NO300892B1 - Opplöselige salter av 4-amino-2-(4,4-dimetyl-imidazolidin-2-on-1-yl)-pyrimidin-5-karboksylsyre-£N-metyl-N-(3-trifluormetyl-fenyl)-amid|, utgangsprodukter og forbindelsenes anvendelse som legemiddel - Google Patents

Description

Oppfinnelsen vedrører i vann oppløselige og lett oppløselige salter av 4-amino-2-(4,4-dimetyl-imidazolidin-2-on-l-yl )-pyrimidin-5-karboksylsyre-[N-metyl-N-(3-trifluormetyl-fenyl )-amid]. Spesielt vedrører oppfinnelsen monohydrokloridet av det angitte pyrimidinderivatet.

Det er allerede beskrevet anvendelse av 4-amino-2-ureido-pyrimidin-5-karboksylsyre-(N-fenylamid) for behandling av adipositas og av lipidstoffskifteforstyrrelser [kfr. europeisk patentskrift B-0.012.361 (US patent nr 4.285.946)]. Videre er det beskrevet å anvende en, med hensyn til strukturen, spesiell gruppe av disse forbindelsene, nemlig tilsvarende N-(3-trifluormetyl-fenyl)-amider for profylakse mot og for behandling av tromboser [kfr. europeisk patentskrift B-0.206.297 (US patent nr 4.705.792)].

Til en viss grad uheldig virker ved anvendelsen av disse forbindelsene som legemiddel forbindelsenes dårlige oppløse-lighet i vann samt de fysiologisk godtakbare oppløsnings-midler henholdsvis oppløsningsmiddelblandinger, inklusive blandinger av slike oppløsningsmidler med vann. Denne ulempen er spesielt observert ved de foretrukne forbindelsene ifølge EP-B-0.012.361 som påvirker lipidstoffskiftet meget gunstig

og ved sterkt antitrombotisk virksomme forbindelser (kfr. EP-B-0.206.297 ).

Det er nå overraskende funnet at 4-amino-2-(4,4-dimetyl-imidazolidin-2-on-l-yl)-pyrimidin-5-karboksylsyre-[N-metyl-N-(3-trifluormetyl-fenyl )-amid] med formel I i form av hydroklorid-, hydrobromid-, nitrat-, hydrogen-(R,R )-tartrat- og p-toluensulfonatsalter er lett oppløselig eller oppløselig i vann.

Som i vann lett oppløselige salter, som de ovenfor nevnte, er ifølge definisjonen i "Deutschen Arzneibuch" (9. utgave 1986, Amtliche Ausgabe, Deutscher Apotheker-Verlag Stuttgart), side 19, slike å forstå hvorved en massedel av det aktuelle saltet av forbindelsen I oppløses i 1-10 massedeler (= volumdeler) vann. Som oppløselige salter er ifølge den tidligere nevnte DAB-definisjonen de saltene å forstå hvorved 1 massedel av det aktuelle saltet av forbindelse I oppløses i 10-30 massedeler vann.

Denne meget fordelaktige egenskapen, den gode oppløseligheten i vann av de nevnte saltene av den tidligere nevnte forbindelsen I er utpreget overraskende i det såvel salter som også de frie basene av analogt oppbygde forbindelser, som ikke bærer noen metylgruppe ved amid-nitrogenatomet, er utpreget tungt oppløselige i vann. Følgelig kan det eksempelvis av hydrokloridet av 4-amino-2-(4,4-dimetyl-imidazol idin-2-on-l-yl )-pyrimidin-5-karboksylsyre-[N-(3-trifluormetyl-fenyl)-amid] i vann ved 23°C bare fremstilles en 0,93 x 10~<3> molar oppløsning, hvilket betyr at en massedel av denne forbindelsen oppløses i 2500 deler vann. Forbindelse I i form av den frie basen er, som også 4-amino-2-(4,4-dimetyl-imidazolidin-2-on-l-yl)-pyr imidin-5-karboksylsyre-[N-(3-trifluormetyl-fenyl )-amid] i form av den frie basen, likeledes utpreget tungt oppløselig i vann.

På grunn av disse egenskapene og den generelle dårlige oppløseligheten som fastslås for forbindelsene beskrevet i det europeiske patentskriftet 0.012.361 både for de frie forbindelsene og også saltene i vann, kunne det på ingen måte ventes at saltene av N-metyl-forbindelsen I er oppløs-elige, henholdsvis lett oppløselige i vann.

Den sprangvise forbedringen av oppløseligheten for salter av forbindelse I i vann er også overraskende idet den struktu-relle særegenheten for forbindelse I, nemlig erstatningen av hydrogenatomet ved amid-nitrogenatomet med en metylgruppe, består i innføringen av en overfor hydrogen mer lipofil rest. Med denne utbyttingen - hydrogen mot metyl - forsvinner en potensiell hydrogenbrobinding i strukturen. Strukturen av forbindelse I skulle følgelig bli mindre polar. Dette skulle igjen på ingen måte føre en til forbedret oppløselighet for saltene i vann. Som bekjent viser sekundære aminogrupper (med strukturenheten HN-CO) en stor tendens til dannelse av hydrogenbrobindinger, som som regel fører til polare og følgelig tendensielt mer hydrofile stoffer. Ved forbindelsen I inntrer sammenlignet med analoge forbindelser med en sekundær amidgruppe, overraskende den omvendte effekten, ved at det her ved forbindelse I som inneholder en tertiær amidgruppe ved saltdannelse oppstår utpreget hydrofile stoffer.

Den gode vannoppløseligheten for saltene av forbindelse I ifølge oppfinnelsen medfører noen viktige fordeler for forbindelse I ved dens anvendelse som legemiddel. De i vann lett oppløselige saltene av forbindelse I virker på grunn av denne egenskapen gunstig på resorbsjonen av det virksomme stoffet ved organismen til individet som behandles. Følgelig opptrer også en gunstig virkning på biotilgjengeligheten av det virksomme stoffet i den aktuelle organismen.

Fordeler bringer denne gode vannoppløseligheten spesielt også for de galeniske preparatene av dette virksomme stoffet. Som bekjent er virksomme stoffer som danner lett vannoppløselige salter, galenisk enklere og sikrere å håndtere, henholdsvis bearbeide, enn tungt oppløselige eller tilnærmet vannuopp-løselige forbindelser. Totalt sett forenkles mange problemer som vedrører fremstillingen og anvendelsen av forbindelse I som legemiddelstoff. Videre er et vannoppløselig legemiddelstoff, som de nevnte, i vann godt oppløselige saltene av forbindelse I, enklere og sikrere å anvende, eksempelvis også med hensyn på doseringen.

I den etterfølgende tabell I er for sammenligning oppløselig-heter i vann av salter av lignende, ved amid-nitrogenatom ikke metylerte forbindelser oppført. Som det fremgår av tabell 1 dreier det seg ved de oppførte N-desmetyl-forbindelsene (nr 1-11) med forskjellige substitusjonsmønstere, bortsett fra den i vann lite oppløselige forbindelse nr 6, absolutt om i vann tungt og meget tungt oppløselige salter.

I tabell 2 er oppløselighetene for de i vann derimot oppløselige og lett oppløselige saltene av forbindelse I ifølge oppfinnelsen gjengitt.

4-amino-2-(4 ,4 -d ime tyl - imidazol idin-2-on-l-yl)-py r imi din-5-karboksylsyre-[N-metyl-N-(3-trifluormetyl-fenyl)-amid] med formel I og dens nevnte lett vannoppløselige salter, kan fremstilles ved at man ringslutter en forbindelse med formel

IV

eller et salt eller en saltblanding av denne forbindelsen ved en temperatur på 0 til 240°C med eller uten oppløsningsmiddel tilsatt til forbindelsen med formel I eller et salt eller en saltblanding av denne forbindelsen, eventuelt overfører en oppnådd forbindelse med formel I til et i vann oppløselig eller lett oppløselig salt eller eventuelt overfører et oppnådd salt eller en saltblanding til et i vann oppløselig eller lett oppløselig salt.

Guanidinderivatet med formel IV er en ny forbindelse. Oppfinnelsen vedrører følgelig også forbindelsen med formel IV i form av begge de mulige stereo i somerene, E og Z-f ormen, samt deres syreaddisjonssalter.

Forbindelsen med formel IV eller dens salter, kan fremstilles ved at man omsetter en forbindelse med formel II

eller et salt av denne forbindelsen med en forbindelse med formel III

hvor R*" betyr C^-C^alkyl, i nærvær av et organisk oppløs-nings- eller fortynningsmiddel under dannelsen av forbindelsen med formel IV eller et salt av denne forbindelsen, og den oppnådde forbindelsen med formel IV overføres eventuelt til et salt eller et oppnådd salt overføres eventuelt til forbindelsen med formel IV.

Forbindelsen IV dannes som regel som stereoisomerblanding (E og Z). Den kan imidlertid også dannes som ren stereoisomer (E- eller Z-form). Forbindelsen IV henholdsvis dens salter tjener som utgangsprodukt for fremstilling av forbindelse I henholdsvis dens nevnte oppløselige samt lett oppløselige salter. Forbindelsen IV danner som enverdig base syreaddisjonssalter. For deres dannelse er prinsipielt alle protonsyrer egnede; fortrinnsvis anvendes sterke til middels sterke syrer for saltdannelse. Som eksempler kan følgende nevnes: klor-, brom-eller jodhydrogensyre, svovel-, fosfor-, salpeter- eller perklorsyre, ( C-^- C^ )-alkan-fosfonsyrer, sulfonsyrer som metan-, benzen-, toluen- eller trifluormetansulfonsyre, sulfaminsyre, metylsvovelsyre, eddik-, kloreddik-, dikloreddik-, trikloreddik- eller trifluoreddiksyre, maursyre, propionsyre, oksalsyre, malonsyre, maleinsyre, ravsyre, glutarsyre, eplesyre, vinsyre, sitronsyre, fumarsyre, melkesyre, glykolsyre eller pyrodruesyre, benzosyre eller i fenylresten substituerte benzosyrer som toluylsyre eller p-nitrobenzosyre eller salisylsyre, furankarboksylsyre og/eller mandelsyre.

