NO148249B - Fremgangsmaate for ikke-forurensende oksyhydroklorering av etylen og/eller et klorert etylenderivat - Google Patents

Description

Foreliggende oppfinnelse vedrører en fremgangsmåte for ikke-forurensende oksyhydroklorering av etylen og/eller et klorert etylenderivat, hvor man omsetter klor-

hydrogengass, luft eller oksygen, etylen og/eller et klo-

rert etylenderivat for å oppnå en utstrømning som inne-

holder klorerte derivater av etylen, ved at man:

a) separerer fra utstrømningen de klorerte derivater av etylen som dannes under oksyhydrokloreringsreaksjonen, idet restutstrømningen inneholder hovedsakelig oksygen, nitrogen, karbonmonoksyd, karbondioksydgass, uomsatt etylen, 1-2-dikloretan og i det minste ett klorert hydrokarbon fra gruppen bestående av kloroform, karbontetraklorid, etylklorid, 1,1-dikloretan, 1,1,1-tetrakloretan og 1,1,1,2-tetrakloretan, vinylklorid, 1,1-dikloretylen og 1,2-dikloretylen, trikloretylen, perkloretylen og kloral, b) det tilsettes eventuelt en fortynningsgass til rest-utstrømningen, c) restutstrømningen forhåndsoppvarmes til en temperatur mellom 250 og 400°C.

d) denne restutstrømning innføres i en adiabatisk reak-

sjonssone inneholdende en oksydasjonskatalysator på

basis av edelmetaller avsatt på en bærer, som etter oksydasjon fører til en gassblanding hovedsakelig inneholdende karbondioksydgass, hydrogenklorid, vanndamp,

oksygen og nitrogen,

e) man anvender helt eller delvis den kalorimetriske varmemengde som frigis ved oksydasjonen for forhånds-

oppvarming i trinn c) av den utstrømning som skriver seg fra trinn a( ved hjelp av en varmeveksler, og

f) man fjerner det hydrogenklorid som er dannet under oksydasjonstrinnet ved vasking før utstrømningen slippes

ut i atmosfæren eller anvendes som kilde for inert gass,

og det særegne ved fremgangsmåten i henhold til oppfinnelsen er at det anvendes en katalysator bestående av platina og/eller iridium avsatt på en bærer av aluminiumoksyd med eta-krystall-struktur.

Disse og andre trekk ved oppfinnelsen fremgår av patent-kravene.

Oppfinnelsen vedrører således en fremgangsmåte for ikke-forurensende oksyhydroklorering hvor restgassutstrømningen renses ved katalytisk oksydasjon og vaskes før den slippes ut i atmosfæren.

De klassiske metoder for fremstilling av klorerte derivater av etylen og spesielt 1-2-dikloretan ved oksyhydroklorering foregår ikke ved selektiviteter på 100% og den utstrømning som kommer ut fra oksyhydrokloreringsreaktoren inneholder således alltid større eller mindre mengder biprodukter. Disse biprodukter er komplekse blandinger som spesielt i tillegg til etylen og saltsyre som ikke har reagert, inneholder karbonoksyd, karbondioksyd, og klorerte organiske forbindelser som etylenklorid, 1-1-dikloretan, trikloretan, tetrakloretan, dikloretylen, trikloretylen, kloroform, karbontetraklorid, kloral. perkloretylen, etc.

Separeringen av de klorerte derivater av etylen fra utstrøm-ningen som kommer ut fra oksyhydrokloreringsreaktoren er i praksis aldri kvantitativ og den restutstrømning som oppnås vil da utgjøres av nitrogen, oksygen, såvel som variable mengder av de ønskede klorerte derivater av etylen som det nevnte 1-2-dikloretan og variable mengder av de biprodukter som er nevnt ovenfor..

For å behandle slike utstrømninger er det tidligere i det franske patentskrift nr. 2.279.703 foreslått å føre ut-strømningen ved en temperatur mellom 300 og 450°C over et katalytisk lag som består av en bærer av aluminiumoksyd eller silisiumoksyd hvorpå det er avsatt 10 til 50 vekt% kromoksyd. En slik metode frembyr imidlertid den ulempe at den ikke er selektiv og spesielt favorisere den såkalte Deacon-reaksjon med dannelse av molekylært klor fra saltsyre og oksygen. Denne dannelse av molekylært klor er, til forskjell fra saltsyre, ytterst generende da den vanskelig lar seg fjerne fra de gassformede utstrømninger ved konvensjonell teknikk som vasking med vann. Videre vil nærvær av molekylært klor i nærvær av vanndamp føre til problemer med korrosjon av materialer som spesielt vil være generende ved høyere temperaturer. Videre vil katalysatorene på basis av kromoksyd bare

ha en dårlig virkningsgrad for oksydasjon av karbonoksyd til karbondioksydgass.

