NO161839B

NO161839B - Fremgangsmaate til gjenvinning av co2 fra utgangsgasser som inneholder co2 og oksygen og eventuelt ogsaa svovelforbindelser.

Info

Publication number: NO161839B
Application number: NO840802A
Authority: NO
Inventors: Roscoe Lamont Pearce; Charles Richard Pauley; Alan Wolcott Richard
Original assignee: Dow Chemical Co
Priority date: 1983-03-03
Filing date: 1984-03-02
Publication date: 1989-06-26
Also published as: KR900006082B1; US4477419A; GB2135900B; AU571487B2; NZ207178A; GB8404793D0; KR840007824A; NL8400586A; GB2135900A; HK97987A; JPH0587290B2; MY8700922A; AU2469484A; NO840802L; IN159654B; JPS59169920A; BR8401095A; NO161839C; SG69687G

Description

Tilførselen av karbondioksyd fra naturlige kilder, biprodukt-C02 fra ammoniakkproduksjon og hydrogenrensning er ikke tilstrekkelig til nåværende og fremtidige industri-elle fordringer.

Den potensielle tilførsel av C02 fra kraftverk-røkgass kan tilveiebringe den nødvendige mengde, forutsatt at den kan gjenvinnes på en måte som svarer seg økonomisk. Røkgass er i alminnelighet ved eller nær atmosfæretrykk og inneholder ca. 6-10% C02 og ca. 2-5% oksygen. Svoveldioksyd kan være en ytterligere forurensning hvis brenstoffkilden er kull istedenfor "søt" eller kommersiell naturgass.

De fleste kjente løsningsmidler som kan gjenvinne CO 2 under disse betingelser, vil undergå alvorlig oksydativ ned-brytning av oppløsningen og forårsake korrosjon, idet fremgangsmåten således blir uøkonomisk.

Fjerning av karbondioksyd fra røkgass ble praktisert

i 1950-årene og tidlig i 1960-årene ved ekstraksjon av karbondioksydet fra de forbrenningsprodukter som var et resultat av brenning av et brennstoff. Inerte atmosfærer for store glødeovner ble dannet på en lignende måte.

Hoved-løsningsmidlet anvendt ved fjerning av C02 fra røkgass i løpet av dette samme tidsrom anvendte en vandig monoetanolamin-(MEA)-oppløsning i konsentrasjonsområdet 5-12%. Systemet ble drevet inntil oksydative nedbrytningsprodukter og korrosjon ble tilstrekkelig alvorlig til å tilsi bortskaffelse av oppløsningen ved anleggs-opprenskning og gjen-oppfylling med frisk oppløsning.

Noen fremgangsmåter ble forbedret i forhold til anvendelse av bare den fortynnede MEA-oppløsning inntil den ble dårlig, ved bruk av en sidestrøms-gjenvinningsdestilla-sjonsanordning. En slik destillasjonsanordning fjernet endel av de oksydative nedbrytningsprodukter som bunnprodukt mens i det vesentlige MEA og vann var topp-produkt som ble resir-kulert. Sidestrøms-destillasjonsanordningen ble drevet med en sidestrøm på 2-3%. Denne fremgangsmåte var ikke spesielt vellykket fordi nedbrytningsproduktene ble fjernet bare i en begrenset utstrekning i sidestrøm -gjenvinningsanordnin-gen. Dessuten fortsatte nedbrytningsprodukter å dannes med høyere hastighet på grunn av de høye temperaturer som var nødvendige for å drive gjenvinnings-destillasjonsanord-ningen.

En annen driftsmåte for fremgangsmåten med den fortynnede oppløsning var anvendelse av en 5-8% vandig MEA-oppløs-ning med en 4-8% konsentrasjon av natriumkarbonat. Natriumkarbonat nøytraliserte nedbrytningsprodukter som hadde sur natur (maursyre er hoved-oksydasjonsproduktet i dette miljø). Denne driftsmåte var ganske vellykket, men var liksom de andre to nevnte systemer uberegnelig med hensyn til den tidslengde som systemet ville kunne drives i før det mistet kapasiteten for gjenvinning av C^.

