NO170804B - Analogifremgangsmaate for fremstilling av terapeutisk aktive 1,2-benzisoksazol- og 1,2-benzisotiazol-derivater - Google Patents

Description

Porøst taktekklngsmateriale.

Denne,..oppfinnelse vedrører et porøst taktekkingsmateriale, som omfatter et sjikt av kornformet materiale hvor de enkelte korn er forbundet med hverandre ved hjelp av et bindemiddel, slik at det dannes åpninger mellom de enkelte korn, og som tillater strøm av et medium gjennom sjiktet.

Et varmeisolert takoppbygg omfatter et sjikt av varmeisolasjon som er klebende fastgjort til et takdekke, samt flere lag eller sjikt av takpapp som er klebet til toppflaten på varmeisolasjonen. Det vanlige klebemiddel som brukes til å klebe takpappen til varmeisolasjonen og klebende å fastgjøre varmeisolasjonen til det underliggende takdekket, er et med varme'flytendegjort bituminøst materiale, så som tjære eller asfalt oppvarmet til en temperatur på omtrent 200°C.

Det underliggende takdekket kan være fremstilt av jernpla-Kfr. kl. 37c-5/02, 37d-15/18 ter, treplanker, prefabrikkerte betongplater eller et støpt be-tongdekke. Varmeisolas.jonen som brukes i et flertall takoppbygg, omfatter lange blokker eller stive plater som er klebende fastgjort til takdekket ved siden av hverandre. De vanlige isolasjonsplater er porøse og fremstilles vanligvis av cellulose fibre, glassfibre, gips og lignende. Isolasjonsplatene er anbrakt i parallelle rekker med skjøtene på de tilstøtende plater liggende an mot og som regel forskjøvet i de parallelle rekker. Når det ønskes ytterligere varmeisolasjon, pålegges det flere lag av isolasjonsplatene. Vanligvis blir dei øvre flate på bunnsjiktet bestrøket med varm tjære eller asfalt, og det annet lag av isolas j onsplater festes klebende til denne parallelt med rekkene i det første sjikt, og skjøtene i det annet sjikt ligger vanligvis i avstand fra skjøtene i det første lag av isolasjonsplater.

Et sjikt av varm bituminøst klebemiddel spres ut på toppflaten til isolasjonsplatene, og takpapp festes klebende til toppflaten med det varme bituminøse klebemiddel. Påføringen av det bituminøse klebemiddel og takpappen gjentas inntil det er et flertall vekselvise sjikt over hverandre med bituminøst klebemiddel og takpapp på toppflaten til isolasjonsplatene. De vekselvise sjikt over hverandre med bituminøst klebemiddel og takpappen danner den vanntette membran for takoverflaten. Vanligvis påføres et sjikt av bituminøst materiale på toppflaten til den øverste takpapp, og grove partikler av slagg eller grus innleires i dette sluttsjikt av bituminøst materiale for å beskytte bitumenet fra å bli for sterkt utsatt for sollys og andre skadelige innvirkninger.

Det er ganske mange vanskeligheter eller problemer forbundet med et takoppbygg som omfatter de vanlige materialer så som isolasjonsplatene, som er laget av slike porøse materialer som cellulosefibre, glass, gips og visse av de celleformete organiske materialer så som polystyren og liknende.

Et av problemene som forefinnes ho§ de porøse isolasjonsplater som brukes i et isolert takoppbygg, er absorpsjonene av det varme flytendegjorte bitumenmaterialet i isolasjonsplatene. Biturnenmaterialet oppvarmes til en temperatur på omtrent 200°C

og påføres i en halvflytende tilstand ved å stryke det flytende bitumenmaterialet ut på toppflaten til dekket som et klebemiddel for de porøse isolasjonsplater og til toppflaten på isolasjonsplatene som et klebemiddel for det første sjikt av takpapp.

Det varme, flytende bitumenmaterialet absorberes av den porøse isolasjon, slik at det kreves flere gangers utstrykninger for å gi et tilstrekkelig klebende sjikt for takpappen.. Absorp-sjonen av det varme, flytende bitumenmaterialet i isolasjonsplatene øker varmeledningsevnen hos isolasjonsplatene og redu-serer derved den totale isolasjonseffekt hos takoppbygget.

En annen vanskelighet som forefinnes når man bruker vanlige isolasjonsplater, er den manglende evne for isolasjonsplatene til å tilpasse seg etter uregelmessige flater på takdekket, hvilket resulterer enten i at de forholdsvis stive isolasjonsplater brekker eller at d£t finnes områder hvor de ikke er fastklebet, der hvor platene bøyer seg over et ujevnt område men ikke i realiteten følger takkonturen. Takdekket som isolasjonsplatene er klebende fastgjort til, er sjelden en hel plan flate uten fordypninger, uregelmessigheter eller endog skarpe lokale fremspring. Når takoppbygget settes opp, er det også nødvendig når det brukes forholdsvis stive isolasjonsplater, å skaffe en overflate som er fri for små gjenstander så som stykker av betong eller liknende, som hindrer isolasjonsplatene fra å ligge flatt på toppflaten til takdekket.