Den som utgangsstoff for fremstilling av forbindelsen IV nødvendige forbindelse II er kjent. Forbindelsene med formel III kan fremstilles ved for denne enoletertypen kjente fremgangsmåter, med utgangspunkt i det kjente 3-metylamino-benzotrifluoridet (Angew. Chemie Suppl. 1982, 1213).

For det tilfelle at forbindelsen II anvendes i form av et salt anvendes fordelaktig en ekvimolar mengde av en basisk forbindelse ved omsetningen med en forbindelse med formel

III.

Under et salt av forbindelse II forstås syreaddisjonssalter _ oppnådd med uorganiske, samt med organiske, syrer. Foretrukne salter av forbindelsen II er hydrobromidet, hydrokloridet eller sulfatet. Spesielt egnet for fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen er hydrobromidet og/eller -kloridet.

Omsetningen av amidino-imidizolidinonet med formel II med en forbindelse med formel III kan foregå under forskjellige betingelser. Dette gjelder såvel reaksjonstemperaturen som også eventuelt anvendt oppløsnings- henholdsvis fortynningsmiddel. Følgelig kan omsetningen av forbindelsen II med en forbindelse III foregå ved en temperatur på -100°C til +200°C, med eller uten tilsats av et oppløsnings- henholdsvis fortynningsmiddel. Hensiktsmessig gjennomføres denne omsetningen fra -30"C, fortrinnsvis +10°C til +100°C, fortrinnsvis +35°C, i nærvær av oppløsnings- henholdsvis fortynningsmidler.

Som oppløsnings- henholdsvis fortynningsmidler er i prinsippet alle oppløsningsmidler som er (hovedsakelig) inerte overfor forbindelsene II og III, inklusive vann, brukbare. Fordelaktig anvendes C^-Cs-alkoholer, tetrahydrofuran, dioksan, lavere alifatiske etere, som dietyl-, metyl-t.-butyl samt diisopropyleter, acetonitril, N,N-dimetylformamid, N,N-dimetylacetamid, lavere glykol- og diglykol-di- og monoetere,

som 1,2-dimetoksyetan, metylglykol, etylglykol, diglykoldi-metyl- og -monometyleter, etylacetat, metylacetat, toluen, pyridin, aceton, kloroform og/eller diklormetan som oppløs-nings- henholdsvis fortynningsmiddel.

Foretrukne oppløsnings- henholdsvis fortynningsmidler er Cg-C4~alkoholer, tetrahydrofuran, dioksan, 1,2-dimetoksyetan, metyl-t.-butyleter og/eller acetonitril. Det kan også anvendes blandinger av de angitte oppløsningsmidlene, samt også blandinger av de angitte med andre oppløsningsmidler.

Ved omsetningen av forbindelse II med en forbindelse III kan

de (støkiometriske) mengdeforholdene hvori disse forbindels-

ene anvendes variere innenfor et bredt område. II og III kan omsettes med hverandre i ekvivalente eller i ikke-ekvivalente mengder. Det sistnevnte betyr at en av de to forbindelsene kan anvendes i et støkiometrisk overskudd. Fortrinnsvis omsettes forbindelsen II som base med III i ekvivalente mengder eller i et forhold hvorved forbindelsen III foreligger i et støkiometrisk overskudd. Dersom forbindelsen II anvendes som syreaddisjonssalt så kan også den anvendes i et støkiometrisk overskudd overfor III.

De påkrevde reaksjonstidene er avhengige av den temperaturen hvorved omsetningen gjennomføres. De kan variere innenfor et bredt område. Som regel utgjør reaksjonstidene, når det anvendes temperaturer på +10°C til +60°C, 0,3-10 timer, hvorved reaksjonstidene, som kjent, står i omvendt forhold til temperaturen.

Dersom forbindelsen II anvendes i form av et salt så blir en basisk forbindelse tilsatt ved omsetningen, hensiktsmessig i ekvimolar mengde, henholdsvis blir den basiske forbindelsen

II før tilsatsen av en forbindelse III foregår, satt helt eller fullstendig fri fra sitt salt med en basisk forbindelse. Fortrinnsvis lar man den for dette formålet anvendte basiske forbindelsen innvirke på det anvendte saltet av amidino-imidazolidinonet II før tilsats av en forbindelse III. Omsetningen kan følgelig også i denne utførelsesformen gjennomføres om en "1-trinnsreaksjon". Som basiske tilsatser kan det anvendes uorganiske og/eller organiske basiske forbindelser. Som eksempler kan nevnes: alkali- eller jordalkalialkoholater av lavere alkoholer, alkali- eller jordalkalihydroksyder eller -hydrider, som rent organiske baser har tertiære aminer, som lavere trialkylaminer og/eller N,N-dimetylanilin, diazabicykloundecen (DBU) samt analoge cykliske (trisubstituerte) amidiner, tetraalkylammonium-hydroksyd, 2- eller 4-dialkylaminopyridiner og/eller diazabicyklo-[2,2,2]-oktan (Dabco ).

Fortrinnsvis anvendes alkalialkoholater av (C1-C3)-alkanoler, natriumhydrid, DBU og DBU-analoge amidiner eller tetrametyl-ammoniumhydroksyd som basiske tilsatser, hvorved natrium-eller kaliummetylat og/eller -etylat er spesielt egnet.

En fordelaktig utførelsesform av fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen består følgelig i at forbindelsen med formel I i oppløst form ved en temperatur på 10"C til 35<0>C omsettes med en forbindelse med formel III, hvori R^ har den ovenfor angitte betydningen, hvorved R^ fortrinnsvis betyr metyl eller etyl. Etter en reaksjonstid på 0,3-4 timer isoleres den dannede, som regel som tungt oppløselig krystallisat, utfelte forbindelsen med formel IV ved frafiltrering og tørkes ved en temperatur på 10°C til 35"C, hensiktsmessig under vakuum.

På bakgrunn av det som er kjent fra de innledningsvis omtalte europeiske patentskriftene var det overraskende at det ved omsetningen av forbindelse II med en forbindelse III kan isoleres forbindelse IV som krystallinsk faststoff i høyt utbytte og med høy renhet.

Ved fremstillingen av de i det europeiske patentskriftet 0.012.361 omtalte forbindelsene er det ikke observert forbindelser av typen for forbindelse IV. Spesielt er stabiliteten av forbindelse IV overraskende, denne muliggjør en enkel isolering av denne forbindelsen som er nødvendig som utgangsstoff for den omtalte fremgangsmåten.

Isoleringen av forbindelsen med formel IV er lett mulig på grunn av den generelle dårlige oppløseligheten av denne forbindelsen, spesielt i organiske oppløsningsmidler som er egnede for fremgangsmåten.

Idet forbindelsen IV omsettes til sluttproduktet med formel I henholdsvis til de lett oppløselige saltene av denne forbindelsen I, er det ikke nødvendigvis påkrevet å isolere forbindelsen IV henholdsvis saltene i ren form. Derimot kan ringslutningen gjennomføres under endring av reaksjonsbetingels-ene som en "Eintopf"-reaksjon.

Ringslutningen av forbindelsen IV som base kan foregå med eller uten tilsats av et oppløsnings- eller fortynningsmiddel. Ringslutningen i nærvær av oppløsnings- henholdsvis fortynningsmidler utføres ved en temperatur mellom 0°C, fortrinnsvis 40°C og 130°C, fortrinnsvis 95°C. Ringslutningen uten oppløsnings- henholdsvis fortynningsmiddeltilsats gjennomføres ved en temperatur fra 60°C, fortrinnsvis 160°C til 240°C, fortrinnsvis 200°C.

Dersom forbindelsen IV som base ringsluttes under dannelse av forbindelse I så består en utførelsesform i at man oppvarmer den hensiktsmessige tørre forbindelsen med formel IV til en temperatur på 160° C til 200° C i 3-27, fortrinnsvis 10-20 minutter, og deretter straks avkjøler til romtemperatur. Deretter isoleres ved den termiske ringslutningen fra IV den dannede forbindelsen I. Dette omfatter som regel adskillelsen av to biprodukter dannet i registrerbar mengde, 3-metylamino-benzotrif luorid (formel V i reaksjonsskjema 1) og forbindelsen med formel VI (kfr. skjema 1). Forbindelsen VI kan på grunn av sin oppløselighet i fortynnet vandig alkali lett fraskilles og forbindelsen med formel V kan, hovedsakelig på grunn av dens større flyktighet, adskilles destillativt fra forbindelsen I. Den selvstendige fraskillelsen av forbindelsen V fra forbindelsen I er enkelt mulig ved om-krystallisasjon og/eller ved utvasking av den krystallinske forbindelsen I med slike oppløsningsmidler som oppløser forbindelse I dårlig og forbindelse V lett.

Ringslutningen av forbindelse IV i form av et syreaddisjonssalt utføres fortrinnsvis under medanvendelse av oppløsnings-henholdsvis fortynningsmiddelet ved en temperatur fra 0°C, fortrinnsvis 45"C, til 150°C, fortrinnsvis 95°C. Denne ringslutningen av et salt av forbindelsen IV kan imidlertid også utføres uten tilsats av et oppløsnings- eller fortynningsmiddel ved en temperatur på 60°C, fortrinnsvis 160°C, til 240°C, fortrinnsvis 200°C.

For denne typen ringslutning av forbindelsen IV, med eller uten oppløsningsmiddeltilsats, kan det anvendes definerte, adskilt fra forbindelse IV fremstilte syreaddisjonssalter samt også blandinger, bestående av forbindelsen IV og en eller flere syrer. For slike blandinger er alle sammen-setninger anvendelige, begynnende med minste mengder av syreekvivalenter, for eksempel mindre enn IO-<*> ekvivalenter inntil 2 syreekvivalenter eller mer; fortrinnsvis anvendes 0,8-1,6 syreekvivalenter. I ekstreme tilfeller kan ringslutningen av forbindelsen IV gjennomføres i en syre som samtidig tjener som oppløsnings- henholdsvis fortynningsmiddel. Denne utførelsesformen er foretrukket dersom maursyre, eddiksyre og/eller propionsyre anvendes som syre og som fortynningsmiddel. Ved ringslutningen av syreaddisjonssalter av forbindelse IV, under dannel.se av forbindelsen I, er følgelig anvendelsen av designerte, separat fremstilte salter ikke tvingende nødvendig.

