NO131007B - - Google Patents

Description

Fremgangsmåte for fremstilling av hydrofile høymolekylære stoller av dekstransubstanser.

Foreliggende oppfinnelse vedrører en fremgangsmåte for fremstilling av hydrofile høymolekylære stoffer ved polymerisa-sjon av ekstransubstanser, hvorved her menes såvel dekstran som hydrofile hydroksylgruppeholdige derivater av dekstran, hvorved det fås produkter som alt etter po-lymerisasjonsgrad og hydrofilitet har verdifulle egenskaper for forskjellige anven-delsesformål.

Fremgangsmåten i henhold til oppfinnelsen består i at en hydroksylgruppehol-dig dekstransubstans omsettes med et bifunksjonelt organisk stoff av typen Y-R-Z, hvor R er en organisk rest og Y og Z betegner halogenatomer eller ekopsygrupper,

f. eks.

som reagerer med dek-

stranets hydroksylgrupper under dannelse av eterartede bindinger, så at det fås et polymer isas jonsprodukt som inneholder

minst to av dekstransubstansens molekyler sammenbundet av eterartede broer. Således kan det som dekstransubstanser ved reaksjonen anvendes nativt dekstran eller partielt nedbrutt dekstran eller nøytrale hydroksylgruppeholdige hydrofile derivater av dekstran eller partielt nedbrutt dekstran, som etyl-, hydroksyetyl- eller 2-hy-droksypropyleter av dekstran eller dekstran-glyceringlykosid eller hydrodekstran (dvs. dekstran hvis reduserende endegrupper er redusert til alkoholgrupper), eller hydroksylgruppeholdige hydrofile derivater av dekstran eller partielt nedbrutt dekstran som inneholder sure eller basiske grupper,

f. eks. karboksylgrupper, sulfonsyregrupper, eller aminogrupper eller substituerte aminogrupper, som karboksymetyldekstran eller dekstran hvis endegrupper er oksydert til karboksylgrupper. Ofte kan det med for-del anvendes fraksjoner av de nevnte dekstransubstanser.

Som eksempel på egnede bifunksjonelle stoffer for gjennomføring av fremgangsmåten skal først og fremst nevnes bifunksjonelle glycerinderivater, som epiklorhydrin, diklorhydrin, epibromhydrin og di-bromhydrin, videre 1,2,3,4-diepoksybutan, diepoksypropyleter, diepoksypropyleter av etylenglykol, propylenglykol, polyetylengly-koler og lignende forbindelser. I sin almin-nelighet gjelder at alifatiske epoksyforbin-delser som inneholder kullstoff, hydrogen, oksygen og er uten dissosierbare grupper er egnet for formålet.

Reaksjonen utføres hensiktsmessig i nærvær av et oppløsningsmiddel, i hvilket ett eller flere av de reagerende stoffer er oppløselige, fortrinsvis vann, men også organiske oppløsningsmidler, som dimetyl-formamid, kan anvendes. Videre har det vist seg hensiktsmessig å tilsette et alkalisk reagerende stoff, som virker katalyserende, eksempelvis alkalihydroksyder og jordal-kalihydroksyder. Ytterligere eksempler på katalysatorer er tertiære og kvartære aminer.

Ved reaksjonen sammenbindes to eller flere av dekstransubstansens molekyler til større molekyler under dannelse av eter-broer av typen R1-O-X-O-R2, hvor Ri og R2 betegner rester av dekstransubstans-molekyler og X er broen, som er fått fra det bifunksjonelle organiske stoff. Anvendes det et bifunksjonelt glycerinderivat, f. eks. epiklorhydrin, blir broen således av typen R1-0-CHo.CH(OH).CH2-0-R2. Ved sam-menbinding av tre dekstransubstansrester med to broer blir produktet av den almene type Ra-O-X-O-R-t-O-X-O-Rr,, hvor R:i, Ri og Rr, er dekstransubstansrester og X er broen.

