NO166351B - Skobunn, saerlig for sportssko. - Google Patents

Description

Oppfinnelsen vedrører skobunn, særlig for sportssko, omfattende de trekk som er angitt i den innledende del av patent-krav 1.

Fra biomekanikk er det kjent at det ved den naturlige rullebevegelse av foten, mellom den fremre del av foten og hælen, omtrent i området for kilebenene, d.v.s. over skobunnens gelenk, er en vridningsvirkning omkring en akse som strekker seg vesent-lig i fotens lengderetning. For å ta hensyn til denne vridningsvirkning, er det kjent å forsyne skobunnens gelenk bevisst med svekkede steder som tillater at det fremre såleparti vrir seg i forhold til det bakre såleparti omkring en akse som strekker seg i det vesentlige i skoens lengderetning (tysk patentskrift nr. 804.901). Slike svekkede steder frembringes ved å redusere tykkelsen av sålen eller skobunnen i området for nevnte gelenk, mens det fortrinnsvis fremdeles gjenstår et sentralt grenparti som strekker seg i det vesentlige i skoens lengderetning (se tysk utlegningsskrift nr. 14 85 804) eller det er mulig å utforme utsparinger som strekker seg innover fra sidekanten av skobunnen og som er fylt med et fyllmateriale som er mindre stivt (tysk patentskrift nr. 943.996).

De svekkede steder for reduksjon av torsjonsfasthet i

gelenken av skobunnen resulterer også nødvendigvis i en reduksjon i motstanden mot bøyning av skobunnen om en tverrgående akse. Det er også ønskelig i overensstemmelse med den ovenfor angitte lære, i hvilken forbindelse det bare ble foreslått at det skulle ut-formes en kilelignende langsgående såle for å hindre at skobunnen slites ut i gelenkområdet av sko med et hælelement (se tysk bruksmønster nr. 17 19 678), for så vidt som denne utforming også

ga foten en fast understøttelsesflate i gelenkområdet. Særlig når det gjelder sportssko har det imidlertid vist seg at vridbarhet eller torsjonsbevegelighet, som i prinsipp er ønskelig, med hensyn til det fremre såleparti i forhold til det bakre såleparti resulterer i utilstrekkelig styring og fastholdelse av foten dersom skobunnen ikke gir etter overfor torsjon i gelenkområdet, men også er lett bøyelig i dette område, fordi foten som et resultat har overdreven bevegelsesfrihet i området for mellom-fotleddene. Dette gir seg utslag i en mangel på sideveis stabilitet særlig når løperens fot støter på overflateuregelmessigheter, som i alminnelighet er uunngåelige ved fotturer og lignende, ved løping gjennom skoger, ved jogging og lignende.

Oppfinnelsen er derfor basert på det problem å tilveie-bringe en skobunn av den innledningsvis angitte art, som sikrer at foten styres og fastholdes bedre, uten skadelig påvirkning av den ønskede torsjonsavkopling som mellom det fremre såleparti og det bakre såleparti.

I overensstemmelse med oppfinnelsen er dette oppnådd ved den utforming som er angitt i den karakteriserende del av patent-krav 1.

Skoens geienkparti er avstivet mot bøyning om en akse som går på tvers med hensyn på skoens lengderetning, ved hjelp av et avstivningselement, i hvilken forbindelse den økte motstand mot bøyning spesielt beskjeftiger seg med en bøyningsbevegelse som finner sted som en krumning av skobunnen i en konveks utforming i retning nedover, d.v.s. mot den side av skobunnen som kommer i kontakt med bakken.

Det er særlig fordelaktig når avstivningselementet er et element som er lite strekkbart og som, løpende i skoens lengderetning, er forankret i skobunnen i nærheten av dens bakke-kontaktende side. Dette element behøver ikke selv å ha noen motstandsdyktighet overfor bøyning ettersom avstivningseffekten med hensyn til skobunnen avstedkommes takket være ikke-strekkbarheten eller den bare meget lille strekkbarhetsgrad hos det lite strekkbare element og anordningen av samme nedenfor skobunnens "nøy-trale bøyningsfiber". Dette medfører den betydelige fordel at det element som er. bestandig overfor strekk og som har en stang-eller bånd lignende utforming, selv ikke har noen torsjonsstivhet og derfor ikke på noen måte ugunstig påvirker den ønskede vridbarhet av det fremre såleparti i forhold til det bakre såleparti. Skobunnens motstandsdyktighet overfor bøyning i gelenkområdet kan derfor styres innenfor vide grenser ved anvend-else av et slikt strekkbestandig element, uten derved å påvirke vridningsstivheten hos skobunnen i gelenken. En annen viktig fordel er at avstivningseffekten ved hjelp av det strekkbestandige element, sammenlignet med avstivningselementer med egen bøynings-bestandighet (for eksempel stålgelenkfjærer eller lignende), kan holdes betraktelig lettere, noe som er et viktig trekk i forbindelse med sportsko. For det finnes materialer som er motstandsdyktige overfor strekk og som er nesten ikke-strekkbare, med høyt fasthetsnivå og av meget lav vekt, for eksempel metalltrådtau, karbon- og glassfibre, plasttrådtau og bånd- eller strimmeIlign-ende elementer fremstilt av slike materialer.

