NO141598B - Anordning for anbringelse av metallbeslag eller liknende paa deler av tre eller tilsvarende materiale - Google Patents

Description

Fremgangsmåte til fremstilling av hydrocarboner egnet for jetdrivstofFer.

Foreliggende oppfinnelse angår katalytisk omformning av hydrocarboner og forskjellige hydrocarbonfraksjoneir og -destillater, hvorved man får et sluttprodukt med slike fysikalske og kjemiske egenskaper som kreves -for hydrocarbonfraksjoner til bruk som jetdrivstoff. Mere spesielt angår oppfinnelsen en fremgangsmåte tii overføring av cycliske hydrocarboner i parafinhydrocarboner egnet som jetdrivstoff, idet der benyttes spesielle operasjonsbe-tingelser og et spesielt katalytisk materiale av den type som inneholder en metallisk bestanddel fra platinagruppen, et varmefast anorganisk oxyd som bærema-teriale og bundet halogen.

Forskjellige katalytiske hydrocarbon-omformningsprosesser har funnet utstrakt kommersiell anvendelse i mineralolj eindu-strien for overføring av hydrocarboner og blandinger av hydrooarboner i nærvær av ovennevnte katalysatortype og hydrogen til hydrocarbonfraksjoner og -destillater med større anvendelsesmuligheter som bestanddel i motordrivstoffer. Vandigvis omfatter disse kjente omformningsprosesser flere reaksjoner blant hvilke kan nevnes hydrogenering, cyclisering, cracking, dehydro-genering, alkylering, hydrocracking og isomerisering. Ved disse kjente prosesser for katalytisk omformning av hydrocarboner er det ønskelig å oppnå en passende balanse mellom de reaksjoner som tar sikte på å dehydrogenere nafthen-hydrocarbonene til aromatiske stoffer, og dehydro-cyclisere parafiner med uforgrenet car-bonkjede under dannelse av aromatiske stoffer, og å tilveiebringe en kontrollert type av hydrocracking som er selektiv både kvalitativt og kantitativt. Der finner også sted, i mindre grad, forskjellige reaksjoner såsom isomerisering, hydrogenoverførdng og dispiroporsj omering. Med disse omformningsprosesser .tar man sikte på å oppnå et væskeformig produkt inneholdende store mengder aromatiske og andre hydrocarboner med stor evne til å øke produktets oktantall ved tilblanding (high octane blending values). Prosessen avhenger i stor grad av det spesielle katalytiske materiale som anvendes til å fremme disse forskjellige reaksjoner. Skjønt det foreligger en rikholdig li/tteratur hvor katalysatorrna-terialer av ovennevnte type og forskjellige metoder til deres fremstilling finnes om-talt, er den nøyaktige katalysemekanisme i en gitt situasjon enda ikke helt klarlagt, og de endelige resultater av en hvilken som helst omformningsprosess, hvor der anvendes en spesiell katalysator, er fortsatt vanskelig å forutsi med nøyaktighet.

Foreliggende oppfinnelse tar i første rekke sikte på å skaffe en fremgangsmåte til omformning av hydrocarboner og blandinger av hydrocarboner med sikte på å fremstille et endelig produkt med slike fysikalske og kjemiske egenskaper som kreves for hydrocarbonfraksjoner for jetdrivstoffer, og hvor man hovedsakelig unngår de prinsipale dehydrogenerings-og dehydrocycliserings-reaksjoner som er nødvendige ved omformningsprosesser til fremstilling av bensin-hydrocarboner som ved tilblanding gir høyt oktantall. Oppfinnelsen tar også sikte på å skaffe en spesiell katalysator som oppviser en særlig høy grad av selektivitet når det gjelder å fremme spesielt ønskelige reaksjoner ved fremstilling av parafmhydrocarboner for jetdrivstoTfer ut fra cycliske hydrocarboner, mens man samtidig hindrer reaksjoner som resulterer i dannelse av bestanddeler som ikke er egnet til bruk som jetidriv-stoffer.

Oppfinnelsen skaffer således en fremgangsmåte til fremstilling av hydrocarboner for jetdrivstoffer, og går ut på at cycliske hydrocarboner som koker i området for jetdrivstoffer, bringes i kontakt med tilsatt hydrogen i en reaksj onssone ved en temperatur på hovedsakelig 300— 400° C og eit trykk på minst 68 atmosfærer sammen med et katalytisk materiale inneholdende et varmefast anorganisk oxyd, et metall fra platinagruppen i en mengde mellom 0,01 og 2 vektpst. og bundet klorid i en mengde hovedsakelig Æra 0,75 til 1,5 vektpst. beregnet som elementært klor, under hvilken kontakt der dannes parafin-hydrocarboner fra cycliske hydrocarboner ved ringåpning og hydrogenering, og at der fraskilles en hydrogenrik gass og para-finproduktet fra reaksjonssonen.

Ved en mere spesiell utførelsesform av fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen dannes parafiner for jetdrivstoffer fra de cycliske hydrocarboner ved den samtidige eller hovedsakelig samtidige ringåpning og hydrogenering ved et trykk mellom 68 og 170 atmosfærer i nærvær av et fluorid-fritt katalytisk materiale av aluminiumoxyd, mellom 0,01 og 2,0 vektpst. platina og bundet 'klor i en mengde på ca. 0,75 — ca. 1,5 vektpst. beregnet som elementet. Det resulterende reaksj onssoneprodukt blir fordelaktig underkastet separasjon for fjernelse av ureagerte cycliske hydrocarboner og hydrogen, idet de cycliske hydrocarboner og hydrogen returneres til reaksj onssonen sammen med chargen av cycliske hydrocarboner og nytt hydrogen, og en jetdrivstoffraksjon inneholdende parafinhydrocarboner utvinnes.

Den katalysator som foretrekkes til bruk i fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen er videre karakterisert ved fremgangsmåten til dens fremstilling, som går ut på at man syntetisk fremstiller et fluoridfiritt vannholdig aluminiumoxyd, calcinerer aluminiumoxydet, forener platinabestanddelen og klor med det calcinerte aluminiumoxyd, oxyderer det resulterende materiale ved en temperatur innenfor området 204— 316° C i tilstrekkelig lang tid til at innholdet av flyktige bestanddeler nedsettes til et nivå under ca. 5,0 vektpst., øker temperaturen til et nivå innen området 371— 538° C og oxyderer nevnte materiale videre ved den forhøyede temperatur i tilstrekkelig lang tid til at innholdet av flyktige bestanddeler nedsettes til et nivå under ca. 2 vektpst.

