NO302147B1 - Anordning ved forbrenningsovn, samt fremgangsmåte ved söppelforbrenning - Google Patents

Description

Foreliggende oppfinnelse vedrører en anordning ved forbrenningsovn for søppel, samt en fremgangsmåte ved søppelfor-brenning slik det fremgår av ingressen til de etterfølgende selvstendige krav.

Nærmere bestemt angår den et forbrenningssystem til forbrenning av løs søppel og hydrokarbonholdige væsker i et lukket hovedkammer med en varmebestandig bunn som bærer den brennende masse, en innløpsåpning for innføring av fast søppel som løs masse og en utløpsåpning for utslipp av de gassformede produkter fra forbrenningen i kammeret.

I US patent nr. 4.438.705 og 4.516.510 som begge har tittelen "Incinerator with two reburn stages and optionally heat recovery" beskriver et forbrenningssystem og teknikker som innebærer betydelige framskritt når det gjelder forbrenning av søppel. Publikasjonene omhandler utstyr og fremgangsmåter som kan ta søppel av de forskjelligste beskrivelser, varmeinnhold og fuktighet i en type utstyr og forbrenner søppelet på en måte som miljø og omgivelser kan godta. Beskrivelsene er viktige når det gjelder forståelse av søppelforbrenning og det er henvist til disse som en referanse.

Ikke bare fører oppfinnelsene i de to patenter til et komplett forbrenningssystem til forbrenning av søppel som løs masse eller hydrokarbonholdige væsker men de omhandler også utstyr og teknikker til forbrenning av hydrokarbonholdig røk fra kilder som produserer slik røk. I tillegg oppnås disse resultater uten særlig uheldig innvirkning på omgivelsene.

Naturligvis kan, i et system som er så komplisert som det i de to nevnte patenter, et studium av de forskjellige komponenter med et skapende sinn komme til forslag om og føre til forbedringer og ytterligere utviklinger som kan forbedre systemets virkningsgrad. US patent nr 4.475.469 beskriver således for eksempel i tilknytning til de to ovennevnte patenter en forbedret ovnsbunn som beveger seg under påvirkning fra pulser for å føre det brennende avfall fremover fra innløpet til hovedkammeret mot askeutløpet. Den pulserende ovnsbunn som er utviklet i dette patent representerer en betydelig forbedring når det gjelder hovedfordelene som er knyttet til de to forbrenningspatenter som er nevnt ovenfor.

Ifølge Østerrisk patent nr. 317.401 innføres luft i en omb rennings tunnel gjennom et rør som er anbragt i midten av selve tunnelen. I dette patent foreslås det imidlertid ikke noe mer for dette røret enn at det skal innføre luft i tunnelen. Videre fører innføring av luft gjennom perfor-eringer i røret til et "T" mønster for gassenes hastighets-komponenter. Dette kan til og med resultere at luften på denne måte innfører motstand mot gassenes strøm gjennom ombrenningstunnelen.

I henhold til dette byr foreliggende oppfinnelse på ytterligere forbedringer ved et forbrenningssystem som vil få en høyere virkningsgrad. Samtidig vil systemet ha evne til å komme opp på arbeidstemperaturer før innføringen av søppel og med forbruk av bare minimale mengder hjelpebrensel. I tillegg fører utviklingen i alminnelighet til enklere utnyttelse av forbrenningssystemet.

Som regel vil et røkforbrennende system forbedre omgivelser og miljøkvalitet når det gjelder gassformet fluidum som slippes ut fra et utløp ved en eller annen kilde. Denne kilde vil inneholde brennbare hydrokarboner. Det røkforbrennende system bør innbefatte en ombrenningsenhet med et innløp koblet til og i fludiumforbindelse med utløpet fra kilden til fluidet. Ombrenningsenheten innbefatter også en utløpsåpning for utslipp av de gassformede forbrenningsprodukter. I tillegg skal systemet ha en brenner koblet til enheten der brensel forbrennes inne i ombrenningsenheten. Dette har til formål å opprettholde temperaturen på et nivå som sikrer fullstendig forbrenning av de brennbare hydrokarboner. For ytterligere å understøtte forbrenningen innbefatter ombrenningsenheten tilsluttede anordninger for tilførsel av oksygen. Denne del innfører en oksygenholdig gass i ombrenningsenheten for å understøtte forbrenningen.

En forbedring av denne typen av røkforbrenningsanordning innebærer en deling av selve ombrenningsenheten i en første og en andre ombrenningsseksjon. Egentlig er hver av dem en tvilling av den andre og en kan utføre funksjonene uten at den andre arbeider i det hele tatt.

For å muliggjøre bruk av to adskilte ombrenningsseksjoner innbefatter innløpsåpningen til ombrenningsenheten første og andre innløpsporter tilsluttet og i fluidumforbindelse med utløpet fra hydrokarbonkilden. De første og andre innløps-porter åpner inn til henholdsvis den første og den andre ombrenningsseksj on.

På tilsvarende måte har utløpsåpningen første og andre utløpsporter. Disse representerer utløp fra henholdsvis den første og den andre ombrenningsseksjon.

Videre innbefatter brenneren og den oksygentiIførende anordning første og andre seksjoner. Den første seksjon for disse to komponenter er forbundet med den første ombrenningsseks jon mens den andre sekjson av disse komponenter er forbundet med den andre ombrenningsseks jon. I hver av de to ombrenningsseksjoner utfører brennerseksjonen og den oksygentiIførende anordning deres funksjoner som er å forbrenne et brensel og innføre den oksygenholdige gass.

Som en helt egen forbedring kan ombrenningsenheten enten den består av to sekjsoner eller ikke innbefatte et utløpslegeme som er anbragt i, omgitt av og forbundet med ombrenningsenheten. Utløpslegemet skaper som en biting et redusert tverrsnitt som den oksygenholdige gass må strømme gjennom for å nå fram til de brennbare hydrokarboner. Videre utgjør utløpslegemet en reflekterende overflate som vil la varme som enten kommer inn i eller frembringes i ombrenningsenheten komme frem til gassmolekylene for ytterligere å bidra til fullstendig forbrenning.

I ombrenningsenheten skal størstedelen av utløpslegemets lengde der det ligger fra ombrenningsovnens innløp til dens utløp være ute av kontakt med veggen i ombrenningsenheten. Utløpslegemet har som formål å redusere tverrsnittet i plan på tvers av strømningsbanen fra innløpsåpningen til utløps-åpningen.

Utløpslegemet med den oppbygning kan tjene til å innføre oksygenholdig gass i ombrenningsenheten. Det gjør dette med munnstykker som er i fluidumforbindelse med den oksygen-førende mekanisme og er anordet på utsiden av utløpslegemet. Munnstykkene innfører luften i rommet mellom innsiden av ombrenningsenheten og utløpslegemet og gjør dette i en ikke perpendikulær vinkel på retningen av banen fra innløpet til utløpet for utløpslegemet. Ved at "T" mønsteret dermed unngås vil luft som kommer inn i ombrenningsenheten gjennom munnstykkene bidra til virveldannelser i gassen uten at den bremses eller hindres i sin strømning.

Utløpslegemet behøver imidlertid ikke Innføre luft eller annen oksygenholdig gass i ombrenningsenheten for å ha en viktig og nyttig funksjon. Den kan forbli passiv i ombrenningsenheten for å reflektere den varme som frembringes i eller innføres til denne. Dette vil holde gassene på en høy temperatur der de vil gjennomgå en effektiv og fullstendig forbrenning. For å få til dette må den overflate av utløps-legemet som vender mot det indre av ombrenningsenheten ha en sammensetning av et varme- og korrosjonsfast materiale. Dette hindrer at utløpslegemet blir ødelagt ved de temperaturer og i de gassomgivelser som ombrenningsenheten arbeider med. Sagt på en annen måte skal utløpslegemet ikke absorbere og slippe inn varme fra ombrenningsenheten til sitt indre. I stedet bør den ha en forholdsvis lav varmeledningsevne for å bevirke refleksjon av varmen fra sin overflate tilbake inn i de gasser som gjennomgår forbrenningen. Som en hensiktsmessig grense bør overflaten av utløpslegemet som vender mot det indre av ombrenningsenheten ha en materialsammensetning med en konstant k for varmeledningsevne på mindre enn omtrent

der q er varmeledningsevnen i kcal/time gjennom en overflate med en tykkelse 1 i cm med areal A i m<2>og temperatur T i grader C.

Enten en røkforbrenner er utført med to ombrenningsseksjoner eller et utløpslegeme eller ikke kan den når den har en lav tilførsel av gassformet fluidum arbeide mer effektivt når den tillater en lavere gjennomstrømning av gasser. For å få til dette kan røkforbrenneren innbefatte en strupeanordning koblet til sin utløpsåpning for selektivt å redusere tverrsnittet av denne utløpsåpning. Dette vil holde gassene i ombrenningsenheten i tilstrekkelig lang tid til at fullstendig forbrenning oppnås selv om gjennomløpet er lite. Dette kan også finne anvendelse ved den første begynelse av driften av enheten etter at den har vært kjølt ned og før søppel innføres. Enheten kan da nå arbeidstemperatur der den unngår forurensning av omgivelsene. Omvending av dempe-virkningen og omstilling av enhetens utløpsåpning til dens fulle stilling vil så muliggjøre systemets normale drift.

I stedet for bare å arbeide som røkbrennere kan de komponenter som er omhandlet ovenfor også utgjøre deler av et integrert forbrenningssystem. I så tilfelle vil forbrenningssystemet, i tillegg til den ombrenningsenhet med de fordeler den måtte ha av de som er omhandlet ovenfor, også innbefatte et hovedforbrenningskammer med et innløp for innføring av fast søppel som løs masse. En utløpsåpning fra hovedkammeret tillater utslipp av gassformede produkter fra forbrenningen i dette. Utløpsåpningen fra hdvedforbrenningskammeret er så koblet til og oppviser fluidumforbindelse med innløpsåpningen til ombrenningsenheten.

Fremgangsmåten til brenning av røk under anvendelse av to ombrenningstunneler medfører ledning av røken fra et utløp fra en kilde direkte til innløpsåpningene i de første og andre ombrenningsseksjoner. For å opprettholde en ønsket temperatur vil prosessen i alminnelighet kreve forbrenning av et brensel i disse to ombrenningsseksjoner. For å understøtte forbrenningen av gassene må en oksygenholdig gass innføres i ombrenningsseksjonene. Sluttelig vil de gassformede forbrenningsprodukter i ombrenningsseksjonene passere ut gjennom utløpsåpningene.