Alle de fremgangsmåter som er nevnt ovenfor, var høyst energi-intensive på grunn av de særdeles høye sirkulasjons-hastigheter som var nødvendige ved den lave konsentrasjon av MEA og de meget små mengder CC>2 som kunne tillates for

minimering av korrosjon.

Gjenvinning av CO- fra en røkgass under anvendelse av en forbrenningssone for å minske residual-oksygen er beskrevet i US-patent 4 364 915, datert 21. desember 1982.

En driftsmetode hvor det ble anvendt koppersalter som inhibitor, er beskrevet i US-patent 2 377 966, datert 12. juni 1945. Denne fremgangsmåte ble anvendt i de ovennevnte systemer som ikke innbefattet anvendelse av en gjenvinnigs-anordning i driften. Kopper var bare moderat vellykket som korrosjonsinhibitor endog ved de lave CC^-mengder og lave konsentrasjoner av alkanolamin. Utfélling av elementært kopper var en alvorlig begrensning ved denne fremgangsmåte og resulterte i forøket korrosjon på grunn av galvanisk angrep i det perifere område av det avsatte koppermetall. Dette system ble drevet mye på samme måte som den først nevnte uinhi-berte vandige MEA-oppløsning ble anvendt, på den måte at når systemet ble tilstrekkelig forringet, ble hele oppløsningen uttømt, anleggets indre deler renset, friskt alkanolamin fylt tilbake i systemet og systemet satt tilbake i drift. Den tidslengde hvori systemet forble i gang, var igjen uberegnelig.

Anvendelsen av aktivert karbon eller ionebytterharpiks for fjerning av forurensninger fra vandige alkanolamin-oppløs-ninger er kjent fra US-patenter 1 944 122; 2 797 188; 3 568 405 og 4 287 161. Disse patenter antyder imidlertid ikke de overraskende resultater som er oppnådd i det foreliggende ved anvendelse av en effektiv mengde av koppersalter i alkanolamin-oppløsningen sammen med anvendelsen av aktivert karbon eller ionebytterharpiks.

Fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen med foretrukne utførelsesformer er angitt i kravene, og det vises til disse. Ifølge oppfinnelsen bringes gass som inneholder karbondioksyd og oksygen, og eventuelt svovelforbindelser, i kontakt med en alkanolaminoppløsning i en egnet gass-væske-kontaktanordning. Alkanolaminoppløsningen inneholder en mengde ionisk kopper som er effektiv til å inhibere korrosjon og som er minst 5 vektdeler kopper pr. million deler oppløsning hvori C02 og, hvis til stede, sure gasser som inneholder svovel (dvs. SO2 med spor-mengder av andre svovelforbindelser, H2S, COS og lignende) er absorbert.

Konvensjonelt uttas flytende avløpsmateriale (rikt løsningsmiddel) fra bunnen av kontaktanordningen og kryss-utveksles med løsningsmiddel som er blitt oppvarmet for fri-givning av karbondioksydet og de svovel-inneholdende gasser (fortynnet løsningsmiddel). Det rike løsningsmiddel blir etter varmeveksling med det fortynnede løsningsmiddel ført til en avdrivningsanordning hvor det rike løsningsmiddel bringes i kontakt med oppstigende damper fra avdrivningsanordningens lavere ende. Væsken i avdrivningsanordningens lavere ende sirkuleres gjennom en gjenoppkokings-beholder hvor den konvensjonelt oppvarmes til ca. 115-126,5°C og ledes tilbake til den nedre del av avdrivningsanordnings- eller gjenopp-kokingsbeholder-svingekammeret. En del av bunnvæsken som er trukket ut fra avdrivningsanordnings- eller gjenoppkokings-svingekammeret, returneres deretter til absorpsjonskolonnen.

Den foreliggende oppfinnelse innbefatter behandling av hele eller en del av alkanolaminoppløsningen ved en hvilken som helst temperatur, men den består typisk i at man leder en oppløsning, kald rik eller kald fortynnet (passende den fortynnede oppløsning etter varmeveksling med den rike oppløsning fra kontaktanordningen) inn i og gjennom et mekanisk filter, inn i og gjennom aktivert karbon og inn i og gjennom et andre mekanisk filter. Etter denne behandling kan den karbon-/filtrerings-behandlede oppløsning føres gjennom et ionebytterharpikssjikt og derfra til toppen av kontaktanordningen.

