NO141286B - Anordning for innspenning av transformatorviklinger - Google Patents

Description

Fremgangsmåte og apparat for elektrisk behandling av gjenstander ved hjelp av elektroder.

Det er kjent at en ledende gjenstand

kan påvirkes elektrisk ved hjelp av en elektrode som nærmes til gjenstanden.

Spesielt kan gjenstanden bearbeides,

d.v.s. det kan fjernes material fra den, ved

elektroerosjon ved hjelp av en rekke ad-skilte gnister, eller periodisk avbrutte elektriske lysbuer, eller ved elektrolytisk virkning, eller ved en kombinasjon av disse

påvirkninger.

Omvendt kan det også anbringes metall på en gjenstand ved elektrolyse eller

ved hjelp av en lysbue.

I sin alminnelighet foretas den elektriske bearbeiding på det sted hvor avstanden mellom behandlingselektroden og

gjenstanden er minst, d.v.s. der hvor det

elektriske felt er sterkest. Særlig ved elektroerosjon ved hjelp av lysbue eller gnister,

foregår behandlingen utelukkende i de

korteste mellomrom mellom elektroden og

gjenstanden, mens den ved elektrolyse, avtar sterkt utenfor disse korteste mellomrom.

En av de mest betydningsfulle mulig-heter ved bearbeiding ved elektroerosjon,

og spesielt ved bearbeiding ved hjelp av

gnister, er at det ved' fremføring av en

elektrode med vilkårlig form i retning mot

en gjenstand er mulig å oppnå en virkelig

utskjæring i gjenstanden med form som

elektroden.

Den bearbeiding som derved oppnås har dog, hvis den har nøyaktig form som elektroden, ikke nøyaktig dens dimensjoner. I forhold til elektroden er utskjærin-gen øket hvis det gjelder en innvendig omkrets, og minsket hvis det gjelder en ytre omkrets, med lengden av gnistbanen ved den bearbeidingsstyrke som brukes, d.v.s. med den energi som er brukt i hver gnist ved de forskjellige styrker.

For å utnytte best mulig maskiner for bearbeiding ved hjelp av gnister, er derfor denne styrke ikke konstant under utførel-sen av en gjenstand.

I begynnelsen brukes, i alminnelighet, den sterkeste bearbeidingsstyrke for å grov-behandle rå-emnet, d.v.s. gnister med mak-simal effekt som fjerner store mengder metall fra gjenstanden på forholdsvis kort tid.

I dette tilfelle er lengden av gnistbanen stor, noe som forøvrig passer godt da det er nødvendig, ved hjelp av isolerende væs-ke, å føre bort de store materialmengder som er fjernet fra gjenstanden, mens dog den overflate som er bearbeidet er meget grov da hver av de kraftige gnister etter-later et stor krater i bearbeidingsflaten.

For å utbedre denne overflatetilstand, brukes deretter gnister med mindre og mindre effekt hvis gnistbane er meget kor-tere og som i gjenstanden danner mindre og mindre kratere og dermed en mere og mere tilfredsstillende overflatetilstand.

Av hensyn til variasjonen i lengden av gnistbanen med gnist-effekten, har det hittil, for bearbeiding av en gjenstand med godt fastlagte sider, vært nødvendig å bruke serier av elektroder som ligner hverandre, men hvis dimensjoner er tilpasset den spesielle styrke hvor hver av dem brukes.

Når elektrodeformen er enkel og den kan oppnås ved hjelp av vanlige verktøy-maskiner (dreining, fresing), er det forholdsvis lett, om enn besværlig å oppnå en serie elektroder med økende dimensjoner.

Når derimot formen for disse elektroder er sammensatt og oppnås ved variable «fortykkelser» av en rekke identiske elektroder med små dimensjoner, eller ved variable «fortynninger» av en rekke identiske elektroder med store dimensjoner, idet en av disse elektroder er uforandret og svarer til den første eller den siste i rekken, er det meget vanskelig, meget lang-varig og meget besværlig å onpnå elektroder som ligner hverandre fullstendig og som følger etter hverandre på den måten som ønskes.

Foreliggende oppfinnelse går ut på en fremgangsmåte for elektrisk behandling av en gjenstand som gjør det mulig å bruke en eneste elektrode under alle forhold under behandlingen av gjenstanden.

Denne fremgangsmåte eener seg for hvilken som helst slags elektrisk behandling, d.v.s. uavhengig av om strømmen fjerner eller tilfører metall.

I fremgangsmåten for elektrisk behandling spesielt bearbeidelse av et ar-beidsstykke i flere trinn ved hjelp av en elektrode, hvis overflater i form svarer til. men er jevnt mindre eller større enn det formtverrsnitt arbeidsstykket skal gis, i henhold til oppfinnelsen, består det sær-egne i at arbeidsstykket og elektroden beveges i forhold til hverandre i retninger vinkelrett nå føringsretningen for elektroden i arbeidsstykket slik at hvert parti av elektroden etter tur kommer i nærheten av det tilsvarende parti av overflaten på arbeidsstykket, for derved å gi dette en form som tilsvarer, men er jevnt større, eller mindre enn elektrodeformen, idet bearbeidelseseffekten for hvert trinn tilpasses den avstanden som velges for tilnærmelsen mellom arbeidsstykket og elektroden.

