NO312810B1 - Multilamell¶r liposomal arachidonsyre metabolitt formuleringer og en fremgangsmåte for fremstilling av etmedikament derav - Google Patents

Description

Foreliggende oppfinnelse vedrører multilamellære liposomale formuleringer av arachidonsyre metabolitter. Slike formuleringer kan bli anvendt terapeutisk i sykdommer, forstyrrelser eller tilstander så som celleaktiveiing og adhesjonsforstyrrelser, inflammatoriske forstyrrelser eller toksemiske forstyrrelser.

Arachidonsyre og andre tyve karbon "essensielle" fettsyrer som har minst tre dobbeltbindinger kan bli anvendt for å danne prostaglandiner (for en oversikt se for eksempel Goodman and Gilman's The Pharmacological Basis of Therapeutics (A. Goodman GI1-man et al., eds.), Pergamon Press, New York (1990), s. 600-611); L. Stryer, Bioche-mistry (2nd edition), W.H. Freeman and Co., New York (1981), s. 853-854)). De forskjellige prostaglandinene er gruppert i flere kategorier (A-I) som kan sjelnes ved varier-ende substituenter på 5-karbonringen ført inn i 20-karbon fettsyreforløperen i løpet av prostaglandin syntesen. Disse gruppene kan videre bli delt inn basert på antall og posisjon av dobbelt bindingene i prostaglandinenes karbonkjeder. Prostaglandiner antas å virke på deres målceller i kraft av cellulære overflatereseptorer. Disse reseptorene antas å bli koblet til andre messenger systemer hvorved prostaglandin virkningen blir formid-let. Prostaglandiner kan ha et bredt spekter av biologiske aktiviteter. De virker på glatt vaskulær muskel og er følgelig potente vasodilatorer. Prostaglandiner kan også påvirke funksjonen tii blodcellene, spesielt neuirofiler og blodplater. Uterine sammenliekninger kan bli oppnådd ved virkningen til prostaglandin og kan også påvirke nyre, sentralnerve-system og afferent nervefunksjon. Forskjellige endokrine vev kan reagere overfor prostaglandiner. Prostaglandiner kan videre modulere inflammatoriske betingelser i dyr.

Enzymer i kroppen kan hurtig deaktivere prostaglandiner. Dette nødvendiggjør vanligvis hyppige administreringer av høye doser av forbindelser for å opprettholde terapeutiske effektive nivåer i serum for derved å øke kostnadene ved prostaglandin behandling og som fører til muligheten av uønskede bivirkninger. Prostaglandin deaktivering oppstår hovedsakelig når blod passerer gjennom lungene og forbindelsene blir generelt administrert intra-arterielt.

Liposomale formuleringer kan forlenge sirkulatoriske halveringstider til arachidonsyre metabolitter, for eksempel prostaglandiner, og kan behjelpe med å unngå aktivering der-av i lungene. Slike liposomale formuleringer kan tilveiebringe terapeutiske alternativer. Mizishuma et al. (J. Rheumatol. 14:97 (1987)) and Hoshi et al. (Drugs. Exptl. Clin. Res. 12(8):681 (1986)) beskriver lipidmikrosfærer inneholdende prostaglandin E\ (PGE^). Som beskrevet i Mizishuma et al. (US-PS 4.493.847) og Imagawa et al, (US-PS 4.684.633), er disse "mikrosfærene" prostaglandin-inneholdende fettemulsjoner, og har hverken de samme egenskapene eller de samme fordelene, som liposomale prostaglandiner angitt heri. Shell og se (US-PS 4.820.732 og 4.955.878) beskriver behandlinger for redusering av feilfunksjonen i løpet av angioplasti prosedyrer som innbefatter administrering av prostaglandin-inneholdende sammensetninger til pasientene. Disse sam-mensetningene inneholder også en bærer. De flytende bærerene som er beskrevet, for eksempel dehydrerte alkoholer og saltvannsoppløsninger, kan ikke tilveiebringe vedvar-ende frigjøring av et prostaglandin. Fett-belastede mikrosfære bærere som er blitt beskrevet antas å være minst like store som en rød blodcelle, dvs. minst 7 mikroner i diameter, og kan være mye større. Administrering av partikler med så store størrelser til dyr kan forårsake vanskeligheter på grunn av at mikrosfærene kan bli sittende fast og til-stoppe små blodårer, for eksempel lungekapilærene.

Liposomene er selv-sammenstillende strukturer omfattende en eller flere bilag av amfifatiske lipidmolekyler som hver inneslutter et indre vandig volum. Unilamellære liposomer har et enkelt lipid bilag. Multlamellære liposomer har to eller flere lipid bilag. Liposomene kan bli produsert ifølge forskjellige metoder (for en oversikt se for eksempel Cullis et al., in: Liposomes, From Biophysics to Therapeutics (MJ. Ostro, ed.), Marcel Dekker s. 39-72 (1987), og innholdet er innkorporert heri som referanse).

Liposomale formuleringer av medikamenter kan ha en forsterket terapeutisk indeks ved

å redusere medikamentets toksisitet, øke dets effektivitet, eller begge. Liposomer, som andre partikkelformige stoffer i sirkulasjon, blir vanligvis tatt opp av fagocytiske celler i retikuloendothelsystemet i vev som har sinusoidale kapilærer, og er derved ofte rettet mot steder med intracellulære infeksjoner.

Ved å maksimalisere effektiviteten hvorved medikamentene blir innesluttet i liposomer kan minimalisere lipidbelastningen presentert for behandlede individer og kan også minimalisere avfallet av verdifulle medikamentprodukter. Frigjøring av forbindelser som lekker fra liposomer bør også bli inhibert for å oppnå maksimal fordel ved deres inn-kapsling. Forutsetningen med liposomale formuleringer som kan bli lagret stabilt vil øke de terapeutiske fordelene som derved oppnås.

Liposomale arachidonsyre metabolitt formuleringene ifølge denne oppfinnelsen er nytti-ge for å forbedre eller forhindre sykdommer, forstyrrelser eller tilstander som kan bli behandlet med et prostaglandin. Forstyrrelser som kan bli behandlet med disse formuleringene innbefatter celleaktivering og adhesjonsforstyrrelser, toksemiske forstyrrelser og inflammatoriske forstyrrelser.

Foreliggende oppfinnelse tilveiebringer et multilamellært liposom som omfatter en arachidonsyre metabolitt, to eller flere lipidbilag som omfatter et lipid og to eller flere vandige rom omfattende en frigjørings-inhiberende buffer.

Det multilamellære liposomet omfatter et oppløst produkt innesluttet i det vandige rommet, hvori konsentrasjonen av det oppløste produktet i hver av de vandige rommene til multilamellært liposom er vesentlig likt, dvs. det multilamellære liposomet ifølge oppfinnelsen har fortrinnsvis vesentlig lik interlamellær fordeling av oppløst produkt.

Arachidonsyre metabolitten er fortrinnsvis et prostaglandin. Foretrukne prostaglandiner er prostaglandiner i E seriene eller prostaglandiner fra I seriene. Mest foretrukket er det at metabolitten er prostaglandin El(PGEi).

Lipidet har fortrinnsvis mettede acylkjeder. I en utførelsesform ifølge oppfinnelsen er det mettede acylkjede lipidet dipalmitoylfosfatidylcholin (DPPC). Den frigjørings-inhiberende bufferen er fortrinnsvis en sitronsyrebuffer, mere foretrukket, en sitronsyrebuffer med en pH på omtrent 4,5.

Multilamellært liposom kan omfatte et tørkebeskyttelsesmiddel. Tørkebeskyttelsesmid-delet er fortrinnsvis et sukker, for eksempel maltose, dekstrose, gallaktose, laktose, raffinose eller trehalose. Sukkeret er fortrinnsvis maltose.

I en foretrukket utførelsesform ifølge oppfinnelsen omfatter det multilamellære liposomet prostaglandin E\, to eller flere lipidbilag omfattende DPPC og to eller flere vandige rom omfattende en sitronsyrebuffer som har en pH på omtrent 4,5. Dette foretrukne multilamellære liposomet omfatter et oppløst produkt innesluttet i de vandige rommene, hvori konsentrasjonen av det oppløste produktet i hver av de vandige rommene til det multilamellære liposomet er vesentlig likt, og kan omfatte et tørkende beskyttelsesmid-del.

Det multilamellære liposomet ifølge oppfinnelsen kan omfatte et ytterligere bioaktivt middel, dvs. et bioaktivt middel i tillegg til arachidonsyre metabolitten. Multilamellær liposom kan videre omfatte et hode-gruppe modifisert lipid.

Også gitt heri er en farmasøytisk sammensetning som omfatter en farmasøytisk akseptabel bærer og det multilamellære liposomet ifølge oppfinnelsen. Videre gitt er et dehydrert multilamellært liposom omfattende en arachidonsyre metabolitt og to eller flere lipidbilag omfattende et lipid. Det er videre et gitt et to-romsystem omfattende en vandig oppløsning og et slikt dehydrert liposom, hvori det dehydrerte multilamellære liposomet og den vandige oppløsningen er kombinert for å rehydrere det dehydrerte liposomet.

Arachidonsyremetabolitt kan administreres til et dyr som omfatter administrering til dyret et multilamellært liposom omfattende metabolitten, to eller flere lipidbilag omfattende et lipid, og to eller flere rom som omfatter en vandig frigjørings-inhiberende vandig buffer. Administreringen omfatter intravenøs administrering. Dyret er fortrinnsvis et menneske. Det er foretrykket at arachidonsyremetabolitten er prostaglandin El. Det er foretrukket at lipidet er et mettet acylkjedelipid. Det er foretrukket at bufferen er en sitronsyrebuffer som har en pH på omtrent 4,5. Liposomet omfatter fortrinnsvis et oppløst produkt innesluttet i det vandige rommet, hvori konsentrasjonen av det oppløste produktet i hver av rommene er vesentlig like.

