NO173876B - Fremgangsmaate for fremstilling av pressede materialer - Google Patents

Description

Foreliggende oppfinnelse vedrører en fremgangsmåte for fremstilling av pressede materialer under anvendelse av polyisocyanat-bindemidler eller blandinger av polyisocyanater og andre blandinger, og samtidig anvendelse av tilsatser bestående av polyeter-, hhv. polyesterpolyoler samt en hvilke som helst blanding av disse og alkylenkarbonater.

Pressede materialer som f.eks. sponplater, komposittplater eller andre formlegemer fremstilles vanligvis slik at man varmpresser det uorganiske eller organiske råmaterialet, f.eks. en masse av treflis, trefibrer eller annet lignocel-luloseholdig materiale, med forskjellige lim, hhv. bindemidler. Innenfor trematerialindustrien, det største anvend-elsesområdet for de pressede materialene, anvender man fremdeles som viktigste bindemidler f.eks. vandige dis-persjoner eller oppløsninger av urea/formaldehyd (amino-plast)- eller fenol/formaldehyd (fenoplast)-harpikser. Det er også kjent, som bindemiddel for pressede plater, istedenfor formaldehydharpikser, å anvende polyisocyanater, hhv. poly-isocyanatoppløsninger (DE-OS 1 271 984; DE-OS 1 492 507; DE-OS 1 653 177; DE-OS 2 109 686).

Den siden 1973 stadig økende indusrielle anvendelsen av polyisocyanater som bindemiddel forbedrer stabiliteten og egenskapene for produktene i fuktig tilstand og forhøyer deres mekaniske fasthet. Videre har polyisocyanater som bindemidler vidtrekkende prosesstekniske fordeler, som beskrevet i DE-OS 2 109 686.

Den storindustrielle fremstillingen av materialer bundet med polyisocyanater, spesielt lignocelluloseholdige materialer, som f.eks. tresponplater, forhindres imidlertid ved den, i motsetning til aminoplastharpiksene, ikke tilstedeværende egenklebrigheten eller kaldklebeevnen for de limpåførte sponene. Heller ikke ved en kaldfortetning (kaldpressing) av de med polyisocyanater belimte, med fremdeles fuktige materialdelene, kan det oppnås tilstrekkelig stabile, hhv. selvbærende, formgitte gjenstander, hvilket er påkrevet for mange produksjonsanlegg. Herved vanskeliggjøres en univer-sell anvendelse av polyisocyanater ved fremstillingen av pressede materialer.

De på bånd, presseblikk o.l. utspredte sponformstykkene overføres under transporten til varmpressen på ytterligere bånd, blikk, ruller o.l., eller underlagene trekkes ut slik at en tilsvarende bevegelse oppnås. For at dette skal være mulig uten ødeleggelse av sponformstykkene, hhv. uten forstyrrelser av randsonene, forpresses sponformstykkene i kald tilstand. Ved forfortettede formstykker skal i tillegg overflatesponene være forbundet med hverandre på en slik måte at luften som trer ut mellom sponformstykkene og varmpress-platene som lukker seg ikke medriver spon (det vil si at ingen "bortblåsing" av overflaten finner sted). Det foreligger kontinuerlig og taktvis arbeidende forpresser som belaster sponene 10 til 60 sekunder med spesifikke trykk inntil 40 bar.

Til grunn for oppfinnelsen ligger den oppgaven å utvikle en fremgangsmåte som opphever ulempen med den ikke tilstedeværende kaldklebeevnen for spon som er belimt med polyisocyanat-bindemidler, men som samtidig bevarer den gunstige risleevnen for de belimte sponene, som er nødvendig for en perfekt fordeling av de pressede delene.

Denne oppgaven løses på en for fagmannen overraskende enkel måte ved hjelp av fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen.

