NO791130L - Avstandsholder for flerpanelenheter, spesielt for dobbeltglass - Google Patents

Description

Denne oppfinnelse angår avstandsholdere for anvendelse ved montering av flerlags plateenheter, omfattende en avstandsholdende ramme i form av en lukket figur.

Ved fremstillingen av flerlags plateenheter, spesielt flerglassruter såsom dobbeltruter, er det nødvendig å montere hver plate i en gitt, ønsket avstand fra den neste, tilstøtende plate for å oppnå de ønskede isolasjonsegenskaper. For dobbeltruter er det kjent å anvende en avstandsholdende ramme, som anbringes mellom perifere partier av to-glassplater og bringes til å hefte til disse. For å unngå kondensasjon på innsiden av dobbeltruten er det nødvendig å tette dobbeltrutens kanter mot inn-trengning av fuktig luft. En måte å danne den nødvendige bin-ding og tetning på har vært å anvende herdbare polysulfidforbin-delser, for eksempel som angitt i britisk patentskrift nr.

993 963. Slike forseglingsmaterialer har gitt tilfredsstillende herdede forseglinger med god adhesjon til glass og metall og stor motstandsdyktighet overfor temperaturendringer i omgivelsene. Slike materialer er imidlertid relativt kostbare, og når de blan-des, begynner de straks å herde. De krever utmåling og blanding av to komponenter umiddelbart før påføringen i form av et fluidum på rutens kantpartier. Dessuten er det nødvendig at disse materialer er utherdet, i det minste i en viss grad, før enhetene kan håndteres og transporteres. Denne utherdning kan ta opp til flere timer og krever foranstaltninger for sammenspenning og lagring av enhetene mens herdingen pågår.

Varmsmelte-forseglingsmaterialer for dobbeltruter, på basis av butylforbindelser, er kjent. Disse forseglingsmaterialer fremstilles vanligvis med tanke på å tilveiebringe et spektrum av egenskaper, innbefattende evnen til å kunne påføres som en varm-mykbar masse, stor motstandsdyktighet mot vanndampinntrengning og god adhesjon til glass og til den avstandsholdende ramme. Selv om dét kan oppnås brukbare forseglinger med materialer på butyl-gummibasis, er bindingsstyrken og adhesjonen til glass vanligvis av en lavere størrelsesorden enn for herdbare polysulfid-forseglingsmaterialer av den type som vanligvis benyttes i dobbeltruter. Tilsetning av komponenter for å gi varmsmelte-forseglingsmaterialer på butylbasis mer permanente bindingsegenskaper for å sikre tilfredsstillende adhesjonsegenskaper, tenderer til å gi forseglinger med dårlig flytefasthet ved oppvarmning eller sogar ved romtemperatur, eller som blir uønsket hårde ved lave temperaturer.

Vanligvis har det ved de tidligere kjente fremgangsmåter for montering av dobbeltruter vært nødvendig å påføre forseglingsmaterialet i flytende eller klebrig tilstand mellom sam-menstilte glassruter. Ved slike fremgangsmåter kan det være van-skelig å kontrollere at påføringen av forseglingsmaterialet skjer på den ønskede måte, og ofte må det foretas tidkrevende rengjø-ringsoperasjoner.

Det har likeledes vært foreslått å tilveiebringe avstandselementer som på mo'tstående sideflater er forsynt med et termoplastisk klebemiddel, hvilke prefabrikkerte avstandselementer bringes til å hefte til kantene av glassruter ved anvendelse av varme. I britisk patentskrift nr. 1 384 127 beskrives et materiale på basis av termoplastiske gummi-blokkopolymerer av nærmere angitt type. Eksempler på slike er styren-butadien-styren-blokkopolymere og styren-isopren-styren-blokkopolymere. I patent-skriftet angis det at forseglingsmaterialer kan anvendes som et belegg på avstandselementer av metall for dobbeltruter. Det har vist seg at forseglingsmaterialer på basis av slike blokkopolymere har tendens til å gi relativt lite tilfredsstillende adhesjonsegenskaper for dobbeltruter av høy kvalitet, selv når de anvendes sammen med et silan-grunningsmateriale. Disse forseglingsmaterialer har dessuten tendens til å oppvise en mindre tilfredsstillende vanndampgjennomtrengning enn enkelte andre forseglingsmaterialer.

I den samtidig innleverte norske patentsøknad nr.

79 1129 er det beskrevet forbedrede forseglingsmaterialer og forbedrede grunningsmaterialer egnet for anvendelse ved fremstilling av dobbeltruter. I den samtidig hermed innleverte norske patent-søknad nr. 79 1128 er det beskrevet forbedrede fremgangsmåter for fremstilling av dobbeltruter, ved hvilke disse forbedrede materialer kan anvendes.

Det er et mål med den foreliggende oppfinnelse å tilveiebringe en fremgangsmåte og en innretning for innføring av disse forbedrede forseglingsmaterialer i dobbeltruten på en effektiv og enkel måte under monteringen av denne.

Det har nemlig vist seg at forseglingsmaterialet effek-tivt kan innføres mellom glassplatene som et på forhånd fremstilt, termoplastisk, ikke-klebrig belegg heftet til en avstandsholdende ramme (i form av en lukket figur), som innsettes mellom glassplatene under monteringen av enheten.

Ved hjelp av oppfinnelsen tilveiebringes en avstandsholder, hvor det til de sammenbindende overflater av den avstandsholdende ramme hefter et lag av et varmmykbart, elastisk forseglingsmateriale som bibeholder sin form og er ikke-klebrig ved temperaturer under 60° C, og som er i stand til å mykne til en bindingsdannende tilstand når det oppvarmes til temperaturer over 140° C, og som omfatter en blokkopolymer med to polystyren-endeblokker bundet til en i det minste hovedsakelig mettet polyolefingummi-midtblokk, en alifatisk hydrocarbonharpiks med smeltepunkt ikke lavere enn 60° C, en epoxyharpiks og findelt uorganisk fyllstoff.