Ved en spesiell utførelesesform av oppfinnelsen rager utsparingene innover fra skogbunnens kant på tvers eller skrått (på skrå fremover eller bakover) så langt som et grenparti av skobunnen, som strekker seg i skoens lengderetning. Grenpartiet strekker seg med fordel i det vesentlige sentralt mellom skobunnens sidekanter. Denne utforming medfører at det avstivende element strekker seg langs dette grenparti. Ved dette arrange-ment, i forbindelse med den vanlige produksjon av skobunnen fra plastmaterialer, kan det avstivende element være innleiret i grenpartiet i nærheten av dets underside. Det er imidlertid også mulig å anordne elementet langs den frie underliggende flate av grenpartiet, og i dette tilfelle sikrer en slitesåle som er festet til det fremre såleparti og det bakre såleparti at det avstivende element ikke kommer direkte i kontakt med bakken. Pa denne måte er elementet anordnet svært nær skobunens bakke-kontaktende side.

Selv om avstivningselementet er dannet av det ovennevnte strekkbestandige element, kan det innleires over hele sin lengde i skobunnen, slik at det over hele sin lengde er i stand til å overføre krefter med en avstivningseffekt. Dette er imidlertid ikke nødvendigvis tilfelle, ettersom, både med hensyn til avstivningselementer som er motstandsdyktige overfor bøyning og også avstivningselementer som er bare motstandsdyktige overfor strekk, den viktige betraktning er hovedsakelig at de to ender av samme er tilstrekkelig fast forankret i skobunnen. For dette formål er forankringsinnsatselementene anbrakt ved endene av avstivningselementet, hvilke forankringsinnsatselementer er festet i skobunnen, for eksempel ved å være direkte innleiret i samme. Forankringselementene har en slik utforming at de kan motstå forflytning i skoens lengderetning, svarende til de krefter som virker på samme når skobunnen utfører en rullebevegelse.

En utførelesesform av oppfinnelsen beskrives mer detaljert i det etterfølgende under henvisning til de medfølgende tegning-er, hvor: Fig. 1 viser et delvis bortskåret riss av en yttersåle ifølge oppfinnelsen, sett.nedenfra. Fig. 2 viser et sideriss av den i fig. 1 viste yttersåle, delvis i snitt etter linjen II-II i fig. 1. Fig. 3 viser et sideriss av den i fig. 1 viste yttersåle, sett i den av pilen III angitte retning.

Den på tegningen viste yttersåle som sammen med en inner-såle (ikke vist) danner skobunnen, omfatter i hovedsak en mellom-såle 1 av skumplastmateriale, for eksempel polyuretan, og en slitesåle 2 som er anbrakt ved den bakkekontaktende side og som kan ha er. profilert utforming. Yttersålen er delt opp i et fremre såleparti 3 og et bakre såleparti 4 i gelenken 5. Sålen er delt cpp ved to utsparinger 6 og 7 som strekker seg innover fra sålens ytterkant henholdsvis innerkant og skråner forover og innover. Som det fremgår av fig. 3, strekker utsparingene 6 og 7 seg gjennom skobunnen med mer enn dennes halve høyde. Mellom de gjen-sidig motstående ender av utsparingene 6 og 7 er mellomsålen 1 uendret med hensyn til sin tykkelse, slik at det dannes et grenparti 8 som strekker seg i det vesentlige sentralt i sålens lengderetning. På grunn av utsparingene 6 og 7 er det fremre såleparti 3 "avkoplet" med hensyn til torsjon i forhold til det bakre såleparti 4. Med andre ord kan det fremre såleparti 3 vri seg i forhold til det bakre såleparti 4 om en akse som strekker seg stort sett på langs av grenparti 8. Dette svarer til fotens naturlige bevegelse når den utfører en rullebevegelse, og med-virker derfor til rullebevegelsen.

I mellomsålen 1 er innleiret et avstivningselement som er generelt betegnet med henvisningstallet 9. Avstivningselementet 9 omfatter plastvaiere 91 som er strekkfaste (for eksempel bestående av nylon) og som er kombinert parallelt side ved side for dannelse av et flatt bånd, og forankringsinnsatselementer 92 og 93 som er festet til endene av vaierne 91. Plastvaierne 91 som er for eksempel, 1,5 mm i diameter, er fast forbundet med for-ankr ingsinnsatselementene 92 og 93 som med fordel også er fremstilt av plastmateriale, for eksempel ved å være direkte innleiret i forankringsinnsatselementene. Plastvaierne 91 kan være sammenføyd over hele deres lengde. Forankringsinnsatselementene 92 og 93 har platelignende utforming (se fig. 2) og har tverrgående benpartier 94. I forankringsinnsatselementene 92 og 93 er det utformet åpninger 95 hvorigjennom mellomsålens 1 materiale kan passeres ved formingsoperasjonen og således innleire forankringsinnsatselementene i sålen.