Gjenstanden for oppfinnelsen er en fremgangsmåte for fremstilling av pressede materialer ved pressing av substrater med bindemidler på basis av polyisocyanater, som er kjennetegnet ved at bindemidlet som komponenter inneholder aromatiske polyisocyanater, polyestere eller polyetere med minst to hydrogenatomer som er reaktive overfor isocyanater og har en molekylvekt på 400 til 10.000, alkylenkarbonater og eventuelt ytterligere tilsatsmidler, hvorved det til 100 vektdeler av polyisocyanatet anvendes 10-250 vektdeler, fortrinnsvis 20-80 vektdeler av forbindelsene med minst to hydrogenatomer som er reaktive overfor isocyanater og har en molekylvekt på 400 til 10.000, og forholdet mellom disse forbindelsene og alkylenkarbonat ligger i området fra 0,5:1,0 til 10,0:1,0.

Foretrukne utførelsesformer av oppfinnelsen består i

— at alkylenkarbonatet er propylenkarbonat

— de aromatiske polyisocyanatene utgjøres av blandinger av difenyl-metan-diisocyanater og polyfenyl-polymetylen-polyisocyanater som oppnås ved anilin-formaldehyd-kondensasjon og etterfølgende fosgenering,

samt

— at bindemidlet ytterligere kan tilsettes vandige kondensasjonsprodukter av urea, melamin, fenol og tannin, eller en hvilken som helst blanding av disse med formaldehyd og sulf ittavluter.

Ifølge oppfinnelsen oppnås en kaldklebeevne for sponene som er belimt med det ovenfor nevnte bindemidlet av f.eks. lignocelluloseholdige råstoffer.

Dermed blir det mulig å utnytte fordelen som polyisocyanatene byr som bindemidler for pressede materialer, også på slike produksjonslinjer hvor en kaldklebeevne for sponformstykkene er uomgjengelig nødvendig. Av spesiell økonomisk betydning er muligheten for forkortelse av pressetiden i varmpressen ved anvendelse av fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen. Kaldklebeevnen for sponene som er belimt med bindemidlet som anvendes ifølge oppfinnelsen byr på ytterligere fordeler. Forstyrrelser i randområdet for de utspredte sponformstykkene reduseres, eløler unngås; ved de lavere fl iskanttapene forøkes den økonomiske utnyttelsen av råplatene. Dette er også av interesse for anlegg som ikke nødvendigvis krever kaldklebende sponformstykker.

Både kombinasjonen av polyoler med polyisocyanater som bindemiddel (DE-OS 2 538 999, DE.OS 2 403 656) og også tilsatser av alkylenkarbonat, f.eks. propylenkarbonat, til polyisocyanat (US 4 359 507, Elastomers Plast: 16 (1984) Nr.

3) er tilstrekkelig beskrevet.

For en økonomisk fornuftig anvendelse av slike bindemidler er det imidlertid nødvendig at væskene påføres på sponene optimalt fint forstøvet tilstand. I tilfelle de til dels høyviskøse polyolene foregår dette ved kolloidal oppløsning av polyolkomponentene i et flytende medium, f.eks. vann (DE-OS 2 528 999). Ålkylenkarbonater kan på grunn av lav viskositet (f.eks. propylenkarbonat) anvendes i foreliggende form, hhv. også tilsettes polyisocyanatet.

Oppførselen av på denne måten belimte spon skiller seg ikke på noen måte fra oppførselen av spon som er belimt med rene polyisocyanat-bindemidler. Videre fører tilsatsen av hydrok-sylgruppe-holdige forbindelser med varierende hastighet til de tilsvarende polyuretanene. En hensiktsmessig anvendelse under de betingelsene som vanligvis foreligger innen trematerialindustrien (lagring av det belimte råmaterialet i inntil 60 minutter ved f.eks. høyere temperaturer) er dermed ikke å vente.

Desto mer overraskende for fagmannen er det nå ifølge oppfinnelsen funnet at tilsatser av polyoler og alkylenkarbonat til polyisocyanat-bindemidler eller blandinger av polyisocyanater med bindemidler i mengder på 10-250 vektdeler, på basis av 100 vektdeler bindemiddel, fortrinnsvis 20-80 vektdeler, bevirker kaldklebrighet for råmaterialer som er belimt på denne måten under bibehold av den gode risleevnen. Tilsatsen av polyoler og alkylenkarbonat foregår 1 forhold mellom polyol og alkylenkarbonat på 0,5:1,0 til 10,0:1,0 vektdeler, fortrinnsvis 1,0:1,0 til 3,0:1,0 vektdeler. Lagringen av de ifølgé oppfinnelsen limbehandlede råmaterialene under oppnåelsen av kaldklebrighet påvirkes ikke sammenlignet med råmaterialer som bare er limbehandlet med polyisocyanat.

