NO20130265A1

NO20130265A1 - Et farmasoytisk kombinasjonspreparat og fremgangsmater for behandling av diabetes og metabolske forstyrrelser

Info

Publication number: NO20130265A1
Application number: NO20130265A
Authority: NO
Inventors: Oleg Iliich Epshtein
Original assignee: Oleg Iliich Epshtein
Priority date: 2010-07-21
Filing date: 2013-02-18
Publication date: 2013-04-18
Also published as: FR2962913A1; LT5980B; AU2011281240A1; EE201300007A; DE112011102396T5; AU2011281240B2; GB2496799A; PE20130815A1; FI20135152L; NZ606964A; SE1350212A1; EA201300124A1; GB201707872D0; WO2012010966A3; LT2013018A; US8617555B2; AR082312A1; GB201302924D0; US20130064824A1; GB2496799B

Abstract

Den foreliggende søknad tilveiebringer et farmasøytisk preparat for administrering til en pasient som lider av diabetes og andre metabolske forstyrrelser, forbindelsen omfatter a) en aktivert-potensert form av et antistoff mot human insulinreseptor, og b) en aktivert-potensert form av et antistoff mot endotelial NO-syntase.

Description

FARMASØYTISK KOMBINASJONSPREPARAT OG FREMGANGSMÅTER FOR BEHANDLING AV DIABETES OG METABOLSKE FORSTYRRELSER

OPPFINNELSENS OMRÅDE

Den foreliggende oppfinnelsen er relatert til feltet medisin og kan anvendes for behandling og forebyggelse av sykdommer forbundet med diabetes og andre metabolske forstyrrelser.

OPPFINNELSENS BAKGRUNN

Diabetes mellitus er en kronisk tilstand kjennetegnet ved hyperglykemi (høye nivåer av sukker i blodet). Vedvarende forøkelse av glukosenivåer i blodet øker risikoen for diabetesrelaterte komplikasjoner, slik som nyreskade, synstap, hjertesykdom og fotsår.

Det er to typer av diabetes: type 1 diabetes og type 2 diabetes. Med type 1 diabetes utvikles hyperglykemi fordi bukspyttkjertelen ikke kan produsere insulin. Denne type diabetes oppstår vanligvis i barndommen eller hos unge voksne. Ved type 2 diabetes er bukspyttkjertelen i stand til å produsere insulin, men den kan ikke tilstrekkelig dekke kroppens behov. Problemet er at kroppen ikke responderer på insulinet på en hensiktsmessig måte, som i sin tur fører til mindre glukose som absorberes av cellene og som resulterer i unormalt forhøyede blodglukose-nivåer. Etter overarbeidelse av bukspyttkjertelen i flere år, kan bukspyttkjertelen eventuelt svikte og bruke opp sin evne til å produsere insulin, og en person med type 2 diabetes kan ved dette tidspunktet behøve insulinbehandling.

Insulin, et naturlig hormon produsert av bukspyttkjertelen, transporterer glukose fra blodstrømmen til innsiden av cellene. Hovedoppgaven til insulin er således å regulere glukosetransporten inn i cellene for derved å senke nivået av glukose i blodet.

Virkningene ved insulin kontrolleres ved aktiveringen av en heterotetramer-reseptor som finnes i plasmamembranen. Insulinreseptoren er et glykoprotein satt sammen av to ekstracellulære alfa-subenheter og to transmembrane beta-subenheter bundet sammen med disulfidbindinger. Ullrich et al., Nature, 313:756-61, 1985. Alfa-subenhetene inneholder det insulinbindende domenet og den intracellulære delen av beta-subenheten inneholder den insulin-regulerte tyrosinproteinkinasen (enzymet som katalyserer overføringen av en høy-energigruppe fra en donor (vanligvis ATP) til en akseptor).

Når et insulinmolekyl frigjøres av beta-cellene i bukspyttkjertelen og ankommer til en celle, bindes det til insulinreseptoren på overflaten av de fleste cellene. I det insulin bindes, aktiveres den indre fosfortransferasefunksjonen til insulinreseptor beta-subenheten, som fører til tyrosinfosforylering av flere intracellulære proteiner. Når insulinreseptoren er aktivert, fører fosforylerings-hendelsen til en økning i glukoselagring og følgelig en reduksjon i nivåene av blodglukose.

Effektiv kontroll av glukosenivået er vanskelig å oppnå over lengre perioder, selv ved de mest nøyaktige metodene for insulinterapi hos de mest motiverte pasientene. Det er derfor et kontinuerlig behov for nye legemidler med ønsket terapeutisk effekt for behandling av sykdommer og metabolske forstyrrelser.

Nitrogenoksid (NO) er et molekyl på gassform som har vist seg å virke ved signaliseringen av forskjellige biologiske prosesser. Endotel-avledet NO er et nøkkelmolekyl ved regulering av vaskulær tonus og dets forbindelse med vaskulær sykdom har lenge vært kjent. NO inhiberer mange prosesser som er kjent å være involvert i dannelsen av aterosklerotisk plakk, inkludert monocyttadhesjon, blodplateaggregering og vaskulær glattmuskelcelleproliferasjon. En annen viktig rolle for endotelial NO er beskyttelsen av den vaskulære veggen fra det oksidativt stress et indusert av dets egne metabolske produkter og av oksidasjonsproduktene fra lipider og lipoproteiner. Endotelial dysfunksjon skjer i veldig tidlige stadier av aterosklerose. Det er derfor mulig at mangel på lokal NO-tilgjengelighet kan være en endelig felles reaksjonsvei som akselererer aterogenese hos mennesker. I tillegg til dets rolle i det vaskulære endotelium har NO-tilgjengelighet blit vist å modulere metabolismen av lipoproteiner. Negativ korrelasjon har blitt rapport mellom plasmakonsentrasjoner av NO-metabolske produkter og total- og lavdensitetslipoprotein [LDL]-kolesterolnivåer i plasma, mens høydensitetslipoprotein [HDL] forbedrer vaskulær funksjon hos individer med hyperkolesterolemi. Tapet av NO har en betydelig effekt på utviklingen av sykdommen. Diabetes mellitus er forbundet med økt forekomst av sykelighet og dødlighet forårsaket primært av den akselererte utviklingen av aterosklerotisk sykdom. Videre viser rapporter at diabetikere har nedsatt lungefunksjoner. Det har blitt foreslått at insulinresistens fører til luftveisinflammasjon. Habib et al., Nitric Oxide Measurement From Blood To Lungs, Is There A Link? Pak J Physiol 2007; 3(1).

Nitrogenoksid syntetiseres av endotelet fra L-arginin ved hjelp av nitrogenoksidsyntase (NO-syntase). NO-syntase er til stede i forskjellige isoformer, deriblant en konstitutiv form (cNOS) og en induserbar form (iNOS). Den konstitutive formen er til stede i normale endotelceller, nevroner og noen andre vev.

Den terapeutiske effekten av en ekstremt fortynnet (eller ultralav) form av antistoffer potensert ved hjelp av homøopatisk teknologi er oppdaget av oppfinneren av den foreliggende patentsøknaden, dr. Oleg I. Epshtein. U.S. patent-nummer 7 582 294 angir et medikament for behandling av godartet prostatisk hyperplasi eller prostatitt ved administrering av en homøopatisk aktivert form av antistoffer mot prostataspesifikt antigen (PSA). U.S. patentnummer 7 700 996 angir en homøopatisk potensert form av antistoffer mot endotelial NO-syntase. Den homøopatisk potenserte formen av antistoffer mot endotelial NO-syntase er markedsført i den russiske føderasjonen og andre land under navnet Impaza®.

OPPSUMMERING

I ett aspekt tilveiebringer oppfinnelsen et farmasøytisk preparat for administrering til en pasient som lider av sykdommer av diabetes og andre metabolske forstyrrelser, hvor preparatet omfatter a) en aktivert-potensert form av et antistoff mot human insulinreseptor, og b) en aktivert-potensert form av et antistoff mot endotelial NO-syntase.

I ett aspekt tilveiebringer oppfinnelsen et farmasøytisk preparat for administrering til en pasient som lider av sykdommer av diabetes og andre metabolske forstyrrelser, hvor preparatet omfatter a) en aktivert-potensert form av et antistoff mot et C-terminalt fragment av beta-subenheten av human insulinreseptor, og b) en aktivert-potensert form av et antistoff mot endotelial NO-syntase.

I en variant omfatter det farmasøytiske preparatet ifølge dette aspektet av oppfinnelsen a) en aktivert-potensert form av et antistoff mot human insulinreseptor, og b) en aktivert-potensert form av et antistoff mot endotelial NO-syntase, hvor insulinreseptormolekylet omfatter minst en alfa-subenhet og minst én beta-subenhet.

I en variant omfatter det farmasøytiske preparatet ifølge dette aspektet av oppfinnelsen aktivert-potensert form av et antistoff mot et C-terminalt fragment av beta-subenheten av human insulinreseptor eller den aktiverte-potenserte formen av et antistoff mot human insulinreseptor i form av en blanding av C12, C30 og C200 homøopatiske fortynninger impregnert inn i en fast bærer. Den aktiverte-potenserte formen av et antistoff mot endotelial NO-syntase i form av blandingen C12, C30 og C200 homøopatiske fortynninger kan i det vesentlige impregneres inn i den faste bæreren.

