NO158164B - Fremgangsmaate for fremstilling av et enzymatisk hydrolysert proteinmateriale. - Google Patents

Description

Oppfinnelsen gjelder fremgangsmåte for enzymatisk hydrolyse av proteinmateriale, spesielt for å tilveiebringe organoleptisk ønskelige proteinhydrolysat-blandinger, som kan anvendes for diettformål og spesielt for sykehusdietter.

Oppfinnelsen fremgår forøvrig av de medfølgende krav.

Det er velkjent at proteiner kan hydrolyseres med sterk syre eller alkali eller med enzymer og anvendes i diettnæringsmidler. Hydrolyse av proteinet finner sted med påfølgende dannelse av proteinfragmenter, peptider og aminosyrer. Fragmenterte proteinmaterialer av denne type er ønskelige produkter for administrer-ing til mennesker og dyr med fordøyelsesproblemer. Hovedproblemet når det gjelder anvendelse av disse teknikker er produktets smak.

Av de kjente metoder for hydrolyse av protein er enzymatisk hydrolyse foretrukket siden den ikke ødelegger essensielle aminosyrer i den grad de ødelegges ved sur eller alkalisk hydrolyse. Enzymatisk hydrolyse er imidlertid sjelden fullstendig og produktene fra den enzymatiske hydrolysen kan ikke forutsies og ofte er det hydrolyserte proteinet uegnet fordi det inneholder bittert smakende peptider. For at produkter av denne type skal være effektive som dietter, må de være organoleptisk godtagbare.

(Dietary Enzymatic Hydrolysates of Protein with Reduced Bitterness, Clegg at al., J. Food Tech. (1974) 9, 21-29).

I US-patent 3.857.966 er det beskrevet en metode for fremstilling av et eggalbumin-hydrolysat som ikke inneholder den karakteristiske egg-lukt og -smak. Eggalbumin i en 5%ig løsning (pH 6,3-6,4) oppvarmes for å utfelle proteinet. Etter avkjøling separeres bunnfallet ved sentrifugering, gjensuspenderes i nytt vann, homogeniseres i en Waring-blandemaskin og sentrifugeres igjen. Vasketrinnet gjentas én gang til og det vaskede bunnfallet brukes for å fremstille en 5%ig proteinsuspensjon for hydrolyse.

Etter oppvarming (95-100°C) av proteinsuspensjonen ved alkalisk pH (pH 8-9) i ca. 1 time, gjennomføres så enzymatisk hydrolyse ved å anvende et totrinns enzymsystem av en alkalisk mikrobiell protease i det første trinnet og en blanding av nøytral mikrobiell protease og et plante-enzym i det annet trinn.

Lignende teknikker er angitt i patentet å kunne anvendes på soyaproteinisolat, myse eller myseprotein og fiskeprotein.

US-patent 4.107.334 anvender en lignende utfellingsteknikk for å fremstille det funksjonelle proteinet fra mikrobielt, eller vegetabilsk protein, eller myse ved hydrolyse. Generelt justeres en løsning med lavt faststoff- og protein-innhold fortrinnsvis til en pH på ca. det isoelektriske punktet for proteinet (4-7)

og oppvarmes inntil en stor del av proteinet (minst 50%) er utfelt (for myseproteinkonsentrat 90°C i 2 minutter).

Etter vasking hydrolyseres proteinet ved å anvende en hvilken som helst sur, nøytral eller alkalisk protease (sopp-protease foreslått).

Verdien av et proteinhydrolysat i et spesielt diettprogram avhenger i stor del av hydrolysegraden. Utstrekningen av hydrolysen bestemmer om produktet er en væske eller et faststoff.

For bruk av hydrolysatet for pasienter med fordøyelsesproblemer skal eksempelvis minst 80% av hydrolysatet være i form av peptider med molekylvekt på 500 eller mindre og 9 5% av hydrolysatet skal være i form av peptider med molekylvekt på mindre enn 2000. En slik utstrakt hydrolyse kan ha ulempene med lange uøkonomiske reaksjonstider, organoleptiske problemer og biologiske forurensningsproblemer. I mange fremgangsmåter gjennomføres bare en delvis hydrolysereaksjon for å unngå produksjonen av sterkt smakende midler som er et biprodukt ved utstrakt hydrolyse.