Når det spesielt gjelder tildannelse av en gjenstand ved elektroerosjon, blir en elektrode hvis dimensjoner svarer til di-mensjonene for den overflate som skal bearbeides på gjenstanden, under rekken av bearbeidingsoper as joner med progressivt økende styrke, forskjøvet tvers på retningen for sin fremføring mot gjenstanden, slik at tverrsnittene av denne elektrode i plan vinkelrett på denne fremføringsret-ning holder seg konstant parallelle innbyrdes og slik at de forskjøvne stillinger av hvert av disse tverrsnitt omsluttes av en omkrets som er parallell med omkretsen for det tilsvarende tverrsnitt.

Under hver av disse bearbeidingsopera-sjoner som følger etter hverandre, blir elektroden, under sine forskyvninger, nær-met til den flate som allerede er bearbeidet under den foregående operasjon, så meget som tilsvarende størrelsen av denne side-forskyvning, dvs. at den på hvert enkelt sted oppfører seg som en elektrode med større dimensjoner.

Det skal nedenfor vises at det ut fra en sentral elektrodestilling er tilstrekkelig med et begrenset antall radiale bevegelser, i praksis åtte, med jevne vinkel-mellomrom, for at den omhyllende flate skal være nesten nøyaktig den parallelle flate som ønskes.

Den relative sidebevegelse av elektroden og gjenstanden er fortrinnsvis en sirkelbevegelse med variabel radius, utført rundt den midlere elektrodestilling.

På denne måten vil punkter som følger etter hverandre på omkretsen av hvert tverrsnitt etter tur komme i berøring med omhyllingsflaten som, i dette tilfelle, hvis elektrodeomkretsen er konveks, svarer nesten nøyaktig til en flate som er parallell med elektrodeoverflaten.

I forhold til den kjente teknikk ved elektroerosjon ved hjelp av gnister hvor det brukes elektroder med dimensjoner som følger etter hverandre og hvor elektrodene står fast i forhold til bæreren som forsky-ver dem i retning mot gjenstanden, oppnås ytterligere to viktige fordeler: Det er kjent ved bearbeiding ved elektroerosjon at selv om den største del av det material som fjernes kommer fra gjenstanden, blir elektroden også erodert, slik at dens dimensjoner avtar. Ved den vanlige teknikk er det følgelig nødvendig enten

å kaste de eroderte elektroder eller å fylle

på deres overflate for å gjenopprette deres opprinnelige dimensjoner.

Fremgangsmåten i henhold til oppfinnelsen gjør det derimot mulig å bruke de eroderte elektroder helt til de deformeres utillatelig, og spesielt grovelektrodene, ved å øke amplituden for den tverrbevegelse de bringes til å utføre. Fremgangsmåten gjør det således mulig å foreta meget nøyaktig bearbeiding av en overflate med en helt fastlagt form da det ved regulering av stør-relsen av den eller de tverrbevegelser en elektrode bringes til å utføre alltid er mulig, i form av omhyllingsflaten for denne elektrode, under dens bevegelser å oppnå en fiktiv elektrode som har nøyaktig de øns-kede former.

Når det gjelder elektroerosjon ved elektrolyse, er det selv for grovbearbeiding av betydning å bruke en elektrode for hvilken det midlere mellomrom mellom den flate som skal bearbeides og elektroden holdes litt større enn bearbeidelsesmellomrommet, slik at gjenstanden og elektroden må gis en relativ bevegelse, for godt å fastlegge det sted hvor det elektriske felt i hvert øyeblikk er sterkest, slik at de uregelmessig-heter i bearbeidingen som skyldes spred-ningen av kraftlinjene i det elektriske felt i elektrolysebadet, skal bli nedsatt til minst mulig.

Mens ved de vanlige fremgangsmåter for elektrisk behandling av denne art hvor elektroden og gjenstanden er faste, denne behandling i hvert øyeblikk foregår i et vilkårlig punkt og den samlete virkning er statistisk, hvilket medfører tallrike uregel-messigheter i fordelingen og forbruket av strøm, foregår behandlingen ved fremgangsmåten i henhold til oppfinnelsen etterhvert på alle steder på den flate som skal behandles. Dessuten er det mulig å sikre at behandlingen varer like lenge på hvert av de steder som etterhvert blir behandlet.