Ringslutningen av forbindelsen IV under tilsats av en eller flere syrer i nærvær av oppløsnings- henholdsvis fortynningsmidler er en godt egnet utførelsesform av den omtalte fremgangsmåten.

En fordelaktig utførelsesform av ringslutningen av salter av forbindelse IV henholdsvis ringslutningen av forbindelse IV under tilsats av en eller flere syrer består i at man oppvarmer forbindelsen IV under tilsats av 0,2 til 2,5 eller mer, fortrinnsvis 1 til 1,5, syreekvivalenter i nærvær av et oppløsnings- henholdsvis fortynningsmiddel til en temperatur fra 25°C, fortrinnsvis 45°C, til 120°C, fortrinnsvis 95°C. Reaksjonstidene utgjør derved, avhengig av temperaturen, 0,5-9 timer. Deretter kan, ved tilsats av egnede oppløsnings-midler hvori det tilsvarende saltet av den dannede forbindelse I er tungt oppløselig, dette utskilles krystallinsk. På denne måten lykkes en enkel og effektiv fraskillelse av den dannede forbindelsen I fra samtidig dannede biprodukter (kfr. reaksjonsskjerna I).

For den ovenfor omtalte utførelsen av ringslutningen av forbindelse IV er i prinsippet alle protonsyrer brukbare. Som eksempler skal følgende nevnes: klor-, brom-, fluor- eller jodhydrogensyre, svovel-, fosfor-, polyfosfor-, salpeter-eller perklorsyre, (C1-C4)-alkan-fosfonsyrer, sulfonsyrer som metan-, benzen-, toluen- eller trifluormetansulfonsyre, sulfaminsyre, metylsvovelsyre, eddik-, cyaneddik-, kloreddik-dikloreddik-, trikloreddik- eller trifluoreddiksyre, maursyre, propionsyre, oksalsyre, malonsyre, maleinsyre, ravsyre, glutarsyre, eplesyre, vinsyre, sitronsyre, fumarsyre, melkesyre, glykolsyre eller pyrodruesyre, benzo- eller i fenylresten substituerte benzosyrer som toluylsyre eller p-nitrobenzosyre eller salicylsyre, furankarboksylsyre og/eller mandelsyre.

Fortrinnsvis anvendes eddiksyre, oksalsyre, vinsyre, maursyre, sitronsyre, eplesyre, fumarsyre, dikloreddiksyre, trikloreddiksyre og/eller propionsyre.

Spesielt egnet er eddiksyre, oksalsyre, vinsyre, maursyre og/eller sitronsyre.

Som oppløsnings- henholdsvis fortynningsmiddel for denne utførelsen av ringslutningen av forbindelse IV i form av salter eller saltblandinger er i prinsippet alle overfor forbindelse IV inerte, organiske oppløsningsmidler og/eller vann egnet. Fordelaktig anvendes C^-C4-alkoholer, tetrahydrofuran, dioksan, metyl-t-butyleter, acetonitril, N,N-dimetylform- og/eller- acetamid, lavere glykol-di- og-monoeter , som 1,2-dimetoksyetan, metyl- og/eller etylglykol, og/eller metylacetat, etylacetat, aceton, kloroform, diklormetan, maursyre og/eller eddiksyre.

En gunstig utførelsesform av fremgangsmåten består i at forbindelsen IV oppvarmes i nærvær av iseddik og/eller maursyre, med eller uten tilsats av en eller flere middels sterke til sterke syrer i 0,3 til 5 timer ved en temperatur fra 25°C, fortrinnsvis 45°C, til 120°C, fortrinnsvis 95°C. Iseddik og/eller maursyre tjener derved samtidig som oppløsningsmiddel og anvendes, på basis av forbindelse IV, i et støkiometrisk overskudd. Av de eventuelt samtidig anvendte mellomsterke til sterke syrene skal eksempelvis nevnes oksalsyre, citraconsyre, vinsyre, sitronsyre, trifluoreddiksyre, cyaneddiksyre, kloreddiksyre, dikloreddiksyre og/eller trikloreddiksyre og/eller polyfosforsyre.

Ved behov settes forbindelsen I fri fra det isolerte saltet på for slik basedannelse generelt kjent måte og eventuelt overføres den ved tilsats av en tilsvarende syre til et ovenfor nevnt i vann oppløselig eller lett oppløselig salt.

De i forbindelse med saltdannelsen av forbindelse I nevnte "syreekvivalentene" vedrører forbindelsen I som enverdig base.

Den omtalte fremgangsmåten for fremstilling av forbindelsen I belyses ved det etterfølgende formelskjemaet.

Det ved ringslutningen av forbindelse IV som biprodukt dannede 3-metylamino-benzotrifluorid V kan isoleres og tilbakeføres i fremstillingsprosessen for III.

Forbindelsen med formel I og de omtalte i vann lettopp-løselige saltene av denne forbindelsen har verdifulle farmakologiske egenskaper og kan følgelig anvendes som legemidler. De utmerker seg eksempelvis ved hypolipidemiske egenskaper.

Det er overraskende funnet at forbindelsen med formel I og de omtalte i vann lettoppløselige saltene av denne forbindelsen forhøyer LDL-reseptornivået. Forbindelsen I og dens i vann lettoppløselige salter er følgelig egnet for behandling av lipidstoffskifteforstyrrelser, som kan påvirkes i gunstig retning ved en stimulering av den hepatitiske LDL-reseptoren. Oppfinnelsen vedrører følgelig også anvendelsen av forbindelse I og dens omtalte i vann lettoppløselige salter for fremstilling av et legemiddel for behandling av de nevnte lipidstoffskifteforstyrrelsene.

Virkningen bygger på en rask, direkte stimulering av LDL-reseptoren (apoB/E-reseptoren) i leveren. Via stimuleringen av den naturlige kolesterinkatabolismeveien senker forbindelsen I og dens i vann lettoppløselige salter det aterogene LD1 og VLDL. HMG-CoA reduktase inhibitorer eller ionebytteharpikser derimot stimulerer ved senkning av det intracellulære kolestrinspeilet, henholdsvis ved forhøyelse av kolesterinbehovet for biosyntesen av gallesyrer, indirekte ekspresjonen av LDL-reseptorene på levercellen. Følgelig ventes det ikke bivirkninger som observert ved statinene betinget ved deres drastiske inhibering av HMG-CoA reduktase også i andre organer enn leveren (for eksempel påvirkning av ubichinondannelsen). Slike bivirkninger er hittil heller ikke observert. Compliance-problemer som ved ionebytteharpiksene, som fremkalles ved de nødvendige store daglige dosene på 15 til 30 g, kan heller ikke fryktes.

Spesielt farlig ved aterenogenesen er bestemte kolestrin-transporterende lipoproteinfraksjoner, som de små partikulære LDL-fraksjonene. Katabolismen av den overveiende delen av LDL

(7556) foregår ved LDL-reseptoren i leveren. I levercellene metaboliseres kolestrinet delvis til gallsyre og utskilles i form av galle, delvis foregår også en direkte utskillelse av kolesterin via gallen. Det er følgelig i prinsippet allerede anerkjent og allerede belagt terapeutisk ved de indirekte virksomme stoffene (som statiner) at LDl-reseptoren er et ideelt angrepspunkt for et hypolipidemisk virksomt anti-atereosklerotikum hos mennesker.

Forbindelsen I og dens omtalte i vann lettoppløselige salter forhøyer LDL-reseptornivået. Det forhøyede LDL- (IDL-, chylomikronremnant-)opptaket i levercellene, betinget ved det derved forhøyede LDL-reseptornivået på celleoverflaten, fører så til en forsterket hepatitisk nedbrytning av LDL-kolesterinet. HDL-speilet påvirkes ikke.

Forbindelsen med formel I og de omtalte i vann lettopp-løselige saltene utgjør dermed et ideelt antiaterosklerotisk virksomt prinsipp. Følgende funn underbygger denne oppdagede virkningsmekanismen, som får de omtalte forbindelsene til å virke spesielt egnet for behandlingen av slike hyperlipide-mier, som beror på en redusert LDL-reseptoraktivitet: 1. I den humane hepatozytom-cellelinjen HepG2 samt i rottelevere forhøyes LDL-reseptor-mRNA speilet i løpet av få timer etter tilførsel av hydrokloridet av forbindelse I med en faktor 2 til 2,5 (fig. 1). LDL-reseptor-mRNA-stimuleringen er uavhengig av kolesterin "tilførselssituasjonen", hvilket kan vises ved inkubering av cellelinjen i fullserum og i lipoprotein-defisient (LDL-defisient)serum (figur 2). Disse observasjonene ble gjort ved gjennomføringen av følgende tester: Prepareringen av mRNA ble gjennomført ved fremgangsmåten beskrevet av Chomczynski. P. og Sacchi, N. i Anal. Biochem. 162, 156 (1987). Ved organer (som for eksempel lever) ble det dypfrosne vevet homogenisert på tørris i morter og mRNA ble anriket ytterligere ved hjelp av oligo dT ved standardfremgangsmåter (kfr. Sambrook, J., Fritsch, E.F. og Maniatis,' T. , "Molecular Cloning", andre opplag, Cold Spring Harbor