Videre er det ved tilsats av polyolene og alkylenkarbonatene som anvendes ifølge oppfinnelsen mulig tildels betydelig å redusere pressetidene tildels betydelig for de pressede materialene i varmpressen under bibehold av de fysikalske og mekaniske egenskapene for de ferdige platene, avhengig av pressetemperaturen.

Som alkylenkarbonater kommer flytende, cykliske alkylenkarbonater på tale (cykliske alkylenestere av karboksylsyrer), fortrinnsvis propylenkarbonat og/eller butylenkarbonat.

Ifølge oppfinnelsen anvendes det som polyisocyanater: Alifatiske, cykloalifatiske, aralifatiske, aromatiske og heterocykliske polyisocyanater, som f.eks. beskrevet av W. Siefken i "Justus Liebigs Annalen der Chemie", 562, side 75 til 136, eksempelvis slike av formelen

hvori

n = 2-4, fortrinnsvis 2,

og

Q betyr en alifatisk hydrokarbonrest med 2-18, fortrinnsvis 6-10 C-atomer,

en cykloalifatisk hydrokarbonrest med 4-15, fortrinnsvis 5-10 C-atomer,

en aromatisk hydrokarbonrest med 6-15, fortrinnsvis 6-13 C-atomer,

eller en aralifatisk hydrokarbonrest med 8-15, fortrinnsvis 8-13 C-atomer, f.eks. 1,4-tetrametylendiisocyanat, 1,6-heksametylendiisocyanat, 1,12-dodekandiisocyanat, cyklobutan-1,3-diisocyanat, cykloheksan-1,3- og -1,4-diisocyanat samt en hvilken som helst blanding av disse isomerene, 1-isocyanat-3,3,5-trimetyl-5-isocyanatometyl-cykloheksan (DE-utlegningsskrift 1 202 785, US-patetnskrift 3 401 190), 2,4- og 2,5-heksahydrotoluylendiisocyanat samt en hvilken som helst blanding av disse isomerene, heksahydro-1,3- og/eller 1,4-fenylendiisocyanat, perhydro-2,4'- og/eller 1,4-fenylen-diisocyanat, 2,4- og 2,6-toluylendiisocyanat samt en hvilken som helst blanding av disse isomerene, difenylmetan-2,4' og/eller —4,4'-diisocyanat, naftylen-1,5-diisocyanat.

Videre kommer ifølge oppfinnelsen eksempelvis på tale: Trifenylmetan-4,4',4"-triisocyanat, polyfenyl-polymetylen-polyisocyanat, som oppnås ved anilin-formaldehydkondensasjon og etterfølgende fosgenering og f.eks. er beskrevet i GB-patentskriftene 874 430 og 848 671, m- og p-isocyanatofenyl-sulfonyl-isocyanater ifølge TJS-patent nr. 3 454 606, perklorerte arylpolyisocyanater, som f.eks. er beskrevet i DE-utlegningsskrift 1 157 601 (TJS-patent nr. 3 277 138), polyisocyanater som oppviser karbodiimidgrupper, som beskrevet i DE-patentskrift 1 092 007 (US-patent nr. 3 152 162) samt i DE-utlegningsskriftene 2 504 400, 2 537 685 og 2 552 350, norbornan-diisocyanater ifølge US-patent nr. 3 492 330, polyisocyanater som oppviser allofanatgrupper som f.eks. er beskrevet i GB-patentskrift 994 890, BE-patentskrift nr. 761 626 og NL-patentpublikasjon 7 102 524, polyisocyanater som oppviser isocyanuratgrupper, som f.eks. er beskrevet i US-patent nr. 3 001 973, i DE-patentskrif tene 1 022 789, 1 222 067 og 1 027 394 samt i DE-utlegningsskriftene 1 929 034 og 2 004 048, polyisocyanater som oppviser uretangrupper, som f.eks. er beskrevet i BE-patentskrift 752 261 og i US-patentene 3 394 164 og 3 644 457, polyisocyanater som oppviser acylerte ureagrupper ifølge DE-patentskrift 1 230 778, polyisocyanater som oppviser biuretgrupper, som f.eks. er beskrevet i US-patentene 3 124 605, 3 201 372 og 3 124 605 samt i GB-patentskrift 889 050, polyisocyanater som oppviser ester-grupper, som f.eks. er nevnt i GB-patentskriftene 965 474 og 1 072 956, i US-patent nr. 3 567 763 og i DE-patent nr. 1 231 688, omsetningsprodukter av de ovenfor nevnte iso-cyanatene med acetaler ifølge DE-patent nr. 1 072 385 og polyisocyanater inneholdende polymere fettsyreester ifølge US-patent nr. 3 455 883.

