NO134831B - - Google Patents

Description

Den foreliggende oppfinnelse angår et anker med fliker,

et til flikene hengslet skaft hvis hengslingspunkt tilnærmet faller sammen med det geometriske midtpunkt for den samlede flikflate, på begge sider av hengslingspunktet anordnede endeflater og på tvers utragende stabiliseringsarmer.

Ved siden av de tradisjonelle stokkankre og senere stokk-løse ankre er der i de siste 30 år blitt utprøvd og tatt i bruk mange nye ankertyper. De mest kjente av disse er U.S. Navy's anker av type LWT, Pool-ankeret, Danforth-ankeret, Stato-ankeret og Delta-ankeret. Bortsett fra det sistnevnte Delta-anker, som har en ankerflik med et fast skaft, er de nevnte ankre utført med et skaft som er hengslet ved den bakre ende av ankeret mellom ankerflikene. For å hindre at ankeret vipper over, er LWT-ankeret, Danforth-ankeret og Stato-ankeret utført med en stokk som er festet i flikene i eller nær hengslingspunktet for skaftet og på tvers av trekkretningen.

Som følge av de forbedrede ankertyper, spiller ankergrunnen en stadig vesentligere rolle i forhold til hva som var tilfellet

ved de gamle stokkankre. De moderne ankre synker mindre lett inn i løs grunn. I hard grunn finner flikene mindre hold, slik at det varer lenger før flikene graver seg inn.

God ankergrunn er f.eks. vanlig marskleire, hard sand og myk kalkstein. Dårlig ankergrunn er f.eks. fin grus med grov sand. Utpreget dårlig ankergrunn er grov kis med hard leire og klipper, muslinger med hard leire og myk sand på steinet grunn. Slam er en god ankergrunn for de gamle ankre og de tunge, tradisjonelle modeller, men derimot en absolutt dårlig ankergrunn for de modernere typer, som f.eks. Danforth-ankeret.

Leire og myk kalkstein hefter på flikene av Danforth-ankeret og danner således en jnaterialklump som etter løsbrytning eller ved vending (Umziehen) når skipet dreier seg for anker, vanskeliggjør eller endog forhindrer en inngravning av flikene.

Oppførselen av forskjelli ge typer av ank ore som gra v ; ;r seg ned:

1. Ved en bestemt ankertype blir den maksimale holdekraft bare oppnådd ved en bestemt flikvinkel (vinkelen mellom flikflaten og skaftet). 2. Lange fliker gir stor motstand mot en vending (Umziehen) av ankeret når skipet dreier seg. for anker, noe som ofte fører til krumme ankerskaft (Danforth- og LWT-ankeret). 3. Vertikale avstivninger på innersiden av .flikene trykker grunnen sammen, hvorved ankeret danner en klump og brytes løs (Danforth- og LWT-ankeret). 4. Etterhvert som ankeret graver seg dypere inn, øker holdekraften. 5. Et anker må fortrinnsvis ha en minst mulig overflate, sett forfra, for lett å kunne grave seg inn. 6. Eventuelle på tvers av flikene stående skuldre av ankeret påvirker inngravningsevnen i sterk grad. 7. Ved den bakre ende er et anker for det meste forsynt med et hode som tjener til å gi fliken en skrått nedadrettet stilling når ankeret ligger på havbunnen, noe som fremfor alt er viktig i hard grunn, hvor muligheten for at forenden av fliken ikke vil grave seg inn, men gli over bunnen (såkalt gjennomgang) er større. 8. Korte skaft, korte stokker og store flikvinkler fremmer hver for seg og i kombinasjon i sterk grad en løfting av hodet når der -trekkes i ankeret, hvorpå ankeret tipper og deretter stadig vil gli over grunnen med en side av fliken. 9. Ankre hvis stokk og fliker inntar en fast stilling- i forhold til hverandre (f.eks. Delta-ankeret), er mulige, såfremt man sørger for at stokken og skaftet er tilstrekkelig lange og flik- : vinkelen er liten. Når man legger ankeret på stokkspissen, skaft-énden og flikspissen, må det automatisk vippe over i den riktige inngravningsstilling. 10. Ankre hvis flikspisser står lenger fra hverandre, fremmer en rotasjon. Når nemlig ankeret kommer til å stå skjevt i grunnen, altså med én flik lavere enn den annen, graver denne laveste flik seg mere inn enn den andre, og det på denne måte frembragte moment medfører en løsdreining av ankeret.