Et av hovedproblemene som forefinnes hos et takoppbygg, er fuktighet mellom takdekket og takpappen. Sjiktene av takpapp danner en damptett og vanntett membran over varmeisolasjonen. Vann som er innesluttet under takmembranen, fordamper ved de høy-ere temperaturer som utvikler seg i sommervær og utvider seg i en slik grad at det frembringes trykk på mellom 1500 og 2500 kg/m , med mindre det sørges for godt fordelt og kontrollert ventilasjon. De vanlige varmeisolasjonsplater som er laget av cellulosefibre, gips og liknende, er ikke et tilstrekkelig porøst materiale og har ikke innbyrdes forbundne luftpassasjer til å avlaste trykkene som frembringes av fuktigheten på lokale områder. Når det brukes isolasjonsplater av skumplast, foregår det liten eller ingen fuk-tighetsdiffusjon gjennom disse, slik at fuktigheten holder seg på et forholdsvis lite og lokalisert område. Det lokale damptrykk som oppstår fra den fordampete fuktighet, vil hyppig skade tak-materialene ved å danne blærer i takpappen,som til slutt brister og danner åpninger i den varitette membran, hvor igjennom vann vil tre inn og absorberes av isolasjonsplatene. Den vanngjennomtruk-kete isolasjon blir deretter utsatt for syklusen for frysing og opptining i vintermånedene. Under denne frysesyklus ekspanderer vannet like før det fryser og kan utvikle et enormt likalt trykk som lett bryter istykker cellene hos celeformete materialer. Denne skade kalles vanligvis frostskade. Under slike betingelser går isolasjonsplatene raskt istykker og blir ineffektive når det gjelder å tjene deres opprinnelige hensikt.

Et annet alvorlig problem hos isolerte tak oppstår når vanlig isolasjon pålegges som blokker av mindre størrelse. Disse blokker har vanligvis en størrelse på omtrent 60 x 120 cm, idet denne grense er bestemt av at de skal være lette å håndtere. Den forholdsvis lave størrelse (sammenliknet med størrelsen for taket) betyr at det forekommer mange skjøter på. et vanlig tak. Premstil-lingstoleranser, uregelmessigheter i takkonstruksjonen og mange andre praktiske detaljer begrenser minimumsavstanden mellom tak-isolasjonsblokkene til et middel på omtrent 1,5 mm. På et tak av en lengde på 30 meter, vil det cferfor være 25 til 50 skjøter med et kumulativt mellomrom på 3,5 til 7,5 cm. Takpappen, isolasjonen og takdekket har ikke samme varmeutvidelseskoeffisienter, og når takpappen oppvarmes og nedkjøles, vil den bringe de underliggende blokker til å bevege seg,;,litt. Erfaringer fra mange tak har vist at med mindre blokkene festes effektivt til hverandre, kan denne bevegelse føre til at det utvikles åpninger på mellom 3 til 25 mm i takisolasjonen som ligger under takpappen. Når nå takpappen og dekkekonstruksjonen utvider seg og trekker seg sammen i forskjellig grad, utvikles det skrukker i takpappen. Biturnen kan trekkes ut ved disse skrukker, og som forklart foran, kan takpappen bevege seg ved disse steder og lekkasje kan utvikle seg i løpet av et år eller to. Dette slipper vann inn i isolasjonen, og som forklart foran, får man nå mere vanskeligheter.

Skarpe skrukker danner seg også i takpappen når takpappen trekker seg sammen og utvider seg under vekslende'værforhold. Takpappen er klebende festet til isolasjonsmaterialet med et bi-tumensjikt, og det hittil kjente isolasjonsmaterialet er stivt og ikke i stand til å gi etter. Den vanlige takpapp er laget av løse fibre som er filtet sammen og innleiret i et bitumenmateri-ale. Når den øverste takpapp på et vanlig varmeisolert tak utsettes for kaldt vær, vil den krympe eller trekke seg sammen, og de sammenfiltete fibre inne i pappen settes under strekk. Idet fibrene er innleiret i et biturnen, som er en høyviskøs væske,

vil takpappen avlaste strekkpåkjenningene ved at fibrene foretar en glidebevegelse i forhold til hverandre. Dette forekommer vanligvis i lokaliserte områder, og i disse områder blir takpappen forlenget eller strukket. Når takpappen deretter utsettes for varmt vær, utvider den seg igjen og søker å innta sine tidligere dimensjoner.

På grunn av det vilkårlige arrangement av fibrene inne i takpappen og den relative fleksibilitet hos fibrene, vil ikke disse vende tilbake eller reorientere seg til den opprinnelige stilling, og det strukkete parti i takpappen vil ikke trekke seg sammen til sin opprinnelige dimensjon. Isteden vil ekspansjonskreftene som utøves mot takpappen, bringe denne til å løfte seg fra isolasjonen ved steder hvor takpappen er blitt strukket og fibrene har beveget seg i forhold til hverandre. Oppløftingen av takpappen resulterer i skarpe skrukker ved hvert sted. Når takpappen atter utsettes for kaldt vær, blir krympingen eller sammentrekkingen hos takpappen atter gjentatt, og normalt skulle man vente at skrukkene vil rette seg ut. Isteden viser det seg imidlertid at takpappen strekker seg ved forskjellige steder og frembringer ytterligere skrukker under den neste periode med varmt vær.

