NO159792B - Fremgangsmaate ved fremstilling av 4(3h)-kinazolinoner. - Google Patents

Description

Utskillingsherdbart nikkel-kromstål.

Foreliggende oppfinnelse angår utskillingsherdbart rustfritt stål som har en slik styrke eller flytegrense, og seighet at det er egnet for konstruksjonsøyemed, f.eks. for trykkbeholdere, flykomponenter og lignende.

Felles for behandlingen av alle arter av utskillingsherdbare rustfrie stål er at de innherdes og deretter eldes. Foreliggende oppfinnelse angår i første rekke rustfrie stål som er i det vesentlige martensittiske såvel ved kjøling til romtemperatur etter innherdningen, som ved kjøling etter eldningen. Oppfinnelsen omfatter imidlertid visse rustfrie stål som er i det vesentlige austenittiske ved kjøling til romtemperatur etter innherdningen, men som kan bringes til martensittisk tilstand ved nedkjøling eller koldbearbeidelse.

De kjente utskillingsherdbare rustfrie stål har den ulempe at en høy flytegrense ikke kan oppnåes uten tap av seighet. Dessuten må man ofte anvende kompliserte og kostbare varmebehandlinger under behandlingen og fremstillingen av disse stål.

Mellom de kjente utskillingsherdbare rustfrie stål finnes det noen få som har flytegrenser på 105 kg/mm<2> til 140 kg/mm<2>, hvilken flytegrense er tilstrekkelig for mange formål. Disse stål har imidlertid ikke særlig gode seighetsegenskaper og ikke en god slagseighet ved disse flytegrenser.

Bare noen få av de kjente utskillingsherdbare rustfrie stål har flytegrenser på 140 kg/mm<2> eller mere, men de har en dårlig seighet. Seigheten av disse stål var faktisk så dårlig at man må bruke en overeldningsbehandling for disse stål for å oppnå en større seighet, men dette kan selv-sagt bare gjøres på bekostning av styrken (strength). Med uttrykket «seighet»

(toughness) forståes her strekkformbar-heten og de egenskaper som er forbundet med minskningen av innsnøringen. Seigheten innbefatter høye kjervfastheter samt et høyt forhold mellom kjervfastheten og bruddfastheten. De verdier for strekkform-barheten og innsnøringen som fåes når man undersøker glatte prøvestykker, rep-resenterer dog ikke alltid en pålitelig måle-stokk for seigheten. Årsaken er at det i konstruksjonsdelene under bruken kan dannes sprekker ved indre eller ytre på-virkning, eller at stålet fra hvilken kon-struksjonsdelen er dannet fra begynnelsen av kan ha oppvist sprekker, skår eller andre feil.

Kjervfastheten er evnen av et metall

til å gi plastisk etter under høye lokale spenninger. Det er kjent at sprekker, skår eller andre feil virker som begynnelses-punkter og midtpunkter for en selvut-bredelse av disse feil. Dessuten er det kon-statert at lokale spenningskonsentrasjoner lett skjer ved disse punkter. Når et metall er motstandsdyktig mot utbredelse av feilen ved plastisk ettergivning, sier man at metallet er kjervformbart. Metaller som ikke er kjervformbare, dvs. som er kjerv-følsomme, er lett utsatt for sprøbrudd. Sprøbrudd kan finne sted i mange metaller

til tross for at flytegrensen, strekkformbar-heten og innsnøringen av glatte prøve-stykker av metallet ellers er tilfredsstillende. Utbredelsen av feilen som fører til sprøbrudd kan skyldes et antall faktorer, deriblandt varmebehandlingen for hvilken materialet var utsatt. En annen viktig fak-tor er metallets styrke. Det er kjent at den minimale størrelse av en feil som kan forårsake et sprøbrudd blir mindre når flytegrensen og bruddfastheten av metallet øker. Derfor er problemet med å hindre sprø-brudd i metaller med flytegrenser på f. eks. 70 til 105 kg/mm<2> ikke så stort som når det gjelder metaller med flytegrenser på 140 kg/mm<2> og mere. Ifølge oppfinnelsen bør et stål med en flytegrense på 140 kg/ mm<2> eller mere, ha et forhold mellom kjervfastheten og bruddfastheten på minst 1 (idet kjerv-skarphetsfaktoren K, er 10 eller mere) for å kunne betraktes som kjervformbart. Fortrinnsvis utgjør dette forhold minst 1,2 : 1.