Delvis hydrolyse byr ikke på de samme biologiske kontroll-problemer som utstrakt hydrolyse, som krever tilsetning av et konserveringsmiddel som kan utgjøre både et smaks- og lukt-problem. Det ville være fordelaktig å være i stand til å gjennomføre hydrolysen raskt og mer fullstendig og samtidig unngå smaks-problemer og fortsatt oppnå et produkt som er meget hydrolysert.

Disse trekk kan tilveiebringes ifølge foreliggende oppfinnelse.

Ifølge foreliggende oppfinnelse er det funnet at det kan oppnås et forbedret hydrolysat såvel som hydrolysehastighet ved å hydrolysere et proteinmateriale med sopp-<p>rotease og pankreatin.

Det er funnet at bruken av disse spesielle enzymer ved hydrolyse av et proteinmateriale gir godt utbytte ved kort reak-sjonstid og med begrensede organoleptiske problemer.

Fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen kan med hell anvendes

for å hydrolysere proteiner fra en hvilken som helst kilde forut-satt at de er vann-løselige. Animalske proteiner omfatter eggalbumin, kasein, melk, myseprotein, vann-løselig fiskeprotein og lignende.

Myseproteinet kan oppnås fra en hvilken som helst ostekilde og er fortrinnsvis konsentrert, selv om tørket myse også kan anvendes. Mikrobielt protein kan oppnås fra gjær (f.eks. slektene Saccharomyces, Candine, Hansenula og Pichia), bakterier (f.eks. slektene Pseudomonas, Lactobacillus, Streptococcus, Micrococcus, Cellulomonas, Arthrobacter, Bacillus, Hydrogenomonas og Aerobacter) og sopper (f.eks. slektene Trichoderma, Fusarium, Penicillium, Aspergillus, Neurospora og Endomycopsis). Mikrobecellene knuses først og celleprotein-innholdet separeres fra cellerestene ved hjelp av konvensjonelle teknikker før behandling.

Egnede kilder for vegetabilsk protein omfatter eksempelvis soyabønner, hvetegluten, bomullsfrø, okra, maisgluten, peanøtter, poteter, alfalfa, havre, ris, rapsfrø, sesamfrø og solsikkefrø. Foretrukne kilder er.soyabønner, hvetegluten og bomullsfrø. Spesielt foretrukket er soyabønner i slike former som soyagryn, løsningsmiddel-ekstraherte soyabønneflak, soyamel, alkohol-behandlede soyaflak, soyakonsentrat og soyamyse. Proteinkilden oppslemmes vanligvis i vann, eventuelt uoppløst materiale fra-skilles og væskefasen innføres i prosessen. Vegetabilsk protein-myse, lik ostemyse, kan behandles direkte. Foretrukket blant disse er myseprodukter inneholdende minst 30% protein, eggalbumin i enten flytende, frisk eller pulverisert form, myseprotein og soyaproteinkonsentrater såvel som udenaturert fiskeprotein.

Proteinkilden kan velges fra dem som er kommersielt til-gjengelige eller de kan fremstilles ifølge teknikker som er velkjente for fagmannen. Slikt kommersielt tilgjengelig protein omfatter "SUPRO"-soyaisolat, myseproteinkonsentrat (40-90% protein), eggalbumin og fiskeprotein (f.eks. "Atra-Nabisco" EFP-90 sløyet fiskeprotein).

Siden de hydrolysater som anvendes i sykehusdietter skal ha så lavt innhold av laktose og aske som mulig for å unngå fordøyel-sesproblemer, er det foretrukket å anvende som proteinkilde for hydrolyse et materiale som har høyt proteininnhold og lavt laktose-innhold. Av disse grunner er eggalbumin en foretrukken proteinkilde.

