NO327179B1 - Fremgangsmate for fremstilling av en ikke-krystalliserbar polyolsirup - Google Patents

Description

Foreliggende oppfinnelse angår en ny fremgangsmåte for fremstilling av en ikke-krystalliserbar polyolsirup som er resistens mot varme og alkalie, anvendelse av polyolsirupen, samt tannpastablanding inneholdende samme.

Mer spesielt angår oppfinnelsen en ny fremgangsmåte for fremstilling av en polyolsirup som kan benyttes ved fremstilling av sepe eller detergenser, ved formulering av farmasøytisk siruper eller tannpastaer, det vil si i en hver anvendelse som, i en alkalisk og/eller varm omgivelse, krever motstandsevne mot dannelse av farvinger som er uønsket eller forbindelser som er uegnet ut fra et smaks synspunkt.

Med polyoler menes produkter som oppnås ved katalytisk hydrogenering av enkle, reduserende sukre, komplekset i reduserende sukre som disakkarid, oligo-sakkarid og polysakkarider og blandinger derav, heretter alle kalt "sukkersirup".

Som en generell regel er de enkle reduserende sukker som er ment som katalytisk hydrogenering i henhold til oppfinnelsen glukose, xylose, fruktose og mannose. De oppnådde polyoler er så sorbitol, xylitol, og mannitol.

Disakkaridene er som oftest maltose, isomaltulose, maltulose, isomaltose og laktose, som ved katalytisk hydrogenering gir maltitol, isomalt, isomaltitol og laktitol.

Innenfor oppfinnelsens konteksts menes med ikke-krystalliserbar blanding, en blanding av polyoler som danner ikke-krystalliserbare siruper ved 20°C med en tørrstoffandel på 70% når de lagres i en hermetisk tett beholder i en måned. Den ikke-krystalliserbare sorbitol innenfor oppfinnelsens kontekst er definert i "European Phamacopoeia", 1997, avsnitt 0437.

Sorbitol siruper finner utstrakt anvendelse i agrikultur næringsmidler, samt på farmasøytiske og kjemiske områder. Ved formulering av tannpasta og særlig ved fremstilling av natrium bikarbonat tannpasta er bruken av sorbitol syrer som fukte midler kun mulig hvis de er stabile i nærvær av natrium bikarbonat og ikke forårsaker noen brunfarving under lagring. Denne farving skyldes reaksjon mellom bikarbonat og de reduserende sukre: glukose, maltose, oligo-sakkarider og polysakkarider. Intensiteten ved farvingen øker med antall polysakkarid enheter og et molekyl maltose forårsaker derfor mer farving enn et molekyl dekstrose. Farvingen akselereres også sterkt ved den temperatur til hvilket sirupene eksponeres. Det er bemerket at den samme farve intensitet oppnås efter lagring i 10 dager ved 45°C og efter lagring i 15 måneder ved 20°C. Det er foretrukket at disse siruper er ikke-krystalliserbare for å lette håndtering og transport, uansett klimatiske betingelser, og for å sikre at de endelige produkter som fremstilles fra slike siruper, er stabile.

Maltitol siruper representerer også en stor klasse og benyttes hovedsakelig ved fremstilling av ikke-kariogene farmasøytiske og næringsprodukter.

Selv om de er mer kostbar, finner xylitol siruper utstrakt anvendelse på grunn av den høye søtningskraften, dental egenskapene og de utmerkede fukt karakteristika.

Det er kjent at farvingen av en polyolsirup er nærvær av alkalier skyldes nærvær av reduserende, frie sukkeret: en glukose, maltose, oligo-sakkarider og polysakkarider.

Forbedring av stabiliteten for slike siruper medfører derfor eliminering av disse frie sukkeret.

Forskjellige tilnærmelser er allerede undersøkt i laboratoriet målestokk.

