NO175379B - Vannfri smöreoljeblanding for smöring av metall under bearbeidelse ved anvendelse av en blanding inneholdende basiske jordalkalimetallsalter - Google Patents

Description

Foreliggende oppfinnelse vedrører vannfrie smøreoljeblan-dinger for smøring av metall under bearbeidelse bestående av (A) en hovedmengde av en smøreolje; (B) en mindre mengde av et basisk salt av minst en sur organisk forbindelse, eller et borert kompleks av nevnte basiske salt; og (C) en mindre mengde av minst ett forsvovlingsprodukt av en alifatisk, arylalifatisk eller alicyklisk olefinisk hydrokarbon inneholdende fra 3 til 30 karbonatomer,hvor forsvovlingspro-duktet inneholder aktivt svovel.

Metallbearbeidelsesoperasjoner, f.eks. valsing, smiing, varmpressing, utklipning, bøyning, klippestempling, rørval-sing, kutting, lukking, trykkvalsing og lignende anvender generelt et smøremiddel for å lette operasjonen. Smøremidler forbedrer disse operasjonene ved at de kan redusere energien som er påkrevet for operasjonen, forhindre klebing og nedsette slitasje av former, skjæreverktøy og lignende. I tillegg tilveiebringer de ofte rustinhiberende egenskaper for metallet som bearbeides.

Mange av de i dag kjente smøremidlene for metallbeareidelse er oljebaserte smøremidler inneholdende en relativt stor mengde aktivt svovel tilstede i additiver. (Med "aktivt svovel" menes her kjemisk kombinert svovel i en form som forårsaker misfarging av kobber.) Nærværet av aktivt svovel er i noen tilfeller uheldig p.g.a. dets tendens til å misfarge kobber, så vel som andre metaller innbefattende messing og aluminium. Ikke desto mindre har svovels nærvær ofte vært nødvendig p.g.a. de fordelaktige egenskapene ved ekstreme trykk for aktivt svovelholdige preparater, spesielt for bearbeidelse av jernholdige metaller.

US-PS 4,505,830 beskriver smøremidler som er nyttige i metallbearbeidelsesprosesser innbefattende en smøreolje og et basisk alkali (dvs. natrium-, kalium-, litium-) metallsalt eller borert kompleks derav. Det er overraskende funnet at basiske jordalkali (f.eks. kalium-, magnesium-, barium-, strontium-) metallsalter eller borerte komplekser derav kan anvendes i metallbearbeidelsesprosesser, og i motsetning til alkalimetallsaltene viser de ikke alvorlige skumdannelses-problemer. Det er også overraskende funnet at jordalkali-metallsaltene ifølge oppfinnelsen har overlegen demulgerbar-het, større kompatibilitet med estere (f.eks. mindre gelering) og mindre vannfølsomhet enn alkalimetallsaltene beskrevet i US-PS 4,505,830.

Foreliggende oppfinnelse tilveiebringer følgelig en vannfri smøreoljeblanding for smøring av metall under bearbeidelse bestående av: (A) en hovedmengde av en smøreolje; (B) en mindre mengde av et basisk salt av minst en sur organisk forbindelse, eller et borert kompleks av nevnte basiske salt; og (C) en mindre mengde av minst ett forsvovlingsprodukt av en alifatisk, arylalifatisk eller alicyklisk olefinisk hydrokarbon inneholdende fra 3 til 30 karbonatomer,hvor forsvovlingspro-duktet inneholder aktivt svovel, kjennetegnet ved at det som basisk salt i komponent (B) inneholder et basisk jordalkalimetallsalt.

Egnede smøreoljer innbefatter naturlige og syntetiske oljer og blandinger derav.

Naturlige oljer er ofte foretrukket; de innbefatter flytende petroleumoljer og oppløsningsmidddelbehandlede eller syrebehandlede mineralsmøreoljer av paraffinisk, natenisk og blandet paraffinisk-naftenisk type. Oljer av smørende viskositet avledet fra kull eller skifter er også nyttige basisoljer.

Syntetiske smøreoljer innbefatter hydrokarbonoljer og halogensubstituerte hydrokarbonoljer, så som polymeriserte og interpolymeriserte olefiner (f.eks. polybutylener, polypropy-lener, propylen-isobutylenkopolymerer, klorerte polybutylener, poly(1-heksener), poly(1-oktener ), poly(1-decener)); alkylbenzener, (f.eks. dodecylbenzener, tetradecylbenzener, dinonylbenzener, di(2-etylheksyl)benzener); polyfenyler (f.eks. bifenyler, terfenyler, alkylerte polyfenyler); og alkylerte difenyletere og alkylerte difenylsulfider og derivater, analoger og homologer derav.

Alkylenoksydpolymerer og -interpolymerer og derivater derav hvor de terminale hydroksylgruppene er modifiserte ved forestring, foretring osv., utgjør en annen klasse av kjente syntetiske smøreoljer. Disse kan eksemplifiseres ved polyoksyalkylenpolymerer fremstilt ved polymerisasjon av etylenpoksyd eller propylenoksyd, alkyl- og aryletere av disse polyoksyalkylenpolymerene (f.eks. metyl-polyisopropy-lenglykoleter som har en gjennomsnitlig molekylvekt på 1000, difenyleter av polyetylenglykol som har en molekylvekt på 500-1000, dietyleter av polypropylenglykol som har en molekylvekt på 1000-1500); og mono- og polykarboksylestere derav, f.eks. eddiksyreesterne; blandede C3-C8 fettsyreestere og Ci3-oksosyrediester av tetraetylenglykol.

En annen egnet klasse av syntetiske smøreoljer innbefatter esterne av dikarboksylsyrer (f.eks. ftalsyre, ravsyre, alkylravsyre og alkenylravsyrer, maleinsyre, azelainsyre, suberinsyre, sebacinsyre, fumarinsyre, adipinsyre, linoleinsyredimer, malonsyre, alkylmalonsyre, alkenylmalonsyrer) med en rekke alkoholer (f.eks. butylalkohol, heksylalkohol, dodecylalkohol, 2-etylheksylalkohol, etylenglykol, dietylen-glykolmonoeter, propylenglykol). Spesifikke eksempler på disse esterne innbefatter dibutyladipat, di(2-etylhek-syl )sebacat, di-n-heksylfumarat, dioktylsebacat, diisook-tylacelat, diisodecylazelat, dioktylftalat, didecylftalat, dieikosylsebacat, 2-etylheksyldiesteren av linoleinsyredimer, dieikosylsebacat,, 2-etylheksyldiesteren av linoleinsyredimer og den komplekse esteren dannet ved omsetning av ett mol av sebacinsyre med 2 mol tetraetylenglykol og 2 mol 2-etylheksansyre.

