NO140244B

NO140244B - Fremgangsmaate til hurtig evaluering av evnen til produksjon av hydrokarboner eller olje fra geologiske sedimenter

Info

Publication number: NO140244B
Application number: NO741516A
Authority: NO
Inventors: Jean Espitalie; Bernard Durand
Original assignee: Inst Francais Du Petrole
Priority date: 1973-04-27
Filing date: 1974-04-26
Publication date: 1979-04-17
Also published as: NL7405781A; US3953171A; DE2420146A1; DK150689C; GB1461518A; BE814045A; NO741516L; IT1037057B; DE2420146C2; DK150689B; CA1052677A; NL185308C; FR2227797A5; NO140244C; NL185308B

Description

Denne oppfinnelse vedrører en fremgangsmåte til hurtig evaluering av evnen til produksjon av hydrokarboner eller olje fra geologiske sedimenter, ved hvilken en sedimentprøve oppvarmes i en ikke-oksyderende atmosfære og mengdene av hydrokarboner og oksydprodukter måles i de gasser som kommer fra prøven. Prøvene kan tas ved overflaten eller i borehull (ved bruk av f.eksempel kjerner, borerester etc). Oppfinnelsen kan videre frembringe in-dikasjoner med hensyn til sammensetningen av det organiske mate-

riale som lagene inneholder.

De fremgangsmåtene som hittil er anvendt for å oppnå

slike informasjoner, krever fysisk-kjemisk behandling av lagene på forhånd, for, for eksempel, å skille det organiske materiale fra

den mineralske grunnmassen, og medfører forskjellige analyser som totalt kan vare i flere dager. For å praktisere disse tidligere kjente fremgangsmåter, er det dessuten nødvendig å ta betydelige mengder med prøver (omkring 100 gram) av det sedimentære lag som skal analyseres.

U.S.-patent 3.446.597 illustrerer mer konkret det som er omtalt ovenfor og som er påvist å ha ulemper. Patentskriftet går ut på oppvarmning av prøver i temperaturintervallet 100°C - 300°C

ved å arbeide med suksessive isotermiske trinn på 50°C. I hvert av disse trinn oppsamles nitrogen, karbondioksyd og metan ved hjelp av en egnet innretning (klokke), og disse produkter analyseres ved hjelp av klassiske metoder så som gasskromatografi og massespektro-metri.

I virkeligheten vil CC>2 som analyseres ifølge US-patent 3.446.597 opp til en temperatur på maksimalt 300°C bare delvis skrive seg fra de mest labile oksygenkomponenter som er felles for alle typer organiske materialer og som meget raskt forsvinner under den naturlige modning av det organiske materiale. I dette tilfel-

le vil i henhold til US-patentet en liten mengde C02 svare til en

bergart som allerede er utviklet, dvs. som allerede har tapt sine oksygenprodukter i naturen, og ikke en moderbergart som har lite oksygenprodukter i sitt opprinnelige organiske materiale.

I henhold til U.S.-patent 3.508.877 foretas det en pyrolyse av prøven ved en temperatur av størrelsesorden 500°C,

men denne operasjon foregår uten virkelig kontroll av temperaturen fordi prøven ganske enkelt anbringes i et prøverør som oppvarmes. På grunn av at dette rør dessuten er åpent til atmosfæren vil alle lette hydrokarboner unnslippe fra røret under oppvarmningen og tilbake i røret forblir bare de tunge hydrokarboner som kondenserer på rørveggen og som mengdebestemmes ved fluorescens efter tilset-ning av et løsningsmiddel. Målingen tar således ikke hensyn til de lette hydrokarboner frembragt ved pyrolysen og som unnslipper fra røret. Videre blir det under mengdebestemmelsen av tunge hydrokarboner ikke foretatt noen sondring mellom forbindelser dannet ved pyrolyse og de som allerede var tilstede i prøven d5orut for denne pyrolyse.