Som det fremgår av fig. 2, strekker undersiden av grenpartiet 8 sammen med plastvaierne 91 seg over slitesålens 2 bakke-kontaktende side. I den viste utførelsesform har slitesålen 2 et avbrudd eller åpning 10 hvori plastvaierne 91 er blottlagt, i begge partier av sålen, nemlig i det fremre såleparti 3 og det bakre såleparti 4. Dette sikrer at båndet som dannes av plastvaierne 91 ikke hindres i å innta en krum bane i tilfelle av en vridningsbevegelse av det fremre såleparti 3 i forhold til det bakre såleparti 4. Åpningen 10 er imidlertid ikk nødvendig. Det er fullt ut mulig for avstivningselementet 9 og i særdeleshet plastvaierne 91 å være fullstendig dekket av slitesålen 2, i den hensikt å beskytte vaierne 91 mot skade.

Det fremgår av den foregående beskrivelse at yttersålens fasthet overfor bøyning om en akse som løper perpendikulært på grenpartiet 8 kan styres av fastheten overfor strekking av avstivningselementet 9. Dersom sålens bøyningsfasthet skal økes, er det mulig å forestille seg økning av antall plastvaiere 91 og derved bredden av båndet som dannes av samme. Det er i prinsippet også mulig å forestille seg økning av plastvaiernes tykkelse, men en må passe på å unngå økning av skobunnens torsjonsfasthet i dens gelenkparti ved en økning av vaiernes tykkelse.

Det vil forstås at det, i stedet for de i det viste utfør-elsesekempel beskrevne plastvaiere 91, også er mulig å benytte andre strekkfaste avstivningselementer. Det er således mulig å forestille seg, ved hjelp av forankringsinnsatselementene 92 og 93, å tildanne en sikt, netting eller duk av glass- eller karbon-fibre, med en båndlignende utforming og som er innleiret i sålen på lignende måte som beskrevet ovenfor. Ved å velge bredden av det av en slik duk dannede bånd, er det mulig innenfor vide grenser å styre strekkfastheten og således den resulterende bøyningsfasthet, uten merkbart å påvirke skobunnens vekt. Innefor rammen av oppfinnelsen er imidlertid også innbefattet anordningen av flate metallstrimler eller -bånd som, takket være sin lille ■ tykkelse, har en motsvarende lav grad av bøyningsfasthet, men betydelig strekkfasthet.

Claims (5)

1. Skobunn, særlig for sportssko, omfattende et fremre såleparti (3), et bakre såleparti (4) og et gelenkparti (5) mellom disse, idet gelenkpartiet er avstivet mot bøyning om en akse som går på tvers av skoens lengdeakse ved hjelp av et langstrakt stang- eller båndliknende avstivningselement (9) som er lite strekkbart og som rager i skoens lengderetning langs skoens langsgående akse, karakterisert ved at sålen i gelenkpartiet (5) har utsparinger (6,7) eller partier av mykere materiale for reduksjon av torsjonsfastheten om en akse som går stort sett i skoens lengderetning, for å muliggjøre vridning av det fremre såleparti (3) i forhold til det bakre såleparti (4), og at det langstrakte avstivningselement (9,91) er forankret ved hjelp av forankringselementer (92,93) på dets ender henholdsvis til det fremre såleparti (3) i nærheten av gelenkområdet og til det bakre såleparti i hælområdet og er anordnet nær sålens ytter-side mot underlaget.

2. Skobunn i samsvar med krav 1, karakterisert ved at utsparinger rager innover fra skobunnens kant på tvers eller skrått til et grenparti (8), som rager på skobunnen i skoens lengderetning idet avstivningselementet (9,91) går langs grenpartiet (8).

3. Skobunn i samsvar med krav 2, karakterisert ved at avstivningselementet (9,91) går langs grenpartiets (8) frie underliggende flate.

4. Skobunn i samsvar med krav 2 eller 3, karakterisert ved at avstivningselementet (9,91) er dannet av stenger eller vaiere av metall, plastmateriale, karbon- eller glassfiber eller lignende, idet stengene eller vaierne er anordnet parallelt med hverandre og er forbundet med hverandre, for eksempel med klebemiddel eller ved sveising.

5. Skobunn i samsvar med ett av kravene 1-3, karakterisert ved at avstivningselementet (9,91) er en duk eller et nett bestående av fibre som er bestandige overfor strekkraft.