NO813806L - Analogifremgangsmaate for fremstilling av nye pencilliner - Google Patents

Description

Denne oppfinnelse angår fremstilling av nye penicilliner med den generelle formel I

og deres fysiologisk forlikélige salter med uorganiske eller organiske baser, som er egnet for anvendelse i legemidler.

I den ovenstående generelle formel I betyr:

a) A en fenylgruppe og

R gruppen med den generelle formel II

hvor n er 0 eller 1, og R1, hvis n er 0, betyr gruppene -S02-R4, -S0-R4, -S02-NH2, -S02"NH-R4eller -S02"N(R4)2, og, hvis n er 1, betyr R^de ovennevnte grupper og dessuten et hydrogen- eller fluoratom, en hydroksy-, metyl- eller metoksygruppe, idet R4i de ovenstående formler betyr en alkylgruppe med 1 til 4 karbonatomer,

eller R en gruppe med den generelle formel III

hvor en av resteneR2eller R3betyr en hydroksygruppe, og den annen av disse rester betyr en gruppe med formlene

eller begge rester R2og R^ betyr gruppen -CONH2, eller

b) A betyr en p-hydroksyfenylgruppe og

R gruppen med den generelle formel II hvor n er 0 eller 1,

og R,, hvis n er 0, betyr gruppene med formlene

-S02-R5, -S02-NH-R4, -S02-N(R4)2eller gruppen -S02"NH2 i metastilling, og hvis n er 1, betyr R^de ovennevnte grupper og dessuten et fluoratom, en-hydroksygruppe, en nitrogruppe, gruppen H2NC0-, gruppene -S0-CH3, -S02~CH3 eller p-H2N-S02-, eller en metyl- eller metoksygruppe, hvor R4i de ovenstående formler er som angitt ovenfor, og R,- betyr en alkylgruppe med 2 til 4 karbonatomer, eller R en gruppe med den generelle formel III hvor en av restene R2eller R^ betyr en hydroksygruppe, og den annen av disse rester betyr en gruppe med formlene -SO^-NH^,

eller begge restene R2og R^betyr

gruppen -C0NH2, eller

c) A betyr en 2-tienylgruppe, en cykloheksa-1,4-dien-1-yl-gruppe, en 3,4-dihydroksyfenyl- eller en 3-klor-4-hydroksyfenylgruppe, og

R en gruppe med den generelle formel II hvor n er 0 eller 1, og R^betyr et fluoratom>en metyl- eller metoksygruppe eller en gruppe med formlene

-S02-R4, -S02-NH2, -S02-NH-R4 eller -S02~N(R4)2, idet R4i disse formler er som ovenfor angitt, og R^ kan også være et hydrogenatom hvis A betyr en 2-tienyl-, 3,4-dihydroksyfenyl- eller 3-klor-4-hydroksyfenylgruppe, eller R^ kan være en hydroksygruppe eller en metylkarbonyloksygruppe hvis A betyr en 2-tienylgruppe, en cyklo-

heksa-1,4-dien-l-ylgruppe eller en 3-klor-4-hydroksyfenylgruppe, eller

R en gruppe med den generelle formel III hvor R,, betyr en hydroksygruppe og R^ en hydroksygruppe eller gruppene

-CONH2, -CO-NHCH3, -SC>2-NH2, eller begge restene R2 og R^kan også samtidig bety gruppen -CONH2. Det foretrekkes slike forbindelser med den generelle formel I hvor R betyr gruppene med formlene Det har vist seg at særlig verdifulle er slike forbindelser med den generelle formel I hvor R betyr gruppen

og A en -fenyl-, 2-tienyl-, 3-klor-4-hydroksyfenyl- eller en 3,4-dihydroksy-feny1-gruppe, R gruppen

og A en fenyl-, p-hydroksyfeny1-, 2-tienyl-, 3-klor-4-hydroksyfenyl- eller 3,4-dihydroksyfeny1, eller R gruppen

og A en fenyl- eller

p-hydroksyfenylgruppe.

Penicillinforbindelsene med den generelle formel I

kan foreligge i to tautomere former (nemlig av laktim- og av laktam-typen). Det er særlig avhengig av det aktuelle oppløsningsmiddel og arten av substituenten R, hvilken av de to former I eller I' som dominerer:

Det vil forstås at de innledningsvis angitte forbindelser med formel I alltid omfatter begge tautomerer.

Forbindelsene med den generelle formel I kan med hensyn til chiralitetssenteret C foreligge i begge de mulige R- og S-konfigurasjoner, og også som en blanding av disse to konfigurasjoner. Særlig foretrekkes slike forbindelser som har D=R-konfigurasjon.'

De nye halvsyntetiske penicilliner med den generelle formel I oppviser et bredt virkningsspektrum mot gram-positive og gram-negative bakterier og har en meget god forlikelighet i

mennesker.

Som kjent hemmer penicillin-antibiotika veksten av forskjellige gram-positive og gram-negative bakterier. Det er videre kjent at bare få penicilliner har god virkning mot viktige gram-negative skadelige bakterier, som særlig opptrer i hospitaler, så som Pseudomonas og Klebsiélla. I løpet av de senere år har.det imidlertid stadig vært en økende opptreden av infeksjoner som forårsakes av disse bakterier, særlig Pseudomonas-arter. Penicillin-derivater så som carbenicillin (US-patent 3.142.673), sulbenicillin (US-patent 3.660.379)

og ticarcillin (US-patent 3.282.926) beskrives riktignok som antipseudomonale antibiotika, men oppviser både in vitro og in vivo bare en måtelig virkning. En viktig videreutvikling er acylerte derivater av cc-amino-benzyl-penicilliner, f.eks. ampicillin og amoxycillin. Fra disse klasser forbindelser som i de senere år har vært intenst bearbeidet, har man nylig funnet frem til azlocillin = 6-(D-a-[(2-okso-imidazolidin-l-yl)-karbonylamino]-4-fenylacetamido)-penicillansyre-natriumsalt (f.eks. belgisk patent-767 647) som et annet antipseudomonas-penicillin. For en vellykket behandling må imidlertid dette penicillin administreres i store doser. Dessuten er dets virkning mot Klebsiélla og E.coli-arter bare måtelig. Det har således foreligget et ytterligere behov for å finne frem til nye penicilliner som har en forsterket virkning mot bakterier så som Psudomonas resp. Klebsiélla og E. coli.

Mens det som nevnt er forsket intenst med hensyn til acylderivater av a-amino-benzylpenicilliner og fremdeles forskes, er det kjent lite med hensyn til derivater hvor en heterocyklisk gruppe er forbundet over en ureido-bro (NHCNH-)

til a-benzylkarbonatomet i a-aminobenzylpenicilliner.