For å redusere løselige bestanddeler til et minimum og maksimere proteinet, forhåndsbehandles proteinmaterialet generelt før hydrolysen. Som beskrevet i US-patenter 3.857.966 og 4.107.334, kan en løsning av proteinet, generelt på ca. 5%, oppvarmes ved omtrentlig proteinets isoelektriske punkt for å utfelle proteinet. Det faste proteinet kan separeres fra løse-lig aske og karbohydrater som f.eks. ved sentrifugering, vaskes og væsken separeres. Flere vaskinger kan anvendes for å redusere løselige stoffer selv om det er tendens til å tape protein. Det vaskede bunnfall kan tørkes for lagring (frysetørkes) eller suspenderes i vann for å fremstille en proteinsuspensjon for hydrolyse.

Ytterligere eksempler på forhåndsbehandlingsprosesser er

de som er beskrevet i norske patentsøknader nr. 83.0595 og 83.0553, som begge angår fremstilling av protein for hydrolyse. Disse patentsøknader inntas her som referanser.

Ifølge et eksempel på en fremgangsmåte for forhåndsbehandling av eggalbumin ifølge det som læres i den ovennevnte norske patentsøknad nr. 83.0595 geleres en 14%ig total faststoffløsning av eggalbumin ved nativ pH med ca. 80-85% protein. Under gele-ringen brytes gelen opp med en spatel for å redusere partikkel-størrelsen til ostestoff. Ostestoffet sentrifugeres så for å fjerne løst bundet vann. Partiklene vaskes så med en mengde vann (ekvivalent til det overstående) og i en tidsperiode som er tilstrekkelig til å tillate ikke-proteinsubstansene å diffun-dere fra gelen inn i vaskevannet. Proteinet separeres så ved sentrifugering fra vaskevæsken. Flere vasketrinn kan så utføres om ønsket. Dersom ostestoffet ikke inneholder noe løst bundet vann (som i tilfellet med en soyaproteingel), behøver ikke det opprinnelige sentrifugeringstrinn utføres.

Faststoffene males fortrinnsvis etter separering fra vaskevæsken for å redusere partikkelstørrelsen til materialet til en jevn størrelse for hydrolyse.

Som et eventuelt trekk kan fast stoff underkastes pasteu-riseringsbetingelser, noe som er velkjent for fagmannen. Produktet kan også oppvarmes for å ødelegge eventuelle enzym-inhibitorer, generelt fra 65 til 90°C i et minimum på 1 minutt, men dette er ikke funnet å være essensielt for høye utbytter.

Materialet som oppnås på dette punktet med eller uten pasteurisering, kan så tørkes eller underkastes hydrolyse ved å anvende standard kjente teknikker.

Som et alternativ, som ifølge ovennevnte norske patentsøknad nr. 83.0553, kan pH i en 10%ig faststoffløsning av kommersielt pulverisert eggalbumin justeres til ca. 9,5, oppvarmes til 60°C og straks avkjøles, og pH gjenjusteres til ca. pH 7. På dette punkt kan materialet underkastes hydrolyse.

Det forbehandlede proteinet dispergeres generelt i et vandig medium for hydrolyse. Konsentrasjonen av protein i dispersjonen er ikke kritisk og varierer normalt fra 1% til 20% og fortrinnsvis fra 3 til 9 vekt% basert på totalvekten av dispersjonen. Partikkelstørrelsen skal være tilstrekkelig liten for å være tilpasset til effektiv hydrolyse, idet partikkel-størrelser varierende fra 0,01 til 0,2 cm foretrekkes.

Det er funnet at bruken av en kombinasjon av sopp-protease og pankreatin tilveiebringer et raskt og effektivt enzymsystem for hydrolyse av proteinmaterialer. Hydrolysereaksjonen kan fullføres på kortere tid ved en høyere fordøyelsesgrad og derved unngå smaks- og biologiske forurensnings-problemer. Produktet er spesielt etter en etter-klaringsbehandling, en klar løsning som har stort innhold av peptider, lite innhold av aske og har gode organoleptiske egenskaper.

