NO871978L - Ekstrakter av nerium-arter, og fremgangsmaate for fremstilling av bruk av disse. - Google Patents

Description

Foreliggende søknad er en delvis fortsettelse av søknad nr. 862 720, innlevert i US-patent og vareraerkekontor 13. mai 1986.

Foreliggende oppfinnelse er rettet på ekstrakter av plantearter av slekten Nerium, som er anvendbare ved behandling av celleformerende sykdommer hos dyr. I tillegg er oppfinnelsen rettet mot fremgangsmåter for fremstilling av disse ekstrakter og fremgangsmåter for bruk av disse ekstrakter for diagnose og forbedring av celle-formerende sykdommer hos dyr.

Planter av arten Nerium er medlemmer av Apocynaceae-familien. Disse planter er hjemmehørende i Asia og Middelhavs-området og er innført som prydbusker i de fleste land i Afrika, Sydamerika og det sydlige USA. Innenfor denne art er Nerium sannsynligvis den mest kjente.

Denne plante, også kjent som rose laurel, adelfa og rosenlorbear er toksisk i naturlig tilstand og har forårsaket død blant mennesker, såvel som kjeledyr og husdyr. Et blad av oleander anses potensielt dødelig for mennesker. Tilfeldig forgiftning hos mennesker har forekommet ved tygging av blomstene og ved spising av kjøtt som er kokt over oleandergrener eller næringsmidler som er omrørt med oleanderstammer. Røk som oppnås ved brenning av tre og blader og honning fremstilt fra nektaren i oleanderblomster er ansett å være potensielt farlig for mennesker.

Etter en latent periode på flere timer omfatter forgiftningssymptomer alvorlige mavesmerter, kraftig oppkast, cyanose, ischykardi, hypotensjon og hypotermi. I alvorlige tilfeller kan en person i tillegg til de nevnte symptomer også oppvise søvnighet, mydriase, svimmelhet, blodige diareer, hjerteuregelmessigheter, koma, åndedrettslammelse og død. Hos mennesker er det også omtalt kontakt dermatitt.

Nærværet av glycosidene i et rått vannekstrakt av blader av N. oleander er undersøkt på sin virkning på mitose av meristematiske rotspissceller i Allium cepa (Tarkowska, Acta Societatis Botanicorium Polonae; 40; 624, 1971).

De kjente, aktive bestanddeler i oleander er primært oleandrin, meriin og andre digitoksin-lignende glycosider. Disse glycosider har lignende fysiologisk virkning som digi- lis og har tydligvis vært brukt klinisk ved behandling av hjertesykdommer hos mennesker som en erstatning for digitalis. På tross av det faktum at oleander kan tjene som basis for disse hjerteglycosinene, har det imidlertid aldri vært viten-skapelig påvist at ekstrakter av denne planten kan anvendes for å behandle celle-formerende sykdommer hos dyr.

Det er en gjenstand for foreliggende oppfinnelse å tilveiebringe planteekstrakter av arten Nerium som er anvendbare ved behandling av celle-formerende sykdommer hos dyr.

En annen gjenstand for foreliggende oppfinnelse er å fremstille disse ekstrakter fra oleanderen (Nerium oleander).

En annen gjenstand for foreliggende oppfinnelse er

å tilveiebringe fremgangsmåter for fremstilling av en ekstrakt som er anvendbar for behandling av celle-formerende sykdommer hos dyr fra planter av arten Nerium, hvor disse ekstrakter er oppnådd ved: a. Ved dispergering av plantestoffer fra en Nerium-art i et polart, uorganisk løsningsmiddel,

b. oppvarming av det dispergerte plantemateriale,

c. separering av det oppvarmede løsningsmiddel fra trinn b fra plantematerialet, og d. oppvarming av det separerte løsningsmiddel i trinn c.

Enda en gjenstand for foreliggende oppfinnelse er å tilveiebringe fremgangsmåter for in vitro- og in vivo-diagnoser av celle-formerende sykdommer hos dyr ved bruk av ekstrakter av planter som er medlemmer av arten Nerium.

En ytterligere gjenstand for foreliggende oppfinnelse er å tilveiebringe fremgangsmåter for forbedring av celle-formerende sykdommer hos et dyr ved bruk av en ekstrakt av en plante av arten Nerium.

Foreliggende oppfinnelse gjelder således en ny plante-ekstrakt av arten Nerium som er anvendbar ved behandling av celle-formerende sykdommer hos dyr. Til forskjell fra eksi-sterende, terapeutiske metoder som vanligvis har alvorlige bivirkninger og ganske smalt område for sykdomsaksepterbarhet, er evnen til ekstrakten ifølge oppfinnelsen til å være effektiv ved behandling av et slikt bredt spektrum av celle- formerende sykdommer, mens den på samme tid oppviser få bivirkninger, ny når det gjelder å behandle dyr som har disse sykdommer.

Foreliggende oppfinnelse gjelder plantecelleekstrak-ter av arten Nerium som er anvendbare for behandling av celle-formerende sykdommer. Foretrukne arter av Nerium for fremstilling av sykdommene ifølge oppfinnelsen, er N.indicuim og spesielt M.oleander.

Uttrykket "plantemateriale" betegner en hvilken som helst del av planten selv om de mindre fibrøse deler av planten generelt er mere anvendbare enn de fibrøse deler som for eksempel røtter eller lavere, treaktige deler av stammene. Ekstraktene ifølge oppfinnelsen fremstilles fortrinnsvis fra grenene, bladene og blomstene av Nerium-planten som kan deles i stykker som varierer i størrelse fra ca. 2 til 2,5 cm lengde. Det foretrekkes å bruke plantemateriale som er innhøstet mellom ca. mai og ca. september for fremstilling av ekstraktene. I løpet av ca. 1 uke etter samling og oppdeling av plantematerialet, suspenderes det oppdelte plantemateriale i et polart, uorganisk løsningsmiddel, som f.eks. vann, og oppvarmes til ca. 100° C. Oppvarmingsprosessen fortsetter i ca. 2 1/2 timer, i løpet av hvilken tid tap av væske på grunn av fordampning kompenseres ved tilsetning av vann til karet. Ved slutten av den første varmebehandling bestemmes densiteten til den vandige fase. Dersom densiteten er mindre enn ca. 1010 oppvarmes ekstrakten igjen inntil den ønskede densitet er oppnådd. Etter at den riktige densitet er oppnådd, avkjøles blandingen til romtemperatur, filtreres for å fjerne store materialpartikler, filtreres igjen for å eliminere små materialpartikler og ali-kvoter fylles i passende beholdere og forsegles. Etter denne andre filtrering oppvarmes de forseglede beholdere igjen til ca. 100° C i ca. 1 time. Denne form av ekstrakten er egnet for fremstilling av pomader (NOC), pulvere (NOP), gurglevann (NOG) og orale medikamenter(NOO).

Ved fremstilling av en ekstrakt som er egnet for bruk i injeksjonsform (NOI) filtreres ekstrakten igjen, overføres til forseglede beholdere og oppvarmes igjen i ca. 1 time ved ca. 100° C.

Aktiviteten til ekstraktene ifølge oppfinnelsen for forbedring av den celle-formerende sykdom er varmestabil ogKan'ekstraheres ved bruk av polare, uorgansike løsningsmidler som f. eks. vann og CC>2 • En hvilken som helst type av løs-ningsmiddel kan imidlertid anvendes, så lenge som den fjerner aktiviteten for forbedring av celle-formerende sykdommer fra Nerium-plantematerialet som er suspendert i løsningsmidlet.