JP 51.86406 tilbyr muligheten for å forbedre renheten for krystalliserbar sorbitol siruper ved å redusere krystallisert glukose under alkaliske betingelser opprettholdt under reduksjonsfrie reaksjoner, for å oppnå meget ren sorbitol med et meget lite innhold i ikke-redusert sukker.

Imidlertid er den ovenforangitte teknikk av liten praktisk fordel i industriell målestokk fordi den krever et meget kostbart råstoff, overvåknings- og kontroll systemer og

konstant tilsetning av buffer og alkalisk oppløsning under reaksjonen, noe som betyr et tap uttrykk ved det etterfølgende rensetrinn. Den metoden er også relativt forurensende på grunn av de store mengder reaktanter som benyttes. Videre er det ingen referanser til stabiliteten for sorbitol sirupene som oppnås ved denne metode.

JP 41.12212 nevner en metode for fremstillingen av sorbitol med maksimale enhet, resistent på den varme og alkalisk, og som medfører reduksjon ved tilsetning av hydrogen under høyt trykk og enten å justere pH verdien i oppløsningen til en verdi fra 8 til 10 akkurat før reduksjons reaksjonen er ferdig eller oppvarming av den reduserte sorbitol oppløsning hvis pH verdi på forhånd er justert til en verdi fra 8 til 10, ved hjelp av et alkalie og ved en temperatur fra 60 til 90°C, fulgt av, efter dekomponering av gjenværende direkte reduserende sukker, separering ved filtrering, med eller uten en nøytralisering ved hjelp av en syre og med eller uten avfarving over karbon, fulgt av rensing over ione-bytte harpiks.

Metoden ovenfor som anvendes på en krystalliserbar sorbitol oppløsning, gir opphav til betydelige dannelse av urenheter fordi de reduserende sukre underkaster en relativt lang bearbeidingstid i størrelsesorden 5 timer, og ikke gir tilstrekkelig stabilitet.

JP 63.79844 og JP 71.45090 beskriver en metode for fremstilling av polyoler som er resistente mot varme og alkalier og som medfører behandling i en til to timer i en varmt alkalisk medium av en vandig oppløsning av polyoler som er renset eller første gang ved behandling med sot og så over ione-bytte harpiks, og derefter rensing i en oppløsningen som oppnås ved 50°C, ved føring over ione-bytte harpiks. Metoden ovenfor er ment særlig for krystalliserbar sorbitol siruper som oppnås fra meget rene glukose siruper. Krystalliserbare siruper av denne type er ikke egnet for bruk spesielt til tannpasta på grunn av deres mange mangler. Videre er metoden spesielt kompleks på grunn av de mange operasjoner som involveres og de er derfor vanskelige å gjennomføre i industriell målestokk.

I EP 0 711 743 i foreliggende søkers navn beskriver polyol blandinger som er kjemisk meget stabil i en alkalisk medium og som har meget lav reaktivitet.

Disse blandinger som er spesielt egnet for bruk i et basis medium som nødvendiggjør fravær av farving, oppnås ved katalytisk hydrogenering av enkle eller komplekser reduserende sukker og etterfølgende stabilisering av sirupen og rensing av den stabiliserte sirupen.

Stabiliseirngstrinnet medfører og underkaster sorbitol sirupene som oppnås ved hydrogenering en oksydasjon, karamellisering eller fermentering, for å oppnå siruper som oppviser en optisk densitet i en S test på lik mindre enn 0,100.

Foreliggende søkere har vist seg at tilfredstillende stabilitet kan oppnås kun ved lave verdier i den ovenforangitte test, noe som reflekterer blandingenes tilbøyelighet til farving i et alkalisk medium.

Med den hensikt ytterligere og forbedre ytelsen for en metode av den ovenfor angitte type og med innblikk på å begrense mineral- og organisk avfall, for å beskytte omgivelsene, har foreliggende søkere efter lang tids forskning utviklet en ny metode som gir ikke-krystalliserbare polyole siruper som er tilstrekkelig stabile i et alkalisk medium og, ved å begrense rense trinnene, gir et høyt utbytte og redusert forurensing, noe de kjente teknikker ikke alltid kan oppnå.