Dyret kan være påvirket av en forstyrrelse kjennetegnet ved celleaktivering og adhesjon, inflammasjon og/eller toksemi, og en flere av disse fenomenene oppstår i dyret og er hensikten med behandling med liposomale formuleringer ifølge oppfinnelsen. Foreliggende fremgangsmåte omfatter administrering til dyret av en mengde av liposomet som omfatter en anti-forstyrrelse effektiv mengde av arachidonsyremetabolitten.

Forstyrrelser som kan bli behandlet med formuleringene ifølge oppfinnelsen innbefatter uten begrensning: reperfusjonsskade, systemisk inflammatorisk responssyndrom (SIRS), myokardial infarkt, respiratorisk distress syndrom i voksne (ARDS), vaskulitis, post-traumatisk sjokk, brannskader* vaso-okklusive forstyrrelser, artritiske forstyrrelser, så som rheumatoid og filary arthritis og gikt, og auto-immune forstyrrelser, for eksempel systemisk lupus erythematosus, juvenile diabetes, multippel sklerose eller Hashimotos thyroditis. Spesielt foretrukne indikasjoner er ARDS og SIRS.

Effektiv mengde for antiforstyrrelser av arachidonsyremetabolitten er på minst omtrent 10"<12> g av metabolitten pr. kg kroppsvekt til dyret. Den effektive mengden utgjør vanligvis fra omtrent lO"<1>^ g metabolitt pr. kg kroppsvekt av dyret til omtrent 10"^ g pr. kg. Den effektive mengden er fortrinnsvis fra omtrent 10"^ g av metabolitten pr. kg kroppsvekt til dyret til omtrent 10"<4> g pr. kg. Det er mere foretrukket at den effektive mengden er omtrent 10~<6> g metabolitt pr. kg kroppsvekt.

Foreliggende oppfinnelse omfatter multilamellært liposom, kjennetegnet ved at det omfatter en arachidonsyre metabolitt, to eller flere lipid bilag omfattende et lipid og to eller flere vandige rom omfattende en frigjørings-inhiberende buffer.

Videre omfatter oppfinnelsen en farmasøytisk sammensetning, kjennetegnet ved at den omfatter en farmasøytisk akseptabel bærer og liposom.

I tillegg omfatter foreliggende oppfinnelse et to-rom system, kjennetegnet ved at det omfatter: (a) et dehydrert multilamellært liposom som omfatter en arachidonsyremetabolitt og to

eller flere lipid bilag omfattende et lipid; og

(b) en vandig oppløsning,

hvori det dehydrerte multilamellære liposomet og den vandige oppløsningen blir kombinert for å rehydrere dehydrert liposom.

Ytterligere omfatter foreliggende oppfinnelse en fremgangsmåte for å fremstille et medikament for behandling av en sykdom, kjennetegnet ved celleaktivering, adhesjon, inflammasjon eller toksemi i et dyr, kjennetegnet ved at medikamentet omfatter en farma-søytisk akseptabel bærer og et multilamellært liposom, hvor liposomet omf atter en anti-sykdomseffektiv mengde av en arachidoninsyremetabolitt, to eller flere lipidbilag som omfatter et lipid og to eller flere vandige rom som omfatter en frigjøringsinhiberende vandig buffer som øker styrken til prostaglandin-lipidinteraksjoner.

KORT BESKRIVELSE AV TEGNINGENE

Figur 1. Frigjøring av PGEi fra MLV. Frigjøring av prostaglandin Ej (PGEi) fra multilamellære vesikler (MLV) omfattende egg fosfatidylcholin (EPC) eller dipalmito-^ ylfosfatidylcholin (DPPC) dannet i 50 mM sitratbuffer, pH 4,5, og deretter inkubert ved romtemperatur i pH 7,1 buffer i indikerte tidsmengder, er vist. X-akse: tid (minutter); y-akse: prosent PGEi tilbakeholdt i pelleterte liposomer. Figur 2. Luftlommestudier i rotter. Liposomale PGEi formuleringer inhiberer ekstravasasjon av leukocytter fra vaskulaturen til luftlommen til rotter. Subkutane luftlommer ble dannet i Sprague-Dawley hannrotter. fMPL (2.15 ug) ble injisert direkte inn i luftlommen ved tid 0, og fri eller liposomal PGEj ble samtidig injisert intravenøst. Etter seks timer ble eksudatet fra luftlommen samlet og total cellepopulasjon i luftlommen ble bestemt. For hver behandlingsgruppe, n=4, X-akse: saltvannskontroll, fri PGEj, fri 15-M-PGEi (15-metyl-PGEi), C53 PGEi formulering (unilamellær liposomal PGEi), C-53 placebo (liposomer uten PGEi), C-53 placebo liposomer pluss fri PGEi, PGEj-MLV (multilamellære liposomer), MLV placebo liposomer, MLV placebo liposomer pluss fri PGEi; y-akse: celler/ml x 10.000 i eksudatet. Figur 3. Inhibisjon av leukocytt subset ekstravasjonen. Subkutane luftlommer ble dannet i hann Sprague-Dawey rotter. fMLP (2,15 ug) ble injisert direkte inn i luftlommen ved tid 0, og fri eller liposomal PGEi ble samtidig injisert intravenøst. Etter seks timer ble luftlomme eksudatet samlet, og total cellepopulasjon i luftlomme ble bestemt. Figuren er skalert for prostaglandiner. Verdien av neutrofiler i saltvannskontrollen var utenfor anvendte skala, og utgjorde 1,62 x 10^ neutrofiler/ml. For hver behandlingsgruppe, n=4. Første kolonne i hvert sett (uskravert): polymorfonukleocytter (PMNS); andre kolonne (lett skravert): blodplater; tredje kolonne (mørk skravert): lymfocytter; fjerde kolonne (ikke skravert): monocytter. Y-akse: celler/ml x 10.000 i eksudat. Figur 4. Dose respons av inhibisjon av leukocytt ekstravasjon. Subkutane luftlommer ble dannet i hann Sprague-Dawley rotter. fMLP (2,15 ug) ble injisert direkte inn i luftlommen ved tid 0, og fri eller liposomalt PGEi D^e samtidig injisert intravenøst. Etter seks timer bie luftlomme ekstrudatet samlet, og den totale ceilepopulasjonen i luftlomme ble bestemt. Figuren er skalert for prostaglandiner. Verdien for neutrofiler i saltvannskontrollen var utenfor anvendte skala, og utgjorde 1,62 x 10^ neutro filer/ml. For hver behandlingsgruppe, n=4. X-akse: saltvannskontroll, fri PGEi, C-53, C-53 placebo liposomer, C-53 placebo liposomer pluss fri PGEi, PGEi-MLV, MLV placebo liposomer, MLV placebo liposomer pluss fri PGEi; y-akse: celler/ml x 10.000 i eksudat. Mørk skraverte kolonner: 24 ug/kg PGEi e^er tilsvarende mengde placebo liposomer; uskravert; 50 ug/kg; svakt skravert: 10 ug/kg. Figur 5. Utvidet inhibisjon av ekstravasasjonen. Hann Sprague-Dawley rotter ble behandlet som beskrevet ovenfor. Etter 6 og 24 timer ble luftlomme eksudatene samlet, og luftlommenes totale cellepopulasjoner ble bestemt. Figuren er skalert for prostaglandiner. Verdier for 6 og 24-timer saltvannskontroller (henholdsvis 200 og 925) var utenfor figurens skala. For hver behandlingsgruppe, n=4, X-akse: saltvannskontroll, fri PGEi, C-53 og MLV-PGEi; y-akse: celler/ml x 10.000; z-akse: seks- (uskravert) og 24-timer (skraverte behandlinger). Figur 6. Inhibisjon av ekstravasasjon av alternative liposomale formuleringer. Hann Sprague-Dawley rotter ble behandlet som beskrevet ovenfor. For hver behandlingsgruppe, n=4. X-akse: saltvannskontroll, fri PGEi, C-53, C-53 placebo, MLV-PGEl5 MLV placebo, SPLV-PGEi (stabil flerlamellær vesikkel, se Lenk et al., US-PS 4.522.803, 5-.030.453 og 5.169.637), SPLV placebo, SPLV placebo pluss fri PGEl5 EPC/kolesterol (Chol)/POPE-GA (1 -palmitoyl-2-oleoyl-fosfatidylcholin-glutarsyre)-PGEj, EPC/Chol/POE-GA (ingenPGEi) EPC/Chol/POPE-GA/DOPE-PGEi (dioleyl fosfatidyletanolamin kovalentlig koblet til PGEi), EPC/Chol/DOPE-PGEi, EPC/Chol/- POPE-GA placebo pluss fri PGEi; y-akse: celler/ml x 10.000. Figur 7. Adjuvant artritis/fri PGEi. Hann Lewis rotter ble inokulert på dag 0 med fullstendig Freunds adjuvant som beskrevet nedenfor. Fri PGEi ble injisert inn i en gruppe av rotter i en dose på 10 ug/kg, begynnende på dag 0, i det injeksjonene ble gjentatt annenhver dag. Fri PGEi ble også injisert inn i en annen gruppe i en dose på 10 ug/kg, begynnende på dag 10 og ble gjentatt annenhver dag. Også administrert var en adjuvantkontroll (ingen PGEi) og en saltvannskontroll (ingen adjuvant). For hver behandlingsgruppe, n=6, X-akse: tid (dager); y-akse: % forandring i kjevestørrelse. Fylte firkanter: adjuvant kontroll (ingen PGEi); åpne firkanter: adjuvant og PGEi administrert på dag 0; fylte diamanter: adjuvant administrert på dag 0, PGEi på dag 10; åpen diamanter: saltvannskontroll (uten adjuvant). Figur 8. Adjuvant artritis/fri PGEi. Hann Lewis rotter ble behandlet som beskrevet ovenfor med fullstendig Freunds adjuvant og PGEi. Vekten av dyret i løpet av behandlingsperioden ble vudert ukentlig. For hver behandlingsgruppe, n=6. X-akse: tid (dager) post-adjuvant administrering; y-akse: vekt-%. Fylte firkanter: adjuvant kontroll; åpne firkanter: adjuvant pluss PGEi på dag 0; fylte diamanter: adjuvant pluss PGEi Pa dag 10; åpne diamanter: saltvannskontroll. Figur 9. Generell helse/dødelighet til rotter. Hann Lewis rotter ble behandlet som_ beskrevet ovenfor med fullstendig Freunds adjuvant og PGEi. Dyrenes generelle helse, vigør og mortilitet ble subjektivt registrert på dag 14 av behandlingsperioden. For hver behandlingsgruppe, n=6. X-akse: adjuvant kontroll, adjuvant pluss PGEi Pa dag 0> adjuvant pluss PGEi Pa dag 10, adjuvant pluss PGEi på dag 14, saltvannskontroll (ingen adjuvant); y-akse: subjektiv registrering. Figur 10. Adjuvant artritis/liposomal PGEi. Hann Lewis rotter ble behandlet som beskrevet ovenfor med fullstendig Freunds adjuvant, og PGEi i en dose på 10 ug/kg kroppsvekt. Rottene ble administrert en adjuvant alene (fylte trekanter), adjuvant og fri (ikke innesluttet) PGEi (fylte firkanter, øvre linje), adjuvant og multilamellær liposomal