(1989); i denne metodesamlingen finnes også beskrivelser av alle ytterligere her anvendte, relevante molekylærbiologiske standardfremgangsmåter). 5 til 20um av det derved utvundne, oppløste mRNA ble denaturert ved standardfremgangsmåter og adskilt på 1% horisontale agarosegeler. mRNA ble transferert ved hjelp av kapillarblot på "Hybond N" membraner (Amersham). Som spesifikke hybridiseringsprober tjente et partielt LDL-reseptor cDNA klon og som indre standard et plasmid som inneholdt et e-aktin-gen. Begge plasmider ble merket ved hjelp av et "random Primer Kit" fra Amersham inntil en spesifikk aktivitet på 5 x IO<9> cpm/>jg. Forhybridisering, hybridisering og vasking av filtere foregikk ved standardfremgangsmåter. Filtere ble deretter eksponert på "Cronex 4" filmer (Dupont) over natten til 14 dager i nærvær av en forsterkerfolie ved 70°C, og hybridiseringssignalene ble kvantifisert via filmsvertingsintensiteten med et handels-vanlig laserdensiometer. Deretter ble koeffisienten mellom intensiviteten for LDL-reseptorbåndene og aktinbåndene som intern standard bestemt for korrektur av utbyttevariasjoner. Figur 1 viser stimuleringen av LDL-reseptor-mRNA ekspresjonen in vivo i rottelevere som funksjonen av tidene etter tilførsel. Levervev ble tatt ut etter en gangs oral tilførsel av 30 mg/kg av hydrokloridet av forbindelse I til de angitte tidspunktene og sjokkfrosset i flytende nitrogen. Deretter ble mRNA preparert som beskrevet ovenfor og de relative LDL-reseptor-mRNA-nivåene ble bestemt ved hjelp av Northern-blot-teknikken. Etter 6 timer er LDL-reseptor-mRNA-nivået forhøyet med en faktor på ca 2,5. Figur 2 viser stimuleringen av LDL-reseptor-mRNA-eks-pressjonen på HepG22 celler i fullserum og i lipoprotein-defisientserum. HepG2 cellene ble på forhånd inkubert I 16 timer i MEM standardmedium som inneholdt 10$ føtalt kalve-serum med eller uten hydroklorid av forbindelse I (10"^M). På tross av forstimuleringen ved det delipiderte mediet blir LDL-reseptor-mRNA av den omtalte forbindelsen igjen over-indusert med den samme faktoren som blir oberservert ved stimuleringen i fullserum. Lipoprotein-defisientserum (LPDS) ble derved fremstilt ved hjelp av ultrasentrifugering ved en standardfremgangsmåte (Goldstein, J.L. Basu og Brown, M.S. , Methods Enzymol. 98, 241 (1983)). Prepareringen av mRNA i serum foregikk analogt den ovenfor omtalte fremgangsmåten. 2. Den forhøyede mRNA syntesen fører også til en tilsvarende forhøyelse av funksjonelle LDL-reseptorspeil på HepG2 celler. Opptaket av <125>J merket homologt LDL forhøyes inntil to og en halv gang (figur 3).

I denne testen ble homologt, ifølge standardfremgangsmåte renset LDL merket ved jod-monoklorid fremgangsmåten med <!25>j, net ble herved anvendt den litteraturkjente fremgangsmåten til Bilheimer, som utgjør en modifikasjon av den opprinnelige ioderingsteknikken utviklet av McFarlaine (kfr. Bilheimer, D.W., Eisenberg, S. , og Levy, R.L., Biochem. Biophys. Acta, BBA 260, 212 (1972)).

For bestemmelse av <125>J LDL inkorpoeringen ble EepG2 celler forinkubert i 36 timer med og uten hydroklorid av forbindelse I og deretter i 3 timer med iodmerket LDL ved 37 °C i inkubator. Deretter ble cellene vasket i nærvær av 2$ okseserumalbumin, cellene blir lysert med 1 ml 0,1 N NaOE og den inkorporerte radioaktiviteten ble målt. Ved hjelp av en proteinbestemmelse med Lowry-f remgangsmåten ble så, som vanlig det spesifikke radioaktivitetsopptaket (totalt radioaktivitetsopptak minus uspesifikt radioaktivitetsopptak) beregnet per mg protein og den opptatte radioaktiviteten av kontrollserum satt som 100$.

3. Ved HMG-CoA-reduktase-bestemmelsen in vitro for delvis renset HMG-CoA-reduktase fra rottelever (kfr. Avigan J., Bathena, S.J., og Schreiner, M.E., J. Lipid Res. 16, 151

(1975) og Philippi, B.w. og Shapiro, D.J., J. Lipid Res. 20, 588 (9179)) påvirker hydrokloridet av forbindelse I ved 10~<5 >M tilsats ikke enzymaktiviteten overfor kontrollinkuberinger (spredning 10$), Lovastatin-Na (med åpnet laktonring) har i dette forsøket en IC50 ved 3 x 10_<9>M. 4. In vivo gjenspeiler den forhøyede LDL-reseptoraktiviteten ved forsøksdyr seg i en senkning av de ved LDL-reseptoren (apoB/E reseptor) metaboliserbare 1ipoproteinfraksjonene, det vil si det oberserveres en senkning av LDL- og VLDL-speilet. Følgende tester ble gjennomført: 4.1 Virkning på serumlipoproteinet for normolipidemiske

hannrotter i subkronisk forsøk

Grupper på i et hvert tilfelle 10 hannrotter av stammen H0E:VISKf (SPF 71) med en utgangsvekt over 180g, fikk en gang daglig (om morgenen) undersøkelsespreparatet henholdsvis sammenligningspreparatet i 1$ vandig "Tylose MH 300"-oppløsning gjennom magesonde (0,5 ml/100g kroppsvekt); den aktuelle kontrollgruppen fikk bare bæreren. Den siste (7.) tilførselen foregikk 24 timer før blodtømming og avlivelse. Det var fri tilgang til for og vann under forsøket. 24 timer før blodfjernelsen ble foret fjernet.

For analyse av serum-lipoproteiner ble serum i alle 10 rottene i en gruppe samlet. Serum-lipoproteinene ble adskilt med preparativ ultrasentrifuge (KONTRON TGA 65, Rotor BECKMAN 50.4 Ti ).

Følgende betingelser ifølge Koga, S., Horwitz, D.L. og Scanu, A.M. , Journal of Lipid research 10, 577 (1969) og Havel, R.J., Eder, H.A., og Bragdon, H.H., J. Clin. Invest. 34, 1345

(1955) ble anvendt for adskillelsen av VLDL, LDL og HDL: 1. VLVL: tetthet < 1,006, 16 timer ved 40 000 opm 2. LDL: tetthet 1,006 - 1,04, 16 timer ved 40 000 opm 3. HDL: tetthet 1,04-1,21, 18 timer ved 40 000 opm

For enzymatisk bestemmelse av kolesterinet og triglycerinene i de adskilte lipoproteinfraksjonene ble forsøkskombinasjonen ifølge Boehringer/Mannheim anvendt (kfr. Siedel, J., Schlumberger, H. , Klose, S. , Ziegenhorn, J., og Wahlefeld, A.W., J. Clin. Chem. Clin. Biochem. 19, 833 (1981) og Wahlefeld, A.W. i H.O. Bergmeier: "Methoden der enzymatischen Analyse", 2. opplag, bind II, forlag Chemie 1974, S. 1878). Proteinene ble bestemt ifølge Lowry (Lowry, O.H., Rose-borough, N.J., Farr, A.L., og R.J. Randell, J. Biol. Chem. 193, 265 (1951).

Resultatene er sammenfattet i tabell 3. Som sammenligningspreparat tjente Clofibrat.

TABELL 3

Reduksjon av de aterogene serumlipoproteinene hos Wister-hannrotter etter 7 dagers oral behandling.

4.2 Virkning på hyperkolestrinemien hos hannrotter Grupper på i et hvert tilfelle 10 hannrotter av stammen HOE: WISKf (SPF 71) med en vekt på ca 200g fikk daglig hver morgen en drikk som inneholdt de for frembringelse av en kombinert dietetisk-hormonell hypokolesterinemi nødvendige stoffene samt i et hvert tilfelle det preparatet som undersøkes for hemning av hyperkolesterinemi i tilsvarende dosering. Drikken var sammensatt av blandingen av 100g kolesterin, 30g propyltiouracil og 100g cholsyre ill jordnøttolje. Per magesonde ble det derav administrert 1 mg/100g kroppsvekt. Preparatene som skulle undersøkes ble suspendert i en slik konsentrasjon i denne drikken at ved å følge de angitte mengdene ble dagsdosene angitt i tabell 4 oppnådd. Den øvrige fremgangsmåten ved behandlingen og analysen og de enkelte parameterene foregikk som angitt under 4.1.

Som sammenligningspreparat tjente Clofibrat.

Resultatene er sammenfattet 1 tabell 4, hvorved under a) absolutt verdier er angitt og under b) de prosentvise forandringene.

4.3 Virkning på den karbohydratinduserte hypertri-glyseridemien

Grupper av i ethvert tilfelle 10 Sprague-Dawley-hannrotter (fra oppdretter Mollegard av vekt 250-280 g) fikk på 4 på hverandre følgende dager hver gang en tilførsel av den i PEG 400 oppløste forbindelsen via magesonde. I tillegg etter den tredje tilførselen, samt 8 og 24 timer senere, fikk de 2,5 g fruktose/kg også pr magesonde. Videre ble etter den tredje preparattilførselen 50 $ fruktoseoppløsning tilbudt som drikkevann ad libitum, samtidig ble foret fjernet. 3 timer etter den siste preparat/fruktosetilførselen foregikk retroorbitalt bloduttak, hvorfra serum ble utvunnet for triglyseridbestemmelsen henholdsvis VLDL-preparering i ultrasentrifugen (flotasjon ved d = 1,006). En uke før den første tilførselen inntil tredje tilførsel fikk dyrene som for en diett med 40 $ kasein i formel.

På grunn av denne behandlingen oppstår det hos dyrene en hypertriglyseridemi, som tilnærmet tilsvarer den menneskelige Fredrickson Phenotypus IV. Serumtriglyseridene hos normal-dyrene forhøyes fra 0,54 til 1,1 mmol/liter henholdsvis VLDL-triglyseridene fra 0,67 til 1,81. Som vist i tabell 5 er hydrokloridet av forbindelse I istand til å hemme økningen av VLDL-triglyserider ytterligere med 1 mg/kg/dag til tilnærmet halvparten. Clofibrat i 100 ganger høyere dose fører bare til en svak hemmevirkning.