Den avstandsholdende ramme eller avstandsholderen ifølge oppfinnelsen har form av en lukket figur, dvs. et rektangel, som hensiktsmessig har ytre dimensjoner som er mindre enn de ytre dimensjoner av platene i enheten i hvilken avstandsholderen skal anvendes. I de tilfeller hvor platene er gjennomsiktige, har avstandsholderen fortrinnsvis innvendige dimensjoner som ikke er mindre enn enhetens gjennomsynsfelt. For sammenbinding av glassplater under anvendelse av avstandsholdende aluminiumrammer for fremstilling av dobbeltruter er laget av forseglingsmateriale i avstandsholderen ifølge oppfinnelsen fortrinnsvis mellom 0,1 mm og 5 mm tykt. For å oppnå en mest mulig tilfredsstillende forsegling mot vanndamp festes laget fortrinnsvis til en utvendig overflate av avstandsholderen som strekker seg fra sammenbindingsover-flaten på den ene side av rammen og tvers over de deler av rammen som befinner seg på utsiden av de sammenbindende overflater og til den sammenbindende overflate på den motstående side av rammen. Med uttrykket "sammenbindende overflate" menes den overflate som skal være vendt mot en av platene, idet det mellom denne og platen anbringes et lag av forseglingsmaterialet som binder rammen til platen. Således har hver avstandsholder to sammenbindende overflater, nemlig én på hver av de sider som vender mot en plate.

Fortrinnsvis er rammen i avstandsholderen ifølge oppfinnelsen av metall, f.eks. av laluminium eller stål, og den kan hensiktsmessig være satt sammen av avstandsprofiler. Det vil være hensiktsmessig at avstandsprofilene er hule og perforerte eller slisset i den flate som skal vende mot innsiden av enheten. For flerglassruters vedkommende innlemmes fortrinnsvis et tørkemiddel i den hule avstandsprofil for å absorbere eventuell fuktighet som måtte være blitt innesluttet i flerglassruten. Avstandsprofilenes tverrsnitt kan gies mange forskjellige utforminger, og det foretrekkes å velge en utformning som er slik at flater som skal ligge an mot glassplatenes innvendige flater, er hovedsakelig parallelle og ensformede, slik at det kan sikres en tilfredsstillende plas-sering av avstandsprofilene i den ferdige enhet. Fortrinnsvis er den avstandsholdende ramme også noe fleksibel for å muliggjøre tilpasning av denne mellom platene. Den avstandsholdende ramme settes hensiktsmessig sammen av et antall avstandsprofilstykker (for eksempel fire stykker) med et valgt tverrsnitt og med en ønsket lengde. De sammenstilles og forbindes, for eksempel i hjørnene, ved hjelp av forbindelsesklemmer for derved å danne en avstandsholdende ramme.

Ved en foretrukken fremgangsmåte ved fremstilling av avstandsholderen ifølge oppfinnelsen blir avstandsprofilstykker satt sammen for dannelse av den avstandsholdende ramme, hvoretter forseglingsmaterialet påføres den sammensatte ramme i smeltet tilstand, hvilket hensiktsmessig kan skje ved en ekstruderingsprosess. Alternativt kan avstandsholderen settes sammen av passende av-standsrammeelementer bestående av avstandsprofillengder som på forhånd er belagt med forseglingsmaterialet.

Ved hjelp av oppfinnelsen tilveiebringes der likeledes et avstandsrammeelement egnet for anvendelse ved en fremgangsmåte ved fremstilling av avstandsholderen ifølge oppfinnelsen, hvilket element har ensartet tverrsnitt over hele lengden og omfatter et hult hovedparti med et vedheftende belegg av det varmmykbare, elastiske forseglingsmateriale, som er formfast og ikke-klebrig ved temperaturer under 60° C og er i stand til å mykne til bindingsdannende tilstand når det oppvarmes til temperaturer over 14 0°. C, og som omfatter en blokkopolymer med to polystyren-endeblokker bundet til en i det minste hovedsakelig mettet polyolefingummi-midtblokk, en alifatisk hydrocarbonharpiks med smeltepunkt ikke lavere enn 60° C, en epoxyharpiks og findelt uorganisk fyllstoff.

Når avstandsholderen er tilvirket av forhåndsbelagte avstandselementer ifølge oppfinnelsen, kan forbindelsesklemmene ha form av et hjørneelement omfattende forbindelsespartier med et utvendig tverrsnitt tilsvarende avstandselementets innvendige tverrsnitt og et parti forsynt med et overflatelag av forseglingsmaterialet som er anordnet således at det blir komplementært til belegget på avstandselementet, og som trer i kontakt med glassrutene. Dersom denne type forbindelsesklemme ikke benyttes, må andre innretninger for forsegling av avstandsholderens hjørnepar-tier anvendes. Eksempelvis kan det festes en hjørnestøpeform til hvert av hjørnene av avstandselementmontasjen, hvilken støpeform er tettsluttende festet til profilen av de sammenstillede avstandselementer og derved avgrenser et rektangulært hulrom. Et forseglingsmateriale, som passende kan ha samme sammensetning som det som anvendes i belegget på avstandselementene, kan så sprøy-tes i smeltet tilstand for å fylle det rektangulære hulrom.

