NO323880B1

NO323880B1 - Anvendelse av et lektin ved fremstilling av et medikament for reduksjon og/eller behandling av skade pa mukosaceller og/eller -vev

Info

Publication number: NO323880B1
Application number: NO19985980A
Authority: NO
Inventors: Arpad Janos Pusztai; Zsuszanna Magdolna Bardocz; Richard Michael John Palmer; Neil William Fish; Gyorgy Koteles
Original assignee: Alizyme Therapeutics Ltd
Priority date: 1996-06-21
Filing date: 1998-12-18
Publication date: 2007-07-16
Also published as: EP0942741A1; DE69717849T2; NO985980L; DK0942741T3; JP2001510447A; CN1157225C; NZ333411A; ATE229341T1; ES2190535T3; AU3183297A; JP4379924B2; EP0942741B1; PT942741E; PL330865A1; GB9613070D0; CA2258503C; CA2258503A1; DE69717849D1; PL190301B1; CN1230891A

Description

Foreliggende oppfinnelse gjelder anvendelse av lektiner for fremstilling av medikamenter for reduksjon og/eller behandling av skade på mukosaceller og/eller -vev forårsaket av et celleskadende middel.

Lektiner er proteiner eller glykoproteiner, typisk fra planter eller til og med mikroorganismer eller dyr, som gjenkjenner og bindes til spesifikke glykokonjugatstrukturer. Oralt tilførte lektiner, slik som snittebønne{ Phaseolus vulgaris)lektin, fytohemagglutinin (PHA), kan være kraftige ytre vekstfaktorer for tarm hos rotte og induserer fullt reverserbar, polyaminavhengig, hyperplastisk vekst av tynn tarm (Bardocz et al., 1992). Lektinet bindes kraftig til "brush border" og transcytoseres delvis inn i sirkulasjonen (Pusztai, 1991). Ved spesielle doser vil lektiner, slik som PHA, skade tarmveggen, forårsake overvekst av koliforme bakterier i lumen (Pusztai et al., 1993), øke hastigheten for lipidmobilisering og glukoseoksidasjon (Grant et al., 1987) og signifikant redusere den relative proteinsyntesehastighet i skjelettmuskel (Palmer et al., 1987; Bardocz et al., 1992). Følgelig anses lektiner, slik som PHA, generelt som nærings-toksiner siden de i høye orale doser induserer alvorlig tap av kroppslipider, glykogen og muskelprotein (Pusztai, 1991), og muligens død.

Sikre, ikke-toksiske terskelverdier for oral til førsel av lektiner i mennesker og andre dyr er ikke kjent.

Mukosaceller bygger opp slimhinnene (den fuktige membran som kler mange tubulære strukturer). Mange er celler som gir et beskyttende lag mellom det ytre miljø og de indre organer i et dyr. Eksempler på mukosaceller omfatter hudens epitelceller, belegget i tarmkanalen, vevet som dekker øyet og belegget i lunger og nese. En rekke mukosacelleforstyrrelser er kjent, heriblant tilstander hvor celledelingen er akselerert eller redusert, hvor mukosacellene er skadet eller hvor det beskyttende ytre lag, for eksempel slimhinnen, mangler. Tilstander som omfatter unormal kontroll av mukosacelleproliferasjonen, kan omfatte hudcancere, psoriasis, irritabel tarmsyndrom, inflammatorisk buksykdom og mukositt. Mukositt er en smertefull og svekkende tilstand hvor de hurtig voksende epitelceller og mukosaceller skades, og det ytre slimhinnelag blir borte og/eller erstattes i utilstrekkelig grad. Mukositt kan føre til infeksjon med mikroorganismer som for eksempel foreligger i munn eller tarm. Tilstanden observeres som en viktig bivirkning ved behandling av cancer. Hyppighet og omfang av mukositt kan øke med økende antall runder med cancerterapi, og kan til sist påvirke hvordan pasienten tåler behandlingen, og overlevelse.

Midler som skader mukosaceller eller andre celler som kan forårsake mukositt, omfatter kjemoterapeutiske midler, stråleterapi, kjemikalier (organiske eller uorganiske), toksiner, syrer, alkaliske forbindelser, alle stråle kilder og frie radikaler. Kjemoterapi og stråleterapi, benyttet enten alene, sammen eller i kombinasjon med kirurgi, er de viktigste terapeutiske tilnærminger til behandling av cancer. Kjemoterapi kan benytte et cytotoksisk middel for direkte å skade DNA i en målcelle. Dersom en tilstrekkelig høy dose av det cytotoksiske middel tilføres til et målvev, det vil si en tumor, kan manglende DNA-reparasjon føre til akkumulering av DNA-mutasjoner, lesjoner og kromosomforstyr-relser som til sist fører til celledød. Stråleterapi benytter stråling til enten å skade DNA i målcellen direkte eller å utnytte evnen til ioniserende stråling til å danne frie radikaler som kan gi brudd i DNA-tråder (Steel, 1996) .

Prinsippet for kjemoterapi i cancerbehandling er at et cytotoksisk medikament tilføres for inhibering av celle-divisjon, noe som til sist fører til celledød. Siden cancercellene vanligvis vokser hurtigere enn normalt vev, forventes det at det cytotoksiske medikament vil drepe flere cancerceller enn normale celler. I motsetning til stråleterapi gis imidlertid de cytotoksiske medikamenter på en måte som gjør at de virker systemisk i hele kroppen. Alvorlige bivirkninger, for eksempel toksisitet overfor vitale vev, heriblant benmarg, kan begrense dosen av cytotoksisk medikament som kan tilføres uten å drepe pasienten. På tilsvarende måte skiller anvendelse av stråling for behandling av cancer ikke mellom cancervev og normalt vev. Anvendelse av stråleterapi er følgelig et kompromiss hvor man prøver å indusere mest mulig skade av cancercellene ved å målrette strålingen, uten å påføre normalt

vev ikke-reparerbare skader.

Mange cytotoksiske medikamenter er utviklet og evaluert for behandling av cancer. Hovedprinsippet som disse medikamenter virker ved, er at de interfererer med eller inhiberer nøkkeltrinn i reaksjonsveien som fører til celledeling. De viktigste medikamentklasser er rettet enten mot DNA-replikasjon, DNA-reparasjon, kromosomseparasjon eller cytoplasmatisk deling. Hovedmengden av cytotoksiske medikamenter interfererer med syntese og replikasjon av DNA. 5-fluoruracil (5-FU) er et av de vanligst benyttede cytotoksiske medikamenter i denne klasse. Aktiviteten av 5-FU kan også moduleres ved tilsetning av reduserte folater, for eksempel kalsiumleukovorin (Isacoff et al., 1994). Andre cytotoksiske medikamenter som inhiberer DNA-syntese og replikasjon, og som er rettet mot forskjellige deoksyribonukleo-tider som benyttes til oppbygging av DNA, er kjent, for eksempel cytarabin. DNA-tråder som inneholder cytarabin inhiberer direkte aktiviteten av DNA-polymerase (Archimund & Thomas, 19 94) .