Ved å variere reaksjonsbetingelsen, f. eks. molekylvekten av den som utgangsma-terial anvendte dekstransubstans og meng-deforholdene av reaksjonskomponentene, kan man få høymolekylære produkter med meget forskjellige middelmolekylvekter og forskjellige egenskaper forøvrig. Man kan således få høymolekylære polymerisasjons-produkter, som er vannoppløselige eller og-så produkter i gelform. De således erholdte geler som består av et tredimensjonalt nettverk av makroskopiske dimensjoner av dekstransubstansens molekyler sammenbundet med kovalente bindinger, er uopp-løselige i vann, men har evnen til å ta opp vann under svelling.

Svellingsfaktoren kan uttrykkes ved den mengde vann i gram, som kan absor-beres av 1 gram av det tørre gelprodukt (engelsk betegnelse: «water regain»).

Hvis de øvrige faktorer ved reaksjonen holdes konstant er den erholdte gels svellingsfaktor proporsjonal med oppløs-ningsmiddelinnhoidet, omvendt proporsjonal med innholdet av bifunksjonelt organisk stoff og omvendt proporsjonal med dekstransubstansens molekylvekt.

Som et eksempel kan nevnes at dekstran med en middelmolekylvekt av ca. 2000 i 60 pst.'s oppløsning med 10 pst. epiklorhydrin, regnet på dekstranmengden, ikke gir gel, mens derimot dekstranmiddel-molekylvekten 40.000 i 50 pst.'s oppløsning med 4 pst. epiklorhydrin gir et polymerisa-sjonsprodukt i form av gel.

Som ovenfor nevnt, utføres reaksjonen fortrinnsvis i nærvær av vann og alkalisk katalysator, som hensiktsmessig kan opp-løses i vann, idet dog vanninnholdet i al-minnelighet bør holdes så lavt som mulig for å unngå ikke ønskede bireaksjoner. Reaksjonen kan dels utføres med dekstransubstans i oppløsning, som særlig når det gjelder nativt dekstran kan være meget viskos, dels med dekstransubstans i partik-kelform, oppsvellet med vann. Som eksempel på konsentrasjonen ved anvendelse av vannopløsning kan nevnes, at dekstransubstansens konsentrasjon bør være minst 5 pst. og fortrinnsvis overstige 10 pst., men kan også være vesentlig høyere, i de tilfeller hvor man anvender f. eks. halogenhy-driner som bifunksjonelt organisk stoff må mengden av alkali være så stor at ved reaksjonen avspaltet halogenhydrogen nøy-traliseres av alkaliet.

Reaksjonstemperaturer kan varieres innenfor vide grenser, hvorunder naturligvis reaksjonstiden til en viss grad blir av-hengig av den valgte temperatur. Av hensyn til reaksjonshastigheten bør man ikke arbeide ved altfor lav temperatur, men av hensyn til eventuelle ikke ønskede side-reaksjoner heller ikke ved for høy temperatur, og i visse tilfeller kan det derfor også være hensiktsmessig å foreta en kjø-ling. Således bør man fortrinnsvis arbeide mellom romtemperatur og 60—90° C.

Alt etter den middelmolekylvekt og de øvrige egenskaper som man ønsker å få hos produktet, kan man enten velge mengde-forholdene av de reagerende stoffer og re-aksjonsbetingelsene forøvrig slik at et ønsket produkt fås når reaksjonen forløper helt til slutt, eller også kan man avbryte reaksjonen på et hvilket som helst stadium hvor produktet med ønsket middelmolekylvekt er oppnådd.