Forseglingsbelegget på den avstandsholdende ramme eller elementene av avstandsholderen ifølge oppfinnelsen kan påføres på følgende måte. De flater av de metalliske avstandsprofiler som skal utgjøre den avstandsholdende rammes sammenbindende overflater, behandles med et egnet grunningsmateriale, slik at det dannes et tynt, varmmykbart belegg på de overflater til hvilke det skal hefte et belegg av forseglingsmaterialet. Forseglingsmaterialet påføres deretter som en varmsmelte ved 150° - 190° C på belegget, slik at det dannes et skikt av tykkelse minst 0,1 mm, hvorved det fås en avstandsholdende ramme eller et avstandselement av ønsket ensartet utvendig form. Lagene herdner ved avkjøling tii en seig, elastisk, ikke-klebrig tilstand, slik at den avstandsholdende ramme eller avstandselementet som fåes etter at laget er blitt avkjølt, vil tåle transport og lagring uten spesielle mellomlag eller -belegg. Om ønskes, kan det fremstilles avstandselementer i standardlengder inneholdende tørkemiddel som er innelukket ved hjelp av klebebånd, som fjernes når avstandselementené kuttes opp , i ønskede lengder for montering av avstandsholderne.

Når avstandsholdere'ifølge oppfinnelsen anvendes for montering av flerglassruter, plasseres avstandsholderen overfett med de perifere overflatepartier av klargjorte glassplater, med belegget av forseglingsmaterialet i kontakt med glassplatene, eller, hvilket foretrekkes, i kontakt med et belegg av et grunningsmateriale som på forhånd er påført på de nevnte perifere overflatepartier av glassplatene, hvoretter det anvendes varme og trykk for å binde materialene adhessivt til glassplatene. Varme kan tilføres og trykk kan påsettes på en hvilken som helst hensiktsmessig måte. Eksempelvis kar*-ia.frarød bestråling (for eksempel med bølgelengde fra 1 til 3 y, fortrinnsvis fra 1 til 1,5 u) rettes gjennom glassplatene for å mykne overflaten av forseglingsmaterialet på den avstandsholdende ramme, og enheten føres til en presse, for eksempel en valsepresse innstilt for sammenpressing av forseglingsmaterialet i en på forhånd bestemt grad.

Som mer fullstendig beskrevet i en samtidig hermed innlevert patentsøknad velges bestanddelene av forseglingsmaterialet som anvendes i belegget på avstandsholderen ifølge oppfinnelsen, slik at det fås et materiale som lar seg ekstrudere som en varmsmelte, og som herdner til en ikke-klebrig, sterk, elastisk masse med en vanndampgjennomtrengelighet (som nedenfor definert) på mindre enn 0,1 g/m 2/dag, målt ved 25° C, eller på mindre enn

0,5 g/m<2>/dag målt ved 38° C. Det foretrekkes å sikre at materialet er ikke-klebende ved temperaturer opp til 50° C, at det er lagringsstabilt-(med hensyn til form og sammensetning) i lengre tid ved vanlige temperaturer for lagring og transport, og at det, for anvendelse som en varmsmelte ved 150° - 190° C, er i stand til å kunne smeltes og holdes i smeltet tilstand ved 140° - 150° C i flere timer uten skadelige virkninger.

Med uttrykket "vanndampgjennomtrengelighet" (MVTR =

("moisture vapor transmission rate") menes vekten av vanndamp som overføres pr. dag gjennom en 2,0 mm tykk folie av materialet fra en atmos-

fære med 90 % + 2 % relativ fuktighet (R.H.) på den ene side av folien til en tørr atmosfære på den annen side av folien (uttrykt i g/m<2>/dag), bestemt, i henhold til DIN 53122 (testbetingelser A). MVTR-verdier er avhengige av temperaturen og den relative fuktighet ved hvilke testen utføres.

Blokk-kopolymere som er anvendbare i forseglingsmaterialer for avstandsholdere ifølge oppfinnelsen, er blokkopolymere med to polystyren-endeblokker bundet til en i det minste hovedsakelig mettet polyolefingummi-midtblokk. Disse materialer velges som følge av deres stabilitet overfor varme og oxydasjon, deres lave vanndampgjennomtréngelighet, deres gode mekaniske egenskaper, spesielt ved vanlige temperaturer, og deres påførings-egenskaper. Disse materialer kan beskrives som inneholdende minst to poly-(alfa-monoalkenylaren)-blokker og minst én elastomer, hydrogenert, polykonjugert dienblokk, f.eks i hydrogenert poly-butadien eller hydrogenert polyisopren. Poly-(alfa-monoalkenyl-aren ) -blokkene kan ha en midlere molekylvekt i området fra ca. 4000 til ca. 50 000 eller 150 000, fortrinnsvis fra ca. 7000 til ca.

25 0.00 og aller helst fra ca. 7500 til ca. 10 000. Den alfa-monoalkenylaromatiske monomer kan være styren, alfa-methyl-styren eller alkylringsubstituerte styrener hvor alkylgruppen inneholder inntil 4 carbonatomer og der er inntil 2 av disse alkylgrupper. Den elastomere poly-(konjugert dien)-blokk har en midlere molekylvekt i området fra 18 000 til ca. 250 000 eller 500 000, fortrinnsvis fra 25 000 til ca. 100 000 og aller helst fra ca. 27 000 til ca. 50 000. Poly-(konjugert dien)-blokken som er hydrogenert, inneholder minst 20 %, fortrinnsvis minst 35 %, av monomerenhetene polymerisert i 1,2-konfigurasjonen. Hydroge-nering (metning) av disse poly-(konjugert dien)-blokker utføres inntil et punkt hvor minst 95 % av dobbeltbindingen er mettede, fortrinnsvis minst 99 %, slik at midtblokken omfatter en i det minste hovedsakelig mettet polyolefingummi. Mindre enn 10 % av de aromatiske dobbeltbindinger i poly-(alfa-monoalkenylaren)-blokken er hydrogenert, fortrinnsvis mindre enn 2 %. Foretrukne materialer leveres av Shell Chemicals under varemerket "Kraton G 1650" og "Kraton G 1652y. De beskrives som termoplastiske gummi-materialer, hvis molekyler inneholder polystyrenendeblokker (S) og med disse uforlikelige polyolefingummi-midtblokker (EB) i en mengde av ca. 70. vekt%. Polyolef ingummi-midtblokkene sies å gi en ethylen-butylen-gummifase.