At forbrenningen foregår med et utløpslegeme nødvendiggjør naturligvis ikke bruk av to ombrenningsseksjoner. I stedet kan røk som kommer fra en kildes utløp passere inn i innløpsåpningen til en ombrenningsenhet. Mens den befinner seg der passerer røken rundt et utløpslegeme som er plassert i, omgitt av og forbundet med ombrenningsenheten. Største delen av lengden av utløpslegemet sett fra ombrennings-enhetens innløp mot dens utløp er ute av kontakt med veggen i ombrenningsenheten. For å opprettholde den rette temperatur blir et brensel forbrent i forbrenningsenheten. Da må som tidligere en oksygenholdig gass innføres i ombrenningsenheten for å få til forbrenning av hydrokarbonene. Den oksygenholdige gass kommer inn i rommet mellom innsiden av ombrenningsenheten og utløpslegemet i en ikke-perpendikulær vinkel i forhold til strømningsretningen for gassen i dette rom. Sluttelig passerer de gassformede forbrenningsprodukter ut av ombrenningsenheten.

Som en alternativ detalj kan forbrenningen av røk foregå i en ombrenningsenhet som generelt angitt ovenfor. Forbrenningen av brensel i denne enhet opprettholder den ønskede tempera tur. Innføring av oksygenholdig gass muliggjør forbrenning av røken etter behov. Arealet av utløpsåpningen som de gassformede forbrenningsprodukter strømmer ut gjennom i ombrenningsenheten kan etter valg reduseres for å holde temperaturen i enheten på det ønskede nivå ved tilføyelse av minimale brenselmengder eller ikke brensel i det hele tatt.

Forbrenningen av søppel i henhold til de utviklingstrinn som er omhandlet ovenfor krever i tillegg til de nevnte prose-dyrer for røkforbrenning innføring av søppel gjennom en' innløpsåpning inn i et hovedforbrenningskammer. Der vil den løse søppelmasse brenne til gassformede forbrenningsprodukter. Disse forbrenningsprodukter løper ut av forbrenningskammeret gjennom en utløpsåpning og direkte inn i en innløpsåpning til ombrenningsenheten.

En forbedret forbrenning kan være resultatet for bestemte typer søppel der hovedf orbrenningskammeret har en rist anbragt over bunnen i hovedkammeret nær ved innløpsåpningen. Risten skal holde søppel i en begrenset periode etter at det er innført gjennom innløpsåpningen. Deretter lar risten søppel falle gjennom mens det fortsetter å brenne og ned på bunnen i hovedkammeret.

Bruken av en ekstra rist på denne måte kan vise seg å være gunstig for forskjellige typer søppel innbefattende stoffer som har høyt fuktighetsinnhold eller inneholder store mengder søppel med høy brennverdi. I det førstnevnte tilfellet vil søppelets opphold en kort stund på risten tørke dette før det faller ned på kammerets bunn. Ellers vil det være vanskelig å vedlikeholde flammen slik det ønskes.

Med søppel som har høy brennverdi vil dets opphold på risten føre til at en del av det fordamper og begyner å brenne ved forholdsvis høye temperaturer. Når resten faller gjennom risten har det en lavere temperatur og vil derfor ha mindre tilbøyelighet til slaggdannelse på kammerets bunn. Et system med ytterligere forbedringer kan også innbefatte en kjøle-anordning for å redusere temperaturen på risten. Kjølean-ordningen kan med fordel innbefatte dyser, koblet til risten og en anordning for tilførsel av oksygen koblet til dysene. Kjøleanordnignen fører da en oksygenholdig gass gjennom dysene og denne kommer inn i forbrenningskammeret. Denne gass som mest hensiktsmessig kan være luft tjener både til å redusere temperaturen på risten og å underholde forbrenningen i forbrenningskammeret.

Fremgangsmåten til forbrenning av søppel for å oppnå denne fordel innebærer anbringelse av søppelet gjennom en innløps-åpning inn i et lukket hovedkammer for et forbrenningssystem og mer bestemt over på en rist som befinner seg i hovedkammeret. En varmebestandig bunn ligger under risten. Prosessen fortsetter med den delvise forbrenning av søppelet mens det befinner seg på risten.

Mens søppelet fortsetter å brenne blir det overført, stort sett ved at det faller ned på kammerets bunn. Sluttelig fortsetter brenningen av søppel mens det ligger på bunnen i kammeret. Risten kan kjøles ved at den gjennomstrømmes av et fluidum. Der fluidet er en oksygenholdig gass kan dette strømme gjennom risten og deretter ut gjennom dyser som er forbundet med risten og inn i hovedforbrenningskammeret. Dermed vil fluidet ikke bare kjøle risten men også underholde forbrenning.

Oppfinnelsen er kjennetegnet ved i kravene gjengitte trekk og vil i det følgende bli forklart nærmere under henvisning til tengingene der: FIG. 1 i perspektiv viser et anelgg for et forbrenningssystem, FIG. 2 viser, sett ovenfra, en ombrenningsenhet med to adskilte ombrenningstunneler der hver tunnel har to adskilte ombrenningstrinn, FIG. 3, viser, sett fra siden, ombrenningsenheten som er vist på fig. 2 og viser også ytterligere trinn for behandling av gassen som slippes ut, FIG. 4 viser et snitt gjennom de to ombrenningstunneler på figur 3, tatt etter linjen 4-4, FIG. 5 viser i forstørret målestokk og delvis i snitt et spjeld som kan tjene til å stenge den ene eller til og med begge de to ombrenningstunneler på figurene 1-4, FIG. 6 viser utløpsåpningene for de to ombrenningstunneler og spjeldene som delvis kan lukke hver av utløpsåpningene, FIG. 7 viser et spjeld som kan tjene til å lukke innløps-åpningen til den ene eller den andre av de to ombrenningstunneler eller delvsi stenge utløpsåpningene, FIG. 8 viser et snitt gjennom en omb rennings tunnel med et innvendig utløpslegeme der luft kommer inn gjennom både veggen av ombrenningsenheten og veggen i utløpslegemet, FIG. 9 viser, sett fra siden, et snitt gjennom en del av en obrenningstunnel med et innvendig utløpslegeme der luft kommer inn i ombrenningstunnelen gjennom munnstykker som bare finnes på utløpslegemet, FIG. 10 er et tverrsnitt tatt etter linjen 10-10 i ombrenningstunnelen som er vist på fig. 9, FIG. 11 til 15 viser skjematiske snitt gjennom ombrenningstunneler med utløpslegemer og særlig forskjellige teknikker for å øke tverrsnittet for ombrenningstunnelene sett fra innløpsåpningen mot utløpsåpningen, FIG. 16 er en isometrisk gjengivelse delvis i snitt av hovedkammeret i en forbrenningsovn med en rist i nærheten av innløpsåpningen til kammeret men anbragt over kammerets bunn, FIG. 17 viser et tverrsnitt av forbrenningskammeret på fig.

16 sett fra enden,

FIG. 18 viser en skuf f emekanisme sett fra siden, til fjernelse av aske fra utløpsgrøften for et forbrenningssystem, FIG. 19 viser en askeskuffe som benyttes i mekanismen på fig.

18 sett fra siden,

FIG. 20 viser skuffen på fig. 19 sett ovenfra,

FIG. 21 viser styrebanen for skuffen på fig. 20 sett fra siden etter linjen 21-21, FIG. 22 viser en ytterligere utførelsesform for mekanisme til fjernelse av aske sett fra siden, FIG. 23 viser i forstørret målestokk skjaktmekanismen på fig. 22, FIG. 24 viser en alternativ tømmeskuffe for aske, sett fra siden til bruk i de mekanismer som er vist på figurene 18, 22 og 23, FIG. 25 viser en luftrist med hule passasjer som luft strømmer gjennom før den kommer inn i forbrenningskammeret gjennom dyser som er montert, FIG. 26 er et snitt tatt etter linjen 26-26 ved luftristen på fig. 25, FIG. 27 er et snitt tatt etter linjen 27-27 på luftristen på fig. 25, FIG. 28 viser en avsmalnet rist med fri ende der luft passerer gjennom for å kjøle risten og underholde forbrenning , FIG. 29 er et snitt tatt etter linjen 29-29 gjennom luftristen på fig. 28, FIG. 30 er et snitt tatt etter linjen 30-30 gjennom luftristen på fig. 28, FIG. 31 viser sett ovenfra en luftrist med fri ende utstyrt med et returrør på innsiden av passasjene der luft kan strømme før den slippes ut i forbrenningskammeret, FIG. 32 er et snitt tatt etter linjen 32-32 gjennom luftristen på fig. 31, FIG. 33 viser en luftrist med tverrarmer og med mulighet for styring av mengde og retning på luftstrømmen slik at den ønskede mengde luft kan ledes til selve forbrenningskammeret, FIG. 34 viser et snitt tatt etter linjen 34-34 gjennom luftristen på fig. 33, FIG. 35 viser et snitt som er trukket sammen og tatt etter linjen 35-35 gjennom luftristen på fig. 33, FIG. 36 er en isometrisk gjengivelse av en luftrist som kan beveges for å frigjøre brennende søppel, FIG. 36A er ett snitt tatt etter linjen 36A-36A gjennom luftristen på fig. 36 der man ser svingeforbindelsen ved en side av risten, FIG. 36B viser et luftbelgsystem sett fra siden for side-bevegelse av luftristen på fig. 36 som ikke har svingeforbindelsen på fig. 36A, FIG. 37 er en isometrisk gjengivelse av en luftrist med fri ende der enkeltdelene har ruteformet tverrsnittsform for å få til kilevirkning på det brennende søppel, FIG. 38 er et snitt tatt etter linjen 38-38 gjennom en del av luftristen på fig. 37. Figur 1 viser et forbrenningssystem som er generelt angitt ved 30. Søppel i form av løs masse eller hydrokarbonholdige væsker kommer inn i forbrenningsovnen 30 gjennom en innlåster 31 og inn i hovedkammeret 32. Under størstedelen av oppholdet i forbrenningsovnen 30 blir fast søppel liggende på de pulserende ovnsbunner 33 og 34. Etter at forbrenningen er fullført faller den gjenværende aske ned i grøften 35 der en mekanisme som fjerner asken er generelt angitt med 36 og løfter asken over på en vogn 37. Døren 38 gir adgang til det indre av hovedkammeret 32 for vanlig vedlikehold.