Av ovennevnte utførelsesformer vil det sees at man ved fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen benytter et katalytisk materiale inneholdende et metall fra platinagruppen, et varmefast anorganisk oxyd og et halogen, sistnevnte begrenset til bundet klor, for 'fremstilling av den ønskede hydrocarbonfraksjon. Det erkjennes at lit-teraturen vedrørende katalytisk omformning av hydrocarboner er rik på beskrivel-ser av forskjellige katalysatorer som er egnet til bruk i slike reaksjoner, og videre at halogenet kan velges fra gruppen fluor, klor, brom og jod. I den tidligere litteratur angis at anvendelsen av halogen, i en eller annen bundet form, sammen med andre bestanddeler av det katalytiske materialet gir katalysatoren en spesiell syre-virkende egenskap, hvorved den får en tendens til å fremme hydrocracking til en viss igrad. For det meste behandles de forskjellige halogener som ekvivalente for dette formål, og det erkjennes spesielt at fluor, klor og blandinger derav kan anvendes med hovedsakelig samme resultat. I strid med dette er det nå blitt funnet at de forskjellige halogener ikke er ekvivalente for det formål å bevirke ringåpning i cycliske hydrocarboner med sikte på fremstilling av bestanddeler for jetdrivstoffer; at konsentrasjonen av bundet halogen i katalysatoren til en viss grad er kritisk; og at det er ytterst viktig hvilket spesielt halogen man anvender for denne reaksjon. Som angitt i det følgende er fluor ikke ekvivalent med klor, en blanding av klor og fluor er ikke ekvivalent med klor, og utelatelse av fluor, i forbindelse med en spesiell fremstillingsmetode, gir et katalytisk materiale med uvanlig aktivitet og stabilitet (evnen til å være virk-som i lengere tid), når det gjelder å bevirke ringåpning i cycliske hydrocarboner, og å utelukke at der i skadelig grad bevirkes hydrocracking. Den katalysator som anvendes ved foreliggende "fremgangsmåte, synes å være ytterst selektiv ved overføring av cycliske hydrocarboner til parafincarboner, idet de sistnevnte er vesentlige ved fremstilling av en akseptabel hydrocarbonfraksjon for jetdrivstoiffer.

I det foreliggende er uttrykket «para-f in-'hydrocarboner», for enkelhets skyld noen ganger bare «parafiner», ment å inn-befatte alifatiske parafiner eller såkalte rebtkjedede parafiner, herunder normale og noe forgrenede parafiner, og uttrykket «cycliske hydrocarboner» betyr aromatiske hydrocarboner såvel som cycloparafiner.

Kvaliteten av jetdrivstof f blandingene bestemmes først og fremst av blandingens luminositebstalil og dens varmeverdi. For nærværende er den viktigste faktor luminositetstallet, idet dette betegner en egenskap ved jetdrivstof f et som henger sammen med molekylstrukturen av de tilstede-værende hydrocarboner, hvorved et lavt luminositetstall angir en sterkt lysende flamme. Luminositetstallet er delvis av-hengig av forholdet mellom hydrogen og carbon i hydrocarbonblandingen, og et lavt forhold mellom hydrogen og carbon er ugunstig forsåvidt som det resulterer i et lavt luminositetstall. Aromatiske hydrocarboner er således de dårligste materialer, og drivstoffet blir enn dårligere med øken-de antall kondsenserte ringer i molekylet. På grunnlag av bare forholdet mellom hydrogen og carbon er således parafinhydrocarboner det beste drivstoff, derpå følger med hensyn til kvalitet nafthener og de-finer, og aromatiske hydrocarboner er til-bøyelige til å påvirke luminositetstallet i skadelig retning. Videre viser de mindre forgrenede hydrocarboner et bedre luminositetstall enn de mere sterkt forgrenede hydrocarboner. Dette siste kommer mu-ligens av et lokalt lavt forhold mellom hydrogen og carbon i en del av molekylet; normale parafiner synes således å være ubetydelig bedre med hensyn til luminositetstall enn parafiner med forgrenet kjede.

Det er således klart at for å oppnå en jetdrivstof f bestanddel med et tilfredsstillende høyt luminositetstall, må produktet bestå hovedsakelig av normale og ubetydelig forgrenede parafiner. Et sådant produkt er ikke lett tilgjengelig i naturlig tilstand og må nødvendigvis syntetiseres. Den ønskede reaksjon, som 'beskrevet i det foreliggende, vil fremgå av de følgende kjemiske likninger, i hvilke nafthenringene brytes under dannelse av svakt forgrenede parafiner.

Da størstedelen av de hydrocarbonfraksjoner og/eller hydrocarbondestillater som koker i jetdrivstoffområdet, inneholder en betydelig mengde aromatiske hydrocarboner, som f. eks. benzen, toluen og xylen, er det ønskelig at disse hydrogene-res til cycloparafin-hydrocarboner, med påfølgende eller praktisk talt samtidig åp-ning av cycloparafin-ringen. Dette er noe helt annet enn den tidligere forståelse av den katalytiske omformingsprosess og virkningen av platina-halogen-materialet i slike prosesser. Istedenfor å bevirke de-hydrogenering av nafthteneir og/eller de-hydrocycliserdng av parafiner, som tidligere, oppnåes ved de operasj onsbetingelser som anvendes ifølge foreliggende fremgangsmåte, den fordelaktige overføring av aromatiske hydrocarboner til parafin-hydrocarboner. Disse samtidige reaksjoner kan skrives som følger: uen ovenfor illustrerte ringapnings-reaksjon bevirkes i konkurranse med andre reaksjoner i hvilke parafiner, enten dan-net eller tilstede i utgangsmaterialet, un-dergår en norma hydrocrackingreaksjon under dannelse av laverekokende hydrocarboner, som f. eks. methan, ethan, pro-pan og butan, i det følgende kalt «lette parafiner». Dette illustreres av de følgende kjemiske likninger:

Hydrocrackingsreaksjoner av denne natur er uønsket forsåvidt som det endelige utbytte av godtagbare jetdrivstoffbe-standdeler i vesentlig grad ville reduseres som følge av dannelsen av en altfor stor mengde av disse lette parafinhydrocarboner. Det er blitt funnet at ringåpnings-reaksjonen kan oppnåes med relativt lite tap ved dannelse av disse laverekokende eller lette parafiner under de operasjons-betingelser som foreliggende oppfinnelse foreskriver, og i nærvær av et spesielt katalytisk materiale som er fremstilt i henhold til den ovenfor beskrevne fremstillingsmetode, som vil bli nærmere beskrevet nedenfor.

