NO139786B - Analogifremgangsmaate for fremstilling av farmasoeytisk aktive n-(5-tetrazolyl)-pyrimido-(1,2-a)kinolin-2-karboksamid-derivater - Google Patents

Abstract

Analogifremgangsmåte for fremstilling av farmasøytisk aktive N-(5-tetrazolyl)-pyrimido-i_l, 2-a] kinolin-2-karboksamid-derivater.

Description

Denne oppfinnelse vedrører fremstilling av N-(5-tetra-zolyl) -pyrimido[1,2-a]kinolin-2-karboksamider og derivater derav.

Mer spesielt vedrører den fremstilling

av N-tetrazolyl-l-okso-lH-6-(R^-substituert)pyrimido[1,2-a] - kinolin-2-karboksamider hvor 6-substituenten er klor, brom eller lavere alkoksy; farmasøytisk akseptable kationiske salter derav; og derivater av slike forbindelser hvor benzenringen bærer en eller flere substituenter, hvilke er nyttige som midler for behandling av allergiske reaksjoner, og spesielt allergisk bronkial astma.

Allergiske reaksjoner, de symptomer som kommer av en gjensidig innvirkning mellom antigen og antilegeme, utfolder seg på en rekke måter og i forskjellige organer og vev. Vanlige allergiske forstyrrelser er for eksempel allergisk rhinitis som er en tilstand som er kjennetegnet ved nysing, enten visse tider av året eller hele året, rennende nese, nasal kongestion, med kløe og kongestion i øynene; høy-feber, en type av allergiske rhinitiser som stammer fra hypersensitivitet overfor blomster-

støv fra gressbevokst mark; og bronkial astma, en av de mest svekkende og avkreftende av allergiske reaksjoner, en sykdom som er kjennetegnet ved hyper-reaktivitet for bronkiene ved ut-settelse for forskjellige immunogene eller ikke-immunogene stimuli, hvilket resulterer i bronkospasme med kvesende, kort-

varige paroksysmer og omfattende sammentrekning av luftveis-

gangene. Den mekaniske hindring av luftstrømmen i luftveiene blir vanligvis reversert ved anvendelse av bronkodilatorer,

hvilke tilveiebringer symptomatisk lindring. I motsetning til dette hindrer antiallergene midler frigjørelse av anafylaksi-formidlere fra vev-forråd, og virker derved på en profylaktisk måte til å utelukke frembringelse av bronkiesammentrekning med formidlerne.

Det har i utstrakt grad vært gjort forsøk på å oppdage medisinske midler for å lindre symptomene på den unormale fysiologiske tilstand. Så tidlig som i 1910 omtalte Matthews,

Brit. Med. J., _1, 441 (1910), bronkodilatorisk effekt av

epinefrin. Siden da har Chen og Schmidt, J. Pharmacol. Exper. Therap. , 24, 339 (1924) , omtalt anvendelse av et alkaloid

efedrin som oralt effektiv bronkodilator med det samme, aktivitets-spektrum som epinefrin. I 1940 gav Konzett, Arch. Exp. Path. Pharmak., 197, 27 (1940), en oversikt over virkningene av den kraftige aerosol-bronkodilatoren isoproterenol. Cullum et al.,

Brit. J. Pharmacol. Exp., 35_, 141 (1969), omtalte farmakologien

til salbutamol, som er en kraftig bronkodilator med forlenget varighet som er aktiv både via oral og aerosol administrasjon.

Mange bronkodilator-preparater inneholder teofyllin. Disse er vanligvis ikke så kraftige som de sympatomimetiske aminer, så

som isoproterenol og salbutamol, og de er ineffektive ved aerosol administrasjon.

Nylig har Cox og medarbeidere, Adv. i Drug Res., _5,

115 (1970), beskrevet farmakologien til ett slikt middel, dinatrium-cromoglykat [1,3-bis(2-karboksy-cromon-5-yloksy)-2-hydroksypropan, Intall. Dette er ikke en bronkodilator, men dens terapeutiske effekt formidles ved en enestående virknings-mekanisme som omfatter inhibering av frigivelse av anafylaksi-formidlere, og forbindelsen administreres profylaktisk. Den lider av mangel på oral effektivitet og for å oppnå optimale resultater administreres den ved inhalering som et fast inhalerings-middel. Dessuten, selv om den er effektiv mot anafylaksi som skyldes immunoglobulin E (IgE), så er den effektiv mot anafyl-

aksi som skyldes immunoglobulin G (IgG) bare ved høye dosiser (60-70 % beskyttelse ved 100 og 300 mg/kg).

