NO313083B1 - Anvendelse av forbindelser for fremstilling av preparat for å inhibere LDL-oksydasjon og arteriosclerosis - Google Patents

Description

Arteriosclerosis, slik denne manifesterer seg i dens viktigste kliniske komplikasjon, ichémisk hjertesykdom, fortsetter å være en viktig dødsårsak i industrialiserte land. Det er nå velkjent at arteriosclerosis kan begynne med lokal skade på arterioendoteliet etterfulgt av proliferasjon av arterielle glatte muskelceller fra mediallaget til intimalaget sammen med avsetning av lipid og akkumulering av makrofagavledede skumceller i lesjonen. Etter som det arteriosclerotiske plaquet utvikler seg, innbefatter det gradvis mer og mer av det påvirkede blodkaret og eventuelt føre til ischemi eller infarkt.

Det foreligger indikasjoner basert på dyre- og laboratorie-funn om at peroksydasjon av LDL-lipid, så som de umettede fettsyredelene av LDL-kolesterylestere og fosfolipider, letter akkumuleringen av kolesterol i monocyt/makrofager som eventuelt overføres til skumceller og blir avsatt i det subendoteliske rommet av karveggen. Akkumuleringen av skumceller i karveggen erkjennes som et tidlig stadium i dannelsen av et arteriosclerotisk plaque. Følgelig antas det at peroksydasjon av LDL-lipid er en viktig forutsetning for å fremme akkumuleringen av kolesterol i karveggen og etterfølgende dannelse av et arteriosclerotisk plaque. Det er for eksempel vist at monocyt/makrofager opptar og nedbryter nativt LDL ved relativt lave hastigheter og uten markert akkumulering av kolesterol. Derimot opptas oksydert LDL av disse monocyt/mak-rofagene ved langt høyere hastigheter og med markert akkumulering av kolesterol (Parthasarathy et al., J. Clin. Invest. 77, 641 (1986)). Det er derfor ønskelig å tilveie-bringe fremgangsmåter for å inhibere LDL-lipid peroksydasjon i en pasient som har behov for slik behandling.

Det er vist at 2,2'-bis(3,5-di-tertiær-butyl-4-hydroksyfenyl-tio)propan (også kjent som probucol), som er en kjent antioksydant, kan forhindre utviklingen av arteriosclerosis ved en fremgangsmåte som er uavhengig av effekten på reduksjon av plasmakolesterolnivåer [se Kita et al., Proe. Nati. Acad. Sei. USA 84, 5928 (1978); Carew et al., Proe. Nati. Acad. Sei. USA 84, 7725, (1987 )]. Det er antatt at antioksydanter, så som protmeol, kan forhindre eller inhibere "utviklingen av arteriosclerosis ved å inhibere peroksydasjonen av LDL og følgelig forhindre fremmelsen av akkumulering av kolesterol i monocyt/makrofager som eventuelt overføres til skumceller og blir avsatt i det subendoteliske rommet av karveggen [se Parthasarathy et al., J. Clin. Invest. 77, 641 (1986)]. Følgelig er det ønskelig å til-veiebringe en fremgangsmåte for å inhibere peroksydasjonen av

LDL.

Foreliggende oppfinnelse vedrører visse forbindelser som er nyttige som inhibitorer for LDL-lipidoksydasjon, arteriosclerosis, avansert glycosyleringssluttprodukter (AGE) eller glycering av AGE-proteiner og superoksydanioner og andre reaktive oksygenmellomprodukter.

Oppfinnelsen angår således anvendelse av en forbindelse med formelen

hvor R1 og R<3> er hydrogen,

R^ er valgt fra gruppen bestående av pyrrolidino og piperi-dino; eller et farmasøytisk akseptabelt salt eller solvat derav, ved fremstilling av et medikament som er nyttig for inhibering av arteriosclerosis.

Oppfinnelsen angår også anvendelse av en forbindelse som har formelen

hvor R<1> og R3 er hydrogen,

R<2> er valgt fra gruppen bestående av pyrrolidino og piperi-dino; eller et farmasøytisk akseptabelt salt eller solvat derav, ved fremstilling av et medikament som er nyttig for inhibering av ischemisk hjertesykdom.