Sopp-proteasen kan oppnås fra slekten Aspergillus illustrert ved A. oryzae, A. flavus, A. niger og spesielt A. oryzae. Kjente enzympreparater fra A. oryzae er blandinger av sure, nøytrale og alkaliske proteaser som oppviser både eksopeptidase- og endo-peptidåse-aktivitet på proteinmolekyler. Aktiviteten til sopp-protease er generelt innenfor området fra 1.000 til 100.000 og fortrinnsvis fra 8.000 til 20.000 hemoglobinenheter pr. gram protein i startmaterialet slik det er bestemt ved Kjeldahl-nitrogenmetoden. En hemoglobin-enhet er den mengde enzym som vil frigjøre 0,0447 mg ikke-protein-nitrogen på 30 minutter. Den optimale temperatur for effektiv bruk av sopp-protease fra A.oryzae varierer fra 40 til 60°C og fortrinnsvis fra 45 til 55°C.

Pankreatinet er en pankreasekstrakt som kan oppnås fra svin, sau eller okse. De proteolytiske enzymene i pankreatinet er i hovedsak trypsin, chymotrypsin (A, B og C), elastase og karboksypeptidase (A og B). Proteaseaktiviteten for pankreatinet kan variere fra 1.000 til 100.000 og fortrinnsvis fra 8.000 til 20.000 N.F.-enheter pr. gram. En N.F.-enhet proteaseaktivitet inneholdes i den mengde pankreatin som fordøyer 1 milligram kasein under betingelsene for N.F.-forsøket for aktiviteten til det spesielle enzym. Pankreatinet behandles fortrinnsvis slik at i hovedsak alle ekso- og endo-peptidaser som ekstraheres fra pankreas forblir i pankreatinet.

Mens minimumsnivået for proteolytisk aktivitet er kritisk for en vellykket hydrolyse, bestemmes maksimumsnivået bare av økonomiske betraktninger.

De enheter som anvendes her for å uttrykke aktiviteten til de ovennevnte klasser av proteaser er velkjente for fagmannen,

og er klart definert i slike referanser som First Supplement to the Food Chemical Codex, annen utgave, 197 4.

Aktiviteten til enzymene i og for seg styres av praktiske betraktninger. Dersom enzymet er for rått, må det anvendes et overskudd av enzym for å oppnå en brukbar hydrolysehastighet. Dette tilfører mulige uønskede materialer til substratet. Dersom enzymet er for rent, ville dets bruk ikke være økonomisk lønnsomt.

Temperaturen og pH ved hydrolysen vil avhenge av naturen til det protein som hydrolyseres og de proteolytiske enzymer som anvendes, og velges slik at omdannelsen av det denaturerte protein til funksjonelt protein optimeres. Hensiktsmessige temperaturer varierer fra 20 til 65°C. Ved temperaturer under 20°C, går hydrolysen med ganske langsom hastighet, mens enzymet ved temperaturer over 65°C kan inaktiveres. Den optimale temperatur er normalt ca. 50°C, fortrinnsvis 40 til 50°C.

Det optimale pH-området for bruk avhenger av den ønskede enzymaktivitet. Optimal pH-verdi for både sopp-protease og pankreatin varierer fra 6 til 9.

Sopp-proteasen anvendes i et forhold til pankreatinet innenfor området av 1:1 til 1:5 og fortrinnsvis fra 1:3 til 1:4. Dette er forholdet mellom den totale mengde av sopp-protease og pankreatin som brukes ved hydrolysen.

Hydrolysen kan utføres ved å anvende en én- eller to-trinns innføring av enzymene. Proteinmaterialet kan hydrolyseres delvis med sopp-protease og, etter varmeinaktivering, videre hydrolyseres med pankreatin alene eller fortrinnsvis med en kombinasjon av sopp-protease og pankreatin. I dette tilfelle varierte forholdet mellom sopp-protease og pankreatin tilsatt i det annet trinn fra 1:1 til 1:5, idet totalforholdet mellom sopp-protease og pankreatin er som angitt ovenfor. Proteinmaterialet kan også hydrolyseres ved bruk av bare kombinasjonen av sopp-protease og pankreatin. For å unngå at ett enzym skal hydrolysere det annet, tilsettes enzymene vanligvis separat og til-later det første enzymet (sopp-protease) å etablere seg selv i ca. 1 minutt før tilsetning av det annet (pankreatin). Hydrolysegraden står i forhold til inkuberingstiden, jo kortere inkubasjonstiden er/jo lavere er hydrolysegraden.