Selv om de forannevnte midler betyr fremragende bidrag

til behandling av astma, så utøver mange av dem uønskede bi-virkninger på hjertestimuleringen.

Syntesen av lH-pyrimido[1,2-a]kinolin synes først å ha blitt omtalt av Antaki et al., J. Chem. Soc., sidene 551-555 (1951), som kondenserte 2-klorkinolin med etyl-/3-amino-krotonat i nærvær av vannfritt kaliumkarbonat og spor av kobber-bronse for å danne l-okso-lH-3-metylpyrimido[l,2-a]kinolin. Det ble ikke angitt noen utnyttelse av forbindelsen.

Antaki, J. Am. Chem. Soc, 80, 3066-9 (1958), omtaler kondensasjon av 2-aminokinolin og etyl-etoksymetylencyanoacetat for å danne etyl-2-kinolylaminometylencyanoacetat som, når det ble destillert under redusert trykk, gav 1-okso-lH-pyrimido[1,2-a]kinolin-2-karbonitril. Forbindelsen fremviste antischistoso-mal virkning.

Richardson et al., J. Med. Chem., _15, 1203-6 (1972), be-skriver etyl-l-okso-lH-pyrimido[1,2-a]kinolin-2-karboksylat og angir at det er inaktivt som antimikrobielt middel. Når det ble testet med hensyn til antiallergen aktivitet ved PCA-testen, ble det funnet at det fremviste 100 % inhibering ved 3 mg/kg ved intravenøs (I.V.) administrasjon men var uten aktivitet ved 1 mg/kg I.V. Tilnærmet 90 % inhibering ble vist ved 30 mg/kg ved oral administrasjon, men oral aktivitet var ikke til stede ved en dosis på 10 mg/kg ved oral administrasjon.

Det har nå blitt funnet at forbindelser med formelen

er verdifulle antiallergene midler, det vil si midler som inhi-

berer frigivelse av anafylaksi-formidlere i pattedyr, innbefattet mennesker, og utelukker på denne måte frembringelse av bronkiesammentrekning ved formidlerne. De er ikke bronkodilatorer. De er, i motsetning til dinatrium-cromoglykat, av praktisk betydning mot anafylaksi formidlet av både IgG og IgE ved oral, intranasal og intraperitoneal administrasjon, og ved inhalering. I denne formel er hver av R^ og R2 valgt fra gruppen bestående av hydrogen, lavere alkyl, lavere alkoksy, fluor og klor; R^ og R£

er, når de tas sammen, metylendioksy eller etylendioksy; og R^ er valgt fra gruppen bestående av klor, brom og lavere alkoksy;

og de farmasøytisk akseptable salter derav.

Når uttrykkene "lavere alkyl" og "lavere alkoksy" an-

1

vendes her, er det meningen at de skal referere til alkyl- og alkoksygrupper som har fra ett til fem karbonatomer, siden de reaktanter som er nødvendige for å fremstille slike forbindelser er lettere tilgjengelige enn slike som har større alkyl-eller alkoksy-grupper.

Ved uttrykket "farmasøytisk akseptable

salter" er det ment slike salter som alkalimetallsalter, for eksempel natrium- og kaliumsalter; jordalkalimetallsalter, så som kalsium- og magnesium-salter; aluminiumsalter; ammonium-salter; og salter med organiske baser, for eksempel med aminer så som trietylamin, tri-n-butylamin, piperidin, trietanolamin, dietylaminoetylamin, N,N'-dibenzyletylendiamin og pyrrolidin.

De 5-substituerte tetrazoler, som er kjent, kan forekomme i to isomere former, nemlig:

som eksisterer sammen i en dynamisk, tautomer likevekts-

blanding. Begge former av tetrazolylamidene er innbefattet i omfanget av denne oppfinnelse.

Den antiallergene aktivitet til de tilsvarende syrer,

nemlig l-okso-lH-6-alkoksypyrimido[1,2-a]kinolin-2-karboksyl-

syrer og estere derav, er beskrevet i

US-patent 4.066.766. De her be-

skrevne forbindelser fremviser et betydelig bredere spektrum med antiallergen aktivitet enn de tilsvarende syrer og estere gjør. Deres antiallergene aktivitet er virkelig overraskende siden de tilsvarende enkle amider [for eksempel -C0NH2, -C0N(C2-

Hc)0] er inaktive som antiallergene midler når de blir testet

ved metodene beskrevet nedenfor.