Under henvisning til vedføyde tegning skal det nå beskrives hvorledes oppfinnelsen eksempelvis kan gjennomføres: Fig. 1 viser skjematisk et grunnriss av en gjenstand og en elektrode for uthul-ningsbehandling av denne, for å vise prinsippet for oppfinnelsen. Fig. 2 viser et lignende riss for en elektrode som bearbeider en utvendig del av en gjenstand. Fig. 3 og 3a viser to mulige former for elektrodebevegelse. Fig. 4 og 5 viser, sett fra undersiden henhv. fra oversiden, og delvis bortbrudt, en anordning som svarer til skjemaet i fig. 3. Fig. 6 viser et snitt etter linjen VI-VI i fig. 5. Fig. 7 viser et sideriss, delvis et aksialsnitt, av en anordning som gjør det mulig å utføre den bevegelse som er vist skjematisk i fig. 3a. Fig. 8 viser et snitt etter linjen VIII-VIII i fig. 7. Fig. 9 viser et snitt etter linjen IX-IX i fig. 8. Fig. 10 og 11 viser snitt etter linjen

X-X, henhv. XI-XI i fig. 7.

Fig. 12 viser et aksialsnitt i en annen utførelsesform for bearbeidingsanordnin-gen. Fig. 13, 14 og 15 viser snitt etter linjen XIII-XIII, XIV-XIV henhv. XV-XV i fig. 12. Fig. 16 viser skjematisk en bearbeidelse

ved hjelp av elektroerosjon.

Fig. 17 viser en annen utførelsesform hvor elektroden er fast, mens det stativ som bærer gjenstanden selv utfører en sirkelformet bevegelse.

Ved progressiv fremføring av en elektrode loddrett på planet for fig. 1, skal det bearbeides en omkretsflate 2 på en gjenstand som er vist ved hjelp av den skraverte flate 1. Denne omkrets kan være direktrisen for en sylinderflate hvis gene-ratriser står loddrett på planet i fig. 1 som går tvers gjennom hele gjenstanden slik at det dannes en åpning i denne, eller går bare delvis gjennom gjenstanden slik at det i denne dannes en fordypning.

Omkretsen 2 kan også være en snitt-linje for en stumpkonisk eller konisk flate, som kan danne en uthulning, eller en åpning i gjenstanden 1.

For å danne omkretsflaten 2 skal det brukes en elektrode 3 med omkrets 4 parallell med den ønskete omkrets 2.

Når det gjelder bearbeiding med gnister, for grovbehandling av omkretsen 2, brukes gnister med stor enhetseffekt som, følgelig, slår over i det isolerende bearbei-dingsbad på avstanden E og derved fjerner metall fra gjenstanden 1.

For å oppnå en omkretsflate 2 er det under grovbearbeidelsen hensiktsmessig å bruke dimensjoner for elektroden 3 som over hele omfanget av denne er så meget mindre enn omkretsen 2 som lengden E av gnistbanen, eller med andre ord at omkretsen 4 er parallell med omkretsen 2 med en avstand E mellom dem.

Når det på denne måten er oppnådd en grov ønsket omkretsflate 2, er det nødven-dig å finbearbeide denne overflate ved å fjerne de ujevnheter som er etterlatt ved grovbearbeidelsen. I denne hensikt blir flaten 2 behandlet på nytt en eller flere ganger med gnister som er meget svakere.

Hvis det forutsettes at det er tilstrekkelig med en etterbehandling, slår gnistene over med en avstand e som, eksempelvis, kan være halvdelen av avstanden E.

For å oppnå det ønskete resultat, er det således hensiktsmessig at den elektrode som brukes ved denne bearbeiding har omkretsen 7, d.v.s. begrenses av en omkrets som er parallell med omkretsene 2 og 4, men ligger mellom disse.

Hittil er det blitt brukt en ny elektrode med omkretsen 7.

Oppfinnelsen bygger på følgende betraktning : Hvis det ved bearbeiding med gnister forutsettes at avstandene E og e i praksis er meget små, f. eks. av størrelsesordenen en brøkdel av en millimeter, og omkretsen 4 forskyves parallelt med seg selv inntil den tangerer omkretsen 7, f. eks. til stillingen 4a, langs en lang omkretsbue, i det foreliggende tilfelle buen A-B, vil de to omkret-ser falle praktisk talt sammen. Hvis derfor elektroden 3 beveges slik at dens omkrets kommer til 4a, kan gnistene dannes mellom det parti av elektroden som svarer til buen A-B og bearbeide det motstående parti Aj-Bj av overflaten 2.

Deretter kan elektroden beveges langs en vilkårlig bane innenfor omkretsen 7, fortrinnsvis stadig parallelt med seg selv, inntil omkretsen 4 kommer til stilling 4b, hvorved det blir mulig med buen B-C å] bearbeide buen B,-Ct som følger etter buen

En rekke forskyvninger av elektroden som i det minste i sluttstilling bringer den til å være parallell med utgangsstillingen, gjør det således mulig etterhvert å bearbeide hele flaten 2.

I det tilfelle som er vist i fig. 1, bearbeider elektroden 3 en innvendig omkrets på gjenstanden 1. Det samme gjelder det tilfelle som er vist i fig. 2, hvor stillingen av elektroden 8 med indre omkrets 9 skal bearbeide den utvendige omkrets 10 på en gjenstand 11.

Under grovbearbeidingen er lengden av gnistbanen, som tidligere, betegnet E og under sluttbehandlingen, som forutsettes utført i ett trinn, er denne lengde nedsatt til e, tilsvarende den parallelle omkrets 12.