Således har foreliggende søkere funnet at det, for å oppnå ikke-krystalliserbare polyolsiruper som er resistente mot varme og alkalie, er det nødvendig å underkaste en sukkersirup som har vært underkastet et hydrogenerings- og karamelliseringstrinn, et rense trinn over minst en sterk kationisk harpiks ved en temperatur under 50°C, idet temperaturen velges som en funksjon av den ønskede andel av reduserende sukre i den endelige blanding.

Foreliggende oppfinnelse tilveiebringer derfor en ny fremgangsmåte for fremstilling av en ikke-krystalliserbar polyolsirup, resistent mot varme og alkaliske media, som omfatter et trinn med hydrogenering av en sukkersirup og et trinn med karamellisering av den hydrogenerte sukkersirup, og som karakteriseres ved at den hydrogenerte og karamelliserte sukkersirup undergår rensing over ione-bytte harpikser idet rensingen omfatter minst en føring over sterk kationisk harpiks ved en temperatur under 50°C idet temperaturen velges som en funksjon av den ønskede andel av reduserende sukre i den ikke-krystalliserbare polyolsirup.

Foreliggende oppfinnelse vedrører også anvendelse av en polyolsirup, oppnådd ved fremgangsmåten for å fremstille produkter med basisk pH verdi innholdende alkaliske stoffer eller bearbeidet eller oppnådd ved høy temperatur.

Oppfinnelsen vedrører også en tannpastablanding som inneholder en polyolsirup oppnådd ved fremgangsmåten.

Betydelig forskning fra søkers side har vist betydningen av arbeidstemperaturen på å holde kvaliteten i produktet under rensingen over en sterk kationisk harpiks. Kvaliteten for blandingen efter rensing og særlig ved slutt andelen av reduserende sukre, er omvendt proporsjonal med den temperatur med hvilket den føres over den sterke katodiske harpiks.

Rensing over sterk kationisk harpiks i henhold til oppfinnelsen gjennomføres derfor ved en temperatur under 50°C, valgt som funksjon av den ønskede andel av reduserende sukre i den endelige blanding efter rensning. Foreliggende søker har funnet at temperaturen under føring over harpiksen kan justeres som en funksjon av andelen av reduserende sukre som oppnås etter karamellisering og av den ønskede besluttandel av reduserende sukre i den rensede polyolsirup. De krevde egenskaper varierer som en funksjon av sirupens tilsiktede anvendelse. For fremstilling av tannpasta er det i tillegg til arten av det alkaliske middel som er til stede i pastaen, særlig nødvendig å ta med i betraktning arten av farvestoffene som benyttes for å bestemme den aksepterbare grense for resistensen for farving for polyolsirupen. Lett gulfarging er lettere godtagbart for blåe pastaer. Smakstoffene som benyttes er også en faktor som må taes med i betraktning når man bestemmer den aksepterbare grense for andelen i reduserende sukre. For enkelte bikarbonat pastaer er således den akseptarbare grense 350 deler pr. million av reduserende sukre (utrykt som dekstrose ekvivalenter og heretter forkortet til ppm), og for andre, for eksempel de som inneholder pyrofosfater, kan andeler opptil 500 ppm være egnet. Dette gjelder likeledes andre farmasøytiske, kosmetisk og næringsanvendelser.

Under optimale betingelser for hydrogering og så karamellisering av en ikke-krystalliserbar polyolsirup oppnås ved minst reduserende sukker andeler i størrelses orden 50 til 100 ppm. Foreliggende søkere har funnet at under disse betingelser er den , maksimale temperatur under hvilket en sirup av denne type kan renses over en sterk kationisk harpiks, 50°C hvis, når man tar hensyn til den økede andel av reduserende sukre i harpiksen, det skal oppnås en sluttverdi på like mindre enn 500 ppm reduserende sukkere, noe som anses som den aksepterbare maksimale grense, under 50°C kan derfor temperaturen under føringen over harpiksen justeres som en funksjon av den krevede andel av reduserende sukre i den endelige blanding og av andelen reduserende sukre som opprinnelig var til stede efter karamellisering slik det skal forklares i større grad nedenfor. I henhold til dette kan føringen over sterk kationisk harpiks med fordel justeres til en temperatur på like mindre enn 40°C, helst lik mindre enn 30°C og aller helst fra 20 til 30°C hvis man ønsker en meget lav andel reduserende sukker i polyolblandingen ifølge oppfinnelsen.