Foreliggende oppfinnelse vedrører den oppdagelsen at et valgt gruppe av forbindelser, de av formel I, er nyttige for inhibering av LDL-oksydasjon, arteriosclerosis, AGE og superoksydanioner og andre reaktive oksygenmellomprodukter. Foreliggende oppfinnelse praktiseres ved å administrere til et menneske eller annet pattedyr som har behov for det, en dose av forbindelse av formel I eller et farmasøytisk salt eller solvat derav, som effektivt inhiberer ovennevnte. Betegnelsen inhibere defineres slik at den innbefatter den generelt aksepterte betydningen.

Generelt formuleres forbindelsen med vanlige hjelpestoffer, fortynningsmidler eller bærere, og komprimeres til tabletter, eller formuleres som eleksirer eller oppløsninger for konvensjonell oral administrering, eller administreres ved intramuskulære eller intravenøse fremgangsmåter. Forbindelsene kan administreres transdermalt, og kan være formulert som doseringsformer med vedvarende frigivelse og lignende.

Forbindelsene med formel I anvendt i fremgangsmåtene ifølge foreliggende oppfinnelse kan fremstilles ifølge kjente fremgangsmåter, slik som de som er detaljert beskrevet i U.S. patent nr. 4,133,814, 4,418,068 og 4,380,635, hvorav alle er innbefattet heri som henvisning. Generelt starter fremgangsmåten med et benzo[b]tiofen som har en 6-hydroksylgruppe og en 2-(4-hydroksyfenyl)gruppe. Utgangsforbindelsen beskyttes, acyleres og avbeskyttes for å danne forbindelser med formel I. Eksempler på fremstillingen av slike forbindelser er tilveiebragt i U.S. patentene omtalt ovenfor. Eventuelt substituert fenyl innbefatter fenyl og fenyl-substituert en eller to ganger med C^-C^ alkyl, C1-C4 alkoksy, hydroksy, nitro, klor, fluor eller tri(klor eller fluor)metyl.

Innbefattet i oppfinnelsen er anvendelsen av følgende forbindelse, kjent som raloxifen:

Forbindelsene anvendt i foreliggende oppfinnelse danner farmasøytisk akseptable syre- og baseaddisjonssalter med en lang rekke organiske og uorganiske syrer og baser og innbefatter de fysiologisk akseptable saltene som ofte anvendes innenfor farmasøytisk kjemi. Slike salter er også del av foreliggende oppfinnelse. Typiske uorganiske syrer som anvendes for å fremstille slike salter innbefatter hydroklor-syre, hydrobromsyre, hydrojodsyre, salpetersyre, svovelsyre, fosforsyre, hypofosforsyre og lignende. Salter avledet fra organiske syrer, så som alifatiske mono- og dikarboksylsyrer, fenylsubstituerte alkansyrer, hydroksyalkan- og hydroksyal-kandisyrer, aromatiske syrer, alifatiske og aromatiske sulfonsyrer, kan også anvendes. Slike farmasøytisk akseptable salter innbefatter følgelig acetat, fenylacetat, trifluorace-tat, akrylat, askorbat, benzoat, klorbenzoat, dinitrobenzoat, hydroksybenzoat, metoksybenzoat, metylbenzoat, o-acetoksyben-zoat, naftalen-2-benzoat, bromid, isobutyrat, fenylbutyrat, P-hydroksybutyrat, butyn-1,4-dioat, heksyn-1,4-dioat, kaprat, kaprylat, klorid, cinnamat, citrat, format, fumarat, glykollat, heptanoat, hippurat, laktat, malat, maleat, hydroksymaleat, malonat, mandelat, mesylat, nikotinat, isonikotinat, nitrat, oksalat, ftalat, terefalat, fosfat, monohydrogenfosfat, dihydrogenfosfat, metafosfat, pyrofosfat, propiolat, propionat, fenylpropionat, salicylat, sebacat, suksinat, suberat, sulfat, bisulfat, pyrosulfat, sulfit, bisulfit, sulfonat, benzen-sulfonat, p-bromfenylsulfonat, klorbenzensulfonat, etansulfonat, 2-hydroksyetansulfonat, metansulfonat, naftalen-l-sulfonat, naftalen-2-sulfonat, p-toluensulfonat, xylensulfonat, tartrat, og lignende. Et foretrukket salt er hydrokloridsaltet.