En annen hovedgruppe av cytotoksiske medikamenter

er medikamenter som induserer brudd i DNA-trådene direkte, eller medikamenter som inhiberer reparasjon av DNA-brudd. Syklofosfamid er et eksempel på et medikament som kan gi brudd i DNA-trådene direkte (Sparano & Wiernik, 1994). En tredje hovedgruppe av medikamenter er medikamenter som for-styrrer oppbygging og nedbygging av tubulin, og således inhiberer mitose og celledeling direkte. Taksaner, slik som paclitaxel og docetaxel, er medikamenter som polymeriserer tubulin inn i stabile mikrotubulusknipper. Syntetiske vinca-alkaloider, slik som vinorelbin, er spindelgifter som utøver sine antitumorvirkninger ved å forhindre innbygging av tubulin i mikrotubuler (Dieras&Pouillart, 1995).

Dagens praksis for strålebehandling benytter en rekke forskjellige strålingskilder for behandling av cancer. De vanligst benyttede kilder er a- eller p-utsendere som kilder for røntgenstråler, gammastråler, protonkilder eller nøytronkilder. I praksis gir kontinuerlig stråleterapi i lav dose spredt over flere dager de beste sjanser for å diskrimi-nere mellom normalt vev og cancervev. Denne teknikk er imidlertid begrenset til anvendelse av radioaktive isotoper, som i dag kun er effektive overfor noen få tumortyper, for eksempel kreft i skjoldbruskkjertelen. I klinisk sammenheng benytter de fleste teknikker for stråleterapi høye strålings doser som fokuseres som en stråle mot cancervevet. Hvor mulig reduseres det normale vevs eksponering overfor strålingen ved å benytte blyavskjerming eller ved å rotere pasienten slik at normalt vev mottar en lavere dose enn cancercellene. Selv om denne tilnærming kan være effektiv, begrenses dens anvendelse av den kumulative eksponering av normalt vev overfor strål ingen og mange tumorers motstandsdyktighet overfor høye strålingsdoser.

Det er vel kjent innen faget at enkelte cytotoksiske midler eller strålingsdoser er mer egnet for spesielle cancertyper. For eksempel benyttes cisplatin hyppig mot testikkelcancer, taksaner er mer egnet for brystcancer, mens 5-FU benyttes hyppig mot colorektale cancere. Behandling med ett enkelt middel gir imidlertid sjelden en fullstendig helbredelse, og overlevelseshyppigheten er fortsatt lav. Noen forbedringer er blitt oppnådd ved benyttelse av behandling med flere medikamenter (Au et al., 1996).

Et antall forbindelser er blitt evaluert innen

faget for evne til å sensitivisere cancerceller overfor virkningene av stråling og kjemoterapi (slik at normalt vev kan bli mindre utsatt). Anvendelse av strålingssensitiviserende midler, slik som de vitamin K-etterlignende forbindelser synkavit og menadion, og beskyttende midler, slik som de sulfhydrylholdige forbindelser cystein, cysteamin og etyol, har også vært skuffende (Denekamp, 1996).

Selv om kjemoterapi og stråleterapi er hyppig benyttede behandlingsformer for cancer, er overlevelsesfrekven-sen begrenset grunnet en rekke faktorer. Hovedfaktoren er at det cytotoksiske medikament eller strålingen ikke skiller mellom normalt vev og cancervev. I de fleste tilfeller er det umulig å gi en tilstrekkelig dose av et cytotoksisk medikament eller stråling til effektivt å drepe alt cancervev, da dette ville være dødelig for pasienten. Vanlige bivirkninger for de foreliggende terapiformer omfatter tap av hår, ben-margssuppresjon, kvalme, oppkast og diaré (Paulsen et al., 1996). I tillegg har anvendelse av stråleterapi, særlig i hofteområdet, i mange tilfeller ført til endret gastrointestinal funksjon (Yeoh et al., 1993) og langvarig skade av tarmen med behov for kirurgi (van Halteren et al., 1993).

Et viktig gjennombrudd er blitt oppnådd i løpet av de siste 10 år ved at hematopoietiske vekstfaktorer er blitt tilgjengelige. Det er nå mulig å gi høyere doser av cytotoksiske medikamenter og stråling og deretter redde vev, slik som benmarg og hvite blodceller, ved tilførsel av rekombi-nante vekstfaktorer, for eksempel granulocytt-makrofagkolonistimulerende faktor (Erkisis et al. 1996). En slik tilnærming har muliggjort en forbedret prognose og økt overlevelse. Selv om epidermspesifikke vekstfaktorer, slik som epidermal vekstfaktor, er kjent, har tarmvekstreguleringens komplekse natur gjort det vanskelig å utvikle fremgangsmåter for effektiv "redding" av tarmceller (Podolsky, 1993). Siden ingen slik vekstfaktor for tiden foreligger for tarmceller, er de skader som cytotoksiske medikamenter og stråling påfører mage-tarmkanalen nå blitt dosebegrenset.

Foreliggende oppfinnelse utnytter de vevsbeskyttende egenskaper av lave lektindoser til å beskytte og reparere biologisk materiale som er blitt skadet ved stråleterapi og/eller kjemoterapi. Foreliggende oppfinnelse er av spesiell interesse grunnet de markante profylaktiske virkninger av lektinpreparater (positive vekstfaktorer) før behandlingsformer som stråleterapi og/eller kjemoterapi.

Følgelig tilveiebringer foreliggende oppfinnelse anvendelse av et lektin ved fremstilling av et medikament for reduksjon og/eller behandling av skade på mukosaceller og/eller -vev, hvor skaden er forårsaket av strålebehandling, et kjemoterapeutisk middel eller en kombinasjon derav, hvor lektinet forårsaker proliferasjon av mukosacellene og/eller - vevene. I den foreliggende beskrivelse betyr "reduksjon" enhver virkning som forbedrer en skade eller en medisinsk forstyrrelse i noen grad, og omfatter forebyggelse. I beskrivelsen står "behandling" for enhver lettelse av en forstyrrelse, en sykdom, et syndrom, en tilstand, en smerte eller en kombinasjon av to eller flere av disse.

Oppfinnelsen gjelder spesielt anvendelse ved fremstilling av et medikament for reduksjon og/eller behandling av mukositt og/eller tarmlesjoner.

Kontroll av mukosacelleproliferasjonen er spesielt nyttig for reduksjon og/eller behandling av skade forårsaket av et celleskadende middel. Typiske celleskadende midler omfatter stråleterapi, kjemoterapi og en kombinasjon av disse. I foreliggende søknad benyttes begrepene "bestråling" og "stråleterapi" slik at de har samme betydning, hvilket er en strålekilde som kan eller ikke kan benyttes som en terapeutisk teknikk.

Oppfinnelsen oppnås som et resultat av de beskyttende og reparerende egenskaper ved lektiner.