Det nye og særegne ved fremgangsmåten ifølge denne oppfinnelse består i første rekke i at temperaturen av prøven heves hurtig med en oppvarmningshastighét på opptil 50°C pr. minutt,

at det foretas pyrolyse av det organiske materiale i prøven ved oppvarmning til en temperatur over 150°C, at de gasser som frembringes ved pyrolysen oppdeles i to deler i henhold til et bestemt forhold, at det i en første av disse deler bestemmes en størrelse S-^ tilsvarende den mengde av i det minste ett av de hydrokarboner som dannes mellom 150°C og 600°C og at det i den annen del bestemmes en størrelse S2 tilsvarende mengden av i det minste ett oksygenprodukt dannet ved pyrolysen mellom 150°C og en grensetemperatur som avhenger av det oksygenprodukt som måles og som ligger mellom 4 00°C og 600°C, idet hydrokarboner og oksygenprodukter som eventuelt måtte være tilstede i prøven allerede forut for pyrolysen, enten fjernes ved forutgående behandling eller ikke blir tatt i betraktning under de målinger som foretas.

For utførelse av fremgangsmåten omfatter oppfinnelsen også et apparat som er nærmere angitt i patentkravene.

Foreliggende fremgangsmåte og apparat, som innebærer at analysen av C02 foretas opp til en temperatur på minst 400°C, tillater pyrolyse av så og si samtlige oksygenprodukter i det organiske materiale. I dette tilfelle gir de oppnådde mengder av C02

(dvs. S2) opplysninger ikke bare om utviklingstilstanden i det organiske materiale, men også og spesielt om arten av dette: f.eks. vil organiske materialer som har tallrike oksygenprodukter og som er dårlige moderbergarter, vanligvis bestå av avfall av høyere vegetasjon. Derimot vil gode moderbergarter hovedsakelig bestå av alger og organisk materiale av planktonopprinnelse som har lite av oksygenprodukter.

Når det gjelder hydrokarboner (S^) vil foreliggende oppfinnelse takket være den høye pyrolysetemperatur (600°C) tillate analyse av det eller de hydrokarboner som skriver seg fra den full-stendige pyrolyse av det organiske materiale. Det er i virkeligheten kjent at den termiske dekomponering av organisk materiale ikke kan være fullført før temperaturen har nådd i det minste 550°C.

I apparatet ifølge ovennevnte US-patent 3.446.597 er oppvarmningen ikke sterk nok (maksimalt 300°C) for oppnåelse av fullstendig pyrolyse av det organiske materiale, dvs. at de således oppnådde mengder av metan ikke er representative for det samlede organiske materiale.

Oppfinnelsen vil bli forklart nærmere nedenfor, idet andre fordeler vil fremgå av den følgende beskrivelse av en ikke-begrensende utførelsesform, som er illustrert på de medfølgende tegninger hvor: Fig. 1 skjematisk viser et apparat for utførelse av oppfinnelsen.

Fig. IA viser en modifikasjon av dette apparat.

Fig. 2 viser en gruppe med kurver som er oppnådd for forskjellige prøver, hvor produksjonen av det organiske materiale i sedimentlagene med henholdsvis oksygen- og hydrokarbonsammenset-ninger er plottet som abscisser og ordinater. Fig. 3 viser en opptegning av innholdet av hydrokarbonforbindelser i gass som er frigjort ved å varme opp en sediment-prøve som på forhånd har blitt underkastet en ekstraksjon av hydrokarboner ved hjelp av en organisk løsning. Fig. 4 viser de to efter hverandre følgende topper som oppnås under de samme forhold med en sedimentprøve som ikke er blitt underkastet denne løsningsekstraksjon.

Apparatet, i henhold til oppfinnelsen, som er vist på

fig. 1, omfatter et varmerør 1 eller et rør som kan oppvarmes, i forlengelsen av et tett innløpskammer 2, i hvilket en stempeltopp

3 kan motta prøven som skal undersøkes i en kopp 4.

Stempelet 3 rommer et termo-element 5, og det er mulig

å innføre en spylegass i innretningen ved 6, idet denne gassen for eksempel er en inert gass (argon, helium, nitrogen etc.),

eller hydrogen.

For å utføre analysen kan stempelet 3 føres oppover inn

i den oppvarmede del av røret 1 ved en vertikal bevegelse enten manuelt eller ved hjelp av en passende elektrisk, hydraulisk eller pnevmatisk innretning. For at røret 1 efter hver analyse skal kun-ne avkjøles raskt, må røret og de tilhørende oppvarmningsanordninger ha en lav temperaturtreghet. Røret 1 kan oppvarmes ved hjelp av lavspent elektrisk likestrøm (ved bruk av et elektrisk ledende rør 1) eller ved hjelp av et ytre oppvarmningssystem med lav temperaturtreghet .

