NO172803B

NO172803B - Analogifremgangsmaate for fremstilling av terapeutisk aktive estere av heparin eller heparin av lav molekylvekt

Info

Publication number: NO172803B
Application number: NO87873501A
Authority: NO
Inventors: Kevin Michael Foley; Charles Campbell Griffin; Eduardo Amaya
Original assignee: Univ Miami
Priority date: 1986-08-20
Filing date: 1987-08-19
Publication date: 1993-06-01
Also published as: EP0256880A3; CA1312861C; ATE122059T1; NO172803C; DE3751275T2; DK175087B1; DK434587A; DK434587D0; EP0256880A2; NO873501L; ES2071608T3; DE3751275D1; EP0256880B1; JPS6366202A; JP2643950B2; NO873501D0

Abstract

Et antall forskjellige derivater av heparin og heparln av lav molekylvekt er beskrevet. Disse innbefatter acetylesterderivater av heparin og esterderivater av heparin av lav molekylvekt som viser forbedret anti-Xa aktivitet sammenlignet med generell anti-koaguleringsaktivitet. Beskrevet er videre esterderivater av heparin som viser lav anti-Xa-aktivitet relativt til generell anti-koaguleringsaktivitet. Videre er det beskrevet heparinderivater og heparinderivater av lav molekylvekt som inneholder hydrofobe grupper og som viser forbedret permeabilitet og som videre viser anti-koaguleringsmiddelaktivitet og forbedret oppløsellghet 1 organiske oppløsnlngsmldler.

Description

Foreliggende oppfinnelse vedrører en analogifremgangsmåte for fremstilling av terapeutisk aktive estere av heparin eller heparin av lav molekylvekt. Disse innbefatter acetylesterderivater av heparin og esterderivater av heparin med lav molekylvekt som viser forbedret anti-Xa-aktivitet i forbindelse med generell anti-blodlevringsaktivitet. Beskrevet er også esterderivater av heparin som viser lav anti-Xa-aktivitet i relasjon til generell anti-blodlevringsaktivitet.

Beskrevet er videre heparinderivater og heparinderivater av lav molekylvekt inneholdende hydrofobe grupper som viser forbedret permeabilitet og som videre viser anti-koaguleringsaktivitet og forbedret oppløsellghet i organiske oppløs-ningsmidlér.

En utførelse av oppfinnelsen vedrører fremstilling av heparinderivater av lav molekylvekt som har forbedret anti-Xa-aktivitet, og nærmere bestemt esterderivater av heparin av lav molekylvekt. En annen utførelse vedrører fremstilling av heparinderivater som har forbedrede anti-Xa/APTT-forhold, og nærmere bestemt acetylesterderivater av heparin.

En annen utførelse av foreliggende oppfinnelse vedrører fremstilling av heparinderivater og heparinderivater av lav molekylvekt som har forbedret permeabilitet. Disse heparinderivatene og heparinderivatene av lav molekylvekt har forbedret evne til å passere gjennom cellemembraner. Nærmere bestemt gir denne utførelsen av oppfinnelsen heparinderivater og heparinderivater av lav molekylvekt inneholdende hydrofobe grupper som gir forbedret permeabilitet til heparin eller heparin med lav molekylvekt, samtidig som anti-koaguleringsaktiviteten opprettholdes.

Den kjemiske strukturen av heparin er kompleks. Heparin er ikke en enkelt forbindelse, men snarere en blanding av forbindelser. Imidlertid anses heparin vanligvis primært som et polymert stoff som er oppbygget av gjentagende tetrasakkaridenheter. Gjennomsnittlig inneholder hver gjentagende tetrasakkaridenhet ca. 5 frie hydroksylgrupper og har en molekylvekt på ca. 1229. Den gjennomsnittlige molekylvekten for kommersielt tilgjengelig heparin varierer fra 10.000 til 18.000 dalton. Følgelig inneholder kommersielt tilgjengelig heparin gjennomsnittlig 8 til 15 gjentagende tetrasakkaridenheter.

Betegnelsen heparin benyttes i beskrivelsen og kravene i videste forstand, for å betegne enten et kommersielt heparin av farmasøytisk renhet eller et rått heparin som oppnås ved ekstraksjon fra biologisk materiale, spesielt fra pattedyrvev. Den omfatter også mukopolysakkarider som viser anti-koagulerende egenskaper som syntetiseres fra ikke-heparinkilder.

Betegnelsen heparin av lav molekylvekt benyttes i beskrivelsen og kravene i den videste forstand, for å betegne en fraksjon av lav molekylvekt isolert fra heparin, et produkt oppnådd ved depolymerisering av heparin, eller mukopolysakkarider som viser anti-koagulerende egenskaper som syntetiseres fra ikke-heparinkilder. Lav molekylvekt benyttes for å betegne et materiale som viser en molekylvekt på mindre enn 10.000 dalton.

Ifølge foreliggende oppfinnelse tilveiebringes en analogifremgangsmåte for fremstilling av følgende terapeutisk aktive estere av heparin eller heparin av lav molekylvekt: (a) estere av heparin av lav molekylvekt, hvor nevnte

estere har et anti-Xa/APTT-forhold større enn 2.8; (b) estere av heparin av lav molekylvekt inneholdende mer enn 0.1 acetyl- eller butyrylgruppe pr. tetrasakkaridenhet ;

(c) estere av heparin av lav molekylvekt, dannet ved omsetning av de frie hydroksylgruppene av heparin med

lav molekylvekt, hvor esterne har et anti-Xa/APTT-forhold større enn 1.5; (d) estere av heparin inneholdende mer enn 0.1 acetylgruppe pr. tetrasakkaridenhet; (e) estere av heparin dannet ved omsetning av de frie hydroksylgruppene av heparin, hvor esterne har et anti-Xa/APTT-forhold større enn 1.5; (f) estere av heparin dannet ved omsetning av de frie hydroksylgruppene av heparin, hvor esterne inneholder mer enn 0.1 acetylgruppe pr. tetrasakkaridenhet; (g) estere av heparin, hvor esterne har et anti-Xa/APTT-forhold mindre enn 1.0; (h) estere av heparin inneholdende mer enn 0.1 propionyl— eller dekanoylgruppe pr. tetrasakkaridenhet; (i) estere av heparin dannet ved omsetning av de frie hydroksylgruppene av heparin, hvor esterne har et anti-Xa/APTT-forhold mindre enn 1.0; (j) estere av heparin dannet ved omsetning av de frie hydroksylgruppene av heparin, hvor esterne inneholder mer enn 0.1 propionyl- eller dekanoylgruppe pr. tetrasakkaridenhet; (k) estere av heparin av lav molekylvekt, hvor esterne har en butanol/vann (3:2) fordelingskoeffisient større enn 1 x IO-<4>; (1) estere av heparin av lav molekylvekt, hvor esterne har en relativ permeabilitet, sammenlignet med heparin på 1.6 eller større; (m) alifatiske estere av heparin av lav molekylvekt, hvor esterne inneholder mer enn 0.1 estergruppe pr.