De norske patentskrifter 145.055 og 144.418 vedrører

en fremgangsmåte for oksy-hydroklorering hvori oksydasjonen av de klorerte hydrokarboner og andre sekundære produkter gjennomføres på en

katalysator bestående av platina eller palladium som er avsatt på en bærer av aluminiumoksyd, silisiumoksyd, eller silisiumoksyd-aluminiumoksyd, men der er intet forslag om bruk av eta-aluminiumoksyd.

Den fagkyndige vil ved studium av de nevnte publikasjoner på den ene side på det inntrykk at platina og palladium er ekvivalente og på den annen side at alle typer av aluminiumoksyd-baserte bærere er ekvivalente med hverandre og også med silisiumoksydbærere eller silisiumoksyd-aluminiumoksyd-bærere. Slike naturlige betraktningsmåter ville imidlertid bare føre forskeren bort fra en erkjennelse som kunne føre til den foreliggende oppfinnelse.

Det er ved den foreliggende oppfinnelse tilveiebragt en metode som tillater å unngå disse ulemper og som anvender en aktiv stabil og meget selektiv katalysator for oksydasjonen av karbonoksydet og de øvringe bestanddeler i restutstrømningen.

Fremgangsmåten består således i å bringe saltsyregass, luft og oksygen, etylen og/eller et klorert derivat av etylen til reaksjon for å danne klorerte derivater av etylen inneholdt i en utstrømning.

Separeringen fra utstrømningen av disse klorerte derivater av etylen som er dannet i løpet av oksyhydrokloreringsreaksjonen foregår vanligvis i følgende rtrinn: vasking med vann av utstrømningen for å fjerne uomsatt saltsyre, kondensering ved avkjøling av de klorerte etylenderivater og vasking av utstrømningen med et organisk løsningsmiddel som heksaklorbutadien.

I praksis tillater ikke de fors.kjellige behandlinger kvantitativ fjernelse av klorerte derivater fra den gassformede utstrømning.

Det er derfor at restutstromningen som resulterer fra dette separeringstrinn videre inneholder oksygen, nitrogen og uomsatt etylen, ikke-separerte klorerte etylenderivater som 1-2-dikloretan såvel som variable mengder av forskjellige biprodukter som karbonoksyd, karbondioksydgass, kloroform, karbontetraklorid, etylklorid, 1-1-dikloretan, 1-1-1-trikloretan og 1-1-2-trikloretan, vinylklorid, 1-1-dikloretylen og 1-2-dikloretylen, trikloretylen, perkloretylen, kloral, etc.

Hvis separeringen av de klorerte derivater av etylen fra utstromningen omfatter et adsorbsjonstrinn med et organisk løsningsmiddel f.eks. heksaklorbutadien, kan spor av dette løsningsmiddel likeledes være tilstede i restutstromningen som skal behandles. Generelt er prosentvise volummengder av etylen, karbondioksydgass, karbonoksyd og klorerte organiske produkter i restutstromningen som skal behandles av størrelsesorden henhv. 0,5% - 2% - 1% og 0,5%, idet det klorerte organiske produkt som vanligvis foreligger i storst mengde er 1-2-dikloretan. Disse konsentrasjoner kan imidlertid variere innen vide grenser alt etter arbeidsbetingelsene og naturen av de oksyhydroklorerings-katalysatorer som anvendes. Innholdet av oksygen i restutstromningen er vanligvis tilstrekkelig for i et siste trinn å tillate oksydasjon av produktene inneholdt i restutstromningen, dvs. karbonoksydet, etylenet og de klorerte organiske produkter. I det motsatte tilfelle er det nodvendig å tilsette en tilstrekkelig mengde luft eller oksygen til restutstromningen for å tillate den totale oksydasjon av de ovennevnte produkter.