I visse tilfeller kan det det også være hensiktsmessig å utføre reaksjonen i to eller flere trinn, f. eks. slik at man av-bryter reaksjonen på et sådant stadium, at det bifunksjonelle stoff bare delvis, f. eks. dets ene reaktive gruppe, har reagert og er blitt bundet til den voksende polymere, mens den annen reaktive gruppe ennå ikke har reagert, hvoretter omsetningen fullfø-res i et senere trinn. Man kan også gå frem på den måte at dekstransubstansen bringes til å reagere med suksessivt, trinnvis til-satte mengder av det bifunksjonelle stoff, hvorved middelmolekylvekten hos produktet økes trinnvis. Denne arbeidsmåte kan særlig være hensiktsmessig i slike tilfeller, hvor man ønsker rene produkter, innen molekylvekten og dermed viskositeten er blitt meget høy, hvorved behandlingen av produktet ville vanskeliggjøres.

Rensningen av de i henhold til oppfinnelsen fremstilte høymolekylære produkter må naturligvis skje på forskjellige måter, alt etter om de er oppløselige eller ikke. For såvidt det gjelder oppløselige stoffer kan rensing likesom fraksjonering av det polydisperse reaksjonsprodukt skje på vanlig måte, f. eks. ved felning med hen-siktsmessige felningsmidler, som alkoholer eller ketoner, f. eks. etylalkohol, isopropyl^ alkohol eller aceton eller andre stoffer, i hvilke produktet er tungt oppløselig. Andre metoder som kan anvendes, er ekstraksjon med vannholdige ikke-oppløsningsmidler eller rensing ved hjelp av ionebyttere eller dialyse.

Når det gjelder uoppløselige høymole-kylære produkter, bør disse først ved maling bringes ned til sådan partikkelstør-relse, at rensingen ikke vanskeliggjøres ved altfor langsomt innstillet diffusjonslike-vekt. Deretter kan rensingen skje på nutsch eller i sentrifuge eller på lignende måte ved vasking med vann eller organiske opp-løsningsmidler. Det er viktig at noe vann herunder er tilstede, da gelen i fullstendig usvellet tilstand ofte mekanisk inneslut-ter forurensninger; som imidlertid, når gelen sveller under innvirkning av det til-stedeværende vann, senere kan diffundere ut fra gelpartiklene.

Hvis det ved polymeriseringen erholdes produkter med for høy middelmolekylvekt, kan disse underkastes en partiell nedbrytning, f. eks. ved mild hydrolyse, eksempelvis ved hjelp av syre, eller alkoholyse og derved korrigeres til ønsket lavere middelmolekylvekt. Eksempelvis kan en partiell hydrolyse hensiktsmessig utføres i 0,1 nor-mal HC1 ved 80° C, og nedbrytingen av-brytes, når ønsket middelmolekylarvekt er oppnådd, på lignende måte som man går frem ved partiell nedbrytning av dekstran. Eksempelvis kan nevnes en nedbrytning fra Mw = 100.000 til Mu. = 80.000. Selvføl-gelig kan også produkter med meget høy molekylvekt samt erholdte geler hydroly-seres partielt ned til ønsket molekylvekt.

De erholdte høymolekylære produkter karakteriseres i de tilfeller de er oppløseli-ge, f. eks. ved bestemmelse av deres mid-delmolekylarvekter, f. eks. ved hjelp av lys-spredningsmålinger (Mw). Iblant er det og-så hensiktsmessig å bestemme molekyl-vektsfordelingen. Man kan også bestemme grense viskositeten definert ved

hvor -, j sp er den spesifikke viskositet ( = den relative viskositet —1) og c er det høy-molekylære produkts konsentrasjon, f. eks. uttrykt i g/100 ml oppløsning, eller viskositeten ved en gitt konsentrasjon i forhold til vann. I de tilfeller produktene er geler kan de hensiktsmessig karakteriseres ved hjelp av svellingsfaktoren.