Den ovennevnte fremgangsmåte fjerner overraskende nok effektivt ionisk jern og løsningsmiddel-nedbrytningsprodukter. Dette gjør at det kan være tilstrekkelig ionisk kopper i oppløsning til nedsetting av korrosjon, det minimerer dan-nelsen av nedbrytningsprodukter og opprettholder i det vesentlige effektiviteten av alkanolaminoppløsningen.

Det skal forstås at mens den ovennevnte foretrukkede driftsmetode innbefatter behandlingen med aktivert karbon, mekanisk filtrering og ionebytterbehandling, kan det oppnås en viss forbedring, f.eks. lavere korrosivitet og/eller nedbrytningsgrad hos løsningsmidlet, hvis bare én av enhets-operasjonene anvendes ved behandling av løsningsmidlet. Under visse driftsbetingelser kan således behandling med aktivert karbon fjerne visse av nedbrytningsproduktene både ved adsorpsjon og/eller absorpsjon og dets iboende filtrerings-effekter såsom mekanisk fjerning av partikkelformig materiale, for oppnåelse av en viss bedring. Det er imidlertid blitt funnet fordelaktig å tilkople mekanisk filtrering både før og etter behandling med aktivert karbon for å forlenge kar-bonsjiktets levetid og oppsamle det uløselige jern. Ionebytterbehandling kan også anvendes for fjerning av en del av nedbrytningsproduktene, med eller uten enten mekaniske filt-reringer eller behandling med aktivert karbon, men sjiktet må renses oftere for forhindring av gjentetting med uløselig jern eller andre faste nedbrytningsprodukter. Her foretrekkes igjen mekanisk filtrering for å holde det uløselige jern og/eller faste nedbrytningsprodukter på et lavt nivå, slik at sjiktet ikke tilstoppes. Likeledes vil anvendelsen av ett eller begge filtreringsmedier som den eneste behandling for-bedre utførelsen av fremgangsmåten, men ikke i samme grad som bruk av de tre enhets-operasjoner, dvs. mekanisk filtrering, behandling med aktivert karbon og ionebytting.

Den foreliggende oppfinnelse er illustrert ved hjelp av fig. 1, som er et skjematisk diagram over en typisk kommersiell drift, som viser forbindelsen mellom kontaktbeholderen 16 og avdrivningsbeholderen 74, det aktiverte karbonsjikt 48, mekaniske filtere 42 og 44 og ionebyttersjikt 34.

På fig. 1 på tegningene representerer 10 en inntaks-ledning for røkgassen som skal behandles. En tømmebeholder 12 med dreneringsledning 32 er tilveiebrakt for oppsamling av væskekondensater. Fra beholderen 12 fører ledning 14 røkgassene inn i absorpsjonsheholder , 16 som har flere trau 18 og en dråpefanger 20.

Avløpsgassene .fra absorpsjonsbeholderen 16 ledes ved ledning 22 valgfritt til en kondensator 24 og til uttaksledning 26.

Resirkulerende alkanolaminoppløsning føres gjennom ledning 36 inn i absorpsjonsbeholderen 16, og den rike amin-oppløsning, d.v.s. amin inneholdende absorbert CC^, går ut av absorpsjonsbeholderen gjennom utløpsledning 30 og der-

fra til inntaket for pumpe 68. Fra pumpeutløpet 66 strømmer den rike aminoppløsning gjennom varmeveksleranordningen 58 og ledning 64 til inntaket for avdrivningsbeholder 74

hvori det rike amin oppvarmes og avdrives karbondioksyd.

CO2 fjernes ved uttak 78, hvor det strømmer gjennom en kondensator 80 og deretter gjennom ledning 82 til en konden-sat-oppsamler 86. Den rene CC^-gass fjernes gjennom ledning 84, og kondensatet fjernes gjennom ledning 88 for gjenanvendelse ved at den føres gjennom en pumpe 90 og ledning 94 tilbake til avdrivningsbeholderen 74.