Det skal betraktes to vilkårlige punkter F og G på omkretsen 9. Ved en bevegelse som er vist ved hjelp av vektoren V,, blir punktet F bragt til Fl og punktet G til Gv idet omkretsen 9 inntar stillingen 9, som tangerer omkretsen 12 ved Fv Etter deretter å være kommet tilbake til utgangsstillingen, kan omkretsen 9 ved å beveges langs vektoren V2 beveges fra stilling 9 til stilling 9„, idet F går til F„ og G til G2, slik at omkretsen 9 tangerer omkretsen 12 ved G2.

Under disse to operasjoner etter hverandre, kan omkretsen 10 bearbeides med gnister med nedsatt effekt, idet dog bearbeidingen herunder kan bli litt mere mangelfull på det parti av denne omkrets som ligger overfor en liten krumlinjet trekant som er vist skravert, hvor det i de to stillinger av omkretsen 9, blir tilbake et mellomrom mellom den ideelle omkrets 12 og de to stillinger som følger etter hverandre av omkretsen 9.

Det er lett å se at overflaten av den skraverte krumlinjete trekant er desto mindre jo mindre dels lengdene E og e og dermed forskjellen mellom dem er og dels jo mindre vinkelen a mellom bevegelsesret-ningene selv er.

Hvis i praksis vinkelen a er nedsatt til 60°, altså seks bevegelsesretninger, eller bedre til 45°, åtte bevegelsesretninger, kan overflaten av den skraverte trekant settes helt ut av betraktning.

Hvis dessuten omkretsen 9, etter å være beveget langs vektoren Vt, ved en krumlinjet bevegelse, f. eks. langs buen V3 bringes til stilling 92, omslutter denne omkrets den ideelle omkrets 12 og de mellom-liggende stillinger av omkretsen 9 vil fullstendig dekke den skraverte trekant.

Blant alle de mulige midler for å for-skyve en omkrets parallelt med seg selv slik at den omsluttes av en parallell omkrets som ligger i liten avstand, er det to som særlig utpreger seg som fordelaktige. Prinsippet for disse er vist i fig. 3, henhv. fig. 3a.

I fig. 3 blir omkretsen etterhvert beveget fra sin midlere stilling langs direktri-sene Dj-D8 som går radialt i stjerneform og i de fleste tilfeller, d.v.s. når elektrodeomkretsen er konveks, kan vektorene D.-D8 være innbyrdes like. For å gå over fra et arbeidstrinn til et annet, er hver av vektorene Dj-Dg lik forskjellen mellom lengden av banen for den elektriske behandling mellom to trinn, forstørret dels med slitasjen på elektroden og dels med tykkelsen av den mengde metall på gjenstanden som skal fjernes under den tilsvarende bearbei-dingsoperasjon. Under hensyntagen til disse forøkelser i bevegelsesamplituden, holdes denne praktisk talt alltid mindre enn noen millimeter.

For i fig. 3a å bevege omkretsen 4, som alltid skal være omsluttet av omkretsen 7, blir denne omkrets først, ved bevegelse langs vektoren V, bragt til stillingen 4a hvor den tangerer omkretsen 7. Under denne bevegelse vil to vilkårlige punkter M og N på omkretsen 4 komme til M, henhv. Nt. Det er da tilstrekkelig å dreie punktene M, og Nj samtidig og samme vinkel fra sin opprinnelige stilling; med en radius lik vektoren V, for at alle punkter på omkretsen 4a etterhvert skal berøre omkretsen 7.

Under denne bevegelse langs en sirkel,

holder omkretsen 4a seg parallell med seg selv og hvert punkt, f. eks. K, på denne omkrets vil beskrive en sirkel 14 lik de sirkler som beskrives av M1 og NL og som tangerer omkretsen 7.

Hvis dreiningen utføres med en konstant hastighet vil dessuten den tid hvorunder et parti med konstant lengde av omkretsen 4 faller sammen med omkretsen 7 være omtrent den samme for hele lengden av omkretsen 4a, slik at behandlingen av gjenstanden blir jevn over hele omkretsen av den flate som bearbeides, d.v.s. at slitasjen på elektroden og tykkelsen av det metall som fjernes fra (eller legges på) gjenstanden er jevn.

Den anordning som er vist i fig. 4—6

gjør det mulig å oppnå de bevegelser som er vist skjematisk i fig. 3, mens den anordning som er vist i fig. 7—11 gjør det mulig å gjennomføre den sirkelbevegelse som er vist i fig. 3a.

Den elektrodebærer som er vist i fig.

4—6 omfatter en hoveddel 15 med en flens 15a slik at den, ved hjelp av hull 16, skal kunne festes på en kjent anordning for fremføring av elektroden i retning mot den gjenstand som skal bearbeides.

I hulrommet i den nedre del 15b av

delen 15 er elektrodebæreren 18 anbragt ved hjelp av fire skruer 17. Elektroden kan være festet ved hjelp av fire skruer som er ført inn i hullene 19.