De farmasøytisk akseptable syreaddisjonssaltene dannes typisk ved å omsette en forbindelse med formel I med en ekvimolar eller overskudds mengde av syre. Reaktantene kombineres generelt i et felles oppløsningsmiddel så som dietyleter eller benzen. Saltet utfelles normalt av oppløsning i løpet av ca. 1 time til 10 dager, og kan isoleres ved filtrering eller oppløsningsmidlet kan strippes av ved konvensjonelle f remgangsmåter.

Baser som vanlig anvendes for dannelse av salter innbefatter ammoniumhydroksyd og alkali- og jordalkalimetallhydroksyder, karbonater og bikarbonater, såvel som alifatiske og aromatiske aminer, alifatiske diaminer og hydroksyalkylaminer. Baser som er spesielt nyttige ved fremstillingen av addi-sjonssalter innbefatter ammoniumhydroksyd, kaliumkarbonat, natriumbikarbonat, kalsiumhydroksyd, metylamin, dietylamin, etylendiamin, cykloheksylamin og etanolamin.

De farmasøytisk akseptable saltene har generelt forbedrede oppløslighetsegenskaper sammenlignet med forbindelsen hvorfra de er avledet, og er følgelig ofte mer egnede for formulering som væsker eller emulsjoner.

Farmasøytiske preparater kan fremstilles ved fremgangsmåter som er kjente innen teknikken. For eksempel kan forbindelsene formuleres med vanlige hjelpestoffer, fortynningsmidler eller bærere, og formes til tabletter, kapsler, suspensjoner, pulvere og lignende. Eksempler på hjelpestoffer, fortynningsmidler og bærere som er egnede for slike preparater innbefatter følgende: fyllstoffer og drøyemidler så som stivelse, sukkertyper, mannitol og silisiumholdige derivater; bindemidler så som karboksymetylcellulose og andre cellulose-derivater, alginater, gelatin og polyvinylpyrrolidon; fuktende midler så som glycerol, sprengmidler så som agaragar, kalsiumkarbonat og natriumbikarbonat; midler for å retardere oppløsning, så som paraffin; resorpsjonsakselle-ratorer så som kvaternære ammoniumforbindelser; overflateak-tive midler så som cetylalkohol, glycerolmonostearat; adsorptive bærere så som kaolin og bentonitt; og smøremidler så som talk, kalsium- og magnesiumstearat, og faste polyety-lenglykoler.

Forbindelsene kan også formuleres som eleksirer eller oppløsninger for konvensjonell oral administrering eller som oppløsninger egnede for parenteral administrering, for eksempel ved intramuskulær, subkutan eller intravenøs administrasjon. I tillegg er forbindelsene velegnede for preparater som doseringsformer med vedvarende frigivelse og lignende. Preparatene kan også være slik utformet at de frigir den aktive bestanddelen bare, eller fortrinnsvis, i en spesiell del av fordøyelseskanalen, eventuelt over et tidsrom. Beleggene, omhyllingene og de beskyttende matriksene kan for eksempel fremstilles fra polymere stoffer eller vokser.

Arteriosclerose er en sykdomstilstand som er kjennetegnet ved utviklingen og veksten av arteriosclerotiske lesjoner eller plaque. Identifikasjonen av de pasientene som har behov for behandling for arteriosclerosis ligger innenfor kunnskapen og erfaringen til en gjennomsnittsfagmann. For eksempel, er individer som enten lider av klinisk signifikant arteriosclerose eller står i fare for å utvikle klinisk signifikant arteriosclerose er pasienter som har behov for behandling mot arteriosclerosis. En kliniker med middels kunnskaper kan lett bestemme, ved anvendelsen av kliniske forsøk, fysisk undersøkelse og medisinsk/familie-historie om et individ er en pasient som har behov for behandling mot arteriosclerosis.

En effektiv antiarteriosclerotisk mengde av en forbindelse av formel (I) er en mengde som er effektiv ved inhibering av utviklingen eller veksten av arteriosclerosis i en pasient som har behov for slik behandling. Som sådan, forstås vellykket behandling av en pasient i forbindelse med arteriosclerosis å innbefatte effektiv retardasjon, avbrudd, oppholdelse eller stopping av utviklingen eller veksten av arteriosclerotiske lesjoner eller plaque og indikerer ikke nødvendigvis en total eliminering av arteriosclerosis. Det skal videre understrekes at vellykket behandling mot arteriosclerosis kan innbefatte profylakse ved forebyggelse av arteriosclerotiske lesjoner eller plaquedannelse.

