NO143591B - Kamuflasjeduk eller -plate med hullmoenster. - Google Patents

Description

Oppfinnelsen angår en kamuflasjeduk eller -plate med et hull-mønster som bevirker eller i det minste bidrar til kamuflering.

I det følgende vil bare uttrykket "kamuflasjeduk" bli benyttet

for oppfinnelsesgjenstanden, skjønt det her også kan dreie seg om en kunststoff-folie med eller uten armeringsnett, en presenning, en bøyelig eller stiv plate eller lignende.

Det har vært og er som kjent meget vanlig å utføre kamuflasjeduker o.l. som nett med påsatte stykker av plast eller tekstilstoff, . altså med hva man kunne kalle et applisert garnityr som ikke gir noe sammenhengende dekkskikt. Videre er det kjent å forsyne en kamuflasjeduk med for det meste uregelmessige åpninger for å forsterke kamufleringsvirkningen og fremfor alt foråt man skal kunne se gjennom duken uten selv å bli sett. Hertil kommer at det ofte er ønskelig at nedbør ikke skal føre til pytter, småbekker, isbelegg eller glinsende flater, noe som lett kan inntreffe på et ubrutt dukareal. Dessuten vil en kamuflasjeduk med mange åpninger flagre mindre i vind og ved trykk-bølger som kan opptre ved anslag eller avskytning av prosjektiler.

For enhver form for kamuflasjeduk finnes der en viss sikt-

avstand, dvs. et avstandsområde innen hvilket kamuflasjen er mer eller mindre virkningsløs fordi øyet oppfatter detaljene ved duken uten at denne flyter over i omgivelsene.

Denne siktavstand skal være minst mulig og er avhengig av flere faktorer. Men det forekommer også at man velger en form for kamuflasje hvor denne avstand er temmelig stor, hvis kamufleringsvirkningen i betydelig større avstand til gjengjeld er desto bedre. En kamuflasje kan imidlertid også ha en annen oppgave, nemlig å vanskeliggjøre siktningen ved beskytning av den kamuflerte gjenstand. Denne form for kamuflasje er særlig kjent i drastisk form ved skip, hvor den er meget kontrastrik og lett å erkjenne, men vanskeliggjør eller til og med praktisk talt umuliggjør en subjektiv bedømmelse og i visse tilfeller også objektiv optisk måling av avstand, hastighet, skipstype og størrelse. En rask nøyaktig siktning blir ved slik kamuflasje også vanskeliggjort i psykologisk og fyiologisk henseende, da kamuflasjen virker forstyrrende eller avledende, noe som ved kamphandlinger ikke bør undervurderes. Hva som har vært sagt om skipskamuflasje, gjelder i mange tilfeller også på land, f.eks. for narremål.

I plant terreng som enger, ørkner, stepper, tilsnødde marker

og åpne eller tilfrosne vassdrag, byr en noenlunde effektiv kamuflasje ofte på betraktelige vanskeligheter. Man pleier i slike tilfeller å anvende en umønstret eller svakt mønstret kamuflasje av samme farge som omgivelsene. Kamuflasjen har da imidlertid i virkeligheten meget sjelden akkurat samme farge og danner nesten alltid folder og overflatesoner som alt etter forholdene med hensyn til belysning og omgivelser får en avvikende lyshetsgrad eller danner skygger som kan kontrastere mot de plane omgivelser. Dette forhold kan mildnes ved at man bruker en kamuflasjeduk forsynt med hull, f.eks. de kjente kamuflasjeduker med det ovennevnte appliserte garnityr,

hvor også bakgrunnen bak duken i en viss grad skinner gjennom åpningene i kamuflasjeduken, noe som ofte kan bety en i og for seg kjent fordel. Slike kamuflasjeduker har imidlertid nettopp ved de ovennevnte "ensartede" omgivelser ulemper og faller dyre. Dessuten kan garnityret temmelig lett bli revet av under transport eller under slepning over marken hvis den ikke er festet særlig godt, noe som imidlertid øker omkostningene ytterligere.