Resultatene er sammenfattet i tabell 5.

Forbindelsen med formel I og de omtalte i vann lett opp-løselige saltene er videre på grunn av deres reduserte hemmevirkning på celleproliferasjonen tydelig overlegen NH-analogene av forbindelse I, 4-amino-2-(4,4-dimetyl-imidazolidin-2-on-l-yl)-pyrimidin-5-karboksyl syre-[N-(3-trif luormetyl-fenyl)-amid] (HOE 4,02, imaniksil) henholdsvis hydrokloridet av denne forbindelsen, som den nedenfor omtalte testen og testresultatene viser: Den reduserte hemmevirkningen på celleproliferasjonen ble undersøkt på eksponensielt voksende animalske (museleukemi-celler, L1210) henholdsvis humane (Bronchialkarciom-celler, A549; Kolonkarcinomceller, HT 29) tumorceller. Derved ble tumorcellene inkubert i RPMI-standardmedium i 72 timer med forskjellige konsentrasjoner av forsøksstoffer. Som kont-roller tjente celleinkuberinger i bare friskt medium. Det ble dannet 4 gangers inkubasjoner. Etter 65 timer ble MTT (3-(4,5-dimetyl-2-tiazolyl )-2, 5-difenyl-2H-tetrazoliumbromid) tilsatt, som ved uødelagte reduseres til et rødt, uoppløselig formasanfargestoff. Etter 7 til 24 timers ytterligere inkubering ble cellesupernatanten fjernet forsiktig og formasanfargestoffet i cellene ble oppløseliggjort ved tilsats av DMSO og målt kvantitativt fotometrisk ved 492 nm. Forholdet mellom ekstinksjonen for stoffinkuberingen og kontrollinkuberingen ble bestemt. Variasjonskoeffisienten for hver inkuberingsserie var lavere enn 15 $. I den følgende tabell 6 er ICgø-verdiene (^SO [^g/ml] er konsentrasjonen av undersøkelsesstof f et pr ml som er påkrevet for en 50 % hemning) fra disse undersøkelsene angitt. Derav fremgår det at forbindelsen I som hydroklorid må tilsettes i en vesentlig høyere dose for å oppnå samme proliferasjonshemmende virkning (IC50) som imaniksilhydroklorid).

Forbindelse I henholdsvis dens i vann lett oppløselige salter har, sammenlignet med HOE 402 henholdsvis HOE 402-hydroklorid, en tydelig redusert proliferasjonhemning, hvilket tydelig forbedrer sikkerhetsavstanden ved en massiv iatrogen-overdosering med mulig reversibel leukocytt-redusering.

Forbindelsen med formel I kan iform av farmasøytisk anvendbare syreaddisjonssalter, denne anvendelsesformen fore-trekkes, eller som fri base finne anvendelse som legemiddel på grunn av dens farmasøytiske egenskaper, hvorved man enten administrerer den alene eller blandet med egnede bærestoffer og/eller godtakbare fortynningsmidler og eventuelt også ytterligere andre tilsatser.

Foreliggende oppfinnelse vedrører også farmasøytiske preparater som ved siden av ikke-toksiske, inerte farmasøy-tisk egnede bærestoffer inneholder virksomt stoff ifølge oppfinnelsen.

Under ikke-toksiske, inerte farmasøytisk egnede bærestoffer forstås farmasøytisk godtakbare, faste, halvfaste eller flytende fortynningsmidler, fyllstoffer og formulerings-hjelpemidler av enhver type, som etter blanding med det virksomme stoffet bringer dette til en for administrering egnet form.

Som egnede anvendelsesformer av forbindelse I henholdsvis de omtalte i vann lett oppløselige saltene av denne forbindelsen kommer eksempelvis tabletter, drageer, pulvere, kapsler, piller, vandige oppløsninger, suspensjoner og emulsjoner, eventuelt sterile injiserbare oppløsninger, ikke-vandige emulsjoner, suspensjoner og oppløsninger, sprayer samt preparatformer med forsinket frigivelse av virksomt stoff i betrakning.

De terapeutisk virksomme forbindelsene skal være tilstede i de ovenfor angitte farmasøytiske preparatene hensiktsmessig i en konsentrasjon på ca 0,1, fortrinnsvis fra 0,5 til 99,0, fortrinnsvis til 70,0, vekt-* av den samlede blandingen.

Anvendelseskonsentrasjonene for oppløsningen samt aerosoler i form av spray utgjør generelt fra 0,1 til 20, fortrinnsvis 0,5-5 vekt-*.

De ovenfor angitte farmasøytiske preparatene kan i tillegg til det nevnte virksomme stoffet også inneholde ytterligere farmasøytisk virksomme stoffer.

Fremstillingen av de ovenfor angitte farmasøytiske preparatene foregår på vanlig måte ved kjente fremgangsmåter, for eksempel ved blanding av det eller de virksomme stoffene med bærerstoffet, eller stoffene. I eksemplene 27 og 28 er egnede

tablettsammensetninger beskrevet.

De virksomme stoffene ifølge oppfinnelsen samt farmasøytiske preparater som inneholder det virksomme stoffet ifølge oppfinnelsen, kan anvendes innen humanmedisinen for fore-byggelse, forbedring og/eller helbredelse av de ovenfor angitte sykdommene.

Det virksomme stoffet eller de farmasøytiske preparatene kan administreres oralt, parenteralt, intraperotonealt og/eller rektalt.

Den for eksempel som hypolipidemikum anvendbare forbindelsen ifølge foreliggende oppfinnelse, fortrinnsvis dens salter, kan anvendes for fremstilling av farmasøytiske preparater som inneholder en virksom mengde av det aktive stoffet sammen med bærerstoffer og som egner seg for enteral og parenteral administrering. Fortrinnsvis anvendes tabletter eller kapsler (gelatinkapsler) som inneholder det virksomme stoffet sammen med fortynningsmidler henholdsvis bærerstoffer, for eksempel laktose, dekstrose, rørsukker, mannitol, sorbitol, cellulose, forskjellige stivelsestyper og/eller glycin, og glidemidler som kiseljord, talk, stearinsyre eller dens salter, som magnesium- eller kalsiumstearat, og/eller polyetylenglykol. Tabletter inneholder hensiktsmessig likeledes bindemidler som magnesiumkarbonat, magnesiumaluminiumsilikat, stivelse, gelatiner, tragant, metylcellulose, natriumkarboksymetyl-cellulose og/eller polyvinylpyrrolidon og, om nødvendig, fargestoffer, smaksstoffer og søtningsmidler. Injiserbare oppløsninger er fortrinnsvis isotoniske vandige oppløsninger eller suspensjoner som kan være steriliserte og kan inneholde hjelpestoffer som konserverings-, stabiliserings-, fukte-og/eller emulgeringsmidler, oppløselighetsformidlere, salter for regulering av det osmotiske trykket og/eller buffer-stoffer. De farmasøytiske preparatene ifølge oppfinnelsen, som eventuelt kan inneholde ytterligere farmakologisk virksomme stoffer, fremstilles for eksempel ved hjelp av konvensjonelle blande-, granulerings- og drageringsfrem-gangsmåter og inneholder 0,1 til fortrinnsvis 80 %, fortrinnsvis 0,5 $ til 65 $ av det virksomme stoffet.

Den orale anvendelsen foregår i farmasøytisk vanlige preparater, eksempelvis i form av tabletter, drageer eller kapsler, som for eksempel pr dagsdose inneholder 5, fortrinnsvis 20, inntil 1000 mg, fortrinnsvis inntil 200 mg av det virksomme stoffet i blanding med et vanlig bærerstoff og/eller konstituenter, hvorved enkeltdosene kan tilføres i mengder på 5 til 200 mg, fortrinnsvis 1- til 3 ganger daglig.

Det kan imidlertid være påkrevet å avvike fra de angitte doseringene, dette avhengig av typen og kroppsvekten for objektet som behandles, typen og graden av sykdommen, typen preparat og tilførselen av legemidlet samt det tidsrommet henholdsvis intervallet, hvorunder administreringen foregår. Følgelig kan det i noen tilfeller være tilstrekkelig å anvende mindre enn den ovenfor angitte mengden virksomt stoff, mens i andre tilfeller den ovenfor angitte mengden virksomt stoff må overskrides. Fastleggelsen av den i ethvert tilfelle påkrevde optimale doseringen og tilførselsmåten for det virksomme stoffet kan lett utføres av enhver fagmann på bakgrunn av hans fagkunnskap.

De etterfølgende eksemplene tjener til nærmere belysning av oppfinnelsen.

De i de etterfølgende eksemplene angitte smelte- henholdsvis dekomponeringspunktene er ukorrigerte.

Tynnsjiktkromatografier ble utført på DC-ferdigplater, "Kiselgel 60, F254" fra firmaet Riedel-de Eaen AG med de i eksemplene i ethvert tilfelle angitte elueringsmidlene.

Eksempel 1

Til en suspensjon av 6,25 g (40 mmol) l-amidino-4,4-dimetyl-2-okso-imidazolidin i 120 ml vannfri 1,2-dimetoksyetan ble det under omrøring ved 20"C tilsatt 11,93 g (40 mmol) 2-cyano-3-etoksyakrylsyre - [N-metyl-N-(3-trif luormetyl-fenyl )-amid] (forbindelse III). Etter ca 5 min omrøring var det dannet en oppløsning, hvorfra det, begynnende etter ca 12 min, ble utfelt et krystallinsk stoff. Det ble omrørt videre i 2 timer ved 20-24"C, deretter ble faststoffet frasuget og ettervasket med eter. Filtratet ble inndampet I vakuum ved mindre enn 26°C. Den krystallinske resten (8,1 g) ble suspendert i 25 ml eter og faststoffet ble frasuget etter 20 min. Begge de oppnådde krystallinske andelene ble sammen suspendert i ca 200 ml vann, omrørt i 40 min ved romtemperatur, frasuget, ettervasket med noe vann og tørket i 48 timer ved 20-25°C i vakuum over P2O5. Man fikk på denne måten 14,02 g (= 85,8 % utbytte) l-cyano-l-[N-metyl-N-(3-trifluormetyl-fenyl )-karbamoyl]-2-[(imino-(4,4-dimetyl-2-okso-imidazolidin-l-yl )-metyl )-amino]-eten (forbindelse IV), smelte- henholdsvis dekomponeringspunkt: 186-189°C. Denne forbindelsen viser i IR-spektrum et karakteristisk CN-bånd ved 2212 cm-<1>. Det oppnådde produktet er ifølge DC (CH2Cl2/C2H5OH:10:l) tilnærmet rent (RF 0,44 ± 0,01). Ifølge ^-H-NMR spektrum foreligger en enhetlig stereoisomer (E eller Z).