Skjønt fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen er spesielt rettet på anvendelsen av et sammensatt materiale inneholdende platina, omfatter den også bruken av andre metaller fra platinagruppen, som f. eks. palladium, rhodium, ruthenium, osmium og iridium og blandinger derav. De fordeler som herved kan oppnåes, er ikke like store ved alle fremgangsmåter hvor katalysatorer innenholdende forskjellige metalliske bestanddeler anvendes, og den virkning som fåes ved anvendelse av fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen i forbindelse med en spesiell metallisk bestanddel eller blanding av metalliske bestanddeler eller en blanding av forskjellige forbindelser derav, er ikke nødvendigvis lik den virkning som fåes med andre metalliske bestanddeler eller blandinger av metalliske .bestanddeler, generelt er den mengde metallisk bestanddel fra platinagruppen som finnes i katalysatoren, liten sammen-liknet med de mengder av andre bestanddeler som foreligger deri. Eksempelvis vil platina og/eller palladium utgjøre fra ca. 0,01 til ca. 2 vektpst. av hele katalysatoren, og vanligvis fra ca. 0,1 til ca. 2,0 vektpst. De andre metalliske bestanddeler, anvendes likeledes små konsentrasjoner, som vanligvis ligger mellom ca. 0,01 og ca. 2,0 vektpst. av hele katalysatarmaterialet. I alle tilfeller anvendes den metalliske bestanddel vanligvis sammen med et meget varmefast anorganisk oxyd såsom aluminiumoxyd, siliciumoxyd, zirconiumoxyd, magnesiumoxyd, boroxyd, thoriumoxyd, ti-tanoxyd, strontiumoxyd eller blandinger av to eller flere varmefaste oxyder, som f. eks. sillciumoxyd-aluminiumoxyd, aluminiumoxyd-boroxyd, siliciumoxyd-thoriumoxyd og siliciumoxyd-aluminiumoxyd-zirconiumoxyd.

De varmefaste anorganiske oxyder kan fremstilles på hvilken som helst egnet måte innbefattende separat, sukessiv utfelning eller samutfelning. Det foretrukne varmefaste anorganiske oxyd for anvendelse i katalysatoren ved foreliggende fremgangsmåte omfatter aluminiumoxyd, enten i blanding med andre av de ovennevnte varmefaste oxyder eller som den eneste bestanddel av det vanmefaste materialet som velges som bærermateriale for de aktive katalytiske bestanddeler. I det foreliggende er uttrykket aluminiumoxyd også ment å omfatte porøst aluminiumoxyd i alle oxydasjonstilstander og i alle hydrati-seringstilstander, såvel som aluminiumhydroxyd. Aluminiumoxydet kan være av den krystallinske type eller gel-typen. og det kan anvendes i aktivert tilstand. I en av de mere spesielle og foretrukne utførelses-former av foreliggende oppfinnelse er det katalytiske materiale til bruk ved overfø-ringen av cycliske hydrocarboner til parafinhydrocarboner et materiale i hvilket aluminiumoxydet er fremstilt syntetisk og underkastet en spesiell calcineringsprosess i den hensikt å lette avsetningen av pla-tinagruppebestanddelen og bundet klor.

Aluminiumoxyd kan fremstilles ved tilsetning av et passende alkalisk reagens, som f. eks. ammoniumhydroxyd, til et salt av aluminium, som f. eks. aluminiumklo-rid eller aluminiumnitrat, i slike mengder at der dannes aluminiumhydroxyd, som etter tørring overføres til aluminiumoxyd. Aluminiumoxydet kan gis den ønskede form, eksempelvis formes til kuler, piller, ekstrudater, pulver eller granuler. Den spesielt foretrukne form for aluminiumoxyd er kuleformen, og aluminiumoxydkuler kan fremstilles kontinuerlig ved at man fører dråper av en aluminlumoxyd-hydro-sol inn i et oljebad som holdes på forhøyet temperatur, idet dråpene holdes i oljebadet Inntil de størkner til faste hydrogel-spheroider. Disse blir kontinuerlig fjernet fra oljebadet og umiddelbart deretter underkastet en aldringsbehandling i en am-moniakalsk oppløsning for at kulene skal få de ønskede fysikalske egenskaper. Etter en tørringsprosess ved en temperatur mellom ca. 93 og ca. 204° C med sikte på å fjerne det meste av vannoverskuddet, blir aluminiumoxydkulene underkastet calcl-nering. Ifølge en foretrukken calcinerings-metode, som synes å resultere i overflate-og struktur-egenskaper hvorved aluminiumoxydet lettere lar seg fullstendig gjen-nomtrenge av de andre katalytiske bestanddeler under mere permanent avsetning av disse, calcineres det tørrede aluminiumoxyd først ved en temperatur på ca. 454—566° C i et tidsrom på minst ca. en time og deretter ved en høyere temperatur på 593—760° C tilstrekkelig lenge til at innholdet av flyktige bestanddeler i det calcinerte aluminiumoxyd nedsettes til et nivå under ca. 2,0 vektpst.

Men hensyn til omformningskatalysatorer omfattende en metallisk bestanddel fra platinagruppen og halogen skal halogenet ifølge det som er kjent fra den tidligere litteratur vanligvis brukes i katalysatoren i konsentrasjoner mellom ca. 0,01 og ca. 8,0 vektpst. beregnet på hele katalysatoren, hvor halogenet kan være enten fluor, klor, jod, brom eller blandinger derav. Det viser seg at fluor og klor, spesielt fluor, mindre lett lar seg fjerne fra katalysatormaterialet under dettes fremstilling og senere under den prosess i hvilken katalysatoren anvendes; av denne grunn er fluor eller en blanding av klor og fluor den spesielt foretrukne halogenbestanddel ifølge den kjente litteratur. I motsetning dertil er det nå blitt funnet at halogenet kan inngå i katalysatoren på en slik måte at det ikke lett fjernes fra katalysatoren under prosessen, og videre at fordeler oppnåes ved fremgangsmåten til fremstilling av parafin-hydrocarboner for jetdrivstoffer ut fra cycliske hydrocarboner når halogenet består utelukkende av bundet klorid i det katalytiske materialet som anvendes ved denne prosess.