Mukosacellene danner alle slimhinner (den fuktige membran som belegger mange tubulære strukturer og hulrom). Mange tilveiebringer et beskyttende lag mellom det ytre miljø og et dyrs indre organer. Mukosaceller og mukosavev omfatter celler i nesens bihuler, respirasjonskanalen, huden og mage-tarmkanalen, så vel som galle- og bukspyttkjertelsystemet. Munnens overflate er også belagt med en slimhinne. Slimhinnen består av et overflatelag med epitel som inneholder kjertler som utskiller slim, med underliggende lag av bindevev og muscularis mucosae, som utgjør den indre grense for slimhinnen .

Anvendelse av lektin for kontroll av mukosacelle-prolif erasj onen er spesielt nyttig når det gjelder celler i mage-tarmkanalen, og omfatter reduksjon og/eller behandling av tarmlesjoner, og reparasjon og erstatning av mukosaceller før, under eller etter stråleterapi, kjemoterapi eller en kombinasjon av to eller flere av disse.

Kilder for stråleterapi omfatter, uten å være begrenset til disse, røntgenstråle-, gammastråle-, proton-eller nøytronkilder, a- eller p-utsendere eller en kombinasjon av to eller flere av disse. Stråleterapi kan benyttes i kombinasjon med kjemoterapi med et cytotoksisk middel, slik som metotrexat, cisplatin og/eller 5-fluoruracil, og også i kombinasjon med kirurgiske inngrep.

Kjemoterapeutiske midler omfatter ethvert cytotoksisk middel, og omfatter, men er ikke begrenset til, midler som 5-fluoruracil, cisplatin, doxorubicin, metotrexat, en taksol eller en kombinasjon av to eller flere av disse. Som beskrevet ovenfor, kan ett eller flere kjemoterapeutiske midler benyttes i kombinasjon med stråleterapi og/eller kirurgiske inngrep.

Oppfinnelsen er spesielt anvendelig når det gjelder reduksjon og/eller behandling av skade på pattedyrvev, spesielt humant vev. Foreliggende oppfinnelse er av spesiell viktighet når det gjelder humant vev grunnet det betraktelige behov for stråleterapi og/eller kjemoterapi ved behandling av cancer. Foreliggende oppfinnelse er imidlertid også anvendbar i veterinærindustrien, heriblant for utstyr og kjæledyr.

Oppfinnelsen gjelder anvendelse i forbindelse med alle mukosaceller og/eller -vev, og omfatter mukosaceller og -vev i en intakt kropp, så vel som utenfor kroppen, heriblant isolerte mukosaceller og -vev. Oppfinnelsen gjelder for øvrig anvendelse i forbindelse med alt biologisk materiale, heriblant hele legemer og deler av disse, som isolerte organer og isolert vev.

Oppfinnelsen er av spesiell anvendelighet når det gjelder biologisk materiale som er spesielt følsomt overfor stråleterapi og/eller kjemoterapeutiske midler. Slikt biologisk materiale omfatter slimhinnebelegget i tarm, munn, nese, spiserør, mage, lunger, tynntarm, tykktarm (innbefattet colon og rektum), epitelvev (for eksempel i øyet), så vel som enhver annen mukosacelle eller ethvert annet mukosavev.

Tarmens følsomhet overfor skade forårsaket av et celleskadende middel er knyttet til dens metabolske status. Det er vekstfaktorvirkningen av lektiner, spesielt på tarm (og særlig tynntarmen) som antas å være viktig for de profylaktiske og/eller terapeutiske virkninger før eller under tilførsel av celleskadende midler.

Lektiner kan klassifiseres som enten "toksiske" eller "ikke-toksiske". Toksiske lektiner omfatter eller kan klassi fiseres som type II-ribosominaktiverende proteiner (RIP). Dette er hybridmolekyler som inneholder en toksisk (A) subenhet som etter å ha gått inn i cellen inhiberer protein-syntesen irreversibelt, og en lektinsubenhet (B) som letter innkomst av RIP i cellen. Type II-RIP-molekyler, for eksempel ricin, er blant de giftigste substanser som kjennes av mennesket, med mulige LD50-verdier ned til 0,1 g pr. kg kroppsvekt. De kan irreversibelt skade et pattedyr ved lang tids tilførsel og til slutt føre til død.

Binding av lektiner til celler varierer i stor grad. Noen bindes svakt, mens binding av andre er svært sterk. Et lektin betegnes som sterkt bindende dersom 10 mg tilført oralt til en rotte fører til binding av mer enn 75 % (og opptil 100 %) i tarmen. Snittebønnelektin er et eksempel på et sterkt bindende lektin. I noen tilfeller kan sterk binding føre til toksisitet, og disse lektiner kan betegnes som toksiske.

Lektinene som anvendes ifølge foreliggende oppfinnelse omfatter både lektiner som foreligger i naturlig forekommende preparater, og lektiner som er renset fra disse (i mer eller mindre høy grad), kjemisk syntetiserte lektiner, modifiserte lektiner og derivater (naturlig forekommende eller syntetiske) av disse. Lektinderivater omfatter én eller flere subenheter av lektiner med flere subenheter. Metoder for fremstilling av lektiner er vel kjent innen faget og omfatter rensing av lektiner fra naturlige kilder (Pusztai og Palmer, 1977; Carvalho, 1993) og bioteknologisk fremstilte lektiner, slik som dem beskrevet i US patentskrift nr. 4 889 842.

Ethvert lektin kan benyttes ifølge oppfinnelsen. Mange lektiner er kjent. En vanlig benyttet fremgangsmåte for karakterisering av lektiner er deres karbohydratbindingsspesi-fisitet. En rekke av de spesifikke karbohydratbindende grupper omfatter: N-acetyl-D-galaktosamin, -D-mannose, -L-fukose, beta-laktose, galaktosyl-beta-(1-3)-N-acetyl-D-galaktosamin, D-glukose, N-acetylglukosamin, N-acetylneuraminsyre. Noen lektiner klassifiseres i mer enn én spesifikk karbohydratbindende gruppe. Av spesiell interesse for foreliggende oppfinnelse er lektiner fra snittebønne, soyabønner, "Jack"-bønner, hvetekim, lotusfrø, løk, linse, tomat, potet og kombinasjoner av to eller flere av disse.

Siden lektiner er proteiner, er de åpenbart utsatt for destabilisering og denaturering av en rekke parametere, slik som varme, syre, alkali osv. Noen lektiner er mer resist-ente overfor disse virkninger enn andre. Siden anvendelse av lektiner i foreliggende oppfinnelse (gjennomgående) krever at proteinets egenskaper er bevart, er det viktig at lektinene ikke er fullstendig ødelagt eller denaturert før anvendelsen, eller at de ikke ødelegges under anvendelsen (for eksempel under de sterkt sure betingelser i magen og de milde alkaliske betingelser i den nedre tarm). Følgelig kan det være behov for først å karakterisere lektiner for anvendelse i foreliggende oppfinnelse med hensyn til hvordan de påvirkes under proses-sering og/eller tilførsel. Slik karakterisering er gjengs teknologi og kan lett utføres av enhver fagmann. Lektinkon-sentrasjonen som er nødvendig for de forskjellige sider av oppfinnelsen, vil variere dersom lektinet er denaturert eller destabilisert på noen som helst måte.

