NO170622B - Anordning ved moringssystem - Google Patents

Abstract

Et moringssystem omfatter en over-far ingskons t ruks jon (12) som er forbundet med et fartay (16), en ankerline (18) som strekker seg fra overferings-konstruksjonen (12) til et kjettingbord (22) i nærheten av sjebunnen (24), og kjedelinjekjettinger (26) som strekker seg fra kjettingbordet (22) til sjø-bunnen (24). En vekt (28) henger ned fra kjettingbordet (22) for å bidra ved installasjon av systemet og deretter ved moring av et fartay. Overferings-konstruksjonen (12) innbefatter en plattform (44) som kan rotere i forhold til fartøyet (16), og en retningsfaler (66) til å styre en motor (70) som dreier plattformen (44) motsatt far-tøyets dreining for unngåelse av tvinn i anker 1inen (18).En fremgangsmåte til å skaffe en off-shore-terminal benytter seg av et slikt moringssys tem.

Description

Oppfinnelsen angår terminaler til sjøs for moring av et far-tøy for bruk ved overføring av hydrokarboner eller andre fluider mellom en undervannsrørledning og fartøyet.

En rekke terminaler til sjøs har vært foreslått for moring

av et fartøy, spesielt for å tillate overføring av fluider mellom fartøyet og en rørledning på sjøbunnen eller et annet fartøy. Et av de enkleste systemer, som samtidig har muligheter for å være det billigste, omfatter en overføringskonstruksjon som er koblet til fartøyet, en eneste ankerline som strekker seg ned fra overføringskonstruksjonen, og en gruppe kjettinger som holder den nedre ende av ankerlinen og tillater begrenset bevegelse av denne når fartøyet driver. US-PS 3 979 785 be-skriver et system av denne type. Ingen av de kjente enkle systemer av denne art har imidlertid vært markedsført med hell.

Et problem er at den reduserte mengde kjetting som fås ved bruk av løse kjettinger til fastholdelse av den nedre ende av ankerlinen, til tross for at den minimerer kjettinglengden, spesielt på store dyp, bare gir en lav tilbakeføringskraft som forsøker å føre det drivende fartøy tilbake mot systemets hvilestilling. Et annet problem er at den lange vertikale ankerline kan vris når et fartøy driver rundt ankerlinen. Ytter-ligere et problem er at det har vært vanskelig å installere systemet og prøve det. Det har vært enda vanskeligere å oppnå fornyet tilkobling til fartøyet etter at dette er seilt bort og så kommet tilbake. Et praktisk moringssystem med en eneste ankerline vil ha en betydelig verdi.

I henhold til en utførelsesform for den foreliggende oppfinnelse er der skaffet et moringssystem av den type som innbefatter en hovedsakelig vertikal ankerline som strekker seg fra en overføringskonstruksjon nær havoverflaten til et kjettingbord som ligger i nærheten av havbunnen, og som er forankret ved hjelp av kjettinger som strekker seg langs kjedelinjer. Systemet ifølge oppfinnelsen kan installeres og drives effektivt. Systemet kan innbefatte en vekt som er innbefattet i eller henger ned fra kjettingbordet som en hjelp ved installasjonen og senere ved moringen. Den øvre ende av ankerlinen kan holdes oppe av en overføringskonstruksjons-platform som kan rotere om en hovedsakelig vertikal akse i forhold til et annet parti av overføringskonstruksjonen. En retnirigsføler, f.eks. et kompass, på platformen avføler dennes rotasjon og aktiverer en motor som roterer platformen for å redusere tvinn i ankerlinen.

Kjettingene kan til å begynne med ligge på sjøbunnen med hangerliner som strekker seg fra de frie ender av kjettingene opp til havoverflaten, hvor de holdes av flytelegemer. Et kjettingbord kan installeres ved å forbindes med den ene ende av ankerlinen mens kjettingbordet ligger i nærheten av havoverflaten. En vinsj senker ankerlinen og kjettingbordet, som under senk-ningen er ført på hangerlinene. Slangeføringer som er forbundet med ankerlinen, kan motta en slange som strekker seg opp til overføringskonstruksjonen, ved at enden av slangen trekkes opp gjennom føringene.

De nye trekk ved oppfinnelsen er nærmere angitt i kravene. Oppfinnelsen vil best fremgå av den etterfølgende beskrivelse

i forbindelse med tegningene.