Riktignok er det i tysk off.skrift 2.450.668 og 2.535.655 og US-patent 4.031.230 beskrevet hydroksypyridylureido-benzyl-penicilliner med den generelle formel IV:

Disse forbindelser er imidlertid med hensyn til sin antibakterielle aktivitet tydelig underlegne i forhold til forbindelsene ifølge den ålment tilgjengelige europeiske patent-ansøkning 79 .100 468.2 , som adskiller seg fra forbindelsene som fremstilles ifølge oppfinnelsen, bare ved andre betydninger av resten R og ved andre kombinasjoner av restene A og R.

De nye forbindelser fremstilt ifølge oppfinnelsen har imidlertid bedre aktiviteter sammenlignet med forbindelsene ifølge denne europeiske patentansøkning overfor skadelige mikroorganismer, særlig bakterier, så som E. coli, Pseudomonas og Klebsiélla.

Forbindelsene med den generelle formel I kan fremstilles som følger: 1) Ved omsetning av en forbindelse med den generelle formel V

hvor A er som ovenfor angitt, med et pyrimidinderivat med den generelle formel VI

hvor R er som ovenfor angitt, og B betyr gruppen -NCO eller et reaktivt derivat av gruppen NHCOOH, som f.eks.'gruppene -NHC0C1, -NHCOBr eller

idet gruppen NHC0C1 er særlig foretrukket. Det kan også anvendes blandinger av slike pyrimidinderivater med den generelle formel VI hvor B dels har den ene og dels den annen av de ovennevnte betydninger, f.eks. gruppene

samtidig ved siden av hverandre.

Utgangsforbindelsene med den generelle formel V kan

anvendes i form av sine uorganiske eller organiske salter,

f.eks. som trietylammoniumsalt eller natriumsalt. Omsetningen kan utføres i passende blandinger av vann og slike organiske oppløsningsmidler som er blandbare med vann, f.eks. ketoner så som aceton, cykliske etere, så som tetrahydrofuran eller dioksan, nitriler så som acetonitril, formamider så som dimetylformamid, dimetylsulfoksyd eller alkoholer så som isopropanol eller i heksametapol. Herunder holder man reaksjonsblandingens pH-verdi ved tilsetning av baser eller ved anvendelse av buffer-oppløsninger i et pH-område fra ca. 2,0 til 9,0, fortrinnsvis mellom pH 6,5 og 8,0. Det er imidlertid også mulig å gjennom-føre omsetningen i vannfrie, organiske oppløsningsmidler, f.eks. halogenerte hydrokarboner så som kloroform eller metylenklorid, under tilsetning av baser, fortrinnsvis trietylamin, dietylamin eller N-etylpiperidin.

Videre kan omsetningen utføres i en sammensetning av vann og et ikke-vannblandbart oppløsningsmiddel så som etere, f.eks. dietyleter, halogenerte hydrokarboner, f.eks. kloroform eller metylenklorid, karbondisulfid, ketoner, f.eks. isobutylmetyl-keton, estere, f.eks. eddiksyreetylester, aromatiske oppløsnings-midler, f.eks. benzen, idet det'er hensiktsmessig å omrøre kraftig og å holde pH-verdien i et område på ca. pH 2,0 til 9,0, fortrinnsvis mellom 6,5 og 8,0, ved basetilsetning eller ved anvendelse av-bufferoppløsninger. Man kan også utføre omsetningen i bare vann i nærvær av en organisk eller uorganisk base eller under tilsetning av bufferstoffer.

Hvis man som utgangsmaterialer for fremgangsmåten

anvender silylderivatene av forbindelsene med den generelle formel V (f.eks. mono- eller di-trimetylsilyl-derivatene) og omsetter dem med forbindelser med den generelle formel VI, arbeider man vanligvis hensiktsmessig i vann- og hydroksylgruppe-frie oppløsningsmidler, f.eks. i halogenerte hydrokarboner så som metylenklorid eller kloroform, benzen, tetrahydrofuran, aceton eller dimetylformamid osv. Tilsetning av baser er her ikke nødvendig, men kan i enkelte tilfeller være fordelaktig for å forbedre utbyttet og renheten av produktene. Som eventuelt tilsatte baser anvendes hensiktsmessig tertiære alifatiske eller aromatiske aminer så som pyridin eller trietylamin, eller sekundære aminer som på grunn av sterisk hindring er vanskelige å acylere, så som dicykloheksylamin.

Istedenfor silylestrene kan også alle andre karboksyl-derivater av a-amino-benzylpenicilliner, som er kjent i forbindelse med fremstilling av halvsyntetiske penicilliner, anvendes. Typiske eksempler er tritylestrene, p-nitrobenzy1-estrene eller fenacylestrene. I tilknytning til omsetningene kan disse derivater omdannes til de nye penicilliner ved kjente metoder. Mengden av de anvendte baser fastlegges f.eks. på grunnlag av en bestemt pH-verdi som skal opprettholdes. Når en pH-måling og -innstilling ikke foretas eller ikke er mulig eller praktisk på grunn av utilstrekkelige mengder av vann i fortynningsmidlet, anvendes for de ikke-silylerte forbindelser med den generelle formel IV fortrinnsvis 1,0 til 2,0 molekvivalenter base. Ved anvendelse av silylerte forbindelser, benytter man fortrinnsvis opptil en molekvivalent base.

Som baser kan prinsipielt anvendes alle de organiske og uorganiske baser som vanligvis anvendes i den organiske kjemi, så som alkali- og jordalkalihydroksyder, jordalkalioksyder, alkali- og jordalkalikarbonater og -hydrogenkarbonater, ammoniakk, primære, sekundære og tertiære alifatiske og aromatiske aminer og heterocykliske baser. F.eks. kan nevnes natrium-, kalium- og kalsiumhydroksyd, kalsiumoksyd, natrium-og kaliumkarbonat, natrium- og kaliumhydrogenkarbonat, etylamin, metyletylamin, trietylamin, hydroksyetylamin, anilin, pyridin og piperidin. Ved anvendelse av de silylerte utgangsmaterialer .må man imidlertid ta hensyn til de ovennevnte begrensninger med hensyn til arten av baser.

Som buffersystemer kan man anvende alle vanlige buffer-blandinger, f.eks. fos fatbuffere, citratbuffere og tris-(hydroksymetyl)-amino-metan-buffere.

Reaksjonstemperaturene kan varieres innenfor et stort område. Vanligvis arbeider man mellom ca. -20 og ca. +50°C, fortrinnsvis mellom 0 og +20°C.

Reaksjonskomponentene med de generelle formler.IV og V kan uten videre omsettes med hverandre i ekvimolare mengder. Det kan imidlertid i enkelte tilfeller være hensiktsmessig å anvende den ene av de to reaksjonskomponenter i overskudd for dermed å lette rensningen av sluttproduktet eller for å heve utbyttet.

