NO320721B1 - Antenneenhet med overflatemontert antenne, og telekommunikasjonsapparat med slik enhet - Google Patents

Description

Oppfinnelsen gjelder en antenneenhet med en overflatemontert antenne, og et telekommunikasjonsapparat som omfatter en slik enhet, særlig for bruk ved radiosamband til og fra mobile enheter, herunder mobiltelefoner.

Selv om reduksjon av størrelse og vekt av mobile enheter, særlig mobiltelefoner og generelt bærbare telefonenheter (telefonhåndsett) i de senere år har utviklet seg enormt, idet dette også gjelder deres antenner, har reduksjonen i antennestørrelse delvis gått på bekostning av disses virkningsgrad og effektivitet, bl.a. uttrykt som antennevinningen, idet det da refereres til utstrålingen fra en standarddipol ved dennes grunnfrekvens.

Først skal den konvensjonelle teknikk på området gjennomgås, og i den forbindelse vises til tegningenes fig. 9 og 10 hvor det illustreres en konvensjonell antenne 10 beregnet på overflatemontering og det man kan kalle en antenneenhet (fig. 10) hvor en slik antenne er montert. En slik antenne og antenneenhet er vist og beskrevet i patentskriftet JP 10-13139, idet dette tilsvarer EP 814 535 A2.

Antennen 10 vist på fig. 9 er bygget opp med elektroder på yttersiden av et substrat 11 som danner en rektangulært prismatisk blokk av keramikk, harpiks eller liknende i form av et isolasjonsmateriale. På substratets første hovedflate lia (undersiden) er det lagt en jordingselektrode 12, på dets andre hovedflate 11b (oversiden) er det lagt en langstrakt strålingselektrode 13 over størstedelen av substratets 11 lengde, i den ene ende av denne elektrode 13 danner den en friendeterminal 13a, og i elektrodens 13 andre ende er den forbundet med jordingselektroden 12 via en forbindelsesleder 14 som strekker seg over substratets 11 første sideflate lic (den ene langside). På den andre sideflate 11b (substratets andre langside) er det avsatt en mateelektrode 15 nær friendeterminalen 13a og koplet til en tilkoplingsleder 16 som strekker seg over den andre sideflate lid til undersiden av substratet.

Overflatemonteringsantennen 10 kan være lagt på et kretskort (ikke vist) hvor tilkoplingslederen 16 er tilkoplet en matelinje ved siden av substratet, idet tilkoplingen kan være ved lodding etc. Uttrykket "terminal" kan også brukes i denne forbindelse for tilkopling av en elektrode til et annet medium eller for elektroden selv. Fig. 10 viser en antenneenhet 1 som i all enkelhet består av en antenne 10 som allerede beskrevet og montert på et kretskort 2, nemlig på dettes jordingselektrode 3 på oversiden, nær kretskortets ene hjørne. Jordingselektroden 12 og tilkoplingslederen 16 er forbundet med jordingselektroden 3 på kretskortet, og en tilkoplingselektrode 4 er avsatt ved siden av antennen for tilkopling via lodding etc. Fig. 11 viser det elektriske ekvivalentskjema for antennen 1, med en første parallellkondensator CO som representerer kapasiteten mellom mateelektroden 15 og jordingselektrodene 12 og 3, en seriekondensator Cl som representerer kapasiteten mellom mateelektroden 15 og friendeterminalen 13a, en andre parallellkondensator C2 som representerer kapasiteten mellom jordingselektrodene 12, 3 og strålingselektroden 13, en tverrleder G hvis ledningsevne representerer det inverse av antennens 10 strålingsmotstand (R), og en induktiv serieleder LI og en tilsvarende seriemotstand (eller tapsleder) i serie med denne, særlig for å representere strålingselektrodens 13 induktive reaktans. På tegningen angir S en signalkilde. Koplingen er som vist på tegningen og behøver derfor ikke forklares nærmere med ord. Antenneenhetens 1 resonansfrekvens bestemmes hovedsakelig av serielederens LI induktivitet og den andre parallellkondensators C2 kapasitet. Fig. 12 og 13 viser en annen konvensjonell antenne henholdsvis antenneenhet av tilsvarende type, og på fig. 13 går noen av henvisningstallene igjen fra fig. 10. Også denne versjon av antennen 30 er vist og beskrevet i JP 10-13139. Fig. 12 viser hvordan denne antenne 30 er bygget opp med elektroder på noenlunde tilsvarende måte som på fig. 9. Substratet 31 er som før av isolasjonsmateriale, for eksempel keramikk, harpiks etc. En strålingselektrode 32 er utført som en håndleder og i dette tilfelle avsatt langs den første sideflate 31c og over den andre hovedflate 31b (oversiden) av substratet. Den ene ende av elektroden 32 er som tidligere en friendeterminal 32a på oversiden av substratet, mens den andre ende er koplet til en første jordingselektrode 33 på undersiden 31a. Mateelektroden 34 er på oversiden av substratet og koplet til tilkoplingslederen 35 på den andre sideflate 3 ld som før. En mindre andre jordingselektrode 36 er avsatt på oversiden av substratet nær friendeterminalen 32a og koplet til forbindelseslederen 37 på substratets andre langside 3 ld. Fig. 13 viser på tilsvarende måte som tidligere hvordan antenneenheten 20 er montert på et område 2a uten jordingselektrode 3 nær hjørnet av kretskortet 2. Jordingselektrodene 33 og 36 samt tilkoplingslederen 35 er koplet til kretskortets jordingselektrode 3 henholdsvis en tilkoplingselektrode 4 ved lodding etc.