I en annen variant inkluderer det farmasøytiske preparatet ifølge dette aspektet av oppfinnelsen den aktiverte-potenserte formen av et antistoff mot endotelial NO-syntase som er i form av en blanding av C12, C30 og C200 homøopatiske fortynninger impregnert inn i en fast bærer. Den aktiverte-potenserte formen av et antistoff mot et C-terminalt fragment av beta-subenheten av human insulinreseptor eller den aktiverte-potenserte formen av et antistoff mot human insulinreseptor er i form av blanding av C12, C30 og C200 homøopatiske fortynninger og kan deretter impregneres inn i den faste bæreren.

Fortrinnsvis er den aktiverte-potenserte formen av et antistoff mot et C-terminalt fragment av beta-subenheten av human insulinreseptor eller den aktiverte-potenserte formen av et antistoff mot human insulinreseptor et monoklonalt, polyklonalt eller naturlig antistoff, mer foretrukket, et polyklonalt antistoff. I en variant av dette aspektet av oppfinnelsen fremstilles den aktiverte-potenserte formen av et antistoff mot et C- terminalt fragment av beta-subenheten av human insulinreseptor eller den aktiverte-potenserte formen av et antistoff mot human insulinreseptor fremstilt ved suksessive centesimale fortynninger koblet med risting av hver fortynning.

Fortrinnsvis er den aktiverte-potenserte formen av et antistoff mot endotelial NO-syntase et monoklonalt, polyklonalt eller naturlig antistoff, mer foretrukket et polyklonalt antistoff. I en variant av dette aspektet av oppfinnelsen fremstilles den aktiverte-potenserte formen av et antistoff mot endotelial NO-syntase ved suksessive centesimale fortynninger koblet med risting av hver fortynning.

I et annet aspekt tilveiebringer oppfinnelsen en fremgangsmåte for behandling av en pasient som lider av type I diabetes, fremgangsmåten omfatter administrering til pasienten av en kombinasjon av a) en aktivert-potensert form av et antistoff mot human insulinreseptor og b) en aktivert-potensert form av et antistoff mot endotelial NO-syntase.

I et annet aspekt tilveiebringer oppfinnelsen en fremgangsmåte for behandling av en pasient som lider av type I-diabetes, fremgangsmåten omfatter administrering til pasienten av en kombinasjon av a) en aktivert-potensert form av et antistoff mot et C-terminalt fragment av beta-subenheten av human insulinreseptor, og b) en aktivert-potensert form av et antistoff mot endotelial NO-syntase.

I et annet aspekt tilveiebringer oppfinnelsen en fremgangsmåte for behandling av en pasient som lider av type II diabetes, fremgangsmåten omfatter administrering til pasienten av en kombinasjon av a) en aktivert-potensert form av et antistoff mot human insulinreseptor, og b) en aktivert-potensert form av et antistoff mot NO-syntase.

I et annet aspekt tilveiebringer oppfinnelsen en fremgangsmåte for behandling av en pasient som lider av type II diabetes, fremgangsmåten omfatter administrering til pasienten av en kombinasjon av a) en aktivert-potensert form av et antistoff mot et C-terminalt fragment av beta-subenheten av human insulinreseptor, og b) en aktivert-potensert form av et antistoff mot endotelial NO-syntase.

I et annet aspekt tilveiebringer oppfinnelsen en fremgangsmåte for å redusere blodglukosenivået hos et pattedyr, fremgangsmåten omfatter administrering til pattedyret av en kombinasjon av a) en aktivert-potensert form av et antistoff mot human insulinreseptor, og b) en aktivert-potensert form av et antistoff mot endotelial NO-syntase.

I et annet aspekt tilveiebringer oppfinnelsen en fremgangsmåte for å redusere blodglukosenivået hos et pattedyr, fremgangsmåten omfatter administrering til pattedyret av en kombinasjon av a) en aktivert-potensert form av et antistoff mot et C-terminalt fragment av beta-subenheten av human insulinreseptor, og b) en aktivert-potensert form av et antistoff mot endotelial NO-syntase.

I et annet aspekt tilveiebringer oppfinnelsen en fremgangsmåte for å behandle insulinresistens hos et pattedyr, fremgangsmåten omfatter administrering til pattedyret av en kombinasjon av a) en aktivert-potensert form av et antistoff mot human insulinreseptor, og b) en aktivert-potensert form av et antistoff mot endotelial NO-syntase.

I et annet aspekt tilveiebringer oppfinnelsen en fremgangsmåte for å behandle insulinsresistens hos et pattedyr, fremgangsmåten omfatter administrering til pattedyret av en kombinasjon av a) en aktivert-potensert form av et antistoff mot et C-terminalt fragment av beta-subenheten av human insulinreseptor, og b) en aktivert-potensert form av et antistoff mot endotelial NO-syntase.

I en variant av dette aspektet av oppfinnelsen er det tilveiebrakt administrering av fra én til to enhetsdoseformer av den aktiverte-potenserte formen av et antistoff mot et C-terminalt fragment av beta-subenheten av human insulinreseptor eller en aktivert-potensert form av et antistoff mot human insulinreseptor, og fra én til to enhetsdoseformer av den aktiverte-potenserte formen av et antistoff mot endotelial NO-syntase, hver av doseformene administreres fra én gang daglig til fire ganger daglig. Fortrinnsvis administreres den ene til de to enhetsdoseformene hver av de aktiverte-potenserte formene av antistoffer to ganger daglig.

BESKRIVELSE AV FIGURENE

Figur 1 - Illustrerer virkningen av testede preparater på blodplasmaglukosenivå hos rotter med streptozotocin-indusert diabetes mellitus. Figur 2 - Illustrerer virkningen av testede preparater på dag 14 etter injeksjon på indikatorer for arealet under konsentrasjonstidskurve (AUC) i glukosetoleransetesten hos rotter med streptozotocin-indusert diabetes mellitus. Figur 3 - Illustrerer virkningen av testede preparater på blodplasmaglukosenivå hos rotter med spontan ikke-insulinavhengig diabetes mellitus. Figur 4 - Illustrerer virkningen av testede preparater på dag 28 etter injeksjon på indikatorer for område under konsentrasjonstidskurve (AUC) ved glukosetoleransetest hos rotter med spontan ikke-insulinavhengig diabetes mellitus. Figur 5 - Illustrerer dynamikken til glukose og glykolerte hemoglobinnivåer hos pasienter med type 1 diabetes mellitus mot bakgrunnen med inntak av IR Ab + NOS Ab-preparat. Figur 6 - Illustrerer dynamikken til glukose og glykolerte hemoglobinnivåer i pasienter med type 2 diabetes mellitus mot bakgrunnen med inntak av IR Ab + NOS Ab-preparat.

DETALJERT BESKRIVELSE AV OPPFINNELSEN

Oppfinnelsen er definert med referanse til de vedlagte kravene. Med hensyn til kravene, tilveiebringer ordforklaringen nedenfor relevante definisjoner.

Med begrepet «antistoff» som anvendt her, menes et immunoglobulin som spesifikt binder til, og er derved definert som komplementært til en spesifikk romlig og polar organisering av et annet molekyl. Antistoffer som angitt i kravene kan inkludere et fullstendig immunoglobulin eller fragment derav, kan være naturlig, polyklonalt eller monoklonalt, og kan inkludere ulike klasser og isotyper, slik som IgA, IgD, IgE, IgGl, IgG2a, IgG2b og IgG3, IgM, osv. Fragmenter derav kan inkludere Fab, Fv og F(ab')2, Fab' og liknende. Entall «antistoff» inkluderer flertall «antistoffene

Begrepet henholdsvis «aktivert-potensert form» eller «potensert form», med hensyn til antistoffer angitt her, er anvendt for å betegne et produkt med homøopatisk potensiering av enhver startløsning av antistoffer. «Homøopatisk potensiering» betegner anvendelsen av homøopatiske fremgangsmåter for å gi homøopatisk potens til en startløsning av et relevant stoff. Selv om det ikke er så begrenset kan «homøopatisk potensiering» involvere for eksempel gjentatte etterfølgende fortynninger kombinert med ekstern behandling, særlig (mekanisk) risting. Med andre ord utsettes en startløsning av antistoff for etterfølgende gjentatte fortynning og gjentatte vertikale ristinger av hver oppnådde løsning i samsvar med homøopatisk teknologi. Den foretrukne konsentrasjonen av startløsningen av antistoffet i løsningsmidlet, fortrinnsvis vann eller en vann-etyl-alkoholblanding, er i området fra omtrent 0,5 til omtrent 5,0 mg/ml. Den foretrukne prosedyre for fremstilling av hver komponent, dvs. antistoffløsning, er anvendelsen av blandingen av tre vandige- eller vandigalkoholfortynninger av den primære matriksløsningen (modertinktur-) av antistoffer fortynnet henholdsvis 100<12>, 100<30>og 100<200>ganger, som er ekvivalent med centesimale homøopatiske fortynninger (C12, C30 og C200) eller anvendelsen av blandingen eller tre vandige eller vandig- alkoholfortynninger av den primære matriksløsningen av antistoffet fortynnet henholdsvis 10012, 10030 10050 ganger, som er ekvivalent med centesimale homøopatiske fortynninger (C12, C30 og C50). Eksempler på homøopatisk potensering er beskrevet i U.S. patentnr. 7 572 441 og 7 582 294, som er inkorporert her ved referanse i sin helhet og for det angitte formålet. Mens begrepet «aktivert-potensert form» er anvendt i kravene, er begrepet «ultralave doser» anvendt i eksemplene. Begrepet «ultralave doser» ble et fagbegrep ifølge teknikkens stand dannet ved studie og anvendelse av homøopatisk fortynnet og potensert form av forbindelse. Begrepet «ultralav dose» eller «ultralave doser» menes å være fullt understøttet og primært synonymt med begrepet «aktivert-potensert» form som anvendt i kravene.