Forbindelser av spesiell interesse for denne opp-

finnelse, er slike hvor R., er metoksy eller etoksy og de benzenoid-variable (R^, R2) er hydrogen, og slike hvor R3 er metoksy og minst en av benzenoid-substituentene er lavere alkoksy eller fluor og den gjenværende benzenoid-substituent er hydrogen.

De antiallergene egenskaper til forbindelsene i henhold

til denne oppfinnelse blir vurdert ved den passive kutane anafylaksi (PCA) test (Ovary, J. Immun., 81., 355, 1958). Ved PCA-testen blir normale dyr injisert intradermalt (i.d.) med antilegemer som inneholdes i serum erholdt fra aktivt sensiti-

serte dyr. Dyrene blir så provosert intravenøst med antigen blandet med et fargestoff så som Evans' blått. Den økede kapillare permeabilitet forårsaket av antigen-antilegeme-reaksjonen, fører til at fargestoffet lekker bort fra injiseringsstedet for anti-legemet. Test-dyrene blir så asfyksiert og intensiteten ved reaksjonen bestemmes ved å måle diameteren og intensiteten av blåfargingen på den indre overflate av dyrenes hud.

Forbindelsene med formel I fremstilles ifølge foreliggende oppfinnelse ved dehydratiserende kobling av en tilsvarende 1-okso-1H-6-(R^-substituert)pyrimido[1,2-a]kinolin-2-karboksylsyre (formel II i krav 1) med 5-aminotetrazol. Den dehydratiserende kobling blir utført ved hjelp av et koblingsmiddel som vanligvis blir anvendt ved peptid-synteser. Representative midler inn-

befatter N,N '-karbonyldiimidazol, N ,N '-karbonyl-di-s-triazin, etoksyacetylen, 1,1-diklordietyleter, difenyl-keten p-tolylimin, N-hydroksyftalimid, N-hydroksysuccinimid, N-hydroksypiperidin, etylen-klorfosfitt, dietyletylen-pyrofosfitt, N-etyl-5-feny1-isoksazolium-3'-sulfonat, fenylfosforodi(1-imidazolat) og karbodiimider så som dicykloheksylkarbodiimid, l-cykloheksyl-3-(2-morfolino-metyl)karbodiimid, N-(3-dimetylaminopropy1)-N '-etyl-karbodiimid-hydroklorid, l-etyl-3-(3'-dimetylaminopropyl)karbo-diimidhydroklorid og dietyl-cyanamid.

De ovenfor beskrevne koblingsmidler omsettes vanligvis

først med syrereaktanten og det resulterende produkt omsettes så

uten isolering med 5-aminotetrazol for å oppnå de ønskede N-(5-tetrazolyl)-l-okso-lH-6-(R3~substituert)pyrimido[1,2-a]-kinolin-2-karboksamider. Omsetningen blir utført i et reaksjons-

inert oppløsningsmiddel-1 system hvori syre-reaktanten ikke behøver

å være oppløselig. Det eneste krav til oppløsningsmiddel-

systemet er at det ikke inngår i noen merkbar omsetning med reaktantene eller produktene. Den mangfoldighet med koblings-

midler som kan anvendes for å foreta den dehydratiserende kobling, gir anledning til et bredt valg av oppløsningsmidler. Representative oppløsningsmidler er N,N-dimetylformamid, tetra-hydrofuran, dioksan, metylenklorid, nitrometan og acetonitril.

Omsetningen av syre-reaktanten med koblingsmidlet blir

utført ved en temperatur på fra ca. 20 til ca. 110°C. Det reaktive mellomprodukt blir så omsatt med 5-aminotetrazol ved fra ca. 20 til 110°C. Hvert av disse trinn blir fordelaktig utført ved fra ca. 50 til ca. 100°C siden dette gir forbedret hastighet og utbytte ved omsetningen.

Mol-forholdet syre:koblingsmidde1:5-aminotetrazol er

vanligvis fra ca. 1:1:1 til ca. 1:1,1:1,1. Det kan anvendes høyere forhold mellom koblingsmiddel og 5-aminotetrazol, men dette gir ingen fordeler. Overskudd på 10 mol% er tilfreds-

stillende .

Som fagfolk i industrien vil være oppmerksom på, kan

alle reaktanter tilsettes straks i stedet for ved den trinnvise måten som er beskrevet ovenfor. Imidlertid gir forhåndsdannelse av av det reaktive (syre-koblingsmiddel-produkt)-mellomprodukt vanligvis bedre utbytte av de ønskede N-(5-tetrazolyl)amider.