tetrasakkaridenhet;

(n) estere av heparin av lav molekylvekt dannet ved omsetning av de frie hydroksylgruppene av heparin av lav molekylvekt, hvor esterne har en butanol/vann

(3:2) fordelingskoeffisient større enn 1 x IO-<4>;

(o) estere av heparin av lav molekylvekt dannet ved omsetning av de frie hydroksylgruppene av heparin med lav molekylvekt, hvor esterne har en relativ perme-

abilitet sammenlignet med heparin, på 1.6 eller

større;

(p) estere av heparin av lav molekylvekt dannet ved omsetning av de frie hydroksylgruppene av heparin med lav molekylvekt, hvor esterne inneholder mer enn 0.1 estergruppe pr. tetrasakkaridenhet og har en butanol/vann (3:2) fordelingskoeffisient større enn 1 x

IO"4;

(q) estere av heparin av lav molekylvekt dannet ved omsetning av de frie hydroksylgruppene av heparin med lav molekylvekt, hvor esterne inneholder mer enn 0.1

estergruppe pr. tetrasakkaridenhet;

(r) estere av heparin, hvor esterne har en butanol/vann

(3:2) fordelingskoeffisient større enn 1 x 10~<4>;

(s) estere av heparin, hvor esterne har en relativ permeabilitet, sammenlignet med heparin, på 1.5 eller

større;

(t) estere av heparin inneholdende mer enn 0.1 estergruppe pr. tetrasakkaridenhet og som har en butanol/vann (3:2) fordelingskoeffisient større enn 1 x 10" 4.

9

(u) estere av heparin dannet ved omsetning av de frie hydroksylgruppene av heparin, hvor esterne har en butanol/vann (3:2) fordelingskoeffisient større enn 1

x IO"4;

(v) estere av heparin dannet ved omsetning av de frie hydroksylgruppene av heparin, hvor esterne har en relativ permeabilitet, sammenlignet med heparin, på

1.5 eller større;

(w) estere av heparin dannet ved omsetning av de frie hydroksylgruppene av heparin, hvor esterne inneholder mer enn 0.1 estergruppe pr. tetrasakkaridenhet og har en butanol/vann (3:2) fordelingskoeffisient større

enn 1 x IO-<4>; og

(x) alifatiske estere av heparin dannet ved omsetning av de frie hydroksylgruppene av heparin, hvor esterne

inneholder mer enn 0.1 estergruppe pr. tetrasakkaridenhet .

Fremgangsmåten er kjennetegnet ved at et syreklorid med C^-Ciø-acylgrupper omsettes med heparin med høy eller lav molekylvekt.

Fortrinnsvis har esteren en overvekt av alifatiske estergrupper så som butyryl, propionyl, dekanoyl eller spesielt acetyl. Vanligvis vil esterne inneholde mer enn 0.1 estergruppe pr. tetrasakkaridenhet.

Det er også foretrukket i en utførelse at esterne har et anti-Xa/APTT-forhold større enn 1.5 og, i tilfellet estere av heparin av lav molekylvekt, spesielt større enn 2.8.

I en andre utførelse er det foretrukket at esterne av heparin har et anti-Xa/APTT-forhold mindre enn 1.0.

Det er videre foretrukket at esterne har en butanol/vann (3:2)-fordelingskoeffisient større enn 1 x IO-<4> og/eller en relativ permeabilitet, sammenlignet med heparin, på 1.5 eller større.

Heparin er det mest anvendte middelet for øyeblikkelig behandling av de fleste tromboemboliske sykdomstilstander, spesielt dypvene-trombose og pulmonær og systemisk emboli. Et viktig problem er at dosen avbalanseres på en slik måte at god trombosebeskyttelse oppnås samtidig som blødningskom-plikasjoner unngås. I mange tilfeller har blødning vært et hovedproblem, visse forskere rapporterer at opptreden av blødning er så høy som 35$.

Heparin fungerer slik at det blokkerer koaguleringskaskaden ved forskjellige steder ved å interferere med et stort antall blodfaktorer innbefattende Xa. Anti-Xa-aktivitet som er ledsaget av liten generell anti-koaguleringsaktivitet er indikasjon på sterk anti-trombotisk aktivitet samtidig som faren for blødning unngås. Det bør understrekes at heparin samtidig undertrykker et stort antall av koaguleringsfaktor-ene som deltar i dannelsen og opprettholdelsen av forskjellige typer av hypokoagulerbarhet. Følgelig synes heparinets aktivitet å være generell i stedet for spesifikk.

APTT- og USP-anti-koaguleringsanalyser er kjent for måling av generell anti-koaguleringsaktivitet. Anvendelsen av APTT— analysen for å måle generell anti-koaguleringsaktivitet er foretrukket.

Heparin er i dag den medikasjonen som velges for å forhindre faren for hyperkoagulering, f.eks. tilsynekomsten av post-operative tromboser. Imidlertid kan for store mengder heparin være opphav til alvorlige blødninger. Følgelig må det utøves betydelig omhu for å anvende den egnede mengden av heparin for å forhindre hypokoagulering uten at det anvendes en tilstrekkelig mengde til å forårsake blødninger. Følgelig er det nødvendig konstant å overvåke pasienten, og reguler-ing av heparinadministreringen må foretas avhengig av resultatene av blodkoaguleringsforsøk som må administreres med regelmessige intervaller.

Foreliggende oppfinnelse muliggjør tilveiebringelse av medikamenter som overvinner vanskelighetene og den konstante testingen som er forbundet med heparinadministrering. Dette oppnås ved tilveiebringelse av forbindelser som er langt mer effektive enn heparin ved forebyggelse av faren for hyperkoagulering sammenlignet med den ledsagende bivirkningen at de forårsaker blødninger. Den kjente teknikkens stand vedrør-ende utførelser rettet mot heparinderivater og heparinderivater av lav molekylvekt som har modifisert anti-Xa-spesifi-sitet er angitt nedenfor: U.S. patent 4,281,108 beskriver en fremgangsmåte for fremstilling av heparin med lav molekylvekt innbefattende surgjøring av heparin, depolymerisering i nærvær av peroksy-der og sulfatering. Molekylvektene av produktene er 4.000 til 12.000 dalton. Et anti-Xa/APTT-forhold større enn 1 angis for produktene ifølge dette patentet.

U.S. patent 4,303,651 beskriver depolymeriseringen av heparin med salpetersyrling eller ved periodatoksydasjon for fremstilling av heparinfragmenter av lav molekylvekt som viser forbedret inhibering av aktivert faktor X. Nevnte heparinfragmenter av lav molekylvekt inneholder 14-18 sukkerenheter.

U.S. patent 4,351,938 beskriver en fremgangsmåte for fremstillingen av heparinderivater som viser en forbedret anti-Xa verdi. Nevnte heparinderivater viser en molekylvekt på 2.000-7.000 dalton (sammenlignet med molekylvekten av kommersielt heparin på 10.000 til 25.000 dalton) og har analyserbare reduserende endegrupper hvorav hoveddelen er anhydromannose.