De gasser som oppstår under forbrenningen i hovedkammeret passerer gjennom de dobbelte ombrenningstunneler 41 og 42 og gjennom ytterligere trinn 43 for videre behandling, resirku-lering og varmegjenvinning. Til slutt slippes gassene ut gjennom skorsteinen 44. Varme som er gjenvunnet fra forbrenningssystemet 30 kan ledes inn i røret 45.

På figurene 2 og 3 innbefatter ombrenningstunnelene 41 og 42 hver sine første ombrenningstrinn 51 og 52 og hver sine andre ombrenningstrinn 53 og 54. Brennerene 55 og 56 holder ved begynelsen av de første trinn 51 og 52 temperaturene i tunnelene 41 og 42 på de ønskede nivåer for tilfredsstillende drift. De bringer også ombrenningstemperaturene opp til de rette nivåer ved begynelsen av hver operasjon. I virkelig heten krever ofte miljøbestemmelser at forbrenningsovner skal oppnå arbeidstemperaturer før den første mengde søppel i det hele tatt innføres etter en driftstans. Brennerene 55 og 56 bidrar til dette formål.

Vifter 57 og 58 sørger for luft til de første trinn 51 og 52 til forbrenningen og viftene 59 og 60 har samme funksjon i de andre trinn 53 og 54. Gasser fra de andre trinn 53 og 54 passerer gjennom utløpene 63 og 64.

Som vist har de andre ombrenningstrinn 53 og 54 større tverrsnitt enn de første ombrenningstrinn 51 og 52 i tunnelene 41 og 42. Dette gir i de andre ombrenningstrinn 53 og 54 plass til de større gassvolumer som skyldes innføringen av luft opp fra forbrenningen av fordampede hydrokarboner i tunnelene 41 og 42. Dette representerer en fremgangsmåte til økning av volumet i ombrenningstunnelene fra deres innløp til deres utløp. Andre teknikker som fører til samme resultat er omhandlet i det følgende under henvisning til figurene 11 til 15.

Når de forlater de andre trinn 53 og 54 føres gassene til påfølgende behandlingsseksjoner 43 som er nevnt ovenfor.

Som vist på figurene 4 og 5 passerer gassene fra hovedkammeret 32 gjennom utløpsåpninger 67 og 68 som også danner innløpsåpninger til ombrenningsenhetene 41 og 42. Spjeldene 69 og 70 vil i de stillinger som er vist på figurene 3 til 5 dekke åpningene 67 og 68 og dermed stenge disse. Under drift må naturligvis minst ett av spjeldene 69 og 70 være åpent. Når hovedkammeret 42 har tilstrekkelig fylling med brennbart materiale vil begge være åpne og dermed slippe gasser til ombrenningstunnelene 41 og 42.

For å få til deres bevegelse har spjeldene 69 og 70 aksiale forlengelser 71 og 72. Armer 75 og 76 er stivt forbundet med forlengelsene 71 og 72. Stenger 77 og 78 forbinder armene 75 og 76 med stempler 79 og 80 som ved sine andre ender er stivt forbundet med braketter 81 og 82. Forlengelsen av stemplene 79 og 80 på figurene 3 til 5, særlig den siste, vil bevirke dreining av armen 76 og dens motpart som ikke er vist rundt sentrum for aksen 72 noe som resulterer i at spjeldene 69 og 70 åpner.

Motvekter 83 og 84 er dreibart forbundet med de andre ender av armene 75 og 76. De utbalanserer vekten av spjeldene 69 og 70 og letter deres styrte bevegelse.

En viktig del av vekten av spjeldene 69 og 70 skyldes at de er dekket med ildfast materiale 86 som vist på fig. 5. Dette gir naturligvis beskyttelse mot de høye temperaturer og korrosjon fra gasser som strømmer rundt spjeldene.

For ytterligere å beskytte spjeldene 69 og 70 har de luftkanaler som er omhandlet i det følgende under henvisning til figur 7. Passasje av luft gjennom spjeldene 69 og 70 holder dem på en tilstrekkelig lav temperatur til at de ikke blir ødelagt.

På tilsvarende måte dekker spjeldene 91 og 91 utløpsåpningene 63 og 64 fra ombrenningstunnelene 41 og 42. Som vist på fig. 6 dekker spjeldene 91 og 92, selv når de er i lukket stilling som vist, bare opp til et maksimum på 60 # av utløpsåpningen 63 og 64. Når de er stengt holder de gassen i ombrenningstunnelene 41 og 42 i en lenger tid for å sikre deres fullstendige forbrenning. Vanligvis blir slik tilbakeholdelse ønskelig når tunnelene 41 og 42 og ofte hovedkammeret 32 arbeider med en mengde som er betydelig mindre enn den maksimale mengde søppel eller brennbare gasser som systemet

I

kan håndtere.

Spjeldene 91 og 92 arbeider uavhengig av hverandre, avhengig av forholdene i de respektive ombrenningstunneler 41 og 42. De kan for eksempel styres fra temperaturfølere som er anbragt i de respektive tunneler. En senkning av temperaturen kan angi behov for å lukke det tilhørende spjeld for å holde tilbake varme i den respektive tunnel. Som et alternativ kan, når forbrenningssystemet frembringer damp, styringen av spjeldene måle damptrykket som oppstår i systemet. Et fallende damptrykk kan angi en mindre varmemengde i systemet. Dette forteller at enten det ene eller begge spjeld 91 og 92 bør lukke i det minste i en viss utstrekning.

Spjeldene 91 og 92 på fig. 6 har ikke bare helt åpen eller helt lukket stilling. De kan også innta mellomstillinger for på en effektiv måte å stenge for utløpene 63 og 64 i en utstrekning som er mindre enn den maksimale avstengning spjeldene kan føre til.

Bevegelsen av spjeldet 91 fremgår av fig. 6 påvirkning fra armen 93 som er forbundet med stemplet 94 og dette bevirker den ønskede bevegelse mellom åpning og lukning. En wire 95 som er festet til spjeldet 91 løper over en trinse 97 og er forbundet med vekten 99 som skal utbalansere vekten av spjeldet 91. Bare wiren 96, trinsen 98 og vekten 100 er vist på fig. 6 for tunnelen 42.

De strupende spjeld 91 og 92 tjener til å holde tilbake gass i ombrenningstunnelene 41 og 42 i en lengre periode. Dette vil med andre ord sette ned strømningshastigheten for gassen gjennom disse kammere. For å få til den ønskede forbrenning må gasshastigheten vanligvis ikke overskride 16,8 m/sek. For å få til riktig forbrenning bør gassen ikke bevege seg hurtigere enn 13,8 m/sek.

Spjeldene 91 og 91 har som vist form av rektangulære blokker som svinger når de skal åpne eller lukke. Som et alternativ for eksempel som kvadratiske blokker kan de gli i side-retningen til stilling der de delvis lukker utløpsåpningene 63 og 64. De kan åpnes ved at de bringes til å gli sideveis i motsatt retning. I virkeligheten kan de til og med gli gjennom en åpning i ytterveggen av forbrenningssystemet for dette formål.

Som et ytterligere alternativ kan de strupende spjeld ved endene av ombrennigstunnelen 41 og 42 har form av klaff-ventiler. Dette vil gi dem enten en rund eller rektangulær form plassert i utløpene fra ombrenningsenhetene. De ville da svinge om sine sentre for delvis å lukke eller åpne ombrenn-ingsenhetenes utløp. I den siste utførelse vil de sitte i åpnigen med vil ha sine kanter så smale som mulig for å unngå særlig forstyrrelse av passasjen av gassene.

Figur 7 er et eksempel på et typisk spjeld i form av en lukkeanordning 70 for utløpsåpningen 68 fra den andre ombrenningstunnel 62 som er vist på fig. 5. På fig. 7 foregår en tilførsel av luft gjennom spjeldet 70 for at dets temperatur ikke skal stige til et punkt der det vil bli utsatt for alvorlig skade på grunn av de oppvarmede omgivelser der spjeldet er i virksomhet. Som vist på fig. 5 sitter endene av de aksiale forlengelser 72 på utsiden av tunnelen 42.

Forlengelsene 72 er hule innvendig noe som gjør det mulig å lede gass gjennom dem. For å føre frem kjølig gass er fleksible rør 104 forbundet med den nærmeste aksiale forlengelse 74 og ført til en gasskilde. Den kjølige gass beveger seg gjennom det indre av forlengelsen 72 inn i aksen 106 og ut gjennom åpningen 108 i kammeret 110. Gassen følger deretter en bane som er dannet av skillevegger 112 og banen er angitt med pilene 114. Til slutt kommer gassen frem til åpningen 116 i aksen 106 der den passerer ut gjennom den andre aksiale forlengelse 72 og inn i det fleksible rør 118.

Figur 8 viser en ombrenningstunnel generelt angitt med 122 og den kan tjene som den ene eller annen av seksjonene 51 eller 53 for ombrenningstunnelen 41 eller seksjonene 52 og 54 for ombrenningstunnelen 42. Tunnelen 122 hviler på under- støttelser 124 og 125. Ytterhuden 126 som omgir tunnelen 122 danner et samlekammer 127 sammen med veggen 128. Viften 129 setter luften i samlekammeret 127 under trykk. Herfra kan luften passere gjennom dyser 130 som bringer luften til det indre 131 av ombrenningstunnelen 122. Ildfast materiale 132 dekker innsiden av veggen 128 og dysene 130 for å beskytte dem mot varmen og de korroderende omgivelser i det indre 131 av tunnelen 122. I tillegg kan luften fra samlekammeret 127 passere gjennom understøttelsen 133 og inn i utløpslegemet 134 som befinner seg i tunnelens indre 131. Herfra går luften videre gjennom dyser 135 til det indre 131 der den bidrar til å underholde forbrenningen.

Understøttelsen 133 innbefatter selv en indre vegg 138 som i alminnelighet er laget av metall. Det ildfaste materiale 139 som omgir veggen 138 skal beskytte denne mot omgivelsene i tunnelen. Understøttelsen 133 kan med fordel ha rektangulært tverrsnitt i plan parallelt med den flate som tunnelen hviler på. Dette vil gi maksimalt tverrsnitt for den virveldannelse som skapes i gasstrømmen i tunnelen.