2) Ved omsetning av ureidokarboksylsyrer med den generelle formel VII

hvor A og R har de ovenfor angitte betydninger, deres salter eller reaktive derivater, med 6-amino-penicillansyre med formel VIII

eller dens uorganiske eller organiske salter eller derivater som lett kan overføres til 6-aminopenicillansyre. Det derved

dannede reaksjonsprodukt kan eventuelt derefter hydrolyseres eller katalytisk hydrogene-l<y>seres til et penicillin med den generelle formel I.

Som reaktive derivater av ureidokarboksylsyrene med den generelle formel VII kan f.eks. anvendes deres syreanhydrider så som de som kan avledes av klormaursyreestere, f.eks. klormaursyreety1- eller -isobutylester, eller deres reaktive estere, så som p-nitrofenylestrene eller N-hydroksy-succinimid-estrene, eller deres reaktive amider så som N-karbonylimidazol, og også deres syrehalogenider så som det tilsvarende syreklorid, eller deres syreazider. Prinsipielt kan imidlertid alle sammenkoblingsmetoder anvendes, slik som kjent fra Ø-laktam-kjemien.

6-aminopenicillansyren anvendes fordelaktig i form av

et av sine derivater. Som derivater er det her f.eks. tale om: dens trimetylsilylester, tritylester, p-nitrobenzylester, fenacylester eller dens 0,N-bis-trimetylsilylderivat. Disse derivater omsettes fortrinnsvis i et aprotisk oppløsningsmiddel så som metylenklorid eller tetrahydrofuran. Man kan også anvende 6-aminopenicillansyren i form av dens salter, f.eks. dens trietylammoniumsalt, og man benytter her f.eks. metylenklorid eller et protisk oppløsningsmiddel eller et vandig medium eller et vandig-organisk oppløsningsmiddel, så som tetrahydrofuran-vann-blandinger.

Ureidokarboksylsyrene, deres salter eller deres reaktive derivater omsettes med 6-aminopenicillansyren eller dens derivater i et oppløsningsmiddel ved temperaturer mellom -40 og • +40°C, eventuelt i nærvær av en base. Hvis f.eks. et anhydrid av ureidokarboksylsyren, f.eks. anhydridet med etylklorformiat, omsettes med et derivat av 6-aminopenicillansyre, foretas omsetningen under avkjøling, f.eks. ved -10 til +10°C i nærvær av et tertiært amin så som trietylamin eller N>N-dimetylanilin,

i et oppløsningsmiddel så som aceton, tetrahydrofuran, dimetylformamid, kloroform, diklormetan, heksametapol eller i en blanding av disse oppløsningsmidler. Hvis man f.eks. omsetter en N-hydroksysuccinimidester av ureidokarboksylsyren med 6-amino-penicillansyren, foretas omsetningen fortrinnsvis ved 0 til 20°C i nærvær av en base så som trietylamin, i et oppløsningsmiddel så som dimetylformamid, diklormetan, dioksan eller i en blanding

av slike oppløsningsmidler.

Omsetningen av en ureidokarboksylsyre med den generelle formel VII selv eller dens salter med 6-amino-penicillansyren eller med dens salter foretas fordelaktig i nærvær av et kondensasjonsmiddel, f.eks. i nærvær av N,N<1->dicykloheksy1-karbpdiimid.

Hvis det anvendes et derivat av 6-aminopenicillansyren, f.eks. en av dens ovennevnte estere, får man alt efter reaksjons-betingelsene eventuelt et reaksjonsprodukt som f.eks. ennu inneholder esterfunksjonen. Et slikt reaksjonsprodukt kan imidlertid lett overføres til penicillinet med den generelle formel I. Hvis f.eks. karboksylgruppen i 6-aminopenicillansyren foreligger i form av sin silylester, kan den efter omsetningen likeledes foreligge i form av sin silylester i det oppnådde penicillin med den generelle formel I. I dette tilfelle av-hydrolyseres denne silylestergruppe efter den egentlige omsetning, hvorved man får forbindelsen med den generelle formel I. I andre tilfeller, f.eks. når det foreligger en p-nitrobenzylester, avspaltes denne p-nitrobenzylestergruppe efter den egentlige omsetning, hvorved man får penicilliner med den generelle formel I.

Opparbeidelsen av reaksjonsblandingen oppnådd ved begge fremgangsmåter efter fullført omsetning foretas i henhold til metoder som er vanlige for 3-laktam-antibiotika, og det samme gjelder for isolering og rensning av sluttproduktene, f.eks.

for frigjøring av syren fra dens salter og overføring av den frie syre til andre salter ved hjelp av uorganiske eller organiske baser. For fremstilling av kalium- eller natrium-saltene er det særlig hensiktsmessig å felle disse salter fra en alkoholisk-eterisk oppløsning av den frie syre ved tilsetning av kalium- eller natrium-2-etylheksanoat.

De som utgangsmaterialer anvendte forbindelser med den generelle formel V er kjent fra litteraturen, se f.eks.

E. H. Flynn, Cephalosporines and Penicillines, Academic Press, New York og London (1972).

Utgangsmaterialene med den generelle formel VI kan f.eks. fremstilles ved omsetning av de passende 5-aminopyrimidiner med den generelle formel IX

hvor R er som ovenfor angitt, med fosgen. Denne omsetning foretas fortrinnsvis i et ikke-hydroksylgruppe-holdig opp-løsningsmiddel så som tetrahydrofuran, metylenklorid, kloroform, dimetoksyetan eller heksametapol, ved temperaturer mellom -40 og +60°C, fortrinnsvis mellom -10 og +20°C. Det anbefales da å binde det dannede hydrogenklorid ved hjelp av ekvimolare mengder av en inert, organisk base så som trietylamin eller pyridin. Som oppløsningsmiddel kan også pyridin anvendes i overskudd. Hvis de aktuelle aminopyrimidiner med den generelle formel IX skulle være tungtløselige i et av de nevnte oppløsningsmidler, kan fosgeneringen også foretas i heterogen fase. Videre kan aminopyrimidinene med den generelle formel IX ved behandling med et silyleringsmiddel så som heksametyldisilazan eller trimetylklorsilan/trietylamin eller N,O-bistrimetylsilylacetamid, overføres til et vanligvis i de nevnte oppløsningsmidler meget lettløselig, enkelt- eller, i henhold til de tilstedeværende utskiftbare hydrogenatomer, fler-silylert aminopyridin, som derefter reagerer med fosgen til de tilsvarende forbindelser med den generelle formel VI. Alt efter arten av oppløsningsmiddel, temperaturen, mengden og arten av den anvendte base, dannes enten overveiende det tilsvarende isocyanat eller karbaminsyrehalogenid eller en blanding av disse to forbindelser. Alt efter reaksjons-betingelsene kan forbindelsen med den generelle formel VI også delvis eller helt foreligge som et med isocyanatene isomert dihydro-oksazolo-pyrimidin med den generelle formel Via

eller ved foregående silylering alt efter arten av substituenten R, som en enkelt- eller fler-silylert analog.