En oppvarmningsanordning som består av en konvensjonell ovn kan med fordel brukes, men bidrar ikke med rask avkjøling i det foreliggende tilfelle.

Den elektriske strømforsyningen til oppvarmningssystemet oppnås gjennom ledere 7 og 8. Oppvarmningen reguleres ved hjelp av en programmeringsanordning 14 som kan være av en hvilken som helst konvensjonell type, og som er forbundet med en varme-detektoranord-ning (kke vist) som kontinuerlig måler temperaturen i røret 1.

Ved å bruke apparatet i henhold til oppfinnelsen, som

vist på figur 1, kan det ved pyrolyse av det organiske materiale som sedimentene inneholder bestemmes to parametre som er propor-sjonale med mengdene av henholdsvis hydrokarbon og oksygen-forbindelser (slik som karbondioksyd og vann) som disse sedimentene inneholder og som frembringes ved denne pyrolysen.

Som antydet i det ovenstående kan pyrolysen utføres under en strøm av inerte gasser slik som argon, helium, nitrogen, etc, eller under en strøm av hydrogen.

Denne pyrolysen kan utføres på enhver sedimentprøve som ikke er underkastet en forutgående behandling, men også på sedimenter som har vært undergitt visse behandlinger, slik som ekstraksjon av hydrokarboner, harpiks og asfalter ved hjelp av en organisk løsning, slik som kloroform, eller en avkarbonisering av den mineralske grunnmassen ved hjelp av en syre (f.eks. saltsyre).

Oppfinnelsen kan også anvendes til klassifisering av enkelte materialer, slik som jordprøver, nye sedimenter, ikke sedimentære bergarter, kull, og også til undersøkelse av enhver type organisk materiale av enhver opprinnelse.

Analysen kan utføres under programmert oppvarmning, idet

den progressive temperaturstigning er for eksempel fra l°C/minutt til 50°c/minutt, fortrinnsvis fra 5°C/minutt til 2 0°C/minutt.

Analysen kan så omfatte følgende trinn: - bestemmelse av en parameter S, som er i det vesentlige proporsjonal med mengden av minst en hydrokarbonforbindelse (andre enn de hydrokarboner som allerede er tilstede i sedimentene) som frembringes ved oppvarmning til en temperatur på 600°C,

- bestemmelse av en parameter S2 som er i det vesent-

lige proporsjonal med mengden av minst en oksygenholdig forbindelse (vesentlig CO^ og/eller H2/o)som kommer fra det organiske materiale i prøven og som er frembragt innenfor temperaturområdet fra omkring 150°C til omkring 400-450°C (når produktene som frigjøres fra prøven ved 150°C blir tatt i betraktning ved bestemmelsen av S^,

kan målingen bli unøyaktig på grunn av karbondioksyd som ganske enkelt er absorbert av sedimentene, eller som resulterer fra dekomponering av bikarbonater , og kan også i vesentlig grad skyldes forekomst av hydratiseringsvann i noen mineraler slik som gips, mens karbonatene i den mineralske grunnmassen blir dekomponert ved en temperatur over 450°C, spesielt jern-karbonatene, og det opptrer en dehydratisering av leir-mineralene som ville føre til feil-

aktige målinger).

Den øvre del av røret 1 som er avsmalnet for å gi ana-lyseinnretningen en kortere responstid, er ved toppen forsynt med en anordning 9 som deler gass-strømmen i to deler. En av disse delene hvis strømningshastighet er q.^ (forholdet mellom q.^ og den totale strømningshastighet q^ + q2 ved utløpet av røret 1 har en konstant verdi for apparatet) blir ført til en anordning 10 for deteksjon av innholdet av en eller flere hydrokarbonforbindelser i denne delen, idet dette in nholdet blir uttrykt ved apparatets 10 utgangssignal S^.

Denne deteksjonsanordning 10 omfatter for eksempel en

detektor av ioniseringsflammetypen, som konvensjonelt brukes ved gasskromatografiske analyser.

Inngangsdelen til denne anordningen blir for eksempel holdt

ved en temperatur på omkring 550°C for å forhindre kondensering av hydrokarbonforbindelsene i gass-strømmen oppstrøms fra anordningen 10.