Et foretrukket koblingsmiddel er N,N'-karbonyldiimidazol„ siden dette gir en glatt omsetning og rimelig utbytte av det ønskede produkt uten å optimalisere reaksjonsforholdene. Når man anvender dette koblingsmiddel, er N,N-dimetylformamid og en temperatur på fra 85 til 100°C foretrukne forhold, av årsaker som er nevnt ovenfor.

De forbindelser hvor er alkoksy blir også bekvemt

fremstilt ved Williamson-reaksjonen mellom et passende N-(5-tetrazolyl)-l-okso-lH-6-klor(eller brom)pyrimido[1,2-a]kinolin-2-karboksamid og et passende alkanol som eksemplifisert her.

De nødvendige l-okso-lH-6-(R^-substituert)pyrimido[1,2-a]-kinolin-2-karboksylsyrer blir fremstilt ved kondensasjon av et passende 2-amino-4-(R^-substituertJkinolin med et passende dialkyl-etoksymetylenmalonat for å danne det tilsvarende dialkyl-4-(R^-substituert)-2-kinolyl-aminometylenmalonat-mellomprodukt som så

blir ringsluttet til det ønskede alkyl-l-okso-lH-6-(R^-substituert)-pyrimido[1,2-a]kinolin-2-karboksylat.

Kondensasjonen blir utført ved å oppvarme en støkio-metrisk blanding av 2-aminokinolin-reaktanten og dialkyl-etoksymetylenmalonatet ved en temperatur på fra ca. 80 til ca. 125°C. Det er ikke ønskelig med lavere temperaturer på grunn av at omsetningen da går for sakte. Det kan anvendes høyere temperaturer, men dette gir ikke noen fordeler. Omsetningen blir således bekvemt utført i smelte. Den kan selvsagt utføres i et oppløsningsmiddel eller en blanding av oppløsningsmidler, for eksempel etanol, N,N-dimetylformamid, acetonitril. Men fra et praktisk synspunkt synes det unødvendig med oppløsningsmiddel.

Det således fremstilte dialkyl-4-(R^-substituert)-2-kinolylaminometylenmalonat-mellomprodukt blir så ringsluttet, fortrinnsvis termisk, ved oppvarming til en temperatur på fra ca. 175 til ca. 250°C i et egnet reaksjons-inert fortynningsmiddel, det vil si en forbindelse som gir anledning til at man kan regulere reaksjonstemperaturen, som er stabil ved de relativt høye temperaturer som anvendes og som ikke omsettes med utgangsmaterialene eller produktene av ringslutningen. Eksempler på slike fortynningsmidler er høyt-kokende hydro-karboner så som perhydronaftalen, mineralolje, dietylbenzen, eddiksyreanhydrid inneholdende svovelsyre, difenyleter og difenyl, spesielt de som inneholder 26,5 % difenyl og 73,5 % difenyleter og selges under varemerket "Dowtherm A".

Alkyl-l-okso-lH-6-(R^-substituert)pyrimido[1,2-a] - kinolin-2-karboksylåtene blir omdannet til de tilsvarende syrer ved hydrolyse, fortrinnsvis syrehydrolyse. De vanlige forhold omfatter oppvarming av en vandig blanding av en passende ester og en mineralsyre, så som saltsyre, svovelsyre, fosforsyre eller salpetersyre, fra ca. 50 til ca. 100°C i perioder på opp til 4 timer eller inntil hydrolysen i alt vesentlig er fullført.

Den foretrukne mineralsyre er saltsyre i en konsentrasjon på

fra 3n til 12n. Desto mindre oppløselig ester-reaktanten er i vann, desto mer konsentrert er syren som anvendes ved hydrolysen. De fri syrer krystalliserer vanligvis fra hydrolysereaksjons-blandingen etter avkjøling, og utvinnes ved filtrering. Når det ikke foregår krystallisering, utvinnes syrene ved inndamping av reaksjonsblandingen. Syrene blir renset ved omkrystallisering fra egnede oppløsningsmidler, så som N,N-dimetylformamid.

Salt-dannelsen blir utført ved å omsette en passende syre med et passende metallsalt, så som et karbonat, bikarbonat,

acetat, heksanoat, hydroksyd, i et egnet medium, så som vann,

metanol eller etanol, i henhold til velkjente fremgangsmåter.