Estere som er nyttige som syntetiske oljer innbefatter også de som er fremstilt fra C5 til C^2 monokarboksylsyrer og polyoler og polyoletere, så som neopentylglykol, trimetylol-propan, pentaerytritol, dipentaerytritol og tripentaerytri-tol.

Silisium-baserte oljer, så som polyalkyl-, polyaryl-, polyalkoksy-, eller polyaryloksysilanoljer og silikatoljer utgjør en annen nyttig klasse av syntetiske smøremidler; de innbefatter tetraetylsilikat, tetraisopropylsilikat, tetra-(2-etylheksyl)silikat, tetra-(4-metyl-2-etylheksyl)silikat, tetra-(p-tert-butylfenyl)silikat, heksa-(4-metyl-2-pentoksy)-disiloksan, poly(metyl)siloksaner og poly(metylfenyl)silok-saner. Andre syntetiske smøreoljer innbefatter flytende

estere av fosforholdige syrer (f.eks. trikresylfosfat, trioktylfosfat, dietylester av decylfosfonsyre) og polymere tetrahydrofuraner.

Uraffinerte, raffinerte og reraffinerte oljer kan benyttes som komponent A ifølge foreliggende oppfinnelse. Uraffinerte oljer er de som oppnås direkte fra en naturlig eller syntetisk kilde uten ytterligere rensebehandling. For eksempel vil en skiferolje oppnådd direkte fra retorteopera-sjoner, en råolje oppnådd direkte fra destillasjon eller esterolje oppnådd direkte fra en forestringsprosess, og benyttet uten ytterligere behandling, være en uraffinert olje. Raffinerte oljer tilsvarer uraffinerte oljer, bortsett fra at de er behandlet videre i et eller flere rensetrinn for å forbedre en eller flere egenskaper. Mange slike rense-teknikker, så som destillasjon, oppløsningsmiddel ekstrak-sjon, syre- eller baseekstraksjon, filtrering og perkolering er kjente for fagmannen. Reraffinerte oljer oppnås ved fremgangsmåter som tilsvarer de som benyttes for å oppnå raffinerte oljer, anvendt på raffinerte oljer som allerede har vært benyttet i drift. Slike reraffinerte oljer er også kjente som gjenvundne eller regenererte oljer og bearbeides ofte i tillegg ved teknikker for fjernelse av forbrukte additiver og oljenedbrytningsprodukter.

Komponent B er ifølge oppfinnelsen et basisk jordalkalimetallsalt av minst en sur organisk forbindelse. Denne komponenten er valgt blant eie, innenfor teknikken kjente metallholdige preparatene som betegnes ved navn som "basiske", "superbasiske" og "overbasiske" salter eller komplekser. Fremgangsmåten for fremstilling av disse betegnes ofte som "overbasing". Betegnelsen "metallforhold" benyttes ofte for å definere mengden metall i disse saltene eller kompleksene relativt til mengden organisk anion, og er definert som forholdet mellom antallet ekvivalenter metall og antallet ekvivalenter derav som ville være tilstede i et normalt salt basert på den vanlige støkiometrien for de aktuelle forbindelsene. l

Jordalkalimetallene som er tilstede i de basiske jordalkali-metallsaltene innbefatter hovedsakelig kalsium, magnesium, barium og strontium, kalsium er foretrukket p.g.a. dets tilgjengelighet og relativt lave pris. De nyttigste sure organiske forbindelsene er karboksylsyrer, sulfonsyrer, organiske fosforsyrer og fenoler.

Sulfonsyrene benyttes fortrinnsvis ved fremstillingen av komponent B. De innbefatter forbindelsene representert ved formelene R<1>(S03H)r og (R<2>)xT(S03H)y. I disse formelene er R<1 >en alifatisk eller alifatisk-substituert cykloalifatisk hydrokarbon eller hovedsakelig hydrokarbonrest fri for acetylenisk umettethet eller inneholdende opp til 60 karbonatomer. Når R<*> er alifatisk inneholder den vanligvis minst 15 karbonatomer; når den er en alifatisk substituert cykloalifatisk rest inneholder de alifatiske substituentene vanligvis samlet minst 12 karbonatomer. Eksempler på R<1> er alkyl-, alkenyl- og alkoksyalkylrester, og alifatisk substituerte cykloalifatiske rester hvori de alifatiske substituentene er alkyl, alkenyl, alkoksy, alkoksyalkyl, karboksyalkyl o.l. Generelt er den cykloalifatiske kjernen avledet fra en cykloalkan eller en cykloalken, så som cyklopentan, cykloheksan, cykloheksen eller cyklopenten. Spesifikke eksempler på R<1> er cetylcykloheksyl, laurylcyklo-heksyl, cetyloksyetyl, oktandecenyl, og rester avledet fra råoljer, mettet og umettet paraffinvoks, og olefinpolymerer inneholdende polymeriserte monoolefiner og diolefiner inneholdende 2-8 karbonatomer pr. olefinisk monomerenhet. R<1 >kan også inneholde andre substituenter, så som fenyl, cykloalkyl, hydroksy, merkapto, halogen, nitro, amino, nitroso, lavere alkoksy, lavere alkylmerkapto, karboksy, karbalkoksy, okso eller tio, eller avbrytende grupper, så som -NH-, -0- eller -S-, så lenge som den overveiende hydrokarbonkarakteren ikke ødelegges.

R<2> er generelt en hydrokarbon eller hovedsakelig hydrokarbonrest som er fri for acetylenisk umettethet og som inneholder fra 4 til 60 alifatiske karbonatomer, fortrinnsvis en alifatisk hydrokarbonrest, så som alkyl eller alkenyl. Den kan imidlertid også inneholde substituenter eller avbrytende grupper som de som er angitt ovenfor, forutsatt at den overveiende hydrokarbonkarakteren bevares. Genrelt utgjør ikke-karbonatomer som er tilstede i R<*> eller R<2> ikke mer enn 1096 av den samlede vekten derav.

Resten T er en cyklisk kjerne som kan være avledet fra en aromatisk hydrokarbon så som benzen, naftalen, antracen eller bifenyl, eller fra en heterocyklisk forbindelse, så som pyridin, indol eller isoindol. Vanligvis er T en aromatisk hydrokarbonkjerne, spesielt en benzen- eller naftalenkjerne.