U.S. patent 4,396,762 beskriver et heparinprodukt oppnådd ved nedbrytningen av heparin med heparinase fra Flavobacterium heparinum (ATCC 12125) eller mutanter derav som har aktivitet for å redusere koaguleringsaktiviteten av faktor X, samtidig som koaguleringsaktiviteten av trombin ikke påvirkes.

U.S. patent 4,401,662 beskriver oligosakkarider som kan oppnås fra heparin, hvor nevnte oligosakkarider ikke innbefatter mer enn 8 sakkaridenheter, hvorav en er en N-sulfat-3-0-sulfat-D-glukosaminenhet. Disse oligosakkaridene kan separeres fra heparin ved hjelp av gelfiltrering og viser en meget selektiv aktivitet mot aktivert faktor X (faktor Xa). Dette resulterer i en sterk anti-trombotisk aktivitet samtidig som faren for blødning hos pasienten unngås.

U.S. patent 4,401,785 beskriver en fremgangsmåte for fremstilling av oligosakkarider som har en meget selektiv aktivitet mot aktivert faktor X (faktor Xa) av blod, d.v.s. en sterk anti-trombotisk aktivitet samtidig som faren for blødning unngås. Nevnte fremgangsmåte innbefatter depolymerisering av heparin og separering av de ønskede oligosakkaridene ved kontakt med AT III (anti-trombin III) etterfulgt av en etterfølgende separasjon av de ønskede oligosakkaridene fra AT III.

U.S. patent 4,415,559 beskriver et anti-koaguleringsmiddel inneholdende heparin som har lav anti-trombin III affinitet som en effektiv bestanddel og som gir en redusert fare for blødning. Heparinet med lav anti-trombin III affinitet separeres fra kommersielt heparin ved hjelp av affinitets-kromatografi ved anvendelse av et gel-gitter hvortil det er bundet anti-trombin III. Den ønskede heparinfraksjonen absorberes ikke av den gitter-bundne anti-trombin III gelen.

U.S. patent 4,438,108 beskriver en blanding av oligo- og polysakkarider som har en forbedret anti-trombotisk aktivitet versus blødningsaktivitet sammenlignet med heparin. Produktet beskrevet i dette patentet kan frigjøres fra pattedyrvev ved autolyse eller ved hjelp av proteolytiske enzymer etterfulgt av isolering ved anvendelse av organiske oppløsningsmidler, kvartære alifatiske ammoniumforbindelser og/eller en basisk ioneveksler.

U.S. patent 4,438,261 beskriver kjemisk delvis depolymerisert heparin som har en molekylvekt på fra 2000 til 7000 dalton og som har analyserbare reduserende endegrupper hvorav hoveddelen er anhydromannosegrupper. Dette produktet viser en forbedret terapeutisk indeks som er definert i U.S. patent 4,438,261 som forholdet mellom anti-Xa-aktiviteten og USP-aktiviteten.

U.S. patent 4,474,770 beskriver oligosakkarider som kan oppnås fra heparin, oligosakkaridene innbefatter ikke mer enn 8 sakkaridenheter hvorav en er en N-sulfat-D-glukosamin enhet. Disse oligosakkaridene viser en høy anti-Xa-aktivitet relativ til heparin, mens den generelle koaguleringsaktiviteten relativt til heparin er meget svak. Følgelig angis oligosakkaridene å være nyttige for anti-trombotisk behandling uten blødningsfare.

U.S. patent 4,486,420 beskriver hepariniske mukopolysakkarid-fraksjoner som har forbedret anti-trombotisk aktivitet in vivo (målt ved aktivitet av anti-Xa pr. milligram) sammenlignet med heparin og som er mer selektive med hensyn på anti-Xa-aktivitet enn heparin. Nevnte fraksjoner har en molekylvekt i området fra 2000 til 10.000 dalton og er uoppløselige i alkohol.

U.S. patent 4,500,519 beskriver en fremgangsmåte for fremstilling av mukopolysakkaridhepariniske fraksjoner som har forbedret anti-Xa-aktivitet sammenlignet med heparin. Nevnte fraksjoner fremstilles ved depolymerisering av heparin til et molekylvektområde på 2000 til 8000 og separering av fraksjoner som har valgte terminale strukturer.

U.S. patent 4,533,549 beskriver depolymeriseringen og fraksjoneringen av heparin for oppnåelse av derivater av heparin som har en molekylvekt på fra 2500 til 4000 dalton og forbedret anti-Xa-aktivitet relativt til generell anti-koaguleringsmiddelaktivitet.

G.B. patent 2.002.406B beskriver sulfatering av et heparin av lav molekylvekt som har en molekylvekt på fra 2600 til 5500. En forbedret anti-trombotisk aktivitet (anti-Xa-aktivitet) til anti-blodlevringsaktivitet (KCCT-aktivitet) angis for produktene ifølge denne oppfinnelsen sammenlignet med heparin.

Kanadisk patent 1,195,322 beskriver en fremgangsmåte for oppnåelse av heparin av lav molekylvekt innbefattende trinnene med surgjøring av normalheparin, og depolymerisering i nærvær av et oksyderende middel slik at det oppnås et heparinprodukt av lav molekylvekt. Et anti-Xa/APTT-forhold på "nesten to" er beskrevet.

L.O. Andersson et al omtaler i "Thrombosis Research", bind 9,

1976 sidene 575-583 fraksjoner av varierende molekylvekt isolert fra heparin. Molekylvektene for fraksjonene varierte fra 5000 til 40000. Anti-Xa- og APTT-forsøk ble utført på de forskjellige fraksjonene. Generelt indikerte resultatene at fraksjonene med lavere molekylvekt viste høyere anti-Xa-verdier i relasjon til APTT-verdiene og fraksjoner av høyere molekylvekt viste lavere anti-Xa verdier i relasjon til APTT-verdiene.

Stor aktivitet har vært nedlagt for å oppnå høy anti-Xa-potens i relasjon til generell anti-koaguleringsmiddelaktivitet. U.S. patentene 4,281,108; 4,438,261; 4,474,770; og 4,533,549 er eksempler på dette. Imidlertid har det frem til i dag ikke vært foretatt noen vellykket syntese av anti-koaguleringsmidler som viser lav anti-Xa-aktivitet i relasjon til generell anti-koaguleringsmiddelaktivitet. Det ville være nyttig å kunne velge anti-koaguleringsmidler med en anti-Xa-aktivitet til global anti-koaguleringsmiddelaktivitet som er lavere enn heparin, så vel som høyere enn heparin.

Stoffer ifølge tidligere kjent teknikk avledet fra heparin og

som har forbedret anti-Xa-aktivitet relativt til total anti-levringsaktivitet er oppnådd ved isolering av fraksjoner med lavere molekylvekt fra heparin og/eller depolymerisering av heparin. I forbindelse med foreliggende oppfinnelse har man vært i stand til å realisere en ytterligere forbedring i anti-Xa-aktivitet i relasjon til generell aktivitet ved å anvende en helt forskjellig og ny fremgangsmåte.