Det er også mulig å anvende destillasjonsrester som oppviser isocyanatgrupper og som dannes ved den tekniske isocyanat-fremstillingen, eventuelt oppløst i en eller flere av de ovenfor nevnte polyisocyanatene. Videre er det mulig å anvende en hvilken som helst blanding av de ovenfor nevnte polyisocyanatene. Aromatiske polyisocyanater er foretrukne.

Spesielt foretrukket er som regel de tekniske, lett tilgjen-gelige polyisocyanatene, f.eks. 2,4- og 2,6-toluylendiisocyanat samt en hvilken som helst blanding av disse isomerene ("TDI"), polyfenyl-polymetylen-polyisocyanater, som fremstilles ved anilin-formaldehyd-kondensasjon og etterfølgende fosgenering ("rått MDI") og polyisocyanater som oppviser karbodiimidgrupper uretangrupper, allofanatgrupper, isocyanuratgrupper, ureagrupper eller biuretgrupper ("modifiserte" polyisocyanater"), spesielt slike modifiserte polyisocyanater som er avledet fra 2,4- og/eller 2,6-toluylendiisocyanater, hhv. fra 4,4'- og/eller 2,4'-difenylmetandiisocyanat.

Forbindelsene med minst to hydrogenatomer som er reaktive overfor isocyanater med en molekylvekt som regel fra 400 til 10.000 er fortrinnsvis forbindelser som oppviser hydroksylgrupper, spesielt forbindelser som oppviser 2 til 8 hydroksylgrupper, spesielt slike med molekylvekt 1000 til 8000, fortrinnsvis 1500 til 4000, fortrinnsvis polyestere og polyetere som oppviser minst to, som regel 2 til 8, men fortrinnsvis 2 til 4, hydroksylgrupper, som er kjente for fremstillingen av homogene og celleformige polyuretaner.

De polyesterne inneholdende hydroksylgrupper som kommer på tale er f.eks. omsetningsprodukter av flerverdige, fortrinnsvis toverdige og eventuelt i tillegg treverdige alkoholer med flerverdige, fortrinnsvis toverdige, karboksylsyrer. Istedenfor de frie polykarboksylsyrene kan også de tilsvarende polykarboksylsyreanhydridene eller tilsvarende poly-karboksylsyreesterne av lavere alkoholer eller deres blandinger anvendes for fremstilling av polyesteren. Polykarboksylsyrene kan være av alifatisk, cykloalifatisk, aromatisk og/eller heterocyklisk natur og eventuelt være substituert med f.eks. halogenatomer og/eller være umettede.

Som eksempler på slike karboksylsyrer og deres derivater kan nevnes: ravsyre, adipinsyre, korksyre, azelainsyre, sebasin-syre, ftalsyre, isoftalsyre, trimellitsyre, ftalsyreanhydrid, tetrahydroftalsyreanhydrid, heksahydroftalsyreanhydrid, tetraklorftalsyreanydrid, endometylentetrahydroftalsyre-anhydrid, glutarsyreanhydrid, maleinsyre, maleinsyreanhydrid, fumarsyre, dimeriserte og trimeriserte, umettede fettsyrer, eventuelt i blanding med monomere umettede fettsyrer som oljesyre, tereftalsyredimetylester og tereftalsyre-bis-glykolester.