På tilsvarende måte er den indre metallvegg 142 i utløps-legemet 134 beskyttet mot korrosjon og varmeskader med laget 143 av ildfast materiale. Dysene 135 stikker gjennom det ildfaste lag 143.

Som vist på fig. 8 vil luft som forlater dysene 135 gjøre dette med en tangensiell hastighetskomponent. Dysene 135 har med andre ord en vinkel på radiene fra sentrum av utløps-legemet 134. 45° er en hensiktsmessig vinkel.

Gass som kommer fra dysene 135 med den tangensielle hastighetskomponent følger en bane som stort sett er vist med pilene 144. Denne tangensielle bevegelse av luften fører til at den på en virkningsfull og effektiv måte blandes med de brennbare gasser som finnes i tunnelens indre 131. Videre vil dysene 135 så vel som de ytre dyser 130 inføre luft med en aksial bevegelseskomponent. Med andre ord peker dysene i nedstrømretningen. Hastigheten på gassene som forlater dysene kan i virkeligheten ha en vinkel på 45° i forhold til aksialretningen eller nedstrømretningen.

I tillegg kan dysene 135 stå på utløpslegemet 134 i rader, sett fra innløpet mot utløpet. For ytterligere å bidra til å skape den ønskede virveldannelse i det indre 131 kan dysene stå i et forskutt mønster fra rad til rad for å danne en mer jevn lufttilførsel og virvel.

Konstruksjonen som er vist på fig. 8 kan underkastes modifikasjoner for forskjellige formål. Således kan plugging av dysene 130 resultere i at all luft fra samlekammeret 127 passerer rundt veggen 128, gjennom understøttelsen 133 til det indre av utløpslegemet 137 og ut gjennom dysene 135 til tunnelens indre 131. Dette synes å ha en gunstig virkning når det gjelder å skape den virveldannelse som er nødvendig for f orbrenningen.

Videre kan anbringelse av en sperre i området 145 mellom ytterveggen 126 og samlekammerets vegg 128 lede luften fra viften 129 slik at den føres rundt så godt som hele samel-kammeret 127 før den når frem til innløpet 146 i under-støttelsen 133. Dette vi ha som resultat at veggen 128 kjøles med luften før den innføres i det indre 131. Videre vil oppvarming av luften bidra til å holde temperaturen inne i tunnelen 123 på de nivåer som er nødvendig for forbrenningen.

Som et alternativ behøver utløpslegemet 134 ikke ha noen dyser i det hele tatt. I dette tilfellet vil all luft som kommer inn i tunnelens indre 131 passere gjennom dysene 130 i selve ombrenningsenheten 122. Ikke desto mindre vil utløps-legemet fremdeles måtte ha noe luft som passerer gjennom det fra en understøttelse til en annen. Dette skaper en kjøle-virkning som hindrer varme i ombrenningstunnelen 122 i å ødelegge utløpslegemet 134.

Med eller uten dyser tjener utløpslegemet 134 til et ytterligere formål. Den varme som oppstår i det indre 131 av tunnelen 122 bidrar til å underholde forbrenningen av gassene. Varmen nær midten av det indre 131 vil passere til den ildfaste overflate 143 på utløpslegemet 134. Herfra vil varmen stråle tilbake til det indre 131 der den vil bidra til forbrenningen.

For å få til tilbakestråling av den absorberte varme bør veggen i utløpslegemet 144 slippe gjennom meget lite av varmen. Den bør således ha en lav varmeledningskonstant k i alminnelighet mindre enn omtrent 744. Ledningsevnens konstant k som angitt ovenfor bør fortrinnsvis ikke overstige omtrent 24.

Videre må luft som kommer inn i det indre 131 skape virveldannelser for å få til forbrenningen. Utløpslegemet 134 reduserer maksimumdimensjonen på rommet i det indre av tunnelen 122. Dermed vil luft som kommer inn i det indre 131 ha en meget kortere avstand å tilbakelegge for å komme frem til de brennbare gasser. Derved kan den på en mer effektiv måte skape den nødvendige virveldannelse for forbrenningen på grunn av tilstedeværelsen av utløpslegemet 134.

Det er ønskelig at rommet mellom utsiden av det ildfaste materialet 143 på utløpslegemet 134 og innsiden av det ildfaste materialet 132 som dekker ytterveggen 128 holdes konstant hele veien rundt utløpslegemet 134. Dette muliggjør den mest effektive blanding og virveldannelse av oksygen som innføres i tunnelens indre 131. Når ombrenningstunnelen er sirkulær som vist på figur 8 vil dette føre til at det indre 131 får en ringlignende form.

I det tilfellet forbrenningssystemet har en eneste ombrenningstunnel skulle det være tilstrekkelig med et enkelt utløpslegeme. For et system med to ombrenningstunneler som vist på figurene 1-6 kan den ene eller begge av tunnelene ha et utløpslegeme. Det siste representerer naturligvis den heldigste oppbygning.

Figur 9 viser generelt en del av en ombrenningstunnel 153 som i virkeligheten kan være en del av den ene eller den annen av ombrenningstunnelene 141 eller 142. Den ytre vegg 154 har belegg 155 av ildfast materiale men ingen gjenomgående dyser. I stedet vil her all luft som kommer inn i det indre 156 av tunnelen 153 passere gjennom dysene 157 og utløpslegemet 158. Denne luft kommer som tidligere inn i utløpslegemet 158 gjennom understøttelsene 159 og 160 og eventuelt fra samlekammeret 161. Som vist på fig. 10 skaffer viften 162 luft under trykk som tilslutt passerer gjennom dysene 157 inn i det indre 156.

Som tidligere vil dysene 157 innføre luften med en aksial hastighetskomponent. Sagt med andre ord blir luften innført i det minste delvis i retningen fra innløpet til ombrenningsseksjonen 153 mot utløpet eller i retning fra den første understøttelse 159 mot den andre understøttelse 160. Som på fig. 9 kan denne vinkel i alminnelighet være rundt 45° .

Som videre vist på figurene 9 og 10 gir dysene en tangensiell så vel som en radiell bevegelseskomponent til den gjennom-strømmende luft. Igjen vil dysene innføre luften i en vinkel på omtrent 45° i forhold til radialretningen. Dermed vil halvparten av den ikke-aksiale hastighet gassene har føre dem ut av og den andre halvdel føre dem rundt i det indre 156. Resultatet fremgår av fig. 10 der pilene 165 viser den generelle virveldannelse i luftens bevegelsesretning.

Samlekammeret 161 strekker seg her ikke over hele omkretsen av ombrenningstunnelen 153. Istedet går den bare fra viften 162 til understøttelsen 159. Ytterveggen 167 sammen med veggen 154 som er festet til det ildfaste materialet 155 danner samlekammeret 161.

Figur 11 viser skjematisk et stykke av en ombrenningskanal med yttervegg 180, ildfast materiale 181 og to utløpslegemer 182 og 183. Pilen antyder bevegelsesretningen for gassen på samme måte som på figurene 12-15. Utløpslegemene 182 og 183 har samme konstante tverrsnitt. Tverrsnittet av det indre 184 øker imidlertid i samme retning som gassen beveger seg, ved at den ildfaste vegg 181 skråner utad. Dette gjør det mulig for ombrenningsseksjonen å motta økende luftmengder som innføres enten gjennom veggen 181 eller utløpslegemene 182 og 183. På figur 11 øker tverrsnittet av det indre 184 gradvis på grunn av den gradvise helning av den ildfaste vegg.

På fig. 12 er det vist en annen ombrenningsseksjon. Denne har også yttervegg 190 og 191, ildfast materiale 192 og 193 og utløpslegemene 194 og 195. Som vist her får det indre 196 en skarp plutselig økning ved overgangen 197. Dette kan for eksempel være overgangen mellom to adskilte ombrenningstrinn som vist på figurene 2 og 3 og som omhandlet ovenfor.

Figur 13 viser igjen en ombrenningsseksjon med yttervegg 200 og 201, ildfast materiale 202 og 203 og utløpslegemer 204 og 205. Her øker det innvendige 206 gradvis ved overgangen 207 mellom de to seksjoner. Den skrå vegg ved overgangen 207 fører til mindre dannelse av ytterligere uønskede virvler enn den meget skarpe overgang 197 som er vist på fig. 12.

En annen ombrenningsseksjon er vist på fig. 14 og innbefatter den ytre vegg 210, det ildfaste materialet 211 og utløps-legemene 212 og 113. Det mindre tverrsnitt på utløpslegemet 213 sammenlignet med utløpslegemet 212 fører til en økning av tverrsnittet 214 av det indre når gassen beveger seg fra utløpslegemet 212 mot utløpslegemet 213.

Sluttelig viser fig. 15 en ombrenningsseksjon med veggene 220 og 221 og utløpslegemene 222 og 223. Den koniske form på utløpslegemene 222 og 223 resulterer i en gradvis økning av gassvolumet når dette passerer utløpslegemene i det indre 224.

Den første forbrenning av søppel finner naturligvis sted i hovedkammeret 32 som vist på figurene 16 og 17. Skruematere 230 kan bidra til innmatningen av partikkelformet søppel som for eksempel skall fra ris. Mer vanlig kommer søppel som løs masse inn gjennom åpningen 231 i frontveggen 232. I alle tilfeller vil løs søppel som kommer inn forbrenningsovnen 32 ligge på risten som er generelt angitt med 234. Søppelet vil ligge her ganske kort for at forbrenningen skal begynne.

Hvis søppelet har et høyt fuktighetsinnhold vil det bli tørket mens det ligger på risten 234 slik at den senere forbrenning blir enklere. Hvis søppel etter innføringen med en gang ble lagt på ovnsbunnen 33 ville det være meget vanskelig ø tørke søppelet slik at det tar del i den påfølgende forbrenning.

På den annen side vil materialet med meget høyt varmeinnhold som for eksempel plast brenne med meget høye temperaturer. Hvis dette finner sted på bunnen 33 vil den ujevne oppvarming kunne føre til slaggdannelse på selve bunnen.

Av den grunn skal søppelet bli liggende på risten 234 i en begrenset tid. Imidlertid vil størstedelen av de faste hydrokarboner i materialet forbli uforbrent når søppel faller gjennom eller av risten 234 og over på bunnen 33. Det flyktige hydrokarboninnhold kan på dette tidspunkt godt ha kommet inn i gasstrømmen.