I to-trinns-hydrolysen får det første trinnet gå i minst

5 timer og fortrinnsvis i 6 til 8 timer, selv om lengre tider kan brukes om ønsket. Det annet trinn får gå i en tidsperiode som er tilstrekkelig til å tilveiebringe den ønskede hydrolysegrad, vanligvis fra 12 til 17 timer. I enkelt-trinns-hydrolysen får reaksjonen gå i minst 6 timer og fortrinnsvis fra 6 til 8 timer. Ved avslutningen av dette første trinnet eller det annet trinn, inaktiveres enzymene ved hjelp av kjente fremgangsmåter. Behandlingsmetoden vil avhenge av enzymets natur, men inaktivering gjennomføres vanligvis ved å op<p>varme reaksjonsløsningen fra 7 5 til 100°C i 1 til 60 minutter. Avhengig av det anvendte enzym kan en slik behandling gjennomføres ved en pH-justering (pH 6-8 foretrekkes). En kombinasjon av pH- og temperatur-justeringer kan anvendes for inaktivering når bruken av høy temperatur er uønsket. Etter avkjøling kan produktet tørkes, brukes som det er eller behandles ytterligere for å forbedre klarheten som f.eks. ved filtrering. Det er også funnet ønskelig å innblande aktivert karbon eller bentonitt i en mengde varierende fra 25 til 200% basert på vekten av det protein som brukes for å fremstille hydrolysatet i væsken for å forbedre farven. Etter separering (filtrering, sentrifugering) kan hydrolysatet tørkes ved hjelp av en hvilken som helst passende metode som f.eks. frysetørking eller forstøvningstørking.

Hydrolysatet kan enten før separering eller etter separering og/eller tørking anvendes i en lang rekke næringsmiddelsubstrater for å øke næringsverdien derav. Hydrolysatene kan eksempelvis anvendes i tørre drikkeblandinger, leskedrikker, frukt-juicer, smakssatte flytende drikker og lignende uten noen uheldig virkning på de organoleptiske egenskapene til drikkene. Den mest direkte anvendelse av hydrolysatet er i en flytende spesial-diett. Denne har generelt formen av en smakstilsatt emulsjon med egenskaper til en "milk shake". Frosne isblandinger kan også anvendes inneholdende hydrolysatene.

Slik de brukes her er alle prosenter i vekt, basert på vekten av den blanding det refereres til om ikke annet er angitt.

Proteinmengder bestemmes ved hjelp av Kjeldahl-metoden.

Oppfinnelsen skal ytterligere illustreres i de eksempler som følger.

Eksempel 1

1200 gram kommersielt, tørket eggalbumin ble oppløst i

vann for å tilveiebringe en løsning med 14 vekt% eggalbumin (pH 7,4). Løsningen ble tilfeldig omrørt og oppvarmet til en indre temperatur på mellom 75 og 80°C i ca. 1 time inntil det ble dannet en gel. Når gelen ble dannet, ble den oppbrutt ved omrøring med en spatel. Etter at hele massen hadde gelert til en konsistens lik eggerøre, ble gelen sentrifugert. Den overstående væske (serum) ble kastet og ostemassen ble blandet med et volum vann ekvivalent med volumet til det kastede serum.