Således bør stålene med flytegrenser på 98 til 140 kg/mm<2> ha en stor seighet, innbefattende slagseigheten, dvs. en strekkformbarhet på minst 10 pst. og fortrinnsvis 12 pst. (standardmålinger), en innsnøring på minst 40 pst. og fortrinnsvis på minst 50 pst., og en kjervslagseighet på minst 7 kgm. På den annen side bør stålene med høyere flytegrenser, f. eks. 140 kg/mm<2 >og mere, ha en god seighet, deriblant kjerv-seighet. De bør ha en strekkformbarhet på minst 10 pst. (standard-målinger), en over-flateminskning på minst 40 pst., en høy seighet og et forhold mellom kjervseigheten og bruddfastheten på minst 1 og fortrinnsvis på minst 1,1. Stålene bør også være mot-standsdyktige mot korrosjon og kunne lett bearbeides.

Oppfinnelsen har som formål å tilveiebringe slike stål.

Et felles trekk for behandlingen av kjente stål er bruken av varmebehandlings-prossesser. F. eks. kan det etter innherdningen være nødvendig å varmebehandle stålene ved en temperatur under innherd-nings temperaturen for å forbehandle stålene så at en overføring til martensitt sluttelig finner sted. Selv i dette tilfelle kan en kjøling (refrigeration) være nød-vendig for å forårsake en maksimal omdannelse før eldingen. Disse tilleggsvarme-behandlinger er ikke bare kostbare, men de kan også forårsake dannelsen av ut-fellinger i de austenitiske korngrenser som nedsetter duktiliteten og korrosjonsmot-standen av stålene.

Det er ønsket å unngå en slik kjøling eller intermediære varmebehandlinger og

å tilveiebringe de ønskede egenskaper ved hjelp av en enkel innherdning (solution-heating) og elding. De foretrukne stålarter ifølge oppfinnelsen tilfredsstiller denne be-tingelse.

Det er også fordelaktig å unngå bruken av kostbare elementer, som f. eks. kobolt. Stål ifølge oppfinnelsen inneholder fra 11 til 13 pst. krom, 9 til 11 pst. nikkel, 1,5 til 3 pst. molybden, idet summen av 0,8 ganger krominnholdet pluss nikkel- og molybdeninnholdet er fra 20 til 23 pst., minst ett av elementer titan og niob, idet titaninnholdet er fra 0,1 til 0,5 pst. og niobininnholdet er fra 0,05 til 1 pst., fra 0,5 til 1,6 pst. aluminium, idet summen av aluminium- og titaninnholdet ikke er større enn 1,9 pst. og forholdet mellom nikkelinnholdet og summen av aluminium- og titaninnholdet er minst 5:1, carbon opp til 0,03 pst., fra 0 til 0,2 pst. mangan og 0 til 0,2 pst. silicium, og resten, bortsett fra forurensninger og tilfeldige elementer er jern.

Aluminiumet er det element i disse stål som er særlig avgjørende for utskillings-herdningsvirkningen. Mengden av det brukte aluminium er avhengig av flytegrensen og seigheten som stålene bør ha for å kunne brukes for deres særlige an-vendelser. Stort sett har stålene med lavere aluminiuminnhold en usedvanlig seighet, særlig slagmotstand, mens stålene med høyere aluminiuminnhold har meget høye bruddstyrker ledsaget av en forholdsvis god kjervformbarhet.

Stålene som skal ha en flytegrense på 140 kg/mm<2> og mere, bør inneholde fra omtrent 1 til 1,6 pst., aluminium, og fortrinnsvis fra 1,1 til 1,5 pst. aluminium. Summen av innholdet av aluminium og eventuelt titan bør fortrinnsvis ikke overskride 1,8 pst. Hvis mengden av aluminium er meget større enn 1,6 pst., blir kjervseigheten av stålene skadelig påvirket, og dårligere. På den annen side er det nød-vendig å ha minst 1 pst. aluminium for å oppnå de høyeste flytegrenser.

Når flytegrenser på 105 til 140 kg/mm<2>

er tilstrekkelige, men stålene skal ha den høyeste seighet, deriblandt en Charpy-V-slagseighet på minst 7 kgm, bør aluminiuminnholdet utgjøre fra 0,5 til 1 pst. Når aluminiuminnholdet synker under 0,5 pst., blir flytegrensen for lav, og det er fordelaktig å holde aluminiuminnholdet ved minst 0, 6 pst. For å oppnå utmerkede slagegenskaper bør aluminiuminnholdet ikke overstige 0,9 pst.