Lektinkonsentrasjonene som gis i denne tekst, er basert på lektinenes naturlige egenskaper med praktisk talt ingen reduksjon av aktiviteten grunnet denaturering eller destabilisering. Lektinkonsentrasjonene som oppgis, er således ikke absolutte, men reflekterer lektinets aktivitet. Følgelig er for eksempel et preparat som inneholder et lektin hvis aktivitet er redusert til det halve, men som foreligger i den dobbelte konsentrasjon, det samme som et preparat som har halve lektinmengden, men hvor lektinaktiviteten ikke er endret. Videre kan aktiviteten av ethvert lektin forhøyes ved modifisering, for eksempel under rekombinant fremstilling og/eller ved fremstilling av forkortede mutanter som har for-høyet aktivitet. De samme betraktninger som for konsentrasjon versus lektinaktivitet gjelder også for lektiner med forhøyet aktivitet. Alle modifiserte lektiner kan anvendes ved foreliggende oppfinnelse, heriblant lektiner med forhøyet eller redusert aktivitet, og dette omfatter for eksempel avkortede lektinmonomerer med full eller modifisert aktivitet.

Lektinene som anvendes ifølge foreliggende oppfinnelse er vevsbeskyttere.

Oppfinnelsen gjelder anvendelse ved fremstilling av medikamenter for hvilke de benyttede doser til sist vil bestemmes av den behandlende lege, som vil ta i betraktning faktorer som hvilket lektin eller hvilke lektiner som benyttes, dyrearten, alder, vekt, omfanget av symptomer og/eller omfanget av behandlingen som skal gis eller som blir gitt, fremgangsmåte for tilførsel av preparatet, bivirkninger og/eller andre kontraindikasjoner. Spesifikt definerte doseområder kan bestemmes ved kliniske forsøk utformet på standard-måte, hvor pasientens fremskritt og helbredelse følges fullstendig. Slike forsøk kan benytte en eskalerende dosering slik at en lav prosent av den maksimalt tolererte dose hos dyr benyttes som utgangsdose hos mennesket. Foreløpige råd for doseringsområdene kan tas fra resultatene som gis i den eksperimentelle del i dette skriv, og fra de påfølgende doseområder som er blitt ekstrapolert til mennesker.

En egnet øvre grense synes å være en lektinkonsentrasjon på opptil 0,3 g pr. kg kroppsvekt pr. dag. En konsentrasjon på 0,3 g pr. kg kroppsvekt pr. dag kan godt tenkes å gi forstyrrelser i mage-tarmkanalen hos pasienten, men disse symptomer kan være aksepterbare siden pasienten har høyere sjanse til å overleve sykdommer som for eksempel cancer. En-egnet nedre grense synes å være en lektinkonsentrasjon på 0,0001 mg (0,1 ug) pr. kg kroppsvekt pr. dag. Foretrukne intermediære dosekonsentrasjoner omfatter lektinkonsentrasjoner på opptil ca. 0,2 g, 0,.15 g og 0,05 g pr. kg kroppsvekt pr. dag, og deretter konsentrasjoner på ca. 1 mg, 0,5 mg, 0,1 mg,

0,01 mg og 0,005 mg pr. kg kroppsvekt pr. dag. Enhver av disse oppgitte konsentrasjoner kan benyttes som øvre og/eller nedre grense, slik at det tilveiebringes en rekke anvendbare konsen-trasjonsområder. Når det gjelder lektinkonsentrasjoner for tilførsel når disse ikke benyttes for terapeutisk eller pro-fylaktisk virkning, kan lektindosen økes noe.

Medikamentene for alle aspekter av foreliggende oppfinnelse kan benyttes for å oppnå den påkrevde lektinkonsentrasjon i ett eller flere "inntak" pr. dag (hvor "inntak" omfatter enhver form for tilførsel). For noen aspekter av oppfinnelsen kan ett enkelt inntak av en høy lektinkonsen-tras jon være egnet, mens det for andre kan være mer egnet med en rekke inntak, jevnt eller ujevnt fordelt over det samme tidsrom, men med lavere lektinkonsentrasjon pr. inntak eller

oppdelte doser.

Anvendelse ifølge foreliggende oppfinnelse av lektinet for fremstilling av ethvert medikament kan skje i kombinasjon med et egnet farmasøytisk bærerstoff og/eller en eksipiens. Slike bærerstoffer og eksipienser er vel kjent innen faget (se for eksempel Handbook of Pharmaceutical Excipients (1994), 2. utgave, red. A. Wade/P.J. Weller, The Pharmaceutical Press, American Pharmaceutical Association). Av spesiell anvendelighet er preparater og/eller medikamenter som er utformet i et medikamenttilførselssystem for colon eller i en kapsel.

Oppfinnelsen dekker også anvendelse av et lektin i kombinasjon med et cellebeskyttende middel. Det cellebeskyttende middel er fortrinnsvis et strålingssensitiviserende middel, et kjemobeskyttende middel (heriblant "free-range scavangers"), en vekstfaktor eller en kombinasjon av to eller flere av disse. Fra listen ovenfor over cellebeskyttende midler foretrekkes følgende eksempler: strålingssensitiviserende midler - vitamin K-etterlignende stoffer, slik som synkavit eller menadion, gadoliniumteksafyrin eller iobenguan (([[3-jod-13311)fenyl]metyl]guanidin); kjemobeskyttende midler - sulkrafat, cystein, cysteamin, etyol, balazipon eller dosmalfat; fritt-radikalfjernende midler - WR 3689 (2-[[3-metylamino)propyl]amino]etandiol-dihydrogenfosfatester, AD 20 (2-[[2-metoksyfenyl)acetyl]amino]-2-propensyre eller nitroksi-dantioksidant; vekstfaktorer - granulocyttkolonistimulerende faktor (G-CSF), granulocytt-makrofagkolonistimulerende faktor (GM-CSF), erytropoietin (EPO), epidermal vekstfaktor (EGF), keratinocyttvekstfaktor (KGF), transformerende vekstfakktor (TGFa og -(3) , ethvert interleukin, heriblant IL-11 og IL-15, insulinlignende vekstfaktor (IGF), nervevekstfaktor (NGF), blodlignende vekstfaktor (IGF), nervevekstfaktor (NGF), blod-avledet vekstfaktor (PDGR), bombesin, relaksin, kalsitonin, kolostrumavledet vekstfaktor (CDGF), amlexanox eller amoxanox, protegrin, pilokarpinhydroklorid, stamcellefaktor (STF), trombopoietin, "steel"-faktor (SF) og ethvert interferon, heriblant interferon a eller ethvert cytokin.