I ekvivalentskjemaet for denne antenneenhet 20 representerer den andre parallellkondensator C2 hovedsakelig kapasiteten mellom friendeterminalen 32a og jordingselektrodene 36 og 3 samt forbindelseslederen 37, ellers er skjemaet i prinsippet slik som vist på fig. 11.

For å kunne redusere totalstørrelsen av et kommunikasjonsapparat med en antenne beregnet for overflatemontering må det rom som opptas av antenneenheten på et kretskort reduseres, og man har da muligheten å redusere antennen selv. Dersom antennene vist på fig. 9 og 12 får redusert substrat vil lengden av strålingselektrodene 13 og 32 også bli mindre, hvorved induktiviteten av serielederen LI i ekvivalentskjemaet blir redusert. For å få samme induktivitet ved mindre dimensjoner på substratet må man gjøre strålingselektrodene tynnere eller utføre dem på annen måte, for eksempel ved å føre dem i meanderform. Man har da tilleggsproblemet at seriemotstanden RI økes, hvorved antennetapet stiger, idet dette er det samme som å redusere antennevirkningsgraden. Motsatt kan man gå ut fra at en økning av kapasiteten C2 kompenserer for reduksjonen av induktiviteten slik at samme resonansfrekvens opprettholdes, men for å oppnå dette må man øke substratets dielektrisitetskonstant og gjøre avstanden mellom friendeterminalen og jordingselektroden mindre. Man får da det problem at antennevinningen reduseres ved at tverrlederens G ledningsevne øker, hvilket tilsvarer at strålingsimpedansen reduseres, og dette fører til en mindre effektiv båndbredde for antennen. En miniatyrisering fører altså i første omgang til at et kommunikasjonsapparat med en antenne med små dimensjoner også får dårlig virkningsgrad og begrenset båndbredde.

Fra den kjente teknikk skal også vises til WO 95/06338 A.

På denne bakgrunn foreslås med oppfinnelsen en antenneenhet hvis overflate-monterbare antenne bare opptar en begrenset plass på et kretskort, og hvor ulempene som er nevnt ovenfor ikke er påfallende, nemlig den antenneenhet som fremgår av patentkravene, og i tillegg anvendelsen av en slik enhet i et telekommunikasjonsapparat. Når en antenneenhet med en antenne og ifølge oppfinnelsens brukes, kan den plass som opptas på et kretskort altså reduseres i betydelig grad uten at båndbredde og antennevirkningsgrad lider, og faktisk kan begge økes. Et kommunikasjonsapparat av slik type kan også fremstilles meget kostnadsrimelig.