Subskript x er minst 1 og er generelt 1-3. Subskriptene r og y har en gjennomsnitlig verdi på 1-4 pr. molekyl og er generelt også 1.

Eksempler på sulfonsyrer som er nyttige ved fremstillingen av komponent B er mahognysulfonsyrer, petrolatumsulfonsyrer, mono- og polyvoks-substituerte naftalensulfonsyrer, cetyl-klorbenzensulfonsyrer, cetylfenylsulfonsyrer, cetylfenol-disulfidsulfonsyrer, cetoksykaprylbenzensulfonsyrer, dicetyltiantrensulfonsyrer, dilauryl beta-naftolsulfonsyrer, dlkaprylnitronaftalensulfonsyrer, mettede paraffinvokssulfonsyrer, umettede parafflnvokssulfonsyrer, hydroksysubstituerte paraffinvokssulfonsyrer, tetralsobutylensulfonsyrer, tetraamylensulfonsyrer, klorsubstituerte paraffInvokssulfonsyrer, nitrososubstituerte paraffInvokssulfonsyrer, petro-leumnaftensulfonsyrer, cetylcyklopentylsulfonsyrer, lauryl-cykloheksylsulfonsyrer, mono- og polyvoks-substituerte cykloheksylsulfonsyrer, postdodecylbenzensulfonsyrer, "dimeralkylat" sulfonsyrer, o.l. Disse sulfonsyrene er velkjente innen teknikken og krever ingen ytterligere omtale her.

Egnede karboksylsyrer innbefatter alifatiske, cykloalifatiske og aromatiske en- og flerverdige karboksylsyrer som er fri for acetylenisk umettethet, innbefattende naftensyrer, alkyl-eller alkenylsubstituerte cyklopentansyrer, alkyl- eller alkenyl-substituerte cykloheksansyrer, og alkyl- eller alkenyl-substituerte aromatiske karboksylsyrer. De alifatiske syrene inneholder generelt fra 8 til 50, og fortrinnsvis fra 12 til 25 karbonatomer. De cykloalifatiske og alifatiske karboksylsyrene er foretrukket og de kan være mettede eller umettede. Spesifikke eksempler innbefatter 2-etylheksansyre, linolensyre, propylentetramer-substituert maleinsyre, behensyre, isostearinsyre, pelargonsyre, kaprinsyre, palmitoleinsyre, linoleinsyre, laurinsyre, oleinsyre, ricinolinsyre, undecylsyre.dioktylcyklopentankarboksylsyre, myristinsyre, dilauryldecahydronaftalen-karboksylsyre, stearyloktahydroindenkarboksylsyre, palmitinsyre, alkyl- og alkenylravsyrer, syrer dannet ved oksydasjon av petrolatum eller av hydrokarbonvokser og kommersielt tilgjengelige blandinger av to eller flere karboksylsyrer, så som tall-oljesyrer, kolofoniumharpikssyrer o.l.

De femverdige fosforsyrene som er nyttie ved fremstilling av komponent B kan representeres ved formelen

hvori hver av R<3> og R<4> er hydrogen eller en hydrokarbon-eller hovedsakelig hydrokarhonrest som fortrinnsvis inneholder fra 4 til 25 karbonatomer, minst en av R<3> og R<4> er hydrokarbon eller hovedsakelig hydrokarbon; hver av X<*>, X<2>, X<3> og X<4> er oksygen eller svovel; og hver av a og b er 0 eller 1. Følgelig fremgår det at fosforsyren kan være en organofosforsyre, fosfonsyre eller fosfinsyre, eller en tio-analog av en hvilken som helst av disse.

Vanligvis er fosforsyrene av formelen

hvori R<3> er en fenylrest eller (fortrinnsvis)

en alkylrest inneholdende opp til 18 karbonatomer, og R<4> er hydrogen eller en tilsvarende fenyl- eller alkylrest. Blandinger av slike fosforsyrer er ofte foretrukne fordi de er lette å fremstille.

Komponent B kan også fremstilles fra fenoler; dvs. forbindelser inneholdende en hydroksyrest bundet direkte til en aromatisk ring. Betegnelsen "fenol" innbefatter, slik den her benyttes, forbindelser inneholdende mer enn en hydroksygruppe bundet til en aromatisk ring, så som katekol, resorcinol, og hydrokinon. Den innbefatter også alkylfenoler, så som kresolene og etylfenolene, og alkenylfenoler. Foretrukket er fenoler inneholdende minst en alkylsubstituent inneholdende 3-100 og spesielt 6-50 karbonatomer, så som heptylfenol, oktylfenol, dodecylfenol, tetrapropanalkylert fenol, oktadecylfenol og polybutenylfenoler. Fenoler inneholdende mer enn 1 alkylsubstituent kan også benyttes, men monoalkyl-fenolene er foretrukket p.g.a. deres tilgjengelighet og enkle fremstilling.

Nyttige er også kondensasjonsprodukter av de ovenfor omtalte fenolene med minst ett lavere aldehyd, uttrykket "lavere" betegner aldehyder inneholdende ikke mer enn 7 karbonatomer. Egnede aldehyder innbefatter formaldehyd, acetaldehyd, propionaldehyd, butyraldehyder, valeraldehyder og benzalde-hyder. Egnede er også aldehyd-givende reagenser, så som paraformaldehyd, trioksan, metylol, "Metyl Formcel" og paraldehyd. Formaldehyd og de formaldehyd-givende reagensene er spesielt foretrukket.

Ekvivalentvekten av den sure organiske forbindelsen er dens molekylvekt dividert med antallet sure grupper (dvs.sulfonsyre-, karboksy- eller sure hydroksygrupper) tilstede pr. molekyl.

Spesielt foretrukket for anvendelse som komponent B er basiske jordalkalimetallsalter som har metallforhold fra 4 til 40, fortrinnsvis fra 6 til 30 og spesielt fra 8 til 25, og som er fremstilt ved at man bringer i intim kontakt, i et tidsrom som er tilstrekkelig til å danne en stabil dispersjon, ved en temperatur mellom størkningstemperaturen for reaksjonsblandingen og dens dekomponeringstemperatur: (B-l) minst et surt gassformig materiale valgt fra gruppen bestående av karbondioksyd, hydrogensulfid og svoveldioksyd, med

(B-2) en reaksjonsblanding innbefattende

(B-2-a) minst en oljeoppløselig sulfonsyre, eller et derivat derav som kan utsettes for overbasing;

(B-2-b) minst en jordalkalimetall- eller basisk jordalkali-metallforbindelse;

(B-2-c) minst en lavere alifatisk alkohol; og (B-2-d) minst en oljeoppløselig karboksylsyre eller et funksjonelt derivat derav.