Som flerverdige alkoholer kommer f.eks. etylenglykol, propandiol-(l,2) og -(1,3), butandiol-(l,4) og -(2,3), heksadiol-(l,6 ), oktadiol-(1,8), neopentylglykol, 1,4-bis-hydroksymetylcykloheksan, 2-metyl-l,3-propandiol, glyserol, trimetylolpropan., heksantriol-(1,1,6), butantriol-(1,2,4), trimetyloletan, pentaerytritt, chinitt, mannitt og sorbitt, formitt, 1,4,3,6-dianhydrosorbitt, metylglykosid, videre dietylenglykol, trietylenglykol, tetraetylenglykol og høyere polyetylenglykoler, dipropylenglykol og høyere polypropylen-glykoler samt dibutylenglykol og høyere polybutylenglykoler på tale. Polyester kan til dels oppvise endestående karbok-sylgrupper. Også polyestere av laktoner, f.eks. E-kapro-lakton, eller av hydroksykarboksylsyre, f. eks. o-hydroksy-kapronsyre kan anvendes.

Polyetere som også kommer på tale inneholdende minst to, som regel to til åtte, fortrinnsvis to til tre hydroksylgrupper er slike av i og for kjent type og oppnås f. eks. ved polymerisasjon av epoksyder som etylenoksyd, propylenoksyd, butylenoksyd, styrenoksyd eller epiklorhydrin eller fra tetrahydrofuran, med seg selv, f.eks. i nærvær av Lewis-katalysatorer som BF3, eller ved addisjon av disse epoks-ydene, fortrinnsvis av etylenoksyd og propylenoksyd, eventuelt i blanding eller etter hverandre, til utgangskomponenter med reaktive hydrogenatomer som vann, alkoholer, ammoniakk eller aminer, f.eks. etylenglykol, propandiol-(1,3 ) eller -(1,2), trimetylolpropan, glyserol, sorbitt, 4,4'-dihydroksy-difenylpropan, anilin, etanolamin eller etylendiamin. Også sukrosepolyestere, som f.eks. beskrevet i DE-B 11 76 358 og 10 64 938, samt polyetere startet fra formitt eller formose (DE-A 26 39 083), kommer på tale ifølge oppfinnelsen. Ofte er slike polyetere foretrukne som overveiende (inntil 90 vekt-56 på basis av alle tilstedeværende OH-grupper i polyeteren) oppviser primære OH-grupper. Også polybutadiener som oppviser OH-grupper er egnede ifølge oppfinnelsen. Blandinger av polyesterne og polyeterne kan naturligvis anvendes.

Eventuelt anvendes også forbindelser med minst to hydrogenatomer som er reaktive overfor isocyanater og med en molekylvekt på 32 til 399.

Herunder forstås forbindelser som oppviser hydroksylgrupper og/eller aminogrupper og/eller tiolgrupper og/eller karbok-sylgrupper, fortrinnsvis forbindelser som oppviser hydroksylgrupper og/eller aminogrupper, som tjener som kjedefor-lengelsesmidler eller tverrbindingsmidler. Disse forbind-eisene oppviser som regel to til åtte, fortrinnsvis to til fire, hydrogenatomer som er reaktive overfor isocyanater.

Også i dette tilfellet kan det anvendes blandinger av forskjellige forbindelser med minst to hydrogenatomer som er reaktive overfor isocyanater med en molekylvekt på 32 til 399.

Eksempler på slike forbindelser beskrives utførlig f.eks. i DE-OS 34 30 285 på sidene 19-23.