Med andre ord er et antistoff i den «aktiverte-potenserte» formen når tre faktorer er til stede. For det første er den «aktiverte-potenserte» formen av antistoffet et produkt av en fremstillingsprosess vel akseptert innen homøopatisk teknikk. For det andre må den «aktiverte-potenserte» formen av antistoffet ha biologisk aktivitet bestemt ved hjelp av fremgangsmåter som er godt akseptert innen moderne farmakologi. Og for det tredje kan ikke den biologiske aktiviteten fremvist ved den «aktiverte-potenserte» formen av antistoffet forklares med tilstedeværelsen av den molekylære formen av antistoffet i det endelige produktet av den homøopatiske prosessen.

For eksempel kan den aktiverte-potenserte formen av antistoffer fremstilles ved å utsette et opprinnelig, isolert antistoff i en molekylær form for etterfølgende gjentatte fortynninger koblet med en ekstern påvirkning, slik som mekanisk ristning. Den eksterne behandlingen i løpet av konsentrasjonsreduksjon, kan også utføres for eksempel ved eksponering for ultrasoniske, elektromagnetiske eller andre fysiske faktorer. V. Schwabe "Homøopathic medicines", M., 1967, U.S. patentnumre 7 229 648 og 4 311 897, som er innført ved referanse i sin helhet og for det angitte formålet, beskriver slike prosesser som er godt aksepterte fremgangsmåter for homøopatisk potensiering ifølge teknikkens stand innen homøopati. Denne prosedyren gir opphav til en enhetlig reduksjon i molekylær konsentrasjon av den opprinnelige molekylære formen av antistoffet. Denne prosedyren gjentas inntil den ønskede homøopatiske potensen oppnås. For det enkelte antistoffet kan den ønskede homøopatiske potensen bestemmes ved å utsette de mellomliggende fortynningene for biologisk testing i den ønskede farmakologiske modellen. Selv om det ikke er så begrenset, kan 'homøopatisk potensiering' for eksempel involvere gjentatte etterfølgende fortynninger kombinert med ekstern behandling, særlig vertikal (mekanisk) risting. Med andre ord utsettes en startløsning av antistoff for etterfølgende gjentatt fortynning og flere vertikale ristinger av hver oppnådde løsning i samsvar med homøopatisk teknologi. Den ønskede konsentrasjonen av startløsningen av antistoff i løsningsmidlet, fortrinnsvis vann eller en vann-etylalkoholblanding, varierer fra omtrent 0,5 til omtrent 5,0 mg/ml. Den foretrukne prosedyren for fremstilling av hver bestanddel, dvs. antistoffløsning, er anvendelsen av blandingen av tre vandige- eller vandig-alkoholfortynninger av den primære matriksløsningen (modertinktur) av antistoffer fortynnet henholdsvis 100 ,100 og 100 ganger, som er ekvivalente med centesimale homøopatiske fortynninger C12, C30 og C200 eller blandingen av tre vandige- eller vandigalkoholfortynninger av den primære matriksløsningen (modertinktur) av antistoffer fortynnet henholdsvis 100<12>, 100<30>og 100<50>ganger, som er ekvivalent til centesimale homøopatiske fortynninger Cl2, C30 og C50. Eksempler på hvordan man kan oppnå den ønskede potesen er også tilveiebrakt for eksempel i U.S. patentnr. 7 229 648 og 4 311 897, som er innført her med referanse for det ønskede formålet. Fremgangsmåten egnet for den «aktiverte-potenserte» formen av antistoffene beskrevet her er beskrevet i mer detalj nedenfor.

Det har vært en betydelig mengde uenighet med hensyn til homøopatisk behandling av mennesker. Mens den foreliggende oppfinnelsen er avhengig av aksepterte, homøopatiske prosesser for å oppnå «aktivert-potensert» form av antistoffer er den ikke bare avhengig av homøopati hos mennesker som bevis på aktivitet. Det har overraskende blitt oppdaget av oppfinneren av den foreliggende søknaden oglydelig vist i de aksepterte farmakologiske modellene, at løsningsmidlet som til slutt er oppnådd etter etterfølgende gjentatte fortynninger fra en opprinnelig molekylær form av et antistoff, definitivt har aktivitet uavhengig av tilstedeværelsen av spormengder av den molekylære formen av antistoffet i målfortynningen. Den «aktiverte-potenserte» formen av antistoffet tilveiebrakt her er testet med hensyn til biologisk aktivitet i godt aksepterte farmakologiske modeller for aktivitet, enten i egnede in v/7rø-forsøk, eller in vivo i egnede dyremodeller. Forsøkene tilveiebrakt lenger nedenfor tilveiebringer bevis på biologisk aktivitet i slike modeller. De kliniske studiene på mennesker, også tilveiebrakt her nedenfor er blant annet bevis på at den observerte aktiviteten i dyremodellen er godt overført til behandling av mennesker. Studien på mennesker tilveiebringer også bevis på tilgjengelighet av de «aktiverte-potenserte» formene beskrevet her for å behandle angitte humane sykdommer eller forstyrrelser vel akseptert som patologiske tilstander i den medisinske vitenskapen.

Den «aktiverte-potenserte»-formen av antistoffet i følge oppfinnelsen omfatter også bare løsninger eller faste preparater med biologisk aktivitet som ikke kan forklares ved tilstedeværelsen av den molekylære formen av antistoffet som er igjen fra den opprinnelige utgangsløsningen. Med andre ord, mens det kan vurderes at den «aktiverte-potenserte» formen av antistoffet kan inneholde spormengder av den opprinnelige molekylære formen av antistoffet, kan ikke en fagmann på området tilskrive den observerte biologiske aktiviteten i de aksepterte, farmakologiske modellene til den gjenværende molekylære formen av antistoffet med noen grad av sansynlighet som følge av de ekstremt lave konsentrasjonene av den molekylære formen av antistoffet som er igjen etter de etterfølgende fortynningene. Mens oppfinnelsen ikke er begrenset av noen spesifikk teori, kan den biologiske aktiviteten til den «aktiverte-potenserte» formen av antistoffene ifølge den foreliggende oppfinnelsen ikke tilskrives den opprinnelige molekylære formen av antistoffet. Den «aktiverte-potenserte» formen av antistoffet foretrekkes i vandig eller fast form hvor konsentrasjonen av den opprinnelige molekylære formen av antistoffet er under grensen for påvisning ved hjelp av de aksepterte, analytiske teknikkene, slik som kapillær elektroforese og høyytelsesvæskekromatografi. Særlig foretrukket er den «aktiverte-potenserte» formen av antistoffet i flytende eller fast form hvor konsentrasjonen av den molekylære formen av antistoffet er under Avogadros tall. I farmakologien til molekylære former av terapeutiske stoffer, er det vanlig praksis å lage en doseresponskurve hvor nivået av farmakologisk respons er plottet mot konsentrasjonen av det aktive medikamentet administrert til individet eller testet in vitro. Det minimale nivået av medikament som gir noen påvisbar respons er kjent som en terskeldose. Det er spesifikt vurdert og foretrukket at den «aktiverte-potenserte»-formen av antistoffene inneholder molekylært antistoff, dersom noe, i en konsentrasjon lavere enn terskeldosen for den molekylære formen av antistoffet i den angitte, biologiske modellen.