Anordningen 10 er tilkoblet en integreringsanordning

11 som leverer et signal S, som representerer mengden av en eller flere hydrokarbonforbindelser som frembringes fra sedimentene opp til en temperatur på omkring 60 0°C.

Den andre delen av den gassformige utstrømningen fra rør

1, hvis strømningshastighet er q2, blir ført til en anordning 12 for utskilling av de oksygenholdige forbindelser. Denne siste anordning kan være dannet av en konvensjonell utskiller med flytende nitrogen eller av en faststaff-utskiller (molekylsikt) . Ved hjelp av en anordning til gjenoppvarmning (ikke vist) av denne utskilleren 12, kan disse oksygenholdige forbindelsene føres til en anordning 13 for måling av mengden av minst en oksygenholdig forbindelse (CC>2, H20) som er frembragt av det organiske materiale.

Anordningen 13 kan for eksempel omfatte et katarometer (catharometer) som også er en konvensjonell deteksjonsanordning ved gasskromatografiske analyser, eller en hvilken som helst annen anordning til bestemmelse av CC^-innholdet, for eksempel basert på katalytisk omdannelse av C02 til metan.

Det er også mulig å ha en anordning for kontinuerlig deteksjon av disse oksygenforbindelsene, uten den ovenfor an-tydede utskillingsanordning.

Anordningen 12 er tilkoblet en integreringsanordning

13 som leverer et signal S2 som representerer mengden av en eller flere oksygenholdige forbindelser som er frembragt fra det organiske materiale i sedimentene ved oppvarmning av røret 1 fra en temperatur på omkring 150°C til omkring 450°C.

Det er funnet at det organiske materiale som inneholdes

i sedimentene, og som for hver prøve kan karakteriseres ved kjenn-skapet til gruppen av de to verdiene og S2, under sin tiltagende dybde, dvs. dets tildekking av andre sedimentære lag, passerer en rekke tilstander som tilsvarer en progressiv minskning i mengdene av hydrokarbonforbindelser og av oksygenholdige forbindelser som det organiske materiale i sedimentene kan produsere når det oppvarmes .

Fig. 2 viser flere evolusjonskurver E^, E2 E^

for sedimentære organiske materialer som har forskjellige ut-gangssammensetninger. Hver evolusjonskurve karakteriserer således en bestemt utgangssammensetning av et sediments organiske materiale.

Denne figuren viser også et visst antall iso-evolusjonskurver, Pg, P^ .... P^, som representerer distinkte sedimentære organiske materialer som har blitt utsatt for de samme termo-

dynamiske tilstander i løpet av det samme tidsrom.

Et slikt nettverk av kurver kan oppnås ved eksperi-

mentelt å bestemme verdiparene S^, S2 for et visst antall referan-seprøver.

Fra de verdipar S^, S2 som er oppnådd for en prøve som

er tatt i jorden eller i et borehull, kan vi i henhold til opp-

finnelsen bestemme sedimentenes evne til å utgjøre en god moder-

bergart for hydrokarboner. Denne evnen er størst når verdiene er størst og verdien S2 minst.

Med diagrammet på fig. 2 er det mulig å bestemme evolu-sjonsbanen som følges av det organiske materiale i de sedimenter som undersøkes, for å anslå evolusjonsgraden til det organiske materiale i dette sedimentlaget og dets evne til å produsere hydrokarboner.

Evolusjonsbanene, slik som E, og E2 i venstre del av

diagrammet, tilsvarer de sedimenter som har den største evne til å produsere hydrokarboner (signalet S-^ korresponderer med en stor produksjonsevne for hydrokarbonforbindelser).

På diagrammet er det som eksempel antydet det punkt

som representerer en sedimentprøve som er kjennetegnet ved sig-

nalene og S2. Dette punktet som representerer prøven, kan med en gang plasseres på en interpolert evolusjonsbane E (prikket linje), og dets evolusjonsgrad kan anslås ut fra avstanden A mel-

lom dets virkelige plassering på denne bane og den linje Pq som tilsvarer ingen evolusjon, og sedimentets gjenværende evne til å produsere hydrokarboner kan karakteriseres ved intensiteten av sig-

nalet S^.

Avstanden h karakteriserer den mengde hydrokarbon-

produkter som er frigjort av det sedimentære organiske materiale under dets tidligere evolusjon.