I tillegg kan forskjellige andre parametre i ekstrak-sjonsfremgangsmåten modifiseres, som f.eks. oppvarmingstiden, den måte på hvilken ekstrakten oppvarmes og størrelsen og antallet av filtere som anvendes. Tiden og temperaturen for oppvarmingen kan variere, idet det viktigste er at oppvarmingen er tilstrekkelig lang og høy til å inaktivere skadelige substanser som kan foreligge, mens aktiviteten for forbedring av den celle-formerende sykdom bibeholdes i en konsentrasjon som er anvendbar for behandling av en slik sykdom. På denne måte kan høyere temperaturer kreve kortere oppvarmingstider og lavere temperaturer kan kreve lengre oppvarmingstider. Uavhengig av den måte på hvilken fremgangsmåten for fremstilling av ekstraktene ifølge oppfinnelsen kan modifiseres, kan elimi-neringen av mulige, skadelige substanser med bibehold av terapeutisk anvendbare nivåer av aktivitet for forbedring av celle-formerende sykdom overvåkes ved bruk av in vitro- og in vivo-testene som er beskrevet nedenfor. Således vil fagmannen være i stand til å modifisere disse parametre ved bruk av rutineforsøk.

Densiteten for ekstraktene ifølge oppfinnelsen kan variere fra ca. 800 til ca. 1200, mere foretrukket fra ca. 900 til ca. 1100, mest foretrukket fra ca. 950 til ca. 1050. Slutt-densiteten for ekstraktene ifølge oppfinnelsen kan variere så lenge som denne variasjon kompenseres ved passende justering av behandlingsdosen av ekstrakten. Sannsynligvis vil ekstrakter med høyere densitet kreve en lavere behandlingsdose, mens ekstrakter med lavere densitet vil kreve en høyere behandlingsdose. Virkningen av variasjon i ekstraktdensitet kan lett fast-slås ved å overvåke aktiviteten for ekstrakten som beskrevet nedenfor i in vitro- og in vivo-testene.

Det er mulig å bestemme om en ekstrakt av arten Nerium har aktiviteten til ekstraktene ifølge oppfinnelsen basert på kjente in vitro- og in vivo-tester. Dette kan baseres på det faktum at ekstraktene ifølge oppfinnelsen ikke viser noen synlige bivirkninger når de administreres in vivo til normale mus i enkle eller gjentatte doser subcutant i en mengde på ca. 0,01, ca. 0,1 eller ca. 1,0 mg/kg på slike lett målbare parametre som kroppsvekt, vekt av milt eller thymus, blodleukocytter og antallet og responsen til både tilstede-værende eller tilveiebrakte peritoneale makrofager. Videre inhiberer ekstraktene ifølge oppfinnelsen tumorvekst i den syngentiske musetumormodell.

Når de testes in vitro, vil ekstraktene ifølge oppfinnelsen inhibere monocytt-aktivering og leukocyttformering hos mus. Hos mennesker inhiberer ekstraktene ifølge oppfinnelsen forbolester- eller zymosan-chemiluminiscens hos monocytter, men ikke neutrofiler.

Det er således basert på disse enkle in vitro- og

in vivo-egenskapene lett å avgjøre om en ekstrakt av Nerium har aktiviteten til Nerium-ekstraktene ifølge oppfinnelsen.

Den ytterligere rensing og isolasjon av den aktivitet som er tilstede i ekstrakten vil være en rutinesak for fagman-men. Det er kjent at aktiviteten for forbedring av den celle-formerende sykdom er varmestabil og vannekstraherbar fra planter av slekten Nerium. Disse fysisk-kjemiske egenskaper i kombinasjon med de kjente biologiske aktiviteter som er beskrevet ovenfor, gjør det mulig for fagmannnen lett å isolere den aktivitet for forbedring av celle-formering som foreligger i ekstraktene ifølge oppfinnelsen ved bruk av rutineseparerings-teknikker. De forskjellige fraksjoner som oppnås ved bruk av disse separeringsteknikker kan i sin tur overvåkes når det gjelder den kjente, biologiske aktivitet til ekstrakten ifølge oppfinnelsen til faktisk å "spore" aktiviteten gjennom de forskjellige rensetrinnene. For eksempel kan molekylvektområdet for den forbedrende aktivitet lett karakteriseres ved å under-kaste ekstrakten ifølge oppfinnelsen forskjellige, velkjente, molekylvekt-sikteteknikker som for eksempel gelfiltrering og/ eller selektiv filtreringsutelukkelse ved bruk av membraner med forskjellig porøsitet, slik at bare molekyler av en viss størrelse kan trenge gjennom membranen. Andre vanlige teknikker som kan anvendes er de som separerer molekyler basert på ioneveksleprinsipper som f.eks. DEAE- eller CM-avledede sub-strater. Det ville også være mulig å isolere visse kjemiske fraksjoner basert på deres spesifikke bindingsaktivitet f.eks. ved bruk av Detoxi-Gel<rm>(Pierce, Rockford, II) for å fjerne eventuelt uønsket endotoksin som kan foreligge i ekstrakten. Etter hvert som den biologisk aktive fraksjon som isoleres fra ekstrakten ifølge oppfinnelsen blir stadig mere renset, er det mulig å anvende mere avanserte separeringsteknikker som f.eks. høyytelses-væskekromatografi (HPLC). Uavhengig av de rutine-separerings- og renseteknikker som fagmannen vil anvende for å isolere en mer renset form av ekstrakten, evnen til å overvåke den biologiske aktivitet som er beskrevet ovenfor, gjør fremstillingen av denne fraksjon til en ren rutinesak.

Karakteriseringen av den biologiske aktivitet anty-der at aktiviteten av ekstraktene ifølge oppfinnelsen forsterker en immuno-senkende effekt på cellene, muligens monocytter,

i immunsystemet. Det er rimelig at ekstraktene faktisk virker slik at de undertrykker et undersett av undertrykker-effektorceller, som i sin tur tillater immunsystemet å svare på sykdommen.

Uttrykket "celle-formerende sykdommer" menes å beteg-ne ondartede såvel som godartede cellepopulasjoner som ofte viser seg morfologisk å skille seg fra det omgivende vev. Ekstrakten ifølge oppfinnelsen er eksempelvis anvendbar for behandling av ondartede forekomster i de forskjellige organ-systemer som for eksempel adenocarcinomer, lunge, bryst, lymfoid, gastrointestinal og genito-urintrakten. Adenocarcinomer omfatter maligne forekomster som f.eks. de fleste colo-cansere, renalcelle-carcinomer, prostatacancer, ikke-små carcinomer i lungen, cancer i tynntarmen og cancer i spiserøret. Ekstrakten ifølge oppfinnelsen er også anvendbar ved behandling av godartede, celle-formerende sykdommer som for eksempel psorasis, pemfigus vulgaris, Behcefs syndrom og lipid histiocytose.

Uttrykket "behandle" når det anvendes i forbindelse med ekstrakten ifølge oppfinnelsen menes å omfatte både in vitro- og in vivo-diagnose, såvel som in vivo-forbedring av celle-formerende sykdommer hos dyr. Uttrykket "dyr" slik det anvendes her, menes å omfatte både mennesker såvel som ikke-mennesker.

Basert på resultatene av in vitro- og in vivo-testing for bruk av ekstrakten ifølge oppfinnelsen, antas det at ekstrakten forsterker en immunrespons. Uttrykket "forsterker en immunrespons" betyr at ekstrakten ifølge oppfinnelsen virker til å øke evnen hos den totale immunrespons til å forbedre den celle-forbedrende sykdom. Når det anvendes på denne måte, betegner uttrykket "forbedre" en minskning av den skadelige virkning av den celle-formerende sykdom hos vertsdyret.

Uttrykket "diagnostisk effektiv" betyr at den mengde av NO-ekstrakt som administreres, er tilstrekkelig i mengde til å frembringe en økning i temperaturen på fra ca. 38 til ca. 41° C hos de pasienter som har god effekt av terapi med NO-ekstrakt.

Uttrykket "terapeutisk effektiv" betyr den mengde NO-ekstrakt som kan forbedre den celle-formerende sykdom.