Den foreliggende oppfinnelsen tilveiebringer et farmasøytisk preparat for administrering til en pasient som lider av sykdommer fra diabetes og andre metabolske forstyrrelser, som omfatter a) en aktivert-potensert form av et antistoff mot et C-terminalt fragment av beta-subenheten av human insulinreseptor eller en aktivert-potensert form av et antistoff mot human insulinreseptor og b) en aktivert-potensert form av et antistoff mot endotelial NO-syntase. Som angitt her ovenfor er hver av de individuelle komponentene i kombinasjonen generelt kjent for deres egne individuelle medisinske anvendelser. Imidlertid oppdaget oppfinnerne av foreliggende patentsøknad overraskende at administrering av kombinasjonen er anvendbar for behandling av en pasient med diabetes og insulinresistens og videre reduserer blodglukosenivåer. Mens søkeren ikke er bundet av denne teorien, antas det at "akselerator"-hypotesen om at type I diabetes mellitus (DM) og type II diabetes mellitus er samme sykdom kjennetegnet ved insulinresistens, der utvikling av type I DM og type II DM bestemmes av pasientens genotype. Denne hypotesen benekter ikke rollen til de autoimmune prosessene, imidlertid sår den tvil om dets primære rolle. "Akselerator"-hypotesen deler type I og type II diabetes mellitus i henhold til progresjonshastigheten: ved type I diabetes bestemmer rask utvikling av patologiske forandringer den tidligere begynnelsen på manifestasjonen av kliniske sykdomssymptomer. Hypotesen ble for første gang foreslått i 2001 og er nå bekreftet av resultatene i 6 uavhengige kliniske forsøk (se Wilkin, T.J. The accelerator hypothesis: a review of the evidence for insulin resistance as the basis for type [I] as well as type II diabetes. // International Journal of Obesity. 2009. Vol. 33 - s. 716-726). En nøkkelrolle i patogenesen av begge typer diabetes er spilt av insulinresistens, hvor reduksjon fører til lindring av det kliniske forløpet av både type I diabetes og type II diabetes (se Cellular mechanisms of insulin resistance. World Congress on Insulin Resistance Syndrome, 2009, Diabetes Care. 2010: Vol. 33, N8, s. 103-108). Rollen til insulinreseptor beta-subenheten i insulinsignalveien er kjent. Etter insulinbinding med reseptoren og beta-subenhetsaktivering, kan reaksjonsveien gå inn i to forskjellige retninger: fosfatidylinositol 3-kinase (PI 3- K) eller MAP-kinase (MAP - K). Den første reaksjonsveien ser ut til å være nødvendig for realisering av hoveddelen av de metabolske og antiapoptotiske virkningene av insulin, og den alternative reaksjonsveien er forbundet med dets ikke-metabolske, proliferative og mitogene effekter. Ved insulinresistens har det blitt vist at kun metabolsk insulinresistens, knyttet til beta-subenhetsaktiveringen langs P13-K-reaksjonsveien spiller en viktig rolle ved bestemmelse av utviklingen av diabetes mellitus. (se Muntoni, S, Muntoni, S. Insulin Resistance: Pathophysiology and Rationale for Treatment, Ann. Nutr. Metab. 2011: Vol. 58, NI, s. 25-36). Det farmasøytiske preparatet ifølge oppfinnelsen sikrer en effekt på metabolsk insulinresistens.

Det farmasøytiske preparatet i samsvar med dette aspektet av oppfinnelsen kan være i flytende eller fast form. Hver av de aktiverte, potenserte formene av antistoffene inkludert i det farmasøytiske preparatet er fremstilt fra en opprinnelig molekylær form av antistoffet via en fremgangsmåte akseptert innen den homøopatiske teknikken. Utgangsantistoffene kan være monoklonale eller polyklonale antistoffer fremstilt i samsvar med kjente prosesser, for eksempel som beskrevet i Immunotechniques, G. Frimel, M., "Meditsyna", 1987, s. 9-33; " Hum. Antibodies. Monoclonal and recombinant antibodies, 30years after''' av Laffly E., Sodoyer R. - 2005 - Vol. 14. - N 1-2. s. 33-55, begge innført med referanse her.

Monoklonale antistoffer kan oppnås, for eksempel ved hjelp av hybridom-teknologi. Startrinnet i prosessen inkluderer immunisering basert på allerede utviklede prinsipper med hensyn til polyklonal antiserumfremstilling. Ytterligere arbeidstrinn involverer fremstillingen av hybridceller som genererer kloner av antistoffer med identisk spesifisitet. Deres separate isolering utføres ved anvendelse av de samme fremgangsmåtene som ved polyklonal antiserumfremstilling.

Polyklonale antistoffer kan oppnås via aktiv immunisering av dyr. For dette formålet mottar for eksempel egnede dyr (f.eks. kaniner) en serie injeksjoner av det egnede antigenet, enten endotelial NO-syntase og C-terminalt fragment av beta-subenheten av human insulinreseptor eller endotelial NO-syntase og human insulinreseptor. Dyrenes immunsystem genererer tilsvarende antistoffer, som fås fra dyrene på kjent måte. Denne prosedyren muliggjør fremstilling av et monospesifikt antistoffrikt serum. Hvis ønskelig, kan serum med antistoffer renses, for eksempel ved anvendelse av affinitetskromatografi, fraksjonering ved saltutfelling eller ionebyttekromatografi. Det resulterende rensede, antistoffanrikede serumet kan anvendes som et utgangsmateriale for fremstillingen av den aktiverte-potenserte formen av antistoffene. Den foretrukne konsentrasjonen av den resulterende opprinnelige løsningen av antistoffet i løsningsmidlet, fortrinnsvis vann eller en vann-etylalkoholblanding, varierer fra omtrent 0,5 til omtrent 5,0 mg/ml.

Den foretrukne prosedyren for fremstilling av hver komponent er anvendelsen av blandingen av tre vandige alkoholfortynninger av den primære matriksløsningen av antistoffer fortynnet henholdsvis 100<12>, 100<30>og 100<200>ganger, som er ekvivalent med centesimale homøopatiske fortynninger Cl2, C30 og C200. For å fremstille en fast doseringsform behandles en fast bærer med den ønskede fortynningen oppnådd via den homøopatiske prosessen. For å oppnå en fast enhetsdoseringsform av kombinasjonen ifølge oppfinnelsen impregneres bærermassen med hver av fortynningene. Begge impregneringsgradene er egnet for å fremstille den ønskede doseringsformen av kombinasjonen.

I en foretrukket utførelsesform er utgangsmaterialet for fremstillingen av den aktiverte-potenserte formen som omfatter kombinasjonen ifølge oppfinnelsen et polyklonalt dyreantistoff mot det tilsvarende antigenet, dvs. C-terminalt fragment av beta-subenheten av human insulinreseptor eller human insulinreseptor og endotelial NO-syntase. For å oppnå den aktiverte-potenserte formen av polyklonale antistoffer mot C-terminalt fragment av beta-subenheten av human insulinreseptor kan det ønskede antigenet injiseres som et immunogen inn i et laboratoriedyr, fortrinnsvis kaniner. Peptider av spesiell interesse kan inkludere minst omtrent 3 aminosyrer, vanligvis minst omtrent 10 på hver side av sekvensen, fortrinnsvis med minst 3 aminosyrer på den C-terminale siden. De følgende sekvensene av human insulinreseptor er spesifikt vurdert som egnede antigener:

Hele alfa-subenheten av human insulinreseptor:

Fragmenter av C-terminalt fragment av beta-subenheten av human insulinreseptor:

Anvendelsen av human insulinreseptor som antigen er også omfattet. Den egnede sekvensen av slikt antigen er som følger:

Den eksempelvise prosedyren for fremstilling av de opprinnelige polyklonale antistoffene mot C-terminalt fragment av beta-subenheten av human insulinreseptor kan beskrives som følger. I 7-9 dager før blodprøvetakingen gis 1-3 intravenøse injeksjoner av det ønskede antigenet til kaninene for å øke nivået av polyklonale antistoffer i kaninens blodstrøm. Etter immunisering tas det blodprøver for å teste antistoffnivået. Vanligvis oppnås maksimumsnivået av immunreaksjon på det løselige antigenet i løpet av 40 til 60 dager etter den første injeksjonen av antigenet. Etter avslutning av den første immuniseringssyklusen har kaninene en rehabiliteringsperiode på 30 dager, hvoretter re-immuniseringen utføres med ytterligere 1-3 intravenøse injeksjoner.

For å oppnå antiserum som inneholder de ønskede antistoffene samles blod fra de immuniserte kaninene og plasseres i et 50 ml sentrifugerar. Koagler dannet på rørsidene fjernes med en trespatel og en stav plasseres i det koagulerte materialet i rørets senter. Blodet settes så i et kjøleskap over natten ved en temperatur på ca. 40 °C. Den etterfølgende dagen fjernes det koagulerte materialet på spatelen og den gjenværende væsken sentrifugeres i 10 min. ved 13 000 omdreininger. Supernatanten er målantiserumet. Det oppnådde antiserumet er vanligvis gult. 20 % NaN3(vektkonsentrasjon) tilsettes til antiserumet til en endelig konsentrasjon på 0,02 % og lagres før anvendelse i frossen tilstand ved en temperatur på -20 °C (eller uten NaN3ved en temperatur på -70 °C). For å separere målantistoffene mot C-terminalt fragment av beta-subenheten fra human insulinreseptor, fra antiserumet er den følgende fast-fase-absorpsjonssekvensen egnet: 10 ml antiserum fra kaniner fortynnes to ganger med 0,15 M NaCl hvoretter 6,26 g Na2S04tilsettes, blandes og inkuberes i 12-16 timer ved 4 °C. Bunnfallet fjernes ved hjelp av sentrifugering, fortynnes i 10 ml fosfatbuffer og dialyseres mot den samme bufferen i løpet av én natt ved omgivelsestemperatur. Etter at bunnfallet er fjernet, tilsettes løsningen til en DEAE-cellulosekolonne balansert med fosfatbuffer. Antistoffraksjonen bestemmes ved å måle den optiske tettheten av eluatet ved 280 nm.