Uventet er det observert at estere, spesielt acetylderivater

av heparin av lav molekylvekt viser en høyere anti-Xa-aktivitet i relasjon til APTT-aktivitet enn heparin av lav

molekylvekt selv. Anti-Xa-verdier oppnås ved anvendelse av "Coatest anti-Xa" forsøkssettet fra KabiVitrum AB, Stockholm, Sverige. APTT (Aktivert Partiell Tromboplastin Tid) verdier oppnås ved fremgangsmåten beskrevet i Andersson et al, Thromb. Res. 9, 575 (1976). APTT er et mål for generell anti-levringsaktivitet.

Det er foretrukket å fremstille heparinestere av lav molekylvekt ved omsetning av et syreklorid med heparin av lav molekylvekt. Som det vil fremgå for fagmannen kan mange forskjellige reaksjonsbetingelser anvendes. Det er foretrukket å anvende formamid som oppløsningsmiddel og pyridin som saltsyre-rensemiddel for reaksjonen. Det antas at en overvekt av acylgrupper knyttes til heparinet av lav molekylvekt ved erstatning av hydrogengruppen med en hydroksylgruppe.

Uventet er det også observert at visse esterderivater av heparin viser en lav anti-Xa-aktivitet, sistnevnte er et mål for generell anti-levringsaktivitet. Dette overvinner problemene knyttet til tidligere kjente fremgangsmåter for fremstilling av anti-koaguleringsmidler som viste lav anti-Xa-aktivitet i relasjon til generell anti-koaguleringsmiddelaktivitet.

Den foretrukne fremgangsmåten benyttet for å fremstille nevnte estere innbefatter omsetningen av et egnet syreklorid med heparin. Det antas at en overvekt av estergruppene som dannes ved reaksjonen mellom et syreklorid og heparin oppstår ved reaksjonen mellom frie hydroksylgrupper av heparin med syrekloridet.

Som nevnt tidligere er heparin det mest anvendte middelet for øyeblikkelig behandling av de fleste tromboemboliske sykdomstilstander, spesielt dypvene-trombose og pulmonær og systemisk emboli. Behandlingstider varierer avhengig av anvendelsen. Dypvene-trombose og pulmonær emboli behandles typisk i 7-10 dager. Tromboemboliske sykdomstilstander i svangerskapet behandles typisk i 2-6 uker. Koronopatier, myokardiopatier, myokardialt infarkt og angina pectoris behandles typisk i 30 dager til mange måneder. Heparin må administreres ved injeksjon eller intravenøs infusjon (parenteralt). Det er velkjent at kommersielt heparin ikke er i stand til å passere barrieren som utgjøres av cellemembraner som de som finnes i tarmkanalen og kan derfor ikke være et effektivt terapeutisk middel når det administreres f.eks. oralt eller rektalt.

Det eneste kommersielt vellykkede anti-koaguleringsmiddelet som kan administreres oralt er warfarin-natrium som markeds-føres under varemerket "Coumadin, Sodium", se for eksempel U.S. patent 2,999,049. Warfarin-natrium er en meget anvendt rottegift og anses generelt som underlegent heparin som et anti-koaguleringsmiddel. Forbedring av heparinets evne til å passere gjennom membraner hvilket, for eksempel, er nødvendig dersom heparin administreres oralt, rektalt, transdermalt eller topisk, har vært gjenstand for tallrike patenter. Imidlertid har ingen av disse produktene og fremgangsmåtene vist seg å være kommersielt eller teknisk vellykkede. Den tidligere kjente teknikk vedrørende utførelsene rettet mot forbedret permeabilitet er angitt nedenfor: U.S. patent 3,088,868 beskriver anvendelsen av en aminosyre-adjuvans i forbindelse med heparin for å gjøre det mulig for heparinet å absorberes fra gastro-intestinaltrakten.

U.S. patent 3,482,014 beskriver omvandlingen av en del av de ioniske setene på heparin til syreformen. Dette tillater absorpsjon gjennom veggene av fordøyelseskanalen.

U.S. patent 3,506,642 beskriver omvandling av det kommersielt tilgjengelig natriumheparinet til syreformen etterfulgt av kompieksdannelse med en egnet aminosyre. Dette resulterer i komplekser som kan absorberes gjennom veggene av tarmkanalen. U.S. patent 3,577,534 som er en C-I-P av U.S. patent 3,506,642, beskriver anvendelsen av nevnte komplekser i terapeutiske preparater hvori heparinet også absorberes gjennom veggene av tarmkanalen.

U.S. patent 3,510,561 beskriver fremstillingen av preparater inneholdende heparin og et sulfon. Dette tillater absorbsjon av heparinet gjennom slimhinner.

U.S. patent 3,546,338 beskriver kombinasjonen av heparin, en metaboliserbar olje, vann og et dispersjonsmiddel. Nevnte kombinasjon er i stand til å absorberes i fordøyelseskanalen hos pattedyr.

U.S. patent 3,548,052 beskriver anvendelsen av alkylsulf-oksyder, så som dimetylsulfoksyd, i forbindelse méd heparin for å fremme absorpsjonen av heparin gjennom slimhinner.

U.S. patent 3,574,831 beskriver fremstillingen av preparater inneholdende natriumtaurokolat og heparin. Disse preparatene kan absorberes gjennom veggene av fordøyelseskanalen når de administreres oralt eller rektalt.

U.S. patent 3,574,832 beskriver preparater inneholdende heparin og et overflateaktivt middel valgt fra natriumlauryl-sulfat, dioktylnatriumsulfosuksinat, natriumheksylsulfat, natriumlaurylsulfonat, natriumcetylsulfonat og blandinger derav.

U.S. patent 3,835,112 beskriver fremstillingen av heparinestere avledet fra fettsyrer inneholdende minst 16 karbonatomer som kan administreres oralt. Disse esterne fremstilles ved omsetning av "Hyamine 1622" saltet av heparin med fettsyrer i nærvær av et karbodiimid.

U.S. patent 4,239,754 beskriver anvendelsen av liposomer med heparin inneholdt deri eller derpå. Preparatene ifølge dette patentet angis å være oralt aktive.

U.S. patent 4,281,108 (se ovenfor) angir oral aktivitet for et heparin av lav molekylvekt.

U.S. patent 4,331,697 beskriver fremstillingen av heparinderivater inneholdende en aktiv karbon-karbon dobbeltbinding hvori den aktive karbon-karbon dobbeltbindingen anvendes for å binde heparin til et biomedisinsk materiale.

U.S^ patent 4,440,926 beskriver fremstillingen av valgte heparinestere ved omsetning ved karboksylsetene av heparin. Nevnte estere fremstilles ved omsetning av et kvartært ammoniumsalt eller aminsalt av heparin med en alkohol eller et halogenid.

U.S. patent 4,510,135 beskriver anvendelsen av organiske ammoniumheparinkomplekser for oral aktivitet.