De ved fosgenering dannede utgangsforbindelser med den generelle formel VI resp. blandinger derav er vanligvis godt oppløselige i de ovennevnte oppløsningsmidler og kan efter fjernelse av overskudd av fosgen, uten ytterligere rensning omsettes direkte med de passende penicillinderivater med den generelle formel V.

Det er imidlertid også mulig å isolere mellomproduktet med den generelle formel Via, eventuelt desilylere det med et protisk oppløsningsmiddel, f.eks. vann eller metanol,

rense det på grunnlag av dets løselighetsegenskaper og omsette det på den ovenfor beskrevne måte.

Fremstillingen av de 2-substituerte 5-amino-4-hydroksy-pyrimidiner med den generelle formel IX er, i den utstrekning de ikke allerede er beskrevet i den ålment tilgjengelige europeiske patentansøkning 7 9 100 468.2, nærmere beskrevet i de følgende eksempler. Særlig egnet er omsetningen av 2-klor-4-hydroksy-5-nitro-pyrimidin med aniliner eller benzylaminer i vandig oppløsning, idet nitrogruppen derefter reduseres ved kjente metoder, eller omsetning av 5-benzoylamino-4-hydroksy-2-metylmerkaptopyrimidin med de passende aniliner eller benzylaminer i smelte eller i et høytkokende oppløsningsmiddel som f.eks. sulfolan.

Ureidokarboksylsyrene med den generelle formel VII kan lett oppnås ved omsetning av pyrimidinderivater med den generelle formel VI med glycinderivater med den generelle formel X hvor A er som ovenfor angitt. Omsetningen skjer ved temperaturer mellom -20 og +40°C, fortrinnsvis mellom 0 og +20°C,

i et oppløsningsmiddel. Som oppløsningsmidler kan her f.eks. anvendes blandinger av vann og organiske oppløsningsmidler som er blandbare med vann, f.eks. aceton, tetrahydrofuran, dioksan, acetonitril, dimetylformamid, etanol eller dimetylsulfoksyd. Eventuelt er det nødvendig å anvende et hydrogen-halogenid-bindende middel, og egnede slike midler er f.eks. trialkylaminer så som trietylamin, eller uorganiske baser så som fortynnet natronlut.

Det er funnet at forbindelsene med den generelle formel I er i besittelse av verdifulle farmakologiske egenskaper med god forlikelighet. De nye virkestoffer kan således anvendes til forebyggelse og kjemoterapi av lokale og systemiske infeksjoner i menneske- og dyre-medisinen. Som sykdommer som kan forhindres resp. helbredes ved hjelp av de nye forbindelser, kan f.eks. nevnes slike i luftveiene, munnhulen og urinveiene. Forbindelsene virker særlig mot faryngitt, pneumonia, peritonitt, pyelonefritt, otitt, cystitt, endokarditt, bronkitt, artritt og vanlige systemiske infeksjoner. Videre kan disse forbindelser anvendes som stoffer for konservering av uorganiske eller organiske materialer, særlig av organiske materialer så som polymerer, smøremidler, farver, fibere, lær, papir og tre såvel som levnetsmidler.

Dette muliggjøres ved at forbindelsene med den generelle formel I både in vit ro. og in vivo virker meget sterkt mot skadelige mikroorganismer, særlig mot grampositive og gram-negative bakterier og bakterielignende mikroorganismer, og de utmerker seg særlig ved et bredt virkningsspektrum. Dessuten viser forbindelsene med den generelle formel I efter parenteral administrering høye speil i vev, serum, organer og i urinen.

I den følgende tabell 1 er angitt typiske, særlig

aktive penicilliner fremstilt ifølge oppfinnelsen. De nevnte penicilliner kan fremstilles i henhold til fremgangsmåtene 1 eller 2. Det er her tale om forbindelser med den generelle formel I hvor A og R er definert som følger:

Med disse penicillinderivater kan man f.eks. behandle og/eller forhindre lokale og/eller systemiske sykdommer som forårsakes av de følgende mikroorganismer eller av blandinger av disse: Micrococcaceae, så som Staphylokokker;

Lactobacteriaceae, så som Streptokokker;

Neisseriaceae, så som Neisserier;

Corynebacteriaceae, så som Coryne-bakterier;

Enterobacteriaceae, så som Escherichiae-bakterier av Coli-gruppen, Klebsiella-bakterier, f.eks. K. pneumoniae;

Proteae-bakterier av Proteus-gruppen, f.eks. Proteus vulgaris; Salmonella-bakterier, f.eks. S. thyphimurium;

Shigella-bakterier, f.eks. Shigella dysenteriae;

Pseudomonas-bakterier, f.eks. Pseudomonas aeruginosa; Aeromonas-bakterier, f.eks. Aeromonas lique faciens,

Spirillaceae, så som Vibrio-bakterier, f.eks. Vibrio cholerae; Parvobacteriaceae eller Brucellaceae, så som Pasteurella-bakterier; Brucella-bakterier, f.eks. Brucella abortus; Haemophilus-bakterier, f.eks. Haemophilus influenzae; Bordatella-bakterier, f.eks. Bordetella pertussis;

Moraxella-bakterier, f.eks. Moraxella lacunata;

Bacteroidaceae, så som Bacteroides-bakterier;

Fusiforme-bakterier, f.eks. Fusobacterium fusiforme; Sphaerophorus-bakterier, f.eks. Sphaerophorus necrophorus; Bacillaceae, så som aerobe sporedannere, f.eks. Bacillus anthracis; anaerobe sporedanner-Chlostridier, f.eks. Chlostridium perfringens; Spirochaetaceae, så som Borrelia-bakterier;

Treponema-bakterier, f.eks. Treponema pallidum;

Leptospira-bakterier, sp som Leptospira interrogans.

Den ovenstående liste over mikroorganismer er kun

eksempler og skal ikke representere noen begrensning.