De isolerte urene antistoffene renses ved anvendelse av affinitetskromatografi ved å binde de oppnådde antistoffene til et C-terminalt fragment av beta-subenheten til human insulinreseptor lokalisert på den uløselige matriksen i kromatografimediet, med etterfølgende eluering med konsentrerte vandige saltløsninger.

Den resulterende bufferløsningen anvendes som utgangsløsningen for den homøopatiske fortynningsprosessen anvendt for å fremstille den aktiverte-potenserte formen av antistoffene. Den foretrukne konsentrasjonen av utgangsmatriksløsningen av de antigenrensede polyklonale kaninantistoffene mot C-terminalt fragment av beta-subenheten av human insulinreseptor er 0,5 til 5,0 mg/ml, fortrinnsvis 2,0 til 3,0 mg/ml.

De polyklonale antistoffene mot endotelial NO-syntase oppnås ved hjelp av en liknende metode ved anvendelse av adjuvansen. For å oppnå polyklonale antistoffer mot endotelial NO-syntase er det mulig å anvende hele molekylet fra bovin endotelial NO-syntase med den nedenfor beskrevne sekvensen som immunogen (antigen):

Polyklonale antistoffer mot NO-syntase kan oppnås ved anvendelse av hele molekylet av human NO-syntase med følgende sekvens:

De følgende sekvensene av endotelial NO-syntasefragmentet er spesifikt vurdert som egnede antigener:

Den aktiverte-potenserte formen av hver komponent av kombinasjonen kan fremstilles fra en utgangsløsning ved hjelp av homøopatisk potensiering, fortrinnsvis ved anvendelse av fremgangsmåten med proporsjonal konsentrasjons-reduksjon ved hjelp av seriell fortynning av 1 del av hver forutgående oppløsning (som begynner med utgangsløsningen) i 9 deler (for desimalfortynning), eller i 99 deler (for centesimal fortynning), eller i 999 deler (for millesimal fortynning) av et nøytralt løsningsmiddel, koblet med ekstern påvirkning. Fortrinnsvis involverer den eksterne påvirkningen gjentatt vertikal risting (dynamisering) av hver fortynning. Fortrinnsvis anvendes separate beholdere for hver etterfølgende fortynning opp til det ønskede potensieringsnivået, eller fortynningsfaktoren. Denne fremgangsmåten er godt akseptert innen teknikkens stand innen homøopati. Se for eksempel V. Schwabe " Homøopathic medicines", M., 1967, s. 14-29, innført her med referanse til det angitte formålet.

For, for eksempel å fremstille en 12-centesimal fortynning (angitt Cl2) fortynnes en del av utgangsmatriksløsningen av antistoffer mot C-terminalt fragment av beta-subenheten av human insulinreseptor med konsentrasjonen på 3,0 mg/ml i 99 deler av nøytralt, vandig eller vandig-alkoholløsningsmiddel (fortrinnsvis 15 % etylacetat) og ristes deretter vertikalt mange ganger (10 eller mer) for å danne den første centesimale fortynningen (angitt som Cl). Den andre centesimale fortynningen (C2) fremstilles fra den første centesimale fortynningen Cl. Denne prosedyren gjentas 11 ganger for å fremstille den 12. centesimale fortynningen Cl2. Således representerer den 12. centesimale fortynningen C12 en løsning oppnådd av 12 seriefortynninger av en del av den innledningsvise matriksløsningen av antistoffer mot C-terminalt fragment av beta-subenheten til human insulinreseptor med konsentrasjonen på 3,0 mg/ml i 99 deler av et nøytralt løsningsmiddel i forskjellige beholdere, som er ekvivalente med den centesimale homøopatiske fortynningen Cl2. Liknende prosedyrer med den relevante fortynningsfaktoren utføres for å oppnå fortynningene C30 og C200. De intermediære fortynningene kan testes i en ønsket biologisk modell for å sjekke aktivitet. De foretrukne aktiverte-potenserte formene for begge antistoffene omfattende kombinasjonen ifølge oppfinnelsen er en blanding av C12, C30 og C200-fortynninger. Ved anvendelse av blandingen av forskjellige homøopatiske fortynninger (primært centesimal) av den aktive sammensetningen i form av biologisk aktiv væskekomponent fremstilles hver komponent av preparatet (f.eks. C12, C30, C200) separat ifølge den ovenfor beskrevne prosedyren inntil den nest siste fortynningen er oppnådd (f.eks. henholdsvis Cl 1, C29 og Cl99), og deretter tilsettes en del av hver komponent til en beholder ifølge blandingssammensetningen og blandes med den krevede mengden av løsningsmidlet (f.eks. med 97 deler for centesimal fortynning).

Det er mulig å anvende det aktive stoffet som blanding for ulike homøopatiske fortynninger, f.eks. desimal og/eller centesimal (D20, C30, C100 eller C12, C30, C50 osv.), virkningsgraden er bestemt eksperimentelt ved testing av fortynningen i en egnet biologisk modell, for eksempel i modeller beskrevet i eksemplene her.

I tilfellet med potensiering og konsentrasjonsreduksjon kan den vertikale ristingen erstattes med ekstern eksponering for ultralyd, elektromagnetisk felt eller enhver liknende ekstern innvirkningsprosedyre akseptert innen teknikkens stand innen homøopati.

Den farmasøytiske sammensetningen ifølge oppfinnelsen kan fortrinnsvis være i form av en væske eller i fast enhetsdoseform. Den foretrukne væskeformen av det farmasøytiske preparatet er en blanding, fortrinnsvis i et 1:1 forhold av den aktiverte-potenserte formen av antistoffer mot C-terminalt fragment av beta-subenheten av human insulinreseptor og den aktiverte-potenserte formen av antistoffer mot endotelial NO-syntase. Den foretrukne væskebæreren er vann eller vann-etylalkoholblanding.

Den faste enhetsdoseringsformen for den farmasøytiske sammensetningen ifølge oppfinnelsen kan fremstilles ved å anvende en impregnering av en fast, farmasøytisk akseptabel bærer med blandingen av den aktiverte, potenserte formen, vandig- eller vandig-alkoholløsninger av aktive komponenter som blandes, primært i et 1:1 forhold og anvendes i flytende doseringsform. Alternativt kan bæreren impregneres etterfølgende med hver påkrevde fortynning. Begge impregneringsmåtene er aksepterbare.

Den farmasøytiske sammensetningen i den faste doseringsformen fremstilles fortrinnsvis fra granuler av den farmasøytisk akseptable bæreren som tidligere ble mettet med vandige eller vandig-alkoholholdige fortynninger av den aktiverte, potenserte formen av antistoffer mot C-terminalt fragment av beta-subenheten av human insulinreseptor og den aktiverte-potenserte formen av antistoffer mot endotelial NO-syntase. Den faste doseringsformen kan være enhver form kjent innen farmasøytisk teknikk, deriblant en tablett, en kapsel, en sugetablett og andre. Som en inaktiv, farmasøytisk ingrediens kan man anvende glukose, sukrose, maltose, amylum, isomaltose, isomalt og andre mono-, oligo- og polysakkarider anvendt ved fremstilling av farmasøytiske sammensetninger så vel som teknologiske blandinger av de ovennevnte inaktive farmasøytiske bestanddelene med andre farmasøytisk akseptable eksipienter, for eksempel isomalt, krysspovidon, natriumsyklamat, natriumsakkarin, vannfri sitronsyre, osv.), inkludert smøremidler, disintegranter, bindemidler og fargestoffer. De foretrukne bærerne er laktose og isomalt. Den farmasøytiske doseringsformen kan videre inkludere standard farmasøytiske eksipienter, for eksempel mikrokrystallinsk cellulose og magnesiumstearat.

For å fremstille den faste orale formen impregneres 100-300 um granuler av laktose med vandige eller vandig-alkoholiske oppløsninger av den aktiverte-potenserte formen av antistoffer mot C-terminalt fragment av beta-subenheten av human insulinreseptor og den aktiverte-potenserte formen av antistoffer mot endotelial NO-syntase i forholdet på 1 kg antistoffløsning mot 5 eller 10 kg laktose (1:5 til 1:10). For å bevirke impregneringen eksponeres laktosegranulene for metningsvanning i den fluidiserte kokende sengen i et kokende senganlegg (f.eks. "Huttlin Pilotlab" av Hiittlin GmbH) med etterfølgende tørking via oppvarmet luftstrøm ved en temperatur under 40 °C. Den estimerte mengden av de tørkede granulene (10 til 34 vektdeler) mettet med den aktiverte-potenserte formen av antistoffer plasseres i blanderen og blandes med 25 til 45 vektdeler av «ikke-mettet» ren laktose (anvendt for formålene med kostreduksjon og forenkling og akselerasjon av den teknologiske prosessen uten å redusere behandlingseffektiviteten), sammen med 0,1 til 1 vektdeler magnesiumstearat og 3 til 10 vektdeler mikrokrystallinsk cellulose. Den oppnådde tablettmassen blandes enhetlig og tabletteres ved hjelp av direkte tørrpressing (f.eks. i en Korsch - XL 400 tablettpresse) for å danne runde piller på 150 til 500 mg, fortrinnsvis 300 mg. Etter tablettering oppnås 300 mg piller som er mettet med vandig-alkoholoppløsning (3,0-6,0 mg/pille) av kombinasjonen av den aktiverte-potenserte formen av antistoffer mot C-terminalt fragment av beta-subenheten av human insulinreseptor og den aktiverte-potenserte formen av antistoffer mot endotelial NO-syntase. Hver komponent av kombinasjonen anvendt for å impregnere bæreren er i form av en blanding av centesimale, homøopatiske fortynninger C12, C30 og C50 eller en blanding av centesimale homøopatiske fortynninger Cl2, C30 og C200.