Krominnholdet i stålene bør ikke være lavere enn 11 pst., og er fortrinnsvis minst 11,5 pst. for å gi stålet den ønskede grad av korrosjonsmotstand uansett at molybden virker fordelaktig i visse spesielle korroderende omgivelser. På den annen side virker et krominnhold på over 13 pst. skadelig på stålegenskapene, og kan gjøre nødvendig å bruke mere kompliserte varmebehandlinger, dvs. intermediære varmebehandlings-prosesser.

Minst 9 pst. nikkel må være tilstede for å oppnå en kombinasjon av god fasthet og seighet. Overdrevne mengder av nikkel be-virker at austenitten blir tilbake ved eldningen, og de begrenser også området for eldningstemperaturer som kan brukes uten at austenitten blir tilbake og uten fare for overeldning. Av denne grunn bør nikkelinnholdet ikke overskride 11 pst. Dessuten, for å sikre en god seighet, bør forholdet mellom nikkelinnholdet og summen av aluminium- og titaninnholdet være minst 5 : 1.

Molybden gir også en motstandsevne mot korrosjon i visse omgivelser, særlig i klor-holdige omgivelser, f. eks. i sjøvann og salt-syre, og gir også en større motstandsevne mot slike syrer som svovelsyre og fosfor-syre. Det må være tilstede minst 1,5 pst. molybden for å gi en tilfredsstillende mot-stand mot slike korroderende omgivelser. Hvis imidlertid molybdeninnholdet overskrider 3 pst., kan austenittten holdes tilbake. Fortrinnsvis overskrider molybdeninnholdet 2,5 pst.

For å ha de ønskede egenskaper bør stålet ha en slik sammensetning at summen av 0,8 ganger krominnholdet pluss nikkel-og molybdeninnholdet utgjør minst 20 pst. Dersom imidlertid summen overskrider 23 pst., kan en varmebehandling i austenittisk tilstand være nødvendig mellom innherdningen og den endelige eldningsbehandling for å sikre en vesentlig fullstendig omdannelse til martensitt.

Det er viktig at stålene ifølge oppfinnelsen inneholder minst ett av elementene titan og niob. Disse elementer kan fortrinnsvis kombinere seg med carbonet og utelukker utfellingen av skadelige kromkarbider ved korngrensene under eldningen, hvorved de forårsaker at stålene bibeholder en god seighet og korrosjonsmotstand. Bruken av niob er særlig fordelaktig når man ønsker å oppnå en optimal flytegrense og seighet. Skjønt niobinnholdet kan være så høyt som 1 pst., foretrekkes at det ikke overstiger 0,5 pst. Mengden av titan bør ikke overstige 0,5 pst., og fortrinnsvis ikke overstige 0,35 pst. For meget titan leder til seigring og til andre problemer under behandlingen av stålene.

Carboninnholdet bør være så lavt som mulig, og i hvert tilfelle bør det ikke overskride 0,03 pst. Ved siden av at de leder til intergranulær korrosjon nedsetter høyere mengder av carbon temperaturområdet for martensittomdannelsen og minsker også seigheten. Det er mulig at dannelsen av kromkarbider kan øke Ms-temperaturen, men den uønskede utfelling av krombarbi-der under varmebehandlingen kan minske seigheten. Et høyt carboninnhold vil også lede til motsatte reaksjoner under eldingen, dvs. at karbonet vil virke både anløpende og herdende. Når stålene blir kjølt fra inn-herdningstemperaturen, vil ustabilisert carbon som allerede er i oppløsning virke som et herdningsmiddel ved å oppløses i marten-sitten. Imidlertid vil den således herdnete martensitt anløpes under eldningsbehand-lingen og gi et materiale med lavere flytegrense og hårdhet. Carboninnholdet bør derfor være så lavt som mulig og fortrinnsvis ikke overstige 0,02 pst.

Innholdet av silicium og mangan bør også holdes så lavt som mulig, da de virker skadelig på seigheten. Silicium- og manganinnhold på betydelig over 0,2 pst. har en skadelig virkning på kjervform-barheten og kjerv-slagseigheten av stålene og det foretrekkes at den totale mengde av disse elementer ikke overskrider 0,25 pst. Det foretrekkes å holde disse elementer ved en verdi på ikke mere enn 0,1 pst. av hvert av dem, men det er vanskelig i praksis å oppnå konsekvent slike lave verdier.