For å bestemme om en pasient sannsynligvis vil ha nytte av terapi basert på ekstrakten ifølge oppfinnelsen, ut-sorteres først en pasient som mistenkes å ha en celle-formerende sykdom ved bruk av den injiserbare form (NOI) av ekstrakten ifølge oppfinnelsen. Denne utsorterings-test anvendes på alle pasienter som mistenkes for å ha en ondartet, celle-formerende sykdom og også på pasienter med mere alvorlige, ikke-ondartede, celle-formerende sykdommer som for eksempel lipid histiocytose, Behcet's syndrom og memfigus vulgaris. Ved utførelsen av denne test injiseres en liten mengde NOI subcutant i pasienten tre dager etter hverandre. For eksempel er et foretrukket test-regime å injisere i en pasient ca. 0,3 ml, ca. 0,4 ml og ca. 0,5 ml NOI på hhv. dag 1, 2 og 3 i testen. Hos en pasient som er negativ i dette testområde kan det imidlertid fortsettes med ca. 0,1 ml porsjoner til en total på ca. 1,0 ml på på-følgende dager for å bestemme om en pasient sannsynligvis vil svare på NO-ekstraktterapien. Dersom pasienten svarer på injeksjonen på en hvilken som helst av disse dagene ved å utvikle en feber, fortrinnsvis varierende fra ca. 38 til ca. 41° C, så er pasienten kandidat for terapi med ekstrakten ifølge oppfinnelsen (NO-ekstrakt). Det foretrekkes å anvende en dose av NO-ekstrakt som vil forårsake feber i området fra ca. 38 til ca. 39° C for å minske ulempen for pasienten. Vanligvis inntrer feberen i løpet av 4 timer etter intramuskulær injeksjon og fortsetter i en periode på fra ca. 2 til ca. 4 timer. Pasienten vil ofte føle kulde før feberen opptrer.

Så snart en pasient er utvalgt for terapi med en NO-ekstrakt ifølge oppfinnelsen velges et første terapeutisk regime som kan omfatte NO-ekstrakt i forskjellige former. Avhengig av pasientens tilstand og naturen av den celle-formerende sykdom, kan således en gitt pasient plasseres på enten injiserbar NO-ekstrakt (NOI), oral NO-ekstrakt (N00),

en pomade av NO-ekstrakt (NOC), et pulver inneholdende NO-ekstrakt (NOP), et gurglevann av NO-ekstrakt (NOG) eller en hvilken som helst kombinasjon av disse preparater inneholdende NO-ekstrakt. Vanligvis vil pasienter med ondartede, celle-formerende sykdommer og de med mere seriøse, ikke-ondartede sykdommer få NOI. Pasienter med mindre seriøse sykdommer som for eksempel den mildere formen av psoraisis og lignende, kan behandles med et NOC-preparat.

Doseringen for administrasjon av NOI er vanligvis ca. 0,05 til ca, 20 ml, mere foretrukket ca. 0,10 til ca. 1,0 ml, mest foretrukket ca. 0,3 til ca. 0,7 ml, vanligvis administrert én gang om dagen eller annen hver dag.

Pasienter som får NOO, får vanligvis ca. 0,1 til ca. 2,0 ml, mere foretrukket ca. 0,2 til ca. 1,0 ml, mest foretrukket ca. 0,3 til ca. 0,7 ml, tre ganger pr. dag etter måltider .

Det terapeutiske startregime fortsettes minst inntil pasienten ikke lenger utvikler feber etter administrasjon av NOI. Denne tiden kan variere fra ca. 2 uker til ca. 1 år avhengig av pasientens respons. Ved slutten av denne tid bør pasienten undersøkes for å bestemme om det fortsatt foreligger tydelig påvisbare tegn på sykdom. Dersom pasienten fortsatt viser tegn på sykdom, fortsettes det terapeutiske startregime inntil sykdommen ikke lenger kan påvises med standard teknikker som for eksempel tomografi eller røntgen. Dersom pasienten på denne tid ikke har noen tydelige påvisbare tegn på sykdom, settes pasienten på vedlikeholdsterapi med NO. Denne vedlikeholdsterapi vil typisk være på ca. samme dosenivå som den som anvendes under det terapeutiske startregime, administrasjonen vil imidlertid foretas mindre ofte, f.eks. hver annen uke. Vedlikeholdsterapien kan fortsette fra ca. 3 måneder til ca. 3 år avhengig av slike faktorer som hvor alvorlig den celle-formerende sykdom var hos pasienten når han først ble undersøkt og hvor lenge det var nødvendig å holde pasienten på det terapeutiske startregime.

Det er observert at den maksimale, terapeutiske dose som utvikles ved tesing så langt for NOI er ca. 1 ml/dag og for N00 ca. 2,5 ml/dag, basert på en 60 kg pasient. Det er imidlertid sannsynlig at det kan anvendes meget høye doser av NO-ekstrakt og at det derved vil være mulig å forkorte den tid som er nødvendig for å oppnå optimal forbedring av den celle-formerende sykdom. Ved å bruke disse høyere doser av NO-ekstrakt, kan det være fordelaktig også å administrere eksempelvis en antipyretisk medisin for å minske virkningene av en eventuell høy feber som kan følge slike doseringer.

Når terapeutiske doser av NO ble administrert til pasienter med ondartede sykdommer kan følgende assosierte virk-ninger opptre: a. Når den administreres for første gang forårsaker NOO ofte kvalme, oppkast og diaré. Disse symptomer forsvinner imidlertid i løpet av noen dager etter anvendelse av den symptomatiske terapi.

b. Øket vannlatning, i noen tilfeller forekom kløe og flassing. Disse effekter kunne vanligvis eliminieres ved behandling med antihistamin eller cortison. Dersom behandlingen med disse midler ikke var vellykket, ble terapien avbrutt.

c. Tilfeldig lokal smerte opptrådte på stedet for

en NIO-injeksjon, som ble behandlet med et lokalt bedøvelses-middel.

d. Noen pasienter utviklet smerte i en kort tid

i tumorene etter en NOI-injeksjon. I tilfelle av sterk smerte

kan det administreres et bedøvelsesmiddel. Forekomst av smerte var en hjelp ved lokalisering av tumorene.

e. De fleste pasienter merket smerte i brystkjert-lene på samme måte som den som merkes under oppveksten. Denne smerte var noen ganger forbundet med en økning i seksuell tilbøyelighet.

f. Under det første, terapeutiske regime oppviste alle pasienter en økning i totalt leukocytt-tall på fra ca. 12 000 til ca. 24 000.

g. Noen pasienter med anemiske symptomer utviklet tachycardi og cardiotoniske medisiner ble tilført. Under NOI-terapien merket imidlertid ingen pasienter nervesystem- eller synskomplikasjoner.

Preparater for parenteral administrasjon omfatter sterile, vandige eller ikke-vandige løsninger, suspensjoner og emulsjoner. Eksempler på ikke-vandige løsningsmidler er propylenglycol, polyethylenglycol, vegetabilske oljer som f.eks. olivenolje, og injiserbare, organiske estere som f.eks. ethyl-oleat. Vandige bærere omfatter vann, alkohol/vannløsninger, emulsjoner eller suspensjoner, inkludert saltløsning og buff-rede medier. Parenterale bærere omfatter natriumkloridløsning, Ringer's dextrose, dextrose og natriumklorid, lactert Ringer's eller fikserte oljer. Intravenøse bærere omfatter væske- og næringsmiddel-suppleringsmidler, elektrolytt-suppleringsmidler, slik som de som er basert på Ringer's dextrose og lignende. Konserveringsmidler og andre additiver kan også foreligge som for eksempel anti-mikrobielle midler, anti-oxydanter, chelate-ringsmidler og inerte gasser og lignende.

Flytende doseringsformer for oral administrasjon vil generelt omfatte NOO alene eller i en blanding som i tillegg inneholder bindemidler som f.eks. emulsjoner, suspensjoner, løsninger, siruper og eliksirer inneholdende inerte fortynningsmidler som vanligvis anvendes på fagområdet, som f.eks. renset vann, sukkere, polysaccarider, silikatgeler, gelatin eller en alkohol. I tillegg til de inerte fortynningsmidler kan disse blandinger også omfatte faktorer som f.eks. fukte-midler, emulgerings- og suspenderingsmidler, og søtnings-smaks- og parfymeringsmidler.