I forseglingsmaterialene for avstandsholderen ifølge oppfinnelsen kan blokkopolymeren hensiktsmessig anvendes i mengder fra 5 til 50 vektdeler, men det har vist seg at ønskelig hefteevne, elastisititet og vanndampgjennomtrengelighet oppnås med så små mengder som fra 9 til 30 vektdeler (fortrinnsvis fra

14 til 20 vektdeler" pr. 100 vektdeler av forseglingsmaterialet. Den alifatiske hydrocarbonharpiks er nødvendig som en klebrig-gjørende harpiks som forlener det varmmyknede materiale med de nødvendige varmklebeegenskaper, og likeledes tjener som et modi-fiseringsmiddel for smelteviskositeten ved lavere temperaturer. Det er imidlertid viktig at den anvendte harpiks ikke gjør materialet klebrig ved vanlige transport- og lagringstemperaturer (dvs. ved temperaturer inntil ca. 50° C, vanligvis fra 0° til 35° C). Større mengder av den alifatiske harpiks har tendens til å gi lav smelteviskositet og dårlige fukteegenskaper men også dårligere lavtemperaturegenskaper hos den ferdige forsegling, dvs. til å gjøre forseglingen hård og sprø, hvilket kan vise seg ved brudd på de forseglede glassplater og på andre måter. På tilsvarende måte har mindre mengder av harpiksen tendens til å gjøre forseglingsmaterialet vanskeligere å bearbeide i smeltet tilstand. Det foretrekkes å anvende fra 5 til 50 vektdeler av harpiksen, fortrinnsvis fra 12 til 30 vektdeler (aller helst fra 15 til 20 vektdeler) pr. 100 vektdeler av forseglingsmaterialet. Egnede

reaktive epoxyharpikser for anvendelse i forseglingsmaterialet for avstandsholderen ifølge oppfinnelsen er væskeformige ved romtemperatur og innbefatter de med molekylvekt mindre enn 3000 og epoxyd-ekvivalenter fra 180 til 210. Et foretrukket materiale er det

som markedsføres under varemerket "Epikote 828", som er avledet fra epiklorhydrin og difenylolpropan, er væskeformig ved romtemperatur og har en epoxydekvivalent fra 185 til 205, spesielt på ca. 190 (antall gram harpiks som inneholder en gram ekvivalent epoxyd), en viskositet ved 25° C (Garner-Holdt) på 100 - 160 poise, spesielt på ca. 125 poise, og en midlere molekylvekt på 370. Skjønt større mengder epoxyharpiks synes å påskynde ved-heftning når forseglingsmaterialet anvendes sammen med foretrukne grunningsmaterialer, begrenses den anvendte mengde epoxyharpiks

av harpiksens forlikelighet med andre bestanddeler av forseglingsmaterialet. Mengder fra 2 til 40 vektdeler er vanligvis aksepter-bare, men for å sikre at det ikke oppstår forlikelighetsproblemer og for å sikre en rask oppbygging av klebeevnen i den endelige forsegling til en ønsket høy verdi, foretrekkes det å anvende fra-4 til 15 vektdeler epoxyharpiks (aller helst ca. 8 vektdeler) pr. 100 vektdeler av forseglingsmaterialet. Den foretrukne epoxyharpiks tjener også i noen grad som et mykningsmiddel for forseglingsmaterialet. Et findelt uorganisk fyllstoff, såsom f.eks. kalciumcarbonat, sinkoxyd, barytt, leire, talkum eller lignende tilsettes for å forbedre forseglingsmaterialets håndteringsegen-skaper. Det kan anvendes vesentlige mengder fyllstoff, dvs. inntil 60 eller sogar 80 vektdeler pr.. 100 vektdeler av forseglingsmaterialet, men i de foretrukne forseglingsmaterialer benyttes fra 10 til 45 vektdeler fyllstoff (aller helst fra 20 til 40 vektdeler) pr. 100 vektdeler av forseglingsmaterialet. Når forseglingsmaterialet skal oppvarmes ved infrarød bestråling, er det ønskelig at der som en del av fyllstoffet inkluderes inntil 15 vekt%, helst, inntil 8 vekt% carbon black pr. 100 vektdeler av forseglingsmaterialet.