De i henhold til oppfinnelsen fremstilte høymolekylære stoffer har vist seg å ha verdifulle egenskaper for forskjellige an-vendelsesformål. Således kan de oppløse-lige polymerer anvendes for terapeutiske og farmasøytiske formål, f. eks. som plasmasubstitutt, som middel til å motvirke såkalt «sludge» i blodkarene, for forskjellige permeabilitetsundersøkelser, f.eks. som ny-refunksjonsprøve, som vannholdende middel og som suspensjonsstabiliserte og visko-sitetsregulerende middel i farmasøytiske og kjemisk-tekniske preparater. På grunn av av det er mulig å gå ut fra dekstransubstanser med ytterst varierende molekylvek-ter fra meget lave til ekstremt høye, er det mulig å fremstille sluttprodukter med meget varierende egenskaper, alt etter det ønskede anvendelsesområde. Ved at glyko-sydbindingene i dekstransubstansene for en stor del er l:6-bindinger, er disse forholds-vis resistente mot hydrolyse og brytes ikke ned av amylaser.

Gelene kan bl. a. anvendes som spreng-middel for tabletter, som vannholdige lak-sermidler og som fyllstoffer i farmasøytiske og kjemisk-tekniske preparater m. m. De har overordentlige egenskaper ved anvendelse for å separere stoffer med forskjellige molekyldimensjoner ved såkalt mole-kylsiktning. De kan videre anvendes som grunnsubstans for fremstilling av ionebyttere. Videre kan de i de tilfeller hvor de inneholder sure eller basiske grupper, f. eks. karboksylgrupper, sulfonsyregrupper eller aminogrupper, anvendes som ionebyttere med verdifulle egenskaper.

Særlig verdifulle produkter fås, hvis polymeriseringen drives så langt at det erholdte produkt, eventuelt etter fraksjonering og/eller partiell nedbrytning, har en middelmolekylvekt innenfor grensene 2000-100.000.000, fortrinnsvis innenfor grensene 5000-10.000.000, f. eks. innenfor grensene 10.000-1.000.000.

Særlig for fremstilling av produkter for medisinske formål, f. eks. for kolloidale infusjonsoppløsninger, kan polymerisasjonen hensiktsmessig drives så langt, at et produkt fås, hvis middelmolekylvekt, eventuelt etter fraksjonering, ligger innenfor grensene 10.000-500.000, fortrinnsvis innenfor grensene 20.000-300.000, f. eks. innenfor grensene 30.000-200.000. Alt etter det bestemte anvendelsesområde kan produktet derunder eventuelt underkastes en mere eller mindre vidtgående fraksjonering og en tilstrekkelig rensing, slik at et produkt med hensiktsmessig middelmolekylvekt og tilstrekkelig renhetsgrad for det bestemte formål, fås. Som eksempel kan nevnes et produkt med en middelmolekylvekt Mw på ca. 70.000.

Hvis de erholdte produkter skal anvendes for injeksjons- og infusjonsformål i medisinen, f. eks. for kolloidale infusjons-oppløsninger, eksempelvis som plasmasubstitutt, er det av betydning at de gis en hensiktsmessig molekylvektsfordeling, for eksempel ved fraksjonering, da meget høy-molekylær substans forårsaker ikke ønskede bevirkninger og da man kan ønske å unngå å ha altfor meget lavmolekylær substans tilbake i produktet, da for små molekyler etter infusjon hurtig filtreres ut fra blodet.

Produkter med hensiktsmessig molekylvekt, som er fått ved fra mindre dekstranmolekyler å syntetisere større molekyler i henhold til oppfinnelsen, har i forhold til vanlig dekstran med tilsvarende molekylvekt visse fordeler på grunn av forandret molekylform og modifiserte egenskaper. Eksempelvis forårsaker de mindre blodlegemeagglutinering og mindre innvirkning på senkningsreaksjonen. De oppviser også en i forhold til dekstran mo-difisert innvirkning på blodkoagulasjons-mekanismen samt modifiserte serologiske egenskaper. Slike produkter med tilstrekkelig lav molekylvekt (f. eks. 30.000) har den verdifulle egenskap at de motvirker såkalt «sludge» når de infunderes i blodkarene. Produktene utmerker seg ved lav toksisitet.