U.S. patent 4,533,549 (se ovenfor) beskriver den orale aktiviteten av depolymerisert og fraksjonert heparin. Imidlertid vil den hydrofile karakteren av forbindelsen ifølge dette patentet være utilstrekkelig for effektiv permeabilitet.

G.B. patent 2,002,406B (se ovenfor) beskriver den orale aktiviteten av sulfatert heparin med lav molekylvekt.

Alle de ovenfor nevnte tilnærmelsene lider av mangler med hensyn på å øke permeabiliteten av heparin. Additiver, adjuvanser, kjemiske modifikasjoner og heparinderivater ifølge tidligere kjent teknikk har vist seg å være uhåndter-lige og ineffektive.

Det er velkjent at kommersielt heparin ikke er i stand til å krysse barrieren som utgjøres av cellemembranene i tarmen (se for eksempel C. Doutremepuich et al., Path. Biol. 32, 45-48

(1984) eller U.S. patent 3,548,052). Denne tendensen for et stoff til å passere gjennom cellemembraner kan måles ved hjelp av en permeabilitetskonstant (P) som er lineært relatert til fordelingskoeffisienten (r) mellom en vann-ublandbar væske og vann selv, og inverst relatert med kvadratroten av molekylvekten (M) for stoffet som krysser membranen (se for eksempel J. Diamond og Y. Katz, J. Membr. Biol. 17, 121-154 (1974); J. Danielli, "The Permeability of Natural Membranes", Cambridge University press, Cambridge

(1952); A. Kotyk, Biochim. Biophys. Acta 300. 183 (1973). Dette er vist i lignings form nedenfor.

For derfor å øke permeabilitetskonstanten for heparin er det nødvendig å øke dets fordelingskoeffisient (hydrofobisitet) og/eller redusere dets molekylvekt.

Det er nå oppdaget at permeabiliteten av heparin eller heparin av lav molekylvekt kan økes betydelig ved addisjon av estergrupper til heparin eller heparin av lav molekylvekt. Overraskende er estergrupper inneholdende så få som 2 karbonatomer effektive ved at de i betydelig grad øker permeabiliteten. Fortrinnsvis inneholder estergruppene 3-10 karbonatomer.

Heparinderivater eller heparinderivater av lav molekylvekt som har høy permeabilitet fremstilles ved å la et egnet syreklorid reagere med heparin eller heparin av lav molekylvekt. Det vil være klart for fagmannen at en lang rekke reaksjonsbetingelser og oppløsningsmidler kan anvendes for å bevirke denne reaksjonen. Graden av substitusjon kan endres ved å variere forholdet mellom syreklorid og heparin eller heparin av lav molekylvekt, ved å variere oppløsningsmiddelet eller ved ikke å anvende noe oppløsningsmiddel i det hele, ved å variere reaksjonstiden og/eller ved å variere reak-sj onstemperaturen.

Det vil være klart for fagmannen at det finnes opparbeidel-sesfremgangsmåter som vil tillate isolering av heparinderivater eller heparinderivater av lav molekylvekt som har en permeabilitet som er betydelig større enn for heparin. Ved foreliggende oppfinnelse foretrekkes anvendelsen av dialyse i opparbeidelsesfremgangsmåten for å isolere heparinderivater eller heparinderivater av lav molekylvekt som har høy permeabilitet.

Heparin er et mukopolysakkarid bestående av aminosukker og uronsyrerester. Heparin oppnås fra okse, svin, sau, hval eller annet pattedyrvev ved ekstraksjon ved fremgangsmåter som er kjente for fagmannen. Kommersielle heparinpreparater er nå lett tilgjengelige fra mange kilder og distribueres hovedsakelig for anvendelse som intravaskulære anti-koaguleringsmidler.

Heparinpreparater er kjente for å være heterogene på et molekylært nivå. Følgelig viser de en betydelig grad av polydispersitet i molekylstørrelse, variasjoner i forholdet mellom glukuronsyre og iduronsyre, endringer i omfanget av ester og N-sulfatering, og varierende omfang av N-acetyl-ering. Endringer i disse parametrene har bare vært korrelert i meget liten grad med heparinets anti-koaguleringsmiddel-potens.

Heparin som anvendes ved foreliggende utførelse av oppfinnelsen kan være avledet fra tarmslimhinner fra svin, okselunger og hvalvev så vel som fra andre kilder som er kjente for fagmannen. Syntetisk avledet heparin og heparinlignende stoffer kan også anvendes ved utførelsen av foreliggende oppfinnelse. De foretrukne kildene for anvendelse i foreliggende utførelse av oppfinnelsen er tarmslimhinne fra svin og okselunger.

Produktene som er fresmtilt ved hjelp av analogifremgangs-måten ifølge oppfinnelsen, er faste stoffer. De kan lett be-arbeides til pulvere, piller, pastiller, tabletter, kapsler, salver, væsker eller andre egnede former. I tilfeller hvor preparatene skal svelges og absorpsjonen skal finne sted i tarmen kan preparatene gis et enterisk belegg så som celluloseacetat-ftalat, styren-maleinsyreanhydridkopolymerer og lignende. Enteriske belegg er velkjente for fagmannen og er omtalt i f.eks. "Remington's Practice of Pharmacy" og i U.S.. patent 3,126,320.

Fremstilling av bukkale eller sublingvale tabletter og av rektale lavementer, suppositorier og salver så vel som nesesprayer, inhalerings- bg transdermale avleveringssystemer kan foregå på kjent måte.

De følgende eksemplene er angitt utelukkende som illustra-sjoner.

Heparinet av lav molekylvekt som blir benyttet i eksemplene nedenfor ble fremstilt ifølge kanadisk patent 1,195,322. Det viste en molekylvekt på 5187 dalton. Følgelig inneholdt dette heparinet av lav molekylvekt ca. 4.2 gjentagende tetrasakkaridenheter.

Heparinet som ble benyttet i eksemplene nedenfor er svine-slimhinneheparin fremstilt av Hepar Industries, Inc., Franklin, Ohio, U.S.A. Det viste en molekylvekt på 12684 dalton. Følgelig inneholdt dette heparinet ca. 11.3 gjentagende tetrasakkaridenheter.

Eksempel 1

2 gram heparin av lav molekylvekt ble tilsatt til en 250 milliliter rundbunnet kolbe beskyttet mot atmosfæren ved hjelp av et tørkerør. Til dette ble det tilsatt 24 milliliter formamid og 24 milliliter pyridin. Oljen ble plassert i et oljebad holdt ved 40°C. 40 milliliter acetylklorid ble langsomt tilsatt i løpet av et tidsrom på 3-4 timer under omrøring, og omrøring ble fortsatt over natten.

50 milliliter vann ble deretter tilsatt under omrøring. Innholdet av flasken ble deretter plassert i en dialysepose

med molekylvekt-"cutoff" 2000 (Spectrum Medical Industries,

Los Angeles, CA). Dialyse ble gjennomført mot en 1% (vekt/- volum) natriumkloridoppløsning i 24 timer. Dialysen mot 1$ natriumklorid ble gjentatt tre ganger. Dialysen ble deretter gjennomført mot vann i 24 timer. Dialysen mot vann ble deretter gjentatt tre ganger.