Eventuelt kan inntil 50 vektdeler av en aromatisk hydrocarbonharpiks med et smeltepunkt (Ball&Ring) på 60 - 130°C innlemmes pr. 100 vektdeler av forseglingsmaterialet for anvendelse i avstandsholderen ifølge oppfinnelsen. Mens overdrevent store mengder aromatisk harpiks har en tendens til å gjøre den endelige forsegling uønsket hård, vil mer moderate mengder av denne harpiks bidra til å gi forseglingsmaterialet en ønskelig lav smelteviskositet og en ønskelig høy hefteevne og varmklebning. Forseglingsmaterialet vil også ha tendens til å bli lite klebrig ved normale temperaturer for transport og lagring. Det foretrekkes å anvende ikke mer enn 20 vektdeler av denne harpiks pr. 100 vektdeler av forseglingsmaterialet. Inntil 40 vektdeler, pr. 100 vektdeler av forseglingsmaterialet, av et flytende polybuten med molekylvekt mindre enn 10 000 blir fortrinnsvis tilsatt for å tjene som et lavtemperaturmykningsmiddel for forseglingsmaterialet og den endelige forsegling og likeledes for å gi forseglingen gummiaktige egenskaper og for å redusere forseglingsmaterialets smelteviskositet. Det foretrekkes å anvende fra 10 til 30 vektdeler polybuten (aller helst fra 15 til 20 vektdeler) pr. 100 vektdeler av forseglingsmaterialet. For å forbedre ikke-klebrig-heten av det avkjølte forseglingsmateriale ved normale temperaturer for lagring og transport kan det tilsettes inntil 15 vektdeler, fortrinnsvis inntil 10 vektdeler, pr. 100 vektdeler av forseglingsmaterialet, av en voks med et smeltepunkt (Ball & Ring) fra 50° til 120° C, for eksempel en paraffinvoks med smeltepunkt 100° C. Også andre harpikser, såsom polyethylen, ataktisk poly-propylen, ethylenvinylacetat, polyisobutylen og andre additiver kan eventuelt tilsettes, som ekstendere, fyllstoffer, varmklebrig-gjørende midler og stabiliseringsmidler.

Adhesjonen til glass og aluminium av forseglingsmaterialet, som skal anvendes i avstandsholderen ifølge oppfinnelsen, forbedres i betydelig grad når forseglingsmaterialet anvendes sammen med et foretrukket grunningsmateriale. Et foretrukket grunningsmateriale omfatter en bestanddel som er effektiv med hensyn til å herde den epoxyharpiks som er beskrevet mer detaljert i en samtidig hermed innlevert patentsøknad. Bestanddelene av det foretrukne grunningsmateriale velges slik at der fås et

i

termoplastisk lag av materialet som hefter godt.til glassplatene (samt til den avstandsholdende ramme eller avstandselementene når det anvendes på slike) som er forlikelig med og kan bringes til å hefte til forseglingsmaterialet, samt har et mykningspunkt (Ball

& Ring) i området fra 50° til 190° C, fortrinnsvis i området fra 80° til 150° C, slik at det blir i stand til å varmmyknes sammen med forseglingsmaterialet.

Oppfinnelsen skal nu beskrives mer detaljert under hen-visning til de vedføyede tegninger, hvor fig. 1-7 skjematisk viser syv eksempler på gjennomskårede avstandsholdere, fig. 8 skjematisk viser en hjørneskjøt mellom avstandsprofiler, fig. 9 skjematisk viser en innretning anvendt for fremstilling av en avstandsholder etter en som et eksempel valgt fremgangsmåte, fig. 10 skjematisk viser en hjørneskjøt mellom avstandselementer, fig. 11 skjematisk viser en annen hjørneskjøt mellom avstandsprofiler, fig. 12 skjematisk viser et eksempel på en avstandsholder med hjørneavstandselementer, fig. 13 skjematisk viser en gjæret hjørne-skjøt mellom avstandsprofiler, fig. 14 skjematisk viser en annen hjørneskjøt mellom avstandsprofiler, fig. 15 skjematisk viser en innretning for påføring av et grunningsmateriale på glassplater, fig. 16 skjematisk viser en innretning for tilførsel av varme og påsetting av trykk ved fremstillingen av dobbeltruter, og fig. 17 skjematisk viser en ikke sammenmontert hjørneskjøt mellom avstandsprofiler.

Hver av avstandsholderne som nedenfor er beskrevet i illustrasjonsøyemed, omfatter en avstandsholdende ramme i form av en lukket rektangulær figur av utvendige dimensjoner noe mindre enn de utvendige dimensjoner av flerglassrutens glassplater og med innvendige dimensjoner ikke mindre enn rutens gjennomsynsfelt. Til hver avstandsholders ramme hefter der til adhesjonsflåtene et belegg påført ved ekstrudering av et varmmykbart, elastisk forseglingsmateriale som skal beskrives nedenfor, og som er formfast og ikke-klebrig ved temperaturer under 60° C og er i stand til å mykne til en bindingsdannende tilstand når det oppvarmes til temperaturer over 14 0° C, og omfatter en blokkopolymer med to polystyren-endeblokker bundet til en i det minste hovedsakelig mettet polyolefingummi-midtblokk, en alifatisk hydrocarbonharpiks med smeltepunkt ikke lavere enn 60° C, en epoxyharpiks og findelt uorganisk fyllstoff.

Ved fremstillingen av de seks første av de viste avstandsholdere (beregnet for anvendelse ved fremstilling av dobbeltruter) gjøres det bruk av hule metallprofiler 10, 11, 12, 13, 14, 15 (se figurene 1 - 6) hvis skjøtpartier støter mot hverandre og er hektet over hverandre, slik at det dannes en luftgjennomtrenge-lig skjøt som muliggjør lett sammenpresning eller utvidelse av av-standsprof ilene i tverretningen. Skjøtpartiene 18 - 23 anordnes mot flerglassrutens innside. Metallprofilene 10, 11 har hovedsakelig rektangulært tverrsnitt, mens metallprofilene 12, 13 har hovedsakelig T-formet tverrsnitt og metallprofilene 14, 15 har hovedsakelig l-formet tverrsnitt. Hver av metallprofilene 10 - 15 har bindingsflater 34, 35, 36, 37, 38, 39 på motstående sider av profilen.

På fig. 7 er det vist et tverrsnitt av en del av en syvende, avstandsholder, som egnet seg for fremstilling av en tre-glassrute. Den syvende av de viste avstandsholdere omfatter en hul metallprofil 16 med en not 17 for opptak av en glassrute. Metallprofilen 16 har perforeringer 24 langs flater som skal vende mot rutens luftfylte innside. En avsetning 43 av et trykkfølsomt klebemiddel er anbragt i noten 17, hvorved en midtre glassplate kan festes på plass når rammen settes sammen.