Nærværet av slike tilfeldige elementer, f. eks. av elementer som vanligvis brukes som desoksydasjons- og rensemidler, og elementer som kalsium og cerium som brukes for adusering og avsvovling er ikke utelukket. Andre tilfeldige elementer som kan være tilstede er vanadium opptil 0,5 pst., tantal opptil 1 pst., kobber opptil 0,5 pst., beryllium opptil 0,1 pst., bor opptil 0,01 pst. og zirkonium opptil 0,05 pst. Forurensninger som svovel, fosfor, hydrogen, oxygen og nitrogen bør holdes ved de laveste verdier som kan forenes med en økonomisk produksjon.

Stålene ifølge oppfinnelsen er kobolt-frie, unntatt for kobolt som kan være tilstede som forurensning.

For å oppnå de beste egenskaper, f. eks. en flytegrense på over 150 kg/mm<2>, en duk-tilitet på minst 10 pst., en innsnøring på over 45 pst., og et forhold mellom kjerv-slagseigheten og bruddfastheten på minst 1.1, bør stålene inneholde fra 11,5 til 12,75 pst. krom, 9 til 10,75 pst. nikkel, 1,75 til 2,5 pst. molybden, idet summen av 0,8 ganger krominnholdet pluss innholdet av nikkel og moybden er fra 20,5 til 22 pst., minst ett av elementer titan i en mengde fra 0,2 til 0,35 pst. eller niob i en mengde fra 0,2 til 0,5 pst., fra 1,1 til 1,5 pst. aluminium, idet summen av aluminium og titaninnholdet ikke overskrider 1,8 pst., carbon opp til 0,03 pst., fra 0 til 0,15 pst. mangan og 0 til 0,15 pst. silicium, idet summen av mangan- og siliciuminnhold ikke overskrider 0,25 pst.

Stålene kan smeltes i luft, men denne prosess kan fordelaktig etterfølges av en smelting med konsumerbare elektroder.

Etter at de støpte ingots er størknet bør de grundig homogeniseres. Stålene ut-settes deretter for varmbearbeidelse (smiing, pressing, valsing osv.) og eventuelt for koldbearbeidelse til den ønskede form. Et flertall av opphetnings- og varme-bearbeidelsesoperasjoner er fordelaktige for oppnåelse av en grundig homogenisering av den støpte struktur ved diffusjon. Et tilfredsstillende område av varmbearbeidel-sestemperaturer er fra 980 til 1095° C, idet passende sluttbehandlingstemperaturer er fra 870 og ned til 815° C. Etter bearbeidelsen blir stålene innherdet ved en temperatur i området fra 870 til 980° C i løpet av 1/4 time til flere timer, avhengig av tverrsnitts-størrelsen. Når det gjelder fremstilling av plater eller bånd, brukes kortere innherd-ningstider, f. eks. 10 minutter.

Etter innherdningen blir stålene kjølt, f. eks. luftkjølt. En væske-bråkjøling med de ledsagende vanskeligheter er ikke nød-vendig. Ved kjøling etter innherdningen omdanner stålene seg til en vesentlig martensittisk tilstand eller de kan bringes til en slik tilstand ved kjøling, f. eks. til —75° C eller koldbearbeidelse. Det kan eventuelt både brukes kjøling og koldbearbeidelse Det er imidlertid en fordel ved stålene ifølge oppfinnelsen som har et kombinert krom- og nikkelinnhold på ikke mere enn 23 pst. at kjølingen eller frysin-gen og koldbearbeidelsen er unødvendig.

I innherdet tilstand er stålene temmelig duktile og de har en Rockwell «C» hårdhet fra 25 til 35. Stålene kan derfor lett bearbeides før eldingen.

Stålene eldnes deretter i martensittisk tilstand ved å opphete dem til en temperatur fra 425 til 540° C i 1/4 til 4 timer, idet de lengre eldningstider brukes i for-bindelse med lavere eldningstemperaturer. Eldningen innenfor temperaturområdet fra 480 til 540° C i 1 til 4 timer er meget fordelaktig. Dersom eldningstemperaturen er meget høyere enn 540° C, og særlig når den er over 565° C, kan det skje en tilbakeom-dannelse til austenitt og en overeldning, hvilket blant annet resulterer i tap av styrke. Det foretrekkes at Rockwell «C» hårdheten av stålene ikke overskrider Ru 51 for å unngå en forverring av seigheten.