Etter omrøring ble blandingen av vann og ostemasse sentrifugert igjen. Den overstående væske (vaskevann) ble kastet. Ostemassen ble rekonstituert i vann til et nivå på 6% faststoffer og homogenisert. Den homogeniserte eggalbuminløsning med 6% faststoffer ble pasteurisert ved oppvarming til 65°C og avkjølt til ca. 50°C. Til løsningen ble det tilsatt 0,15% (vekt/volum) kommersiell sopp-protease og 0,4 5% (vekt/volum) kommersielt pankreatin. Sopp-proteasen hadde en aktivitet på 384.000 hemoglobinenheter pr. gram eller en aktivitet på ca. 11.700 hemoglobinenheter pr. gram start-protein, mens pankreatinet inneholdt 100 N.F.-enheter pr. milligram og hadde en aktivitet på ca. 9000 N.F.-enheter pr. gram start-protein. Løsningen som inneholdt begge enzymene, ble inkubert i 7 timer ved 50°C med omrøring. Ingen pH-justering ble utført før eller under hydrolysen. Under hydrolysen ble alikvoter av hydrolysatet fjernet fra hver løsning for analyse. 10 milliliter av hver alikvot ble blandet med 10 milliliter 30%ig trikloreddiksyreløsning. Etter fullstendig blanding ble blandingen sentrifugert ved ca. 900 g i 30 minutter. Den overstående væske ble kastet og det utfelte materiale ble tørket i en ovn ved 100-110°C i ca. 15 timer. Mengden av det tørkede utfelte materiale ble veiet. Mengden av utfelt represen-terer mengden av uhydrolyserte proteiner og ufullstendig hydrolyserte peptider med større molekylvekt enn ca. 1400. Etter 4 timers inkubering var det igjen 23 vekt% uhydrolysert protein basert på vekten av start-eggalbumin-faststoffene, etter 5 timer 17% og etter 7 timer 16%. Etter 7 timers inkubering ble eggalbumin-løsningen oppvarmet til 90°C for enzyminaktivering. Løsningen var relativt klar og etter å ha holdt hydrolysat-løsningen i 24 timer i et kjøleskap, var høyden av bunnfallet bare 1,2 cm av 10 centimeters løsning.

For kontrollformål ble pulverformig eggalbumin fra samme kilde hydrolysert uten forbehandling. Etter 4 timers inkubering var det igjen 84 vekt% av start-eggalbumin-faststoffet uhydrolysert eller ufullstendig hydrolysert, 59% etter 6 timer og 30% etter 7 timer. Løsningen var uklar, bunnfallet var hvitt og pasta-lignende og hadde en høyde av 4,9 cm.

Eksempel 2

Et soyaproteinisolat (pulver) ble fremstilt fra et kommersielt soyamel ved å følge den kommersielle isoleringsprosessen som er angitt i J. of Am. Oil Chemisfs Society, vol. 58(3),

1981, s. 334, fig. 2. 108 gram av soyaproteinisolatet ble dispergert i vann for å tilveiebringe en løsning med 18 vekt% faststoffer. Løsningen ble oppvarmet i et vannbad med en temperatur på 97°C med tilfeldig omrøring inntil det ble dannet en hård gel. Gelen ble brutt i små stykker og ble blandet med 300 milliliter vann. Denne løsning ble sentrifugert ved ca. 900 g i 30 minutter. Etter sentrifugering ble det overstående (vaskevannet) kastet og massen ble rekonstituert i vann til 6% faststoffer. Løsningen som inneholdt 6% soyaproteinisolatmasse,

ble homogenisert for å bryte massen i små partikler ved bruk av

en "Polytron"-honiogenisator.

Den forbehandlede løsning (6% faststoffer) ble hydrolysert enzymatisk ved å følge fremgangsmåten beskrevet i eksempel 1.

Under hydrolysen ble alikvoter av hydrolysatet fjernet fra hver løsning for analyse. 10 milliliter av hver alikvot ble tilsatt 10 milliliter 30%ig trikloreddiksyreløsning. Mengden av utfelling fra hver alikvot ble bestemt ved å følge den fremgangsmåte som er beskrevet i eksempel 1. Etter 2 timer var bare 22 vekt%

av det opprinnelige soyaisolatet uhydrolysert eller ufullstendig hydrolysert, etter 4 timer bare 10% og etter 7 timer bare 7%.