Saltene blir utvunnet ved standard-metoder, så som ved fil-

trering dersom de er uoppløselige i mediet, ved inndamping av oppløsningsmidlet dersom de er løselige i mediet eller ved utfelning ved tilsetning av et ikke-oppløsningsmiddel for saltet.

Som angitt ovenfor, fremviser N-(5-tetrazolyl)amidene fremstilt ifølge oppfinnelsen et tydelig bredere spektrum av antiallergen aktivitet enn forløper-syrene. Disse syrer er effektive til å inhibere bare anafylaktiske fenomener formidlet av immunoglobin E (IgE). I motsetning til dette er N-(5-tetrazolyl)amidene ikke bare effektive mot reaginisk indusert anafylaksi (IgE, immunoglobin E), men også mot anafylaksi indusert av immunoglobin G (IgG). Denne oppførsel står også

i kontrast til virkningen av dinatrium-cromoglykat som ikke inhiberer reaksjoner formidlet av IgG unntatt ved høye dosiser.

Produktene fremstilt ifølge oppfinnelsen og de

farmasøytisk akseptable kationiske salter derav er nyttige som profylaktiske midler til å inhibere eller hindre frigjøring av anafylaksi-formidlere (allergi, umiddelbare hypertensive reak-

sjoner) og forekomsten av allergiske symptomer hos pattedyr, og de kan for slike anvendelser administreres enkeltvis eller som blandinger med andre midler, for eksempel med teofyllin eller sympatomimetiske aminer. De kan administreres alene, men vanligvis administreres de sammen med en farmasøytisk bærer som velges på basis av den valgte administrasjonsmåte og vanlig farmasøytisk praksis. De kan for eksempel kombineres med forskjellige farmasøytisk akseptable inerte bærere i form av

tabletter, kapsler, terninger, trochéer, hårdt sukkertøy,

pulvere, aerosol-spray, vandige suspensjoner eller oppløsninger, injiserbare oppløsninger, eliksirer, siruper og lignende. Slike bærere innbefatter faste fortynningsmidler eller fyllstoffer,

sterile vandige medier og forskjellige ikke-toksiske organiske oppløsningsmidler. Dessuten kan de orale farmasøytiske bland-

inger i henhold til denne oppfinnelse på passende måte gjøres søte og aromatiserte ved hjelp av forskjellige midler av den type som vanligvis anvendes for dette formål.

Forbindelsene kan administreres til astmatiske personer

som lider av bronkiesammentrekning ved hjelp av inhalasjons-

apparater eller andre midler som tillater at de aktive for-

bindelser kommer i direkte kontakt med de sammentrukne steder på vevet til personen. Når blandingene administreres ved inhalering, kan de omfatte (1) en oppløsning eller suspensjon av den aktive ingrediens i et flytende medium av den type som er nevnt ovenfor for administrasjon via en tåkedanner, (2) en suspensjon eller oppløsning av den aktive ingrediens i et flytende drivmiddel, så som dikloridfluormetan eller klortri-fluoretan, for administrasjon fra en beholder under trykk,

eller (3) en blanding av den aktive ingrediens og et fast fortynningsmiddel (for eksempel laktose) for administrasjon fra en pulver-inhaleringsanordning. Blandinger som er egnet for inhalering ved hjelp av en konvensjonell tåkedanner, vil omfatte fra ca. 0,1 til ca. 1 % med aktiv bestanddel, og blandinger for anvendelse i beholdere under trykk vil omfatte fra ca. 0,5 til ca. 2 % med aktiv ingrediens. Blandinger for anvendelse som pulverinhaleringsmidler kan omfatte forhold mellom aktiv ingrediens og fortynningsmiddel på fra ca. 1:0,5

til ca. 1:1,5.

Det er nødvendig at den aktive ingrediens utgjør en slik andel av blandingen at det erholdes en egnet dosisform. Det er åpenbart at det kan administreres flere dosis-enhetsformer om-

trent samtidig. Selv om det kan anvendes blandinger med mindre enn 0,005 vekt% med aktiv ingrediens i visse tilfeller, så er det foretrukket å anvende blandinger som ikke inneholder mindre enn 0,005 % med aktiv ingrediens, for ellers vil mengden med bærer bli overdrevent stor. Aktiviteten øker med konsentra-

sjonen av den aktive ingrediens. Blandingen kan inneholde 10,

50, 75, 95 eller endog høyere vektprosenter med aktiv ingre-

diens .