Ved bunnen av avdrivningsbeholderen 74 er det tilveiebrakt en uttaksledning 112 som leder alkanolaminoppløsningen til inntaket for gjenoppkokings-beholderen 100. Den oppvarmede oppløsning resirkuleres tilbake til avdrivningsbeholderen gjennom ledning 98. Damp-(beskrevet her, men andre varme-kilder kan anvendes)-ledninger 102 og 104 tilveiebringer et inntak og et uttak for dampen som oppvarmer gjenoppkokingsbeholderen 100.

Den oppvarmede fortynnede alkanolaminoppløsning går ut av gjenoppkokingsbeholderen 100 gjennom ledning 108 hvor oppløsningen resirkuleres ved hjelp av pumpe 70 og de til-knyttede ledninger 120 og 72 til varmeveksleranordningen 58. En del av den fortynnede alkanolaminoppløsning kan uttas gjennom ledning 114 og oksyderes med en oksygenholdig gass såsom luft i oksydasjonsenheten 116. Ledning 118 er tilveiebrakt for returnering av den oksyderte oppløsning tilbake til hovedledningen 120. Oksyderende gasser tilveiebringes gjennom inntak 92, og de brukte gasser fjernes gjennom et uttak (ikke vist).

Fra varmeveksleranordningen 58 strømmer alkanolamin-oppløsningen gjennom ledning 56 til en aminavkjølingsinnret-ning 54 og derfra gjennom ledning 40 til et patronfilter 42 for fjerning av fine partikler. Fra filteret 42 går oppløs-ningen gjennom ledning 46 til et sjikt av aktivert karbon 48 og derfra gjennom ledning 50 til et annet patronfilter

44 for fjerning av fine karbonpartikler.

Ledning 52 er tilveiebrakt for å lede oppløsningen tilbake til absorpsjonsbeholderen gjennom ledning 36. Hvis ønskelig kan en del av eller all oppløsningen ledes gjennom ledning 33 til et ionebyttersjikt 34 for ytterligere rensning av oppløsningen før gjenanvendelse. Det skal forstås at i den ovennevnte beskrivelse er de nødvendige ventiler og styreanordninger ikke illustrert for tydelig å fremheve oppfinnelsen. Det skal også forstås at en del av oppløsningen vil gå utenom filtrerings-/rense-seksjonen gjennom ledning 38.

Med en kort beskrivelse av enhets-operasjonene som ut-gjør den foreliggende oppfinnelse skal begrensningene for driftsparametre nå oppføres.

Inhibitor - Den foretrukkede inhibitor for dette spesielle system er ionisk kopper innført som et hvilket som helst salt som er løselig i alkanolaminoppløsningen i en konsentrasjon større enn 5 vekt-ppm basert på den totale oppløsning. Det foretrukkede løselige salt er kopperkarbonat. Det foretrukkede område er mellom 50 og 750 ppm og

det mest foretrukkede område er mellom 100 ppm og 500 ppm kopper, men det betyr ikke at større konsentrasjoner av kopper ikke er effektivt siden konsentrasjoner over 2000 ppm er blitt anvendt med hell. Det er blitt vist både ved labo-ratoriedata og forsøksanleggsdata at passivering av korro-sjonsprosessen kan oppnås og opprettholdes til og med i konsentrasjoner på under 50 ppm. Likeledes er det blitt fastslått

at mellom 5 og 80% konsentrasjon av MEA effektivt kan inhiberes mot korrosjon ved opprettholdelse av et riktig nivå av kopper i behandlings-oppløsningen.

Alkanolaminkonsentrasjon -- Fra 5 til 80% opp-løsninger alkanolamin kan anvendes med redusert korrosjon og redusert løsningsmiddel-nedbrytning som resulterer i forbedret levetid for løsningsmidlet, det vil si lengre tidsrom mellom ombyttinger eller ikke-planlagte dødtider for erstatning av løsningsmidlet. Det kan anvendes primære, sekundære og tertiære alkanolaminer eller blandinger derav. Det foretrukkede alkanolamin er monoetanolamin med fra 25 til 50 vekt%. Det er blitt funnet av kontrollanleggs-data at inkorporering av den foreliggende oppfinnelse resulterer i liten eller ingen dødtid foranlediget av korrosjon og/eller nødvendighet av å erstatte løsningsmiddel.