Innholdet av dialyseposen ble deretter lyofilisert slik at

det ble oppnådd et tørt, hvitt pulver.

Produktet ble analysert for anti-Xa og ble funnet å vise en verdi på 16.0 enheter pr. milligram. Produktet ble også analysert for APTT og funnet å vise en APTT-verdi på 4.0 enheter pr. milligram. Følgelig ble anti-Xa— til APTT-forholdet funnet å være 4.0.

Det heparinet av lav molekylvekt som ble benyttet som utgangsmateriale ble analysert for anti-Xa og funnet å vise en verdi på 88.0 enheter pr. milligram. Dette samme heparinet av lav molekylvekt ble funnet å ha en APTT-verdi på 31.7 enheter pr. milligram. Følgelig ble anti-Xa- til APTT-forholdet funnet å være 2.8.

Det infrarøde spekteret av produktet ble tatt opp. En absorpsjonstopp ble observert ved 1743 cm-<*>. Denne toppen er karakteristisk for en estergruppe, og var ikke til stede i utgangsheparinet av lav molekylvekt.

Antallet estergrupper pr. tetrasakkaridenhet inneholdt i produktet ble målt ved fremgangsmåten ifølge S. Hestrin, J.

BIOL. CHEM., bind 180, sidene 249-261, 1949. Butyrylkolin-klorid ble benyttet som esterstandard. En teoretisk formel-vekt på 1229 ble funnet for tetrasakkaridenheten. Resultatene Indikerte nærvær av 4.4 acetylgrupper pr. tetrasakkaridenhet.

0.1 gram av produktet ble tilsatt til 2 milliliter deionisert vann. 3 ml butanol ble tilsatt. Blandingen ble blandet omhyggelig og fikk undergå fryse/opptiningscykler inntil topplaget (butanol) var klart. Mengden produkt i hvert lag ble bestemt ved å gjennomføre uronsyreanalyse ifølge E.V. Chandrasekaran og J.N. BeMiller, "Methods in Carbohydrate Chemistry," bind VIII, side 89-96 (1980) ved anvendelse av heparin (tarmslimhinne fra svin)-standarder. Resultatene indikerte en butanol/vann-fordelingskoeffisient på

1.0 x 10~<3>. Butanol/vann-fordelingskoeffisienten for heparinet med lav molekylvekt ble bestemt på samme måte og funnet å være 0.1 x 10~<3>.

Molekylvekten for produktet ble bestemt ved å ta summen av den teoretiske formelvekten for en tetrasakkaridenhet (1229) pluss 4.4 ganger formelvekten for en acetylgruppe minus formelvekten for hydrogenet erstattet i heparinet (42) og multiplisere denne summen med molekylvekten for utgangsheparinet av lav molekylvekt (5187) og endelig dividere med den teoretiske formelvekten for en tetrasakkaridenhet (1229). Dette ga en molekylvekt på 5967 for produktet.

Permeabiliteten for produktet relativt til heparin (tarmslimhinne fra svin) ble bestemt som følger. Butanol/vann-fordelingskoeffisienten for produktet ble dividert med kvadratroten av molekylvekten for produktet. En tilsvarende verdi ble deretter oppnådd for heparin. Den oppnådde verdien for produktet ble deretter dividert med den tilsvarende verdien for heparin slik at man fikk 15.1 som er permeabiliteten relativt til heparin. Dette kan sammenlignes med en verdi på 1.6 bestemt for heparinet av lav molekylvekt ved anvendelse av den samme fremgangsmåten.

Eksempel 2

Fremgangsmåten fra eksempel 1 ble gjentatt, bortsett fra at oljebadet ble holdt ved 30°C og 20 milliliter butyrylklorid ble tilsatt i stedet for acetylkloridet for å oppnå et tørt, hvitt pulver.

Anti-Xa-verdien for dette produktet var 47.2 enheter pr. milligram og APTT-verdien var 4.6 enheter pr. milligram. Følgelig ble anti-Xa- til APTT-forholdet funnet å være 10.3. Dette kan sammenlignes med forholdet på 2.8 for heparinet med lav molekylvekt anvendt som utgangsmateriale.

Antallet estergrupper pr. tetrasakkaridenhet inneholdt i produktet ble funnet å være 1.5 butyrylgrupper pr. tetrasakkaridenhet.

Det infrarøde spekteret viste en absorpsjonstopp ved 1736 cm-<*> for produktet. Denne toppen er karakteristisk for en ester og var ikke til stede i utgangsheparinet av lav molekylvekt.

Butanol/vann-fordelingskoeffisienten for produktet var 8.2 x IO-3.

Molekylvekten for produktet ble bestemt til 5630.

Permeabiliteten for produktet var 128 relativt til heparin (tarmslimhinne fra svin).

Eksempel 3

Fremgangsmåten fra eksempel 1 ble gjentatt bortsett fra at heparin (tarmslimhinne fra svin) ble benyttet i stedet for heparinet med lav molekylvekt og 2 milliliter acetylklorid ble anvendt. Produktet var et tørt, hvitt pulver.

Produktet har en anti-Xa-verdi på 130 enheter pr. milligram og en APTT-verdi på 34.4 enheter pr. milligram. Anti-

Xa/APTT-forholdet ble følgelig funnet å være 3.8. Dette kan sammenlignes med det kjente forholdet på 1.0 for heparin.

Det infrarøde spekteret av produktet viste en absorpsjonstopp ved 1732 cm-<*>. Denne toppen er karakteristisk for en estergruppe og var ikke tilstede i utgangsheparinet.

Antallet estergrupper pr. tetrasakkaridenhet inneholdt i produktet ble funnet å være 1.3 acetylgrupper pr. tetrasakkaridenhet.

Eksempel 4

Fremgangsmåten fra eksempel 3 ble gjentatt bortsett fra at 40 milliliter acetylklorid ble benyttet. Produktet var et tørt, hvitt pulver.

Produktet har en anti-Xa-verdi på 79 enheter pr. milligram og en APTT-verdi på 6.5 enheter pr. milligram. Anti-Xa/APTT-forholdet ble følgelig funnet å være 12.2. Dette kan sammenlignes med det kjente forholdet på 1.0 for heparin.

Antallet estergrupper pr. tetrasakkaridenhet inneholdt i produktet ble funnet å være 5.4 acetylgrupper pr. tetrasakkaridenhet .

Det infrarøde spekteret for produktet viste en absorpsjonstopp ved 1740 cm-<*>. Denne toppen er karakteristisk for en estergruppe og var ikke til stede i utgangsheparinet.

Ved anvendelse av fremgangsmåten fra eksempel 1 ble butanol/- vann-fordelingskoeffisienten funnet å være 0.6 x IO-<3>. Dette kan sammenlignes med en butanol/vann-fordelingskoeffisient for heparin-utgangsmateriale på 0.1 x IO-<3> bestemt ved den samme fremgangsmåten.