Ved fremstillingen av de syv første av de viste avstandsholdere blir det først påført standardlengder av metallprofilene et grunningsmateriale omfattende et termoplastisk materiale og et tertiært amin.

Det anvendte grunningsmateriale hadde følgende sammensetning :

Denne oppløsning ble påført således at der etter for-dampning av oppløsningsmidlet ble tilbake et termoplastisk belegg av tykkelse mindre enn 0,1 mm. Etter av oppløsningsmidlet hadde fordampet, ble det påført et forseglingsmateriale.

Det anvendte forseglingsmateriale hadde følgende sammensetning:

Forseglingsmaterialet er i. stand til å ekstruderes som en varmsmelte ved 14 0° - 190° C og herdner under dannelse av en ikke-klebrig, kohessiv elastisk masse med en vanndampgjennomtrengning (som ovenfor definert) på mindre enn 0,1 g/m<2>/dag målt ved 25° C og høyst 0,5 g/m<2>/dag målt ved 38° C. Det omfatter en blokkopolymer med to polystyren-endeblokker bundet til en i det minste hovedsakelig mettet polyolefingummi-midtblokk, en alifatisk hydrocarbonharpiks med smeltepunkt ikke lavere enn 60° C, en epoxyharpiks og findelt uorganisk fyllstoff.

I disse materialer var de anvendte bestanddeler som følger: Blokkopolymeren var "Kraton G 1652", som antas å være en polystyren/mettet polyolefin/polystyren-blokkopolymer (S-EB-S), hvor polyolefingummien bidrar med ca. 70 vekt% av kopo-lymeren, og som har en spesifikk vekt på 0,91, en oppløsnings-viskositet på 150 eps ved 15 % faststoffinnhold i toluen og 2500 eps ved 25 % faststoffinnhold i toluen, en bruddfasthet på

457 kg/cm 2, en bruddforlengelse på 500 %, en 100 % elastisitets-modul på 51,3 kg/cm 2 og en Shore A-hardhet på 75.

Den alifatiske hydrocarbonharpiks var "Escorez 5310", som antas å være en hydrogenert polycyclopentadienharpiks.

Det tertiære amin var "DMP 30", som antas å være 2,4,6-trisdimethylaminomethyl-fenol.

Den varmreaktive fenolharpiks var "Schennectady SP 1045".

Den aromatiske hydrocarbonharpiks var "Piccotex LC" som antas å være en styrenharpiks med smeltepunkt ca. 90° C.

De anvendte stabiliseringsmidler var pentaerythrityl-tetra-kis-(3-(3,5-di-tert.-butyl-4-hydroxyfenyl)-propionat) og en polymer, hindret fenol.

Den anvendte epoxyharpiks var "Epikote 8 28", som antas å være avledet fra epiklorhydrin og difenylolpropan og å ha en epoxydekvivalent på ca. 190, en viskositet ved 25° C på 100 - 600 poise og en midlere molekylvekt på 370.

Det anvendte polybuten var "Indopol H300", som antas å ha en midlere molekylvekt på 1220.

Paraffinvoksen var paraffin 10805, som antas å være en fullraffinert paraffin med smeltepunkt 56 - 58° C.

Forseglingsmaterialet ble påført de grunnede avstands-prof iler som en varmsmelte ved 180° C ved en ekstruderingsprosess, slik at belegg 26, 27, 28, 29, 30, 31, 32 av den ønskede form og tykkelse ble påført overflater av profilene, nemlig profilenes 10 - 16 sammenbindende overflater 33, 34, 35, 36, 37, 38, 39 og profilenes 10, 12, 14, 16 utadvendende overflater 92, 93, 95, 97 hva den første, tredje, femte og syvende utførelsesform av avstandsholderen angår. Avstandselementer av ensartet form over hele lengden, og omfattende en hul hoveddel, nemlig profilen, med et vedheftende belegg av forseglingsmaterialet, ble derved dannet. Beleggene 30, 31 på de sammenbindende overflater 38, 39 av avstandsprofilene i den femte og den sjette av de viste av-standsjaoldere, er svakt konvekse for å redusere muligheten for inn-lemmelse av luft mellom avstandsholderen og glassrutene til et minimum når avstandsholderne tas i bruk. Etter avkjølingen var forseglingsmaterialet meget elastisk og ikke-klebrig, og avstandselementene kunne lagres uten at det var nødvendig å ty til spesielle mellomleggspapir.

Ved en fremgangsmåte som illustrerer anvendelsen av avstandselementene for fremstilling av rektangulære avstandsholdere ble avstandsholderne fremstilt ut fra et passende avstandselement blant de som er vist på fig. 1-7. For enkelhets skyld skal fremstillingen av den tredje av de viste avstandsholderne beskrives. Fire seksjoner av avstandselementet kuttes opp i den ønskede lengde, forsynes med et tørkemiddel og forbindes med hverandre i endene ved hjelp av hjørneelementer i form av hjørnestykker 46

(figurene 8 og 9) som fastholdes ved friksjon på innsiden av avstandselementene. Endepartiene av avstandselementene kuttes med endeflater 40 loddrett på avstandselementets lengdeakse (se figurene 8 og 9), slik at det fås et åpent rom i hjørnene av avstandselementmontasjen. Endepartiene av avstandselementene ble oppvar-met i noen få sekunder ved infrarød bestråling for å mykne forseglingsmaterialet på avstandselementene. En hjørnestøpeform 42 ble festet til hvert hjørne av avstandselementmontasjen. Som vist på fig. 9 er denne form nøye avpasset formen av de sammen-festede avstandselementer og bidrar til å avgrense den rektangulære åpning 41. Støpeformen har en injeksjonsåpning 44 gjennom hvilken et forseglingsmateriale av samme sammensetning som den benyttet for avstandselementene, injiseres som en varmsmelte for å fylle åpningen 41. Forseglingsmaterialet tillates å avkjøle, og støpeformen fjernes, hvorved den viste avstandsholder fåes.