PGEi (fylte firkanter, nedre linje) og en saltvannskontroll uten adjuvant (fylte sirkler). X-akse: tid (dager) post-adjuvant behandling; y-akse: prosent forandring i potestørrelse. Figur 11. Adjuvant artritis/liposomal PGEi. Hann Lewis rotter ble behandlet som beskrevet ovenfor med fri eller liposomal PGEj i dose på 10 ug/kg ledd diameter ble vurdert ukentlig. For hver behandlingsguppe, n=6. Rottene ble administrert i en adjuvant kontroll (uten PGEi; fylte firkanter), adjuvant pluss fri PGEi (åpne firkanter), adjuvant pluss C-53 (fylte diamanter), adjuvant pluss PGEi-MLV (åpne diamanter) eller en salt-vannkontroll (ingen adjuvant). X-akse: tid (dager) post-adjuvant behandling; y-akse: prosent forandring i potestørrelse. Figur 12. Adjuvant artritis/liposomal PGEi. Hann Lewis rotter ble behandlet som beskrevet ovenfor med fri eller liposomal PGEi i en dose på 10 ug/kg. Dyrets generelle helse, vigør og bevegelighet ble subjektivt registrert på dag 14 post-adjuvant behandling. For hver behandlingsgruppe, n=6. X-akse: adjuvantkontroll, fri PGEi, C-53, PGEi-MLV, saltvannskontroll; y-akse: subjektiv registrering. Figur 13. Rotte endotoksemi modell. Hann Sprague-Dawley rotter, vekt 126-150 g hver, ble aklimatisert i 2 dager i en innretning for dyr med mat og vann etter behov. Ved tid 0 ble grupper av rotter (n=16) injisert i.v. med enten E. co li lipopolysaccharid (LPS; serotype 055 .B5) som enkelt bolus, eller med en saltvann (ingen LPS) kontroll. Døde-ligheten ble vurdert ved indikerte tider (dager) post-LPS administrasjon. X-akse: tid (dager) post-LPS administrering; y-akse: prosent overlevelse i behandlingsgruppen. Fylte firkanter: rotter administrert saltvannskontroll (0 ug/lg LPS); åpne firkanter: rotter administrert med 10 ug/kg LPS: fylte diamanter: 15 ug/kg LPS, åpne diamanter: 25 ug/kg LPS, fylte trekanter: 50 ug/kg LPS; åpne trekanter: 75 ug/kg LPS; fylte sirkler: 100 ug/kg LPS. Figur 14. Rotte endotoksemi modell/liposomal prostaglandin behandling. Hann Sprague-Dawley rotter ble injisert i.v. med 50 ug/kg LPS ved tid 0. Fri eller liposomal PGEi (40 ug/kg) ble samtidig injisert i.v. Overlevelse i behandlingsgruppene (n=12) ble vurdert ved indikerte tidspunkter. X-akse: tid (dager) post-LPS administrering; y-akse: prosent overlevelse i behandlingsgruppen. Fylte firkanter: saltvannskontroll (uten LPS); åpne firkanter: fri PGEi; fylte diamanter: C-53; åpne diamanter: PGEi-MLV; fylte tri-angler: LPS kontroll (uten PGEi).

Foreliggende oppfinnelse tilveiebringer et multilamellært liposom som omfatter en arachidonsyre metabolitt, to eller flere lipid bilag omfattende et lipid og to eller flere rom som omfatter en frigjørings-inhiberende vandig buffer.

Liposomene er selv-oppstillende strukturer som omfatter en eller flere bilag av amfifatiske lipidmolekyler som hver innbefatter et indre rom. Amfifatiske lipidmolekyler som utgjør lipid bilagene omfatter en polar (hydrofil) hodegruppe region kovalentlig koblet til en eller to upolare (hydrofobe) acylkjeder. Den energetiske ugunstige kontakten mellom hydrofobe acylkjeder og vandig medium forårsaker at lipidmolekylene blir rear-rangert slik at de polare hodegruppene er orientert mot det vandige mediet med acylkjedene reorientert mot det indre bilaget. Netto resultatet er en energetisk stabil struktur hvor acylkj edene er effektivt vernet fra å komme i kontakt med det vandige mediet. Unilamellære liposomer har et enkelt lipid bilag.

Multilamellære liposomer har to eller flere bilag. Multiple lipid bilag presenterer generelt mange barrierer som en arachidonsyre metabolitt kan behøve å passere for å lekke fra liposomene og inn i det ytre miljøet. Det er sannsynlig at multiple lipid bilag har evne til å opprettholde indre pH til liposomet i lengre tidsperiode enn et enkelt lipid bilag; indre pH kan være en faktor for å bestemme tidslengden hvor en arachidonsyre metabolitt er assosiert med et liposom.

Multilamellære liposomer kan bli produsert ved forskjellige fremgangsmåter (for en oversikt se for eksempel Cullis et al., In: Liposomes, From Biophysics to Therapeutics

(MJ. Ostro, ed.), Marcel Dekker, s. 39-72 (1987)). Banghan<V>s procedure (J. Mol. Biol. 13:238 (1965)) produserer "ordinære" multilamellære vesikler (MLV). Prosessen innbefatter oppløsning av en eller flere amfifile lipider i en eller flere organiske oppløsnings-midler. Lipidene blir deretter tørket og de tørkede lipidene blir rehydrert med en vandig oppløsning for å danne MLV. Disse "ordinære" MLV har vanligvis ujevn fordeling av et oppløst produkt blant deres vandige rom.Lenk et al. (US-PS 4.522.803, 5.030.453 og 5.169.637), Fountain et al. (US-PS 4.588.578) og Cullis et al. (US-PS 4.975.282) beskriver fremgangsmåter for produsering av multilamellære liposomer som har et oppløst produkt innesluttet i deres vandige rom, hvor fordelingen av det oppløste produkt i hver av rommene er vesentlig like. Vesentlig lik interlamellær oppløst produktfordeling betyr generelt at det er mindre osmotisk stress i disse multilamellære liposomene enn i "vanlige" MLV. Multilamellært liposom ifølge oppfinnelsen har fortrinnsvis vesentlig lik interlamellær fordeling av oppløst produkt.

Multilamellært liposom ifølge oppfinnelsen er vanligvis mindre enn omtrent 5 mikron i diameter, og har fortrinnsvis mindre enn omtrent 1 mikron i diameter. Det er foretrukket at liposomet er fra omtrent 500 nm i diameter til omtrent 1 mikron i diameter. Liposomene kan bli redusert i størrelse ifølge et antall metoder som er velkjente og lett kan ut-føres av fagfolk innenfor dette området, for eksempel ekstrusjon under trykk en eller flere ganger gjennom filtrene som har definerte porestørrelser (se Cullis et al., US-PS 5.008.050; og Loughrey et al. (US-PS 5.059.421). Liposomstørrelsen kan bli bestemt ifølge et antall fremgangsmåter som er velkjente for fagfolk innenfor dette området, for eksempel fryse-fraktur elektron mikroskopiske granskninger av liposomene, og kvasi-elektrisk lysspredning.

Liposomene kan bli belastet med bioaktive midler ved oppløsning av molekylet i mediet hvor liposomene blir dannet, når det gjelder vann-oppløselige midler, eller tilsetning av lipid-oppløselige midler til lipidoppløsningene hvorfra liposomene blir dannet. Ioniser-bare bioaktive midler kan også bli applisert i liposomene ved å etablere en elektrokjem-isk potensial gradient over liposomal membranen og deretter tilsetning av middelet til det ytre mediet for liposomen.

Prostaglandiner er en gruppe på 20 karbonfettsyrer inneholdende en 5-karbon ring, pluss 7- og 8-karbonkjeder. Prostaglandiner blir generelt dannet fra andre 20-karbon fettsyre forløpere som har minst tre dobbeltbindinger, dvs. essensielle fettsyrer (for eksempel 8,11,14-eikosatrienoisk syre, 5,8,11,14-eikosatetraenoisk syre eller 5,8,11,14,17-eiko-sapentanoisk syre, se for eksempel Goodman og Gilman's The Pharmacological Basis of Therapeutic, supra). Arachidonsyre er den mest vanlige av disse 20-karbon prostaglandin forløperene i mennesker.

Mellomprodukter, så som prostanoiske syrer blir generelt dannet i løpet av omdannin-gen av slike forløpere til prostaglandiner. Forbindelser så som leukotriener, tromboksa-ner, lipoksiner og prostacykliner er funksjonelt beslektet med prostaglandiner og kan også bli avledet fra 20 karbon essensielle fettsyre prostaglandin forløperene, og kan være eikosanoider. Prostaglandiner, prostaglandinforløpere, mellomprodukter dannet i løpet av prostaglandinsyntese, prostaglandin-relaterte forbindelser og eikosanoider er "arachidonsyre metabolitter".