Temperaturregulering — Det er blitt funnet at reduksjon av innhold av aktive kopperioner i for eksempel monoetanolamin påskyndes kraftig over 65,6°C og at hovedtemperatu-rer i gjenoppkokingsbehoideren på fra 116°C til 127°C og høy-ere bidrar til utstrakt reduksjon av kopper spesielt ved økede oppholdstider. Det er foretrukket å opprettholde gjen-oppkoker-hovedtemperaturen på eller under 116°C-127°C. Det er også ønskelig å anvende en maksimal varmeoverførings-strøm på mindre enn 31,5 kW pr. m<2> og fortrinnsvis mindre enn 18,9 kW pr. m<2>. Større varmestrøm og/eller lengre oppholdstider vil selvfølgelig fungere, men vil medvirke til hurtigere kopper-utarming og dermed nedsatt drivbarhet for det totale system.

Kontakttrykk — I henhold til den foreliggende oppfinnelse vil røkgass bli brakt i kontakt med alkanolaminet ved omtrent atmosfærisk trykk. Oppfinnelsen er imidlertid an-vendbar ved høyere trykk, bare begrenset ved kondensasjons-trykket for den gassblanding som bearbeides.

Mekanisk filter/Aktivert-karbon-behandlingsanordning — Den skjønnsomme anvendelse av aktivert karbon forbundet med mekanisk filtrering vil fjerne skadelige forurensninger som er resultatet av termisk oksydasjon av alkanolamin, auto-oksydasjon av alkanolamin og korrosjon av anleggsutstyret. Aktivert-karbon-behandlingsanordningene sammen med mekaniske filtere anvendes for gjennomstrømning av alkanolaminoppløs-ning først gjennom et mekanisk filter som opererer for eksempel i området 10-75yum, fortrinnsvis i området 25-50^um, for beskyttelse av aktivert-karbon-behandlingsanordnin-

gen som er anbrakt umiddelbart nedstrøms. Aktivert-karbon-behandlingsanordningen vil i en viss utstrekning kunne opere-re med en hvilken som helst av mange forskjellige aktiverte karbontyper, men det er blitt funnet at den mest effektive fjerning for et vidt område av nedbrytningsprodukter og kapasitet forbundet med lang levetid for det aktiverte karbon fås ved de kullbaserte aktiverte karbontyper. Tillate-lig sjikt-trykkfall bestemmer vanligvis karbonpartikkel-størrelsen. En foretrukket størrelse er i området 12-40 mesh (åpninger = 1,68 mm - 0,420 mm) såsom Calgon F-400 eller tilsvarende.

Karbonbehandlingen fjerner visse nedbrytningsprodukter av alkanolaminet som man antar er sterke jern-chelatdan-nere. Eksempler på disse produkter er organiske syrer med høyere molekylvekt. Det er beskrevet at disse syrer dannes ut fra maursyre, dannet som et nedbrytningsprodukt av alkanolaminene, og oksalsyre som er det ytterligere nedbrytningsprodukt av maursyre og formiater. Hovedfunksjonen hos det mekaniske filter nedstrøms for det aktiverte karbonsjikt er å gjenvinne uløselig jern og annet partikkelformig materiale som kan bli frigitt under virkningen av det aktiverte karbon. Poreåpningene kan være i området fra 1 til 50^um, idet det foretrukkede område er mellom 5 og 25yUm. En sekun-dærfunksjon er å oppsamle små partikler av aktivert karbon idet nedstrøms-utstyr således beskyttes.

For å illustrere betydningen av tilstrekkelig oppløs-ningsfiltrering ble det drevet et kontrollanlegg med og uten filtrering mens man målte mengden kopper og jern i oppløs-ningen. Ved temperaturer som var tilstrekkelig til å avdrive CC>2 fra oppløsningen og mens oppløsningen ble filtrert, ble konsentrasjonen av løselig jern holdt ved konsentrasjoner som var lave nok til å forhindre hurtig redoks med kopperet i oppløsningen. Når oppløsningen ikke ble filtrert eller når filtrermediet, aktivert karbon, var oppbrukt, øket konsentrasjonen av løselig jern, og konsentrasjonen av løselig kopper minket hurtig inntil det ikke var tilbake noe -kopper i oppløsningen, hvilket ble fulgt av at det oppsto korrosjon.