Eventuelt anvendes som hjelpemidler også:

a) Katalysatorer av i og for seg kjent type, f.eks. tertiære aminer, som trietylamin, tributylamin, N-metylmorfolin, N-etyl-morfolin, N,N,N',N'-tetrametyl-etylendiamin, pentametyl-dietylentriamin og høyere homologer (DE-OS 26 24 527 og 26 24 528), 1,4-diazobicyklo-(2,2,2)-oktan,

N-metyl-N'-dimetylaminoetylpiperazin, bis-(di,etylamino-alkyl )-piperazin, (DE-OS 26 36 787), N,N-dimetyl-benzylamin, N,N-dimetylcykloheksylamin, N,N-dietyl-benzylamin, bis-(N,N-dietylaminoetyl)-adipat, N,N,N',N'-tetrametyl-1,3-butandiamin, N,N-dimetyl-p-fenyletylamin, 1,2-dimetylimidazol, 2-metylimidazol, monocykliske og bicykliske amidiner (DE-OS 17 20 633), bis-(dialkylamino)-alkyleter (US-PS 33 30 782, DE-AS 0 30 588, DE-OS 18 04 361 og 26 18 280) samt tertiære aminer som oppviser

amidgrupper (fortrinnsvis formamidgrupper) ifølge DE-OS

25 23 633 og 27 32 292. Som katalysatorer kommer også på

tale i og for seg kjente Mannich-baser av sekundære aminer, som dietylamin, og aldehyder, fortrinnsvis formaldehyd, eller ketoner som aceton, og fenoler.

Tertiære aminer som oppviser hydrogenatomer som er reaktive overfor isocyanatgrupper som katalysator er f.eks. trietanolamin, triisopropanolamin, N-metyldietanol-amin, N-etyl-dietanolamin, N,N-dimetyletanolamin, deres omsetningsprodukter med alkylenoksyder som propylenoksyd og/eller etylenoksyd, samt sekundært tertiære aminer ifølge DE-OS 27 32 292.

Som katalysatorer kommer videre silaaminer med karbon-silisium-bindinger på tale, som f.eks. beskrevet i DE-PS 12 29 290 (tilsvarende US-PS 36 20 984), f.eks. 2,2,4-trimetyl-2-silamorfolin og 1,3-dietylaminometyl-tetra-metyl-disiloksan.

Som katalysatorer kommer også nitrogenholdige baser som tetraalkylammoniumhydroksyder, videre alkalihydroksyder som natriumhydroksyd, alkalifenolater som natriumfenolat eller alkalialkoholater som natriummetylat i betraktning. Også heksahydrotriaziner kan anvendes som katalysatorer (DE-OS 17 09 043) samt tertiære aminer som oppviser amidgrupper (fortrinnsvis formamidgrupper) ifølge DE-OS 25 23 633 og 27 32 292. Som katalysatorer kommer også i og for seg kjente Mannich-baser av sekundære aminer, som dimetylamin, og aldehyder, fortrinnsvis formaldehyd, eller ketoner som aceton, og fenoler på tale.

Ifølge oppfinnelsen kan det også anvendes organiske metallforbindelser, spesielt organiske tinnforbindelser som katalysatorer. Som organiske tinnforbindelser kommer ved siden av svovelholdige forbindelser di-n-oktyl-tinn-merkaptid (DE-AS 17 69 367, US-PS 36 45 927) fortrinnsvis tinn(II)-salter av karboksylsyrer, som tinn(II)-acetat, tinn(II)-oktoat, tinn(II)-etylheksoat og tinn(II)-laurat og tinn(IV)-forbindelser, f.eks. dibutyltinndilaurat i betraktning.

Naturligvis kan alle ovenfor nevnte katalysatorer anvendes som blandinger.

Ytterligere representanter for katalysatorne som anvendes ifølge oppfinnelsen, samt enkeltheter vedrørende virke-måten for katalysatorne, er beskrevet i Kunstoffhandbuch, bind VII, utgitt av Vieweg og Hochtlen, Carl-Hanser-Verlag, Miinchen 1966, f.eks. på sidene 96 til 102.