Prostaglandiner er foretrukne arachidonsyre metabolitter. De forskjellige prostaglandinene er klassifisert i flere hovedgrupper (A-I) ifølge arrangementet av substituentene på 5-karbonringene. Disse gruppene kan bli videre inndelt basert på antall, og posisjon, av dobbelt bindingene i prostaglandinenes karbonkjeder. Foretrukne prostaglandiner er E serier eller I serie prostaglandiner; mest foretrukket er at prostaglandinet er PGEi.

"Assosiasjon" av en arachidonsyre metabolitt med et liposom betyr vanligvis at metabolitten er innesluttet i et vandig rom til liposomet, eller er assosiert med indre eller ytre monolag til et lipid bilag, for eksempel ved elektrostatiske interaksjoner mellom metabolitten og hodegruppene til monolagets komponent amfifatiske lipider.

Det multilamellære liposomet ifølge oppfinnelsen har fortrinnsvis et bilag omfattende et lipid som øker styrken til arachidonsyre metabolitt-lipid interaksjonene, og derved inhiberer frigjøring av metabolitten fra liposomet. Slike lipider kan bli referert til som "fri-gjørings inhiberende lipider". Lipid baserte faktorer som øker styrken til prostaglandin-lipid interaksjonene innbefatter, men er ikke begrenset til, faktorer som gjør lipid bilagene mindre permeable for vann og andre små molekyler, for eksempel faktorer som øker Van der Waals, dipol-dipol og andre interaksjoner mellom acylkjedene og følgelig gjør at acylkjedene blir pakket nærmere sammen i bilaget. Antall dobbeltbindinger i bilagets acylkjeder kan påvirke kjedet arrangement med hensyn på hverandre i bilaget. Desto lavere antall dobbelt bindinger desto mere sannsynlig er det at acylkjedene blir pakket sammen og følgelig er det mere sannsynlig at de presenterer en barriere for et prostaglandin som er i bilaget. Foretrukne frigjørings-inhiberende lipider har følgelig mettede acylkjeder. Mettet acylkjede lipid kan være dipalmitoylfosfatidylcholin (DPPC), men andre lipider med mettet kjede kan også bli anvendt.

Vandige buffere i liposomene kan også inhibere eller forhindre frigjøring av en arachidonsyre metabolitt assosiert med et liposom. Slike vandige buffere er "frigjørings-inhiberende vandige buffere". Karaktertrekkene til foretrukne frigjørings-inhiberende buffere innbefatter, men er ikke begrenset til, evnen til å etablere elektrostatiske frastøt-ninger med prostaglandiner og derved forsterke prostaglandin-lipid interaksjonene, eller ellers øke styrken til slike interaksjoner. Buffere med en høyere buffringskapasitet, og følgelig en større evne til å opprettholde ønsket pH, vil være bedre frigjørings-inhiberende buffere. Foretrukne frigjørings-inhiberende buffere er sitronsyre buffere, spesielt sitronsyre buffere som har en pH på omtrent 4,5.

Multilamellær liposom ifølge oppfinnelsen kan omfatte et tørkebeskyttende middel som vanligvis er en hydrofil forbindelse, så som saccharid, urea, dekstran, albumin eller po-lyvinyl alkohol, som har evne til å forhindre rearrangering av lipidene i liposomene slik at når liposomene er rekonstituert etter dehydrering forblir en vesentlig del av innholdet som opprinnelig er innesluttet i liposomene deri. Tørkebeskyttende midler er generelt sterke hydrogenbinding akseptorer og har vanligvis stereokjemiske trekk som er ønske-lige for å konservere det intramolekylære rommet til bilagskonstituentene. Saccharider,

så som mannose, galaktose, trehalose, raffinose, maltose, sukrose, laktose eller dekstrose er foretrukne tørkebeskyttelsesmidler. Maltose er spesielt foretrukket.

Saccharider så som maltose blir vanligvis anvendt som tørkebeskyttende midler ved en konsentrasjon på fra omtrent 5 til omtrent 20%, fortrinnsvis ved omtrent 10 vekt-% av vandig fase anvendt for å danne liposomene. Mannitol kan bli anvendt sammen med hvilke som helst av saccharidene, men det har overraskende blitt oppdaget at når det blir anvendt alene vil mannitol ikke kunne opprettholde liposomstørrelsen. Mannitol kan bli anvendt sammen med saccharider i omtrent et 0-2 vekt-volum-%, fortrinnsvis 1 vekt-volum-% av konsentrasjonen til den vandige fasen. Den totale konsentrasjonen av anvendt saccharid varierer fra omtrent 5% til omtrent 20%, fortrinnsvis 10% til 12%, mest foretrukket er omtrent 10%. Ytterligere konserveringsmidler så som BHT eller EDTA i formuleringene med for eksempel 5 mg BHT pr. ml etanol, og for eksempel 0,01% EDTA i 10% dekstrose kan også bli innbefattet.

Det multilamellære liposomet ifølge oppfinnelsen omfatter fortrinnsvis PGEi, to eller flere lipid bilag som omfatter et frigjørings-inhiberende lipid, to eller flere vandige rom omfattende en sitronsyrebuffer med en pH på omtrent 4,5 og har vesentlig lik interlamellær fordeling av oppløst produkt. Spesielt foretrukne multilamellære liposomer omfatter et tørkebeskyttelsesmiddel, for eksempel maltose.

Multilamellær liposom ifølge oppfinnelsen kan omfatte et ytterligere bioaktivt middel, dvs. et bioaktivt middel i tillegg til arachidonsyre metabolitten assosiert med liposom. "Bioaktivt middel" som anvendt heri angir en hvilken som helst forbindelse eller sam-^. mensetning som kan bli administrert til dyrene. Disse innbefatter middelet som har bio-logisk aktivitet i dyrene, samt de som blir anvendt for billeddannelse eller andre former for diagnostikk. Bioaktive midler innbefatter, men er ikke begrenset til: antivirale, anti-bakterielle, antisopp, antiparasittiske, antimetabolittiske, antiglaukomiske, antiinflam-matoriske eller antineoplastiske forbindelser, steroler, karbohydrater, aminosyrer, pepti-der, proteiner, immunoglobuliner, immunomodulatorer, farvestoffer, toksiner, enzymer, hormoner, neurotransmittere, glykoproteiner, radiomarkører, radiopaque forbindelser, fluorescens forbindelser, cellereseptor proteiner, cellereseptorligander, mydriatiske forbindelser, vasodilatorer, bronchodilatorer, lokale anestesimidler, vekstfremmende midler, regenerative midler og lignende. Dette ytterligere bioaktive middelet kan være en ytterligere arachidonsyre metabolitt.

Multilamellær liposom ifølge oppfinnelsen kan omfatte et hodegruppe-modifisert lipid. Liposomene blir fjernet fra kroppen til et dyr ved hjelp av dets retikuloendoteliske system (RES) som består av bestemte og sirkulerende makrofager. Unngåelse av RES fjerning muliggjør at liposomene forblir lengre i sirkulasjon som betyr at mindre av medikamentet må bli administrert for å oppnå ønskede serumnivåer. Forhøyede sirkula-sjonstider muliggjør også målsøking av liposomene til ikke-RES inneholdende vev. Liposomale overflater blir belagt med serumproteiner når administrert til dyrene. Fjer-ningsratene til RES kan bli relatert til raten og nivået av slik proteinbelegging og fjerning kan følgelig bli inhibert ved å modifisere den ytre overflaten til liposomene slik at binding av serumproteinene generelt blir inhibert. Dette kan oppnås ved minimalisering eller unngåelse av negative overflate ladninger, som kan fremme proteinbinding, eller ved ellers å presentere en sterisk forhindring for binding av serumproteinene.

Effektiv overflatemodifikasjon, dvs. endringer i de ytre overflatene til liposomene som resulterer i inhibisjon av RES opptaket kan bli oppnådd ved innkorporering av hode-gruppe-modifiserte iipider inn i liposomale bilag. "Hodegruppe modifiserte lipider" som anvendt heri er amfipatiske lipider hvor de polare hodegruppene er blitt derivatisert ved kobling dertil av en kjemisk del, for eksempel polyetylenglykol, en polyalkyleter, et gangliosid, en organisk dikarboksylsyre, for eksempel glutarsyre, eller lignende, som kan inhibere binding av serumproteiner til liposomer slik at den farmakokinetiske atfer-den til vesiklene i sirkulasjonssystemene til dyrene blir endret (se for eksempel Blume et al., Biochim. Biophys. Acta. 1149:180 (1993); Gabizon et al., Pharm. Res. 19(5):703

(1993); Park et al. Biochim. B Acta. 1108:257); Woodle et al., S. Patent nr. 5,6; Allen et al., U. patent nr. 4,8 og 4,920.016).

Liposomet ifølge oppfinnelsen kan videre omfatte et hodegruppe-modifisert lipid hvor konsentrasjonen i liposomets bilag avhenger av et antall faktorer velkjente for fagfolk innenfor dette området, eller som fagfolk kan bestemme uten unødig eksperimentering ut fra det som blir beskrevet i foreliggende oppfinnelse. Dette innbefatter: type og stør-relse til liposomet; og den antatte terapeutiske anvendelsen til den liposomale formuleringen. Konsentrasjonen av hodegruppe-modifisert lipid i liposomet er minst omtrent 5 mol-% og det er ønskelig med omtrent 10 mol-%.