Selv om det ved fremstillingen av den tredje av de

viste avstandsholdere er benyttet en bestemt hjørnekonstruksjon, vil det forstås at det også kan anvendes andre hjørnekonstruksjo-ner for sammenfesting av avstandselementene til en avstandsholder i henhold til oppfinnelsen. Eksempelvis kan man, ved hjelp av hjørneforbindingselementer som vist på figurene 8 og 9 forbinde gjærede endepartier av avstandselementene, slik at de blir passende sammen som vist på fig. 13, med beleggene av forseglingsmaterialet på tilstøtende ender 56 av avstandselementene i full kontakt med hverandre på begge sider av skjøten. Alternativt kan det anvendes et kubisk hjørnestykke 60 (fig. 14) av passende størrelse for å fylle tomrommet mellom avstandselementenes endeflater 40, idet stykket 60 omfatter en metallramme med partier (ikke vist) for innføring i profilen og er belagt med det valgte forseglingsmateriale for å gi belegg som danner en fortsettelse av belegget på avstandselementene. Alternativt kan det benyttes et arrangement som vist på fig. 10, hvor et stramtsittende hjørne-deksel 80 anbringes over endepartiene av avstandselementmontasjen under monteringen av avstandsholderen ifølge oppfinnelsen. Hjørne-dekslet 80 omfatter trekantede kantpartier 81 av forseglingsmaterialet og rektangulære båndpartier 82 i ett med disse, dannet av forseglingsmaterialet og forsterket med aluminiumfolie 83. Alternativt kan det benyttes et arrangement som vist på fig. 11, hvor et stramtsittende hjørneforbindelseselement 85 stikkesinn i avstandselementenes endepartier under monteringen av avstandsholderen ifølge oppfinnelsen. Hjørneforbindelseselementet 85 omfatter partier 86 med et utvendig tverrsnitt tilsvarende det innvendige tverrsnitt av avstandselementenes metallprofil og et enhetlig parti 87 belagt med lag av forseglingsmaterialet som er komple-mentære til lagene av forseglingsmaterialet på avstandselementene, og som er beregnet for å tre i kontakt med glassplatene i flerglassruten som avstandsholderen skal anvendes i. Alternativt kan avstandsholderen ifølge oppfinnelsen omfatte rettlinjede avstandselementer 88 festet sammen med avstandsholdende hjørneelementer

89 som vist på fig. 12. I dette arrangement er de avstandsholdende hjørneelementer 89 av samme konstruksjon og utvendig tverrsnitt som de rettlinjede avstandselementer 88 og er forbundet med disse og forseglet ved hjelp av U-formede partier 90 av forseglingsmaterialet, som smelter sammen med lagene av forseglings materialet på avstandselementene under oppvarmingen av forseglingsmaterialet når avstandsholderen taes i bruk for fremstilling av flerglassruten.

Alternativt kan avstandsholderens hjørnekonstruksjon fullføres etter at avstandsholderen er montert sammen med glassplatene ved fremstillingen av en dobbeltrute. Ved en slik fremgangsmåte forsegles gjenstående åpninger ved flerglassrutens hjørner ved påføring av et forseglingsmateriale i form av en varmsmelte fra en manuelt betjent sprøytepistol.

Avstandsholderne som er vist på figurene 8-14, er alle fremstilt av fire metallprofilseksjoner som er satt sammen til en ramme og festet sammen i hjørnene ved hjelp av hjørnefor-bindelseselementer, hvoretter de på de sammenbindende overflater er forsynt med belegg av et forseglingsmateriale. Tverrsnittet av disse viste avstandsholdere svarer til tverrsnittet av de respektive avstandsholdere vist på figurene 1^7. Hver ramme er først forsynt med et belegg av grunningsmaterialet som ble anvendt for de syv første viste avstandsprofiler og deretter med et belegg av forseglingsmaterialet, idet dette ble ekstrudert ved ca. 180° C for dannelse av et ønsket belegg av deri ønskede tykkelse. Etter avkjøling var forseglingsmaterialet elastisk og ikke-klebrig, og de avstandsholdende rammer kunne lagres og transporteres uten at det var nødvendig å ty til spesielle mellomlags-papir eller lignende.

Ved montering av profilene vist på fig. 8-14 foretrekkes det å anvende et hjørneforbindelseselement som ikke bare gir en tilfredsstillende forbindelse, mellom profilene men som også gir en ubrutt overflate ved de sammenbindende overflater og ved rammens utadvendende overflater . En utformning av hjørneforbin-delseselementet som kan anvendes, er vist på fig. 17, hvor avstandselementene er festet sammen ved hjørnene ved hjelp av hjørnestykker 46. Endepartier 72 av avstandsprofilene 70 krym-pes på forbindelseselementene 46.

Mange av de ovenfor beskrevne hjørnekonstruksjoner for sammenfesting av avstandselementer til avstandsholdere ifølge oppfinnelsen kan også anvendes ved fremgangsmåter for fremstilling av avstandsholdere ifølge oppfinnelsen, ved hvilke avstands profiler først settes sammen til en avstandsholdende ramme, hvoretter det påføres et f orseglingsmateriale på den avstandsholdende ramme for derved å danne avstandsholderen.