Virkningen av penicillinene fremstilt ifølge oppfinnelsen

kan f.eks. demonstreres ved følgende undersøkelser:

1. In vitro forsøk

For undersøkelsene ble metoden med rekkefortynningsprøve

1 mikrotitersystem anvendt. Undersøkelsen av forbindelsene med hensyn til bakteriostase ble foretatt i flytende medium. Bakteristase-virkningen ble undersøkt ved følgende konsentrasjoner: >64, 64, 32, 16, 8, 4, 2, 1, 0,5, 0,25, 0,125, 0,05, 0,03, 0,015 og 0,007Mg/ml. Det ble benyttet et næringsmedium med følgende sammensetning:

10 g pepton, i g kjøttekstrakt-oksoid, 3 g natriumklorid,

2 g sek.natriumfosfat fortynnes med destillert vann til 1000 ml (pH 7,2-7,4). Bare ved undersøkelse mot Streptokokker ble 1% glukose tilsatt. Primærkulturenes alder var ca. 20 timer. Innstillingen av bakteriesuspensjonen ble foretatt på et fotometer (ifølge "Eppendorf") (reagensglass-diameter 14 mm, filter 546 nm) på grunnlag av uklarheten i en bariumsulfat-sammenligningssuspensjon som ble oppnådd med en bariumsulfat-oppslemning fremstilt ved at 3,0 ml l%ig bariumkloridoppløsning ble satt til 97 ml l%ig svovelsyre. Efter innstillingen ble Streptococcus Aronsen i forholdet 1:15 og de øvrige prøve-bakterier i forholdet 1:1500 fortynnet videre med en koksalt-oppløsning. 16 mg av prøveforbindelsen ble innveiet i 10 ml målekolber og fortynnet med oppløsningsmidlet til merket. Den videre fortynningsrekke ble foretatt med destillert vann eller det passende oppløsningsmiddel.

Fordypningene i mikrotiterplåtene ble fylit med 0,2 ml næringsmedium, 0,01 ml av den ønskede fortynning av prøve-forbindelsen og 1 dråpe bakteriesuspensjon (0,01 ml) og dyrket i 18 til 20 timer ved 37°C. En oppløsningsmiddelkontroll ble alltid tatt med.

Avlesningen ble foretatt makroskopisk, slik at man fikk den aktuelle grensekonsentrasjon (= laveste, ennu bakterio-statisk virksomme konsentrasjon).

Som prøveorganismer ble benyttet:

Staphylococcus aureus SG 511, Escherichia coli ATCC 11 775, Pseudomonas aeruginosa Hamburgensis og Walter, Serratia marcescens ATCC 13 880, Klebsiélla pneumoniae ATCC 10 031 og BC 6, Proteus mirabilis Hamburgensis, Proteus rettgeri BC 7 og Enterobacter cloacae ATCC 13 047.

I den følgende tabell 2 er angitt de fundne minimale hemmende konsentrasjoner (MHK) for typiske representanter for de nye forbindelser, hvor nummereringen svarer til den som er benyttet i tabell 1.

En rekke av de nye forbindelser ble undersøkt in vivo

ved eksperimentelle infeksjoner på mus. Man anvendte som patogene bakterier E. coli ATCC 11775 og Pseudomonas aeruginosa Walter. Det ble fremkalt en intraperitoneal infeksjon med

0,2 ml av en 5% mucin-suspensjon av bakteriene. Dette svarer til ca. 2 x 10 6 E. coli bakterier, resp. 8 x 10 5 Pseudomonas-bakterier pr. mus. Hunnmus av stammen NMRI ble oppdelt i grupper på hver 10 dyr, to grupper ble ubehandlet, og de øvrige grupper ble behandlet subkutant med forskjellige doser av de aktuelle nye penicilliner for å bestemme ED^q (dose hvor

,50% av dyrene overlevde). Ved E. coli infeksjonen ble behandling ,|Eoretatt en gang. Ved Pseudomonas-infeksjonen ble behandling foretatt tre ganger.

Observasjonstiden utgjorde i begge tilfeller 7 dager. Resultatene fra disse forsøk med representative penicilliner fremstilt ifølge oppfinnelsen er angitt i tabell 3.

Som sammenligningsforbindelser tjente de kjente penicilliner med den generelle formel

med

R = H : Azlocillin = A

R = S02CH3 : Mezlocillin = B

videre

D-a-[(4-hydroksy-3-pyridyl)-ureido]-benzylpenicillin-natrium

(se tysk off.skrift 2.450.668) = C

og

piperacillin (T 1220) = D

Den akutte toksisitet ble bestemt ved peroral og subkutan administrering av forbindelsene ifølge tabell 1 til hvite laboratoriemus i stigende doser.

LD,-Q er den dose som medfører at 50% av dyrene dør i løpet av 8 dager efter administreringen. Samtlige forbindelser viser ved oral administrering en LD^^på over 4 g/kg, ved subkutan administrering en LD5q på over 3 g/kg, dvs. ved 3 g/kg døde ingen dyr, og forbindelsene er dermed i praksis ugiftige.

De angitte verdier viser at representative penicilliner fremstilt ifølge oppfinnelsen, på grunn av sitt brede anti-biotiske spektrum, sin høye antibakterielle aktivitet, sin lave toksisitet og sitt høye serumspeil efter subkutan og oral administrering, er verdifulle antibiotika.

De nye forbindelser kan innføres i farmasøytiske preparater for behandling av infeksjonssykdommer både hos mennesker og dyr.

Som foretrukne farmasøytiske preparater kan nevnes

tabletter, dragéer, kapsler, granulater, stikkpiller, opp-løsninger, suspensjoner, emulsjoner, salver, geleer, kremer, puddere og spray-preparater. Fordelaktig administreres virkestoffet eller en blanding av forskjellige virkestoffer med den generelle formel I i human- eller veterinær-medisinen, i en dosering mellom 5 og 500, fortrinnsvis 10-200 mg/kg kroppsvekt pr. 24 timer, eventuelt i form av flere enkeltadministreringer. En enkelt administrering inneholder virkestoffet eller virke-stoffene i mengder på fortrinnsvis ca. 1 til ca. 100, spesielt 5 til 60 mg/kg kroppsvekt. Det kan imidlertid være nødvendig å avvike fra nevnte doseringer, og særlig avhengig av arten og kroppsvekten hos individet som skal behandles, arten og graden av sykdommen, arten av preparatet og administreringsformen for legemidlet, og dessuten det tidsrom resp. intervall i løpet av hvilket administreringen skjer. Således kan det i enkelte tilfeller være tilstrekkelig å anvende mindre enn den ovenfor angitte mengde virkestoff, mens det i andre tilfeller er nød-vendig med mer enn den angitte virkestoffmengde. Fastleggelse av den til enhver tid nødvendige optimale dosering og administrerings form for virkestoffet kan lett foretas av enhver fagmann på grunnlag av hans fagkunnskap.

Ved parenteral administrering foretrekkes det å oppløse

den nye penicillinforbindelse i et ugiftig, flytende medium for injeksjonsformål og å injisere oppløsningen intramuskulært, intravenøst eller subkutant.

Det er også mulig å oppløse den nye penicillinforbindelse

i et ugiftig, flytende medium eller i et salvegrunnlag eller blande den med dette og å påføre oppløsningen eller blandingen direkte på det skadede sted. Forbindelsene kan også anvendes som stikkpiller efter blanding med et grunnlag for stikkpiller eller efter oppløsning deri.