Reagens B-l er minst et surt gassformig materiale som kan være karbondioksyd, hydrogensulfid eller svoveldioksyd; blandinger av disse gassene er også nyttige. Karbondioksyd er foretrukket p.g.a. dets relativt lave pris, tilgjengelighet, og enkelhet ved anvendelse og virkning.

Reagens B-2 er en blanding inneholdende minst fire kom-ponenter hvorav B-2-a er minst en oljeoppløselig sulfonsyre som definert ovenfor, eller et derivat derav som kan utsettes for overbasing. Blandinger av sulfonsyrer og/eller deres derivater kan også benyttes. Sulfonsyrederivater som kan utsettes for overbasing innbefatter deres metallsalter, spesielt jordalkali-, sink- og blysalter, ammoniumsalter og aminsalter (f.eks. etylamin-, butylamin- og etylenpolyaminsalter); og estere så som butylamin og etylenpolyaminsalter; og estere så som etyl, butyl og glycerolestere.

Komponent B-2-b er minst et jordalkalimetall eller en basisk forbindelse derav. Eksempler på basiske jordalkalimetallforbindelser er hydroksydene, alkoksydene (typisk de hvori alkoksygruppen inneholder opp til 10, og fortrinnsvis opp til 7 karbonatomer), hydrider og amider. Følgelig innbefatter nyttige basiske jordalkalimetallforbindelser kalsiumhydroksyd, magnesiumhydroksyd, bariumhydroksyd, strontiumhydroksyd, kalsiumhydroksyd, magnesiumoksyd, bariumoksyd, strontiumok-syd, kalsiumhydrid, magnesiumhydrid, bariumhydrid, strontium-hydrid, kalsiumetoksyd, kalsiumbutoksyd og kalsiumamid. Spesielt foretrukket er kalsiumoksyd og kalsiumhydroksyd og kalsiumlavere alkoksyder (dvs. de inneholdende opp til 7 karbonatomer). Ekvivalentvekten for forbindelse B-2-b er, for formålet med foreliggende oppfinnelse, lik det dobbelte av molekylvekten, idet jordalkalimetallene er toverdige.

Komponent B-2-c er minst en lavere alifatisk alkohol, fortrinnsvis en enverdig eller toverdig alkohol. Eksempler på alkoholer er metanol, etanol, 1-propanol, 1-heksanol, isopropanol, isobutanol, 2-pentanol, 2,2-dimetyl-l-propanol, etylenglykol, 1-3-propandiol og 1-5-pentandiol. Av disse er de foretrukne alkoholene metanol, etanol og propanol, metanol er spesielt foretrukket. Ekvivalentvekten av komponenten B-2-c er dens molekylvekt dividert på antallet hydroksygrupper pr. molekyl.

Komponent B-2-d er minst en oljeoppløselig karboksylsyre som beskrevet tidligere, eller et funksjonelt derivat derav. Spesielt egnede karboksylsyrer er de av formelen R<5>(COOH)n, hvori n er et helt tall fra 1 til 6, og fortrinnsvis er 1 eller 2, og R<5> er en mettet eller idet vesentlige mettet alifatisk rest (fortrinnsvis en hydrokarbonrest) inneholdende minst 8 alifatiske karbonatomer. Avhengig av verdien av n vil R*5 være en enverdig til seksverdig rest.

r<5> kan inneholde ikke-hydrokarbonsubstituenter, forutsatt at de ikke i vesentlig grad endrer dens hydrokarbonkarakter. Slike substituenter er fortrinnsvis til stede i mengder på ikke mer enn 10 vekt-#. Eksempler på substituenter innbefatter de ikke-hydrokarbonsubstituentene som er angitt ovenfor under henvisning til komponent B-2-a. R<5> kan også inneholde olefinisk umettethet opp til et maksimum på 5%, og fortrinnsvis ikke mer enn 256 olefiniske bindinger basert på de samlede antallet kovalente karbon-til-karbonbindinger som er tilstede. Antallet karbonatomer i R<5> er vanligvis 8-700 avhengig avkilden for R^. Som omtalt nedenfor fremstilles en foretrukket serie karboksylsyrer og derivater ved å omsete en olefinpolymer eller halogenert olefinpolymer med en alfa,-beta-umettet syre eller dens anhydrid så som akrylsyre, metakrylsyre, maleinsyre eller fumarsyre eller maleinsyre-anhydrid for å danne den tilsvarende substituerte syren eller derivatet derav. R<5->gruppen i disse produktene har en antallsgjennomsnitlig molekylvekt fra 150 til 10000, og vanligvis fra 700 til 5000, bestemt ved f.eks. gelgjennom-trengningskromatografi.

Monokarboksylsyrene som er nyttige som komponent B-2-d har formelen R<5>COOH. Eksempler på slike syrer er kaprylsyre, kaprinsyre, palmitinsyre, stearinsyre, isostearinsyre, lineoleinsyre og behensyre. En spesielt foretrukket gruppe av monokarboksylsyrer fremstilles ved omsetning av en halogenert olefinpolymer, så som en klorert polybutyn, med akrylsyre eller metakrylsyre.

Egnede dikarboksylsyrer innbefatter de substituerte ravsyrene som har formelen

hvori R** er den samme som R<5> definert ovenfor. R^ kan være en olefinpolymer-avledet gruppe dannet ved polymerisasjon av slike monomerer som etylen, propylen, 1-buten-isobuten, 1-penten, 2-penten, 1-heksen og 3-heksen. R^ kan også være avledet fra en idet vesentlige mettet råoljefraksjon av høy molekylvekt. De hydrokarbon-substituerte ravsyrene og deres derivater utgjør den mest foretrukne klassen av karboksylsyrer for anvendelse som komponent B-2-d.

De ovenfor omtalte klassene av karboksylsyrer avledet fra olefinpolymerer og deres derivater, er velkjent innen teknikken, og fremgangsmåter for deres fremstilling, så vel som representative eksempler på typene som er nyttige ved foreliggende oppfinnelse er beskrevet i detalj i en rekke US-patenter.