Mens oppfinnelsen ikke er begrenset til noen spesifikk teori, antas det at den aktiverte-potenserte formen av antistoffene beskrevet her ikke inneholder den molekylære formen av antistoffet i en mengde som er tilstrekkelig til å ha biologisk aktivitet tilskrevet en slik molekylær form. Den biologiske aktiviteten til kombinasjonen ifølge oppfinnelsen er vist i stor grad i de vedlagte eksemplene.

Den farmasøytiske sammensetningen ifølge oppfinnelsen kan anvendes for administrering til pasienter som har enhver type diabetes.

Den farmasøytiske sammensetningen kan anvendes for behandling av diabetes mellitus i form av en monoterapi av hyperglykemi og ved kompleksbehandling i form av et tillegg til insulinutbyttingsbehandling; og/eller med orale hyperglykemiske midler, slik som biguanider (metformin); sulfonylureaer (glybenklamid, glipizid, gliklazid, glikvidon, glimepirid); tiazolidindioner (rosiglitazon), a-glukosidase-inhibitorer (akarbose) osv.; så vel som tillegg til ledsagende behandling av diabetes mellitus for å forebygge diabeteskomplikasjoner.

Som vist i de vedlagte eksemplene forbedrer administreringen av kombinasjonen ifølge oppfinnelsen til slike pasienter blodglukosenivåene.

EKSEMPLER

Eksempel 1.

De to forsøksstadiene undersøkte effektene av antistoffer mot C-terminalt fragment mot insulinreseptor beta-subenheten affinitetsrenset på antigen, i ultralave doser, oppnådd ved superfortynning av den innledningsvise matriksoppløsningen 10012, 10030, 100<200>ganger (ULD anti-IR), antistoffer mot endotelial NO-syntase affinitetsrenset på antigen, i ultralav dose, oppnådd ved hyperfortynning av den innledningsvise matriksoppløsningen 10012, 10030, 100200 (ULD anti-ULD anti-eNOS), så vel som kombinasjonen av ultralave doser av antistoffer mot det C-terminale fragmentet mot insulinreseptor beta-subenheten og ultralav dose av antistoffer mot endotelial NO-syntase (ULD anti-IR + ULD anti-eNOS).

Ifølge kriteriene til World Health Organization (WHO) er diabetes mellitus (type I og II) kjennetegnet ved en økning i blodglukosenivået (hyperglykemi) og ved hjelp av glukoseforstyrrelse. Det siste kan forårsakes av unormal insulinsekrering og/eller ved redusert insulinsensitivitet i perifert vev. Glukosetoleransetesten, basert på dynamisk evaluering av blodvevets evne til å nyttegjøre glukose, er en sensitiv metode for evaluering av forstyrrelse av kroppsvevsglukosetoleranse.

Studie 1.

I studien ble 150 Wistar-hannrotter anvendt (som i starten av studien veide 250-300 g, alder 3,5-4 måneder). 10 rotter var uberørte. Resten ble injisert intravenøst med streptozotocin med en dose på 50 mg/kg (forsøksmodell for diabetes mellitus). 72 timer etter injeksjon av streptozotocin ble rotter med blodplasmaglukosenivå ikke mindre enn 12 mmol/1 utvalgt, inndelt i 7 grupper (20 rotter i hver), som i løpet av 21 dager ble gitt destillert vann (5 ml/kg/dag, én gang daglig intragastrisk), insulin®

(8 enheter/kg/dag, subkutant), Rosiglitazone® (8 mg/kg/dag, to ganger daglig intragastrisk), ULD-anti-IR (2,5 ml/kg/dag i et volum på 5 ml/kg/dag, én gang daglig intragastrisk), ULD-anti-IR + ULD-eNOS (5 ml/kg/dag, én gang daglig intragastrisk) og også Rosiglitazone® og insulin® sammen eller ULD anti-IR + ULD anti-eNOS og insulin®, ifølge regimer tilsvarende hvert preparat (som beskrevet ovenfor). Intakte rotter mottok destillert vann i samme volum. På dag 7, 14 og 21 etter injeksjon av preparatene i rotter, ble fastende blodplasmaglukosenivå målt med enzymatisk metode (glukoseoksidasemetoden) med anvendelse av "glukose FKD"-sett (Russland).

Oral glukosetoleransetest (OGTT) ble utført på dag 14 av studien (dag 14 med administrering av preparatet) ifølge vanlig metode (Du Vigneaud og Karr, 1925). Rottene ble sultet på vann i 18 timer. 60 min før testen fikk de testforbindelsene. Intakte rotter mottok destillert vann i samme volum. Glukose ble administrert per os 50 % vekt/vekt vannglukoseoppløsning (1 g/kg rottevekt). Serumglukose i blodprøve fra halevenen ble målt ved anvendelse av "glukose FKD" sett (OOO "Pharmaceutical and clinical diagnostics, Russland, www. fkd. ru) ved 0, 30, 60, 90 og 120 min. Gjennomsnittsarealet under kurven (AUC)-konsentrasjonen av blodglukose over tid ble beregnet.

Injeksjon av streptozotocin førte til en betydelig økning i blodplasmaglukose hos rotter sammenliknet med intakte dyr (18 mmol/1 versus 3,5 mmol/1, p<0,05). I ULD-anti-IR gruppen, på dag 7, 14 og 21 etter injeksjon av preparatet, var glukosenivået lavere enn i kontrollgruppen med 22-28 % i gjennomsnitt; imidlertid nådde ikke forskjellene et statistisk signifikant nivå. Kombinasjonen av ULD-anti-IR og -anti-eNOS var mer effektiv, graden av glukosenivå på dagene 14 og 21 i forsøket var henholdsvis 47 % og 42 % (p<0,05 versus kontroll). Referansepreparatet, Rosiglitazone, reduserte også glukosenivået ved dag 14 og 21 i forsøket, i tillegg nådde effekten statistisk signifikans kun ved dag 14 i forsøket (36 %, p < 0,05 versus kontroll).

Insulin injisert med en halv (V2) effektiv dose (utvalgt i den preliminære studien) reduserte mest effektivt glukosenivået i alle observasjonsperioder (ned til nivået av intakt kontroll), (figur 1). Det må tas med i beregningen at korttidsvirknings-insulin ble anvendt i studien og blodplasmaglukose ble målt 1 time etter injeksjon, som også influerte på effekten av en<X>A insulindose på blodglukosenivå. Mot denne bakgrunnen var det ikke mulig å fullt ut bestemme hva virkningen av den kombinerte anvendelsen av insulin og rosiglitazone eller insulin og kompleks ULD-anti-IR + anti-eNOS var.

Glukosetoleransefordeling (reduksjon i glukoseanvendelse i kroppen) er en av de viktigste indikatorene ved diagnostisering og behandling av diabetes mellitus. Hos intakte dyr i den orale glukosetoleranseteten (dag 14 med injeksjon av preparatene) økte komplekspreparatet ULD anti-IR + ULD anti-eNOS og insulin mest effektivt glukosetoleransen når det ble administrert alene. Rosiglitazone reduserte også området under konsentrasjonen over tidskurven (økt glukosetoleranse), imidlertid var effekten ikke statistisk signifikant versus kontrollgruppen (figur 2).

Studie 2.

I studien ble 36 Goto-Kakizaki-hannrotter anvendt (vekt ved begynnelsen av studien: 250-280 g, alder: 10-12 uker). Rotter i denne linjen erkarakterisert vedspontan utvikling av ikke-insulinavhengig diabetes. Dyrene ble delt inn i 3 grupper (12 rotter i hver) og fikk enten destillert vann (5 ml/kg, én gang daglig intragastrisk), eller ULD-anti-IR (2,5 ml/kg én gang daglig intragastrisk), eller ULD-anti-IR + ULD-anti-eNOS (5 ml/kg, én gang daglig intragastrisk) i 28 dager. Blodplasmaglukosenivå ble målt ved hjelp ved av en glukoseanalysator (Beckman, Fullerton, California, USA) før begynnelse av injeksjon av preparatene og ved dag 4, 8,12,16,20,24,28 med injeksjon av preparatene. Ved dag 28 ble en glukosetoleransetest utført (glukose p.o.,

1 g/kg).

Injeksjon av ULD-anti-IR førte til en signifikant (p<0,05) reduksjon i blod-plasmaglukosenivået i rotter, anvendelsen av kompleks ULD-anti-IR + ULD-anti-eNOS var imidlertid mer effektivt (p<0,001 versus kontroll) (figur 3).