Gjennomføringshullene 20 for skruene 17 i delen 15b har en diameter som er dob-belt så stor som den største forskyvning som er mulig for elektroden langs vektorene D,-D8, fig. 3.

Hodet på skruene 17 ligger mot oversiden av delen 15b gjennom en ring 21 som kan gli på denne overflate og de elastiske pakninger 22.

I omkretskanten 15c på hoveddelen 15

er det ved hjelp av settskruer 23 radialt festet mikrometerskruer 24 for Palmer-an-ordninger P,-P8 hvor spissene 25 av mutrene 26 er i berøring med elektrodebæreren 18.

Skrueleggen har en skala 27 og mutter-kanten en skala 28. Avlesing på de sam-virkende skalaer 27 og 28 gjør det på kjent måte mulig å fastslå stillingen av mutrene 26 med stor nøyaktighet f. eks. 1/100 mm.

Når elektrodebæreren 18 er sentrert

slik at den kan forskyves f. eks. lengden a i retningen X-Y, blir de fire skruer 17 løs-net, samtidig som den elastiske kraft av pakningene 22 opprettholdes og spissene på Palmer-anordningene P,, P3, P5 og P7 fri-gjøres fra berøring med elektrodebæreren.

Palmeranordningen P4 blir forskjøvet lengden a, anordningen P8 blir satt fast for fornyet berøring for spissene på anordningene P4 og P8 slik at elektrodebæreren 18 glir radialt stykket a i retningen X-Y under styring mellom anordningene P2 og Pu som er blitt stående på plass. Deretter kan alle spissene på anordningene settes til. Så sperres skruene 17 på nytt.

Ved etterhvert å gå frem på denne måten for de åtte retninger, blir elektrodebæreren hver gang forskjøvet eksentrisk i en annen retning og en bearbeidingsope-rasjon kan foretas i hver av disse eksent-riske stillinger. Da hastigheten for frem-føringsanordningen for elektroden holder seg konstant, vil varigheten av hver av disse operasjoner være omtrent den samme, slik at slitasjen på elektroden ved dens omkrets er jevn.

Ved å bruke et antall mikrometerskruer som er et multiplum av fire og beve-gelsen utføres i en retning, ved påvirkning av to diametralt motstående skruer, blir

denne bevegelse styrt ved hjelp av to skruer som står mot hverandre i retning vinkelrett på de første.

I den utførelsesform som er vist i fig. 7—11, omfatter elektrodebæreren en hoveddel 31 og en elektrodebærer 32, for-, synt med festeinnretninger 33 henhv. 34 på fremføringsanordningen og på elektroden.

De to deler 31 og 32 er like og er hver utført med to symmetriske hulrom som er rettet aksialt og tjener til å oppta stump-koniske ruller 35 og støtte-kulelagre 37.

I hvert av disse hulrom ligger de sylindriske tannhjul-aksler, 38 og 39 for hoveddelen 31 og 40 og 41 for elektrodebæreren 32.

Akslene 38 og 39 har fortanninger 38a og 39a som er i inngrep med mellomtann-hjul 42 som er løst lagret på akslen 43 som er sentrert i delen 31.

Akslene 38 og 39 ender i tapper med svalehaleformet ende 38b og 39b som kan gli i tilsvarende formete spor 40a og 41a i akslene 40 og 41. På denne måten er elektrodebæreren 32 opphengt på delen 31.

Akslen 40 har et vinkelformet fremspring 40b, fig. 7 og 11, som tjener til å bære den hule gjengete stang 45 hvorav en del er glatt og gradert. Den mutter 46 som er opptatt på denne stang er knappformet og bærer en aksial stang 47 som går gjennom den hule skrue. Ved hjelp av skulde-ren 47a på denne stang og stift-ringen 48 er denne stang fast forbundet med akslen 38 under aksialbevegelser, samtidig som den kan dreie seg i den aksiale kanal 49 i akslen. På sin side kan tappen 39b holdes i i svalehalesporet ved enden av akslen 41 ved hjelp av settskruen 75.

De flater som ligger overfor de to deler 31 og 32 er forstørret vesentlig ved hjelp av to sirkelformete plater 50 og 51 som er sveiset langs kantene.

Den øvre plate 50 bærer en elektromotor 52 som gjennom en snekke 53 driver det tannhjul 57 som er klemt fast på akslen 58 som dreier seg i lagrene 59 og 60 hvorav det siste er båret ved hjelp av et lite fremspring på platen 50.

Tannhulet 62 kan gli på akslen 58 og er i løftet stilling i inngrep med fortan-ningen 39a og i senket stilling frigitt fra denne.

Denne frigjøring oppnås ved hjelp av gaffelsleiden 63 som kan holdes i løftet stilling ved hjelp av enden 64a på den elastiske stopper 64.

Da de to fortanninger 38a og 39a er like, vil akslene 38 og 39 og dermed akslene 40 og 41 som hører til dem, gjennom mel-lomtannhjulet 42, i hvert øyeblikk dreies samme vinkel, i samme retning og med samme hastighet.