I tillegg til cellebeskyttende midler kan medikamentet omfatte én eller flere andre farmasøytiske forbindelser eller midler. Spesielt kan antimikrobielle midler omfattes. Slike midler kan inngå for å bekjempe infeksjoner, for eksempel sekundærinfeksjoner forbundet med mykositt, inflammatorisk buksykdom, irritabelt tarmsyndrom osv.

Medikamentet tilføres fortrinnsvis via munnen eller rektalt (for enkel tilgang til én eller flere deler av tarmkanalen), selv om parenteral tilførsel av medikamentet også kan benyttes.

Foreliggende oppfinnelse vil nå illustreres ved eksempler. Eksemplene viser til de vedlagte figurer, i hvilke: Figur 1 viser virkningen av 5-FU og PHA-tilførsel på kroppsvekt. Figur 2 viser virkningen av 5-FU og PHA-tilførsel på daglig forinntak. Figur 3 viser virkningen av en lektinholdig diett på overlevelse av dyret etter 30 dager, etter å ha blitt utsatt for en bestrålingsdose på 6,75 Gy.

Eksempler

Materialer og fremgangsmåter

Rensing av PHA

For eksemplene vedrørende kjemoterapi ble PHA renset ved affinitetskromatografi på Sepharose 4B-fetuin ved å benytte fremgangsmåten til Pusztai og Palmer (1977) med noen forbedringer (Carvalho, 1993). Snittebønner ble ekstrahert med 0,05 M natriumboratbuffer (pH 8,0) og skilt i globuliner og albuminer ved dialyse mot 0,033 M natriumacetatbuffer, pH 5,0. E-type PHA(erytroagglutinerende)-fraksjoner ble adsorbert til Sepharose 4B-fetuin ved pH 7,6 (0,05 M Tris-HCl) og eluert med 0,05 M glysin-HCl-buffer, pH 3,0, som også inneholdt 0,5 M NaCl, fulgt av dialyse og frysetørking. For rensing av L-type(lymfoagglutinerende)-PHA ble den ikke-absorberte fraksjon etter fjerning av små mengder E-type-PHA fra albuminene med Sepharose 4B-fetuin fraksjonert på en sulfopropylkationbytter-HPLC-kolonne (TSK SP-5PW, 21,5 mm x 150 mm; Anachem GB Ltd.) i 0,005 M natriumacetat-eddiksyrebuffer, pH 3,8, inneholdende 0,1 M NaCl og eluert med en programmert gradient med økende ionestyrke (0,1-0,5 M NaCl). Endelig ble urenheter med lavere molekylvekt fjernet med kromatografi på Sephadex G-100, og rent L-type-PHA ble gjenvunnet etter dialyse og frysetørking. Utbytte: 0,32 g E-type- og 0,61 g L-type-PHA pr. 100 g snitte-bønnemel.

For eksemplet med stråleterapi ble PHA isolert ved å male 50 g snittebønner i en kvern utstyrt med en sikt med porestørrelse 1 mm. 500 ml 0,02 M eddiksyre inneholdende 0,1 g askorbinsyre ble tilsatt, og blandingen ble omrørt i 30 minutter ved romtemperatur. pH ble justert til 5,0 med 1 M NaOH, og blandingen ble omrørt i ytterligere 2 timer ved romtemperatur. Løsningen ble inkubert over natten ved 4 °C og så sentrifugert ved 9000 rpm i 15 minutter. 0,075 g CaCl2ble tilsatt til supernatanten, og pH ble justert til 9,0 med 1 M NaOH. Supernatanten ble igjen inkubert over natten ved 4 °C og prøven sentrifugert ved 3000 rpm i 10 minutter. Prøven ble så dialysert mot Tris (pH 7,6) før rensing på en fetuin-Sepharose 4B-affinitetskolonne. PHA-toppen ble eluert med en 0,05 M glysinbuffer, hvoretter PHA-fraksjonen ble dialysert mot vann før frysetørking.

Sammensetning av eksperimentelle dietter

Alle bestanddeler er gitt som g bestanddel/kg diett. For sammensetning av vitamin- og mineralblandinger se Carvalho

(1993) .

Alle diettbestanddeler er gitt som g/kg diett. PHA-innholdet i snittebønner er 2,6 %. Med et begrenset daglig inntak i dietten på 6 g var følgelig tilførselen av PHA/mus 20 mg. Sammensetning av vitaminblanding: tiamin: 1000 mg; pyridoksin: (B6) 1000 mg; riboflavin: 100 mg; p-aminobenzosyre: 1000 mg; nikotinsyre: 3000 mg; Ca-pantotenat: 2000 mg; folinsyre: 500 mg; biotin: 550 mg; inositol: 40 000 mg; a-tokoferol: 25 g; retinylacetat: 1150 mg; kalsiferol: (D3) 1500 mg; vitamin Bi2: 2,5 mg; menadion: 500 mg; cholinklorid: 100 g; maisstivelse: 5000 g.

Tilførsel av 5- FU

300 mg 5-fluoruracil ble omrørt i 14 ml destillert vann. 1 M NaOH ble langsomt tilsatt inntil 5-FU var oppløst. Løsningen ble justert til et sluttvolum på 20 ml. Den endelige pH i løsningen var 8,3. En dose på 150 mg/kg kroppsvekt ble tilført dyret ved intraperitoneal injeksjon. Umiddelbart etter

injeksjonen ble rottene gitt 15 g kontrolldiett, og for var tilgjengelig ad libitum gjennom resten av forsøket.

Strålekilde

Kobolt<60>Co-kanon, totalt 6,75 Gy, helkropps-bestråling, dosehastighet: 0,3 Gy/min.

Eksempel 1

Evnen til oralt inntatt PHA til å beskytte rotter fra en høy kjemoterapidose, og særlig den vevsbeskyttende virkning på tarm, ble undersøkt.

Fire grupper, hver bestående av 5 rotter, ble foret etter et nøyaktig diettskjema i en periode på 7 dager (tabell 3) .

Nøkkel:

LA = laktalbumin

PHA = Phaseolus vulgaris-agglutinin

5-FU = 5-fluoruracil

Rotter (ca. 100 g) som på forhånd var behandlet med PHA, ble gitt 10 g kontrolldiett (tabell 1) tilsatt 10 % laktalbumin. Hvert dyr ble gitt en mengde tilsvarende 20 mg PHA i 0,9 % saltvann med slangeforing. Rottene ble gitt kontrolldiett i to måltider kl 1000 og kl 1700. Mengden for som ble gitt, tilsvarte nøyaktig formengden som ble inntatt av dyrene som var forbehandlet med PHA. Dersom dyrene umiddelbart ble gitt en etterdose med PHA, ble lektinet tilført 2 timer etter 5-FU-injeksjon med slangeforing. Dyr som ikke fikk PHA verken før eller etter behandlingen, ble tilført 1 ml 0,9 % saltvann med slangeforing. Etter 3 dager ble dyrene i tre av gruppene tilført en dose på 150 mg/kg kroppsvekt 5-FU. Kropps-vekten til hvert dyr ble målt daglig, og den gjennomsnittlige kroppsvekt ble beregnet.