Oppfinnelsen gjelder også en fremgangsmåte for fremstilling av et medikament eller et farmasøytisk preparat om-fattende Nerium-ekstrakten ifølge oppfinnelsen, idet medika-mentet anvendes for behandling av celle-formerende sykdommer.

Den ovenstående beskrivelse beskriver foreliggende oppfinnelse generelt. En mer fullstendig forståelse kan oppnås med henvisning til de følgende spesielle eksempler som er inn-tatt her bare for illustrasjonsformål og ikke er ment å begren-se området for oppfinnelsen.

Eksempel 1

Fremstilling av Nerium- oleanderekstrakt

Grenene, bladene og blomstene av Nerium-oleander ble samlet og delt i stykker fra ca. 2 til ca. 2,5 cm's lengde.

I løpet av ca. 1 uke etter samlingen og oppdelingen av plantematerialet ble det fremstilt en ekstrakt av plantemateriale ved å tilsette omtrent 2 kg oppdelt plantemateriale i ca. 10

kg destillert vann i en emaljert beholder. Denne material-blanding ble oppvarmet inntil den begynte å koke, hvoretter plantematerialet ble kokt i ca. 2,5 timer. Under kokingen ble destillert vann tilsatt til beholderen for å kompensere for fordampning for å holde et konstant vann-nivå i beholderen.

Ved slutten av ca. 2,5 timers koking skal densiteten til den vandige ekstraktfase være ca. 1010 ved bruk av et oppdrifts-densitometer. Dersom densiteten er mindre enn ca. 1010, skal ekstrakten kokes i ca. 1/2 time til inntil den ønskede densitet er oppnådd ved ytterligere fordampning. Etter koking får blandingen stå ved romtemperatur i en periode på ca. 6 til ca.

8 timer. Deretter føres blandingen gjennom et grovt filter for å fjerne store materialpartikler som f.eks. blad og grener. Filtratet ble så underkastet en andre filtrering gjennom et medisinsk filter og ble dekantert over i 700 ml<1>s flasker med tett lokk. I løpet av ca. 4 timer etter dette siste filtre-ringstrinn ble flaskene oppvarmet til ca. 100° C i ca. 1 time. Dersom denne andre behandling ikke skjer i løpet av ca. 4 timer, forandres den mørkebrune farve i ekstrakten til en lysegul farve og ekstrakten skal ikke anvendes. Etter denne andre varmebehandling lagres flaskene ved romtemperatur i ca. 10 timer. I denne form har ekstrakten en holdbarhet på ca. 1 år når den lagres ved ca. 2 - 4° C. Denne form på ekstrakten anvendes for å fremstille pomader, pulvere, gurglevann og orale medikamenter.

For å fremstille en ekstrakt for bruk ved injeksjon (NOI), ble den orale form på ekstrakten som er beskrevet ovenfor, underkastet filtrering med et medisinsk filtrerpapir med porøsitet på fra ca. 2,9 til ca. 4,8 mikrometer og overført til 10 ml's flasker med gummikorker og forseglede aluminium-deksler. De forseglede flasker ble så sterilisert ved ca. 100° C i ca. 1 time. Denne formen på ekstrakten er stabil i ca. 3 måneder når den lagres ved ca. 2 til ca. 4° C.

En pomade (pomade A) inneholdende ekstrakten ifølge oppfinnelsen, ble fremstilt ved bruk av ca. 19 vekti NOO, ca. 2,5 vekt% blomsterpollen, ca. 59,5 vekt% vasilin, ca. 7,1 vekt% lanolin og ca. 11,9 vekt% mandelolje. Denne pomade er anvendbar ved behandling av hudcancer.

En annen pomade av NO (pomade B) fremstilles ved bruk av samme ingredienser og fremgangsmåte som beskrevet for pomade A bortsett fra tilsetning av ca. 5 vekt% salicylsyre i blandingen.

Et pulver inneholdende NO kan fremstilles ved å kombinere 2 ml Pepanthene (ROCHE-Tyrkia), 500 enheter av Alfasilin (FACO-Tyrkia), 1 ml ANTISTINE (CIBA-Tyrkia), 0,5 ml ethylalkohol (70 % rent) og 0,5 ml NOO.

Et munnvann som er anvendbart for gurgling omfatter en blanding av vann og ca. 5 vekt% NOO.

Eksempel 2

Administrasjon av ekstrakten ifølge oppfinnelsen

Pasienter som er mistenkt for å en ondartet, celle-formerende sykdom undersøkes først for å bestemme om de vil svare effektivt på administrasjon av ekstrakten ifølge oppfinnelsen. I denne undersøkelsestest får pasienten en intramuskulær injeksjon på ca. 0.3 ml, ca. 0,4 ml og ca. 0,5 ml NOI på henholdsvis den første, andre og tredje testdagen.

Den positive respons, som indikerer at pasienten vil reagere på ekstrakten ifølge oppfinnelsen, indikeres ved at pasientens temperatur heves til ca. 38 til ca. 41° C avhengig av den administrerte dose av ekstrakten. Denne feber oppstår i løpet av ca. 4 timer etter den intramuskulære injeksjon og fortsetter i en periode på fra ca. 2 til ca. 4 timer. Det er bemerket at pasienter ofte føler kulde før de merker en stigning i kroppstemperaturen. Som .generell regel er lengden for terapien kortere jo større økningen i pasientens temperatur er. Det optimale område for feber er funnet å være fra ca. 3 8 til 39° C for å minske ulempene for pasienten. Forsøksdata som er oppnådd til nå indikerer at omtrent 70 % av de pasienter som oppviser ondartede celle-formerende sykdommer viser en positiv reaksjon på undersøkelsestesten. Den positive respons indikerer i sin tur at terapi med NO-ekstrakten vil forbedre sykdommen.

De pasienter som er positive ved undersøkelsestesten som beskrevet ovenfor, settes på et terapeutisk startregime som anvender forskjellige former av ekstrakten ifølge oppfinnelsen. Typisk administreres det ca. 0,3 til ca. 0,7 ml NOI intra-muskulært pr. dag avhengig av temperaturstigningen hos pasienten. I tilfeller av gastrointestinale, ondartede forekomster anvendes ofte injeksjoner av NOI i kombinasjon med oral administrasjon av ekstrakten (NOO). I tillegg ble det til de pasienter som har hudcancer påført en pomade av ekstrakten (vanligvis pomade A) i kombinasjon med injeksjoner av NOI.

Det terapeutiske startregime ble fortsatt i det minste inntil injeksjon med NOI ikke lenger forårsaket en stigning i pasientens kroppstemperatur. Det er funnet at pasienten generelt vil motta dette terapeutiske startregime i en periode på fra ca. 20 dager til ca. 1 år og at denne tidsperiode avhenger av hvor alvorlig den maligne tilstand er. I de fleste tilfeller kan pasienter gjenoppta en normal livsstil til full-føring av det terapeutiske startregime.

Etter fullføring av et normalt terapeutisk regime ble pasienten normalt satt på et terapeutisk vedlikeholdsregime i en periode som varierer fra ca. 6 måneder til ca. 3 år. Typisk mottar pasienten i denne tidsperiode ca. 0,4 ml NOI administrert ca. hver annen uke. Vanligvis vil en pasient være på vedlikeholdsterapi en tid som er grovt ekvivalent med den tidsmengde som kreves for det terapeutiske startregime.

I de tilfeller der en pasient utvikler en feber under vedlike holdsterapien etter administrasjon av NOI tilbakeføres pasienten til et terapeutisk startregime.

I de omtrent 30 % av tilfeller der pasienten ikke viste en positiv respons på undersøkelsestesten, selv ved testdoser på opp til ca. 0,8 ml NOI, kunne det ikke finnes noen regresjon av den maligne tilstand eller heving av feberen.

Det er imidlertid hos pasienter som valgte å få tilført NOI, funnet at det forekommer mindre smerte og det er ikke behov for å bruke noen analgetisk støttemedisinterapi.