C18H19F3N6°2 (408,40)

Eksempel 2

4,69 g (30 ml) l-amidino-4,4-dimetyl-2-okso-imidazolidin ble ved 70°C oppløst i en blanding av 38 ml 1,2-dimetoksyetan og 45 ml isopropanol. Denne oppløsningen ble avkjølt til 20°C og ved 20°C blandet med 9,0 g (30,2 mmol) 2-cyano-3-etoksyakryl-syre-[N-metyl-N-(3-trifluormetyl-fenyl)-amid]. Det ble -etter-omrørt i 1 time ved 20-24°C, det utfelte krystallinske bunnfallet ble avsuget og vasket med eter. Filtratet ble bearbeidet som beskrevet i eksempel 1. Det ble derved oppnådd ytterligere 0,74 g krystallinsk produkt. Denne og den tidligere direkte isolerte hoveddelen ble forenet, utrørt med vann som beskrevet i eksempel 1, igjen frasuget og tørket. Man fikk 10,76 g (87,8 $ utbytte) av produkt som ifølge DC utgjorde nesten ren forbindelse IV.

Eksempel 3

Til en oppløsning av 3,12 g (20 mmol) l-amidino-4,4-dimetyl-2-okso-imidazolidin i en blanding av 20 ml tetrahydrofuran og 10 ml metanol tilsatte man ved 18-20°C 5,97 g (20 mmol) 2-cyano-3-e tok sy akryl syre - [N-metyl-N-( 3-trif luormetyl-f enyl )-amid] og omrørte i 1,5 timer ved 20° C. Deretter ble det utfelte faststoffet frasuget. Dette og det dannede filtratet ble opparbeidet videre analogt eksempel 1. Man fikk 6,67 g (= 81,1 % utbytte) produkt som ifølge DC var tilnærmet ren forbindelse IV.

Eksempel 4

Til en blanding av 70 ml 1-propanol og 5,5 ml av en 30 oppløsning av natriummetylat i metanol (= 30 mmol) ble det ved romtemperatur tilsatt 7,12 g (30 mmol) l-amidino-4,4-dimetyl-2-okso-imidazolidin-hydrobromid, og det ble omrørt i 20 minutter ved romtemperatur. Deretter tilsatte man ved 20°C 8,95 g (30 mmol) 2-cyano-3-etoksyakrylsyre-[N-metyl-N-(3-trifluormetyl-fenyl)-amid] og omrørte i 30 minutter ved 20°C og 1,5 timer ved 20-25°C. Deretter ble det utfelte faststoffet frasuget, vasket med 1-propanol og med vann og tørket som beskrevet i eksempel 1. Det opprinnelige filtratet ble opparbeidet som i eksempel 1. Man fikk 6,82 g (= 55,7 % utbytte) av ifølge DC tilnærmet ren forbindelse IV.

Eksempel 5

4,74 g (20 mmol) l-amidino-4,4-dimetyl-2-okso-imidazolidin-hydrobromid ble oppløst i 47 ml kokende 1-propanol og ved 88-90° C blandet med 3,60 g (= 3,67 ml, 20 mmol) av en 30 % oppløsning av natriummetylat i metanol. Den dannede suspensjonen ble avkjølt til 45°C, omrørt ved 45°C i 30 minutter, deretter avkjølt til 20°C, ved 20°C blandet med 5,97 g (20 mmol) 2-cyano-3-etoksyakrylsyre-[M-metyl-N-(3-trifluormetyl-fenyl)-amid] og etteromrørt i 1,8 timer ved romtemperatur.

Det utfelte faststoffet ble etter fortynning av den grøt-lignende massen frasuget med 50 ml eter og ettervasket med eter. Dette produktet (primærkrystallisatet) og resten av det opprinnelige filtratet (moderluten) ble opparbeidet videre som beskrevet i eksempel 1 og tørket. Man fikk 6,23 g (= 76,3 $ utbytte) av ifølge DC tilnærmet ren forbindelse IV.

Eksempel 6

En oppløsning av 4,74 g (20 mmol) l-amidino-4,4-dimetyl-2-okso-imidazolidin-hydrobromid i 47 ml metanol ble ved romtemperatur blandet med 3,60 g (= 3,67 ml, 20 ml) av 30 $ NaOCH3/CH30H-oppløsning og omrørt i 30 minutter ved 45°C. Deretter avkjølte man oppløsningen til 20°C, tilsatte ved 20° C 5,97 g (20 mmol) 2-cyano-3-etoksyakrylsyre-[N-metyl-N-(3-trifluormetyl-fenyl)-amid] og omrørte i 20 minutter ved 20° C, 1,5 time ved romtemperatur og 30 minutter under isbadavkjøling. Det utfelte faststoffet ble frasuget, vasket med eter og opparbeidet ytterligere som beskrevet i eksempel 1. Likeledes ble resten fra filtratet (moderluten) opparbeidet videre som beskrevet i eksempel 1 og tørket. Man fikk 6,35 g (= 77,7 $ utbytte) av ifølge DC (CH2CH2/C2H50H = 10:1) tilnærmet ren forbindelse IV.

På tilsvarende måte kan det i stedet for det her anvendte hydrobromidet anvendes hydrokloridet av l-amidino-4,4-dimetyl-2-okso-imidazolidin (20 mmol = 3,85 g).

Eksempel 7

Til en suspensjon av 8,17 g (20 mmol) l-cyano-l-[N-metyl-N-(3- trif luormetyl-f enyl )-karbamoyl]-2-[ (imino-(4 ,4-dimetyl-2-okso-imidazolidin-l-yl )-metyl )-amino]-eten (forbindelse IV) i 48 ml etanol tilsatte man dråpevis ved romtemperatur 3,3 ml av en 6,6 molar oppløsning av HC1 i eter og omrørte i 1 time ved 1-3°C. Deretter ble faststoffet frasuget, vasket med eter og tørket i 20 timer ved romtemperatur i vakuum (4-6 mbar). Man fikk 8,34 g (= 90,7 $ utbytte) av rent l-cyano-l-[N-metyl-N-(3-trif luormetyl -f enyl )-karbamoyl]-2-[ ( imino-(4 ,4-dimetyl-2-okso-imidazolidin-l-yl )-metyl)-amino]-eten-hydroklorid, smeltepunkt 180-181°C (= omvandlingspunkt; stoffet ble igjen fast); C18<H>20C1F3N602 (444,86)

Eksempel 8

En suspensjon av 1,00 g (2,45 mmol) av forbindelse IV i 6 ml etylacetat ble ved romtemperatur blandet med 5 ml av en 0,5 molar oppløsning av HNO3 i etylacetat og omrørt i 3 timer under isbadavkjøling. Deretter ble faststoffet frasuget, vasket med etylacetat og eter og tørket ved romtemperatur i vakuum (4-7 mbar) i 24 timer. Man fikk 1,11 g (~ 94 * utbytte) av rent nitrat av forbindelse IV, smeltepunkt 142-143°C.

C18H20F3N7°5 (471,41)

Eksempel 9

En oppløsning av 1,634 g (4 mmol) l-cyano-l-[N-metyl-N-(3-trifluormetyl-fenyl)-karbamoyl]-2-[(imino-(4,4-dimetyl-2-okso-imidazolidin-l-yl)-metyl)-amino]-eten (forbindelse IV) i 3 ml maursyre (98-100 %) ble oppvarmet i 2 timer til 50°C. Deretter ble maursyren trukket av i vakuum, resten ble opptatt i diklormetan, tilsatt 20 ml vann og pH ble med fortynnet natronlut innstilt på en verdi mellom 9 og 10. Den organiske fasen ble fraskilt. Den vandige fasen ble utristet ytterligere to ganger med diklormetan. De forenede diklor-metanekstraktene ble vasket etter hverandre med 2 ml 0,5 N NaOH og to ganger med vann, tørket med MgSO^ og inndampet i vakuum. Den gjenværende faste resten ble blandet med eter/heptan 1:1 og frasuget. Etter tørking (kfr. eksempel 13) fikk man 0,93 g (= 56,9 % utbytte) av ren 4-amino-2-(4,4-dimetyl -2-okso-imidazolidin-l-yl )-pyrimidin-5-karboksyl syre-[N-metyl-N-(3-trifluormetyl-fenyl)-amid], smeltepunkt 210-211°C; DC i CH2C12/C2H50H = 10:1.

C18H19F3N602 (408,40)

Eksempel 10

En i 3 timer til 40°C oppvarmet oppløsning av 3,268 g (8 mmol) av forbindelse IV i 6 ml maursyre ble opparbeidet som beskrevet i eksempel 6. Derved ble det oppnådd 2,03 g (= 62,1

* utbytte) av forbindelse I, smeltepunkt 210-211°C.