Med hensyn til dosis-kuren med forbindelsene fremstilt

ifølge oppfinnelsen, så vil legene til sist bestemme den dosis som vil være mest egnet for en spesiell person, og den vil variere med alder, vekt og mottagelignet hos den spesielle pasient, og også med naturen og graden av symptomene, de farmakodynamiske egenskaper til det spesielle middel som skal administreres og den valgte administrasjonsmåte. Det vil vanlig-

vis bli administrert små dosiser til å begynne med, og med gradvis økning av dosisen inntil en optimal mengde er bestemt.

Man vil ofte finne at når blandingen administreres oralt, vil

det være nødvendig med større mengder av aktiv ingrediens for å

oppnå samme virkning som erholdes med en mindre mengde admini-

strert parenteralt.

Under fullstendig hensynstagen til de foregående

faktorer, mener man at en effektiv daglig oral eller intraperi-

toneal dosis av forbindelsene fremstilt ifølge foreliggende oppfinnelse til mennesker på fra ca. 10 til ca. 1500 mg pr. dag,

med et foretrukket område på fra ca. 10 til ca. 600 mg pr.

dag, i en enkelt eller i oppdelte dosiser, eller på ca. 0,2

til ca. 12 mg/kg kroppsvekt, effektivt vil lindre bronkiesammentrekning hos mennesker. Disse verdier er illustrerende,

og det kan selvsagt være enkelte tilfeller hvor det er fordel-

aktig med høyere eller lavere dosis-områder.

Ved intravenøs administrasjon eller inhalering, er

den effektive dosis på fra ca. 0,05 til ca. 400 mg pr. dag, og fortrinnsvis fra ca. 0,25 til 200 mg pr. dag, eller fra ca.

0,005 til 4 mg/kg kroppsvekt, i enkeltvise eller oppdelte dosiser.

De samme to basis-forandringer er til stede når det

dreier seg om anafylaktisk sjokk: (1) en økning i kaplllar-permeabiliteten og (2) sammentrekning av glatte muskler. Den økede kapillar-permeabilitet er et resultat av gjensidig på-

virkning mellom antigen og antilegeme. Den, og sammentrek-

ningen av glatte muskler, kan iakttas og lett måles. Denne økning i kapillar-permeabilitet danner basis for PCA-testen.

PCA-testen er et mål på den anti-allergene (spesielt anti-astmatiske) aktivitet til en forbindelse. Forbindelser som inhiberer en positiv PCA-test som er forårsaket av den rotte-immunokjemiske motpart til menneskelig immunoglobulin E

(IgE), eller reagin, anses for å ha antiallergen aktivitet (C. Mota, Ann. N.Y. Acad. Sei., 103, 264, 1963). (Reagin er

primært immunoglobulin E[IgE] og er det prinsipale immuno-

globulin som er ansvarlig for allergisk astma, anafylaksi,

høy-feber, næringsmiddel-sensitiviteter og visse utslag av medikament-sensitiviteter). Når slike forbindelser administreres til et sensitisert forsøksobjekt, menneske eller dyr,

før den tiden da forsøksobjektet kommer i kontakt med antigener eller substanser som det er allergisk overfor, vil de hindre den allergiske reaksjon som ellers vil forekomme. De tilveiebringer derfor en metode for profylaktisk behandling av allergi eller anafylaktiske reaksjoner av en reagin-formidlet natur.

Sagt på en annen måte, så blokkerer slike forbindelser frigjøringen av formidlere som stammer fra antigen-antilegeme-reaksjonen (allergisk), så som illustrert ved PCA-testen ved anvendelse av rotte-homocytotropisk antilegeme - et kjent korre-lat på menneskelig reaginisk antilegeme. Inhibering av reaginiske antigen-antilegeme-reaksjoner i rotter, som er test-dyret ved PCA-testen, blir betraktet som representativt for inhibering

av menneskelige reaginiske antigen-antilegeme-reaksjoner som forekommer under allergiske episoder.

PCA-reaksjonstest-fremgangsmåten som blir anvendt

for å vurdere forbindelsene i henhold til foreliggende oppfinnelse, fremviser en utmerket korrelasjon mellom aktiviteten til forbindelsene ved denne test og deres anvendbarhet ved behandling av allergisk astma. Evnen for midlene til å inn-virke på PCA-reaksjoner blir målt på Charles River Wistar hann-rotter på 170-210 g. Reaginisk antiserum som er rikt på IgE antilegemer, blir fremstilt i henhold til Petillo et al., Int. Arch. Allergy, 44, 309 (1973). Hyperimmunt antiserum som er

rikt på IgG antilegemer til hønse-egg-albumin, blir fremstilt i henhold til Orange et al., J. Exptl. Med., 127, 767 (1968).