I fravær av mekanisk filtrering opptok karbonet selv partikkelformig materiale og uløselige jernsalter, hvilket for-minsket antallet aktive seter og reduserte filtreringspro-sessens totale effektivitet. Dessuten påskyndte uløselig jern som ikke ble fjernet fra systemet, hastigheten av opp-hoping av løselig jern etterhvert som det aktiverte karbon betynte å tape effektivitet eller ble oppbrukt. Dette forsøk beviste den praktiske nødvendighet, ved en drift som er økonomisk lønnsom, av karbonfiltrering av oppløsningen for opprettholdelse av lave jernnivåer og filtrering av oppløsningen mekanisk for å øke karbonets levetid og minimere muligheten for hurtig kopper-redoks ettersom karbonet begynte å tape effektiviteten .

Løsningsmiddel-strømmen behandles med aktivert karbon

og filtreres for hele strømmen eller som en del-sidestrøm under anvendelse av fra 0,025 sjiktvolum pr. minutt til 1 sjiktvolum pr. minutt. Den foretrukkede hastighet er 0,1-0,2 sjiktvolum pr. minutt. Den foreliggende oppfinnelse er likeledes blitt overraskende forbedret ved minimering av både sjiktet av aktivert karbon og løsningsmiddel-temperaturene til et maksimum på 65,6°C. Ved drift på denne måte forbed-res kapasiteten og selektiviteten for spesielle nedbrytnings-stoffer. På grunn av de forholdsvis lave temperaturbehov for den mest effektive drift er det fordelaktig å anbringe aktivert-karbon-behandlingsanordningen og mekaniske filtere nedstrøms for amin-avkjølingsinnretningen like før innføring av den fortynnede oppløsning til absorpsjonsbeholderen.

Ionebytting — Varmestabile salter av mange forskjellige sorter og fra mange kilder dannes stadig og/eller til-

settes utilsiktet til alkanolamin-systemer, spesielt slike hvor det bearbeides oksygenholdige gass-strømmer. Hovedmeng-den av disse salter, såsom for eksempel natriumklorid, amin-oksalat og natriumnitrat er av en type som ikke fjernes effektivt ved hjelp av aktivert karbon og/eller mekanisk filtrering. Men det faktum at disse salter aktiverer både løsnings-middel-nedbrytning og inhibitor-reduksjon gjør det nødvendig å fjerne dem fra oppløsningen. Det er to fremgangsmåter til

utføring av dette. Den kjente fremgangsmåte er løsnings-middel-gjenvinning ved destillasjon. Denne fremgangsmåte anbefales ikke ettersom den reduserer inhibitor-nivået (Cu går ikke over ved destillasjonsprosessen), og den kan, der-som den ikke reguleres meget nøyaktig, forårsake øket løs-ningsmiddelnedbrytning. Den foreliggende oppfinnelse anven-der fortrinnsvis ionebytting for fjerning av anion-delen av det varmestabile salt. Dette utføres ved at det foruren-sede løsningsmiddel ledes gjennom en hvilken som helst av de mange sterk-base-anionebytterharpikser av typen styren-divinylbenzen som har et kvaternært amin som sin funksjo-nelle gruppe, d.v.s. DOWEX<*> 1, DOWEX<*> 2, DOWEX<*>" MSA-1, DOWEX<* >MSA-2 (Varemerke for The Dow Chemical Company) . De anioner som er tilstede i oppløsningen, erstatter de hydroksydgrup-per som finnes på harpiksen og fjernes fra oppløsningen. Etterat harpiksen er oppbrukt (dens bytterkapasitet fullsten-dig utnyttet), kan harpiksen kastes eller regenereres med en natriumhydroksydoppløsning med i det vesentlige en hvilken som helst konsentrasjon. Den foretrukkede konsentrasjon er 2-5 N. Regenererings-avløpsstrømmen, som inneholder de uønskede salter, kastes deretter, og harpiksen er klar til anvendelse på nytt.

