkjent innen teknikken som illustrert f.eks. i ASTM spesifikasjon D396-73. Som tidligere omtalt er en foretrukket anvendelse for disse additivene i forbindelse med dieselbrennstoffer hvilket gir god lagringsstabilitet og samtidig effektiv nedsettelse i antennelsestemperaturene for partikkelformig sot.

Som nevnt tidligere kan metallforbindelsen og oksimet tilsettes sammen i en blanding eller et konsentrat eller separat til en brennstoffblanding. Måten eller mekanismen ved hjelp av hvilken disse materialene innblandes i eller tilsettes til brennstoffet er ikke kritisk, og en hvilken som helst konvensjonell teknikk kan benyttes. Mengden av additivsammensetningen til brennstoffet, dvs. den kombinerte mengde av metallforbindelse og oksim, er avhengig av den spesielle funksjonen til eller formålet for additivet i brennstoffet, og må tilsettes i en mengde som er effektiv for denne funksjonen. Dersom funksjonen til additivsammensetningen f.eks. er å nedsette antennelsestemperaturen til sot dannet ved forbrenningen av brennstoff, så bør mengden av additivsammensetning tilsatt til brennstoffet være en mengde som er effektiv til å nedsette sotens antennelsestemperatur. For denne spesielle funksjon eller nyttevirkning er det det spesielle metall som påvirker nedsettelsen av antennelsestemperaturen til soten, dvs. som bevirker reduksjon i sotdannelse. Mengden av additivsammensetningen som tilsettes til brennstoffet, vil således være basert på metallkonsen-trasjonen. For denne funksjonen er det vanligvis nødvendig med fra 1 til 500 ppm av metallet for effektivt å senke sotens antennelsestemperatur. Fortrinnsvis er fra 10 til 250 ppm av metallet nødvendig, og mest foretrukket er fra 30 ppm til 125 ppm ønsket. Det skal imidlertid forstås at konsentrasjonen av metallet tilsatt til brennstoffet vil variere avhengig av den spesielle metallforbindelsen samt det spesielle brennstoffet til hvilket det tilsettes.

Den relative mengden av metallforbindelsen til oksimet som utgjør brennstoffadditivet bør være en andel som er effektiv når det gjelder å gi en lagringsstabil brennstoffblanding. Det bør med andre ord være en tilstrekkelig mengde oksim kombinert med metallforbindelsen slik at det ikke er noen vesentlig nedbrytning av brennstoffet som resulterer i gummiaktige avsetninger eller slamoppbygging i de spesielle brennstofflagringsbeholderene. Uten å ville være bundet så vil vanligvis mengden av metallforbindelse til oksim variere fra 1 mol metallforbindelse til 10 mol oksim til 1 mol metallforbindelse til 0,1 mol oksim. Mengden av metallforbindelse til oksim vil fortrinnsvis variere fra 1 mol metallforbindelse til 5 mol oksim til 1 mol metallforbindelse til 0,5 mol oksim. Mest foretrukket vil mengden av metallforbindelse til oksim variere fra 1 mol metallforbindelse til 2,5 mol oksim, til 1 mol metallforbindelse til 1 mol oksim.

Følgende eksempler er gitt for å illustrere lagringsstabiliteten til brennstoffer inneholdende brennstoffadditiv-blandingene ifølge oppfinnelsen.

Lagringsstabil itetstest

Lagringsstabiliteten til forskjellige brennstoffer inneholdende additivblandingen ifølge oppfinnelsen ble testet. Forskjellige brennstoffer ble behandlet med forskjellige brenn-stoffadditivblandinger ifølge oppfinnelsen. De behandlede brennstoffene ble utsatt for to separete stabilitetstester. En av disse testene er en hard oksydasjonsstabilitetstest for destillatbrennstoffer som angitt i ASTM D2274. Den andre testen som brennstoffblandingene ble utsatt for, var lagringsstabilitetstesten ved 43,3°C/13 uker for destillatbrenselolje. Fremgangsmåten i den første testen var ifølge ASTM-metoden, og testen ved 43,3°C/13 uker er angitt nedenfor .