Eksempel 3

Et kommersielt oppnådd tørket eggalbumin ble oppløst i en vandig løsning for å tilveiebringe ca. 10% totale faststoffer i løsning ved romtemperatur. Løsningens pH var ca. 7. pH ble justert til ca. pH 9,5 ved langsom tilsetning av natriumhydroksyd med rask omrøring. Den alkaliske eggalbuminløsning ble oppvarmet til 65°C og st,raks raskt avkjølt til under ca.

50°C. Etter å ha nådd romtemperatur ble pH i løsningen justert til ca. 7 ved langsom tilsetning av saltsyre.

Til denne løsning ble det tilsatt 0,25% (vekt/volum) kommersiell sopp-protease med en aktivitet på 384.000 hemoglobinenheter pr. gram. Løsningen ble inkubert i 6 timer ved 50°C med omrøring. pH ble så justert til pH 9,5 ved langsom tilsetning av natriumhydroksyd med omrøring. Etter oppvarming til ca. 7 5-80°C, ble løsningen straks avkjølt og pH justert til pH 8.

0,25% (vekt/volum) av kommersielt pankreatin inneholdende 100 N.F.-enheter pr. milligram ble tilsatt og løsningen inkubert i 17

timer ved 45°C. Enzymene ble inaktivert ved oppvarming til 85-100°C i en tilstrekkelig tid til å gjennomføre inaktivering og pateurisering. Løsningen ble sentrifugert ved 650 gil time og filtrert. Den overstående væske ble frysetørket. Utbyttet som ble beregnet etter oppvarming til 85°C, sentrifugering og filtrering var 77% etter bare 23 timers inkubering. Prosent løselig nitrogen i 15%ig trikloreddiksyre var 69% av start-eggalbumin-nitrogenet.

Den foranstående fremgangsmåte ble sammenlignet med en lignende fremgangsmåte uten de to første oppvarmingstrinn

(oppvarming før og etter det første inkuberingstrinnet). Eggalbumin-hydrolysen var ufullstendig selv etter 48 timer og så ut som en pasta når den ble oppvarmet til 85°C. Det koagulerte hydrolysatet kunne ikke filtreres og viste dårlig separasjon ved sentrifugering.

Claims (5)

1. Fremgangsmåte for fremstilling av et enzymatisk hydrolysert proteinmateriale ved hydrolyse av et protein, fortrinnsvis eggalbumin, med enzymer, karakterisert ved at det som enzymer anvendes sopp-protease og pankreatin, hvorved forholdet mellom sopp-protease og pankreatin varierer fra 1:1 til 1:5, hvoretter hydrolyseproduktet eventuelt behandles med et absorpsjonsmiddel, fortrinnsvis aktivert karbon, for å rense produktet.

2. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at proteinet ekstraheres med vann, etter ekstraksjonen hydrolyseres proteinet i vannløsning med sopp-protease, reaksjonsblandingen oppvarmes for å inaktivere sopp-proteasen og proteinet hydrolyseres med sopp-protease i kombinasjon med pankreatin, idet sopp-protease og pankreatin anvendes i et totalforhold i området fra 1:1 til 1:5.

3. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at proteinet ekstraheres med vann og proteinet hydrolyseres i vannløsning etter ekstraksjonen med sopp-protease i kombinasjon med pankreatin.

4. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at sopp-proteasen anvendes i en mengde som er tilstrekkelig til å tilveiebringe fra 1000 til 100.000 hemoglobinenheter pr. gram av opprinnelig protein og pankreatin anvendes i en mengde som er tilstrekkelig til å tilveiebringe fra 1000 til 100.000 N.F.-enheter pr. gram opprinnelig protein.

5. Fremgangsmåte ifølge krav 4,karakterisert ved at sopp-proteasen anvendes i en mengde som tilveiebringer fra 8.000 til 20.000 hemoglobinenheter pr. gram av opprinnelig protein og nevnte pankreatin anvendes i en mengde som tilveiebringer fra 8.000 til 20.000 N.F.-enheter pr. gram opprinnelig protein.