Et eksempel på slik ionebytter-behandling var behandling av 100 ml forurenset 30% MEA-oppløsning fra det anlegg som hadde 300 ppm kopper-inhibitor og som var karbonbehand-let. Oppløsningen ble behandlet ved at den ble ledet ned-strøms gjennom en 25 ml pakket kolonne av DOWEX* 1 (OH~-form)

(<*>Varemerke for The Dow Chemical Company) ved 5 cm^ og 25,6°C. Etter at det tilbakeholdte volum vann var blitt kastet, ble alkanolamin-oppløsningen oppsamlet, og en prøve av både ut-gangsmaterialet og harpikssjikt-avløpsstrømmen ble analy-

sert med hensyn til innhold av varmestabilt salt.

Netto-fjerning ved en passasje 25%

Det var i det vesentlige intet tap av kopper som et resultat av ionebytterbehandlingen.

Inhibitor-regenerering — Regenerering av inhibitor ford-res ikke i alminnelighet så lenge de betingelser som læres ifølge denne oppfinnelse, følges spesifikt. Hvis det imidlertid ved uriktig anleggskonstruksjon eller ved at man ikke overholder de betingelser som er angitt i det foreliggende, dannes koppermetall eller kopperforbindelser ved reduksjon av kopper, oppviser denne inhibitor den overraskende evne at den kan regenereres. Det kan tilveiebringes en sidestrøms-tilbakeholdelse av en del av oppløsningen på bunnen av gjen-oppkokingsanordningen, idet denne går gjennom en ekstern kjøleanordning for senkning av temperaturen av det varme, fortynnede alkanolamin som inneholder partikkelformig stoff (som inneholder den reduserte inhibitor) ned til en temperatur på under 65,6°C, fortrinnsvis 54,4°C eller lavere, inn i en tank eller en egnet beholder som vist på fig. 1, hvor oppløsningen gjennomblåses med en oksygenholdig gass ved hjelp av forskjellige midler som er alminnelig kjent for fagmenn på området. Den fortynnede oppløsning som er av-kjølt på denne måte og med regenerert inhibitor, kan returneres tilbake til den fortynnede oppløsning nedstrøms for varmeveksleren eller på et hvilket som helst annet fordelaktig sted i kretsløpet for den fortynnede oppløsning.

Claims

1. Fremgangsmåte til gjenvinning av karbondioksyd fra utgangsgasser som inneholder karbondioksyd og oksygen som også kan inneholde svovelforbindelser, ved at gassen bringes i kontakt med en sirkulerende alkanolaminoppløsning og ved at nevnte oppløsning, som er rik på C02, behandles med varme slik at CO2 frigis, hvorved det dannes en fortynnet oppløsning, og ved at den således behandlede fortynnede oppløsning returneres til kontakt-trinnet, karakterisert ved at (a) det opprettholdes en konsentrasjon av ionisk kobber på minst 5 vekt-ppm i nevnte sirkulerende oppløsning (b) den sirkulerende oppløsning bringes i kontakt med minst ett av de følgende: (1) minst ett mekanisk filter, (2) aktivert karbonsjikt, (3) anionebytterharpiks, og/eller (4) en hvilken som helst kombinasjon av disse.

2. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at det som alkanolamin anvendes et monoalkanolamin.

3. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at det som alkanolamin anvendes monoetanolamin.

4. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at en del av den sirkulerende oppløsning uttas og gjennomblåses med en oksygenholdig gass, og nevnte del returneres til alkanolaminkretsløpet.

5. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at det anvendes en temperatur i alkanolaminoppløsningen på høyst 126,7°C, og oppløsningen utsettes for en varmestrøm som er under 31.5 kW pr. m<2>.

6. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at kobberion-konsentrasjonen holdes mellom 50 ppm og 750 ppm.

7. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at det som utgangsgass anvendes en røkgass.

8. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at det som anionebytterharpiks anvendes en sterk-base-anionebytterharpiks.

9. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at den sirkulerende oppløsning først ledes gjennom et sjikt av aktivert karbon og deretter gjennom en anionebytterharpiks.

10. Fremangsmåte ifølge krav 9, karakterisert ved at den sirkulerende oppløsning i tillegg ledes gjennom et mekanisk filter før den ledes gjennom sjiktet av aktivert karbon.

11. Fremgangsmåte ifølge krav 9 eller 10, karakterisert ved at den sirkulerende oppløsning i tillegg ledes gjennom et mekanisk filter etterat den er ledet gjennom sjiktet av aktivert karbon og før den ledes gjennom anionebytterharpiksen.