Rensingen som sådan gjennomføres ved bruk av standard teknikker, det vil si først føring over sterk kationisk harpiks, derefter sterk anionisk harpiks og så over et blandet sjikt som er en blanding med like mengder av de to harpikser. Det er også mulig å modifisere rekkefølgen i hvilken harpiksen kombineres.

Formålet med sterk kationisk harpiks er å eliminere kationer, særlig natrium, som kommer fra det natrium karbonatet som benyttes ved karamelliseringen, og det oppløselige nikkel som kommer fra hydrogeneringskatalysatoren.

Formålet med den sterke anioniske harpiks er å eliminere organiske anioner og særlig glukonat som er et nedbrytningsprodukt fra karamelliseringstrinnet.

Bruken av et blandet sjikt i det siste trinn optimaliserer rensingen ved polliatering av ione lekkasjer og kan ha opptrådt i de foregående trinn.

Den foretrukne kation-bytte harpiks er en sterk kationisk harpiks som bærer en funksjonell gruppe av sulfon typen SO3H, i sterk syre form, for eksempel i IR 200 C harpiks fra ROHM og HAAS. Den foretrukne anioniske harpiks er en sterk anionisk harpiks som IRA 910 harpiksen fra den samme produsent. Det blandede sjikt består av en blanding av de to harpikser.

I en fordelaktig utførelsesform av fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen og for å forhindre for lange oppholdstider i harpiksen med derav følgende risiko for å fremme nedbrytning av den rensede polyolsirup, gjennomføres rensingen over harpiksen ved en strømningshastighet tilsvarende Vi ganger volumet av harpiks: gjennom hvilken sirupen passerer, pr. time.

I en annen fordelaktig utførelsesform av fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen gjennomføres karamelliseringen i hydrogeneringsreaktoren, under hydrogen og uten separering av katalysatoren, ved innføring av et alkalisk middel ved slutten av hydrogeneringsreaksjonen på et tidspunkt der pH verdien sannsynligvis er stabil efter tilsetning av alkalisk middel og uten bruk av buffer.

Betydelig forskning fra søkers side har vist at hydrogeneirngstrinnet med fordel kan kombineres med karamelliseringen i den samme reaktor uten tilsetning av buffer for å oppnå en polyol blanding som er stabil i et varmt alkalisk medium, fra sukkersirup, på en måte som er økonomisk og heller ikke meget forurensende etter rensing.

Innenfor oppfinnelsens kontekst betyr karamellisering en alkalisk nedbrytning av de reduserende sukre av hydrogenat, noe som fører til dannelsen av den tilsvarende enoler. Alkaliske midler som er egnet for karamellisering inkluderer sterke og svake baser. I en foretrukken utførelsesform er det alkaliske middel som benyttes for karamelliseringen, natrium karbonat.

Sukkersirupene som oppnås ved fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen kan særlig inkludere glukose siruper, fruktose siruper, maltose rike glukose siruper og xylose siruper.

Sukkersirupen inneholder fortrinnsvis 60% til 95% dekstrose, 0,1% til 20% maltose, mens resten til 100% består av polysakkarider og oligo-sakkarider idet prosentandelene ovenfor er vekt-% beregnet på tørr vekten av sakkariden inneholdt i sirupen.

Den katalytiske hydrogenering gjennomføres på i og for seg på kjent måte i en dobbelkapper reaktor, over Raney nikkel katalysatorer, selv om en hvilken som helst annen sukker hydrogenering katalysator kan være egnet.