Resultatene ble bekreftet ved hjelp av glukosetoleransetestdata utført ved dag 28 etter injeksjon av preparatene (figur 4). Injeksjon av ULD-anti-IR førte til en økning i glukosetoleranse (statistisk signifikant reduksjon med 44 % AUC versus kontroll). På samme tidspunkt var reduksjonen i denne parameteren (AUC) forårsaket av injeksjon av kompleks ULD anti-IR + ULD anti-eNOS 62 % og dette var statistisk signifikant versus kontroll (p<0,05).

Eksempel 2.

En klinisk studie av kombinasjonen av ultralave doser av antistoffer mot beta-subenhet C-terminale fragmentet av insulinreseptoren (ULD anti-IR) og ultralave doser av antistoffer mot endotelial NO-syntase (ULD anti-eNOS), hver i form av vann-alkoholblanding av homøopatiske fortynninger C12, C30 og C200 impregnert i isomalt utført hos mennesker.

En open-label ikke-komparativ studie av effektiviteten og sikkerheten ved ULD anti-IR + ULD anti-eNOS hos pasienter med type 1 diabetes mellitus (DM) inkluderte pasienter med en diagnose på DM-type 1 med mild til moderat alvorlighets-grad uten tegn på alvorlig makro- og mikrovaskulær patologi. Etter oppnåelse av pasientens frivillige informerte samtykke for deltakelse i det kliniske forsøket ble en innledningsvis spørreundersøkelse utført for formålet å etablere hvorvidt pasienten møtte inklusjons/eksklusjonskriteriene. En 2-ukers "utvaskingsperiode" ble gjort før start av studien, under hvilken en undersøkelse av pasientene ble utført (klager, fastende glykemi, glykert hemoglobin, daglig glykemisk profil og også lipoproteinogram og effektiviteten og sikkerheten ved foreliggende behandling ble vurdert). I en 12-ukers studie ble nøkkelendepunktene målt i "utvaskings"-ukene, deretter i uke 6 og 12 av behandlingen. Hos 4 pasienter, under "utvaskings"-perioden og i slutten av studien ble kontinuerlig overvåkning av glykemisk nivå utført ved hjelp av CGMS-systemet. Det kontinuerlige glukoseovervåkingssystemet (CGMS) gjør det mulig å kontrollere glukosenivået i løpet av tre dager. Testresultatene viste hvordan glukosenivået forandrer seg i løpet av 3 dager, avhengig av insulinbehandling og livsstil. Disse dataene hjelper til å skille mellom perioder med høyt eller lavt glukosenivå avhengig av diett, inntak av medisin eller fysisk belastning. Systemet i grafisk form viser minimumglukosenivå på 2,2 mmol/1, maksimumsverdier opp til 22,2 mmol/1 og også gjennomsnittlig daglig blodglukosenivå.

Pasienter med DM-type 1, mild til moderat alvorlighet, ved dekompensasjons-stadiet mottok vanlig insulinbehandling før inklusjon og under studien: 1. Langtidsvirkende insuliner (Protaphane®, Lantus®) i gjennomsnittlige doser fra 12 til 26 U/dag. 2. Korttidsvirkende insuliner (Apidra®, Novorapid®, Aktropid®) i gjennomsnittlige doser:

• morgen 8-10 U/dag

• lunsj 8-12 U/dag

• kveld 8-13 U/dag.

Etter bekreftelse av pasientens evne til å delta ble pasienten inkludert i studien og, som et tillegg til vanlig terapi ved DM-type 1 ble det mottatt ULD-anti-IR + ULD anti-eNOS-preparat; administreringsregimet var avhengig av graden av alvorlighet og kompensasjon for DM-type 1. Pasienter som deltok i studien mottok terapi med ULD anti-IR + ULD anti-eNOS-preparat i forskjellige doser:

1. Fire pasienter - 1 tablett 4 ganger daglig klokken 8:00 AM, 12:00 PM,

6:00 PM, 10:00 PM.

2. To pasienter - 1 tablett 2 ganger daglig klokken 8:00 AM, 6:00 PM.

Ved uke 3 og 8 var den daglige glykemiske profilen også kontrollert (åtte-punkts måling) og pasientene ble kontaktet via telefon (telefon "besøk"). Kliniske undersøkelser ble gjort hver uke. Totalt ble pasientene observert i 14 uker.

Seks pasienter ble inkludert i studien, hvorav fem fullførte ifølge studieproto-kollen. Evaluering av glykemi ble utført ved hjelp av åtte-punkts daglig glukoseprofil ved grunnlinjen og etter 3, 6 og 12 uker med behandling. Nivået av glykert hemoglobin ble bestemt ved grunnlinjen og etter 12 uker med behandling.

Alle DM-type 1-pasientene inkludert i studien bemerket at daglig glykemi så ut til å falle etter 6 uker med behandling med studiemedikamentene. Ifølge åtte-punkts daglig glukoseprofil var en gjennomsnittlig reduksjon i glykemi 20 % beregnet hos pasienter med DM-type 1. Etter 12 uker med behandling var glykert hemoglobin i gjennomsnitt 10-15 % lavere sammenliknet med grunnlinjeverdien.

Ifølge resultatene med kontinuerlig glukoseovervåkning med CGMS-systemet hos alle pasienter, førte 3-måneders behandling med ULD anti-IR + ULD anti-eNOS til en reduksjon i gjennomsnittlig daglig glykemi og reduserte oscillasjoner av minimum og maksimum glykemi på 15-20 % av grunnlinjen.

Hos pasient nr. 103 med DM-type 1 med et dekompensasjonstrinn, ble en signifikant reduksjon i daglig glykemi på 48 % uventet observert (1 uke - 8,0 mmol/1, 12 uker - 4,8 mmol/1), som krevet en korreksjon av insulinbehandling (reduksjon i daglig dose av korttidsvirkende insulin ned til 8 U/d). Dynamikken ved gjennomsnittlige blodglukosenivåer og glykert hemoglobin er vist i fig. 5.

Under studien ble ingen skadelige hendelser, deriblant seriøse, registrert, som viser sikkerheten ved preparatet.

Eksempel 3.

En klinisk studie av kombinasjonen av ultralave doser av antistoffer mot beta-subenhet C-terminalt fragment av insulinreseptoren (ULD anti-IR) og ultralave doser av antistoffer mot endotelial NO-syntase (ULD anti-eNOS), hver i form av vann-alkoholblanding av homøopatiske fortynninger Cl2, C30 og C200 impregnert inn i isomalt utført hos mennesker.

En open-label ikke-komparativ studie av effektiviteten og sikkerheten til ULD anti-IR + ULD anti-eNOS hos pasienter med type 2 diabetes mellitus (DM) inkluderte pasienter med en diagnose på DM type 2 med mild til moderat alvorlighet uten tegn på alvorlig makro- og mikrovaskulær patologi, som mottok gjennomsnittlige terapeutiske doser av Metformin. Etter oppnåelse av pasientenes frivillige informerte samtykke for deltakelse i det kliniske forsøket, ble en innledningsvis spørreundersøkelse utført med det formal å stadfeste hvorvidt pasienten møtte inklusjons/eksklusjonskriteriene. Etter bekreftelse på muligheten av å delta i studien, mottok pasienten 1 tablett Subbetta 4 ganger daglig i tillegg til type 2 DM standardbehandling. En 2-ukers "utvaskingsperiode" ble utført før start av studien, hvorunder undersøkelse av pasientene ble utført (klager, fastende glykemi, glykert hemoglobin, daglig glykemisk profil og lipoproteinogram, insulinresistensindeksindikatorer (HOMA-IR) samt effektivitet og sikkerhet ved foreliggende behandling ble vurdert). I en 12-ukers studie ble nøkkelendepunktene målt i "utvaskings"-ukene, deretter ved uke 6 og 12 i behandlingen. Hos 4 pasienter, under "utvaskings"-perioden og i slutten av studien ble kontinuerlig måling av glykemisk nivå utført ved hjelp av CGMS-systemet. Ved uke 3 og 8 ble åtte-punkts glykemisk profil i tillegg kontrollert og telefon "besøk" ble utført. Klinisk tilstand ble sjekket hver uke. Til sammen ble pasienten observert over 14 uker. Elleve pasienter med type 2 DM type 2 ved dekompensasjonstilstand ble inkludert i studien. En pasient droppet frivillig ut av studien. De gjenvårende pasientene fortsatte behandlingen. Hos DM type 2-pasienter, ifølge åtte-punkts daglig profildata, ble en gjennomsnittlig reduksjon i glykemi på 20 % registrert i uke 6.1 uke 12 ble en gjennomsnittlig reduksjon i glykert hemoglobin på 15-19 % av grunnlinjeverdien registrert.

Hos alle pasientene i løpet av 12 uker forble blodtestparametere (erytrocytter, hemoglobin, leukocytter, trombocytter, leukocyttformel, ESR) lipoproteinogram, EKG, analyse av hepatisk funksjon (ALT, AST, bilirubin og dets fraksjoner) innen normale grenser. Insulinresistens, bestemt ved HOMA-IR-test, reduserte i gjennomsnitt 17-19 % av grunnlinjeverdien.

I løpet av 12 uker med undersøkelse ble ingen skadelige hendelser, deriblant seriøse skadelige registrert, som viser sikkerheten ved preparatet. Ingen unormaliteter i leverfunksjonaktivitet ble heller avslørt.