Anordningene med svalehaleformet ende er kilet fast i forhold til fortannin-gene, slik at de, under denne samtidige dreining, i samme øyeblikk befinner seg i samme diametralplan for delene 3.1 og 32, d.v.s. at anordningene i dette øyeblikk ligger på linje med hverandre.

Denne spesielle stilling kan avmerkes ved at en viser 65a som bæres av et fremspring 65 som er festet til platen 50 faller sammen med en radial linje 66 på oversiden av fremspringet 40b. Denne stilling er vist på tegningene.

I denne spesielle stilling er de to spisser som utgjøres av flatene 67a og 68a på fremspringene 67 og 68 parallelle og i sin største eller minste avstand.

Anordningen er gjort fullstendig ved hjelp av et lokk 69 som er festet til kanten av platen 50 og hvis nedre kant 69a er om-bøyet og ligger i berøring med undersiden av platen 51 gjennom en filtpakning 70.

Dette lokk har ved omkretsen åpninger som gjør det mulig med hånden å påvirke mutteren 46, å avlese skalaene som bæres av denne mutter og stangen 45, og å sette inn kalibrerte tykkelseskiler mellom spissene 67a og 68a og påvirke skruen 75.

Til å begynne med blir de sylindriske akseldeler bragt til nøyaktig koaksial stilling, hvilket kan kontrolleres ved at delen 32 står stille i forhold til delen 31 når motoren 52 går og tannhjulet 62 er fritt. Denne stilling svarer til tykkelsen av en refe-ransekile som er lagt inn mellom spissene 67a og 68a.

For å gjøre delen 32 eksentrisk i forhold til delen 31, når merkene 65a og 66 faller sammen, dreies mutteren 46 inntil det er mulig å stikke inn en kalibrert tyk-kelsekile mellom spissene 67a og 68a, tilsvarende radien for den sirkelbevegelse som ønskes. Tannhjulet 62 blir så igjen bragt i inngrep og motoren satt i gang for ut-førelse av bearbeidelsen.

Oversetningen for motoren er innstillet slik at varigheten av sirkelbevegelsen for elektrodebæreren er omtrent en omdreining pr. minutt.

Den styreanordning for sirkelbevegelsen som er beskrevet ovenfor gjør det mulig å utføre bevegelser med stor amplitude. Når disse bevegelser har liten amplitude, f. eks. ved bearbeiding med gnister, kan den erstattes med et apparat som er vist i fig. 12—15.

Den anordning som er vist i disse figu-rer omfatter en øvre del 101 som ved hjelp av hull 101a skal være festet på et hode for elektrisk bearbeiding, f. eks. for alle slags elektrisk bearbeiding med gnister, lysbuer eller elektrolyse, enten det nå gjelder å fjerne eller tilføre metall.

Denne øvre del bærer en elektromotor 102 med en oversetning som driver et tannhjul 103 som er i inngrep med tannhjulet

104 som er fast forbundet med den aksiale tapp 105 som er anbragt på delen 101 ved hjelp av rullelagre 106 og 107.

På delen 101 er det skrudd en hylse 109 for sammenstilling og innstilling av

aksiale spill som gjennom kule-støttelagre

110 med flat rullebane bærer den nedre del 111 hvor det ved hjelp av gjengete hull Illa, er festet enten en elektrode eller en gjenstand når elektroden selv står fast.

Bæreren 111 er forbundet med hylsen 109 ved hjelp av fjærpar 130 og 131 av grov tråd og med få vinninger hvis endeløkker er festet til tapper 132 og 133 som er fast forbundet med bæreren 111, henhv. tapper 134 og 135 som er fast forbundet med hylsen 109.

Det er brukt fire fjærpar i den ut-førelsesform som er vist. Ved sin fjærkraft søker en av fjærene i hvert par å dreie bæreren i en retning i forhold til hylsen, mens den annen virker i motsatt retning. Hylsen og bæreren vil følgelig innta en likevektstilling i forhold til hverandre og de vil kraftig søke å vende tilbake til denne hvis de kommer ut av den, da den fjær i hvert par som virker i retningen for av-vikelsen avtar sterkt i virkning, mens den motsatte fjær skaffer en kraft som er vesentlig øket.

Dessuten vil to nabofjærer som hører til to forskjellige par, f. eks. 130a, 131a og 130b, 131b forene sine krefter til et radialt trekk på bæreren 111, idet alle disse trekk-krefter er i likevekt om sentret for hylsen 109.

Bæreren vil således være sentrert i hylsen og igjen straks innta sentrert stilling hvis den fjernes fra likevektstillingen.

Tappen 114 er slik forbundet med akslen 105 og er dreibart lagret i et rullela-ger om aksen for bæreren 111, at den kan gjøres eksentrisk i forhold til akslen 105.