Er duken derimot forsynt med tallrike, fortrinnsvis stansede hull i slik fordeling at hullene tilsammen danner et kamuflasje-mønster, kan man i en viss grad unngå eller i det minste redusere de nevnte ulemper. En slik duk har ennvidere temmelig liten vekt og er nesten like slitesterk som en sammenhengende duk uten åpninger. Dette har en viss betydning også fordi man kan unnvære et forsterkningsnett for den egentlige duk eller nøye seg med et lettere og billigere nett enn ellers. Imidlertid byr det rent praktisk og frem-stillingsteknisk på visse vanskeligheter og ekstra omkostninger å forsyne en duk med åpninger av forskjellig form og forskjellig fordeling, særlig hvis dukens gjentagelsesperiode skal være stor. Gjen-tagelsesperioden er som bekjent den avstand hvori et visst mønster gjentar seg på duken, da maskinelt mønstertrykk, applisering, telling etc. må skje med verktøy (f.eks. trykkplater) av begrenset størrelse. Dette lar seg riktignok avhjelpe med suksessivt arbeidende verktøy, f.eks. slike som styres av en hullstrimmel, en databehandlende inn-retning eller lignende. Men en slik produksjon av kamuflasjeduk blir kostbar og komplisert, blant annet fordi man bør unngå ikke bare en for kort gjentagelsesperiode, men også mange mønstre, noe som er ugunstig for den tilsiktede kamuflasjevirkning.

Det enkleste er å forsyne kamuflasjeduker med et kamuflasje-mønster som helt eller delvis består av hull, idet man benytter en dreibar trommel eller plate som er bestykket med hullstempler, og hvormed nullingen av et dukmønster skjer på samme måte som ved trykning av et kamuflasjemønster ved hjelp av en trykkplate eller en trykksylinder, bare at man huller istedenfor.å trykke. De enkelte hullstempler på platen bør imidlertid trygt kunne flyttes så man kan bruke platen for forskjellige mønstre. Dette betyr at platen (eller sylinderen) er forsynt med festeorganer (fatninger) for utskiftbare hullstempler på alle de steder, såkalte posisjoner, hvor hullstempler skal kunne anbringes. Disse fester danner derfor et raster på platen. Isteden kan festene danne bare en eller noen få rader på en slags skinne, hvormed hvert mønsterfelt - altså det flateområde som gjentar seg periodisk - hulles linje for linje, og hvor visse hulljern gjøres virksomme eller uvirksomme ved programs tyring. Dette kan bevirkes med kjente mekaniske, pneumatiske og/eller elektriske midler, og det hver gang (eller nesten hver gang) en ny linje av mønstre skal hulles, så hullenes fordeling på linjen forandrer seg under nullingen av det samlede mønsterområde. I slike tilfeller må hullstemplene være pro-gramstyrt, noe som betyr at stansehullene befinner seg i krysnings-punkter i et rasterdannende rektangulært koordinatnett (jfr. rute-papir). Ved hullingen med de nevnte plater ligger det likeledes nærmest å anordne festene for hullstemplene i hvert sitt krysnings-punkt i et rettvinklet koordinatnett. Av grunner som allerede har vært nevnt, ser man her bort fra at man også kan fordele hullene helt uregelmessig uten tenkt raster.

Åpningene eller hullene skal helst være sirkelrunde, til nød elliptiske eller ovale og bør ikke ha steder som begunstiger opprivning, som skarpe hjørner eller andre diskontinuiteter. Videre skal

hullene hverken være for store eller for små med hensyn til kamufleringsvirkning i en viss avstand, den kamuflerte gjenstands størrelse samt praktiske krav.

I forbindelse med oppfinnelsens fremkomst ble det erkjent at

et rettvinklet raster, altså et raster på grunnlag av et kartesisk rettvinklet koordinatsystem med rektangulære rasterfelter,ga en temmelig stor "siktavstand", hvormed her menes den minste avstand hvorfra man såvidt ikke lenger erkjenner hullgruppene som kunstig struktur. Derimot er et polarkoordinatsystem av forskjellige grunner mindre hensiktsmessig med hensyn til både kamufleringsvirkning og fremstilling.

Hvis kamuflasjeduken derimot har de trekk som ifølge hoved-kravet er karakteristisk for oppfinnelsen, blir siktavstanden betydelig kortere, altså gunstigere, og sammenlignet med et rettvinklet raster får man noe større valgfrihet når det gjelder hullenes fordeling og kamuflasjedukens fasthet.

På tegningen viser fig. 1 et hullraster for en kamuflasjeduk i henhold til oppfinnelsen.

Fig. 2 viser et eksempel på et hullmønsterområde i forenklet form forsåvidt som mønsteret på fig. 2 i virkeligheten må være betydelig finere og hullenes antall betydelig større enn vist.

Rasteret på fig. 1 er utformet etter et i og for seg kjent todimensjonalt koordinatsystem med tre koordinatakser som danner vinkler på 60° med hverandre. Denne form for raster vil i det følgende bli betegnet som "triangulært" raster. Et rasternett i henhold til fig. 1 består derfor av tallrike likesidede trekanter, men kunne eventuelt også bestå av regulære sekskanter i tilsvarende anordning som i en vokskake. De regulære tre- eller sekskanter behøver ikke å være like store i hele mønsterfeltet, dvs. i det felt hvis mønster eventuelt gjentar seg periodisk på kamuflasjeduken. Oventil på fig. 1 ses således et trekantnett med større trekanter enn nedentil på den samme figur.