Som eksempel angis nå behandlingen og egenskaper av fire stål, nemlig 1—4, ifølge oppfinnelsen, sammen med fire stål A til D som ligger utenfor rammen for oppfinnelsen. De nominelle sammensetnin-ger av disse stål er angitt i tabell I. Ikke mere enn 0,03 pst. carbon ble innført i stålene fra råmaterialer, og de inneholdt alle mindre enn 0,15 pst. mangan og mindre enn 0,15 pst. silicium. Resten av disse stål var jern og forurensninger.

Det ble fremstilt prøvestykker fra disse stål og de ble underkastet de følgende varmebehandlinger.

Varmebehandling «A».

1. innherdet ved 870° C i 1 time og luftkjølt. 2. kjølebehandlet ved -75° C (tørr is) i 16 timer. 3. eldet ved 480° C i 1 time.

Varmebehandling «B».

1. innherdet ved 980° C i 1 time og luftkjølt. 2. eldet ved 480° C i 4 timer.

Varmebehandling «C».

1. innherdet ved 980° C i 1 time og luftkjølt. 2. kjølebehandlet ved -75° C (tørr is) i 16 timer.

3. eldet ved 480° C i 4 timer.

Rockwell «C» hårdhetsverdier av prøve-stykker ved forskjellige trinn av varmebe-handlingene, d. v. s. etter kjøling fra innherdningen, etter kjølebehandling når denne var brukt, og etter kjøling fra eldnings-behandlingen er angitt tabell II.

Etter at varmebehandlingen var av-sluttet ble stålene undersøkt og resultatet er gitt i tabell III. Flytegrensen, bruddfastheten og kjerv-slagseigheten er angitt i kg/mm-. Forlengelsen under bruk av prøve-stykker hvis lengde var 4 ganger større enn diameteren og innsnøringen er angitt i prosenter. Tabell III viser også forholdet mellom kjerv-slagseigheten og bruddfastheten. Det bør bemerkes at intet av stålene var koldbearbeidet før eller etter eldningen.

Det kan fra tabell III sees at stålene ifølge oppfinnelsen har betydelig bedre egenskaper enn kjente stål. Med unntagelse av stålet C, har stålene som ikke ligger innenfor oppfinnelsens flytegrenser på mindre enn 140 kg/mm-, og vesentlig mindre enn den foretrukne flytegrense på 150 kg/mm<2>. Skjønt stål C har en god flytegrense, har det et forhold mellom kjerv-slagseigheten og bruddfastheten betydelig under 1, hvilket viser en utilstrekkelig seighet.

Det bør bemerkes at krominnholdet av stål A og B var for høyt, og at summen av 0,8 ganger krominnholdet pluss nikkel- og molybdeninnholdet av disse to stål var høyere enn det forskrevne maksimum på 23 pst. Stål A var faktisk fullstendig aus-tenitisk etter innherdningen, som det kan sees av de meget lave Rockwell hårdhetsverdier på Rc vist i tabell II. Dessuten hadde dette stål en stor mengde av rest-austenitt etter kjøling fra eldningsbehand-lingen. Stål C inneholdt for meget krom og utilstrekkelig nikkel. Endelig har stål D for meget nikkel.

I motsetning dertil hadde stålene 1—4 en tilfredsstillende kombinasjon av egenskaper. Stål 3 og 4, hvor krom- pluss nikkel-pluss molybdeninnholdet var 23 pst., viser at meget gode egenskaper kan oppnås uten kjølebehandling eller koldbearbeidelse. Dette er en viktig fordel når stålene brukes for å fremstille store beholdere. Når man fremstiller slike beholdere er det nødvendig å bruke sveising, og en etterfølgende innherdning og eldningsbehandling ville være nødvendig for å gjenopprette egenskapene av sveisemetall i sveisesonen. Det er imidlertid ytterst vanskelig eller upraktisk å utsette slike beholdere for en kjølebehand-ling før eldningen.

En sammenligning av stålet 1 med stålene 2, 3 og 4 viser fordelen av å opp-rettholde summen av 0,8 ganger krominnholdet pluss nikkel- og molybdeninnholdet på ikke mere enn 22 pst.

