NO157152B - Beskyttelseshette for bolter med muttere. - Google Patents

Abstract

Hette (1) for beskyttelse av fra en flate (11) utragende bolter (8) med muttere (9), mot skadelig påvirkning fra det omgivende miljø i og på vann og på land. Hetten omfatter en innvendig gjenget hylse (2), lukket ved sin ene ende, og forbundet med et skjørt (3) ved sin åpne ende. Hylsens indre er forsynt med minst ett langsgående spor (6) og et beskyttelsesmiddel, f.eks. smørefett, er anbragt i hylsen (2). Ved nedskruing av hetten (1) på en bolt (8) med mutter (9), som rager opp fra en flate (11), presses beskyttelsesmiddelet via sporet (6), inn i hylsens (2) og boltens (8) samvirkende gjengepartier (5,8'), og videre ned i skjørtet og rundt mutterens (9) frie flater, samt inn i mutterens (9) og boltens (8) samvirkende gjengepartler, og inn mellom mutteren (8) og flaten (11), idet skjørtets (3) nedre kant under nedskruing av hetten på bolten (8), kommer til trykkanlegg mot flaten (11), hvorved oppnås trykkstigning i beskyttelsesmiddelet inne i skjørtet (3).

Description

Trepreserveringspreparat.

Alt tre er gjenstand for ødeleggelse når det er skåret, og graden og arten av øde-leggelsen avhenger av hva man bruker treet til. Der finnes naturligvis et antall naturlige emner som ødelegger tre, som ødeleggende sopper (som fremkaller råte), farvende sopper, mugg, treborende insekter som termitter, trebiller, tømmermanns-maur, marine borere som peleorm, marte-sia, limnoria, sphaeroma og chelura, og de forskjellige slags ødeleggelser som vanlig omtales som værpåkjenning.

Blant de mest effektive og billigste midler som kjennes til almindelig bruk for å beskytte tre mot alle slags ødeleggelser er kulltjære-kreosot og blandinger av kull-

tjære og kulltjærekreosot. Kulltjærekreosot lages ved destillasjon av kulltjære som be-

står av de kondenserbare vesker som frem-kommer ved forkoksning av bituminøse kull ved forhøyede temperaturer. Den består ve-sentlig av flytende og faste aromatiske hydrocarboner og inneholder betydelige mengder av tjæresyrer (f.eks. pyridiner, kinoliner, acridiner) og tjærebaser (f.eks. fenoler og kresoler). Kreosot har vanligvis et kokeområde på minst 125° C, idet begyn-nelseskokepunktet er omkring 150—200° C

og sluttkokepunktet er i området 300—

450° C. De høyerekokende deler av kreosot kan inneholde betydelige mengder fluoren, anthracen og fenanthren.

Kreosot-kulltjæreoppløsninger brukes

ofte istedenfor kreosot alene først og fremst for å redusere omkostningene ved trekon-serveringen. Disse oppløsninger kan enten

være en oppløsning av kulltjære i destil-latolje (kreosot) eller en såkalt kulltjære-destillatolje. De består av minst 50 % kull-

tjære og bør ikke inneholde mer enn 3 volumprosent vann, og ikke mer enn 2—4 vektsprosent uoppløselige stoffer som inneholder en aromatisk ring, idet denne mengde er direkte forbundet med mengden av kulltjære i oppløsningen.

Kulltjære og kulltjære-kreosot (som i

det følgende omtales som kreosot) brukes som konserveringsmidler for tre i et stort antall prosesser. Man bruker for eksempel prosesser uten trykk som påføring med kost, sprøyting, dypping, bløtlegging og kold neddykking. De mest brukte fremgangs-måter til å behandle tre med konserveringsmidler er de som arbeider under trykk.

Ved slike trykkprosesser impregneres treet

i et lukket kar med konserveringsmidler, i almindelighet i flytende form, ved trykk opp til 18 kg/cm<2> og temperaturer fra 82 til 105° C. Ved å bruke slike trykkprosesser bringes konserveringsmidlets inntrengen i treet til et maksimum, og likeså tilbake-holdingen av behandlingsmidlet. Det er mange varianter av trykkprosessen, man kan for eksempel sette treet under vakuum før trykkimpregneringen for å trekke luft ut av treet. På den annen side tvinger man ved en annen prosess med hensikt luft inn i treet før impregneringen for å gjøre det lettere å fjerne overskudd av konserveringsmiddel og for å redusere «blødning»

og drypping av konserveringsmiddel efter fullført behandling.