Andre trekk ved og fordeler med oppfinnelsen vil fremgå av detaljbeskrivelsen nedenfor og hvor det vises til de ikke allerede omtalte tegninger, hvor fig. 1 i perspektiv viser en foretrukket utførelse av en antenne for overflatemontering, ifølge oppfinnelsen, fig. 2 viser en foretrukket antenneenhet med en slik antenne på et kretskort, fig. 3 viser ekvivalentskjemaet for denne antenneenhet, fig. 4 viser en alternativ utførelse av samme antenneenhet, fig. 5 viser en tredje utførelse, fig. 6 viser en fjerde utførelse, fig. 7 viser ekvivalentskjemaet for denne fjerde utførelse, og fig. 8 viser i perspektiv en foretrukket ut-førelse av et kommunikasjonsapparat som bruker antenneenheten.

Fig. 9-13 er allerede gjennomgått.

Således viser fig. 1 en foretrukket utførelse av en antenne 40 beregnet på overflatemontering. Antennen 40 vist på fig. 9 er bygget opp med elektroder på yttersiden av et substrat 41 som danner en rektangulært prismatisk blokk av keramikk, harpiks eller liknende i form av et isolasjonsmateriale. På substratets første hovedflate 41a (undersiden) er det lagt en jordingselektrode 42, på dets andre hovedflate 41b (oversiden) er det lagt en langstrakt strålingselektrode 43 over størstedelen av substratets 41 lengde, i den ene ende av denne elektrode 43 danner den en friendeterminal 43a, og i elektrodens 43 andre ende er den forbundet med jordingselektroden 42 via en forbindelsesleder 44 som strekker seg over substratets 41 første sideflate 41c (den ene langside). Videre er det slik at forbindelseslederen 44 og jordingselektroden 42, det vil si den første jordingselektrode, er galvanisk skilt fra hver-andre. På den andre sideflate 41b (substratets andre langside) er det avsatt en mateelektrode 45 nær friendeterminalen 43a og koplet til en tilkoplingsleder 46 som strekker seg over den andre sideflate 41d til undersiden av substratet.

Fig. 2 viser oppfinnelsens typiske antenneenhet 50, og det kan for øvrig sammenliknes med fig. 10 hvor enkelte av henvisningstallene er de samme.

Antenneenheten 50 har sin antenne 40 for det meste montert på en jordingselektrode 3 på oversiden av kretskortet 2, nær dettes hjørne. Antennen er lagt slik at den del som har forbindelseslederen 44 på substratet 41 vender ut mot den ene sidekant nær hjørnet av kretskortet 2, mens friendeterminalen 43a vender bort fra hjørnet, men ligger langs samme sidekant. Den første jordingselektrode 42 og tilkoplingslederen 46 er koplet til kretskortets jordingselektrode 3 henholdsvis tilkoplingselektroden 4 på kretskortoverflaten. Forbindelseslederen 44 er tilloddet en andre eksternt forbindelsesleder 51 på et område 2a uten jordingselektrode 3 på kretskortet 2, og denne forbindelsesleder 51 er koplet til jordingselektroden 3 via den allerede omtalte induktive krets som utgjøres av en overflateleder 52.

Fig. 3 viser ekvivalentskjemaet som meget nær tilsvarer skjemaet på fig. 11, men hvor den induktive krets 52 i tillegg er vist som en seriekopling mellom en andre induktiv serieleder L2 og en andre tapsleder (seriemotstand) R2. På denne måte blir den ene ende av den første seriemotstand RI ikke jordet annet enn gjennom L2 og R2 i serie. Resonansfrekvensen av antenneenheten 50 blir stort sett bestemt av LI og L2 sammen med C2.

Ved at den andre ende av strålingselektroden 43 i antennen 40 er jordet via forbindelseslederen 44 og overflatelederen 52 som danner den induktive krets blir antennens totale induktivitet større, slik at resonansfrekvensen reduseres. Dette betyr at frekvensen kan holdes det den var før miniatyriseringen, men at LI kan reduseres like mye som tillegget med L2 gir. Man kan følgelig ha en kortere strålingselektrode slik at man også kan ha en mindre antenne 40 ved å la substratet 41 være kortere.

På denne måte kan oppfinnelsens antenneenhet 50, ved avkortning av lengden av antennen 40 som monteres på kretskortet i stedet ha en overflateleder 52 som danner et mønster av rette linjestykker i det område som opptas nær kortenden av et kretskort 2. Overflatelederen 52 har minimal høyde i forhold til antennen 40, og det totale volum kan derfor holdes mindre enn der man har en konvensjonell overflatemonteringsantenne 10 montert på et kretskort 2, slik det er illustrert på fig. 10 for den kjente teknikk.