Etter som forbindelsene som er beskrevet inhiberer oksyda-sjonen av LDL indusert ved hjelp av kobber eller ved makrofagbasert oksydasjon, innbefatter anvendelsen ifølge oppfinnelsen inhiberingen eller dannelsen av avanserte glykosyleringssluttprodukter (AGE) innbefattende glyceringen av proteiner så som AGE-albumin, AGE-kollagen og AGE-LDL. For eksempel antas det at kardiovaskulære komplikasjoner som observeres i diabetikere i det minste delvis skyldes økede mengder av AGE-modifiserte proteiner. Oppfinnelsen omfatter derfor inhibering av sykdommer hvorved forhøyede nivåer av AGE-modifisert protein bidrar.

Oppfinnelsen omfatter også inhiberingen av superoksydanioner, og nivåer/mengder av andre reaktive oksygenmellomprodukter (ROI). Forbindelsene antas, på grunn av deres renseevne overfor frie radikaler, å være.nyttige i slike tilfeller som ved "Acute Respiratory Distress Syndrome", den systemiske inflammasjonsresponsen som ofte observeres etter kardiopul-monar bypasskirurgi, pancreatitis, og langvarige respirator-iske behandlingsproblemer forbundet med høye oksygennivåer.

Peroksydasjon av LDL-lipid, så som de umettede fettsyredelene av LDL-kolesterylestere og fosfolipider, er kjent for å lette avsetningen av kolesterol i makrofager som deretter avsettes i karveggen og transformeres til skumceller. Identifikasjonen av de pasienter som har behov for inhibering av peroksydasjon av LDL-lipid ligger godt innenfor fagfolks kunnskap og erfaring. For eksempel er de individer som har behov for behandling mot arteriosclerosis som definert ovenfor, også pasienter som har behov for inhibering av peroksydasjon av LDL-lipid. En effektiv antioksydant mengde av en forbindelse av formel (I) er en mengde som er effektiv ved inhibering av peroksydasjonen av LDL-lipid i pasientens blod.

En effektiv dose av forbindelsene som er beskrevet for komplikasjonene angitt ovenfor kan bestemmes ved anvendelse av konvensjonelle teknikker og ved å observere resultater oppnådd under analoge forhold. Ved bestemmelse av den effektive dosen legges det vekt på et antall faktorer, innbefattende, men ikke begrenset til, spesies av pasienten; pasientens størrelse, alder og generell helsetilstand; den aktuelle spesifikke sykdommen; graden av sykdom eller alvoret av sykdommen; responsen hos den individuelle pasienten; den spesielle forbindelsen som administreres; fremgangsmåten for administrering; biotilgjengelighetsegenskapene for preparatet som administreres; doseregimet som velges; og anvendelsen av samtidig medisinering.

Generelt aksepterte og effektive daglige doser vil være fra ca. 0,1 til ca. 1000 mg/dag, mer typisk fra ca. 50 til ca. 200 mg/dag. Slike doser vil bli administrert til et objekt som har behov for behandling fra en til ca. tre ganger daglig, eller oftere etter behov for effektivt å inhibere et av de ovenfor angitte problemene.

Det er vanligvis foretrukket å administrere en forbindelse av formel I i form av et syreaddisjonssalt, som vanlig ved administrering av farmasøytiske forbindelser som bærer en basisk gruppe, så som piperidinoringen. Det er også fordelak-tig å administrere en slik forbindelse ved oral fremgangsmåte. For slike formål er de følgende orale doseringsformene tilgjengelige.

Preparater

I preparatene som følger betyr "aktiv bestanddel" en forbindelse av formel I.

Preparat 1: Gelatinkapsler

Hårdgelatinkapsler fremstilles ved å anvende følgende:

Bestanddelene blandes, føres gjennom en 45 mesh sikt (U.S.) og fylles i hårdgelatinkapsler.

Eksempler på spesifikke kapselpreparater av forbindelsen med formel I hvor forbindelsen er raloxifen innbefatter de som er vist nedenfor:

Preparat 2: Raloxifenkapsel

Preparat 3: Raloxifenkapsel

Preparat 4: Raloxifenkapsel Preparat 5: Raloxifenkapsel

De spesifikke preparatene ovenfor kan endres i samsvar med rimelige variasjoner som kan foretas.