Som vist på figurene 16 og 17 lar risten 234 søppel falle ned på bunnen 33 og innbefatter for dette formål gjennomgående hull 235. Størrelsen på åpningene i hullene 235 ligger stort sett i området fra 30 til 45 cm. Dette lar de fleste typer avfall falle gjennom til ovnsbunnen før forbrenningen av størstedelen av de faste hydrokarboner.

Risten 234 ligger naturligvis i de oppvarmede og korroderende omgivelser i hovedkammeret 32. Av den brunn bør risten ha en eller annen anordning til kjøling av denne for å forhindre at den blir ødelagt av varme eller korrosjon. For å få til dette har risten 234 hule langsgående rør 236 og 237 samt tverrør 238. Røret 236 har koblinger 239 og 240 mens røret 237 innbefatter koblinger 241 og 242. Dette muliggjør gjennom-føring av et fluidum som vil sørge for kjøling av risten 234. Det fluidum som innføres kan være luft, vann, damp eller olje.

I tillegg vil rørene 236 til 238 i risten 234 ha et lag av ildfast materiale som gir ennå bedre varmebeskyttelse. Sluttelig er en sliteflate vanligvis bygget opp av overflate-herdet ildfast materiale som vil beskytte risten 234 mot nedslitning på grunn av det søppel som blir lagt på denne. Luftristen som er vist generelt ved 349 på fig. 25 innbefatter samlekammeret 350 hvis topp også danner en hylle for innkommende søppel. Den egentlige vegg i forbrenningsovnen ligger langs den stiplede linje 351. Samlekammeret 350 får en tilførsel av luft under trykk gjennom innløpet 352. Noe av luften kan unnvike til samlekammeret gjennom dysene 353 men størstedelen går inn i de hule riststenger 354 i risten. Herfra strømmer luften videre inntil den når frem til dysene 355 som lar luften komme inn i hovedkammeret for å tilføre oksygen til forbrenningen som foregår der. Når søppel ligger på stengene 354 vil naturligvis luft som forlater dysene 355 ta del i den forbrenning som finner sted der nedenfra.

I tillegg vil noe luft fra riststengene 354 komme inn i tverrstengene 359 og slippe ut gjennom dysene 360 for ytterligere å understøtte forbrenningen. Den egentlige konstruksjon av riststengene 354 fremgår av tverrsnittet på figurene 26 og 27. Som vist her innbefatter stengene 354 metallrør 363 som danner en kanal for passasje av luft. Luften i bevegelse tjener til å kjøle røret 363 og dermed stengene 354. I tillegg vil det ildfaste materialet 364 også bidra til å holde varme borte fra metallrørene 363. Dessuten kan det ildfaste materialet 364 innbefatte et slitesterkt belegg i det minste på toppen for å motvirke skade fra søppel som plasseres på risten 349.

Videre viser snittet på figurene 26 og 27 et avtrappet eller forskjølvet mønster for dysene 355. På fig. 26 har således riststangen 354 en dyse 355 til venstre og to dyser 355 til høyre. Det motsatte er tilfelle på fig. 27. Denne forskyvning eller avtrapning hjelper til med å skape en jevn fordeling av luften som forlater risten 350 inn i forbrenningsovnens kammer.

Luftristen 349 på fig. 25 har også en rekke anordninger for regulering av den luftmengde som passerer gjennom dysene 353, 355 og 360 inn i f orbrenningskammeret. Til å begynne med kan naturligvis det trykk som utvikles av viften som driver luft langs innløpet 352 reguleres for dette formål. Utløpene 370 er forbundet med samlekammere 350 og muliggjør utslipp av luft fra dette. Dette vil være nyttig der samlekammeret 350 krever en stor luftmengde for at det skal holde seg tilstrekkelig kjølig. Imidlertid kan denne luftmengde innføre overskytende luft inn i riststengene 354. Delvis åpning av utløpene 370 muliggjør passasje av luft gjennom dem og reduserer dermed lufttrykket gjennom hele risten 349. I tillegg har hver av sleidspjeldene 371 et variabelt gjennom-løp som også kan tillate luft å strømme gjennom rørene 372 til utsiden av hovedforbrenningskammere. Dermed kan luft strømme hele veien gjennom risten 349 for å holde denne tilstrekkelig kjølig mens noe av luften kan ledes bort fra å komme inn i hovedf orbrenningskammeret. Dette kan også unngå den uønskede tilstand der det er overskudd av luft. Utslipp av luft gjennom utløpene 370 og spjeldene 371 skal imidlertid ikke hindre hovedforbrenningskammeret i å få tilført tilstrekkelig luft til forbrenningen. I et typisk tilfelle kan luftristen 349 selv avgi minst omtrent 40 % av luften til hovedkammeret.

Videre kan den luftmengde som kommer inn gjennom innløpet 354 og strømmer ut gjennom utløpene 370 og gjennom spjeldene 371 forandre seg under forløpet av forbrenningen av en ladning søppel. Med en fersk ladning søppel kan således den mengde luft som passerer gjennom dysene 355 starte med liten tilførsel der en større del slipper ut gjennom utløpene 370 og gjennom spjeldene 371. Dette vil muliggjøre tenning av forbrenningen av søppel. Etter hvert som søppel begynner å brenne å avgir hydrokarboner kan spjeldene 371 og utløpene 370 delvis lukke for å tilføre større luftmengde gjennom dysene 355 på grunn av det økede behov for oksygen til å underholde forbrenningen av de frigitte hydrokarboner. Som et alternativ eller separat kan fuktig materiale anbragt på risten 349 kreve ytterligere luft ved begynelsen for å gjennomlufte søppel føre til en viss tørking. Etter en stund, etter at dette er oppnådd vil den brennende masse kreve mindre luft fra dysene. På dette punkt skal mengden av luft reguleres for å oppfylle dette. Som en oppsummering kan mengden av luft som innføres gjennom dysene 355 avpasses nøyaktig til forbrenningens behov for det spesielle søppel som er innført i forbrenningsovnen.

Figur 25 viser også at stengene 354 går sammen med en tverrstang 359 ved ekspansjonsskjøtene 375 og 376. Når risten 349 oppvarmes og avkjøles kan stengene 354 ved skjøtene 375 og 376 bevege seg videre inn i eller trekke seg noe ut av tverrstangen 359. For å muliggjøre denne bevegelse mellom riststengene 354 og tverrstangen 359 uten å skade det ildfaste materiale innbefatter skjøtene 375 og 376 plugger 377 og 378 av fiberholdig isolasjonsmateriale som tåler høy temperatur. Disse isolasjonsplugger 377 og 378 kan utvide seg og trekke seg sammen uten at disse skades eller skader det ildfaste materialet 364 i nærheten. Tilsvarende fiberholdige isolasjonsplugger 381 og 382 kan ligge rundt røret 372 der dette støter mot veggen i forbrenningskammeret som antydet med stiplede linjer 383 og 384. Flere produsenter leverer egnede fiberholdige isolasjonsmaterialer som tåler høy temperatur innbefattende A. P. Green Industries, Inc. fra Mexico, Missouri som selger produktet under varemerket Inswool Blanket så vel som Thermal Ceramics, Inc. som selger sitt materiale som Kao-wool.

Figur 28 viser en luftrist med fri ende anvist generelt med henvisningstallet 389 og denne rist er særlig egnet for en stor forbrenningsovn. Som vist her har riststengene 390 og 391 forlengelser 392 og 393 som stikker godt forbi forbrenningsovnens vegg som er angitt skjematisk med den stiplede linje 396 til forbrenningsovnens utside. Riststengene 390 og 391 kan hver ha en lengde på omtrent 6 m til bruk i den store forbrenningsovn. De får understøttelse i området ved samlekammeret 397. Forlengelsene 392 og 393 danner egentlig utbalanserende vektarmer for riststengene 390 og 391 som har frie ender.

Viften 395 driver luft under trykk inn i armforlengelsene 392 og 393. Herfra går luften til samlekammeret 397. Noe av luften fra samlekammeret kommer direkte inn i hovedforbrenningskammeret gjennom dysene 398. Annen luft kommer inn i rist armene 390 og 391 og slipper ut gjennom dysene 399 som vist på fig. 29. Noe av luften kan passere gjennom åpningene ved endene av ristarmene 390 og 391.

Luft som strømmer gjennom samlekammeret 397 og riststengene 390 og 391 bidrar til å holde disse deler kjølige. De varmer også luften opp noe som, når luften innføres i hovedkammeret gjennom dysene 398 og 399 bidrar til å holde varmen i forbrenningssystemet.

Søppel kommer inn i forbrenningsovnen på fig. 28 fra høyre ende og føres over på hyllen i samlekammeret 397 og på ristarmene 390 og 391. Den første del av ristarmene som søppel kommer i kontakt med er vist på figur 29. Som man ser her innbefatter ristarmene 390 og 391 metallrør 402 som luften strømmer gjennom før den kommer over i dysene 399 i forbrenningskammeret. Ildfast materiale 403 beskytter metallrørene 402. I tillegg er de øvre hjørner 405 avrundet. Dette bidrar til å hindre søppel i å kjøre seg fast på toppen av ristarmene 390 og 391. I stedet vil de avrundede kanter la søppel falle gjennom åpningene mellom ristarmene 390 og 391 og over på risten eller ovnsbunnen nedenfor. Den del 406 av ristarmene 390 og 391 som søppel kommer i kontakt med lenger inn i forbrenningskammeret har avsmalnede sider 407. Søppel som passerer over de avrundede topper 406 vil da ikke så lett kile seg fast mot sidene 407 siden åpningen mellom disse blir større nedad. Denne konstruksjon har til formål å hindre søppel i å bli sittende fast å henge seg opp i stedet for å falle ned på ovnsbunnen nedenfor. Figur 30 viser den avsmalnende form på metallrørene 402 mens dekket av ildfast materiale 408 har en ensartet tykkelse hele veien rundt. Som et alternativ kan rørene ha rettvinklet tverrsnitt som vist på fig. 29 mens det ildfastet materialet smalner av og har en mindre tykkelse ved bunnen slik at formen blir den samme. Videre kan både rørene 402 så vel som det ildfaste materialet 408 smalne av mot bunnen for å sikre at søppel ikke vil henge seg opp i risten 398. Figur 31 viser en ytterligere luftrist som er generelt betegnet med 413 og som har fri ende. På samme måte som risten 398 som er vist på fig. 28 har risten 413 på fig. 31 utstikkende ristarmer 414 og 415 med frie ender. På grunn av de kortere lengder på ristarmene 414 og 415 finnes det imidlertid ingen forlengelsesarmer på den annen side av hyllen 416 på toppen av samlekammeret 417. Luft for samlekammeret 417 kommer inn gjennom innløpene 418 og kan passere direkte gjennom dysene 419 inn i forbrenningskammeret eller inn i ristarmene 414 og 415 og ut gjennom deres dyser 420. Figur 32 viser et snitt gjennom ristarmen 415 tatt etter linjen 32-32 på fig. 31 der snittet skjærer gjennom to dyser 420 i armens sider. Som vist på fig. 32 kan dysene også ha et forskjøvet eller avtrappet mønster med en påfølgende dyse i bunnen. Dette bidrar igjen til å skape god blanding og fjerner varme punkter som kan føre til slaggdannelse. Som tidligere har ristarmen 415 et metallrør 424 som luft passerer gjennom. Metallrøret 224 har et ildfast belegg 425 for å beskytte røret mot påvirkning fra varmen. De avrundede hjørner 426 på toppen bidrar igjen til å hindre brennende søppel i å feste seg oventil og til at det faller ned på ovnsbunnen nedenfor.