Også beskrevet heri er et dehydrert multilamellært liposom som omfatter en arachidonsyre metabolitt og to eller flere lipid bilag omfattende et lipid. Liposomal dehydrering muliggjør at liposomene blir lagret i utvidede tidsperioder og de kan deretter bli rekonstituert etter behov. Liposomene kan bli dehydrert, med frysing ved anvendelse av stan-dard frysetørkingsutstyr eller tilsvarende. Lyofilisering blir fortrinnsvis etter innkorporering av en eller flere tørkebeskyttelsesmidler, generelt hydrofile forbindelser så som sukkere, inn i liposompreparatene i henhold til prosedyren til Schneider et al. (US-PS 4.229.360) og Janoff et al., (US-PS 4.880.635), og innholdet er innkorporert heri som referanse). Den beskyttede sukkerforbindelsen, for eksempel maltose, sukrose, dekstrose, raffinose, trehalose, laktose eller galaktose, men fortrinnsvis maltose, kan bli utelatt dersom dehydreringen blir utført uten forhåndstørking og tilstrekkelig vann blir igjen i det liposomale preparatet for å opprettholde integriteten til en vesentlig del av liposomale bilag ved dehydreirngs-rehydreringsprosessen. Dehydrert multilamellært liposom ifølge oppfinnelsen kan omfatte et tørkebeskyttelsesmiddel.

Foreliggende oppfinnelse tilveiebringe et to-komponent system som omfatter en vandig oppløsning og et dehydrert multilamellært liposom omfattende en arachidonsyre metabolitt og to eller flere lipid bilag omfattende et lipid. Den vandige oppløsningen og det dehydrerte multilamellære liposomet blir kombinert for å rehydrere eller rekonstituere det dehydrerte liposomet. Den vandige oppløsningen kan være et antall oppløsninger som innbefatter farmasøytiske akseptable bærere, for eksempel vandige buffrede opp-løsninger, beskrevet heri. Komponentene kan bli innbefattet i beholdere eller andre pak-ninger som er hensiktsmessig å lagre og kombinere komponentene.

Videre tilveiebragt heri er en farmasøytisk sammensetning som omfatter en farmasøyt-isk akseptabel bærer og det multilamellære liposomet ifølge oppfinnelsen. "Farmasøyt-isk akseptabel bærer" som anvendt heri betyr hvilke som helst av vanlige bærere, for-tynningsmidler, eksipienter og lignende generelt antatt for anvendelse i sammenheng med administrering av bioaktive midler til dyr, spesielt mennesker. Slike bærere er velkjente innenfor fagområdet og blir vanligvis valgt med hensyn på et antall faktorer, så som det bestemte medikamentet som blir anvendt og antatt administreirngsrute, som er kjent for fagfolk innenfor dette området og som kan bli bestemt uten unødig eksperimentering. Egnede bærere innbefatter, men er ikke begrenset til, saltoppløsninger så som fysiologisk saltvann, vandige dekstrose oppløsninger, for eksempel D5W, vann for injeksjon (WFI) og lignende. Den farmasøytiske sammensetningen kan videre omfatte hjelpemidler så som konserveringsmidler, anti-oksideirngsmidler og lignende i mengder, og av de grunner som er kjent for fagfolk innenfor dette området.

Oppfinnelsen kan tilveiebringe en fremgangsmåte for administrering av en arachidonsyre metabolitt til et dyr, fortrinnsvis et menneske, og fremgangsmåten omfatter administrering til dyret av en sammensetning som omfatter en farmasøytisk akseptabel bærer og en multilamellær liposom som omfatter metabolitten. Metabolitten er fortrinnsvis PGE}. Liposomet omfatter to eller flere bilag omfattene et lipid, fortrinnsvis et mettet acylkjedelipid, og to eller flere rom som omfatter en vandig frigjørings-inhiberende buffer, fortrinnsvis en sitronsyrebuffer som har en pH på omtrent 4,5. Det multilamellære liposomet har vesentlig lik interlamellær fordeling av oppløst produkt. Den liposom-inneholdende sammensetningen blir fortrinnsvis administrert intravenøst.

Denne fremgangsmåten kan bli anvendt for å behandle et dyr som er påvirket av en forstyrrelse kjennetegnet ved celleaktivering og adhesjon, betennelse og/eller toksemi. En eller flere av disse fenomenene kan bli lindret, gjort mindre, forhindret, inhibert ved administrering av formuleringen ifølge oppfinnelsen til et påvirket dyr. Forstyrrelsene som foreliggende oppfinnelse kan være rettet mot innbefatter, uten begrensning: reperfusjonsskade, systemisk inflammatorisk responssyndrom (SIRS), respiratorisk distress syndrom i voksne (ARDS), hjerteinfarkt, vaskulitis, brannskader, restenose etter angioplasti og andre vaso-oklusive forstyrrelser, artrit forstyrrelser, for eksempel, gikt, rheumatoid artritis og filiær artritis, og auto-immune forstyrrelser, for eksempel, systemisk lupus erythematosus, juvenil diabetes, multippel sklerose og Hashimotos thyroiditis. Spesielt foretrukne indikasjoner er SIRS og ARDS.

Visse forstyrrelser er kjennetegnet ved unormal aktivering av celler, for eksempel blodplater og neutrofiler, i blodet, og ved påfølgende adhesjon av disse cellene til hverandre eller til aktiverte celler i omgivende vaskulært endothel. Endothelceller, for eksempel vaskulære, plurale, perikardiale eller abdominale endotelceller, kan bli aktivert av cyto-kiner, for eksempel interleukin-1 (IL-1), tumomekrosefaktor-alfa (TNF-alfa) eller bakterielle endotoksiner. På lignende måte kan blodceller, spesielt neutrofiler og blodplater, bli aktivert av midler så som GM-CSF, bakterielle endotoksiner, bakterielle kjemotil-trekkende midler, TNF-alfa og C5a komponenten til komplement. Aktiverte celler har adhesjonsseter på deres overflater hvorved de kan bli adherert til hverandre. Aktiverte og adhererte celler kan danne klumper som kan koagulere små blodårer som de som finnes i lungene og hjertet, og derved redusere blodstrømningen til omgivende vev. Aktiverte celler kan også adherere til aktiverte vaskulære endothel celler og en slik adhesjon kan føre til påfølgende degranulering av vaskulært endothel, eller til frigjøring av mediatorer for celleskadning, så som superoksidanion (O2-) og proteolytiske enzymer. Reperfusjon av okluderte blodårer, eller i henhold til kirurgi hvor blodstrømningen blir temporært stoppet, er beskrevet av Seewaldt-Becker et al., "Effect of Anti-Adhesive Antibodies on Reperfusion Injury", i: Leukocytt Adhesion Molecules; Springer-Verlag, New York (1990) s. 138-148; og "Adhesion in Disease and Therapy", (Springer et al., eds.), i: Leukocyte Adhesion Molecules, Springer-Verlag, New York (1990), s. 85-156). Når det er en blokkering i en blodåre kan omgivende endothel celler samt nedstrøms ischemisk vev bli skadet. Det kan til og med bli ytterligere skade på nærliggende endothel celler når oklusjonen er fjernet. Slike skadede celler kan deretter indusere aktivering i neutrofiler og blodplater etter gjenopprettelse av blodstrømmen til de påvirkede om-rådene.

Når pasientene blir utsatt for forløp som kan føre til ARDS, så som traume, kirurgi eller indusert på annen måte, brannsår, sepsis, aspirasjon og hyperoksi, kan mange organer i kroppen i tillegg til lungene bli påvirket. Årsakene og de kliniske forløpene til disse tilstandene kan variere. For eksempel når det gjelder en pasient med alvorlig toksemi kan bakterielle endotoksiner bli frigjort fra den bakterielle celleveggen og en slik frigjør-ing kan initiere inflammatorisk kaskade som fører til septisk sjokk.

Angioplasti er en teknikk hvorved en ballong blir satt inn i en okludert arterie og utvidet for å åpne blokkerte blodårer. Til tross for at denne teknikken har blitt meget rutinemes-sig ved behandling av coronararterie sykdom i perioden på seks måneder som kommer etter denne prosedyren har over 33% av de behandlede pasientene erfart restenose, eller reoklusjon av tidligere åpnede blodårer. Det antas at denne tilstanden begynner med skade på det vaskulære endothelet som ofte er et resultat fra ballongprosedyren. Den eksponerte ekstracellulære matrisen vil hurtig bli bundet til flere lag av aktiverte blodplater. Når blodplatene er bundet vil de frigjøre forskjellige vekstfaktorer som vil resultere i proliferasjon av glatte muskelceller som ligger under blodårene til det punktet hvor blodåren blir reokludert. Ved å forhindre blodplatene fra å bli bundet til den bks-tracellulære matrisen kan man ødelegge kaskaden av heneldser som resulterer i restenose. Akutt admimstrering ved tidspunkt for angioplasti prosedyre av et medikament som forhindrer blodplateadhesjon kan forhindre restenose.

Nylig har De Servi et al., European Heart Journal, "Prostaglandin E admimstration in unstable angina patients undergoing PTCA; preliminary results", august 1990, publisert resultatene fra et klinisk forsøk i pasienter med ustabil angina som ble gitt en intracoronar infusjon av PGEi før og etter angioplasti. Medikamentet ble infusert over en 24-timers periode. Resultatene av denne studien viste at restenoseraten 6 måneder etter angioplasti i PGEi-behandlet gruppe ble redusert med omtrent 50% i forhold til den ubehandlede kontrollgruppen til tross for at behandling med PGEi bare varte i 24 timer.

Akutt myokardial infarkt (ofte referert til som hjerteinfarkt) refererer til en blokkering av blodtilførselen til hjertets muskler som vanligvis er forårsaket av en blodkoagel. Dersom blodet blir forhindret fra å nå hjertet i for lang tid vil pasienten dø. Når en oklusjon av coronar arterien oppstår blir pasienten enten behandlet med et fibrinolytisk middel, så som vevsplasminogen aktivator (tPA) eller streptokinase, for å oppløse koaglen, eller så kan blokkeringen oppløse seg selv. I begge tilfellene blir blodstrørnningen gjenopptatt i ischemisk (oksygen-tappet) region av hjertet. Denne gjenstrømningen av blodet inn i hjertet blir kalt reperfusjon. Reperfusjon er nødvendig for å redde pasientens liv, men forårsaker ytterligere skade i hjertemuskelen som blir kalt reperfusjonsskade. Reperfusjonsskade er kjent for å være sluttresultatet i den inflammatoriske kaskaden.