Man arbeider fortrinnsvis ved et hydrogent trykk fra 30 til 100 bar og ved en temperatur fra 120 til 150°C og aller helst fra 130 til 150°C, for å optimalisere hydrogeneringsgraden mens man begrenser sekundær reaksjonen.

Natrium karbonat innføres i reaktoren for å oppnå en pH verdi fra 9-11 og fortrinnsvis 9,5 til 11 på et tidsrom når pH verdien er tilstrekkelig stabil til ikke å kreve buffer oppløsning eller tilsetning av noen massiv mengde natrium karbonat for å holde pH verdien på denne verdi.

Dette oppnås generelt efter 90 minutters hydrogenering under betingelsen ifølge oppfinnelsen.

Dette kriterium for innføring av natriumkarbonat er resultatet av studier av hydrogeneringsgenetikken og karamelliseringsbetingelsene. Hvis reaksjonsmediet fremdeles er rikt på frie reduserende sukre vil innføring av alkalisk middel destabilisere pH verdien som er tilstrekkelig redusert på grunn av omdanningen av de frie reduserende sukre til de tilsvarende syrer. Ut over en andel av reduserende sukker på rundt 0,4% vil i henhold til dette for mye syre dannes og pH verdien derfor synke, noe som gjør stabiliseringsvirkningen av karamelliseringen ineffektiv og medfører tilsetning av for mye natriumkarbonat. Det er derfor fortrukket å innføre de alkaliske middel hvor andelen av gjenværende reduserende sukre er mindre enn 0,2% og fortrinnsvis lik mindre enn 0,1%.

Når pH verdien i reaktoren er mindre enn 9, er karamelliseringen utilstrekkelig. Når den er større enn 11 er karamelliseringen tilfredsstillende men ione ladningen for hydrogenatet blir for høy, noe som fører til derav følgende avvisning av klorider når man regenererer kation-bytte harpiksen. Søkeren har funnet at, ved en pH verdi fra 9,5 til 11, overskytende natrium karbonat i reakasjonsmedie er tilstrekkelig til å gi fullstendig karamellisering av sukkrene.

Fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen gir polyolsiruper som er spesielt egnet for bruk ved fremstillingen av produkter med basisk pH verdi som tannpastaer basert på natrium dekarbonat eller familien av natrium fosfater, anti-syre blandinger, barberskum eller depilatorisk kremer, eller for fremstilling av produkter ved høye temperaturer mens man oppnår det tidligere ikke oppnådd utbytte og et minimum nivå av organisk og mineralsk avfall.

I en fordelaktig utførelsesform av oppfinnelsens fremgangsmåte er den oppnådde sirup en ikke krystalliserbar sorbitol sirup.

Den oppnådde, ikke-krystalliserbare sorbitol sirup inneholder fortrinnsvis minst 64 vekt-% sorbitol, minst 6 vekt-% maltitol, mens resten til 100% består av oligo-sakkarider og polysakkarider idet prosent andelen ovenfor uttrykkes i forhold til tørrvekten av polyoler som er til stede i blandingen.

Sirupen som kan oppnås ved oppfinnelsens fremgangsmåte kan derfor benyttes med fordel ved fremstilling av produktet med basisk pH verdi inneholdende alkaliske midler eller behandlet eller oppnådd ved høy temperatur.

Oppfinnelsens gir også en tannpasta blanding inneholdende polyolsirupen som kan oppnås ved fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen.

Oppfinnelsen skal illustreres ved de følgende ikke begrensende eksempler.

Eksempel 1.

En sukkersirup med sammensetningen nedenfor ble innført under omrøring i en 20 liters dobbelkapper reaktor inneholdende Raney nikkel i suspensjon:

- dekstrose: 75 tørr-%

- maltose: 8 tørr-%

- maltotriose: 3,6 tørr-%

- høyere PD: 13,4 tørr-%.