Ved beskrivelsen ovenfor med henvisning til fig. 25 ble det påpekt at et overskudd av luft kunne strømme gjennom luftristen 349 og særlig gjennom ristarmene 354 for å kjøle disse. Denne overskuddsluft ville da strømme gjennom tverrstangen 359 og ut gjennom spjeldene 371 og rørene 372. Overskuddsluften ville ikke komme inn i hovedforbrenningskammeret der den ville tilføre for mye oksygen. Den strømmer ganske enkelt tilbake utenfor forbrenningskammeret for å føre med seg varme som ellers kunne ha en skadelig virkning på ristarmene 354. På fig. 31 er imidlertid ingen tverrstang festet til de fritt utstikkende ristarmer 414 og 415 ved deres frie ender 428 og 429 som vender bort fra samlekammeret 416. Dermed vil oveskuddsluften som kunne ha vært nødvendig for å kjøle ristarmene 414 og 415 ikke passere til utsiden av det indre av forbrenningsovnen uten å komme inn i f orbrenningskammeret siden de frie ender 428 og 429 av ristarmene 414 og 415 ikke har noen tverrstang og ikke er direkte forbundet med utsiden. Dette skyldes naturligvis det faktum av ristarmene 414 og 415 har en fritt utstikkende konstruksjon, det vil si at de ytre ender 427 og 428 ikke har noen understøttelse eller annen forbindelse med forbrenningsovnens utside. Av den grunn er det på fig. 32 vist et returrør 430 som sitter inne i hovedluf trøret 424 som er av metall. Returrøret 430 står på ben 431 og muliggjør strøm av luft fra ristarmene 414 og 415 til utsiden av forbrenningskammeret gjennom endene 433 og 434. Ventiler som sitter ved endene 433 og 434 bestemmer hvor meget luft som slippes ut fra ristarmene 414 og 415 direkte til atmosfæren uten å passere hovedforbrenningskammeret og hvor meget luft som vil bli ført til forbrenningskammeret for å understøtte forbrenningen. Som vist på fig. 31 har returrørene åpninger 434 som slipper inn luft fra hovedluftrøret 424 slik at denne kan strømme ut gjennom de andre ender 433 og 434 til atmosfæren.

På fig. 33 har luftristen 349 på samme måte som på fig. 25 de opprinnelige stenger 442 koblet til en stang 443 ved den forreste ende. Luft kan komme inn ved frontstangen 443 gjennom den ene eller begge ender 444 og 445 av stangen. Luft kan deretter strømme langs riststengene 446 til tverrstangen 447. Deretter fortsetter den ut gjennom den ene eller begge ender 448 og 449 av tverrstangen. I virkeligheten kan luft komme inn eller slippe ut gjennom en hvilken som helst av endene 444, 445, 448 eller 449. Valg av de ender som skal innføre luft og de ender der luft skal slippes ut muliggjør regulering av den luftmengde som strømmer gjennom både luftristen 441 og en eller flere av endene 444, 445, 448 og 449 uten at luften kommer inn i hovedforbrenningskammeret. Det resulterer også i en separat regulering av den luftmengde som passerer fra luftristen 441 gjennom dysene 451 og inn i forbrenningskammeret. Som vist på fig. 34 har dysene 451 ved den forreste endestang 443 det vandige avtrappede eller forskutte mønster som sender luft i alle retninger. Imidlertid har tverrstangen 449 dyser, som, som vist på fig. 34, bare peker bakover eller nedad. Dette er for å holde luften i området ved luftristen 441 som avfallet hviler på. Som vist på fig. 33 innføres avfallet fra toppen eller på de første stenger 442. Hvis det beveger seg lenger enn tverrstangen 447 vil det falle ned på ovnsbunnen. Avfallet vil da få tilført oksygen fra bunnen. Luft som innføres fra tverrstangen 447 bør hovedsakelig gå i den retning der den bidrar til forbrenningen av avfallet som ligger på risten 441. Dette kan bare være i retning mot det indre av selve risten 441. Tilsvarende betrakninger gjelder dysene 451 på riststengene 446 slik de er vist på fig. 35. Orienteringen av dysene søker å innføre luft mot midten av risten i motsetning til mot sidene.

Den del av luftristen som er angitt generelt med henvisningstallet 463 på fig. 36 synes å være lik luftristen 441 på figurene 33 til 35. Imidlertid har luftristen 364 muligheter til bevegelse for å frigjøre og forflytte søppel som ligger på risten. Søppel føres inn gjennom åpningen 464 og beveger seg over den første stang 465 til samlekammerstangen 466 som naturligvis har et beskyttende lag av ildfast materiale. Søppelet fortsetter deretter til riststengene 469 og eventuelt så langt som til tverrstangen 470. For å få til bevegelse er samlekammerstangen 466 festet til en stamme 473 som er ført gjennom ovnens vegg til en luftbelg 475. Innføring av luft under trykk til luftbelgen 475 gjennom ledningen 476 og deretter utslipp av luft tilbake fra luftbelgen 475 fører til at luften 475 utvider seg og trekker seg sammen. Dette vil på sin side føre til at stangen 43 og saml ekammer st anger 466 beveger seg opp og ned og rister søppelet og fører til at dette beveger seg enten videre nedad mot tverrstangen 470 eller fortrinnsvis faller gjennom risten 463 ned på ovnsbunnen der det kan fortsette å brenne. Tverrstangen 470 er for å muliggjøre bevegelse av risten 463 lagret på tre ruller 479 som kan dreie seg noe når samlekammerstangen 466 beveger seg opp og ned. Andre typer bevegelsesanordninger kan under forskjellige omstendigheter sørge for mer effektiv bevegelse av søppelet på risten. Således kunne risten få en bueformet bevegelse svarende til det som er beskrevet i US patent 4.706.578 og 4.475.469 for ovnsbunner i forbrenningsovner.

Sluttelig viser fig. 37 en luftrist som er angitt generelt med henvisningstallet 485. Den innbefatter samlekammerstangen 486 og riststengene 487. Som vist på fig. 38 har riststengene 487 en kvardratisk tverrsnittsform. Dette muliggjør fast-kiling av søppel på oversidene 488 mellom de to riststenger 487. Dette er nyttig der søppelets natur er slik at det når det ligger på luftristen 485 bør oppholde seg på risten 485 i lenger tid før det faller ned på ovnsbunnen nedenfor.

Figur 37 viser også at samlekammerstangen 486 er festet til hovedkammerets frontvegg 490 og sidevegger 491. Dette er gjort på en slik måte at riststengene 487 ligger parallelt med trinnene 492 i ovnsbunnen 493. Bunnen 493 har samme form og orientering som ovnsbunnene i alle de patenter som er omhandlet tidligere. Som vist ligger bunnen 493, dens trinn 492 og også riststengene 487 stort sett parallelt med horisonten. Dette understøtter søppel inntil det kan falle gjennom rommet 495 mellom riststengene 487.

Bunnen 33 på fig. 1 kan ha et antall forskjellige former. En særlig velegnet og utviklet type av pulspåvirkede ovnsbunner er beskrevet i US patent nr 4.475.469 som er nevnt ovenfor. Andre typer ovnsbunner kan også være tilfredsstillende å ha forskjellige grader av ønskelighet.

For eksempel kan således bunnen 33 ganske enkelt ha form av en stasjonær bunn. En eller annen form for en rake eller annen skyveanordning vil da vanligvis forskyve søppel inntil det er brent til aske som så faller ned i passende oppsamler. Ofte blir imidlertid bunnen gitt en eller annen form for bevegelse for å hjelpe til med å forflytte det brennende søppel fra innløpet mot utløpet av hovedkammeret 32.

Ovnsbunnen 33 kan ofte danne en herd enten den er bevegelig eller stillestående. Erfaring viser at den førstnevnte representer foretrukket teknikk. Den pulserende ovnsbunn, enten den er bygget som i det nevnte patent eller på annen måte har vist seg effektiv. I det nevnte patent har ovnsbunnen en bueformet bevegelse med pulser i retning fra innløpet 231 mot utløpet. Bunnen beveger seg hurtigere i den førstnevnte retning enn i den siste for derved å kaste søppel fremover omtrent som bevegelse med en snømåke.

Ovnsbunnen 33 som er vist på fig. 6 har en form som har vist seg hensiktsmessig ved forbrenning av mage typer søppel. Her skråner ovnsbunnen fra innløpet 232 mot utløpet ved aske-grøften 244. Den svake hellning som er bygget inn i den øvre bunn 33 og den nedre bunn 34 bidrar til å bevege søppelet som resultatet av enhver bevegelse bunnene utfører. I tillegg har bunnene 33 og 34 rygger 264 og 247 på oversidene. Dette hjelper også til å styre og skuffe søppel som ligger der som hjelp ved forbrenningen. Stråler 248 ved den øvre bunn 33 og 249 ved den nedre bunn 34 skaper luft for undervarme som bidrar til forbrenningen av søppelet.

Som vist på fig. 17 er dysene 249 i den nedre bunn 34 på samme måte som dysene 248 i den øvre bunn 33 skråttstilt nedad der de innfører luft i hovedkammeret 32. Vinkelen på dysene 249 og 248 nedad bidrar til å hindre at søpelpartikler kommer inn i dem, noe som kunne føre til tilstoppning.