Figur 1 (se også figur 1-verdier nedenfor) viser virkningen av dietten på kroppsvekt etter tilførsel av 5-FU. Dyr i den ubehandlede kontrollgruppe vokste jevnt gjennom eksperimentet (resultater ikke vist). Dyr som ble holdt på laktalbumindietten, fortsatte å vokse i 2 dager etter å ha blitt foret med 5-FU-dietten før de begynte å miste vekt. Siden denne gruppen ble parallellforet med gruppen som var tilført PHA på forhånd, og hvis inntak var redusert grunnet forekomst av PHA i dietten, var det en kompenserende økning i forinntaket når for på nytt ble tilført ad lib før den fulle-cytotoksiske virkning av 5-FU fant sted. Dyr som på forhånd var tilført PHA i 3 dager før behandling med 5-FU og foret med laktalbuminholdig diett etterpå, opprettholdt stabil vekt i de påfølgende 4 dager og syntes normale. Under den gjenværende behandling viste dyrene 5-10 % vekttap 4 dager etter 5-FU-dosen.

Forinntaket for hvert dyr ble målt daglig, og gjennomsnittlig forinntak ble beregnet (figur 2 og figur 2-verdier nedenfor). For alle behandlinger med forhåndsbehandling med PHA viste dyrene en jevn økning i forinntaket før 5-FU-injeksjonen. Dyrene i den ubehandlede kontrollgruppe opprettholdt et jevnt økende, daglig forinntak (resultater ikke vist) . Dyrene som kun fikk laktalbumindiett, reduserte forinntaket ca. 1 dag etter tilførsel av 5-FU-dosen. Dyr som på forhånd var behandlet med PHA i 3 dager, opprettholdt et konstant forinntak på ca. 7 g/dag i de 4 dagene etter 5-FU-injeksjonen. Dyr behandlet på annet vis viste en stor reduksjon i forinntaket i de 4 dagene etter tilførsel av 5-FU.

Ved eksperimentets slutt ble dyrene avlivet og dissekert. Tørrvekten av de viktigste organer ble målt for hvert dyr, og gjennomsnittsvekten ble beregnet. Gjennomsnittlig tørrvekt av de viktigste organene i mage-tarmkanalen for hver behandling er gitt i tabell 4.

Figurverdier, tillegg

Figur 1. Virkning av 5-FU og PHA-tilførsel på kroppsvekt (g) Figur 2. Virkning av 5-FU og PHA-tilførsel på daglig forinntak (g)

Nøkkel:

Behandlingsformer, se tabell 3.

Resultatene viser at tilførsel av PHA før eller etter behandling med 5-FU hadde liten virkning på mågens tørrvekt. PHA-tilførsel hadde imidlertid virkning på tørrvekten av tynntarmen. Dersom kun laktalbumin inngikk i dietten, ble tynntarmen skadet av 5-FU, og tørrvekten ble redusert med nesten 50 %. Dersom PHA ble tilført i 3 dager enten rett før (behandling 3) eller rett før og etter (behandling 4) til-førsel av PHA, var lektinet imidlertid i stand til å beskytte tynntarmen mot 5-FU-indusert skade, og tørrvekten tilsvarte den til kontrollen. • I tynntarmen var jejunum- og ileumvevet det som var mest utsatt for 5-FU-indusert skade (tabell 4). Dersom PHA ble tilført enten rett før eller før og etter 5-FU-injeksjonen, var imidlertid lektinet i stand til å utøve en vesentlig vevsbeskyttende virkning, særlig i jejunum. Forhåndsbehandling av dyrene med PHA 3 dager før 5-FU-dosen ga også en signifikant beskyttende virkning på hele tynntarmen (tabell 4). Til-førsel av PHA enten rett før (behandling 3) eller rett før og etter behandling med 5-FU (behandling 4) ga den beste vevsbeskyttende virkning. Dette resultat antyder at den tilførte PHA-dose er i stand til å stimulere vekst og reparasjon av levedyktige celler i tynntarmen og gi beskyttelse mot de cytotoksiske virkninger av 5-FU.

Etter 7 dager ble blod oppsamlet fra dyrene, og de viktigste molekylære og cellulære bestanddeler ble analysert. Resultatene er gitt i tabell 5.

Nøkkel:

Behandlingsformer som i tabell 2.

WBC hvite blodlegemer

RBC røde blodlegemer

HGB hemoglobin

HCT hematokrit

MCV gjennomsnittlig cellevolum

MCH gjennomsnittlig cellehemoglobin

MCHC gjennomsnittlig cellulær hemoglobinkonsentrasjon

PLT blodplater

Etter tilførsel av 5-FU til rotter foret med den laktalbuminholdige diett ble den forventede cytotoksisitet observert både når det gjaldt hvite blodceller og blodplater. Ingen av behandlingsformene hadde noen signifikant virkning på antall røde blodceller, hemoglobin- og hematokritinnhold, gjennomsnittlig cellevolum eller hemoglobinkonsentrasjon sammenlignet med den ubehandlede kontroll. Tilførsel av PHA direkte før 5-FU-dosen (behandling 3) hadde liten virkning på de målte parametere sammenlignet med behandling med laktalbumin alene (behandling 2). Tilførsel av PHA direkte før og etter dosen (behandling 4) ga en økning i antall produserte hvite blodceller sammenlignet med laktalbuminkontrollen.

Resultatene ovenfor tyder på at det relative tids-punkt for tilførsel av en oral dose av et lektin sammenlignet med det cytotoksiske medikament kan påvirke den hematologiske toksisitet av medikamentet.

Eksempel 2

For å fastslå et doseområde i hvilket forhåndsbehandling med PHA beskyttet mage-tarmkanalen mot skade indusert av 5-FU.

Tre grupper med rotter (5 rotter pr. gruppe) ble foret på standarddiett (tabell 1) og slangeforet daglig med enten 200, 100 eller 50 mg/kg/dag PHA i 3 dager. Hver rottes forinntak ble målt daglig. Et andre sett med 3 kontrollgrupper med rotter (5 rotter pr. gruppe) ble foret med standarddiett og slangeforet daglig med 1 ml saltvann i 3 dager. Hvert dyr i kontrollgruppen ble parallellforet med et dyr i gruppene som ble gitt PHA. På morgenen den 4. dag ble hvert dyr injisert med 150 mg/kg kroppsvekt 5-FU og deretter foret med standarddiett i 6 dager. To rotter ble foret med standarddiett ad libitum i 9 dager. På den 9. dag ble rottene avlivet og dyrene dissekert. Etter nedfrysing i flytende nitrogen ble våtvekt av vev målt.