Man tilsetter eventuelt til restutstromningen en fortynningsgass som nitrogen eller luft for å begrense temperaturstigningen i den adiabatiske reaksjonssone i det etterfølgende trinn. Mengden av fortynningsgass som anvendes skal være slik at den maksimale temperatur i reaksjonssonen ikke overstiger omtrent 600°C og foretrukket 500°C. Ved høyere temperaturer enn disse vil selektiviteten av de anvendte katalysatorer nedsettes på grunn av dannelse av molekylært klor etter den tidligere nevnte Deacon-reaksj on.

Restutstromningen forhåndsoppvarmes til en temperatur på mellom 2 50 og 400°C og fores deretter inn i en adiabatisk reaksjonssone inneholdende en oksydasjonskatalysator som utgjores av platina og/eller iridium avsatt på en bærer med krystallografisk eta-struktur.

Volumhastigheten av utstrømningen definert som volumstrom utstromning i forhold til volum. av katalysatoren utgjor mellom 1.000 og 100.000 timer-1 og foretrukket mellom 5.000 og 20.000 timer<-1>.

Man kan gjennomfore oksydasjonsreaksjonen ved atmosfæretrykk, men i enkelte tilfeller kan det dog være fordelaktig å arbeide ved et overatmosfærisk trykk» og spesielt med et trykk mellom 1 og 10 bar.

Den bærer som anvendes for fremstilling av katalysatorene som anvendes ved fremgangsmåten i henhold til oppfinnelsen utgjores av aluminiumoksyd med krystallografisk struktur i det vesentlige tilsvarende den såkalte eta-form og hvor den spesifikke overflate utgjor mellom 200 og 400 m 2/g. Denne type aluminiumoksyd er kjent for fagmannen og man kan f.eks. finne prinsippene for dets fremstilling i tekniske oversikter fra Alcoa vedrorende oksyder og hydroksyder av aluminium: 'Technical paper nr. 19, K. Wefers og G.M. Bell, 1972, side 14, avsnitt 2.22, side 40, avsnitt 4.12". I illustrerende hensikt beskrives arbeidsmetoden i det folgende. Man fremstiller en pasta av aluminiumoksyd med 20% aluminiumoksyd regnet som Al2°3 ve(^ avvanning, vasking og filtrering av en suspensjon av aluminiumhydroksyd oppnådd ved kontinuerlig utfelling av en natriumaluminåtlosning med 100 g/l aluminiumoksyd regnet som AJ^O^ med en salpetersyrelosning med konsentrasjon og mengde slik at suspensjonen inneholder omtrent 50 g/l aluminiumoksyd regnet som A^O^ idet molforholdet

er 0,20.

pH for felling er omtrent 8,5. Denne pasta opptas på nytt i suspensjon i en 2N ammoniakalsk losning med pH omtrent 10 slik

at det oppnås en tykk suspensjon av aluminiumoksydgel inneholdende 10 til 15% aluminiumoksyd. Pastaen holdes under omroring i omtrent 20 timer ved 50°C som tillater oppnåelse av mer enn 50% aluminiumhydroksyd til bayerit. Etter torking, formgivning og kalsinering i torr atmosfære ved 450°C oppnås en bærer av aluminiumoksyd hvor den spesifikke overflate er av storrelses-orden 3 50 m 2/g og hvor overflatesurheten er meget storre enn ved andre krystallografiske former av aluminiumoksyd, nemlig chi, gamma, delta, teta, alfa.

De oksydasjonskatalysatorer som foretrekkes ved fremgangsmåten i henhold til oppfinnelsen inneholder 0,02 til 5 vekt% platina og/eller iridium i forhold til bæreren. Et innhold på mellom 0,1 og 0,5 vekt% platina og/eller iridium foretrekkes dog. Når man anvender platina og iridium er de relative vektforhold av platina i forhold til iridium variert innen vide grenser og foretrukket mellom 1_ og 10.

10 1

Oksydasjonskatalysatoren som anvendes ved fremgangsmåten i henhold til oppfinnelsen kan fremstilles ved hjelp av kjente metoder og spesielt ved impregnering av bæreren ved hjelp av opplosninger av uorganiske eller organiske forlopere av platina og/eller iridium. Impregneringen kan gjennomfores i et eller flere trinn ved hjelp av opplosninger inneholdende metall-forbindelser, platina og/eller iridium.

De opploselige forbindelser av platina og/eller iridium som vanlig anvendes er f.eks. klorplatinasyre, kloriridiumsyre, platinatetraminklorid, etc.