På en hullplate er der anordnet fester for hullstempler i slike punkter som svarer til hjørnene av trekantene på fig. 1. Dette betyr ikke ubetinget at det behøves å anordne fester i alle slike hjørne-punkter, og festene behøver ikke å stemme nøyaktig overens med hjørne-punktene. Eventuelle avvik bør imidlertid ikke være så store at et større antall trekanter får form av rettvinklede trekanter eller på annen måte avviker betraktelig fra den likesidede trekantform. Tilsvarende gjelder for rotasjonshulling med en trommel bestykket med hullstempler og også for programstyring etter den allerede ovenfor omtalte metode med linjevis (eller kolonnevis) nulling.

Hullene kan ha forskjellige størrelser, altså forskjellige diametre ved sirkelrunde hull. Fig. 2 anskueliggjør et eksempel på et hullmønsterfelt méd to forskjellige hullstørrelser, men ,med ett eneste triangulært mønster, mens fig. 1 viser to slike rastere som slutter seg til hverandre i hele mønsteret eller i et mønsterfelt. De to piler 1 på fig. 2 henviser til hvert sitt område hvor små hull har tettest mulig fordeling, dvs. slik at der finnes et hull i hvert hjørne av trekantene i det triangulære raster, noe som er antydet strekpunktert under spissen av den ene av pilene 1. Pilen 2 henviser til et område med mindre hull i mer spredt fordeling, slik at hullene faller sammen med hjørnepunktene av sekskanter som danner et triangulært vokskakeraster. Pilene 3 henviser til områder med større hull i tettest mulig fordeling, men forøvrig på samme måte som de små hull i de områder som pilene 1 henviser til. Pilen 4 henviser til et område med store hull i mer spredt fordeling enn den tettest mulige.

Alt etter finhet (hjørnepunktavstand) av rasteret og alt etter de betingelser som gjelder for den ønskede kamuflasje, kan man også nøye seg med en eneste hullstørrelse eller velge flere enn to forskjellige hullstørrelser, men fortrinnsvis ikke flere enn tre.

Det er lett å innse at den spesifikke hullingstetthet, dvs. forholdet mellom samlet areal av alle hull i et bestemt område og samlet areal av dette område, kan velges innen meget vide grenser. Den nedre grense er naturligvis.null, altså ikke noe hull i området, mens den øvre grense i første rekke er avhengig av kravene til kamuflasjedukens fasthet og av dens konstruksjon, f.eks. om den er forsynt med forsterkningsnett eller ikke. Betrakter man f.eks. området 3 kan man se at ved siden av hinannen liggende, loddrette hullgrupper (kolonner) er forskutt et stykke svarende til en halv hullsenter-avstand. Ved et tilsvarende rettvinklet (kartesisk) raster ville en tilsvarende forskyvning av hullene ikke gi likesidede trekanter,

noe som betyr at avstanden mellom to nabohull ved samme antall hull pr. flateenhet blir påtagelig mindre enn ved det triangulære raster på fig. 1 og 2, og at dukens fasthet er vesentlig større ved nulling i samsvar med et triangulært raster enn ved et rettvinklet raster eller til og med ved et polarkoordinatraster.

En kamuflasjeduk ifølge oppfinnelsen kan uten videre trykkes med et vanlig kamuflasjemønster og kan også være utført for infrarødt-kamuflasje og for radiomålings-kamuflasje (radarkamuflasje), i det sistnevnte tilfelle fortrinnsvis i samsvar med tysk patentsøknad nr. 2 151 349 (svarende til blant annet US-PS 3 733 606 og GB-PS 1 314 624). I den forbindelse skal man imidlertid være oppmerk-som på at de betingelser for radarkamuflasje som er nevnt i skriftet, må oppfylles av den allerede hullede kamuflasjeduk, men ikke ubetinget av duken før den hulles, og at den i skriftet angitte verdi for re-fleksjon i det bølgelengdeområde hvori kamuflasjen skal være effektiv, ikke bør være bare 10 eller 15%, men minst 25-40% når man ser bort fra sjeldne særtilfeller. Alt etter dukens sammensetning og utførelse, hullstørrelse og hullfordeling kan hullkantene og/eller mellomrommene mellom hullene ha visse høyfrekvenseffekter. En ferdig hullet kamuflasjeduk i samsvar med oppfinnelsen, fortrinnsvis en prototyp, bør derfor, såfremt den også er utført for radarkamuflasje i henhold det ovennevnte skrift, kontrolleres ved praktiske forsøk med hensyn til sin radarkamuflasjevirkning, spesielt også når det gjelder bakgrunns-refleksjon, f.eks. ved kamuflering av fartøyer, kjøretøyer, skyts osv.