Hos pasienter som har ikke-maligne, celle-formerende sykdommer som f.eks. psoriasis, behøver undersøkelsestesten ikke å utføres og disse pasienter merker vanligvis ikke noen stigning i temperatur. Typisk settes pasienter med psoriasis på et regime som består av 0,3 ml NOI administrert intramusku-lært hver annen dag, 0,5 ml NOO administrert tre ganger pr. dag og NO pomade B påført én gang om dagen. Dette terapeutiske regime fortsetter til alle symptomer forsvinner, vanligvis i løpet av ca. 20 dager til ca. 4 måneder etter starten på terapien. Ingen vedlikeholdsterapi er vanligvis nødvendig.

De pasienter som har mere alvorlige, ikke-ondartede, celle-formerende sykdommer som for eksempel lipid histiocytose (Niemann-Pick-sykdom), Behcefs syndrom og pemfigus vulgaris, undersøkes vanligvis ved bruk av NOI, og om positiv, behandles med et terapeutisk startregime som grunnleggende er det samme som det som administreres ved behandling av ondartede, celle-formerende sykdommer. Ofte er det ikke nødvendig at slike pasienter settes på vedlikeholdsterapi.

Eksempel 3

Klinisk effektivitet av NO- eksrakt for forbedring av maligne, celle- formerende sykdommer

Mellom januar 1981 og desember 1985 ble 494 pasienter med inoperable, avanserte, maligne sykdommer testet med NOI. Alle ondartede forekomster var på forhånd diagnostisert ved forskjellige spesialiserte medisinske institutter i Tyrkia og utlandet. De ondartede tilstander til disse pasienter hadde gått til en tilstand" der de ikke lenger kunna ha nytte av foreliggende anti-tumor-terapier. Disse 494 tilfeller inklu-derte eksempler på nesten alle variasjoner av maligne tilstan der og ble funnet i forskjellige organer. Resultatene av denne kliniske testing er oppsummert i tabell I.

Tabell I viser de positive reaksjonshastigheter for NOI på pasienter med forskjellige maligne sykdommer. De maligne tilstander er gruppert basert på primær tumorlokali-sering. Pasienter med primære tumorer med gastrointenstinal opprinnelse omfatter tumorer som er oppstått i slike områder som maven, involdene, colon, rectum, pancreas, lever eller galleblære. Pasientene i strupehodekategorien omfatter de hvis primære tumorer oppsto fra strupehodet, tungen, svelget, tonsillene eller nesen. Pasienter gruppert i den urogenitiale kategori omfatter de hvis primære tumorer oppsto i nyrene, binyrene, blæren, prostata, eggstokken, livmoren eller urin-røret. Melanon er inkludert blant de pasienter som er klassi-fisert med epidermiske, primære tumorer. Pasienter med inoperable og avanserte, maligne sykdommer som ikke hadde fått kjemoterapi eller stråling oppviste en 70 % positiv respons på NOI-terapi. Av de pasienter med tidligere behandling reagerte 59 % av de pasienter som tidligere hadde fått kjemoterapi på NOI, 70 % av de pasienter som tidligere hadde fått stråling reagerte på NOI og 36 % av de pasienter som tidligere hadde fått både kjemoterapi og stråling reagerte på NOI. Disse tallene indikerer at mens forhåndsbehandling med kjemoterapi eller stråling ikke har en signifikant effekt på en pasients respons på NOI-terapi, har pasienter som er forhåndsbehandlet på denne måte en signifikant redusert sannsynlighet for reaksjon på NOI-terapi sammenlignet med pasienter som ikke var forhåndsbehandlet eller var forhåndsbehandlet bare med kjemi-terapi eller bare stråling.

Tabell II viser fordelingen av disse 494 pasienter med hensyn på primær, malign tumorplassering, kjønn og reaksjon på NOI. Av disse pasientene var 82 % (306) menn. Av pasientene i denne undersøkelsen var reaksjonen på NOI 66 % for menn (201/306) og 68 % for kvinner (129/188). Således hadde pasientens kjønn ingen synlig virkning på sannsynlig-heten for en positiv reaksjon på NOI.

Eksempel nr. 4

Sykehistore: Lipid histiocytose

Pasienten var 22 år gammel, fikk 10. mai 1976 ved Royal National Orthopedic Hospital i London diagnosen lipid histiocytose. Etter tilbakekomsten til Tyrkia fikk pasienten smerte oftere og på flere steder. Da han ble undersøkt 15. juni 1976 hadde han tapt 8 kg vekt, hadde begynt å bruke analgetica og var i meget dårlig medisinsk tilstand. Smerten som opptrådte både på skinnebena, skuldrene og i overarmsbenet, var så sterk at det var meget vanskelig å undersøke pasienten. Pasienten ga en positiv reaksjon på NOI-undersøkelsen. Etter dette fikk pasienten et startregime på 0,3 ml NOI hver 24. time og fikk en feber på 39° C. Etter 20 dager av denne terapien minsket smerten. Etter ytterligere 1 1/2 måneder av startterapi ble pasienten fri for smerter og hadde gjenvunnet vekten som var tapt. Pasienten fortsatte med det terapeutiske startregime i 6 måneder, hvoretter han ble satt på vedlikeholdsterapi i 1 år. I løpet av denne tid fikk han tilført 0,4 ml NOI hver annen uke. Etter fullføring av det terapeutiske startregime var pasienten i stand til å vende tilbake til arbeidet og fra 1. april 1986 ble han funnet å være fullstendig frisk.

Eksempel 5

Sykehistorie: Inoperabel antrum- cancer

Pasienten begynte å få mavesmerter i 1963 da han var 39 år gammel. Etter røntgenundersøkelser fikk han diagnosen sår på tolvfingertarmen og ble behandlet overensstemmende med dette. I mars 1974 fikk han mere smerter og kom til Capa medisinske fakultet ved Istanbul universitet. Etter under-søkelse av hans tidligere røntgenbilder og de foreliggende symptomer ble det utført en kirurgisk operasjon 8. mars 1974 på klinikken for ytre sykdommer ved Capa medisinsk fakultet. Laparatomi avslørte en tumormasse i antrum, blodig syre i abdomen, multiple hipatiske metastaser. På grunnlag av dette fikk pasienten diagnosen inoperabel antrum-cancer. Pasienten ble utskrevet fra klinikken 10 dager senere. 12. april 1974 kom han til Haydarpasa Numune Hospital i Istanbul med en kraftig maveblødning. Selv om koagulasjonsbehandling og kontinuerlige blodtransfusjoner ble gitt, ble det ikke oppnådd stans i blødningen. Etter å ha studert den tidligere under-søkelsesrapport fra Capa medisinsk fakultet, stanset ekspertene ved Haydarpasa Numune sykehus behandlingen av pasienten og fastslo at ingen ting kunne gjøres. Oppfinneren undersøkte pasienten for første gang ved Haydarpasa Numune sykehus og fant syre i abdomen, arteriell tensjon på 6/4 og en filiform puls. Da pasienten ble undersøkt med NOI 15. april 1974 ble det observert en positiv reaksjon og han ble satt på et terapeutisk startregime på 0,3 ml NOI daglig i kombiansjon med 0,5 ml oral NOO administrert tre ganger pr. dag etter måltider. 18. april 1954 ble han utskrevet fra sykehuset for å tilbringe resten av sitt liv hjemme. Røntgenundersøkelse utført 20. juni 1974 viste tilstedeværelsen av "antrum Ca." 27. aurugst 1974 kom pasienten tilbake til Haydarpasa Numune sykehus for en under-søkelse og fikk dagnosen "gastrisk antrum, minor curvatur sciereux annular Ca." og fikk ytterligere 4 måneders fri fra arbeidet for regjeringen. Startterapien som omfattet en enkel behandling med 0,3 ml NOI, som forårsaket feber på 39° C, sluttet 3. september 1974 da pasienten ikke viste noen feber etter injeksjon. På denne tid ble pasienten satt på vedlikeholdsterapi som besto av 0,4 ml NOI hver annen dag inntil 1. januar 1975 ved hvilken tid regimet ble modifisert til en injeksjon på 0,4 ml NOI én gang i uken i ytterligere 6 måneder. I tillegg til NOI-injeksjonene fikk pasienten også orale doser av NOO (0,5 ml tre ganger pr. dag etter måltider) fra tiden for den opprinnelige undersøkelse inntil april 1976.