Siden den del hvor overflatelederen 52 er utformet er ved hjørnet av kretskortet 2 har man ingen andre komponenter der, og derfor kan dimensjonen holdes liten i høyderet-ningen. Man får altså en større frihetsgrad ved konstruksjonen, for eksempel ved at et deksel på kretskortet 2 kan tilpasses dettes overflate ved avrunding i hjørnet.

I en antenneenhet 50 ifølge oppfinnelsen kan også båndbredden slik denne begrenses av antennen holdes noe større, og antennevirkningsgraden kan opprettholdes eller til og med økes.

I et eksperiment som ble utført av oppfinnerne og hvor en konvensjonell antenneenhet ble sammenliknet med oppfinnelsens fant man at ved en antenne med dimensjon 15 x 3 x 1,8 mm hadde 81 mm plassbehov, mens man med oppfinnelsens antenne som bare utgjorde 12 x 3 x 1,8 mm kunne begrense denne plass til 64,8 mm<3>. Følgelig ble volumet redusert til omkring 80 %.

Eksperimentet viste videre at den konvensjonelle antenne hadde en båndbredde på omkring 24 MHz og at maksimal antennevinning var -2,7 dBd, gjennomsnittlig -4,6 dBd. Oppfinnelsens antenne hadde noe større båndbredde, nemlig 24,1 MHz, og antennevinningen målt på samme måte var -2,1 henholdsvis -3,8 dBd, hvilket gir en viss bedring.

Siden oppfinnelsens antenneenhet 50 gir større frihetsgrad ved konstruksjon i området ved overflatelederen 52 og kretskortet 2, uavhengig av monteringen av antennen 40 kan man la antennen optimaliseres med hensyn til størrelsene C2 og G, for deretter uavhengig å bestemme L2 for å få riktig resonansfrekvens, idet L2 bestemmes ved å fastlegge lengde og mønsterform av overflatelederen 52. Følgelig har man relativt stor frihet ved konstruksjonen.

Endelig kan oppfinnelsens antenneenhet legges i nærheten av hjørnet av et kretskort på slik måte det er vist, særlig ved at strålingselektroden strekker seg innover fra hjørnet, men langs den ene sidekant, og derved kan man øke antennevirkningsgraden ytterligere noe.

I samme eksperiment ble antenneretningen snudd, og maksimal antennevinning ble da -9,6 dBd, hvilket er betydelig dårligere enn det tidligere oppnådde resultat -2,1 dBd. Man må altså legge antennen på gunstigst mulig måte, nemlig slik det er vist på fig. 2, og gevinsten i antennevirkningsgrad oppnås da optimalt.

Fig. 4 viser en andre utførelse av oppfinnelsens antenneenhet 60, men figuren tilsvarer stort sett de øvrige illustrasjoner av enheten. Antennens 30 jordingselektrode 33 er her ikke direkte forbundet med kretskortets 2 jordingselektrode 3, men er loddet eller liknende til den allerede omtalte eksterne forbindelsesleder 51 i området 2a uten jordingselektrode. Som før fortsetter denne forbindelsesleder 51 i overflatelederen 52 som tjener som induktiv krets. Jordingselektroden 33 har altså her samme formål som forbindelseslederen 44 i antenneenheten 50 beskrevet ovenfor. Av denne grunn kan man i stedet kalle jordingselektroden 33 en forbindelsesterminal. Ekvivalentskjemaet er i prinsippet det samme som på fig. 3 og behøver derfor ikke forklares på ny.

I en antenneenhet 60 som er bygget opp på denne måte kan lengden av substratet 31 fortsatt reduseres på grunn av tillegget av L2 ved den innlagte overflateleder 52. Man har altså samme fordeler som tidligere med muligheter for å øke både båndbredde og antennevirkningsgrad samtidig med at den plass antenneenheten opptar blir redusert noe.

Videre har man samme ekstra frihetsgrad ved at overflatelederen 52 kan dimensjoneres separat etterat antennen 30 er dimensjonert med gunstigst mulig størrelse C2 og G. På samme måte som tidligere oppnås optimal reduksjon/virkningsgrad når antennen plasseres slik det er vist på fig. 4 i forhold til kretskortets hjørne.