Dynamikken ved det gjennomsnittlige blodglukosenivået og glykert hemoglobin er vist i fig. 6.

Eksempel 4.

En pasient X. (mann, 74 år gammel) diagnostisert med diabetes type II som hadde mottatt Maninil (glibenklamid, Berlin - Chemie) i en dose på 5 mg to ganger daglig. Et dypt nekrotisk åpent fotsår på hælbeinet oppstod 3 år tidligere til tross for at behandlingen ble gjort. Pasienten var hospitalisert to ganger med kirurgisk behandling, imidlertid førte ikke behandlingen til signifikant forbedring. En farmasøytisk sammensetning ifølge oppfinnelsen, en tablett på 250 mg, omfattende aktivert-potensert form (ultralave doser) av antistoffer mot C-terminal insulinreseptor-beta-subenhet (Ab RI) og endotelial NO-syntase (Ab NOS) impregnert på isomalt som en blanding av vann-etanolhomøopatiske fortynninger C12, C30, C200 (Ab RI + Ab NOS) ble lagt til Maninilbehandlingen. Som et resultat av én-måneders behandling ble Maniil® dosen redusert til 5 mg daglig (en tablett før leggetid). Glukoseblodnivået ble redusert til normale verdier (fra 8-10 mmol/1 til 5-6 mmol/1). Den gitte behandlingen snudde utviklingen av fotsåret. Fotsåret ble fritt for nekrotiske masser og hud ble dannet. Ved undersøkelse var såret borte, det var et rundt hvitt område (3,5 cm i diameter) av flassende hud på hælbeinet.

Claims

1. Farmasøytisk preparat omfattende a) en aktivert-potensert form av et antistoff mot human insulinreseptor, og b) en aktivert-potensert form av et antistoff mot endotelial NO-syntase.

2. Farmasøytisk preparat omfattende a) en aktivert-potensert form av et antistoff mot et C-terminalt fragment av beta-subenheten av human insulinreseptor, og b) en aktivert-potensert form av et antistoff mot endotelial NO-syntase.

3. Farmasøytisk preparat omfattende a) en aktivert-potensert form av et antistoff mot human insulinreseptor, og b) en aktivert-potensert form av et antistoff mot endotelial NO-syntase, hvor insulinreseptormolekylet består av en alfa-subenhet og en beta-subenhet.

4. Farmasøytisk preparat omfattende en farmasøytisk akseptabel fast bærer, og a) en aktivert-potensert form av et antistoff mot et C-terminalt fragment av beta-subenheten av human insulinreseptor i form av en blanding av C12, C30 og C200-homøopatiske fortynninger impregnert inn i den faste bæreren, og b) aktivert-potensert form av et antistoff mot endotelial NO-syntase i form av blanding av C12, C30 og C200-homøopatiske fortynninger impregnert inn i den faste bæreren.

5. Farmasøytisk preparat ifølge krav 1, 2, 3 eller 4, hvor antistoffet mot human insulinreseptor er monoklonalt, polyklonalt eller et naturlig antistoff.

6. Farmasøytisk preparat ifølge krav 5, hvor antistoffet mot human insulinreseptor er et polyklonalt antistoff.

7. Farmasøytisk preparat ifølge krav 6, der den aktiverte-potenserte formen av et antistoff mot human insulinreseptor fremstilles ved suksessive centesimale fortynninger forbundet med risting av hver fortynning.

8. Farmasøytisk preparat ifølge krav 1,2,3 eller 4, hvor antistoffet mot endotelial NO-syntase er monoklonalt, polyklonalt eller et naturlig antistoff.

9. Farmasøytisk preparat ifølge krav 8, hvor antistoffet mot endotelial NO-syntase er et polyklonalt antistoff.

10. Farmasøytisk preparat ifølge krav 9, der den aktiverte-potenserte formen av et antistoff mot endotelial NO-syntase fremstilles ved suksessive centesimale fortynninger koblet med risting av hver fortynning.

11. Farmasøytisk preparat ifølge krav 1, hvor den humane insulinreseptoren består av en sekvens utvalgt fra gruppen bestående av SEQ ID NR.: 1, SEQ ID NR.: 2, SEQ ID NR.: 3, SEQ ID NR.: 4, SEQ ID NR.: 5, SEQ ID NR.: 6, SEQ ID NR.: 7, SEQ ID NR.: 8, SEQ ID NR.: 9, SEQ ID NR.: 10, SEQ ID NR.: 11, SEQ ID NR.: 12, SEQ ID NR.: 13 og SEQ ID NR.: 14.

12. Farmasøytisk preparat ifølge krav 1, hvor den endotele NO-syntasen består av sekvensen tilveiebrakt i SEQ. ID NR.: 15, SEQ ID NR.: 16, SEQ ID NR.: 17, SEQ ID NR.: 18, SEQ ID NR.: 19, SEQ ID NR.: 20, SEQ ID NR.: 21 og SEQ ID NR.: 22.

13. Fremgangsmåte for behandling av type I diabetes hos en human pasient, der fremgangsmåten omfatter administrering av det farmasøytiske preparatet ifølge krav 1, 2, 3 eller 4 til pasienten.

14. Fremgangsmåte ifølge krav 13, hvor det farmasøytiske preparatet administreres til en pasient i en fast doseform per administrering.

15. Fremgangsmåten ifølge krav 13, hvor doseformen er en tablett.

16. Fremgangsmåten ifølge krav 15, hvor tabletten oppnås ved direkte kompresjon.

17. Fremgangsmåte ifølge krav 15, hvor tabletten administreres fra én gang daglig til fire ganger daglig.

18. Fremgangsmåte ifølge krav 15, hvor tablettene administreres to ganger daglig.

19. Fremgangsmåte ifølge krav 15, hvor tabletten administreres fire ganger daglig.

20. Fremgangsmåte for behandling av type II diabetes hos en human pasient der fremgangsmåten omfatter administrering av det farmasøytiske preparatet ifølge krav 1, 2, 3 eller 4 til pasienten.

21. Fremgangsmåte ifølge krav 20, hvor det farmasøytiske preparatet administreres til pasienten i en fast doseform per administrering.

22. Fremgangsmåte ifølge krav 21, hvor doseformen er en tablett.

23. Fremgangsmåte ifølge krav 22, hvor tabletten oppnås ved hjelp av direkte kompresjon.

24. Fremgangsmåte ifølge krav 22, hvor tabletten administreres fra én gang daglig til fire ganger daglig.

25. Fremgangsmåte ifølge krav 15, hvor tabletten administreres fire ganger daglig.

26. Fremgangsmåte for reduksjon av blodglukosenivå hos et pattedyr, der fremgangsmåten omfatter administrering av det farmasøytiske preparatet ifølge krav 1, 2, 3 eller 4 til pattedyret.

27. Fremgangsmåte ifølge krav 26, hvor pattedyret er et menneske.

28. Fremgangsmåte ifølge krav 27, hvor det farmasøytiske preparatet administreres til pasienten i form av én eller to enhetsdoseformer.

29. Fremgangsmåte ifølge krav 28, hvor doseformen(e) administreres fra én gang daglig til fire ganger daglig.

30. Fremgangsmåte ifølge krav 29, hvor doseformen(e) administreres tre ganger daglig.

31. Fremgangsmåte for behandling av insulinresistens, der fremgangsmåten omfatter administrering av det farmasøytiske preparatet ifølge krav 1, 2, 3 eller 4 til pattedyret.

32. Fremgangsmåte ifølge krav 31, hvor pattedyret er et menneske.

33. Fremgangsmåte ifølge krav 32, hvor det farmasøytiske preparatet administreres til en pasient i form av én eller to enhetsdoseformer.

34. Fremgangsmåte ifølge krav 33, hvor doseformen(e) administreres fra én gang daglig til fire ganger daglig.

35. Fremgangsmåte ifølge krav 34, hvor doseformen(e) administreres tre ganger daglig.

36. Fremgangsmåte ifølge krav 13, der fremgangsmåten videre omfatter administrering av insulin eller andre ytterligere farmasøytiske midler egnet for behandling av type i diabetes.

37. Fremgangsmåte ifølge krav 20, der fremgangsmåten videre omfatter administrering av ytterligere farmasøytiske midler egnet for behandling av type II diabetes.

38. Farmasøytisk preparat for anvendelse ved behandling av en pasient som lider av diabetes eller andre metabolske forstyrrelser, der preparatet er oppnådd ved å tilveiebringe a) en aktivert-potensert form av et antistoff mot human insulinreseptor, og b) en aktivert-potensert form av et antistoff mot endotelial NO-syntase, hver fremstilt ved etterfølgende gjentatt fortynning og multippel risting av hver oppnådde oppløsning i samsvar med homøopatisk teknologi, og deretter enten kombinering av de potenserte oppløsningene ved blanding av disse, eller alternativt, impregnering av en bærer med den kombinerte oppløsningen eller med oppløsningene separat.

39. Farmasøytisk preparat ifølge krav 38, hvor den aktiverte-potenserte formen av et antistoff mot human insulinreseptor er en aktivert-potensert form av et antistoff mot et C-terminalt fragment av human insulinreseptor.