Pasienten var i fullstendig regresjon ved slutten av startterapien. 2. april 1975 ble han undersøkt på Haydarpasa Numune sykehus. 18. april 1975 rapporterte sykehusets helseråd at det sannsynligvis var en feil i de tidligere rapporter fra Capa medisinsk fakultet og deres egen rapport, at pasienten var fullstendig frisk og kunne gå tilbake til arbeidet.

Eksempel 6

Sykehistorie: Hodgkin' s granulom

I en alder på 46 kom pasienten til Izmir statssykehus 5. mai 1973 med svakhet og svellede halslymfeknuter. Under-søkelse avslørte to lymfadenopatier på halsen. Først fikk pasienten diagnosen adenite tuberkulose og bruken av anti-tuberkulosemedisiner ble anbefalt.

I juni 1973 kom pasienten tilbake til det samme sykehuset med de samme symptomene. Én av halslymfeknutene ble skåret ut og ved histologisk undersøkelse ble det avslørt Hodgkin's granulom. Rapporten fra sykehusets helseråd ble avgitt 15. juni 1973. 18. juni 1973 ble pasienten undersøkt av oppfinneren. Pasienten hadde et arr på halsen, svakhet og vekttapsrelaterte symptomer. Han hadde palpabel fortykning i både lyske- og armhulelymfeputene såvel som halslymfeputene. Ved undersøkelse med NOI (0,3 ml) reagerte pasienten med en feber på 40° C. Han ble satt på et terapeutisk startregime med administrasjon av 0,3 ml NOI daglig. Etter 1 måned oppviste pasienten ikke lenger feber etter injeksjon. Under den ene måneden med startterapi ble forandringer i lymfocytter, som prosent av totale leukocytter, nedtegnet som følger: 46 % 18. juni 1973, 16 % 26. juni 1973, og 28 % 4. juli 1973. Bare én lyskelymfeknute palperte svakt da han ble undersøkt 25. juli 1973. Denne lymfeknute ble skåret ut og sendt til cancerinstituttet ved Istanbul universitet for histologisk undersøkelse og diagnosen var "uordnet follikulær hyperelasi" uten tegn på ondartethet. Pasienten ble satt på vedlikeholdsterapi med en startdose på 0,3 ml NOI med 1 ukes intervaller. Han ble også gitt oral NOO med start 1. februar 1974 (0,5 ml, tre ganger pr. dag) i 1 år. Etter det terapeutiske startregime vendte pasienten tilbake til arbeidet og siden denne tid har han vært i fullstendig regresjon.

Eksempel 7

Sykehistorie: Juxtacortikalt osteogent sarcom

Pasienten kom til Karaman statshospital i mars 1973 da han var 17 år gammel med smerte og svelling i det høyre ben. En tumor ble lokalisert som støtte opp til det nedre, høyre, bakre, distale lårben og den ble lokalt skåret ut. Histologisk undersøkelse av tumoren ble utført ved canserinstituttet ved Instanbul universitet og diagnosen var "juxtacortikalt osteogen sarcom (paraostealt sarcom)."

Senere fikk pasienten et lokalt tilbakefall og kom til oppfinneren 1. oktober 1973. Det ble påvist en hard tumormasse (20 x 10 x 5 cm) under arret og to væskelymfeknuter på høyre side (lxlxl cm og 2x2x2 cm) ble palpert. Røntge-nogrammer som ble tatt 6. oktober 1973 viste nærvær av osteo-sarcom med opptak i området av det distale lårben.

Siden pasienten var engstelig for amputering og svullende lymfeknuter var tilstede, ble pasienten undersøkt for NOI-terapi og ga en positiv respons. Pasenten ble satt på et terapeutisk startregime på 0,3 ml NOI hver 24. time som forårsaket feber på 39° C. På den 15. dagen etter starten på terapien var lymfeknutene forsvunnet, tumoren i benet hadde minsket i størrelse, separert fra lårbenet og ble mobil. Tumoren ble så lett skåret ut 24. oktober 1973 og alt det utskårne (tumoren og omgivende mykt vev) ble sendt til cancerinstituttet ved Instanbul universitet for histologisk under-søkelse. Cancerinstituttet avga diagnosen "chondro fibro myxoma" uten noe tegn på ondartethet. Et røntgenogram som ble tatt 4. november 1973 viste ingen tegn på sarcom, men det nedre, distale lårben var erodert på grunn av det tidligere sarcom. 1 år senere brakk lårbenet i det område som var erodert av tumoren og selvom benet ble immobilisert en lang tidsperiode, ble det ikke oppnådd noen helbredelse av bruddet. Det var til slutt nødvendig å amputere benet ved det proximale lårben. Siden den gangen har pasienten brukt en benprotese og er i fullstendig regresjon.

Eksempel 8

Sykehistorie: Inoperabel livmorhalscancer

59 år gammel fikk pasienten i november 1975 ved det medisinske fakultetet ved Ankara universitet diagnosen inope-rabelt flatcellecarcinom i livmorhalsen. En diagnoserapport datert 10. november 1975 konstaterte også at pasienten hadde fått radioterapi.

I januar 1976 ble det påvist blod i avføringen.

20. februar 1976 ble pasienten overført fra radioterapiklinik-ken ved Ankara universitet til gastroenterologiklinikken ved samme universitet. En avledende colostomi ble senere utført i den generelle kirurgiske avdeling på det medisinske fakultet ved Cukurova-universitetet. Utbredt ondartethet ble observert i bekkenet og rectum. Rapporten om pasienten, som ble avgitt av den samme klinikk, diagnostiserte ondartetheten som en "inoperabel livmorhals ca.-colostomi" og pasienten ble satt på et morfinregime.

Da smerten ble sterkere, konstaterte en andre rapport fra det medisinske fakultet ved Cukurova-universitet 8. mars 1977 at "pasienten måtte få injisert syv ampuller morfin pr. dag" .

9. mars 1977 ble pasienten undersøkt av oppfinneren. Kvinnen var i ekstremt dårlig medisinsk tilstand og fikk injeksjoner av morfin hver 3. time. Hun hadde en lavledende colostomi på den nedre venstre kvadraten av abdomen. Anus var totalt blokkert med tumorer. Andre blodige tumorer så store som mandler og med lignende form som blomkål var utviklet rundt anus. Det øvre område av skambenet var hårdnet på grunn av tidligere radioterapi. En testundersøkelse med NOI var positiv og pasienten ble satt på et terapeutisk startregime på 0,3 ml NOI hver 24. time. Ved denne dose fikk pasienten en økning i temperaturen til 38,5° C. Siden pasienten hadde ekstreme smerter, ble hun lært hvordan hun skulle utføre NO-terapien og fikk reise hjem hvor hun fortsatte behandlingen. Seks måneder senere, 10. september 1977, kom hun til oppfinneren for undersøkelse. Hun hadde stanset bruken av morfin og lesjonene hadde delvis gått tilbake, men hun fikk fortsatt en stigning i kroppstemperaturen til 38 - 39° C etter injeksjon av NOI. Hun ble anbefalt å fortsette behandlingen og ble sendt hjem. 8. februar 1978 ble hun igjen undersøkt av oppfinneren. På dette tidspunkt var alle lesjoner fullstendig helbredet. Undersøkelse av rectalområdet avslørte intet tegn på noen tumor. Pasienten nektet å få en ny kirurgisk operasjon for å gjeninnlede colostomien til det normale og reiste hjem. For denne pasient ble det terapeutiske startregime fortsatt i 11 måneder før start av vedlikeholdsterapi. I løpet av de 3 årene som pasienten var på vedlikeholdsterapi fikk hun administrert 0,4 ml NOI hver annen uke. I tillegg til injeksjonene av NOI under det terapeutiske startregime og under vedlikeholdsterapien fikk pasienten oral NOO i en dose på 3 x 0,5 ml pr. dag etter måltidene. Pasienten har fortsatt blitt undersøkt to ganger i året av oppfinneren og var 14. april 1986 fortsatt i fullstendig regresjon.