Fig. 1 er et oppriss av et installert moringssystem utført i henhold til en utførelsesform av oppfinnelsen. Fig. 2 er et oppriss av systemet på fig. 1 før det forbindes med overføringskonstruksjonen på fartøyet. Fig. 3 er et riss i likhet med fig. 2, men viser systemet under installasj onen.

Fig. 4 er et grunnriss av kjettingbordet på fig. 1.

Fig. 5 er et snitt etter linjen 5-5 på fig. 4.

Fig. 6 er et mere detaljert perspektivriss av systemet på fig.

1 under installering.

Fig. 7 er et mere detaljert riss av et parti av systemet på fig. 3. Fig. 8 viser et parti av systemet på fig. 1 sett rett fra siden og vist med en ledning installert. Fig. 9 er et oppriss av systemet på fig. 8 og viser resten av ledningen. Fig. 10 er et utsnitt i perspektiv av systemet på fig. 8 og viser den måte ledningen installeres på. Fig. 11 er et oppriss av et system utført i henhold til en annen utførelsesform av oppfinnelsen. Fig. 12 er grunnriss av et føringsflytelegeme i systemet på fig. 11. Fig. 13 er et oppriss av et system utført i henhold til en annen utførelsesform av oppfinnelsen.

Fig. 14 er et snitt etter linjen 14-14 på fig. 13.

Fig. 15 er et riss etter linjen 15-15 på fig. 14, men uten bærekonstruksj onen. Fig. 16 er et utsnitt av et oppriss av et moringssystem utført i henhold til en annen utførelsesform av oppfinnelsen.

På fig. 1 er der vist et moringssystem 10 som innbefatter en overføringskonstruksjon 12 som er montert på baugen 14 av et fartøy 16. En ankerline 18 strekker seg hovedsakelig vertikalt mellom overføringskonstruksjonen, som ligger ved havoverflaten 20, og et kjettingbord 22 som ligger nærmere havbunnen 24 enn havoverflaten. Kjettingbordet ligger et stykke over havbunnen og holdes av en gruppe på minst tre kjettingelementer eller kjettinger 26 som strekker seg langs kjedelinjer til sjøbunnen. En motvekt 28 henger ned fra kjettingbordet.

Når fartøyet driver slik at den øvre ende 30 av ankerlinen

har beveget seg til stillingen 30A (hvor selve ankerlinen er betegnet med 18A) ligger den nedre ende 32 av ankerlinen i stillingen 32A og kjedebordet i stillingen 22A. Ved denne bevegelse vil minst ett av kjettingelementene 26 løfte seg, med f.eks. en gjennomsnittlig høyde på R for lagring av potensiell energi som vil forsøke å trekke fartøyet tilbake til sin hvilestilling. Da kjettingbordet 22 bare ligger et lite stykke over havbunnen, vil bare et lite stykke av kjettingen løfte seg når fartøyet driver. Det vil være mulig å anvende meget tunge kjettinger, men da mesteparten av kjettinglengden vil ligge på havbunnen, vil store deler av kjettingvekten ikke bli brukt. Vekten 28 løftes når fartøyet driver for å bringe systemet tilbake til sin hvilestilling, hvor ankerlinen 18 er vertikal. Vekten 28 er billig sammenlignet med kjettinger med samme vekt, og hele vekten 28 vil alltid bevege seg og løfte seg uansett hvilken retning fartøyet driver i. Vekten skaffer således et effektivt middel til å belaste den nedre ende av moringlinen for tilbakeføring av det drivende fartøy mot sin hvilestilling.

Installasjonen av moringssystemet kan utføres lett og med minst mulig behov for arbeid på dypt vann. Fig. 2 viser et system 10C hvor kjettingene 26 har første ender 34 som holdes fast på havbunnen ved hjelp av et anker eller en pæl, og andre ender 3 6 som ligger på havbunnen og er forbundet med den nedre ende av hangerliner 38. Den øvre ende av hangerlinene holdes på havoverflaten ved hjelp av bøyer 39. Som vist på fig. 3 tas bøyene opp fra fartøyet 16, hvoretter den øvre ende av hangerlinene træs gjennom kjettingmottagende hull i kjettingbordet 22 (før dette senkes). En vinsj 40 på overføringskonstruksjonen 12 firer dette kjettingbordet 22 inntil vekten 28 ligger på havbunnen. Den store reduksjon i belastningen på vinsjen indi-kerer tydelig når vekten når havbunnen, og man vil da vite at kjettingbordet ligger i en på forhånd fastlagt avstand L over havbunnen. Hangerlinene 38 blir deretter trukket opp av en lettvektsvinsj, mens kjettingbordet 22 forblir stasjonært inntil de andre ender 36 av kjettingene entrer hullene i kjettingbordet og deretter låses til dette.