Oppfinnelsen er likeledes anvendelig for den ovennevnte dras-tiske kamuflering og også ved kamuflasjemønstre sammensatt av kvadra-tiske eller rektangulære mønsterpartier, eventuelt av betraktelig størrelse og forskjellig lyshetsgrad.

Gunstige resultater ble f.eks. oppnådd med to hulldiametre på

32 og 40 mm i en og samme kamuflasjeduk for vintérkamuflasje. I andre tilfeller viste to hulldiametre på 25 og 40 eller på 25 og 45 mm seg egnet.

Til kamuflering av meget store objekter kan større hulldiametre komme på tale. I enklere tilfeller, f.eks. ved kamuflasjeduk for enkeltpersoner, viste en eneste hulldiameter seg tilstrekkelig.

Kamuflasjeduken besto fortrinnsvis av kunststoff-folie, eventuelt av natur- eller kunstfibervevnad eller floss, og isåfall kan folien,

vevnaden eller flossen være klebet eller sveiset på et forsterkningsnett. I den forbindelse er det for det meste uten betydning for kamufleringsvirkningen om trådene eller snorene i nettet strekker seg hen over hullene eller noen hull, til og med om nettet har annen farge enn den egentlige kamuflasjeduk. Det er derfor enkelt å feste den hullede duk på nettet, da man ikke behøver å ta hensyn til hullene. Vil man

imidlertid oppnå maksimal styrke med et mest mulig svakt nett, f.eks.

for å øke kamuflasjedukens smidighet, kan det dog være hensiktsmessig å feste nettet slik at nett-trådene overalt strekker seg mellom hullene, altså, i det minste ved de fleste hull, ikke tvers over disse. Dette er for det meste mulig hvis nettet i tilfellet av at dette er et vanlig nett med rektangulære masker, velges med slik maskestørrelse, dvs. med et slikt rettvinklet koordinatraster at det kan tilpasses det triangulære hullmønsterraster eller omvendt. Etter valg kan man også utføre nettet svarende til det triangulære raster, altså med trekantede masker, hvor maskenes sidelengde fortrinnsvis utgjør et helt multiplum av hullraster-trekantenes sidelengde eller er lik denne sidelengde, og plasere nettet på duken på passende måte ved befestigelsen. Et slikt nett er riktignok dyrere enn et vanlig nett med rektangulære masker, men er for det meste i og for seg kraftigere og meddeler dessuten kamuflasjeduken en øket motstandsevne (styrke), så nettet kan utføres av temmelig tynne tråder og med liten vekt.

Det er også mulig å forsterke den hullede folie, duk eller

floss eller også den nettforsterkede kamuflasjeduk eller -plate ved at man på denne anbringer omtrent parallelle tråder som strekker seg i en eneste retning i likhet med strengene i en harpe.

En kamuflasjeduk i henhold til oppfinnelsen kan på særlig enkel måte være utført slik at dens to sider har forskjellig farge, så

f.eks. den ene side er hvit for vinterkamuflasje, mens den annen side er mønstret flerfarget eller er sandfarget.

Også eksisterende kamuflasjeduker med sammenhengende dekkskikt

hvis kamuflasjemønster ikke lenger brukes eller er blitt ubrukbart, f.eks. på grunn av misfarging, blekning eller utlutning, kan gjøres anvendelige påny, idet man huller det slik at det utgjør en kamuflasjeduk i samsvar med oppfinnelsen.

En viktig anvendelse for oppfinnelsen består i at en kamuflasjeduk av allerede kjent art med kjent kamuflasjemønster, særlig en kamuflasjeduk for énfargede omgivelser (snelandskap, marker,

ørken etc), ved ett eller bedre ved flere av sine randområder hulles slik at man får hullede dukrandområder, fortrinnsvis av uregelmessig form, som strekker seg fra randen av duken med stadig avtagende hull-tetthet i retning innover. I det minste flertallet av de hull som befinner seg i nærheten av dukens rand, har fortrinnsvis større diameter enn de hull som ligger fjernere fra randen.