Kloridet kan settes til det calcinerte bærermateriale, eksempelvis aluminiumoxyd, på hvilken som helst passende måte, og enten før eller etter tilsetningen av den katalytisk aktive metalliske bestanddel. Kloridet kan tilsettes som en vanlig opp-løsning av hydrogenklorid, som aluminum-klorid, eller ved anvendelse av et flyktig salt såsom ammoniumklorid. Man foretrekker å tiltalande kloridet i aluminiumoxydet under impregneringen av aluminiumoxydet med den aktive metalliske bestanddel, f. eks. ved anvendelse av klor-platinasyre, ammonlumklorplatinat eller klorplatina (II)-syre, i blanding med saltsyre. Etter avsetningen av platinametallibestanddelen og det bundne klorid på det calcinerte varmefaste oxydmaterialet, underkastes hele materialet en spesiell calcineringsprosess.

Således blir hele materialet først oxydert ved en temperatur mellom 204° C og 316° C

i minst ca. en time inntil innholdet av

flyktige stoffer er nedsatt til et nivå under ca. 5 vektpst. Calcineringstemperaturen

økes derpå til et nivå mellom 371° C og

538° C, og materialet oxyderes videre ved en øket temperatur i ytterligere minst ca. en time, inntil innholdet av flyktige stoffer 1 det endelige katalytiske materialet er nedsatt til et nivå under ca. 2,0 vektpst. Skjønt den nøyaktige virkning av denne spesielle calcineringsbehandling ikke er kjent, antas det at størstedelen av klorbestanddelen bringes til å inngå forbindelse med aluminiumoxydet og platinme-tallbestanddelen på en slik måte at det senere ikke lett fjernes fra katalysatoren. Effektive omformningskatalysatorer av denne type inneholdende aluminiumoxyd, platinmetall og bundet halogen fremstillet

med et innhold av ca. 0,35 vektpst. klor

o<g ca. 0,35 vektpst. fluor. Etter det trinn i omformningsoperasjonen under hvilken

denne katalysatortype bringes i kontakt med en charge av normalt væskeformige

hydrocarboner ved forhøyet temperatur og

trykk, finner man at størstedelen av klorbestanddelen er fjernet. Dette resulterer i

flere ulemper etter at klorbestanddelen er fjernet fra katalysatoren. Disse ulemper synes også å være iboende når det katalytiske materialet opprinnelig inneholder

bare bundet fluorid som halogenbestanddel. Fluorbestanddelen bevirker øyensynlig en større grad av uønsket hydrocracking og synes videre å være mere følsom over-for de strenge betingelser når relativt høye trykk og temperaturer anvendes. I henhold til den spesielle fremgangsmåte til

fremstilling av katalysatoren inneholder omformningskatalysatoren bundet klor i en mengde på 0,75—1,5 vektpst. beregnet som elementært klor, og dette bundne klor er den eneste halogenbestanddel i katalysatormaterialet. Som angitt nedenfor har denne spesielle katalysator en usedvanlig høy aktivitet med hensyn til fremstilling av jetdrivstof f bestanddeler fra hydrocarbonfraksjoner inneholdende en overveiende mengde cycliske hydrocarboner. Et uventet resultat av den relativt sterkt klor-holdige katalysator er at katalysatoren synes å være ytterst selektiv både kvalitativt og kvantitativt med hensyn til den hydrocracking som bevirkes. Det vil si at katalysatoren synes å være selektiv når det gjelder å bevirke ringåpningsreaksjonene, uten samtidig hydrocracking av de resulterende parafinhydrocarboner til lette pa-

rafinhydrocarboner, methan, ethan, pro-pan og butan. Dette resulterer åpenbart i en større økning i det volumetriske utbytte av normale og ubetydelig forgrenede parafiner som er nødvendige for fremstilling av en jetdrivstof f-fraksjon av akseptabel kvalitet.

Skjønt den måte på hvilken platinabestanddelen, eller annet platingruppemetall, forbindes med de andre bestanddeler i katalysatoren, ikke er kjent, antas det at platinmetallet foreligger i en eller annen fysikalsk tilknytning eller som et kjemisk kompleks. Således kan platingruppemetallet være tilstede som sådant eller som en kjemisk forbindelse eller i fysikalsk assosiasjon med aluminiumoxydet, eller med det bundne klor, eller i en eller annen kombinasjon med begge. Man an-tar imidlertid at kloret, platingruppemetallet og det varmefaste anorganiske oxyd, såsom aluminiumoxyd, foreligger i form av en kompleks forbindelse. Fremgangsmåten til fremstilling av katalysatoren til bruk i prosessen ifølge oppfinnelsen lettes ved anvendelse av vannoppløselige forbindelser av platingruppemetallene, hvormed toærematerialet forenes via en impregme-ringsteknikk. Når platingruppemetallet er platina, kan det således settes til bærema-terialet ved at dette tolandes med en vandig oppløsning av klorplatinasyre. Andre eksempler på vannoppløselige forbindelser av platina som kan benyttes i impregne-ringsoppløsningen, er ammoniumklorplati-nat, platina (II)-klorid, platina (IV)-klorid og dinitritodiaminoplatina. Anvendelsen av en vannoppløselig forbindelse inneholdende både platina og klor, som f. eks. klor-platinasyre, foretrekkes da forbindelsen in-korporerer både platinabestanddelen og minst en liten mengde av klorbestanddelen i et enkelt trinn. Etter impregneringen av toærermaterialet tørres dette og underkastes en oxydasjonsbehandling ved høy temperatur, som nevnt foran.