Etter at endene av kjettingen er forbundet med kjettingbordet må systemet testes ved å belastes til sin maksimale belastning under drift. Ved tidligere kjente systemer hvor en overførings-konstruks jon har vært forankret ved hjelp av kjettinger som strekker seg fra konstruksjonen til havbunnen, ble denne testing utført ved at hver kjetting for seg ble belastet til maksimal belastning med en vinsj fra en lekter. Ved systemet ifølge oppfinnelsen anvendes den samme vinsj 40 (fig. 1) som ble benyttet til senking av kjettingbordet, til å trekke opp kjettingbordet inntil en maksimal driftsbelastning er oppnådd. Som vist på fig. 1 trekker vinsjen opp ankerlinen 18 inntil en på forhånd fastlagt strekkbelastning foreligger i den øvre ende av ankerlinen. Kjettingbordet befinner seg da i stillingen 22B. Ved hjelp av geometriske beregninger kan det fastlegges, hva belastningen på hver av kjettingene i gruppen er. Strekket i kjettingene er større enn det vertikalt oppadrettede strekk i den nedre ende av ankerlinen 18, idet kjettingene strekker seg i det minste delvis i horisontalretningen. Etter testen blir kjettingbordet senket til den ved 22 viste stilling.

Fig. 8 viser noen detaljer ved overføringskonstruksjonen 12

og det øvrige nærliggende utstyr. Overføringskonstruksjonen omfatter en platform 44 som hovedsakelig ikke er dreibar, og et dreibart parti eller konstruksjon 46 som er montert på baugen 14 av fartøyet. Platformen er opplagret på lagre 48 som tillater den å dreie om en stort sett vertikal akse 50 i forhold til den dreibare konstruksjon 46. I virkeligheten vil platformen 44 bare utsettes for en begrenset rotasjon om den vertikale akse, mens den dreibare konstruksjon 46 og skipet kan dreie seg ubegrenset om den vertikale akse. Et universalledd 52 henger ned fra platformen, og en nedadhengende nedre del 54

av universalleddet kan svinge om to horisontale akser 56,58. Vinsjen 40 er i denne utførelsesform av oppfinnelsen montert på den nedre del 54 av leddet for å tillate skråstilling av vinsjen for derved å minimere bøyning av ankerlinen 18 der hvor denne entrer vinsjen. Vinsjen 40 er en lineærvinsj som innbefatter et stasjonært øvre par av gripebakker 60 og et nedre par gripebakker 62 som beveger seg opp og ned. Morings-

linen er opplagret på en trommel 64 hvor linen er bøyd, men praktisk talt ikke står under strekk. Det under sterkt strekk stående parti av ankerlinen 18 som er det parti som ligger under vinsjen, utsettes for meget liten bøyning.

Under og etter installering av systemet vil den øvre ende av ankerlinen bli holdt av vinsjen 40. Som beskrevet ovenfor senker vinsjen til å begynne med kjettingbordet, hvoretter den løfter det for testing av systemet og til slutt senker det noe til den høyde som anvendes ved moring av fartøyet. Vinsjen kan betjenes for endring av lengden av ankerlinen for å endre mor-ingsegenskapene. Den kan senere benyttes til å heve kjettingbordet hvis fartøyet skal seile bort. Det samme fartøy og den samme overføringskonstruksjon kan anvendes på forskjellige steder med vidt forskjellige havdybder hvis fartøyet fører en tilstrekkelig lengde med ankerline.

Et system av den type som er vist på fig. 1, er blitt utført for bruk på havdybder på 3 66 meter for moring av et lagringsfar-tøy 16 på 59000 tonn dødvekt ved 75% av full last. Fartøyets skrog ligger da på et dyp N på 10 meter under havoverflaten, mens undersiden av overføringskonstruksjonen ved vinsjen 40 ligger på en høyde P på 9 meter over havoverflaten. Kjettingbordet 22 ligger på en høyde Q på 55 meter over havbunnen i systemets hvilestilling, mens undersiden av vekten 28 ligger en avstand L på 15 meter under undersiden av kjettingbordet. Vekten 28 hadde en høyde på ca. 3 meter og en masse på 163 tonn. Ankerlinen 18 var en kabel med en diameter på 14 cm og hadde en masse på 97 kg/m (der kan isteden benyttes en kjetting) mens hver av kjettingene 26 var U-4-kjettinger med en diameter på 9,5 cm og en lengde på 732 meter. Vinkelen T med horisontalen ved den øvre ende av hver kjetting i hvilestilling var ca. 60°, og kjettingvinkelen nærmet seg naturligvis 0° etter hvert som kjettingen nærmet seg sjøbunnen.