Molekylvekten for produktet ble bestemt til 16209.

Permeabiliteten for produktet relativt til heparin (tarmslimhinne fra svin) ble bestemt ved fremgangsmåten ifølge eksempel 1 til å være 5.51.

Eksempel 5

Fremgangsmåten fra eksempel 4 ble gjentatt, bortsett fra at oljebadet ble holdt ved 50°C og 12 milliliter propionylklorid ble tilsatt i stedet for acetylklorid. Produktet var et tørt, hvitt pulver.

Produktet hadde en anti-Xa-verdi på 5.4 enheter pr. milligram og en APTT-verdi på 6.9 enheter pr. milligram. Anti-Xa/APTT-forholdet ble følgelig funnet å være 0.78. Dette kan sammenlignes med det kjente forholdet på 1.0 for heparin.

Antallet estergrupper pr. tetrasakkaridenhet inneholdt i produktet ble funnet å være 3.5 propionylgrupper pr. tetrasakkaridenhet .

Det infrarøde spekteret viste en absorpsjonstopp ved 1736 cm-<1>. Denne toppen er karakteristisk for en estergruppe og var ikke til stede i utgangsheparinet.

Eksempel 6

Fremgangsmåten fra eksempel 5 ble fulgt, bortsett fra at 20 milliliter propionylklorid ble benyttet. Produktet var et tørt, hvitt pulver.

Produktet hadde en anti-Xa-verdi på 4.9 enheter pr. milligram og en APTT-verdi på 7.1 enheter pr. milligram. Anti-Xa/APTT-forholdet ble følgelig funnet å være 0.69. Dette kan sammenlignes med det kjente forholdet på 1.0 for heparin.

Antallet estergrupper pr. tetrasakkaridenhet inneholdt i produktet ble funnet å være 2.9 propionylgrupper pr. tetrasakkaridenhet .

Det infrarøde spekteret for produktet viste en absorpsjonstopp ved 1737 cm-<*>. Denne toppen er karakteristisk for en estergruppe og var ikke tilstede i utgangsheparinet.

Butanol/vann-fordelingskoeffisienten for produktet ble funnet å være 6.7 x IO-<3>.

Molekylvekten for produktet ble bestemt til 15492.

Permeabiliteten for produktet relativt til heparin (tarmslimhinne fra svin) var 63.0.

Eksempel 7

Fremgangsmåten fra eksempel 6 ble gjentatt, bortsett fra at 6 milliliter dekanoylklorid ble benyttet i stedet for propionylklorid. Produktet var et tørt, hvitt pulver.

Produktet hadde en anti-Xa-verdi på 21.1 enheter pr. milligram og en APTT-verdi på 118.8 enheter pr. milligram. Anti-Xa/APTT-forholdet ble følgelig funnet å være 0.18. Dette kan sammenlignes med det kjente forholdet på 1.0 for heparin.

Antallet estergrupper pr. tetrasakkaridenhet inneholdt i produktet ble funnet å være 0.2 dekanoylgrupper pr. tetrasakkaridenhet .

Det infrarøde spekteret for produktet viste en absorpsjonstopp ved 1740 cm-<1>. Denne toppen er karakteristisk for en estergruppe og var ikke tilstede i utgangsheparinet.

Eksempel 8

Fremgangsmåten fra eksempel 5 ble gjentatt, bortsett fra at heparin av lav molekylvekt ble benyttet i stedet for heparin. Produktet var et tørt, hvitt pulver.

Ved anvendelse av fremgangsmåten ifølge eksempel 1 ble butanol/vann-fordelingskoeffisienten for produktet funnet å være 2.0 x IO"<3>.

Antallet estergrupper pr. tetrasakkaridenhet inneholdt i produktet ble funnet å være 2.9 propionylgrupper pr. tetrasakkaridenhet.

Molekylvekten for produktet ble bestemt til 5872.

Permeabiliteten for produktet relativt til heparin (tarmslimhinne fra svin) var 30.6.

Det infrarøde spekteret for produktet viste en absorpsjonstopp ved 1739 cm-<1.> Denne toppen er karakteristisk for en estergruppe og var ikke tilstede i utgangsheparinet.

Eksempel 9

Fremgangsmåten fra eksempel 2 ble gjentatt, bortsett fra at oljebadet ble holdt ved 50°C. Produktet var et tørt, hvitt pulver.

Butanol/vann-fordelingskoeffisienten for produktet var 11.0 x IO-<3>.

Antallet estergrupper pr. tetrasakkaridenhet inneholdt i produktet ble funnet å være 3.0 butyrylgrupper pr. tetrasakkaridenhet .

Molekylvekten for produktet ble bestemt til 6073.

Permeabiliteten for produktet relativt til heparin (tarmslimhinne fra svin) var 165.

Det infrarøde spekteret for produktet viste en absorpsjonstopp ved 1739 cm"-<1-.> Denne toppen er karakteristisk for en estergruppe og var ikke tilstede i utgangsheparinet.

Eksempel 10

Fremgangsmåten fra eksempel 9 ble gjentatt, bortsett fra at 6 milliliter dekanoylklorid ble benyttet i stedet for 20 milliliter butyrylklorid, og dialysen ble utført mot: 95$ etanol i 24 timer, 9556 i 24 timer, 47,5$ etanol i 24 timer, 47.5$ etanol i 24 timer, 1% natriumklorid i 24 timer, 156 natriumklorid i 24 timer, vann i 24 timer og vann i 24 timer. Produktet var et tørt, hvitt pulver.

Butanol/vann-fordelingskoeffisienten for produktet var 6.8 x IO-<3.>

Antallet estergrupper pr. tetrasakkaridenhet inneholdt i produktet var 0.36 dekanoylgrupper pr. tetrasakkaridenhet.

Molekylvekten for produktet ble bestemt til 5421.

Permeabiliteten for produktet relativt til heparin (tarmslimhinne fra svin) var 108.

Det infrarøde spekteret for produktet viste en absorpsjonstopp ved 1739 cm--1-. Denne toppen er karakteristisk for en estergruppe og var ikke tilstede i utgangsheparinet.

Eksempel 11

Fremgangsmåten fra eksempel 10 ble gjentatt, bortsett fra at 12 milliliter dekanoylklorid ble benyttet. Produktet var et tørt, hvitt pulver.

Produktet hadde en butanol/vann-fordelingskoeffisient på 44 x IO-<3..>

Antallet estergrupper pr. tetrasakkaridenhet inneholdt i produktet var 0.71 dekanoylgrupper pr. tetrasakkaridenhet.

Molekylvekten for produktet ble anslått å være 5649.

Permeabiliteten for produktet relativt til heparin (tarmslimhinne fra svin) var 685.

Eksempel 12

Fremgangsmåten fra eksempel 11 ble gjentatt, bortsett fra at 24 milliliter dekanoylklorid ble benyttet. Produktet var et tørt, hvitt pulver.