Ved foreliggende oppfinnelse er det også mulig å omdanne til verdifulle produkter de verdiløse, altfor lav-molekylære fraksjoner av dekstran, som fås ved den vanlige fremstilling av plasmasubstitutt av dekstran, ved å koble sammen de altfor små dekstranmolekyler til ønsket størrelse på denne måte.

Oppfinnelsen belyses ytterligere av føl-gende eksempler.

Eksempel 1.

60 g dekstran med middelmolekylvekt Mw 2000 ble løst opp i 40 ml 5 N NaOH-oppløsning. Etter tilsetning av 6 g epiklorhydrin omrørtes i 2 døgn ved romtemperatur. Etter nøytralisasjon og gjentatte omfelninger med etanol erholdtes 38 g av et produkt med middelmolekylvekt Mw 4900.

Eksempel 2.

En oppløsning i vann av dekstran med grenseviskositet lik 0,16 (Mw = 25.000)

inneholdende 36,8 g dekstran på 100 ml oppløsning ble tilsatt 5,5 g epiklorhydrin og 10 ml 33 pst.'s natriumhydroksydoppløs-ning. Ved forsøkets begynnelse var tem-

peraturen 60° C, men steg hurtig til 88° C. Etter 1 time ble forsøket avbrutt ved kjø-ling og nøytralisasjon. Produktet ble renset ved flere omfelninger fra vannoppløs-ning med etanol. Det hadde en grenseviskositet lik 0,35 og dets middelmolekylvekt Mu. var 170.000.

Eksempel 3.

Av samme slags dekstran som i foregående eksempel ble 700 g oppløst til en konsentrasjon av 34,5 g/100 ml. Til opp-løsningen ble det satt 80 g epiklorhydrin og 80 ml 33 pst.'s natriumhydroksydoppløs-ning. Innen 5 min. steg temperaturen fra 30° til 91° C og sank til 85° under de føl-gende 10 min. Etter 1 time ble forsøket avbrutt ved kjøling og nøytralisasjon. Produktet ble renset ved to felninger med etanol. Dets grenseviskositet ble (■>;) = 0.26. Produktet ble fraksjonert ved suksessiv tilsetning av etanol, hvorved følgende fraksjoner fås:

Eksempel 4.

500 g dekstran med middelmolekylvekt 40.000 ble løst opp i 1170 ml N natrium - hydroksydoppløsning og 100 g epiklorhydrin tilsettes. Etter 2 timer ved 45° C dannes gel. Denne ble herdet ved oppvarmning til 45° C i 1 døgn. Etter maling, nøytralisasjon, vasking og tørking fikk man 560 g av et produkt med svellingsfaktor 5 g/g av det tørre produkt.

Eksempel 5.

500 g dekstran med middelmolekylvekt 40.000 ble løst opp i 2000 ml N natriumhydr-oksydoppløsning og 100 g epiklorhydrin tilsettes. Etter 4 timer ved 45° C ble det dannet gel. Denne gel ble herdet ved oppvarmning til 45° C i 1 døgn. Etter maling, vasking og tørking fikk man 360 g av et produkt med svelningsfaktor 13 g/g av det tørre produkt.

Eksempel 6.

500 g dekstran med middelmolekylvekt 40.000 ble løst opp i 2000 ml N natrium-hydroksydoppløsning og 185 g epiklorhydrin ble tilsatt. Etter 2 timer ved 45° C ble det dannet gel. Denne ble herdet ved oppvarmning til 45° C i 1 døgn. Etter maling, nøytralisasjon, vasking og tørking erholdes 574 g av et produkt med svelningsfaktor 7 g/g av det tørre produkt.

Eksempel 7.