I tillegg til problemet med reperfusjonsskade etter fjerning av koagler kan pasienter som lider av et hjerteinfarkt i tillegg ha andre sekundære problemer. For eksempel etter at normal blodstrømning er gjenopprettet til hjertet blir både neutrofiler og blodplater aktivert. Aktiverte blodplater adhererer ofte til hverandre og begynner å reokludere coronar arterien og dette resulterer i en situasjon hvor raten av blodstrørnningen til hjertet redu-seres over tid. I noen tilfeller vil fullstendig reoklusjon oppstå.

Sharma et al., The American Journal of Cardiology, "Intracoronary Prostaglandin Ei Plus Streptokinase in Acute Myocardial Infarction", s. 1161, desember 1986, vol. 58 har vist i et klinisk oppsett angående akutt hjerteinfarkt at administrering av fri PGEi ved den sakte intracoronare infusjon sammen med intracoronar streptokinase gir positive kliniske resultater når sammenlignet med en kontrollgruppe som bare tar intracoronar streptokinase. Resultatene viste redusert tid til reperfusjon, redusert dose av nødvendig streptokinase, øket prosentandel blodårer som var virksomme etter 10 dager og høyere ejeksjonsfraksjoner. Ulempene med studien er at medikamentet må bli gitt ved sakte intracoronar infusjon som er arbeidskrevene og som krever spesialiserte fasiliteter og trenet personale. Denne metoden krever også forsiktig titrering av dosen av PGEj slik at betydelige fall i blodtrykk kan ses.

Inflammatoriske responser inkludert lokale reaksjoner og resulterende morfologiske forandringer, destruksjon eller fjerning av skadelige materialer og aktivering av repare-ringsmekanismer. Inflammasjon kan være en del av prosessen hvorved dyret leger seg selv, men det kan oppstå i respons til unormal fysiologisk stimuli og kan forårsake problemer i kroppen. Ledd kan for eksempel bli betente i artritt tilstander så som gikt, filari artritis, rheumatoid artritis og Lyme sykdommen (se for eksempel Stedman's Medical Dictionary (Illustrated), ovenfor på sidene 123-124). Disse tilstandene kan bli karakterisert ved ekstravasjon av celler, dvs. fjerning av celler fra sirkulasjonen og inn i betent område.

Toksemi er kliniske manifestasjoner som ble observert i løpet av infeksjonsforløpet ved infeksiøse midler, for eksempel mikrober som inneholder toksiner og andre forbindelser som er giftige for vertsdyret. I løpet av infeksjoner med visse gram-negative bakterier så som E. coli blir et lipopolysaccharid (LPS) frigjort fra celleveggen når det blir nedbrutt. LPS kan deretter indusere celledød i vertsdyret. Toksemiske tilstander oppstår i dyr hvor toksiner så som LPS blir gjort tilgjengelige, dvs. i septiske tilstander, eller tilstander med systemisk sykdom forårsaket av formering av mikroorganismene i sirkulasjon (se for eksempel Stedman's Medical Dictionary (Illustrated), supra på sidene 1274-1275 og 1464). Toksemi kan også resultere ut fra eksponering av dyret for traumatisk stimuli, for eksempel fysiske eller kjemiske traumer.

Et sepsis/trauma syndrom er ikke begrenset i å forårsake infeksjoner i det det er mulig at endotoksin ikke er involvert, men uansett blir frigjøring av faktorer så som TNF, BL-1 komplement og leukotriener utløst.

"Auto-immune forstyrrelser", så som systemisk lupus erythematosus, juvenil diabetes, multippel sklerose og Hashimotos thyroditis, er karakterisert ved at dyrets immunsystem som angriper eget vev.

Behandling av disse og andre forstyrrelser blir oppnådd ifølge fremgangsmåten ifølge, oppfinnelsen ved administrering til påvirkede dyr en mengde av det multilamellære liposomet ifølge oppfinnelsen som omfatter en anti-forstyrrelse effektiv mengde av arachidonsyre metabolitten. "Anti-forstyrrelseseffektiv" mengder av en arachidonsyre metabolitt er en hvilken som helst mengde som er effektiv for å lindre, inhibere eller for-andre celleaktivering og adhesjon, inflammasjon, toksemi eller annen indikasjon som var assosiert med forstyrrelsen som blir behandlet. Den effektive mengden av metabolitten omfatter vanligvis minst omtrent 10~<12> g av metabolitten pr. kg kroppsvekt til dyret, og fortrinnsvis fra omtrent IO-<12> g pr. kg til omtrent IO"<3> g/kg. Det er mest ønskelig at den effektive mengden av metabolitten omfatter fra omtrent 10~<8> g pr. kg kroppsvekt til omtrent 10"^ g pr. kg. Det er mest ønskelig at den effektive mengden omfatter omtrent 10~<6> g av arachidonsyre metabolitt pr. kg kroppsvekt til dyret.

Celler som blir aktivert og deretter gjennomgår intracellulær adhesjon kan også ha overflatereseptorer for arachidonsyremetabolitter. Uten å være begrenset av noen teori antas det at binding av arachidonsyremetabolitter til disse reseptorene kan redusere aktivering og adhesjons-assosiert skade ved deaktivering av celleoverflatereseptorer som er ansvar-lig for de forhøyede nivåene av intercellulær adhesjon. PGEi er for eksempel blitt vist å være en potent inhibitor av både neutrofil og blodaggregasjon, samt binding av disse cellene for å aktivere vaskulære endothel celler. Ut celle-cellebinding kan fofaktorer så som O2- og forskjellige degraderende enzymer ikke bli frigjort, og vevsskade blir forhindret. Deaktivering antas å bli indusert av en proteinkinase A-mediert økning i intracellulær cAMP nivåer dannet ved metabolitt/reseptor interaksjonen.

Arachidonsyre metabolitter så som PGEi antas også å ha evnen til både og forhindre inflammasjon, og å stoppe dette når det er blitt initiert. Det er blitt oppdaget at ekstra-cellulær frigjøring av neutrofiler av mediatorer ved inflammasjon kan bli modulert ved forhøyning eller tapping av intracellulære lågere av cyklisk adenosin monofosfat (cAMP) og cyklisk guanosin monofosfat (cGMP). Forhøyning av cAMP reduserer fri-gjøringen til mediatorer ved inflammasjon, mens økninger i nivåene til cGMP forsterker ekskresjonen av mediatorene. cAMP blir noen ganger referert til som "universell av-stenging" på grunn av at økende intracellulære nivåer av cAMP kan stoppe inflamma-sjonen uansett faktoren som innledningsvis aktiverte den.

Liposomale arachidonsyremetabolitt formuleringer tilveiebringer betydelige fordeler ved terapeutisk administrering, for eksempel, lavere dosering for å oppnå ønsket effekt og reduserte bivirkninger, sammenlignet med administrering av frie former av metabolittene. Fri, dvs. ikke-liposomal, PGEi og PGE2, er for eksempel blitt funnet (se Jugdutt et al., "Dissimilacts of Prostacycn, Prostaglandin E Prostaglandin Myocardial Infarct ze after Coronarusion in Conscious", Circulation CH, 49(3):685-700 981) å ha svak effekt når det gjelder og redusere infarkt størrelsen i hunder som ble reperfusert etter simule-ring av et myocardial infarkt ved plassering av en okkluderings innretning rundt en coronar arterie. I rapporterte tester ble prostaglandin administrert ved kontinuerlig arteriell infusjon over en 6-timers periode som resulterte i administrering av en realtiv stor medi-kamentdose.

Kontinuerlig infusjon antas å være nødvendig på grunn av kort in vivo halveringstider til frie prostaglandiner på grunn av deres hurige inaktivering i lungene. Fordeling av høye nivåer av PGEj in vivo er kjent til å indusere systemiske effekter så som hypotensjon, tachycardia og diaré. Slike bivirkninger begrenser generelt mengden av frie metabolitter som kan bli effektivt administrert.

Anvendelse av liposomale formuleringer ifølge oppfinnelsen øker sirkulatoriske halveringstider ved administrerte arachidonsyre metabolitter med generelt reduserte bivirkninger.

Liposomer kan videre være spesielt fordelaktige bærere for levering av prostaglandiner til deres antatte virkningsseter. Uten å være bundet til en spesiell teori eller mekanisme, er det antatt at liposomene blir tiltrukket til aktiverte celler og adhererer til aktiverte overflater. Prostaglandin er da lett tilgjengelig ved skadestedet for levering av dets anti-cellulære adhesjonsvirkning. En teori for tiltrekning av liposomer til adhesjonsaktiverte celler er at liposomene blir opsonisert av fibronektin og vitronektin i blodet. Opsoniser-ingen er prosessen hvorved bakterier blir endret slik at de blir lettere og mere effektivt opptatt av fagocyttene. Opsoniserte liposomer vil bli lettere tiltrukket til aktiverte neutrofiler som uttrykker reseptorene for fibronektin og vitronektin som derved leverer assosiert prostaglandin til påvirkede steder.

Liposomale arachidonsyre metabolitt formuleringer hvor metabolitten er assosiert med liposomet ved en pH gradient over liposomets lipid bilag kan være terapeutisk nyttig. Liposomale formuleringer med en indre sur vandig buffer, så som sitronsyrebuffer, spesielt en pH 4,5 sitronsyrebuffer, er foretrukket for etablering av transbilage pH gradienter. Arachidonsyre metabolitter assosiert med liposomer ved slike gradienter forblir assosiert med liposomet når pH gradienten blir opprettholdt. Når gradienten blir redusert i dyrelegemene som er blitt administrert med liposomet, og indre pH følgelig øker, blir arachidonsyre metabolittene vanligvis uassosiert med liposomet. Metabolitten har større evne til å reagere med tilsvarende overflate reseptorer på cellene, så som neutrofiler, som blir aktiverte og som følgelig gjennomgår intercellulær adhesjon, enn når den er assosiert med et liposom.