Hvis fartøyet 16 på fig. 8 driver rundt den vertikale akse

50, behøver platformen 44 ikke å rotere, men kan forbli hovedsakelig stasjonær for unngåelse av tvinn i ankerlinen 18. En

betydelig friksjon i lagrene 48 vil imidlertid motvirke rotasjon av platformen 44. For unngåelse av tvinn i ankerledningen er der derfor på platformen anordnet en føler 66 til å avføle retningen eller orienteringen av platformen om den vertikale akse 50. Avfølingsorganet eller føleren 66 er et kompass, et gyroskop, en radiobølge-retningsføler eller en lignende ret-ningsavfølende innretning. Når føleren 66 oppdager en vesentlig rotasjon av platformen, aktiverer den en motor 70 for dreining av platformen i en retning som motvirker den oppdagede rotasjon, for således å holde platformen i en hovedsakelig konstant dreieorientering i forhold til havbunnen.

Fig. 4 og 5 viser detaljer ved kjettingbordet 22. Kjettingbordet har tre hull 72,74 og 76 som er fordelt om en vertikal midtakse 78. En låsemekanisme 80 i tilknytning til hvert hull innbefatter en klinke 82 som er svingbart opplagret ved 84 på en ramme 86 av kjettingbordet. En kjetting kan trekkes opp gjennom hullet 72 forbi klinken 82, men når kjettingen begynner å bevege seg "nedover, vil klinken komme i inngrep med kjettingen og hindre den nedadgående bevegelse. Et manøvrerings-organ 88 kan betjenes for frigjøring av klinken fra kjettingene for å tillate disse å falle ned fra kjettingbordet. Det vil ses at kjettingbordet har svivler 90,92 på henholdsvis oversiden og undersiden, idet den øvre svivel danner en forbindelse med ankerlinen 18, mens en nedre svivel danner en forbindelse med en bøyelig kjetting 94 som holder den vekt som henger ned fra kj ettingbordet.

Som det vil ses på fig. 6 innbefatter det dreibare parti eller den dreibare konstruksjon 46 et par bjelker 100,102 som strekker seg frem foran fartøyets baug for å holde lagre som bærer platformen 44 slik at den vertikale akse 50 ligger foran baugen. Den dreibare konstruksjon har en høyde på over 1 meter. Det nedre parti 104 av den del av overføringskonstruksjonen som strekker seg ut fra fartøyet, har ingen tverrbjelke som befinner seg lenger bort fra fartøyet enn aksen 50. Dette tillater ankerlinen å strekke seg i en betydelig vinkel i forhold til vertikalen som vist ved 18D når fartøyet driver, uten

å komme i konflikt med overføringskonstruksjonen.

Ved mange anvendelser blir overføringskonstruksjonen 12 (fig. 9) benyttet ikke bare til å more et fartøy, men også til å bidra til overføring av fluid såsom hydrokarboner mellom far-tøyet 16 og en fluidledning 106. Ledningen 106 kan strekke seg ned til et fluidførende organ såsom et rør 108 på havbunnen eller til et annet fartøy 112 som vist ved 110. Meget av ledningen 10 6 foreligger i form av en slange som kan bøye seg for å tilpasse seg drift av fartøyet. Slangen bør imidlertid holdes stabil gjennom en dynamisk bølgesone 112 som er over 3 0 meter dyp, og som kan strekke seg vesentlig lengre (f.eks. 100 meter) under havoverflaten 20. I denne sone kan bølger og andre vannbevegelser få en slange til gjentatte ganger å skyves frem og tilbake slik at den utsettes for slitasje og også kan skades ved anslag mot gjenstander som f.eks. fartøyet eller ankerlinen 18. For fastholdelse av slangen er slangemot-tagende føringer 114 anordnet på innbyrdes avstand langs ankerlinen 18 over et betydelig dyp på minst 30 meter. Det store strekk i ankerlinen 18 tillater denne å motstå sideveis be-vegelser, og ved at den fastholder slangen, stabiliserer den dennes stilling nær havoverflaten.