Metode;

1. Mål fargen til å begynne med for brenseloljen som skal testes, via ASTM metode D1500. 2. Anbring 400 ml ren, tørr, destillatbrenselolje i en ren 500 ml Erlenmeyer-kolbe. 3. Spyl brenseloljeprøven med luft i en periode på 2 min. Metoden bør utføres med et spyle- eller boble-rør for å sikre riktig beluftning av prøven. 4. Tildekk toppen av Erlenmeyer-kolben med aluminium-folie. Lag deretter et hull med diameter på 3,2 mm i foliens sentrum for å tillate kontinuerlig luft/- prøve-kontakt. 5. Anbring den tildekkede prøven i en laboratorieovn satt til 43,3°C i en periode på 13 uker. 6. Etter at perioden på 13 uker har gått, fjern prøven fra ovnen og mål fargen ifølge ASTM metode D1500. 7. Når den sluttlige fargen har blitt målt, filtrer 350 ml av brennstoffet gjennom et tjærebehandlet 5 ytm milliporefilter. Alle vekter bør foretas til nærmeste 0,1 mg. 8. Vei filteret på nytt og bestem antall mg av uoppløse-lig rest av 100 ml olje ved hjelp av nedenstående ligning.

hvor: A = uoppløselig rest mg/100 ml

B = sluttfiltervekt, mg

C = begynnende filtervekt, mg

Resultatene fra disse tester er angitt i følgende tabeller:

Som det lett kan ses fra resultatene fra disse testene, blir lagringsstabiliteten til brennstoffer inneholdende metallforbindelser slik som kobberforbindelser sterkt forbedret ved hjelp av additivblandingen ifølge foreliggende oppfinnelse. Lagringsstabiliteten til disse forskjellige brennstoffene inneholdende en metallforbindelse pluss et oksim blir m.a.o. betydelig bedre enn for brennstoffer som bare inneholder en metallforbindelse og endog brennstoffer uten noe additiv.

Claims (16)

1. Brennstoffadditiv karakterisert ved at det innbefatter (I) minst en overgangsmetallforbindelse, som omfatter minst et oljeoppløselig eller oljedispergerbart overgangs-metallkompleks av en Mannich-base, hvor nevnte overgangs-metallkompleks er fremstilt ved omsetning av komponenter (A), (B) og (C) ved en temperatur fra romtemperatur til 200°C, idet molarforholdet for (A) og (B) til (C) er fra 0,5 til 4 mol av (A) og (B) for hver primære aminogruppe av (C) og fra 0,2 til 2 mol av (A) og (B) for hver sekundære aminogruppe av (C) , og deretter omsetning av reaksjonsproduktet av (A), (B) og (C) med (D) ved en temperatur varierende fra romtemperatur til 90'C, hvor komponent (A) omfatter minst en forbindelse som har formelen: hvor i formel (i): Ar er en aromatisk gruppe; m er et tall fra 1 til 3; n er et tall fra 1 til 4; hver R<1> er uavhengig hydrogen eller en hydrokarbonbasert gruppe som har 1-100 karbonatomer; R° er hydrogen, amino eller karboksyl; og X er oksygen eller svovel, eller når m er 2 eller større, så er X oksygen, svovel eller en blanding av oksygen og svovel; komponent (B) omfatter minst en forbindelse som har formelen: eller en forløper for denne, hvor i formel (ii): R<2> er hydrogen eller en hydrokarbonbasert gruppe med 1-18 karbonatomer; og R<3> er hydrogen, en hydrokarbonbasert gruppe inneholdende 1-18 karbonatomer eller en karbonylholdig hydrokarbonbasert gruppe med 1-18 karbonatomer; komponent (C) omfatter minst et hydroksylholdig amin, minst et tiolholdig amin, eller minst et hydroksyl-tiolholdig amin; og komponent (D) omfatter minst en overgangsmetallholdig forbindelse, hvor komponent (D) er valgt fra oksyder, hydroksyder, halogenider, karbonater, sulfitter, sulfater, nitrater, nitritter, organosulfonater, organosulfoksyder, fosfater, fosfitter, organofosfonater, organofosforotioater, alkoksyder, organonitrogenbaserte radikaler, hydrokarbonbaserte radikaler, og blandinger av to eller flere derav; og ved at blandingen også omfatter (II) minst et oksim, hvor molarforholdet for (I) : (II) er fra 1:10 til 10:1.

2. Brennstoffadditiv ifølge krav 1, karakterisert ved at i formel (i): så er R<1> er alkylgruppe med 1-30 karbonatomer, en cykloalkylgruppe med 4-10 karbonatomer, en alkenylgruppe med 2-30 karbonatomer, en aromatisk eller en alkylsubstituert aromatisk gruppe med 7-30 karbonatomer, eller en aromatisk-substituert alkylgruppe med 7-30 karbonatomer.