" Anti-forstyrrelses effektive" mengder av en arachidonsyre metabolitt er hvilke som helst mengder som effektivt kan lindre, inhibere eller forhindre celleaktivering og adhesjon, betennelse, toksemi eller andre indikasjoner assosiert med forstyrrelsen som blir behandlet ifølge fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen. Den effektive mengder av meta-

bolitten omfatter vanligvis minst omtrent 10" 12 g av metabolitten pr. kg kroppsvekt til dyret, og fortrinnsvis fra omtrent 10" 12 g pr. kg til omtrent 10"<3>/kg. Det er mere ønskelig at den effektive mengden av metabolitten omfatter fra omtrent 10"^ g pr. kg kroppsvekt til omtrent 10"^ g pr. kg. Det er mest ønskelig at den effektive mengden omfatter omtrent 10"<6> g av arachidonsyre metabolitten pr. kg kroppsvekt til dyret.

Fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen kan omfatte administrering av et bioaktivt middel, for eksempel, et antimikrobielt eller anti-inflammatorisk middel, til dyret i tillegg til arachidonsyre metabolitten som blir administrert. Det ytterligere bioaktive middelet kan også være en ytterligere arachidonsyre metabolitt.

Oppfinnelsen vil bli ytterligere beskrevet i følgende eksempler.

Eksempler

Eksempel 1

Fremstilling av multilamellære liposomer ( MLV ) inneholdende PGEj

Preparering av EPC-inneholdende PGEi MLV

En egg fosfatidylcholin (EPC) stamoppløsning (20 mg/ml i etanol) ble preparert som følger: 1 g tørket EPC ble løst opp i 50 ml absolutt etanol, med forsiktig omrøring, i en 50 ml brun flaske med et teflon-kledd lokk. Den resulterende oppløsningen ble lagret ved -20°C. En PGEi stamoppløsning (1 mg/ml i etanol) ble preparert som følger: 20 mg tørket PGEi ble overført til en 20 ml beholder hvor det ble tilsatt 20 ml absolutt etanol. PGEj ble løst opp i etanol med forsiktig omrøring og den resulterende oppløsningen ble lagret ved -20°C.

En alikvot av EPC stamoppløsningen (9,75 ml) og en alikvot av PGEi stamoppløsning-en (0,5 ml) ble kombinert i en 500 ml rundbunnet flaske. Etanol ble fjernet ved rotoav-dampning ved omtrent 30°C i minst 2 timer. Tørket EPC/PGEi ble resuspendert i en pH 4,5 buffer (for eksempel 50 mM acetat, 150 mM NaCl, pH ble bragt til 4,5 med 10N NaOH; glasskulene var behjelpelig med resuspensjon av tørket EPC/PGEi) for å danne en liposomsuspensjon. Denne suspensjonen ble lagret ved 4°C.

Preparering av DPPC-inneholdende PGEi MLV

En DPPC stamoppløsning ble preparert som beskrevet ovenfor ved anvendelse av 1,035 g dipalmitoyl fosfatidylcholin (DPPC) løst opp i metylenklorid. Rehydrering av tørket DPPC/PGEi blanding krevde oppvarming i et vannbad, med omrøring, ved omtrent 52°C, i omtrent 3-5 minutter.

Dataene (se tabell 1, ovenfor, og tabell 2 nedenfor) viser at omtrent 90% av tilgjengelig prostaglandin var assosiert med EPC multilamellære vesikler når en prostaglandin-inneholdende citrat buffer, pH 4,6 ble anvendt for å rehydrere tørkede lipider for å danne liposomer. Når disse samme liposomene ble overført til en buffer med pH 7,1 forble omtrent 54-61% av tilgjengelig prostaglandin assosiert med liposomene etter 1/2 time. Når DPPC ble anvendt for å danne multilamellære vesikler var omtrent 53-60% av tilgjengelig prostaglandin innesluttet i liposomene omfattende pH 4,6 buffer. Når disse liposomene ble overført til pH 7,1 buffer forble omtrent 35-42% av tilgjengelig prostaglandin innenfor liposomene etter 1/2 time.

Eksempel 2

Studier av luftlommene til rotter

Subkutan luftlomme til rotter, en modell for akutt inflammasjon og leukocytt ektra-vasjon fra perifer vaskulatur til seter med betennelse (Tate et al. Laboratory Investiga-tion 59:192 (1988) innholdet er innkorporert heri som referanse), ble anvendt for å stu-dere virkningen av systemiske PGEi liposomer for mediering av fMLP indusert fMLP inflammasjon.

Hann Sprague-Dawley rotter med vekt på 126-150 g ble oppnådd fra Charles River Laboratories. Ved mottagelse ble rottene akklimatisert i innretningene for dyr i 2 dager. I

løpet av eksperimentene ble rottene gitt vann og mat etter behov. For luftlommedannel-se ble rottene bedøvd via inhaleringsinnretning, ryggene ble barbert og vasket med etyl-alkohol. 20 cc omgivende luft ble injisert subkutant inn i dyrets rygg for å danne en luftlomme og dyret ble ført tilbake til buret. Luftlommene ble registrert for å bestemme integritet, og ytterligere luft ble injisert. Etter 6 dager etter dannelsen av luftlommen ble intra-luftlomme inflammasjon indusert ved direkte injeksjon inn i luftlommen av 2.15 jug fMPL. Frie prostaglandin Ey eller PGEi liposom formuleringer ble samtidig injisert

i.v. via halevenen, og dyrene ble ført tilbake til deres bur. Seks timer etter stimulering ble rottene ofret ved CO2 inhalering og totalt eksudat fluid ble fjernet fra luftlommene med sprøyter. Resultatene av disse eksperimentene er presentert i figurene 2-6.

Visuell granskning av post-stimulering av luftlommekledningen indikerte at fMLP tilveiebragte en fortykning av kledningen og et stort antall invasive leukocytter, sammenlignet med kontrolldyrene, hvor bare saltvann ble injisert inn i luftlommen. Behandling med fri PGEi resulterte i en reduksjon i vaskulær reaktivitet og samtidig reduksjon i antall leukocytter som invaderer lommelinningen. Neutrofil populasjon tilstede i kledningen var forbigående, dvs. leukocyttene var i ferd med ekstravasjon fra vaskulaturen til hulrom/eksudat fluidet i luftlommen. På grunn av at leukocyttene forbigående krysset luftlomme linningen var påfølgende analyser av liposomale prostaglandin formuleringer for lindring av leukocytt invasjon innbefattet i de cellene som var tilstede i det aspirerte eksudat fluidet.

Eksperimenter ble utført for å vurdere virkningen av PGEi liposomer ved formidling av cellulært innløp til luftlommen. Disse eksperimentene sammenlignet C-53 (unilamellær liposomal PGEi) og MLV-PGEi (multilamellær lioposomal PGEi) med fri PGEi. Fri stabil prostaglandin analog 15-metyl-PGEi ble innbefattet i disse eksperimentene på grunn av den lengre biotilgjengeligheten på > 8 timer, sammenlignet med < 15 min. biotilgjengelighet av fri PGEi.

Som vist i figur 2 inhiberte både C-53 og MLV-PGEi innløp av cellene til luftlommen mere effektivt enn fri PGEi. MLV-PGEi var mere inhibitorisk enn C-53. Både C-53 og MLV, placeboliposomer inhiberte cellulær ekstravasjon i fravær av PGEi. Når denne placebo inhibisjonen ble øket ved tilsetning av fri PGEi til placeboene.

Leukocytt undergruppe fordelingen i luftlomme eksudatet ble også bestemt og disse data er vist i figur 3 nedenfor. Alle leukocytt subpopulasjonene ble fortrinnsvis inhibert av PGEi liposomformuleringene sammenlignet med fri PGEi. ^et meste av leukocytt sub-populasjonen som gikk inn i luftlommene i respons til fMLP er neutrofiler. Den største inhibisjonen ble sett i denne neutrofil populasjonen. Monocytt influks til luftlommen var fullstendig unngått av liposomal PGEi, men ikke ved fri PGEi.

Dose responsene for inhibisjon av leukocytt ekstravasjon i respons til fri PGEi °8 UP°~ somal PGEi er vist i figur 4. Inhibisjon av leukocytt influks til rotteluft lommen blir dose-avhengig inhibert av PGEi liposomene. Maksimal inhibisjon blir opprettholdt ved 10,0 ug/kg og større konsentrasjoner har ingen ytterligere effekt. Leukocytt subpopula-sjonen var lik den som er vist i figur 3 i det alle leukocytt subpopulasonene ble fortrinnsvis inhibert av PGEj liposomformuleringene, sammenlignet med fri PGEi. Størst inhibisjon framkom for neutrofil populasjon og monocyttinfluks til luftlommen var fullstendig borte av liposomal PGEi, men ikke ved fri PGEi. Ovennevnte data indikerer at PGEi-MLV hadde en viss høyere inhibitorisk respons på luftlomme ekstravasjon enn C-53. For å ytterligere separere responsen til disse to formuleringene ble luftlomme leukocytt populasjonen vurdert ved både 6 og 24 timer. Disse data er vist i figur 5 nedenfor.

Leukocytt subpopulasjonfordelingen i disse eksperimentene var lik det som er vist i figurene 3 og 4 i det: a) det meste av leukocyttpopulasjonen som infiltrerte luftlomme besto av neutrofiler; og b) alle leukocytt subpopulasjonene ble fortrinnsvis inhibert av PGEi liposomformuleringene sammenlignet med fri PGEi. Monocyttene var fraværende ved 6 timer, men til stede i et lite antall ved 24 timer (>4 x 10^ i alle behandlingsgruppene sammenlignet med 7,8 x 10^ for 24 timer saltvannskontroll).

Effektiviteten av alternative PGEi liposomformuleringer for formidling av leukocytt ekstravasjon til rotte luftlomme ble vurdert. De spesifikke formuleringene som ble vurdert, sammen med deres karakteristiske trekk, er ført opp nedenfor i tabell 3 (se nedenfor), i det data for disse eksperimentene er presentert i figur 6.