Eksempel 11

En suspensjon av 1,634 g (4 mmol) av forbindelse IV i 3 ml iseddik ble omrørt ved 50°C. Etter 1,5 timer var det dannet en oppløsning som ble omrørt ytterligere 1 time ved 50°C, deretter fortynnet med 25 ml vann ved romtemperatur og innstilt på pH 9 med 5,5 ml 32 $ natronlut. Den oppnådde blandingen ble ekstrahert flere ganger med etylacetat. De forenede etylacetatekstraktene ble utvasket to ganger med noe vann, tørket med Na2S04, filtrert og inndampet i vakuum. Resten ble oppløst i 100 ml CH2C12. Denne oppløsningen ble utristet etter hverandre 4 ganger, hver gang med 10 ml 0,5 N NaOE og 2 ganger med 4 ml vann, tørket med Na2S04, filtrert og inndampet i vakuum. Resten ble blandet med ca 10 ml eter ved 2-5°C og frasuget. Etter tørking (som i eksempel 13) fikk man 1,26 g (= 77,1 * utbytte) av ren forbindelse I, smeltepunkt 210,5-211,5°C.

Eksempel 12

En blanding av 2,45 g (6 mmol) av forbindelse IV, 24 ml tetrahydrofuran (TEF) og 2,70 g (45 mmol) iseddik ble omrørt under tilbakeløpskoking, hvorved det etter ca 10 min oppsto en oppløsning som ble kokt i 3,8 timer ved tilbakeløp og deretter inndampet i vakuum. Den gjenværende resten ble blandet med 8 ml vann og innstilt på pH 1 med 2 N saltsyre. Det derved utfelte faststoffet ble frasuget, vasket med eter og tørket. Ved dette faststoffet (0,68 g) dreier det seg om den som biprodukt dannede forbindelsen VI. Det sure vandige filtratet ble med fortynnet natronlut innstilt på pE 9-10, hvorved det ble utfelt et oljeformig produkt som krystalli-serte ved tilsats av noen ml- eter. Etter 1 times avkjøling til 2-4°C ble krystallisatet frasuget, ettervasket med litt eter og tørket som beskrevet i eksempel 14. Man fikk 1,19 g (= 48,6 1a utbytte) av ren forbindelse I, smeltepunkt 210-211°C.

Eksempel 13

En oppløsning av 2,45 g (6 mmol) av forbindelse VI og 0,66 g (7,33 mmol) vannfri oksalsyre i 36 ml absolutt TEF ble kokt i 8 timer ved tilbakeløp, deretter ved ca 30° blandet med 34,5 ml CE2CI2 og ble hensatt i 17 timer ved romtemperatur. Det utfelte krystallinske stoffet ble frasuget, ettervasket med noe CE2CI2 og tørket ved 100° C i vakuum (3-7 mbar). Derved fikk man 1,36 g produkt som utgjør hydrogenoksylatet forurenset med oksalsyre av forbindelse I. Dette produktet ble oppløst i 5 ml vann, blandet med 2,3 ml 2 N NaOH og omrørt i 1 time under isavkjøling. Det derved utfelte krystallinske bunnfallet ble frasuget, vasket med vann og eter og tørket i 17 timer ved 100°C i vakuum (180 mbar). Man fikk 0,98 g (= 40 % utbytte) av forbindelse I, smeltepunkt 209-210°C.

Eksempel 14

Til en blanding av 20 ml metanol og 0,392 g (=4 mmol) konsentrert svovelsyre tilsatte man ved romtemperatur 1,634 g (4 mmol) av forbindelse IV, og den dannede oppløsningen ble kokt i 9,5 timer ved tilbakeløp. Deretter ble det inndampet i vakuum. Den gjenværende resten ble blandet med ca 10 ml vann, og det ble innstilt på pH 9 med fortynnet natronlut. Blandingen ble ekstrahert flere ganger med eter. De samlede eteruttrekkene ble vasket med noe vann, tørket med Na2S04, filtrert og inndampet i vakuum. Den gjenværende resten ble triturert med heptan/eter 1:1. Det dannede krystallisatet ble frasuget og tørket som beskrevet i eksempel 13. Man fikk 0,22 g (= 13,5 $ utbytte) av ren forbindelse I, smeltepunkt 210-211°C.

Eksempel 15

En blanding av 2,45 g (6 mmol) av forbindelse IV, 180 mg (2 mmol) oksalsyre og 5 ml iseddik ble under omrøring oppvarmet til 50°C, hvorved det etter 30 minutter var dannet en oppløsning. Det ble omrørt videre i 2,5 timer ved 50°C, deretter ble iseddiken avsuget i vakuum. Resten ble blandet med 30 ml CH2CI2 og 20 ml vann, den vandige fasen ble med fortynnet NaOH innstilt på pH 9-10, fasene ble adskilt og den vandige ble ekstrahert ytterligere 3 ganger med CH2Cl2. De forenede CE2Cl2-ekstraktene ble utvasket med vann, tørket over MgSC>4, filtrert og inndampet i vakuum. Den gjenværende resten ble blandet med eter/heptan 1:1. Krystallisatet ble frasuget, ettervasket med eter/heptan 3:1 og tørket i vakuum (4-6 mbar). Man fikk 1,83 g (= 74,7 % utbytte) av praktisk talt ren forbindelse I, smeltepunkt 209-210°C.

Eksempel 16

En suspensjon av 2,45 g (6 mmol) av forbindelse IV i en blanding av 4,60 ml iseddik og 0,40 ml vann ble omrørt ved 50° C. Etter 30 min forelå en oppløsning som ble omrørt i ytterligere 2,5 timer ved 50°C og deretter inndampet i vakuum. Til resten tilsatte man ca 10 ml vann, innstilte med fortynnet NaOE på pH 9-10 og denne blandingen ble flere ganger ekstrahert med CE2CI2. CE2Cl2-ekstraktet ble utvasket 2 ganger med litt vann, tørket over Na2S04, filtrert og inndampet i vakuum. Den krystallinske resten ble utrørt med ca 10 ml eter. Etter 1 times avkjøling i isbad ble faststoffet frasuget, vasket med eter og tørket ifølge eksempel 13. Man fikk 1,74 g(= 71 % utbytte) av ren forbindelse I,

smeltepunkt 210-211°C.

Eksempel 17

En blanding av 2,45 g (6 mmol) forbindelse IV, 820 mg (5 mmol) trikloreddiksyre og 4,25 ml iseddik ble omrørt i 2 timer ved 70°C og deretter inndampet i vakuum. Den gjenværende resten ble opptatt i 100 ml etylacetat og etter hverandre utristet to ganger, hver gang med 20 ml 2 N NaOH og 10 ml vann. Etter tørking over MgSC>4 ble oppløsningen filtrert og inndampet i vakuum. Resten ble oppløst i 25 ml eter, hvorpå et krystallisat ble utfelt. Det ble omrørt i 30 min ved romtemperatur og blandingen ble inndampet i vakuum. Den krystallinske resten ble suspendert i diisopropyleter, frasuget og tørket i 15 timer ved 100°C i vakuum. Man fikk 1,36 g (= 55,5 $ utbytte) av ren 4-amino-2-(4,4-dimetyl-2-okso-imidazolidin-l-yl)-pyrimidin-5-karboksylsyre-[N-metyl-N-(3-trifluormetylfenyl )-amid], smeltepunkt 209-210°C.

Eksempel 18

En suspensjon av 1,78 g (4 mmol) 1-cyano-l-[N-metyl-N-[3-trifluormetyl-fenyl)-karbamoyl]-2-[(imino-(4,4 -dime tyl-2-okso-imidazolidin-l-yl )-metyl )-amino]-eten-hydroklorid i 20 ml vann ble omrørt ved 80°C. Etter 1,5 timer forelå en klar vandig fase hvorfra det var utskilt en sammenklebet masse som klumper. Etter ytterligere 5,9 timers omrøring ved 80°C ble det innstilt på pH 1 med fortynnet saltsyre og filtrert. Filtratet ble med NaOH innstilt på pH 9-10, hvorpå et krystallinsk bunnfall ble utfelt. Etter at man hadde omrørt i 1 time under isavkjøling ble faststoffet frasuget, vasket med vann og eter og tørket ifølge eksempel 13. Man fikk 0,47 g (= 28,8 1» utbytte) av forbindelse I, smeltepunkt 209-210"C.

Eksempel 19

10,74 g (26,3 mmol) 1-cyano-l-[N-metyl-N-[3-trifluormetyl-fenyl)-karbamoyl]-2-[(imino-(4,4-dimetyl-2-okso-imidazolidin-1-yl)-metyl)-amino]-eten (forbindelse IV) ble anbragt i en kolbe som på forhånd var oppvarmet til 190°C som var lukket med en destillasjonssats. Under magnetisk røring ble stoffet hensatt i 5 min ved 190°C og 6 min ved 190-192°C. Deretter ble apparaturen evakuert og det som biprodukt dannede 3-metylamino-benzotrifluoridet ble i stor grad fjernet

destillativt under vakuum i løpet av 10 min ved en badtemp-eratur på 189°C-175°C. Den dannede brune, smeltede massen ble opptatt i 100 ml CH2CI2, og denne oppløsningen ble utristet etterhverandre, 3 ganger med 35 ml 0,5 N NaOH, 2 ganger med 20 ml vann og 4 ganger med 24 ml IN saltsyre. De samlede, saltsure vandige ekstraktene ble gjort klare med aktivt kull, filtrert og med natronlut innstilt på pH 9. Det derved utfelte bunnfallet ble opptatt i CH2Cl2 og den vandige fasen

ble ekstrahert en gang med CH2CI2. De forende CH2CI2-ekstraktene ble utvasket med vann, tørket over MgS04, filtrert og inndampet i vakuum. Den gjenværende, amorfe resten ble oppløst i eter, hvorpå det i løpet av noen minutter ble utfelt krystallinsk stoff. Dette ble frasuget etter noen timer og tørket ved 100°C i 15 timer i vakuum.

(180 mbar). Man fikk på denne måten 3,83 g (= 35,7 $ utbytte) av ifølge DC rent 4-amino2-(4,4-dimetyl-2-okso-imidazolidin-1-yl )-pyr im i din-5-karboksyl syre-[N-metyl-N-( 3-trif luormetyl - fenyl)-amid] (forbindelse I), smeltepunkt 209-210°C.

C18H19F3N6°2 (408,40)

DC i - 10:1.I

I det ved opparbeidelsen oppnådde vandig-alkaliske ekstraktet befinner den som biprodukt dannede forbindelse VI seg. Den gode vannoppløseligheten for hydrokloridet av forbindelse I muliggjør den angitte typen opparbeidelse, som omfatter en lett og effektiv fraskillelse av biproduktene ved utvinningen av forbindelse I.