Eksempler på ugiftige, flytende medier som kan anvendes

for fremstilling av injiserbare preparater som inneholder penicillinforbindelsen som virkestoff, er sterilisert, avionisert vann, fysiologisk koksaltoppløsning, glukoseoppløsning for injeksjon, Ringers oppløsning eller aminosyreoppløsning for injeksjon.

Penicillinforbindelsen kan også oppløses i andre injiserbare preparater og administreres parenteralt.

For oral administrering anvendes de nye penicillinforbindelser i form av et farmasøytisk preparat som inneholder forbindelsen(e), eventuelt blandet med farmasøytisk forlikelige bærere, f.eks.

et organisk eller uorganisk, fast eller flytende hjelpestoff, som er egnet for oral administrering.. Eventuelt kan disse preparater også inneholde hjelpestoffer, stabilisatorer og andre vanlig anvendte tilsetningsstoffer.

Når det gjelder anvendelse som f6r-tilsetningsmidler, kan de nye forbindelser anvendes i vanlige konsentrasjoner og til-beredninger sammen med for-stoffet resp. forstoff-preparater eller med drikkevannet. Derved kan en inveksjon av gram-negative eller gram-positive bakterier forhindres, forbedres og/eller helbredes, og likeledes kan man oppnå en forbedring av vekten og en forbedring av forutnyttelsen.

De følgende eksempler skal tjene til å illustrere oppfinnelsen ytterligere (angivelsene av Rf-verdier gjelder for systemet n-butanol-vann-iseddik = 60:25:15, Si02~plate).

Med "ampicillin" menes det a-aminobenzylpenicillin, med "amoxycillin" menes det a-amino-p-hydroksy-benzylpenicillin og med "epicillin" menes det a-amino-a-(1,4-cykloheksadien-1-yl)-metylpenicillin som har D=R-konfigurasjon i sidekjeden.

I. Fremstilling av utgangsforbindelsene

Eksempel A

5- amino- 4- hydroksy- 2- p- metylsulfonylanilino- pyrimidin

3,2 g (0,019 mol) 4-metyltio-nitrobenzen oppløses i 20 ml maursyre og tilsettes 0,05 mol hydrogenperoksyd som 30%ig opp-løsning ved romtemperatur. Derved oppvarmes oppløsningen.

Efter 1 times henstand ved romtemperatur foretas felning med isvann, bunnfallet avsuges og tørres ved 50°C i vakuum. Man får 2,9 g (76,2% av det teoretiske) p-nitrofenylmetylsulfon.

3,42 g (0,017 mol) p-nitrofenyl-metyl-sulfon oppløses i 100 ml metanol og hydrogeneres i nærvær av 1 g Raney-nikkel ved 50°C og 5 bar. Oppløsningen filtreres fra katalysatoren og inndampes til tørrhet. Residuet oppløses i 40 ml dioksan og tilsettes en oppløsning av 3,77 g (0,0175 mol) 2-klor-4-hydroksy-5-nitro-pyrimidin-natriumsalt • lf^O i 120 ml vann. Oppløsningen oppvarmes på dampbad i 3 timer. Efter avkjøling avsuges det utfelte bunnfall, vaskes med vann og tørres ved 50°C i vakuum.

Utbytte: 3,1 g (58,7% av det teoretiske) 4-hydroksy-2-p-mety1-sulfonylanilino-5-nitropyrimidin.

3,3 g (0,01063 mol) 4-hydroksy-2-p-metylsulfonylanilino-5-nitropyrimidin oppløses i 50 ml vann under oppvarmning ved tilsetning av 6 ml konsentrert ammoniakk. Under omrøring tilsettes 7,83 g (0,045 mol) natriumditionitt alt på en gang. Derefter omrøres i ytterligere 15 minutter ved 60°C. Efter avkjøling avsuges det dannede bunnfall, vaskes med vann og tørres ved 50°C i vakuum.

Utbytte: 2,4 g (80,6% av det teoretiske) 5-amino-4-hydroksy-2-p-metylsulfonylanilino-pyrimidin.

NMR-spektrum (DMSO + CD30D) signaler ved ppm: 3,15 (s, 3H),

7,2 (s, 1H), 7,8 (bred s, 4H).

Eksempel b

5- amino- 4- hydroksy- 2- p- metylsulfinylanilino- pyrimidin

3,8 g (0,014 mol) 4-hydroksy-2-p-metyltio-anilino-5-nitro-, pyrimidin oppslemmes i 50 ml iseddik, tilsettes 2,3 g (0,02 mol) 30%ig hydrogenperoksyd og oppvarmes under omrøring i 10 minutter på dampbad. Efter avkjøling avsuges det dannede bunnfall og tørres i vakuum.

Utbytte: 2,2 8 g (55% av det teoretiske) 4-hydroksy-2-p-mety1-sulfinylanilino-5-nitro-pyrimidin.

2,1 g (0,0079 mol) 4-hydroksy-2-p-metylsulfinylanilino-5-nitropyrimidin oppslemmes i 60 ml vann og oppløses ved tilsetning av 7 ml konsentrert ammoniakk og oppvarmning. 8 g natriumditionitt tilsettes på en gang, og oppløsningen oppvarmes i 20 minutter på dampbad. Efter avkjøling bringes oppløsningen til pH 7 med iseddik og får stå i flere timer i kjøleskap.

Efter avsugningen renses råproduktet ved kromatografi over en silikagelkolonne (elueringsmiddel kloroform/metanol 5:1). Utbytte: 0,8 g (38,2% av det teoretiske).

NMR-spektrum (DMSO + CD30D) signaler ved ppm: 2,75 (s, 3H), 7,15 (s, 1H), 7,7 (q, 4H).

Ved å gå ut fra det passende substituerte anilin og 4-hydroksy-2-p-metyltio-anilino-5-nitro-pyrimidin resp. 2-klor-4-hydroksy-5-nitropyrimidin og påfølgende reduksjon ble pyrimidinene angitt i den følgende tabell syntetisert på analog måte.

Pyrimidiner med den generelle formel

Pyrimidiner med den generelle formel

Pyrimidiner med den generelle formelI

Eksempel C

D- L- g-[ 3-( 4- hydroksy- 2- p- metylaminosulfonYlanilino- 5- pyrimidinyl)-ureido]- tienyleddiksyre

2,95 g (0,01 mol) 5-amino-2-p-metylaminosulfonylanilino-4-hydroksy-pyrimidin oppvarmes under tilbakeløpskjøling i 30 minutter i 100 ml tørr tetrahydrofuran sammen med 6 g trimetylsilyldietylamin. Derefter inndampes til tørrhet i vakuum, og det faste produkt oppløses i 60 ml tørr tetrahydrofuran under nitrogen. Denne oppløsning settes under isavkjøling dråpevis til 1,05 g fosgen, oppløst i 50 ml tetrahydrofuran.