Som forklart ovenfor finnes det mange kommersielle bruk for hvilke stål med flytegrenser på 105 til 140 kg/mm- er helt tilfredsstillende. I slike tilfeller kan man bruke stål ifølge oppfinnelsen som inneholder 0,5 til 1 pst. aluminium. Slike stål har en stor evne til å absorbere meget høye mengder av slagenergi. Som eksempler på slike stål vil det nå gis behandlingen og egenskaper av tre stål, 5, 6 og 7 ifølge oppfinnelsen, som inneholder mellom 0,5 og 1 pst. aluminium. Sammensetningen av disse stål er vist i tabell IV. Stålene inneholdt mindre enn 0,03 pst. carbon, mindre enn 0,15 pst. mangan og mindre enn 0,15 pst. silicium. Resten i hvert stål var jern og forurensninger.

Stål 5, 6 og 7 var hverken kjølebehandlet eller koldbearbeidet. Deres prøvestykker ble utsatt for varmebehandlingen B eller for en lignende varmebehandling D i hvilken de ble eldet ved 540° C i 2 timer. Etter varmebehandlingen ble stålene undersøkt med de resultater som er vist i tabell V.

Fra tabell V kan sees at stålene 5, 6 og 7 har særlig god slagmotstand, dvs. meget over 7 kgm, og etter en passende varmebehandling opp til 180 kgm. Denne slagmotstand er kombinert med temmelig høye flytegrenser, f. eks. 125 kg/mm- og mere, hvilket er tilstrekkelig for mange formål. På den annen side, skjønt stålene B og D i tabell I har flytegrenser som kan sammen-

lignes med stål 5, 6 og 7, har de ikke en like

høy slagmotstand.

Claims (6)

1. Utskillingsherdbart nikkel-kromstål

som er i besittelse av en god kombinasjon av styrke og seighet og er egnet for kon-struksjonsøyemed, f.eks. for trykkbeholdere,karakterisert ved at det inneholder fra 11 til 13 pst. krom, 9 til 11 pst. nikkel, 1,5 til 3 pst. molybden, idet summen av nikkel- og molybdeninnholdet pluss 0,8 ganger krominnholdet er fra 20 til 23 pst., minst ett av elementene titan og niob, idet titaninnholdet er fra 0,1 til 0,5 pst. og niobinnholdet er fra 0,05 til 1 pst., fra 0,5 til 1,6 pst. aluminium, idet summen av aluminium- og titaninnholdet ikke er større enn 1,9 pst. og forholdet mellom nikkelinnholdet og summen av aluminium-og titaninnholdet er minst 5:1, karbon i en mengde opp til 0,03 pst., og fra 0 til 0,2 pst. mangan, og fra 0 til 0,2 pst. silisium, og resten av stålet bortsett fra forurensninger og tilfeldige elementer er jern.

2. Stål som angitt i påstand ^karakterisert ved at summen av krom-, nikkel- og molybdeninnholdet ikke overskrider 23 pst.

3. Stål som angitt i påstand 1 eller 2, karakterisert ved at aluminiuminnholdet er minst 1 pst.

4. Stål som angitt i påstand 1 til 3, karakterisert ved at det inneholder fra 11,5 til 12,75 pst. krom, 9 til 10,75 pst. nikkel, 1,75 til 2,5 pst. molybden, idet summen av 0,8 ganger krominnholdet pluss nikkel- og molybdeninnholdet er fra 20,5 til 22 pst., fra 0,2 til 0,35 pst. titan og/eller fra 0,2 til 0,5 pst. niob, fra 1,1 til 1,5 pst. aluminium, idet summen av aluminium- og titaninnholdet ikke er større enn 1,8 pst., ikke mere enn 0,15 pst. mangan og ikke mere enn 0,15 pst. silisium, idet summen av mangan- og silisiuminnholdet ikke overskrider 0,25 pst.

5. Stål som angitt i en av de foregående påstander, karakterisert ved at karboninnholdet ikke overskrider 0,02 pst., manganinnholdet ikke overskrider 0,1 pst. og silisiuminnholdet ikke overskrider 0,1 pst.

6. Fremgangsmåte for varmebehandling av stål som angitt i en av de foregående påstander, karakterisert ved at stålet overføres til en vesentlig martensittisk tilstand og eldes i denne tilstand.