48 timer før antigen-provoseringen blir det reaginiske antiserum injisert intradermalt (i.d.) i den barberte hud på en normal rotte-rygg, og 5 timer før provoseringen blir de hyperimmune antisera injisert på samme måte. På et tredje sted blir 60 meg histamin-dihydroklorid og .0,5 meg serotonin-kreatinin-sulfat injisert i.d. like før antigen-provoseringen som en kontroll av antihistaminisk, antiserotoninisk og uspesi-fiserte typer av blokkering, og forbindelsene i henhold til foreliggende oppfinnelse eller saltoppløsninger blir så administrert i.v. og dette blir øyeblikkelig fulgt av provosering av 5 mg egg-albumin og 2,5 mg Evans' blått fargestoff i saltopp-løsning. Når det dreier seg om oral administrasjon blir Evans' blått fargestoff og egg-albumin gitt 5 minutter etter admini-streringen av medikamentet. 30 minutter senere blir dyrene asfyksiert ved anvendelse av kloroform og huden på ryggen blir fjernet og snudd om for iakttagelse. Det blir tildelt poeng for hvert injiseringssted som. er lik produktet av diameteren til stedet i mm og en gradering på 0,1, 0,5, 1, 2, 3 og 4 som er proporsjonal med intensiteten av fargingen med fargestoffet. Poengene for et gitt injeksjonssted blir summert for hver gruppe på 5 dyr og blir sammenlignet med sammenligningsdyrene som er behandlet med saltoppløsning. Differansen blir uttrykt som % blokkering som skyldes den anvendte forbindelse.

Forbindelser som er representative for forbindelsene fremstilt ifølge oppfinnelsen, blir testet med hensyn til antiallergen aktivitet ved den ovenfor beskrevne fremgangsmåte, og de resulterende aktiviteter blir angitt som beskyttelsesgrad (%). Inital, dinatrium-cromoglykat, et kommersielt anti-allergent middel, tas med for sammenligning.

De testede forbindelser har formelen

Eksempel I

N-(5-tetrazolyl)-l-okso-lH-6-metoksypyrimido[1,2-a]-kinolin- 2- karboksamid

En blanding av l-okso-lH-6-metoksypyrimido[l,2-a]-kinolin-2-karboksylsyre (540 mg, 2,0 mmol) og N,N'-karbonyldiimidazol (357 mg, 2,2 mmol) i N,N-dimetylformamid (15 ml)

blir rørt og oppvarmet på et dampbad i 15 minutter. Etter tilnærmet 5 minutters oppvarming dannes det en klar oppløsning, fulgt av dannelse av en utfelning. Reaksjonsblandingen blir rørt i ytterligere 45 minutter ved omgivelsenes temperatur og blir så behandlet med 5-aminotetrazol (187 mg, 2,2 mmol). Blandingen blir oppvarmet på et dampbad i 40 minutter og blir

så avkjølt og filtrert for å utvinne produktet (540 mg med gult fast stoff) , sm.p. 220°C (spalting).

Det blir renset ved oppløsning i varmt N,N-dimetyl-formamid med et forhold på 200 mg urenset produkt pr. 20 ml oppløsningsmidde1, og så filtreres den varme oppløsning og filtratet bråkjøles. De gule krystaller filtreres og tørkes, sm.p. 255°C (spalting).

Analyse: Beregnet for ci5Hn°3<N>7<:><c>» <5>3,41, H, 3,29, N, 29,07 %

Funnet: C, 53,12, H, 3,67, N, 28,75 % De følgende forbindelser blir fremstilt på lignende

måte fra passende reaktanter:

Produktet fra eksempel VIII blir renset ved oppløsning i ammoniumhydroksyd (6n) hvorfra produktet utfelles ved hen-stand. Det faste stoff blir filtrert, oppløst i vann og utfelt fra oppløsningen ved surgjøring med 3n saltsyre. Det blir filtrert, tørket og omkrystallisert fra N,N-dimetylformamid.

Produktet fra eksempel IX blir renset ved omkrystallisering fra N,N-dimetylformamid, fulgt av samme rensemetode som for produktet i eksempel VIII.

Eksempel X

De forbindelser som er angitt i tabellen, blir fremstilt fra passende reaktanter ved fremgangsmåten angitt i eksempel I.