Ved fremgangsmåten til fremstilling av det katalytiske materialet til anven-deise ved foreliggende prosess for fremstilling av hydrocarbonfraksjoner til bruk

i drivstoffer er det foretrukne varmefaste anorganiske oxyd som brukes som bærermateriale, aluminiumoxyd i kuleform, og slike aluminlumoxydkuler kan kontinuerlig fremstilles ved den velkjente olje-dråpe-metode. Denne metode er beskrevet i de-talj 1 U.S. Patent nr. 2 620 314. Etter dannelsen av aluminiumoxydkulene og på-følgende tørring for fjernelse av vannoverskuddet, et resultat av de forskjellige

trinn i fremstillingen av kulene, blir de tørrede kuler underkastet en oxydasjonsbehandling som først utføres ved en temperatur mellom ca. 454° C og ca. 566° C. Denne første calcinering varer minst ca. en time, hvoretter der oppvarmes til en temperatur mellom ca. 593° C og 760° C, og de kuleformede aluminiumoxydpartikler calcineres ytterligere ved den økede temperatur inntil innholdet av flyktige bestanddeler er redusert til et nivå under ca. 2,0 vektspst. De calcinerte kuler blir så intimt blandet med en vandig oppløsning av en platina-klor-forbindelse, fortrinns-vis klorplatinasyre, idet denne anvendes i en mengde som gir et endelig katalysatormateriale inneholdende mellom 0,01 og 2,0 vektspst. platina. Etter at den impregnerte

katalysator er tørret ved en relativt lav temperatur med sikte på å fjerne vannoverskuddet, økes temperaturen til et nivå innen området 204—316° C, og materialet oxyderes ved denne temperatur tilstrekkelig lenge til at innholdet av flyktige bestanddeler reduseres til et nivå under ca.

5 vektspst. Deretter økes temperaturen til

et nivå innen området 371—£38° C, og calcineringen fortsettes ved denne økede temperatur tilstrekkelig lenge til at innholdet av flyktige bestanddeler nedsettes til et nivå under ca. 2,0 vektspst. Det endelige katalysatormaterialet inneholder bundet klorid i en mengde på 0,75—1,5 vektspst. beregnet som elementet, hvilket klorid er den eneste halogenbestanddel i katalysatormaterialet. For å lette avsetningen av den nødvendige mengde klor, kan hydrogenklorid eller en annen klor-holdig vannoppløselig forbindelse anvendes sammen med klorplatinasyren ved denne impregneringsteknikk. Foruten å oppvise en uvanlig aktivitet med hensyn til ring-åpnlngsreaksjonen, synes den katalysator som erholdes i henhold til den ovenfor beskrevne fremstillingsmåte, å ha en fysikalsk og/eller kjemisk struktur som er slik at størstedelen av det bundne klorid 3r tilbøyelig til å forbli bundet i katalysatoren under hydrocarbon-reaksjonen, avilken effekt ikke er erkjent med tidligere kjente katalysatormaterialer.

Fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen can utføres i hvilken som helst passende ipparatur, og man foretrekker spesielt å

>ruke det velkjente system omfattende et stasjonært skikt i hvilket katalysatoren )efinner seg i reaksjonssonen og hydro-:arbonene ledes oppover, nedover eller ra-lialt gjennom denne. Hele produktstrøm-nen fra reaksjonssonen ledes inn i en

separasjonssone hvor der fraskilles en hydrogenrik gasstrøm som resirkuleres for blanding med nytt hydrogen og hydrocarbonchargen ■til reaksjonssonen. De lette parafinhydrocarboner, methan, ethan, pro-pan og butan, fjernes fra det normalt væskeformige produkt i en passende fraksjo-nerings- eller destillerings-sone. Eventu-elle ureagerte cycliske hydrocarboner i den væskeformige produktstrøm kan fjernes fra denne strøm og resirkulere for blanding med den opprinnelige hydrocarboncharge og hydrogen. Andre egnede sy-stemer i hvilke prosessen ifølge oppfinnelsen kan utføres, innbefatter systemet med fluidisert skikt (hvor hydrocarbonene og katalysatoren holdes i en turbulenstllstand under dertil egnede betingelser), det flui-diserte system med stasjonært skikt (hvor katalysatoren ikke uttas fra reaksjonssonen slik som i ovennnevnte system med fluidisert skikt), den driftsmåte hvor der anvendes et kompakt, vandrende skikt (i hvilket hydrocarbonene og et vandrende katalysatorskikt føres enten i medstrøm eller i motstrøm), og den suspensoide driftstype (hvor katalysatoren tilføres reaksjonssonen som en oppslemming i blanding med hydrocarbonmaterialet).

Hydrocarbonchargen inneholdende cycliske hydrocarboner føres inn i reaksjonssonen med en romhastighet pr. time (de-finert som væskevolum av hydrocarboncharge pr. time pr. volumenhet katalysator ,i reaksjonssonen) mellom ca. 0,5 og ca. 10,0. Lavere og midlere romhastigheter innenfor dette område foretrekkes og vil vanligvis ligge innenfor området ca. 1,0 — ca. 3,0. Som nevnt ovenfor resirkuleres en hydrogenrik gass-strøm for blanding med hydrocarbonchargen. Hydrogenet resirkuleres i en mengde som gir et molforhold mellom hydrogen og hydrocarbon på fra ca. 4 : 1 til ca. 50 : 1. I betraktning av de relativt høye trykk ved hvilke prosessen ifølge oppfinnelsen utføres, foretrekkes relativt små mengder hydrogen innenfor dette molforhold-området i den hensikt å lette påkjenningen for den apparatur som brukes til resirkulering av en slik gass-strøm; man foretrekker således å bruke resirkulert hydrogen i en slik mengde at man får et molforhold mellom hydrogen og hydrocarbon Innen området fra ca.

6 : 1 til ca. 15 : 1. Som angitt i det føl-gende i spesielle eksempler holdes reaksjonssonen under et trykk på minst, og fordelaktig høyere enn, 68 atmosfærer og opp til ca. 170 atmosfærer. Ver trykk under ca. 68 atmosfærer inneholder produkt-

strømmen fra reaksjonssonen ikke til-strekkelige mengder av parafinhydrocarboner til å møte de krav som spesifikasjonene angir med hensyn til luminositetstall, selv om dør oppnåes en betydelig grad av ringåpning ved de lavere trykk. Den temperatur ved hvilken katalysatoren holdes, må nødvendigvis reguleres innenfor spesielle grenser slik at man unngår temperaturer som resulterer i en altfor høy grad av hydrocracking av parafin-hydrocarbonene til lette, gassformige parafiner. På den annen side må temperaturen være slik at der oppnås tilstrekkelig ringåpning til at iallfall de krav som spesifikasjonene angir med hensyn til luminositetstall, tilfredsstilles. Det er blitt funnet at katalysatoren bør holdes ved en temperatur som hovedsakelig ligger innenfor området 300—400° C, ved hvilken temperatur der oppnåes uvanlig høyt vo-lumetrisk utbytte av et produkt som har det ønskede luminositetstall. Vanligvis koker den cycliske hydrocarboncharge som tilføres reaksjonssonen, høyere enn 52° C, og oftest koker den innen området 52—■ 231° C. Midtfraksjoner av destillatene med eksempelvis et kokeområde mellom ca. 93° C og ca. 177° C kan også brukes. Hydrocarbonchargen til reaksjonssonen kan være en destillert bensinfraksjon, en ter-misk eller katalytisk cracked bensinfraksjon, en «tung naftha»-fraksjon eller blandinger derav. Før hydrocarbonchargen kommer inn i reaksjonssonen kan den underkastes en passende separasjon for fjernelse av normale parafinhydrocarboner. Bruken av molekylsikt-materialer er meget fordelaktig for dette formål og resulterer i en hovedsakelig «denormalisert»

hydrocarbonfraksjon, dvs. en hydrocarbonfraksjon som er i det vesentlige fri for normale parafiner.