Når en vanlig kjent kamuflasje forsynes med slike hullområder rundt kanten, vil overgangen til det omgivende terreng gi redusert kontrast og også bli smidigere i mekanisk henseende, blant annet ved at store folder blir unngått, så kontrasten mellom farge og even-tuelt mønster i kamuflasjeduken på den ene side og farge og mønster i omgivelsene på den annen side blir mildnet eller utvisket. Videre kan man ved den nevnte forholdsregel oppnå at kamuflasjeduken får egnede kikkehull, og at dukens randområder lettere kan festes med snorer eller bånd som man trær gjennom eller hekter inn i slike hull. Det kan derfor være gunstig å forsyne i det minste endel hull i nærheten av dukens kant med en i og for seg kjent hullforsterkning av plast eller metall. Innen et visst område, regnet fra randen,

kan størrelse og fordelingstetthet av hullene meget godt være så store at en betydelig del av bakgrunnen bak duken skinner igjennom, altså kan ses gjennom hullene. Isåfall torde det, når det gjelder bakgrunnen, for det meste dreie seg om terrenget under kamuflasjedukens randområder. Man får derved en noenlunde regelmessig og kon-tras tfattig overgang mellom terrengets og kamuflasjedukens utseende, hvorved den eventuelle, for det meste svake (men allikevel meget ugunstige) kontrast blir redusert.

I de fleste tilfeller bør hullenes fordelingstetthet og diameter variere ikke bare i retning innover fra kanten, men også i retninger parallelt med kantene, jfr. f.eks. fig. 2. Ligger en rektangulær kamuflasjeduk direkte på marken, bør derfor dens rettlinjede kanter heller ikke bli fremhevet ved at der parallelt med kantene strekker seg en rand av like store og jevnt fordelte hull. Også i kamuflasjedukens omkretsretning bør der derfor tilstrebes forskjellige hull-størrelser og uregelmessig fordeling av hullene. Også av denne grunn kan der anordnes ekstra hull som ikke inngår i det triangulære hullraster for det øvrige perforerte kamuflasjemønster, og som dessuten kan tjene som ekstra festehull for kamuflasjeduken.

Claims (8)

1. Kamuflasjeduk eller -plate med hullmønstring som bevirker eller bidrar til den tilsiktede kamufleringsvirkning og i det minste strekker seg over en betydelig del av duken eller platen, karakterisert ved at hullenes plassering tilsvarer et raster (fig. 1) som i sin tur tilsvarer et triangulært koordinatsystem av omtrent likesidede triangler, og at hullene er sirkelrunde (fig. 2) eller i høyden elliptiske eller ovale og deres kanter danner en sluttet kontur uten steder som begunstiger opprivning.

2. Kamuflasjeduk eller -plate som angitt i krav 1, karakterisert ved at endel av hullene er sirkelrunde og har samme diameter, og at i det minste en ytterligere del av de øvrige hull har en annen felles diameter som er minst 25 og høyst 100% større enn den førstnevnte.

3. Kamuflasjeduk eller -plate som angitt i krav 1 eller 2, karakterisert ved at hullene tilsvarer minst to forskjellige rastere med forskjellig trekantstørrelse, og at disse rastere er tilordnet hver sin del av kamuflasjeduken eller -platen.

4. Kamuflasjeduk eller -plate som angitt i et av kravene 1, 2 eller 3 karakterisert ved et forsterkningsnett med et til nettet festet, på forhånd hullet folie eller lignende, hvor plasseringen av hullene og nettmaskene er valgt slik at i det minste nesten alle hullene ikke krysses av de nettmaskedannende tråder og nettets maskevidde er dobbelt så stor eller utgjør et enda større multiplum av sidelengden av hullmønsterrasterets likeside trekanter.

5. Kamuflasjeduk eller -plate som angitt i et av de foregående krav, karakterisert ved at i det vesentlige bare kamuflasjedukens eller -platens randområder oppviser hullmønstringen, og at duken eller platen foruten denne også har en annen kamuflerende mønstring eller farge.

6. Kamuflasjeduk eller -plate som angitt i krav 5, karakterisert ved at forholdet mellom samlet areal av alle hull og samlet areal av de mellom hullene beliggende deler av duken eller platen i de nevnte randområder avtar i retning fra randen av duken eller platen mot midten.

7. Kamuflasjeduk eller -plate som angitt i krav 6, karakterisert ved at det nevnte forhold varierer ujevnt i retning parallelt med dukens eller platens kanter.

8. Kamuflasjeduk eller -plate som angitt 1 krav 6 eller 7, karakterisert ved at de soner av duken eller platen, innen hvilke det nevnte forhold overalt er det samme, er av uregelmessig form, og at i det minste endel av disse soner har annen form enn de øvrige.