Det har vært foreslått en fremgangsmåte til å blande sammen åpencelet, ekspandert perlitt ;eller vermiculitt med et oppvarmet bituminøst materiale,så at det blandes et sjikt av varmeisolasjon på en takdekkekonstruksjon. Ved denne fremgangsmåte har man imidlertid den vanskelighet at den åpencellete perlitt eller vermiculitt vil absorbere det oppvarmete bituminøse materialet, så at varmeledningsevnen herved økes, isolasjonseffekten for den åpencellete perlitt eller vermiculitt senkes, og det treng-es en vesentlig mengde oppvarmet bituminøst materiale, hvorved prisen på denne type isolert tak økes. Varmeledningsevnen for et sjikt av varmeisolasjon laget av ekspandert perlitt eller vermiculitt blandet med et bituminøst materiale, er i området fra 0,15 til 0,19 g.-cal/time/cm 2 / oC ved en middeltemperatur på omtrent 27°C.

En oppskummet eller celleformet asfalt med hovedsakelig lukkete celler, men med kontrollerte, begrensete og jevnt fordelte, sammenbundete passasjer gjennom den, ville løse alle de foranbe-skrevne problemer hos en takoppbygging. Den celleformete asfalt ville tilpasse seg etter uregelmessige overflater når den blir oppvarmet av det varme bituminøse klebemiddel, og de sammenbundete passasjer ville hindre at trykk bygget seg opp når vann går over til vanndamp, og derved effektivt forhindre blærer i den overliggende takpapp. Den oppskummete asfalt ville også virke som et høyviskøst sjikt som automatisk ville begrense skjærkraften som frembringes ved bevegelse av takdekket eller ved forskjell i ekspansjon mellom takdekket og takpappen, og kan begrenses i takpappen til en flate som er mindre enn den som vil gi skrukker i takpappen eller løfte takpappen bort av en eller annen grunn.

I tillegg vil den svake ettergivelighet hos bitumenet være tilstrekkelig til å absorbere ekspansjonen av vann når vann går fra 4°C til 0°C på vei mot frysing. Følgelig blir den såkalte "frysing-tining"-skade unngått.

Den celleformete asfalt ville ha en tilfredsstillende varmeledningsevne og være forholdsvis lett av vekt. Amerikansk patent nr. 1.874.674 beskriver en isolasjonsplate for et tak som fremstilles av asfalt og har et smeltepunkt på omtrent 104°C. Asfalten gjøres celleformet ved å tilsette natriumsilikat i flytende form til den oppvarmete asfalt. En slik isolasjonsplate som foreslås i amerikansk patent nr. 1.874.674 har forskjellige ulemper. Det er velkjent at ved høyere temperaturer vil den celleformete asfalt eller bituminøse materialet myknes og smelte, og celle strukturen ville falle sammen på en tilsvarende måte som hos de organiske skummaterialer, når disse utsettes for høy-ere temperatur. I tillegg er det praktisk talt umulig å kon-trollere størrelsen, antallet og fordelingen for sammenbundne hulrom, så at man får optimale verdier. Det porøse taktekkings-. materialet som beskrives i det etterfølgende, er uventet funnet

å ha de ønskelige egenskaper for celleformet asfalt,og celle-strukturen hos taktekkingsmaterialet.er ikke utsatt for å falle sammen ved høyere temperaturer. I tillegg kan størrelsen, fordelingen og antallet sammenbundne hulrom effektivt kontrolleres.

Formålet med den foreliggende oppfinnelse har vært å frem-skaffe et taktekkingsmateriale med stort sett samme varmeledningsevne som en blokk av multicellulært glass,og som har de samme positive egenskaper som et cellulært, bituminøst materiale, men som ikke er beheftet med de ulemper slike materialer har. Således har formålet vært å komme frem til et materiale som mulig-gjør en begrenset bevegelse av vann og vanndamp gjennom et taktekkingsmateriale, som heller ikke skal danne skarpe kanter når det utsettes for temperatursvingninger.

Det spesielle ved taktekkingsmaterialet ifølge oppfinnelsen, er at de enkelte korn i det kornformete materialet er innkapslet i et thermoplastisk materiale, fortrinnsvis bitumen, som samtidig danner bindemiddel, idet det benyttes korn som er ugjennomtreng-for vann.

En foretrukket type kornformet materiale omfatter multi cellulære glassnoduler som hovedsakelig består av lukkete celler.

Et ytterligere trekk ved taktekkingsmaterialet ifølge oppfinnelsen er at det anvendes glassnoduler som passerer gjennom en 4 mesh Tyler standard sikt og holdes tilbake på en 12 mesh Tyler standard sikt,og at glassnodulene har en tilsynelatende tetthet på omtrent 0.11 g/cm 2 og en virkelig tetthet på omtrent 0.19 g/cm<2>.

Når materialet ifølge oppfinnelsen omfatter multicellulære glassnoduler innkapslet i bitumen, som samtidig danner bindemiddel, er det foretrukne relative vektforhold mellom den anvendte mengde glassnoduler og bitumen ca. 11.5 : 4,5-Taktekkingsmaterialet omfatter celleformete, lukket cel- . lete noduler,som er innesluttet av et tynt sjikt av bituminøst materiale og anbrakt tett ved hverandre. Asfalten eller det bi-tuminøse materialet danner følgelig en stort sett kontinuerlig bærer og en dobbeltcellet struktur, hvor visse av cellene inneholder en celleformet, glassliknende nodul, mens andre celler er bundet sammen, slik at det dannes passasje for gjennomstrømning av vanndamp. De celleformete nabonoduler, som er innesluttet av det varme bituminøse materialet, befinner seg tett ved hverandre

og gir den nødvendige styrke til at det hindres kollaps ved høy-,ere temperaturer, og på grunn av deres tilnærmet sfæriske form, mul^gjør de en viss, men begrenset relativbevegelse i forhold

til hverandre ved høyere temperaturer, slik at taktekkingsmaterialet, når det påføres på taket som en prefabrikkert plate med varm bitumen, vil mykne tilstrekkelig meget til å tilpasse seg etter de uregelmessige overflater på det vanlige takdekket.