Det er mulig å klemme føringene 114 fast på innbyrdes adskilte steder (f.eks. hver 16. meter) på ankerlinen 18 etter hvert som ankerlinen senkes av vinsjen. Alternativt kan føringene installeres etter at ankerlinen er installert f.eks. ved hjelp av et undervannsfartøy. Ledningen eller slangen 106 kan installeres ved at den træs opp gjennom føringene. En måte å gjøre dette på er vist på fig. 10 og består i å feste en ende 116 av en inntræingsline 118 til enden 120 av slangen og trekke linen 118 gjennom slangeføringshullene 121 i alle føringene (noe som kan utføres før føringene er senket ned under vann). Linen 118 blir deretter trukket opp for å trekke slangen opp gjennom føringene. Slangen blir deretter ved 122 (fig. 8) forbundet med en annen ledning som fører til en fluidsvivel 124 å platformen for forbindelse med en rørledning 126 som fører til fartøyet. Fig. 11 og 12 viser et annet festesystem 130 hvor føringer 132 som er forbundet med ankerlinen 18, foreligger i form av flytelegemer. Som vist på fig. 12 innbefatter hvert førings-flytelegeme 132 et parti til fastklemming på ankerlinen 18, et føringsarti 134 til føring og omslutning av en slange og et midtparti 13 6 som har oppdrift og danner et flytelegeme. Dette har den fordel at fartøyet kan seile bort fra terminalstedet og levne ankerlinen bare svakt senket til vekten 28 hviler på havbunnen. Når fartøyet kommer tilbake, kan det ta opp et flytelegeme 13 8 som er forbundet med enden 140 av ankerlinen. Fartøyet kan deretter ta opp den øvre ende av ankerlinen ved

140 og løfte den bare et kort stykke for igjen å tilveie-bringe en moringsterminal. En slange som er vist ved 142 eller 143, kan forbli forbundet med føringene 132. Fig. 13-15 viser et system som innbefatter en vektbærende konstruksjon 152 som er festet til enden av fartøyet, fortrinnsvis på et sted 153 under vannet på det sted av fartøyet som ligger lengst fremme (hvor "fremme" betegner retningen bort fra midten av fartøyet). En vekt 154 fastholdes på konstruksjonen 152 mot bevegelse i alle retninger unntatt forover, og hindres i bevegelse forover av et forbindelsesorgan 156. Forbindelsesorganet strekker seg skrått oppover og bakover fra vekten, slik at den øvre ende av forbindelsesorganet ligger nærmere midten av far-tøyet enn vekten. Vekten henger ned fra kjettingbordet 22 i et kjettingelement 156'. Kjettingbordet 22 er ved hjelp av ankerlinen forbundet med en lineærvinsj 158 som befinner seg på platformen 44. Istedenfor at vinsjen henger ned fra et universalledd, er der anordnet en trompetformet veiviser 160 for å sikre i det minste en moderat krumningsradius av ankerlinen 18 som står under stor strekk. Denne anordning sparer kostnadene med et universalledd, men fører til at ankerlinen slites ras-kere. For frigjøring av vekten blir forbindelsesorganet 156 frigjort fra fartøyet f.eks. ved å kappes. Vekten 154 svinger deretter bort fra den vektbærende konstruksjon og kan senkes sammen med kjettingbordet. Det fremgår av fig. 15 at vekten har to forsenkninger 162 som fastholder den glidbart på den vektbærende konstruksjon 152. Fig. 16 viser et annet system 170 som ligner_på det på fig. 1, bortsett fra at kjettingbordet og vekten er kombinert til en eneste kjettingbord- eller energilagringsenhet 172. Kjettingbordenheten 172 kan hvile stabilt på havbunnen som antydet ved 172A, noe som finner sted ved installering og senere hvis fartøyet fjerner seg. Enheten har en masse på mer enn 50 tonn, og en tilsvarende tyngde slik at den vil skaffe mesteparten av den vekt som heves (en høyde H) når fartøyet driver slik at enheten beveges til stillingen 172B. Løfting av denne vekt medfører at den lagrer potensiell energi som frigjøres ved

at fartøyet trekkes tilbake under senkning av enheten. Ved de maksimalt forventede drivkrefter vil ankerlinen strekke seg i en vinkel A (fig. 1) på høyst ca. 30° fra vertikalen. Tyngden av enheten i luft er mer enn 600 ganger tyngden av

hver meter av ankerline i luft, og enheten er fylt med tett materiale slik at den har en tyngde på over 450 ganger tyngden av hver meter av ankerline (stål) i luft eller vann. Selv på meget store dyp på opptil 600 meter vil således enheten veie mer enn ankerlinene.