Tørrstoffet i reaksjonsmediet var 40 vekt-% og Raney nikkel andelen var 5 vekt-%, begge deler beregnet på tørr vekten.

Hydrogeneringen ble gjennomført i 90 minutter ved trykk på 50 bar og en temperatur på 140°C.

En 3 vekt-% oppløsning av en natrium karbonat ble innført til 15 minutter for å oppnå et hydrogenat pH verdi på 10,8. pH verdien ble funnet til å være stabil og andelen reduserende sukre ble funnet å være liten som 0,4 vekt-%.

Hydrogeneringen ble fortsatt i 20 minutter.

Derefter ble omrøringen av reaktoren stanset, innholdet til at avsetning i 15 minutter og supernatanten trukket over i en avsetningstank for å gjenvinne katalysator. I supernatant væsken fra avsetningstanken ble så filtrert for å eliminere de siste spor av katalysator.

Sirupen som oppnås som angitt ovenfor ble avkjølt til 25°C og så renset over sterk kationisk harpiks, derefter over anionisk harpiks og til slutt over det blånede sjikt.

Den oppnådde sirup ble så underkastet en test med henblikk på resistensen mot alkalisk stoffer. Testen, også kalt S testen, er beskrevet i EP 0 711 743 i foreliggende søkers navn. Desto lavere verdien er som oppnås i S testen (optisk densitet mindre enn 0,1), desto mer stabil er polyolblandingen.

500 mg ultraren natrium hydrogen karbonat og 250 mg av en 20% vandig oppløsning av ammoniakk settes til 5 ml sirup. Resultatet ble blandet og oppvarmet i et vannbad uten omrøring ved 100°C i 2 timer.

Oppløsningen ble avkjølt til 20°C og den optiske densitet målt ved en bølgelengde på 420 nm ved bruk av et spektrofotometer, for eksempel et PERKJN-ELMER Lambda 5 UV/VIS spektrofotometer.

Det ble tildannet et kalibreringsområde på samme måte ved å erstatte de 5 ml sirup, 3 ml rent vann, og 2 ml vannfri ren glukose med konsentrasjoner på 100,200, 300,400, 500, 600 og 1000 ppm.

De respektive absorbenser for de ovenfor angitte glukose oppløsninger var 0,04, 0,08, 0,120,0,160,0,205, 0,250, henholdsvis 0,413.

Sirupen som oppnås ifølge oppfinnelsen har et realtivt lav optisk densitet på 0,04.

Dette er ekvivalent en glukose andel på 100 ppm pr. tørrstoff, noe som antyder meget høy resistens mot alkalie.

Fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen gir derfor en ikke-krystalliserbar polyol blanding som er meget resistent mot alkalie og/eller varme media på en mer økonomisk og mindre forurensende mot en den kjente teknikk.

Eksempel 2: Innvirkning av temperatur på rensingen ved hjelp av ione- bytte harpikser.

Sirupen som oppnås i eksempel 1 ble før rensing delt i syv fraksjoner.

Fraksjonene ble renset over sterk kationisk harpiks ved respektive temperaturer på 20, 30, 35, 40,45, 50, 52 og 60°C (fraksjonene A til H), så over anionisk harpiks og til slutt over det blandede sjikt.

En S test ble gjennomført på hver fraksjon efter rensing og for hvert punkt ble forskjellen beregnet sammenlignet med den opprinnelige test (delta S test).

Resultatene er gitt i ppm dekstrose ekvivalent.

Resultatene viser klart innvirkningen av arbeidstemperaturen på rensingen over sterk kationisk harpiks.

Dette viser at det er mulig å tilpasse temperaturen i blandingen under rensingen i henhold til de reduserende sukkerkrav nødvendiggjort av den tilsiktede slutt anvendelse, men noe som gir en til nu en ikke oppnådd fleksibilitet ved fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen.

Eksempel 3: Formulerin<g> av en natrium bikarbonat tannpasta.