Katalysatorne anvendes som regel i en mengde mellom 0,001 og 10 vekt-#, beregnet på basis av mengden polyisocyanat. b) Overflateaktive tilsatsstoffer, som emulgatorer og skumstabilisatorer. Som emulgatorer kommer f.eks. natriumsaltene av ricinusoljesulfonater eller salter av fettsyrer med aminer som oljesurt dietylamin eller stearinsurt dietanolamin på tale. Også alkali- eller ammoniumsalter av sulfonsyrer, som f.eks. dodecylbenzen-sulfonsyre eller dinaftylmetandisulfonsyre eller av fettsyrer som ricinolsyre, eller av polymere fettsyrer, kan anvendes som overflateaktive tilsatsstoffer. Substrater som kommer på tale ved oppfinnelsen er lignocelluloseholdige råstoffer som kan bindes med bindemidlene som anvendes ved oppfinnelsen, som f.eks. ved, bark, kork, bagasse, halm, lin, bambus, alfagress, ris, skall, sisal- og kokosfibre. Naturligvis kan det ifølge oppfinnelsen også fremstilles pressede materialer av andre organiske råstoffer (f.eks. plastavfall av enhver type) og/eller uorganiske råstoffer (f.eks. blæreglimmer eller silikatkuler). Materialet kan derved foreligge i form av granulater, spon, fibrer, kuler eller mel, og oppvise et fuktighetsinnhold på f.eks. 0 til 35 vekt-5é, fortrinnsvis på 4 til 20 vekt-#.

Det er ifølge oppfinnelsen mulig, men mindre foretrukket, å påføre komponentene av bindemiddelkombinasjonen (polyisocyanat, polyeter- hhv. polyesterpolyol og alkylenkarbonat) adskilt på materialet som skal bindes sammen. Foretrukket er det å anvende polyeter- hhv. polyesterpolyolen med alkylenkarbonatet i blanding med polyisocyanat som bindemiddel. Ifølge oppfinnelsen blandes det organiske og/eller det uorganiske materialet som skal bindes med bindemidlet i en mengde på 0,5 til 20 vekt-#, fortrinnsvis 2 til 12 vekt-56, på basis av den samlede massen av den formgitte gjenstanden, og presses, generelt under innvirkning av trykk og varme (f.eks. 70 til 250°C og 1 til 50 bar) til plater eller tredimen-sjonalt formede gjenstander.

På tilsvarende måte kan det også fremstilles flerlagsplater eller formdeler av finer, papir eller vevnad, ved at lagene behandles med bindemidlet som beskrevet ovenfor og deretter presses, som regel ved forhøyet temperatur og forhøyet trykk. Fortrinnsvis anvendes temperaturer på 100 til 250°C, spesielt foretrukket 130 til 200°C. Begynnelsestrykket ligger fortrinnsvis mellom 5 og 150 bar, under presseforløpet faller så trykket for det meste av mot 0.

Bindemidlet som anvendes ved oppfinnelsen kan også kombineres med de innenfor trematerialindustrien hittil overveiende anvendte vandige oppløsningene av kondensasjonsprodukter av formaldehyd med urea og/eller melamin og/eller fenol, men også med andre, hittil mindre vanlige binde- og impreg-neringsmidler, som f.eks. på basis av polyvinylacetat- eller andre plastlatekser, sulfittavluter eller tannin, hvorved det anvendes et blandforhold for bindemidlet som anvendes ved oppfinnelsen med disse ytterligere bindemidlene mellom 1:20 og 20:1, fortrinnsvis mellom 1:5 og 5:1, og hvorved polyiso-cyanatblandingene og de ytterligere bindemidlene enten kan anvendes separat eller også i blanding.

Utførelseseksempler

I de nedenstående eksemplene anvendes følgende polyoler som utgangskomponenter: Polveter<p>olvol I. fremstilt av 1,2-propandiol og propylenoksyd med et OH-tall på 284 og en viskositet på 75 mPas ved 25'C.

Polveterpolvol II. fremstilt av 1,2-propandiol og propylenoksyd og etylenoksyd med et OH-tall på 185 og en viskositet på 130 mPas ved 25°C.

Polveterpolvol III, fremstilt av etylendiamin og propylenoksyd med et OH-tall på 60 og en viskositet på 660 mPas ved 25°C.