Funksjonelle derivater av de ovenfor omtalte syrene som er nyttige som komponent B-2-d innbefatter anhydridene, esterne, amidene, imidene, amidinene og metallsaltene. Reaksjonsproduktene av olefinpolymer-substituerte ravsyrer og mono- eller polyaminer, spesielt polyalkylenpolyaminer, inneholdende opp til 10 amino-nitrogenatomer er spesielt egnede. Disse reaksjonsproduktene innbefatter generelt blandinger av ett eller flere amider, imider eller amidiner. Reaksjonsproduktene av polyetylenaminer inneholdende opp til 10 nitrogenatomer og polybuten-mettet ravsyreanhydrid hvori polybutenresten innbefatter hovedsakelig isobutenenheter er spesielt nyttige. Innbefattet i denne gruppen av funksjonelle derivater er prepratene fremstilt ved etterbehandling av amin-anhydrid-reaksjonsproduktet med karbondisulfid, borforbindelser, nitril, urea, tiourea, guanidin, alkylenoksyder e.l. Nyttige er også halv-amidet, halv-metallsaltet og halv-esteren, eller halv-metallsaltderivatene av slike substituerte ravsyrer.

Nyttige er også esterne fremstilt ved omsetning av de substituerte syrene eller anhydridene med en mono- eller polyhydroksyforbindelse, så som en alifatisk alkohol eller en fenol. Foretrukket er esterne av olefinpolymer-substituerte ravsyrer eller anhydrider og flerverdige alifatiske alkoholer inneholdende 2-10 hydroksydgrupper og opp til 40 alifatiske karbonatomer. Denne klassen av alkoholer innbefatter etylenglykol, glycerol, sorbitol, pentaerytritol, polyetylenglykol, dietanolamin, trietanolamin, N,N-di(hydroksyetyl)-etylendiamin o.l. Når alkoholen innbefatter reaktive aminogrupper kan reaksjonsproduktet innbefatte produkter som oppstår fra reaksjonen mellom syregruppen og både hydroksy-og aminofunksjonene. Følgelig kan denne reaksjonsblandingen innbefatte halv-estere, halv-amider, estere, amider og imider.

Ekvivalentforholdene mellom bestanddelene og reagens B-2 kan variere i stor grad. Generelt vil forholdet mellom komponent B-2-b og B-2-a være minst 4:1 og vanligvis ikke større enn 40:1, fortrinnsvis mellom 6:1 og 30:1, og mest foretrukket mellom 8:1 og 25:1. Selv om dette forholdet i noen tilfeller kan overskride 40:1 vil et slikt overskudd normalt ikke tjene noe nyttig formål.

Forholdet mellom antall ekvivalenter av komponent B-2-c og komponent B-2-a er mellom 1:1 og 80:1, og fortrinnsvis mellom 2:1 og 50:1, og forholdet mellom antallet ekvivalenter av komponent B-2-d og komponent B-2-a er fra 1:1 til 1:20, og fortrinnsvis fra 1:2 til 1:10.

Reagensene B-l og B-2 holdes generelt i kontakt inntil det ikke forekommer ytterligere reaksjon mellom de to, eller inntil reaksjonen idet vesentlige har opphørt. Selv om det vanligvis er foretrukket at reaksjonen fortsettes inntil ikke noe ytterligere overbaseprodukt dannes, kan nyttige dispersjoner fremstilles når kontakt mellom reagensene B-l og B-2 opprettholdes i et tidsrom som er tilstrekkelig til at ca. 7056 av reagens B-l får reagere, relativt til mengden som er påkrevet dersom reaksjonen fikk forløpe fullstendig eller til sitt "endepunkt".

Det punktet hvorved reaksjonen er avsluttet, eller idet vesentlige opphørt, kan fastslås ved en hvilken som helst av en rekke konvensjonelle fremgangsmåter. En slik fremgangsmåte er måling av gassmengden (reagens B-l) som trer inn i, eller forlater, blandingen; reaksjonen kan betraktes som idet vesentlige fullstendig når mengden som forlater blandingen er 90-10056 av den mengden som trer inn i denne. Disse mengdene kan lett bestemmes ved hjelp av måleventiler ved innløp og utløp.

Reaksjonstemperaturen er ikke kritisk. Generelt vil den ligge mellom størkningstemperaturen for reaksjonsblandingen og dens dekomponeringstemperatur (dvs. den laveste dekomponeringstem-peraturen for en hvilken som helst av komponentene derav). Vanligvis vil temperaturen være fra 25° til 200°C, og fortrinnsvis ca. 150°C. Reagensene B-l og B-2 bringes hensiktsmessig i kontakt ved tilbakestrømningstemperaturen for blandingen. Denne temperaturen vil naturligvis avhenge av kokepunktene for de forskjellige komponentene; når følgelig metanol anvendes som komponent B-2-c, vil kontakttemperaturen ligge rundt tilbakeløpstemperaturen for metanol.

Reaksjonen gjennomføres vanligvis ved atmosfæretrykk, selv om trykk over atmosfæretrykk ofte akselererer reaksjonen og fremmer optimal utnyttelse av reagens B-l. Prosessen kan også utføres ved redusert trykk, men av åpenbare praktiske grunner gjøres dette sjelden.

Reaksjonen gjennomføres vanligvis i nærvær av et idet vesentlige inert, normalt flytende organisk fortynningsmiddel, som fungerer både som dispergerings- og reaksjonsmedium. Dette fortynningsmidlet vil utgjøre minst 1056 av den samlede vekten av reaksjonsblandingen. Normalt vil det ikke overskride ca. 80 vekt-56, og utgjør fortrinnsvis 30-7056 derav.

Selv om en lang rekke fortynningsmidler er nyttige, er det foretrukket å anvende et fortynningsmiddel som er oppløselig i smøreolje. Fortynningsmidlet utgjør vanligvis selv en smøreolje av lav viskositet.

Andre organiske fortynningsmidler kan anvendes enten alene eller i kombinasjon med smøreolje. Foretrukne fortynningsmidler for dette formålet innbefatter de aromatiske hydrokarbonene så som benzen, toluen og xylen; halogenerte derivater derav så som klorbenzen; laverekokende råoljedestillater så som petroleumsetere og de forskjellige naftaene; normalt flytende alifatiske <p>g cykloalifatiske hydrokarboner så som heksan, heptan, heksen, cykloheksen, cyklopentan, cykloheksan og etylcykloheksan, og deres halogenerte derivater. Dialkyl-ketoner, så som dipropylketon og etylbutylketon, og alkyl-arylketonene, så som acetofenon, er også nyttige, på samme måte som etere, så som n-propyleter, n-butyleter, n-butyl-metyleter og isoamyleter.