De viste avstandsholdere kan anvendes for fremstilling av flerglassruter, såsom dobbeltruter, på følgende måte. To iden-tiske glassruter 45 vaskes og rengjøres. Perifere partier av hver glassrute, forsynes deretter med et tynt termoplastisk skikt av det ovenfor som eksempel beskrevne grunningsmateriale. Disse skikt påføres ved å føre glassrutene frem på valser 50, slik at deres kantpartier føres under en påføringsinnretning 52 (fig. 15) som inneholder grunningsmaterialet i form av en oppløsning. En filtpute 54 overfører oppløsningen i den ønskede tykkelse til glassrutens kantpartier.

Etter at oppløsningsmidlet er fordampet fra grunningsmaterialet legges én av glassrutene på et horisontalt bord med den grunningsbelagte overflate vendende opp. Den utvalgte av de viste avstandsholdere anbringes så over rutens kantpartier. Avstandsholderen tilpasseå til glassruten, slik at glassrutens kanter, som er belagt med grunningsskiktet, overdekkes av belegget av forseglingsmateriale på den ene av avstandsholderens sammenbindende overflater.

Den annen glassrute legges så over avstandsholderen med de belagte kantpartier i kontakt med belegget av forseglingsmateriale på den andre av avstandsholderens sammenbindende overflater. Denne montasje føres deretter til en varme- og pressinnretning (fig. 16) omfattende en øvre og en nedre rekke av infrarøde opp-varmere 62, 64 anordnet over og under dobbeltrutenes fremførings-plan, idet konstruksjonen og arrangementet er slik at kontaktfla-tene mellom glassrutene 45 og grunningsskiktet og mellom grunningsskiktet og forseglingsmaterialet tilføres tilstrekkelig mye varme til at materialene oppvarmes til en temperatur høyere enn mykningspunktene for grunningsskiktet og forseglingsmaterialet, slik at i det minste overflatepartiene av disse mykner. Dobbeltrutens kanter føres så etter tur gjennom oppvarmerne 62, 64, hvoretter montasjen straks føres mellom valser 66, 68 som er innstilt for å presse sammen dobbeltruten ca. 1 mm til en ønsket total-tykkelse. Den således fremstilte dobbeltrute tillates å avkjøles, hvoretter den er klar for installasjon.

Claims (11)

1. Avstandsholder.for anvendelse ved montering av flerlags plateenheter, omfattende en avstandsholdende ramme i form av en lukket figur, karakterisert ved at der til de sammenbindende overflater (33, 34, 35, 36, 37, 38, 39) av den avstandsholdende ramme hefter et lag (26, 27, 28, 29, 30, 31, 32) av et varmmykbart, elastisk forseglingsmateriale som bibeholder sin form og er ikke-klebrig ved temperaturer under 60° C, og som er i stand til å mykne til en bindingsdannende tilstand når det oppvarmes til temperaturer over 14 0° C, og som omfatter en blokk-kopolymer med to polystyren-endeblokker bundet til en i det minste hovedsakelig mettet polyolefingummi-midtblokk, en alifatisk hydrocarbonharpiks med smeltepunkt ikke lavere enn 60° C, en epoxyharpiks og findelt uorganisk fyllstoff.

2. Avstandsholder ifølge krav 1, karakterisert ved at belegget (26, 27, 28, 29, 30, 31, 32) hefter til en utvendig overflate av rammen og strekker seg fra den sammenbindende overflate (34, 3,6, 38, 33) på den ene side av rammen, tvers over deler (92, 93, 95, 97) av rammen på utsiden av de sammenbindende overflater (34, 36, 38, 33) og til den sammenbindende overflate (34, 36, 38, 33) på den annen side av rammen.

3. Avstandsholder ifølge krav 1 eller 2, karakterisert ved at belegget (26, 27, 28, 29, 30, 31, 32) er mellom 0,1 og 5 mm tykt.

4. Fremgangsmåte ved fremstilling av en avstandsholder ifølge krav 1-3, karakterisert ved at forseglingsmaterialet påføres den avstandsholdende ramme i mettet tilstand.

5. Fremgangsmåte ifølge krav 4, karakterisert ved at materialet påføres ved en ekstruderingsprosess.

6. Fremgangsmåte ifølge krav 1-3, karakterisert ved at det tilveiebringes ønskede lengder av avstands-rammeelementer, hvilke lengder har ensartet tverrsnitt langs hele lengden og omfatter en hul hoveddel (10, 11, 12, 13, 14, 15, 16) med et vedheftende belegg (26, 27, 28, 29, 30, 31, 32) av det varmmykbare, elastiske forseglingsmateriale, og at lengdene festes sammen i endene for dannelse av avstandsholderen.

7. Fremgangsmåte ifølge krav 6, karakterisert ved at fire lengder av avstandselementet festes sammen med fire hjørneelementer (46, 85, 89, 60).

8. Fremgangsmåte ifølge krav 7, karakterisert ved at hvert av hjørneelementene (60, 85) omfatter festepartier (86) for innføring i den hule hoveddel (10, 11, 12, 13, 14, 15, 16) og et overflatelag av det varmmykbare, elastiske forseglingsmateriale, anordnet således at det er komplementært til belegget på avstandselementlengdene.

9. Avstandsrammeelement for anvendelse ved fremgangsmåten ifølge krav 6, karakterisert ved at elementet har ensartet tverrsnitt langs hele lengden og omfatter en hul hoved del (10, 11, 12, 13, 14, 15, 16) med et vedheftende belegg (26, 27, 28, 29, 30, 31, 32) av det varmmykbare, elastiske forseglingsmateriale.

10. Hjørneelement for anvendelse sammen med et avstandselement ifølge krav 9, karakterisert ved at det omfatter et belegg av forseglingsmaterialet som er komplementært til belegget på avstandselementet.

11. Flerglassrute omfattende en avstandsholder ifølge krav 1-3.