L øsbrytning av ankre

Løsbrytningskraften avhenger av ankergrunnen, varigheten av forankringen og fremfor alt av den forlangte holdekraft. Et anker som der nesten ikke er utøvet noen'trekk-kraft i, har nemlig knapt gravd seg inn, og den løsbrytningskraft som kreves til løfting av ankeret, er derfor liten. Når der imidlertid kreves en maksimal holdekraft av ankeret, vil dette ha gravd seg dypt ned for å kunne skaffe clenne holdekraft, og det vil således "forstår, at der kreves en stor løsbrytningskraft til løfting av ankeret.

Forsøk i praksis har vist at løsbrytningskraften er ca. 40% og mer av den oppnådde holdekraft når der anordnes en kabelring nedentil på ankerhodet for løfting av ankeret. Dette gjelder for nesten enhver ankertype. Hvis man imidlertid fester kabelringen nær den øvre ende av skaftet, avtar løsbrytningskraften sterkt,

da skaftet danner en god vektarm.

Jo lenger flikene ligger fra skaftets leddpunkt, desto større er den nødvendige løsbrytningskraft.

Fra DT-AS 1 258 294 er der kjent et anker (Danforth-anker) med to fliker som tilsammen danner omtrent en trekant, og som ved sin rot er forsynt med en stokk som er sveiset fast til flikene, og som også tjener som hengslingspunkt for ankerskaftet. På

begge sider av dette hengslingspunkt er der på ankeret anordnet endeflater. Disse endeflater som rager ut på be<fge sider av hengslingspunktet, tjener til å gi flikene en bestemt vinkel i forhold til bunnen når ankeret ligger på denne, hvorved det lettere kan trenge inn i bunnen når der trekkes i skaftet. Som allerede omtalt i punkt 2 foran gir disse forholdsvis lange fliker stor motstand mot en vending av ankeret når skipet xlreier seg for anker, noe som ofte fører til at ankerskaftet bøyes. Videre er flikene forsynt med vertikale langsgående avstivninger eller ribber på innersiden. Disse har den ulempe at bunnen trykkes sammen mellom ribbene når ankeret trekkes inn i bunnen, hvorved ankeret sammen med bunnen vil danne en klump som i det lange løp brytes løs. En annen ulempe ved disse lange fliker er den store kraft som kreves for å bryte ankeret løs (se også hva som i denne forbindelse er angitt foran).

Den foreliggende oppfinnelse tar sikte på å skaffe et.anker., med en stor inngravningsevne på alle typer ankergrunn, en stor stabilitet, dvs. motstand mot sideveis tipping og dermed gjennomgang av ankeret, og en stor holdekraft, mens der til løsbrytning av ankeret kreves liten kraft. For oppnåelse av disse mål er

ankeret ifølge oppfinnelsen slik utført at flikene er hule, og at deres overflater konvergerer etter glatte linjer fra midten mot sine smale for-, side- og bakkanter. Et slikt, anker har eri meget ' stor evne til å grave seg ned, spesielt fordi overflaten .av

flikene har få hindringer og flikene har smale eller endog skarpe kanter rundt hele omkretsen. Av styrkehensyn må-flikene ha en viss tykkelse i angrepspunktet for skaftet. Den forholdsvis brede flikflate gir ankeret også en stor holdekraft.

En fordel ved det nye anker ifølge oppfinnelsen er at endeplatene er så brede at ankeret, hvis det med sitt skaft faller i gal retning på vaieren, dreier seg om sitt tyngdepunkt når der ut-øves en trekkraft i vaieren, uten at ankeret legger seg skjevt.

Hvis ankervaieren kommer mellom flik og skaft, vil flikspissene rette seg oppover når der trekkes i ankeret, slik at vaieren blir fri.

Derimot er ved det kjente Danforth-anker (DT-AS 1 2 58 2 94) hvor endeplatene er anordnet bak flikene, vektfordeling.en på flikene slik at det er praktisk umulig å løfte flikspissene over vaieren.

I et tynt sandskikt med hard undergrunn gir den korte fliklengde foran hengslingspunktet for ankeret og det bakenforliggende flikparti en høyere holdekraft (inntil 50% høyere) enn f„eks. et Danforth-anker med samme vekt, men med en meget større fliklengde foran hengslingspunktet for skaftet.