Mengden av luft som innføres gjennom dysene 248 og 249 kan variere avhengig av forholdene i forbrenningssystemet i sin alminnelighet og i hovedkammeret 32 i særdeleshet. Som forklart ovenfor kan således systemet inneholde tilstrekkelig søppel til å arbeide ved eller nær toppytelsen. Innføres det i dette tilfellet mindre luft gjennom strålene kan bidra til at hele forbrenningssystemet kommer opp til eller holder seg på sin riktige arbeidstemperatur.

I stedet for ovnsbunnene 33 og 34 kunne forbrenningskammeret 32 ha en ristbunn under risten 234. Søppel ville falle fra den øvre rist ned på den nedre rist og deretter underkastes fullstendig forbrenning. Den nedre rist kan da enten være stillestående eller ha en eller annen bevegelse som for-flytter det brennende søppel i retning mot askegrøften 244. Dette kan arbeide sammen med bruken av strupespjeldene 91 og 92. En fremgangsmåte til å oppnå reduksjon av luften i hovedkammeret ville ganske enkelt være å skru av luften som innføres i den andre pulserende ovnsbunn 34.

Hovedkammeret 32 innbefatter membransidevegger 253 og 254 som er vist skjematisk på figurene 16 og 17. I disse vegger kan vann strømme gjennom de nedre innløpsrør 255 og 256. Herfra strømmer det gjennom rørganger 257 og 258 i membranveggene 253 og 254 til samlerøret 259. Herfra kan vannet strømme videre for å avgi nyttig energi i form av damp til frem-bringelse av elektrisitet, oppvarming eller for andre formål.

Som omhandlet ovenfor har kanskje ikke hovedkammeret nok søppel til å underholde forbrenningen gjennom hele forbrenningssystemet. I dette tilfellet vil den mengde varme som tas ut gjennom samlerøret 259 bli redusert for å etterlate tilstrekkelig varme i hovedkammeret og i ombrenningstunnelene til å opprettholde de temperaturer som er nødvendig for ren og effektiv forbrenning.

Askegrøften 244 i hovedkammeret 32 innbefatter skruematere 263 og 264. Disse trekker aske fra grøften 244. På samme måte som ved andre asketransportsystemer som for eksempel kjedetrekksystemer ligger imidlertid de bevegelige komponenter av skruematerene 263 og 264 under vann og i aske-grøften der eventuell reparasjon vil være vanskelig. En betydelig forbedret type asketransportsystem er vist på figurene 18 til 25.

Askegrøften 35 befinner seg nederst på fig. 18. Vanligvis vil den inneholde vann 271 og aske 272 på bunnen. Vannet 271 danner naturligvis en tettning mellom det indre av hovedforbrenningskammeret og romatmosfæren.

Fra tid til annen må naturligvis aske 272 tas ut fra grøften 35. For å få til dette blir skuffemekanismen som er vist generelt ved 273 senket ned langs banen 277 inntil skuffen 278 i den tilstand som er vist med heltrukne linjer på fig. 18 kommer ned i vannet 271 og graver inn i askehaugen 272. Skuffen går deretter tilbake til sin baeretilstand som er vist med stiplede linjer på fig. 18 mens den befinner seg i bunnen av grøften 272. Dermed kan skuffen 278 fange opp en ladning av asken 272.

Skuffemekanismen 273 stiger deretter langs banen 277. Det er ønskelig at den stopper kort etter at selve skuffen 278 er løftet ut av vannet 271. Vannet som ble trukket med asken 272 vil da ha muligheten til å renne av gjennom åpninger 281 i bunnen av skuffen 278. Baksiden av banen 277 danner en renne 278 som vil lede det avdryppende vann tilbake til grøften 35.

Når mekanismen 273 har gått tilbake til sin hevede stilling som vist på fig. 18 beveger skuffen 278 seg fra sin holdetil-stand som er vist med stiplede linjer til tømmetilstanden som er vist med heltrukne linjer. Aske faller da fra skuffen 278 gjennom åpningen 282 ned i rennen 278 og ned i en vogn eller en annen beholder. Sideskjermer 283 hindrer aske i å sprute utenfor vognen 37.

Skuff mekanismen 273 beveger seg opp og ned ved hjelp av en wire 284. Ved en ende er wiren 284 festet til en vanlig vinsj som vikler opp og slipper ut wire 284 avhengig av styringen av vinsjen. Videre løper wiren 284 over skiven 285 og er festet til skuffmekanismen 273. Når vinsjen slipper ut wire 284 løper denne over skiven 285 og lar skuffmekanismen 273 senke seg ned i grøften 35. Når vinsjen vikler wiren 284 opp trekker den skuffmekanismen 273 ut av vannet og opp langs banen 277.

Skuffmekanismen eller trallen 273 er vist mer i detalj på figurene 19 og 20. Trallen 273 består først og fremst av den stive ramme som er dannet av stengene 288 og 289 og tverrstenger 290 og 291 foran og bak fast forbundet med sidestengene 288 og 289. Forhjulene 292 og 293 og bakhjulene 294 og 295 ruller på innsiden av banen 277 som vist på fig. 21. Videre presser horisontale styrehjul 296 og 297 mot banene 277 fra utsiden av bakhjulene 294 og 295. Dette sikrer riktig innretning av trallen 273 på banen.

Anordninger av styrehjulene 296 og 297 har en ytterligere fordel når man ser på bruken av trallen 273 til transport av aske fra grøften 35. Mer bestemt vil de bakre hjul 294 og 295 som løper på innsiden av banedelene 277 og styrehjulene 296 og 297 som presser mot siden av banedelene 277 i høy grad orientere skuffemekanismen 273 på banen 277. når wiren 284 lar skuffen 278 bevege seg ned i grøften 35 vil egentlig bare den forreste ende av trallen 273 egentlig komme ned i vannet 271. Den bakre del av trallen 273 innbefattende hjulene 294 og 297 vil alltid befinne seg ute av vannet 271.

Dermed vil de hjul som har god og riktig kontakt med banen 277 for den viktige orientering av trallen 273 være ute av vannet som ellers ville føre til korrosjon eller hjulene vil bli hindret av avfall i vannet.

Ved å holde den bakre del av trallen 273 ute av vannet oppnås ytterligere fordeler når det gjelder å styre innstillingen av skuffen 278. Skuffen 278 har fast anbragt flens 301 som ved et koblingspunkt 303 er svingbart forbundet med en stang 302. Den annen ende av stangen 302 er forbundet med et stempel som sitter i en sylinder 306. Stemplet 306 er på sin side svingbart forbundet med flensene 307 og 308 på den bakre tverrstang 291.

Når trykket i sylinderen 306 driver stempelet ut av sylinderen vil det føre stangen 302 til høyre på figurene 19 og 20. Dette bevirker på sin side at flensen 301 beveger seg nedad. Resultatet er at skuffen 278 beveger seg rundt sine dreibare koblinger 309 og 310 på sidestengene 288 og 289. Skuffen 278 svinger da fra den stilling som er vist med hentrukne linjer på figurene 18 og 19 til den stilling som er vist med stiplede linjer.

Omvendt vil, når trykket i sylinderen trekker stempelet tilbake, stangen 302 beveger seg til venstre på figurene 19 og 20 og trekke forbindelsen 303 med flensen 301 i samme retning. Dette bevirker at flensen 301 og skuffen 278 svinger i urviserretningen fra den stilling som er vist med stiplede linjer på fig. 19 til den som er vist med heltrukne linjer. Dette beveger skuffen fra tømmestilling til holdestilling der den vil holde asken tilbake. Denne bevegelse finner naturligvis sted med skuffen 278 i grøften 85 slik at den kan bringe med seg en ladning av aske 272.

Under den sistnevnte, gravedelen av bevegelsen, kan skuffen 278 treffe på faste gjenstander i grøften 35. Dette skjer fordi forbrenningssystemet 30 mottar søppel som løs masse uten sortering på forhånd. En vanlig gjenstand som kan havne i grøften 35 er en eksospotte eller annet solid avfall. Det er ønskelig at sylinderen 306 da ikke skal forsøke å tvinge bevegelsen av skuffen 278 videre. Dermed vil i denne mellomtilstand, skuffen 278 holde seg i anlegg med den faste gjenstand.

Når trallen 273 så beveger seg oppad langs banen 277 vil den trekke den faste gjenstand med seg. Øverst i denne stilling vil skuffen 278 igjen bevege seg til sin tømmestilling og slippe eksospotten eller en annen fast gjenstand ned i vognen 37. Bruken av pneumatisk styring for sylindrern 306 vil gi denne støtdempende virkning eller fleksibilitet slik at skuffen kan fjerne faste gjenstander uten selv å bli skadet og uten å skade banen 277.

Som et ytterligere hjelpemiddel kan styringene i virkeligheten redusere trykket i sylinderen 306 straks skuffen 278 støter på faste gjenstander i grøften 35. Dette gir ytterligere sikkerhet mot at den faste gjenstand skader noen del av asketransportsystemet.

Fluidum for styring av sylinderen 306 kommer gjennom slanger 315 og 316 som på sin side er lagt rundt en spole 317. Når trallen 273 beveger seg opp og ned på banen 277 vil spolen 317 slippe ut eller ta inn midtpartiene 319 og 320 av slangene for å holde dem ute av veien for trallen 273.

Med trallen 273 i dens nederste stilling der skuffen 278 går ned i grøften 35 vil igjen sylinderen 306 og spolen 317 holdes ute av vannet. Disse deler unngår dermed de skadelige virkninger av vannet, asken og kjemikalier som finnes i begge. Videre vil vinsjen som betjener wiren 284 som vist på fig. 18 alltid være ute av vannet.

Figur 24 viser banemekan ismen generelt ved 325 men denne utførelse har en noe annen sjaktmekanisme for å overføre aske til vogene 37. Banen 277 og trallen 273 er de samme som tidligere.

Banen 325 innbefatter imidlertid en roterende skjaktstyring 226 som inntar den stilling som er vist på fig. 22 når trallen 273 er nær toppen av banen. Skuffen 278 beveger seg fra sin holdestilling til sin tømmestilling. Når dette finner sted vil aske falle fra skuffen og skjaktstyringen 326 leder asken til vognen 37. Etter at asken har havnet i vognen 37 dreier skjaktstyringen 326 seg mot urviserretningen som vist på fig. 22 slik at skuffen 327 utgjør en del av rennen 328.