Etter impregnering av bæreren med den ovenfor beskrevne opplosning, torkes katalysatoren, kalsineres i en luftstrom ved en temperatur mellom 200 og 800°C i noen timer. Katalysatoren kan fordelaktig behandles i en atmosfære inneholdende etsvovel-derivat som hydrogensulfid. I dette tilfelle kan reduksjonen eller sulfideringen gjennomfores i hvilket som helst fremstillingstrinn for katalysatoren, etter impregnering av

bæreren, men foretrukket for kalsineringstrinnet.

Katalysatoren kan anvendes i form av kuler, ekstruderte pellets, pastiller eller hvilke som helst andre former.

Oksydasjorisreaksjonene foregår eksotermisk og frembringer i reaksjonssonen en frigivelse av kalorimetrisk varmemengde som gir seg tilkjenne ved en forhoyelse av temperaturen av utstrømningen. Man anvender denne kalorimetriske varmemengde som frigis helt eller delvis for ved hjelp av en varmeveksler å forhåndsoppvarme restutstromningen til en temperatur mellom 2 50 og 400°C.

Fremgangsmåten i henhold til oppfinnelsen tillater således å oksydere karbonoksyd og de øvrige bestanddeler inneholdt i restutstromningen og oppnå en gass som er fri for molekylært klor og som hovedsakelig utgjores av vanndamp, karbondioksydgass, saltsyre, oksygen og nitrogen. Den resulterende utstrdmning behandles deretter for den slippes ut i atmosfæren eller anvendes som kilde for inert gass, ved å fjerne saltsyre. Denne fjernelse realiseres vanligvis i et vasketårn ved absorbsjon av saltsyren med en vandig losning med noytral eller alkalisk pH-verdi.

Den vaskede utstrdmning kan helt eller delvis fordelaktig resirkuleres til trinn a) og spiller rollen som fortynningsmiddel for restutstromningen for oksydasjonstrinnet.

Den selektive oksydasjonskatalysator for klorerte hydrokarboner som anvendes ved den foreliggende oppfinnelse kan også anvendes effektivt på andre områder som fremstilling av klorerte derivater av etylen ved oksyhydroklorering og spesielt på område som kjemisk rensing, avfetting av metaller, beisebad og generelt på områder hvor det anvendes klorerte organiske produkter inneholdende 1 til 10 karbonatomer.

De folgende eksempler illustrerer oppfinnelsen og spesielt de katalysatorer som anvendes ved fremgangsmåten i henhold til oppfinnelsen i forhold til tidligere kjente katalysatorer såvel som betydningen av de spesifikke typer av bærer og anvendte metaller.

Eksempel 1

Dette eksempel illustrerer ved sammenligning fremgangsmåten i henhold til oppfinnelsen i forhold til tidligere kjent teknikk hvor det anvendes en katalysator på basis av kromoksyd avsatt på en bærer av aluminiumoksyd.

I det folgende beskrives fremstilling av to katalysatorer:

100 g ekstrudert aluminiumoksyd med eta-struktur, med en .2 3 spesifikk overflate pa 300 m /g og et porevolum på 0,55 cm /g impregneres med 55 cm 3 av en vandig opplosning av klorplatinasyre inneholdende 0,20 g platina eller kloriridiumsyre inneholdende 0,20 g iridium. Etter noen timers kontakt torkes ekstrudatene ved 120°C hvoretter de kalsineres under luft ved 500°C i 3 timer.

De oppnådde katalysatorer A og B inneholder henhv. 0,2 vekt% platina og 0,2 vekt% iridium avsatt på en bærer av eta-aluminiumoksyd.

Aktiviteten og selektiviteten av de foregående tre katalysatorer ble målt med en volumhastighet på 5.000 timer<-1>, med en syntetisk gass representativ for rest-utstromning fra oksyd-hydroklorering og bestående av 1 volum% karbonoksyd, 0,5 volum% 1-2-dikloretan, 5 volum% oksygen og ^3,5% nitrogen. Omdannelsene av karbonoksydet målt ved 300°C og av 1-2-dikloretanet målt ved 400°C er angitt i den etterfølgende tabell I. Man har likeledes i denne tabell gjengitt selektiviteten av de tre katalysatorer for oksydasjonsreaksjonen av • dikloretan til saltsyre, karbondioksydgass og vanndamp såvel som eventuelt andre klorerte produkter som dannes.