Akslen 105 bærer således en plate 115 som er forsynt med et svalehaleformet tapphull 115a hvor tappen 117 griper inn. Denne tapp 117 danner enden av tappen 114 oppover. Denne tapp 117 har en gjenget boring 117a. Sentreringen av tappen 117 i tapphullet er sikret ved hjelp av en kile 116 og settskrue 136. Tapphullet 115a er lukket ved den ene ende ved hjelp av anlegg-stykket 137 for fjæren 138 som på-virker tappen 117 og ved den annen ende ved hjelp av mutteren 139 som er gjenget med annen stigning og motsatt retning i forhold til gjengene i boringen 117a.

Anleggsstykket 137 og mutteren 139 er festet ved hjelp av skruer 140. Skruen 119, som er i inngrep i boringen 117a og i mutteren 139, har etter hverandre to forskjellige gjengete deler 119a og 119b.

For en omdreining av skruen 119, er således forskyvningen av tappen 117 i tapphullet lik forskjellen mellom stigningene for de to gjengninger, slik at det for en be-stemt vinkelforskyvning av denne skrue kan oppnås en meget nøyaktig innstilling. Spillet i gjengningene kompenseres ved hjelp av fjæren 138.

Denne innstillingsanordning er spent inn mellom kule-stopperne 120 og 121 hvorav den første er fast mens den annen, som er sentrert ved hjelp av en skulder på tappen 114, kan gli i berøring med undersiden av platen 115.

Når således aksen for tappen 114, ved påvirkning av skruen 119 ikke faller sammen med aksen for akslen 105, foretar bæreren 111 en sirkelbevegelse i forhold til den øvre del 101. Under denne bevegelse ruller kulene i stopperen 110 radialt og fjærparene 130 og 131 deformeres. Disse fjærer motsetter seg enhver medføring i dreiebevegelse av bæreren 111 og hvis en slik dreining skulle begynne, bringer de bæreren tilbake til sin opprinnelige vin-kelstilling i forhold til hylsen 109. Da dessuten disse fjærer søker å sentrere bæreren i hylsen, blir ethvert radialt spill ved sam-menstillingen kompensert.

Når, som vist i fig. 16, en av de to an-ordninger som er beskrevet under henvisning til fig. 8—11 eller 12—15, og som er merket K, er festet til et hode T som sikrer automatisk fremføring av en elektrode U for bearbeiding av en gjenstand W, blir hvert punkt Z på omkretsen av denne elektrode forskjøvet, på grunn av sirkelbevegelse, med en vektor Z-Z, og, på grunn av fremføringen som skyldes hodet T, med en loddrett vektor Z-Z2. Den resulterende forskyvning har således retningen Z-Z3 som, når elektrodeformen er skrå i forhold til fremføringsaksen for denne elektrode, gjør det mulig å oppnå en bearbeiding med høy kvalitet da elektroden nesten loddrett nærmer seg den flate som den skal til-danne.

I visse tilfeller, særlig når det gjelder bearbeiding med gnister, er det dessuten hensiktsmessig å gi selve den gjenstand som skal bearbeides en sirkelformet bevegelse, mens elektroden bare gis en bevegelse i retning mot denne gjenstand. Dette er tilfellet når drivmotoren for den sirkelformete elektrodebevegelse, f. eks. ved vib-rering kan ha en ugunstig virkning på fremføringsanordningen for elektroden.

I denne hensikt kan fremgangsmåten være slik som vist i fig. 17. Bearbeidings-apparatet er anbragt på en meget stiv ramme 173 som bærer hodet T som sikrer fremføringen av elektroden U i retning loddrett nedover. Denne elektrode skal til-danne et hulrom i gjenstanden W.

Denne gjenstand hviler på en kule-plate 176, d.v.s. en mengde kuler som er innesluttet mellom to plane flater og ved hjelp av en ramme 177 er gjenstanden fast festet til den nedre del 111 av f. eks. den anordning som er vist i fig. 12—15. Den øvre del av denne anordning er stivt forbundet med stativet 175 ved hjelp av stol-pen 178. Gjenstanden er dykket ned i et kar 179 som inneholder et isolasjonsstoff når det gjelder bearbeiding med avbrutte lysbuer eller med gnister, eller en elektro-lyt når det gjelder elektrolytiske behand-linger.

Den anordning som er beskrevet i for-bindelse med fig. 12—15 kan sørge for en sirkelbevegelse med meget liten radius som er fastlagt meget nøyaktig. Hvis forbindel-sen mellom delen 111 og gjenstanden W, i den utførelsesform som er vist i fig. 17 er fullstendig stiv, er bearbeidingsnøyaktig-heten like god som den som kunne oppnås ved direkte å påvirke elektroden i stedet for selve gjenstanden.

Når gjenstanden W har store dimensjo-

ner, kan dens forskyvning under sirkel-

bevegelse oppnås ved hjelp av flere anord-

ninger K samtidig. I fig. 17 vil således en anordning Kt i likhet med anordningen K,

og innstillet slik at den er synkron med denne påvirke gjenstanden W samtidig med anordningen K.