Mekanismen for styring av dreiebevegelsen for skjaktstyringen 336 fremgår tydeligere av fig. 23 som viser den motstående side av banen 325 i forhold til den som er vist på fig. 22. Som vist her er betjeningen av den roterende banedel 327 av rennen 326 resultatet av påvirkning fra sylinderen 330. Når sylinderen 330 driver sitt stempel ut vil dette komme i anlegg mot vektarmen 313 som er stivt forbundet med den dreibare banedel 327. I dette tilfellet vil vektarmen innta den stilling som er vist med stiplede linjer og banedelen 327 vil bli forbundet med resten av sjakten 328.

Når stempelet 330 trekker seg tilbake trekker det vektarmen 331 til høyre til den stilling som er vist på fig. 23 noe som fører til at banedelen 227 dreier seg i urviserretningen. Dette får avfall fra skuffen 278 til å falle ned i vognen 37.

En alternativ type for skuffmekanisme er vist generelt ved 337 på fig. 24. Her benyttes samme tralle som på figurene 19 og 20. Den har således de samme sidestenger 288 og 289 og tverrstenger 290 og 291. Den beveger seg langs banen på samme måte som beskrevet tidligere ved bruk av hjulene 292 til 297. I stedet for skuffen 278 som er vist på de foregående figurer har denne tralle en bøtte 338 med hull 339 som vann kan passere gjennom. Bøtten 338 har en rotasjonskobling ved koblingspunktet 292 og flensen 340 som styrer innstillingen. Flensen 340 på sin side er forbundet med en vektarm 341 som er festet til den vanlige stang 302. Videre er stangen 320 forbundet med et stempel i den hydrauliske sylinder 339. Sylinderen 339 på sin side har en svingef orbindelse med flensen 340 som må tilføyes trallen 273 slik den er vist på figurene 19 og 20.

For å sikre riktig bevegelse av stangen 302 og vektarmen 341 er stangen 302 ved sitt forbindelsespunkt 303 også forbundet med vektarmen 346. Den sistnevnte er svingbart forbundet med flensen 347 som er festet med stag 348 til tverrstangen 290. Vektarmen 246 sikrer dermed riktig rotasjonsbevegelse av forbindelsespunktet 303 og dermed riktig skuffebevegelse av bøtten 338.

Når den er i virksomhet vil forlengelsen av stangen 302 ved hjelp av sylinderen 344 bevirke at bøtten 338 dreier seg i urviserretningen på fig. 24. I denne stilling vil bøtten ikke holde på avfall. Trallen 333 kjører så ned i vannet med bøtten 338 ved bevegelse mellom banen 277 og rennen 328.

Når bøtten 338 når bunnen av grøften 35 trekker sylinderen 344 stangen 302 tilbake. Ved hjelp av vektarmene 341 og 346 fører dette til at bøtten 338 dreier seg mot urviserretningen på fig. 24. Dette får bøtten til å bevege seg forover og skuffe opp aske når den er i grøften.

Trallen 337 beveger seg så opp langs banen 277. Deretter vil sylinderen skyve stangen 302 ut og bøtten svinger i urviserretningen som vist på fig. 24 og tømmer ut sitt innhold.

Bruk av bøtten 338 er hensiktsmessig under forhold som produserer tung aske og tungt avfall som for eksempel grus som frigjøres fra forurensninger i forbrenningssystemet. Den sterkere hydrauliske sylinder 344 vil gi bøtten 338 ekstra kraft for å grave ut innholdet i grøften 35.

Til sammenligning vil den bakgravende skuffe 278 som er vist på figurene 19 og 20 være mer ønskelig for vanlig kommunalt avfall. I så tilfelle må kanskje skuffen 278 stanse sin bevegelse i retning forover når den treffer på faste gjenstander som en eksospotte eller en sykkel. Den pnematiske sylinder 306 har større støtdempende virkning som lar skuffen 278 stanse sin bevegelse når den treffer på harde gjenstander uten å skade hverken sylinderen 306 eller skuffen 278. Videre kan ventilene for styring av sylinderen 306 redusere trykket hvis skuffen 278 treffer på en fast gjenstand. Dette bidrar til å unngå skader på mange av komponentene i trallen 273 eller banen 277.

Veksling mellom skuffen 278 og bøtten 338 krever bare minimalt med arbeid. For å føre bøtten må naturligvis trallen innbefatte brakettene 345 og 347. Ellers vil veksling mellom de to mekanismer ganske enkelt innebære utskiftning av sylindrene 306 og 344 og skuffen 278 med bøtten 338. I tillegg krever bøtten 338 vektarmene 343 og 346 mens skuffen 278 ikke behøver slike armer. Dermed kan asketransportsystemet benytte den ene eller den andre type skuffe avhengig av hva slags søppel forbrenningsovnen blir tilført.

Claims (13)

1. Anordning ved forbrenningsovn for søppel såsom løs masse og for hydrokarbonholdige væsker, omfattende et lukket hovedkammer (32) med en ildfast bunn (33,34) som skal bære materiale når dette brenner, en innløpsåpning for innføring av fast søppel som løs masse og en utløpsåpning for utslipp av gassformede forbrenningsprodukter fra hovedkammeret,karakterisert vedat den omfatter: (a) en rist (234) satt sammen av minst ett langstrakt, hult rør (236,237,238) med gjennomgående åpninger (235) og anbragt i hovedkammeret (32) nær ved innløpsåpningen og over ovnsbunnen, hvilke åpninger gjennom risten har en forutbestemt størrelse for å holde søppel som nettopp er innført gjennom innløpsåpningen over ovnsbunnen (33,34) i en begrenset tidsperiode hvoretter søppelet faller gjennom til ovnsbunnen (33,34) mens det brenner, (b) kjøleanordninger forbundet med risten (234) for å redusere temperaturen på denne, hvilke kjøleanordninger innbefatter en pumpeinnretning som leverer et kjølefluid under trykk til innsiden av rørene (236,237, 238) og (c) ildfast materiale påført risten.

2. Anordning ved forbrenningsovn ifølge krav 1,karakterisert vedat risten har hule gjennomgående passasjer og kjøleanordningene innbefatter (1) dyser forbundet med risten, (2) en anordning for tilførsel av oksygen forbundet med risten og dysene for å sette luft under trykk i de hule passasjer og føring av luft gjennom disse og deretter gjennom dysene, (3) første styreanordning forbundet med dysene og anordningen for tilførsel av oksygen til styring av lufttrykket i de hule passasjer og til styring av luftpassasjen gjennom dysene inn i hovedkammeret og (4) andre styreanordninger forbundet med dysene og anordningen for tilførsel av oksygen til regulering av den luftmengde som passerer» gjennom de hule passasjer som så vil passere gjennom dysene og inn i hovedkammeret.

3. Anordning ved forbrenningsovn ifølge krav 1 eller 2,karakterisert vedat styreanordningene og anordningene til oksygentilførsel fører minst 40$ av luften som kommer inn i hovedkammeret gjennom dysene.

4. Anordning ved forbrenningsovn ifølge krav 1,2 eller 3,karakterisert vedbevege1sesinnretninger forbundet med risten for å sette denne i bevegelse i hovedkammeret.

5. Anordning ved forbrenningsovn ifølge ett av kravene 1-4,karakterisert vedat risten har første og andre gjennomgående passasjer der de andre hule passasjer befinner seg inne i de første passasjer.

6. Anordning ved forbrenningsovn ifølge ett av kravene 1-5,karakterisert vedat kjøleanordningene innbefatter dyser forbundet med risten og med et forskutt eller forskjøvet mønster langs risten i retningen for passasjene.

7. Anordning ved forbrenningsovn ifølge ett av kravene 1-6,karakterisert ved(a) en første rist anbragt i hovedkammeret nær ved innløpsåpningen og over ovnsbunnen for å holde søppel som nylig er innført gjennom innløps-åpningen over ovnsbunnen i en begrenset tidsperiode hvoretter søppel faller gjennom risten ned på ovnsbunnen mens det brenner, en andre rist som danner ovnsbunnen, og (3) opphengningsanordninger forbundet med den andre rist for bevegelse av denne.

8. Anordning ved forbrenningsovn ifølge ett av kravene 1-7,karakterisert vedat ristanordningene har gjennomgående åpninger med en størrelse på omtrent 30 til 45 cm.

9. Anordning ved forbrenningsovn ifølge krav 8, karakterisert vedat ristanordningene innbefatter kjøleanordninger forbundet med ristanordningen for å redusere dens temperatur, hvilken kjøleanordning innbefatter dyser forbundet med ristanordningen og oksygen-tilførende anordninger forbundet med ristanordningen og dysene for å sette luft under trykk inn i de hule passasjer og føre luft gjennom disse og deretter gjennom dysene.

10. Anordning ved forbrenningsovn ifølge ett av kravene 1-9,karakterisert vedunderstøttelsesinnretninger forbundet med hovedkammeret og ristanordningen for å hindre ristanordningen i å innta en annen orientering enn en stort sett horisontal orientering.

11. Anordning ved forbrenningsovn ifølge ett av kravene 1-10,karakterisert veden ildfast herd anbragt i hovedkammeret og søppel som nylig er innført gjennom innløpsåpningen holdes over herden i en begrenset tidsperiode hvoretter søppel slippes gjennom risten ned på herden.

12. Fremgangsmåte ved søppelforbrenning,karakterisert vedat den omfatter: (A) anbringelse av søppel gjennom en innløpsåpning inn i et lukket hovedkammer for et forbrenningssystem og over på en ristanordning anbragt i hovedkammeret og over en ildfast ovnsbunn, (B) delvis forbrenning av søppelet mens det befinner seg på ristanordningen, (C) anbringelse av søppelet ned på ovnsbunnanordningen mens søppelet fortsetter å brenne men fremdeles inneholder en hoveddel av de faste hydrokarboner som det hadde da det kom inn i hovedkammeret, (D) forsettelse av forbrenning av søppelet mens det befinner seg på ovnsbunnanordningen, og (E) kjøling av ristanordningen ved at luft føres gjennom denne.

13. Fremgangsmåte ifølge krav 12,karakterisertved at den omfatter: anbringelse av søppelet ned på ovnsbunnanordningen ved at det faller gjennom hull i ristanordningen og kjøling av ristanordningen skjer ved føring av oksygenholdig gass gjennom ristanordningen og deretter gjennom dysene som er forbundet med ristanordningen og deretter gjennom dysene.