Eksempel XI

N- (5-tetrazolyl)-l-okso-lH-6-etoksypyrimido[1,2-a]-kinolin- 2- karboksamid

En blanding av p-toluensulfonsyre-monohydrat (20 ml) og N- (5-tetrazolyl)-l-okso-lH-6-klorpyrimido[1,2-a]kinolin-2-karboksamid (1,79 g) i etanol (75 ml) blir oppvarmet med til-bakeløpskjøling i 24 timer. Oppløsningsmidlet blir fjernet under redusert trykk og residuet blir fordelt mellom 3n saltsyre (25 ml) og etylacetat (100 ml). Fasene blir separert og etylacetat-fasen blir ekstrahert med 3n saltsyre (2 x 20 ml). Syre-ekstraktene blir forenet, gjort nøytrale (pH 7-8) med 20 % ammoniumhydroksyd og den resulterende utfelning blir utvunnet ved filtrering (235 mg).

Fremgangsmåten ovenfor blir gjentatt, men ved anvendelse av /3-klor (eller brom) produktene fra eksempel X og passende alkanol, for å gi forbindelsene i tabellen nedenfor:

Eksempel XII

Salt- dannelse

Produktene fra eksemplene I-XI blir omdannet til natrium-, kalium-, ammonium-, kalsium-, magnesium-, aluminium-, trietylamin-, tri-n-butylamin-, piperidin-, trietanolamin-, dietylaminoetylamin-, pyrrolidin- og N,N-dibenzyletylendiamin-salter ved omsetning med en ekvivalent av et passende metall-hydroksyd, ammoniumhydroksyd eller amin i vann eller etanol, fulgt av filtrering av saltet dersom det er uoppløselig eller ved inndamping av oppløsningsmidlet dersom saltet er opp-løselig i dette.

Claims (3)

1. Analogifremgangsmåte for fremstilling av farmasøytisk aktive forbindelser med formelen

hvor hver av og R2 uavhengig av hverandre er valgt fra hydrogen, C^-alkyl, C^-alkoksy, fluor og klor, eller R-,^ og R2 kan til sammen danne en -0-CH2-CH2-0- eller -0-CH2-0- gruppe, og R3 er valgt fra klor, brom og C1_5-alkoksy, og farmasøytisk akseptable salter derav,karakterisert ved at det utføres en dehydratiserende kobling mellom en syre med formelen: og 5-amino-tetrazol, i nærvær av et koblingsmiddel, særlig et som er valgt fra N,N'-karbonyldiimidazol, N,N'-karbonyl-di-s-triazin, etoksyacetylen, 1,1-diklordietyleter, difenyl-keten p-tolylimin, N-hydroksyftalimid, N-hydroksypiperidin, etylen-klorfosfitt, dietyl-etylen-pyrofpsfitt, N-etyl-5-fenylisoksazolium-3'-sulfonat, fenylfosfordi(1-imidazolat) og karbodiimider så som dicykloheksylkarbodiimid, l-cykloheksyl-3-(2-morfolino-metyl)-karbodiimid, N-(3-dimetylaminopropyl)-N<1->etylkarbodiimid-hydroklorid, 1-etyl-3-(3<1->dimetylaminopropyl)-karbodiimid-hydroklorid og dietyl-cyanamid, fortrinnsvis ved at nevnte syre først bringes i kontakt med et dehydratiserende koblingsmiddel og derefter i kontakt med 5-amino-tetrazol, og når R., er Cl eller Br, omsettes produktet eventuelt med en C^_,--alkanol, og eventuelt omdannes produktet til et farmasøytisk akseptabelt salt.

2. Fremgangsmåte i henhold til krav 1 for fremstilling av N-(5-tetrazolyl)-l-okso-lH-6-etoksy-8-metoksy-pyrimido[1,2-a]-kinolin-2-karboksamid, karakterisert ved at det anvendes et utgangsmateriale hvor R^ er hydrogen, R2 er 8-metoksy og R^ er eller omdannes efter koblingen til etoksy.

3. Fremgangsmåte i henhold til krav 1 for fremstilling av N-(5-tetrazolyl)-l-okso-lH-6,8-dimetoksy-pyrimido[1,2-a]-kinolin-2-karboksamid, karakterisert ved at det anvendes et utgangsmateriale hvor R^ er hydrogen, R2 er 8-metoksy og R^ er eller omdannes efter koblingen til metoksy.