500 g dekstran med middelmolekylvekt 1.800.000 ble løst opp i 2000 ml N na-triumhydroksydoppløsning og 100 g epiklorhydrin ble tilsatt. Etter 1 time ved 45° C ble det dannet gel. Denne ble herdet ved oppvarmning til 45° C i 1 døgn. Etter maling, nøytralisasjon, vasking og tørking erholdtes 540 g av et produkt med svelningsfaktor 10 g/g av det tørre produkt.

Eksempel 8.

100 g dekstran med middelmolekylvekt 1.800.000 ble løst opp i 2000 ml 0,5 N na-triumhydroksydoppløsning og 100 g epiklorhydrin ble tilsatt. Blandingen ble opphetet i 8 timer til 55° C. Derved ble det dannet en elastisk gel. Etter maling, nøytralise-ring, vasking og tørking erholdtes 60 g av et produkt med svelningsfaktor 50 g/g av det tørre produkt.

Eksempel 9.

120 g dekstran med middelmolekylvekt 5000 ble løst opp i 80 ml 5 N natriumhydr-oksydoppløsning og 24 g epiklorhydrin ble tilsatt. Etter 1 døgn ved romtemperatur hadde massen stivnet til gel. Denne ble herdet 1 døgn ved 40° C. Etter maling, nøytralisering, vasking og tørking erholdtes 74 g av et produkt med svelningsfaktor 9 g/g av det tørre produkt.

Eksempel 10.

1 kg dekstran med middelmolekylvekt 40.000 ble løst opp i 1 liter 4 N natrium - hydroksydoppløsning og 550 g epiklorhydrin ble tilsatt. Temperaturen steg hurtig til 70° C og ble holdt her i 1 døgn. Etter maling, nøytralisering, vasking og tørking erholdtes 1,1 kg av et produkt med svelningsfaktor 1,8 g/g av det tørre produkt.

Eksempel 11.

Til en oppløsning av 20 g dekstran med middelmolekylvekt 40.000 i 80 ml vann ble det satt 0,5 ml 5 N natriumhydroksyd-oppløsning og 17 g etylenglykol-bisepoksy-propyleter. Blandingen ble opphetet 1 døgn til 70° C. Etter 2 timer ble det dannet gel. Etter maling, vasking og tørking erholdtes 28 g av et produkt med svelningsfaktor 3,5 g/g av det tørre produkt.

Eksempel 12.

Til 50 g dekstran (Mw = 40.000) i pul-verform, oppsvellet ved tilsetning av 20 ml 5 N natriumhydroksydoppløsning, ble det satt 10 g epiklorhydrin. Den pulverformige masse bearbeides ved 50° C i 16 timer. Den var da blitt uoppløselig i vann. Etter de-kantering, vasking og tørking erholdtes 52 g av et produkt med svelningsfaktor 10 g/g av det tørre produkt.

Eksempel 13.

Til en oppløsning av 100 g dekstran (Mw = 1.800.000) i 500 ml 2 N kalium-hydroksydoppløsning ble det ved romtemperatur satt 30 g glycerin-l-3-diklorhydrin. Etter 15 minutter ble det dannet gel.

Eksempel 14.

60 g dekstran med middelmolekylvekt 40.000 ble løst opp i 140 ml vann, hvorpå 50 g fast kalciumhydroksyd og 25 g epiklorhydrin ble tilsatt. Etter 2 timer ved romtemperatur ble det dannet gel. Denne ble herdet ved 60° C i 3 døgn. Etter maling, vasking og tørking erholdtes 68 g av et produkt med svelningsfaktor 3,9 g/g av det tørre produkt.

Eksempel 15.

25 g natriumkarboksymetyldekstran (Mw = 40.000) ble løst opp i 25 ml 2 N-natriumhydroksydoppløsning og 5 g epiklorhydrin tilsatt. Etter 1 time ved romtemperatur ble det dannet gel. Denne ble herdet ved 60° C i 2 døgn. Produktets svelningsfaktor var 3,2 g/g av det tørre produkt.