Undersokelse av disse resultater viser meget klart de gode egenskaper av de to katalysatorer A og B som anvendes ved fremgangsmåten i henhold til oppfinnelsen i forhold til katalysatoren C i henhold til tidligere kjent teknikk på basis av kromoksyd, og mer spesielt med hensyn til deres oksydasjonsaktivitet overfor karbonoksyd. Videre er selektiviteten av de to katalysatorer A og B som anvendes ved fremgangsmåten i henhold til oppfinnelsen 100% mens den for den tidligere kjente katalysator C bare er 85%, idet 15% av dikloretanet i dette tilfelle omdannes til molekylært klor ved Deacon-reaksjonen.

Et forsok i 128 timer gjennomfort under de ovennevnte betingelser viser videre at den katalytiske virkning av katalysatorene A og B som anvendes ved fremgangsmåten i henhold til oppfinnelsen er fullstendig stabil.

Eksempel 2

I dette eksempel beskrives fremstilling av flere katalysatorer på basis av platina avsatt på forskjellige bærere for å vise deres meget gode egenskaper og den spesielle karakter av den bærer som anvendes for fremstilling av de katalysatorer som anvendes ved den foreliggende oppfinnelse, dvs. bæreren av aluminiumoksyd med krystallografisk eta-struktur.

Arbeidsmåten beskrevet i eksempel 1, anvendt for fremstilling av katalysatoren A som anvendes ved fremgangsmåten i henhold til oppfinnelsen, gjentas under anvendelse av folgende bærer: D - tabletter av aluminiumoksyd med alfa-struktur med

spesifikk overflate 10 m 2 /g og porevolum 0,50 cm 3/g;

E - tabletter av aktivert aluminiumoksyd oppnådd i henhold til fremgangsmåten beskrevet i US patentskrift nr. 2.915.365 med spesifikk overflate 250 m 2/g og et porevolum på 0,50 cm 3/g;

F - ekstrudater av silisiumoksyd-aluminiumoksyd (bæreren har en vesentlig overflatesurhet) inneholdende 70% silisiumoksyd og som har en spesifikk overflate pa 350 m 2/g og et

3

porevolum pa 0,80 cm /g;

G - kuler av silisiumoksyd med spesifikt overflateareal

400 m 2 /g og porevolum 0,60 cm 3/g;

H - tabletter av aluminiumoksyd med gamma-struktur med

spesifikk overflate 200 m 2 /g og porevolum 0,50 cm 3/g;

I - kuler av monohydratisert aluminiumoksyd med boehmit-struktur med spesifikk overflate 50 m 2/g og porevolum 0,50 cm 3/g.

Etter impregnering med et volum tilsvarende porevolumet av bæreren av en vandig opplosning av klorplatinasyre inneholdende 0,20 g platina, torkes katalysatorene ved 120°C og kalsineres deretter ved 500°C i luft i 3 timer. Katalysatorene D, E, F, G, H og I inneholder alle 0,2 vekt% platina.

Effektiviteten av disse katalysatorer målt ved betingelsene beskrevet i eksempel 1 er gjengitt i den etterfølgende tabell II.

Resultatene gjengitt i tabell II viser klart den spesifikke karakter av bæreren av aluminiumoksyd med eta-struktur og som forer til katalysatorer på basis av platina eller iridium som er tydelig mer aktive ved fremgangsmåten i henhold til oppfinnelsen, enn katalysatorer som anvender andre bærere av aluminiumoksyd, silisiumoksyd eller silisiumoksyd-aluminiumoksyd. Dette er 'rpesieit klart når man sammenligner omdannelsene av 1-2-dikloretan målt ved 400°C.

Eksempel 3

I det folgende beskrives fremstilling av forskjellige katalysatorer som skiller seg fra katalysatorene anvendt ved fremgangsmåten i henhold til oppfinnelsen ikke bare ved naturen av bæreren, men også ved naturen av metallfasen.

Fremgangsmåten fulgt i eksempel 1 for fremstilling av katalysatorene A og B som anvendés ved fremgangsmåten i henhold til oppfinnelsen gjentas hvor eneste forskjell var anvendelsen, ikke noen opplosning av klorplatinasyre eller kloriridiumsyre, men av: - en opplosning av palladiumklorid inneholdende 0,20 g palladium, - en opplosning av ruteniumtriklorid inneholdende 0,20 g rutenium, - en opplosning av rodiumtriklorid inneholdende 0,20 g rodium; - en opplosning av kobbernitrat inneholdende 20 g kobberoksyd.