Man omrører videre i 5 minutter ved romtemperatur og inndamper til ca. halvt volum i vakuum. Denne oppløsning settes under isavkjøling dråpevis til 1,57 g (0,01 mol) D,L-tienylglycin,

som ble oppløst med IN natronlut i en blanding av 50 ml tetrahydrofuran og 20 ml vann. Ved slutten av tilsetningen innstilles pH-verdien på 8,0. Man omrører videre i 1 time ved romtemperatur, avdriver tetrahydrofuranet i vakuum, tilsetter noe vann og utrister to ganger med etylacétat ved pH 7,0.

Den vandige fase innstilles derefter på pH 2,7 med 2N saltsyre. Det utfelte produkt avsuges og tørres.

Utbytte: 3,3 g (69%) .

IR-spektrum: 3300, 1660, 1555 cm<-1>.

NMR-spektrum (DMSO + CD30D) signaler ved ppm:

2,45 (s, 3H), 5,50 (s, 1H), 7,05 (m, 2H), 7,40 (m, 1H), 7,80

(q, 4H), 8,35 (s, 1H).

Analogt ble følgende ureidokarboksylsyrer syntetisert: a) ureidokarboksylsyrer med den generelle formel b) ureidokarboksylsyrer med den generelle formel c) ureidokarboksylsyrer med den generelle formel

II Fremstilling av sluttproduktene

Eksempel 1

D- a-[ 3-( 4- hydroksy- 2- p- metylaminosulfonylanilino- 5- pyrimidinyl)-ureido]- p- hydroksy- benzylpenicillin- natrium

1,47 g (0,005 mol) 5-amino-4-hydroksy-2-p-metylaminosulfonylanilino-pyrimidin oppslemmes i 50 ml tørr tetrahydrofuran og oppvarmes under tilbakeløpskjøling sammen med 4 g trimetylsilyldietylamin til fullstendig oppløsning (10 til '30 minutter). Oppløsningen inndampes til tørrhet i vakuum, opptas igjen i 50 ml tetrahydrofuran og settes dråpevis under isavkjøling til en oppløsning av 530 mg fosgen i 35 ml tørr tetrahydrofuran. Man omrører videre i 10 minutter ved romtemperatur og inndamper derefter i vakuum til ca. halvt volum.

Man suspenderer 2,1 g (0,005 mol) amoxicillin i en opp-løsningsmiddelblanding av 40 ml tetrahydrofuran og 10 ml vann. Under isavkjøling setter man trietylamin til oppløsningen.

Til denne oppløsning settes dråpevis den ovenfor fremstilte oppløsning, idet pH-verdien holdes på ca. 7,0 ved tilsetning av trietylamin. Man omrører videre i 1 time i isbad, lar blandingen komme til romtemperatur, tilsetter 20 ml vann og fjerner tetrahydrofuranet i vakuum. Den vandige fase utristes en gang med etylacetat ved pH 7,0 og innstilles på pH 2,8 med IN saltsyre under isavkjøling. Det utfelte penicillin avsuges

og tørres i vakuum.

Ved tilsetning av den beregnede mengde natrium-etylheksanoat i metanol fremstilles natriumsaltet og utfelles med eter. Utbytte: 2,16 g (62%);

IR-spektrum: 1765, 1650, 1610 cm"<1>;

NMR-spektrum (DMSO + CD30D) signaler ved ppm: 1,55 (d, 6H),

2,55 (s, 3H), 4,05 (s, 1H), 5,45 (d + s, 3H), 6,75 (d, 2H),

7,30 (d, 2H), 7,85 (q, 4H), 8,35 (s, 1H).

Ved denne fremgangsmåte ble penicillinene med den følgende formel syntetisert:

Eksempel 50

D, L- g-[ 3-( 2- p- aminosulfonylanilino- 4- hydroksy- 5- pyrimidinyl)-ureido]- 2- tienylmety1- penicillin- natrium

En oppløsning av 2,3 g (5 mmol) D,L-a-[3-(2-p-aminosulfonylanilino-4-hydroksy-5-pyrimidinyl)-ureido]-tienyl-eddiksyre i 50 ml dimetylformamid og 25 ml metylenklorid tilsettes 0,52 g (5,1 mmol) N-metylmorfolin og avkjøles til -20 til 25°C. Til blandingen settes 0,54 g (5 mmol) klormaursyre-etylester oppløst i 20 ml metylenklorid, og blandingen omrøres i 45 minutter ved -20°C (Oppløsning A).

Til en suspensjon av 1,1 g (5 mmol) 6-aminopenicillansyre

i 50 ml metylenklorid settes dråpevis 3,1 g (30 mmol) trietylamin, derefter omrøres i 1-2 timer ved romtemperatur inntil oppløsning er oppnådd, og endelig avkjøles til -20°C (oppløsning B).

Man setter oppløsning B til oppløsning A, mens temperaturen holdes ved -20°C, og lar reaksjonsblandingen reagere videre i 45 minutter ved -20°C og 2 timer ved romtemperatur.

Derefter tilsettes 150 ml vann, den vandige fases pH-verdi innstilles på 7,2, det organiske skikt fraskilles, og vann-fasen ekstraheres 3 ganger med etylacetat. Etylacetat-ekstrakten kastes. Man dekker den vandige fase med et lag av etylacetat og innstiller dens pH på 3,0 ved tilsetning av 2N saltsyre. Det organiske skikt fraskilles, tørres med natriumsulfat og inndampes. Man oppløser det oppnådde penicillin i metanol og utfeller natriumsaltet ved tilsetning av en ekvimolar mengde natrium-etylheksanoat.

Utbytte: 2.9 g (84% av det teoretiske),

IR-spektrum: 1760, 1655, 1600 cm"<1>,

NMR-spektrum (DMSO + CD30D) signaler ved ppm:

1,55 (d, 6H), 4,0 (s, 1H), 5,45 (m, 3H), 7,1 (m, 2H), 7,45

(m, 1H), 7,85 (q, 4H), 8,35 (s, 1H).

I henhold til fremgangsmåten i eksempel 50 ble følgende penicilliner syntetisert: a) med formel b) med formelen c) med formelen

Forbindelsene med den generelle formel I og I' kan inn-arbeides i de vanlige farmasøytiske anvendelsesformer så

som tabletter, dragéer, kapsler eller ampuller. Enkeltdosen utgjør for voksne vanligvis mellom 50 og 1000 mg, fortrinnsvis 100 til 500 mg, og den daglige dose utgjør mellom 100 og 4000 mg, fortrinnsvis 250 til 2000 mg.