3. Brennstoffadditiv ifølge krav 1, karakterisert ved at i formel (i): så er Ar er koblet aromatisk gruppe, hvor koblingsmiddelet er 0, S, NH eller lavere alkylen.

4. Brennstoffadditiv ifølge krav 1, karakterisert ved at komponent (C) omfatter nevnte hydroksylholdige amin, hvor det hydroksylholdige aminet omfatter 1-10 hydroksylgrupper og 1-10 amingupper.

5. Brennstoffadditiv ifølge krav 1, karakterisert ved at komponent (C) omfatter nevnte hydroksyl-tiolholdige amin, hvor det hydroksyl-tiolholdige aminet omfatter 1-10 hydroksylgrupper, 1-10 tiolgrupper, og 1-10 amingrupper.

6. Brennstoffadditiv ifølge krav 1, karakterisert ved at(C) omfatter nevnte tiolholdige amin, hvor det tiolholdige aminet omfatter 1-10 tiolgrupper og 1-10 amingrupper.

7. Brennstoffadditiv ifølge krav 1, karakterisert ved at komponent (C) omfatter: (a) minst en forbindelse representert ved formelen: hvor i formel (ili): R<4> er en hydrokarbonbasert gruppe med 1-20 karbonatomer; eller (b) minst en forbindelse representert ved formelen: hvor i formel (iv): R<5> er hydrogen eller en hydrokarbonbasert gruppe med 1-20 karbonatomer; R^ er hydrogen, en hydroksylholdig hydrokarbonbasert gruppe med 1-20 karbonatomer, en primaeraminholdig hydrokarbonbasert gruppe med 1-20 karbonatomer, eller en polyaminholdig hydrokarbonbasert gruppe med 1-20 karbonatomer; hvor det totale antall karbonatomer i R<5 >og r<6> er 24 eller mindre; og p er et tall fra 1 til 10.

8. Brennstoffadditiv ifølge krav 1, karakterisert ved at metallet er et eller flere metaller valgt fra grupper VB, VIB, VIIB, VIII, IB, IIB, HIA og IVA i det periodiske system.

9. Brennstoffadditiv ifølge krav 1, karakterisert ved at metallet er kobber, jern, sink, kobolt, nikkel, mangan eller en blanding derav.

10. Brennstoffadditiv ifølge krav 9, karakterisert ved at metallet er kobber.

11. Brennstoffadditiv ifølge krav 1, karakterisert ved at oksimet er representert ved formelen: hvor i formel (v): R<7>, R<8> og R<9> uavhengig er hydrogen eller hydrokarbonbaserte grupper; og Y er en aromatisk, alifatisk eller cykloalifatisk gruppe; forutsatt at det karbonatom til hvilket OH-gruppen er bundet, ikke er mer enn 3 karbonatomer fjernet fra det karbonatom til hvilket oksimgruppen er bundet.

12. Brennstoffadditiv ifølge krav 1, karakterisert ved at oksimet er representert ved formelen: hvor i formel (vi): R<9> er hydrogen eller en hydrokarbonbasert gruppe; R^ er en hydrokarbonbasert gruppe; og a er et tall fra 0 til 4.

13. Brennstoffadditiv ifølge krav 1, karakterisert ved at oksimet er representert ved formelen: hvor i formel (vii): R<11> og R12 uavhengig er hydrokarbonbaserte grupper som er like eller forskjellige; og m og n uavhengig er tall fra 0 til 4.

14. Brennstoffadditiv ifølge krav 1, karakterisert ved at oksimet omfatter 5-nonylsalicylaldoksim, 5-heptylsalicylaldoksim, 5-dodecylsalicylaldoksim, 5-(C3q til c20o) polyisobutenylsalicylaldoksim, 2-hydroksy-3-metyl-5-etylbenzofenoksim, 2-hydroksyl-3,5-dinonylbenzofenonoksim, 2-hydroksy-5-dodecylbenzofenonoksim eller 2-hydroksy-5-nonyl-benzofenonoksim.

15. Brennstoffblanding, karakterisert ved at den innbefatter minst et brennstoff og brennstoffadditivet ifølge hvilket som helst av kravene 1-14, hvor konsentrasjonen av additivet i nevnte brennstoff er basert på nevnte metall, idet konsentrasjonen av metallet i brennstoffet er i området 1-500 ppm.

16. Konsentrat, karakterisert ved at det innbefatter 10-99 vekt-% av brennstoffadditivet ifølge hvilke som helst av kravene 1-14 og minst et organisk oppløsnings-middel eller fortynningsmiddel.