Eksempel 1

2800 g dekksj ikt-industrispon (u=15,0 vekt-56 a.a. ) og 6400 g mellomsjikt (u=10,0# a.a.) ble sprayet med 5 vekt-# a.a. av et bindemiddel ifølge oppfinnelsen bestående av en blanding av 70 vekt-# rått difenylmetan-4,4'-diisocyanat, NCO-innhold 30 vekt-#, 10 vekt-# polyeterpolyol I, 10 vekt-# polyeterpolyol II og 10 vekt-# propylenkarbonat. Derav ble det utstrødd tresjiktsplate-formgjenstander og med visse tidsavstander ble disse presset kaldt og også varmt under trykk.

Eksempel 2

Analogt eksempel 1, men bindemidlet besto av 70 vekt-# rått difenylmetan-4,4'-diisocyanat, NCO-innhold 30 vekt-#, og en blanding av 20 vekt-# polyeterpolyol III med 10 vekt-# propylenkarbonat, hvorved sprayingen av sponene med iso-cyanatet og polyol/alkylenkarbonat-blandingen foregikk separat. Pressing analogt eksempel 1.

Eksempel 3

4200 g dekksjikt-industrispon (u=12,05é a.a.) ble sprayet med 13 vekt-# a.a. av et bindemiddel anvendt ved oppfinnelsen, bestående av en blanding av 80 vekt-# rått difenylmetan-4,4'-diisocyanat, NCO-innhold 30 vekt-56, 12 vekt-# polyeterpolyol II og 8 vekt-# propylenkarbonat. Derav ble det utstrødd ettsjiktsplate-formdeler og det ble presset analogt eksempel 1.

Eksempel 4

Analogt eksempel 3, men halvparten av bindemidlet anvendt ved oppfinnelsen besto av en blanding av 70 vekt-# rått difenyl-metan-4,4'-diisocyanat, NCO-innhold 30 vekt-#, 20 vekt-# polyeterpolyol I og 10 vekt-# propylenkarbonat og den andre halvparten av en handelsvanlig El-urea-formaldehydharpiks. Av hver halvdel ble 3 vekt-# a.a. sprayet på sponene. Pressing analogt eksempel 1.

De ifølge eksempel 1-4 i kald tilstand forpressede plateform-stykkene oppviser alle en kaldklebrighet sammenlignet med spon behandlet bare med polyisocyanat. Også ved varmpres-singen viser eksemplene ifølge oppfinnelsen ved samme forsøksbetingelser tydelige fordeler sammenlignet med sammenligningsforsøket.

Claims (5)

1. Fremgangsmåte for fremstilling av pressede materialer ved pressing av substrater med bindemidler på basis av polyisocyanater, karakterisert ved at bindemidlet som komponenter inneholder aromatiske polyisocyanater, polyestere eller polyetere med minst to hydrogenatomer som er reaktive overfor isocyanater og har en molekylvekt på 400 til 10.000, alkylenkarbonater og eventuelt ytterligere tilsatsmidler, hvorved det til 100 vektdeler av polyisocyanatet anvendes 10-250 vektdeler, fortrinnsvis 20-80 vektdeler av forbindelsene med minst to hydrogenatomer som er reaktive overfor isocyanater og har en molekylvekt på 400 til 10.000, og forholdet mellom disse forbindelsene og alkylenkarbonat ligger i området fra 0,5:1,0 til 10,0:1,0.

2. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at det som alkylenkarbonat anvendes propylenkarbonat.

3. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at alkylenkarbonatet foreligger som blanding med polyeteren eller polyesteren.

4. Fremgangsmåte ifølge krav 1-3, karakterisert ved at det som aromatiske polyisocyanater anvendes blandinger av difenylmetan-diisocyanater og polyfenyl-polymetylen-polyisocyanater, som oppnås ved anilin-formaldehyd-kondensasjon og etterfølgende fosgenering.

5. Fremgangsmåte ifølge krav 1-4, karakterisert ved at bindemidlet ytterligere kan tilsettes vandige kondensasjonsprodukter av urea, melamin, fenol og tannin, eller en hvilken som helst blanding av disse med formaldehyd og sulfittavluter.