Ved forbehandling med 200 mg/kg/dag PHA før injeksjon av 5-FU ble en signifikant beskyttende virkning observert i jejunum sammenlignet med den ikke-injiserte kontroll og den parede kontroll (tabell 6). Ved reduksjon av PHA-dosen til enten 100 eller 50 mg/kg/dag ble signifikant beskyttelse av jejunumvevet fortsatt observert sammenlignet med den ikke-injiserte kontroll og parallellkontrollbehandlingen. I ileumvevet hadde PHA tilsynelatende ikke en like fremtredende vevsbeskyttende virkning for de undersøkte doser sammenlignet med den ikke-injiserte kontroll. I alle tilfeller hadde imidlertid dyrene som var forbehandlet med PHA, større ileumvev enn de tilsvarende parallellforede kontroller.

Eksemplene ovenfor viser at kjemoterapi kan ha alvorlige skadevirkninger på vekst og levedyktighet hos et dyr. Manipulering av dietten, og spesielt tilførsel av et lektin før eller etter tilførsel av det cytotoksiske medikament, kan gi beskyttelse mot skadevirkningene av kjemoterapien. Denne beskyttelse er spesielt rettet mot mage-tarmvevenes levedyktighet og vekst. Beskyttelse av mage-tarmvevene etter til-førsel av det cytotoksiske medikament ble observert ved lektindoser på fra 200 mg/kg/dag til 50 mg/kg/ dag.

Eksempel 3

Evnen til oralt inntatt PHA til å beskytte mus mot en dødelig stråledose, og særlig den vevsbeskyttende virkning på tarmen, ble undersøkt.

Åtte grupper, hver bestående av 12 albinohannmus, ble bestrålt med 6,75 Gy (0,3 Gy/min). Hver musegruppe ble foret etter et nøye definert diettskjema over et tidsrom på 30 dager (tabell 7) .

Nøkkel til tabell 7:

SD: standard kommersiell diett (Charles River Ltd., Bioplan Ltd. Isaszeg, Ungarn).

LA: laktalbumindiett. En semisyntetisk diett med kjent sammensetning vist i tabell 1 (lektinfri), utformet i laboratoriet. Laktalbuminet ble erholdt fra Sigma (Poole, Dorset).

PHA: snittebønnediett. En diett med kjent sammensetning vist i tabell 1 (inneholdende snittebønnelektinet PHA), utformet i laboratoriet. Snittebønnekilden var varianten "Processor"

(enhver annen Phaseolus vulgaris- bønne inneholdende PHA er like egnet).

FT: faste (intet for).

<*>ir<*>: bestrålingstidspunkt.

Antall dyr som fortsatt levde etter 30 dager og deres gjennomsnittlige kroppsvekt ble målt.

Figur 3 viser virkningen av dietten på overlevelse hos dyrene etter 30 dager. Dyrene i de ikke-bestrålte kontrollgruppene 6, 7 og 8 viste ingen virkning av tilførsel av den kommersielle standarddiett, laktalbumindietten og snitte- bønnedietten på overlevelse. Ingen dødsfall ble observert. I motsetning til dette viste dyrene, i strålebehandlingsgruppene' 1, 2 og 3 med kommersiell standarddiett, laktalbumindiett og PHA-diett tilført etter bestrålingen signifikant dødelighet (behandling 3 omfattet en fasteperiode). Bare totalt 2 dyr i behandlingsgruppene 1-3 overlevde strålebehandlingen.

Dersom dyrene ble foret med den PHA-holdige diett like før bestrålingen (behandlingene 4 og 5), ble en signifikant økning i overlevelse observert. Antall overlevende dyr korrelerte nøye med lengden på tidsrommet hvor dyrene ble foret med PHA-diett rett før bestråling.

Etter 30 dager veide dyrene i kontrollgruppene 6-8 30-32 g (tabell 8). Dyrene i behandlingsgruppene 1-3 viste høy dødelighet. Dyrene i behandlingsgruppene 4 og 5 viste imidlertid økt kroppsvekt som korrelerte med lengden på tidsrommet hvor dyrene ble foret med den PHA-holdige diett før bestrålingen. I behandlingsgruppe 5 (3 dager på PHA-holdig diett før bestråling) tilsvarte gjennomsnittskroppsvekten den til kontrollgruppene. Tilførsel av PHA i dietten i den undersøkte mengde hadde ingen skadelige virkninger. Dersom lektinet ble tilført før bestråling, ble en signifikant beskyttende virkning av PHA observert.

Etter bestråling av dyrene ble gjennomsnittlig våtvekt av tynntarm, milt og testikler bestemt i hver behandlingsgruppe (tabell 9). Gjennomsnittsvekter for behandlingsgruppe 7 ble ikke bestemt.

Nøkkel til tabell 9:

angir ingen verdier, siden ingen mus overlevde nd angir verdier ikke målt

Disse resultater viser at testikkelvevet var det mest følsomme overfor virkningen av bestrålingen. Tilførsel av PHA før eller etter bestråling hadde liten virkning på testikkel-vekst.

Behandlingsgruppene 1-3 viser lav overlevelse etter bestråling. Resultatene for behandlingsgruppene 4 og 5 tyder på en doseavhengig økning i vekten av tynntarmen som korrelerte med tidsrommet hvor dyrene ble foret med PHA-holdig diett før bestråling. Gjennomsnittsvekten av miltvevet fra behandlingsgruppene 4 og 5 tilsvarte den til kontrollgruppene.

Dette eksempel viser at bestråling i alvorlig grad reduserer dyrenes levedyktighet, og at manipulering av dietten kan benyttes til å modifisere i hvilken grad bestråling reduserer levedyktigheten. Faste før bestrålingen beskytter ikke mot strålingsvirkningene og kan faktisk ha den motsatte virkning. PHA i dietten hadde ingen skadevirkninger på de målte parametere (verdier fra gruppene 7 og 8 sammenlignet med gruppe 6) , og av de undersøkte vev var testikkelvev det mest følsomme overfor stråleskader, målt som vekttap. I det beskrevne eksempel ga forbehandling med PHA beskyttelse mot stråleskader i en grad som tilsynelatende var avhengig av tidsrommet for PHA-tilførsel.

Referanser

Archimund, E.&Thomas, X (1994) . Administration of cytotoxic agents by continuous infusion in the therapy of acute myeloid leukemia. Journal of Infusional Chemotherapy, 4, 3-8.

Au, E. , Koo, W.H., Tan, E.H. & Ang, P.T. (1996). A Phase II trial of etoposide, leucovonn and 5-Fluorouracil (ELF) in patients with advanced gastric cancer. Journal of Chemotherapy, 8, 300-303.

Bardocz, S., Brown, D.S., Grant, G., Pusztai, A., Stewart, J.C. & Palmer, R.M. (1992). Effect of the p<->adreno-receptor agonist clenbuterol and phytohaemagglutinin on growth, protein synthesis and polyamine metabolism of tissues of the rat. British Journal of Pharmacology 106, 476-482.