Når en kombinasjon av olje og annet fortynningsmiddel benyttes, er vektforholdet mellom oljen og det andre fortynningsmidlet generelt fra 1:20 til 20:1. Det er vanligvis ønskelig at en mineralsmøreolje innbefatter minst 50 vekt-# av fortynningsmidlet, spesielt dersom produktet skal benyttes som et smøremiddeladditiv. Den samlede mengden fortynningsmiddel som er tilstede er ikke spesielt kritisk siden det er inaktivt. Imidlertid vil fortynningsmidlet vanligvis utgjøre 10-805é, og fortrinnsvis 30-70 vekt-56 av reaksjonsblandingen.

Reaksjonen gjennomføres fortrinnsvis i fravær av vann, selv om små mengder kan være tilstede (f.eks. p.g.a. anvendelsen av reagenser av teknisk kvalitet). Vann kan være tilstede i mengder på opp til 10 vekt-56 av reaks jonsblandingen uten at det har skadelige virkninger.

Når reaksjonen er fullført fjernes eventuelle faste stoffer i blandingen, fortrinnsvis ved filtrering eller andre konvensjonelle fremgangsmåter. Eventuelt kan lett fjernbare fortynningsmidler, de alkoholiske promotorene, og vann dannet under reaksjonen fjernes ved konvensjonelle teknikker, så som destillasjon. Det er vanligvis ønskelig å fjerne idet vesentlige alt vann fra reaksjonsblandingen idet nærværet av vann kan føre til vanskeligheter ved filtrering og til dannelse av uønskede emulsjoner i drivstoffet og smøremidler. Eventuelt slikt vann som er tilstede fjernes lett ved oppvarming ved atmosfæretrykk eller redusert trykk eller ved azeotrop destillasjon.

Den kjemiske strukturen av komponent B er ikke kjent med sikkerhet. De basiske saltene eller kompleksene kann være oppløsninger eller, mer sansynlig, stabile dispersjoner. Alternativt kan de betrakes som "polymere salter" dannet ved reaksjonen av det sure materialet, hvor den olje-oppløselige syren er overbaset, og metallforbindelsen. På bakgrunn av ovenstående defineres disse preparatene mest hensiktsmessig ved henvisning til den fremgangsmåten hvorved de er dannet. US-PS 3,377,283 er innbefattet heri som referanse p.g.a. dets beskrivelse av preparater som er egnet for anvendelse som komponent B og fremgangsmåter for fremstilling av disse. To slike nyttige preparater er illustrert i de følgende eksemplene.

Eksempel 1

Et kalslummahognysulfonat fremstilles ved dobbelt dekompone-ring av en 6056 ol jeoppløsning av 750 deler natrlummahognysul-fonat med oppløsningen av 67 deler kalsiumklorid og 63 deler vann. Reaksjonen oppvarmes i 4 timer til 90-100°C for å bevirke omvandling av natriummahognysulfonatet til kalsium-mahognysulfonatet. Deretter tilsettes 54 deler 9156 kalsium-hydroksydoppløsning og materialet oppvarmes til 150°C i et tidsrom på 5 timer. Når materialet er avkjølt til 40° C, tilsettes 98 deler metanol og 152 deler karbondioksyd innføres i et tidsrom på 2 timer ved 42-43°C. Vann og alkohol fjernes deretter ved oppvarming av massen til 150°C. Resten i reaksjonsbeholderen fortynnes med 100 deler mineralolje. Den filtrerte oljeoppløsningen og det ønskede karbonerte kalsiumsulfonat-overbasede materialet viser følgende analyse: sulfataskeinnhold, 16456; et nøytraliseringstall, målt mot fenolftalein på 0,6 (sur); og et metallforhold på 2,5.

Eksempel 2

En blanding innbefattende 2890 deler av det overbasede materialet fra eksempel 1 (2,79 ekvivalenter basert på sulfonsyreanion), 217 deler av kalsiumfenatet fremstilt som angitt nedenfor (0,25 ekvivalenter), 939 deler mineralolje, 494 deler metanol, 201 deler isobutylalkohol, 128 deler blandede isomere primaeramylalkoholer (inneholdende ca. 6556 normal amyl, 356 isoamyl og 3256 2-metyl-l-butylalkoholer), 4,7 deler kalsiumklorid oppløst i 5,8 deler vann, og 428 deler 9156 kalsiumhydroksyd (10,6 ekvivalenter) omrøres kraftig ved 40°C og 146 deler karbondioksyd innføres i løpet av et tidsrom på 1,2 timer ved 40-55°C. Deretter tilsettes ytterligere 5 porsjoner av kalsiumhydroksyd i mengder på 173 deler hver, og hver slik tilsats etterfølges av innføring av karbondioksyd som omtalt tidligere. Etter at den sjette kalsiumhydroksydtilsatsen og karboneringstrinnet er fullført karboneres reaksjonsmassen i ytterligere 1 time ved 40-55°C for å redusere nøytraliseringstallet for massen til 55 (basisk). Den karbonerte reaksjonsblandingen oppvarmes deretter til 150°C under en nitrogenatmosfære for å fjerne alkohol og eventuelt vann som biprodukt. 908 deler olje tilsettes og innholdet av reaksjonsbeholderen filtreres deretter. Filtratet, en oljeoppløsning av det ønskede karbonerte kalsiumsulfonatoverbasede materialet av høyt metallforhold viser følgende analyse: sulfataskeinnhold 52,7; nøytraliseringstall 50,9 (basisk); samlet basetall 420 (basisk); og et metallforhold på 20,25.

Kalsiumfenatet benyttet ovenfor fremstilles ved å tilsette 2550 deler mineralolje, 960 deler (5 mol) heptylfenol og 50 delervann i en reaksjonsbeholder og omrøre dette ved 25°C. Blandingen oppvarmes til 40° C og 7 deler kalsiumhydroksyd og 231 deler (7 mol) 9156 kommersielt paraformaldehyd tilsettes i løpet av et tidsrom på 1 time. Innholdet oppvarmes til 80°C og ytterligere 200 deler kalsiumhydroksyd (dvs. totalt 207 deler eller 5 mol) tilsettes i løpet av et tidsrom på 1 time ved 80-90°C. Innholdet oppvarmes til 150°C og holdes ved denne temperaturen i 12 timer mens nitrogen blåses gjenom blandingen for å lette fjernelsen av vann. Dersom skumming opptrer kan få dråper polymerisert dimetylsilikon-skumin-hibitor tilsettes for å kontrollere skumming. Reaksjonsmassen filtreres deretter. Filtratet, en 33,656 ol jeoppløsning av det ønskede kalsiumfenatet av heptylfenol-paraformaldehyd kondensas jonsproduktet finnes å inneholde 7 ,5656 sulfataske. Borerte komplekser av denne typen kan fremstilles ved å oppvarme det basiske jordalkalimetallsaltet med borsyre ved 50-100°C, antallet ekvivalenter borsyre er tilnærmet lik halvparten av antallet ekvivalenter i jordalkalimetall i saltet. US-PS 3,929,650 er innbefattet heri som referanse vedrørende beskrivelsen av borerte komplekser.