En natrium bikarbonat tannpasta ble fremstilt ved følgende formulering ved bruk av produktene A og F fra eksempel 2 (renset over harpikser ved 20°C og 50°C):

Tannpastaene A og B som oppnådd hadde respektive pH verdier på 8,4 og 8,7 i 10% oppløsning.

Efter lagring i 6 måneder ved romtemperatur hadde, på grunn av den tilfredstillende renhet hos produkt A, farven i pasta A ikke forandret seg.

Imidlertid hadde pasta B antatt en ikke akseptabel gulaktig farve efter den samme lagringstid.

Eksempel 4: Formulerin<g> av anti-tartar tannpastaer med natrium pvrofosfat.

En anti-tartar tannpastaer med følgende formulering ble fremstilt ved bruk av natrium pyrofosfat som anti-tartar middel og produkt D fra eksempel 2 (renset på sterkt kationisk harpiks på 40°C):

Slutt pH verdien for tannpastaen var 7,8 som sådan og 8,6 efter fortynning til 10%.

Farven for tannpastaen hadde ikke endret seg efter lagring i 6 måneder ved romtemperatur.

Sirup D fra eksempel 2 er derfor fullstendig egnet for bruk i en tannpasta i nærvær av anti-tartar middel.

Claims (9)

1. Fremgangsmåte for fremstilling av en ikke-krystalliserbar polyolsirup, resistent mot varme og alkaliske media, inkludert et trinn med hydrogenering av en sukkersirup og et trinn med karamellisering av den hydrogenerte sukkersirup, karakterisert ved at den hydrogenerte og karamelliserte sukkersirup undergår rensing over ione-bytte harpikser idet rensingen omfatter minst en føring over sterk kationisk harpiks ved en temperatur under 50°C idet temperaturen velges som en funksjon av den ønskede andel av reduserende sukre i den ikke-krystalliserbare polyolsirup.

2. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at karamelliseringen gjennomføres i hydrogeneringsreaktoren ved innføring av natriumkarbonat ved slutten av hydrogeneringsreaksjonen, under hydrogen og uten separering av katalysatoren.

3. Fremgangsmåte ifølge krav 1 eller 2, karakterisert ved at, når temperaturen er stabil, omfatter karamelliseirngstrinnet modifisering av pH verdien i den hydrogenerte sirup til en verdi fra 9 til 11 og fortrinnsvis 9,5 til 11.

4. Fremgangsmåte ifølge hvilket som helst av kravene 1 til 3, karakterisert ved at rensetrinnet gjennomføres over sterk kationisk harpiks ved en temperatur under 50°C, deretter over anionisk harpiks og til slutt et blandet sjikt.

5. Fremgangsmåte ifølge hvilket som helst av kravene 1 til 4, karakterisert ved at temperaturen ved føringen over den sterke kationiske harpiks er lik mindre enn 40°C, fortrinnsvis lik mindre enn 30°C og aller helst fra 20 til 30°C.

6. Fremgangsmåte ifølge hvilket som helst av kravene 1 til 5, karakterisert ved at polyolsirupen er en ikke-krystalliserbar sorbitolsirup.

7. Fremgangsmåte ifølge krav 6, karakterisert ved at den ikke-krystalliserbare sorbitolsirup inneholder minst 64 vekt-% sorbitol og minst 6 vekt-% maltitol idet resten til 100 vekt-% består av oligosakkarider og polysakkarider idet prosentandelene ovenfor uttrykkes beregnet på tørrstoffet av polyoler til stede i blandingen.

8. Anvendelse av en polyolsirup, oppnåelig ved en fremgangsmåte ifølge et hvilket som helst av kravene 1 til 7, for å fremstille produkter med basisk pH verdi innholdende alkaliske stoffer eller bearbeidet eller oppnådd ved høy temperatur.

9. Tannpasta blandingen, karakterisert ved at den inneholder en polyolsirup oppnådd ved fremgangsmåten ifølge hvilket som helst av kravene 1 til 7.