Med det heri beskrevne taktekkingsmaterialet, enten i

form av en isolasjonsplate eller som et monolittisk sjikt av varmeisolasjon, er det nå mulig å oppsette en isolert takoppbygging hvor nærværet av fuktighet mellom takdelcke konst ruk s jonen og takpappen ikke har den skadelige effekt som hos hittil kjente tak-oppbygginger. Det heri beskrevne taktekkingsmaterialet for en takoppbygging omfatter et sjikt av isolasjonsmateriale, som kan inneholde mellom 10 og 50 volum-prosent mellomhulrom av fordelte, men sammenbundne hulrom, hvor igjennom vann og vanndamp kan diffundere, slik at man eliminerer lokaliserte lommer med høyt damptrykk hvor det kan dannes bfeerer i takpappen.

Formålene og fordelene ved oppfinnelsen vil bli beskrevet mere fullstendig i den etterfølgende beskrivelse, de medfølg-

ende tegninger og de tilhørende krav.

Fig. 1 viser et tverrsnitt gjennom en takoppbygging med

et sjikt av varmeisolasjon som omfatter sfæriske, multicellulære glassnoduler belagt med et hydrofobt klebemiddel.

Fig. 2 viser et utsnitt av en del av sjiktet av varmeisolasjon mellom takdekkekonstruksjonen og' flerlagssjiktet av takpapp. Fig. 3 viser et delvis forenklet snitt gjennom varmeisolasjonen, og illustrerer mellomhulrommene mellom de multicellulære naboglassnoduler. Fig.4 viser et skjematisk riss av et apparat egnet for fremstilling av isolasjonsplater av multicellulære glassnoduler og bituminøst materiale. Fig. 5 viser et perspektivriss av et segment av en plate av det nye taktekkingsmaterialet ifølge den foreliggende oppfinnelse.

Fig. 6 viser et utsnitt lagt etter linjen 6 - 6 i fig. 5,

o g illustrerer arrangementet av de innesluttete cellulære glassnoduler i varmeisolasjonsplatene.

Fig. 7 viser i større målestokk et flertall noduler innesluttet av det bituminøse materialet.

Multicellulære glassnoduler er hovedbestanddelen i tak-takkingsmaterialet. De multicellulære glassnoduler er et uorg-anisk materiale med stort sett bare lukkete celler og kan fremstilles med tettheter som varierer fra 0,16 g/cm •2 og til omtrent 0,4 g/cm . De multicellulære glassnoduler kan fremstilles i et stort antall størrelser, for eksempel med diametere mellom 10 og 1,6 mm. De multicellulære glassnoduler kan fremstilles ifølge den fremgangsmåte som er beskrevet i det amerikanske patant nr. 3.354.024 med tittelen "Cellular Glass Nodules", ut fra glass-avfall eller andre silicatholdige materialer. For enkelthets skyld vil imidlertid nodulene gjennom beskrivelsen bli betegnet som cellulære glassnoduler. Det vil imidleetid forstås at noduler med de heri beskrevne fysikalske og kjemiske egenskaper fremstilt av andre materialer enn dem som vanligvis brukes i glassfremstilling også kan brukes i taktekkingsmaterialet, som vil bli beskrevet i det etterfølgende. De multicellulære glassnoduler har stort sett sfærisk form, har lav tetthet og inneholder så og si bare lukkete celler.

Ved fremstilling av et taktekkingsmateriale ifølge den oppfinnelse som beskrives her, blir de multicellulære glassnoduler blandet med et passende bindemiddelmateriale• En blanding av forholdsvis faste, adskilte partikler av asfalt kan blandes med de multicellulære glassnoduler, pakkes i sekker og deretter transporteres til arbeidsplassen på vanlig måte. På arbeidsplassen blir blandingen av multicellulære glassnoduler og adskilte partikler av asfalt anbrakt i et blandeapparat, og en passende mengde av et egnet oppløsningsmiddel for asfalten tilsettes til blande-apparatet, og materialet blandes sammen inntil asfalten myknes og blir klebende. Materialet blandes ytterligere sammen inntil den klebende, myknete asfaltmasse dekker de multicellulære glassnoduler. De belagte noduler spres deretter utover en takdekkekonstruksjon

i et monolittisk sjikt. Det utøves en trykkraft mot toppflaten på det monolittiske sjikt ved utvalsing eller liknende, inntil de multicellulære glassnoduler befinner seg tett ved hverandre. Man tillater oppløsningemidlet for asfalten å fordampe, og asfalten størkner og kleber de multicellulære glassnodulir fast til hverandre til et forholdsvis stivt monolittisk sjikt av varmeisolasjon i taktekkingsmaterialet. Fordi nodulene har lukkete celler og er av glass, vil oppløsningsmidlet for asfalten ikke trenge inn i de enkelte noduler.

Der en varmekilde er lett disponible, kan et varmemyknet bituminøst materiale, så som tjære eller asfalt, brukes til å belegge de multicellulære glassnoduler. De cellulære glassnoduler og det varmemyknete bituminøse materialet oppvarmes til en høyere temperatur, hvor det bituminøse materialet blir flytende og legger seg på de multicellulære glassnoduler. Den oppVarmete blanding blir deretter spredt ut på takdekket for å danne et monolittisk sjikt av en forhåndsbestemt tykkelse. Innen den oppvarmete blanding er blitt nedkjølt, utøves det en trykk-kraft, slik at nærliggende multicellulære glassnoduler vil komme tett i kontakt med hverandre.