I alle disse prosesser ønsker man imidlertid å oppnå (1) fullstendig gjennemtren-gelse av treet med konserveringsmiddel, (2) passende retensjon av konserveringsmidlet i treet, og (3) minst mulig avren-ning av konserveringsmiddel fra treet når dette efterpå utsettes for forholdene i fri-luft.

Ved behandling av tre med konserveringsmidler er det viktig å få en høy grad av retensjon av konserveringsmiddel i treet som kan danne en reserve mot at det brukes opp ved utluting, og fordampning. Med «retensjon» menes den nettomengde av behandlingsveske som tilbakeholdes i treet efter impregneringen. Retensjonen måles i almindelighet ved tidspunktet for behand-lingen ved å bestemme den oppsugede mengde behandlingsveske, idet man naturligvis tar hensyn til eventuelle andre kjen-te tap som ikke har noe med retensjonen å gjøre. Den minse grad av retensjon avhenger av mange faktorer, tresorten, den slags tjeneste treet skal settes til, og arten av det konserveringsmiddel som brukes. Illustrerende for den påkrevede minste retensjon kan imidlertid regnes 80 til 160 gram pr. dm<3>, som jernbanene spesifiserer for impregnering av jernbanesviller med kulltjærekreosotholdige komposisjoner.

Like viktig er graden av gjennemtrengning av konserveringsmidlet inn i treet. Det er klart at for å oppnå mest mulig fullstendig beskyttelse av treet bør gjennemtrengningen av konserveringsmidlet være fullstendig (100%). Men med de fleste konserveringsmidler, kulltjærekreosot medregnet, er gjennemtrengningen mindre enn det fullstendige, og det er angitt minimumsverdier som avhenger av konserveringsmidlet og treets egenskaper. Selv om det er mulig å oppnå fullstendig gjennemtrengning med noen tresorter, så er det ikke desto mindre ønskelig å få den høyest mulige grad av gjennemtrengning.

Gjennemtrengningen måles i almindelighet ved å bore flere huller i treet i tilstrekkelig avstand fra enden av det behandlede trestykke inntil man er kommet vekk fra virkningen av gjennemtrengning fra enden. Slike utboringer undersøkes på gjennemtrengning straks efter boringen. Hvis det dreier seg om mørkfarvede konserveringsmidler bestemmes gjennemtreng-ningsgraden ved visuell inspeksjon av dyb-den av farveforandring i treet. Hvis det brukes olje som ikke synlig forandrer treets farve, brukes reagenser til å frem-bringe farvedannende reaksjoner med oljen hvorved den visuelle inspeksjon av gjennemtrengningen av konserveringsmidlet lettes.

Oppfinneren har nu oppdaget en ut-merket kulltjærekreosotholdig komposisjon som bevarer de ønskede konserverende egenskaper hos kulltjærekreosot mens den samtidig har meget forbedrede gjennem-trengningsegenskaper. Mere spesielt består oppfinnerens trekonserveringskomposisj on av 15 til 90 volumprosent kulltjærekreosot og 0 til 45 volumprosent kulltjære, idet volumforholdet mellom kreosot og kulltjære er minst 1,0 : 1, fortrinnsvis minst 1,5 : 1, og komposisjonen er karakterisert ved at den inneholder 7 til 66,5 volumprosent pa-raffinvoks med et smeltepunkt mellom 35 og 58° C og 0,5 til 21,0 volumprosent av en høytkokende paraffinisk jordolje, idet volumforholdet voks : olje er fra 2,3 : 1 til 19 : 1, fortrinnsvis fra 4 : 1 til 9 : 1.

Til vokskomponent i konserverings-komposisjonen foretrekker man å bruke et lavtsmeltende paraffinisk jordoljedestillat slik som det som fåes når man fjerner voks fra smøreoljer på jordoljebasis. Med lavt smeltepunkt menes et ASTM-D87-smeltepunkt for voks mindre enn 58° C og helst ikke over 49° C. Det laveste smeltepunkt skal imidlertid ikke være under 35° C. I noen tilfeller, hvor oljemengden i voksen er høy, kan den voks eller den voksolje-blanding som brukes i oppfinnelsen ikke ha noe tydelig smeltepunkt, og i dette til-felle måles punktet for faseforandring ved ASTM D938 Congeal Point. Slike oljevoks og voks-oljeblandinger har man funnet er særlig passende i komposisjonen ifølge oppfinnelsen. Det foretrekkes at voksen ik-ke skal inneholde vesentlige mengder mikrokrystallinsk eller amorft voks, som normalt er til stede i alle slags residue-voks unntagen noen spesielt raffinerte. Man foretrekker også at konserverings-komposisjonen skal inneholde minst 10 volumprosent voks, og ennu mer å foretrekke er minst 15 volumprosent voks.