Det skal først som et eksempel betraktes et tilfelle

med en prøve som er blitt underkastet en forutgående ekstraksjon ved hjelp av en organisk løsning, slik som kloroform, for fra den-

ne prøven å eliminere de hydrokarboner som allerede er dannet i sedimentene.

Fig. 3 viser opptegningen av signal S, som er levert av detektoren 10 for andre hydrokarbonprodukter enn de hydrokarboner som allerede har blitt dannet i sedimentene, som en funksjon av

prøvens temperatur T.

Diagrammet viser en topp som har form som en Gauss-kurve.

Denne opptegningen kan være utført ved hjelp av en skriveanordning 15 av kjent type som har en første inngang forbundet til utgangen fra deteksjonsanordningen 10 og en andre inngang tilkoblet termo-elementet 5.

Skriveanordningen 15 registrerer samtidig som en funksjon av tiden t, signalet S-^ hvis integral S1 er den ønskede parameter og utviklingskurven for prøvetemperaturen T.

I det tilfelle hvor den studerte bergartsprøven (som stammer fra kjerneboringer, borerester eller lignende) ikke er blitt underkastet en forutgående ekstraksjon ved hjelp av en organisk løsning (slik som for eksempel kloroform) for å eliminere de hydrokarboner som allerede er dannet i sedimentene, leverer anordningen 10 som tillater deteksjon av mengdene med hydrokarbonforbindelser, et signal S3 svarende til disse allerede dannede hydrokarboner og som opptrer før signalet S-j^ (fig. 4) hvis integral blir målt.

Signalet S2 kan representere bare en del av de oksygen-forbindelser som frembringes av det organiske materiale i prøven, slik som for eksempel mengden av karbondioksyd, eller vannmengden som genereres av dette organiske materiale, idet signalet S^ frem-deles representerer mengden av en eller flere hydrokarbonforbindelser som frembringes av det organiske materiale i prøven (dvs. andre enn de hydrokarboner som allerede er dannet i sedimentene) .

I et slikt tilfelle vil den oksygenholdige forbindelse som skal separeres bli tilbakeholdt ved hjelp av passende midler (selektiv utskiller som kan være av en konvensjonell type slik som en molekylsikt), fra delen q2 av gass-strømmen ved utløpet av ovnen (fig. 1) .

Når den oksygenholdige forbindelse hvis innhold bestemmes, er karbondioksyd, vil i det tilfelle hvor en prøve ikke på forhånd er dekarbonisert, dens temperatur bli hevet progressivt fra romtemperatur til en temperatur på omkring 4 00°C, siden det karbondioksyd som karbonatene inneholder begynner å bli frigjort ved en temperatur på omkring 4 00°C (det kan bemerkes at den mengde C02 som frigjøres av den mineralske grunnmassen i sedimentet ved 150°C i virkeligheten er forholdsvis liten sammenlignet med den mengde C02 som dannes av det organiske materiale i disse sedimen-

tene mellom 150°C og 400°C).

Bestemmelsen av karbondioksydproduksjonen gjennom sedimentene kan utføres ved oppvarmning av disse sedimentene til en temperatur på omkring 600°C (dvs. innenfor det samme temperatur-område som for bestemmelse av S^), hvis prøven på forhånd har blitt utsatt for en dekarbonisering med en syre (som f.eks. salt-

syre) , og også i tilfeller hvor det er relativt rene organiske materialer (slik som kull), eller organiske materialer som er blitt isolert fra den mineralske grunnmassen i sedimentene ved kjemisk destruksjon av den sistnevnte.

I disse tilfellene med forholdsvis rene organiske ma-

terialer eller dekarboniserte sedimenter, vil det, efter at de allerede dannede hydrokarboner er blitt ekstrahert ved hjelp av en organisk løsning, være mulig å utføre en hovedsakelig isoter-

misk måling av mengden S, av en eller flere hydrokarbonforbindelser (andre enn de hydrokarboner som allerede er dannet i sedimentene),

og av mengden S_ av karbondioksyd som er produsert av det orga-

niske materiale i disse sedimentene, ved meget hurtig oppvarmning av prøven til en temperatur fra 450°C til 600°C, fortrinnsvis om-

kring 550°C.

Disse hydrokarbonforbindelsene og denne karbondioksyden

blir tilveiebragt meget raskt ved innføring av koppen 4 i røret 1

som holdes på denne hovedsakelig konstante temperaturen.