.Fordi de multicellulære glassnoduler har lukkete celler,

vil ikke bindemiddelmaterialet, hva enten dette er et bituminøst materiale som er gjort flytende med oppløsningsmiddel eller med varme tilførsel, trenge inn i det indre parti av de multicellulære glassnoduler. Varmeledningsevnen hos de multicellulære glassnoduler blir derfor ikke uheldig påvirket av belegget av bituminøst

materiale. Når de nærliggende multicellulære glassnoduler befinner seg tett ved hverandre i isolasjonssjiktet, er varmeledningsevnen hos isolasjonssjiktet praktisk talt lik isolasjons-evnen> hos et stykke av multicellulært glass med tilnærmet samme tykkelse.

Idet det henvises til tegningene og særlig til fig. 1, er det vist et snitt gjennom det varmeisolerende taktekkingsmaterialet, som fortrinnsvis kan fremstilles som angitt i det etter-følgende. Taket omfattet en dekkekonstruksjon 10 som kunne være dannet av stålplater, treplanker, prefabrikkerte betong-planker eller støpebetong, og er illustrert heri som laget av betong.

Taktjære med en tetthet på omtrent 1,360 g/cm ble oppvarmet til en temperatur på omtrent 200°C, hvor den smeltet og dannet et varmemyknet bituminøst materiale. Multicellulære glaSSnoduler med en tetthet på omtrent 2,1 g/cm ^S og en størrelse mellom 6 og 10 mm diameter ble oppvarmet særskilt til omtrent 150°C. Omtrent like vektsdeler av den oppvarmete tjæren og de multicellulære glassnoduler ble blandet i et passende blandeapparat inntil de multicellulære glassnoduler var belagt med den hydrofobe taktjære. Blandingen ble spredt ut på overflaten av dekke-konstruks j onen i et isolasjonssjikt 12 av en forhåndsvalgt tykkelse, mens tjæren og nodulene befant seg ved en høyere temperatur. Det utøvdes en trykkraft mot sjiktet 12 av en valse eller liknende, slik at nabonoduler befant seg tett ved hverandre. Man lot sjiktet 12 nedkjøles, og taktjæren størknetj slik' at de nærliggende noduler befant seg tett ved hverandre. Mellom de kontaktende multicellulære glassnoduler var det, på grunn av deres sfæriske form, mellom 10 og 50 volum-prosent fordelte, men sammenbundne hulrom som skaffet passasje hvor igjennom vann og vanndamp kunne diffundere.

En annen blanding ble fremstilt ved å oppvarme multicellulære glassnoduler med en diameter på omtrent 1,6 mm og tetthet på omtrent 0,35 g/cm^ til en temperatur på omtrent 150°C. De oppvarmete noduler ble blandet med tilnærmet like vektsdeler av takt jaere, som var blitt f orhåndsoppvarmet til en temperatur på omtrent 200°C. Den oppvarmete taktjæren ble blandet med de multicellulære glassnoduler av lavere størrelse, inntil de multicellulære glassnoduler var belagt med den varmemyknete taktjæren. Blandingen ble spredt ut på toppflaten av sjiktet 12, slik at det ble dannet et annet isolasjonssjikt 14. En trykkraft ble utøvet mot det annet isolasjonssjikt 14-for å binde isolasjonssjiktet 14 til det annet, underliggende isolas jonssjikt 12, slik at de multicellulære glassnoduler av mindre størrelse ble anbrakt tett ved hverandre med hulrom imellom.

I den foranstående prosess ble de multicellulære glassnoduler forhåndsvarmet til en temperatur på omtrent 150°C innen de ble blandet sammen med den oppvarmete taktjæren. Når det er ønskelig, kan taktjæren og de cellulære glassnoduler oppvarmes til en temperatur på mellom 230 og 340°C, og tjæren kan varmes til mellom 290 og 330°C. Ved disse høyere temperaturer kan det brukes mindre tjære i blandingen til å skaffe et belegg på nodulene. Det anses viktig å oppvarme nodulene og tjæren særskilt for å skaffe en stor, oppvarmet overflate på de oppvarmete noduler for å la de mere flyktige fraksjoner av tjæren fordampes. Selvom isolasjonen med noduler som er illustrert i fig. 1, omfatter en første sjikt 12 dannet av multicellulære glassnoduler med en diameter på mellom 6 og 10 mm, og et annet sjikt av multicellulære glassnoduler med en diameter på omtrent 1,6 mm, vil det forstås at sjiktet av nodulisolasjon kan dannes av et eneste sjikt av.ønsket tykkelse med noduler av stort sett samme stør-relse eller med multicellulære glassnoduler av forskjellige størrelser. Det var imidlertid ønskelig at nodulene skulle vel-ges, slik at det er minst omtrent 10 volum-prosent og fortrinnsvis omtrent $0 volum-prosent mellomhulrom i sjiktet av nodulisolasjon, hvor. igjennom vanndampen kunne diffundere.