Som oljekomponent i komposisjonen ifølge oppfinnelsen foretrekker man å bruke en høytkokende paraffinisk jordolje, fortrinnsvis en som inneholder minst 80 % paraffiniske hydrocarboner og mindre enn 20 % aromatiske hydrocarboner. Høytkok-ende oljer som inneholder minst 90 % paraffiniske hydrocarboner foretrekkes, især de oljer hvis paraffiner inneholder en stor del sidekjeder. Med uttrykket «høytkokende olje» menes en olje i det vesentlige bestå-ende av hydrocarboner, hvor ikke mer enn ca. 5 % koker under 315° C ved oppvarm-ning under 1 atmosfæres trykk. Man til-sikter dermed å holde innenfor oppfinnelsen oljer som faller innen koke- og visko-sitetsområdet for destillat-smøreoljer, som naturligvis bare i nevneverdig grad kan fordampe ved 315° C ved trykk under atmosfærens. De foran beskrevne oljer som er brukbare i komposisjoner ifølge oppfinnelsen, kan utvinnes fra paraffiniske, naftheniske eller blandede råoljer. Disse vil således ofte inneholde 15—30 % naftheniske (cykloparaffiniske) kompo-nenter. Men innen de ovennevnte grenser i forbindelse med paraffiner og aromatika, så er mengden av nafthener ikke særlig viktig. Men de relativt ikke-polare egenskaper hos smøreoljer på jordoljebasis er meget ønskelige.

Det foretrekkes at både oljen og voksen skal ha relativt lav molekylvekt, dvs. fra 280 til ikke mer enn 420, og ennu mer å foretrekke, ikke mer enn omkring 340.

Både voksen og oljen kan være helt eller bare delvis raffinert. De kan også fåes fra enten de samme eller forskjellige råolje-fraksjoner. Det er mulig å få voksen og oljen i riktige mengder fra samme råolje-f r aks jon.

Det myke voksprodukt som fåes ved ekstraksjon med oppløsningsmiddel av voks fra destillerte smøreoljer med høy visko-sitetsindeks, er for eksempel særlig egnet uten noen videre tilpasning av komposisjonen. Videre fåes visse råvoks eller avfallsvoks ved å fjerne voks fra destillerte smøreoljer, og disse er også ofte passende. Mere sjelden kan man også bruke visse ikke avvoksede destillerte smøreoljer som inneholder meget høye voksmengder. Om-vendt kan man også bruke høyraffinerte voks og oljer. Den vanlige raffinering av slike voks og oljer, f.eks. hydrobehandling, syrebehandling, perkolering etc, har ingen uheldig virkning på deres effekt i komposisjoner ifølge oppfinnelsen. Typer av avfallsvoks som kan brukes er residue-avfallsvoks (lyse avfallsvoks).

Komposisjonene og deres gode karak-ter forståes bedre ved henvisning til de følgende eksempler:

Eksempel I

Fire laster jernbanesviller av tre, hver med et innhold av over 500 sviller, blev behandlet med trekonserveringsmiddel i en trykktank. To av lastene blev behandlet med en vanlig trekonserveringskomposisjon som bestod av 60 % kreosot og 40 % kulltjære. De gjenværende to laster blev behandlet under de samme arbeidsbetingelser med en voks- og oljeholdig trekonserveringskomposisjon ifølge oppfinnelsen.

Det voks- og oljeholdige konserveringsmiddel bestod av 85 volumprosent 60/40 pro-sents kreosot/kulltjæreblanding og 15 volumprosent mykt voksbiprodukt fremstilt ved oppløsningsmiddel-avvoksing av en 100 H.V.I. destillat-smøreolje. Det myke voks inneholdt omkring 29 volumprosent olje. Den endelige sammensetning av det voks-og oljeholdige konserveringsmiddel var derfor følgende:

Alle fire partier av sviller ble behandlet til metning, dvs. til treet ikke tok opp noe mere konserveringsmiddel. Behandlings-temperaturen var 85—94° C. Resultatene er oppstilt i den følgende tabell:

Resultatene av den foranstående prø-ve er ganske slående på grunn av den fullstendige gjennemtrengning som er oppnådd med voks-oljekomposlsjonen sammenlig-net med bare 30—50 % gjennemtrengning som blev oppnådd med den vanlige kreosot-kulltjærekomposisjon. Resultatene var særlig bemerkelsesverdige derved at man fikk fullstendig gjennemtrengning på sviller laget av hvit ek, som er et hårdtre som er meget vanskelig å gjennemtrenge. Man skal også merke seg at man fikk større gjennemtrengning med voks-olje-kreosot-komposisjonen til tross for at viskositeten i de to komposisjoner var nesten identisk. De foranstående data viser også at komposisjoner ifølge oppfinnelsen byr betyde-lig økonomisk fordel derved at man får minst to ganger så stor gjennemtrengning av treet (og altså beskyttelse av treet) med bare 3,5—7 % mere behandlingsveske.