Eksempel 9

Sykehistorie: Udifferensiert carcinom av klasse V

Sent i 1976 fikk pasienten frontal brystsmerte og åndenød som var upåvirket av analgetica. 29. februar 1977

kom hun i en alder på 72 år til Ankara sykehus for de militære luftstyrkene hvor det ble utført en biopsi og en histologisk diagnose avslørte nærvær av bronchial cancer. 21. april 1977 kom pasienten til Izmir sykehus for brystsykdommer og 26. april 1977 til Etimesut oncologisykehus. Begge disse sykehusene bekreftet diagnosen fra luftstyrkesykehuset. Pasienten avslo radioterapi som ble anbefalt av oncologisykehuset og kom 6. mai 1977 til klinikken for brystsykdommer ved Ankara universitet.

Røntgenogrammer og tomografi som ble utført 6. mai 1977 og bronchoskopi utført 13. mai 1977 avslørte en lesjon i det øvre, høyre apicalsegment. En biopsi ble utført med en transcranial nål og histologisk undersøkelse avslørte "udifferensiert Ca. av klasse V". Det ble anbefalt at pasienten skulle settes på symptomatiske medisiner og hun ble utskrevet fra sykehuset.

10. september 1977 ble pasienten undersøkt av oppfinneren. Palpering av brystbenene viste en økning i volum, det var ødem i ansiktet og halsen og symptomer på åndenød og brystsmerter. Da pasienten ble undersøkt med 0,3 ml NOI fikk hun en feber på 40° C. Hun ble satt på et terapeutisk startregime på 0,2 ml NOI hver 24. time. I løpet av 6 måneder var alle symptomene forsvunnet og ved slutten av 12 måneder var det ingen indikasjon på feber etter injeksjon av NOI. Pasienten ble så satt på vedlikeholdsterapi med 0,2 ml NOI hver annen uke i 1 år.

I september 1979 fikk pasienten et hjeteattakkvmen kom seg. Hun har vært i fullstendig regresjon og et røntgeno-gram tatt 27. mars 1986 var negativt.

Eksempel 10

Sykehistorie: Epidermoid cancer

Pasienten kom i en alder på 56 år til forskjellige sykehus september 1983 og klaget på smerter i begge skuldre. Røntgenundersøkelse avslørte to lesjoner på 5 cm's diameter i begge øvre lungelapper. Som en første diagnose ble det fore-slått tuberkulose eller cyste-echinococose og pasienten ble innskrevet 4. oktober 1983 i Sureyyapasa sykehus for brystsykdommer for 1 måneds undersøkelsesperiode. I løpet av denne tid ble det tatt røntgenogrammer og Casoni- og Weinberg-tester ble funnet å være negative. Tomografisk undersøkelse avslørte to lesjoner med 5 cm's diameter i begge øvre lungelapper. Bronchoskopisk undersøkelse, biopsi og histologisk undersøkelse avslørte "Epidermoid Ca.". Rapporten som konstaterte denne diagnose ble avgitt av sykehusets helseråd 1. november 1983 og anbefalte at pasienten skulle utskrives fordi ingen ting kunne<g>jøres. 1. desember 1983 ble pasienten undersøkt av oppfinneren. Han hadde smerter i bakdelen av brystet og skuldrene og brukte analgetica for å minske smerten. Da han ble under-søkt med NOI var hans reaksjon positiv, og pasienten ble satt på et terapeutisk startregime på 0,3 ml NOI daglig. Etter injeksjon av NOI fikk pasienten en feber på 39° C. Det terapeutiske startregime ble fortsatt inntil september 1984, ved hvilken tid pasienten ble satt på vedlikeholdsterapi på 0,4 ml NOI administrert annen hver uke i ytterligere 6 måneder. Ved fullføring av det terapeutiske startregime har pasienten ført et normalt liv. Et røntgenogram som ble tatt 4. april 1986 var negativt.

Eksempel 11

Sykehistorie: Cancer i toppen av pancreas med hepatiske metastaser

I en alder på 48 kom pasienten til en lokal lege

20. september 1984 med svakhet, tap av vekt, smerter i abdomen og gulsottsymptomer. Ultralydundersøkelse avslørte "Ca. i toppen av pancreas". 21. september 1984 ble det utført en andre ultralyd-undersøkelse ved Selanik Gastroenterologilaboratoriet med diagnosen "topp av Pancreas Ca 2 x 1,5 cm diameter hepatiske metastaser i den høyre lappen nær apex". 29. september 1984 ble pasienten underkastet laparatomi ved Kayseri Hayat sykehus. Laparatomi-rapporten konstaterte "pasienten kom til sykehuset med diagnosen Ca. i toppen av pancreas... en hård tumormasse som opptok toppen og halvparten av pancreas-legemet ble påvist ... en hård, sannsynligvis metastatisk masse av stor oliven-størrelse ble påvist i midten av den venstre hepatiske lapp. Cholecystojejunostomi-Braun-anastomose ble så utført for å behandle pasientens blokkerings-gullsott". 15. oktober 1984 ble pasienten undersøkt av oppfinneren. På dette tidspunkt var gulsottintensiteten redusert og pasienten var i dårlig medisinsk tilstand. En testundersøkelse ved bruk av 0,3 ml NOI resulterte i en feber på 38° C. Etter testundersøkelsen ble pasienten satt på et terapeutisk startregime av 0,4 ml NOI daglig og 0,5 ml NOO gitt tre ganger pr. dag etter måltider. 22. april 1985 var symptomene forsvunnet og det ble ikke observert noen feber. På samme dato avslørte ultralydundersøkelse "cancer i toppen av pancreas, utvidede begere i den venstre nyre og hepatiske metastaser". Etter denne rapporten ble det terapeutiske startregime fortsatt i ytterligere 3 måneder ved de samme dosenivåer. Under denne 3 måneders periode ble det ikke observert noen stigning i feberen. Pasienten ble ikke satt på noen vedlikeholdsterapi. 5. april 1986 ble pasienten igjen undersøkt av oppfinneren og viste ingen synlige kliniske symptomer. 3. april 1986 konstaterte ultralydundersøkelse som diagnose "sten i høyre hepatiske lapp, masse ved toppen av pancreas, utvidelse i pancraskanalen". Rapporten definerte massen som var til stede som "hypoechogen". Den uvanlige forandring av tidligere maligne tumorer med ikke-maligne masser har forekommet i en rekke andre tilfeller av pasienter behandlet med NOI. Som for eksempel eksemplene 6 og 7.

Siden 22. april 1985 har pasienten levet et normalt liv og 5. april 1986 var han normal.

Eksempel 12

Sykehistorie: Psoriasis

Pasienten merket først inflammasjon i huden på begge knærne i 1958. Hun gikk til forskjellige leger og sykehus og fik diagnosen psoriasis. Etter å ha forsøkt forskjellige terapier uten suksess sluttet hun å besøke sykehus da hun ble fortalt at det ikke var noen effektiv kur for psoriasis. 4. april 1986 ble pasienten i en alder på 50 år undersøkt av oppfinneren. Under undersøkelsen ble det bemerket psoriatiske lesjoner på begge knærne. Pasienten ble satt på et terapeutisk startregime på 0,3 ml NOI administrert ved 2 dagers intervaller og 0,5 ml NOO administrert tre ganger pr. dag etter måltider. I tillegg fikk pasienten påført NO-pomade B lokalt daglig. Etter å ha mottatt de første tre NOI-injeksjonene av oppfinneren fikk pasienten et lager av NOI, NOO og NO-pomade B for behandling hjemme. 28. november 1986 ble pasienten undersøkt hjemme og det ble konstatert at hun hadde administrert fem ytterligere NOI-injeksjoner og at hun hadde brukt NOO og NO-pomade-B som foreskrevet i 2 0 dager inntil medikamentene var brukt opp. Fordi hennes lesjoner var fullstendig helbredet, hadde hun ikke følt det nødvendig å ta kontakt med oppfinneren igjen. Ved undersøkelsestiden 28. november 1986 mens det fortsatt var tilstede arr fra hennes tidligere psoriatiske lesjoner, var det intet tegn på psoriasis.