På overflaten av isolasjonssjiktet 14 ble det påført et sjikt av klebende- bituminøst materiale 16, så som oppvarmet kulltjære, ved påstrykning eller liknende. På overflaten av sjiktet av klebende bituminøst materiale jt'6 påførtes det en takpapp 18 mettet med bituminøst materiale. Et annet sjikt klebende bituminøst materiale 20 ble det pålagt et annet sjikt av takpapp 22. Ytterligere sjikt av takpapp 24 og 26 ble klebet fast til de undårliggende takpapp med sjikt av klebende bitumi-nøst materiale, antydet som 28 og 30. Et toppsjikt av klebende bituminøét': materiale 32 ble anbrakt på toppsjiktet av takpapp 26, og grove aggregater 34 innleires heri for herved å danne en varmeisolert takoppbygging som har de foran omtalte ønskelige egenskaper. Fig. 2 illustrerer den måte hvorpå de multicellulære glassnoduler bindes til hverandre med det hydrofobe organiske materialet. Andre hydrofobe organiske bindemidler kan brukes iste-denfor- ■- den spesielle taktjære som er beskrevet foran. De multicellulære galssnoduler er betegnet generelt med henvisningstallet 36 og er tilnærmet av sfærisk form og er dannet av et glass med et flertall lukkete celler 38. Det hydrofobe organiske materialet, betegnet 40, bedekker ytterflaten på de multicellulære glassnoduler 36 og kleber de multicellulære glassnoduler til hverandre til et sjikt av varmeisolasjon. Det bør bemerkes at det organiske materialet ikke trengte inn i de enkelte noduler. Fig. 3 viser et snitt gjennom de vilkårlig anbrakte multicellulære glassnoduler i taktekkingsmaterialet illustrert i fig.

1. Fig. 3 illustrerer skjsmatisk de typiske mellomhulrom 42 og

44 mellom de nærliggende noduler 36. Det er ønskelig at isolasjonssjiktet inneholder mellom 10 og 50 volum-prosent fordelte og sammenbundne mellomhulrom, hvor igjennom vannet og vanndampen kan diffundere. Som diskutert foran, vil mellomhulrommene, som er fylt med vannet og vanndampen, ikke i vesentlig grad påvirke varmeledningsevnen hos isolasjonssjiktet, fordi det gjenværende volum hos isolasjonssjiktet dannes av et materiale som er ugjennomtreng-elig overfor sfann, og varmeledningsevnen hos isolas jonssjiktet vil i \esentlig grad avhenge av isolasjonsverdien for de multicellulære glassnoduler.

En av de fordelene ved den fremgangsmåten som er beskrevet foran', er den store variasjonsmulighet for entreprenøren ved på-føring av taktekkingsmaterialet. Toppflaten på takdekkekonstruksjonen vil ikke måtte tilpasses etter de kritiske spesifikasjoner som nå kreves når det brukes isolasjonsplanker eller isolasjonsplater. Dessuten kan sjiktet av blandingen påføres slik at man har den ønskelige skråning hos takflaten til å oppnå riktig vann-drenering. Dette kan oppnås ved å. variere tykkelsen for isolasjonssjiktet mellom kantene og midten på taket. Selvom isolasjonssjiktet som nevnt foran,, har mellom 10 og 50 volum-prosent mellomhulrom mellom de nærliggende multicellulære glassnoduler, vil problemet med at toppflaten hos isolasjonssjiktet absorberer det varmemyknete bituminøse klebemiddel som er påført dette, være eliminert på den foran beskrevne måten. Det trinn å påstryke et belegg av det varmemyknete bituminøse materialet som et klebemiddel for det første sjikt av papp, er ikke nødvendig, fordi en del av isolasjonsmaterialet dannes av det varmemyknete bitum-inøse klebemiddel. Dersom det bituminøse materialet i sjiktet har størknet i en slik grad at det har mistet sin klebeevne, kan lokalisert varmetilførsel til toppflaten i isolasjonssjiktet innen takpappen påføres, gjennomføres for å oppnå de nødvendige klebeegenskaper hos det varmemyknete bituminøse materialet. En annen måte til å hindre at det flytendegjorte bitumen trenger inn i det celleformete isolasjonssjikt, består i at det kan påføres et sjikt av tynt, lavtlimet eller ulimet papir direkte over isolas j onssjiktet , og å overstryke dette, slik det er vanlig praksis ved takbelegging, med flytendegjort bitumen. Med tilstrekkelig varmetilførsel og bitumentilførsel vil bitumenet trenge gjennom papiret og klebe det sterkt fast til det underliggende isolasjonssjikt, men flytende bitumen vil ikke dryppe gjennom og stoppe til de sammenbundne mellomrom.

Der hvor det er ønskelig å anvende taktekkingsmaterialet for takoppbygging i form av isolasjonsplater, kan det apparat som er illustrert skjematisk i fig. 4 brukes til å danne isolasjonsplater• En matetrakt generelt betegnet med henvisningstallet 100 tjente som kilde for celleglassnoduler for isolasjonsplaten. De cellulære glassnoduler kan ha et visst størrelsesspektrum eller kan være av en forhåndsvalgt bestemt størrelse, alt avhengig av prosentan-delen av mellomhulrom som ønskes mellom de respektive noduler i isolasjonsplate. Det foretrekkes at nodulene har en størrelse mellom 4 og 12 mesh og har et visst størrelsesspektrum. Mate-.trakten 100 var forsynt med et passende varmeelemert for å oppvarme de cellulære glassnoduler til en temperatur på mellom 230

og 350°C. Den foretrukne temperatur for de oppvarmete noduler var mellom 260 og 290°C.