Et tablettpreparat fremstilles ved å anvende bestanddelene nedenfor:

Preparat 6: Tabletter

Komponentene blandes og komprimeres for å danne tabletter.

Alternativt sammensettes tabletter, hver inneholdende 0,1-1000 mg av den aktive bestanddelen som følger:

Preparat 7: Tabletter

Den aktive bestanddelen, stivelse og cellulose føres gjennom en 45 mesh U.S. sikt og blandes grundig. Oppløsningen av polyvinylpyrrolidon blandes med de resulterende pulverne som deretter føres gjennom en 14 mesh U.S. sikt. Kornene som derved er fremstilt tørkes ved 50-60°C og føres gjennom en 18 mesh U.S. sikt. Natriumkarboksymetylstivelsen, magnesiumstea-ratet og talk, på forhånd ført gjennom en 60 mesh U.S. sikt, tilsettes deretter til kornene som etter blanding komprimeres på en tablettmaskin for å gi tabletter.

Suspensjoner, hver inneholdende 0,1-1000 mg medikament pr. 5 ml dose fremstilles som følger:

Preparat 8: Suspensjoner

Medikamentet føres gjennom en 45 mesh U.S. sikt og blandes med natriumkarboksymetylcellulosen og sirup for å danne en glatt pasta. Benzosyreoppløsningen, smaksstoff og fargestoff fortynnes med noe av vannet og tilsettes under omrøring. Det tilsettes deretter tilstrekkelig vann til å gi det påkrevede volumet.

FORSØKSFREMGANGSMÅTER

Analyse 1

Tiobarbitursyreanalysen som beskrevet av Schuh et al., (PNAS 75: 3173, 1978) og modifisert av Morel et al., (Lab Invest 55: 419, 1986) ble anvendt for å bestemme graden av inhibering av LDL peroksydasjon ved estradiol og forbindelse A ifølge oppfinnelsen. En 1 ml oppløsning inneholdende 250 pg (jjg) av LDL med enten estradiol eller forbindelse A ifølge oppfinnelsen i mengder varierende fra 1-30 jjm inkuberes i 5-18 timer ved 37° G i nærvær av 5 pm CuSO^. Etter inkubering tilsettes 1 ml 25$ trikloreddiksyre og 1 ml 1% tiobarbitur-syrer. Alle prøver kokes i 45 minutter og fluorescens måles ved 515 nm eksitasjon og 553 nm emisjonsbølgelengder.

(Forbindelse A er en forbindelse av formel I, hvor R^ og R3 er hydrogen og Rg er 1-pyrrolidino).

TBAR ENHETER

Analyse 2

Residente makrofager fra museperitoneal hulen ble utplassert på 1 x 10^ celler pr. brønn i F10 medier uten serum. LDL som var dialysert og filtrert gjennom et 0,2 pm filter ble tilsatt til hver brønn ved en endelig konsentrasjon på 1 mg/ml (500 pg tilsatt pr. brønn) og makrofager ble behandlet med 1-5 pm av forbindelse A eller kontroll i 24 timer. Brønnene betegnet medie alene representerte LDL inkubert over natten på den samme platen med F10 mediet uten celler. Denne verdien ble subtrahert fra TBAR verdiene oppnådd i nærvær av resident makrofager og gjenspeiler omfanget av cellulær modifisering av LDL.

Claims (4)

1. Anvendelse av en forbindelse med formelen hvor R<*> og R<3> er hydrogen, R<2> er valgt fra gruppen bestående av pyrrolidino og piperi-dino; eller et farmasøytisk akseptabelt salt eller solvat derav, ved fremstilling av et medikament som er nyttig for inhibering av arteriosclerosis.

2. Anvendelse ifølge krav 1, hvor forbindelsen er eller dens hydrokloridsalt.

3. Anvendelse av en forbindelse som har formelen hvor R1 og R<3> er hydrogen, R<2> er valgt fra gruppen bestående av pyrrolidino og piperi-dino; eller et farmasøytisk akseptabelt salt eller solvat derav, ved fremstilling av et medikament som er nyttig for inhibering av ischemisk hjertesykdom.

4 . Anvendelse ifølge krav 3, hvor forbindelsen er eller dens hydroklorid salt.