Den større overflate bak hengslingspunktet holder fast den bevegede bunn meget.lenger, hvorved holdekraften er stor. Som følge av den korte fliklengde foran skaftet, kan dette også være

.meget kortere enn ved Danforth-ankeret eller ved andre kjente ankre, noe som medfører en vesentlig vektbesparelse. Skjønt inngravningsevnen er meget stor, er løsbrytningskraften temmelig liten (ca. 24% av holdekraften) fordi kabelringen er innbygd i siden bak en flik. Løsbrytningen av ankeret "over hodet" krever likeledes en forholdsvis liten kraft (ca. 13% av holdekraften), da flik-partiet foran hengslingspunktet for skaftet er forholdsvis kort

og f li '-.partiet bak hengslingspunktet virker som en vektarm,. mens fliken dessuten dreier seg om den nedre endeplate.

Sammrulignende ankerforsøk er blitt utført av det. Nederlandsk-j Vannbygningskontor i mars 1973 på Oostei schelde. , Disse forsøle har påvist at et her beskrevet såkalt Stevin-anker på 950 kg kan yte en maksimal holdekraft på 3.2 tonn eller. ,en effektiv holdekraft på 33,5 tonn i en elvestrøm i hardpakket sand ved ca. 4,5 m vanndybde. Et Danforth-anker på det samme sted og under de samme betingelser og med en vekt på 900 kg oppnådde en maksimal holdekraft på 13,2 tonn og en effektiv holdekraft på 14,7 tonn. Holdekraften av Stevin-ankeret er således 2,3 ganger så høy som holdekraften av Danforth-ankeret.

Til nærmere forklaring av oppfinnelsen vil i det etter-følgende et utførelseseksempel av ankeret bli beskrevet under henvisning til tegningen. Fig. 1 viser ankeret sett i retning vinkelrett på sitt hovedplan. Fig. 2a og 2b viser ankeret sett i retning parallelt med skaftet fra et sted henholdsvis motsatt og nær den frie ende av skaftet. Fig. 3 viser ankeret i retning vinkelrett på de to foran nevnte retninger.

Som vist på tegningen består ankeret av to adskilte, forholdsvis tykke fliker 1 og 2 som holdes adskilt av en sliss 3, og hvis overflater konvergerer til skarpe ytterkanter. Baktil er flikene forbundet ved 4 til en felles flikflate. Til reduksjon av vekten er de forholdsvis store fliker utformet hule. I det geometriske tyngdepunkt 5 for den samlede flikflate er et skaft 6 som er satt inn i slissen 3, hengselforbundet med flikene 1 og 2.

Mellom de parallelle vertikale innerflater 7 og 8 av flikene 1 og 2 og skaftet 6 er der vinkelrett på flikflatene festet to støtteplater 9 og 10 til flikene. Disse plater rager ovenfor og nedenfor flikene.

På disse støtteplater er der bak tyngdepunktet og på begge sider av flikene fastsveiset endeplater 11 og 12 med likesidet trapesform, idet sidene av trapeset konvergerer mot skaftet 6. Støtteplatene er slik utformet at endeplatene 11 og 12 konvergerer mot forenden av ankerflikene og fortrinnsvis peker mot flikspissene .

De to i endeplater begrenser med sine skrått avskårne forkanter 13 resp. 14! skaftets svingevinke.l i forhold til flikene og tjener ytterligere I til å bringe flikene i riktig vinkel i forhold til bunnen når ankeret nar havbunnen, slik at flikene lett kan grave seg inn.

Da endeplatene bare danner en liten vinkel med flikflaten, er deres motstand mot inngravning av liten betydning for ankerets inngravningsegenskaper, soei fremmes på gunstig måte av de skarpe flikkanter^ I

Istedenfor den stokk som er anbragt på de fleste ankre, har det viste anker på begge sidex og på en avstand foran bakkanten på omtrent én tredjedel av fliklengden sfeabiliseringsarmer 15, 16 som for reduksjon av vekten også kan være utformet hule og i forhold tilJden på tvers rettede hengslingsakse kan være rettet noe bakover.; Derved vil vaiere eller trosser som ligger på bunnen, lettere gli av fra stabiliseringsarmene.

i

Claims (1)

1. Anker 'med fliker, et til flikene hengslet skaft hvis hengslingspunkt (5) tilnærmet faller sammen med det geometriske midtpunkt for de|n samlede flikflate, på begge sider av hengslingspunktet anorjdnede endeflater og på tvers utragende stabiliseringsarmer, karakterisert ved at flikene (1, 2)

   er hule, og at deres overflater konvergerer etter glatte linjer fra midten mbt sine smale for-, side- og bakkanter.

   I