Da fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen til fremstilling av jetdrivstoffbestand-deler hovedsakelig omfatter en kombinasjon av hydrocracking- og hydrogenerings-reaksjoner, dvs. den bevirker ringåpning i cycliske hydrocarboner under samtidig hydrogenering av disse og dannelse av parafinhydrocarboner med uforgrenet eller ubetydelig forgrenet carbon-kjede, kunne man vente at enhver katalysator som vites å ha både hydrocracking-og hydrogenerings-aktivitet, ville være egnet til anvendelse. Slike katalysatorer er i den tidligere kjente litteratur angitt å inneholde et eller flere metaller valgt fra gruppe VI-A og jerngruppen i det periodiske system. Disse katalysatorer omfatter således vanligvis en eller flere av de følgende metalliske bestanddeler: krom, molybden, wolfram, jern, kobolt og/eller nikkel. En velkjent hydrogeneringskata-lysator med hydrocrackingegenskaper er én nikkel-kiselgurkatalysator inneholdende ca. 50,0 vektspst. nikkel. Som angitt nedenfor i et spesielt eksempel, er slike katalysatorar i virkeligheten ikke egnet for anvendelse ved den foreliggende prosess. Når slike katalysatorer brukes, er den driftstemperatur som er nødvendig for oppnåelse av en høy grad av ringåpning, av en slik størrelse at temperaturen ikke kan holdes nede med det resultat at der dannes altfor store mengder av lette parafinhydrocarboner, og katalysatoren deaktiveres ved avsetning av store mengder kull og andre kullholdige materialer; ved temperaturer over 300° C blir demethyleringsreaksjonen overveiende og bevirker avsetning av det kullholdige materialet som isolerer katalysatorens aktive overflater og sentra fra de materialer som skal behandles.

De følgende eksempler vil illustre fremgangsmåten til fremstilling av den katalysator som brukes i prosessen ifølge oppfinnelsen, og viser de fordeler som oppnåes ved anvendelse av denne katalysator til fremstilling av en hydrocarbonfraksjon for jetdrivstoffer med et gunstig og usedvanlig høyt luminositetstall. Fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen er ikke ment å skulle være begrenset til de opera-sjonsbetingelser som anvendes i eksemp-lene, eller til de reagenser og konsentrasjoner derav som brukes ved fremstillingen av katalysatoren.

Eksempel 1.

Dette eksempel tas med for å illustrere at en typisk hydrocracking-hydrogenering-katalysator ikke er egnet til bruk ved prosessen ifølge oppfinnelsen. Den anvendte katalysator i dette eksempel var en nikkel-kiselgur-katalysator i form av 3,2 mm cylindriske piller inneholdende 55,5 vektspst. nikkel. Reaksjonssonen ble holdt på et trykk av 34 atmosfærer eller høyere, romhastigheten var 2,0, og molforholdet mellom hydrogen og hydrocarbon var 5:1. Driftstemperaturen varierte mellom gren-sene 200° C og 425° C i en serie driftsperioder, og resultatene av de forskjellige operasjoner er gitt i nedenstående tabell I. Den anvendte hydrocarboncharge var en denormalisert, midlere naftha (tung bensin) med et kokeområde på 105—177° C og en spesifikk vekt på 0,7674. Hydrocarbonchargen innenholdt, regnet på volumbasis, 31 pst. parafiner, 57 pst. nafthener og 12 pst. aromatiske stoffer, idet hydrocarbonchargen ikke inneholdt olefiner. Ved begynnelsen hadde denne hydrocarboncharge ifølge analyse et luminositetstall på 70.

De åtte driftsperioder som er referert i tabell I, illustrerer utilstrekkeligheten av en nikkel-kiselguhr-katalysator når det gjelder å fremstille en hydrocarbonfraksjon for jetdrivstoffer med passende luminositetstall. Spesifikasjoner angir at luminositetstallet ikke kan være lavere enn 132 når hydrooarbonfraksj onen skal ha de for-bremningsegenskaper som ønskes for et tilfredsstillende jetdrivstof f. Som angitt i tabell I ble der ved temperaturer over 300° C oppnådd bare en meget liten grad av ringåpning, og praktisk sett var den væskeformige produktstrøm identisk med den opprinnelige hydrocarboncharge. Videre fremgår at økede temperaturer ikke hadde noen gunstig virkning med hensyn til for-høyelse av luminositetstallet. Det vil videre bemerkes at en økning i trykket til 68 atmosfærer ikke forbedret operasjonene i den grad at man oppnådde en økning i luminositetstallet for den væskeformige produktstrøm. Det er åpenbart at denne katalysatortype ikke kan anvendes i prosessen ifølge oppfinnelsen, idet den ikke i nødvendig grad samtidig fremmer ring-åpningsreaksjonen og hindrer hydrocracking av de således dannede parafin-hydrocarboner.

Eksempel 2.