Eksempel 16.

40 g 2-hydroksypropyldekstran (Mw = 40.000) ble løst opp i 40 ml 2 N NaOH-opp-løsning og 8 g epiklorhydrin ble tilsatt. Opp-løsningen fikk henstå ved romtemperatur natten over, hvorved det ble dannet gel.

Den ble herdet ved 60° C i 2 døgn. Pro-

duktets svelningsfaktor var 8 g/g av det tørre produkt.

Eksempel 17.

50 g hydrodekstran (MH. = 40.000) ble løst opp i 50 ml 2 N natriumhydroksydopp-

løsning, og 8,9 g epiklorhydrin ble tilsatt.

Etter 2 timer ved romtemperatur ble det

dannet gel. Denne ble herdet ved 45° C i 3

døgn. Etter maling, vasking og tørking er-

holdtes 56 g av et produkt med svelnings-

faktor 3,2 g/g av det tørre produkt.

Eksempel 18.

50 g dekstranglyceringlykoksyd (Mw =

80.000) ble løst opp i 50 ml 2 N natrium-hydroksydoppløsning og 10 g epiklorhydrin ble tilsatt. Etter 2 timer ble det dannet gel.

Eksempel 19.

50 ml av en 6 pst.'s oppløsning av ho-vedfraksjonen i eksempel 3 (nr. 3, ( ij) =

0,265) ble fraksjonert ved sukessiv tilset-

ning av etanol ifølge følgende tabell. Hver fraksjon ble tørket og veiet, hvorpå dens grenseviskositet ble bestemt.

Fraksjon nr. Abs.alkhohol ml. Fraksjonsvekt

Fraksjon nr. 7 erholdtes ved inndamp-

ning av moderluten av fraksjon nr. 6.

Eksempel 20.

En hovedfraksjon (nr. 3 = 0,265)

fra eksempel 3 ble tilberedt en oppløsning som inneholder 6 pst. av fraksjonen og 0,9

pst. natriumklorid. En mengde derav til-

svarende 1 g pr. legemsvekt infundertes intravenøst på en kanin av den polymole-

kylære fraksjon. Urinen ble oppsamlet og innholdet av dekstranprodukt i denne mål-

tes polarimetrisk. I det første døgn ble det

i urinen utsondret 35 pst. og i det annet døgn 2 pst. av den infunderte mengde.

Eksempel 21.

200 g dekstran (Mu. = 40.000) ble løst opp i 200 ml 4 N natriumhydroksydoppløs-

ning og oppløsningen tilsattes 100 g 1,4-butandiol-bis-epoksypropyleter. Etter 3 ti-

met ved romtemperatur ble det dannet gel som ble herdet ved opphetning til 60° C

i 24 timer. Etter maling, nøytralisering,

vasking og tørking erholdtes 260 g av et produkt med svelningsfaktor 1,9 g/g av det-

tørre produkt.

Eksempel 22.

25 g dekstran (Mw = 40.000) ble opløst i 25 ml 4 N natriumhydroksydoppløsning og 7,3 g av 1,2,3,4-diepoksybutan ble tilsatt hertil. Etter 10 minutter ved romtempera-

tur inntrådte geldannelse under varmeut-

vikling. Etter at varmeutviklingen var opp-

hørt, herdedes produktet ved 60° C i 24 ti-

mer. Etter maling, nøytralisering, vasking og tørking erholdtes 1,7 g av et produkt med svelningsfaktor 2,7 g/g av det tørre produkt.

Eksempel 23.