Katalysatorene J, K, L, M oppnådd ved denne fremgangsmåte inneholdt henhv. 0,2 vekt% palladium, 0,2 vekt% rutenium,

0,2 vekt% rodium og 20 vekt% kobberoksyd avsatt på aluminium-bæreren med eta-struktur beskrevet i eksempel 1.

Deres oksydasjonsaktivitet måles deretter med en volumhastighet på 500 timer<-1>. Den gass som anvendes er som i eksempel 1 og utgjores av 1 volum% karbonoksyd, 0,5 volum% 1-2-dikloretan,

5% oksygen og 93,5% nitrogen.

Omdannelsen av CO målt ved 300°C og av 1-2-dikloretan målt ved 400°C er angitt i den etterfølgende tabell III sammen med selektivitetene for de forskjellige katalysatorer for oksydasjonsreaksjonen av 1-2-dikloretan til saltsyre, karbondioksydgass og vanndamp.

Når selektiviteten av katalysatorene ikke er 100% er naturen av de andre klorerte produkter enn saltsyre som dannes angitt (molekylært klor og vinylklorid).

Undersokelse av resultatene gjengitt i tabell III viser meget klart den spesifikke karakter av de katalysatorer A og B som anvendes ved fremgangsmåten i henhold til oppfinnelsen og som inneholder platina eller iridium, i sammenligning med katalysatorer som ellers anvendes og som inneholder andre edelmetaller som rutenium, rodium eller ikke-edle overgangs-metaller som er kjent å være aktive ved klassiske oksydasjons-reaksjoner, som f.eks. kobber.

Den overlegne karakter av katalysatorene A og B

som anvendes ved fremgangsmåten i henhold til oppfinnelsen fremfor katalysatorene J, K, L og M er spesielt tydelig når man sammenligner deres aktivitet målt ved 300°C for oksydasjon av karbonoksyd såvel som deres selektivitet målt ved 400°C for oksydasjonsreaksjonen av 1-2-dikloretan.

Claims (3)

1. Fremgangsmåte for ikke-forurensende oksyhydroklorering av etylen og/eller et klorert etylenderivat, hvor man omsetter klorhydrogengass, luft eller oksygen, etylen og/eller et klorert etylenderivat for å oppnå en utstrømning som inneholder klorerte derivater av etylen, ved at man:

a) separerer fra utstrømningen de klorerte derivater av etylen som dannes under oksyhydrokloreringsreaksjonen, idet restutstrømningen inneholder hovedsakelig oksygen, nitrogen, karbonmonoksyd, karbondioksydgass, uomsatt etylen, 1,2-dikloretan og i det minste ett klorert hydrokarbon fra gruppen bestående av kloroform, karbontetraklorid, etylklorid, 1,1-dikloretan, 1,1,1-trikloretan og 1,1,2-trikloretan,1,1,2,2-tetrakloretan og 1,1,1,2-tetrakloretan, vinylklorid, 1,1-dikloretyien og 1,2-dikloretylen, trikloretylen, perkloretylen og kloral, b) det tilsettes eventuelt en fortynningsgass til rest-utstrømningen , c) restutstromningen forhåndsoppvarmes til en temperatur mellom 25 0 og 40 0°C,, d) denne restutstrømning innføres i en adiabatisk reaksjonssone inneholdende en oksydasjonskatalysator på basis av edelmetaller avsatt på en bærer, som etter oksydasjon fører til en gassblanding hovedsakelig inneholdende karbondioksydgass, hydrogenklorid, vanndamp,' oksygen og nitrogen, e) man anvender helt eller delvis den kalorimetriske varmemengde som frigis ved oksydasjonen for forhånds-oppvarming i trinn c) av den utstrømning som skriver seg fra trinn a) ved hjelp av en varmeveksler, og f) man fjerner det hydrogenklorid som er dannet under oksydasjonstrinnet ved vasking før utstrømningen slippes ut i atmosfæren eller anvendes som kilde for inert gass, karakterisert ved at det anvendes en katalysator bestående av platina og/eller iridium avsatt på en bærer av aluminiumoksyd med eta-krystallstruktur.

2. Fremgangsmåte som angitt i krav 1, karakterisert ved at den spesifikke overflate av den anvendte bærer av aluminiumoksyd med eta-krystallstruktur er mellom 200 og 400 m <2>/g.

3. Fremgangsmåte som angitt i krav 1 eller 2, karakterisert ved at oksydasjonskatalysatoren som anvendes inneholder 0,02 til 5 vekt% platina og/eller iridium i forhold til bæreren.