Fig. 5 viser en annen tilsvarende utførelse av en antenneenhet 70, og forskjellen fra den utførelse som er vist på fig. 4 er bare at den induktive krets ikke bare er en overflateleder som lederen 52, men består av en slik leder 71 med tillegg av en induktiv kretskomponent 72, slik at den induktive krets 73 blir summen av disse to delers induktivitet. Antennen og antenneenheten blir for øvrig identisk med det som er gjennomgått tidligere, og fordelene er også de samme, med unntak av at komponenten 72 er noe mer plasskrevende nær kretskortets hjørne, på grunn av komponentens større byggehøyde.

Fig. 6 viser en annen foretrukket utførelse av en antenneenhet 80 ifølge oppfinnelsen. Opplegget tilsvarer det som er gjennomgått tidligere, men man har nå innført ytterligere komponenter langs den ene sidekant på kretskortet 2. Man har beholdt overflatelederen 52, men i den ytterste ende er denne nå koplet til en omkoplingselektrode 88 via en krets 86 med varierbar induktivitet, bestående av en diode 81, en induktiv komponent 82 med induktivitet L3, en første brikkekondensator 83 med kapasitet C3, en brikkemotstand 84 med motstandsverdi R3 og en andre brikkekondensator 85 med kapasitet C4. I ekvivalentskjemaet på fig. 7 vises disse komponenter i et indre stiplet rektangel for å indikere kretsen 86, inne i et ytre stiplet rektangel for å indikere den totale induktive krets 87. Koplingen fremgår av skjemaet og behøver derfor ikke omtales med ord. Motstanden R3 (komponenten 84) begrenser likestrømmen gjennom dioden 81, og kondensatoren 83 tjener til å senke antenneenhetens 80 impedans ved resonansfrekvensen og gi kapasitiv forbindelse mellom den induktive komponent 82 (med induktivitet L3) og motstanden 84 (motstandsverdi R3), særlig ved høyere frekvenser. Kondensatoren 85 (kapasitet C4) tjener særlig som kapasitiv returvei til jord. Resonansfrekvensen av antenneenheten bestemmes stort sett av summen av de tre induktiviteter LI, L2 og L3 og kapasiteten C2.

Det er ingen spenning påtrykkes omkoplingselektroden 88 er dioden 81 ikke ledende og virker bare som en kondensator med liten kapasitet, og resonansfrekvensen blir derfor som angitt ovenfor. Legger man imidlertid en positiv spenning over et visst nivå på elektroden 88 forspennes dioden 81 (D) i lederetningen og gir liten galvanisk motstand mellom R2/L3 og jord. Resonansfrekvensen endrer seg da og blir bestemt hovedsakelig av LI + L2 og C2 og blir altså høyere enn tidligere. Resonansfrekvensen av den induktive krets 87 kan altså endres ved å tilføre spenning til dioden, slik det er kjent fra flere tiår tilbake. I tillegg til at antenneenheten 80 ifølge oppfinnelsen kan miniatyriseres uten at de karakteristiske egenskaper lider kan også slik resonansfrekvensendring være anordnet. En varierbar induktiv krets behøver ikke akkurat være slik, men ved bruk av dioder som enten er ledende eller sperrende kan forskjellige konstruksjoner tenkes.

Strålingselektroden på substratet som danner antennen har i de beskrevne former rettlinjet form eller form som en L, men andre utgaver kan ha form som en U, meanderform eller liknende. Substratet er forklart å være elektrisk isolerende keramikk, harpiks etc., men et magnetisk substrat kan også brukes.

Endelig viser fig. 8 en foretrukket utførelse av et kommunikasjonsapparat som omfatter en antenneenhet ifølge oppfinnelsen. Apparatet 90 er bygget opp med et kretskort 92 i en omslutning 91, med en jordingselektrode 93 på kretskortet, en mateelektrode 94 og en overflateleder 95 med induktiv karakter på kretskortets 92 overflate. I et hjørne av dette er det et område hvor det ikke er noen jordingselektrode 93, og der har man lagt antennen 30 på kortoverflaten. Antenneenheten består altså av denne antenne 30 hvis jordingselektrode

(ikke vist) er koplet jordingselektroden 93 via overflatelederen 95 som utgjøres av i dette tilfelle to rette linjestykker på kretskortoverflaten, og med en mateelektrode (heller ikke vist) som er koplet til elektroden 94 på kretskortet. Denne mateelektrode er på sin side koplet til en senderkrets 97 og en mottakerkrets 98 på kretskortet via en omkopler 96 på samme kretskort.