De olefiniske hydrokarbonene som kan forsvovles slik at komponent C dannes er av forskjellig natur. De inneholder minst en olefinisk dobbeltbinding; dvs. en binding som forbinder to alifatiske karbonatomer. I videste forstand kan det olefiniske hydrokarbonet defineres ved formelen R<7>R<8->C-CR9-R1<0>, hvor hver av R7, R8, R<9> og R<10> er hydrogen eller en hydrokarbon- (spesielt alkyl eller alkenyl) rest. Hvilke som helst to av R<7>, R<8>, R<9> og R^<O> kan også sammen danne en alkylen eller substituert alkylengruppe; dvs. olefinforbin-delsen kan være alicyklisk.

Monoolefiniske eller diolefiniske forbindelser, spesielt førstnevnte, er foretrukket ved fremstillingen av komponent C, og spesielt terminale monoolefiniske hydrokarboner; dvs. de forbindelsene hvori R<9> og R<10> er hydrogen og R<7> og R<8> er alkyl (dvs. olefinen er alifatisk). Olefiniske forbindelser inneholdende 3-30 og spesielt 3-20 karbonatomer er spesielt fordelaktige.

Propylen, isobuten og deres dimerer, trimerer og tetramerer, og blandinger derav er spesielt foretrukne olefiniske forbindelser. Av disse forbindelsene er isobuten og diisobuten spesielt fordelaktige p.g.a. deres tilgjengelighet og preparatene med spesielt høyt svovelinnhold som kan fremstilles fra disse.

Forsvovlningsreagensen som benyttes for fremstillingen av komponent C kan f.eks. være svovel, et svovelhalogenid så som svovelmonoklorid eller svoveldiklorid, en blanding av hydrogensulfid og svovel eller svoveldioksyd, e.l. Svovel-hydrogensulfidblandinger er ofte foretrukne og refereres ofte til nedenfor; imidlertid skal det understrekes at andre forsvovlingsreagenser kan benyttes i stedenfor disse, dersom dette er hensiktsmessig.

Mengden av svovel og hydrogensulfid pr. mol olefinisk forbindelse er vanligvis henholdsvis 0,3-3,0 gramatomer og 0,1-1,5 mol. De foretrukne områdene er hhv. 0,5-2,0 gramatomer og 0,4-1,25 mol, og de mest fordelaktige områdene er hhv. 1,2-1,8 gramatomer og 0,4-0,8 mol.

Temperaturområdet hvori forsvovlingsreaksjonen utføres er generelt 50-350°C. Det foretrukne området er 100-200°C, 125-180°C er spesielt velegnet. Reaksjonen gjennomføres fortrinnsvis ved trykk over atmosfæretrykk; dette kan være, og er vanligvis, autogent trykk (dvs. det trykket som naturlig utvikles under reaksjonsforløpet), men kan også være ytre pålagt trykk. Det nøyaktige trykket som utvikles under reaksjonen avhenger av slike faktorer som utførelse og operasjon av systemet, reaksjonstemperaturen og damptrykket for reaktantene og produktene, og det kan variere under reaksjonsforløpet.

Det er ofte hensiktsmessig å inkorporere materialer som er nyttige som forsvovlingskatalysatorer i reaksjonsblandingen. Disse materialene kan være sure, basiske eller nøytrale, men er fortrinnsvis basiske materialer, spesielt nitrogenbaser innbefattende ammoniakk og aminer, vanligvis alkylaminer. Mengden katalysator som benyttes er generelt 0,05-2,056 av vekten av den olefiniske forbindelsen. I tilfellet med de foretrukne ammoniakk og aminkatalysatorene er 0,0005-0,5 mol pr. mol olefin foretrukket, og 0,001-0,1 mol er spesielt fordelaktig.

Etter fremstillingen av den forsvovlede blandingen, er det foretrukket å fjerne idet vesentlige alle lavtkokende materialer, typisk ved utluftning av reaksjonsbeholderen eller ved destillasjon ved atmosfæretrykk, vakuumdestillasjon eller spaltning, eller passasje av en inert gass, så som nitrogen, gjennom blanding ved egnet temperatur og trykk.

Et ytterligere valgfritt trinn ved fremstillingen av komponent C er behandlingen av det forsvovlede produktet, oppnådd som beskrevet ovenfor, for å redusere aktivt svovel. En illustrerende fremgangsmåte er behandling med et alkali-metallsulfid. Andre valgfrie behandlinger kan anvendes for å fjerne uoppløselige biprodukter og forbedre slike kvaliteter som lukt, farge og misfargingsegenskaper for de forsvovlede preparatene.

US-PS 4,119,549 er innbefattet heri som referanse p.g.a. dets beskrivelse av egnede forsvovlingsprodukter som er nyttige som komponent C. Flere spesifikke forsvovlingspreparater er beskrevet i arbeidseksemplene deri. De følgende eksemplene illustrerer fremstillingen av to slike preparater.

Eksempel 3

Svovel (629 deler, 19,6 mol) fylles i en høytrykksreaktor med mantel som er utstyrt med en rører og indre avkjølingsrør. Nedkjølt saltvannsoppløsning sirkuleres gjennom rørene for å avkjøle reaktoren før de gassformige reaktantene innføres. Etter forsegling av reaktoren, evakuering til ca. 6 torr og avkjøling innføres 1100 deler (19,6 mol) isobuten, 334 deler (9,8 mol) hydrogensulfid og 7 deler n-butylamin i reaktoren. Reaktoren oppvarmes, ved anvendelse av damp i den ytre mantelen, til en temperatur på ca. 171°C i ca. 1,5 timer. Et maksimalt trykk på 5066 kPa nås ved ca. 138° C under denne oppvarmingen. Før reaksjonstemperaturen nås begynner trykket å avta og fortsetter å avta jevnt etter som de gassformige reaktantene forbrukes. Etter ca. 4,75 timer ved 171 °C utluftes uomsatt hydrogensulfid og isobuten til et gjenvin-ningssystem. Etter at trykket i reaktoren har avtatt til atmosfæretrykk utvinnes det forsvovlede produktet som en væske.