Eksempel 20

2,67 g (6 mmol) l-cyano-l-[N-metyl-N-[3-trifluormetyl-fenyl )-karbamoyl] -2-[(imino-(4 ,4-dimetyl-2-okso-imidazolidin-l-yl )-metyl)-amino]-eten-hydroklorid oppvarmes under vakuum (4-6 mbar) i 1 til 190°C på forhånd oppvarmet bad i 10 min til 187-189°C. Etter avkjøling ble den størknede smeiten blandet med 5 ml 2 N natronlut. Det ble tilsatt 12 ml dietyleter/- diisopropyleter 5:1. Under omrøring dannet det seg så to klare faser hvorfra et krystallisat ble utfelt. Det ble omrørt i 1 time under isavkjøling, krystallisatet ble frasuget, det ble vasket med vann og opptatt i 50 ml CB^C^. Den dannede oppløsningen ble etter hverandre utristet 3 ganger med 5 ml 0,5 N NaOH og 2 ganger med 5 ml vann, tørket over Na2S04, filtrert og inndampet. Resten ble triturert med diisopropyleter, frasuget og tørket ifølge eksempel 13. Man fikk 0,82 g (= 32,6 % utbytte) av forbindelse I, smeltepunkt 209-210°C.

Eksempel 21

Til en suspensjon av 45,5 g (111,4 mmol) 4-amino-2-(4,4-dimetyl- 2-okso-imidazolidin-l-yl)-pyrimidin-5-karboksylsyre-[N-metyl-N-(3-trifluormetyl-fenyl)-amid] (forbindelse I) i 810 ml 1,2-dimetoksyetan tilsatte man dråpevis under omrøring ved romtemperatur 4 N saltsyre inntil pH-verdien holdt seg ved 3,0. For dette formålet var 28,4 ml 4 N saltsyre nødvendig. Det oppsto en oppløsning som etter 30 min etteromrøring (ved romtemperatur) ble inndampet i vakuum. Den gjenværende seigoljef ormede resten "ble oppløst i 150 ml kokende aceton, hvorved det straks ble dannet et krystallinsk bunnfall. Etter 30 min avkjøling i isbad ble krystallisatet frasuget, vasket med aceton og eter og tørket i 17 timer ved 100" C i vakuum. (180 mbar). Man fikk 46,7 g (= 94,2 % utbytte) av rent 4-amino-2-(4,4-dimetyl-2-okso-imidazolidin-1-yl ) -py r imi din-5-karboksylsyre-[N-metyl-N-(3-trifluormetyl-fenyl)-amid]-hydroklorid, smeltepunkt 210-211°C.

C18H2oClF3N602 (444,86)

Oppløseligheten av dette hydrokloridet av forbindelse I i vann er oppført i tabell 2 (nr 1).

Eksempel 22

Til en oppløsning av 3,68 g (9 mmol) 2-amino-2-(4,4-dimetyl-2-okso-imidazolidin-l-yl)-pyrimidin-5-karboksylsyre-[N-metyl-N-(3-trifluormetyl-fenyl)-amid] i 20 ml aceton ble det ved romtemperatur dråpevis tilsatt 1,5 ml av en 6,6 molar oppløsning av HC1 i eter, den dannede suspensjonen ble omrørt i 30 min under isbadavkjøling og det krystallinske faststoffet ble frasuget. Dette ble tørket som beskrevet i eksempel 13. Man fikk 3,75 g (93,7 % utbytte) av rent 4-amino-2-( 4 , 4-dimetyl-2-okso-imidazolidin-l-yl )-pyrimidin-5-karboksylsyre - [N-metyl-N-( 3-trif luormetyl-f enyl )-amid] - hydroklorid, smeltepunkt 210-211°C.

Eksempel 23

På tilsvarende måte som i eksempel 22 ble en oppløsning av 8 mmol av forbindelse I i 25 ml etylacetat og 5 ml etanol blandet med 1,35 ml av en 6,6 molar oppløsning av HC1 i eter og deretter inndampet i vakuum. Resten i form av seig olje ble oppløst i 20 ml kokende aceton, hvorved det etter noen minutter falt ut et krystallinsk bunnfall. Etter 30 minutters omrøring under isbadavkjøling ble det faste stoffet frasuget, ettervasket med aceton og eter og tørket som beskrevet i eksempel 13. Man fikk 3,28 g (92,3 * utbytte) av rent 4-amino-2-(4 ,4-dime ty 1-2-okso-imidazol idin-l-yl )-pyrimidin-5-karboksyl syre -[N-me ty l-N-( 3-tr i f luormetyl-f enyl )-amid] - hydroklorid, smeltepunkt 210-211oC.

Eksempel 24

Til en suspensjon av 1,84 g (4,5 mmol) forbindelse I i 30 ml etylacetat ble det under omrøring ved romtemperatur tilsatt 9,3 ml av en 0,5 molar oppløsning av HNO3 i etylacetat. Derved oppsto det etter kort tid en oppløsning hvorfra det straks ble utfelt et krystallinsk bunnfall som etter 2 timers etteromrøring ved romtemperatur ble frasuget og vasket med etylacetat. Etter at krystallisatet var tørket i 17 timer ved 80°C i vakuum (5 mbar) ble det oppnådd 2,0 g (95,2 * utbytte) av rent 4-amino-2-(4,4-dimetyl-2-okso-imidazolidin-l-yl )-pyrimidin-5-karboksylsyre-[N-metyl-N-(3-trifluormetyl-fenyl )-amid]-nitrat, smeltepunkt 220-221°C.

C18H20F3N705 (471,41)

Oppløseligheten av dette nitratet av forbindelse I i vann er oppført i tabell 2 (nr 2).

Eksempel 25

Til en suspensjon av 613 mg (1,5 mmol) forbindelse I i 4 ml acetonitril ble det ved romtemperatur tilsatt en oppløsning av 285,5 mg (1,5 mmol) p-toluensulfonsyrehydrat i 10 ml acetonitril. Den dannede oppløsningen (pH 3-4) ble omrørt i 20 min ved romtemperatur og inndampet i vakuum. Resten ble blandet med eter. Derved utkrystalliserte det et stoff som etter 20 min omrøring ved romtemperatur ble frasuget og vasket med eter. Etter tørking (8 timer 5-6 mbar, 80°C) fikk man 820 mg (= 94,1 $ utbytte) av rent 4-amino-2-(4,4-dimetyl-2-okso-imidazolidin-l-yl)-pyrimidin-5-karboksylsyre-[N-metyl-N-(3-trifluormetyl-fenyl)-amid]-p-toluensulfonat, smeltepunkt 168-170°C.

C25<E>27<F>3<N>6°5S (580,61)

Oppløseligheten av dette p-toluensulfonatet av forbindelse I i vann er oppført i tabell 2 (nr 3).

Eksempel 26

Til en suspensjon av 408,5 mg (1 mmol) 4-amino-2-(4,4-dimetyl -2-okso-imidazolidin-l-yl )-pyrimidin-5-karboksylsyre-[N-metyl-N-( 3-trif luormetyl-f enyl )-amid] i 5 ml aceton ble det ved romtemperatur tilsatt en oppløsning av 150,5 mg (1 mmol) (R,R) (+)-vinsyre i 3 ml metanol, hvorpå det oppsto en oppløsning. Denne ble inndampet i vakuum ved 40°C badtempera-tur. Den gjenværende amorfe resten ble oppløst i eter/acetonitril 10:1. Etter noen minutter ble det utfelt krystallisat. Det ble omrørt i 2 timer ved romtemperatur og 1 time under isbadavkjøling, krystallisatet ble frasuget, vasket med eter og tørket ved 85°C i vakuum (4-5 mbar). Man fikk 510 mg ( =

91,3 % utbytte) av 4-amino-2-(4,4-dimetyl-2-okso-imidazolidin-l-yl ) - py r imi din - 5 - karboksyl syre - [N-metyl-N-( 3-trifluormetyl-fenyl )-amid] -(R,R)-hydrogentartrat, smeltepunkt 152-153°C (dekomponering).

C22H25F3N6O8 (558,49)

Oppløseligheten av dette hydrogentartratet av forbindelse I i

vann er oppført i tabell 2 (nr 4).

Eksempel 27

Fremstilling av en filmtablett av den nedenfor angitte sammensetning.

a) Stoffene 1.-4. blandes, kompakteres og føres gjennom en

Frewitt-sikt (maskevidde 1,0 mm).

b) Granulatet fra a) bestøves med stoffene 5.-7. og presses.

c) Tablettene fra b) lakkeres med vandig filmlakk.

Eksempel 28

Fremstilling av en filmtablett av den nedenfor angitte sammensetning.

a) Stoffene 1.-4. blandes, kompakteres og føres gjennom en

Frewitt-sikt (maskevidde 1,0 mm).

b) Granulatet fra a) bestøves med stoff 5. og presses.

c) Tablettene fra b) lakkeres med vandig filmlakk.

Ved denne tablett-typen dreier det seg om et preparat med

forsinket frigivelse av virksomt stoff.

Claims (3)

1. Kjemisk forbindelse, karakterisert ved formel I i form av dens hydroklorid-, hydrobromid-, nitrat-, hydrogen-(R,R )-tartrat- og p-toluensulfonatsalter.

2. Legemiddel, karakterisert ved at det inneholder et hydroklorid-, hydrobromid-, nitrat-, hydrogen-(R,R)-tartrat- eller p-toluensulfonatsalt av en forbindelse med formel I.

3. Anvendelse av et hydroklorid-, hydrobromid-, nitrat-, hydrogen-(R,R )-tartrat- eller p-toluensulfonatsalt av en forbindelse med formel I for fremstilling av et legemiddel for behandling av lipidstoffskifteforstyrrelser, som påvirkes gunstig ved en stimulering av den hepatiske LDL-reseptoren. Forbindelse, karakterisert ved formel IV