Claims (2)

1. Analogifremgangsmåte for fremstilling av nye antibakterielle penicilliner med de generelle formler

resp.

hvor A og R har de følgende betydninger:a) A betyr en fenylgruppe og R betyr gruppen med den generelle formel II hvor n er 0 eller 1, og R^ , hvis n er 0, betyr gruppene

-S02 -R4 , -S0-R4 , -S02 -NH2 , -S02~NHR4 eller -S02" N(R4 )2 , og, hvis n er 1, betyr R^ de ovennevnte grupper og dessuten et hydrogen- eller fluoratom, en hydroksy-, metyl- eller metoksygruppe, idet R4 i de ovenstående formler betyr en alkylgruppe med 1 til 4 karbonatomer, eller R betyr en gruppe med den generelle formel III

hvor en av restene R2 eller R^ betyr en hydroksygruppe, og den annen av disse rester betyr en gruppe med formlene

eller begge restene R2 og R^ betyr gruppen -C0NH2 , eller b) A betyr en p-hydroksyfenylgruppe, og R betyr gruppen med den generelle formel II hvor n er 0 eller 1, og R,, hvis n er 0, betyr gruppene med formlene

-S02 -R5 , -S02~ NHR4 , -S02 -N(R4 )2 eller gruppen -S02-NH2 i meta-stilling, og hvis n er 1, betyr R^ de ovennevnte grupper og dessuten et fluoratom, en hydroksygruppe, en nitrogruppe, gruppen H2 NC0-, gruppene -S0-CH3 , -S02"CH3 eller p-H2 N-S02~ , eller en metyl- eller metoksygruppe, idet R4 i de ovenstående formler er som angitt ovenfor, og R,- betyr en alkylgruppe med 2 til 4 karbonatomer, eller R betyr en gruppe med den generelle formel III hvor en av restene R2 eller R3 betyr en hydroksygruppe, og den annen av disse rester betyr en gruppe med formlene -S02~NH2,

eller begge restene R2 og R3 betyr gruppen -C0NH2 , eller c) A betyr en 2-tienylgruppe, en cykloheksa-1,4-dien-l-yl-gruppe, en 3,4-dihydroksyfenyl- eller en 3-klor-4-hydroksyfenylgruppe, og R betyr en gruppe med den generelle formel II hvor n er 0 eller 1, og er et fluoratom, en metyl- eller metoksygruppe eller en gruppe med formlene

S02 -R4 , -S02 -NH2 , -S02 -NHR4 eller -S02" N(R4 )2 , idet R4 i disse formler er som ovenfor angitt, og R^ kan også være et hydrogenatom hvis A betyr en 2-tienyl-, 3,4-dihydroksyfenyl- eller 3-klor-4-hydroksyfenylgruppe, eller R^ kan være en hydroksygruppe eller en metylkarbonyloksygruppe hvis A betyr en 2-tienylgruppe, en cykloheksa-1,4-dien-l-ylgruppe eller en 3-klor-4-hydroksyfenylgruppe, eller R betyr en gruppe med den generelle formel III hvor R2 betyr en hydroksygruppe, og R^ betyr en hydroksygruppe eller gruppene -CONH2 , -CO-NHCH3 eller -S02 -NH2 , eller begge restene R2 og R^ kan også samtidig bety gruppen -CONH2 , og deres salter med uorganiske eller organiske baser, karakterisert ved ata) en forbindelse med den generelle formel V

hvor A er som ovenfor angitt, omsettes med et pyrimidinderivat med den generelle formel VI

hvor R er som ovenfor angitt, og B betyr gruppen -NCO eller et reaktivt derivat av denne gruppe resp. gruppene -NHC0C1,-NHCOBr eller

eller med blandinger av slike pyrimidiner med den generelle formel VI hvor B dels har den ene og dels den annen av de ovenfor angitte betydninger, i et oppløsningsmiddel og et pH-område mellom 2,0 og 9,0 ved temperaturer mellom -20 og +50°C, ellerb) en ureidokarboksylsyre med den generelle formel VII

hvor A og R har de ovenfor angitte betydninger, eller dens salter eller reaktive derivater, omsettes med 6-amino-penicillansyre med formel VIII

eller med dens uorganiske eller organiske salter eller med dens derivater som lett kan overføres til 6-aminopenicillansyren, mellom -40 og +40°C i nærvær av et oppløsningsmiddel og eventuelt en base, og/eller en således erholdt forbindelse med den generelle formel I resp. I' overfø res til sine salter med uorganiske eller organiske baser.

2. Fremgangsmåte som angitt i krav 1, karakterisert ved at man fremstiller D-a- [3-(2-p-aminosulfonylanilino-4-hydroksy-5-pyrimidinyl)-ureido]-benzylpenicillin-natrium, D,L-a-[3-(2-p-aminosulfonylanilino-4-hydroksy-5-pyrimidinyl)-ureido]-2-tienylmetyl-penicillin-natrium, D,L-a-[3-(2-p-aminosulfonylanilino-4-hydroksy-5-pyrimidinyl)-ureido]-m,p-dihydroksy-benzylpenicillin-natrium, D,L-a-[3-(2-p-aminosulfonylanilino-4-hydroksy-5-pyrimidinyl)-ureido]-m-klor-p-hydroksy-benzylpenicillin-natrium, D-a-[3-(2-p-aminosulfonylanilino-4-hydroksy-5-pyrimidinyl)-ureido]-1,4-cykloheksadien-l-yl-metylpenicillin-natrium, D-a- [3-(4-hydroksy-2-p-metylaminosulfonylanilino-5-pyrimidinyl)-ureido]-p-hydroksy-benzylpenicillin-natrium, D-a-[3-(4-hydroksy-2-p-metylaminosulfonylanilino-5-pyrimidiny1)-ureido]-benzylpenicillin-natrium, D,L-a- [3-(4-hydroksy-2-p-metylaminosulfonylanilino-5-pyrimidiny1)-ureido]-m-klor-p-hydroksy-benzylpenicillin-natrium, D-a-[3-(4-hydroksy-2-p-metylsulfinylanilino-5-pyrimidinyl)-ureido]-benzylpenicillin-natrium, D,L-a-[3-(4-hydroksy-2-p-metylsulfinylanilino-5-pyrimidinyl)-ureido]-m-klor-p-hydroksy-benzylpenicillin-natrium, D-a-[3-(2-(p-aminosulfonyl-m-hydroksy-anilino)-4-hydroksy-5-pyrimidinyl)-ureido]-p-hydroksy-benzylpenicillin-natrium eller D-a-[3-(2-(p-aminosulfonyl-m-hydroksy-anilino)-4-hydroksy-5-pyrimidinyl)-ureido]-benzylpenicillin-natrium.