Eksempel 4

Ved idet vesentlige å følge fremgangsmåten fra eksempel 3, omsettes 773 deler diisobuten med 428,6 deler svovel og 143,6 deler hydrogensulfid i nærvær av 2,6 deler n-butylamin, under autogent trykk ved en temperatur på 150-155°C. Flyktige materialer fjernes og det forsvovlede produktet utvinnes son» en væske.

En annen bestanddel som ofte fortrinnsvis innbefattes i metallbearbeidelsessmøreblandingene som anvendes ved foreliggende oppfinnelse (spesielt for rustfritt stål) er (D) minst en klorert voks, spesielt en klorert paraffinvoks. Den klorerte voksen har fortrinnsvis 30 til 70 vekt-# klor.

Andre additiver som eventuelt kan være til stede i den vannfrie smøreoljeblandingen for smøring av metall under bearbeidelse innbefatter:

Antioksydanter, typisk hindrede fenoler.

Overflateaktive midler, vanligvis ikke-ioniske overflateaktive midler så som oksyalkylerte fenoler o.l.

Korrosjons-, slitasje- og rustinhiberende midler. Friksjonsmodifiserende midler, hvorav følgende er illustrerende : alkyl- eller alkenylfosfater eller -fosfitter hvori alkyl-eller alkenylgruppen inneholder fra 10 til 40 karbonatomer, og metallsalter derav, spesielt sinksalter; cio-20~fett-syreamider; C^o-20~al^ylaminer» spesielt talgaminer og etoksylerte derivater derav; salter av slike aminer med syrer, så som borsyre eller forsforsyre som er delvis forestret som angitt ovenfor; Cio-20"alky1-su^s"tituer'te imidazoliner og lignende nitrogenheterocykliske forbindelser.

De vannfrie smøreoljeblandingene ifølge foreliggende oppfinnelse vil generelt inneholde fra 0,5 til 50 vekt-56, fortrinnsvis fra 1 til 80 vekt-#, av komponent B. Dersom en eller begge av komponent C og komponent D benyttes, vil de være tilstede i mengder innenfor de samme områdene. Vanligvis vil mengden av komponent C (og/eller av komponent D, dersom denne er tilstede) være tilnærmet lik mengden av komponent B.

Sammenligningseksemplene vist i de følgende tabellene er sammensatt (tabell 1) og evaluert i parallelle forsøk (tabell 2-4) for undersøkelsesformål. Tabell 4 demonstrerer den større kompatibiliteten for basiske jordalkalisulfonater sammenlignet med jordalkalisulfonater. Denne undersøkelsen måler og sammenligner viskositeter innledningsvis og etter en lagringsperiode på 1 uke. En økning i viskositet på 556 eller større tas som et tegn på reaksjon (forsåpning). Lagringsforsøk gjennomføres med og uten tilsats av 0,556 vann. Vann er en promotor for forsåpning. Det uvanlige utseende av blandingen tas også som et kriterium. Utfelling eller gelering er tegn på reaksjon.

Kompatibilitetsforsøk gjennomføres ved å tilsette komponentene til en beholder og blande for å sikre fullstendig dispersjon av komponentene. Viskositeten og blandingens utseende registreres og beholderene lagres ved 65°C i 1 uke hvoretter viskositetene og blandingens utseende igjen registreres.

Eksempler på metaller som bearbeides er jernholdige metaller, aluminium, kobber, magnesium, titan, sink og mangan. Legeringer derav, med og uten andre elementer så som silisium, kan også behandles; eksempler på egnede legeringer er messing og forskjellige ståltyper (f.eks. rustfritt stål).

Blandingene ifølge foreliggende oppfinnelse kan påføres på arbeidsstykket av metall før eller under bearbeidelsesoperasjonen på en hvilken som helst egnet måte. De kan påføres på hele overflaten av metallet, eller på en hvilken som helst del av denne overflaten hvormed kontakt ønskes. For eksempel kan smøremidlet pensles eller sprayes på metallet, eller metallet kan neddykkes i et bad av smøremidlet. Ved høyhas-tighets metallbearbeidelsesoperasjoner er spraying eller neddykking foretrukket. Et jernholdig metallstykke belegges med smøremidlet før bearbeidelsesoperasjonen. Dersom arbeidsstykket f.eks. skal skjæres kan det belegges med smøremidlet før kontakt med skjæreverktøyet. (Oppfinnelsen er spesielt nyttig i forbindelse med skjæreoperasjoner). Enhver metallbearbeidelsesoperasjon hvorved arbeidsstykket på sin overflate, under den nevnte operasjonen, har det ovenfor angitte smøremidlet uavhengig av hvordan dette er påført, kan anvendes.

Claims (7)

1. Vannfri smøreoljeblanding for smøring av metall under bearbeidelse bestående av (A) en hovedmengde av en smøreolje; (B) en mindre mengde av et basisk salt av minst en sur organisk forbindelse, eller et borert kompleks av nevnte basiske salt; og (C) en mindre mengde av minst ett forsvovlingsprodukt av en alifatisk, arylalifatisk eller alicyklisk olefinisk hydrokarbon inneholdende fra 3 til 30 karbonatomer, hor forsvovlingspro-duktet inneholder aktivt svovel, karakterisert ved at det som basisk salt i komponent (B) inneholder et basisk jordalkalimetallsalt.

2. Blanding ifølge krav 1, karakterisert ved at jordalkalimetallsaltet er valgt fra gruppen bestående av kalsium, magnesium, barium og strontium.

3. Blanding ifølge krav 2, karakterisert ved at jordalkalimetallsaltet utgjøres av kalsium.

4. Blanding ifølge krav 1, karakterisert ved at den olefiniske forbindelsen utgjøres av en olefinisk hydrokarbon inneholdende fra 3 til 20 karbonatomer.

5. Blanding ifølge krav 4, karakterisert ved at olefinet utgjøres av propen, isobuten eller en dimer, trimer eller tetramer derav, eller en blanding derav.

6. Blanding ifølge krav 5, karakterisert ved at olefinet utgjøres av isobuten eller diisobuten.

7. Blanding ifølge krav 1, karakterisert ved at komponent (B) utgjøres av en mindre mengde av et basisk salt av minst en sulfonsyre, karboksylsyre og organisk fosforsyre og fenoler.