I henhold til en annen utførelsesform av oppfinnelsen

kan S2 representere den mengde vann som dannes ved oppvarmning av det organiske materiale i sedimentene.

Målingen vil da bli utført ved å oppvarme prøven fra

omkring 150°C til omkring 400°C (under en temperatur på omkring 150°C ville målingen føre til feilaktige resultater, noe som skyldes vann som frigjøres fra den mineralske grunnmassen i prø-

ven, og over en temperatur på omkring 400°C ville målingen også

bli feilaktig på grunn av den vanndannelse som skyldes dehydratisering av leirematerialer, som allerede påpekt i det foregående).

Claims

1. Fremgangsmåte til hurtig evaluering av evnen til produksjon av hydrokarboner eller olje fra geologiske sedimenter, ved hvilken en sedimentprøve oppvarmes i en ikke-oksyderende atmosfære og mengdene av hydrokarboner og oksydprodukter måles i de gasser som kommer fra prøven, karakterisert ved at temperaturen av prøven heves hurtig med en oppvarmningshastig-het på opp til 50°C pr. minutt, at det foretas pyrolyse av det organiske materiale i prøven ved oppvarmning til en temperatur over 150°c, åt de gasser som frembringes ved pyrolysen oppdeles i to deler i henhold til et bestemt forhold, at det i en første av disse deler bestemmes en størrelse S, tilsvarende den mengde av i det minste ett av de hydrokarboner som dannes mellom 150°C og 600°C og at det i den annen del bestemmes en størrelse S2 tilsvarende mengden av i det minste ett oksygenprodukt dannet ved pyrolysen mellom 150°c og en grensetemperatur som avhenger av det oksygenprodukt som måles og som ligger mellom 400°c og 600°C, idet hydrokarboner og oksygenprodukter som eventuelt måtte være tilstede i prøven allerede forut for pyrolysen, enten fjernes ved forutgående behandling eller ikke blir tatt i betraktning under de målinger som foretas.

2. Fremgangsmåte ifølge krav 1 ved hvilken den målte oksygen-komponent er karbondioksyd og hvor fremgangsmåten anvendes på sedimentprøver som inneholder karbonater, karakterisert ved at det bestemmes en størrelse S2 som er proporsjonal med den mengde karbondioksyd som dannes ved pyrolyse inntil en temperatur på 400°C i den nevnte annen del.

3. Fremgangsmåte ifølge krav 1 ved hvilken den målte oksygen-komponent er karbondioksyd og hvor fremgangsmåten anvendes på en sedimentprøve som ikke inneholder karbonater, karakterisert ved at det bestemmes en størrelse S2 som er proporsjonal med den mengde karbondioksyd som dannes ved pyrolyse ved en temperatur på inntil maksimalt 600°C i den nevnte annen del.

4. Fremgangsmåte ifølge krav 3, karakterisert ved at temperaturen av den sedimentprøve som ikke inneholder karbonater meget hurtig bringes til temperaturområdet 150°C - 600°C og at det bestemmes en størrelse som er proporsjonal med mengden av i det minste ett hydrokarbon som dannes ved pyrolysen og finnes i den nevnte første del, og størrelse S2 som er proporsjonal med den mengde karbondioksyd som dannes ved pyrolysen og finnes i den nevnte annen del.

5. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at det bestemmes en størrelse S2 som er proporsjonal med den mengde vann som dannes ved pyrolysen av det organiske materiale i temperaturområdet 150°C - 400°C og som finnes i den nevnte annen del.

6. Apparat for utøvelse av fremgangsmåten ifølge et av de foregående krav til hurtig evaluering av evnen til produksjon av hydrokarboner eller olje fra geologiske sedimenter, omfattende en ovn forsynt med et understøttelsesorgan for sedimentprøven og en innførlngsanordning for tilførsel av en ikke-oksyderende gass under trykk for å medføre de komponenter som frigjøres ved oppvarmningen, karakterisert ved en anordning til å oppdele gass-strømmen fra ovnen i to deler med et fast utstrømnings-forhold, hvilken anordning er forbundet på den ene side med en innretning for mengdebestemmelse av hydrokarbonkomponenter og på den annen side med en innretning for mengdebestemmelse av oksygenkomponenter.