Claims (13)

1. Fremgangsmåte for elektrisk be-

handling, spesielt bearbeidelse av et ar-beidsstykke i flere trinn ved hjelp av en elektrode, hvis overflater i form svarer til, men er jevnt mindre eller større enn det formtverrsnitt arbeidsstykket skal gis, karakterisert ved at arbeidsstykket og elektroden beveges i forhold til hverandre i retninger vinkelrett på fremføringsretnin-gen for elektroden i arbeidsstykket slik at hvert parti av elektroden etter tur kommer i nærheten av det tilsvarende parti av overflaten på arbeidsstykket, for derved å gi dette en form som tilsvarer, men er jevnt større, eller mindre enn elektrodeformen, idet bearbeidelseseffekten for hvert trinn tilpasses den avstand som velges for tilnærmelsen mellom arbeidsstykket og elektroden.

2. Fremgangsmåte som angitt i påstand 1, karakterisert ved at elektroden og arbeidsstykket sis dels en ens-rettet fremføringsbevegelse i forhold til hverandre og dels tversgående forskyvninger i retninger vinkelrett på fremførings-bevegelsen.

3. Fremgangsmåte som angitt i påstand 1 eller 2, karakterisert ved at forskyvningene av elektroden og arbeidsstykket i forhold til hverandre skjer ved forskyvninger som stråler stjerneformet ut fra en midlere utgangsstilling for elektro-' den i forhold til arbeidsstykket.

4. Fremgangsmåte som angitt i påstand 1—3, karakterisert ved at de vektorer som definerer de forskyvninger som stråler stjerneformet ut, er åtte i antall og danner en vinkel på 45° med hverandre.

5. Frem<g>angsmåte som angitt i påstand 1 eller 2, karakterisert ved at den relative forskyvning av elektroden og arbeidsstykket skjer ved en sirkelbevegelse, hvorunder alle punkter på elektroden samtidig utfører fullstendige og like sirkler i forhold til gjenstanden, idet punkter på den ytre overflate av elektroden etter tur kommer i nærheten av tilsvarende punkter i overflaten av arbeidsstykket.

6. Apparat for utførelse av den fremgangsmåte som er angitt i påstandene 1— 5, karakterisert ved at det omfatter to deler hvor elektroden henhv. arbeidsstykket skal kunne festes, og innretninger for styring av de relative forskyvninger av disse deler, slik at den bevegelige del forblir parallell med seg selv og kan forskyves i flere jevnt fordelte vinkelret-ninger i samme plan.

7. Apparat som angitt i påstand 6, karakterisert ved at den ene del omslutter den annen og den indre del er i berøring med spissene på åtte radiale mikrometerskruer som bæres av den om-kringliggende del og er jevnt fordelt rundt denne.

8. Apparat som angitt i påstand 6, karakterisert ved at en av de to deler bærer to parallelle aksler som er forbundet med hverandre for dreining ved hjelp av et mellom-tannhjul og beveget ved hjelp av en drivkraftkilde, mens den annen del likeledes bærer to parallelle aksler hvis avstand er lik avstanden mellom akslene i den første del og som er anbragt butt-i-butt med disse ved hjelp av innretninger som tillater like-sideforskyvninger av hver av akslene i den annen del i forhold til den tilsvarende aksel i den første del.

9. Apparat som angitt i påstand 6, karakterisert ved at den ene del omslutter den annen, og hver av de to deler bærer en aksial aksel og de to aksler er anbragt butt-i-butt med variabel eksentrisi-tet, idet en av de to deler bærer en motor for dreining av den aksel den bærer, mens den indre del er forbundet med den ytre gjennom elastiske innretninger som skaffer dels radiale krefter som er fordelt jevnt rundt aksen for akslen i den ytre del og dels tangentiale krefter som likeledes er jevnt fordelt rundt denne aksen.

10. Apparat som angitt i påstand 9, karakterisert ved at de elastiske innretninger utgjøres av par av identiske skruefjærer, hvis ender er festet til den ytre, henhv. den indre del, idet de to fjærer i hvert par er anordnet symmetrisk i forhold til et radialt plan når de to deler er konsentriske, og de forskjellige radiale symmetriplan er jevnt fordelt rundt den felles akse for de to deler av apparatet.

11. Apparat som angitt i påstand 9 eller 10, karakterisert ved at den ytre del bærer' motoren og omfatter et sy-linderformet legeme og en hylse som er skrudd inn på dette, idet en ring av kuler er lagt inn mellom en plan endeflate på hylsen og en annen plan flate som tilhører den indre del av apparatet, som likeledes er formet som et sylinderlegeme, idet de to aksler ligger butt-i-butt mellom flater som vender mot hverandre på de to sylinder-formete legemer og holdes mellom to kule-stoppere som ligger mot hver sin av de flater som vender mot hverandre.

12. Apparat som angitt i påstand 9— 11, karakterisert ved at butt-i-butt anordningen av de to aksler er av typen not og fjær, og omfatter en skrue parallell med berøringsflatene mellom noten og fjæren.

13. Apparat som angitt i påstand 12, karakterisert ved at innstillings-skruen omfatter to partier som er gjenget med forskjellig stigning og i motsatte retninger og som samvirker med henhv. fjæren og en mutter som er fast forbundet med noten.