En annen matetrakt 102 er anordnet for det bituminøse materialet. Ethvert passende bituminøst materiale eller en asfalt som blir flytende ved en moderat høyere temperatur og størkner ved romtemperatur, er passende for taktekkingsmaterialet. Brann-hemmende blandinger av bitumener og klorete hydrokarboner eller fosforholdige brannslukkere kan også brukes. Et foretrukket bi-tuminøst materiale er generelt definert som ekstra steil takas-falt og har et mykningspunkt på mellom 82 og 93°C og en gjennom-trengningsverdi ved 25°C, målt med standardprøven for gjennom-trengning av bituminøse materialer (ASTM D5-52) på mellom 20 og 30. Gjennomtrengningsverdien måles som de tiendeler av en milli-meter som en tilspisset standardnål (0,14 til 0,16 mm spiss diameter) vil trenge inn i asfalten etter fem sekunder med 100 gram belastning. I jrilknytning til matetrakten 102 kan det forefinnes et passende varmeelement som oppvarmer asfalten til en temperatur på mellom 290 og 330 C, eller smeltet asfalt kan pumpes eller på annen måte transporteres hen til matetrakten 102.

Bunnen i trakten 100 har en måleanordning 104 som styrer den hastighet hvormed de oppvarmete noduler mates gjennom en ledning 106 til en blandeanordning 108. På tilsvarende måte har trakten 102 en måleanordning 110,som styrer den hastighet hvormed den oppvarmete asfalt mates gjennom en ledning 112 til blåndeapparatet 108. Forholdet mellom de cellulære glassnoduler og asfalt kan variere fra 25 til 80 kg asfalt pr. kubikkmeter cellulære noduler. Man har funnet at styrken for takpappen minsker når mengden av asfalt minkes. Det er også funnet der hvor mengden av asfalt økes, at varmeledningsevnen eller k-faktoren for isolasjonsplaten øker. Forholdet mellom asfalt og noduler vil følgelig variere innen grenser som avhenger av størrelsen for de anvendte noduler. Et foretrukket forhold på 70 kg asfalt for hver kubikkmeter cellulære noduler foretrekkes der hvor de cellulære noduler har en fak-tisk tetthet på omtrent 0,185 g/cm^ og en tilsynelatende tetthet på omtrent 0,103 g/cm .

Måleanordningene styrer derfor den hastighet hvormed de oppvarmete noduler og asfalt mates til blåndeapparatet 108 i de ønskete mengdeforhold. Nodulene og flytende asfalt blandes i blåndeapparatet 108 inntil nodulene er innkapslet eller belagt med et forholdsvis tynt sjikt av flytende asfalt.. Man har funnet at når de foranstående mengdeforhold mellom noduler og asfalt anvendes, er det lite eller intet avløp av overskuddsasfalt fra blåndeapparatet 108. Det fremgår at med passende blanding i blåndeapparatet 108 anvendes så og si all asfalten til å omkaps.le de adskilte cellulære noduler. Som illustrert i figurene 2 og 6 har de cellulære glassnoduler forholdsvis uregelmessig overflate, slik at den flytende asfalt har en viss affinitet overfor overflaten på nodulene.

De celleformete glassnoduler som var belagt med eller inne-, sluttet av den flytende asfalt, ble trukket ut fra blåndeapparatet 18 og ført til en utjevnings- og måleanordning 114. Utjevnings-og måleanordningen 114 var forsynt med et passende varmeelement, slik at nodulene og asfalten ble holdt ved en høyere temperatur.

Det var anordnet to ruller med papir 116 og 118 og anbrakt nær formeområdet som er betegnet generelt med henvisningstallet 120. Papirrullene kan være av ethvert egnet arkmateriale så som 50 lb kraftpapir eller liknende, eller tynne ark av plastfilm, hvor imellom de bituminøst innesluttete cellulære glassnoduler innesluttes. Generelt sett foretrekkes papir på grunn av dets lavere pris, gode frefteevne til asfalt og høye styrke, men andre arkmaterialer kan anvendes. Por eksempel kan fluorkarbonpolymerer i baneform.pålegges på den ene overflaten, med den følge at platen ikke vil trenge ytterligere særbeskyttelse bortsett fra å tette igjen skjøtene. Papirrullen 118 ble styrt om valser 122 i den retning som antydes med pilen i fig. 4. Undersiden på papiret fra rullen 110 belegges med et klebemiddel, fortrinnsvis flytende asfalt, ved hjelp av en påføringsanordning 124- På tilsvarende måte blir undersiden av papiret fra rullen 116 belagt på sin under-side med flytende asfalt fra en påføringsanordning 126 og styrt om valser 128 og matet til formeområdet 120 i den retning som antydes med pilen i fig. 4- Måleanoråningen 114 matet de oppvarmete celleformete noduler belagt med den flytende asfalt inn mellom papirbanene fra rullene 116 og 118. De belagte flater på papiret klebet til overflatene på de innesluttete cellulære glassnoduler. Egnete trykkorganer 130 i formeområdet 120 utøvde en trykkraft mot laminatstrukturen av papir med innesluttete cellulære glassnoduler mellom disse, slik at det ble dannet et endeløst bånd av isolaajonsplate 132. Båndet av isolasjonsplate 132 ble matet over på en endeløs kjøletransportør 134 som førte båndet 132 inn i et kjøleområde 136, hvor temperaturen for båndet ble senket for å bringe båndet av isolasjonsplate til å stivne. En tverrøag 138 skjærte båndet 132 opp i bestemte bredder av isolasjonsplate.