Disse data indikerer at alle PGEj liposomformuleringene er mere effektive enn fri PGEi når det gjelder å inhibere leukocyttekstravasjon til rotte luftlomme. Leukocytt subpopulasjonfordelingen i disse eksperimentene var like de som er vist er figurene 4 og 5, i det: a) den vesentlige leukocytt populasjonen som infiltrerer luftlommen besto av neutrofiler, og b) alle leukocytt populasjonene ble fortrinnsvis inhibert av PGEi liposomformuleringene sammenlignet med fri PGEi - Monocytter var fraværende i alle liposomale PGEi behandlingsgrupper.

Eksempel 3

Adjuvant artritis

Hann Lewis rotter med vekt på 126-150 g ble oppnådd fra Charles River Laboratories. Ved mottagelse av disse ble de akklimatisert i dyreburene i 2 dager. I løpet av eksperimentene fikk rottene vann og mat etter behov. Kronisk bilateral artritis ble indusert ved i.d. (intra-dural) injeksjon av fullstendig Freuns adjuvant ved haleroten. Forløpet av artritis var brå og oppsto mellom dagene 10 og 14 i Freunds induserte dyr. Symptomene indusert av ubehandlede kontrolldyr var ømhet ved palpasjon i de fleste aktive leddene, symmetrisk ødem som involverer leddene til poter, ankler og knær, fleksasjonskontrak-turer av forpotene, utilpasshet og vekttap som skyldtes både primær sykdom samt mang-lende evne eller disinklinasjon til foringsstedene på grunn av smerte og redusert bevegelighet.

Eksperimentene ble utført for å vurdere effektiviteten til fri PGEi nar det gjelder formidling av progresjon av adjuvant artritis. Parameterene vurdert i disse eksperimentene var forandringer i leddstørrelse målt ved bakknærne, forandringer i kroppsvekt og en subjektiv scooring for generell helse, vigør og motilitet. Resultatene fra disse eksperimentene er vist i figurene 7-12.

Data i figurene 7, 8 og 9 indikerer at fri PGEi demper progresjonen av adjuvant artritis bestemt objektivt ved opprettholdelse av vektøkning og inhibering av leddødem. Subjektiv registrering indikerte en opprettholdelse av generell helse og mobilitet i PGEi-behandlede dyr. Dyrene kunne bli behandlet så sent som 10 dager etter adjuvant administrering og fortsatt motta beskyttelse når det gjelder sykdomsprogresjon til tross for at inhibisjonen av artritis progresjon ikke var så tydelig som det som framkom i dyr behandlet med PGEi begynnende på dag 0.

På grunn av den beskyttende effekten av fri PGEi nar det gjelder lindring av artritis ble det deretter undersøkt om liposomal PGEi var like effektiv som fri PGEi. Eksperimentene innbefattet samme obejektive parametere og subjektiv scooring som i tidligere eksperimenter, og sammenlignet C-53, PGEi-inneholdende MLV og fri PGEi. ^ata ^ a disse eksperimentene er vist i figurene 10, 11 og 12, og indikerte en høyere effektivitet for liposomal enn fri PGEi når det gjelder å redusere progresjonen av rotte adjuvant indusert artritis.

Den optimale formuleringen som ble testet frem til da er PGEi-inneholdende MLV sannsynligvis på grunn av lengre biotilgjengelighet av PGEi på grunn av saktere lekka-sje rate. MLV formuleringer tilveiebragte en nesten total inhibisjon av sykdoms mani-festasjon og progresjon.

Eksempel 4

Rotte endotoksemi

Feber, hypotensjon, forandringer i leukocyttall og diaré er symptomer på gram-negative bakterielle infeksjoner. Disse infeksjonene kan føre til disseminert intravaskulær koagu-lasjon og irreversibelt sjokk. Et stort volum av litteratur indikerer involveringen av leu-kocyttlevert IL-1, TL-6 og TNFa ved formidling av progresjon av endotoksisk sjokk. På grunn av at de foreliggende in vitro data indikerer en inhibisjon av disse cytokinene fra dyrkede monocytter er det heri utviklet en in vivo modell av rotte endotoksemi ved anvendelse av dødelighet som et sluttpunkt for å vurdere effektiviteten til PGEi liposomale formuleringer for attenuering av LPS-indusert død.

Eksperimentene ble konstruert for å etablere en LD50 for E. coli LPS (lipopolysaccharid) i Sprague-Dawley rotter. Data fra disse eksperimentene er vist i figur 13 og indikerer at LD50 er 50 ug/kg. Denne LPS doseringen ble anvendt i påfølgende eksperimenter dersom ikke annet er angitt.

Eksperimentene ble konstruert for å vurdere effektiviteten til fri og liposomal PGEi i formidling av LPS-indusert dødelighet. Resultatene fra disse eksperimentene er vist i figur 14 og indikerer at fri PGEj økte både rate og størrelse på LPS indusert dødelighet. I kontrast til dette ga C-53 nesten fullstendig beskyttelse overfor LPS indusert død. PGEi-inneholdende MLV ga også beskyttelse. Alle dyrene mottok LPS utviste ikke purulent konjungtivitis, omfattende vandig diaré og betydelig sløvhet. Disse symptomene ble manifestert i løpet av de første 2 timene etter LPS administrasjon og var vedvar-ende i løpet av eksperimentet. Dyr som døde utviste synkope og sjokk.

Claims (20)

1. Multilamellært liposom, karakterisert ved at det omfatter en arachidonsyre metabolitt, to eller flere lipid bilag omfattende et lipid og to eller flere vandige rom omfattende en frigjørings-inhiberende buffer.

2. Liposom ifølge krav 1, karakterisert ved at den omfatter et oppløst produkt innesluttet i de vandige rommene, hvor konsentrasjonen av det oppløste produktet i hver av de vandige rommene er vesentlig like.

3. Liposom ifølge krav 1, karakterisert ved at arachidonsyre metabolitten er et prostaglandin, og prostaglandinet er prostaglandin fra E serien eller er en prostaglandin fra I serien, eller er El.

4. Liposom ifølge krav 1, karakterisert ved at lipidet er mettede acylkjeder, f.eks. dipalmitoylfosfatidylcholin.

5. Liposom ifølge krav 1, karakterisert ved at frigjør-ings-inhiberende buffer en en sitronsyrebuffer og/eller har en pH på omtrent 4,5.

6. Liposom ifølge krav 1, karakterisert ved at den omfatter et tørkebeskyttelsesmiddelet, f.eks. et sukker, f.eks. maltose, dekstrose, gallaktose, raffinose eller trehalose.

7. Liposom ifølge krav 1, karakterisert ved at det omfatter et oppløst produkt innesluttet i dets vandige rom, hvori konsentrasjonen av det opp-løste produktet i hver av de vandige rommene til liposomet er vesentlig lik, hvor den fri-gjørings-inhiberende bufferen er en sitronsyrebuffer med en pH på omtrent 4,5 og hvor arachidonsyremetabolitten er prostaglandin El.

8. Liposom ifølge krav 1, karakterisert ved at det omfatter et ytterligere bioaktivt middel eller et hodegruppe-modifisert lipid.

9. Farmasøytisk sarnmensetning, karakterisert ved at den omfatter en farmasøytisk akseptabel bærer og liposom ifølge krav 1.

10. Liposom ifølge krav 1, karakterisert ved at liposomet er dehydrert og omfatter et tørkebeskyttelsesmiddel.

11. To-rom system, karakterisert ved at det omfatter: (a) et dehydrert multilamellært liposom som omfatter en arachidonsyremetabolitt og to eller flere lipid bilag omfattende et lipid; og (b) en vandig oppløsning, hvori det dehydrerte multilamellære liposomet og den vandige oppløsningen blir kombinert for å rehydrere dehydrert liposom.

12. Fremgangsmåte for fremstilling av et medikament for behandling av en sykdom kjennetegnet ved celleaktivering, adhesjon, inflammasjon eller toksemi i et dyr, ka-, rakterisert ved at medikamentet omfatter en farmasøytisk akseptabel bærer og et multilamellært liposom, hvor liposomet omfatter en antisyk-domseffektiv mengde av en arachidoninsyremetabolitt, to eller flere lipidbilag som omfatter et lipid og to eller flere vandige rom som omfatter en frigjøringsinhiberende vandig buffer som øker styrken til prostaglandin-lipidinteraksjoner.

13. Fremgangsmåte ifølge krav 12, karakterisert ved at dyret er et menneske.

14. Fremgangsmåte ifølge krav 12, karakterisert ved at sammensetningen er egnet for intravenøs administrering.

15. Fremgangsmåte ifølge krav 12, karakterisert ved at sykdommen omfatter reperfusjonsskade, systemisk inflammatorisk responssyndrom, myokardialt infarkt, voksent respiratorisk "distress"-syndrom, vaskulitt, brannsårskade, post-traumatisk sjokk, en vaso-okkulsiv sykdom, en artrittsykdom eller en autoimmun sykdom.

16. Fremgangsmåte ifølge krav 15, karakterisert ved at artrittsykdommen er reumatoid artritt, gikt eller filar artritt.

17. Fremgangsmåte ifølge krav 15, karakterisert ved at den autoimmune sykdommen er systemisk lupus erythematosus, juvenil diabetes, multippel sklerose eller Hashimoto's tyroiditt.

18. Fremgangsmåte ifølge krav 15, karakterisert ved at sykdommen omfatter systemisk inflammatorisk responssyndrom eller voksent respiratorisk "distress"-syndrom.

19. Fremgangsmåte ifølge krav 12, karakterisert ved at den effektive mengden av metabolitt er fra omtrent IO"<12> g metabolitt pr. kg kroppsvekt av dyret til hvilket sammensetningen blir administrert til omtrent IO"<3> g pr. kg kroppsvekt.

20. Fremgangsmåte ifølge krav 12, karakterisert ved at sammensetningen omfatter et ytterligere bioaktivt middel.