Carvalho, A.F.F.U. de, (1993). Dietary kidney bean lectins affect insulin levels, change gene expression and modulate metabolism. Ph.D. thesis, University of Aberdeen.

Dieras, v&Pouillart, P. (1995). Infusional chemotherapy with new drugs: Taxanes, vinorelbine and topoisomerase I inhibitors. Journal of Infusional Chemotherapy, 5, 191-192.

Denekamp, J. (1996). The broad spectrum of pre-clinical radiobiology: British contributions. International Journal of Radiation Oncology, Biology&Physics, 36, 497-509.

Erkisis, M., Erkurt, E., Ozbarlas, S., Burgut, R., Doran, F. & Seyrek, E. (1996). The use of recombinant human granulocyte colonystimulating factor in combination with single or fractionated doses of isofamide and doxorubicin in patients with soft tissue sarcoma. Journal of Chemotherapy, 8, 224-228.

Grant, G., Oliveira, J.T.A., de Dorward, P.M., Annand, M.G., Waldron, M.&Pusztai, A. (1987). Metabolic and hormonal changes in rats resulting from consumption of kidney bean ( Phaseolus vulgaris) or soyabean (Glycine max). Nutritional Reports International 36, 763-772.

Isacoff, W.H., Frederick, R., Kuchenbecker, S.L., Jacobs, A.D. & Taylor, 0. (1994). Continuous infusion 5-fluorouracil given with calcium leucovorin, dipyridamole, and Mitomycin-C in patients with advancer colorectal carcinoma: A Phase II trial. Journal of Infusional Chemo

therapy, 4, 107-111.

Palmer, R.M., Pusztai, A., Bain, P. & Grant, G.

(1987). Changes in rates of tissue protein synthesis in rats induced in vivo by consumption of kidney bean lectins. Comparative Biochemistry and Physiology 88C, 179-183.

Paulsen, F., Hoffmann, W., Kortmann, R.D., Porschen, R.&Bamberg, M. (1996) . Akute gastrointestinal Nebenwirkungen in der Radio-onkologie - Was ist gesichert in der Therapie? Strahlenther. Onkol. 172, 53-56 (nr 2).

Podolsky, D.K. (1993). Regulation of intestinal epithelial proliferation: a few answers, many questions. Am. J. Physiol. 264, s. G179-G186.

Pusztai, A. (1991). Plant Lectins, Cambridge: Cambridge University Press.

Pusztai, A.&Palmer, R.M. (1977). Nutritional evaluation of kidney bean (Phaseolus vulgaris): the toxic principle. Journal of the Science of Food and Agriculture, 28, 620-623.

Pusztai, A., Greer, F.&Grant, G. (1989). Specific uptake of dietary lectins into the systemic circulation of rats. Biochemical Society Transactions, 17, 481-482.

Pusztai, A., Grant, G., Spencer, R.J., Duguid, T.J., Brown, D.S., Ewen, S.W.B., Peumans, W.J., Van Damme, E.J.M. & Bardocz, S. (1993). Kidney bean lectin-induced Escherichia coli overgrowth in the small intestine is blocked by GNA, a mannose-specific lectin. Journal of Applied Bactefiology, 75, 360-368.

Sparano, J.A.&Wiernik, P.H. (1994). Infusional cyclophosphamide-based therapy for the treatment of lymphoma. Journal of Infusional Chemistry, 4, 28-32.

Steel, G.G. (1996). From targets to genes: a brief history of radiosensitivity. Phys Med. Biol., 41, 205-222.

Van Halteren, H.K., Gortzak, E., Taal, B.G., Helmerhorst, Th. J.M., Aleman, B.M.P., Hart, A.A.M.&Zoetmulder, F.A.N. (1993). Surgical intervention for compli-cations caused by late radiation damage of the small bowel: a retrospective analysis. European Journal of Surgical Oncology, 19, 336-341.

Yeoh, E., Horowitz, M., Russo, A., Muecke, T., Ahmad, A.&Chatterton, B. (1993). International Journal of Radiation Oncology, Biology & Physics, 26, 229-337.

Claims

1. Anvendelse av et lektin ved fremstilling av et medikament for reduksjon og/eller behandling av skade på mukosaceller og/eller -vev, hvor skaden er forårsaket av strålebehandling, et kjemoterapeutisk middel eller en kombinasjon derav, hvor lektinet forårsaker proliferasjon av mukosacellene og/eller -vevene.

2. Anvendelse ifølge krav 1, for reduksjon og/eller behandling av tarmlesjoner og/eller mukositt.

3. Anvendelse ifølge krav 1 eller krav 2, for reduksjon og/eller behandling av skadde humane celler og/eller vev.

4. Anvendelse av et lektin ifølge hvilket som helst av kravene 1-3, i kombinasjon med et cellebeskyttende middel.

5. Anvendelse av et lektin ifølge krav 4, hvor det cellebeskyttende middel er et strålingssensitiviserende middel, et kjemobeskyttende middel, en vekstfaktor eller en kombinasjon av to eller flere av disse.

6. Anvendelse av et lektin ifølge krav 4 eller krav 5, hvor det cellebeskyttende middel er et vitamin K-etterlignende stoff, gadoliniumteksafyrin, iobenguan, sulkrafat, cystein, cysteamin, etyol, balazipon, dosmalfat, WR 3689 (2 — [ [3— metylamino)propyl]amino]etantioldihydrogenfosfatester, AD 20 (2-[[2-metoksyfenyl)acetyl]amino]-2-propensyre, nitroksidanti-oksidant, granolucyttkolonistimulerende faktor, granolucytt-makrofagkolonistimulerende faktor, erytropoietin, epidermal vekstfaktor, keratinocyttvekstfaktor, transformerende vekstfaktor, et interleukin, insulinlignende vekstfaktor, nervevekstfaktor, blodplateavledet vekstfaktor, bombesin, relaksin, kalsitonin, kolostrumavledet vekstfaktor, amlexanox, amoxanox, protegrin, pilokarpinhydroklorid, stamcellefaktor, trombopoietin, "steel"-faktor, hvilket som helst interferon inkludert interferon a, hvilket som helst cytokin eller en kombinasjon av to eller flere av disse.

7. Anvendelse av et lektin ifølge hvilket som helst av kravene 1-6, hvor medikamentet administrerer et lektin i en konsentrasjon fra 0,3 g til 0,1 ug pr. kg kroppsvekt pr. dag.

8. Anvendelse av et lektin ifølge hvilket som helst av kravene 1-7, hvor lektinet er snittebønner, soyabønner, "Jack"-bønner, hvetekim, lotusfrø, løk, linse, tomat, potet eller en kombinasjon av to eller flere av disse.

9. Anvendelse av et lektin ifølge hvilket som helst av kravene 4-8 i kombinasjon med et anti-mikrobielt middel.