Kjettingbordenheten 172 er tyngre enn de partier av alle kjettinger 175,176 og 177 som ligger over havbunnen i systemets hvilestilling. I det foregående eksempel, hvor vekten 28 på fig. 1 hadde en masse på 163 tonn og ankerlinen hadde en masse på 9 7 kg/m, hadde vekten en masse på 1680 ganger massen av hver meter av ankerlinen. Vekten 172 har en masse på noe mer enn 163 tonn (f.eks. ca. 181 tonn) når den benyttes i utførelsen på fig. 1. Tidligere kjente systemer med en eneste ankerline benyttet ofte et kjettingbord uten en separat vekt og utført av f.eks. 6 mm stålplate, og kjettingbordet (og en eventuell fluidsvivel) var så lett i vekt som mulig, idet vekten stort.sett bare var noen få tonn. I henhold til en annen type kjente systemer ble en bøye innlemmet i kjettingbordet. I henhold til oppfinnelsen anvendes der med hensikt en stor vekt uten noe bøye-parti. På fig. 16 er enheten 172 fylt med materiale med en spesifikk tyngde på godt over 3, f.eks. jern (spesifikk tyngde på 7,9) bortsett fra noen få hull 174 til gjennomføring av kjettinger. Størrelsen av den massive vekt med en høyde på ca. 2 meter og en diameter på ca. 4 meter er illustrert ved innteg-ning av en mann M med midlere høyde.

Oppfinnelsen skaffer således et moringsystem av den art som anvender en eneste, hovedsakelig vertikal ankerline hvis nedre ende er forankret med kjettinger til havbunnen, idet moringssystemet tillater bruk av et praktisk system. En vekt som henger under kjettingbordet, bidrar ved dets installasjon og for-bedrer moringen av et drivende fartøy. Den øvre ende av ankerlinen holdes av en platform som kan dreie seg i forhold til et fartøy..En føler som avføler dreiningen av platformen, styrer en motor som dreier platformen slik at tvinn i ankerlinen reduseres. En slange kan kobles til overføringskonstruksjonen ved at slangen føres gjennom føringer som er forbundet med ankerlinen, slik at stillingen av slangen nær havoverflaten stabili-seres .

Claims (3)

1. Anordning ved moringssystem av den art hvor en fartøy-morende overføringskonstruksjon (12) montert på et skip ved havoverflaten (20) via en stort sett vertikal ankerline (18) er forbundet med et kjettingbord (22) som ligger nærmere havbunnen (24) enn havoverflaten (20), og som er forankret ved hjelp av en rekke kjettingelementer (26) som strekker seg i forskjellige retninger langs kjedelinjer til havbunnen, karakterisert ved at overføringskonstruksjonen (12) innbefatter en platform (44) med begrenset dreibarhet og et dreibart parti (46) som kan rotere om en stort sett vertikal akse (50) i forhold til platformen (44), og organer (54) på platformen (44) til å fastholde det øvre parti av ankerlinen (18) , og at der foreligger organer (66) til å avføle faktisk rotasjon av platformen (44) om vertikalaksen og organer (70) som er styrt av avfølingsorganene (66) for å dreie platformen (44) i forhold til det dreibare parti slik at denne holdes i en stort sett konstant vinkelstilling regnet rundt vertikalaksen, for å redusere tvinn i ankerlinen (18).

2. Anordning som angitt i krav 1, karakterisert ved at organene (54) til å fastholde det nevnte øvre parti omfatter en lineærvinsj (40) som er forbundet med platformen (44) ved et ledd (52) som har en del som er forbundet med vinsjen og kan svinge om minst én hovedsakelig horisontal akse (56,58), slik at bøyning av ankerlinen (18) , når denne står under strekk, reduseres.

3. Anordning som angitt i krav 1, karakterisert ved at det dreibare parti (46) har øvre og nedre deler (100,102 og 104) som strekker seg lengre utenfor skipets baug enn den vertikale akse (50), og at undersiden av det dreibare parti (46) omfatter bjelker (100,102) som ligger på hver sin side av den vertikale akse (50) og strekker seg til steder som ligger lengre fra baugen enn den vertikale akse, slik at der unngås konflikt med ankerlinen når fartøyet driver.