Figurene 5, 6 og 7 illustrerer isolasjonsplater med de innesluttete cellulære galssnoduler 140 innesluttet mellom arkene av kraftpapir 142 og 1'44. Fig. 6 viser et snitt' lagt etter linjen 6 - 6 i fig. 4, hvor asfaltbeleggene 146 og 148 på papiret 142

og 144 er overdrevet i illustrerende hensikt. I fig. 7 ar asfalt-belegget 150 på de cellulære glassnoduler 152 også overdrevet i illustrerende hensikt. I fig. 7 er.den stort sett kontinuerlige bærer av varmemykbart bituminøst materiale eller asfalt 150 illustrert med visse av bærercellene fylt med cellulære noduler 152, mens andre av cellene danner innbyrdes sammenbundne mellomhulrom 154. En menisk 156 dannes av det flytende asfaltbelegg hos nabo-

noduler, slik at det dannes tomme celler eller hulrom i asfalt-bæreren.

I bøyningsstyrkeprøver foretatt med en isolasjonsplate fremstilt i samsvar med den foranstående fremgangsmåte ble det funnet at isolasjonsplaten kan avbøyes så meget som 12 mm uten brudd. En blokk av isolasjonsplate av celleglass går istykker, innen den samme avbøyning opptrer.

Varmeledningsevnen for celleformet glassisolasjon er omtrent 0,077 g-cal/time/cm ved 24°C. Varmeledningsevnen for cellulære glassnoduler og luft er omtrent 0,065 g-cal/time cm / °C/cm ved 24°C. Varmeledningsevnen for asfalt er omtrent 0,21 g-cal/time/cm^/°C/cm ved 24°. Isolasjonsplaten fremstilt ifølge den foran beskrevne prosess har en varmeledningsevne på omtrent 0,076 g-cal/time/cm<2>/°C/cm ved omtrent 24°C. Det er således klart at en slik isolasjonsplate har stort sett samme varmeledningsevne som celleglassisolasjon.

Det er velkjent at bygningskontruksjoner etter at takopp-byggingen er påsatt, er utsatt for påkjenninger som følge av at byggingskonstruksjonene setter seg eller beveger seg i en viss grad. Hos vanlige takplater eller påstøpt stiv varmeisolasjon vil bevegelser hos bygningskonstruksjonen resultere i sprekkdannelser i varmeisolasjonen og at takpappene skiller seg. Det heri beskrevne taktekkingsmaterialet inneholder, et flertall stort sett sfæriske, cellulære noduler som befinner seg tett ved hverandre og har liten kontaktflate mellom nabonoduler. Når kraftpåkjen-niuger utøves mot. taktekkingsmaterialet, er den istand til å bevege seg sammen med bygningskonstruksjonen. Sprekker sm måt-

te oppstå i taktekkingsmaterialet etter at det har beveget seg sammen med bygningskonstruksjonen, er selv-legende når takopp-by^gingen utsettes for de høyere temperaturer i løpet av sommer-måne de ne.

Evnen for nodulene til å bevege seg i forhold til hverandre når det utøves kraftpåkjenninger mot disse, antas også

å være en løsning på det hittil forekommende problem med skarpe skrukker i takpappen frembrakt ved relativbevegelsen mellom fibrene i pappen. Det foran beskrevne taktekkingsmaterialet har stort sett sfæriske cellulære glassnoduler innesluttet i et bi-tuminøst materiale som har tilnærmet de samme viskøse egenskaper som bitumenet i takpappen. Når takpappen ekspanderer i den varme sommertid, vil istedenfor at takpappen trekker seg bort

fra isolasjonen i små lokaliserte områder og danner skarpe skrukker, ekspansjonskreftene overføres til de innesluttete noduler og de øvre sjikt av nodulene vil bevege seg i forhold til hverandre og derved tillate takpappen og taktekkingsmaterL-alet å danne jevne, langstrakte bølger i oversiden på taket, istedenfor de skarpe skrukker som idag forekommer.

Claims (4)

1. Porøst taktekkingsmateriale som omfatter et sjikt av kornformet materiale, hvor de enkelte korn (36) er forbundet med hverandre ved hjelp av et bindemiddel (40), slik at det dannes åpninger (42, 44) mellom de enkelte korn, og som tillater strøm av et medium gjennom sjiktet, karakterisert ved at de enkelte korn (36) i det kornformete materialet er innkapslet i et thermoplastisk materiale (40), fortrinnsvis bitumen, som samtidig danner bindemiddel, idet det benyttes korn som er ugjennomtrengelige for vann.

2. Materiale i samsvar med krav 1, karakterisert ved at det kornformete materialet omfatter multicellulære glassnoduler (36), som hovedsakelig består av lukkete celler.

3. Materiale i samsvar med krav 2, karakter i-s e 'r t ved at de anvendte glassnoduler vil passere gjenn- . om en 4 mesh Tyler standard sikt og holdes tilbake på en 12 mesh Tyler standard sikt og har en tilsynelatende tetthet på omtrent 0,11 g/cm og en virkelig tetthet på omtrent 0,19 g/cm .

4. Materiale i samsvar med krav 2 eller krav 3, hvor det som bindemiddel benyttes bitumen, karakterisert ved at det relative vektforhold mellom den anvendte mengde av glassnoduler og av bitumen er ca. 11,5 : 4,6.