Eksempel 13

Bruk av NOI for cancerdiagnose

A. 22 pasienter som var mistenkt for å ha maligne forekomster ble testet ved bruk av NOI-undersøkelsen. Positive reaksjoner ble konstatert hos 17 av disse pasienter, mens fem ikke ga noen reaksjon. Biopsier ble så utført på alle 22 pasienter og de utskårne prøvene ble undersøkt histologisk.

De histologiske undersøkelsene bekreftet at de 17 pasientene som ga positive reaksjoner på NOI-undersøkelsen, hadde cancer. Av de fem pasientene som ikke reagerte på den diagnostiske NOI-undersøkelse, viste fire ingen tegn på maligne forekomster mens én av disse fem pasientene fikk diagnosen cancer på tross av den negative reaksjon i den diagnostiske NOI-undersøkelse.

B. Ti friske individer ble gitt 0,3 ml NOI i en diagnostisk testundersøkelse. Én pasient viste en positiv reaksjon, mens de gjenværende ni ikke viste noen reaksjon.

Den ene pasienten som reagerte på NOI hadde et skjønnhetsmerke i ansiktsområdet. Det er kjent at disse merker kan utvikle seg til en malign forekomst i de senere stadier av livet.

Da skjønnhetsmerket ble skåret ut og undersøkt histologisk, ble det diagnostisert til å være cancerløst. Etter utskjæring av skjønnhetsmerket fortsatte pasienten å vise en positiv reaksjon på NOI og fikk NO-terapi inntil pasienten ikke lenger utviklet feber etter administrasjon av NOI.

Da oppfinnelsen nu er helt beskrevet, vil det være klart for fagmannen at mange forandringer og modifikasjoner kan utføres uten å avvike fra oppfinnelsens ånd eller område.

Claims (35)

1. Ekstrakt av Nerium-arter som er anvendbar ved behandling av celle-formerende sykdom hos dyr.

2. Ekstrakt ifølge krav 1, karakterisert ved at Nerium-artene er Nerium-oleander.

3. Ekstrakt ifølge krav 1, karakterisert ved at sykdommen er en ondartet sykdom.

4. Ekstrakt ifølge krav 3, karakterisert ved at den ondartede sykdom er adenocarcinom.

5. Ekstrakt ifølge krav 1, karakterisert ved at sykdommen er en ikke-ondartet sykdom.

6. Ekstrakt ifølge krav 5, karakterisert ved at den ikke-maligne sykdom er psoriasis.

7. Ekstrakt ifølge krav 1, karakterisert ved at ekstrakten inhiberer in vivo-veksten av syngeniske tumorer hos mus.

8. Ekstrakt ifølge krav 1, karakterisert ved at ekstrakten inhiberer den forbolester- eller zymosan-induserte kjemiluminescensen av humane monocytter, men ikke humane neutrofiler in vitro.

9. Ekstrakt av Nerium-arter som er anvendbare for forbedring av celle-formerende sykdom hos dyr, karakterisert ved at den oppnås ved at: a. Plantemateriale av nevnte Nerium-arter dispergeres i et polart, uorganisk løsningsmiddel, b. det dispergerte plantemateriale oppvarmes, c. det oppvarmede løsningsmiddel fra trinn b separeres fra plantematerialet, og d. det separerte løsningsmiddel fra trinn c oppvarmes .

10. Ekstrakt ifølge krav 9, karakterisert ved at det ytterligere omfatter: e. det oppvarmede løsningsmiddel fra trinn d filtreres, og f. det filtrerte løsningsmiddel fra trinn e oppvarmes .

11. Ekstrakt ifølge krav 9, karakterisert ved at løsningsmidlet er vann.

12. Ekstrakt ifølge krav 9, karakterisert ved at oppvarmingen utføres i en tid som er tilstrekkelig til å oppnå en densitet i løsnings-midlet på ca. 1010.

13. Ekstrakt ifølge krav 9, karakterisert ved at nevnte Nerium-art er Nerium oleander.

14. Ekstrakt av Nerium- oleander som er anvendbar for forbedring av celle-formerende sykdom hos dyr, karakterisert ved at den er oppnådd ved at: a. plantematerialet av Nerium oleander dispergeres i vann, b. det dispergerte plantematerialet oppvarmes ca.

2,5 timer ved ca. 100° C, c. det oppvarmede vann separeres fra plantematerialet, og d. det separerte vann fra trinn c oppvarmes i ca.

2,5 timer ved ca. 100° C for å oppnå en densitet på ca. 1010.

15. Ekstrakt ifølge krav 14, karakterisert ved at den ytterligere omfatter: e. det oppvarmede vann fra trinn d filtreres, og f. det filtrerte vann fra trinn e oppvarmes i ca.

1 time ved ca. 100° C.

16. Ekstrakt ifølge krav 14, karakterisert ved at plantematerialet er oppdelte blader, stammer og blomster.

17. Fremgangsmåte for påvisning av celle-formerende sykdom, karakterisert ved at immuncellene til et dyr som er mistenkt for å ha nevnte sykdom, bringes i kontakt med en diagnostisk positiv mengde av en ekstrakt av Nerium-arter og det bestemmes om nevnte ekstrakt forsterker en immun respons.

18. Fremgangsmåte ifølge krav 17, karakterisert ved at ekstrakten er fra Nerium oleander.

19. Fremgangsmåte ifølge krav 17, karakterisert ved at sykdommen er adenocarcinom.

20. Fremgangsmåte ifølge krav 17, karakterisert ved at påvisningen foregår in vitro.

21. Fremgangsmåte ifølge krav 17, karakterisert ved at påvisningen foregår in vivo.

22. Fremgangsmåte ifølge krav 21, karakterisert ved at forsterkningen indikeres ved en økning av nevnte dyrs kroppstemperatur.

23. Fremgangsmåte ifølge krav 22, karakterisert ved at stigningen i kroppstemperaturen er større enn ca. 1° C.

24. Fremgangsmåte for forbedring av celle-formerende sykdom hos et dyr, karakterisert ved at det til dyret administreres en terapeutisk effektiv mengde av en ekstrakt av Nerium-arter.

25. Fremgangsmåte ifølge krav 24, karakterisert ved at Nerium-arten er Nerium oleander.

26. Fremgangsmåte ifølge krav 24, karakterisert ved at sykdommen er adenocarcinom.

27. Fremgangsmåte ifølge krav 24, karakterisert ved at administrasjonen er parenteral.

28. Fremgangsmåte ifølge krav 27, karakterisert ved at den parenterale administrasjon foregår ved subcutan, intramuskulær, intraperitoneal, intracavitets eller intravenøs injeksjon, eller transdermal, nasofaryngeal eller slimhinneabsorpsjon.

29. Fremgangsmåte ifølge krav 28, karakterisert ved at doseringen er fra ca. 0,05 til ca. 1,0 ml.

30. Fremgangsmåte ifølge krav 28, karakterisert ved at doseringen er fra ca. 0,2 til ca. 0,9 ml.

31. Fremgangsmåte ifølge krav 28, karakterisert ved at doseringen er fra ca. 0,3 til ca. 0,7 ml.

32. Fremgangsmåte ifølge krav 24, karakterisert ved at administrasjonen er intern.

33. Fremgangsmåte ifølge krav 32, karakterisert ved at doseringen er fra ca. 0,1 til ca. 1,0 ml.

34. Fremgangsmåte ifølge krav 32, karakterisert ved at doseringen er fra ca. 0,2 til ca. 1,0 ml.

35. Fremgangsmåte ifølge krav 32, karakterisert ved at doseringen er fra ca. 0,3 til ca. 0,7 ml.