Butanol/vann-fordelingskoeffisienten for produktet var 663 x IO-3.

Antallet estergrupper pr. tetrasakkaridenhet inneholdt i produktet ble funnet å være 1.03 dekanoylgrupper pr. tetrasakkaridenhet .

Molekylvekten for produktet ble bestemt til 5857.

Permeabiliteten for produktet relativt til heparin (tarmslimhinne fra svin) var 10.100.

Det infrarøde spekteret for produktet viste en absorpsjonstopp ved 1742 cm~^. Denne toppen er karakteristisk for en estergruppe og var ikke tilstede i utgangsheparinet.

Eksempel 13

Fremgangsmåten fra eksempel 12 ble gjentatt, bortsett fra at heparin (tarmslimhinne fra svin) ble benyttet i stedet for heparin av lav molekylvekt. Produktet var et tørt, hvitt pulver.

Butanol/vann-fordelingskoeffisienten for produktet var 215 x IO-3.

Antallet estergrupper pr. tetrasakkaridenhet inneholdt i produktet indikerte nærvær av 0.9 dekanoylgrupper pr. tetrasakkaridenhet.

Molekylvekten for produktet "ble bestemt til 15227.

Permeabiliteten for produktet relativt til heparin (tarmslimhinne fra svin) var 2040.

Det infrarøde spekteret for produktet viste en absorpsjonstopp ved 1740 cm-<*>. Denne toppen er karakteristisk for en estergruppe og var ikke tilstede i utgangsheparinet.

Eksempel 14

Fremgangsmåten fra eksempel 9 ble gjentatt, bortsett fra at heparin (tarmslimhinne fra svin) ble benyttet i stedet for heparin av lav molekylvekt. Produktet var et tørt, hvitt pulver.

Butanol/vann-fordelingskoeffisienten for produktet var 10.0 x IO-<3.>

Antallet estergrupper pr. tetrasakkaridenhet inneholdt i produktet ble funnet å være 2.3 butyrylgrupper pr. tetrasakkaridenhet .

Molekylvekten for produktet ble bestemt til 15477.

Permeabiliteten for produktet relativt til heparin (tarmslimhinne frav svin) var 94.1.

Det infrarøde spekteret for produktet viste en absorpsjonstopp ved 1736 cm-<1>. Denne toppen er karakteristisk for en estergruppe og var ikke tilstede i utgangsheparinet.

Claims

Analogifremgangsmåte for fremstilling av følgende terapeutisk aktive estere av heparin eller heparin av lav molekylvekt: (a) estere av heparin av lav molekylvekt, hvor nevnte estere har et anti-Xa/APTT-forhold større enn 2.8; (b) estere av heparin av lav molekylvekt inneholdende mer enn 0.1 acetyl- eller butyrylgruppe pr. tetrasakkaridenhet; (c) estere av heparin av lav molekylvekt, dannet ved omsetning av de frie hydroksylgruppene av heparin med lav molekylvekt, hvor esterne har et anti-Xa/APTT-forhold større enn 1.5; (d) estere av heparin inneholdende mer enn 0.1 acetylgruppe pr. tetrasakkaridenhet; (e) estere av heparin dannet ved omsetning av de frie hydroksylgruppene av heparin, hvor esterne har et anti-Xa/APTT-forhold større enn 1.5; (f) estere av heparin dannet ved omsetning av de frie hydroksylgruppene av heparin, hvor esterne inneholder mer enn 0.1 acetylgruppe pr. tetrasakkaridenhet; (g) estere av heparin, hvor esterne har et anti-Xa/APTT-forhold mindre enn 1.0; (h) estere av heparin inneholdende mer enn 0.1 propionyl-eller dekanoylgruppe pr. tetrasakkaridenhet; (i) estere av heparin dannet ved omsetning av de frie hydroksylgruppene av heparin, hvor esterne har et anti-Xa/APTT-forhold mindre enn 1.0; (j ) estere av heparin dannet ved omsetning av de frie hydroksylgruppene av heparin, hvor esterne inneholder mer enn 0.1 propionyl— eller dekanoylgruppe pr. tetrasakkaridenhet; (k) estere av heparin av lav molekylvekt, hvor esterne har en butanol/vann (3:2) fordelingskoeffisient større enn 1 x 10~<4>; (1) estere av heparin av lav molekylvekt, hvor esterne har en relativ permeabilitet, sammenlignet med heparin på 1.6 eller større; (m) alifatiske estere av heparin av lav molekylvekt, hvor esterne inneholder mer enn 0.1 estergruppe pr. tetrasakkaridenhet; (n) estere av heparin av lav molekylvekt dannet ved omsetning av de frie hydroksylgruppene av heparin av lav molekylvekt, hvor esterne har en butanol/vann (3:2) fordelingskoeffisient større enn 1 x IO"<4>; (o) estere av heparin av lav molekylvekt dannet ved omsetning av de frie hydroksylgruppene av heparin med lav molekylvekt, hvor esterne har en relativ permeabilitet sammenlignet med heparin, på 1.6 eller større; (p) estere av heparin av lav molekylvekt dannet ved omsetning av de frie hydroksylgruppene av heparin med lav molekylvekt, hvor esterne inneholder mer enn 0.1 estergruppe pr. tetrasakkaridenhet og har en butanol/vann (3:2) fordelingskoeffisient større enn 1 x IO"4;(q) estere av heparin av lav molekylvekt dannet ved omsetning av de frie hydroksylgruppene av heparin med lav molekylvekt, hvor esterne inneholder mer enn 0.1 estergruppe pr. tetrasakkaridenhet; (r) estere av heparin, hvor esterne har en butanol/vann (3:2) fordelingskoeffisient større enn 1 x IO-<4>; (s) estere av heparin, hvor esterne har en relativ permeabilitet, sammenlignet med heparin, på 1.5 eller større; (t) estere av heparin inneholdende mer enn 0.1 estergruppe pr. tetrasakkaridenhet og som har en butanol/vann (3:2) fordelingskoeffisient større enn 1 x 10" 4. (u) estere av heparin dannet ved omsetning av de frie hydroksylgruppene av heparin, hvor esterne har en butanol/vann (3:2) fordelingskoeffisient større enn 1 x IO-4;(v) estere av heparin dannet ved omsetning av de frie hydroksylgruppene av heparin, hvor esterne har en relativ permeabilitet, sammenlignet med heparin, på 1.5 eller større; (w) estere av heparin dannet ved omsetning av de frie hydroksylgruppene av heparin, hvor esterne inneholder mer enn 0.1 estergruppe pr. tetrasakkaridenhet og har en butanol/vann (3:2) fordelingskoeffisient større enn 1 x 10~<4>; og (x) alifatiske estere av heparin dannet ved omsetning av de frie hydroksylgruppene av heparin, hvor esterne inneholder mer enn 0.1 estergruppe pr. tetrasakkaridenhet ,karakterisert ved at et syreklorid med C^-Ciø-acylgrupper omsettes med heparin med høy eller lav molekylvekt.

■