53,5 g dekstran (Mw = 40.000) ble løst opp i 50 ml 2 N natriumhydroksydoppløs-

ning og 15 g bis-epoksypropyleter sattes til oppløsningen. Polymeriseringen ble påbe-

gynt ved romtemperatur. Etter 1 time var geldannelse inntrådt og gelen ble herdet ved 50° C i 24 timer. Etter maling, nøytra-

lisering, vasking og tørking erholdtes 63 g av et produkt med svelningsfaktor 1,6 g/g av det tørre produkt.

Claims (13)

1. Fremgangsmåte til fremstilling av hydrofile høymolekylære stoffer av dek-

stran, karakterisert ved at en hydroksyl-gruppeholdig dekstransubstans omsettes med et bifunksjonelt organisk stoff av typen Y-R-Z, hvor R er en organisk rest og Y og Z betegner halogenatomer eller epok-sygrupper, som reagerer med dekstranets hydroksylgrupper under dannelse av eterartede bindinger, så at det fåes et polyme-risasjonsprodukt som inneholder minst to av dekstransubstansens molekyler sammenbundet av eterartede broer.

2. Fremgangsmåte ifølge påstand 1,karakterisert ved at det som dekstransubstans anvendes nativt dekstran eller partielt nedbrutt dekstran, eller fraksjoner herav.

3. Fremgangsmåte ifølge påstand 1, karakterisert ved at det som dekstransubstans anvendes et nøytralt hydrofilt deri-vat av dekstran.

4. Fremgangsmåte ifølge en hvilken som helst av de foregående påstander, karakterisert ved at det som bifunksjonelt organisk stoff anvendes et bifunksjonelt glycerinderivat, f. eks. epiklorhydrin, diklorhydrin, epibromhydrin eller dibrom-hydrin.

5. Fremgangsmåte ifølge en hvilken som helst av de foregående påstander, karakterisert ved at reaksjonen utføres i nærvær av et oppløsningsmiddel, f. eks. vann.

6. Fremgangsmåte ifølge en hvilken som helst av de foregående påstander, karakterisert ved at reaksjonen utføres i nærvær av et alkalisk reagerende stoff som virker katalyserende, f. eks. alkali-hydroksyd, jordalkalihydroksyd eller et tertiært eller kvartiært amin.

7. Fremgangsmåte ifølge en hvilken som helst av de foregående påstander, karakterisert ved at reaksjonen utføres i vannoppløsning, i hvilken dekstransubstansens konsentrasjon er minst 5 pst. og fortrinsvis over 10 pst.

8. Fremgangsmåte ifølge en hvilken som helst av de foregående påstander, karakterisert ved at polymerisasjonen drives så langt at der fås en gel.

9. Fremgangsmåte ifølge påstand 8, karakterisert ved at der som dekstransubstans anvendes et hydrofilt dekstranderi-vat som inneholder sure eller basiske grupper.

10. Fremgangsmåte ifølge en hvilken som helst av de foregående påstander, karakterisert ved at polymerisasjonen drives så langt at det erholdte produkt, eventuelt etter fraksjonering, har en middelmolekylvekt innenfor grensene 5000-10.000.000, f. eks. innenfor grensene 10.000-1.000.000.

11. Fremgangsmåte ifølge en hvilken som helst av de foregående påstander, karakterisert ved at det erholdte produkt for korrigering av middelmolekylvekten underkastes en partiell nedbrytning, f. eks. ved mild hydrolyse, eksempelvis ved hjelp av syre.

12. Fremgangsmåte ifølge en hvilken som helst av de foregående påstander, spe-sielt for fremstilling av produkter for medisinske formål, f. eks. for kolloidale infu-sjonsoppløsninger, karakterisert ved at reaksjonen drives så langt at det erholdte produkt, eventuelt etter fraksjonering, har en middelmolekylvekt innenfor grensene 10.000-500.000, fortrinsvis innenfor grensene 20.000-300.000, f. eks. innenfor grensene 30.000-200.000.

13. Fremgangsmåte ifølge en hvilken som helst av de foregående påstander, karakterisert ved at reaksjonen utføres i to eller flere trinn.