Dette eksempel tjener til å illustrere virkningen av driftstrykket på prosessen ifølge oppfinelsen. Den anvendte hydrocarboncharge var den samme som den i eksempel 1 anvendte, romhastigheten var for de 6 driftsperioder som er illustrert i tabell II, 1,0—1,5, og molforholdet mellom hydrogen og hydrocarbon var ca. 10 : 1. To driftsperioder ble utført ved hvert av tre forskjellige trykk, nemlig 34, 61 og 68 atmosfærer. Ved hvert trykk ble de to driftsperioder utført ved forskjellige temperaturer; operasjonsbeting-elsene for de 6 driftsperioder er gitt 1 nedenstående tabell II:

De i tabell II angitte data erholdtes med en katalysator bestående av aluminiumoxyd, 0,375 vektspst. platina og 4,0 vektspst. bundet fluorid 'beregnet som elementet. Virkningen av en økning i trykket til 68 atmosfærer vil lett sees fra de i tabell II angitte data. Ved et trykk på 34 atmosfærer resulterte en økning i temperaturen fra 320°C til 370°C i en nedsettelse av luminositetstallet fra 99 til 79; det sistnevnte tall er bare meget lite forskjellig fra verdien 70 for den opprinnelige charge. Ved 34 atmosfærer og et trykk på 370° C inneholdt produktet 7,0 vektspst. aromatiske hydrocarboner og 48 vektspst. nafthener. Ved 61 atmosfærer erholdtes en økning i dannelsen av parafinhydrocarboner, som det fremgår av økningen i luminositetstallet til 111 og 105. Ved 68 atmosfærer og en temperatur på 325° C erholdtes et produkt med luminositetstall på 146, og denne driftsperiode var den eneste som ga en tilfredsstillende hydrocarbonfraksjon for jetdrivstoffer. Analyser som ble utført med sikte på produktfordelingen, viste imidlertid at nærvær av fluorid i katalysatormaterialet resulterte i en altfor stor grad av hydrocracking, slik at vekt-prosenten av pentaner og tyngre hydro-carbonprodukter bare var 77,2 pst. av den opprinnelige hydrocarboncharge. Denne skadelige virkning av fluorid i katalysatormaterialet er klarere illustrert i det føl-gende eksempel.

Eksempel 3.

I dette eksempel sammenliknes de resultater som erholdtes ved bruk av katalysatormaterialer inneholdende forskjellige mengder platina og forskjellige mengder bundet fluorid eller bundet klor. Den anvendte hydrocarboncharge var en tung Mid-Continent naftha inneholdende 56 volumpst. cycliske forbindelser og som hadde et luminositetstall på 71. Hydrocarbonchargen hadde et kokeområde på 119

—196° C. Reaksjonssonene ble i alle 6 driftsperioder holdt på et trykk av 136

atmosfærer, og 'hydrocarbonchargen ble tilført med en romhastighet på 2,0 målt som væske; molforholdet mellom hydrogen og hydrocarbon ble holdt på 10 : 1, og reaksj onstemperaturen ble variert mel^ lom 280° C og 390° c med sikte på oppnåelse av endelige produkter med varier-ende luminositetstall, og for å variere gra-den av hydrocracking i reaksjonssonen. En av de katalysatorer som hie utprøvd under disse betingelser, inneholdt 0,750 vektspst. platina og 0,90 vektspst. bundet klor beregnet som elementet, hvor klor var den eneste halogenbestanddel' i materialet. Denne katalysator representerer den foretrukne katalysator til bruk i prosessen ifølge oppfinnelsen og ble fremstilt på følgende måte: en aluminiumklorid-hydrosol ble overført til 1,6 mm kuler ved oljedråpemetoden, som beskrevet i U.S. patent nr. 2 620 314. Aluminiumoxydkulene ble tørret ved en temperatur på ca. 204° C og deretter calcinert i en atmosfære av luft i ca. en time ved en temperatur på ca. 510° C. Calcineringstemperaturen ble derpå økt til ca. 685° C og calcineringspro-sessen fortsatt ved den økede temperatur i ca. 2 timer inntil innholdet av flyktige stoffer i aluminiumoxyd-kulene hadde avtatt til 1,98 vektspst. De calcinerte aluminiumoxyd-kuiler ble i en roterende fordamper blandet med vann, saltsyre og tilstrekkelig klorplatinasyre til å gi et endelig katalysatormateriale inneholdende 0,750 vektspst. platina. På basis av ca. 271,2 kg av nevnte 1,6 mm calsinerte alumini um-oxydkuler ble der tilsatt 516 liter vann og 15,7 kg av en 34,6 vektspst. saltsyre til den roterende fordamper. Aluminiumoxyd-

kulene ble tørret i den roterende fordamper ved et damptrykk på ca. 3,4 atmosfærer i 6 timeir. De tørrede kuler ble så underkastet høy-temperatur-oxydasjon ved en temperatur på 288° C i en time inntil innholdet av flyktige bestanddeler hadde avtatt til ca. 4,5 vektpst. Temperaturen ble så øket til et nivå på 500° C, og ytterligere oxydering ble foretatt ved denne økede temperatur i 2 timer inntil innholdet av flyktige bestanddeler hadde avtatt til et nivå av 1,7 vektpst. Det endelige katalysatormaterialet var fluorldfritt og inneholdt 0,750 vektpst. platina og 0,90 vektpst. bundet klorid 'beregnet som elementært klor.

I tillegg til den nettopp beskrevne katalysator ble der, som angitt i den følgende tabell III, utprøvd katalysatormateria'ler inneholdende aluminiumoxyd og (a) 0,375 vektpst. platina og 4,0 vektpst. bundet fluorid; (b) 0,750 vektpst. platina og 0,25 vektpst. litium; (c) 0,375 vektpst. platina;

(d) 0,750 vektpst. platina og 0,22 vektpst. bundet klor. For hver av de utprøvde katalysatorer ble der laget grafiske frem-stillinger av mengden av cycliske hydrocarboner i produktet, luminositeitstallet og mengden av dannede lette parafinhydrocarboner, med temperaturen som den va-riable. Som angitt i tabell III sammenliknes katalysatorene ved to nivåer av hydrocracking; først ved et nivå 'resulterende i 13,35 noirmaliliter lette parafinhydrocarboner (i gassform) pr. Niter ny væskeformig hydrocarboncharge, og for det annet ved et hydrocracking-nivå på 39,16 normal-liter lette parafinhydrocarboner pr. liter ny væskeformig hydrocarboncharge.

Ved det lavere hydrocracking-nivå var den eneste katalysator som gav et produkt med et luminositetstall høyere enn de 132 ifølge spesifikasj onene, den katalysator som foretrekkes til bruk i henhold til foreliggende oppfinnelse, fremstilt som beskrevet ovenfor. Ved det høyere hydrocracking-nivå ble det med en katalysator inneholdende 0,22 vefct-pst. bundet klorid som eneste halogenibestanddel erholdt et produkt med luminositetstall på 138; det skal imidlertid bemerkes at denne katalysator krevde strengere reaksj onsbetingelser som resulterte i mere hydrocracking og tilsva-rende lavere utbytte på volumbasis.

Enda en katalysator ble fremstilt ved anvendelse av 1,6 mm aluminiumoxydkuler fremstilt i henhold til U. S. patent nr.