Eksempel 2.

To laster jernbanesviller som inneholdt like mange stykker laget av Engleman-gran blev behandlet hver for seg under de samme arbeidsbetingelser. Den ene lasten blev behandlet med en standardoppløsning av pentaklorfenol i jordolje, mens den annen blev behandlet med kreosot-voks-olje-blandingen i eksempel 1. Ved undersøkelse av de behandlede sviller fant man at pentaklorfenol-oljen i gjennemsnitt bare hadde gjennemtrengt 0,15 cm, mens kreosot-voks-oljekomposisjonen i gjennemsnitt hadde gjennemtrengt mere enn 1,25 cm. De sviller av Engleman-gran som ble brukt i dette forsøk hadde usedvanlig tett tre-struktur og tett cellestruktur, hvilket for-klarer de lave gjennemtrengninger. Vanligvis ville slikt tre ikke kunne brukes til sviller fordi det ville være praktisk talt umulig å behandle det skikkelig med de eksisterende konserveringsmidler og bear-beidningsmåter. Men den åtte ganger stør-re gjennemtrengning som man fikk med komposisjonen ifølge oppfinnelsen, selv om den bare utgjorde 1,25 cm, er tilstrekkelig til å gi passende beskyttelsesvirkning. Der finnes faktisk noen tresorter som hittil har vært ubrukbare, som kan tas i bruk takket være den gode gjennemtrengnings-evne hos voks-kreosot-oljekomposisjonen ifølge oppfinnelsen.

I de foregående eksempler var egenskapene hos olje, voks og oljevoksblandin-ger følgende:

Man bør merke seg at egenskapene hos hydrocarboner som olje eller voks delvis avhenger av de metoder hvormed de frem-stilles. Dette vil si at ved avvoksing av oljer eller avoljing av voks vil det avhenge av arbeidsbetingelsene ved adskillelsen om en spesiell fraksjon skal finnes i voks-fraksjonen eller i oljefraksjonen. For å få en dataplan for dette formål, er den følg-ende avoljingsfremgangsmåte anvendt for å karakterisere de oljer og voks som her er blitt brukt: Hydrocarbonmaterialet oppløses i en 60/40 volumdelers blanding av methylethyl-keton og toluen og avkjøles til -f- 18° C. Det avkjølte materiale blir så filtrert. Den gjenværende f ilter kake oppløses påny i friskt oppløsningsmiddel og omkrystallise-res ved ny avkjøling til 18° C og filtre-ring. Den utkrystalliserte kake vaskes med ekstra oppløsnmgsmiddel og males opp, men oppløses ikke igjen, ved å blande den vaskede kake med koldt oppløsningsmiddel (-=- 18° C) og filtrere for å fjerne oppløs-ningsmidlet. Til sist brukes mere koldt oppløsningsmiddel for å vaske det ut-gnidde og filtrerte voks, og vokset vaskes. Hver av olj ef r aksjonene rekombineres så, enten før eller efter at oppløsningsmidlet er fjernet, hvis oljens egenskaper og vekt skal bestemmes. Det oppløsningsmiddel som brukes for tilføring til de volumfor-hold som brukes er følgende:

Claims (3)

1. Trekonserveringskomposisjon bestå-ende i det vesentlige av 15—90 volumprosent kulltjærekreosot og 1—45 volumprosent kulltjære idet volumforholdet mellom kreosot og kulltjære er minst 1,0 : 1, fortrinnsvis minst 1,5 : 1, karakterisert ved at komposisjonen inneholder 7—66,5 volumprosent paraffinisk voks med et smeltepunkt mellom 35 til 58° C og 0,5—21,0 volumprosent av en høytkokende paraffinisk olje, idet volumforholdet mellom voks og olje er fra 2,3 : 1 til 19 : 1, fortrinnsvis fra 4 : 1 til 9 : 1.

2. Komposisjon som angitt i påstand 1, ved hvilken voksen og/eller den høytkok-ende paraffinolje har gjennomsnittlig molekylvekt fra 280 til 340.

3. Komposisjon som angitt i påstand 1 eller 2, ved hvilken den høytkokende paraffinolje inneholder minst 80 volumprosent paraffiniske hydrocarboner, fortrinnsvis minst 90 volumprosent paraffiniske hydrocarboner.