Ved på denne måte å bruke en antenneenhet ifølge oppfinnelsen kan man få god frihet ved konstruksjonen av kommunikasjonsapparatet 90 ved at man monterer de enkelte deler på hensiktsmessig måte, og apparatets båndbredde og antennevirkningsgrad blir som for antenneenheten alene. I den foretrukne utførelse som er vist på fig. 8 bruker apparatet 90 en antenneenhet 60, men i stedet kan enhetene 50, 70 og 80 også brukes og gir samme arbeidsfordeler.

Ved å bruke en antenne og en antenneenhet slik som forklart ovenfor og hvor den ene ende av antennens strålingselektrode er utført som en friendeterminal, mens den andre ende er koplet via en induktiv overflateleder kan man redusere størrelsen uten dermed å redusere båndbredde eller antennevirkningsgrad. Man kan som allerede forklart dimensjonere antennen, velge resonansfrekvens og anordne monteringen uavhengig av hver-andre, slik at man får god konstruksjonsfrihet. Ved å legge antennen i nærheten av hjørnet på kretskortet for dermed å lage en kompakt antenneenhet og hvor antennen legges i den ret-ning som er funnet å være gunstigst, slik det er gjennomgått ovenfor får man et friområde nær kretskortets hjørne hvor man for eksempel kan legge inn andre kretskomponenter, blant annet induktive komponenter som kan koples inn og ut med dioder, slik det er illustrert på fig. 6.

De viste og foretrukne utførelser kan naturligvis endres innen vide grenser, såfremt disse grenser sammenfaller med de grenser som patentkravene tilsier.

Claims (7)

1. Antenneenhet (50,60, 70, 80) som omfatter: et kretskort (2) pålagt en jordingselektrode (3), en overflatemontert antenne (40) lagt på kretskortet (2) og videre omfattende: et brikke- eller plateformet substrat (41) av isolasjonsmateriale og med en første hovedflate (41a), en andre hovedflate (41b) motsatt den første og flere sideflater (41c, 41 d) som strekker seg mellom de to hovedflater, en strålingselektrode (43) av folietypen, som er lagt på substratet (41) og har en første og en andre ende, idet den første ende tjener som en friendeterminal (43a), en forbindelsesleder (44) ved strålingselektrodens (43) andre ende, en tilkoplingsleder (46) for krafttilførsel og anordnet på substratet (41), og en mateelektrode (45) forbundet med tilkoplingslederen (46), karakterisert ved at forbindelseslederen (44) på den overflatemonterte antenne (40) er koplet til jordingselektroden (3) på kretskortet (2) via en induktiv krets (52,73, 87) på dette.

2. Antenneenhet ifølge krav 1, karakterisert ved at den første hovedflate (41a) på antennen (40) i alt vesentlig er dekket av jordingselektroden (42), at strålingselektroden (43) er anordnet på den andre hovedflate (41b) og at mateelektroden (45) er anordnet nær friendeterminalen (43a) på strålingselektroden (43).

3. Antenneenhet ifølge krav 1 eller 2, karakterisert ved at antennen (40) er anordnet nær et hjørne av kretskortet (2) på slik måte at: den del av substratet (41) hvor forbindelseslederen (44) er anordnet vender mot kretskortets hjørne, den del av substratet hvor friendeterminalen (43 a) er anordnet er vendt fra dette hjørne og er skilt fra kretskortets sidekant, og at den induktive krets (52,73, 87) er anordnet nær samme hjørne på kretskortet.

4. Antenneenhet ifølge ett av kravene 1-3, karakterisert ved at den induktive krets omfatter en overflateleder (52) på kretskortet (2), idet overflatelederen danner et mønster av rette linjestykker.

5. Antenneenhet ifølge ett av kravene 1-4, karakterisert ved at den induktive krets (73) omfatter en induktiv kretskomponent (72) av brikketypen.

6. Antenneenhet ifølge ett av de foregående krav, karakterisert ved at den induktive krets omfatter en innstillbar krets (86) med dioder (81, D).

7. Anvendelse av en antenneenhet (50,60, 70, 80) ifølge krav 1-6, i et telekommunikasjonsapparat.