2 620 314 og inneholdende 0,35 vektpst. bundet klor. Kulene tole intimt blandet med en tilstrekkelig mengde av en vandig opp-løsning av hydrogenfluorid til å gi et innhold av bundet fluorid på 0,35 vektpst. De halogenid-iinneholdende kuler ble så tør-ret og underkastet en enkelt calcineringsbehandling ved en temperatur på ca. 482° C. De calcinerte kuler ble impregnert med en vandig oppløsning av klorplatinasyre i

en tilstrekkelig mengde til å gi en endelig katalysator inneholdende 0,750 vektpst. platina beregnet som elementet. De impregnerte kuler ble tørret ved en temperatur på ca. 149° C og deretter calcinert i en atmosfære av luft ved en temperatur på ca. 482° C i ca. 2 timer inntil innholdet av flyktige bestanddeler i katalysatoren var under ca. 2,0 vektpst. Denne katalysator er typisk for våre dagers platina-inneholdende omformningskatalysatorer tilsatt bundet halogen. Denne katalysator sammenliknes méd en katalysator inneholdende 0,750 vektpst. platina og 0,90 vektpst. bundet klor, fremstilt som beskrevet i det foregående til bruk i henhold til foreliggende oppfinnelse.

For dette eksempels formål tole de normale parafiner ikke fjernet fra hydrocarbonchargen før denne ble tilført reaksjonssonen. Når man sammenlikner de i tabell IV angitte data med de i tabell III angitte data, vil man se at tilstedeværelsen av de normale parafiner i chargen ikke har en skadelig virkning på de endelige resultater og synes faktisk å fremme i noen grad fremstillingen av en hydrocarbonfraksjon for jetdrivstoffer med et luminositetstall høyere enn 132. Det fremgår videre av tabell IV at tilstedeværelsen av bundet fluorid i det katalytiske materialet krever anvendelse av strengere r aeksj onsbetingelser (med resulterende lavere utbytte av væskeformig produkt) for oppnåelse av en til-svarende, akseptabel hydrocarbonfraksjon for jetdrivstoffer. På den annen side gav den katalysator som inneholder 0,90 vekt-prosent bundet klorid som eneste halogenbestanddel, et endelig produkt som ved det lavere hydrooracking-nlvå klart var aksep-tabelt for bruk som jetdrivstoff og ved det høyere hydrocracking-nivå utgjorde en meget tilfredsstillende bestanddel for jetdrivstoffer (erholdt i et utbytte på 96 vo-lumprosent av hydrocarbonchiargen).

Claims (7)

1. Fremgangsmåte til fremstilling av hydrocarboner egnet for jetdrivstoffer, karakterisert ved at cycliske hydrocarboner som koker i jetdrivstoffområdet, sammen med tilsatt hydrogen i en reaksjonssone ved en temperatur fra 300° C til 400° C og et trykk på minst 68 atm bringes i kontakt med et katalysatormateriale inneholdende et varmefast anorganisk oxyd, et platingruppemetall i en mengde mellom 0,01 og 2 vektpst. og bundet klorid i en mengde fra 0,75 til 1,5 vektpst. beregnet som elementært klor, under hvilken kontakt der dannes parafin-hydrocarboner fra de cycliske hydrocarboner ved ringåpning og hydrogenering, og at en hydrogenrik gass og parafin-hydrocarbon-produktet for jetdrivstoffer utskilles fra strømmen fra reaksjonssonen.

2. Fremgangsmåte ifølge påstand 1, karakterisert ved at dannelsen av parafin-hydrocarboner egnet for jetdrivstoffer fra de cycliske hydrocarboner ka-talyseres ved et katalysatormateriale inneholdende aluminiumoxyd, mellom 0,1 og 2 vektpst. platina og bundet klorid i en mengde på 0,75—1,5 vektpst. beregnet som elementært klor, som den eneste halogenbestanddel i nevnte materiale.

3. Fremgangsmåte ifølge påstand 1 eller 2, karakterisert ved bruken av et katalysatormateriaJle som er fremstilt ved at man syntetisk tilbereder et fluorid-fritt vanmholdig anorganisk varmefast oxyd, calcinerer nevnte vannholdige oxyd, forener den metalliske bestanddel fra platingruppen og kloret med det calcinerte varmefaste oxyd, oxyderer det resulterende materialet ved ein temperatur innen området 204—316° C /tilstrekkelig lenge til at innholdet av flyktige bestanddeler deri nedsettes til et nivå under 5 vektpst., he-ver temperaturen til et nivå innen området 371—538° C og videreoxyderer materialet ved den økede temperatur tilstrekkelig lenge til at innholdet av flyktige bestanddeler nedsettes til under 2 vektpst.

4. Fremgangsmåte ifølge påstand 3, karakterisert ved bruken av et katalysatormateriale fremstilt fra syntetisk aluminiumoxyd som først calcineres ved en temperatur mellom 454 og 566° C i minst en time og deretter ved en forhøyet temperatur mellom 593 og 760° C tilstrekkelig lenge til at innholdet av flyktige bestanddeler i det calcinerte aluminiumoxyd nedsettes til et nivå under 2 vektpst. før aluminiumoxydet forenes med den me talliske bestanddel fra platingruppen og kloret.

5. Fremgangsmåte ifølge hvilken som helst av påstandene 1—4, karakterisert ved at en hydrocarbonfraksjon bestående overveiende av cycliske hydrocarboner fra gruppen, nafthener og aromatiske hydrocarboner underkastes katalytisk be-handling i reaksjonssonen ved et trykk på 68—170 atmosfærer og i nærvær av 6—15 mol hydrogen pr. mol hydrocarboncharge.

6. Fremgangsmåte ifølge hvilken som helst av påstandene 1—5, karakterisert ved at en hydrocarboncharge inneholdende cycliske hydrocarboner og som først er i det vesentlige befridd for normale parafinhydrocarboner, ledes inn i reaksj onssonen.

7. Fremgangsmåte ifølge hvilken som helst av de foregående påstander, karakterisert ved at ureagerte cycliske hydrocarboner separeres fra strømmen fra reaksjonssonen etter separasjonen av den hydrogenrike gass og at de ureagerte cycliske hydrocarboner og den nevnte hydrogenrike gass derpå føres tilbake til reaksjonssonen sammen med det nye hydrogen og hydrocarbonchargen som tilføres denne.